Det lysner for høyresiden ved kommende kommune- og fylkestingsvalg. Ikke bare gjør Høyre det godt på lokale meningsmålinger myntet på kommunevalget, det skjer også positive ting på venstresiden sett fra regjeringspartienes synsvinkel: Miljøpartiet De Grønne stiller lister i langt flere kommuner, og Feministisk Initiativ stiller som nykommer i de største byene. Begge partier tar stemmer fra venstresiden. Valgforsker Frank Aarebrot, selv erklært Ap-velger, er dypt bekymret over denne utviklingen. Og han har grunn til det.
Vi kommer til å oppleve et bikkjeslagsmål mellom SV, Rødt, MDG, FI, Venstre og delvis KrF om hvem som er mest ekte for miljøet, klimaet, likestillingen og flere andre politisk korrekte positurer. Utregningsmåten ved lokalvalg favoriserer de store partiene, så når de små ødelegger for hverandre, tjenerAp, Høyre og Frp på det.
Arbeiderpartiet har nådd toppformen alt for tidlig, og kan bare tape oppslutning fra nå av. Etter hvert begynner regjeringens reformer å virke, ved siden av tidenes største samferdsels- og kollektivløft, helsekøer som reduseres og mer valgfrihet for den enkelte. Etter å ha rast mot "tulleendringene" som særlig Frp har fått gjennomført, er plutselig Arbeiderpartiet blitt vennlig innstilt overfor lettelser i regelverk og avgifter for folk med campingbiler og campingvogner. Det er nesten patetisk.
Selv reduksjoner i formuesskatten kan bli en fordel for regjeringspartiene når folk oppdager at utviklingen vil gå motsatt vei med de rødgrønne: Innføring av eiendomsskatt i Oslo er antagelig det dummeste trekket Raymond og flokken hans har gjort i nyere tid.
Politikk handler ikke bare om å love nye lettelser og reformer og velferdsgoder, men å bli stilt i utsikt å tape noen av dem. Velgerne har opplagt mye å tape på å gå tilbake til rødgrønn kjent politikk: Helsekøer, høyere stattenivå, lavere takt i vei- og jernbaneutbygging, mer byråkrati, mindre valgfrihet.
tirsdag 31. mars 2015
søndag 22. mars 2015
Stakkars Senterpartiet
Bondepartiet,
unnskyld: Senterpartiet, er et parti «ute av tia» og dømt til
tilbakegang og isolasjon. Årsaken er dels demografisk utvikling der
skaren av kjernevelgere reduseres hvert eneste år, dels en håpløs
politisk «ideologi» som i realiteten er en konstruert tankemessig
overbygning til støtte for statssubsidierte inntektsøkninger for
medlemmene i bondelagene.
Det
skjer gjennom importvern, landbruksstøtte og dyr distriktsutbygging
for å fryse fast dagens og gårsdagens strukturer, i stedet for å
bygge opp kraftfulle regionsentra med urbane kvaliteter.
Tvangsfordeling av goder
Man
ønsker en sterk og sentralisert stat som fordeler godene ved å
tvangsflytte offentlige institusjoner ut i Distrikts-Norge («skape
arbeidsplasser») og gi private bedrifter uten livets rett økonomisk
støtte fra fellesskapet. Ingen er så flinke som Bygde-Norge og
Senterpartiet til å renne opp og ned trappa til finansministeren,
næringsministeren og samferdselsministeren for å skaffe støtte til
lokale prosjekter. Som noen andre betaler for.
Partiet
har tida og utviklingen mot seg, og nå slåss man kraftig mot den
fornuftige kommunereformen som vil føre til «ordførerras» for
partiet. I dag sitter partiet med rundt 90 ordførere, men snittet på
kommunene de regjerer over, er 4.000 innbyggere. Partiet har seks-syv
prosent (eller lavere) oppslutniung ved kommunevalg, enda lavere ved
stortingsvalg.
Mister makt
Kommunereformen
vil føre til at Senterpartiet mister ordførere, makt og
innflytelse. Når to-fire kommuner slår seg sammen, vil man i en
overgangstid ha oppsvulmede størrelser på de felles kommunestyrene,
ved neste kommunevalg vil tallet på kommunestyrerepresentanter gå
kraftig ned, mye lavere enn i de tidligere kommunene til sammen.
Dermed kreves det flere velgere bak hver representant, og
utregningsmåten ved lokalvalg i Norge gjør at Sp vil oppleve
kraftig tilbakegang, miste ordførere og bli en nærmest irrelevant
størrelse. Den samme situasjonen er forøvrig SV i.
Ingen ting vil bli reversert
Glem
Sp-landsmøtets valgløfte om at man vil «reversere»
kommunesammenslutninger som er gjennomført med mildt press eller
direkte tvang. Arbeiderpartiet, Høyre og Frp vil sørge for at det
ikke skjer. Ingen av disse vil snu klokka tilbake. Kampen er tapt før
den er begynt. Heller ikke den fornuftige politireformen vil Sp få
noen innflytelse på. De vil tape den kampen. Motstanden mot at de
alt for mange høyskolene og universitetene her i landet (delvis
resultat av distriktsutbygging) skal fusjonere, vil ikke nytte. Her
er det snakk om administrativ sentralisering fra 19 til 10 høyskoler
og samling av fakulteter, uten nødvendigvis å redusere tallet på
«campus» i like stor grad. Men en og annen administrativ stilling
kan selvsagt forsvinne.
Partiets
grandiose ide om at Oljefondets fondsforvaltning skal
«desentraliseres» til flere norske byer, er bare latterlig. Det vil
ikke skje.
Bremsekloss
Senterpartiet
er et konservativt parti, til dels også en reaksjonær bremsekloss
på samfunnsutviklingen. De eneste to punktene i programmet jeg
applauderer, er kravet om et styrket forsvarsbudsjett, og utdeling av
pepperspray til lokalbefolkningen i ulveområder. Et enda bedre
alternativ er å utrydde ulv fra norske skoger for å unngå
husdyrdrap. Der er jeg faktisk enig med sauebøndene.
På
den annen side har jeg langt større tro på de forsiktige reformene
landbruksminister Sylvi Listhaug er i gang med. Selv om de
protesterer offentlig av lojalitet mot organisasjonene, er en økende
skare bønder fornøyd med utviklingen når man snakker med dem på
tomannshånd. Bare la reformene virke en stund og gå videre i
prosessen mot et friere norsk landbruk. Senterpartiets velmaktsdager
er for lengst over.
Gjeninnfør totalforsvarskonseptet!
I den
forrige kalde krigens tid, grovt regnet fra 1945 til tidlig
1990-tall, var det norske forsvaret relativt sterkt, alt tatt i
betraktning. Landet hadde en liten befolkning og var og er geografisk
langstrakt, men både mobiliseringsforsvaret og stående styrker var
kampklare, forholdsvis godt utstyrt og tilstrekkelig trent til å gi
dybde og utholdenhet inntil allierte NATO-forsterkninger var på
plass. Og ikke minst var moralen høy, til tross for sterk
forsvarsfiendtlig agitasjon fra gamle «brukne gevær»-tilhengere og
militærnekteraksjoner fra kommunister og datidens SV`ere.
Faren
for overfall var reell, og alle oppegående nordmenn så hvordan
Sovjetrussland behandlet sine okkuperte naboer (de baltiske statene),
hvordan dets ledere brukte militærmakt mot frihetshungrende Ungarn
og Tsjekkoslovakia og hvordan de gjennom marionettregimer i Polen,
Tyskland og Øst-Europa underkuet befolkningen, tråkket på
menneskerettighetene og holdt folk som ville flykte vestover bak
solide grensemurer, minefelt og piggtrådsperringer.
Alle ressurser må tas
i bruk
Som
et lite land måtte storting og regjering planlegge for et scenario
der alle landets ressurser måtte tas i bruk, både sivile og
militære, i en eventuell nasjonal krise- eller krigssituasjon.
Beredskapslagre av korn og drivstoff, reservedeler og tyngre våpen
ble bygget ut og til dels plassert langt inne i fjell. Heimevernets
våpendepoter var tilgjengelig lokalt i by og bygd, mange HV-soldater
oppbevarte sine personlige våpen hjemme. De kunne rykke ut på
timers varsel for å beskytte viktige objekter.
Den
borgerlige regjeringen etter 1965 sørget for å bygge et 30-talls
«kyllingmarker» (småflyplasser) som også kunne ta ned moderne
jagerfly (lenge en godt bevart hemmelighet). Dermed hadde
luftforsvaret mange reservebaser som ikke kunne slås ut samtidig i
åpningsfasen av et overfall. Gjennom et godt utbygget etterretnings-
og overvåkningssystem kunne man følge detaljert med på russiske
aktiviteter både til lands, i luften og til sjøs (både over og
under havoverflaten). Det ga nødvendig reaksjons- og
mobiliseringstid.
NIKE-rakettene rundt
Oslo
Rakettforsvaret
av hovedstaden (NIKE) ga trygghet for at viktige funksjoner kunne
forsvares og landets ledelse beskyttes.
Svært
viktige grep var planleggingen av Nortraship og rekvisisjonsavtalene
med sivile bedrifter. Nortraship ble i virkeligheten ikke lagt helt
ned etter annen verdenskrig, men gjenoppsto i Rederiforbundets
beredskapsmessige samarbeid med staten. Om bord i alle
norskregistrerte, norskeide og norskkontrollerte skip hadde
kapteinene i sin safe hemmelige, forseglede forhåndsordrer om hva de
skulle gjøre ved et eventuelt nytt «9. april». Hvilke havner de
skulle søke og hva slags krigsviktig last de var tiltenkt innenfor
NATO-samarbeidet.
Maskinentreprenørene hadde avtaler med Forsvaret om
hvilke anleggsmaskiner de skulle stille til disposisjon i en krig.
Lignende avtaler ble gjort i transportnæringen, med busselskaper
osv, osv. Innenfor medier og psykologisk beredskap var det opprettet
beredskapsorganisasjoner som «Regjeringens pressetjeneste i krig».
Planene ble testet gjennom jevnlige øvelser.
Lot Forsvaret forfalle
Det
aller meste av dette ble avskaffet og bygget ned da lite
fremtidsrettede og uansvarlige regjeringer på 90-tallet lot
forsvaret av Norge forfalle til et bitte lite innsatsforsvar med en
brøkdel stående styrker, og et mobiliseringsforsvar som åpenbart
ikke ville makte oppgavene i en krig på norsk jord. Verneplikten ble
satt ned og bare en brøkdel av årskullene innkalt til
førstegangstjeneste. Samarbeidet mellom det militære forsvaret og
det sivile samfunnet ble redusert til omtrent ingenting.
Forsvarsbudsjettene ble redusert år for år. I stedet ble pengene
brukt til å øke velstand og velferd. Den kalde krigen var over,
Sovjet-Unionen borte, så nå var det bare å fråtse i stadig høyere
kjøpekraft i en oljesmurt økonomi.
Må bygges opp igjen
Så
står vi i dagens virkelighet overfor en situasjon der forsvaret må
bygges opp igjen for å sikre norsk uavhengighet, fred og frihet.
Norge
rår over store ressurser for hurtig overflytting av militære
mannskaper, våpen, proviant og utstyr av ethvert slag. Vi har en
enorm kapasitet i helikopterne som til daglig benyttes i Nordsjøen.
Vi har en stor sivil flyflåte av SAS-, Norwegian- og
Widerøe-maskiner som selvfølgelig vil bli trukket inn i overføring
av mannskaper til særlig Nord-Norge om behovet skulle oppstå.
Det
er bra at Forsvaret nå inngår beredskapskontrakter med
Wilh.Wilhelmsen-gruppen om bruk av deres skip (spesielt ro-ro) for å
overføre styrker og materiell raskt i en krisesituasjon. Det er
nettopp hva vi har sett russerne er i stand til, på Krim, i
Øst-Ukraina og under siste ukes beredskapsøvelse i nord, kloss ved
Norges grense. Selvfølgelig synes deler av pressen at denne
styrkingen av Forsvarets reaksjonstid bør problematiseres, men det
kan vi leve med. Det er uhyggelig hvor lite journalistene kan, vet og
har lært.
Totalforsvaret
var oppegående til bortimot år 2000. Der eksisterte et
nettverk av samarbeidsavtaler mellom Forsvaret og det sivile samfunn.
Rekvisisjonslovgivningen ga hjemmel for å overta sivile ressurser.
Wilh. Wilhelmsen-avtalen er ikke noe prinsipielt nytt.
På høy tid
Slike
avtaler forkorter reaksjonstiden for norsk forsvarsinnsats og vil bli
lagt merke til. Det er på høy tid at noe av dette skjer, og at
ansvarlige myndigheter går videre med å gjeninnføre et
totalforsvarskonsept som fungerer. Samtidig må forsvarsbudsjettet
økes til minst to prosent av BNP. Verden rundt oss har endret seg, vi lever farligere enn før.
lørdag 21. mars 2015
Anundsen gjør en god jobb
Justisminister
Anders Anundsen har gjort en forbilledlig innsats på sine
ansvarsområder som medlem av Erna Solbers regjering. Han er utsatt
for krasse partipolitiske og taktiske angrep, hatske beskyldninger og
uprofesjonell kampanjejournalistikk i så godt som alle medier, men
står fast i stormangrepene, er tydelig og krystallklar i sine
uttalelser - fra en trygg, saklig plattform.
Først
og fremst bør alle kritikere og halvstuderte statsvitere sjekke sine
almenkunnskaper (om de finnes) om norske regjeringer og statsråders
stilling: En statsråd driver ikke en egen politikk på vegne av seg
selv eller det partiet vedkommende representerer i en
koalisjonsregjering: Han eller hun setter ut i livet regjeringens
politikk. Den godkjennes i regjeringskonferanser og med Kongen i
statsråd og er nedfelt i samarbeidsavtaler og regjeringserklæringer.
Langt over
støvleskaftene
Saken
om «asylbarna» er gått langt over støvleskaftene, eller rett til
himmels om man vil, og har overhodet ikke den dimensjonen man gjør
den til i form av tillit eller mistillit til statsråden.
Kontrollkommiteen bedriver taktikkeri og er et ledd i ordinær
opposisjonsstrev.
For
det første dreier det seg ikke om «asylbarna», men om barnas
foreldre som har jukset, løyet eller nektet å samarbeide om retur
selv når det er godtgjort at de slett ikke har noe
beskyttelsesbehov, men er økonomiske eventyrere som gjerne vil ha en
bit av den norske velferden. De opptar plassen til andre som virkelig
har et behov for beskyttelse og et fristed i Norge.
Fortgang i avgjørelser
For
det andre er det i avtalen mellom Venstre, KrF og regjeringspartiene
et hovedpunkt at saksbehandlingen for utsendelse av grunnløse
asylsøkere (med eller uten barn) skal prioriteres, altså
selve saksbehandlingen. Det
skulle gå fortgang i avgjørelsene
om utsendelse, inntil
et justert regelverk var på plass. Inntil
et nytt regelverk er utarbeidet gjelder selvsagt det eksisterende,
det som de rødgrønne partiene etterlot seg, og som var minst like
restriktiv.
Derfor
hadde etter min mening justisdepartementet og politiet helt greie
fullmakter til å prioritere og forsere utsendelse av grunnløse
asylsøkere – med eller uten barn. Barnas beste er å være sammen
med sine foreldre uansett hvor de bor og lever i verden. Og jeg vil
legge til: Nesten uansett hvor lenge de har bodd i landet.
Tømte
lageret
En
annen situasjon ville oppstå den dagen regelverket var blitt
endret, i favør av KrFs og
Venstres tåredryppende og ettergivende standpunkter. Og regelverket
ble endret like før
jul. Men på det tidspunktet hadde (heldigvis) politi og
utlendingsenhet kommet godt i gang med å «tømme lageret», ikke
minst fordi bedre returavtaler var inngått med enkelte land.
Midt
oppe i den heftigste støyen rundt «asylbarna»
ble det hevdet at politiets utlendingsenhet hadde prioritert
utsendelse
av asylsøkere med barn fremfor utvisning av kriminelle. Det var
løgn. Tallene på utviste kriminelle og folk uten lovlig opphold ble
offentliggjort denne uken: Aldri har så mange kriminelle utlendinger
blitt kontrollert og utvist av Oslo-politiet. Oslos politimester Hans
Sverre Sjøvold var heller ikke i tvil om hva årsaken er: 30
millioner «ferske» kroner og 32 nye politistillinger øremerket til
operativt arbeid på utlendingsfeltet. Derfor kunne mange kriminelle utvises parallelt med hjemsendelse av grunnløse asylsøkere.
Langt
flere utvist
I
de siste fire månedene ifjor opprettet Oslo politidistrikt
utvisningssak mot 834 utenlandske statsborgere, enten på grunn av
begått kriminalitet eller fordi de manglet arbeids- og
oppholdstillatelse. Tilsvarende tall for samme periode i 2013 var
464. Satsingen på utvisning av kriminelle som
startert etter sommeren
ifjor, ga umiddelbart resultater.
En
god del av de utviste utlendingene er multikriminelle og opererer i
de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum der de driver med
narkotikaomsetning, eller er involvert i vinningsforbrytelser
(tyveri, innbrudd) og svart arbeid, hvitvasking og organisert
kriminalitet.
Ekstrabevilgningen fra
2014 er videreført i år. Vi kan derfor vente en like intens kamp
mot kriminelle utlendinger dette året. Med
et antall utvisninger som ligger godt over hva de rødgrønne klarte
å få til. Dette er ikke å
prioritere «kriminelle fremfor asylbarna». Det er to parallele spor
som begge er like viktige.
Politireform
m.m.
Når
man så legger til det grundige arbeidet Anundsen og hans departement
har uført i forbindelse med bl.a.
politireformen, og hans
effektive innsats på flere andre felter, får ihvertfall
undertegnede et bilde av en svært dyktig
statsråd. Han fortjener takk og lykke til i fortsettelsen.
torsdag 19. mars 2015
Dagsaktuelt, litt av hvert 1
Alvorlige
hendelser, og en del ikke fullt så alvorlige begivenheter, har
hjemsøkt verden og fedrelandet de siste dagene.
Det
var interessant å studere stemmebruk og kroppsspråk til
TV-reportere og deres «ekspertpaneler» etter valget i Israel. De
var tydelig frustrerte over at meningsmålingene ikke slo til og at
Benjamin Netanyahu likevel vant en brakseier rundt sammensetningen av
Knesset. Innsikten i landets helt spesielle situasjon er ikke
imponerende. Vi i Norge overfører vår erfaringsverden til
Midt-Østen og innbiller oss at folk også der stemmer ut fra
boligpriser, økonomiske problemer, arbeidsløshet og fattigdom.
Daglige utfordringer
Selvsagt
er dette alvorlige innenrikspolitiske utfordringer. Men jødene vet
samtidig så inderlig vel at forholdet til fiendtlige naboland og
bestialske terrororganisasjoner, som Israel er innringet av på alle
kanter, er mer avgjørende for såvel nåtid som fremtid. Der er
fortsatt mange titalls millioner arabere som ikke anerkjenner at
Israel overhodet eksisterer, at staten bør knuses og jødene kastes
på sjøen i et umettelig blodbad.
Når
slike eksistensielle problemstillinger roterer rundt i velgernes
hoder, er det ikke så merkelig at man faller ned på støtte til
Likud og andre sentrum-høyre-partier. Innenrikspolitikken avgjør
hvordan man lever, utenrikspolitikken om man skal få
leve overhodet. Det siste ble avgjørende.
Eliten imot
Netanayhus
seier er desto mer imponerende når vi tar med at de fleste aviser og
TV-kanaler var imot ham, landets intellektuelle og den borgelige
eliten likeens.
Samtidig
var det interessant å observere hvordan valgkampen og valget ble
gjennomført. Israel er det eneste demokratiet i hele Midt-Østen,
omgitt av mer eller mindre despotiske regimer, diktaturer og
autoritære regimer. Ytringsfriheten står fjellstøtt, det samme
respekten for menneskeretigheter (det siste er omstridt, men
sammenlignet med nabolandene ligger de individuelle frihetene skyhøyt
over andre land i området). Den arabiske minoriteten på 20 prosent
lot sin stemme høre og blir representert i nasjonalforsamlingen med
en blokk på 14 seter. Det er arabere som ikke har noe som helst
ønske om å emigrere til andre arabiske land. For det første har de
bodd i landet lenge, og for det andre har de levestandard og sosiale
velferdsrettigheter i staten Israel som de ikke finner noen andre
steder.
Fortsatt håp
Jeg
merket meg den israelske Norges-ambassadørens kommentar om at det
slett ikke er sikkert Netanayhu virkelig mener at tostat-løsningen
er skrinlagt for godt, selv om den israelske statsministeren gjorde
et poeng av nettopp det i valgkampen. Det er forholdet til USA, EU og
andre mektige aktører som til syvende og sist blir utslagsgivende
her. Et mildt, delvis vennskapelig, men tydelig press utenfra kan få
ting igang. FN er irrelevant.
Selv
mener jeg at Hamas og den palestinske selvstyremyndigheten må ta et
stort medansvar for at en tostatsløsning har strandet til nå. Hamas
har fortsatt punktet i sitt charter om at Israel skal utraderes på
kartet, og Fatah tør ikke føre en for moderat samarbeidslinje av
frykt for Hamas. I periferien lurer Hizbollah, ISIL og Iran.
Sistnevnte med et åpenbart mål om å utvikle atombomber for å
utslette Israel og alle som bor der. Det er kun et spørsmål om tid.
Fred først, deretter
Palestina
Anerkjennelse
av «Palestina?» Man kan ikke anerkjenne en stat uten definerte og
avtalte grenser, basert på en fredsslutning en gang for alle.
Partene må først komme til enighet seg imellom, gjerne via
tredjeparts meglere. Bosetningene er selvfølgelig et problem. Svært
mange av dem er ulovlige midlertidige konstruksjoner, husvogner og
lignende som er lett å fjerne, slik Israel gjorde i Gaza. Verre er
det med de små landsbyene som er oppstått på Vestbredden som følge
av offisiell jødisk bosetningspolitikk. Men alt i alt dekker de
foreløpig ikke mer enn 3-4 prosent av det totale arealet som den
palestinske staten var ment å kontrollere. Der finnes fortsatt
muligheter for makeskifte og grensejusteringer med utgangspunkt i FNs
tostatvedtak og diverse resolusjoner. Hvis palestinerne vil.
Kommer aldri tilbake
De
arabiske, eller palestinske, flyktningene fra 1948- og 1967-krigene
kommer aldri tilbake, om da ikke en eventuell palestinsk stat på
Vestbredden ønsker dem velkommen dit. Spørsmålet er om hvorfor
deres arabiske brødre ikke vil tillate flyktningene å ha fulle
rettigheter der de oppholder seg nå. De er alle arabere, med samme
språk, kultur og religion. I teorien skulle de være lett å
assimilere, lett å integrere. Men nabolandene nekter dem like
rettigheter til velferdsytelser, bolig, arbeid, yrke og eiendom. Man
vil ikke ta imot dem som arabiske brødre.
Både
etter første og andre verdenskrig var flere titalls millioner
mennesker på flukt i Europa og tilstøtende områder. Grekere bosatt
i dagens Tyrkia ble tvangsflyttet til Hellas, tyrkere bosatt i Hellas
ble sendt til «hjemlandet» etter første verdenskrig. Mange
millioner polakker ble sendt vestover fra Russland og Hviterussland
til dagens Polen etter andre verdenskrig, tyskere i Øst-Preussen og
andre tyske landområder ble likeledes truet vestover til Øst- og
Vest-Tyskland. Krim-tartarene ble også forvist av russerne.
Har slått seg til ro
Overalt
har disse millioner menneskene slått rot, blitt integrert og har
ikke noe mål om å «vende tilbake» dit besteforeldrene bodde. De
driver ikke terror eller skyter med raketter mot de opprinnelige
hjemtraktene, de sender ikke selvmordsbombere inn til sine gamle byer
og landsbyer. Hvorfor er det samme ikke mulig i Midt-Østen? Hvorfor
gjelder ikke FN-vedtaket om «rett til å vende hjem» disse
millionene, bare arabere og deres etterkommere som en gang bodde i
dagens Israel?
Slik
kan man fortsette å spekulere. Valget i Israel har i utgangspunktet
ikke gjort flokene lettere å løse. Men flertallet av israelere vil
altså ha det slik. Det er sånn demokratiet fungerer.
onsdag 18. mars 2015
Rollebytte til ingen nytte
For
tre år siden var sentrale politiske myndigheter – les den
rødgrønne regjeringen – begynt å bli bekymret på våre vegne:
Boligprisene var blitt for høye, og Ola Nordmann satte seg i høy
gjeld for å kunne skaffe seg et sted å bo. Finanstilsynet mente det
ville hjelpe å heve kravet til egenkapital fra 10 til 15 prosent.
Daværende opposisjon protesterte, og det med rette. Å heve
egenkapitalkravet ville være usosialt, fordi det rammer dem med
aller dårligst råd, mens de som kan skaffe tilleggsgarantier
(kausjon) fortsatt vil kunne handle på boligmarkedet. De talte for
døve ører, den gang.
Aller
verst ute i slike tilfelle er yngre mennesker som skal forsøke å
skaffe seg sitt første hjem. Mens de med velstående foreldre får
hjelp til førstegangsetableringen, kommer ikke de som mangler slik
ryggstøtte over egen dørstokk.
Fortsatte å stige
Stikk
i strid med meglerbransjens spådommer har prisene de siste par årene
bare fortsatt å stige, og nå ropes det varsku også fra
regjeringshold. Det vil si, finansministeren er under press for å
«gjøre noe». Siv Jensen har bedt Finanstilsynet om råd, og
tilsynet har lagt frem en smørbrødliste med innstramninger som
finansministeren kan plukke fra.
Hun
bør – foreløpig - ta det med ro. Den lave renten vil holde seg
lenge, og der er ennå tid til å få fart på boligproduksjonen før
den begynner å stige igjen. Så er det nesten komisk hvordan
Arbeiderpartiets hofforgan Dagsavisen velger å se bort fra sitt
standpunkt fra få år tilbake og nå fremfører de samme argumentene
som Høyre og Frp luftet i 2012-2013: «Løsningen er å bygge flere
boliger». Nå er plutselig innstramninger ikke god latin lenger,
selv om prisene har nådd nye rekordnivåer.
Har snudd trill rundt
Den
rødgrønne opposisjonen har snudd trill rundt – vel vitende om at
det ikke er deres regjering som får svi dersom et boligkrakk
skulle ramme fedrelandet. I kjent partiagitatorisk stil hevder nå
Dagsavisen at Siv Jensen har bedt Finanstilsynet «slå til mot
lånekundene». Og så heter det at svaret på utfordringen ikke
ligger i å gjøre det umulig for ungdom i å få lån i banken. «Så
lenge etterspørselen er mye større enn tilbudet, vil prisene øke».
Lederskribenten har tydeligvis tatt seg et kortkurs i kapitalistisk
markedsøkonomi siden 2013.
I
bunn og grunn har Dagsavisen selvfølgelig rett: Det er og blir
ubalansen mellom tilbud og etterspørsel som er hovedproblemet. Nå
som i perioden 2005-2013. Kommunene klarer ikke å frigjøre
tilstrekkelig med tomter, og eiendomsutviklerne kvier seg for å
legge ut for mange salgsobjekter av frykt for at boligprisene (les:
fortjenesten) skal flate ut eller synke.
Hadde selv et ansvar
De
rødgrønne hadde selv stor skyld i at byggekostnadene gikk i været,
i tillegg til ubalansen i markedet. Kravet om universell utforming på
stadig nye områder og forsterkede krav til teknisk standard i
byggeforskriftene var en kilde til fordyrelse.
Det
tar litt tid å få luket bort de mest unødvendige kravene, men
Solberg-regjeringen er godt i gang med opprydningssjauen i
bygningsbyråkratiet. Ett eksempel er «frigjøringen» av mindre
bygninger, påbygg og tilbygg som til nå har måtte være med på
runddansen i kommunene.
Kommunereformen
som fører til at innelåste byer i en større sammenslutning etter
hvert kan bygge boliger i omegnen uten å berøre dyrket mark i
utrengsmål, vil være en pådriver for en større boligproduksjon.
Men det løser ikke det akutte behovet de aller nærmeste årene.
Folk flytter av fri vilje inn i sentrale byområder selv om de noen
mil utenfor kunne få langt rimeligere hjem. Sånn er det bare.
Et kommunalt medansvar
Kommunene
under politisk ledelse må også ta et ansvar for å oppmuntre
entreprenører til høyere produksjon, med minst mulig negative og
tidkrevende stengsler i saksbehandlingen. Men også ved å sette
klare tidsfrister for å bebygge frigjorte tomter. Dersom private
boligprodusenter er avventende med byggingen fordi de vil posisjonere
seg til høy fortjeneste, må kommunene selv overveie å gå inn som
byggherre og heller satse på boligkooperasjonen. Det får være
riset bak speilet.
Folk
skal ha et sted å bo uten å måtte bo seg ihjel. Virkemidlene er
der, det gjelder bare å ta dem i bruk.
onsdag 11. mars 2015
Trine-posen og samarbeidet
Venstres
«Trine-pose», plastposeavgiften som partiet lover å innføre i
sitt stortingsvalgprogram 2013-2017 (side 30) blir kanskje ikke
innført likevel. Avgiften ble lansert under de fire borgerlige
partienes budsjettsamtaler ifjor høst. Avgiften fikk begeistret
støtte fra Kristelig Folkeparti, lunken aksept fra Høyre og
Fremskrittspartiet. I forhandlinger om et flertall må man gi og ta.
Venstre og KrF fikk finansiert noen av sine kjepphester i budsjettet
på denne måten.
I
etterkant var ingen av de to partiene altfor entusiastiske med å
innrømme fars- og morskapet til poseavgiften. De vet inderlig godt
at nye avgifter på forbrukerne er upopulære. Over et år blir
halvannen krone pr. pose noe som merkes i de fleste familier. Poser
av plast er kommet for å bli og benyttes mange ganger også til
andre formål. Gjenvinningsprosenten er høy og miljøeffekten
forsvinnende liten. Avgiften blir bare en ny inntektskilde for staten
– 1,25 milliarder kroner.
Innføringen utsatt
Nå
er innføring av Knut-Trinepose-avgiften utsatt, den skulle vært
satt i verk 15. mars. Men det dreier seg ikke om noen «blå
avgiftsforvirring» som det sosialdemokratiske, lett opposisjonelle
Aftenposten får seg til å skrive. Utsettelsen skyldes at
Regjeringen faktisk lytter til innspill i høringsprosessen og tar en
liten time-out. Bakgrunnen er nok at kritikken har haglet i
høringsrunden. Nå kommer Regjeringen tilbake til saken i
forbindelse med revidert statsbudsjett.
Høyre
og Frp er selvsagt innerst inne imot avgiften, men ga etter for press
fra Venstre og KrF. Det rare er at kommentarene fra de to partienes
talspersoner nå har et snev av lettelse over seg. Venstres Terje
Breivik sier plutselig at partiet «ikke legger noen prestisje i at
avgiften på død og liv skal innføres», og KrFs Hans Olav Syversen
uttaler at «det er klokt av Regjeringen å lytte til innspillene fra
høringsrunden». Han er åpen for å finne «alternativ inndekning».
Ga seg for lett
Altså
ga Høyre og Frp seg litt for lett under forhandlingene om
inneværende års statsbudsjett. Det var til dels høy temperatur og
sterke følelser med tilsvarende harde utfall mot
Solberg-regjeringens primære budsjettforslag under samtalene. Nå
har man kanskje lært av de store sprikene som kom for dagen og har
pratet sammen i en ny runde i Nydalen. Støy og uenighet utad svekker
velgertilliten og rammer alle fire.
Her
oppstår et dilemma: Det skal lønne seg å ta ansvar i regjering.
Det har ikke Venstre og Kristelig Folkeparti vært villig til. De vil
stå utenfor og ønsker å stille seg fritt til å protestere,
kritisere og presse, med kraftige megafoner og maksimalt med støy i
mediene. De tror det tjener deres sak. Dersom de allerede nå i
utgangspunktet skal få påvirke neste års budsjett før budsjettets
hovedprofil er bestemt, og at de så i tillegg skal få bråke og
kreve forhandlinger om enda flere endringer fra fremleggelsen i
oktober og utover høsten, da får fire-fem-prosentpartiene alt for
stor innflytelse.
Må ta ansvar
Skal
de få innflytelse som vippe- og presspartier, må de ta ansvar ved å
gå inn i regjering. Faktum er at det de to støttepartiene
oppnådde av endringer og profil ifjor høst, det ville de fått også
innenfor regjering. Det er ingenting som tyder på noe annet.
Men
i stedet setter de seg i en posisjon der de både kan være
spekkhuggere i budsjettkroppen og samtidig være en slags politiske
fristikkere ved at de ikke vil ta et regjerings-medansvar. Det går
ikke i lengden. Om Venstre og KrF mener de har rett til å være
irritert over budsjettprofil og innhold, kan jeg forsikre om at
irritasjonen er minst like sterk blant Høyre- og Frp-velgere.
Venstre- og KrF-lederne må snart innse at det ikke var de som fikk
den store velgerstøtten ved valget i 2013. Litt mer magemål, litt
lavere kravmentalitet og høyere grad av realisme er nødvendig for
at det borgerlige prosjektet skal lykkes.
Det går ikke alltid å kreve både i pose og sekk.
Hva lærte de av streiken?
Med
«de» mener jeg pilotene og Parat. Streiken de satte i verk var
upopulær i vide kretser, inklusive pilotenes egne kolleger i
Norwegian, som betraktet arbeidsnedleggelsen som en luksusstreik for
dem med millionlønn og minimum 184 fridager i året.
Parat
bør også merke seg den sterke sympatien selskapets gründer og
leder Bjørn Kjos oppnådde i opinionen: Halvparten av de spurte har
mest sympati for Norwegian-sjefen, bare hver fjerde nordmann støttet
pilotene. Det siste er oppsiktsvekkende på bakgrunn av det
medlemssterke Los støtte til streiken. Svært mange medlemmer i
fagforeningene både innenfor og utenfor LO må ha støttet Kjos i
sitt indre.
Oppnådde lite
Parat
oppnådde ikke det de hevdet var hovedkravet. De fikk ikke bestemme
hvilken arbeidsgiver de skal ha i konsernsammenheng, og forhandlerne
fikk ikke aksept for at det er de som skal gi føringene for
selskapets kommersielle beslutninger i årene fremover. Kjos kan gå
videre med sitt globaliseringskonsept. Pilotene har fått
stillingsgaranti for tre år fremkover, men siden de skandinaviske
rutene neppe vil ekspandere videre i særlig grad, vil ikke norske,
svenske og danske flyvere bli foretrukket på de internasjonale
rutene som nå skal opprettes – mellom baser langt fra Norge. De er
for dyre.
Kan takke Norwegian
Folk
flest har innsett, og personlig erfart, at det er Norwegian de kan
takke for rimeligere flybilletter ut fra Norge, ut i Europa og på
interkontinentale ruter. Hadde det ikke vært for Norwegian, ville de
vært tvunget til å betale businesspriser med selskaper som SAS,
KLM, Lufthansa og British Airways (sistnevnte har vært sterkt
presset av Ryanair). Det er flyselskaper som Norwegian, Ryanair og
WizzAir som utjevner forskjellen mellom velstående mennesker i vår
del av verden, og de med lavest lønn og levekår.
Reis med Norwegian
Streiken
var unødvendig lang og rammet unødvendig mange uskyldige
passasjerer. De var bare brikker i et rått spill om egeninteresser.
Selv tror jeg ikke omdømmetapet til Norwegian er stort eller
alvorlig. Det kan vi raskt rette opp hver og en av oss: Bestill og
kjøp flybilletter hos Norwegian!
søndag 8. mars 2015
De kuppet 8. mars
Jeg
har stor forståelse for at likestillingsminister Solveig Horne
nekter å gå i 8. mars-komiteens tog i Oslo. Venstresiden har
gjennom manipulering og politisk taktikkeri tilranet seg
definisjonsretten for hva likestillingskampen skal dreie seg om, og
dermed splittet ikke bare bevegelsen, men skjøvet fra seg tusener på
tusener av kvinner og menn.
Metoden
er enkel og minner om AKP (M-l)s antidemokratiske og hersketekniske
framferd på 70- og 80-tallet: Først og fremst gjelder det å finne
på paroler og saker som har brodd mot den sittende regjering. I år
har de bl.a. funnet på at den store kampen skal dreie seg om
privatisering av barnehager og retusjering av reklame. Hovedparolen i
Oslo er: «Stopp regjeringas angrep på kvinners rettigheter».
På stedet hvil
Dette
tøvet skal dekke over det faktum at likestillingskampen i regi av
regjering og statlige institusjoner knapt kom ett skritt videre under
de åtte lange rødgrønne regjeringsårene. Litt utvidelse av
allerede innførte ordninger her, noen strengere kvoteringer der, mye
skrik og skrål om at kvinnene i større grad måtte komme inn i
lederstillinger i nærings- og samfunnsliv. Dette til tross for at
Norge har kvinnelig statsminister for første gang siden Gro Harlem
Brundtland og at både NHO-sjefen og LO-lederen er kvinner, kvinner
har gjort et godt innhugg i styrerommene og overgår det annet kjønn
på høyskoler og universiteter.
Kvotering har sørget for at kvinner
går inn i politikken på bred front lokalt, regionalt og sentralt. Like
muligheter for skolegang og karriere i yrkeslivet er kommet så langt
for kvinner at de har oppnådd nøyaktig hva både de og samfunnet
ønsker.
Mye er oppnådd
Den
reelle likestillingen og frigjøringen er kommet lengre i Norge enn i
noe annet land, og det kan være på tide å utvide perspektivet til
den internasjonale scenen. Men nei, 8. mars-komiteen er ikke
interessert i en større vekt på fattigdomsbekjempelse,
vannprosjekter i utviklingsland, skolegang for kvinner,
kjønnslemlestelse og tvangsekteskap (det siste foregår i stort
omfang også i Norge). Dette i kontrast til 1. mai-paroler der
internasjonale spørsmål svært ofte dominerer plakater og bannere.
Vold
mot kvinner (og barn) har stått sentralt i debatten det siste året,
og godt er det. Dette spørsmålet er noe alle kan enes om og er et
tema vi ikke kan slippe før holdninger og kultur er endret.
Basert på løgn
Fjorårets
8. mars-tog dreide seg om et ikke-tema, nemlig forsvar for kvinners
rettigheter i forhold til abortlovgivning og reservasjonsrett for et
forsvinnende lite antall leger. Tog og paroler fikk stor oppslutning,
men parolene var basert på en løgn: Loven om selvbestemt abort var
overhodet ikke i fare. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla sa det rett
ut og tordnet mot løgnen. Den sosialdemokratiske pressen (Amedia)
forholdt seg taus i forhold til hennes vitnesbyrd. Hun passet ikke
inn i det partitaktiske spillet på Youngstorvet.
8.
mars-feministene går ut mot diskriminering i Den norske Kirke, men
er underlig tause i forhold til kritikk mot moskeer og muslimsk
konservatisme. Man nekter å anerkjenne at tvangsetkteskap og
kjønnslemlestelse er likestillingsspørsmål.
«Kampen
mot regjeringa» er viktigere.
fredag 6. mars 2015
Rått parti i debatten
Det
var et underlig debattpanel NRK1 hadde satt sammen for å diskutere
den pågående pilotstreiken i flyselskapet Norwegian.
Streikelederen, LO, en arbeidsrettsadvokat, SAS-sjefen og flere andre
deltagere gikk løs på Bjørn Kjos og NHO Luftfart-representanten.
De «nøytrale», faglige ekspertene i panelet var ikke så nøytrale
likevel. Resultatet ble en forutsigbar slagside som er blitt NRKs
varemerke.
Verst
var nok deltagelsen fra SAS, som overhodet ikke er part i saken, men
som selvfølgelig fryder seg over at konkurrenten får problemer med
et lite mindretall av sine ansatte. Pengene renner ut av Norwegian,
til nå er over 100.000 passasjerer blitt rammet. SAS-sjef Roald gnir
seg i hendene. Han behøver ikke til de grader kutte i kostnader slik
det kommersielle Norwegian må gjøre, for han har tre lands
statskasser i ryggen.
Til
tross for dette, klarte Bjørn Kjos på en klar, tydelig og
pedagogisk måte å få fram den egentlige bakgrunnen for konflikten.
Det er ingen tvil om at pilotene, dersom de vinner fram, blir satt i
en posisjon der de i realiteten få sterk innflytelse på viktige
kommersielle avgjørelser og undergraver arbeidsgiverens styringsrett
i eget selskap. Det er oppsiktsvekkende og helt bak mål i norsk
arbeidsliv og arbeidsrett.
Vikarierende argumenter
Pilotene
sier de vil være tilknyttet det Norwegian-selskapet som faktisk
styrer deres hverdag, arbeids- og lønnsvilkår. I virkeligheten er
nok motivene noe annerledes: De vil ikke bare være tilknyttet det
skandinaviske datterselskapet med flyvninger innenfor og ut fra
Skandinavia (på norsk millionlønn og vilkår forøvrig), de ønsker
å få fly på alle andre staselige og prestisjetunge ruter i verden
– fortsatt med millioninntekt og et antall arbeidsdager som ligger
på halvparten av hva andre normale arbeidstagere i dette landet må
utføre.
Faaagforeninga
Parat og LO inntok sine helt forutsigbare standpunkter. Det spesielt
fagorganiserte i LO bør merke seg, er at deres topptillitsalgte går
løs på et selskap som mer enn noe annet har sørget for at vanlige
mennesker «på gølvet» har fått mulighet til å fly rimelig og
trygt inn- og utenlands. De har kunnet reise fra Norge og hjembyer
til hele Europa, til populære feriesteder som tidligere var
forbeholdt business-reisende og de velstående her i landet.
Norwegian har sørget for en bølge av frigjøring og
demokratisering: Nye, brede sosiale grupper har fått løftet sin
livs- og levestandard takket være Norwegian.
Har senket prisene
Knapt
noen i dette landet tror at SAS og Widerøe ville ha senket prisen på
noen av setene på sine flyvninger om det ikke hadde vært for
konkurransen fra Norwegian. Nå går LO, med Unio diltende etter som
haleheng, ut og oppfordrer til generell boikott av det private
flyselskapet. Altså ikke begrenset til de rutene der de streikende
er berørt innenfor Skandinavia og deler av Europa, men generelt.
Hensikten er åpenbart å gjøre hva de kan for å knekke Norwegian.
Det medfører tap av arbeidsplasser og kan føre til konkurs, men
pytt-pytt. Slikt er underordnet for de mektige fagforeningspampene.
Fra
og med den timen streiken blir avblåst, bør vi alle bestille våre
flyreiser med Norwegian fremfor andre selskaper.
onsdag 4. mars 2015
Feil av Nobelkomiteen
Nobelkomiteens
flertall gjorde en feilvurdering da den vraket Thorbjørn Jagland som
leder. Av flere grunner. For det første vil stormakter som misliker
komiteens valg av for eksempel egne opposisjonelle til fredsprisen
tro at press virker. Det mest nærliggende eksemplet er selvfølgelig
utnevnelsen av den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiabo.
Det
er nødvendig å minne om at komiteens leder er dens ansikt utad, den
som fronter valg og avgjørelser og som får all kritikken – selv
om komitemedlemmene ellers er enig. China vil lett se vrakingen av
Jagland som et aldri så lite tilbaketog og et ønske om «godt vær».
Det at Regjeringen ikke ville møte Dalai Lama styrker slike
mistanker. China tror jo at storting og regjering har innflytelse på
Nobelkomiteens valg av kandidater og vinnere.
Uavhengighet i drift
For
det andre kan avgjørelsen tolkes som om komiteens uavhengighet er
kommet i drift. Det er riktig som det har vært påpekt: Det har
aldri tidligere skjedd at en leder som selv ønsket å fortsette, er
blitt kastet. Selv ikke når det politiske flertallet på Stortinget
eller i komiteen har skiftet (det andre er konsekvensen av det
første).
Jeg
legger likevel mest vekt på et tredje argument: Thorbjørn Jaglands
personlige egenskaper og brede erfaring. Det er få mennesker på den
rødgrønne siden jeg har større respekt for enn Jagland. Han har, i
tillegg til partipolitiske toppverv, vært statsråd og statsminister
og hatt en rekke internasjonale posisjoner. Den nåværende
stillingen som generalsekretær i Europarådet har vært brukt mot
ham, men jeg vil si tvert imot: En slik posisjon er en styrke for en
leder eller et medlem av Nobelkomiteen. Stillingen gir et
internasjonalt kontaktnett av stor verdi, også utenfor Europa. Det
at han ble gjenvalgt i Europarådet er et bevis på hans unike
posisjon internasjonalt.
Partipolitikk?
Selv
om jeg er klar over at Arbeiderpartiet ville gjort nøyaktig det
samme, synes jeg lite om at Høyres og Fremskrittspartiets
representanter i komiteen vraker lederen fordi han er en
partipolitisk meningsmotstander (eller det kan utledes slik). Det
svekker folks oppfatning av komitemedlemmenes uavhengighet i forhold
til partipolitikken, og dermed komiteens omdømme.
Jagland
er en ærlig, likefram og bunn solid sosialdemokrat som fortjente å
bli gjenvalgt. Han har ikke bare frontet utnevnelsen av en kinesisk
opposisjonell, men var også så modig at han gikk sterkt inn for å
tildele prisen til EU – som fredsbyggende prosjekt i mer enn 50 år.
Det var da vi så forskjellen på puslete småpolitikere og de med
statsmannsevner (vi husker jo Sp-statsrådenes manglende folkeskikk
og raushet da de nektet å være med på selve prisutdelingen).
Åndssnobberi
Selvsagt
har Jagland sine mindre sterke sider, det har vi alle. Arrogante
akademikere har kritisert hans norske intonasjon i fremføring av
engelske budskap, til tross for at ordforrådet er imponerende stort
og presist. De innser ikke at Jagland er en lysende representant for
arbeiderklassens intelligensreserve. For kritikerne dreier dette seg
ikke om noe annet enn åndssnobberi av verste merke. Thorbjørn
Jagland er og blir en arbeidergutt. I likhet med undertegnede.
Det
skal bli spennende å se hvilken prisvinner Nobelkomiteen velger for i
år og de nærmeste årene. Selv er jeg redd den vil gjøre
forsiktige og nærmest nøytrale valg som alle kan gi sin lunkne
bifall. En opposisjonell i dagens Russland har liten mulighet for å
nå opp. Det vil landets naboskap og Barentssamarbeidet sørge for.
Abonner på:
Innlegg (Atom)