Stor forskjell på Brende og Støre

Mens dramatikken i Paris ruller over skjermen på mobilen, leser jeg Per Edgar Kokkvolds kommentar om hvordan daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre instruerte utenrikstjenesten forrige gang det var strid om satiriske karikaturtegninger, i 2006.

   Støres departement anbefalte at de norske diplomatene uttrykte «stor forståelse for at disse (altså tegningene) oppleves som støtende verden over... Deres tro har krav på vår respekt. Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt».

Ettergivenhet

Altså åleglatt og innsmigrende ettergivenhet. Ingen solidaritet med Jyllandspostens karikaturtegner eller offentliggjøringen av tegningene i DagenMagazinet. Nøyaktig slik terrorister ønsker at virkningen av anslag mot ytringsfriheten skal være.

Kontrasten er stor til dagens utenriksminister Børge Brende når han uttaler at «vi viker ikke en tomme for ytringsfriheten».

   Det er mere rundt Jonas Gahr Støres prateflinke kommentarer, nå noe han uttalte nylig i romhelgen i sammenheng med «karaktersetting» av Solberg-regjeringens statsråder. Om utenriksminister Brende uttaler Arbeiderpartiets leder, ganske giftig og ironisk: «Brende har god kondisjon, jobber mye og reiser enda mer. Det står det respekt av. Men jeg mener 250 reisedøgn ute er for mange. I vår tid bør en utenriksminister reise en god del i Norge. Også utenrikspolitikken må eies av flere enn de innenfor Ring 3 i Oslo».

   Støres partifelle Anniken Huitfeldt er like ufin og usaklig når hun uttalte ved samme anledning: «Det er (...) vanskelig å få øye på hans utenrikspolitiske strategi, bortsett fra å være til stede der mediene er.»

Et unntaksår

Dette sier altså de to ledende Ap-representantene etter et år som vel må kalles et unntaksår for en norsk utenriksminister: Russisk invasjon av Krim og krigen i Øst-Ukraina, Gazakrig, borgerkrig i Syria og Irak og mye annet. Brende har vært fire ganger i Ukraina, jobbet iherdig med å skape fred i Midt-Østen og har hatt mange samtaler med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov. Innimellom har Brende fremmet norske utenrikspolitiske interesser og økonomiske samkvem med mange land over hele verden, sist i Burma. Han har besøkt flyktningeleire og støttet opp om arbeidet mot Ebola-epidemien. Han har fremmet Norges holdninger i internasjonal klimapolitikk. I disse dager skal han til Frankrike for å vise solidaritet med det franske folk etter terrordrapene i Paris.

Typisk linselus

Og hva med Støre selv? Allerede lenge før han ble utenriksminister i 2005 hadde Støre vakt oppsikt ved å være eksepsjonelt mye til stede for media på riktig sted og tidspunkt, selv om han ikke hadde noen særlig stor rolle å spille. I sin bok «Basketak» forteller Grete Knudsen blant annet om hvordan Støre under EØS-forhandlingene med EU opptrådte som typisk linselus overfor mediene, til fortrengsel for de forhandlerne som virkelig gjorde jobben.

   Og hvem husker ikke Støres febrilske reiser jorda rundt som utenriksminister? Alltid med god timing i forhold til Dagsrevyens sendetider. Med kommentarer til likt og ulikt, og ikke bare om utenrikspolitikk. Støres jabbing i romhelgen viser mangel på raushet overfor sin etterfølger, og generell mangel på solidaritet i en vanskelig tid.

Misunnelig?

Om man ikke visste bedre, kan man få inntrykk av at Støre er en smule misunnelig på Brende som har overtatt «hans» jobb, får god mediedekning og bred tverrpolitisk støtte i Stortinget. Børge Brende har på kort tid fått en solid posisjon i det politiske miljøet og i offentligheten. Selv ikke som partileder kommer Støre så ofte med i nyhetsprogrammene som statsrådene i Solberg-regjeringen. Ikke har Støre så mye å fare med heller, slik jeg ser det. Han «lytter og tenker» mer enn å fremme alternativer.

   Det festner seg etter hvert et inntrykk av Støre som ikke er spesielt imponerende.