De totalitære blant oss

Human Rights Service med Hege Storhaug i spissen vil kartlegge landets moskeer og ber «publikum» hjelpe henne med oppgaven. HRS vil ganske enkelt dokumentere den kulturelle utviklingen i Norge, hvor man nå ser at bedehus, samfunnshus, forsamlingshus, ja, til og med diskoteker overtas av muslimske organisjoner og gjøres om til religiøse islamske sentra. Norge forandres.

   Vel, hva så? Myndighetene har allerede lister over det samme, med adresser, kontaktpersoner og oversikt over nøyaktig medlemstall. Det er for å gi offentlige tilskudd til trossamfunn pr. medlem. Hege Storhaug ber om adresser, åpningsdatoer og foto av bygningene.

En kulturell revolusjon

Bakgrunnen er altså et ønske om å registrere den kulturelle revolusjonen vårt land står midt oppe i. Det islamkritiske Human Rights Service er bekymret over at vi i mange tilfelle ikke vet hvilke krefter som står bak opprettelsen av en moské. Jeg legger for egen del til: Hvilke land, hvilke finansieringskilder står bak? Er det knyttet trosmessige betingelser bak bistanden fra for eksempel Saudi Arabia? Hvilken retning innen Islam er det giverne og menighetene ønsker seg? Kan vi, ved å se nærmere etter, få signaler om for eksempel radikal islamisme er på vei inn?

   Senere generasjoners historikere vil helt sikkert sette pris på initiativet: Her vil de på en lett tilgjengelig og oversiktlig måte kunne skaffe seg kunnskap om hva som faktisk skjer i samfunnsutviklingen. Det er på linje med dokumentasjon av Den norske Kirkes forvandling, bruken av kirkebyggene – og utenfor den offisielle kirken kan de som interesserer seg for slikt, se hvordan metodistene, adventistene, baptistene, Pinsemenigheten, Jehovas vitner og frikirkene utvikler seg, både fysisk og åndelig.

Noen protesterer

Men så reiser en Shoab Sultan, rådgiver i Antirasistisk Senter og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge, bust og uttaler at initiativet fra HRS er «skremmende». Han frykter at en liste over muslimske trossamfunn kan «misbrukes av islamfiendtlige krefter». Og terroristers og kriminelles beste venn i Norge, også kalt Datatilsynet, uttaler gjennom en juridisk rådgiver at kartleggingen fremstår som lovlig, men at «organisasjonen likevel bør være varsom».

   Datatilsynet er «innenfor» vårt liberale demokrati og en viktig vaktbikkje for personvern og den private sfære. Jeg har ingen problemer med den advarselen. Men Sultans meningsytring er litt spesiell. Hva frykter han egentlig? At noen skal begynne å kikke de islamske trossamfunnene litt i kortene? Jeg kjøper ikke fullt ut argumentet om at en kartlegging kan «misbrukes». Hva er hans egentlige standpunkt – bør dokumentasjonen forbys, motarbeides, stilles i et dårlig lys? Ønsker han at de trossamfunnene han representerer skal få drive sin virksomhet mest mulig «i fred»?

Det liberale svaret

Det liberale svaret ville nemlig ha vært: «Velkommen, Hege Storhaug. Vi skal hjelpe deg med kartleggingen. Vi er en åpen og transparent organisasjon, vi ønsker å være en del av det norske samfunnet tuftet på norske demokratiske verdier. Vi har ingen ting å skjule.»

En nynazistisk nordisk organisasjon har fått politiets tillatelse til å demonstrere mot homofili i Fredrikstad. Straks reises kravet om enten forbud, motdemonstrasjoner eller begge deler. Noe av det samme har skjedd i Rana. Der skriver en leser: «Jeg er villig til å kjempe for ytringsfriheten med mitt liv som innsats, men grupperinger og ideologier som er tuftet på vold og rasisme skal ikke beskyttes av retten til fri ytring». Altså skal disse meningsytringene forbys, der går grensen.

Blir gjerne voldelige

Motdemonstrasjoner mot nazister har en tendens til å bli voldelige. Også her kan motstanden være tuftet på vold som virkemiddel. Mange demonstranter ønsker nettopp voldscener, slåsskamper med politi og motparten. Det gir presseoppslag, og gir samtidig motdemonstrantene en god følelse av å «gjøre noe aktivt» mot de mørke kreftene. I stedet burde demonstrasjoner og «marsjer» av nynazistisk karakter forbigås i stillhet, i beste fall kan annerldes tenkende stille opp fredelig for så å snu ryggen til de brølende brunskjortene. Ikke hindre selve demonstrasjonen.

   Det er denne holdningen som er mest i pakt med vestlige, liberale og demokratiske tradisjoner, ikke forbud. De «kreftene» 99 prosent av oss misliker, kan faktisk ønske å bli møtt med nettopp vold, undertrykkelse og forbud. Det gir martyrstatus og maksimal oppmerksomhet.

Hvem er de totalitære?

Jeg lurer av og til på hvem de totalitære blant oss egentlig er. Det er lett å peke ut mellomkrigstidens fascistiske, nazistiske og kommunistiske bevegelser – og deres etterdønninger flere generasjoner senere. Men er det ikke også et lite snev av den samme grunnholdningen hos dem som vil forby ytringer de ikke liker, eller som uttaler at noe er «skremmende»? Undertegnede er iallfall sikker på én ting: Intolerante holdninger og krav om lovforbud så fort ytringer man ikke liker dukker opp, forekommer minst like mye på venstresiden og blant religiøse fundamentalister som på den ekstreme politiske høyresiden. De biter hverandre i halen.