Et landsmøte som feilet

Beruset av landsmøtestemningen sender Arbeiderpartiets valgarbeidere nå ut innlegg og kronikker i jevnt kjør. Men programmet som landsmøtet etter flere kampvoteringer til slutt klarte å snekre sammen, viser tvert imot hvor dypt splittet partiet er. Partiledelsen led flere alvorlige og bitre nederlag, og velgerne er fortsatt i villrede om hva slags politikk en Støre-regjering vil føre. For Støres regjeringsprogram vil ikke være noen blåkopi av partiprogrammet, det skjønner alle.

Spesielt er det verdt å merke seg Arbeiderpartiets sviktende oppslutning på meningsmålingene og tilsvarende fremgang for Senterpartiet. Det er grunn til å spørre: Hvilke innrømmelser vil Jonas Gahr Støre måtte gjøre overfor Norges mest populistiske, nasjonalistiske og reformfiendtlige parti, et parti som har klare likhetstrekk med høyre- og agraropposisjonen i EU-land, krefter som avviser global frihandel og heier på et tilbakefall til en proteksjonistisk linje?

Særlig bør ansatte i det private, eksportrettede næringslivet her i landet merke seg kampen mot Norges EØS-avtale, den avtalen som en fremtidsrettet og visjonær Gro Harlem Brundtland sørget for å få forhandlet frem og iverksatt før folkeavstemningen om EU-medlemskapet i 1994. Den avtalen som har gitt norske produkter og tjenester fri adgang til et marked med over 300 millioner mennesker. Denne avtalen kan oplagt komme i spill med en Støre-regjering som sitter på Senterparttiets nåde. Det vil gi oss en fundamental usikkerhet i en urolig tid. Det økonomiske fundamentet under den norske velferdsmodellen kan komme under press.

Til nå har Arbeiderpartiet stått for «arbeidslinjen» - at alle som kan, skal yte arbeidsinnsats etter evne. Solberg-regjeringen har de siste fire årene satt i verk en rekke tiltak for å få flere ut i arbeidslivet og motvirke lediggang og overforbruk av trygdeordninger. Ett tiltak er å halvere tiden arbeidsledige skal få motta arbeidsavklaringspenger. Her var Ap-ledelsen helt på linje med Høyre. Men landsmøtet avviste innstramningen. Partiledelsen led nederlag. Og et landsmøtevedtak må respekteres.

Kampen om eierskapet til en vellykket arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk hardner til. Jonas Gahr Støre hevdet i sin landsmøtetale at sysselsettingen i Norge er på det laveste nivået på 20 år. Eksperter og anerkjente sjeføkonomer sperret øynene opp: Dette er jo positivt feil. I Aftenposten har tidligere sjeføkonom Steinar Juel gitt Arbeiderpartiets leder en skarp irettesettelse. Påstanden er «postfaktuell»: Det har aldri vært så mange i arbeid i Norge noen gang. Det man sliter med etter oljeprisfallet og derav følgende lavkonjunktur er høyere ledighet enn normalt i bestemte næringer og distrikter, og det gir seg utslag i lavere sysselsettingsgrad – slik Norge opplevde under lavkonjunkturene på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet. Noe skyldes også den økte innvandrerbefolkningen som jevnt over har lavere sysselsetting enn gjennomsnittet, og at de yngste aldersgruppene ikke kommer sg ut i jobb raskt nok.

Alle skjønner at staten kan gi større stimulanser og det private næringslivet kan tilby flere jobber når oljeprisen er på 120 dollar fatet, i motsetning til dagens halvering. Etter flere dystre år peker imidlertid pilene oppover igjen: Arbeidsledigheten synker måned for måned, det er stor etterspørsel etter arbeidskraft i de fleste fylker. Optimismen er tilbake i arbeids- og næringslivet. Bankenes og SSBs undersøkelser, prognoser og barometre peker oppover: Den siste fra DnB Markets forteller at oljebremsen avtar, ledigheten faller og BNP-veksten øker. «Det er lysere utsikter enn på lenge i norsk økonomi». Kommuneøkonomien har ikke vært bedre på mange år.

Det hevdes med sterk moralsk harme at ulikhetene øker, at det er blitt flere fattige, at vi er på vei inn i et forskjells-Norge. Det var en utvikling som startet under de rødgrønne 2005-2013. Etter brageløfter om å avskaffe fattigdommen i Norge, måtte tidligere utdannings- og finansminister Kristin Halvorsen beklage overfor det norske folk at målet ikke var nådd. Fortsatt er likevel Norge et av de land i verden der likheten er størst. Vi er til og med beæret med pokalen «Verdens beste land å bo i». Årsaken til noe større forskjeller ligger for en del i høy innvandring (som Arbeiderpartiet inviterte til gjennom å love 10.000 asylsøkere opphold – det kom over 30.000 som vi husker).

Etter landsmøtet står Arbeiderpartiet fram som et konserverende reverseringsparti som vil stille klokka tilbake i kommunereform, jernbanereform, veireform, friskolereform, fraværsgrense for bare å nevne noen. Samtidig vil man reversere skattelettelser med 15 milliarder kroner. Det er verdt å merke seg.

Når mytene knuses

Aftenpostens oppslag sist fredag med analyse av eksisterende lærernorm på landsbasis er et godt eksempel på myteknusing i en postfaktuell tid: To tredjedeler, faktisk rundt 70 prosent,  av norske kommuner oppfyller allerede en lærernorm, dvs. en lærer per 15 elever på 1-4. trinn. Setter man opp en norm på 16 elever per lærer, er det enda flere kommuner som alt nå er "innenfor". Men er det noen sammenheng mellom skoleprestasjoner og lærertetthet? Det ser ikke slik ut.
   Det mest slående eksemplet på det er situasjonen i Finnmark, der kommunene stort sett oppfyller normen, men hvor elevene scorer desidert dårligst i skoleresultater på landsbasis. Årsaken er blant annet lærermangel (men også kultur), som fører til bruk av lærere uten godkjent utdannelse. Solbergregjeringen har i stedet satset på etterutdanning for å gjøre lærerne mer kompetente i jobben. Kommuner som ikke oppfyller en "norm" kan ofte vise til gode skoleresultater, ikke minst i hovedstaden der elever i de østlige bydelene med mange innvandrerbarn gjør det bedre enn andre elever mange steder i Norge.
   Vanlige avislesere - og velgere - tror at kravet fra lærerhold og løfter om bedre resultater med flere lærere er en "quick fix" som løser alt. I virkeligheten glemmer man at Utdanningsforbundet først og fremst er en fagforening som har til oppgave å bedre arbeidsforholdene for medlemmene på deres arbeidsplasser. Da ser det greit ut med færre elever per lærer. Arbeidssituasjonen kan fortone seg lettere. Og dette er jo en fagforenings fornemste oppgave: Høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Men man må ikke tro at der er noe likhetstegn mellom lærertetthet og løsninger på skolenes utfordringer. Skole-Norge er noe langt mer enn fagforeningsstrev.
   Av og til får man en mistanke om at lærerorganisasjoner skyver elevene foran seg i argumentasjonen for egne medlemmers arbeidsforhold.
   Det er helt klart behov for tidlig innsats overfor elever (og enda tidligere, barn i barnehaven) som sliter og som ikke henger med, ikke minst språklig. At ressurser til slikt forebyggende arbeid skal være på plass på kommunenivå er både logisk og nødvendig. Men en rigid lærernorm? Man risikerer at kommuner som i dag gjør det bra til tross for lavere lærertetthet sløser bort ressurser som kunne ha vært satt inn der det trengs - på alle trinn. Fleksibilitet og høyere lærerkompetanse må være bedre enn strikte normer.
   Arbeiderpartiets landsmøte er gått på limpinnen og har viklet seg inn i en av Skole-Norges seigeste myter. Men så fremstår også partiet mer og mer som et parti for offentlige ansatte, til fortrengsel for ansatte i det private, verdiskapende arbeids- og næringsliv.
 

Forskernes tur nå?

Fake News og alternative nyheter var fjorårets nyord i forbindelse med den amerikanske valgkampen. De tradisjonelle nyhetsmediene fikk et kraftig skremmeskudd. Men i realiteten var fjorårets debatt om troverdighet og tillit bare en foreløpig endestasjon for et begynnende grasrotopprør som har ulmet lenge. Folk tror ikke lenger på det som står i avisen eller blir formidlet i radio og TV. Selv ikke lokalavisenes troverdighet er spesielt høy. Her har abonnentene til nå holdt ensidige reportasjer og nyhetsoppslasg litt i sjakk fordi så mange i lokalsamfunnet har hatt anledning til å sjekke sannferdigheten i artikler og kommentarer. Avstandene er kortere, samfunnet mer oversiktlig, mange kjenner mange, og direkte feil eller overdrivelser er lettere å kontrollere og arrestere.
   Også den tiden er forbi. Mange oppslag blir møtt med en hoderysten eller et skuldertrekk. Leserne tenker sitt, tar påstandene med en klype salt. Over hele linjen er de mediene vi pleide å stole på, under press.
   Tilstandene er bekreftet gjennom en undersøkelse publisert i kulturminister Linda Hofstad Hellelands siste kulturmelding. Det er selveste Medietilsynet som har utført undersøkelsen. Resultatet er nedslående for korrekte mediefolk som mener at deres virkelighetsbeskrivelse er den eneste sanne. Halvparten av befolkningen ukentlig eller oftere ser nyheter som de er usikre på om de er helt sanne. 40 prosent vet ikke om de klarer å å oppdage falsker nyheter.
   NRK offentliggjorde undersøkelsen, men ellers har det vært merkelig stille rundt den. Dagsavisen hadde oppslasg og kommentar, svært fortjenstfullt og saklig.
   Selv tror jeg ikke norske medier ennå er modne for å ta tak i problemet, hverken internt i mediehusene eller inne i hodet på den enkelte. Til det er journalistene for snevert rekruttert. De tenker likt, skriver likt, "undersøker" og "setter kritisk lys" på de samme fenomenene ut fra den samme vinklingen. Andre undersøkelser bekrefter at de fleste av dem er venstreorienterte og stemmer på Rødt, SV, MDG og Arbeiderpartiet. Det preger opplagt problemstillinger og vinklinger og gir føringer for "samfunnsoppdraget". Er det flere enn meg som har konstatert at dagens journalister ikke stiller ett eneste kritisk spørsmål til fagforeningers påstander og angrep?
   Det neste slaget vil imidlertid stå om forskere og forskningens rolle i samfunnsdebatten: NTB sendte 3. april ut en melding om at bare en av ti norske forskere støtter Frp og Høyre. Meldingen innledes slik: "Hvis norsker forskere fikk bestemme, ville partiene på venstresiden fått all makt." MDG ville vært over syv ganger så store som Frp, som ville blitt utradert. Bare 1,1 prosent av medlemmene i Forskerforbundet sier de vil stemme Frp, mens 9,1 prosent vil stemme Høyre. 8,2 prosent sier de vil stemme på MDG, som blant velgerne har en oppslutning på rundt 2,5 prosent. Interesserte kan se mer i forbundets organ Forskerforum. Forskerne her i landet er overhodet ikke representative for befolkningen om man tenker på politiske oppfatninger.
   Dette kommer ikke som noen overraskelse. Vi ser hvem som kommer til orde i NRK og de store riksmediene forøvrig. Også lokalavisjournalister har sine preferanser. Journalistene vil gjerne underbygge innholdet i artikler og innslag med noe som virker vederheftig, saklig og troverdig. Da er "forskning" og "forskningsresultater" gode å ty til. Men hvem plukker de ut som sannhetsvitner? Sørges det for bredde og flere oppfatninger?
   Det spiller mindre rolle når forskere presenterer resultater innenfor naturvitenskapelige disipliner eller medisinsk forskning. Men de såkalte "samfunnsforskere" har alle muligheter for å få verifisert sine egne fordommer gjennom arbeidshypoteser, problemstillinger og emnevalg. Samfunnsforskning er ikke eksakt vitenskap. Det vet journalister som plukker ut hvem de velger å presentere. De vet nøyaktig hvor forskerne "står" i samfunnsdebatten. Det er lett å bestille bekreftelser for eget ståsted.
   Forskerforbundet burde stille noen selvkritiske spørsmål. Det bør også mediene.

Russerne tenker ikke som oss

USAs president får bred internasjonal støtte for sin beslutning om å markere den røde linjen i den brutale syriske borgerkrigen. For minst andre gang i krigen har landets diktator Bashar al-Assad brukt giftgass mot sin egen befolkning. Sist var i 2013. Det er brudd på folkerett og alle paragrafer i "krigens lover". De grufulle bildene av barn som krøker seg i krampe etter saringassen sluppet fra syriske krigsfly har opprørt en hel verden. De 59 amerikanske krysserrakettene som ble sendt mot flybasen hvor flyene tok av (en base også det russiske flyvåpenet benytter) var en besluttsom handling som fortjener respekt.

   Angrepet var "kirurgisk" i den forstand at det var anlegg, bygninger, lagre og installasjoner som trengs for å gjennomføre kjemisk krigføring som ble rammet - ikke selve flystripen. Akkurat det er viktig: Putins Russland ville likt svært dårlig at de russiske jagerbomberne ble forhindret i sine "oppdrag" fra basen.

   Som ventet har Putin-pudlene i norske universitetsmiljøer rast mot bombingen og kalt den folkerettsstridig. Denne støtten til Assad-regimet skal jeg la ligge. De samme professorene var kanskje også uenig i at NATO på vegne av FN forhindret massedrap på sivile i Libya, eller bombingen av Serbia på 90-tallet for å forhindre folkemord på muslimer på Balkan.

   Kjernen i den siste Syriautviklingen er at Russland i 2013 sto frem som garantist for at landets forbundsfelle, Assad-regimet, ikke lenger skulle bruke giftgass i krigen. Likevel lot landet det skje denne gangen. Ingen bør være være i tvil om at den russiske etterretningen visste om, og rapporterte videre, bombeangrepet mot de forsvarsløse sivile i forrige uke.

   Angrepet mot den opprørsokkuperte landsbyen er egentlig en fortsettelse av gjenerobringen av Aleppo. Opprørsstyrken fikk som ledd i en våpenhvileavtale fritt leide til å samle seg nettopp i det området hvor gassangrepet fant sted. Assads plan har antagelig vært å samle sine motstandere i et konsentrert område for å tilintetgjøre dem der. Også med giftgass.

   Kanskje hadde Putin og Lavrov regnet med at USA ville la gassangrepet passere slik papirtigeren Barack Obama gjorde for fire år siden. De har oppfattet Trump som en venn av Russland (han ble tross alt valgt gjennom blant annet russisk hacking og innblanding i valgprosessen). De har imidlertid feilberegnet den amerikanske presidenten og de rådgiverne som har en viss innflytelse i det hvite hus.

   Neste trekk fra Trump har vært å sende sin utenriksminister til Moskva for å ha samtaler med landets Lavrov og Putin selv. I bagasjen har Tillerson et krav og et tilbud: Trekk støtten til Assad og få i utsikt en gjeninntreden i G7/G8-samarbeidet. I dette prestisjefylte forumet ble Putin kastet ut etter annekteringen av Krim og russernes fordekte krig i Ukraina.

   Trump og amerikanerne tror åpenbart at russerne er som oss, at de forhandler fornuftig, inngår kompromisser - som i forhandlinger om en handels- eller businessavtale. Her tar de feil. Russerne tenker ikke slik, reagerer ikke på den måten. Russere er besatt av makt- og macho-forestillinger. De respekterer ikke en svakere motstander. De vil bruke alle knep i boka for å unngå å miste ansikt. De russiske lederne vet de står svakt, økonomisk, militært, politisk og moralsk. Vel kan de støtte en FN-undersøkelse av gassangrepet på sivilbefolkningen, parallelt med at de forsøker å fjerne alle bevis i samarbeid med Assad.

   Tillerson får neppe til en endring i russisk støtte til Assad-regimet. Til det er det investert for mye prestisje i Syria. Russland har en langsiktig plan for involvering i Midt-Østen, slikk de følger en systematisk linje for å destabilisere land på Balkan og de baltiske landene. Ikke bare der: Putin blander seg nå inn i de demokratiske prosessene i Vest-Europa med bestikkelser, finansiering av høyre-orienterte protestpartier, hacking og fake news.