Europa vil håndtere utfordringene

Skråsikre kommentatorer er begynt å sette spørsmålstegn ved Europas og EUs evne til å håndtere økonomiske og andre utfordringer - som flyktningestrømmen fra Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ikke første gang. Likevel viser det seg gang på gang, i et historisk perspektiv, at Den europeiske unionen kommer styrket ut av så godt som enhver krise. Alt tyder på at EU også vil være i stand til å tackle de dagsaktuelle problemene knyttet til krigsflyktninger og økonomiske migranter.

   De siste dagenes intense forhandlinger mellom de 28 medlemslandene og Tyrkia om retur og mottak av flyktninger fra greske øyer og Tyrkia er på vei mot en løsning. Den behøver ikke være perfekt og lytefri, og vil sikkert være omstridt blant politikere, medier, aktivistmiljøer, bedrevitere og «eksperter», men avtalen vil bety en klar endring i situasjonen og en desidert forbedring. Ofte er det perfekte det godes fiende.

Fordel for flyktningene

Det må være en lettelse og stor fordel for asylsøkerne at de etter en inngått avtale ikke behøver å betale menneskesmuglere blodpriser for å risikere livet i skrøpelige farkoster over Egeerhavet. Eller møte gjerder og piggtrådsperringer fra ikke-Schengenland på Balkan. Eller friste den usikre tilværelsen i provisoriske leire på veien mot det endelige målet – Nord-Europa og Skandinavia. De flyktningeleirene eller mottakene som er eller blir opprettet av Tyrkia og i Syrias naboland, vil være trygge oppholdssteder inntil FNs Høykommissær har vurdert flyktningenes og asylsøkernes beskyttelsesbehov og status. Derfra skal titusener eller flere kunne overføres til europeiske land etter søknad og vurdering.

   Det er et berettiget krav fra europeiske nasjoner at de ønsker kontroll over hvem og hvor mange flyktninger som kommer over sine grenser. Ingen er tjent med at strømmen fortsetter i det tempo og det omfang vi opplevde ifjor sommer og høst. Resultatet blir kaos, ikke tilfredsstilte humanitære behov og sosiale spenninger i vertslandene. Hvem ønsker konflikter og konfrontasjoner?

EU er ressurssterkt

EU viser igjen og igjen at unionen er robust, fleksibel og ressurssterk nok til å håndtere utfordringer som dukker opp. Pessimistene, dommedagsprofetene, kritikerne og motstanderne av unionen har så vidt meg bekjent ikke fått rett på noe punkt gjennom de vel 70 årene unionen og dets forløpere har eksistert. Tenker man tilbake på den spede begynnelsen og alle trinnene det europeiske samarbeidet har klatret og forsert i denne tiden, er resultatene heller imponerende. Det er jo nettopp fordi Europa har lykkes i sin velstands- og velferdspolitikk at flyktningene og de økonomiske lykkejegerne søker seg hit!

   Den europeiske konstruksjonen er solid nok til å håndtere både finanskrise, lavkonjunktur, eurokrise og flyktningekrise – bedre enn om unionen ikke hadde eksistert. Kan vi forestille oss hvilke uoverstigelige problemer som ville oppstå dersom EU ikke fantes og hele Europa bare besto av nasjonstater? Forhandlinger, dragkamper og løsninger kan nok trekke ut. Sendrektigheten i Brussel-byråkratiet og EUs organer kan få en til å rive seg i håret. De 28 landene, og av og til Euro-medlemmene innbyrdes, kan strides om tiltak og virkemidler, medisinering og dosering. Men enigheten man til slutt oppnår, demper, lindrer og helbreder iallfall krisene bedre enn om alle skulle krige mot alle ut fra nasjonale særinteresser.

Forpliktende samarbeid

Ideen om et forpliktende samarbeid mellom europeiske land og folk har utløst et politisk verksted som fungerer når det gjelder å finne felleseuropeiske løsninger. Det er betegnende at de som støtter Norges status som «utenforlandet» og til og med vil skrote EØS-samarbeidet, de er ofte de mest høyrøstede når det gjelder å rope på felleseuropeiske løsninger. Som i miljø- og klimaspørsmål. Som når de mange migrantene banker på døren.

   Jeg gjentar at løsningene EU kommer frem til, ikke alltid er optimale sett med øynene som ser det hele utenfra. Når 28 lands interesser og preferanser skal tas hensyn til, er det ikke alltid lett å finne de mest ideelle fellesløsningene. Men hvor hadde vi stått i en globalisert verden om EU ikke fantes? Hvilken motstandskraft og forhandlingsposisjon ville vi hatt i forhold til store og sterke internasjonale aktører og maktsentra? Hvordan ville små lands interesser vært ivaretatt mot de store? Hvor hadde vi stått i spørsmål om handel og vandel, et indre marked, fri bevegelse internt, menneskerettigheter og rettssikkerhet for selskaper og enkeltmennesker om ikke fellesinstitusjonene, avtalene og det overnasjonale samarbeidet hadde eksistert?

I båten, ikke i jolla

Det er og blir det forpliktende samarbeidet som er politikkens håp og demokratiets løsning. Norge burde være med i den europeiske båten og bidra til å navigere skuta, ikke sitte trangt i en jolle på slep.