Tinget og Tangen

Vår kommende oljefondssjef, Nicolai Tangen, tok siste stikk og oppnådde fullstendig seier i den for Stortinget pinlige affæren rundt hans arbeidsavtale med hovedstyret i Norges Bank. Han tiltrer 1. september. 

"Førsteutkastet" til avtale var egentlig tilstrekkelig når det gjelder å skille privatøkonomi fra rollen som sjef for oljefondet. Det er hovedstyret og sjefen i sentralbanken som har kompetansen og intern og ekstern utredningsekspertise i det viktige spørsmålet om Tangen på noen måte - i rollen som oljefondssjef - hadde mulighet for å gjøre disposisjoner som også ville gavne hans privatøkonomi gjennom AKO Foundation. De vanntette skott var egentlig sveiset ferdig, og han kunne uten videre ha tiltrådt stillingen.

Men så har altså banken et representantskap (tilsynsorgan på vegne av Stortinget) på 15 medlemmer, som mente noe annet. Det er interessant å se på hvem som egentlig sitter i dette tilsynsorganet, hvilken bakgrunn medlemmene har og hvilke kunnskaper de har om internasjonale investeringsstrategier og finjus rundt rolleblanding.

Varierte CV`er

En rask gjennomgang av medlemmenes CV`er får en til å sperre øynene opp. Bare et lite mindretall har vært eller er involvert i næringsliv, finans og internasjonale investeringer. 14 av dem har politikerkarrierer bak seg. De fleste har sittet på Stortinget, noen har vært litt lenger oppe i systemet som statssekretærer, statsråder og en har til og med vært stabssjef ved statsministerens kontor. For flere av dem gjelder det at de er typiske broilere som er alet opp i partiapparat, kommunestyrer og fylkesting - før de altså endte i nasjonalforsamlingen i kortere eller lengre perioder. De fleste er ikke blant våre mest markante og kjente folkevalgte.

Slik jeg leser utnevnelsene til Norges Banks representantskap, dreier dette seg i all hovedsak om belønningsverv for "lang og tro tjeneste" i politikken, verv som gir en myk overgang til lavere inntektsnivå like før pensjonering.

Omtrent som utnevnelsene til fylkesmenn - et offentlig byråkratisk verv vedtatt i statsråd med en noenlunde fordeling på partitilhørighet etter velgeroppslutning. Representantskapet tåler godt sammenligning med et supperåd.

Fra de fleste partier

Blant medlemmene finner vi 4 tidligere Ap-politikere, 3 Høyre-folk, 2 fra Frp, 2 fra Senterpartiet, 1 med Venstrebakgrunn, 1 fra KrF og 1 fra SV. De har tidlig i sine liv drevet barne- og ungdomsarbeid, vært i  eiendomsbransjen, skolen (en har vært lektor, en annen adjunkt), et par har befalsutdannelse fra Forsvaret, en har vært sykepleier - og en har jobbet som journalist i A-pressen før rikspolitikken kalte.

En skikkelig farveklatt og regnbuespredning, men med liten erfaring fra det området de skal overvåke på vegne av Stortinget.

Det var altså dette tilsynsorganet som valgte å stikke kjepper i hjulet kombinert med utlegging av snubletråder i forhold til Tangens tiltredelse. De 15 medlemmene rapporterer altså til Stortingets finanskomite, der det sitter mange dyktige mennesker. Komiteen måtte selvsagt ta rapporten alvorlig. Og hvilket alvor!

En venstreaksjon

Jeg ser for meg at det var opposisjonens representanter i finanskomiteen som tok initiativ og satte seg i høygir for å svekke Nicolai Tangens posisjon etter høytidelig stortingshøring og representantskapets innledende muntlige uttalelser. Av uforståelige grunner falt resten av komiteen inn i folden.

Hvorfor? Ville han kunne berike seg gjennom å være toppsjef i oljefondet? Nei, ikke ifølge sentralbanksjef og hovedstyre. Men han var rik fra før! Som kjent er det blant nordmenn ikke så rent få hvis viktigste drift er misunnelsen. Det sies at den til og med overgår kjønnsdriften. 

Tangen er nemlig en reinspikka `kapitalist. Han startet med to tomme hender og er blitt milliardær. Skummelt og politisk ukorrekt. Det må bare innrømmes at slike holdninger er en motivasjonsfaktor når noen i ledende samfunnsroller skal "tas".

Representantskapets leder, med Høyrebakgrunn, kom med oppsiktsvekkende meningsytringer som ga ytterligere vann på mølla. Uttalelsene var feilaktige, opplysninger var ikke korrekte og de var svært mistenkeliggjørende. Det verste var påstanden om at sentralbankloven kunne være brutt. Beskyldningen var så løs og dårlig underbygget at den ikke kom med i den skriftlige rapporten til finanskomiteen.

Politisk press, og lover og regler

Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzschner har skrevet en utmerket analyse av sakens viktigste sider. Han konklusjon er: "Hvis Stortinget skal gripe inn i en lovlig inngått arbeidsavtale, må Stortinget selv følge lover og regler. Det har ikke skjedd i dette tilfellet".

Han mener Stortinget har bidratt til å presse frem en "løsning" (at Tangen overdrar hele sin formue til AKO Foundation og setter pengene i banken) på en ureglementert måte. Det har svekket både Norges Banks uavhengighet og forutsigbarheten til hele styringssystemet.

Når vil Stortinget kunne følge opp denne tråden i andre og senere tilfelle? Det er rett og slett en skummel utvikling i det norske demokratiet.

Var det bare finanskomiteens medlemmer som tok representantskapets rapport for god fisk? Og at resten av representantene var uskyldige tilskuere? Nei. Denne type store, prinsipielle og betente saker blir drøftet i samtlige partiers gruppemøter og får en konklusjon her. Finanskomiteens medlemmer må ha fått ryggstøtte fra samtlige partier. Jeg ser ikke bort fra at både finansminister og statsminister har gitt signaler som førte til at en ny arbeidsavtale ble presset frem.

Lykke til, Tangen

Selv ønsker jeg Nicolai Tangen lykke til som oljefondssjef. Han har kvalifikasjonene, holdningene og innsikten som skal til for å øke olje-(pensjons-)formuen til beste for det norske velferdssamfunnet i stort. Vi har sett hvor viktig oljefondet har vært under pandemikrisen. Det er en formidabel støtpute mot andre senere kriser. De som vil avvikle olje- og gassproduksjonen fortere enn svint vet ikke hva de snakker om. Selv om fondets avkastning i dag kommer fra en rekke andre investeringsobjekter. 

Det er snakk om hundretusener av arbeidsplasser, om distriktspolitikk, om teknologiutvikling som kommer mange andre sektorer til gode.

I årene som kommer, vil vi helt sikkert få vite flere detaljer rundt Tangen-bråket: Hvem som tipset VG om et flybårent seminar i høy prisklasse, hvem som har forsynt tabloidpressen med forslag til angrepsvinkler. Jeg tipper at noen av de forsmådde som søkte samme stilling men ikke fikk den, har spilt en rolle.

Tillit til Norges Bank og Oljefondet nasjonalt og internasjonalt har vært fremhevet som viktige ingredienser og motiv bak forsøket på å skvise ut Nicolai Tangen og forhindre at han tiltrådte. Det er i så fall en mistillit som er skapt av aktørene i debatten. Ikke av sentralbanksjef Øystein Olsen, ikke hovedstyret.

Og respekten for Stortinget? Den har alltid ligget dypt i min sjel. Men Tangen-saken har ført til at den er kraftig redusert.

Blir de noen gang norske?

De voldelige opptøyene i Bergen der en motdemonstrasjons-mobb gikk til fysisk angrep på lederen av SIAN og kastet stein på politifolk, får meg og vel også andre til å stille noen spørsmål:

- Vil de unge muslimene som brøt politisperringene og klarte å skade frontfiguren i "Stopp islamiseringen av Norge" - kanskje med hensikt å drepe ham - noen gang bli norske?

- Hva slags miljø er motdemonstrasjons-mobben oppvokst i? Hva slags oppdragelse har de fått? Hvilke påvirkninger er de blitt utsatt for i moskéene? Hvor mye innsikt har de fått i norske holdninger til ytringsfrihet? Hva slags ukultur er de preget av? Hva gjør dem så usiviliserte i denne type situasjoner?

I Norge er rammene for å ytre seg fritt vide, selv om grenser finnes. Man kan - i ettertid - bli tiltalt og dømt for injurier, eller for brudd på rasismeparagrafen. Men en ytring, også en usaklig, beinhard kritikk, blir ikke stoppet i forkant i det norske samfunnet. Det har noen av demonstrantene åpenbart ikke lært.

 Noe unorsk

Det var noe fremmed og unorsk over motdemonstrasjonen. Med fysisk makt skulle SIAN hindres i å fremføre sitt budskap. Jeg tar overhodet ikke stilling til innholdet i dette budskapet, det er irrelevant i denne sammenheng. Prinsippet om ytringsfrihet trumfer den konkrete situasjonen.

De "etnisk norske" som også deltok i motdemonstrasjonen, var litt mer tilbakeholdne med maktbruk, men de brukte alle andre metoder for å overdøve SIAN-lederen: Høye brøl og ukvemsord, trommer og trompeter skulle forhindre at budskapet ble hørt og oppfattet.

Dette er et klart svakhetstegn ved noen antirasister: De tør ikke lytte - eller la andre lytte - til meningsytringer de ikke liker. Ytringene skal stanses, kveles og feies bort i det offentlige rom. Med fysisk makt og personangrep.

Gjorde en god jobb

Politiet, som stilte mannsterkt for å holde SIAN og motdemonstranter fra hverandre, gjorde jobben sin. Norsk politi tar ikke stilling til innholdet i det som sies foran mikrofonen. Norske politifolk sørger for at ytringsfriheten lever og blir respektert - uansett ideologisk eller politisk bakgrunn. Punktum.

Da mobben brøt sperringene og gikk til angrep på bred front, måtte politiet ty til sterke virkemidler som pepperspray og tåregass. Ut fra situasjonen som ble skapt av mobben, var det helt på sin plass. Fra TV-opptakene kunne jeg ikke se at noen "ansvarlige" forsøkte å stanse dem.

Jeg oppfattet det som noe puerilt og umodent når en demonstrasjonstalskvinne får seg til å gjøre politiets opptreden til hovedsak. "Det var da ikke nødvendig å ty til tåregass". En dum uttalelse.

Ti dem ihjel

Demonstrant-mobben har åpenbart ikke lært noe av det mest grunnleggende i debatt-teknikk som svar på usaklige og krenkende ytringer: Ti dem ihjel. Still ikke opp for å høre på provoserende budskap. La dem være luft. Eller - om man likevel vil være til stede: Snu ryggen til og ti stille. Det er alltid mer frustrerende for SIAN-lignende kretser å bli latterliggjort på denne måten.

Og så må vi andre ikke gå med på den flaue reaksjonen som enkelte ikke helt oppegående og klarttenkende kommentatorer har fremført: De stakkars muslimske voldsdemonstrantene må "forstås". De er jo krenket, stakkar. De får høre at religionen deres ikke er noe tess, den er farlig, umenneskelig og kan føre til sharialover. Da må man vel være overbærende med litt knuffing og slåssing? Og se litt stort på steinkasting mot politiet?

Nei, voldsbruk i den offentlige debatten skal ikke "forstås", aksepteres eller unnskyldes. Uansett fra hvilken hold den kommer, fra høyre eller venstre. I dette tilfellet var det den ekstreme venstre-raddisen som viste sitt sanne ansikt. I andre tilfelle kan voldsbruken komme fra høyre.

Ikke gjør dem til martyrer

Angrepet på SIAN-lederen kan lett få en annen uønsket virkning - at den vesle flokken kan bli oppfattet som martyrer, først og fremst i egne rekker, men muligens også i en utvidet krets. Disse enkle mekanismene er åpenbart ikke forstått eller påaktet av dem som ikke synes visse ytringer skal være "innafor".

Tilbake til spørsmålet om de muslimske tenåringene noen gang vil bli, eller oppføre seg, som "norske":

Selvsagt håper alle det. Jeg ser at flere moskéledere har bedt "sine" ungdommer besinne seg, ikke stille opp når SIAN fremfører sine ideer og påstander på gater og torv. Jeg hører ledere i ungdomsklubber advare, jeg oppfatter at moderate antirasister forsøker å dempe reaksjonsmåtene.

Så finnes sikkert også de i miljøet som dessverre hisser til mer aktivisme, mer hat og mer sinne - for å forsvare religionen - det helligste og mest dyrebare av alt.

Det vi kan håpe på, er at religionskritikk også innen islam etter hvert får en naturlig - og større - plass. Eller aller helst: at sekulariseringen skyter fart og at våre gode innvandrere lærer å tilpasse seg og respektere norske verdier. Det er i Norge de skal leve og bo i generasjoner fremover. De aller, aller fleste gjør det allerede.

Interessante ting skjer i Midt-Østen

Det skjer en interessant utvikling i Midt-Østen om dagen, lite påaktet og kommentert i norske medier, som antagelig er lamslått over det som har foregått de siste dagene og trenger tid til å områ seg.

Sist mandag slo nyhetsbomben ned: De forente arabiske emirater (på engelsk UAE, et forbund av sheikdømmer nordøst på den arabiske halvøy) publiserte beslutningen om at landet går inn i en normaliseringsprosess med Israel. En avtale, som USA har bidratt sterkt til, skal sørge for en fredsavtale, fulle diplomatiske forbindelser, etablering av direkte flyruter og utvidet samarbeid om investeringer, handel, turisme, helsevesen, jordbruk, miljøvern - og forsvar og sikkerhet.

Emiratene er ingen smågutt i klassen. Landet har den syvende største oljereserven i verden, har en sterk oljeøkonomi og relativt høy levestandard. Blant de 9 millioner som bor der, er det mange arbeidsinnvandrere fra en rekke muslimske land. Til og med palestinere fra Gaza og Vestbredden jobber i den føderale staten.

Oppsiktsvekkende utvikling

Det bemerkelsesverdige ved normaliseringen er at Israel, sammen med USA, ser ut til å ha oppnådd en avtale uten at Israel har måtte fire på arabiske krav helt siden 1967 - tilbaketrekking fra de landområdene landet erobret i 7-dagerskrigen. Den eneste konsesjonen den israelske regjeringen har gitt, er at planene om å iverksette formell israelsk suverenitet i Jordan-dalen er lagt på hylla (ikke nødvendigvis skrinlagt for godt).

Andre arabiske gulfstater som Oman og Bahrain synes å telle på knappene om de skal følge etter. I de aller siste timene er det kommet signaler fra Sudans militær-sivile overgangsregjering som går i samme retning - normalisering av forbindelsene med Israel.

Iran og andre regionale muslimske makter har selvsagt fordømt utviklingen og både kritisert og truet. Irans diktatoriske prestestyre har raslet med sablene og gjort Emiratene nærmest ansvarlig for det som fra nå av kan skje av økt militær spenning i gulfområdet, noe De forente emiratene har tatt skarp avstand fra. Med en stor og sterk amerikansk flybase i nettopp UAE er truslene fra Iran temmelig tomme og uinteressante.

Forbigått og isolert

Araberne ("palestinerne") i Gaza og på Vestbredden (selvstyremyndigheten) er i sjokk over utviklingen og utsiktene fremover og skriker selvsagt høyt om at en av deres arabiske venner har stukket dem i ryggen med en giftig kniv. Deres terrororganisasjoner Hamas og Fatah truer også med mottiltak, noe som neppe er populært blant vanlige palestinere. De har så vidt kommet seg til hektene igjen etter den fullstendige fadesen med opprør, demonstrasjoner og voldelige aksjoner langs grensen mot Israel for et par år siden, med mange liv tapt til ingen nytte.

Det er interessant at en fraksjon palestinere under ledelse av den UAE-bosatte Mohammed Dahlan har holdt seg temmelig passiv til nyheten om normalisering med Israel. Mohammed Dahlan var en fremtredende sikkerhetssjef og minister i Ramallah-regjeringen før han tapte en bitter politisk feide med Abbas-regimet. Han var den moderate konkurrenten til president Abbas og ledet "Den demokratiske reformbevegelsen".

Det hører med til historien at De forente arabiske emirater tidligere var en stor bidragsyter til den palestinske selvstyremyndigheten inntil 2013-14. Beløpet var på nær 90 millioner amerikanske dollar årlig.

Innen "det arabiske brorskapet" vil vi neppe få de sterke fordømmelsene denne gang. Araberlandene i Midt-Østen og Nord-Afrika kan komme med symbolske erklæringer, ikke mer.

Mistet sin store sjanse

Det virker nå som om palestinerne, under sine udemokratiske undertrykkelsesregimer Hamas og Fatah, er i ferd med å miste alt de kunne ha oppnådd gjennom den amerikanske fredsplanen som ble fremlagt i fjor: Økonomisk utvikling og bedret levestandard i bytte mot anerkjennelse av staten Israel og nedleggelse av våpnene.

Det er alvorlig fare for at toget går for de fattige og undertrykte palestinerne - fordi de har tyranniske og blodtørstige ledere som er fullstendig uforsonlige i striden med jødene.

Det skal bli interessant å se hva slags reaksjoner og uttalelser som etter hvert kommer fra den norske regjeringen og det politiske miljøet ellers. Venstresiden, som tradisjonelt er de aller mest Israel-fiendtlige og Palestina-vennlige, vil ventelig ikke støtte den begynnende normaliseringsprosessen for fred og samarbeid. Jeg har ikke spesielt stor tro på Solberg-regjeringen heller, men håper jeg tar feil akkurat der.

Spark meg her og spark meg der

 Elsparkesyklene har vært debattema og snakkis denne sommeren, og ikke så rent få har en mening om deres eksistens, bruk og misbruk. Sparkesyklene er et så viktig emne at samferdselsministeren har innkalt til hastemøte. Det som kom ut av møtet, løste ingenting.

Stort sett dreier det seg om et storbyfenomen. Det er ikke satt ut så mange slike elektriske doninger, om noen, i landdistriktene og stasjonsbyene. Noen har skaffet seg sykler privat i ulike varianter og tempoklasser, men de fleste sparkesyklene benyttes i de større byene der entreprenører har sett et marked med utsikt til fortjeneste. Til sammen, på landsbasis, dreier det seg om flere titusen. 13.000 bare i Oslo.

Syklene har enten svart opp et behov, en etterspørsel, eller det er skapt etterspørsel ved deres blotte eksistens. Elsparkesykler oppfattes som noe trendy, kuuult, litt moderne, gøy og fartsfylt. Det er flest unge som benytter dem - eller de litt mindre unge som gjerne vil være det.

Man skal ikke se bort fra at kjøretøyene - for det er det de er - er nyttige, praktiske og bringer brukeren kjapt fra A til B på en rask og effektiv måte. De kan manøvreres smidig, og av og til elegant, gjennom trafikk og menneskemylder. En moteriktig skulderveske med iPaden, laptop`en eller viktige dokumenter viser at man er midt i tidens strøm. De dresskledde ser ut til å komme rett fra City.

Men så er det problemene (jeg bruker fortsatt det ordet, selv om alle andre kaller det utfordringer):

Elsparkesyklene erstatter noen av syklene, eller fotgjengerrollen. Kjøretøyene tar større plass og har høyere tempo, altså med høyere risiko for sammenstøt, sleiv og knuff. Skader oppstår, til dels alvorlige. Ulykkene og skadene stiger med promillene. Syklene blir "henstilt" som det heter på byråkrat- og politispråket der det passer brukeren. Syklene slenges i rennesteinen, midt på fortauet, langs en butikkfasade, ved fortausplakater, hvor som helst det passer brukeren.

Oslo-politiet melder om problemer for fremkommelighet under utrykninger for nødetatene - syklene ligger henslengt i traseene for deres kjøretøyer. Som alle vet, er det her snakk om utrykninger der det står om liv og store materielle verdier.

Trenger vi elsparkesyklene? Det er et irrelevant spørsmål. De er oppfunnet, og de er der. Kommunene kan ikke stanse utplasseringen av dem, viser det seg, vi lever i et fritt land. Spørsmålet er snarere om der finnes trafikkregler og trafikkultur. Et forbud vil være håpløst.

Har entreprenørene, leverandørene, et ansvar? Ikke nødvendigvis. Bilfabrikkene har ikke noe ansvar for hvordan bilførere bruker bilen. Bilprodusentene skal sørge for høy teknisk standard og sikkerhet. Brukerne har ansvaret.

Det er nettopp bruken, eller rettere sagt brukerne, som er problemet - her som i mange andre av livets tilskikkelser. De som "ikke bryr seg", ikke tar hensyn til andre, er problemet. 68`ernes avkom og barnebarn. De som gjorde opprør mot alle autoriteter, brøt alle regler, og ikke satte folkeskikk så veldig høyt i kurs. Meg først-menneskene, egotripperne. Hensynet til blinde, svaksynte, rullator- og rullestolbrukere? "Angår ikke meg".  Kants universalprinsipp har knapt noen av dem det gjelder, hørt om. Hvis alle gjør som jeg gjør nå, hva slags verden får vi?

Jeg har stor sympati for aksjonister som setter elsparkesykler ut i veibanen eller i sykkelfeltet. Syklene har ingenting på fortau å gjøre, hverken i bruk eller som samleplass. De er helt klart kjøretøyer og bør forholde seg som en blanding av sykkel og bil.

Problemene løses neppe ved konsentrerte og oppmerkede samle- og henteplasser. Det er hva som foregår inne i hodene på folk som er avgjørende.

Jeg lurer på hva som skjer med folkehelsen i byene i og med elsparkesyklenes ankomst og bruk: Er det tidligere fotgjengere som nå surfer rundt i bygatene? Er det syklister som er gått over til de nymotens kjøretøyene? I så fall er den fysiske aktiviteten på vei nedover.

Jeg synes synd på mennesker som tidligere hadde fortauene til disposisjon, eldre og funksjonshemmede som våget seg ut i forvissning om at det var noenlunde trygt å ferdes i bygatene, dvs. på fortau og i bilfrie soner. Nå suser og vitsjer sparkesyklistene i opptil 50 km i timen kloss opptil dem. En  liten bevegelse, et sidestepp - så kan ulykken være ute. Legevaktene har gjort sine erfaringer.

Igjen: Hvor er hensynsfullheten, tanken på andre menneskers ve og vel? Er det mangler i oppdragelse og folkeskikk? Appeller, "informasjon", kampanjer og oppfordringer trenger neppe inn i skallen på dem som misbruker elsparkesyklene. Jeg er spent på utviklingen.