Tilliten til mediene synker

Den farverike Bergens-professoren Frank Aarebrot, som er selverklært Ap-velger, har refset Høyre-folk for å lide av «paranoia» i forhold til mediene. Nye tall viser at jo lenger til høyre på skalaen man befinner seg, desto mindre tilit nærer velgerne til norske massemedier. Ikke draramtiske utslag, men en klar tendens.

   Det er Nordiske Mediedager som har gjennomført undersøkelsen blant journalister, redaktører og publikum om mediebruk og tillit til mediene. Slike undersøkelser er blitt gjort hvert år siden 1999, og i år har man trukket inn et representativt utvalg på 800 publikum, 231 redaktører, 653 journalister og til sammen 2198 partimedlemmer – fordelt på 798 H, 696 Ap, 704 KrF.

Høyre-folk har mindre tiltro

I kortform viser resultatene at Høyres medlemmer altså har mindre tillit til mediene enn velgere, mediefolk og andre partier. Det får professoren til å utbryte at «Høyre er smittet av FrPs mediaparanoia.»

   Utsagnet er selvsagt det rene tøv og synsing fra en som for lengst har valgt sin politiske utsiktsplattform. Høyrefolk er godt i stand til å vurdere sannhetsgehalten i medienes behandling av nyheter, særlig på det politiske området, uavhengig av andre partiers oppfatninger. Noen «smittefare» er ikke-eksisterende.

   På spørsmålet «Hvor stor tiltro har du til journalister» svarer 27 prosent av Høyre-medlemmene «nokså liten tiltro», mot 12 prosent av publikum. 45 prosent av Ap-medlemmene svarer at de har «nokså stor tiltro» til journalister mot 24 prosent for Høyre. Ap og KrF er mer på linje med velgerne her. Høyre-medlemmer skiller seg systematisk ut i en rekke spørsmål.

Følger ikke vitenskapelig metode

Regjeringens kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) sier rett ut at Aarebrot, som er professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, er alt for bastant og mener professoren har et ansvar for å følge god vitenskapelig metode. Aarebrot har rett og slett ikke har grunnlag i materialet for å synse det han mener. Det er en noe lurvete omgang med tall fra en akademiker, sier kunnskapsministeren.

   Røe Isaksen påpeker at mange av Høyres medlemmer og tillitsvalgte opplever at de lokale mediene har slagside, og at det preger deres forhold til journalister. Det er egentlig ikke så merkelig. Hver gang norske lokalaviser av Høyre blir kritisert for ubalanse og «vridde» problemstillinger og vinklinger, styrter Ap,- SV- og Venstrefolk til med forsvar for avisen i debattspaltene. De er såre fornøyd med presentasjonen av de lokale omstridte sakene. Noe bedre bevis for ubalanse og manglende profesjonalitet i redaksjonene kan vanskelig finnes.

Hardkjør mot «makta»

I det siste har medieredaksjonene funnet et nytt argument som dyrkes for alt hva det er verdt: Det er «naturlig» at Høyre får hardere medfart siden partiet sitter i regjering, «har makta». Slike forestillinger kan man notere seg også i lokalpressen: Der det er borgerlig ordførermakt, er lokalavisjournalistene kontinuerlig på hugget og presenterer saker og kommunestyredebatter på en måte som «posisjonen» bare rister på hodet av. De kjenner seg ikke igjen, har følelsen av å ikke ha vært på samme møte.

   For tror virkelig noen der ute at lokalavisjournalister øyeblikkelig «vil snu om» den dagen flertallet skifter i kommunestyret eller fylkesting? For ikke å snakke om på regjeringsnivå? Glem det. De aller, aller fleste journalistene stemmer Ap, SV, Rødt og MDG, det viser presseorganisasjonenes egne undersøkelser.

Profesonell distanse

Alt dette burde ikke egentlig være noe problem, dersom den profesjonelle yrkesstoltheten var på topp, og journalister og redaktører klarte å distansere seg fra de omstridte sakene og formidlet dem på en saklig og ordentlig måte med respekt for flere syn og meninger. Det er her det alt for ofte svikter – og det fører igjen til dyp mistro og mistenksomhet fra store deler av det politiske miljø, og deres velgere.

   Hverken Røe Isaksen eller undertegnede mener at norske medier bevisst og systematisk produserer «fake news». Noen få frp`ere har trukket dette begrepet for langt, men det smitter langt fra over på Høyrefolk. Vi konstaterer – fordi vi har oversikt over de samme sakene og sitter i de samme møtelokalene – at referentene ikke gjør jobben sin når de prøver å formidler pro et contra-argumenter fra talerstolen.

Dramaturgi viktigst?

Så har vi det evige temaet om hvordan saker skal formidles. Jeg konstaterer at tabloidformatet har smittet over på selve journalistikken. Tekstene er blitt fattigere når det gjelder bruk av ord, presisjonsnivået synker. Nyansene i språket er blitt færre. Ord som kamp, krig, krise og katastrofe misbrukes daglig. Folk «raser» når de bare er uenig om noe. Når man skal presentere en konflikt, settes impulskontrollen til side. Et tema blir gjort mer spennende enn det er for at artikkelen skal «selge» bedre, få flest mulig «klikk». Det er i avisenes kommersielle egeninteresse. Dramaturgi er blitt viktigere enn nøktern formidling, portvokterrollen er svekket til fordel for å dramatisere maksimalt.

   Det er ingen overraskerlse at tiltroen til mediene synker, og at stadig flere velgere og avislesere tyr til sosiale medier. Og jeg har – foreløpig – ingen tro på at norske medier tar selvkritikk og finner tilbake til de høye idealene. Altså må andre kanaler og påvirkningsmuligheter tas i bruk.