fredag 30. juni 2017

Lover ikke godt for valgkampen

Vi er bare så vidt inne i den innledende valgkampen foran stortingsvalget, men allerede nå har Arbeiderpartiet og det Ap-ledede LO slått an tonen: Fra deres side vil det komme en kaskade av usanne påstander rettet mot Høyre og andre borgerlige partier. Man passer omhyggelig på at påstandene ikke sendes til den ordinære pressen og andre mediekanaler, for der gjelder andre adgangsregler, blant annet tilsvarsrett og faktasjekk.
   Nei, usannhetene blir offentliggjort gjennom sosiale medier, blant annet Facebook-videoer. Her kan Arbeiderpartiet hamre løs uten motforestillinger. Det er feigt, men på den siden av det politiske spektrum har de altså bestemt seg for taktikken.
   Det var den 20. juni at Arbeiderpartiet publiserte sin video med mange usanne påstander, som enten er direkte feil, delvis feil eller svært misvisende:
1. Økte forskjeller: Statistisk Sentralbyrå har rapportert om svakt økende forskjeller over tid – også da Arbeiderpartiet styrte landet. Ifølge forskerne skyldes utviklingen blant annet asylinnvandringen (som partiet åpnet for gjennom det entusiastiske landsmøtevedtaket i 2015). Forøvrig sier forskerne at det ikke er grunnlag for å å si at regjeringens politikk har ført til økte forskjeller. Det vil alltid være forskjell mellom mennesker som er nye i Norge og står uten jobb, og de med jobb. Svaret er god integrering, at asylinnvandrere får jobb og dermed bidrar til fellesskapet. Langt flere innvandrere, krigsflyktninger og «asylsøkere» enn før forsterker forskjellene.
   Når det gjelder skattenivået, sørger regjeringen for at alle med vanlig arbeidsinntekt betaler mindre skatt enn under de rødgrønne. For vanlig personinntekt og bedrifter er skatten redusert fra 28 prosent (2013) til 24 prosent i år. Skatten skal videre ned til 23 prosent. For en vanlig barnefamilie betyr det over 8.000 kroner mindre skatt i løpet av et år. En gjennomsnittlig lønnsmottager har fått skattelette på 5.000 kroner i året. I tillegg har regjeringen fjernet arveavgiften.
2. Svekket arbeidsmiljøloven: Påstanden er beviselig feil. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er, og vil være, fast ansettelse. I noen tilfelle vil det være behov for midlertidige ansettelser, for eksempel i bedrifter i oppstartfasen. Regjeringen har gjort noen små oppmykninger og justeringer i loven. Hensikten er blant annet å gjøre det lettere å få en fot inn i arbeidslivet for grupper som står utenfor. Andelen midlertidige ansatte har falt gjennom hele 90-tallet og tidlig på 2000-tallet. Den har nå stabilisert seg rundt 8-9 prosent og en FaFo-rapport (Fagbevegelsens forskningsinstitutt) konkluderer med at andelen midlertidig ansatte ikke har økt som følge av regjeringens små endringer.
3. Skaper ikke arbeidsplasser: En beviselig feil påstand. For det første «skaper» ikke politikerne arbeidsplasser. Det er det bedriftene og gründerne som gjør. I løpet av denne fireårsperioden fikk Norge det kraftigste fallet i oljeprisen siden finanskrisen. Det førte til en stor økning i ledigheten i petroleumssektoren som nå er på vei ned. Under Høyres tid i regjering er det blitt skapt 60.000 arbeidsplasser i norske bedrifter.
4. Beredskap og hemmelighold: En klart uriktig påstand. Beslutninger er tatt av Forsvarsdepartementet på bakgrunn av faglige vurderinger med utgangspunkt i sikkerhetsloven om hva som kan skade norske interesser. Bak avgjørelsen ligger det en faglig vurdering om at opplysninger kan være skadelig for rikets sikkerhet dersom de offentliggjøres. Politikere bør ikke og skal ikke overprøve slike vurderinger.
5. Kutt i sykehusbudsjettene: En beviselig feil påstand. Høyre har økt sykehusbudsjettene hvert eneste år i regjering. Totalt er de økt med 8,7 milliarder kroner. Det har ført til flere behandlede pasienter, raskere behandling og færre i helsekø. I løpet av to år økte antall behandlinger med over en million. I snitt får folk behandling to uker tidligere enn under de rødgrønne.
6. Kutt i lærerstillinger: En beviselig feil påstand. Det er blitt flere, ikke færre lærere i skolen. De stillingene Arbeiderpartiet kommer med påstander om, var et prøveprosjekt som bare skulle vare i fire år – og som nådde målet da Høyre inntok Kunnskapsdepartementet. Prosjektet evalueres nå, slik Arbeiderpartiet også sa de ville gjøre. Rapportene viste nemlig at man ikke kunne spore noe økt læringsutbytte hos elevene. Sammen med Venstre og KrF er det gitt penger til å ansette 1.800 lærere i 1-4. klasse. Det er gjort for å styrke satsingen på tidlig innsats. Forskning viser nemlig at det er bedre å gi hjelp til elever som sliter, tidlig i skoleløpet enn å reparere sent. Det virker ikke som om Arbeiderpartiet er opptatt av å føre en kunnskapsbasert skolepolitikk.
7. Kutt i barnetillegget for uføre: En klart misvisende påstand. Stortinget vedtok at man ikke skulle få utbetalt mer enn maks 95 prosent av tidligere inntekt i samlet uføretrygd og barnetillegg, i stedet for dagens behovsprøvede ordning. Endringen skulle innfases over tre år. Dette skjedde som et ledd i omleggingen av uføretrygd etter Uførereformen. Det behovsprøvede barnetillegget ga nemlig dårlige incentiver til å prøve seg i arbeidslivet.
   Den urettferdige ordningen bidro ikke til å få flere tilbake i arbeid. Det oppleves som urimelig at de som mottar uføretrygd skal få utbetalt et høyere barnetillegg enn de som forsøker å komme tilbake til arbeidslivet. Et bredt flertall i Stortinget stilte seg bak reformen, og Arbeiderpartiet burde ta ansvar for den reformen de selv satte i gang, og som Solbergregjeringen gjennomfører.
8. «Salg av Norge»: En beviselig feil påstand. Høyre og regjeringen driver ikke med salg av Norge. Arbeiderpartiet mener salg av Norge er det samme som å selge seg ned i noen statlige selskaper. Likevel sørget Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen for å selge seg ut eller ned i flere selskaper enn de borgerlige har gjort på like mange år.
9. Reservasjonsmulighet for fastleger: En beviselig feil. Hverken Høyre eller Frp ønsker å innføre en reservasjonsmulighet for fastleger om henvisning til abort. Forslaget ble fremmet som et ledd i forhandlingene med KrF etter valget. Da KrF trakk sin støtte til forslaget, falt grunnlaget for en slik reservasjonsmulighet bort, ettersm Høyre ikke ønsket å innføre en slik mulighet i utgangspunktet.
Det er synd at Arbeiderpartiet nå i valgkampen følger opp tidligere nestleder og statsråd Helga Pedersens oppfordring om at «det er viktig å bidra til sverting av regjeringen». Det er bedre om partiet kunne bidra til en anstendig og ordentlig debatt om partienes politikk og løsninger for å gjøre Norge til et enda bedre land å bo i.


tirsdag 27. juni 2017

Nytteløs ferieaktivitet

Venstres Trine Skei Grande har utbasunert at hun vil droppe sommerferien og i stedet drive helkontinuerlig valgkamp for det vesle «under-sperregrense»-partiet sitt. I en grønn leaset elbil skal hun farte land og strand rundt. Motsatsen er at hun åpner muligheten for også å bruke helikopter, det mer støyende og forurensende alternativet.
   Den panikkpregede kraftinnsatsen vil være nytteløs. Plutselig har partieliten innsett at Venstre har tapt kampen om å være det mest ihuga miljøpartiet – flere andre partier har høyere troverdighet. Nå skal Venstre i stedet late som om det er «gründerpartiet», for ikke å snakke om «skolepartiet». Ingen av delene har noen mulighet for å lykkes. Høyre, ja, til og med Arbeiderpartiet har større troverdighet i skolesaker.

Gründere er ikke nok 
Det er heller ikke gründerne generelt som skaffer Norge arbeidsplasser, bortsett fra noen ganske få innovative og heldigitaliserte selskaper. De fleste holder ikke gjennom startfasen og går konk. Det er generelle skatte- og avgiftsbetingelser for alt eksisterende næringsliv, også de store og veletablerte bedriftene, som gir landet flere jobber. Gi gjerne nyoppstartede foretak noen innledende incitamenter, men forvent ikke et byks i sysselsettingen på sikt.
   Venstre taper oppslutning, ikke fordi partiet halvveis har støttet en borgerlig regjering, men fordi det ikke har støttet nok. De vedvarende harde angrepene på Fremskrittspartiet, den nærmest ondskapsfulle mobbingen, demoniseringen og den avvisende «vi er bedre mennesker enn dere» holdningen har slått tilbake. Fremskrittspartiet tok ansvar og ble med i regjering. Venstre gjorde det ikke. KrF gjorde det ikke. I snart fire år har Venstre til stadighet spent bein under Solbergregjeringen, lagt ut snubletråder, stukket pinner i hjulene. Man har rett og slett skaffet seg et rykte om å være kun halvt borgerlig.

Ingen garantier, ingen løfter
Samtidig gir Trine Skei Grande ingen garanti for at hun vil støtte enhver borgerlig regjering etter 11. september dersom valgresultatet gir en mulighet for det. Fortsatt vil hun kaste Frp ut i det ytterste mørke. Strategien og taktikken har slått feil. Velgerne har fått nok. Det ligger heller ingen løsning i å prøve å skryte på seg noen delseire fra budsjettforhandlinger. Samtlige av disse «seirene» har påført norsk økonomi ekstrautgifter, til dels oppsvulmede budsjetter og slappere profil for avbyråkratisering og effektivisering av offentlig sektor. Venstre er og blir et «utgiftsparti».
   Jeg aner nok at Høyres ledelse gjerne ser at noen borgerlige velgere «hjelper» Venstre over sperregrensen ved å stemme taktisk. En helt umulig tanke for undertegnede. Bedre da å gi en stemme til de ekte borgerlige, ikke-sosialistiske partiene – Høyre og Fremskrittspartiet. Ta en valgomattest og bruk stemmen deretter.

Gjorde feil
Venstre (og KrF) skulle gått inn i Solbergregjeringen i 2013. Da hadde man på en effektiv måte begrenset Fremskrittspartiets innflytelse – om det var så viktig. Frp ville fått færre statsråder, færre områder å markere seg på. Desto større innflytelse for Venstre- og KrF-statsrådene sammen med Høyre. Men den muligheten glapp fordi de to «sentrumspartiene» på død og liv ville markere avstand til et moderat og regjeringsansvarlig Fremskrittsparti.
   Og hva KrF angår: Partiets nestleder Dagrun Eriksen er nylig blitt medlem av den Ap-dominerte og -finansierte tenketanken Agenda som skal gi Arbeiderpartiet en ideologisk legitimitet for sin politikk. Øyeblikkelig takker Støre med å love dyrt og hellig at søndagsstengte butikker skal gjennomføres av ham og partiet hans. Kjøpslåingen tyder på at Kristelig Folkeparti nå er helt klar for å gå inn i eller støtte en Ap-Sp-regjering.

   Borgerlige velgere i KrF: Dere vet hva dere har å gjøre.

lørdag 24. juni 2017

Elite og populisme

Minervas Kvartalskrift, som jeg har lest siden tidenes morgen (en myk overgang fra DKSF's studentavis på 1960-tallet), holder fortsatt høy kvalitet og byr på mange spennende og utfordrende problemstillinger. Kvartalskriftet henter inn forfattere og skribenter av høy akademisk standard, stiller sentrale og relevante spørsmål i intervjuer og henter inn synspunkter fra flere ideologiske ståsteder og kilder. Det gir bredde og balanse og grunnlag for refleksjon. Innsikt, nysgjerrighet, kunnskap er noen stikkord som preger spaltene.
   Siste nummer tar for seg spenningsfeltet mellom populisme og elitene, og forsiden signaliserer et slags ståsted: "Til forsvar for elitene". Deri ligger en krevende øvelse, for hvem vil i disse dager støtte og forsvare elitene? I såvel store som små land dyrkes i vide kretser populismen som et honnørord og en rettesnor for politikk. De fleste vil vite hvilke land og partier jeg tenker på.

Motsetning elite-folk
Den mest gangbare definisjonen på populisme er:"En ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket."
   Og populister: "Uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser "den sunne fornuften" hos folk flest".
   Det mange glemmer, eller bevisst hopper over og utelater, er at populisme kan knyttes til både venstreorienterte og høyreorienterte partier eller bevegelser, ja, også - eller ikke minst - til sentrums- og bondepartier.
   I Norge er dette ofte oversett. Spør en tabloidjournalist i pressen eller i NRK, og vedkommende vil som på kommando svare "Fremskrittspartiet". De er drillet til å tenke slik. Observasjoner og overveldende fakta forteller noe annet: I for eksempel Latin-Amerika og Sør-Europa er det lett å minne om en Peron i Argentina eller en Chaves i Venezuela, i Sør-Europa Papandreou-familien gjennom generasjoner og de "bevegelser" og partier den skapte. Alle på venstresiden, til dels langt til venstre. I det politiske "sentrum": sjekk bondebevegelsene i Finland og flere øst-europeiske land.

Senterpartiet
I Norge er Serntertpartiet desidert det partiet som følger populismens strategi og kommunikasjonsform i dens mest outrerte form. Fremskrittspartiet var opprinnelig av samme støpning, og har fortsatt bevart noe av "sjela", men har forandret seg vesentlig fra Anders Langes dager. Regjeringsansvar og den erfaringen en slik posisjon gir, har endret den praktiske politikken, profilen, strategien og kommunikasjonsformen vesentlig. Man ser rester av den gamle tenkningen og retorikken bare gjennom enkeltstående sprik mellom argumentasjonen når Frp`ere uttaler seg som statsråder og når dets stortingsrepresentanter holder fast ved "partilinjen", gjerne ut fra gruppemøtebehandling. Det kalles gjerne dobbeltkommunikasjon, og da i en nedlatende tone.
   Populistiske partier behøver slett ikke være "populære" i betydningen stor oppslutning. Sosialistisk Venstreparti med sine marxistiske og i en periode kommunistiske røtter (i overgangen SF-Sosialistisk Valgforbund) har i dag tre-fire prosent oppslutning, men opptrer som om dets politikere representerer "folket". I virkeligheten - og det viser sosioøkonomiske analyser helt utvetydig - er dets velgere, medlemmer og ledere en intellektuell, akademisk elite - langt fra "det arbeidende folk".

Som står over andre
Og det bringer meg over til nettopp definisjonen av "elite": En mindre gruppe som i anseelse, kompetanse og styringsevne står over andre. Eller for å ta "Bokmålsordboka": En samfunnsgruppe som blir betraktet som overlegen på grunn av visse egenskaper, privilegier, matkposisjoner. Definisjonen sneier innom uttrykk som "de fremste", "de beste" (i en gruppe). Vi har alle hørt om "åndseliten" og vi støter på kombinasjoner som "kultureliten" og den "politisk eliten".
   Minerva antyder at populismens modus operandi er dikotomisk identitet, todelt, i den forstand at populister er snare til å snakke om "vi" og "dem". Populister skaper splid og uenighet, roser seg selv og eget ståsted mens de refser "de andre" (eliten) som gjør tilværelsen verre for folk flest. Populister spiller på følelser og inntar holdningen "sånn synes jeg samfunnet bør være". Vi ser rundt oss tendensen til at populister bruker historien, særlig en påstått nasjonal gullalder, som noe å trakte nostalgisk etter. En form for gjenfødelse. Dermed blir populismen gjerne en konservativ, eller i verste fall reaksjonær bevegelse. Vi ser det så godt i Knut Hamsuns bøker, eller i Trygve Gulbranssens "Og bakom synger skogene".

Bygdepopulismen på fremmarsj
I dagens aktuelle situasjon er det liten tvil om at det bygdepopulistiske Senterpartiet tilhører denne konserverende, til dels reaksjonære og nasjonalistiske holdningen. Kommunereform og regionreform skal reverseres. Politireformen skal vrakes og de gamle lensmannskontorene gjenopprettes. Hærens del av Forsvaret skal være spredt ut over landet på "moer" slik man har vært vant til. Gård og grunn overalt i landet skal forsvares med våpen i hånd og Heimevernet skal sørge for at lokalsamfunnene fortsatt er frie og fredelige.
   Samfunnet skal helst ikke moderniseres for raskt i pakt med tidens krav. Bønder og folk i distriktene skal fortsette å ha det slik de har hatt det i løpet av de siste tiårene (med økte subsidier fra storsamfunnet). Så har partiet utvidet populismen til å omfatte alle felter der mange synes utviklingen har gått for langt. Posten skal fortsatt operere med landpostbud hver hverdag i uken. Innvandrere, bortsett fra de arbeidsinnvandrere som hjelper bøndene i onnearbeid, skal holdes unna Riket.

Motsetninger og konsensus
Og eliten, da? Hvilke oppgaver har den, hvilken rolle bør den spille? Minerva mener elitens form er å avvise fundamentale motsetninger som politikkens høyeste drivkraft. Eliten vil henvise til en politikk for "nasjonens beste". Motsetninger er til for å balanseres. Opphetede følelser er til for å kjøles ned.
   Minervas redaktør Nils August Andresen er absolutt inne på noe her. Årsakssammenhenger i et moderne samfunn er ofte kompliserte, de må analyseres og virkemidler "kalibreres". En styringselite må og bør tenke fra litt kjølig distanse, og ikke la seg rive med før alle fakta er på bordet, ville jeg ha sagt.
   Her er jeg inne på kjernen: Eliten, ikke minst den som er tillagt de politiske styringsverktøyene etter et valg, må skaffe seg kunnskap, kompetanse, alle kjensgjerninger i en sak eller en problemstilling før vedtak og tiltak settes ut i livet. Å avvise eksakt kunnskap (eller kunnskap så langt vi er i stand til å sanke den inn), er farlig, reaksjonært og demagogisk. Et aktuelt godt eksempel er innhenting av kunnskap om havbunnen i nordlige farvann, konsekvensutredninger av oljeboring og -produksjon utenfor Lofoten, Ofoten og Senja, eller for den saks skyld blokker opp til iskanten.
   Vi ser her nettopp et eksempel på at primærnæring og oljenæring ikke skal tillates å leve side om side, selv om alle hittidige studier viser at det godt lar seg gjøre. Dommedagsspådommer overdøver en saklig debatt, holdningene er preget av en slags religiøsitet. Følelser og agitasjon styrer.

Vitenskap mot vitenskap
Et annet eksempel er populistenes redsel for de vitenskapelige miljøene rundt om i verden som setter alvorlige spørsmålstegn ved FN`s klimapanel og dets bastante konklusjoner om menneskeskapt global oppvarming. Det er noe kvasireligiøst over miljøvern- og klimaaktivister som hevder at alle som mener noe annet enn klimapanelet, er "jorda-er-flat-tilhengere". For 97 prosent av verdens vitenskapsmenn og -kvinner stiller seg jo bak panelet, ikke sant?
   Frykten for motforestillinger, for vitenskapelige motargumenter, rett og slett for andre meninger, er typisk for populister. Vi ser hvordan anerkjente eksperter holdes konsekvent ute fra mediene, både i radio, fjernsyn og papirpressen. I mediehusene har MDG`ere og lignende troende bitt seg godt fast. Skolebøkene er stinne av den rette lære. Ingen lærere vil våge å slippe til en diskusjon om selve hovedbudskapet og -konklusjonene. Mange flere eksempler finnes. Agitasjonen, propagandaen mot Norges EØS-avtale antar populistiske og demagogiske former.

Vi trenger elitene
Vi trenger elitene, vi trenger "de beste blant oss" til å representere folk flest i demokratiske forsamlinger, styrer og råd. For meg betyr det de mest kompetente - men ikke nødvendigvis fagfolkene, ekspertene, spesialistene. For deres kunnskap kan man innhente, kjøpe, la utrede.
 Eliten må derimot ha evnen til å sette seg inn i kunnskapen, se ting i sammenheng, balansere, ja, faktisk også lage kompromisser, forlik, omforente løsninger som lar seg gjennomføre.
   Først og fremst trenger vi elite med høy samfunnsmoral, ubestikkelige for fellesskapets beste.
   Jeg ser en tendens til at disse beste ikke lenger er representert i samfunnets styrende organer, slik de gjorde før. Jeg ser at solid yrkeserfaring erstattes av ofte svært unge politiske broilere som ikke har vært ute i det egentlige arbeidslivet, men blitt flasket opp internt i partiene. Som har valgt politikk som karriere- og levevei. Jeg ser ikke minst at arbeiderklassens intelligensreserve er oppbrukt for lengst. Og jeg ser at de aller, aller fleste av dem som styrer, kommer fra offentlige stillinger der det er lettest å få fri og permisjon til å drive politikk på alle nivåer. I 2013 kom 40 prosent av alle Arbeiderpartikandidater fra det offentlige, inklusive Forsvaret. Det er ikke bra for bredden, for tilsig og innslag av kunnskap og erfaring.

Det beste, tross alt
Demokratiet er den beste av alle styreformer, anvendt med kunnskap og klokskap. Noen samfunssystemer kan virke mer effektive eller robuste, mer i samsvar med "folket". Men ikke for alle og aldri lenge av gangen. Vi må skjelne mellom ekte elite og de som mer eller mindre tilfeldig eller villet har havnet i elite-posisjoner. For det er ingen selvfølge at de som styrer i dag, tilhører eliten.

onsdag 14. juni 2017

Når er nok nok?

Noen politiske partier er eksempler på liv etter døden, og Venstre er ett av dem. I den siste meningsmålingen InFact har gjort for VG, får partiet en oppslutning på fattige 3,2 prosent. Det er den laveste oppslutningen av samtlige «etablerte» partier denne måneden. Selv MDG scorer litt høyere med sine 3,6 prosent. Det betyr i klartekst at Venstre har tapt kampen om å være det grønne klima- og miljøpartiet – et resultat undertegnede har spådd lenge. Det er alt for trangt i klimasentrum til at partiet ville kunne hevde seg og vinne kampen om image, profil og som alternativet «best in test». Dette desto mer fordi de toneangivende mediene, fortsatt med en viss dagsordeneffekt, har gitt MDG, SV og til dels Senterpartiet langt større spalteplass og positiv omtale i miljødebatten.

Har dummet seg ut
I tillegg har Venstre dummet seg ut med poseavgift, flypassasjeravgift, liberal flyktning- og asylpolitikk og en drøss andre standpunkter som ikke finner gjenklang i folkedypet. Verst har den nesten hatske holdningen til Fremskrittspartiet i regjering vært. Retorikken mot Sylvi Listhaug har til dels vært så personlig, ondskapsfull og avvisende at reflekterte velgere reagerer.
   Partiet tok heller ikke ansvar høsten 2013, men nektet å gå inn i regjering. Det var en gedigen tabbe. Et innenforskap ville gitt langt større markedsmessige gevinster med profilerte statsråder og del i initiativets makt. I stedet har Venstre prøvd å være «litt innenfor og litt utenfor», den ene dagen med støtte til Solbergregjeringens politikk, neste dag i skarp opposisjon. Det er blitt lagt merke til at partileder Trine Skei Grande ved to anledninger har drevet budsjettforhandlinger til kanten av regjeringskrise. Mye «skrik og skrål» som Dagsavisen skriver.

Utnytter vippeposisjonen
Velgerne er begynt å reagere kraftig på at vippepartiet utnytter matematikken med å true og presse regjeringen ut over all rimelighet. Man skulle nesten tro at Venstre hadde 40 prosent oppslutning, ikke rundt fire. Her har det lenge ligget et demokratisk underskudd. Hvorfor skal et miniparti med så få velgere få så stor innflytelse på et statsbudsjett?
Grunnen til at Venstre kom over sperregrensen sist, var at partiet lovet velgerne en borgerlig regjering ved borgerlig flertall. Siden har man – i praksis - gjort sitt ytterste for å svekke dette flertallet.
   Det interessante ved det siste partibarometeret er at kun 40 prosent av dem som stemte på Venstre i 2013 vil gjøre det igjen. Partiet lekker til samtlige andre partier, opplyser fagsjef Knut Weberg i InFact. Akkurat det er talende: Venstre har vært så uklar, tvetydig og vinglete i denne perioden at man synes å appellere til kreti og pleti – nå vender velgerne hjem til der de egentlig hører hjemme.

Hvorfor ikke ta konsekvensen?
Hvorfor ikke ta skrittet helt ut, innkalle til ekstraordinært landsmøte og legge ned partiet? Venstrevelgere vil ikke ha noen problemer med å finne «nestbeste» partialternativ. Alle deres ti liberale og sosialliberale ideologiske programideer finnes i andre partier. Ingen blir «hjemløse» av å forlate Venstre.
   Valgkampen vil neppe gjøre noen forskjell på oppslutningen frem mot 11. september. Til det er tiden for knapp, ressursene for små og medieinteressen for lav. Man vil sannsynligvis i tolvte time prøve å klistre seg til Solbergregjeringens klart positive resultater innen samferdsel, helse, skole og miljø. Forsøke å sole seg i glansen av taktskiftet i kollektiv- og veiutbygging, jernbanesatsing, mindre helsekøer og kortere ventelister, gode skoleresultater, den nødvendige fraværsgrensen i videregående, økningen i forsvarsbudsjettene og bedre beredskap. Ta æren for lavere ledighet og sterkere økonomisk vekst.

For sent
Selv tror jeg det er for sent. Å stemme Venstre ved dette valget vil være bortkastede stemmer dersom velgerne ønsker en ny periode med Erna Solberg som trygg, sterk og stabil statsminister. Heller ikke Kristelig Folkeparti vil være noen garanti for fortsatt borgerlig styre, store deler av partiets tillitsmannsapparat og toppledelse går inn for å forlate høyre-sentrum og støtte en Støreregjering.

   Da står to alternativer igjen.

onsdag 7. juni 2017

De totalitære blant oss

Human Rights Service med Hege Storhaug i spissen vil kartlegge landets moskeer og ber «publikum» hjelpe henne med oppgaven. HRS vil ganske enkelt dokumentere den kulturelle utviklingen i Norge, hvor man nå ser at bedehus, samfunnshus, forsamlingshus, ja, til og med diskoteker overtas av muslimske organisjoner og gjøres om til religiøse islamske sentra. Norge forandres.
   Vel, hva så? Myndighetene har allerede lister over det samme, med adresser, kontaktpersoner og oversikt over nøyaktig medlemstall. Det er for å gi offentlige tilskudd til trossamfunn pr. medlem. Hege Storhaug ber om adresser, åpningsdatoer og foto av bygningene.

En kulturell revolusjon
Bakgrunnen er altså et ønske om å registrere den kulturelle revolusjonen vårt land står midt oppe i. Det islamkritiske Human Rights Service er bekymret over at vi i mange tilfelle ikke vet hvilke krefter som står bak opprettelsen av en moské. Jeg legger for egen del til: Hvilke land, hvilke finansieringskilder står bak? Er det knyttet trosmessige betingelser bak bistanden fra for eksempel Saudi Arabia? Hvilken retning innen Islam er det giverne og menighetene ønsker seg? Kan vi, ved å se nærmere etter, få signaler om for eksempel radikal islamisme er på vei inn?
   Senere generasjoners historikere vil helt sikkert sette pris på initiativet: Her vil de på en lett tilgjengelig og oversiktlig måte kunne skaffe seg kunnskap om hva som faktisk skjer i samfunnsutviklingen. Det er på linje med dokumentasjon av Den norske Kirkes forvandling, bruken av kirkebyggene – og utenfor den offisielle kirken kan de som interesserer seg for slikt, se hvordan metodistene, adventistene, baptistene, Pinsemenigheten, Jehovas vitner og frikirkene utvikler seg, både fysisk og åndelig.

Noen protesterer
Men så reiser en Shoab Sultan, rådgiver i Antirasistisk Senter og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, bust og uttaler at initiativet fra HRS er «skremmende». Han frykter at en liste over muslimske trossamfunn kan «misbrukes av islamfiendtlige krefter». Og terroristers og kriminelles beste venn i Norge, også kalt Datatilsynet, uttaler gjennom en juridisk rådgiver at kartleggingen fremstår som lovlig, men at «organisasjonen likevel bør være varsom».
   Datatilsynet er «innenfor» vårt liberale demokrati og en viktig vaktbikkje for personvern og den private sfære. Jeg har ingen problemer med den advarselen. Men Sultans meningsytring er litt spesiell. Hva frykter han egentlig? At noen skal begynne å kikke de islamske trossamfunnene litt i kortene? Jeg kjøper ikke fullt ut argumentet om at en kartlegging kan «misbrukes». Hva er hans egentlige standpunkt – bør dokumentasjonen forbys, motarbeides, stilles i et dårlig lys? Ønsker han at de trossamfunnene han representerer skal få drive sin virksomhet mest mulig «i fred»?

Det liberale svaret
Det liberale svaret ville nemlig ha vært: «Velkommen, Hege Storhaug. Vi skal hjelpe deg med kartleggingen. Vi er en åpen og transparent organisasjon, vi ønsker å være en del av det norske samfunnet tuftet på norske demokratiske verdier. Vi har ingen ting å skjule.»
En nynazistisk nordisk organisasjon har fått politiets tillatelse til å demonstrere mot homofili i Fredrikstad. Straks reises kravet om enten forbud, motdemonstrasjoner eller begge deler. Noe av det samme har skjedd i Rana. Der skriver en leser: «Jeg er villig til å kjempe for ytringsfriheten med mitt liv som innsats, men grupperinger og ideologier som er tuftet på vold og rasisme skal ikke beskyttes av retten til fri ytring». Altså skal disse meningsytringene forbys, der går grensen.

Blir gjerne voldelige
Motdemonstrasjoner mot nazister har en tendens til å bli voldelige. Også her kan motstanden være tuftet på vold som virkemiddel. Mange demonstranter ønsker nettopp voldscener, slåsskamper med politi og motparten. Det gir presseoppslag, og gir samtidig motdemonstrantene en god følelse av å «gjøre noe aktivt» mot de mørke kreftene. I stedet burde demonstrasjoner og «marsjer» av nynazistisk karakter forbigås i stillhet, i beste fall kan annerldes tenkende stille opp fredelig for så å snu ryggen til de brølende brunskjortene. Ikke hindre selve demonstrasjonen.
   Det er denne holdningen som er mest i pakt med vestlige, liberale og demokratiske tradisjoner, ikke forbud. De «kreftene» 99 prosent av oss misliker, kan faktisk ønske å bli møtt med nettopp vold, undertrykkelse og forbud. Det gir martyrstatus og maksimal oppmerksomhet.

Hvem er de totalitære?


Jeg lurer av og til på hvem de totalitære blant oss egentlig er. Det er lett å peke ut mellomkrigstidens fascistiske, nazistiske og kommunistiske bevegelser – og deres etterdønninger flere generasjoner senere. Men er det ikke også et lite snev av den samme grunnholdningen hos dem som vil forby ytringer de ikke liker, eller som uttaler at noe er «skremmende»? Undertegnede er iallfall sikker på én ting: Intolerante holdninger og krav om lovforbud så fort ytringer man ikke liker dukker opp, forekommer minst like mye på venstresiden og blant religiøse fundamentalister som på den ekstreme politiske høyresiden. De biter hverandre i halen.

tirsdag 6. juni 2017

- Nok er nok, sa Theresa May

Den britiske statsministeren varslet ytterligere tiltak i kampen mot terror etter det siste blodige angrepet i London. I praksis betyr nok det større fullmakter til politi og etterretningstjeneste. Tiltakene er nødvendig for å oppdage, varsle og stanse terror, det vil si redde liv og helse – nasjonalstatens primæroppgave som en del av kontrakten med borgerne. Behovet er helt åpenbart. Nostalgiske ideer om et fritt, åpent og liberalt samfunn med murer rundt personvern må for en tid skyves til side. Vi trenger ikke mer naivitet.
   Løftet om tøffere virkemidler bør omfatte internering av alle som viser tegn til synlig radikalisering. En del av kritikken mot britiske beredskapsorganer de siste dagene (og grovt utnyttet av Labour-lederen Corbyn med sin fortid som klakkør og forsvarer av IRA) har nettopp vært at europeisk og transatlantisk utveksling av informasjon om mulige terrorister ikke førte til at morderne i Manchester og London ble stanset i tide. Skulle de ha vært arrestert kun på mistanke, en magefølelse, intuisjon? Den sitter langt inne.

Demokratiets styrke og svakhet
Her står vi ved demokratienes store svakhet: I våre samfunn arresterer vi ikke folk fordi de mener noe eller støtter terror med ord, bare når tanker og ord går over til handling, eller konkret planlegging er kommet så langt at hensikten ligger i dagen. Spørsmålet er når vi kan vite om tidspunktet for terskeloverskridelsen er kommet så langt at situasjonen krever handling.
   Tiden for naivitet må være over. Han var så vidt inne på det, den svenske statsministeren akkurat mens flyktning- og lykkejeger-tsunamien skyllet over Sverige i 2015. Siden har ingen verdens ting skjedd, og svenskene opplever fortsatt så ville tilstander i storbyenes innvandrerghettoer at politi og nødetater har mistet kontrollen. Det er tull å si at noe lignende ikke kan skje andre steder i Skandinavia.

Dobbelt statsborgerskap?
Spørsmålet om oppholdstillatelser og statsborgerskap bør opp på agendaen. Selv synes jeg vestlige demokratier som konsekvent innvandringspolitikk bør vurdere dobbelt statsborgerskap generelt slik at borgere som utfører terrorhandlinger, mister tilhørigheten til landet (etter maksimal straff) og vedkommende returneres til den staten som har utstedt statsborgerskap nummer to. En av de tre IS-morderne i London hadde opptil tre identiteter.
   Det er slett ingen dårlig ide at innreise fra visse dysfunksjonelle stater for en tid blir stanset av sikkerhetsgrunner. Trump ble kraftig kritisert for å ha foreslått det overfor seks muslimske staters innbyggere. Men forbudet, som foreløpig er stanset av rettslige instanser, var ikke rettet mot muslimer generelt: Der er mange andre muslimske land som ikke sto på listen. I enkelte land kan eller vil imidlertid ikke myndighetene garantere at deres borgere med offisielt utstedt pass virkelig er den de er. Forfalskede identitetspapirer florerer, og noen stater støtter åpenbart falske identiteter i «kampen mot Vesten». Innreiseforbud er det eneste fornuftige der man ikke er overbevist om vedkommendes reelle hensikter.

Terror og Islam
Opinionen har snudd i forhold til religion og terrorisme. Det blir stadig færre som hevder at «terror har ikke noe med Islam å gjøre». Selvfølgelig er der en forbindelse, men en del politikere synes ikke det er stuerent å si det høyt og klart. De fordreide, kriminelle og hjernevaskede IS-hodene har sine inspirasjonskilder, og de finnes i Koranen og i Muhammeds liv. De sier det selv. Det er bare å gå til kildene. En av dem er Halvor Tjønns veldokumenterte bok om Muhammeds liv – slik samtiden så ham. Ikke alle retninger innen Islam er imidlertid «farlige». Det er selvsagt når vi observerer liv og levnet i store muslimske befolkninger. Men enkelte bokstavtro salafistiske retninger ligger klart i grenselandet. «Radikal Islam» er et faresignal som stadig flere samfunnsdebattanter advarer mot.
   Hva kan fredelige, moderate muslimer selv gjøre? Selvsagt må de ta et internt oppgjør. Det er de som står nærmest til å oppfatte signalene, og lakmustesten for deres troskap og solidaritet mot det vestlige samfunnet de lever i, er om de varsler rette myndigheter. Hvis ikke, blir de medansvarlige. Det er heller ingen tvil om at enkelte moskeer og imamer avler radikaliserte islamister gjennom sin idelære og tolkning av Koranen. Skjulte opptak fra både britiske og skandinaviske moske-»prekener» viser det.

Ørkenreligion fra 600-tallet
For det store problemet er at visse retninger innen islamsk lære ikke har forandret seg siden 600-tallet. De har ikke gjennomgått en renessanse, en reformasjon eller opplysningstid. De har ikke latt seg påvirke av moderne, liberale og demokratiske ideer. De tviholder på en krigersk ørkenreligion som skal følges konsekvent, til minste detalj i dagliglivet. Inklusive sharialover og krig mot vestlige ideer gjennom brutal og blind terror.
Kristne har også gjennom historien gjennomført brutale voldelige handlinger i Guds navn.    Korsfarerkriger, inkvisisjonen, religionskriger mellom protestanter og katolikker - «Gott mit Uns» - er skrekkens eksempler. Men takket være opplysningstidens ideer og en tilpasning og omtolkning av bibelsitater, samt en almen sekularisering, har vestlige «kristne» stater lagt dette bak seg. Moderniteten har derimot ennå ikke innhentet noen muslimske samfunn og deres ideologiske og teologiske læresentra.


   Tanker og ideer som fører til terror, oppmuntrer til terror eller forsvarer terror foregår i hodene til folk. Derfor er det grunn til å følge nøyere med, både i sosiale medier og i noen moskemiljøer. De store teknologiselskapene som serverer plattformene har også et ansvar.

Israels fiender gir lyd fra seg

Ved 50-årsmarkeringen av Israels vellykkede forsvarskrig mot sine arabiske dødsfiender i juni 1967, har kobbelet av journalister og kommentatorer (ytterst få tør gå imot den unisone enigheten om Israels skyld og «det palestinske folks» uskyld og martyrstatus) gitt fra seg sin versjon av begivenhetene. Svulstige lederskribenter er hellig overbevist om at bare jødene gjør slik og slik, så vil alle problemer være løst og den evige fred senke seg over den urolige regionen. Den kompakte majoritet av historieløse kampanjejournalister og opportunistiske politikere tegner et bilde som er så enøyd fordømmende at de glatt utelater sider ved den komplisert situasjonen som ikke passer inn i det standpunktet man har bestemt seg for – en gang for alle.

Flere nyanser
Fakta, både den gang og senere, taler imidlertid for en langt mer nyansert og dermed mer historisk korrekt beskrivelse. Våren 1967 var bildet dette: Syria, Egypt og Jordan rustet kraftig opp for å ta det endelige oppgjøret med jødene: Knuse den israelske statsdannelsen og kaste folket på sjøen. Dette ble sagt med rene ord. 40 millioner arabere forberedte seg på å utslette 2,7 millioner jøder. Riktignok bare halvparten av tallet på Holocaust-ofre noen tiår før, men 2,7 millioner var visst for mange gjenlevende, det også.
En palestinsk stat? Egypt hadde i 1967 full kontroll over Gaza der mange palestinske arabere hadde levd i uminnelige tider. Vestbredden ble erobret av Jordan i 1948 som deretter okkuperte landområdet. Også her bodde hundretusener av arabere som var tiltenkt en egen statsdannelser ifølge FN`s delingsplan fra 1947. Dersom Egypt og Syria hadde ønsket det og villet det av fullt hjerte, kunne de uten videre ha opprettet et «Palestina». Der og da, på 1950-tallet.

«Palestina» kunne vært opprettet
Men hverken de eller de andre araberstatene med hjelp fra verden forøvrig tok noe initiativ for at så kunne skje. Har verden siden kritisert Egypt og Jordan for at de ikke gjorde det? Nei. I stedet ønsket de først og sist å knuse jødestaten. Altså rustet araberne kraftig opp for en endelig løsning. Det var bare spørsmål om tid før angrepet ville komme – fra tre kanter. Med en massiv overvekt av militær styrke. Men som et under vant Israel krigen.
Golanhøydene i Syria er en sak for seg. Alle som har vært i nærheten av Golan og besøkt kibbutzer i terrenget nedenfor, vil forstå hvilket helvete jødene hadde vært igjennom lenge før seksdagerskrigen: En jevn strøm av artillerigranater fra syrisk side som førte til at befolkningen nærmest konstant måtte leve i bunkere og tilfluktsrom og la barnehager, skoler og sykehus bokstavelig talt «gå under jorden». Neppe noe folk i verdenshistorien har vært utsatt for så mange uprovoserte angrep som israelerne ved foten av Golan på 50- og 60-tallet.

Fullt ut forståelig
Det er derfor fullt forståelig at israelerne erobret Golanhøydene for å skyve de syriske artilleristillingene bort fra den dominerende posisjonen de hadde. Det er også strategisk logisk at man skaffet seg kontroll over Gazastripen som kunne benyttes som brohoder for en arabisk invasjon sjøveien. Som kjent overlot man siden Sinai til Egypt, og i 1995 gikk Israel med på å forlate Gaza. De siste jødiske bosetterne ble kastet ut med makt tidlig på 2000-tallet. Hva var takken? Et regn av raketter og andre krigshandlinger mot israelsk land tett ved Gaza. Graving av underjordiske tunneler inn under nabostatens territorium for å drepe så mange jøder som mulig fulgte.
Den uforsonlige holdningen fra araberstatenes side kom presist til uttrykk kort tid etter tapet i seksdagerskrigen, i september 1967: Det arabiske ligatoppmøtet i Khartoum avga «de tre nei»: Ingen anerkjennelse av staten Israel, ingen forhandlinger, ingen fred.

Hatet mot Israel et hinder
Siden har denne holdningen gjennomsyret mye av spillet rundt fredsforhandlinger: Minst tre ganger til har araberstatene slått til mot Israel gjennom nye kriger for å oppheve tapet i juni 1967. I tillegg kommer de utallige skyte-, økse- og knivdrapene mot jøder både i israelske byer og nær bosetninger.
Terrororganisasjonene PLO, Hamas og andre (noen i nabolandene) nekter plent å anerkjenne at Israel faktisk eksisterer og at landet etter folkeretten og vedtak i FN har rett til å leve blant nasjonene i regionen. Fortsatt står «palestinerne» for dette standpunktet. Jeg setter ordet i anførsel her, for å markere at det har aldri vært noe egendefinert «palestinsk folk» i betydningen selvstyre under en nasjonal identitet. Det dreier seg om arabere bosatt her først under tyrkerveldet, deretter på det britiske mandatområdet kalt Palestina av Folkeforbundet, forløperen til FN.

Identiteten kom senere
I nyere tid har Hamas og PLO systematisk bygget opp en slags identitet i befolkningen basert på felles skjebne under israelsk okkupasjon og kontroll. Hjernevasken og undervisning basert på historieforfalskninger har gitt resultater. Følelsen av samhørighet (blant annet basert på flyktningestatusen) anerkjenner jeg fullt ut. Problemet består først og fremst i palestinernes uforsonlighet i forhold til Israels eksistens, at de ikke vil anerkjenne, vite av, en jødisk stat.
De israelske bosetningene? Helt klart et hinder for fred og forsoning. Muren, eller sikkerhetsgjerdet, på Vestbredden? Ingen god løsning, det kan bare forklares som et akutt og nødvendig sikkerhetstiltak for å forhindre de utallige fysiske personangrepene mot jøder. Tallet på slike angrep er gått dramatisk ned etter at muren ble reist. Selvsagt må den rives i sammenheng med fredsforhandlinger. Men da må Hamas i Gaza slutte med sine annethvert år-kriger mot Israel. Mønsteret er temmelig entydig: Hamas angriper, Israel svarer (ofte med kraftigere og mer brutale virkemidler enn nødvendig). Hamas bruker sivilbefolkningen som skjold, slik IS gjør, benytter skoler og FN-bygninger til militære forskansninger og bygger tunneler ut fra dem. Resultat: Gaza nok en gang i ruiner. Hvorfor i all verden skal verdenssamfunnet være med på å bygge opp Gaza igjen, gang på gang på gang?

Sosiale medier gir balanse

Som sagt: Situasjonen er mye mer komplisert og består av langt flere komponenter enn kun «Israels skyld alt sammen». Vi er blitt forsøkt hjernevasket av NRK-korrespondenter i en årrekke. Takket være sosiale medier og pro-israelske organisasjoner og nettverk er det imidlertid kommet motforestillinger, motfakta og andre vinklinger som også setter søkelyset på palestinernes skyldigheter og feiltrinn. De har heller ikke gjort nok for å bidra til fred og forsoning.

torsdag 1. juni 2017

Medienes kommersielle dramaturgi

60,6 prosent av norske journalister ville stemt Rødt, SV, AP eller Sp, og bare 17,1 prosent sogner til Høyre eller Frp. Det er pressens egne tall for partiorientering. I tillegg kunne vi nevnt alle MDG-journalistene som er overrepresentert i avis-, TV- og radiohusene. De er ikke bare venstrevridde, men nærmest totalitære i sin tenkning. Fordi de har sett lyset og skal redde verden, med alle midler.
   Er det virkelig noen igjen der ute som tror at dominerende venstreorienterte holdninger ikke gjenspeiler seg i det journalistene produserer på papir, gjennom mikrofonen eller for TV-ruta? Som bestemmer vinklingen, problemstillingen, titlene, inngangsordene, valg av intervjuobjekter og kilder? Fordelingen av argumenter pro et contra?

Profesjonalisering?
Siden 80- og 90-tallet har mediene skrytt av «profesjonaliseringen» som har funnet sted etter at de politiske partiene ga slipp på redaksjonell kontroll (en bra utvikling i og for seg). Avisene ble uavhengige, het det. Resultatet ser vi nå. Det er medarbeidernes personlige holdninger som farvelegger nyhetsoppslagene, reportasjene og intervjuene. For ikke å snakke om kildevalg. Dagens journalister vet utmerket godt at den og den jusprofessoren, «klimaeksperten» eller samfunnsforskeren står for det og det standpunktet i samfunnsdebatten og kan vise til dertil egnet «forskning». Synspunktene blir lagt frem som nærmest naturvitenskapelig sannhet. I virkeligheten finnes mange andre synspunkter, flere nyanser. Journalisten plukker ut den kilden som står egne oppfatninger nærmest.
Derfor er det ikke så merkelig at bare 32 prosent av det norske folk (ifølge Reuters) har tillit til journalister.

De kommersielle aktørene
Den påståtte profesjonaliseringen av mediene falt på 90- og tidlig 2000-tall sammen med de kommersielle aktørenes inntog i bransjen. Det ble en katastrofe for mediehusene. Ufattelige økonomiske verdier ble tatt ut av overskuddsregnskapene og gitt som utbytte til eierne. Hadde bare deler av disse store overskuddene blitt igjen i avisene, ville de stått sterkere, vært adskillig mer robuste, i møtet med den utviklingen som fant sted senere: Annonsørenes overgang til andre kanaler, også de sosiale mediene.
   Her må jeg skynde meg med noen forbehold og en viss nyansering: Der finnes ekte profesjonelle journalister som tar samfunnsoppdraget på alvor, som setter sin ære i å være balansert, allsidig og følge Vær Varsom-plakaten helt ut. Som klarer å distansere seg fra en opphetet debatt, egne oppfatninger og eget ståsted. Som ser på verden som observatør, ikke aktør. Ære være dem som holder fast ved idealene og virkelig «tjener» sine lesere, lyttere, seere. De som viser vilje til objektivitet.

Lav innflytelse
Men hvilken innflytelse har de i redaksjonene? Får de klapp på skulderen i kantina eller på morgenmøtet? Får de oppbacking av ansvarlig redaktør? Blir de holdt frem som eksempler i forhold til unge, karrierebevisste brushoder?
   Et annet spørsmål er om mediehusene virkelig prøver å skape en riktigere «miks» av medarbeidere, er bevisste på rekruttering og ser verdien i å ha en bred representasjon av alder, kjønn, utdanning og – gjerne politisk orientering.
   Det største problemet særlig avisene står overfor, er det kommersielle presset for å oppnå et bitte lite overskudd. Forskjellen mellom nyansettelser og nedbemanning er hårfin. Det mediene har valgt, er en annen tilnærmingsmåte, en annen metodikk enn før: Det stoffet som er mest lettvint, lettest tilgjengelig og billigst i produksjonsprosessen blir prioritert fremfor en dypere forståelse, flere nyanser, mer kildekritikk. Rett og slett respekt for lesernes intellekt, ikke bare deres impulsive følelsesliv.

Klssekampen
Den tidligere redaktøren i Klassekampen og nestlederen i AKP(m-l), Finn Sjue, skrev i 2014 boken «Journalistikkens uutholdelige letthet». Her tar han et oppgjør med den «florlette» journalistikken som gjennomsyrer Norge. Den er blitt snørrhoven, fragmentert, stresset og full av journalistiske halvfabrikata. Sjue mener norske medier dekker over svakt innhold med dramatisk presentasjon, at overdrivelser er blitt gjengangere, og at formen og dramaturgien spiller en stadig større rolle, på bekostning av kritiske perspektiver, undersøkelser og de lange linjene.
   Han hudfletter pressen for kjendisjournalistikken, klikkhysteriet og klipp-og-lim-arbeidsformen. Ikke bare det: Han går hardt ut mot dagens redaktører. Blant mediehusenes ledere er det få som analyserer hvor de er i ferd med å føre sine egne ansvarsområder. Alt for mange er mer opptatt av penger enn av kvalitetsjournalistikk.

Etterlyser folkeskikk
Og: Finn Sjue krever mer folkeskikk av dagens journalister og redaktører, at de dimensjonerer sine oppslag etter hva storyene faktisk er verdt. I stedet for en tospalter blir de snodigste eller mer perifere temaer fremstilt med krigstyper. Han nevner konkrete eksempler på vendettavirksomhet, jakt på hoderulling (selv har jeg brukt uttrykket kampanjejournalistikk for å «ta» noen i det offentlige liv.)
   Det er slett ikke overraskende at så få har tillit til norske medier, at bare en tredjedel av oss stoler på dem, og at partiene på særlig høyresiden nærmest har gitt opp å komme til orde. Derfor økt bruk av sosiale medier, TV-sendinger fra partienes egne studioer – som igjen fører til at flere reklamekroner kanaliseres nettopp dit og bort fra avisene.

   Apropos: Nettopp i disse dager er flere aviser opptatt av valget i Storbritannia, med utgangspunkt i at de konservative visstnok (forhåpentlig i noens hoder) går mot en fiasko. Dramaturgien er på plass. Det mest sannsynlige scenario er erstattet av det «verst ellerr best tenkelige». Vi snakkes om kvelden 8. juni.