Litt av en nyttårshilsen

 I det sosialdemokratiske, MDG-styrte Aftenposten skrev spaltisten Martin Sandbu en i og for seg interessant "På en søndag"-kommentar 27. desember. Med utgangspunkt i Norges vellykkede Covid-19-strategi i den innledende fasen knytter han flere forklaringer opp mot Annerledeslandet Norge - som jo har håndtert krisen bedre enn andre. Nå mener imidlertid spaltisten at unntaket fra regelen er i ferd med å forvitre. Fra sin utlendighet som Financial Times-medarbeider skriver Sandbu rørende om alle de kvalitetskjennetegnene som knytter seg til den norske samfunnsmodellen der trygghet, delt velstand og likhet skal være limet og redningen i pandemitider. Vi kan komprimere honnørordene i ett begrep: Dugnadsånden. De særnorske trekkene ved samfunnsånd og folkekarakter har reddet oss så langt (pluss litt oppmagasinerte ressurser i oljefondet, selvsagt).

Ser sprekker helt fra London

Fra og med i sommer har Sandbu imidlertid sett sprekker i Annerledeslandet. Perspektivet er sett fra Storbritannia, denne øystaten som nå har isolert seg fra Kontinentet og gjort det til en dyd. "Det som stiger frem, er grelle likheter med andre lands feil og mangler", skriver spaltisten.

Og hva begrunner han så denne påstanden med? Jo, en alvorlig feilslutning var at de som styrte landet (les: Erna Solberg og Bent Høie med faginstanser som rådgivere) falt for fristelser: De ga etter for reiselyst hos folk flest. Tenk det! Jeg savner her en mainstream, smittefaglig advarsel fra mai og juni som sitat og begrunnelse. Sandbu er nemlig etterpåklok, og det kan vi alle være - letteste sak av verden. Økonomiske størrelser som reiselivets behov for omsetning og vanlige arbeidsfolks ønske om jobb og inntekt spiller tilsynelatende ingen rolle i hans resonnement. Skulle Norge fortsatt ha vært nedstengt til tross for bratt fallende smittetall? Det virker slik. Hvilken troverdighet ville i så fall regjeringens coronaråd fått i befolkningen?

Flere smertefulle tiltak

Ikke bare ga myndighetene etter for reiselyst, "de ga etter for bekvemmelighetskrav fra næringslivet og motvilje mot å innføre smertefulle føre var-tiltak." Ifølge Sandbu manglet det ikke på advarsler. Hvilke?

Fra sin desk i Financial Times (evt. hjemmekontor) ser Sandbu noen "mønstre klarere enn på kloss hold". Du verden for distansert klarsyn. Hvilke "bekvemmelighetskrav" mener han ble innfridd for næringslivet? Journalisten og kommentatoren mener her at Norge glir over i en ubehagelig likhet med andre land: den styrende klassens ufeilbarlighet. Han merker seg norske eksempler på slett forvaltning, hvor offentligheten behandles som beite for private fordeler. "Jeg ser en gjensidig velvilje mellom toppsjiktene i politikk, næringsliv og embetsverk", skriver Sandbu, og sneier innom toppansettelser (kanskje mener han oljefondsjefen?) og konsulentavtaler hvor bukken passer skattebetalernes havresekk, og "politikere som tar mot marsjordre fra industrilobbyister i olje, oppdrett eller andre industrier".

Mere blod

Etter å ha hudflettet Equinors utenlandssatsinger (lett å kritisere, alle gjør det jo, og de involverte erkjenner feilgrep) savner spaltisten konsekvenser for dem som har vanskjøttet fellesverdier. Mere blod! Gjennom sin kikkert fra UK går Sandbu til voldsomt angrep på samfunnstopper som visstnok bare skjøtter sine egne interesser.

Han sikter nok til Aftenpostens oppskrytte "avsløring" av epost-utveksling mellom aktører i oljebransjen om behov for mildere karanteneregler der man er totalt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. De som må hente inn arbeidsinnvandrere for i det hele tatt å holde hjulene i gang og holde arbeidsplassene i den norske leverandørbransjen i live. Unntakene som Sandbu sabler ned, ble som vi husker gjort i en periode med lav smitte, både i innland og fra utland. Men leseren forstår nå - i desember - at slike fremmedarbeidere ikke skulle ha sluppet inn. De førte jo til at vi fikk "den andre bølgen", eller hva? Til det siste er det kommet beroligende og overbevisende faktaopplysninger i ettertid: De smittevernfaglige vurderingene til Helsedirektoratet og FHI ble faktisk lagt til grunn - gjennom hele pandemiperioden. Selv under den maksimale nedstengningen gjaldt ulike karanteneunntak for arbeidsreisende, og Norge var helt på linje med andre europeiske land. Norske bønder fikk de 60.000 arbeidsinnvandrerne de trengte.

Lav importsmitte

Dessuten: Importsmitten var og er slett ikke så stor som mange hevder (de som gjør det, gjør det av partitaktiske hensyn - som når Raymond Johansen er gått løs på polakker, men ikke på de innvandrermiljøene som stemmer på ham og som står for brorparten av smittespredningen i hovedstaden). Helsedirektørens uttalelse om at de innførte karanteneunntakene ikke ble vurdert som så alvorlige at han ville gå imot dem, er utelatt senere, både i Aftenpostens spalter og av Sandbu. Karantenebestemmelsene for arbeidsinnvandrere ble for sikkerhets skyld skjerpet i oktober.

Statsministeren avfeide, som vi husker, påstander om gjestearbeidernes ansvar for den andre bølgen. Det skjedde under stortingssesjonens avslutning: FHI`s og Helsedirektoratets tall forteller at bare 10 prosent av coronasmitten kan knyttes til importsmitte, og at gjestearbeiderne kun representerer 38 prosent av dette igjen. Med andre ord: 3,8 prosent av smittetilfellene kan føres tilbake til utlendinger på arbeid i Norge. Mer enn 90 prosent av smitten står vi "innenlandske nordmenn" selv for.

Det knirker og knaker

Nå mener spaltist Martin Sandbu i sin nyttårshilsen at alt rakner i Annerledeslandet, at tilliten "lekker" og at samfunnsformen vår ikke er motstandsdyktig lenger. Hvor har han det fra? Meningsmålinger? Eget skjønn? Nå når vaksinasjonen er på vei og de økonomiske støttetiltakene forlenget til et godt stykke inn i 2021, tror jeg resultatet blir omvendt: Annerledeslandet står fortsatt støtt, og nordmenn har fremdeles høy tillit til dagens myndigheter. 

Den tilliten må vi regne med vil bli utfordret, men det er av andre årsaker - det er stortingsvalg i 2021. Jeg for min del ser at dugnaden nærmest er avblåst på venstresiden. Fra nå av vil Solbergregjeringen bli utsatt for krasse angrep, det minste glipp eller forseelse, også når det gjelder pandemihåndteringen. Financial Times-journalisten vil sikkert bidra til det.

For lett å være liten?

 Kommunesammenslutninger er et hett tema, og bør være det. I Norge dyrker vi litenheten. At det bor få mennesker et sted, er visst et kvalitetstegn på det gode livet til innbyggerne. Folk, og i særdeleshet  en viss art av lokalpolitikere, slåss drabelig mot at man skal slå seg sammen med nabokommunen, spare noen stillinger, drive lite grann mer effektivt, digitalisere, oppnå stordriftsfordeler. For hva skjer da med egen status og aktelse, setet i kommunestyresalen, godtgjørelsen til folkevalgte?

Kom ikke og si at slike motiver ikke betyr noe - innerst inne. Selvsagt finnes det gode grunner til at kommuner med stor geografisk utstrekning men liten befolkning vegrer seg mot sammenslutning. Det vanligste argumentet er at det blir så lang vei til kommunesenteret, til rådhuset. Det er få som spør om hvor mange ganger man egentlig har behov for å møte fysisk opp i et kommunesenter. Har man egentlig behov for å snakke med bygningssjefen eller teknisk sjef eller sosialsjefen sånn ansikt til ansikt? Er ikke Teams, Zoom, Skype og Facetime oppfunnet og tilgjengelig også i de aller fleste bygder? Er det ingen yngre i huset som er i stand til sette opp et digitalt møte for sine voksne?

Møte ordføreren i butikken

"Det er viktig at politikerne er nær velgerne, det er så hyggelig å møte ordføreren i kassakøen på samvirkelaget", er et argument man av og til hører. Men kan det ikke også være en ulempe? For eksempel der ordføreren nærmest er inhabil overfor naboen, vennen, idrettslagssmedlemmet når en byggesak er oppe til behandling? Vil det ikke være vanskeligere i en bitte liten kommune med et par tusen innbyggere når en mulig barnevernssak dukker opp? Veier barnets rettigheter da tyngst, eller vil politikere og fagpersoner i omgangskretsen kvie seg?

Hvor attraktivt er nøkkelstillinger i teknisk etat i en liten kommune på 2-5.000 mennesker fremfor en større land- eller bykommune? Hva med det faglige, kompetansebyggende miljøet? Hvor mye veier egentlig det frie livet på landet i forhold til en rekke andre hensyn og levestandardsverdier?

Fra bygd til by

Den utredningen som professor Victor Norman nylig leverte gir noe av faciten. Den slår utvetydig fast at flukten fra landsbygda har fortsatt ufortrødent også de siste tiårene - uansett farven på regjeringen. En god del distriktskommuner, og i noen grad småbyer også (i enkelte landsdeler), tømmes for innbyggere eller vokser ikke lenger. De større byene og urbane regionene vokser derimot. Det betyr at det blir stadig flere eldre i småkommunene, og snart vil også de ligge på en kirkegård. I mellomtiden minner disse distriktskommunene mer og mer om gamlehjem i pen natur. Bygda dør, ganske enkelt. Og det er menneskene som vokser opp der som avgjør utviklingen ved å gjøre alvor av personlige preferanser - de "stemmer med beina": De unge forlater hjembygda på vei til studier og jobbmuligheter. Jentene søker et ekteskapsmarked med flere opsjoner enn nabogutten.

Så kan man sikkert hevde at det gjelder å stanse denne sentraliseringen og motarbeide reformer. Hele Senterpartiets eksistensgrunnlag hviler på en slik politikk. De vil ikke lykkes, selv om de har lurt 15 prosent av befolkningen til å tro det. Det store flertall tror det ikke.

Muligheter finnes også

Et annet nedsatt utvalg gir et litt lysere bilde: En god del kommuner i distrikts-Norge og "nordafor" blomstrer: Havbruksnæringen, ja, alt som har med sjømat å bestille, gjør det godt. Gruvedrift (eufemisk kalt mineralindustri) gir muligheter selv om den blir motarbeidet både lokalt og av urbane naturvernere. Der finnes god, gammeldags industri og skipsverft som normalt har oppdrag og gir trygge arbeidsplasser. Reiselivet blomstrer i distrikts-Norge (det vi opplever nå, er en relativt kortvarig pause). Energiproduksjonen (les: olje- og gassboring) kan gi langt flere arbeidsplasser gjennom flere boretillatelser, kystbaser, ilandføring og videreforedling. Igjen gjelder det å stagge aktivistiske svermere som helst ville ha nedlagt næringen og arbeidsplassene i går.

Problemet er bare at lokale innbyggere som bor spredt i småkommuner, for en stor del ikke vil ha disse jobbene. De vil ikke fryse, eller bli skitne på henda slik deres fedre, mødre og besteforeldre var villig til. Derfor må distrikts-Norge importere villige hender fra utlandet. Skipsverft og fiskemottak ville ha måttet nedlegge uten dem.

Større frihet i byene

Selv om overskuddet av hender det ikke lenger var bruk for i bygdene var hovedårsaken til "flukten fra landsbygda" etter annen verdenskrig, var det også andre motiver, noe både forskere og forfattere for lengst har påpekt: Det hadde noe med frihet for tanker og levestil å gjøre. Bygdedyret bodde rett nede i svingen. Der er ikke bare bare når alle kjenner alle. Noen hadde fått et stempel på seg og søkte mot anonymiteten i byen. Noen var blitt mobbet i oppveksten, de ville ut av bygda og starte på nytt.

Tilbake til utgangspunktet og innledningen: Kommunesammenslutninger og den slags. En av Norgeshistoriens største bastarder, også kalt Vestfold og Telemark fylkeskommune, er et eksempel på gamle holdninger og en trassig vilje til å gå med ryggen inn i fremtiden. I gamle Vestfold hadde vi 14 kommuner. De har slått seg sammen til seks. Telemark hadde 18 kommuner og består fortsatt av 17. Mange av dem har godt under 5.000 innbyggere. Nissedal har ca 1.500, Fyresdal noe sånt som 1.300. Ingen har planer om å slå seg sammen, etter det jeg vet. Etter fylkessammenslutningen har fylkesbudsjettet økt med mangfoldige millioner og tallet på byråkrater likeså. Politikernes godtgjørelser har skutt i været.

Kommunesammenslutninger? Nei, takk! Da er det lettere å kritisere "regjeringa" for ikke å bevilge nok, eller for å "kutte". Slik at man kan opprettholde dagens struktur, at alle små fortsatt skal være små. Sånn at innbyggerne kan prate med ordføreren på samvirkelaget.

Litt synsing om dette og hint

 Det skjer stadig ting i fedrelandet som påkaller kommentarer.

I dag er ulve-elskerne i harnisk fordi en han-ulv har beveget seg ut av sonen sin. Da kan den skytes, må vite. Tenk, dyret vet ikke at han eller hun har å holde seg til Stortingets sonekart og eget begrenset revir! I dette tilfellet dreier det seg om et finsk-russisk eksemplar som er så viktig for å skaffe hjemmeavlede "norske" ulver nytt og friskere blod. Elvestuen er rasende på Ap, Frp og Sp som har rottet seg sammen for å ta ut ulver som nærmer seg bebodde områder, tamrein og (i sommersesongen) beitende sauer.

Ikke truet art

Selvsagt er ikke Norge bundet av noen konvensjon for å ha en egen norsk stamme. Det er en skapt myte. Konflikt med viktige landbruksnæringer veier tyngre. Ulven i Skandinavia/Norden beveger seg uhindret over landegrensene og "ser ikke den grense i friluft". Der er massevis av ulv i Sveriges, Finlands og Russlands dype skoger (og i enkelte andre kontinentale europeiske land). Ulven er ikke truet. Men noen spesielt interesserte her i landet synes ulven, et rovdyr og skadedyr, er "kjekt å ha". Godt å tenke på når man vandrer i den "frie" naturen. Interessant å forske på, radarmerke og studere livsløpet til.

Dyretragediene affiserer ikke. Uhyggen trekker man på skuldrene av. Ulv har jo ikke drept noen mennesker på hundrevis av år (bare noen hunder og noen tusen sauer i ny og ne). Pytt, pytt.

Det er ikke mye jeg er enig med Senterpartiet i, faktisk forsvinnende lite. Men akkurat her er jeg hundre prosent med dem, og vel så det. Hvem savnet egentlig ulven i norsk fauna i alle de tiårene den var så godt som utryddet?

Nektet HV-uniform

Det røde universitetet i Tromsø har nedlagt forbud mot at HV-soldater bærer uniform på campus én dag i året, uniformsdagen, da vårt heimevern forsøker å være synlig og vise at de er "folket selv bevæpnet". Universitetsledelsen sa nei fordi de har utenlandske studenter og ansatte som kan bli skremt, stakkar, ved å se menn og kvinner i militært antrekk. De har så dårlige erfaringer fra hjemlandet sitt, disse utlendingene, de må skånes for synet i lille fredelige Norge. Hva om de tok seg bryderiet med å sette seg inn i norske forhold, norske tradisjoner, det norske folkeforsvaret? Et minimumskrav dersom du får anledning til å studere i landet vårt, eller faktisk være ansatt på et universitet, spør du meg.

Universitetsledelsen visste vel ikke om denne uniformsdagen? Eller? De hadde selvsagt hatt tid til å informere de sarte sjelene blant utlendinger. Dette er på linje med de barnehavene som avlyser Santa Lucia-feiring og nærmest avlyser de kristne juletradisjonene. Av hensyn til "de andre", de som ikke deler vår religion og vår kultur. Man legger seg flat for krav om nøytralisering og undertrykking av det norske.

Overrasker ikke

Nå overrasker det overhodet ikke at UiT nettopp var den institusjonen som avviste uniform på jobb denne ene dagen. Vi som studerte på 1960-tallet og fulgte samfunnsutviklingen på nært hold på 70-tallet, var vitne til hvordan SUF`erne og etter hvert AKP (ml)-studentene søkte seg nordover så fort Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968. Ringer det noen bjeller her - året 1968? Vi på Blindern kunne observere hvordan enkelte institutter ble, om ikke tømt, så iallfall mistet søkere, da Det røde universitet lokket venstreorienterte studenter fra det ganske land til seg. Der er ånden etter dem blitt igjen, ser det ut til, det sitter åpenbart noe i veggene. Noen av studentene ble senere professorer, en del av dem nå "emeritus" og "emerita".

UiT, som også smykker seg med tittelen "arktisk", har visstnok noe oppdragsforskning for Forsvaret ved enkelte institutter. Jeg synes Forsvaret bør se nøye på de kontraktene når de utløper. Når man ikke tåler å se en uniform, hva i all verden skal de med forsvarsforskning?

Universitetet beklager ikke, men åpner for at man neste år muligens vil se mer positivt på saken. Vi får se. Da har de vel i mellomtiden hatt noen kollokvier med lettskremte utlendinger. Som forhåpentlig får vite at HV i Norge er noe helt annet enn det de er vant til. At HV brukes i søk og redning, at de trår til i Corona-tider og assisterer politiet. At de var raskt på plass 22. juli 2011. At vi nordmenn stoler på dem, heier på dem og støtter dem. At de går midt i blant oss til daglig og er som oss andre.

Ikke bar de våpen heller på uniformsdagen.

Sutre-Norge vil kreve mer

Etter at et offentlig utredningsutvalg har kartlagt fraflyttingen i distrikts-Norge for n`te gang, vil vi garantert få en debatt der alle fraflyttingskommuner vil forlange hjelp fra "sentrum", fra urbane strøk i Sør-Norge, fra skattebetalerne i kommuner som vokser. Det blir et samstemmig hylekor om at jobber skal "skapes" av storsamfunnet, av staten. Alt mulig skal subsidieres: arbeidsplasser, bilister, dagligvarebutikker og skoler. Barnehaver og skolefritidsordninger skal være gratis. Vips! Så strømmer unge barnefamilier tilbake til bygdene, ikke sant?

Problemstillingen er ikke ny. Jeg har bare fulgt med siden 1960-tallet, men kravene har vært de samme hele veien: Noen andre skal betale for at "jeg og mine" fortsatt skal få få bo, leve godt og ha like høy levestandard i grisgrendte strøk og i lokalsamfunn nord for polarsirkelen uavhengig av verdi- og jobbskaping på stedet. "Noen" skal hjelpe oss. En rundspørring av medier om hvorvidt unge, urbane mennesker kan tenke seg å flytte nordover og innover i landet om de får gratis barnehaver og SFO, ga et kontant nei som svar. De som svarte var nærmest lattermilde ved tanken.

Fraflyttingen fører ikke bare til at folketallet synker og at "bare de gamle" blir igjen. Forgubbingen skyter fart og krever større omsorgsutgifter i en fra før anstrengt kommuneøkonomi (ikke minst i småkommuner som nekter å slå seg sammen for å spare driftsutgifter. De vil "kjenne ordføreren", personlig).

Enkle årsaker 

Hva er røttene til problemet? Noe så enkelt som at primærnæringene i bygdene på grunn av den teknologiske utviklingen ikke trenger så mange hender lenger. Moderne landbruksmaskiner feier over innmark på en brøkdel av tiden det tok før. Skogbruksmaskiner lager snauhugst over store arealer og i terreng som var umulig å avvirke tidligere. Sjarken og juksefiskerne kan ikke hamle opp med kystnære eller havgående store fartøyer som tar inn fangst og kvoter på null komma niks - sammenlignet med fiskesesongene i gamle dager.

Utviklingen har gitt bedre arbeidsmiljø og sikrere HMS-forhold - og høyere inntekter - for dem som fortsatt er i primærnæringene - med litt landbrukssubsidier her og der (som i et land som Norge er nødvendig og riktig av flere årsaker). Men samtidig er bosetningen blitt redusert, av disse naturlige og logiske årsakene. Overskuddet av mennesker på landet er flyttet til byene - kalt "flukten fra landsbygda". Det er ofte jentene som flytter - de vil ha tilgang til et ekteskaps/partnermarked som er litt større enn nabosønnene.

Hvem vil flytte til små kommuner?

Hvem står egentlig nærmest til å svare på ropet "villmarken kaller"? Vi kan ikke basere oss på nederlendere og andre trangbodde utlendinger. Innvandrere, asylsøkere og flyktninger kommer stort sett fra urbane sentra eller tettsteder og ønsker ikke å bo i en bygd med flere kilometer til nærmeste nabo. Dessuten vil de ha sine egne kulturfrender tett på. Dagens unge som er flyttet inn i norske større byer, har grepet "kaffelatte"-kulturen begjærlig, strømmer til fadderuker og studiesteder med sine tette sosiale fellesskap på lesesaler, mens de lengter ut av vinduene etter kafésamvær og hyggestunder i parken etter de obligatoriske forelesningene. På studiestedene i urbane sentra har de lettest for å skaffe seg jobber når Bachelor- eller Mastergradene er unnagjort. 

Hva slags arbeidsplasser kan storsamfunnet "skape" i fraflyttingskommunene, forresten? Det må bli statlige direktoratjobber som tvangsflyttes dit,  eventuelt fylkeskommunal byråkrat-yngling blant spredt bosetning med hjemmekontor, etter gigantiske tilskudd fra Innovasjon Norge til gamle og nye bedrifter. Alt betalt av skattepenger fra andre kanter av landet.

Igjen: Hvem er nærmest til å værende der de er, eller flytte tilbake? Opplagt den kategorien som er født og har et forhold til, har et tilknytningspunkt, til bygda i Sør-Norge og regionene nordafor. De som er oppvokst i bygda før de dro til et utdanningssted. De som har foreldre og besteforeldre der. De med følelsesmessige bånd tilbake til de små og oversiktlige miljøene, de som er oppvokst med natur- og friluftsglede.

Reaksjon som forventet

Senterpartiet vil, med sin lattermilde, nasjonalkonservative og populistiske leder, helt sikkert blåse høyt i basunene og kreve at noe drastisk gjøres. Dagens regjering har skylda. Partiet vil glemme og fortrenge erfaringene fra sin egen regjeringsdeltagelse i perioden 2005-2013, da utviklingen langt fra ble stoppet. Tallet på nedlagte gårdsbruk, landhandlerier, skoler og forsamlingssteder var minst like høyt som i årene før og årene etter.

Ett krav har de rett i: Det må bedre og raskere samferdsel til slik at folk ute i periferien får raskere arbeidsvei til regionale sentra. Det er et krav som er i ferd med å bli mer enn oppfylt de siste syv årene. De nasjonale transportplanene under Stoltenberg 2005-13, der Sp var med, var pinglete i forhold til det taktskiftet vi fikk etter 2013. Utflytting av statlige arbeidsplasser har ikke gått ned, men har fortsatt i høyt tempo under Ernas regjeringer. Samferdselsbudsjetter, veibevilgninger og jernbaneutbygging, rassikring og nye motorveitraséer har økt så det monner.

Noen drastiske grep

Vi kan gjøre mye for å styrke økonomien og leveforholdene ved noen drastiske grep som frigjør ressurser distrikts-Norge trenger. Først og fremst avskaffe dette rådyre forvaltningsnivået som heter fylkeskommuner - dysfunksjonelle og unødvendige byråkratreir og politiske selvoppholdelsesoaser som gjør mye dobbeltarbeid i forhold til sammenslåtte storkommuner. De som har tatt grep for å slå seg sammen for å effektivisere og rasjonalisere. Dette gryende kommune-Norge er fullt ut i stand til å overta fylkeskommunenes oppgaver og kontrollfunksjoner, inklusive dyktige fagfolk vi uansett trenger i kommunene. Men da må mange flere kommuner bli færre og større. Kfr. Høyres program.

I tillegg vil utbyggingen av fibernett og datalinjer ut i distrikts-Norge gjøre lange daglige arbeidsreiser unødvendige. Folk kan bo der de bor og likevel gjøre samme jobb som de ville gjøre i triste kontorlandskaper. Zoom, Teams, Skype og Facetime har gjort selv de sosiale relasjonene enklere. Det er ikke alltid de fysiske berøringene som skal til for å løse oppgaver i fellesskap.

Menneskematerialet avgjør

Sist, men ikke minst, er det hjernekapitalen lokalt som må bidra til å skape de nye arbeidsplassene i distrikts-Norge. Jeg har alltid beundret sunnmøringene for deres kreativitet og tiltakslyst, deres sparsommelighet og evne til å få maksimalt ut av hver krone. Hverken møbel- eller tekstilindustrien hadde naturlige forutsetninger. Men initiavtagerne gjorde gull av gråstein. Dernest kommer jærbuen og andre på sørvestlandet høyt opp på lista. Det er noe med gründerånden der, lysten til å skape noe - uavhengig av pappa stat og mamma kommune.

Det kan være vondt og sårt å se at bygda og småbyen forvitrer, får redusert befolkning og opplever demografiske problemer. Men skal resten av storsamfunnets borgere bære omkostningene ved å bremse utviklingen som kanskje ikke lar seg stanse likevel? Folk i Bygde-Norge har stemt med beina, som vi sa om berlinerne og østtyskerne som flyktet over muren. Storsamfunnet må gjerne ta noen krafttak i solidaritetens navn, men ikke gjennom grep som lager et brannseil av permanent kunstige tilskuddsordninger.

Der er utfordringer i kommuner som vokser også.