tirsdag 24. mars 2020

Coronaviruset splitter folket

Til tross for innstendige oppfordringer om nasjonalt samhold, dugnadsånd og omsorg for hverandre, viser det seg at under en prektig overflate svømmer egotrippere i sine egne baner.
   Stortinget gjør gode vedtak, enten med øredøvende flertall, eller sogar enstemmig. I krokene fortsetter likevel det politiske spillet. Politiske synsere i pressen har sin storhetstid, og fandens hestehov og hale kommer til syne i tilsynelatende kloke og reflekterte kommentarer.
   Det siste nå er at Solbergregjeringen visstnok gikk på en smell da man la frem forslaget om en beredskapslovgivning som alle ser er nødvendig for å tackle krisen. Det er gjort et stort nummer av at "regjeringen ikke fikk det som den ønsket" med blant annet seks måneders tidshorisont på de vidtgående fullmaktene som skulle inn i loven. Veldig mange har stilt seg i bekymret positur i forhold tiltak som vår utøvende samfunnsmakt har ment er nødvendig på kort sikt. Og som alle sier de har forståelse for. Men...

Den svarte loven
Særlig er de bekymret som selv tilhører partiet som var ansvarlig for forslaget om beredskapsloven på 1950-tallet, den som Sigurd Hoel kalte "den svarte loven". Dette var riktignok under første del av den kalde krigen da landet virkelig fryktet en eksistensiell nasjonal krise. Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget dengang. Kanskje har Jonas Gahr Støre tatt seg tid til å studere erfaringene fra 1950-tallet. Ihvertfall klarte han etter dyktig fotarbeid å begrense loven på flere områder.
   Jeg ler litt av "seieren" som gikk ut på at seksmåneders virkningstid ble redusert til én - med mulighet for forlengelse. Det mange ikke skjønner, er at denne regjeringen ikke er født i går: Den visste selvsagt at opposisjonen ikke ville klappe igjennom forslaget slik det forelå. Opposisjonen ønsket å sette sitt eget "avtrykk" på resultatet. Veldig mange partier har behov for å markere seg og oppnå "seire" på vegne av demokratiet og friheten i disse dager. Selv er jeg helt sikker på at regjeringen gikk høyt ut og beregnet et annet utfall - tre måneder eller én måned med forlengelser. Den har all mulig grunn til å være fornøyd med resultatet. Hadde den foreslått én måned, ville antagelig opposisjonen redusert tidsrommet til 14 dager. Sånn er spillet.
   I mellomtiden har politiske kommentatorer, ikke minst i Dagsnytt 18, blåst seg opp til en så verdig positur at det nesten skvalper over.

Land mot by
Jeg skal ikke si så mye om hyttekommuner kontra hyttefolk, bare konstaterer at bygdefolket vil ha begge deler - det beste av to verdener: Smittebærende byfolk skal aldeles ikke komme til fritidsboligene sine, selv om de ville reist hjem igjen ved symptomer. Ingen skal få overskride kommunegrensen, som et smitteverntiltak for egne innbyggere. Men samtidig opplever de samme ordførerne nå press fra næringsliv og arbeidsgivere - og noen sambygdinger - som påpeker at fastboende  vil oppleve store vanskeligheter med å komme på jobb i byene. De risikerer karantene på returen. Der er nemlig svært mange som bor i bygda, men arbeider i urbane strøk, i pendleravstand, ikke minst i industribedrifter. En del har skiftarbeid. Ett eksempel er Vinje, som har stengt grensa som et kollektivt karantenetiltak, langt ut over de nasjonale retningslinjene.
   Dersom Vinje- og andre bygdefolk kjører til arbeidsplassene sine i byen, blir de pålagt 14 dagers karantene når de vender tilbake, etter de nåværende reglene som er innført lokalt. Av det blir det økonomisk krise i mange hjem i de stille grender. Sånne utslag hadde ordførerne kanskje ikke regnet med. Vil det bli gitt dispensasjoner, tro?
   Men hvordan vil det bli oppfattet dersom bygdefolk får dispensasjon for å reise til jobb utenfor kommunen, mens hytteeiere absolutt ikke får komme til fritidsboligene sine?

Skit i Norge, leve Toten
En drøss kommuner har altså innført strengere regler enn de nasjonale retningslinjene. I flere titalls lokalsamfunn har ordførere og formannskap satt ned foten for at innbyggerne får bevege seg ut av kommunen. Gjør de det, blir det 14 dagers karantene. Det rammer arbeidsplasser, også i landbruket. Hvordan skal bønder som trenger såkorn og gjødsel få komme seg ned til coop`en for sårt tiltrengte innsatsvarer om de er i karantene, om lagrene er i nabokommunen? Eller hvis traktoren får motorstopp som ikke lar seg fikse på egen hånd? I karantene kan ingen dra til verksted.
   Kommunene på Helgeland har laget bestemmelser som fører til at alle som kommer "utenfra" blir ilagt karantene. Det får store konsekvenser på arbeidsplassene. Ved Rana Gruber kjører man to ukers skift. De ansatte kommer fra forskjellige kommuner og må i karantene i stedet for på jobb. I Rennebu får ikke folk reise ut av kommunen i det hele tatt. Drar de til nærmeste vinmonopol, som er i nabokommunen, blir de satt i karantene i 14 dager.
   23 av 26 kommuner i Møre og Romsdal har vedtatt de strengeste bestemmelsene som smittevernloven og egne vurderinger tillater. Her må folk ligge koronafaste til det hele er over. Det viktigste av alt er å unngå importsmitte. Næringslivet blør. Økonomien stuper.

Disse satans joggerne
Dagsavisens politiske redaktør er sint på joggerne som puster og peser forbi fotfolket på stiene langs Akerselva. Det er ekstra mange som rusler her akkurat nå, og avstanden mellom fotgjengerne blir i snaueste laget. Svette og våt pust slynges til alle kanter ved passering.
   Hvorfor kan ikke joggerne løpe i bygatene, som er tomme for tiden? Eller dele sykkelstiene til MDG som partiet har måkt vei for ved å ta vekk parkeringsplasser og innført strenge kjørerestriksjoner? En del joggere fnyser - det er jo så vakkert langs Akerselva, de har rett til å være der!
   Ved utfartssteder hoper bilene seg opp på p-plasser, hvor det er trangere enn noen gang mellom kjøretøyene. Folk går i stim som på en 17. mai. Alt tilrettelagt for coronasmitte. Til hytta får de ikke lov til å dra.
   Byrådsleder Raymond Johansen har innført forbud mot skjenking av alkohol fordi noen gjester og innehavere ikke har tatt det så nøye med avstanden mellom bordene. En kollektiv avstraffelse som rammer en hel næring. Det blir antagelig renn på dagligvarebutikkene etter øl, og polet vil oppleve glanstider.
   Det er veldig bra med effektive, gjerne strenge, smitteverntiltak. Men det må være lov å bruke hue`også.



torsdag 19. mars 2020

Ikke helsefaglig begrunnet

Aftenposten og andre medier har avslørt at beslutningen om å "stenge ned Norge" ikke var helsefaglig begrunnet, men en politisk avgjørelse. Folkehelseinstituttet tok ikke initiativ for å stenge skoler og barnehaver. og lukke grensene. Heller ikke det samlede beredskapsutvalget (CBRNE-senteret) foreslo dette overfor regjeringen. Helsedirektoratet gjennomførte bare den politiske beslutningen. Hva som faktisk skjedde, kommer frem av referatene fra møtene og i intervju med direktør Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet.
   Samtidig sier hun: "Det er Helsedirektoratets og regjeringens ansvar å fatte beslutninger ut fra helhetsvurderinger. Det har vi full respekt for". Hennes uttalelse er både korrekt og egentlig på sin plass. I en nasjonal krise lytter vi til myndighetene, respekterer og følger råd og anbefalinger. Selv om vi er personlig uenig.

Hytteeiere og bygdefolket
Det har da også undertegnede gjort under hele utviklingen av krisen, ikke minst i spørsmålet om å nekte hytteeiere å reise til sine "isolater". Men noen der ute har misforstått, og trodd at standpunktet var en "egotrip" i forhold til påske og eget hytteopphold. Kritikken henger ikke på greip, fordi jeg og mange andre pensjonister kan velge helt andre og odde perioder for hytteopphold. Etter nyttår har jeg bodd i hytta tre ganger - før appellen om å bli hjemme ble kringkastet.
   Å tillate hytteopphold er for undertegnede et forebyggende tiltak, et ledd i smittevernberedskap i den store sammenhengen, fullstendig løsrevet fra egen situasjon. Alle skjønner at det i en epidemisituasjon der smitten sprer seg mellom mennesker som er tett på hverandre, vil det være bedre å spre risikoen og for en periode bo i større avstand til andre. Bakgrunnen for at man ikke ønsket hyttefolk opp i dalom var hensynet til kommunene og de kommuneansatte. Deres begrensede test- og helseberedskap ble holdt frem - under den underliggende forutsetning at byfolk var potensielt smittebærere og burde holdes på en armlengdes avstand. Bygdefolket ville holde dem borte, og enkelte bad om sterke virkemidler for å forhindre exodus fra byene, og truet dem som alt var der til å reise hjem.

Kommunene må fungere
Begrunnelsen og standpunktet er forsåvidt legitimt: Uansett hvor vi bor i Norge, er samfunnet avhengig av at kommunene fungerer - når det gjelder vei, vann og avløp, renovasjon og gjenvinningsstasjoner - og helsetjenester. Det siste da for egne innbyggere.
   Men det skal bli interessant, når evaluerings- og analysearbeidet settes i gang utpå høsten, å finne ut om antall coronatilfelle i hyttekommunene steg i den perioden noen titusen hyttefolk oppholdt seg der. Eller om forbudet var et slag i lufta og fullstendig irrelevant.
   Så er det slett ikke sånn at helseberedskapen og kapasiteten for smittebekjempelse er så mye større i våre mest urbaniserte strøk. Vi ser at vanlig sykehusdrift stenges ned, planlagte operasjoner utsettes, de psykiatriske institusjonene tømmes og fangene slippes fri. Det er ikke nok smittevernutstyr eller stor nok testkapasitet. Det er rett og slett full krise i byene - der risikoen for smitte mellom mennesker fra før er desidert størst. Her bor folk tettere på hverandre, de kjører kollektivt - som klart er en risikofaktor. De som er i karantene i trange omgivelser i byene, er en mulig risikogruppe. Dersom noen har tatt smitten med seg hjem til leiligheten og hjemmekontoret kan de ha smitte med seg. På den annen side er selvsagt arbeidsplassene deres mindre sårbare. Her er minus og pluss på mange felter. Alt i alt regner jeg oppfordringen og organiseringen av hjemmekontor som et fornuftig grep.

Begrensninger
Det samme er antagelig begrensningene i antall mennesker på møter, kulturarrangementer og tribunesamvær. Vi ser imidlertid at myndighetene i ulike land har tatt svært forskjellige grep - til og med i land med 50, 60 og 70 millioner innbyggere. Det er nok å gå igjennom tiltakene i de nordiske landene for å se hvor forskjellig det tenkes og handles. Evalueringen i etterkant vil gi noen svar på hva som var mest effektivt.
   En løsning jeg ikke synes noe om, er å la epidemien gå sin gang og bevisst la 60 prosent av innbyggerne bli smittet, bli syke og deretter friske igjen. De aller, aller fleste blir friske igjen. Altså øke immunforsvaret i den samlede befolkningen. Nei, takk - da vil antagelig dødstallene stige til et helt uakseptabelt nivå.

Uenighet blant fagfolk
Et annet fenomen som det er grunn til å reflektere over, er uenigheten fagfolkene imellom. Den er særlig kommet frem i debattprogrammer i NRK, og til dels i leserbrevspalter. Veldig mange helseeksperter kaster inn alternative vurderinger og forslag, noen på tvers av de tiltakene som myndighetene anbefaler eller gjennomfører.
   Så hva skal vi tro? Det er hverken dumt eller kritikkverdig å "tenke sjæl". Men i sum bør vi alle slutte opp om det de politiske myndighetene og helseekspertene bestemmer. Da er vi "på en måte" kollektivt medansvarlige for hva som enn skjer. Men ingen, eller veldig få, skal kritisere dem som fremholder andre syn og løsninger. De kan faktisk ha noe for seg.
   Med rette har vi fått yrkesgrupper som fortjener heltestatus: Helsearbeidere på alle nivåer, omsorgsarbeidere, de som jobber i transportsektoren og sørger for medisinene og dagligvarene i hyllene. De som holder hjulene i gang i samfunnsmaskineriet. De som skaper økonomiske verdier som er grunnlaget for velstand og velferd. Det kommer dager etter disse.
   Og så fortjener regjering og storting og direktorater ros og støtte. Jeg kan ikke se at det er tatt noen fatale feilgrep så langt under krisen. Snarere tvert imot.

tirsdag 17. mars 2020

Hva gjør vi i påsken?

Mens helsemyndigheter og landets toppolitiske ledelse har hatt stor autoritet, troverdighet og tillit gjennom Corona-epidemiens innledende faser, står vi overfor en stor utfordring når påskeferien nærmer seg. Nordmenn eier til sammen 440.000 hytter - i fjellbygder og langs kysten. Som en innsender i Aftenposten skriver: I virkeligheten dreier det seg om tomme isolater der det helsefaglig må være bedre å oppholde seg enn i større byer der folk for en stor del bor i blokkleiligheter, rekkehus og flermannsboliger. Folk er dessuten til dels avhengig av kollektivtransport der for å komme på jobb og utføre nødvendige ærend. Det sier seg selv at der hvor menneskene er tett på hverandre, er risikoen større for virussmitte.
   På hyttene er det større avstand mellom menneskene, og de rommer iallfall godt over en million sengeplasser. Leserbrevskribenten skriver om "ansvarsfull isolasjon". Han spør: "Skal en familie der mor er i karantene flokke seg rundt henne i en trang leilighet, eller skal den benytte eventuell fritidsbolig til isolasjon for far og barn?"

Et fornuftig spørsmål
Spørsmålet er høyst betimelig og fornuftig. Innsenderen påpeker at tiden det tar fra hjemmet i byen til hytta stort sett er like kort den andre veien: Med symptomer kan personer raskt bile til egen fast bopæl og benytte seg av sitt vanlige helsevesen i løpet av to til fire timer. Man behøver ikke nødvendigvis belaste fastlegen eller helsesenteret i den vesle hyttekommunen med noen få tusen innbyggere.
   Det var sannsynligvis fornuftig å oppfordre folk til å være hjemme og ikke dra til hytta i epidemiens første fase. Man var redd for overbelastning av de begrensede ressursene dersom personer med symptomer alle oppsøkte bygdesenteret. Men gjelder det samme resonnementet tre uker fra nå av, når et flertall av de "utenlandssmittede" er ute av karantene og erklært friske? Når aktive skole- og barnehavebarn som strutter av energi er luta lei av hjemmetilværelsen og trenger luftforandring og utelek?
   Vi står overfor den bisarre situasjonen at nordmenn ikke kan reise på vel fortjent ferie til utlandet denne våren, kanskje hele sommeren. Da vil det være nettopp på sin plass med andre omgivelser i en påske. Selv om hytte-til-hytte-muligheten ikke er der, eller at heisanlegg og varmestuer er stengt.

Får vi et grasrotopprør?
Dersom ordførere og kommuneleger i bygde- og distrikts-Norge også i fortsettelsen skal nekte folk adgang til eiendommene sine (med helsemyndighetenes støtte), er undertegnede helt sikker på at vi får et grasrotopprør blant hytteeiere, og det kan svekke sentrale myndigheters autoritet og gjennomslagskraft, samtidig som det utløser gnisninger og mistillit mellom innenbygds- og utenbygdsboende. Enda verre blir det dersom det settes makt bak ordene i form av politi, sivilforsvar eller HV-folk som stanser og kontrollerer køene og sender folk hjem igjen.
   Jeg har forøvrig registrert at nordnorske fylker vil stenge av landsdelen og nekte "søringer" å besøke dem. De vil ha seg frabedt at mennesker sør for Dovre belaster dem med opphold som kan gi Corona-smitte lokalt. Jeg har merket meg dette, og skal love å holde meg langt unna Nord-Norge i rom tid fremover. Selv om de etter hvert vil trenge turister.

Bra for folkehelsen
Å være på hytta i påsken har en folkehelseside, det innser sikkert alle. Ikke bare fysisk, men spesielt psykisk nå etter at hundretusener har vært isolert fra naboer, familie, kirkebesøk, kulturarrangementer og idrettstribuner i mange uker. Mange vil trenge forandring, nye omgivelser. Det gjelder både på fjellet og langs strandkanten.
   Mens sentrale helsemyndigheter funderer over denne problemstillingen, har statsminister og regjering levert som forventet. Helsepersonellet har vist en enestående offer- og innsatsvilje og tatt ansvar. Frivilligheten har stilt opp.  Den nasjonale dugnaden, Kongen meget gode tale til folket og en utstrakt solidaritet og omsorg der ute har for en stakket stund forandret Norge - eller kanskje vi bare har hentet frem de egenskapene som hele tiden har vært der, slik at vi har mobilisert det beste i oss?

Enstemmige vedtak
Den enstemmige oppslutningen i Stortinget rundt de ekstraordinære økonomiske tiltakene forteller noe om hvordan vi løser store nasjonale utfordringer her i landet. At vårt samfunnssystem er basert på tillit som overlever krisetider. Den forteller også at Solbergregjeringen så langt har truffet godt med sin motkonjunkturpolitikk, og har tillit og respekt langt ut over de borgerlige partienes rekker.
   Det er meget mulig at noe helsepersonell som til nå har bemannet og bekvinnet sykehus, legevakt, sykehjem og psykiatriske institusjoner i tettbygde strøk også lar seg flytte til hyttekommuner i en kort periode, dersom en styrking av tjenestene der synes påkrevet. I en normal situasjon vil aktiviteten ved våre sykehus rundt "vanlige" pasienter være på sparebluss i påsken. Dette må fagfolk ta stilling til.
   Min konklusjon er at regjering og helsemyndigheter bør tillate en kontrollert utfart til hus og hytter i bygde-Norge i påsken. Et forbud må begrunnes meget godt og overbevisende om man lander på fortsatt "bli hvor du er".
   Og for egen del: Jeg er forberedt på hyttetur, men blir hjemme dersom helsemyndigheter fraråder det sterkt, dvs om jeg blir overbevist av logikk, fornuft og argumenter.

mandag 16. mars 2020

Stakkars Russland

Er det synd på Russland? Jeg mener det. Og spesielt russerne. Dagens autokratiske halvdiktatur må bruke store ressurser på å bli "respektert" i en verden under rask omstilling. Kolonimakten (for det er nøyaktig hva Putin-Russland er) gjør sitt ytterste for å opprettholde sin innflytelse internasjonalt, og sliter frenetisk for å samle folket om landets toppledelse, få oppmerksomheten bort fra store hverdagsproblemer og forfalske virkeligheten gjennom mediekontroll og undertrykking av statsuavhengige frivillige organisasjoner.
   Kolonimakt: Det er stort sett slutt på de russiske propagandautspillene mot amerikanske, britiske og franske "imperialister". Det er for lengst gått opp for verden og russere flest at landet selv i dag, i størstedelen av forrige århundre - og før det - i realiteten var et imperialistisk regime, som etter erobringer og opprettelse av marionettregimer hersket over et kolonirike. Den eneste forskjellen på Sovjetunionen/Russland og de vesteuropeiske kolonistatene var at de sistnevnte hadde oversjøiske besittelser, de hang ikke geografisk sammen med kjernelandene på samme kontinent. Russland på sin side har erobret nabofolk etter nabofolk både sørover, vestover og nordover - men særlig østover mot Eurasia.

Sovjet-Unionens kollaps
Det var et hardt tilbakeslag for aspirasjonene om ideologisk og fysisk verdensherredømme da forrige runde i den kalde krigen endte i oppløsning av Sovjet-Unionen samtidig som en demokratisk frigjøringsbølge rullet over det som den gang var Øst-Europa - "buffersonen mot tysk revansjisme". Etter at øst-europeere, særlig østtyskere, først stemte med beina (flyktet vestover) og deretter feide til side sovjetrepublikkene i Warszawapaktlandene gjennom frie valg, oppsto en helt ny situasjon. Kommunismen som idé hadde for lengst råtnet på rot, folk var luta lei den politiske og økonomiske korrupsjonen, sammenbruddet i de økonomisk og sosiale systemene, mangelen på velstand og velferd - den åndelige og materielle fattigdommen.
   Russland er en militær stormakt med kjernefysiske våpen og har rustet vanvittig mye opp under tsar Putin. Ingen truer i realiteten Russland, "innringingen" av NATO-land i vest er en myte. Et stort land må nødvendigvis ha mange naboer som omkretser det. Ser vi på styrkeforholdene i Baltikum og Øst-Europa (heller Sentral-Europa) er "NATO-styrkene" symbolske og bare små snubletråder.

Ansvar for flyktningekrisen
Hvorfor er det så få i Vesten som påpeker at Russland bærer et hovedansvar for flyktningekrisen i Midt-Østen? Russlands støtte til Syrias diktator Bashar al-Assad er den viktigste årsaken til at millioner av syrere er på flukt. Det dreier seg aldeles ikke om kampen mot IS. Hvorfor tar ikke Russland imot syriske, og kurdiske flyktninger? En brøkdel av ressursene bak den militære opprustningen ville være nok til å brødfø flyktningene og gi dem sikre oppholdssteder på russisk jord - med fri gjennomreise gjennom Tyrkia, Azerbaidsjan og Georgia. Russland kunne, om landet tok ansvar, bruke sin krigsmarine til å transportere flyktninger gjennom Bosporusstredet, eller iverksette en luftbro for de svakeste, traumatiserte og desillusjonerte menneske på flukt. Et humanitært ansvar som Tyrkia og EU-landene til nå har vært alene om, sammen med nabolandene Jordan og Libanon. Russland feiger ut. Landet driver heller ingen uhjelp av betydning noe sted i verden - bare våpenhjelp.
   Gjelder ikke appellene fra FNs høykommissær for flyktninger om å ta imot kvoteflyktninger Putins Russland?

Trollfabrikker og destabilisering
Jeg har i flere omganger påpekt Russlands rolle i forsøk på destabilisering av vestlige land gjennom "trollfabrikker", falske nyheter og fabrikkerte påstander i sosiale medier. Den første store offensiven ble avslørt under den amerikanske valgkampen i 2016. Siden er den ene offensiven etter den andre avslørt. Vi kan regne med at Russland nettopp i disse dager gjør hva det kan for å utnytte Corona-epidemien for å sverte Europas folkevalgte og demokratiske myndigheter, skape tvil og splid og rokke ved tillitsforholdet mellom folk og styrende organer. Først ved å undertrykke den faktiske situasjonen i eget land, deretter legge ut løgner om Corona-situasjonen i andre. I første rekke er det Ukraina som har fått føle den psykologiske løgnpropagandaen. Det ukrainske folkehelseinstituttet ble nylig hacket av russerne, og fake news lagt inn i instituttets oppdateringer. Facebook og lignende plattformer har sin fulle hyre med å avsløre og fjerne falske epost- og FB-adresser og Twitterkontoer.

Forsvar ikke nok
All erfaring viser at det ikke er nok med defensive tiltak mot trollfabrikkene og Russlands aggressive framferd (Ukraina og Krim i 2014). Vi vet hva de gjør, de statlig styrte desinformatørene, hvor de er og hvor mange som jobber i denne undergravende virksomheten. Det eneste språket Putin-Russland forstår er motmakt, at landet blir utsatt for den samme type angrep, de samme metodene for destabilisering. I slike motoffensiver behøver Vesten ikke en gang lyve - der er så mange svakheter, såpass mye gryende misnøye blant folk at det er nok å fortelle sannheten. Under den kalde krigen hadde vi Radio Free Europe og Voice of America som saklig og nøkternt fortalte østeuropeerne hva den faktiske situasjonen var. Millioner av mennesker lyttet - og de kjente seg igjen i radiosendingenes beskrivelser.
   Russland er i realiteten et dysfunksjonelt samfunn, med fattigdom, håpløshet, alkoholisme og store spenninger mellom folkegrupper. Den russiske befolkningen går tilbake i folketall. Russiske kvinner føder ikke nok barn, og det er høyst forståelig. Den økonomiske tilbakegangen, trangboddheten, overvåkningen og savnet av fri meningsutveksling, korrupsjonen og oligarkstyret - i et slikt system når ikke de beste, de flinkeste, de ærligste menneskene opp og frem.
   Situasjonen og utviklingen i Russland er tragisk. På 1800- og deler av 1900-tallet var Russland i stigende grad under innflytelse av vestlige liberale ideer, særlig i St. Petersburg. Diktere og forfattere og komponister, bildende kunstnere og andre kulturarbeidere gjorde landet til en av de ledende kulturnasjonene. Det er nok å nevne navn som Pusjkin, Tolstoj, Dostojevski, Gorkij, Tsajkovskij. Mye av kunsten og kulturen holdes fortsatt i hevd, teatre, operahus og konsertsaler dyrker fortsatt arven på høyt nivå. Men fornyelse, virkelig fri kunst og litteratur etter 1917? De som senere har hevdet seg internasjonalt, har vært opposisjonelle og brutt sensuren med fare for liv og frihet.
   Putin satser på at landet skal bli "respektert" med en aggressiv utenrikspolitikk og storstilt militær opprustning slik at russerne skal føle en slags stolthet som kompensasjon for lav levestandard og dype sosiale problemer. Det gjelder å påpeke dette, minne om dette - og avsløre særlig trollfabrikkenes avskyelige virksomhet.
 
 

fredag 13. mars 2020

Sunn fornuft og tenke sjæl

Det har vært en begivenhetsrik dag: Norges Bank reduserer styringsrenten, og Regjeringen gir bankene økte muligheter for å gi kassakreditt og lån til bedrifter (økt likviditet). Regjeringen foreslår videre en "redningspakke" til utsatt næringsliv og arbeidstagere for 6,5 milliarder kroner. Den varsler ytterligere tiltak slik at totalsummen nok vil øke. Permisjonsreglene mykes opp og staten tar en større del av utgiftene. Luftfarten får avgiftslettelser av ganske stort omfang - landingsavgifter og den famøse flypassasjeravgiften nulles ut. Innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift utsettes. Pluss en del andre virkemidler som avlaster både arbeidsgivere og ansatte på kort sikt. Omsorgspenger settes inn for dem som tar omsorg for barn i barnehave og skole. Kommunene får mer, og helsevesenet flere penger for å tackle epidemien.

Krever enda mer
Helt som forventet vil opposisjonen ha mer og spiller partitaktisk opp til ytterligere utgiftsøkninger. Det har Norge råd til. Noen av virkemidlene som nå tas i bruk, er enda mer generøse enn de Arbeiderpartiet satte inn i finanskrisen i 2009. Støre blåser i sammenligningen, selvsagt.
   Kravet om sterkere lut (høyere bevilgninger) fra opposisjonen er selvfølgelig noe Regjeringen på forhånd har regnet med, den har mye mer å gå på. Både til ytterligere hjelp for reiselivet og mer akutthjelp til flyselskapene. Dette dreier seg om et storpolitisk spill, delvis for galleriet (velgerne).
   Hverdagen blir mer trøblete for mange mennesker en tid fremover. Mange blir syke. Ikke alle kan ha hjemmekontor, tallet på hjemmekarantene-tilfelle øker dramatisk. Etter hvert kommer de likevel ut av karantene, og samfunnet kommer i mer vanlig gjenge. Men det kan bli verre før det blir bedre.

Bruk privatbilen til jobb
Ett tiltak som ville hjelpe i de store byene, er at folk fikk bruke privatbilen mer til jobb uten å betale skyhøye bomavgifter. Siden skolene er stengt, er det parkeringsplass nok i skolegårdene. Men den der sitter nok langt inne for de partiene som har utpekt privatbilen som et skampålagt monster som truer vår klode. Og de sitter dessverre på vippen i mange kommunestyrer.
   Et interessant fenomen er den sterke motstanden mot at folk, for eksempel i hjemmekarantene, i stedet reiser på hytta. I utgangspunktet en utmerket løsning. På hytta bor de mindre trangt enn i byblokkene og rekkehusene. Men så er det det at hyttekommunene har et helsevesen hvis kapasitet kun er tilpasset tallet på fastboende. Tenk om noen blir corona-syke på hytta og oppsøker de få lokale fastlegene og helsesenterne! Det hele vil bryte sammen. Så hyttekommune-ordførerne vil at politiet skal stanse hytteeierne på vei opp i dalom!

Bruk sunn fornuft
Her må det gå an å vise sunn fornuft og tenke sjæl. Hvis hytteeiere, i eller utenfor karantene, reiser  til åpnere, friskere og sunnere omgivelser og tar skiene fatt i løypene (de står ikke tett i kø i heisanleggene, for de er jo stengt), må det være "innafor".
   Undertegnede og familie har selv en hytte to timers biltur fra hovedadresse. Vi er friske, fyller alltid opp tanken i hjemkommunen, stanser ikke på veien, har med alle dagligvarer vi trenger og holder oss til hytta som ligger langt fra naboene, og til skiløypene eller turstiene der vi ikke clincher med andre. Situasjonen er selvsagt annerledes der det er tette hyttekonsentrasjoner, eller der folk er så skrekkelig sosiale at de må innom Coop`en eller den lokale puben i kommunesenteret. I det tilfellet bør de holde seg hjemme.
   For sikkerhets skyld: Selv om vi hverken er moralsk tynget av problemstillingen, reiser vi ikke til hytta, men holder oss lojalt til helsemyndighetenes appeller. Bare så det er sagt.

Tenke sjæl
Likevel går det altså an å tenke sjæl. Man bør bruke sunn fornuft, rett og slett. Tenke gjennom situasjonen konkret, "i mitt tilfelle". Ordførere som oppfordrer hyttegjestene til å holde seg vekk, blir neppe populære i fortsettelsen. Men det spiller ingen rolle, de er valgt av lokalbefolkningen som mer enn gjerne ser fordelene med den økonomiske omsetningen hyttegjestene skaper, og melker hytteeierne med eiendomsskatt som ikke er pålagt lokale velgere. Hytteeierne får komme når det passer ordførere og folkevalgte. Uansett.
   En annet paradoks man bør tenke over: De ekstra milliardene som regjering og storting nå er villig til å sette inn som motkonjunkturpolitikk, er et resultat av oljenæringen og oljeinntektene. Hadde vi ikke hatt den robuste bufferen i Oljefondet, ville man måtte kutte ned på andre utgiftsposter, noe som vil kunne ramme menigmann hardt. Slå sosialt urettferdig ut.
   Men de samme partiene som nå krever mere penger, er for en stor del nøyaktig de samme partier som vil stenge oljekrana, skrape oljeinstallasjonene og avskaffe den solide oljesmurte norske økonomien. Glem det med "grønn teknologi" og "grønne arbeidsplasser" som liksom skal fikse alt. De er der ikke ennå. De kommer, men er der ikke i 2020. Det er nå Coronaen herjer.

torsdag 12. mars 2020

I disse Corona-tider

Dagens påbud om nedstengning av skole- og barnehave-Norge, nødbrems i kultur- og idretts-Norge samt restriksjoner på reiser, strenge karantenebestemmelser og en innstendig appell om å vise solidaritet og lojalitet mot myndigheter og helsevesen, har stort sett fått god mottagelse. Det aller meste av opposisjonen på Stortinget stiller seg skulder ved skulder sammen med regjeringen og statsministeren. Med unntak av det kommunistiske Rødt, som fortsetter å utnytte situasjonen partipolitisk. En klar kontrast til SV. Både statsministeren  og helseminister Bent Høie har opptrådt klanderfritt i de toneangivende mediene de siste ukene.
   Tiltak og oppfordringer har hitil vært godt tilpasset situasjonen der og da. I de fasene Corona-epidemien har vært igjennom til nå, ville det vært fånyttes å forsere forholdsreglene og innføre restriksjoner som ikke ville blitt forstått av befolkningen. Ropene om "hysteri" ville øyeblikk blitt markedsført av ivrige tabloid-journalister og taktiske politikere.

Nasjonale påbud tidligere?
Helt korrekt har Helsedirektoratet satt inn avbøtende tiltak via de regionale og lokale beredskapsorganene, først og fremst helseforetakene. Det er imidlertid kommunene som har det operative hovedansvaret, eller førstelinjeforsvaret, for å bekjempe epidemier av dette slaget. Departement, helsedirektorat og folkehelseinstitutt skal gi generelle retningslinjer helt til direkte påbud og forbud viser seg nødvendig.
   Akkurat dette ansvaret på lokalt nivå har voldt hodebry hos noen i den fasen vi har passert i dag. Ganske mange i distrikts-Norge, høyrøstet støttet av "sine" politikere, har klaget over at ikke alle tiltak fra sentralt hold har vært ensartet og utformet som nasjonale påbud.
   Kritikken er fullstendig forfeilet. Dette landet er så langstrakt, så forskjellig, så uensartet at tiltak tilpasses lokale forhold. Hvis store ansamlinger av folk er hovedproblemet i smittevernberedskap, trenger ikke småkommuner på mellom 2.000 og 5.000 innbyggere innføre de samme restriksjonene som Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim m.fl. I noen distriktskommuner vil ikke samfunns- og forsamlingshus, kirker og konserthus være i nærheten av å oppfylle normer som i de større byene og tettstedene. Dessuten har en del kommuner fergehavner, andre ikke. Noen har flyplasser, andre ikke.

Tafatt og timid
Likevel har vi sett at ordførere og kommuneleger har sutret og bært seg over at ikke sentrale helsemyndighetene er kommet med klare, landsdekkende regler som ikke er til å misforstå. På én måte kan man forstå ordførerne: Det er leit, i bygder og småbyer der "alle kjenner ordføreren", å bestemme at lokale cuper og konsertarrangementer, festivaler og teaterforestillinger må innstilles. Det gir følbare tap for idrettsklubber og kulturarrangører, og "skylden" for de negative konsekvensene kan lett føres tilbake til ordfører og kommunestyre. Da hjelper det å kunne vise til nasjonale føringer, slik at man ikke sitter igjen med skyld og ansvar.
   En litt uvanlig situasjon, egentlig: Vanligvis raser ordførere mot storting og regjering når de føler seg overkjørt og ikke respekterer "det lokale sjølstyret". Når sjølstyret ikke er så populært, krever man nasjonale påbud.
   Derfor ser vi hvor tafatte og timide lokalpolitikere kan opptre i slike krevende situasjoner vi nå opplever. Men sannheten er at der er (burde være) like mye fornuft og handlekraft hos ledere i lokalsamfunn som på toppen av samfunnspyramiden. I stedet løper mange i kommune-Norge fra ansvaret og behovet for å ta beslutninger.

Solidaritet fra opposisjonen?
Jeg er slett ikke sikker på at solidariteten og den felles dugnadsånden stikker så dypt i Stortinget når det kommer til stykket. En taktikkeripolitiker som Støre mannet seg opp i dag og viste statsmannsfakter. Men hvor lenge varer det? Når vil han slippe løs sersjantkorpset i hissig buskagitasjon i sosiale medier? Når vil vi få høre at regjeringens tiltak "er for lite og kommer for sent"? For den partipolitiske kritikken vil helt sikkert komme - når alle vet faciten.
   Trangen til å opptre populistisk og opportunistisk vil høyst sannsynlig brøyte seg fram om ikke så lenge. I mellomtiden står Erna Solberg og Bent Høie fast og høyreist i stormen. Jeg tror vi skal være glad for at vi nettopp i dag har en borgerlig regjering med et flertall bak seg i Stortinget. For skulle en Støre eller Vedum måtte basere seg på Rødt og MDG, ville de neppe hatt den ryggraden de tilsynelatende er i besittelse av for øyeblikket.

Luftfartskrise og MDG
Apropos MDG: Jeg regner med at fanatiske MDG`ere innerst inne jubler over krisen i luftfartsnæringen. Hurra: nordmenn og utlendinger flyr mindre enn før! Klimaet og verden er reddet! Vi går foran med et godt, moralsk eksempel! Det skulle ikke forundre om MDG vil stritte imot at flyselskapene og luftfarten vender tilbake til "normalen".
   Den som overlever, vil se. Det vil faktisk de fleste av oss. Nordmenn går inn i en utfordrende tid. Men før eller siden vil også dette gå over, og samfunnet vende tilbake til hverdagslivet. Da er det tid for evaluering og en gjennomgang av beredskapen.
   Vi har alltid noe å lære.

onsdag 11. mars 2020

Litt av hvert fra dagene rundt oss

For noen tiår siden var definisjonen på en tilhenger av Venstre omtrent som følger: "En Venstre-velger er en person som står med begge beina fast planta i løse lufta". Om det var Lars Roar Langslet eller Jan P. Syse som var far til vittigheten, skal være usagt. Begge kunne ha forfattet sentensen, men ingen av dem ville ha benyttet så mange a-endelser i førsteutkastet, så sitatet er nok språklig radikalisert i folkedypet.
   Utgangspunktet for partiets tilblivelse var, som vi vet, behovet for radikale endringer i det norske samfunnet og styringssystemet på 1880-tallet. Venstre var det første egentlig konstituerte stortingspartiet og siktet mot et norsk parlamentarisk styresett: "All makt skal være samlet i denne sal". Konge og regjering måtte støtte seg på nasjonalforsamlingens flertall. Det førte til krise - og seier for Venstre.

En fallende kurve
Men det er lenge siden, veldig lenge siden. Senere, og spesielt da de frisinnede blant velgerne i stedet søkte mot Høyre og etter hvert smeltet sammen med vårt konservative folkeparti, gikk det nedover. I etterkrigstiden (altså annen verdenskrig 1940-45) har det stort sett gått ad undas. Dype splittelser har vært et kjennetegn ved partiet. Vi hadde det sosialradikale Oslo-Venstre mot Vestlands-Venstre, det urbane Helge Seip-Venstre mot Bent Røiseland-Venstre. Splittelsen på Røros i 1972 var katastrofal, EF-striden delte partiet i det litt museale, populistiske anti-Europa-Venstre ("sjølråderetten") og Det liberale folkepartiet. Siden ble det samling, men de siste tiårene er partiet blitt en skygge av seg selv og bare hatt oppslutning og innflytelse når det har vært på vippen i en regjeringskoalisjon eller i annet majoritetssamarbeid.

Utydelig profil, ingen eiersak
Ved valget i 2013 kom man over sperregrensen sånn noenlunde, i 2017 ble partiet reddet ved at en del Høyre-velgere i Akerhus stemte taktisk for å berge Solbergregjeringen. I dag er partiet komplett utydelig. Noen kaller seg liberale, andre sosialliberale. For menigmann er det helt umulig å finne en klar, tydelig og logisk sammenhengende politikk. Partiet har ikke eierskap til en eneste sentral sak som opptar velgerne. Man har beveget seg inn på "det grønne" området der konkurransen er beinhard - og tapt. På det sosiale feltet har man utmerket seg mest som et budsjettdrivende utgiftsparti. Den eneste "seieren" fra senere tid er forbudet mot pelsdyravl. Skepsisen til oljeproduksjon er stigende, og de ungliberale tøyer grensene for de store bioteknisk moralske spørsmålene og narkotikapolitikken.

Bitre indre spenninger
Det som har skjedd i dag, onsdag 11. mars, er et eklatant bevis på de politiske spenningene, uenigheten om retningsvalg og den opprivende personstriden som herjer internt og som margstjeler parti og tillitsvalgte energi og konsentrasjon for politikk og positiv synlighet utad. Den direkte årsak til Trine Skei Grandes avgang er åpenbart stygge og listige lekkasjer fra valgkomiteens arbeid - av tilhengerne av enten Sveinung Rotevatn eller Abid Raja. Alt virket så harmonisk og ryddig etter valgkomiteens enstemmige innstilling. Så viste det seg at Venstre-lederen i realiteten slett ikke hadde komiteens bak seg. Den hadde bare gjort et desperat "liksom-vedtak" for å redde stumpene og dekke over den katastrofale splittelsen internt.

Rottereir av ærgjerrige
Venstre virker nå som et rottereir av ambisiøse broilere blant de yngste, og hardhudede "meg først"-politikere blant de voksne, som ikke skyr noen midler for å fremme egen sak og nå de høyeste posisjonene. Den som kom aller best ut av dagens TV-sendinger og debatter, var næringsminister Iselin Nybø. Hun hevet seg over de bitre personfeidene, tok ansvar for regjeringsarbeidet og står frem som et sympatisk og idealistisk menneske med pliktfølelse. Jeg sammenligner henne med Theresa May.
   Men hva med de andre kombattantene i "heksegryta" som man kan kalle dagens Venstre? Er Sveinung Rotevatn den karismatiske hærføreren partiet trenger? Har man bruk for - unnskyld - en selvsentrert gapatrost som Abid Raja? Hvor er de ekte lederemnene som med tilstrekkelig stor porsjon klokskap, idealisme, innsikt, kunnskaper og naturlig autoritet kan gjenreise partiet og lede det over den magiske sperregrensen? Noe høyere mål vil det være fånyttes å sette seg.
   For øyeblikket ser jeg ingen redningsmann eller -kvinne, og jeg ser heller ingen mulighet for at dagens toppsjikt frivillig vil vike for en samlende kompromisskandidat som vi pr. dato ikke kjenner navnet på.
   Da kan det skje, som ofte er spådd om Venstre, at partiet smuldrer hen til et mikroparti som kan holde landsmøte i en telefonkiosk og spleise på taxien hjem.