Trump har et poeng

Alle hans svakheter til tross – og av dem finnes mange – har USAs president Donald Trump et poeng når han i NATO-hovedkvarteret i Brussel nok en gang kritiserer brorparten av forsvarsalliansens medlemmer for ikke å yte nok til et felles kollektivt forsvar. NATO har selv vedtatt målet om å bruke 2,0 prosent av hvert enkelt lands brutto nasjonalprodukt til formålet. Nå haster det med å oppfylle forpliktelsen.

   I virkeligheten har flere tidligere amerikanske presidenter også kommet med antydninger og «krav» til sine europeiske allierte om det samme, men ingen har satt makt (noen vil si trusler) bak oppfordringen. Endelig har USA fått en president som både påpeker og setter hardt mot hardt for å få allianselandene til å forstå alvoret. Det er bra for sikkerheten i vår verdensdel.

Skjev byrdefordeling

Den skjeve byrdefordelingen gjennom størstedelen av etterkrigstiden og NATOs eksistens har gjort de europeiske alliansepartnerne i stand til, ikke bare å bruke større ressurser på gjenreisning og økonomisk utvikling, men også å bygge ut kostbare velferdssystemer som vi i dag klart ser ikke er bærekraftige. Under paraplyen til USAs militære skjold har vi puslet med vårt. «Amerikanerne kommer oss nok til unnsetning, skal du se». USA reddet vår verdensdel i to store kriger 1914-18 og 1939-45. De vil sikkert være solidariske om det utenkelige skulle skje igjen, er tankegangen og trøsten når Norge og andre NATO-medlemmer siden 1990-årene har redusert forsvarsutgiftene og svekket forsvarsevnen.

   I virkeligheten har Europa sendt regningen til amerikanske skattebetalere gjennom årtier. Den jevne amerikaner har stoppet opp i sin velstandsutvikling – noe som er en av grunnene til at Trump kunne vinne presidentvalget.

En tydelig president

Det er bra at Trump har vært og er så tydelig som han er. Det måtte hard kost til: Presidenten satte et vagt spørsmålstegn ved alliansens paragraf 5, den gjensidige forpliktelsen til å hjelpe hverandre ved angrep utenfra. Hvorfor skulle USA forsvare land som ikke vil forsvare seg selv?

   Mens Putins Russland ruster opp og benytter sine militære og teknologiske ressurser for ekspansjon, undergravning, cyberkrig og økende dominans i landets periferi, sover de europeiske NATO-landene fortsatt i timen. De fleste har riktignok trappet opp sine forsvarsbudsjetter i en viss grad, men det går for sakte. Flere land har satt en tidshorisont for 2-prosentmålet ved 2024. Det holder ikke. Norge er blant sinkene. Og det til tross for at landet er i en helt særegen posisjon som oljenasjon: Vi kunne, om vi ville, betale investeringer i jagerbombefly, overvåkningsfly, fregatter, ubåter, moderne artilleri og luftvern og en opptrapping av landforsvarets materiell direkte fra oljefondet og benytte de ordinære forsvarsbudsjettene til drift, vedlikehold, økt øvingsaktivitet, kompetanseopptrapping, utvidet bruk av vernepliktsmassen og en skjerpet beredskap generelt.

   Jo, da, der finnes en masse argumenter mot dette. Men jeg velger å la dem ligge. Jeg nøyer meg med hovedkonklusjonen for egen del.

   Og Trump har helt rett, ikke bare et poeng.

Tilliten til mediene synker

Den farverike Bergens-professoren Frank Aarebrot, som er selverklært Ap-velger, har refset Høyre-folk for å lide av «paranoia» i forhold til mediene. Nye tall viser at jo lenger til høyre på skalaen man befinner seg, desto mindre tilit nærer velgerne til norske massemedier. Ikke draramtiske utslag, men en klar tendens.

   Det er Nordiske Mediedager som har gjennomført undersøkelsen blant journalister, redaktører og publikum om mediebruk og tillit til mediene. Slike undersøkelser er blitt gjort hvert år siden 1999, og i år har man trukket inn et representativt utvalg på 800 publikum, 231 redaktører, 653 journalister og til sammen 2198 partimedlemmer – fordelt på 798 H, 696 Ap, 704 KrF.

Høyre-folk har mindre tiltro

I kortform viser resultatene at Høyres medlemmer altså har mindre tillit til mediene enn velgere, mediefolk og andre partier. Det får professoren til å utbryte at «Høyre er smittet av FrPs mediaparanoia.»

   Utsagnet er selvsagt det rene tøv og synsing fra en som for lengst har valgt sin politiske utsiktsplattform. Høyrefolk er godt i stand til å vurdere sannhetsgehalten i medienes behandling av nyheter, særlig på det politiske området, uavhengig av andre partiers oppfatninger. Noen «smittefare» er ikke-eksisterende.

   På spørsmålet «Hvor stor tiltro har du til journalister» svarer 27 prosent av Høyre-medlemmene «nokså liten tiltro», mot 12 prosent av publikum. 45 prosent av Ap-medlemmene svarer at de har «nokså stor tiltro» til journalister mot 24 prosent for Høyre. Ap og KrF er mer på linje med velgerne her. Høyre-medlemmer skiller seg systematisk ut i en rekke spørsmål.

Følger ikke vitenskapelig metode

Regjeringens kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) sier rett ut at Aarebrot, som er professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, er alt for bastant og mener professoren har et ansvar for å følge god vitenskapelig metode. Aarebrot har rett og slett ikke har grunnlag i materialet for å synse det han mener. Det er en noe lurvete omgang med tall fra en akademiker, sier kunnskapsministeren.

   Røe Isaksen påpeker at mange av Høyres medlemmer og tillitsvalgte opplever at de lokale mediene har slagside, og at det preger deres forhold til journalister. Det er egentlig ikke så merkelig. Hver gang norske lokalaviser av Høyre blir kritisert for ubalanse og «vridde» problemstillinger og vinklinger, styrter Ap,- SV- og Venstrefolk til med forsvar for avisen i debattspaltene. De er såre fornøyd med presentasjonen av de lokale omstridte sakene. Noe bedre bevis for ubalanse og manglende profesjonalitet i redaksjonene kan vanskelig finnes.

Hardkjør mot «makta»

I det siste har medieredaksjonene funnet et nytt argument som dyrkes for alt hva det er verdt: Det er «naturlig» at Høyre får hardere medfart siden partiet sitter i regjering, «har makta». Slike forestillinger kan man notere seg også i lokalpressen: Der det er borgerlig ordførermakt, er lokalavisjournalistene kontinuerlig på hugget og presenterer saker og kommunestyredebatter på en måte som «posisjonen» bare rister på hodet av. De kjenner seg ikke igjen, har følelsen av å ikke ha vært på samme møte.

   For tror virkelig noen der ute at lokalavisjournalister øyeblikkelig «vil snu om» den dagen flertallet skifter i kommunestyret eller fylkesting? For ikke å snakke om på regjeringsnivå? Glem det. De aller, aller fleste journalistene stemmer Ap, SV, Rødt og MDG, det viser presseorganisasjonenes egne undersøkelser.

Profesonell distanse

Alt dette burde ikke egentlig være noe problem, dersom den profesjonelle yrkesstoltheten var på topp, og journalister og redaktører klarte å distansere seg fra de omstridte sakene og formidlet dem på en saklig og ordentlig måte med respekt for flere syn og meninger. Det er her det alt for ofte svikter – og det fører igjen til dyp mistro og mistenksomhet fra store deler av det politiske miljø, og deres velgere.

   Hverken Røe Isaksen eller undertegnede mener at norske medier bevisst og systematisk produserer «fake news». Noen få frp`ere har trukket dette begrepet for langt, men det smitter langt fra over på Høyrefolk. Vi konstaterer – fordi vi har oversikt over de samme sakene og sitter i de samme møtelokalene – at referentene ikke gjør jobben sin når de prøver å formidler pro et contra-argumenter fra talerstolen.

Dramaturgi viktigst?

Så har vi det evige temaet om hvordan saker skal formidles. Jeg konstaterer at tabloidformatet har smittet over på selve journalistikken. Tekstene er blitt fattigere når det gjelder bruk av ord, presisjonsnivået synker. Nyansene i språket er blitt færre. Ord som kamp, krig, krise og katastrofe misbrukes daglig. Folk «raser» når de bare er uenig om noe. Når man skal presentere en konflikt, settes impulskontrollen til side. Et tema blir gjort mer spennende enn det er for at artikkelen skal «selge» bedre, få flest mulig «klikk». Det er i avisenes kommersielle egeninteresse. Dramaturgi er blitt viktigere enn nøktern formidling, portvokterrollen er svekket til fordel for å dramatisere maksimalt.

   Det er ingen overraskerlse at tiltroen til mediene synker, og at stadig flere velgere og avislesere tyr til sosiale medier. Og jeg har – foreløpig – ingen tro på at norske medier tar selvkritikk og finner tilbake til de høye idealene. Altså må andre kanaler og påvirkningsmuligheter tas i bruk.

Meningsmålinger fire måneder før stortingsvalget

Meningsmåling er meningsmåling, og valg er valg. Målingene spriker, men én ting er klart: Ingen politiker eller kommentator kan slå fast at det ene eller det andre regjeringsalternativet ligger bedre an enn andre.

   Til tross for et godt medieformidlet landsmøte og sterk fokusering på arbeidslivsspørsmål og ledighet, holder Arbeiderpartiet seg på samme nivå som Stortingsvalget i 2013, og lavere enn ved kommunevalget i 2015. Høyres oppslutning er svært stabil på 23-24 prosent, lavere enn i september 2013, men partiets valgstrateger er overbevist om at den kommende valgkampen vil gi partiet et løft. Fremskrittspartiet har gjort et byks på dagens opinionsmåling for Aftenposten - 2,9 prosent opp, til 16,1 prosent (Frp fikk 16,3 prosent av stemmene i 2013).

Venstre under sperregrensen

Det som kanskje er enda mer oppsiktsvekkende, er at Venstre på denne målingen fortsetter å falle under sperregrensen, mens KrF holder seg over med sine 4,4 prosent. Dette til tross ligger det an til borgerlig overvekt på ett stortingsmandat - 85 mot 84. Erna Solberg og Siv Jensen er med andre ord ikke så avhengig av at Venstre gjør et godt valg, forutsatt at Kristelig Folkeparti velger å støtte en borgerlig regjering.

   SV faller denne måneden under sperregrensen, mens Senterpartiet ser ut til å stagnere, eller stabilisere seg på rundt 11 prosent. Svært mange i det politiske miljøet mener nå at Norges høyrenasjonalistiske og populistiske antireformparti har nådd formtoppen for tidlig, og at det slett ikke er sikkert at den høye oppslutningen holder helt fram til valgdagen. MDG er på sitt laveste nivå på svært lenge, til tross for at partiet er blitt kjent og dyktig framsnakket som del av byrådet i Oslo. MDG får 2,6 prosent mot 2,8 ved siste stortingsvalg og 4,2 ved kommunevalget i 2015. Rødt pendler rundt 2,0 prosent, denne gangen 2,1.

Kommer Liberalistene?

Blant "de andre" er denne gang Liberalistene registrert med en egen prosentsats, 0,5. Det skal bli interessant å se om dette partiet vokser såpass fremover at meningsmålingsinstituttet finner å måtte ha en egen rubrikk for dette partiet på tabellene, som MDG og Rødt. I så fall vil man markere partiet med lilla farve.

   Det har lenge vært et eget mantra hos visse politikere og venstreorienterte kommentatorer at Venstres og Kristelig Folkeparti har svekket seg fordi de støtter Solbergregjeringen. Undertegnede er dypt uenig: Forklaringen kan like gjerne være at de to "samarbeidspartiene" har kritisert regjeringen for mye - les Fremskrittspartiets statsråder i den. Man har hakket og angrepet og baksnakket på en måte som før eller siden vil slå tilbake. Det har vist seg at Frp er mye mer i takt med folkedypet og velgernes oppfatning av egen hverdag enn disse to små særinteressepartiene.

Feil strategi

Antagelig har V og KrF valgt helt gal strategi: I stedet for å skryte av alt det regjeringen har oppnådd, har man halvveis vært i opposisjon. I stedet for å ta æren for de positive resultatene og vist velgerne hva man har fått til sammen, har partiene vært flinkere til å ta avstand, distansere seg, hakke og glefse.

   Det er ennå ikke for sent å vri denne strategien i en mer positiv og optimistisk retning, skryte av resultatene og si tydelig fra hvilket regjeringsalternativ de vil støtte. Velgerne vil takke dem for det.

Det er synd på Arbeiderpartiet

Det er grunn til å synes synd på Arbeiderpartiet om dagen. Mens vi andre kan glede oss over at mange ting går bedre enn før i fedrelandet, må det største opposisjonspartiet beholde maska, se stram ut i trynet og svartmale situasjonen på omtrent alle samfunnsområder. De kan ikke som de fleste av oss kjenne optimismen når de økonomiske pilene peker oppover og ledighetstallene går ned. De kan ikke akseptere at det er færre pasienter i kø og at ventetiden går ned ved sykehusene våre. De kan ikke innrømme at pakkeforløpet for kreft har gitt gode resultater for mange medmennesker. De kan ikke innrømme at med regjeringens nye milliarder til sykehjemsplasser, planlegger kommunene flere slike plasser enn noen gang.

   Arbeiderpartiet vil ikke glede seg sammen med landets pensjonister som gjennom revidert nasjonalbudsjett har fått vel fortjente skattelettelser. 840 millioner kroner er en slags kompensasjon for at denne gruppen slitere fikk et dårlig pensjonsoppgjør ifjor takket være et regelverk som også Arbeiderpartiet var med på å bestemme. Bevilgningen betyr 1.000 kroner i mindre skatt for den enkelte pensjonist.

   - Regjeringen foreslår nå en en ekstra håndsrekning fordi mange pensjonister de siste årene har hatt en spesielt svak inntektsutvikling, sier Erna Solberg. Tidligere i hennes regjeringsperiode er det innført 8.000 kroner i skattelette for samboende pensjonister og 4.000 kroner for enslige. Ingen ting av dette ble kommentert med anerkjennelse av Arbeiderpartiet.

   Jeg venter heller ingen rosende ord fra Arbeiderpartiet etter at andre godsaker i revidert nasjonalbudsjett er langt fram: Innsatsen for og oppfølgingen av unge arbeidsledige blir styrket med ytterligere 32,5 millioner kroner. De skal få bedre veiledning for å komme ut i arbeid, og økonomisk oppmuntring til enten å skaffe seg en jobb eller utdanne seg videre for å bli bedre kvalifisert til arbeidslivet. Unge mennesker skal hjelpes til å "snu i NAV-døra". 

   Skatter og avgifter blir satt ned med til sammen 1.750 millioner kroner i revidert. Det blir skattefavorisering for dem som sparer individuelt til pensjon. "Oppstartselskap" får skatteincentiver slik at de får bedre muligheter for å overleve den første tiden.

   Arbeiderpartiet burde i anstendighetens navn sette på plussiden at Regjeringen vil bruke 3,4 milliarder kroner mindre utgifter enn det opprinnelige vedtatte statsbudsjettet la opp til. Som noen husker, kritiserte Arbeiderpartiet regjeringen for å bruke oljemilliarder "som en full sjømann" uten å spesifisere hvor reduksjonen burde finne sted.

   Det må være slitsomt og mentalt nedbrytende å ikke kunne glede seg over at samferdselsbudsjettene nærmest har eksplodert under Solbergregjeringen, at bevilgningene til jernbane har økt halvannen-gangen og at etterslepet på vedlikehold for første gang går ned. I den kommende nasjonale transportplan-perioden skal det brukes nær en billion kroner til samferdsel og annen infrastruktur.

   Arbeiderpartiet burde være glad for at kommuneøkonomien her i landet ikke har vært bedre enn på mange, mange år, og at antall kommuner på den økonomiske svartelista aldri har vært lavere. De burde også si seg glad for at fraværet i videregående skole er gått ned med mellom 20 og 40 prosent landet rundt. Partiet vil "reversere" her også, innføre et annet regelverk. Ser vi på landbrukets inntekter og antall fornøyde bønder, er det også lagt til rette for glede og framtidstro.

   Men vi vil ikke oppleve noe av dette. Her skal det svartmales over en lav sko slik at pessimismen får skikkelig tak. Jeg lurer av og til på hva alt dette gjør med hodene til folk, denne negativiteten, den ensidige kritikken, svertingen og pessimismen. Vi er blitt utropt til verdens lykkeligste folk. Den lykkefølelsen - tross alt - er åpenbart noe som ikke angår Arbeiderpartiets valgagitatorer. Det er litt synd på dem.

Hadde de bare vist magemål

Fremskrittspartiets landsmøte behandlet mange saker, og en av dem var valgordningen ved stortingsvalg. Eller mer konkret: sperregrensen for å få tilleggsmandater - utjevningsmandater som de kalles. Sperregrensen i Norge er 4,0 prosent. Å ligge like under denne grensen, eller litt over, betyr enormt for dagens stortingspartier. Halvparten av Venstres og Kristelig Folkepartis plasser på Stortinget ville vært feid ut om ikke akkurat denne sperregrensen hadde vært en del av valgordningen.

   Debatten dreier seg om dette egentlig er en rettferdig og demokratisk ordning, eller om den gir småpartier for stor makt og innflytelse i forhold til antall velgere som står bak. Fremskrittspartiet har ikke  foreslått noe eksakt tall, men antyder 5,0 eller 6,0 prosent. Standpunktet til partiet er ikke tids- eller situasjonsbestemt ut fra irritasjonen over Venstres og KrFs "oppførsel" de siste årene, men prinsipielt: partiet har ment det samme i mange år, også den gang "Anders Langes part" selv svevde under eller rundt sperregrensen.

   Men aktualiseringen av spørsmålet har ganske sikkert sammenheng med erfaringene fra de to-tre siste stortingsperiodene. Under de rødgrønne åtte årene hadde SV og Senterpartiet en mye større innflytelse på Stoltenbergs regjeringsprogram enn antall velgere bak partiene skulle tilsi. Arbeiderpartiet ble dratt mot venstre og bort fra sentrum. Noe av det samme har vi sett etter valget i 2013: Venstre og KrF har utnyttet sin vippeposisjon for alt hva den har verdt. Ikke på grunn av standpunkter med stor folkelig backing og gode argumenter, men ren matematikk og trusler om å felle Solbergregjeringen.

   Raseriet mot utpressingen har ulmet lenge, men det er altså Fremskrittspartiet som har luftet frustrasjonen og sinnet. Venstre og KrF har fått gjennom mye, mye mer av sine særstandpunkter og særinteresser enn oppslutningen om de samme partier skulle tilsi. Deres få velgere har bestemt mye mer enn de 40 prosentene som Høyre og FrP oppnådde i 2013-valget. Vi har særlig sett det i budsjettdiskusjonene hver høst. Ikke bare har de skjøvet anstendige magemål til side, de har presset og truet uten den minste respekt for de større partienes velgere.

   Resultatet er blitt oppsvulmede budsjetter der Høyre og FrP ville holde igjen og stramme inn på bruk av oljepenger (som regjeringen har fått Ap-kritikk for - med en viss rett). Bare se på de opprinnelige statsbudsjettforslagene og det som til syvende og sist ble resultatet etter forhandlinger "samarbeidspartiene" imellom.

   Alle partier har fordel av utjevningsmandater, også de store. Men nå trengs det en skikkelig gjennomgang av systemet og sperregrensen satt opp mot hensynet til stabil styring. SV har fremsatt fem "ufravikelige krav" for å støtte Arbeiderpartiet, og på den måten satt seg utenom regjeringsdeltagelse. En Ap/SP-regjering kan bli utfallet. Hadde de små bare vist et minimum av magemål...

Duket for fortsatt firepartistyre?

Etter at Fremskrittspartiets landsmøte har sagt nei til surrogati i Norge, er Frp, Høyre og KrF helt på linje i dette helt grunnleggende verdispørsmålet. Venstres standpunkt er som vanlig tvetydig og «halvveis», men ikke noe stort hinder for enighet i forhandlinger – enten i regjeringssamtaler eller ved at partiene kommer til en form for forståelse når det gjelder en anbefalt statsministerkandidat.

   For Kristelig Folkeparti kommer neppe Fremskrittspartiets surrogativedtak som noen god nyhet: Helst hadde man nok sett at avstanden i dette verdispørsmålet kunne brukes som nok et eksempel på hvor forferdelig Siv Jensens parti er, og hvor urealistisk en firepartiregjering kan fortone seg etter høstens valg. Man anerkjenner kun en Høyre-sentrum-regjering selv om aller skjønner at det ikke kommer på tale. Det er bare taktikk, taktikk, taktikk. Et «spill» for galleriet.

En form for hatretorikk

Kristelig Folkeparti har fra dag en drevet en form for hat-retorikk mot Fremskrittspartiet. Tonen er fordømmende, holdningen fundamentalistisk. Man har manet frem djevelskikkelser, angrepet partiets ledere personlig, og i det hele tatt vist liten respekt for andres syn. Kristelig Folkeparti består slett ikke av «snille» og forsonlige mennesker, de er like maktorienterte – minst – som andre partier når det kommer til posisjoner og rå kamp for egne saker.

   Men svært mange i dette landet begynner å bli grundig lei av all kritikken, fordømmelsen, avvisningen, en monoman avstandtagen. Faktum er at Fremskrittspartiet tok ansvar da de fire borgerlige partiene vant flertallet i 2013. Kristelig Folkeparti og Venstre tok ikke ansvar. De ville være «litt innenfor» og «litt utenfor», og blør nå for det. Strategien deres har ikke slått til. Den krasse kritikken av Erna Solbergs regjering slår tilbake. Velgerne har fått nok av hakkingen.

Utpressingspartier

De to «sentrumspartiene» har i snart fire år opptrådt som vippe- og utpressingspartier, og fått gjennomført langt mer av egne særstandpunkter enn den folkelige oppslutningen skulle tilsi. Jeg mener det dreier seg om et demokratisk underskudd i valgsystemet vårt. Skal man oppnå stabil styring, bør sperregrensen heves.

   Jeg ser for meg en enda hardere konkurranse mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om velgerne 11. september. For Frp konkurrerer åpenbart om velgergrupper som er konservative i verdispørsmål og har et klart kristenhumanistisk livssyn. Synet på Israels rett til å leve i fred skiller blant annet de to partiene. KrF er ikke patent her. Partiet er i utakt med folkeflertallet når det gjelder innvandring og asylinstituttet, og man elsker å stille seg i godhetspositur i forhold til alle andre. Holdningen oser av selvgodhet og manglende respekt for meningsmotstandere.

Faller under sperregrensen

Meningsmålingene tyder på at Venstre ikke når over sperregrensen og dermed blir en uinteressant størrelse i norsk politikk. Partiet faller for egne grep. Kristelig Folkeparti får neppe den samme stortingsgruppen som i dag. Borgerlige velgere må stemme Høyre eller Frp for å oppnå en borgerlig regjering.

   Jeg har skrevet det før: Det er ufattelig at KrF og Venstre i disse fire årene ikke har gjort det eneste logiske, nemlig å gå inn i Solbergregjeringen. Da ville man jo svekke Fremskrittspartiets innflytelse, blant annet når det gjelder antall statsrådsplasser. Venstres og Kristelig Folkeparti ville fått eierskap til viktige departementer. Deres politikere ville få erfaring som statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere. De to partiene står i fare for å miste en generasjon talentfulle ungdomspolitikere som vil opp og frem, få innflytelse, være med på de arenaene som teller.

I stedet har de «tatt en Sponheim» - en av de minst vellykkede operasjoner i nyere norsk politisk historie. Venstre falt under sperregrensen som resultat av partilederens hatretorikk mot Fremskrittspartiet. Eller rettere sagt dets velgere. Fordømmelse av en stor del av velgerfolket. Slikt gjør man ikke ustraffet.

Arbeiderpartiets skrekkscenario slår til

Arbeiderpartiets og LO`s valgmaskin er stor, tung og i utgangspunktet profesjonell, med et utall ansatte mediefolk, kommunikasjonsrådgivere og valganalytikere. Men en tung maskin har vanskelig for å flytte på seg, eller forandre retning og profil. Det viser seg nå at valgapparatet ikke er i stand til å tegne kartet etter terrenget, eller endre budskap og taktikk når en ny situasjon oppstår:

I lang tid har man trodd at arbeidsledigheten ville holde seg på et høyt nivå, «bitt seg fast», som deres politikere sier, og lagt opp valgstrategien deretter. Så viser det seg at ledigheten går støtt og stadig ned, ikke opp eller er konstant. Bunnen er nådd, fra nå av kan det bare gå én vei. Økonomene sier det, de store bankene sier det, Statistisk Sentralbyrå sier det, Norges Bank bekrefter det. Det kan virke som det går smått, men retningen er klar. Pilene peker oppover i norsk økonomi.

Hadde ikke fått det med seg

Ikke én eneste 1. mai-taler hadde fått dette med seg, eller tok hensyn til det. Med ferdigskrevne manusutkast «innafra» lirte den ene taleren etter den andre sine manus på nøyaktig samme måte. Det var nesten komisk da den siste NAV-statistikken ble offentliggjort nettopp mens LO`s og Arbeiderpartiets valgkorister ga fra seg de samme tonene i bygd og by. Statistikken opplyser at det pr. slutten av april er 2,8 prosent helt ledige her i landet, mot 3,1 prosent på samme tid i fjor. Ledigheten er gått ned 5. måned på rad. Det blir færre arbeidsledige, over hele landet, også på sør- og vestlandet. Bedriftene i de fleste bransjer og landsdeler sier de trenger flere folk.

NAV-statistikken gjelder mennesker som aktivt søker arbeid gjennom det som tidligere het arbeidskontoret. SSB har på sin side en månedlig arbeidskraftundersøkelse som utarbeides parallelt. Den omfatter personer som sier de kunne tenke seg å arbeide, men ikke alle her har gått til «arbeidskontoret» for å undersøke mulighetene. Det dreier seg om en slags gallupundersøkelse – med feilmarginer. Men også denne viser stødig nedgang, måned for måned.

Hvorfor ikke glede seg?

For alle normale og selvkritiske mennesker ville slike meldinger og budskap bli mottatt med glede og lettelse. Men ikke Ap-folk og LO-tillitsvalgte. De synes de må holde fast ved krisemaksimeringen, svartmalingen og krigsretorikken mot regjeringen. Jeg synes faktisk synd på dem. De er blitt fortalt at nå gjelder det å snakke Solbergregjeringen ned, svartmale den, slik tidligere nestleder Helga Pedersen oppfordret til. Resultatet er blitt at agitatorene ikke blir trodd. Når folk er i tvil, stoler de mer på NAV og SSB enn valgpropaganda. For begge de to instansene meldte om økning i ledigheten da den faktisk gjorde det i 2015 og 2016. De pyntet ikke på tallene.

Igjen står Arbeiderpartiets valgtalere med de andre argumentene de flittig benytter: Den forferdelige utvidelsen av arbeidsgivernes rett til midlertidige ansettelser – som selvsagt skal «reverseres» så fort de kommer til makta. Problemet er at påstandene om et mindre trygt arbeidsliv ikke holder vann: Tallet på midlertidig ansatte er ikke gått vesentlig opp siden loven ble endret. Halvparten av de som ansettes midlertidig, får fast ansettelse før det er gått et år. 30 prosent av dem kommer fra de arbeidslediges rekker. Midlertidig ansettelse har gitt flere åpninger for innvandrere, funksjonshemmede og unge som ennå ikke har skaffet seg arbeidserfaring, CV og referanser. Lovendringen har gitt resultater etter hensikten. Og det har aldri vært meningen at folk i faste stillinger skulle gå over til å bli midlertidige, det åpner ikke lovendringen for. Men antydninger i den retning kommer stadig fra Ap`s og LO`s trofaste våpendragere.

Men reverseres skal det

Ingen vil innrømme dette eller ta inn over seg den faktiske tilstanden: Loven skal endres tilbake til forrige tilstand. Basta!

Tirsdag 2. mai listet Aftenposten opp «10 grunner til å være optimist på vegne av økonomien». Her er noen av dem: Internasjonalt tar den økonomiske utviklingen fart, verdenshandelen tar seg inn og vokser mer enn prognosene, rentene har passert bunnen, middelklassen vokser, det blir mindre ekstrem fattigdom på jorda vår. Prognosene for norsk økonomi er positive.

Som om dette ikke er nok, viser det seg at «høyrepopulismen» i Europa slett ikke øker lenger. Den nådde toppen i 2015 og 2016 og er fallende eller har stagnert. «Patriotismens vind» (nasjonalismen, proteksjonismen, den billige populismen) har løyet betraktelig. Det ble ikke noe sjokkvalg i Nederland, det blir det heller ikke i Frankrike, og i Tyskland er det de moderate kreftene som er på offensiven.

Enda noen slappe seil i Arbeiderpartiets valgseilas.

Jeg synes oppriktig synd på Jonas Gahr Støre. Realitetene og kjensgjerningene går ikke hans vei. Skrekkscenariet var nettopp at det skuelle gå så mye bedre i Norge i 2017. I et valgår. Det slår nå til.