Store tilbakeslag for Støre

Det så så greit ut for et år siden: En populær Jonas Gahr Støre toppet listen over statsministerkandidater, og partiet hadde en oppslutning som tilsa en parademarsj for Arbeiderpartiet mot regjeringsmakt i 2017.

Så gjorde han en generaltabbe ved å love 10.000 Syria-flyktninger fri innreise til landet. Applausen på landsmøtet var ovasjonsaktig. «Vi er det mest humane partiet i landet», kunne dets talsmenn og -kvinner utbasunere. Flere andre partier hadde vært inne på det samme, men det var først da et 35-prosentparti inntok standpunktet at det lå alvor i løftet.

Vi sto midt oppe i diskusjonen om massiv, målrettet økonomisk hjelp i nærområdet (som flyktningarbeidere anbefalte) kontra åpne grenser for krigsflyktninger til vårt eget høykostland. De samme kronene for flyktninghjelp ville hjelpe langt flere i Syrias nærområde Libanon, Jordan og Tyrkia. Men slike rasjonelle argumenter støtte hodet mot veggen.

Gikk med på forlik

Regjeringen og andre partier kom med innvendinger, og Støre innså kanskje at det beste ville være å inngå et «forlik» likevel. Så ble det 8.000 flyktninger fordelt over tre år. Pluss massiv hjelp til flyktningleirene i regionen.

Det var bare det at løftet om innreise for 10.000 selvsagt var fanget opp av flyktningene selv. Plutselig ville titusener konkurrere om Støres landsmøteløfte. I løpet av sommeren og høsten kom 31.000 flyktninger hit til landet, selv om det dreide seg om en salig blanding av reelle krigsflyktninger og økonomiske migranter. Det ble temmelig kaotisk, og russerne bidro sterkt til problemene ved å åpne Storskog for flere tusen syrere, afghanere, irakere og mennesker fra Nord-Afrika. Størsteparten hadde allerede trygt opphold i Russland, men den norske velferdsstaten lokket.

Synker i popularitet

Siden vårens landsmøte har pilen for Støre og Arbeiderpartiet bare gått én vei – nedover. Partiets statsministerkandidat har falt dramatisk i popularitet, mens Erna Solberg blir oppfattet som en nøktern, rasjonelt tenkende og stødig kaptein ved roret.

Igjen måtte Støre gjøre tilbaketog i form av nye «forlik». Opinionen raste mot fri innvandring, Fremskrittspartiet fikk et løft på meningsmålingene. Arbeiderpartiet fant å måtte støtte hastevedtakene rundt situasjonen ved Storskog, og et nytt vedtak som skal sørge for innstramning i flyktningpolitikken. I en avtale på Stortinget sa Arbeiderpartiet seg enig i at flyktningstrømmen måtte begrenses. Fint. Det er bare det at for å oppfylle forlikets intensjoner, må det tiltak og virkemidler til. Det var her den utydelige Støre har sett sitt snitt til å ri på to hester samtidig: I prinsippet støtte en begrensning i antall flyktninger, men motstand mot å gi regjeringen en håndsrekning når det gjaldt nødvendige virkemidler. Det er her vi er nå: Flere andre partier har gått enda lenger: Venstre har avvist samtlige 40 foreslåtte tiltak, og er da i realiteten for fri innvandring.

Opprør nedenfra

Støre har det ikke lett. Oslo Arbeiderparti, partiets største lokallag, er nærmest gått tilbake til landsmøtevedtaket og kaller alle innstramningstiltak for inhumane, folkerettsstridige og i strid mot internasjonale konvensjoner. Hvilket er tøv, uansett hva aktivister, asyladvokater eller FNs høykommisær uttaler. Ungdomspartiet AUF går også imot Støres forlik og de virkemidlene som må til.

For å sette en agenda på andre områder, har så Arbeiderpartiet og LO iverksatt en kampanjelignende strategi for å snakke om noe annet: Arbeidsledigheten. Den er bekymringsfull, ingen tvil om det. Den rammer Sørvestlandet og sprer seg i olje- og engineeringsrelaterte næringer. Det er krise for mange enkeltmennesker og deres familier. Takket være bedre permitteringsordninger fra Regjeringen, som økte den statlige perioden fra 14 til 30 uker, ekstraordinære vedlikeholdskroner og en kraftig økning i samferdselsutbyggingen, er ledigheten lavere enn den ellers ville vært, og Regjeringen er villig til å sette inn nye milliarder om nødvendig. Samtidig ser Erna Solberg en mulighet til å få fart i omstillingen i nærings- og arbeidslivet, slik at landet ikke blir fullt så avhengig av oljeinntektene.

Går godt andre steder

I andre landsdeler og næringer går Norge svært godt. Svak kronekurs fremmer konkurransekraften og eksporten. I Norge er vi avhengig av å eksportere mer enn halvparten av de varene og tjenestene som blir produsert innenlands. Der er ledige jobber andre steder enn i olje.

Det har Støre liten sans for – akkurat nå. Han vil binde de arbeidsledige i oljebransjen til sine nåværende arbeidsplasser ved å øke permitteringsordningen til 52 uker, et helt år. Dermed reduseres mobiliteten. Folk blir der de er fremfor å søke jobber i andre sektorer. Omstillingen blir motarbeidet.

Midt oppe i den nye strategien, som faller sammen med «harde» tariff-forhandlinger om Hovedavtalen – som kunne ha gitt Støre og Arbeiderpartiet et løft - kommer så de brutale massemyrderiene begått av muslimske terrorister i Brussel. All oppmerksomhet vendes igjen mot flyktninger, terror, parallellsamfunn og åpne eller lukkede grenser. Medienes dagsorden preges tilsvarende, ledigheten kommer i annen rekke. NRK TV har gjort et par forsøk på vende fokus mot det Ap ønsker (LO-ledere får god plass i Dagsrevyen), men dukker først opp sent i sendingene.

En lite synlig Støre

Så har mange observert at Støre har sittet musestille og knapt uttalt seg om Brussel-terroren. Han ønsker ikke at den skal få for stor oppmerksomhet. Terroranslaget ødela for partistrategien.

Et annet nederlag er knapt påaktet: Tidligere denne måneden fikk Solberg-regjeringen gjennom i Stortinget en annen innretning på konkurranselovgivningen, som betyr et stort nederlag for de rødgrønne. «Alle» vet at konkurranse i næringslivet er til fordel for forbrukerne, og at det er viktig at konkurranse faktisk finner sted. Det sparer samfunnsressurser og gir bedrifter et puff i ryggen til å skjerpe seg, være effektive og være på tå hev i kostnadsutviklingen. Konkurransetilsynet er fornøyd.

Nå skal det innføres en klagenevnd ved store fusjoner som kan bidra til å redusere konkurransen. Før var det regjeringen som kunne avgjøre slike saker – og en Arbeiderpartiregjering vil være tilbøyelig til å si ja, dersom Samvirke/Kooperasjonen, landbrukssamvirket eller andre nært beslektede selskaper og konserner ønsker å dominere markedet for egen vinningsskyld.

Hva skal de finne på nå?

Det skal bli interessant å se hva slags hovedparoler fagforeningene finner på denne gang under 1. mai-demonstrasjonene. Der er dyp splttelse internt i både LO og Arbeiderpartiet om de store spørsmålene som velgerfolket er opptatt av, og Støre har neppe mulighet for å samle fløyene.

Men så er Det norske Arbeiderparti heller ikke lenger en tydelig, enhetlig og ideologisk basert folkebevegelse, men en koalisjon av særinteresser.