lørdag 28. mai 2016

Om å stå opp for vårt eget

Gjentatte ganger er jeg blitt spurt av muslimske venner: Hvorfor står ikke dere kristne nordmenn opp for det dere tror på? Hvorfor holder dere ikke fast ved tradisjonene og skikkene som viser kulturopphavet? Hvorfor kneler dere for alle oss innvandrere som kommer med en annen religion og en annen kultur?
Spørsmålene i mitt indre dukker opp ved et nylig eksempel fra Arendal, der man i et kapell skal dekke til korset under gravferder når en familie ber om det. Et annet eksempel huskes fra Kirkenes og Storskog under invasjonen av asylsøkere ifjor høst: UDI ville at kristne symboler skulle fjernes fra lokaler der flyktningene skulle få midlertidig opphold. Det siste ble det heldigvis ikke noe av.

Kirken synes det er greit
Det forunderlige i Arendal-tilfellet er at kommunepolitikerne har blandet seg inn, og at kirkens egne representanter i et dertil nedsatt utvalg syntes det var «greit» at korset ble dekket til av et vakkert tekstilteppe. Av praktiske hensyn måtte det likevel være enkelt å ta ned og opp. Er man redd for å miste gravferdsoppdrag og -honorarer?
Jeg spør: Dersom en familie ikke ønsker en kirkelig begravelse eller bisettelse, hvorfor tyr man da til et vigslet rom tilhørende kirken? Hvorfor er ikke et vanlig selskapslokale godt nok? Human-etisk forbund lokalt har selvsagt ivret for denne «løsningen», ivrig som de intolerante medlemmene der er til å rive ned alt kirkelig og kristent.
Det mest overraskende er at en representant for Agder og Telemark bispedømme synes det er helt ok å dekke til korset.

Allbruk av kapeller
Et kristent kapell skal visstnok kunne brukes av mennesker med andre religioner. Noen har «bestemt» det. I åpenhetens og toleransens misbrukte navn. Har noen forsøkt å gjennomføre en kristen begravelse i en moské noen gang – med krav om at alle Allahs og Profetens symboler og sitater skal dekkes til? Selvsagt kan ikke-troende låne et kapell. Men det må da være en grunn til at man nettopp ønsker et kapell? Bygningen, innredningen og utsmykningen er der for alle. Men å sette krav til ominnredning? Der går faktisk grensen for min egen toleransesirkel. Take it – or leave it.
Nøytrale seremoni- eller bønnerom må gjerne bygges og innredes i hvert bidige sogn i dette landet, om noen vil prioritere slike tiltak økonomisk. Enkelte steder, som på universiteter eller flyplasser, finnes visstnok slike. På sykehus også.
Imidlertid er det grunn til å reagere når eksisterende og etablerte kristne kapeller blir nøytralisert så til de grader som i dette og lignende tilfelle.

Trykket uten- og innenfra
Det er under trykket av fremmede kulturer og religioner (som jeg ikke vil løfte en finger for å forhindre utbredelsen av dersom de holder seg innenfor norsk lov) vi nordmenn burde se klarere hva vi står for og hva som er vårt. Vi har like stor rett til å beholde og verne om egne tradisjoner og skikker som muslimer, buddhister og hinduer har det. Humanetikken er for meg en likegyldig parentes, bare for å ha sagt det.

All ære til de åtte bystyrerepresentantene i Arendal (to fra Høyre, fem fra Frp og en fra Pensjonistpartiet) som stemte imot tildekking av korset i kapellet. De viste iallfall at de hadde ryggrad i stedet for gummistrikk.

fredag 27. mai 2016

Det store selvbedraget på venstresiden

Venstreorienterte aviser og andre medier er blitt inderlig lei av å bli beskyldt for å være «politisk korrekte» i stedet for realistiske når det kommer til flyktning- og innvandrerspørsmål, vel vitende om at beskyldningen treffer blink: Venstresiden har berøringsangst i forhold til temaet. Ikke fordi man ikke ser problemene og utfordringene for det norske samfunnet, men fordi man for all del ikke vil gi Fremskrittspartiet og delvis Høyre rett i noe av kritikken fra det hold. Med andre ord: Man synes det er viktigere å ikke gi innrømmelser til høyresiden enn å føre en politikk som er bra for Norge. Så små kan politikere, rikssynsere og radikale mediefolk være.

Nyorientering?
Men der er tegn til nyorientering og et forsiktig linjeskifte. De fleste tegnene kommer fra Sverige, der journalister og redaktører, ja, til og med regjeringen, åpent uttaler at man har vært for naive i innvandrerspørsmål, at strømmen av flyktninger og asylsøkere har vært for høy, at man ikke har tatt de oppståtte parallellsamfunnene, innvandrerghettoene, alvorlig nok.
Og nå er det for sent. Samtlige nødetater, ikke bare politiet, opplever å bli steinet og motarbeidet med vold og ukvemsord så fort de går inn i bestemte kvartaler eller bydeler – over hele Sverige. Innbyggerne regner seg ikke som del av det svenske samfunnet, de følger sine egne lover og regler og anerkjenner ikke storsamfunnet Sverige som noen legitim størrelse som angår dem. De utrygge områdene kan telles i dusiner, og de blir flere og større etter som tiden går og intet blir gjort.

La lokk på virkeligheten
Sveriges ledende aviser og TV-kanaler har lagt lokk på all kritikk mot denne utviklingen. Politiet på grunnplanet har fått munnkurv om de forteller hvordan virkeligheten er. For åpen kritikk kunne styrke Sverigedemokratene. Det er viktigere enn å ta selvkritikk, ta innvendinger og motforestillinger til etterretning – og gjøre noe med det. Først de siste månedene er både svensker og andre gjort uttrykkelig oppmerksom på realitetene. Flere utenlandske TV-team som har begitt seg inn på «farlig område» i svenske byer, er blitt steinet og kjeppjaget.

En uredd stemme
Samfunnsdebattanten og journalisten Kadra Yusuf har en tankevekkende kommentar i Dagsavisen 27. mai. Hun skriver blant annet: «Det var i mange år slik at venstresiden ikke ville ta tak i problematiske sider ved innvandring og integrering. Det har jeg selv erfart en rekke ganger. Ett eksempel er da jeg for noen år siden holdt et foredrag om trygdesvindel blant gifte somaliske mødre. Etter foredraget kom en høytstående SV-politiker bort til meg. Hun sa hun var enig med meg i en del ting og i dette tilfellet hadde jeg rett, men det var bare synd at de ikke kunne støtte slike som meg offentlig. Da ville nemlig Frp klatre videre på meningsmålingene».
Kommentar overflødig.

Innvandrerrealisme
Så kommer den opprinnelige kosovoalbaneren Sylo Taraku (42) ut med boken «Innvandrerrealisme». Han er utdannet statsviter, har jobbet i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), vært underdirektør i Utlendingsdirektoratet og generalsekretær i integreringsorganisasjonen LIM. Han jobber nå for Arbeiderpartiets tenketank Agenda. Taraku gir følgende råd om hvordan Norge og andre europeiske land bør håndtere flyktning- og asylsøkerspørsmålet: Flyktningene må hjelpes der de er. Vi må tilnærme oss problemene smartere og med mer hensiktsmessige grep. Norge og EU bør øke innsatsen for å hjelpe flyktningene i nærområdene, og lage et system for å sile asylsøkerne som skal til Norge der – og øke antall kvoteflyktninger. I denne kvoten vil han inkludere krigsflyktninger. «Vi må sikre dem en tryggere reise til Europa og spare tusenvis av menneskeliv. Vi bruker for store ressurser på å behandle søknader fra asylsøkere som likevel ikke får bli.»
Sier en mann som selv flyktet til Norge fra Balkan i 1991 der han som 18-åring nektet å la seg innrullere i den jugoslaviske (serbiske) hæren.

Hjelpe i nærområdene
Under årets 1. mai-demonstrasjoner var det flere fra Norsk Folkehjelp som holdt appeller rundt om i landet. Organisasjonen, som mest presist kan kalles «arbeiderbevegelsens Røde Kors», har lang erfaring med humanitært arbeid i utviklingsland og i krigsområder (minerydding). I deres appeller gikk det igjen: Det viktigste er å hjelpe i nærområdene. Kanskje et tegn til forsiktig nyorientering?
Men venstresiden ellers stritter imot: Norge skal ta imot flest mulig flyktninger og asylsøkere, så mange som overhodet mulig. De skal få permanent opphold nærmest fra dag én. Alle motforestillinger og alternativer blir stemplet som rasistisk og menneskefiendtlig. Gir vi etter for realismen og fornuften – da kan jo Frp gå frem på meningsmålingene... Det må være en skjebne verre enn døden. Så ideologisk forstokket går det altså an å bli.

Håp i sosiale medier
Jeg ser håp om en gryende dypere virkelighetsforståelse på andre felter også: De elitepregede mediehusene og TV-kanalene mister stadig større innflytelse, og raser i omdømme. Folk tror ikke lenger på dem. De sosiale mediene overtar for meningsdannelsen. Den venstreorienterte akademiske eliten mister grepet. Vi har den samme situasjonen som under EF-kampen i 1972 og EU-kampen i 1994: 90 prosent av de ledende mediene hamret dengang løs på velgerfolket om EUs velsignelser og utenforskapets forbannelser. Folket sa likevel nei ved begge anledninger.

Det er bra at opinionsdannelsen nå skjer uavhengig av de etablerte akademiske sirklene, de politisk korrekte meningene, de venstreorienterte mediene. Uansett hat-retorikk, nettrollutgydelser (som går begge veier) er de sosiale mediene kommet for å bli. Utenfor kontroll av sjeleingeniørene.

søndag 22. mai 2016

Gode dager for olje-Norge

Utdelingen av konsesjoner for leting etter olje og gass i Norskehavet og Barentshavet er en god nyhet for oljeselskaper og deres ansatte, for visse geografiske områder og deres befolkning – og for alle som bor og lever i Norge både nå og i tiårene fremover.
   Med til dels ondsinnet propaganda og irrasjonelle argumenter («vi må redde kloden før dommedag kommer, legge ned oljeproduksjonen så fort som råd er») er olje- og gassindustrien i en rekke år blitt motarbeidet, stigmatisert og gitt skylden for såvel global oppvarming, forurensning og klodens undergang.
   Går man bak slagordene, de følelsesladede utbruddene og den nesten kvasireligiøse ideologien til miljøbevegelsen, ser vi politikere og aksjonister som ønsker makt og innflytelse i samfunnet, som vil endre livsstilen og væremåten vår med tvang. Det er blitt noe uhyggelig ensporet, enøyet og grenseløst usaklig og svermerisk over påstander og «argumenter». Journalister som har gjort karriere i miljø- og klimaspørsmål nekter å diskutere motargumenter og motforestillinger fra annet vitenskapelig hold enn konklusjonene til det gudbenådede klimapanelet. Dyktige og anerkjente klimaforskere som finner andre årsaker til klimaendringer enn de menneskeskapte, blir tiet ihjel. Bare dette er nok et tegn på egen usikkerhet og tvil innerst inne: Man tør ikke åpent debattere de andre teoriene og årsakssammenhengene.

Kvalmende politisk korrekt
Det er blitt noe kvalmende politisk korrekt over reportasjene, intervjuene og kampanjejournalistikken. Vi forvalter sannheten, vi er de eneste som har vitenskapelig grunnlag for det vi hevder, alle andre som reiser motspørsmål er fortsatt tilhengere av at jorden er flat. «Vitenskapen har sagt sitt, diskusjonen er over, nå må vi handle!»
   De store, ansvarlige partiene som tenker helhet og bruker fornuft, ser nok mer de lange linjene i økonomien, sysselsettingen, verdiskapningen og velferdsstatens bærekraft. De står riktignok med ett ben i de politiske realitetenes verden og presses av vippepartier som sitter med nøkkelen til et styringsdyktig parlamentarisk flertall, men samtidig med det andre benet – og hodet - i virkelighetens verden. En virkelighet der Norge er et lite land, et bitte lite land i den store sammenhengen. Følger man tankegangen rundt fossile utslipp som årsak til alle klimaendringer og «en stigende oppvarming av jorda» (en oppvarming som har stått stille de siste 18 årene), utgjør de norske «klimautslippene» én prosent av de globale. Vår påvirkning er minimal.

Fattigdomsbekjempelse
Men Norge har overskudd på fornybar energi for eget bruk og er samtidig stor eksportør av olje og gass, som er langt mer «klimavennlig» (mindre forurensende) enn primitiv fossil avbrenning og kullfyrte energiverk. For verden trenger energi, mye mer energi. Særlig er tilstrekkelig energi nøkkelen til bestrebelsene på å få milliarder av mennesker ut av fattigdom. De kan ikke basere seg på sol og vindkraft alene, spesielt når vi ser på vareproduksjon, transport og kommunikasjonssystemer. Olje og gass vil i lang tid fremover være helt nødvendig i utvikling av velstand og velferd på verdensbasis. Sånn er det bare.
   I 2013, under Stoltenbergregjeringen, vedtok Stortinget å utlyse nye letekonsesjoner med vekt på Barentshavet. Her er det flere interessante strukturer som kan inneholde store mengder olje og gass. Det som skjedde 18. mai var bare en oppfølging av hva Stortinget alt hadde bestemt – selve utdelingen av letetillatelser til oljeselskaper som hadde søkt. I mellomtiden har oljeprisen falt kraftig, men den kommer til å stige igjen – og en pris på 50 dollar gir tilstrekkelig bærekraft for investeringer i enkelte leteområder allerede nå. Den vurderingen kan vi forøvrig trygt overlate til næringen selv, ikke politikere. Fra funn til produksjon kan det gå ti år – derfor haster det med å gi klarsignal for leting etter drivverdige forekomster. Det beste er at virksomheten er jevn – og at ny produksjon på nye felt erstatter felt som er på retur i produksjonsmengde. Det er også bra for oljefondet og avkastningen, som igjen kommer hele det norske samfunnet til gode.

Et nytt kapittel
Det er over 20 år siden nye leteområder er fordelt for utforsking, så egentlig snakker vi om et nytt kapittel i norsk petroleumsvirksomhet. Spesielt er det gledelig at vår nordligste landsdel endelig får en håndsrekning fra sentrale myndigheter. Leting og utforsking utenfor Finnmark legger grunnlaget for lønnsomme arbeidsplasser og vil bidra til vekst og verdiskaping. Det gjelder også Nord-Norge generelt og leverandørindustrien på Vestlandet, som sliter tungt om dagen.
   Den hissige debatten om «iskanten» har selvsagt til en viss grad overdøvet det positive i konsesjonsutdelingene. Polariserende og konfliktsøkende medier boltrer seg i kraftuttrykk og skaper harde fronter – som vanlig. Selv er jeg overbevist om at befolkningen i Nord-Norge og Finnmark vil støtte regjeringen og ser mulighetene for næringsutvikling og verdiskaping.

Møter seg selv i døra
Ja, iskanten: Det snodige er at miljøbevegelsen og noen partier som baserer seg på dens budskap, egentlig har møtt seg selv i døra: De har jo påpekt gang på gang det faretruende i at isen i Arktis har smeltet så mye at iskanten har trukket seg tilbake, lenger mot nord (bekreftet av forskerne). Det er et faktum. Men med en iskant lenger nord har det selvsagt, reelt og logisk, åpnet seg nye isfrie områder der oljeleting og -produksjon kan finne sted lenger sør, der iskanten gikk tidligere.
   Konsesjonsblokkene som nå er delt ut, har tilstrekkelig avstand til den reelle iskanten til at oljevirksomhet kan foregå på forsvarlig vis, innbefattet miljø, helse og sikkerhet. Her vil hverken regjering eller fagorganer vike. Det er forøvrig en myte at forholdene for oljevirksomhet blir tøffere og barskere desto lenger nord man kommer. Alle som har opplevd de verste Nordsjøstormene kan bekrefte det.

Et frigjort Arbeiderparti
Det er en lykke for landet at Arbeiderpartiet har frigjort seg fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og nå følger en mer selvstendig kurs i spørsmål som har med oljeutvinning å gjøre (dvs. de to småpartiene har mer eller mindre sagt farvel på eget initiativ, noe rødgrønt alternativ eksisterer ikke foran stortingsvalget neste år. I stedet forsøker Arbeiderpartiet å bevege seg mot «sentrum» i et forsøk på å trekke KrF inn i sin maktsfære.).

   Det er grunn til å gratulere befolkningen i Nord-Norge med oljekonsesjonene utenfor sin kyst. Fiskerier og offentlig tildelte arbeidsplasser er ikke tilstrekkelig til å opprettholde sysselsetting og velferd. Det er det bare verdiskaping i ny privat virksomhet som kan.

fredag 13. mai 2016

Barnehager i lek og læring

I mangel av en valgstrategi som virker (dårlige meningsmålinger), tyr Arbeiderpartiets og dets støttespillere til kortsiktig taktikkeri, der profesjonskamp er ett av virkemidlene for å fremme egne (først og fremst de LO-organisertes) interesser. Det bekrefter et oppslag i Dagsavisen 9. mai og dagene etter. Barnehagebarns språklige ferdigheter er tema.
Det er ikke måte på krigersk og unyansert ordbruk avisen velger å bruke på vegne av partiet som står den nærmest. Hør bare på disse påstandene:
   Regjeringen og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) «raserer barnas barndom», «kritikken hagler» mot kunnskapsministeren (på bakgrunn av noen få innhentede uttalelser). En forsker hevder at «Tida til barns frodige, kreative, selvinitierte lek skrumper inn». Og som dette ikke er nok, skriver avisen at «Pedagoger og fagfolk slår barnehagealarm» og «Pedagoger og fagfolk raser». Man skulle nesten tro at dette er det verste som kan hende i fedrelandet, nest etter en tredje verdenskrig.

Tidlig innsats for språk
Hva det egentlig dreier seg om? Rett og slett et initiativ fra Solberg-regjeringen om tidlig innsats for å styrke språkferdighetene til barn som – etter barnehagetiden – skal begynne i vanlig norsk offentlig skole. Både forskere, eksperter og pedagoger har ropt varsku om hvor viktig barns evne til å beherske språk er ved skolestart, og har gang på gang etterlyst tidlig innsats og mer oppmerksomhet rettet mot barnehagene og dets rolle for barns lek - og læring. Hensikten er å sørge for at barn senere skal klare seg bedre gjennom skoleløpet og få ned frafallet i den videregående skolen i den andre enden.
   Utgangspunktet er noe så prosaisk som en stortingsmelding for kvalitet i barnehagen. Den heter «Tid for lek og læring». Her varsles det at barnehagene skal få ny rammeplan, noe tilsvarende, men likevel annerledes enn skolens læreplaner. Ikke noe merkelig i det. Også i dag må norske barnehager som mottar statstilskudd innordne seg et lovverk, ha en formålsparagraf i tråd med loven, og følge planer og forskrifter.

Kan benytte en norm
Men så har altså kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i stortingsmeldingen skrevet at det vil bli foreslått tilbud om en norm for hvor mye språk en femåring bør kunne – året før han eller hun begynner i første klasse. Hva er det som er så forferdelig med et slikt initiativ når «alle» krever tidlig innsats i tilfelle problemer på et senere alderstrinn?
   Normen for hva en bør kunne forvente av språklige ferdigheter hos en femåring er ment å være et verktøy som barnehager eller barnehageeiere kan bruke hvis de ønsker det. Mange barn, ikke minst innvandrere, sliter i dag med store språkproblemer som blir fanget opp alt for sent, noe blant annet Dysleksi-Norge har vært opptatt av. Når slike problemer oppdages i en barnehage, hva er da galt med å gjøre noe med det? Om ikke annet, så kan det vel være klokt at den barneskolen hvor eleven skal begynne året etter som seksåring blir gjort oppmerksom på hva de barnehageansatte har merket seg hos enkelte barn?

Ikke noe læringsmål
Kunnskapsministeren presiserer overfor Dagsavisen at den nye planen for norske barnehager ikke innfører læringsmål. Det skal ikke stilles krav om at at barna skal kunne bestemte ting. Barnehagene skal ikke sjekke hva barna har lært når de går ut av barnehagen. Alle barn skal ikke språktestes eller gjennomgå en obligatorisk kartlegging. Barnehageansatte skal ikke pålegges å dokumentere alt hva barn gjør, hvordan de kler på seg, spiser eller leker. Barnehagene skal ikke pålegges å fylle ut nye skjemaer eller benytte bestemte kartleggingsverktøy.
   Det er derfor ganske drøyt å påstå, slik «forskere, eksperter og pedagoger» gjør med sine krigerske kraftuttrykk overfor Dagsavisen, at innholdet i stortingsmeldingen nærmest avskaffer leken i barnehagene.
   Røe Isaksen understreker selv: Leken har en egenverdi. Det meste av barnehagedagen vil fortsatt bestå av lek. Samtidig er han opptatt av at barn også kan lære gjennom lek og mener voksne kan legge til rette for dette. Nøyaktig det samme som foreldre og foresatte er opptatt av.

Kampanjejournalistikk
Hele oppsettet på oppslagene i Dagsavisen (saken blir fulgt opp dagene etter) oser av politisk kampanjejournalistikk der formålet ikke er å opplyse hva saken dreier seg om, men om hvor mange kritiske uttrykk det går an å hoste opp mot kunnskapsministeren og regjeringen. I den prosessen går man til de faste kildene man kjenner ståstedet til i slike saker. Ingen nyanser, ingen motkilder. Anerkjente pedagoger og forskere som mener noe annet, blir ikke spurt.
   Når man så har hisset opp lesere, politikere og de forutsigbare medsammensvorne i Utdanningsforbundet, blir saken hevet opp til stortingsnivå. Meldingen skal behandles i slutten av denne måneden.
   Tenk, etter det Dagsavisen vet å fortelle, vil kunnskapsministeren lide et «sviende nederlag». KrF blir mobilisert uten at partiets talsperson synes å ha finlest stortingsmeldingen. Vedkommende tror at lovendringen «åpner for utstrakt kartlegging av hvert enkelt barn».

Katten ut av sekken
Så kommer det som synes å være den egentlige hensikten med Dagsavisens oppslag: Barna trenger flere barnehagelærere rundt seg. Flere ansatte! Som et ekko av «flere lærere i skolen». En nasjonal bemanningsnorm! M.a.o. en profesjonskamp på vegne av Utdanningsforbundet – som er en faaagforening, først og sist. Stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet og SV sprer edder og galle. Man snakker som om «den norske barnehagemodellen» står i fare. Igjen kommer påstandene om at man legger opp til omfattende kartlegging, måling, vurderinger og rapporter, som da vil ta fokus bort fra de barna «som virkelig trenger hjelp». Og så blir selvfølgelig Datatilsynet mobilisert. For tenk, merknader knyttet til en femårings språklige nivå, kan hefte ved personen i hele dets levetid. Det er stygt, det!
   Krigsretorikken er rett og slett fordummende. Påstander blir ikke dokumentert. Deler av det pedagogiske fagfeltet blir ikke spurt, bare de som støtter kritikken mot regjeringen. De som har skrevet stortingsmeldingen, får ikke anledning til å utdype og forklare.

Dette er ikke objektiv journalistikk, men ideologisk og partipolitisk valgkamp.

fredag 6. mai 2016

Hva skjer i Russland?

2. mai hadde kommentator Frank Rossavik i Aftenposten en interessant vurdering i sin spalte: «Engstelig stormakt» handlet om russernes frykt for at Sverige skal føle seg så truet av et ekspanderende Putin-regime at landet melder seg inn i NATO. Utenriksminister Sergej Lavrov advarer: Russland vil i så fall gjøre «nødvendige tiltak». Kortversjonen av disse «tiltakene» er mer aggressiv aktivitet i luften og til havs. I Østersjøen oppfører russiske sjøstridskrefter seg allerede som de gjorde midt under den kalde krigens kjøligste periode. Samtidig viser Lavrovs uttalelser at den mektige nasjonen han tjener, er engstelig og i virkeligheten opplever en svak periode.
Selvsagt stiller Lavrov virkeligheten fullstendig på hodet: Annekteringen av Krim og Russlands rolle i Øst-Ukraina var det alvorligste bruddet på internasjonal rett siden annen verdenskrig og et eklatant brudd på Helsingforsavtalen. Som en reaksjon på dette kom sanksjonene.

En usann påstand
Påstanden om at NATO utvider sitt område for å «ta» Russland er, heller ikke sann: Landene i Øst-Europa, spesielt de baltiske, ønsket større tryghet og bønnfalt nærmest NATO om medlemskap. De hadde levd under sovjetdiktaturets skygge i 60 år (Estland, Latvia og Litauen ble slettet av kartet og innlemmet i Sovjet som sovjetrepublikker) og så en historisk sjanse til å sikre seg nasjonal uavhengighet. En analyse av hvilke militære ressurser disse landene har til disposisjon viser klart og tydelig at de ikke utgjør noen trussel. Det dreier seg nærmest om grensevakt. Både de baltiske landene og resten av Øst-Europa (med unntak av Polen) kan erobres i løpet av timer eller dager dersom Putins armeer får angrepsordre. NATO-paktens forpliktelse om «en for alle, alle for en» er det eneste dagens Russland frykter, eller må ta hensyn til. Resten er oppspinn, løgnpropaganda og en paranoid tankegang som man tyr til på hjemmebane for å sikre oppslutningen om lederskapet. Russland trenger ingen geografiski «bufferesone» for å føle seg trygg.

Økende interne problemer
Jo, dagens Russland er engstelig for fremtiden, men ikke på grunn av fare for angrep utenfra. Fallet i oljeprisene har rammet landet hardt. Ifjor måtte Putin redusere budsjettene sine med over ti prosent, og ti nye prosent i år. Det betyr et voldsomt fall i levestandard og kraftig stigning i arbeidsløshet. I 2015 måtte 110.000 ansatte i bare sikkerhets- og politimyndighetene gå fra jobbene sine. I industrien er arbeidstiden redusert og lønnsutbetalingene tilsvarende. Rubelens verdi er halvert, og inflasjonen er høy. Jevnt over har vanlige russere opplevd det største fallet i levestandard siden 90-tallet. Bare matvareprisene har steget med 40 prosent. Investeringene i oljeindustrien er fallende. Renten på 17 prosent virker lammende, og før eller siden vil selve oljeproduksjonen bli redusert. Nylig reduserte Russland sin militære kapasitet i Syria: det ble for dyrt.

Bra for verden
Det er bra for verden at oljeprisen er lav ennå en stund. USA er på overskudd når det gjelder oljebehov og -produksjon takket være skiferoljen, og OPECs andel av verdensproduksjonen synker slik at kartellets innflytelse faller. Iran øker sin oljeutvinning, og ingen andre land er interessert i å redusere sin. Alle vil holde på sine markedsandeler.
Lav oljepris er også bra for u-land og alle som er avhengig av olje og gass som energibærere i levestandardsutvikling. Det er bra for land som prøver å hente store befolkningsgrupper ut av fattigdom. Egentlig er det også bra for norsk eksportrettet næringsliv: Når handelspartnere i utlandet får lavere produksjonsutgifter og bedre transportøkonomi takket være lav oljepris, er det bedre utsikter for norsk eksport. Norge må selge minst halvparten av alt som produseres til andre land. Oljefondet er stort nok som buffer og reserve i mange år fremover, inntil prisen igjen stiger.

Prisen vil stige
For før eller siden vil oljeprisen igjen stige, og det skal ikke så mange og store begivenheter til før den påvirkes: Brannene i Canada har ført til at landets oljeproduksjon har falt. Det har gitt en prisstigning på noen dollar fatet de siste dagene.
I mellomtiden blør Russland. Putin kan holde på en stund til. Han har et solid grep på medier og meningsdannelse og bruker propagandaapparatet til å fortelle russerne at «de andre har skylda» og at folket må stå sammen med ham mot aggressive naboer. Typisk for svake ledere når det røyner på i innenrikspolitikken.

Vil Putin skape en ny utenrikspolitisk krise for å få økt oppslutning hjemme? Det er det klassiske scenariet i diktaturer. Sikkert er det iallfall at Russlands enehersker ikke lenger kan gi landet både smør og flere kanoner. Han må snart velge.

torsdag 5. mai 2016

Norges bidrag i kampen mot IS

Fem av åtte partier på Stortinget, med i alt 151 av 169 representanter i ryggen, har gitt sitt samtykke til at Norge sender spesialstyrker på rundt 60 personer til Jordan for der å trene styrker som er villig til å bekjempe IS inne i Syria. Norge har gjort det samme i Afghanistan i en årrekke og utfører samme oppdrag i Irak. Også der med begrunnelsen at det gjelder å sette arabere og kurdere i stand til å stanse og nedkjempe noen av verdenshistoriens verste terrorister uten selv å gå inn i kampen på bakken.
   Norske spesialsoldater er anerkjent i det internasjonale fagmilitære miljet og sterkt ønsket i kampen mot terrorfaren.

Bred ryggdekning
Mens Høyre, Frp, Arbeiderpartiet, Venstre og KrF har gitt sin tilslutning i Stortingets utvidede forsvarskomite, er medie-Norge sterkt splittet. Noen medier, som Aftenposten, støtter engasjementet i Jordan og Syria, mens Dagsavisen og selvsagt Klassekampen og Dagbladet legger både reportasjer og kommentarer tett opptil et mer eller mindre kontant nei. NRKs medarbeidere liker nok heller ikke Norges ja til å gå aktivt inn i koalisjonen av 65 land og organisasjoner for å motarbeide IS. Det vises gjennom hvilke «eksperter» de haler inn til studio.
   Dagsavisen er et interessant eksempel fordi avisen står Arbeiderpartiet svært nær. Man er selvsagt ikke bundet av partiets standpunkter og opptrer ofte uavhengig – svært uavhengig. Bortsett fra når vi er inne i sluttfasen av en valgkamp, da er avisen en ren propagandasentral for venstresiden og LO. Men Dagsavisen distanserer seg altså kraftig fra Arbeiderpartiets støtte til regjeringen når det gjelder den aktuelle saken.

Gir «eget parti» liten støtte
Denne gang har avisen åpenbart valgt å si seg enig med SV, MDG og Senterpartiet. Hvordan kommer det frem? Ved anretningen på nyhetsoppslag og reportasjer. Noen innbiller seg kanskje at «forskere» eller «eksperter» er selvstendige sjeler bare på jakt etter sannheter og fakta. Det er en illusjon. De er like mye styrt av ideologi og personlig «synsing» som alle andre, men er flinkere til å finne belegg for sine standpunkter og «råd». Når en journalist i aviser, radio eller fjernsyn skal dekke en nyhet, vet han eller hun utmerket godt hva slags svar de får om de henvender seg til den eksperten i motsetning til den eksperten.
   Oppslagets karakter 4. mai - «Vet ikke hvem vi støtter» - og vignetten «Omstridt norsk rolle i Syria-krigen» viser at redaksjonen har tatt et standpunkt i retning av å være mot de norske spesialsoldatenes innsats, og innholdet er en gjenfortelling av hvor forskerne Ståle Ulriksen, Kristian Berg Harpviken og Kjetil Selvik selv står. De problematiserer maksimalt den norske innsatsen. For situasjonen er uoversiktlig, de ulike motstandsgruppene i Syria kan skifte side, og ingen grupper opptrer etter den norske definisjonen av å være «moderat». Alle har blod på hendene, de har drevet med overgrep, de er for all del ikke demokrater. Man blander inn et moralsk element.
Må bekjempes
Hva så? Hovedpoenget er at IS må bekjempes fordi terrororganisasjonen og kalifatet eksporterer sin terror, den setter inn sine terrorister i andre land enn i Midt-Østen - i Europa, og det ganske nær oss. Det er en himmelvid forskjell på innbyrdes stridende religiøse, etniske eller nasjonale hærer og militser i det dysfunksjonelle Midt-Østen, og de ekspansive terrorbandene. Hvordan gruppene opptrer internt i regionen, er én sak, en ganske annen er om de bruker eksplosivene sine tvers over Middelhavet helt opp til våre egne grenser. Ved å sette inn norske soldater for opptrening av anti-IS-kamp reduserer vi terrorfaren hjemme hos oss selv.
   De militsmedlemmene som vil få norsk eksersis før og under kamp, er alle motstandere av IS og er villig til å kjempe mot dem. Det er hovedsaken. Hva som skjer etterpå, er selvsagt ikke uten betydning, men her må man ta grep mot de største problemene, de som eksisterer . Det er ikke noe argument at Vesten, særlig USA, i en periode ga våpenhjelp til mujahedin i Afghanistan i en periode da Sovjet hadde okkupert landet. Det var i en periode da Sovjet-Unionen fortsatt var ekspansjonistisk og ville erobre stadig nye land fysisk og ideologisk.

Bildet kan endre seg
Da så Taliban tok over og gjorde Afghanistan til et fritt baseområde for Al Quaida, slik at terroristene kunne angripe USA og andre vestlige land, ble bildet endret. Slikt skjer i krig og alvorlige konflikter. Vestlige allierte måtte gå i kompaniskap med Stalin for å stoppe Hitler under annen verdenskrig, deretter oppsto de skillelinjene som førte til den kalde krigen (som var ganske varm i enkelte land og verdensdeler – krig ved stedfortreder).
   Som sagt, Arbeiderpartiet har gitt regjeringen klarsignal for å bekjempe terror på terrorens hjemmebane i Irak og nå Syria. Partiets medier og informasjonskanaler med tilliggende herligheter synes å være av en annen oppfatning og kjører sitt eget løp. Over tid vil nok det påvirke Ap-velgere og -politikere slik at støtten til regjeringen kan glippe. Det er alvorlig i seg selv, men ikke avgjørende – i første omgang. Likevel: Det er ganske viktig for norsk utenrikspolitikk at de store partiene og de fleste partier står samlet i forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk, ihvertfall langs de brede og lange linjene.

Flere motiver
Situasjonen i Midt-Østen er uoversiktlig og lite forutsigbar fordi flere motiver eksisterer parallelt i hodene på dem som kjemper mot IS. Kurdere kjemper mot IS fordi kalifatet har erobret store deler av det de anser som sine kjerneområder. Der ønsker de å opprette en egen etniske stat og bryte opp det mønsteret og de statsdannelsene som vestlige imperialistiske kolonimakter i sin tid opprettet. Denne kurdiske staten omfatter deler av dagens Tyrkia, Syria og Irak. Alle disse tre vil slåss hardt for å opprettholde nettopp disse kunstige grensene.


   Men på kort sikt er kurderne og andre religiøse og etniske grupper innstilt på å bekjempe IS. Det bør være nok for oss i denne omgang. Noen av dem ønsker å kaste Assad som ledd i den arabiske våren. Det får komme senere. I dag, i 2016, er det om å gjøre å knuse IS som «statsdannelse» og deres kilder og ressurser for terror. Slik at de ikke er istand til, eller får mindre anledning til, å eksportere terroren. Kampen mot IS er Vestens og Europas selvforsvar. Så kan det oppstå nye utfordringer. Men dem får vi møte når de oppstår. Verden er ikke statisk.