torsdag 24. september 2020

Ingen forsvarspakt, men...

 For kort tid siden inngikk forsvarsministrene i Norge, Sverige og Finland en "intensjonsavtale" (har til hensikt å, arbeider mot) å forbedre de tre landenes evne til å samarbeide om, og gjennomføre, militære operasjoner.

De tre landenes forsvarsministre møttes på Garnisonen i Porsanger, der avtalen ble undertegnet. Siden 2018 er man blitt enig om "å styrke den politiske og militære dialogen mellom de tre landene og styrke det militære samarbeidet" - i fred, krise og konflikt.

Samarbeidet skal gjøre det enklere å gjennomføre felles operasjoner og støtte hverandre militært. Bak ligger erfaringene fra øvelser som Cold Respons, Triant Juncture og tidligere fellesøvelser. Det skal nå planlegges for øvelser - og mulige skarpe operasjoner - i nordlige områder og i andre aktuelle områder, om det kreves. "Det skarpe planverket" skal koordineres. Det siste har begrenset betydning for Norge om man ikke gjennomfører NATOs standardprosedyrer i alt planverk, er min første reaksjon.

Det er ikke så lett å vurdere betydningen av en slik intensjonsavtale i og med at det ikke dreier seg om en forsvarspakt. Her foreligger ingen forpliktelser om gjensidig støtte. Det er umulig så lenge Sverige og Finland forholder seg nøytrale. Særlig bør Norge ikke ha noen illusjoner om hjelp fra Sverige om vi blir angrepet militært.

Signaleffekter skal man likevel ikke kimse av. Avtalen kan tolkes som et lite hint til Russland om at de tre landene samlet har mer å stille opp med enn hvert enkelt. Ordet "konflikt" i teksten (ihvertfall i pressemeldingen) tyder på at man er villig til å gå lenger enn før for å advare en mulig fredsforstyrrer.

Det at ett NATO-medlem og to nøytrale land samler kreftene på et avgrenset geografisk område gir et hint. Men den virkelig store forskjellen realiseres først dersom Finland tar opp igjen den interne diskusjonen om medlemskap i NATO. Svenskene gjør det neppe.

Politisk i Norge er avtalen relativt "ufarlig" og kan faktisk få prinsipiell støtte fra politiske uteliggere som det kommunistiske Rødt, det NATO-fiendtlige Sosialistisk Venstreparti og kanskje det udefinerbare MDG. Skjønt militærøvelser og krig forurenser så mye at klimasvermerne antagelig vil vegre seg eller protestere.

"Den nordiske modellen" for forsvarssamarbeid kan bli et sidespor i forhold til de virkelig store utfordringene, men kan også sies å ikke gjøre noen stor skade. Fokus avspores i forhold til NATOs paragraf 5 og nødvendige nye tosidige avtaler med USA. De siste kan være like om hjørnet. På den annen side vil den russiske ambassaden på Drammensveien merke seg intensjonsavtalen, tolke og analysere den og sende melding hjem til Kreml med en anbefaling om eventuell motreaksjon.


tirsdag 22. september 2020

Lengselen etter det normale

 Oppblomstringen av altfor mange nye Corona-tilfelle (China-viruset Covid-19) i Norge kan ha flere årsaker. Jeg oppsummerer den viktigste forklaringen i fire ord: Lengselen etter det normale.

En god del av oss er begynt å gå lei, men følger fortsatt helsemyndighetenes råd og anbefalinger, ja, forbudene også. Andre gjør ikke det. De gir blaffen.

De siste tilhører en del av gruppen "unge voksne" pluss noen tenåringer som tror det er en menneskerett å leve livet som unge, udødelige løver i festrus og tette sosiale sammenkomster uten hensyn til andre. Vi snakker om 68`ernes barnebarn, de som er født inn i og oppvokst som en dessertgenerasjon. De aller fleste er vant til å velge fra øverste hylle. De har sjelden eller aldri fått nei til å tilfredsstille sine behov. Behov de ikke er vant til å arbeide for eller utsette til pengene er spart eller tjent.

Gjelder ikke alle

Dette gjelder slett ikke alle på det omtalte alderstrinnet, men der er en klar overhyppighet. 20-30-åringene det gjelder har stort sett fått milde symptomer om de i det hele tatt har kjent dem. Sykdommen går raskt over, deretter tror de unge at de kan fortsette kjøret. Få om noen tenker på den vertikale linjen oppover fra egensmitte og inkubasjon til sårbare, mer skrøpelige aldersgrupper, og horisontalt til dem med kroniske sykdommer og lidelser.

Jo, da, det har vært noen alt for store utbrudd i enkelte etniske grupper og bydeler i urbane strøk, grandiose brylluper og religiøse festligheter der alle andre hensyn enn kultur og tradisjoner er satt til side. Men så ser vi altså en krystallklar tendens til smittetopper i landets universitetsbyer, kort og godt blant "studerende ungdom". De innledende fest- og fyll-ukene, også kalt fadderuker, var en yngleplass av de sjeldne for viruset. Med et lite unntak for denne våren, er vel fadderukene å regne som fortsettelse av russetiden.

Overvurderte uker

Jeg har selvfølgelig lest og hørt om alle de positive og rosende omtaler av disse innledningene til studier, alle forsvarsinnleggene og bortforklaringene - uten å bli spesielt imponert, Corona-krisen tatt i betraktning. Det viktigste med dagene før forelesninger, kollokvier og selvstudium (eventuelt over nett) er praktisk informasjon om hva som finnes hvor. Introduksjonen kan utmerket godt foregå på en saklig og informativ måte uten begersvingende samlinger med salig rus. Studier er arbeid, hardt arbeid. Et frikvarter i en helg er både rett og rimelig innimellom. Studenter på samme institutt og avdelinger finner hverandre uansett, og gode sosiale bånd knyttes. Noen tror at det aller viktigste ved studier er trivsel, ikke sant? Eller?

Moraliserende? Ja, og jeg kommer til å moralisere i slike sammenhenger til krampa tar meg. Alt for mange sukrer pillen, unngår å kritisere, ligger lavt. Det gjelder jo å "være på parti med ungdommen", da føler man seg kanskje litt yngre selv. Mange med meg har vært gjennom slike studieperioder i livet, og vi overlevde og hadde det livlig og fornøyelig og helt ok fram mot prøver og eksamener. Man får faktisk også tilfredsstillelse gjennom vissheten om nyervervet kunnskap og personlig utvikling - uavhengig av øl-seidelen eller vinglasset. Selvsagt kjenner jeg til at kaffelatte-generasjonen ser annerledes på disse tingene.

Lengselen etter det normale

Etter hvert som tiden går og krisen ikke glir helt over, blir det selvsagt et spørsmål om tålmodighet, utholdenhet og evne til å tåle det som mange oppfatter som motgang i livet. Men vi bør huske at det er verre for dem som har mistet jobben, er permittert og ser med uro på fremtiden. Familieøkonomien er ikke som før, usikkerheten legger en klam hånd over hverdagen. Eldre ensomme på institusjon lider under manglende sosial kontakt, og savner besøk. 

Bedriftseiere ser markeder og omsetning forsvinne, livsverket til gründere knuses til ruiner. Nesten alle ser frem til at forholdene blir slik de var i februar i år. Det er normalt. Høyst normalt og menneskelig å tenke slik.

Men å komme tilbake til normalen er krevende. Det krever utholdenhet i dugnaden. Noen har imidlertid meldt seg ut. Likevel bør vi huske at det fortsatt er krise, at mye er unormalt, og hensyn må tas. Og frem til normalsituasjonen er der, er det nødvendig å følge råd og anbefalinger og ikke slappe av - ennå.

Begrenset frihet

I tillegg til dagens tilstand kommer en tilleggsbyrde som er uvant for nordmenn og nordboere i Vest-Europa: Den personlige friheten, friheten til å velge: Velge hvor man vil oppholde seg, velge feriemål eller gi seg ut på nødvendige arbeidsreiser. Ikke slik at man absolutt søke seg til ferieopphold i inn- eller utland. Vissheten om at det er mulig er nok. Så får en heller spare eller prioritere.

Men i denne perioden har vi også oppdaget at ikke så rent få politiske krefter vil begrense friheten permanent: Ikke fly, for det tåler ikke klimaet. Reis helst ikke til utlandet, for vi må være nasjonale og søke ut i eget land. Ikke importere varer fra andre, særlig fjerntliggende land, for vi må handle kortreist og berge oss selv hos den norske bonden. Vi må for all del ikke reise på handletur til Sverige, for det taper norske butikker - og Vinmonopolet - på. Dessuten kan vi bli smittet og ta med oss Corona tilbake til Norge.

Det siste er egentlig latterlig. Alle som har vært i de store, luftige kjøpesenterne og dagligvarebutikkene langs grensen i vårt naboland, vet at er det noe sted man kan holde avstand, så er det der. Sammenlignet med tilsvarende norske dagligvarebutikker er det mye større smittefare her hjemme. For ikke å snakke om "Brustadbuene" på 100 kvm.

Vikarierende motiver og argumenter

I den norske debatten om det velsignede nasjonale, nære og kortreiste savner jeg en mer kritisk holdning til argumentene og påstandene som skyller mot oss: Hva er den egentlige årsaken til man krever kjøp og salg bare innenfor landets grenser? Hva har vedkommende parti, organisasjon eller enkeltrøster å tjene på nettopp det standpunktet? Det skulle vel ikke være kommersielle egeninteresser, vel?

Skjulte motiver kan ligge der, i tillegg til tilsynelatende uskyldige krav om å kjøpe hjemme, være hjemme og "omstille seg". Selv tror jeg lengselen etter det normale vil vinne over egoismen, fanatismen og nasjonalismen i mange politiske budskap.

Et lite land i verden

For er det noe Corona-krisen har lært oss, så er det at Norge er et lite land i verden. Vi er avhengig av å samarbeide, følge internasjonale regler og standarder. Avhengig av å kjøpe og selge. Gjerne besøke hverandre. Norsk reiseliv savner umåtelig de utenlandske turistene som norske ikke kan erstatte - til det er vi for få. Da kan vi ikke begrense våre egne reiser i deres land. Skit i verden, leve Norge.

Et vikarierende argument er at vi ikke lenger skal kjøpe varer fra land som har lavere lønninger og dårligere arbeids- og levekår enn i Norge. Følges en slik linje, vil fattigdommen komme tilbake med full styrke i regioner som nå var i ferd med å komme ut av nøden og fattigdommen. Fattige land skriker etter turistene som forsvant. Noen bryr seg ikke om det. Hensynet til den sterkt subsidierte bonden eller vareprodusenter med høyt kostnadsnivå teller sterkere.

Jeg ser trumpismen i mange små og store standpunkter om dagen. Det forsterker drømmen om det normale.


søndag 20. september 2020

Nyheter, kommentarer og det kommersielle

 Aftenpostens utviklingsredaktør Eirik H. Winsnes forteller oss i en oppklarende kommentar ("Bak forsiden") søndag 20. september hemmeligheten om de store og små aviser som har gjennomgått digitaliseringsfasen med suksess. Han bruker New York Times som kroneksempel, men det skinner jo gjennom at Aftenposten er et lignende tilfelle. Og det er for så vidt korrekt: Avisen er gått igjennom prosessen på en vellykket måte, slik at de største inntektene nå kommer fra abonnentene. Det gjelder ikke bare papiravisen med digitalutgaver og løpende oppdatering, men også et utall spesialtidsskrifter (der undertegnede særlig setter pris på Aftenposten Historie).

Avisen er berget gjennom krisen. Det samme kan sies om andre store mediehus, eksempelvis A-Media (Arbeiderpressen). At almenheten i stigende grad føler og gir uttrykk for mistillit til presse, medier og journalister blir ikke problematisert, men det er heller ikke tema i denne forbindelse. Mistilliten, den lavere troverdigheten, har med innholdet å gjøre: Journalister som med ledelsens støtte driver kampanjejournalistikk for å oppnå en spesiell effekt (også politiske og ideologiske mål), vinkling som utelater viktige fakta fremfor en mer distansert journalistikk som vektlegger "på den ene side, på den annen side" og overlater til leseren å trekke konklusjon og ta standpunkt.

Noe riktig, noe galt

Winsnes har rett i noen påstander og avsnitt som nærmere forklarer det heldige utfallet: "Innholdet er verdien, ikke kanalen", "Få snarveier til langsiktig vekst" - det siste handler om problemet med å beholde abonnentene over tid, hvilket skjer best når leserne opplever at innholdet er relevant. Han vektlegger kvalitetsjournalistikk som er presentert i et enkelt, smidig og tiltalende produkt. Greit nok.

Men så kommer han til et tredje avsnitt som får undertegnede til å steile: "Bryt ned organisatoriske siloer". Winsnes applauderer at for eksempel NY Times, og vel også Aftenposten, ikke lenger har klare organisatoriske skiller mellom redaksjonell og kommersiell side, altså journalistene og "annonseavdelingen" for å bruke et godt, gammeldags uttrykk. Eller mellom ulike fagavdelinger og mellom produksjon og distribusjon. "Dette er fullt mulig å få til uten at kommersielle mål styrer de redaksjonelle hensynene", hevder han.

Det kommersielle styrer

Uenig, dypt uenig. Det synes kan hende ikke så godt i en abonnementsavis med relativt få annonser knyttet til teksten, som i Aftenposten. Men beveger vi oss ut av Schibsted-huset og tar en titt på hva som skjer i lokalavisene landet rundt, er det ingen som helst tvil om at alt for mange journalister - med eller uten påtrykk - nå i alt for stor grad skriver for annonsørene og deres produkter, tjenester og budskap.

Det mest slående eksempel er flommen av artikler som skal tilfredsstille eiendomsutviklere og eiendomsmeglere og deres kommersielle interesser. Der er en klar sammenheng mellom alt som skrives om boligmarkedet, og eiendomsannonser. Det er tross alt ikke samtlige abonnenter som er i ferd med å selge boligen eller forberede overgang fra villa og rekkehus til leilighet i en blokk. Selvsagt kan redaksjonen og markedsavdelingen fornøyd notere et stort antall "klikk" på boligartikler. Det skulle bare mangle - variasjonen i innhold ellers, tallet på kultur- og sportsnyheter eller reportasjer, for ikke å si lokalhistorie, er gått dramatisk ned. Leserne blir gitt de valg som kommersielle hensyn tillater. Når andre stoffområder ikke blir dekket, står boligartiklene igjen.

Mengde og variasjon går ned

Noe av det samme kan sies om bilannonser. Og en rekke andre produkter og tjenester som omtales redaksjonelt på en positiv måte. Mange nye bedrifter og foretak, gründere og jobber blir omtalt - vel vitende om at slike selskaper i en startfase er avhengig av å bli kjent og nærmest anbefalt for leserne. De annonserer, er nødt til det. I startfasen lever de fleste på litt egenkapital, lån og velvillige banker. Noen måneder eller få år senere er de gått konkurs eller styrt avviklet. De erstattes av nye håpefulle nyetablerere. En del av dem fortjener riktignok omtale etter journalistiske kriterier (uavhengig av annonser), men ikke alle.

Ser man på hva slags - og mengden - av stoff norske aviser presenterte, "trykket", på for eksempel 80- og 90-tallet og sammenligner med dagens situasjon, er forskjellen enorm. Både i volum, lengden på seriøse oppslag, og variasjon i innhold med notiser og hverdagsnyheter, er tallet på titler gått dramatisk ned. Spesielt i papiravisene. Tidligere kunne alle finne noe som interesserte, som var nyttig og relevant. Ikke slik nå. Lesning av lokalavisa gjør egget mer og mer bløtkokt. Men abonnementsprisen har steget jevnt og trutt. Det er faktisk underlig at abonnentene ikke har oppdaget det og tatt affære. Eller forbrukermyndighetene. Man betaler opplagt en alt for stor pris for mindre å lese.

Jeg tror for min del at boblen før eller siden vil sprekke.

fredag 11. september 2020

Moria og fornuft

 Brannen i flyktningeleiren Moria på den greske øya Lesbos har engasjert mange mennesker som følge av dramatiske TV-reportasjer. Fortvilte mennesker som i det lengste håper å få slippe ut av leiren, roper og skriker ut sin nød og fortvilelse. Hva og hvor vil de? De vil ut av leiren og over til det greske fastlandet selvsagt og helst søke en fremtid i det forjettede Europa, de lovede landene, der fremtidsutsiktene for enkeltpersoner og familier synes lysere. Det er lett å forstå de 13.000 i den trangbodde leiren. Brannene ser ut til å være påsatt av unge og uansvarlige, aktivistiske  unggutter. Det er det vanlige mønsteret.

Og den norske regjeringen har altså - før brannen - vært i beredskap og gjort forberedelser til å ta imot 50 flyktninger, eller rettere sagt migranter. Det er greit når Solbergs mannskap har lovet å ta sin del av ansvaret sammen med 8-10 andre europeiske land. Tallet 50 virker tilfeldig ("ta et tall"), men er egentlig ikke så lite tatt i betraktning vår befolkning på 5,4 millioner - mot EUs 445 millioner. Tar vi med hele Europa (vest for Ural) snakker vi om 750 millioner mennesker. Mange tar ikke dessverre ikke ansvar for verdens flyktninger. Det øker presset på dem som gjør det.

Norge tar imot mange

Norge ligger høyt på listen over land som tar imot flyktninger som trenger et nytt oppholdssted, særlig  i forhold til folketallet vårt. I år skal vi ta imot 3.000 såkalte kvoteflyktninger (overføringsflyktninger) etter avtale med FNs flyktningkommissær. Corona-pandemien har gjort at bare noen hundre er kommet hit til landet i år. Men de kommer. Dette er flyktninger som er "klarert" av FN. De har fått sin status bekreftet og bosettes direkte i norske kommuner uten opphold på asylmottak.

Hvorfor er det oppstått så mye skrik og skrål, moralske pekefingre og krav om mangedobling av flyktninger/migranter til Norge, spesielt fra Moria-leiren? Der er flere årsaker: Vi er visstnok en humanitær stormakt, vi blør når vi ser mennesker i nød, vi vil så gjerne hjelpe. Dessuten styres svært mange av sterke TV-reportasjer som igjen styrer manges følelser. Det er nettopp hva det dreier seg om: Følelser. De blir pisket opp av mediene, som selv ikke har eller tar ansvar for konsekvensene. Det er ikke deres jobb. De skal skape engasjement som gir høye seertall. Konsekvensene av reportasjene er ikke deres ansvar. Det er landets myndigheter som får konsekvensene i fanget, ikke de som formidler inntrykk, eller de som krever og demonstrerer.

Profesjonelle påvirkere

Så må jeg i tillegg nevne de "profesjonelle" påvirkerne som ut fra sitt mandat har interesse av at det kommer et høyest mulig antall flyktninger til Norge: UNICEF, Redd Barna, Amnesty International, Røde Kors, Norsk Folkehjelp (LOs Røde Kors) og et utall andre som gir sitt besyv med. Ingen har eller tar ansvar for konsekvensene av en stor flyktningstrøm til Norge. De har bare i og for seg sin sympatiske formålsparagraf. De har også ivrige generalsekretærer og medlemmer som utgjør en høyttalende pressgruppe. De er interessegrupper med særinteresser. Gode og velmente alle sammen.

Så har vi selvfølgelig noen politiske partier, særlig deres ungdomsorganisasjoner, som gjerne vil opptre prektigere og mer moralsk høyverdige enn andre. Som stadig finner på påskudd til å kritisere "regjeringa". Selvsagt vil noen også gjerne "markere seg" internt og utad, få presseoppslag og bli sett på som menneskehetens mest humane verdensborgere.

Flest mulig bør hjelpes

Men spørsmålet er hva som er det fornuftige å gjøre, slik at flest mulig kan hjelpes. Moria-leiren er nå delvis utbrent, men planer og arbeid er alt satt i gang for gjenoppbygge leiren. Forhåpentlig blir leveforholdene da bedre, og asylsøkerprosessen kan gjennomføres i tryggere former. Her kan Norge bidra, og det er også hva Hellas ønsker. For i Moria-leiren sitter et flertall migranter som har tatt seg ulovlig inn i Europa. Svært mange, kanskje et flertall, er ikke mennesker som har krav på beskyttelse ifølge FNs normer. Det dreier seg om lykkejegere, økonomiske flyktninger som ønsker seg en bedre fremtid. De oppholder seg i leiren mens de venter på å få asylsøknader avgjort i det første EU-landet de er kommet til. At Hellas etterlyser større solidaritet i EU for å avhjelpe presset mot egne strender, er forståelig.

Jeg unntar her de rene krigsflyktningene fra Syria og for eksempel Jemen. Klart de bør få midlertidig opphold i et naboland. Men hva gjør de arabiske rike oljesheiklandene? Så godt som ingenting (unntaket er Syrias naboland, de har virkelig stilt opp siden 2014! Mer støtte til dem!).

En utpresser ved navn Erdogan 

At leiren er overfylt, er egentlig ikke grekernes eller vårt ansvar i utgangspunktet, selv om det er maktpåliggende å hjelpe. Vi må huske at svært mange av migrantene har gitt seg ut på farlige sjøreiser i spinkle farkoster. Noen vil karakterisere reisen over som direkte uansvarlig. Det gjelder i enda større grad sjøreiser fra Tunis og Libya, men Moria-flyktningene kommer for det meste fra Tyrkia, etter at en uforutsigbar  og brutal utpresser ved navn Erdogan har brutt avtalen med EU og "tillatt" migranter å ta seg over til Lesbos.

Norge har store økonomiske ressurser, og vi bruker langt mer av brutto nasjonalprodukt enn andre til u-hjelp og tilgrensende formål. Vi har ingen ting å skamme oss over. Den norske kronen er såpass sterk i forhold til lokale valutaer (gir mer kjøpekraft der) at det mest fornuftige er å bruke kronene lokalt og regionalt i Midt-Østen og Nord-Afrika. Vi får mye mer ut av hjelpen ved å sette inn ressursene i land der de fleste av verdens 70 millioner flyktninger opphold er seg. Det desidert dummeste vi kan gjøre, er å ta imot et stort antall for bosetning i Norge. Det er kostbart, og vi hjelper da langt færre enn vi ellers kunne gjort.

"Vi kan ta imot mange flere"

Hva med alle de norske kommunene som høylydt forteller oss at de "kan ta imot så mange flere", og viser til tomme asylmottak og personale som står klar? Her skal vi være klar over at disse kommunene med sine ordførere kan ha et tilleggsmotiv for å si nettopp det: Det dreier seg ofte om distriktskommuner med fallende innbyggertall. De bygde fortjenstfullt opp en kapasitet etter flyktningkrisen i 2015-16. De har ansatte med kompetanse og erfaring med bosetting av flyktninger. De får store bidrag fra staten gjennom flyktningtilskudd og økt omsetning i kommunen. Flere innbyggere kommer i jobb. Bygdas innbyggertall stiger på papiret. Klart de synes at tallet 50 er pinglete og knusselig. Alle vil ha en del av statsbidragene som følger flyktningene. Men det sier de selvsagt ikke høyt. Det passer seg bedre å snakke moral som et vikarierende argument.

En kynisk betraktningsmåte? Greit, det - men også mer fornuftig.

lørdag 5. september 2020

Navalnyj og hacking

 Det er ingen som helst tvil om at den russiske bloggeren, opposisjonslederen og korrupsjonsjegeren Aleksej Navalnyj ble lurt til å ta til seg en svært avansert nervegift like før en flytur i hjemlandet Russland for to uker siden. Den tyske regjeringen, som ellers pleier nære forbindelser med Russland og det autoritære Putinregimet (eks. setter seg i en utsatt posisjon ved å gjøre seg avhengig av russisk gass - Stream 2), uttaler at det foreligger "utvetydig bevis" på at Navalnyj ble forgiftet av en variant av Novitsjok.

 Tyskland protesterer mot slike kriminelle metoder mot en politisk opposisjon. En oppegående verden (dvs. den siviliserte delen av den) fordømmer denne type virkemidler for å undertrykke en opposisjon. 30 EU-land protesterer. Norge inntar samme standpunkt. NATO ved generalsekretær Jens Stoltenberg har levert en usedvanlig sterk protest og fordømmelse og ber om at Russland gjennomfører en fullstendig og åpen etterforskning. Russiske myndigheter benekter alt, som vanlig.

Det aller mest alvorlige ved Novitsjok er at det er en statlig, militærgradert nervegift. Den ble utviklet og produsert i Sovjet-Unionen i perioden 1971 til 1993 og er tatt omhyggelig vare på siden. Selvsagt kontrollerer Putin bruken av giften. Han behøver ikke nødvendigvis ha undertegnet en skriftlig ordre om å bruke den mot Navalnyj direkte. Men han har desidert mulighet for å kontrollere om noen andre gjør det. Eksempelvis landets hemmelige tjenester.

Det er bare en tilfeldighet at Navalnyj - til nå - har overlevd giftattentatet. Forbundskansler Angela Merkel karaktereriserer angrepet som et drapsforsøk. At russiske leger stiller seg uforstående til at et nervegiftangrep fant sted og "ikke har funnet noe", er bare hva man måtte vente.

Hvorfor går Putinregimet til fysiske drapsforsøk på opposisjonsledere? Selvsagt på grunn av frykt. Nervene er sannsynligvis i ulage etter det som har skjedd i Hvite-Russland de siste ukene. Fra før er det meste av Ukraina tapt for Moskva. Blir Hvite-Russland demokratisk folkestyrt og i verste fall vender seg vestover, står Russland for tur - dersom en tilstrekkelig stor del av befolkningen ser en troverdig opposisjon med en leder som alternativ.

La oss ikke ha noen illusjoner om hva dagens russiske regime er i stand til å gjøre mot sine motstandere. Mektige oligarker, som støtter Putin, føler de er på gyngende grunn. Putin er avhengig av dem. Når de russiske lederne ikke nøler med å benytte brutale virkemidler for å slå ned sine egne, hva er de da ikke villig til å gjøre mot motstandere, "fiender", i andre land?

De siste dagene har vi tatt imot nyheten om at stortingsrepresentanters eposter er blitt hacket. Det er ganske sjokkerende. Knapt noen institusjon er bedre beskyttet mot slike innbrudd enn Stortinget. Den ene avanserte "brannmuren" etter den andre omringer representantenes databruk. Det er knapt noen amatør som klarer å bryte gjennom disse murene, ingen hobby-hacker på gutterommet makter det.

Det er opplagt tale om et hackermiljø med store ressurser, både menneskelige og tekniske. Som de russiske trollfabrikkene. De står sannsynligvis bak en rekke dataangrep mot vestlige kjernevirksomheter de siste årene. Storstilte, koordinerte aksjoner kan lamme helt sentrale samfunnsfunksjoner. Russernes innblanding i det amerikanske presidentvalget for fire år siden, er nå godt dokumentert.

Jeg har nevnt det flere ganger tidligere: Det er bare ett språk russerne under Putin forstår, og det er motmakt og gjengjeldelse. Så kraftige motangrep at de gjør stor skade på deres egen samfunnsberedskap. Det er i grunnen merkelig at ikke amerikanske etterretningsorganer (eller andre NATO-lands datasentre, eksempelvis i Estland) ikke for lengst har gjort noe lignende. Som en advarsel. I stedet konsentrerer man seg om kun forsvar av egen databruk. Det holder ikke. Angrep er av og til det beste forsvar. 

Noe av det samme gjelder de forstyrrelsene russerne utfører i nordområdene når allierte, varslede militærøvelser finner sted, de som blant annet rammer GPS-navigering, og skaper alvorlige problemer for sivil flytrafikk. Russerne øver på slike forstyrrelser som ledd i et mulig fremtidig konflikt.

Det er liten tvil om at NATO, spesielt USA, har kapasitet til å foreta motangrep gjennom hacking eller total lammelse  av russiske institusjoner. Den eneste grunnen til at man hittil har forholdt seg passive, må være at man ikke ønsker å avsløre denne kapasiteten og hvilke fremgangsmåter NATO vil benytte om behovet oppstår under en krise.

fredag 28. august 2020

Tinget og Tangen

Vår kommende oljefondssjef, Nicolai Tangen, tok siste stikk og oppnådde fullstendig seier i den for Stortinget pinlige affæren rundt hans arbeidsavtale med hovedstyret i Norges Bank. Han tiltrer 1. september. 

"Førsteutkastet" til avtale var egentlig tilstrekkelig når det gjelder å skille privatøkonomi fra rollen som sjef for oljefondet. Det er hovedstyret og sjefen i sentralbanken som har kompetansen og intern og ekstern utredningsekspertise i det viktige spørsmålet om Tangen på noen måte - i rollen som oljefondssjef - hadde mulighet for å gjøre disposisjoner som også ville gavne hans privatøkonomi gjennom AKO Foundation. De vanntette skott var egentlig sveiset ferdig, og han kunne uten videre ha tiltrådt stillingen.

Men så har altså banken et representantskap (tilsynsorgan på vegne av Stortinget) på 15 medlemmer, som mente noe annet. Det er interessant å se på hvem som egentlig sitter i dette tilsynsorganet, hvilken bakgrunn medlemmene har og hvilke kunnskaper de har om internasjonale investeringsstrategier og finjus rundt rolleblanding.

Varierte CV`er

En rask gjennomgang av medlemmenes CV`er får en til å sperre øynene opp. Bare et lite mindretall har vært eller er involvert i næringsliv, finans og internasjonale investeringer. 14 av dem har politikerkarrierer bak seg. De fleste har sittet på Stortinget, noen har vært litt lenger oppe i systemet som statssekretærer, statsråder og en har til og med vært stabssjef ved statsministerens kontor. For flere av dem gjelder det at de er typiske broilere som er alet opp i partiapparat, kommunestyrer og fylkesting - før de altså endte i nasjonalforsamlingen i kortere eller lengre perioder. De fleste er ikke blant våre mest markante og kjente folkevalgte.

Slik jeg leser utnevnelsene til Norges Banks representantskap, dreier dette seg i all hovedsak om belønningsverv for "lang og tro tjeneste" i politikken, verv som gir en myk overgang til lavere inntektsnivå like før pensjonering.

Omtrent som utnevnelsene til fylkesmenn - et offentlig byråkratisk verv vedtatt i statsråd med en noenlunde fordeling på partitilhørighet etter velgeroppslutning. Representantskapet tåler godt sammenligning med et supperåd.

Fra de fleste partier

Blant medlemmene finner vi 4 tidligere Ap-politikere, 3 Høyre-folk, 2 fra Frp, 2 fra Senterpartiet, 1 med Venstrebakgrunn, 1 fra KrF og 1 fra SV. De har tidlig i sine liv drevet barne- og ungdomsarbeid, vært i  eiendomsbransjen, skolen (en har vært lektor, en annen adjunkt), et par har befalsutdannelse fra Forsvaret, en har vært sykepleier - og en har jobbet som journalist i A-pressen før rikspolitikken kalte.

En skikkelig farveklatt og regnbuespredning, men med liten erfaring fra det området de skal overvåke på vegne av Stortinget.

Det var altså dette tilsynsorganet som valgte å stikke kjepper i hjulet kombinert med utlegging av snubletråder i forhold til Tangens tiltredelse. De 15 medlemmene rapporterer altså til Stortingets finanskomite, der det sitter mange dyktige mennesker. Komiteen måtte selvsagt ta rapporten alvorlig. Og hvilket alvor!

En venstreaksjon

Jeg ser for meg at det var opposisjonens representanter i finanskomiteen som tok initiativ og satte seg i høygir for å svekke Nicolai Tangens posisjon etter høytidelig stortingshøring og representantskapets innledende muntlige uttalelser. Av uforståelige grunner falt resten av komiteen inn i folden.

Hvorfor? Ville han kunne berike seg gjennom å være toppsjef i oljefondet? Nei, ikke ifølge sentralbanksjef og hovedstyre. Men han var rik fra før! Som kjent er det blant nordmenn ikke så rent få hvis viktigste drift er misunnelsen. Det sies at den til og med overgår kjønnsdriften. 

Tangen er nemlig en reinspikka `kapitalist. Han startet med to tomme hender og er blitt milliardær. Skummelt og politisk ukorrekt. Det må bare innrømmes at slike holdninger er en motivasjonsfaktor når noen i ledende samfunnsroller skal "tas".

Representantskapets leder, med Høyrebakgrunn, kom med oppsiktsvekkende meningsytringer som ga ytterligere vann på mølla. Uttalelsene var feilaktige, opplysninger var ikke korrekte og de var svært mistenkeliggjørende. Det verste var påstanden om at sentralbankloven kunne være brutt. Beskyldningen var så løs og dårlig underbygget at den ikke kom med i den skriftlige rapporten til finanskomiteen.

Politisk press, og lover og regler

Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzschner har skrevet en utmerket analyse av sakens viktigste sider. Han konklusjon er: "Hvis Stortinget skal gripe inn i en lovlig inngått arbeidsavtale, må Stortinget selv følge lover og regler. Det har ikke skjedd i dette tilfellet".

Han mener Stortinget har bidratt til å presse frem en "løsning" (at Tangen overdrar hele sin formue til AKO Foundation og setter pengene i banken) på en ureglementert måte. Det har svekket både Norges Banks uavhengighet og forutsigbarheten til hele styringssystemet.

Når vil Stortinget kunne følge opp denne tråden i andre og senere tilfelle? Det er rett og slett en skummel utvikling i det norske demokratiet.

Var det bare finanskomiteens medlemmer som tok representantskapets rapport for god fisk? Og at resten av representantene var uskyldige tilskuere? Nei. Denne type store, prinsipielle og betente saker blir drøftet i samtlige partiers gruppemøter og får en konklusjon her. Finanskomiteens medlemmer må ha fått ryggstøtte fra samtlige partier. Jeg ser ikke bort fra at både finansminister og statsminister har gitt signaler som førte til at en ny arbeidsavtale ble presset frem.

Lykke til, Tangen

Selv ønsker jeg Nicolai Tangen lykke til som oljefondssjef. Han har kvalifikasjonene, holdningene og innsikten som skal til for å øke olje-(pensjons-)formuen til beste for det norske velferdssamfunnet i stort. Vi har sett hvor viktig oljefondet har vært under pandemikrisen. Det er en formidabel støtpute mot andre senere kriser. De som vil avvikle olje- og gassproduksjonen fortere enn svint vet ikke hva de snakker om. Selv om fondets avkastning i dag kommer fra en rekke andre investeringsobjekter. 

Det er snakk om hundretusener av arbeidsplasser, om distriktspolitikk, om teknologiutvikling som kommer mange andre sektorer til gode.

I årene som kommer, vil vi helt sikkert få vite flere detaljer rundt Tangen-bråket: Hvem som tipset VG om et flybårent seminar i høy prisklasse, hvem som har forsynt tabloidpressen med forslag til angrepsvinkler. Jeg tipper at noen av de forsmådde som søkte samme stilling men ikke fikk den, har spilt en rolle.

Tillit til Norges Bank og Oljefondet nasjonalt og internasjonalt har vært fremhevet som viktige ingredienser og motiv bak forsøket på å skvise ut Nicolai Tangen og forhindre at han tiltrådte. Det er i så fall en mistillit som er skapt av aktørene i debatten. Ikke av sentralbanksjef Øystein Olsen, ikke hovedstyret.

Og respekten for Stortinget? Den har alltid ligget dypt i min sjel. Men Tangen-saken har ført til at den er kraftig redusert.

onsdag 26. august 2020

Blir de noen gang norske?

De voldelige opptøyene i Bergen der en motdemonstrasjons-mobb gikk til fysisk angrep på lederen av SIAN og kastet stein på politifolk, får meg og vel også andre til å stille noen spørsmål:

- Vil de unge muslimene som brøt politisperringene og klarte å skade frontfiguren i "Stopp islamiseringen av Norge" - kanskje med hensikt å drepe ham - noen gang bli norske?

- Hva slags miljø er motdemonstrasjons-mobben oppvokst i? Hva slags oppdragelse har de fått? Hvilke påvirkninger er de blitt utsatt for i moskéene? Hvor mye innsikt har de fått i norske holdninger til ytringsfrihet? Hva slags ukultur er de preget av? Hva gjør dem så usiviliserte i denne type situasjoner?

I Norge er rammene for å ytre seg fritt vide, selv om grenser finnes. Man kan - i ettertid - bli tiltalt og dømt for injurier, eller for brudd på rasismeparagrafen. Men en ytring, også en usaklig, beinhard kritikk, blir ikke stoppet i forkant i det norske samfunnet. Det har noen av demonstrantene åpenbart ikke lært.

 Noe unorsk

Det var noe fremmed og unorsk over motdemonstrasjonen. Med fysisk makt skulle SIAN hindres i å fremføre sitt budskap. Jeg tar overhodet ikke stilling til innholdet i dette budskapet, det er irrelevant i denne sammenheng. Prinsippet om ytringsfrihet trumfer den konkrete situasjonen.

De "etnisk norske" som også deltok i motdemonstrasjonen, var litt mer tilbakeholdne med maktbruk, men de brukte alle andre metoder for å overdøve SIAN-lederen: Høye brøl og ukvemsord, trommer og trompeter skulle forhindre at budskapet ble hørt og oppfattet.

Dette er et klart svakhetstegn ved noen antirasister: De tør ikke lytte - eller la andre lytte - til meningsytringer de ikke liker. Ytringene skal stanses, kveles og feies bort i det offentlige rom. Med fysisk makt og personangrep.

Gjorde en god jobb

Politiet, som stilte mannsterkt for å holde SIAN og motdemonstranter fra hverandre, gjorde jobben sin. Norsk politi tar ikke stilling til innholdet i det som sies foran mikrofonen. Norske politifolk sørger for at ytringsfriheten lever og blir respektert - uansett ideologisk eller politisk bakgrunn. Punktum.

Da mobben brøt sperringene og gikk til angrep på bred front, måtte politiet ty til sterke virkemidler som pepperspray og tåregass. Ut fra situasjonen som ble skapt av mobben, var det helt på sin plass. Fra TV-opptakene kunne jeg ikke se at noen "ansvarlige" forsøkte å stanse dem.

Jeg oppfattet det som noe puerilt og umodent når en demonstrasjonstalskvinne får seg til å gjøre politiets opptreden til hovedsak. "Det var da ikke nødvendig å ty til tåregass". En dum uttalelse.

Ti dem ihjel

Demonstrant-mobben har åpenbart ikke lært noe av det mest grunnleggende i debatt-teknikk som svar på usaklige og krenkende ytringer: Ti dem ihjel. Still ikke opp for å høre på provoserende budskap. La dem være luft. Eller - om man likevel vil være til stede: Snu ryggen til og ti stille. Det er alltid mer frustrerende for SIAN-lignende kretser å bli latterliggjort på denne måten.

Og så må vi andre ikke gå med på den flaue reaksjonen som enkelte ikke helt oppegående og klarttenkende kommentatorer har fremført: De stakkars muslimske voldsdemonstrantene må "forstås". De er jo krenket, stakkar. De får høre at religionen deres ikke er noe tess, den er farlig, umenneskelig og kan føre til sharialover. Da må man vel være overbærende med litt knuffing og slåssing? Og se litt stort på steinkasting mot politiet?

Nei, voldsbruk i den offentlige debatten skal ikke "forstås", aksepteres eller unnskyldes. Uansett fra hvilken hold den kommer, fra høyre eller venstre. I dette tilfellet var det den ekstreme venstre-raddisen som viste sitt sanne ansikt. I andre tilfelle kan voldsbruken komme fra høyre.

Ikke gjør dem til martyrer

Angrepet på SIAN-lederen kan lett få en annen uønsket virkning - at den vesle flokken kan bli oppfattet som martyrer, først og fremst i egne rekker, men muligens også i en utvidet krets. Disse enkle mekanismene er åpenbart ikke forstått eller påaktet av dem som ikke synes visse ytringer skal være "innafor".

Tilbake til spørsmålet om de muslimske tenåringene noen gang vil bli, eller oppføre seg, som "norske":

Selvsagt håper alle det. Jeg ser at flere moskéledere har bedt "sine" ungdommer besinne seg, ikke stille opp når SIAN fremfører sine ideer og påstander på gater og torv. Jeg hører ledere i ungdomsklubber advare, jeg oppfatter at moderate antirasister forsøker å dempe reaksjonsmåtene.

Så finnes sikkert også de i miljøet som dessverre hisser til mer aktivisme, mer hat og mer sinne - for å forsvare religionen - det helligste og mest dyrebare av alt.

Det vi kan håpe på, er at religionskritikk også innen islam etter hvert får en naturlig - og større - plass. Eller aller helst: at sekulariseringen skyter fart og at våre gode innvandrere lærer å tilpasse seg og respektere norske verdier. Det er i Norge de skal leve og bo i generasjoner fremover. De aller, aller fleste gjør det allerede.


tirsdag 18. august 2020

Interessante ting skjer i Midt-Østen

Det skjer en interessant utvikling i Midt-Østen om dagen, lite påaktet og kommentert i norske medier, som antagelig er lamslått over det som har foregått de siste dagene og trenger tid til å områ seg.

Sist mandag slo nyhetsbomben ned: De forente arabiske emirater (på engelsk UAE, et forbund av sheikdømmer nordøst på den arabiske halvøy) publiserte beslutningen om at landet går inn i en normaliseringsprosess med Israel. En avtale, som USA har bidratt sterkt til, skal sørge for en fredsavtale, fulle diplomatiske forbindelser, etablering av direkte flyruter og utvidet samarbeid om investeringer, handel, turisme, helsevesen, jordbruk, miljøvern - og forsvar og sikkerhet.

Emiratene er ingen smågutt i klassen. Landet har den syvende største oljereserven i verden, har en sterk oljeøkonomi og relativt høy levestandard. Blant de 9 millioner som bor der, er det mange arbeidsinnvandrere fra en rekke muslimske land. Til og med palestinere fra Gaza og Vestbredden jobber i den føderale staten.

Oppsiktsvekkende utvikling

Det bemerkelsesverdige ved normaliseringen er at Israel, sammen med USA, ser ut til å ha oppnådd en avtale uten at Israel har måtte fire på arabiske krav helt siden 1967 - tilbaketrekking fra de landområdene landet erobret i 7-dagerskrigen. Den eneste konsesjonen den israelske regjeringen har gitt, er at planene om å iverksette formell israelsk suverenitet i Jordan-dalen er lagt på hylla (ikke nødvendigvis skrinlagt for godt).

Andre arabiske gulfstater som Oman og Bahrain synes å telle på knappene om de skal følge etter. I de aller siste timene er det kommet signaler fra Sudans militær-sivile overgangsregjering som går i samme retning - normalisering av forbindelsene med Israel.

Iran og andre regionale muslimske makter har selvsagt fordømt utviklingen og både kritisert og truet. Irans diktatoriske prestestyre har raslet med sablene og gjort Emiratene nærmest ansvarlig for det som fra nå av kan skje av økt militær spenning i gulfområdet, noe De forente emiratene har tatt skarp avstand fra. Med en stor og sterk amerikansk flybase i nettopp UAE er truslene fra Iran temmelig tomme og uinteressante.

Forbigått og isolert

Araberne ("palestinerne") i Gaza og på Vestbredden (selvstyremyndigheten) er i sjokk over utviklingen og utsiktene fremover og skriker selvsagt høyt om at en av deres arabiske venner har stukket dem i ryggen med en giftig kniv. Deres terrororganisasjoner Hamas og Fatah truer også med mottiltak, noe som neppe er populært blant vanlige palestinere. De har så vidt kommet seg til hektene igjen etter den fullstendige fadesen med opprør, demonstrasjoner og voldelige aksjoner langs grensen mot Israel for et par år siden, med mange liv tapt til ingen nytte.

Det er interessant at en fraksjon palestinere under ledelse av den UAE-bosatte Mohammed Dahlan har holdt seg temmelig passiv til nyheten om normalisering med Israel. Mohammed Dahlan var en fremtredende sikkerhetssjef og minister i Ramallah-regjeringen før han tapte en bitter politisk feide med Abbas-regimet. Han var den moderate konkurrenten til president Abbas og ledet "Den demokratiske reformbevegelsen".

Det hører med til historien at De forente arabiske emirater tidligere var en stor bidragsyter til den palestinske selvstyremyndigheten inntil 2013-14. Beløpet var på nær 90 millioner amerikanske dollar årlig.

Innen "det arabiske brorskapet" vil vi neppe få de sterke fordømmelsene denne gang. Araberlandene i Midt-Østen og Nord-Afrika kan komme med symbolske erklæringer, ikke mer.

Mistet sin store sjanse

Det virker nå som om palestinerne, under sine udemokratiske undertrykkelsesregimer Hamas og Fatah, er i ferd med å miste alt de kunne ha oppnådd gjennom den amerikanske fredsplanen som ble fremlagt i fjor: Økonomisk utvikling og bedret levestandard i bytte mot anerkjennelse av staten Israel og nedleggelse av våpnene.

Det er alvorlig fare for at toget går for de fattige og undertrykte palestinerne - fordi de har tyranniske og blodtørstige ledere som er fullstendig uforsonlige i striden med jødene.

Det skal bli interessant å se hva slags reaksjoner og uttalelser som etter hvert kommer fra den norske regjeringen og det politiske miljøet ellers. Venstresiden, som tradisjonelt er de aller mest Israel-fiendtlige og Palestina-vennlige, vil ventelig ikke støtte den begynnende normaliseringsprosessen for fred og samarbeid. Jeg har ikke spesielt stor tro på Solberg-regjeringen heller, men håper jeg tar feil akkurat der.


fredag 7. august 2020

Spark meg her og spark meg der

 Elsparkesyklene har vært debattema og snakkis denne sommeren, og ikke så rent få har en mening om deres eksistens, bruk og misbruk. Sparkesyklene er et så viktig emne at samferdselsministeren har innkalt til hastemøte. Det som kom ut av møtet, løste ingenting.

Stort sett dreier det seg om et storbyfenomen. Det er ikke satt ut så mange slike elektriske doninger, om noen, i landdistriktene og stasjonsbyene. Noen har skaffet seg sykler privat i ulike varianter og tempoklasser, men de fleste sparkesyklene benyttes i de større byene der entreprenører har sett et marked med utsikt til fortjeneste. Til sammen, på landsbasis, dreier det seg om flere titusen. 13.000 bare i Oslo.

Syklene har enten svart opp et behov, en etterspørsel, eller det er skapt etterspørsel ved deres blotte eksistens. Elsparkesykler oppfattes som noe trendy, kuuult, litt moderne, gøy og fartsfylt. Det er flest unge som benytter dem - eller de litt mindre unge som gjerne vil være det.

Man skal ikke se bort fra at kjøretøyene - for det er det de er - er nyttige, praktiske og bringer brukeren kjapt fra A til B på en rask og effektiv måte. De kan manøvreres smidig, og av og til elegant, gjennom trafikk og menneskemylder. En moteriktig skulderveske med iPaden, laptop`en eller viktige dokumenter viser at man er midt i tidens strøm. De dresskledde ser ut til å komme rett fra City.

Men så er det problemene (jeg bruker fortsatt det ordet, selv om alle andre kaller det utfordringer):

Elsparkesyklene erstatter noen av syklene, eller fotgjengerrollen. Kjøretøyene tar større plass og har høyere tempo, altså med høyere risiko for sammenstøt, sleiv og knuff. Skader oppstår, til dels alvorlige. Ulykkene og skadene stiger med promillene. Syklene blir "henstilt" som det heter på byråkrat- og politispråket der det passer brukeren. Syklene slenges i rennesteinen, midt på fortauet, langs en butikkfasade, ved fortausplakater, hvor som helst det passer brukeren.

Oslo-politiet melder om problemer for fremkommelighet under utrykninger for nødetatene - syklene ligger henslengt i traseene for deres kjøretøyer. Som alle vet, er det her snakk om utrykninger der det står om liv og store materielle verdier.

Trenger vi elsparkesyklene? Det er et irrelevant spørsmål. De er oppfunnet, og de er der. Kommunene kan ikke stanse utplasseringen av dem, viser det seg, vi lever i et fritt land. Spørsmålet er snarere om der finnes trafikkregler og trafikkultur. Et forbud vil være håpløst.

Har entreprenørene, leverandørene, et ansvar? Ikke nødvendigvis. Bilfabrikkene har ikke noe ansvar for hvordan bilførere bruker bilen. Bilprodusentene skal sørge for høy teknisk standard og sikkerhet. Brukerne har ansvaret.

Det er nettopp bruken, eller rettere sagt brukerne, som er problemet - her som i mange andre av livets tilskikkelser. De som "ikke bryr seg", ikke tar hensyn til andre, er problemet. 68`ernes avkom og barnebarn. De som gjorde opprør mot alle autoriteter, brøt alle regler, og ikke satte folkeskikk så veldig høyt i kurs. Meg først-menneskene, egotripperne. Hensynet til blinde, svaksynte, rullator- og rullestolbrukere? "Angår ikke meg".  Kants universalprinsipp har knapt noen av dem det gjelder, hørt om. Hvis alle gjør som jeg gjør nå, hva slags verden får vi?

Jeg har stor sympati for aksjonister som setter elsparkesykler ut i veibanen eller i sykkelfeltet. Syklene har ingenting på fortau å gjøre, hverken i bruk eller som samleplass. De er helt klart kjøretøyer og bør forholde seg som en blanding av sykkel og bil.

Problemene løses neppe ved konsentrerte og oppmerkede samle- og henteplasser. Det er hva som foregår inne i hodene på folk som er avgjørende.

Jeg lurer på hva som skjer med folkehelsen i byene i og med elsparkesyklenes ankomst og bruk: Er det tidligere fotgjengere som nå surfer rundt i bygatene? Er det syklister som er gått over til de nymotens kjøretøyene? I så fall er den fysiske aktiviteten på vei nedover.

Jeg synes synd på mennesker som tidligere hadde fortauene til disposisjon, eldre og funksjonshemmede som våget seg ut i forvissning om at det var noenlunde trygt å ferdes i bygatene, dvs. på fortau og i bilfrie soner. Nå suser og vitsjer sparkesyklistene i opptil 50 km i timen kloss opptil dem. En  liten bevegelse, et sidestepp - så kan ulykken være ute. Legevaktene har gjort sine erfaringer.

Igjen: Hvor er hensynsfullheten, tanken på andre menneskers ve og vel? Er det mangler i oppdragelse og folkeskikk? Appeller, "informasjon", kampanjer og oppfordringer trenger neppe inn i skallen på dem som misbruker elsparkesyklene. Jeg er spent på utviklingen. 


torsdag 25. juni 2020

Galluper meg her og der

I strie strømmer blir vi bombardert med meningsmålinger om alt mellom himmel og jord, eller noe midt imellom - som synet på monstermøller i norsk natur. Den siste på NRK viser voksende motstand mot slike permanente landskapsødeleggelser. Intensiteten i motstanden forteller i et tydelig språk om at folk for alvor er begynt å våkne. I ulike varianter er nå 40 prosent imot. Selvsagt dominerer motstanden mest der mennesker ved selvsyn eller på tur i høyden kan se resultatet av ødeleggelsene med egne øyne. Reiselivet er imot - aktørene der har satset mye på bildet av et Norge med urørt natur. Tradisjonelle naturvernere har vært motstandere av de gigantiske konstruksjonene lenge, og nå begynner "folk flest" å ane hva konsekvensene blir.

Trenger ikke vindkraften
Må vi ha vindkraft - "av hensyn til klimakrisen"? Nei, Norge må absolutt ikke det. Med relativt enkle grep kan norsk evigvarende, bærekraftig vannkraft økes vesentlig. Vindmøller er noe trendy og politisk korrekt som politiske partier synes de må være for og tillate i varierende grad. De bør fortelles for n`te gang at vindkraft ikke løser noe som helst. Mot slutten av dette året kan vingene på 5.000 tyske vindturbiner bli stående bom stille fordi den statlige subsidiepolitikken opphører. Å gi kunstig åndedrett til en strømproduksjon som ikke står på egne bein i markedet, er økonomisk irrasjonelt.
   For min del godtar jeg ikke et bitte lite skritt tilbake når regjeringen sier den skal gjøre det litt vanskeligere å få konsesjon, og at kommunene skal få noe mer innflytelse over prosessen. Jeg aksepterer bare full stans.

Alt for tidlig
De desidert mest uprofesjonelle kommentarene til en meningsmåling leste vi i dag da Norstats politiske juni-gallup ble offentliggjort i Vårt Land. Med hårfine endringer godt innenfor feilmarginene ble nåværende regjering dømt nord og ned. Den er langt fra flertall i stortingssalen. Høyre og Arbeiderpartiet er like store. Heller ikke den rødgrønne koalisjonen har flertall for å danne regjering, om man ikke baserer seg på støtte fra MDG, SV og det kommunistiske Rødt. Valgforsker Bernt Aardal, som jeg ellers har stor respekt for, får seg til å si, ifølge Vårt Land, at "det skal noe bortimot et under til at Solberg-regjeringen får en tredje periode".
   Dette blir altså uttalt 15 måneder før stortingsvalget, før valgkampen er i gang, før programarbeidet i partiene er fullført og før nominasjonsmøtene er avviklet. Man bør huske de seiersikre spådommene våren 2017 da "alle" trodde Støre sto foran en parademarsj mot statsministerstolen. Resultatet ble fortsatt borgerlig flertall etter at velgerne hadde talt.
   Det er forresten verdt å merke seg at KrF på denne målingen har krabbet over sperregrensen og er notert til 4,3 prosent. Det er lenge siden sist. Vi får se om denne tendensen er varig.

Vil ikke bli formidlet
En meningsmåling som "main stream media" garantert ikke kommer til å formidle, er den som Klimarealistene har gjennomført, også den foretatt av Norstat. Den dreier seg om "klimakrisen". Det oppsiktsvekkende er at krisen ikke oppleves som så påtrengende som alle synes å tro - med unntak av ett bestemt miljø, nemlig blant Oslo-borgere.
   En knapp halvpart av den norske befolkningen hevder de ikke har opplevd klimaendringer i sin levetid. De som har levd lengst, altså de typiske "tidsvitnene", har i minst grad opplevd klimaendringer i form av  klimaforverring. Knapt noen av dem som er blitt spurt, opplever at klimaendringene hindrer dem i å leve det livet de ønsker. Her er det et geografisk og kjønnsbasert variert mønster i svarene. Flest unge kvinner i Oslo og på Østlandet mener de rammes av klimaendringer. Fire av ti mener at klimaet var "bedre" da deres besteforeldre levde. Det har kanskje noe å gjøre med antall skidager i Nord-, Vest- og Østmarka.

Har noen fått problemer?
72 prosent svarer kategorisk nei til at de kjenner noen som har fått problemer knyttet til klimaendringene. Oslo skiller seg markant ut, her mener en av fire at de kjenner slike mennesker. Særlig gjelder det de aller yngste.
   Det er verdt å merke seg at fire av ti mener klimadebatten er blitt for dominerende i samfunnet. Det gjelder betraktelig flere menn enn kvinner, og eldre mennesker nord i landet (de som har opplevd været på kroppen).
Noe vi skal merke oss, er at et godt flertall av folket (60 prosent) mener de savner flere vitenskapelige data i klimadebatten. Det gjelder imidlertid ikke i Oslo, hvor folk i større grad er fornøyde med hva de blir presentert for. Kanskje et resultat av MDG-journalistikken i Aftenposten, som mange Oslo-borgere leser og tror på.

Ubalanserte medier
På landsbasis er det kun 22 prosent som mener at mediene har et balansert forhold til vitenskapelige fakta om klimaet. Det innebærer en sterk kritikk av medienes journalistikk. Særlig de eldre gir uttrykk for dette. Folk flest motsetter seg tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som mener at det er "umoralsk" å tvile i klimaspørsmålet. Hele 65 prosent mener man skal ha lov til å tvile. Flest i aldersgruppene 15-17 år og 50-59 år. Oslo skiller seg igjen ut, med kun 55 prosent som mener det er tillatt å tvile.
   Når jeg tror "main stream media" kommer til å undertrykke tallene i denne meningsmålingen, som er utført på nøyaktig samme måte som metodiske og representative meningsmålinger ellers, er det av følgende grunn: NRK har vedtatt at de ikke skal slippe til noen "falsk balanse"i klimadebatten, og dersom et annet syn enn FNs klimapanel kommer på trykk eller slippes ut på eteren, skal de som målbærer slike synspunkter, nøye gjennomgås i sømmene. Bergens Tidene har uttrykt det samme: "Skeptikerne" skal som hovedregel ikke slippe til i spaltene. De fleste av våre medier ellers har ikke i klartekst inntatt samme posisjon, men praktiserer denne politikken, antagelig i "ytringsfrihetens" navn?

Folket mot sensur
Men mediene har ikke folket med seg i en slik form for sensur, eller politisk ensretting: Hele 81 prosent av de spurte sier de ønsker en åpen debatt der ulike vitenskapelige synspunkter blir lagt frem. Her er faktisk prosentandelen høyest i Oslo - 89 prosent. Kanskje skyldes det at den akademikertunge hovedstaden er påvirket av akademiske standarder og et minstemål av intellektuell redelighet - tross alt.
   Seks av ti mener det ikke er åpenhet om de reelle kostnadene og konsekvensene av klimatiltakene. Særlig de eldre er kritiske. Og bare litt over halvparten har tiltro til klimatiltakene, og tror de vil påvirke klimaet.
   Avslutningsvis: Bare én av fire tror på FNs bærekraftsmål nummer 13: Å stoppe klimaendringene. Kanskje er det fortsatt mange der ute som mener andre og naturlige forhold styrer klimaendringer: Solsystemets vandring gjennom galaksen, aktiviteten på solen, jordaksens helning, vulkanutbrudd og kontinentaldrift. For bare å nevne noe. Så har vi selvsagt en menneskelig komponent. Men er den dominerende, for ikke å si altoverskyggende?
   Hvorfor er noen livredde for en åpen, vitenskapelig debatt om disse spørsmålene?

onsdag 24. juni 2020

Regionene rakner, la oss bli kvitt dem

En kommentator i Aftenposten raljerte for noen uker siden over den såkalte regionreformen, som omtrent halverte tallet på landets fylkeskommuner. "Regionene rakner, det er vår", skrev Halvor Hegtun. Hans analyse var treffsikker og hans kritikk var på sin plass, men kommentaren manglet en logisk konklusjon: Den delvis feilslåtte og haltende reformen burde føre til at hele dette forvaltningsnivået mellom primærkommuner og staten blir skrapet. Et land med bare 5,5 millioner innbyggere bør ikke flotte seg med tre forvaltningsnivåer. Med det folketallet ville hele Norge vært én region ellers i Europa.

Upopulære regioner
Her er noen av ankepunktene mot dagens regioner: De er knapt ønsket av innbyggerne, kfr. bråket rundt sammenslutningen av Finnmark og Troms, men også andre steder. Heller ikke Viken-boerne er imponert. Viken er klart det største misfosteret som noen gang har sett dagens lys. For egen del kan jeg vise til det uheldige samrøret mellom Telemark og Vestfold. En kulturkollisjon så det holder.
   De som styrer regionene savner noe å gjøre. Å pusle med samferdsel, videregående skoler, overordnet folkehelse og litt kultur holder ikke i lengden. Disse fagområdene er så lovregulert at de folkevalgte har liten innflytelse, og de mangler dessuten budsjetter til å gjøre en forskjell. Etter at helseforetakene overtok spesialisthelsetjenesten og sykehusene, mistet fylkespolitikerne iallfall to tredjedeler av sine oppgaver. En tid lovet regjeringen å tilføre flere og større oppgaver på kulturfeltet, men dette er nå stilt i bero. Det er også ideen om å gi de nye fylkene mer ansvar for barnevern.

Lange kjøreavstander
De nye fylkene ønsker seg altså mer å drive med, for å forsvare sin eksistens. Det eneste som er gått opp en divisjon, er de folkevalgtes godtgjøringer og reiseutgifter. I disse "klimakrise"-tider: Er det ingen som har tenkt på at med sammenslåtte fylker til større geografiske enheter, vil kjørelengder med bil for både ansatte og politikere, til daglig jobb eller møter, bli mangedoblet? Slitsomme pendleravstander som forsterker tidsknipa og innskrenker fritiden. Reise kollektivt? Glem det. Det er nok å sjekke rutetider og frekvens med buss og tog for å skjønne at det lønner seg å kjøre privatbil. Ingen kan tvinge noen til å kjøre elektrisk heller (for få ladestasjoner), og kjøregodtgjørelse lokker.
   Bare ett parti - mitt eget - har en klar melding til velgerne. I Høyres program for perioden 2017 til 2021 står det krystallklart at "Høyre vil legge ned fylkeskommunen", dog med ett lite forbehold: Nedleggelsen kan først skje når en ny kommunestruktur med betydelig større kommuner er realisert. Vi er på vei dit, og da bør også fylkeskommunens dager være talte. Jeg vil foreslå at det skjer i stortingsperioden 2021-2025. I mellomtiden bør gulroten gjøres søtere og pisken få større snert.

Milliarder å spare
Med større og mer robuste primærkommuner der sterkere fagmiljøer oppstår, vil dagens og fremtidige ansatte få både interessante og mer kortreiste arbeidsplasser, og etter en overgangstid blir det milliarder å spare for skattebetalere og det norske samfunnet i stort. De milliardene trenger vi i en tid der flyktningmottak og integreringsutgifter er kommet opp i 11 milliarder kroner årlig, og da tallet på personer over 80 år fordobles de neste 20 årene.
   Se bort fra "hjemmekontor"-løsningen, det er en kortvarig, trendy sak som ikke får varig virkning. Det sosiale elementet er for sterkt, og dessuten skal offentlig ansatte være både fysisk og digitalt til stede for almenheten. Teams-møtene som nødløsning kan vi heller ikke basere alt mulig på. Fortsatt vil det meste være fysiske arbeidsplasser geografisk samlet.

De små krever talerstoler
Det største problemet med å nedlegge fylkeskommunen/regionene som eget forvaltningsnivå ligger ikke i fornuft, logikk og realisme, men i politikken. Det er de små og mellomstore partiene som setter seg imot skrotingen av fylkeskommunen. Rødt, MDG, SV, Sp, KrF og Venstre ønsker et maksimalt antall arenaer og talerstoler der de kan sende hilsener hjem via lokalpressen (som fra før bare er sånn måtelig interessert i stoffet fra fylkesting, fylkesutvalg og hovedutvalg). Sosiale medier har gitt alle, både store og små partier, nye muligheter for markedsføring av politikk, og det er ingen naturlov i at de største partiene har større fordeler her. Å administrere hjemmesider og Facebook-grupper krever ingen store ressurser.
   Dersom Kristelig Folkeparti og Venstre hadde gått med på det, kunne fylkeskommunen vært en saga blott for flere år siden. Når politikere fra flere partier mot eget standpunkt eller ønske bærer forvaltningsnivået videre, viser de gjerne til at "det ikke er flertall på Stortinget" for å nedlegge fylkeskommunen, og at "vi må gjøre det beste ut av det". En gang på 1990-tallet husker jeg et benkeforslag på et av Arbeiderpartiets landsmøter som foreslo nedlegging av fylkeskommunen. Det ble flertall for forslaget, men siden er vedtaket lagt i en skuff.

Bør med i en ny plattform
Håpet er at Høyre og Frp for perioden 2021-2025 i en ny regjeringsplattform får et flertall med seg for nedleggelse. Eller at Høyre og Arbeiderpartiet slår en strek over gamle motsetninger og gjør det eneste riktige i et resolutt grep. Veien dit kan også indirekte gå via en hevet sperregrense til fem prosent, som i Tyskland (det er ikke mindre demokrati i Tyskland med en slik sperregrense). Det Norge, Europa og forsåvidt verden trenger, er folkestyrte, stabile regjeringer og lokalstyre som kan skyve til side små og eksotiske "ensakspartier" uten bred folkelig forankring. Debatten om saker  og temaer kan fint finne sted innenfor de store partiene.
   Enn så lenge må vi nok "gjøre det beste ut av det". Problemet er at alt for mange av de nye regionene er så upopulære eller så irrelevante, så fjerne fra byen og bygda der folk bor, at de neppe vil påkalle noe forsvar for å opprettholde dem. Ved stortingsvalg skal vi visstnok fortsatt være vestfoldinger og telemarkinger og østfoldinger, ikke "tromsfinner" eller "vikeninger". Identiteten mangler totalt. Stat og kommune er greie størrelser å forholde seg til.

tirsdag 26. mai 2020

Nå som dengang

I siste nummer av Aftenposten Historie gjengir tidsskriftet et 100-årsminne, "Stor norsk hjelp mot skrikende nød i Tyskland". Det dreier seg om den norske innsatsen i 1920 som blant annet besto i å sende "18 jernbanevogner med levnetsmidler til Dresden" der den norske konsulen, arbeidere og skolebestyrere står for utdelingen av nødhjelpen. Representanten for den norske hungersnødkomiteen, Emil Frøen, har studert forholdene i Berlin og andre steder i landet, og gir rystende rapporter om tilstanden: ""Familiene spiste utelukkende grøt laget av potetskall, nesle og løvetann, men uten spor av mel. Selv til grisemat ville man hjemme i Norge ikke ha benyttet sådan føde". Frøen forteller om barn som er satt redselsfullt tilbake i vekt og vekst. De stivt stirrende øynene avslører sulten, og "legemet er oftest ligesom et skelet med hud".

Frarådet overføring til Norge
Videre blir det opplyst at norske Røde Kors har sørget for å anbringe 50 berlinerbarn på sanatorier. Frøen fraråder å sende barn til Norge, "da reiseutgiftene sluker for meget". Han foreslår at barna anbringes på norsk bekostning i Tyskland, og ernæres med mat fra Norge. Røde Kors har dessuten kjøpt sjøbadssanatoriet Nordholz ved Cuxhafen med plass for 500 barn. Syke barn får opphold etter en turnusordning.
   Noe gjenkjennelig her? Det norske hjelpearbeidet konsentrerte hjelpen "der de er". Vi husker diskusjonen for noen år siden da Assadregimet i Syria sendte millioner av landsmenn på flukt til nabolandene Jordan og Libanon. Hjelpearbeidere i felten ba innstendig om norske kroner til å kjøpe lokal mat og andre tjenester i landene der flyktningene oppholdt seg, og pekte på den enorme forskjellen i kjøpekraft her og der. I Midtøsten var den norske kronens kjøpekraft mellom 11 og 14 ganger høyere. Likevel var det en del, sikkert velmenende, mennesker som stilte seg i moralsk positur og tryglet om at Norge tok imot et maksimalt antall krigsflyktninger.

Ny symbolsak for de snille
Vi hører ikke så mye om akkurat den diskusjonen nå. Men til gjengjeld er ropene høyrøstede og den moralske pekefingeren tilsvarende høyt hevet rundt barna i Moria-leiren. I stedet for å lette presset på forholdene i leiren på stedet, kreves nærmest en luftbro til Norge. Hvorfor er det etisk forkastelig å påpeke at norske penger får større effekt og bidrar til å hjelpe langt flere om man bistår greske myndigheter lokalt - redusere antall flyktninger i leirene gjennom relokasjon og overføring til bedre forhold på fastlandet?
   Ett av problemene med Moria-leiren er de mange asylsøkende afghanere og andre, der det er berettiget tvil om de overhodet har rett til opphold. Fra hele Europa sendes unge afghanere tilbake til Afghanistan fordi de rett og slett er økonomiske immigranter som ønsker en bedre fremtid i Europa. Etter FNs konvensjoner har de ikke rett til opphold. Bildene fra leiren viser utelukkende småbarn som aldri skulle vært sendt ut på farefulle reiser av eller med uansvarlige foreldre. Vi ser ikke de mange afghanske ungguttene i 16-18-årsalderen som er sendt ut for fotfeste ("anker") i Europa - i håp om å få penger sendt hjem i posten, eller i håp om familiegjenforening. Afghanistan er ikke det eneste landet som byr på slike historier. Fra land sør for Sahara kommer hundretusener av lignende økonomiske immigranter.

Mer enn 70 millioner på flukt
Der er mer enn 70 millioner mennesker på flukt i dagens verden, enten internt fordrevne eller flyktninger som har tatt opphold i naboland. Selv med oljemilliarder på bok er det ikke mulig å løse verdens flyktningproblem ved å ta imot selv en brøkdel av dem. Jo, om vi kan hjelpe noen, skal vi gjøre det. Men "noen" kan bli til langt flere. Da er vi imidlertid nødt til å tenke realistisk og med fornuft. Norge er et rikt land som selvsagt skal hjelpe mennesker i nød, og vi ligger langt over andre land i mottak av flyktninger i forhold til folketallet og vårt eget brutto nasjonalprodukt.
   Men Moria-leiren er en kunstig oppblåst symbolsak, elsket av medier og fremmet av partier og institusjoner som håper å tjene på saken politisk (og moralsk) i opinionen. Dem om det. Jeg lar meg ikke påvirke fordi jeg vet at ved å bruke fornuft og kjølig kalkulasjon, hjelper vi flere mennesker i nød på alternative måter.
   Som den norske hungersnødkomiteen gjorde i 1920: Ta ikke barna til Norge. Vi hjelper best der de er.
 

torsdag 14. mai 2020

Den bærekraftige grønne omstillingen

I løpet av de siste årene har vi i Norge, og i Europa og verden ellers, blitt introdusert for nye begreper i politikk og offentlig debatt: Alt mulig skal bli "bærekraftig", det meste skal bli "grønt", og fremfor alt skal samfunnet, bedriftene og enkeltmenneskene satse på "omstilling". FNs idealistiske og opphøyede bærekraftsmål sluses inn i all verdens planer og programmer på lokalt, regionalt og statlig nivå. Rundt disse begrepene skvalper flere andre honnørord rundt i andedammen. Politikere og journalister, spesielt de uten realfagsbakgrunn, kappes i å fremstå som mest mulig miljøriktige, klimavennlige og fremoverlente i forhold til de omdiskuterte og bastante konklusjoner fra FNs klimapanel. Ufattelige store summer skal brukes på å sparke i gang klimatiltak innen EU, der Norge tilsynelatende fortjenstfullt henger seg på. Alt er selvfølgelig velment og høres veldig riktig ut. Ingen er vel mot et stabilt og lagelig klima i alle verdens land? Global temperaturøkning må jo bekjempes for at kloden ikke skal gå under, ikke sant?

Surstoff til kuvøsebedrifter
Fra nesten alle hold blir det oppmuntret til å gi offentlige tilskudd til både eksisterende bedrifter og særlig gründere som nettopp satser på "det grønne skiftet". Stat  og kommune skal sørge for økonomiske bidrag (skattepenger, andre inntekter fellesskapet disponerer) som skal gi surstoff til kuvøselignende virksomheter. Det gjelder bare å støtte omstillingsbedriftene finansielt i den første tiden slik at de skaffer seg et marked. Det er vel enkelt og greit?
   Men vil bedriftene innen rimelig tid virkelig klare å skaffe seg dette markedet, møte tilstrekkelig etterspørsel og klare å stå på egne bein økonomisk uten kontinuerlige, permanente tilskudd fra skattebetalerne, altså fra det høyt bejublede "fellesskapet"?
   Det som taler for en slik politikk og en slik ressursbruk, er at nesten ingen går i mot det, få viser skepsis  eller advarer. Det dreier seg om noe som er "in i tiden". Ingen har lov til å vise tvisyn eller presentere motforestillinger, da er man ikke med på "laget", følger ikke trenden, er fornekter på sett og vis.

Coronaen ssom øyeåpner
Så kom Coronaen, og mye er blitt endret. Nå slåss Norge og andre land som er rammet av pandemien for å komme tilbake til normalen, begrense skadene og bygge opp igjen det som er blitt rasert. Brannslukkingen er i full gang. Norge har hatt oljeinntekter å sette inn - flere hundre milliarder kroner til permitterte og arbeidsledige, i form av dagpenger, kontantstøtte, lån og garantier, ekstrabevilgninger til å holde aktivitet og sysselsetting oppe. Man sørger for at kommunene, som leverer livsviktige velferdstilbud og hverdagstjenester, ikke lider for store tap, og mye gjøres for å motvirke konkurser, få flest mulig tilbake i jobb.
   Andre land låner astronomiske beløp for å sette inn virkemidler med samme formål: å få økonomien på fote, øke folks kjøpekraft og stimulere til ny vekst. Men heller ikke Norge går uberørt ut av denne krisen. Heller ikke vi kan basere oss på oppsvulmede offentlige budsjetter, permanente støttetiltak eller subsidier til all verdens gode formål i lengden. Stemmene som for få måneder siden snakket om at vi har et for høyt forbruksnivå og spiser feil mat, særlig i Norge og den rike, industrialiserte del av verden, er blitt litt mindre høyrøstede i debatten. Det var kanskje ikke sånn de hadde tenkt seg bærekraften i den sirkulære økonomien der vanlige mennesker er lykkelige med lavere inntekt, som baserer seg på brukte, omsydde klær, gjenbruk, som flyr mindre, spiser mindre rødt kjøtt, handler lokalt, reiser mest i eget land og blir mer moralske fordi de forurenser mindre og redder klimaet.

Kan ikke bli permanent
Et bredt politisk flertall på Stortinget er fullt klar over at de sterkt subsidierte virkemidlene ikke kan fortsette i det uendelige. Særlig ved innføringen av de første krisetiltakene var regjeringens talspersoner nøye med å understreke at tiltakene var midlertidige og skulle opphøre når krisen var overvunnet. Opposisjonen var enig i dette, iallfall verbalt.
   Professor emeritus Eirik Schrøder ved Universitetet i Bergen og København og tidligere vismann i Det Økonomiske Råd i Danmark, har gitt en veiviser for hva som antagelig vil skje med norsk økonomi. Han påpeker at det kan ta tid for Norge å vende tilbake til normalen, men det er også det eneste fornuftige å gjøre. Han spår lavere etterspørsel blant forbrukere, blant annet fordi permitterte og ledige vil være forsiktigere med å bruke penger i tiden fremover. Redusert formuesverdi på boliger kan også bli en følge av pandemien. Mange virksomheter vil måtte sette opp prisene på grunn av restriksjonene som er innført (som større avstand mellom kafebord, flyseter og i butikker). Så minner han om det selvfølgelige i at store deler av den lille norsk økonomien er åpen og at vi er avhengig av å kunne selge til andre land. Men "andre land", våre handelspartnere, opplever også betydelig økonomisk nedgang. Det er om å gjøre å få det internasjonale varebyttet tilbake. Trumps mest trofaste disippel i Norge, Senterpartiet, oppfordrer til å handle norsk. Det er en kortsynt og drepende medisin for å få pasienten frisk, men helt på linje med revehi-ideologien.

Subsidier har en bakside
Eirik Schrøder advarer mot å sette i gang prosjekter som ikke inngår i langsiktige planer. Klimaområdet er et område hvor man risikerer at dette vil skje. Han påpeker at Norge satser stort på å nå sine klimamål. Men Schrøder er skeptisk til at det under påskudd av å stimulere økonomisk aktivitet, blir satt i verk dårlig gjennomtenkte tiltak med betydelig innslag av subsidier. "Subsidiene skal finansieres, og vil til syvende og sist måtte belaste andre deler av norsk økonomi. Derfor vil dette kunne føre til redusert konkurranseevne, reallønnsnedgang og lavere sysselsetting i andre virksomheter. På denne måten kan det bli dyrere å nå klimamålene enn det ellers ville vært."
   Jeg ser dette rådet i sammenheng med de høyrøstede kravene om at er tiden inne for omstilling, det vil si svekke og deretter fase ut petroleumsvirksomheten til fordel for de velsignede grønne løsningene. Til tross for at det nettopp er olje- og gassindustrien og oljefondet som redder oss ut av coronakrisen. Hadde de "grønne" løsningene vært realistiske og konkrete, kunne de saktens vurderes. Men vi ser hvor løse og luftige denne type forslag er. De fremføres stort sett i generelle vendinger med ideologiske overtoner. Der forslagene er litt mer konkrete, som storskala hydrogenproduksjon, bunnfast og flytende havvind og tilsvarende på land, mer miljøvennlig aluminiumsproduksjon og tilsvarende batterifabrikasjon, er det alltid, alltid snakk om til dels store offentlige subsidier, rene månelandinger. Med fare for enorme tap.

Tilbake til normalen
Selv mener jeg at vi først og fremst må komme tilbake til normalen og ut av krisen. Tiden er ikke inne til dyre omstillingsprosjekter som i utgangspunktet ikke er "bærekraftige" hvis vi ser dem ut fra frivillig etterspørsel i et marked. Omstillingen får komme når samfunnet er kommet til hektene igjen. Det er dyrt nok som det er å sørge for at bedrifter ikke går konkurs og at folk har en jobb å vende tilbake til.
   Apropos bærekraft: Et innslag i Distriktsnyhetene i NRK nylig fortalte at steinindustrien i Larvik nå skulle bli mer "bærekraftig" ved at skrotsteinen skulle utnyttes bedre. I dag utnytter man rundt 40 prosent av "råfjellet". Dette har lite med pynteordet bærekraft å gjøre, det handler rett og slett om å utnytte råvaren bedre, altså bestrebelser som steinbrudd og gruveselskaper fra tidenes morgen har vært opptatt av. Når det er økonomisk regningssvarende. En parallell er utviklingen av norsk hvalfangst. I starten tok man stort sett bare spekket og kokte olje av det. Resten av dyret ble avfall i sjøen. Først senere ble hele hvalskrotten utnyttet (kjøttet selvsagt når fryseteknikken var utviklet), deretter ble skjelettet til beinmel. Og det skjedde uten at man hadde klima- og bærekraftsmål i øyekroken eller fikk statlige subsidier. Det var bare fornuftig å gjøre det - når teknologien var på plass.
   

tirsdag 5. mai 2020

Norwegian på vingene igjen?

Mandag 4. mai var en dårlig dag for Aftenposten, og spesielt for kommentator Andreas Sletholm og ansvarlig redaktør Trine Eilertsen. Sletholm skrev tidlig i diskusjonen rundt regjeringens redningspakke for luftfarten at det slett ikke var noen selvfølge at Norwegian burde få hjelp fra fellesskapet. Selskapet var i en så elendig økonomisk forfatning at å låne det 2,7 milliarder kroner ikke kunne anbefales. Samme dag Aftenposten flagget dette standpunktet på lederplass (åpenbart godkjent av redaksjonsledelsen), bekreftet og utdypet Sletholm det overraskende standpunktet i Dagsnytt 18. Norwegian var så skakkjørt og hadde så mye gjeld at selskapet burde gå konkurs. Det hadde ikke livets rett.

Norwegian lyktes, så langt
Likevel: Mandag 4. mai lyktes Norwegian Air Shuttle mot alle odds å innfri myndighetenes krav til en redningsplanke i form av det avgjørende statlige lånet. Eierne, dvs aksjonærene, gjorde det som var nødvendig for å redde selskapet fra konkurs og opphørssalg. Kreditorene gjorde pengene de hadde til gode, om til eierandeler. Leasinghusene som leier ut flyene til Norwegian, gjorde om det de hadde til gode til aksjekapital. Man fikk altså til en ordning rundt obligasjonslånene, og det var helt avgjørende for å kunne overtale aksjonærene på den ekstraordinære generalforsamlingen til å støtte opp om redningsplanen. Mange har tapt mye, men alternativet fortonte seg mye verre. Det ble et overveldende flertall for ledelsens plan om refinansiering.
   Norwegian Air Shuttle kan nå starte den vanskelige og bratte take-off-operasjonen i takt med at europeiske og andre land åpner for normal flytrafikk til forretnings- og feriedestinasjoner. Det er all mulig grunn til å ønske selskapet lykke til. Mer om hvorfor senere.

Bort fra det liberalkonservative
Men for å gjøre meg ferdig med Aftenposten: På papiret har den gamle og tidligere stødige konservative avisen en liberalkonservativ formålsparagraf. Ved sin tiltreden som ny sjefredaktør antydet Trine Eilertsen at hun ville drøfte denne paragrafens ordlyd internt med sikte på endringer. Dette arbeidet bør hun sette fortgang i. Og konklusjonen bør være: Stryk den liberalkonservative formuleringen. Situasjonen nå er nemlig at avisen hver eneste dag ikke lever opp til forventningene paragrafen skaper. Man lurer leserne dersom de tror at paragrafen er veiledende for redaktører og journalister. I mai 2020 - og det har vært tilfellet i ganske mange år - har Aftenposten  utviklet seg i retning nærmest et sosialdemokratisk vassaue samtidig som MDG-journalistene har så stor innflytelse på det daglige utvalget av artikler, reportasjer, meningsytringer og lederkommentarer at hovedbudskapet er et helt annet enn liberalkonservativt.
   Det blir ikke "skikk" på Aftenposten før de Hilde Haugsgjerd-ansatte er gått ut på dato. Redaktør Haugsgjerd (2008-2013), som tidligere var medlem av Rød Ungdom, og svært aktiv i Rød Valgallianse og det kommunistiske AKP (m-l), klarte å drepe den konservative ånden i veggene og gjorde ansettelser som leserne plages med daglig. Hennes etterfølger hadde andre prioriteringer i sin ellers vellykkede redaktørtid.

Viktig å redde Norwegian
Så litt mer Norwegian. Hvorfor er det så viktig at et gjeldstynget norsk selskap i luftfarten overlever og leverer sine tjenester? Fordi Norwegian har gitt SAS-konsernet konkurranse innenlands og åpnet for at millioner av norske og utenlandske passasjerer har kunnet velge reise- og feriemål som bare "de rike" kunne tidligere. Norwegian har demokratisert luftfarten. Om ikke Norwegian hadde vært på vingene i Norge og i Skandinavia, ville vi helt sikkert blitt møtt med ågerpriser fra ordinære ruteflyselskaper. Norwegian har bydd SAS konkurranse og presset billettprisene ned. Det har vært en lettelse både for det offentliges økonomi, for næringslivet og for norske familier.

Har begått feil
Så må det riktignok sies at Bjørn Kjos og selskapets ledelse forøvrig har ført en dristig, for ikke å si dumdristig, linje i flere år. Konsernet er drevet med store underskudd og har flere ganger måttet ty til  nye emisjoner for å holde seg i luften. På den annen side kan selskapet neppe belastes for å ha satset på førstegenerasjonsflyene Dreamliner og 737-MAX. Om flyfabrikkene hadde holdt hva de lovet, ville Norwegian med disse flyene revolusjonert langdistanserutene og holdt prisene på et nivå som ville gitt enda flere "vanlige mennesker" rimelige flyreiser til andre verdensdeler - med gode utsikter til egen fortjeneste og utbytte for aksjonærene.
   Det er ikke gitt noen å kunne forutse slike problemer som Dreamliner og Max-flyene skapte. Norwegian var maksimalt uheldig i en kritisk fase. Så kom Coronaen. Ifølge selskapet lå 2020 an til å bli et bedre år enn de tre foregående. Og det var lite som tydet på noe annet i internasjonal luftfart og dermed Norwegians økonomisk utvikling. I stedet ble det altså bråstopp.

Gode arbeidsplasser
Så må det minnes om at Norwegian har skapt tusener på tusener av gode arbeidsplasser. Alle vi som har benyttet selskapets flyseter har vært svært fornøyd med avviklingen på bakken og servicen om bord. Det kan jeg si som i mange år har flydd med SAS, Widerøe, KLM, Ryanair, Wizz Air, British Airways, Air France, Emirates og en serie pakketurist-selskaper.
   Det er slett ikke alltid jeg er enig med Dagsavisens kommentatorer. Men de vurderingene jeg tirsdag 5. mai leste av politisk redaktør Lars West Johnsen var både opplysende, kloke og til å få forstand av: "Norge trenger Norwegian. Her går det ikke alltid et tog. Derfor er det bra at selskapet nå overlever." West Johnsen er selvfølgelig ikke bastant og skråsikker: Han minner om gjeldsbyrden på hele 50 milliarder kroner, og at konsernsjef Schram ikke kan hvile på halefinnene særlig lenge. "Mer turbulens venter i eventyret om Norwegian."
   Det har han sikkert rett i. Men han og Dagsavisen er iallfall villig til å gi Norwegian en sjanse, og ser de positive sidene ved flyselskapets drift og fortsatte eksistens. Den lykkeønskningen får Norwegian ikke i Aftenposten.