mandag 28. mars 2016

Hva om vi tenkte og agerte litt positivt?

NRK Dagsrevyen mandag 28. mars, annen påskedag: Et innslag refser både Arbeiderpartiet og Høyre i forbindelse med deres programarbeid frem mot stortingsvalget i 2017. Det opplyses at de to tunge partiene, hovedmotstanderne i norsk politikk, har håndplukket i alt 112 personer som skal tenke ut og komme med forslag til partienes valgprogram. Ut over det har begge oppfordret sine partimedlemmer og velgere til å komme med innspill. Programprosessen er bred, omfattende og inkluderende.
I stedet for å rose, eller ihvertfall omtale programprosessen på en nøytral måte, velger Dagsrevyens medarbeidere i velkjent stil å kritisere, nærmest henge ut, kjernegruppen som deltar i utarbeidelsen av programmene. For tenk: Antall innvandrere som er trukket direkte inn i prosessen, er under fem prosent av de 112! Fy for skam! Både talskvinnen for Arbeiderpartiet og talsmannen for Høyre forsvarer og forklarer sammensetningen på en god måte. Det gjør ikke inntrykk på NRK Dagsrevyen. Der trekker man inn en representant for noe som kaller seg «Organisasjonen mot offentlig diskriminering». Talspersonen spiller selvsagt på lag med Dagsrevyen vinkling og feller «dommen» over Arbeiderpartiet og Høyre.
Hvem er de?
Om noen gidder, kan de gå «Organisasjonen mot offentlig diskriminering» nærmere etter i sømmene, sjekke medlemstallet og hvem som står bak, hvem som sitter i ledelsen og hvor disse hører hjemme i det partipolitiske og ideologiske bildet. Hvor representativ er denne «organisasjonen»? Hvilken innflytelse har de på NRK?
Dagsrevyens redaksjon og program-medarbeidere er sikkert fornøyd med innslaget. Jeg skal ikke gå nærmere inn på deres motiver, som sikkert er redelige nok. Vi har alle vennet oss til de konkrete og praktiske utslagene av «Watergate-syndromet», det at ingen myndigheter, autoriteter, politikere, hele det demokratiske systemet vårt er til å stole på. Alt skal mistenkeliggjøres, refses og tråkkes på.
Tenk om...
Tenk om profesjonelle journalister av og til, en og annen gang, kunne anrette noe positivt og folkeopplysende når de dekker de politiske partienes programprosesser? Tenk om vi kunne få noen innslag der man presenterer politikkens hensikt og mål, arbeids- og beslutningsprosesser, konkrete saker og standpunkter på noen sentrale områder? Rett og slett heie på alle de politikerne våre, på lokalplan og riksnivå, som jobber skjorta av seg for å skape et bedre samfunn, noen i valgperiode etter valgperiode. Som delvis ofrer et yrke eller profesjon, dels familieliv, for å bygge samfunnet?
Bygger politikerforakt
Politikerforakten er til stede, gjør seg gjeldende og er omtalt som et «problem». Men noen må gjøre denne jobben, gi avkall på fritid, hobbyer og interesser for å forsøke å hamre ut løsninger på alvorlige samfunnsproblemer og fremtidens utfordringer.
Hele dagsrevyinnslaget var i det hele tatt en merkelig konstruksjon, med uklar bakgrunn og uten noe egentlig formål. Vi får ikke vite hva de 112 holder på med, bare at «det er mindre enn fem prosent innvandrere blant dem». Dypt diskriminerende, altså.

Så kan man riste på hodet, trekke på skuldrene og tro at kritikk mot denne slags nyhetsreportasjer blir tatt alvorlig, analysert og evaluert i etterkant. Det skjer neppe.

Store tilbakeslag for Støre

Det så så greit ut for et år siden: En populær Jonas Gahr Støre toppet listen over statsministerkandidater, og partiet hadde en oppslutning som tilsa en parademarsj for Arbeiderpartiet mot regjeringsmakt i 2017.
Så gjorde han en generaltabbe ved å love 10.000 Syria-flyktninger fri innreise til landet. Applausen på landsmøtet var ovasjonsaktig. «Vi er det mest humane partiet i landet», kunne dets talsmenn og -kvinner utbasunere. Flere andre partier hadde vært inne på det samme, men det var først da et 35-prosentparti inntok standpunktet at det lå alvor i løftet.
Vi sto midt oppe i diskusjonen om massiv, målrettet økonomisk hjelp i nærområdet (som flyktningarbeidere anbefalte) kontra åpne grenser for krigsflyktninger til vårt eget høykostland. De samme kronene for flyktninghjelp ville hjelpe langt flere i Syrias nærområde Libanon, Jordan og Tyrkia. Men slike rasjonelle argumenter støtte hodet mot veggen.
Gikk med på forlik
Regjeringen og andre partier kom med innvendinger, og Støre innså kanskje at det beste ville være å inngå et «forlik» likevel. Så ble det 8.000 flyktninger fordelt over tre år. Pluss massiv hjelp til flyktningleirene i regionen.
Det var bare det at løftet om innreise for 10.000 selvsagt var fanget opp av flyktningene selv. Plutselig ville titusener konkurrere om Støres landsmøteløfte. I løpet av sommeren og høsten kom 31.000 flyktninger hit til landet, selv om det dreide seg om en salig blanding av reelle krigsflyktninger og økonomiske migranter. Det ble temmelig kaotisk, og russerne bidro sterkt til problemene ved å åpne Storskog for flere tusen syrere, afghanere, irakere og mennesker fra Nord-Afrika. Størsteparten hadde allerede trygt opphold i Russland, men den norske velferdsstaten lokket.
Synker i popularitet
Siden vårens landsmøte har pilen for Støre og Arbeiderpartiet bare gått én vei – nedover. Partiets statsministerkandidat har falt dramatisk i popularitet, mens Erna Solberg blir oppfattet som en nøktern, rasjonelt tenkende og stødig kaptein ved roret.
Igjen måtte Støre gjøre tilbaketog i form av nye «forlik». Opinionen raste mot fri innvandring, Fremskrittspartiet fikk et løft på meningsmålingene. Arbeiderpartiet fant å måtte støtte hastevedtakene rundt situasjonen ved Storskog, og et nytt vedtak som skal sørge for innstramning i flyktningpolitikken. I en avtale på Stortinget sa Arbeiderpartiet seg enig i at flyktningstrømmen måtte begrenses. Fint. Det er bare det at for å oppfylle forlikets intensjoner, må det tiltak og virkemidler til. Det var her den utydelige Støre har sett sitt snitt til å ri på to hester samtidig: I prinsippet støtte en begrensning i antall flyktninger, men motstand mot å gi regjeringen en håndsrekning når det gjaldt nødvendige virkemidler. Det er her vi er nå: Flere andre partier har gått enda lenger: Venstre har avvist samtlige 40 foreslåtte tiltak, og er da i realiteten for fri innvandring.
Opprør nedenfra
Støre har det ikke lett. Oslo Arbeiderparti, partiets største lokallag, er nærmest gått tilbake til landsmøtevedtaket og kaller alle innstramningstiltak for inhumane, folkerettsstridige og i strid mot internasjonale konvensjoner. Hvilket er tøv, uansett hva aktivister, asyladvokater eller FNs høykommisær uttaler. Ungdomspartiet AUF går også imot Støres forlik og de virkemidlene som må til.
For å sette en agenda på andre områder, har så Arbeiderpartiet og LO iverksatt en kampanjelignende strategi for å snakke om noe annet: Arbeidsledigheten. Den er bekymringsfull, ingen tvil om det. Den rammer Sørvestlandet og sprer seg i olje- og engineeringsrelaterte næringer. Det er krise for mange enkeltmennesker og deres familier. Takket være bedre permitteringsordninger fra Regjeringen, som økte den statlige perioden fra 14 til 30 uker, ekstraordinære vedlikeholdskroner og en kraftig økning i samferdselsutbyggingen, er ledigheten lavere enn den ellers ville vært, og Regjeringen er villig til å sette inn nye milliarder om nødvendig. Samtidig ser Erna Solberg en mulighet til å få fart i omstillingen i nærings- og arbeidslivet, slik at landet ikke blir fullt så avhengig av oljeinntektene.
Går godt andre steder
I andre landsdeler og næringer går Norge svært godt. Svak kronekurs fremmer konkurransekraften og eksporten. I Norge er vi avhengig av å eksportere mer enn halvparten av de varene og tjenestene som blir produsert innenlands. Der er ledige jobber andre steder enn i olje.
Det har Støre liten sans for – akkurat nå. Han vil binde de arbeidsledige i oljebransjen til sine nåværende arbeidsplasser ved å øke permitteringsordningen til 52 uker, et helt år. Dermed reduseres mobiliteten. Folk blir der de er fremfor å søke jobber i andre sektorer. Omstillingen blir motarbeidet.
Midt oppe i den nye strategien, som faller sammen med «harde» tariff-forhandlinger om Hovedavtalen – som kunne ha gitt Støre og Arbeiderpartiet et løft - kommer så de brutale massemyrderiene begått av muslimske terrorister i Brussel. All oppmerksomhet vendes igjen mot flyktninger, terror, parallellsamfunn og åpne eller lukkede grenser. Medienes dagsorden preges tilsvarende, ledigheten kommer i annen rekke. NRK TV har gjort et par forsøk på vende fokus mot det Ap ønsker (LO-ledere får god plass i Dagsrevyen), men dukker først opp sent i sendingene.
En lite synlig Støre
Så har mange observert at Støre har sittet musestille og knapt uttalt seg om Brussel-terroren. Han ønsker ikke at den skal få for stor oppmerksomhet. Terroranslaget ødela for partistrategien.
Et annet nederlag er knapt påaktet: Tidligere denne måneden fikk Solberg-regjeringen gjennom i Stortinget en annen innretning på konkurranselovgivningen, som betyr et stort nederlag for de rødgrønne. «Alle» vet at konkurranse i næringslivet er til fordel for forbrukerne, og at det er viktig at konkurranse faktisk finner sted. Det sparer samfunnsressurser og gir bedrifter et puff i ryggen til å skjerpe seg, være effektive og være på tå hev i kostnadsutviklingen. Konkurransetilsynet er fornøyd.
Nå skal det innføres en klagenevnd ved store fusjoner som kan bidra til å redusere konkurransen. Før var det regjeringen som kunne avgjøre slike saker – og en Arbeiderpartiregjering vil være tilbøyelig til å si ja, dersom Samvirke/Kooperasjonen, landbrukssamvirket eller andre nært beslektede selskaper og konserner ønsker å dominere markedet for egen vinningsskyld.
Hva skal de finne på nå?
Det skal bli interessant å se hva slags hovedparoler fagforeningene finner på denne gang under 1. mai-demonstrasjonene. Der er dyp splttelse internt i både LO og Arbeiderpartiet om de store spørsmålene som velgerfolket er opptatt av, og Støre har neppe mulighet for å samle fløyene.

Men så er Det norske Arbeiderparti heller ikke lenger en tydelig, enhetlig og ideologisk basert folkebevegelse, men en koalisjon av særinteresser.

lørdag 26. mars 2016

Ikke helt vellykket, nei

Av og til synes jeg synd på yrkeskolleger i NRK. De er under press, både tidsmessig (som alle andre journalister), det stilles strenge krav til yrkesetikk, til korrekt informasjon, en gjenkjennelig virkelighetsbeskrivelse og man må gi akt på NRKs spesielle regler som almenkringkaster. Innholdet i programmene skal vise balanse, mangfold, allsidighet, uavhengighet og bære preg av alle de andre honnørordene som løftes opp med jevne mellomrom.
Den spesielle atmosfæren i kantina kan også anta form av et slags press. "Alle" vet å vite at mange reportere er litt "vridd" mot venstre. ARK sitter igjen i veggene. Har du sluppet høyresiden til i for stor grad i et debattprogram, får du kjeft fra nabobordet. Tilsvarende klapp på skulderen om en riktig sammensetning av debattanter, rikssynsere og påstått nøytrale "forskere" har påført den blå-blå regjeringen noen saftige spark.
Selv fikk jeg gang som radioreporter (syv år på Marienlyst på 1970-tallet) skriftlig kritikk fra den daværende Arbeidsgiverforeningen om at Hoelseth var for venstrevridd i en radioserie om forslaget til bedriftsdemokrati. Halfdan Hegtun leste opp innholdet i mitt nærvær, smilte og la brevet i skrivebordskuffen. Han hadde lyttet til sendingene og visste at jeg noen år før hadde vært formann, som det het, i Oslo Unge Høyre.
Denne påsken hadde Dagsrevyen et innslag om "skulk" i den videregående skolen. Er en elev borte fra timene i mer enn 10 prosent av undervisningen uten gyldig grunn, kan skolen nekte å sette karakter i faget. Slike hull i CVen vil en senere arbeidsgiver merke seg, og hullet kan få betydning for opptak til høyere studier. Den nye regelen har bred støtte både politisk og i skolesamfunnet. Tillitsvalgte i elevorganisasjonene er skeptiske, selvsagt, men regjeringen har fått mye ros for initiativet.
Egentlig er det selvsagt at elever må finne seg i å være til stede i undervisningen for at lærere skal ha et grunnlag for å evaluere kunnskaper og innsats og deretter sette en karakter. De med gyldig fraværsgrunn omfattes altså ikke av 10-prosent-kravet (egentlig er 10 prosent alt for mye, spør du meg).
Men hvordan ble saken dekket i Dagsrevyen? Jo, siden det er vanskelig å få en skulker til å stå fram offentlig, valgte man å bruke en kvinnelig elev som protesterte heftig mot kravet om 90 prosent oppmøte. Hun hadde visst selv vært nedfor en tid, og orket ikke psykisk å gå på skolen. Det måtte da den slemme kunnskapsministeren forstå? En lærer fulgte opp og snakket varmt om nødvendigheten av tett og personlig oppfølging som alternativ til det nye regelverket fra høsten av.
Fadesen Dagsrevyen gjorde, besto i å benytte en deltager i innslaget som ikke var omfattet av regelen. Hun som sto frem , ville være unntatt. Unntakene gjelder både fysisk og psykisk helse.
Kunnskapsministeren satte tingene på plass i en kort kommentar og forklarte sammenhengen med unntaksregelen.
Innslaget var nok et eksempel på en vridd reportasje og dekning av et aktuelt og viktig tema i skolen. Problemet er at for mange elever rett o slett ikke gidder å møte opp til undervisningen - sannsynligvis i fag de ikke liker eller krever for mye arbeidsinnsats.
Honnør til regjeringen og Kunnskapsdepartementet som tar tak i problemene og gjøre noe med det.
Men jeg ser for meg at den ansvarlige for innslaget får klapp på skulderen av kolleger som synes det var bra at den blå-blå regjeringen får seg et spark på skinnleggen.

onsdag 23. mars 2016

Nei til prallellsamfunn

Kommentarspaltene i aviser og nettmedier flommer nå over av kritiske bedreviteruttalelser om Brussel-terroren. Belgiske politi-  sikkerhetstjenester får så hatten passer. De skulle da ha klart å stoppe dette, vel?
Kommentarene både i NRK, fra våre freds-og utenriksinstitutter med flere, og andre forståsegpåere, refser myndigheter, det internasjonale politi- og etterretningssamarbeidet, forsvarsallianser og store og små makter kritiseres. Lite av dette imponerer meg.
Med ett unntak: den relativt nye kommentatoren i Aftenposten, Frank Rossavik. Han har en frisk, uredd og direkte penn, litt annerledes enn den sosialdemokratiske avisens kvalmende politiske korrekthet på leder- og kommentarplass.
Rossavik har lang erfaring som utenrikskorrespondent og skribent, er kunnskapsrik og tør å si det andre ikke våger: Vi må ta tak i de uregjerlige muslimske parallellsamfunnene som har oppstått i europeiske storbyer (og mindre byer som Malmø). I enkelte bydeler har poliiti, og delvis også andre nødetater gitt opp kontrollen. Der gjelder ikke landets lover. Moralpolitiet bestemmer kleskoden, imamene følger sharialover, radikaliserende ekstremister har fritt spillerom.
Ikke kom og si at slike problemer ikke har noe med mengden, antallet muslimske innvandrere å gjøre. For Norge er det lettere å integrere 30.000 krigsflyktninger og asylsøkere enn 60.000 eller 90.000.
Ikke alle vil innse dette. Maalbeek og Marseilles er grelle eksempler på hvordan det kan gå. I Norge vil Kirken, politiske partier, menneskerettsaktivister og godhetsposørene åpne slusene for nærmest fri innvandring. Det går ikke, konsekvensene er for alvorlige for senere generasjoner.
Norge bør ta imot et stort antall flyktninger. Integreringsarbeidet skal ha høy prioritet. Men det må være de "riktige" flyktningene, de som har et reelt beskyttelsesbehov, som flykter for livet eller kristne grupper som kastes ut av muslimske land. Dernest kan norske ressurser brukes mest effektivt i nærområdet.
Samtidig er det viktig at vi slår ring om de gode muslimene, de som ønsker å følge landets lover, som setter pris på demokratiet, menneskerettighetene, likestillingen, den personlige friheten.
 Skjærtorsdag skal jeg i middagsselskap i en muslimsk familie. Alle som kjenner nye landsmenn bør rekke ut en hånd, støtte dem, veilede dem, være i dialog. Respektere skikker og tradisjoner som ikke bryter med de sentrale norske og vestlige verdiene.
Fortsatt er jeg optimist. Men det haster å finne tilbake til virkelighetens verden for en del mennesker der ute.

tirsdag 22. mars 2016

Kan Brussel hende her?

Selvsagt kan terroren ramme Norge. Det skjedde i 2011, men fra annet hold, med utgangspunkt i en annen ideologi (like brutal, like umenneskelig, like usivilisert). Politiets sikkerhetstjeneste PST har likevel gang på gang konkludert sine sikkerhetsanalyser med at terrorfaren i Norge har sitt arnested i islamismen, jihadismen med alle sine forgreninger, celler og "stater" - i Midtøsten og Det fjerne Østen (som Indonesia).
Etter Paris måtte bare Brussel bli neste. Det som skjedde der i dag var helt logisk, nærmest forventet, sier etterretningstjenestene og ekspertene nå. Det første hintet fikk vi for et par dager siden under arrestasjonen i Maalbeek-distriktet i den belgiske hovedstaden. Under husundersøkelser i bydelen etter aksjonen var stemningen blant befolkningen amper, og "det ble gjort klart at politiet ikke var velkommen". Dette er situasjonen i et nøtteskall: I denne forstaden er befolkningen overveiende muslimske innvandrere, flyktninger og asylsøkere. Her gjelder knapt belgiske lover, nasjonens ordensmakt er uønsket. Her ønsker befolkningen nærmest å styre seg selv. Noe i likhet med Marseilles.
Mange innbiller seg at manglende integrering alltid  er "vår skyld", at det ikke er satt inn tilstrekkelig med "tiltak", ikke brukt nok penger, ikke satt inn nok sosionomer. Sannheten mange steder i Europa nå er at innvandrergrupper, som regel muslimer, rett og slett ikke vil integreres. De krever egne lover (sharia), egen kleskode, egen religion, egen kultur og tradisjoner, og lojalitetsbånd til hjemlandet i de ghettolignende bydelene hvor de har konsentrert seg. Noe av dette er uproblematisk. I Europa ønsker vi religionsfrihet og retten til å være annerledes. Her skal individene kunne foreta personlige valg for sine liv. . Men ikke når vertslandets egne demokratiske og menneskerettslige verdier blir avvist og folk ikke ønsker å følge belgisk lov, som i dette tilfellet.
Blant de europeiske mindre landene er det Belgia som har avgitt flest IS-krigere, rundt 500. En del av dem er vendt tilbake til Belgia og utgjør en økende terrorfare. Landet har i en årrekke åpnet seg for muslimske innvandrere og flyktninger, vært åpen for familiegjenforening, osv. Helt i sansvar med Europas liberale og humanitære tradisjoner. Nøyaktig slik vi har gjort i Norge de siste årene.
Vi har faktisk mange mennesker i vårt land, både politikere, mediefolk, kulturarbeidere og rettslærde som ønsker å åpne slusene for alle som ønsker å komme til Norge. Det såkalte flyktningforliket i Stortinget i fjor høst blir nå systematisk undergravd og definert bort. "Alle" partiene sier de ønsker innstramning i flyktningestrømmen, men det er bare i munnen og på papiret. Noen av partiene bryter forliket rett og slett ved å nekte regjeringen og innvandrings- og integreringsministeren de midlene som trengs for å oppfylle forliket, for å gjennomføre tilstramningen i praksis.
Samtidig er det stor motstand, fra de samme politikerne, partiene og mediefolket, mot å gi PST nye hjemler og fullmakter, de som er nødvendig for å bryte gjennom terroristenes kommunikasjonssystemer. Den dagen kan komme da nordmenn angrer dypt på akkurat det.

Større krav til bistand

I motsetning til hva mange tror, er innsatsen til de store frivillige bistandsorganisasjonene ikke kun basert på egne innsamlinger, men på betydelige statlige bevilgninger. Faktisk fordeler Norad to milliarder kroner hvert år til organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp (LOs "røde kors"), SOS Barnebyer, CARE og KFUK-KFUM. På listen over de "frivillige" organisasjonene som driver utviklingsarbeid i u-land - med betydelig statstilskudd  - står også, av en eller annen grunn, Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet. Jeg regner med at i tillegg til statlig støtte, betaler medlemmene av slike fagorganisasjoner sin del av bistandsarbeidet via kontingenten. Denne virksomheten ligger nokså langt fra primæroppgavene til et fagforbund, men gir sikkert noen medlemmer interessante arbeidsoppgaver og gode permisjonsregler.
Så stor er statsstøtten blitt at organisasjonenes medarbeidere som jobber i utviklingsland, mer kan kalles statstjenestemenn eller offentlige ansatte enn frivillige.
Det som er aktuelt akkurat nå, er at kravene til resultater er skjerpet - sikkert på tide. Norad har tatt i bruk et nytt verktøy for å måle effektiviteten til bistandsaktørene. Det gir seg det utslaget at bare 18 av 63 norske organisasjoner som hittil i år har konkurrert om å få del i 620 millioner kroner, har fått tildelt midler.
Innstramningen og vektleggingen av effektivitet (bistandseffekt pr. krone) og reelle resultater er delvis en konsekvens av at det norske ulandsbudsjettet ikke øker så mye som før takket være at budsjettet er målt opp mot økning i brutto nasjonalprodukt. Den norske bistanden skal være en prosent av BNP sånn ca. Men når den økonomiske veksten er i ferd med å stanse opp, blir bistandsbudsjettet tilsvarende bremset.
Det er bra at kravene blir skjerpet. Norske skattebetalere bør ha visshet om at midler som brukes utenfor landets grenser, blir brukt på en god måte og som virkelig gir utvikling i form av bedre helse, bedre skolegang, bedre næringsutvikling og velferdsgoder - målet er at mottagerne en dag skal klare seg uten norsk eller annen internasjonal bistand. I de senere år er det blitt lagt større vekt på likeverdig handel, åpning av markeder og hjelp til demokratiutvikling og "rule of law", menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse.
Jeg noterer med tilfredshet at Kirkens Nødhjelp kommer på toppen av listen over de 12 mest effektive frivillige organisasjonene, siden undertegnede er fast månedlig giver. På plass nummer to kommer Norsk Folkehjelp, som blant annet gjør en stor innsats for minerydding i krigsområder. Nederst kommer Utdanningsforbundet, Idrettsforbundet og Sykepleierforbundet. Kanskje disse i større grad bør konsentrere seg om sine primæroppgaver - i Norge?

mandag 21. mars 2016

Gummisåler på Cuba

Det er interessant å observere medienes dekning av president Obamas besøk på Cuba, hvordan besøket blir omtalt, hvilke ord som blir brukt, og hvilke som med flid unngås.
Fidel Castro og hans "agraropprør" mot et autoritært regime med tette bånd til USA mot slutten av 1950-tallet var populært i vide kretser - blant venstreorienterte partier og deres ungdomsbevegelser, blant alle dem som oppriktig trodde på de såkalte frigjøringsbevegelser og alle som ønsket å se slutten på kolonitid og imperialisme. Jeg tilhørte de siste, men var klar over at frigjøring i en del tilfelle fører til at revolusjonen spiste sine egne barn og lett blir til et nytt diktatur, bare med andre fortegn og farveskalaer.
Castro lurte en hel verden. Man trodde han "bare" var en sympatisk og populær folkelig opprører fra landsbygda, en ekte frigjører, en sympatisk Robin Hood som ville ta fra de rike plantasjeeierne og gi til de fattige. I virkeligheten var han en innbitt kommunist og marxist, lært opp i Sovjet og med tette bånd til den sovjetiske ledelsen med Krustsjov i spissen. Så fort makten var hans, ble Cuba et kommunistisk diktatur, med ekspropriasjon av eiendom, utenlandske bedrifter og innenlandske fabrikker og plantasjer. Uten å betale erstatning til de utenlandske eierne, med ett unntak: Canada.
Det cubanske samfunnet ble brutalt omdannet etter mønster av Sovjet-Unionen. Bøndene ble kollektivbrukarbeidere. Alle fabrikker, håndverksbedrifter og småforretninger ble lagt under staten og kommunistpartiet. Pressesensur ble innført, kommunistpartiet det eneste tillatte. Regimemotstandere ble skutt eller hengt, folkedomstoler innført, rettssystemet underlagt partiet. Fengslene ble fylt opp av dem som kom med den minste protest eller kritiske bemerkning.
Man kopierte Sovjetstatens femårsplaner og planøkonomi, eller rettere sagt "kommandoøkonomi", sentralstyrt og rigid.
Det som fikk verden forøvrig til å lukke øynene for all brutaliteten, underkuelsen av frie ytringer, det økonomiske vanstyret og ettpartistaten, var to prosjekter som fremsto som vellykkede: Fri skolegang og studier til alle, og et gratis helsevesen som snart ble et forbildet for mange. Begeistrede ungdomsgrupper fra Europa, både i vest og i øst, reiste til ungdomsleire på Cuba, der de arbeidet på kollektivbruk eller nasjonaliserte fabrikker. Folk ble oppfattet som svorne tilhengere av Castro og systemet. Skyggesidene ble ikke presentert for vestlig ungdom som ved hjemkomsten snakket begeistret om hva de hadde opplevd. Enda større ble begeistringen da frigjøringshelten Che Guevara begynte å røre på seg i andre latinamerikanske land. Anti-amerikanismen hadde sin storhetstid.
I en periode fikk cubanerne høyere levestandard og et tryggere, mer velorganisert liv. Men velstanden var basert på massiv sovjetisk hjelp, subsidier til billig drivstoff og dagligvarer. Da Sovjet kollapset, forsvant subsidiene, og Cuba måtte klare seg selv.
Siden 90-tallet har det gått bare en vei - nedover. Ettpartistaten, diktaturet og ufriheten slår enhver turist i øynene. Millioner har flyktet fra Cuba siden 1959. Det økonomiske systemet har spilt fallitt. Samfunnet er dysfunksjonelt, fattig og tilbakestående. Enhver som har besøkt Cuba det siste tiåret, har opplevd apatien, misnøyen, sammenbruddet i samferdsel og kollektivtransport, tilbakegangen i landbruksproduksjonen, mangelen på de enkleste daglige ting. Hester og okser som drar landbruksmaskinene, det manglende vedlikeholdet på veier, bygninger, gater og parker. Fattigdommen som griner imot besøkende fra Vesten.
De bitte små reformene i arbeides- og næringsliv, for småbutikker og private restauranter klarer selvsagt ikke å endre de grunnleggende svakhetene i hele systemet.
Er alt amerikanernes og sanksjonenes skyld? Selvsagt ikke. Cuba er et kroneksempel på systemkollaps, på en ideologi råtnet på rot, på økte forskjeller mellom vanlige mennesker og de som er partimedlemmer med privilegier.
De mange som reiste til Cuba i sin ungdom må føle seg dypt frustrerte. Ungdomsidealet har sviktet. Mange kan imidlertid ikke innrømme det, det blir for sårt og traumatisk å innrømme at revolusjonsromantikken var en illusjon og propagandaløgn.
Blant annet av denne grunn går TV-reportere på gummisåler i disse dager. Eufemistiske ord og uttrykk blir benyttet, den usminkede sannhet unngås.
Jeg oppfordrer alle til å reise til Cuba og ha øyne og ører åpne. Cubanerne er et smilende og dansende folk midt oppe i elendigheten. De kulturelle og folkloristiske inntrykkene er sterke. Men gå litt utenom hovedgatene og Potemkin-kulissene, bak fasadene, og still de offisielle guidende ufine spørsmål. Spør om ytringsfriheten og systemkritikken, om de reelle årsakene til vanlige cubaneres fattige liv. Det kan være ubehagelig under opphold i turistghetto-hotellene ved stranden "all inclusive". Men det skylder vi både dem og oss selv.

Den faktiske tilstanden i Russland

To reportasjer i Aftenposten de siste dagene gir oss en viss innsikt i hvordan tilstanden faktisk er i Putins Russland: Reportasjen fra Kadettskole nr. 5 i Moskva der barn fra 14 år utdannes til en karriere i den russiske sikkerhetstjenesten FSB (tidligere KGB), og intervjuet med Svetlana Medvedeva som blir nektet å seile som kaptein fordi hun er kvinne. I Russland er det 456 jobber som kvinner ikke får ha ifølge Presidentdirektiv nr. 162. Begrunnelsen er at harde jobber kan svekke kvinners mulighet til å føde barn.
Vanligvis tenker vi på Russland som et relativt moderne, sivilisert og opplyst land. Men virkeligheten er en annen: Russerne, og spesielt under dagens autoritære, for ikke å si diktatoriske regime, er besatt av troen på militære trusler utenfra. De mener å være "innringet" av fiendene i NATO som når som helst kan komme til å angripe og okkupere Moder Russland. Derfor mener myndigheter og folk flest at de må motvirke skumle konspirasjoner og spionasje gjennom overvåkning, personkontroll og ensrettet propaganda i medier. Og hemmelig politi overalt. Propagandaen og mediepresset er så sterkt at folk faktisk tror på sprøytet. Alle organisasjoner som mottar økonomisk eller moralsk støtte fra utlandet, er "utenlandske agenter".
Presidentdirektiv 162 har en viss logikk, selv om det er basert på et falsk vitenskapelig og rasjonelt grunnlag: Russernes livsstil, helsetilstand og syn på det å få flere barn i ekteskap gjør at det blir stadig færre russere i et flerkulturelt, etnisk sammensatt samfunn (da mener jeg føderasjonen som Putin og Moskva styrer). Gjennomsnittlig levealder for den jevne russer er på vei ned, mens den øker eller er høyere i andre sammenlignbare, relativt "siviliserte" land. En hovedårsak er at det russiske er blant verdens aller mest forfyllede folk med et alkoholkonsum som ligger så høyt at reproduksjonsevnen er svekket. Problemet ble erkjent både under sovjetregimet og av dagens myndigheter. Men kampen mot alkoholismen og trøstedrikkingen ser ikke ut til å lykkes til tross for store kampanjer og restriksjoner.
Virkeligheten er at russerne er et gjennomgående fattig folk, spesielt på landsbygda og i regioner langt fra Moskva, der en ufattelig rikdom er konsentrert. Oligarkstyret rundt Putin svekker det økonomiske systemet, korrupsjonen omfatter alt og alle, og selv en sterk vekst i middelstanden kan ikke rokke ved helhetsbildet.
Myten om "det innringede og truede" Russland gjør at Putin kan ruste opp de militære styrkene på bekostning av bedre kår for den jevne russer. Han kan appellere til solidaritet med regimet under henvisning til ytre trusler. Nå har han imidlertid store problemer: den lave oljeprisen svekker økonomi og budsjetter, reduserer valutareserver og til og med truer gullbeholdningen. Tilbaketrekningen fra Syria forteller mye om den økonomiske krisen. Den militære støtten til opprørerne i Ukraina koster, det samme gjør den sterke militære opprustningen.
I en slik situasjon kan en diktator og usikre, pressede oligarker bli farlige, også for randstater og naboland.

søndag 20. mars 2016

Når ord betyr noe, litt annerledes

Dagsavisen palmelørdag: "Fisken er fellesskapets ressurs". Å, ja? Tilhører ikke fisken de som trekker den opp av havet? De som fører den i land og de som bearbeider den for markedet og forbrukerne?
Når sosialister (de kaller seg gjerne sosialdemokrater nå - som betyr å arbeide for et sosialistisk samfunn med demokratiske midler) - taler med våte øyne om "fellesskapet", da mener de ikke individer i frivillig samarbeid. De mener "staten", det politiske fellesskapet på toppen av pyramiden og da helst styrt av arbeiderpartifolk. Ovenfra og ned.
Sammenhengen denne gang er at regjeringen har foreslått endringer i kyst- og fiskeripolitikken. Fiskeriministeren har foreslått en kommisjon som skal granske fiskernes leveringsplikt, bearbeidingsplikten i land, og aktivitetsplikten. Som ventet går det reform- og innovasjonsvegrende Arbeiderpartiet mot enhver endring, som de er helt eller delvis imot alle reformer foreslått av Solbergregjeringen.
Hva som er så samfunnsskadelig med at store trålere skal ha leveringsplikt i fylker i stedet for utpekte lokalsamfunn, vil kommisjonen finne ut av. Det er greit. De fleste endringer har minus- og plussider. En avveining må til.
Men det er interessant å se hva ordene betyr for arbeiderpartifolk. Utgangspunktet er altså at fisken er "fellesskapets", og at det er staten som på vegne av dette fellesskapet skal dele godene ut langs hele kysten, til "de verdiskapende lokalsamfunnene". Får de ikke førsterett til fisken, da blir det ikke verdiskaping - akkurat der hvor staten ønsker den skal foregå. Uansett leveringsavstander, god eller dårlig økonomi for trålerne og andre negative utslag.
Fiskeriminister Per Sandberg har virkelig fått noe å bryne seg på, akkurat som Sylvi Listhaug fikk problemer med å gjennomføre en hel ny landbrukspolitikk. Hun klarte likevel å komme et godt stykke på vei. Jeg tipper Sandberg vil klare å oppnå en god del i kommisjonens kjølvann. Ting tar tid i Norge.
Regjeringen kommer imidlertid den nordnorske befolkningen i møte og gir håp om en forsterket og utvidet økonomisk hverdag på et annet område: I siste statsråd før påske la den til rette for økt oljeaktivitet i nord ved utvidelse av det forhåndsdefinerte leteområdet på norsk sokkel. Konsesjonsrunden for de geologisk best kjente delene av den norske kontinentalsokkelen - såkalt TFO 2016. 32 av blokkene gjelder Barentshavet, 24 Norskehavet. Tildelingen vil helt klart ha betydning for sysselsetting i nordlige landsdeler. Mens vi venter på en frigjøring av områder sør for den reelle iskanten, og utenfor andre omstridte områder. Arbeiderpartiet vil la to tredjedeler av oljen bli liggende urørt på havbunnen. Solbergregjeringen ønsker å følge en stabil og forutsigbar oljepolitikk. Den er bra for det globale miljøet og gif håp om mer verdiskaping og flere arbeidsplasser i vår nordlige landsdel.
Denne siste blokkutlysingen ville aldri ha kommet med en rødgrønn regjering.

Lønn i himmelen

En artig diskusjon er dukket opp i spaltene til avisen Vårt Land: Skal staten dekke merutgiftene ved tilleggsbevilgninger når prestene gjennom forhandlinger har oppnådd fritt boligvalg og forbedringer i arbeidsordninger?
Som kjent måtte prestene tidligere bo i presteboliger. De var såkalt tjenesteboliger. Boligene (på landet gjerne "prestegården") var som regel plassert tett ved kirken, det primære arbeidsstedet. Her var gjerne også menighetshuset, kirkegården, by- eller bygdesenteret, med alders- omsorgs- eller sykehjemmet ikke langt unna.
Men prestene har lenge krevd å slippe å bo i tjenesteboliger, selv om de da slapp å skaffe seg privatbolig i markedet og husleien var lav: Man vennet seg til lave boutgifter og fikk sjokk når pensjonsalderen nærmet seg og de skulle kjøpe seg en vanlig privatbolig.
Selvsagt har prestene kjøregodtgjørelse for bil i arbeidstiden. Men etter at boplikten ble opphevet, bor de ofte lengre borte fra "det primære tjenestesteder". Nå synes de at staten skal betale reisepenger fra hjemmet til kirken, og tilsvarende hjemreise.
Nei, sier departementet. Prestene må finne seg i å miste reisepenger, altså kilometergodtgjørelsen, til og fra jobb når de først har insistert på å bo hvor som helst, ikke i tjenesteboliger. Fra 1. mai må de selv dekke reisekostnader. Nyordningen er fastsatt i samarbeid med stiftsdirektørene i bispedømmene.
Departementet har vist til det som er vanlig for andre arbeidstagerne på statlige arbeidsplasser og har benyttet sin styringsrett som arbeidsgiver.
Omtrent samtidig som boplikten ble opphevet, oppnådde Presteforeningen en forbedret arbeidsavtale.  Den går ut på 35,5 timers arbeidsuke som hovedsakelig skal fordeles på fem dager i uken, mens 20 prosent av arbeidstiden er ubunden.
Avtalen har ført til merutgifter i bispedømmene, som nå er blitt prestenes formelle arbeidsgiver, ikke staten. Bare i Bjørgvin bispedømme ligger man an til å få et budsjettunderskudd på 7,5 millioner kroner. Den pinaktige situasjonen har ført til at stiftsdirektøren har truet med å si opp kirkelig ansatte. Nei, sier departementet kontant, det er ikke lov å si opp prester. Nå må kirken gjøre som andre: drive mer effektivt, snu hver stein, kutte der det lar seg gjøre.
Det synes ikke bispene noe om, de vil ha tilført mere penger fra staten.
Problemet er bare at staten og kirken nå er skilt fra hverandre. Den friere stillingen kirken har fått, krever også kirkelig ansvar.
I motsetning til de evangelisk-lutherske kirkene i Danmark og Sverige er den norske folkekirken fortsatt avhengig av statsbudsjettet hva inntekter angår. Der finnes bare en fullgod løsning: Full løsrivelse, også økonomisk. Kirkeskatt fra kirkens medlemmer er eneste farbare vei. I våre naboland betaler medlemmene en kirkeskatt på 0,88 prosent av inntekten. Det har riktignok medfører at en del mennesker har meldt seg ut av kirken. Det får så være. Jeg tror engasjementet og den personlige ansvarsfølelsen vil bli forsterket med den skandinaviske modellen.

onsdag 16. mars 2016

Permittering og omstilling

Jeg anbefaler alle å lese arbeidsminister Anniken Hauglies stort oppslåtte intervju i Dagsavisen tirsdag 15. mars der hun blir utspurt om ledighetskrise, permitteringstid og omstilling i norsk næringsliv.
   Generelt liker jeg Dagsavisen (etter hvert mye mer enn Aftenposten, som er blitt en skygge av seg selv). Papiravisen blir lest hver eneste dag. Bladet er godt redigert, er saklig, etterrettelig og balansert stort sett. Man tar jevnlig inn kronikker fra politiske motstandere på fremtredende plass, for eksempel Kristin Clemet i Civita. Noe av forklaringen kan være at Dagsavisen mottar mange titalls millioner i pressestøtte hvert år. Da har man råd til å satse på redaksjonelle ressurser, kvalitet og grundighet. Det står derfor mye i avisen. Den er fyldig, har mange tekstsider, dekker mange saksfelter innenriks og utenriks. Ikke minst får norsk kulturliv en daglig dekning jeg knapt ser noe annet sted.
   Kommentatorene og lederskribentene er selvsagt preget av ideologi og partitilhørighet. Det hører med, og det tåler jeg godt. Skribentene på kommentarplass er kunnskapsrike og kloke og har stor innsikt i Stortingets, fagbevegelsens og andre maktsentras korridorer og irrganger. Mine favoritter er Irene Halvorsen og Arne Strand.

En håndterbar krise i forhold til andre land
Tilbake til intervjuet med arbeidsministeren. Hun avviser at vi er inne i en nasjonal, vidt omfattende ledighetskrise, selv om den er smertelig følbar i enkelte landsdeler og for den enkelte som rammes. Hun vil avvente en utvidelse av permitteringsordningen, rett og slett fordi omstilling, som alle snakker om og i prinsippet er for, krever at arbeidstagere, i særdeleshet de høyt kompetente, forlater en næring i nedgang og går over til næringer i vekst. Dersom de blir værende for lenge i en bedrift som høyst sannsynlig ikke har livets rett (for eksempel gjennom en lang permitteringsperiode betalt av staten), vil omstillingen hemmes og forsinkes. De ansatte blir der de er, de flytter ikke på seg. Og de jobber ikke.
   Hun sier også i klartekst det alle egentlig er klar over: Arbeiderpartiet/de rødgrønne sov i timen i de gullkantede årene da oljeprisen gikk til himmels og statens inntekter gjorde det mulig å pøse inn oljemilliarder i økonomi og velferdssystemer uten å prioritere og uten å investere tilstrekkelig i forskning, innovasjon og ny teknologi (samt samferdsel og annen infrastruktur). Produktivitetskommisjonen er helt klar på dette punktet. Den sier at de gode årene med høye oljeinntekter førte til at Norge ikke har omstilt seg nok for en ny tid.

Solid ryggdekning
Arbeidsministeren har dessuten solid ryggdekning i fagmiljøer, blant eksperter og organisasjoner som YS, Virke, Tekna, Spekter og NAV. De ber alle om at permitteringsreglene ikke endres. Selv NAV i Rogaland ber regjeringen om heller å skape arbeidsplasser i stedet for å holde personer på vent. Å permittere folk gir selvsagt en lettelse for dem som frykter ledighet og oppsigelse, ihvertfall for en stakket stund mens permitteringen varer. Men hva så? Står nye jobber da klare når permitteringstiden har løpt ut?
   Det er klart at organisasjoner som NHO og Virke ønsker en utvidet permitteringsordning. Også arbeidsgiverorganisasjoner som representerer de enkelte bedriftseierne ser gjerne at staten betaler og overtar ansvaret når det butter imot og de ser for seg store økonomiske tap, kanskje konkurs. Men når andre overtar ansvaret, blir også presset mindre for kreativitet, fokus og prioriteringer. Kostnadskutt blir ikke vektlagt på samme måten slik det bør når oppdragene uteblir. Én sak er når bedrifter opplever sesongsvingninger eller kortvarige konjunturfall der man er vant til eller har erfaring for at kurvene stiger igjen. Da kan permittering være riktig virkemiddel i en begrenset periode. Men den nedgangen vi ser i oljebransjen og leverandørindustrien inklusive teknologimiljøene vil antagelig vare lenger enn de 52 ukene LO og Arbeiderpartiet krever.

Vekst andre steder
NAV rapporterer at mange av de ledige, selv på sørvestlandet, får nye jobber etter relativt kort tid. I andre landsdeler og andre næringer øker sysselsettingen og behovet for arbeidskraft. I kommunesektoren mangler man 600 ingeniører på grunn av generasjonsskifte. Mange steder er det «sug etter arbeidskraft».
   Det skal is i maven, og et kraftig mentalt forsvarsverk til, når en statsråd skal møte lobbyister og partipolitiske pressgrupper i den situasjonen vi har akkurat nå. Den styrken ser det ut til at Anniken Hauglie og Solberg-regjeringen har. Samtidig følger de utviklingen nøye og er slett ikke ideologisk eller religiøst styrt. Man er avventende, men kan godt finne på å følge noen av rådene fra LO og opposisjonen om trenden og ledighetstallene går mot verre. Når tiden er inne. Det er et spørsmål om timing og dosering.

LO slår tilbake
Det ville være merkelig om ikke LO slo kraftig tilbake mot oppslaget i Dagsavisen. Det skjer i dag, onsdag 16. mars, der LO-leder Gerd Kristiansen og Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske insisterer på å kalle situasjonen for en «ledighetskrise» og beskylder regjeringen for å «spekulere i høy ledighet». De hevder at hadde Ap hatt regjeringsmakt nå, ville partiet ha doblet bevilgninger til tiltak.
   Problemet er bare at mange av de tiltakene de foreslår, ikke fører til omstilling. Folk forlater ikke bransjer på vei ned for å gå over til bransjer på vei opp fordi situasjonen fryses fast. Folk blir der de er, på passiv vent i romslige permitteringsordninger eller i kortvarige engasjementer. Mens de egentlig trengs helt andre steder, både næringsmessig og geografisk. Husk at svært mange av de ansatte i olje- og gassnæringene som i dag arbeider på sørvestlandet, flyttet dit da disse næringene var i vekst. De kom fra andre landsdeler, til dels fra andre land.

Ikke myntet på omstilling
Det er også ganske typisk at Arbeiderpartiet og LO ikke lanserer alternativer som de kan sannsynliggjøre virker like godt. De forteller oss ikke at deres tiltak også fremmer omstilling og vekst andre steder. Dersom det var slik, som de hevder, at oljerelaterte bedrifter «ser lyset i tunnelen» om relativt kort tid og at de da trenger dagens kompetanse i form av like mange og de samme ansatte, ja, da kunne vi ha kanskje ha utvidet permitteringsordningene. Men vet vi det så sikkert? Det ville koste flesk, men så er Ap også vant til å kaste friske oljemilliarder etter gamle uten å spørre om de langsiktige virkningene. Slik produktivitetskommisjonen påpeker. Og de kritiserer igjen og igjen regjeringen for å bruke for mange oljemilliarder.

   Som sagt: Det er interessant å følge debatten og oppslagene i Arbeiderpartiets hovedorgan. Debatten er hard, men oppslagene har bredde og relevans.

onsdag 9. mars 2016

Europa vil håndtere utfordringene

Skråsikre kommentatorer er begynt å sette spørsmålstegn ved Europas og EUs evne til å håndtere økonomiske og andre utfordringer - som flyktningestrømmen fra Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ikke første gang. Likevel viser det seg gang på gang, i et historisk perspektiv, at Den europeiske unionen kommer styrket ut av så godt som enhver krise. Alt tyder på at EU også vil være i stand til å tackle de dagsaktuelle problemene knyttet til krigsflyktninger og økonomiske migranter.
   De siste dagenes intense forhandlinger mellom de 28 medlemslandene og Tyrkia om retur og mottak av flyktninger fra greske øyer og Tyrkia er på vei mot en løsning. Den behøver ikke være perfekt og lytefri, og vil sikkert være omstridt blant politikere, medier, aktivistmiljøer, bedrevitere og «eksperter», men avtalen vil bety en klar endring i situasjonen og en desidert forbedring. Ofte er det perfekte det godes fiende.

Fordel for flyktningene
Det må være en lettelse og stor fordel for asylsøkerne at de etter en inngått avtale ikke behøver å betale menneskesmuglere blodpriser for å risikere livet i skrøpelige farkoster over Egeerhavet. Eller møte gjerder og piggtrådsperringer fra ikke-Schengenland på Balkan. Eller friste den usikre tilværelsen i provisoriske leire på veien mot det endelige målet – Nord-Europa og Skandinavia. De flyktningeleirene eller mottakene som er eller blir opprettet av Tyrkia og i Syrias naboland, vil være trygge oppholdssteder inntil FNs Høykommissær har vurdert flyktningenes og asylsøkernes beskyttelsesbehov og status. Derfra skal titusener eller flere kunne overføres til europeiske land etter søknad og vurdering.
   Det er et berettiget krav fra europeiske nasjoner at de ønsker kontroll over hvem og hvor mange flyktninger som kommer over sine grenser. Ingen er tjent med at strømmen fortsetter i det tempo og det omfang vi opplevde ifjor sommer og høst. Resultatet blir kaos, ikke tilfredsstilte humanitære behov og sosiale spenninger i vertslandene. Hvem ønsker konflikter og konfrontasjoner?

EU er ressurssterkt
EU viser igjen og igjen at unionen er robust, fleksibel og ressurssterk nok til å håndtere utfordringer som dukker opp. Pessimistene, dommedagsprofetene, kritikerne og motstanderne av unionen har så vidt meg bekjent ikke fått rett på noe punkt gjennom de vel 70 årene unionen og dets forløpere har eksistert. Tenker man tilbake på den spede begynnelsen og alle trinnene det europeiske samarbeidet har klatret og forsert i denne tiden, er resultatene heller imponerende. Det er jo nettopp fordi Europa har lykkes i sin velstands- og velferdspolitikk at flyktningene og de økonomiske lykkejegerne søker seg hit!
   Den europeiske konstruksjonen er solid nok til å håndtere både finanskrise, lavkonjunktur, eurokrise og flyktningekrise – bedre enn om unionen ikke hadde eksistert. Kan vi forestille oss hvilke uoverstigelige problemer som ville oppstå dersom EU ikke fantes og hele Europa bare besto av nasjonstater? Forhandlinger, dragkamper og løsninger kan nok trekke ut. Sendrektigheten i Brussel-byråkratiet og EUs organer kan få en til å rive seg i håret. De 28 landene, og av og til Euro-medlemmene innbyrdes, kan strides om tiltak og virkemidler, medisinering og dosering. Men enigheten man til slutt oppnår, demper, lindrer og helbreder iallfall krisene bedre enn om alle skulle krige mot alle ut fra nasjonale særinteresser.

Forpliktende samarbeid
Ideen om et forpliktende samarbeid mellom europeiske land og folk har utløst et politisk verksted som fungerer når det gjelder å finne felleseuropeiske løsninger. Det er betegnende at de som støtter Norges status som «utenforlandet» og til og med vil skrote EØS-samarbeidet, de er ofte de mest høyrøstede når det gjelder å rope på felleseuropeiske løsninger. Som i miljø- og klimaspørsmål. Som når de mange migrantene banker på døren.
   Jeg gjentar at løsningene EU kommer frem til, ikke alltid er optimale sett med øynene som ser det hele utenfra. Når 28 lands interesser og preferanser skal tas hensyn til, er det ikke alltid lett å finne de mest ideelle fellesløsningene. Men hvor hadde vi stått i en globalisert verden om EU ikke fantes? Hvilken motstandskraft og forhandlingsposisjon ville vi hatt i forhold til store og sterke internasjonale aktører og maktsentra? Hvordan ville små lands interesser vært ivaretatt mot de store? Hvor hadde vi stått i spørsmål om handel og vandel, et indre marked, fri bevegelse internt, menneskerettigheter og rettssikkerhet for selskaper og enkeltmennesker om ikke fellesinstitusjonene, avtalene og det overnasjonale samarbeidet hadde eksistert?

I båten, ikke i jolla

Det er og blir det forpliktende samarbeidet som er politikkens håp og demokratiets løsning. Norge burde være med i den europeiske båten og bidra til å navigere skuta, ikke sitte trangt i en jolle på slep.

tirsdag 8. mars 2016

EU og andre på rett vei

Realismens kranke blekhet, for å vri litt på et gammelt munnhell, er i ferd med å synke inn hos både politikere, kommentatorer og alle dem som ikke vil se og ikke vil lære – eller avlære.
   Med ett er det blitt litt mindre politisk ukorrekt å benytte betegnelser som økonomiske migranter og irregulære flyktninger. Uttrykkene blir brukt i mediene uten prefikser som «såkalte» eller muskulære anførselstegn. Avtalen som er i emning mellom EU og Tyrkia åpner for en grei balanse: Tyrkia tar tilbake alle de tusener som er strandet på greske øyer, men som ikke er innenfor definisjonen av en krigsflyktning (som rømmer fra akutt fare for liv og lemmer). Som motytelse kommer EU til å ta imot tilsvarende antall kvoteflyktninger som FNs høykommisær går god for er reelle flyktninger og asylsøkere med beskyttelsesbehov. Det er mennesker som skal bosettes enten permanent i andre land eller inntil forholdene i hjemlandet gir trygg tilbakereise.

«Alle» skulle få komme
For bare noen måneder siden skjelnet ikke flere politiske partier mellom ulike typer immigranter. Alle skulle få komme til Norge. Uansett bakgrunn og beskyttelsesbehov, uansett belastningen mer enn 30.000 mennesker årlig ville bety for det norske velferdssystemet. Det er nemlig ikke nok å analysere effekten av de 31.000 som kom til Norge ifjor. Man må gange ut dette antallet i år og i flere år fremover. Glem den økonomiske nytteverdien av innvandrere generelt. Det vil ta mange år før flyktninger fra Midtøsten har opptjent eller gitt tilbake til det norske samfunnet kostnaden ved de første fem årenes opphold. De skal matche behovet i norsk arbeids- og næringsliv, de skal lære seg norsk, de skal utdanne og forberede seg for et høyteknologisk moderne samfunn. Norge har mer å hente fra allerede eksisterende arbeidsinnvandrere fra EU og andre vestlige land. Hvis vi vektlegger denne siden av saken.

Konkurranse om arbeidsplasser
Immigrantene kommer til å konkurrere midlertidig med norske arbeidsledige i noen sammenhenger. De kommer på verst tenkelige tidspunkt i forhold til olje- og konjunkturkrise her hjemme. Hvem skal få jobbene – LO-medlemmer eller nyankomne immigranter fra Midtøsten? Det er faktisk en reell problemstilling.
   Problemet må suppleres med de kulturelle og demografiske sidene: Høye fødselstall som gir mange hjemmeværende mødre, en svært lav sysselsettingsgrad for kvinner, et beskjedent ønske om reell integrering. Med noen hundre tusen krigsflyktninger og asylsøkere på norsk jord om få år, vil ikke det norske samfunnet være som i dag. Det blir for stor flyktningekonsentrasjon i enkelte byer og bydeler. Og «regnskapet» vil ikke gå i balanse. Det betyr ikke at slik tenkning skal ha forrang. Men vi må vite hva vi sier ja eller nei til.

Fortsatt humanitær stormakt
Hva med den humanitære siden, da? Skal vi stanse all mottak og velkomst for flyktninger? Nei! Norge bør og skal fortsatt være en humanitær stormakt, men på rasjonelt og bærekraftig vis. En nasjonalstat og rettsstat må ha kontroll over grensene sine, vite hvor mange, hvem og hva slags mennesker som befinner seg i landet. Flere tusen såkalte asylsøkere har rømt fra mottakene og ingen vet hvor de befinner seg eller hva de gjør for å opprettholde livet. Det må vi få kontroll over.
   Vi har flere tusener som har fått avslag på opphold, svært mange av dem kriminelle eller «svingdørsasylanter» som blir tvangsutsendt men like fullt returnerer så fort de får sjansen til det. Det må vi finne løsnnger på.
   Som jeg har skrevet mange ganger før: Asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov skal få bli i Norge så lenge retur er umulig. De som søker lykken for seg og sin familie i håp om «et bedre liv» må returnes til nærområdet. Norge gir 100 milliarder kroner de neste ti årene til nettopp de landene som kan og vil huse flyktninger inntil de kan reetablere seg. Her må flyktningeleirene og lokalsamfunnene (som i Jordan og Libanon) oppgraderes vesentlige og det må sørges for livsnødvendigheter, helsetilbud og skolegang.

Forlik noen løper fra
Så godt som alle partier på Stortinget, bortsett fra et par politiske uteliggere, har gjort vedtak om innstramning i norsk flyktningepolitikk. Det vil si, noen av dem sier og poserer for standpunktet når det passer slik. Men ikke når det kommer til nødvendige virkemidler. Når Venstre som eksempel avviser samtlige 40 tiltak for innstramning lansert av regjeringen, har man i realiteten meldt seg ut av forliket. Dets sentrale politikere er rett og slett ikke til å stole på.
   Kristelig Folkeparti er ikke noe stort bedre. Helst ville man ta imot smått og stort av dem som banker på døren. Men som samtidig ikke vil ofre en krone av bistandsbudsjettet som de innbiller seg er deres ideologiske eiendom.
   Arbeiderpartiet er litt mer realistisk og rasjonelt orientert, men vil gjøre hva de kan for å skape vanskeligheter for en regjering de gjerne vil kaste og erstatte i 2017. Inntil de eventuelt ser at de får alle flyktningeproblemene og -virkningene som ansvarsområde etter valget.

Går mot en løsning
Jeg startet med EU og Tyrkia. Tyrkia spekulerer i Europas flyktningekrise og presser maksimalt saft ut av sitronen. Landet kunne for lengst ha bedret forholdene i leirene på egen jord (tre milliarder euro stilt til disposisjon fra bl.a. EU, og andre land har bidratt). Tyrkia kunne ha patruljert egne strender og nektet menneskesmuglerne å sette folk i båter og deretter ut i havsnød. Men de har ikke gjort det og vil ha seg betalt for det.
   Selv om det ville lette byrdene for enkelte EU-land, er jeg for egen del ikke så stemt for en kvoteordning som fordeler særlig Tysklands asylsøkere på andre nasjoner. Tyskland tok varmt imot alle som ville komme dit («Wir schaffen es») og må ta konsekvensene av det, iallfall hovedbelastningen. Sverige har i en rekke år ført en så åpen og naiv politikk på dette området at landet nærmest har bedt om de utfordringene svenskene er konfrontert med. Norge har med tilstrømningen ifjor tatt sin broderlige eller søsterlige del av flyktningekrisen.

Hva med Nord-Afrika?
Ett problem vil antagelig dukke opp: Når Hellas- og Balkan-ruten stanses, vil menneskesmuglerne antagelig trappe opp trafikken mot Italia fra de libyiske strendene. IS har bitt seg fast i enkelte områder og trenger penger for å erstatte inntektstap på olje, skattlegging, kidnappinger og utpressing. Jeg ser for meg at NATO-skip vil bli overført til libyiske farvann og i verste fall gjøre strender og båter umulige å bruke for menneskesmuglerne.
   Det er ennå tid, men det haster. I mellomtiden må Europa og verden satse på og håpe på en fredelig utvikling i Syria. Med retur av flyktninger som det endelige målet. Da trengs de migrantene som ønsker å jobbe i Norge i hjemlandet Syria.
   Norge kan gjøre mye for spesielle grupper, og da mener jeg i Norge, med permanent bosetning. Asylsøkere som blir personlig forfulgt av myndigheter på grunn av opposisjonelt demokratiarbeid. Kristne som er kastet ut av muslimske land. Totalt kan det bli mange tusen, som vi skal ta hjertevarmt imot! Det er når vi har skilt de økonomiske migrantene fra asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov at det egentlig integreringsarbeidet kan starte. Der bør vi alle delta og bidra. Med solide statlige bevilgninger i ryggen.

   Viktigst av alt er hverdagsintegreringen.