Vi har sett tegnene lenge - vestlige land gjør ikke det som er nødvendig for å hjelpe ukrainerne til seier over Putin-Russland og kaste okkupantene ut av Donbas og Krym. NATO, EU og USA har sviktet. De høytidelige løftene om storstilt militær støtte, solidaritetserklæringene og de velformulerte utsagnene om usvikelig forsvar av frihet, nasjonal selvbestemmelsesrett og demokrati var ikke verdt papiret de var skrevet på. Den lovede støtten "as long as it takes" var løgn og forbannet dikt. Dagens vestlige ledere har ikke den moralske ryggraden og den stayerevnen som skal til i en farlig tid for demokrati og varig fred.
Hvorfor svikter de? Fordi vestlige politikere og statsledere - ingen av dem av statsmannsformat - er mer opptatt av å bli gjenvalgt, beholde maktposisjoner og innflytelse, bevare populariteten på hjemmebane. Politikernes standpunktene er korttenkte og historieløse. Samtidig ser vi hvordan Russland lykkes i sin psykologiske krigføring - og venstreorienterte medier som fortsatt flittig formidler Russlandsapologetenes retorikk.
Hvem er de? Vi kjenner dem fra mange års formidlinger av intellektuelle kortslutninger: En Julie Wilhelmsen som tror hun har ristet av seg den sviktende dømmekraften før 24. februar 2022 (hun trodde ikke Putin ville gå til fullskala invasjon). En Fritt ord-pris på veggen har vært nok til at hun føler seg rehabilitert. En oberstløytnant Tormod Heier som ikke lenger opptrer i uniform og ikke lenger sier det Putin vil høre i Russia Today, men som stadig gir vurderinger og forklaringer på Russlands politikk som Putin liker å høre. Begge er NRKs yndlinger.
Hva må til for Ukraina?
Det er nok allerede for sent, men Ukrainas behov er åpenbare: Langtrekkende vestlige våpen, missiler, et tilstrekkelig antall droner (og artilleri i nærkamp). Våpen som kan trenge dypt inn i Russland (helt til Kreml) og slå ut basene for russiske angrep: Flyplassene, utskytningsrampene, oljelagrene, forsyningsbasene, logistikksystemene, infrastruktur som veier og broer, jernbaner og energiverk, radaranlegg, kommunikasjonssentra, kommandosentraler, våpenlagre og våpenfabrikker. Vestlige land, spesielt USA i et valgår, setter skranker for de helt åpenbare behovene i en fullskala krig. Ukrainerne blør, sivile tap er store. Ukraina befinner seg i en eksistensiell krise. Løsningen er åpenbar: Ukrainerne må ramme den angipende fienden der det gjør mest vondt.
Jo, da, det blir fortsatt bevilget tilsynelatende storslagne midler, også av norske oljekroner. Sist 570 millioner til droner og ammunisjon. Men det er for sent.
En desperat handling
Ukrainas i og for seg vellykkede invasjon av Kursk-regionen var et desperat forsøk på å avlede oppmerksomheten og få russiske generaler til å trekke ut styrker ved de strategisk viktige frontavsnittene i Donetsk, der de russiske angriperne har rykket frem de siste ukene og månedene. I stedet rasket de sammen noen titusener fra fjerne strøk i Russland. Prestisjetap, javel, men ikke avgjørende for det endelige resultatet.
Russland vil vinne fordi landets industrikapasitet for våpenproduksjon er størst og har større personellressurser. Landet er satt på krigsfot, våpenfabrikkene lager våpen og ammunisjon 24 timer i døgnet, samtidig som den militære støtten strømmer inn fra diktaturenes onde akse, China, Nord-Korea og Iran.
Russerne benytter den samme taktikken som Stalin gjorde under annen verdenskrig: Sender soldater de vet vil bli drept etter noen minutter og timer i den ene bølgen etter den andre, rett mot ukrainske stillinger. Men til slutt er det kjøttvekta som vinner. Ukrainerne har ikke nok artilleriammunisjon, stridsvogner, miner og droner til å stanse angrepsbølgene.
Vesten svikter Ukraina. Det er et svik av historiske dimensjner.