For lite og for sent for Ukraina?

Mange optimistiske talemåter, grandiose løfter og symbolske støtteerklæringer til tross: Det er slett ikke sikkert "det går bra" i ukrainernes heltemodige kamp for sin eksistens som selvstendig nasjon og vestlig orientert  demokrati. Mye skyldes for sene reaksjoner fra enkeltland, EU og NATO, og for liten militærhjelp i praksis - i tide. Vestlige land er "på hæla" og sleper beina etter seg.

Et begredelig eksempel er vår egen regjerings somling i forhold til bestillingen hos NAMMO på Raufoss: Først et storartet, poserende medieutspill der både Ukraina og det norske forsvaret skulle få store mengder ammunisjon og andre militære produkter. Det viser seg at man ennå ikke har utarbeidet kontrakt for kjøpet, eller undertegnet den. Produksjonen kan ikke starte før det formelle er i orden. Hallo! Var det ikke snakk om en handlingsdyktig regjering likevel?

Burde vært forutsett

Mye av utviklingen i krigen, selve dynamikken, burde vært forutsett for lengst. Det er nå, i disse timer og dager, at krigen avgjøres, ikke om noen måneder, eller et halvt år når eller - hvis moderne amerikanske jagerfly kanskje, muligens, kommer. Granat-, missil- og ammunisjonsbehovet for de ukrainske styrkene er enormt. Luftherredømmet er usikkert. Den russiske militærindustrien er satt på krigsfot og arbeider døgnet rundt. Russland er ikke mye å skryte av som industrinasjon - i sin fulle bredde -, men lage angrepsvåpen kan de. Putin-diktaturet har store personellreserver - og den hjernevaskede befolkningen støtter i praksis opp om angrepskrigen mot en nabo.

Helt fra dag én har Vestens reaksjon vært forsiktig, timid, egentlig relativt passiv, med en frapperende evne til å reagere for sent og ikke være i stand til å forutse Putins neste trekk. Det ligger i NATO`s sjel å forberede seg på forsvarskrig. USA kan være på offensiven i supermaktens "egne" kriger, men i det store bildet er ikke Vest-Europas NATO-medlemmer innstilt på å gjøre mer enn høyst nødvendig.

Frykt for opinion og neste valg

Mye skyldes interne vest-europeiske forhold, demokratiske statslederes frykt for neste valg og opinionsutviklingen i innenrikspolitiske spørsmål. Med noen få unntak - først og fremst representert ved britenes realistiske situasjonsforståelse og historisk dyrekjøpte erfaringer.

Vest-europeiske medier kan sende ut optimistiske meldinger om ukrainsk fremgang, sende heiahilsener til den ukrainske presidenten og og gi uttrykk for en naiv tro på at det gode vil seire til slutt. Sånn er ikke verdenshistoriens facit. Vi kan som borgere gjøre litt i opinionskampen, oppfordre våre ledere til å gjøre mer av det som virker og som monner til ukrainernes fordel - men ellers er vi jo aller mest opptatt av tariffoppgjør, levestandardutvikling, neste feriereise, renteøkninger og det gode liv i hverdagen. Og våre regjeringer - inklusive den norske - er aller mest opptatt av å vinne et valg og beholde makt og posisjoner.

Mangler historiekunnskaper

Årsaken er mangel på ekte empati i praksis, manglende historiekunnskaper og og for overfladisk kjennskap til "den russiske sjel", til russerne måte å tenke på.

Det nytter blant annet ikke kun å forsterke egen cyberberedskap, selv om det både er rett og riktig og nødvendig. Det russerne har respekt for, er om cyberkrigen føres inn på deres egne områder, i den militære strukturen, i det russiske sivilsamfunnet. Det er ikke nok bare å forsterke beredskap og forsvar mot sabotasjeaksjoner rettet mot oljeinstallasjoner og tusenvis av kilometer med gassrør pluss annen kritisk infrastruktur -  hvilket i praksis er en umulig oppgave. Det som nytter, er en tilsvarende reell og signalisert trussel mot russernes egne energisektor, rørledninger, strømforsyning og digitale infrastruktur. Det er det som kan føre til russisk tilbakeholdenhet.

Russerne respekterer kun maktbalanse, kall det gjerne en terrorbalanse.

Ingen flexible response

Det aller verste ved den vestlige strategien er "flexible response": Tilpasse motreaksjoner til et fiendtlig utspill, på samme nivå, i samme mengde. Når en krig først er i gang, skal den vinnes. Derfor må Ukraina bli gjort i stand til å vinne. Det krever militærhjelp av helt andre dimensjoner enn dagens. Forhandlinger om fred må dreie seg om russisk kapitulasjon og tilbaketrekning fra de områdene Putin-Russland har okkupert i strid med internasjonale lover og folkeretten. Skal vestlige demokratier ha håp om å leve i trygghet og fred for generasjoner fremover, må Russland bli varig svekket. Intet mindre.

Her er det store svakheter ved vesteuropeiske ledere: Macron som har uttalt at Putin må gis anledning til å trekke seg fra krigen "uten å miste ansikt". Naive tyske ledere som gjorde seg avhengig av russisk energitilførsel og legger ned sine kjernefysiske strømforsyningsanlegg midt oppe i en krig og i en energikrise. Med blikket hypnotisk vendt mot neste riksdagsvalg.

Som sagt: Det er ikke sikkert at "det går bra" for Ukraina og det frie Europa.

Når byråkrater blir politikere

 Etter at undertegnede skrev om de nye, "bærekraftige", kostholdsrådene fra Nordisk råd ("mindre rødt kjøtt - for klimaets skyld"), har debatten rast i enkelte medier, først og fremst i det MDG-styrte Aftenposten. Landbruksministeren har fått komme til orde i avisen og forklart sitt landbruksfaglige - og bondevennlige - syn på en god måte.

Men så skjer noe ganske oppsiktsvekkende: Divisjonsdirektør Linda Granlund i Helsedirektoratet "reagerer" på uttalelsene fra landbruks- og matminister Sandra Borch, og gir "en advarsel" (Aftenpostens ord). Granlund mener statsråd Borch sår tvil om faglige råd. - Det er skummelt om vi beveger oss i den retningen, sier divisjonsdirektøren.

Det virkelig oppsiktsvekkende her er at en toppdirektør i regjeringens eget byråkrati går løs på et medlem av regjeringen - offentlig. Det burde være uhørt i et land som setter strenge skiller mellom statlig og kommunalt ansatte (administrasjon og byråkrati) og den faktisk utøvende makt som er demokratisk valgt - politikerne. Statsråder må forvente et minimum av lojalitet fra ansatte i statsadministrasjonen, og ikke offentlige angrep av denne typen.

Jo, de tenker på et tall

Det er direkte lattervekkende at divisjonsdirektøren mener forslaget til nye kostholdsråd er basert på kunnskap. "Vi tenker ikke på et tall", sier Granlund. Jo, hun og de andre "ekspertene" tenker nettopp på ett, eller, flere, tall. Inntak av rødt kjøtt bør reduseres fra 500 gr. pr. uke til 350. Her er det nettopp begrunnelsen som man må sette store spørsmålstegn ved: Det er nemlig "klima-ideologi" bak henvisningen til bærekraft. Dette er et usaklig argument (har ikke noe med saken å gjøre), det å blande bærekraft sammen med kostholdsråd. Kostholdet vårt har med proteiner, vitaminer og fiber (bl.a.) å gjøre - alt det kroppen vår trenger for å kunne fungere. Hva er galt med at denne maten i størst mulig grad er kortreist og norsk? Mat som utnytter norske arealer på en god og bærekraftig økonomisk måte?

Det er helt på sin plass at landbruks- og matministeren sår tvil om kunnskapsgrunnlaget og prosessen bak forslaget til nye kostholdsråd. "Kostholdsekspertene" har tatt utenforliggende hensyn i sin konklusjon, ikke kun de rent helsemessige.

Fortjener refs

Det ligger nå an til at Helsedirektoratet vil gå inn for en nær halvering av nordmenns kjøttforbruk. Helsedirektoratets divisjonsdirektør raser mot det hun oppfatter som "politisk innblanding" i det påstått vitenskapelige faktagrunnlaget. Hun setter saken på hodet: Det er nettopp fordi begrunnelsen for nye kostholdsråd er basert på klima-ideologi, som igjen er politikk, at det landbruksfaglige Norge reagerer.

Både Bondelaget og andre har kommet med innspill etter at forslaget fra de nordiske ekspertene er lagt frem og før den endelige innstillingen kommer. Det er deres rett og plikt, og Helsedirektoratet må finne seg i at innspillene ikke støtter varmt opp om de nye kostholdsrådene. Det har hendt før - mange ganger før - at råd fra fagorganer ikke blir regjeringspolitikk. Det er ikke en gang nødvendig å nevne eksempler.

Divisjonsdirektøren fortjener refs når hun går løs på landbruks- og matministeren offentlig.

Hva med frie kostholdsvalg?

Selvfølgelig bør vi ikke få nye kostholdsråd tredd nedover halsen, slik klima-ideologene i direktoratet og deres nordiske fagfeller egentlig ønsker. Det får være opp til den enkelte hva slags mat man velger. Greit å få ekte kostholdsråd som bunner i menneskelige behov, men ikke råd som tar utgangspunkt i utenforliggende forhold.

Vi skal selvsagt spise mest mulig sunn mat, noe som organismen, kroppen vår, trenger og setter pris på. Kostholdet varierer kolossalt fra land til land og fra kontinent til kontinent. Overalt er utgangspunktet lokal produksjon at de matvarene man kan få ut av karrig eller fruktbar jord. Produseres det for mye av noe, kan overskuddet eksporteres. Det gir økonomisk inntekt som kan brukes til andre nyttige investeringer innenlands. Menneskene trenger mer enn en mett mave.

Nei, vi "tar" ikke fra andres matfat. I en internasjonal markedsstyrt økonomi gjør enkeltpersoner og myndigheter det man mener er best for egen befolkning. Det er ikke vanskeligere enn det.

Og så er det et spørsmål om frie forbrukervalg. Vi nordmenn bør få velge hvor mange kjøtt- og fiskemåltider vi foretrekker pr. uke. Eller pasta. Eller kikerter og byggryn. De fleste menneskene i Norge spiser ikke så mye usunt. Det viser levealderutviklingen, sunnhetstilstanden og folkehelsen.