onsdag 6. juni 2018

Arbeiderpartiet rives i filler

I forhold til politiske meningsmotstandere skal man aldri hovere når partiet eller partiene deres stuper på politiske galluper, eller når eget parti gjør det godt i opinionsmålinger. Situasjonen kan endre seg raskt. Kommentator og rikssynser Arne Strand i Dagsavisen ("Arbeiderbladet") har gjort dette klart i sin faste spalte. Han minner om historien og gir eksempler, så faktagrunnlaget er sterkt.
   Likevel er det en kjensgjerning at Det norske Arbeiderparti akkurat nå ligger nede for telling, og det stabile sideleiet har vart så lenge at de ti dommersekundene for lengst er overskredet. Selv spår jeg at vi om ikke så altfor lenge vil se 19-tallet på landets sosialdemokratiske interessekoalisjon. Årsaken, eller årsakene? De varierer med hvem du spør, hvilket ståsted man har - og det gjelder også gallupinstituttenes og journalistenes posisjoner.

Vant til å lytte
Jeg er bare amatør, men har fulgt brukbart med i norsk politikk og samfunnsutvikling siden slutten av 1950-tallet. Historiestudier og aktiv deltagelse i politikk på fylkes- og kommunenivå har gitt noen ytterligere erfaringer. Flere med min bakgrunn og interesser er vant til å lytte, fange opp signaler, høre på hva det snakkes om over havegjerdet, på utdanningsinstitusjoner, i jobb, under fritidssysler og på mange andre arenaer.
   De siste årene har Arbeiderpartiets ledelse gjort noen fatale bommerter som rett og slett ikke kan reverseres. Èn ting var at valgkampledelsen før siste stortingsvalg hamret løs på landets "økonomiske krise" og høye arbeidsledighet mens de øknomiske pilene faktisk pekte oppover og optimismen med den, selv i de hardt rammede distriktene for oljevirksomhet. Man klarte ikke å endre denne valgkamptaktikken og retorikken i tide. Noen i valgkampledelsen og i partiets toppskikt tok ikke  ansvar i ettertid, men pekte på de stakkars organisasjonsmedarbeiderne og de fast ansatte i propaganda-apparatet. Slikt skaper såre følelser og en oppfatning av å være latt i stikken. Trond Giske var som kjent en sentral person i valgkamporganisasjonen.

Mangler sakseierskap
Enda mer fatalt var og er det at Arbeiderpartiet ikke lenger har noe entydig "sakseierskap" til de sakene velgerne er opptatt av. Hverken når det gjelder generell økonomisk styring, skole, helse, velferd, kultur, klima eller utenriks- og forsvarspolitikk hadde det festet seg et positivt inntrykk hos velgerne etter de åtte lange rødgrønne årene og i den første opposisjonsperioden etter 2013.
   Og så må jeg nevne temaet innvandring. Til tross for en ganske "streng, men rettferdig" behandling av asylsøkere i praksis 2005-13, dannet det seg et inntrykk av en liberal og generøs holdning da Jonas Gahr Støre på landsmøtet 16. april 2015 gikk inn for å ta imot 10.000 syriske krigsflyktninger - under kraftig applaus fra salen. Dette har festnet seg i folks hoder som et sinnsbilde. Man har så forfektet at mottak av mange flyktninger og asylsøkere er "en sosialdemokratisk verdi" - inntil de alvorlige og blodige terroraksjonene i land nær oss satte en støkk i nordmenns indre organer, og "alle" innså at porten måtte gjøres smalere. Til dette kom de svenske tilstandene i noen av nabolandets byer, med trekk som - i mindre skala - kunne spores også i norske bysamfunn.

Negative kulturutslag
Meninger og holdninger i folkedypet er kommet i bevegelse etter hvert som de negative sidene ved noen muslimske innvandreres livsførsel og kultur er kommet til overflaten: Flyktninger som reiser på ferie til land de presumtivt har flyktet fra, vold i nære relasjoner, kvinneforakt, æresdrap og tvangsekteskap, sterk sosial kontroll, eksport av barn og ungdom til koranskoler og mye mere.
   Dette er noe Arbeiderpartiet ikke har klart å svare opp på en tilfredsstillende måte uten å måtte fjerne seg fra "det sosialdemokratiske verdigrunnlaget". Dilemmaet er opplagt det største og vondeste akkurat nå. Støre er en mester i å sende ut prøveballonger når han er usikker på responsen. Da partiets innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani nylig erkjente at bare 15 prosent av velgerne i fjorårets valgkamp mente partiet hadde den beste politikken, og varslet en ny politikk som vil være mye strengere (og til forveksling lik Fremskrittspartiets), var Støre kjapt ute og tok forbehold, antagelig etter en intern vurdering av hvor mange velgere man ville tape til SV og Rødt dersom man fulgte opp Gharahkhani.

Vil kopiere Danmark
Sistnevnte hadde nemlig vært på besøk i Danmark og ønsker åpenbart å kopiere sine partifrender der: Enda strammere asylpolitikk, støtte til asylsentre "der de er" hvor vestlige land kan plukke blant FNs kvoteflyktninger. Og ikke bare det: Partiets innvandringspolitiske talsperson kopierte Frp-argumentet om at det er "urettferdig" at bare de ressurssterke flyktningene når Europa, og at man ikke bør  oppmuntre noen å til å gi seg ut på den dødsfarlige ferden over Middelhavet i menneskesmuglernes klør.
   Innvandrerspørsmålet rir Arbeiderpartiet som en mare - og partiet er dømt til å tape uansett hvor et landsmøte lander til slutt: Enten gir man seg inn på Sylvi Listhauglinjen og sender flere egne velgere mot venstre, eller man prøver å konkurrere med Fremskrittspartiet om velgernes gunst. Det siste er like håpløst.

#metoo splitter
Så har vi #metoo-spøkelset som Arbeiderpartiet langt fra er kvitt. Her går debatten høyt, både over og under overflaten: Veldig mange vil legge saken bak seg og ønske Trond Giske inn i varmen igjen (den eneste i ledelsen som er i stand til å bremse velgerflukten mot SV og Rødt), mens andre synes det er vanskelig eller umulig å "tilgi" Giske for hans alvorlige krenkelser over mange år. Partiet rives i filler både her og i innvandrerspørsmålet.
   Det var en taktisk tabbe av dimensjoner da Arbeiderpartiet ikke gikk fullt og helt inn for å stanse utglidningen i skolens hverdag med alt fraværet i videregående. Nok en gang ble inntrykket av Høyre som Skolepartiet bekreftet og sementert. Saken om midlertidige ansettelser, sosial dumping og innleie av arbeidskraft berører ikke mange nok velgere til at det blir avgjørende i stemmelokalet. Under to prosent av norske arbeidstagere er innleid, spørsmålet favner ikke vidt nok.
   Slik kunne jeg ramse opp sak etter sak, spørsmål etter spørsmål nærmest i det uendelige. Jonas Gahr Støre har ikke vært noen god politisk håndverker. Han er respektabel og respektert, men tenner ikke hjertene og er fortsatt for uklar og vinglete.

Trøster seg selv
Sist søndag hadde nestleder Hadia Tajik en kronikk i Aftenposten der hun som en fattigmannstrøst skrev at nå hadde opposisjonen fått så sterkt gjennomslag i det siste. Det skyldtes selvfølgelig at KrF i sin skvis-posisjon har valgt å gå til venstre i noen saker og støtte Ap, Rødt og SV, slik at det er blitt  flertall mot Solberg-regjeringens linje. Det viser seg at sakene er så relativt små og beskjedne i den store sammenhengen at hele fremstillingen nærmest virker patetisk. Samtidig blir leserne minnet om at kampen mot det som kalles "privat velferd" er et varemerke for partiet. Dumt når man vet at for eksempel private barnehaver foretrekkes av foreldre. Kvaliteten på barnehavene blir underordnet spørsmålet om hvem som eier dem. Særlig ufornuftig var det at Arbeiderpartiet fikk flertall for et forslag om at bevilgningen til sykehjem også skulle dekke renovering av samme - uten å øke bevilgningen. Dermed blior det færre, ikke flere penger til nye sykjehjemsplasser.

Vingler og tåkelegger
Arbeiderpartiet trekker nå sin støtte til gjennomføringen av regionreformen, skumler om sentralisering (ikke noe parti i etterkrigshistorien har sentralisert så mye eller bidratt til å legge ned flere gårdsbruk) og vingler frem og tilbake i spørsmål om veiutbygging, jernbanereform, bompenger og infrastruktur. Det blir hopp-og-sprett-politikk, innspill og utspill på inn- og utpust. Med andre ord: Så langt fra fast og forutsigbar styring som det er mulig å komme.
   Det hjelper ikke partiet å vise til resultatene av partiets byregjering i Oslo og andre større byer heller, for nå begynner folk virkelig å få øynene opp for hva et intimt samarbeid med Rødt og MDG får av utslag i hverdagslivet. Krigen mot privatbilen ryster folk i alle landsdeler. De ser at tallet på sykehjemsplasser i hovedstaden går ned, til tross for milliarder fra en upopulær eiendomsskatt. Frykten for svenske tilstander i Oslo Øst er økende.

Erna-effekten
Det hjelper heller ikke partiet så mye at Solberg-regjeringen har suksess med sin økonomiske politikk, at lønningene blir større, at jordbruksoppgjøret kom greit i havn og at man har unngått storstreiker i tariffoppgjørene.
   Det er rett og slett ikke mange lyspunkter å finne foran den kommende kommunevalgkampen. Ikke i enden av tunnelen en gang.

onsdag 23. mai 2018

Hva Malkenes avslørte

Lektor Simon Malkenes ved Ulsrud videregående skole i Oslo har fått stor oppmerksomhet de siste ukene, og to prestisjetunge priser, angivelig fordi han har benyttet seg av ytringsfriheten innenfor et system der man helst skal ligge lavt av hensyn til skolens omdømme. Debatten har konsentrert seg om nettopp dette: Er det en åpen eller lukket kultur i Oslo-skolen for ytringer rundt arbeidsplassen og hva som foregår der?
   Den politisk superradikale Malkenes, godt kjent fra skole- og samfunnsdebatten, hadde en agenda med sine ytringer i Dagsnytt 18-programmet (som jeg så og hørte på). Rødt-politikeren vil det frie skolevalget til livs (ihvertfall få temaet opp til diskusjon), antagelig ut fra en oppfatning om at det er denne retten som er årsaken til den vanskelige skolehverdagen for lærerne.

Fritt skolevalg er bra
Min interesse for saken ligger ikke der. Jeg kommer ikke på noe annet system for skolevalg som fikst og kjapt kan løse det "problemet" Malkenes vender oppmerksomheten mot. Nei, det var en annen side av saken som etter mitt syn er langt viktigere. Det lektoren gjorde, var å avsløre den faktiske tilstanden i mange skoler og klasserom: Mangelen på respekt for lærer og medelever, den lunkne interessen for fag og kunnskapstilegnelse, likegyldigheten overfor det privilegium det er å få gå på skole i et fritt, rikt og velferdsorientert samfunn som det norske.
   I en rask Facebook-kommentar etter Dagsnytt 18-innslaget kalte jeg elevene noe i retning av bortskjemte drittunger - og mener det fortsatt. Situasjonsbeskrivelsen av det som skjedde i klasserommet var hårreisende. Det var åpenbart at elevene manglet oppdragelse og motivasjon, de var "giddeslause".

Oppsiktsvekkende reaksjon
Enda mer oppsiktsvekkende var skoleledelsens reaksjon etter at Malkenes gikk offentlig ut med sin nøkterne beretning om hva som faktisk skjedde i innledningen til timen: Rektor laget "sak" av det. For tenk, elevene følte seg "krenket" og hengt ut av Malkenes - de kjente seg igjen i de illustrerende setningene om undervisningssituasjonen. Og da er ikke veien lang til opplæringslovens mobbeparagraf 9 A-5, skarpe irettesettelser fra et PR-kåt barneombud og en drøss andre instanser, rikssynsere og trendy lederskribenter. At elevorganisasjonen kritiserte Malkenes og forsvarte elevene tok jeg med et gjesp.
   Jeg synes jeg hører alt skriket og skrålet fra alle dem med sosionomholdninger: Stakkars barn, de er sikkert fattige, ressurssvake, har vokst opp i dårlige kår, de har ikke fått nok spesialtilpasset undervisning. Kanskje dreier det seg om innvandrerbarn med traumer. Man må da skjønne at dette er "samfunnets skyld", "systemets" ansvar! Lærerne og skolen har ikke gitt elevene nok motivasjon, stakkar, man kan da ikke presse dem til å lære noe når de selv ikke vil? Politikerne må på banen, fritt skolevalg på skraphaugen, større ressurser, økte bevilgninger, flere lærere...

"Føle seg krenket"
Og så dette med å "føle seg krenket". Er man tilstrekkelig innstilt på å trekke mobbeparagrafens definisjoner ut i det absurde, kan man sikkert finne en slags juridisk konklusjon til elevenes forsvar. Selv kjøper jeg ikke den gjengse oppfatningen av at dersom en elev mener seg krenket, så er vedkommende de facto krenket, og læreren må krype til korset og be om forlatelse.
   Simon Malkenes kalte en spade for en spade. Hans beskrivelse var anonymisert, men elevene kjente seg igjen, såpass husket de faktisk fra timen. I ettertid "følte de ubehag" over at det ble satt ord på oppførselen deres. Det er "ujettferdig", det. I Aftenposten 22. mai har postdoktor Markus Jerkø ved Universitetet i Oslo en utmerket språklig og juridisk analyse av krenkelsesinstituttet, så jeg skal ikke utbrodere hans saklige og skarpe argumentasjon. Les og bli vis!

Sjefen i klasserommet
Det er på tide at læreren får støtte som "sjefen i klasserommet", også for umotiverte, giddeslause elever i videregående. Han har rett til å forlange et minimum av oppmerksomhet rundt  undervisningen. Han fortjener å møte våkne, rimelig godt forberedte elever med egenmotivasjon. Ja, faktisk egenmotivasjon. Møte elever som innser at de har fått det privilegiet å bli tildelt en skoleplass, og som har et minimum av oppdragelse hjemmefra. Om de ikke har det, må det være mulig å innse - helt på egen hånd - at det å gå på skole gir en mulighet for et godt liv senere.
   Ingen kan forvente full konsentrasjon, nysgjerrighet og vitebegjær hvert eneste minutt i hvert eneste fag hver dag. Men å forstyrre andre, snakke med sideeleven, ikke gidde å ta opp en lærebok og helt uanfektet gi uttrykk for kjedsomhet og totalt manglende interesse for læreren, det går langt ut over hva norsk skole skal finne seg i.

søndag 13. mai 2018

Ny taktikk, lett å avsløre

I løpet av de siste månedene har noe forandret seg i stortingsopposisjonen taktiske spill. Man er begynt å tillegge regjeringen og enkeltstatsråder ansvaret for feil, svakheter eller negative hendelser oppstått i underliggende statlige organer.
   Alle skjønner at i en moderne velferdsstat med et komplisert byråkrati og indirekte styringsmekanismer kan ikke politikere på toppen, i dette tilfellet ministrene, ta avgjørelser i enkeltsaker, ha full oversikt over absolutt alt som skjer og "gripe inn" når mediene hisser opp følelsene i en akutt hendelse.
   Moderne stater må nødvendigvis basere seg på fullmaktslovgivning og gi underliggende ledd makt og ansvar for gjennomføringen av politikk. Ingen statsråder eller regjeringssjefer kan være eksperter, spesialister eller ha faglig innsikt i absolutt alt på samtlige saksområder. Vi har departementer, direktorater, statlige foretak og "vesener" som tar seg av store og små enkeltsaker. Det skjer etter nøyaktig utarbeidede retningslinjer, forskrifter og innenfor politisk vedtatte rammer.
   La meg i forbifarten nevne tre eksempler på usaklige angrep mot fagstatsråder de siste månedene:
Det ble debatt og hissig meningsutveksling etter at fødeavdelinger på enkelte sykehus var begynt å vurdere hvor lang tid en fødende hadde behov for å oppholde seg der etter fødselen. Medisinske faglige vurderinger går ut på at noen kvinner faktisk vil klare seg med et par dagers "innleggelse", andre har behov for å være der lenger.
   Straks hylte jordmødre og sykepleiere opp og skjøv noen ekstreme eksempler foran seg for å fremme sin egen agenda - flere jordmødre, større ressurser og større oppmerksomhet mot eget fagfelt. Men de kritiserte ikke sykehusene og helseforetakene, de rettet pekefingeren mot helseministeren! Han måtte ordne opp slik at jordmødrene ble fornøyd! Debatten og oppgjørene skulle selvsagt ha foregått internt i helseforetakene og de faglige organene som steller med slikt. Det er dette de har fullmakt til. Det er her ekspertene er.
   Det andre eksemplet var Jernbanedirektoratets høringsuttalelse om at jernbaneutbyggingen i Nasjonal Transportplan muligens likevel ikke kan gjennomføres innen den tidsrammen Stortinget så for seg før valget i 2017. Tidsaspektet var for ambisiøst. Ved nærmere gjennomgang av planlegging og ressursberegninger var det dukket opp problemstillinger som gjorde at det faglige organet anbefalte noen års utsettelse med gjennomføringen.
   Straks fikk samferdselsministeren og regjeringen skylda for de rådene underliggende fagorganer hadde kommet med. Skulle virkelig de samme fagfolkene unnlatt å fremme sine tvil og etterberegninger - og på den måten risikere at utbyggingen brøt sammen?
   Det tredje eksemplet er dagsaktuelt. Norsk Luftambulanse er underlagt og eid av helseforetakene som med jevne mellomrom gjennomfører anbudsrunder for å holde kontraktsprisene på et nivå som er i samsvar med fornuftig offentlig ressursbruk. Det har de fullmakt til. Pilotene ansatt i selskapet som i dag står for tjenesten, aksjonerte som ledd i en fagforeningstvist, lot som om de var syke og utsatte pasientene for påkjenninger og faktisk risiko for dødsfall. I stedet for å rette pekefingeren mot pilotene og fagforeningen som skjøv pasienters liv og helse foran seg i en kamp for egne interesser, blir helseministeren avkrevd handling og inngripen. Han skulle altså bryte lov og avtaleverk og ikke bry seg om fullmaktene og ansvaret som ligger i helseforetakene - luftambulansens arbeidsgiver.
   Det er nødvendig å peke på slike tilfelle som dette. For det begynner å bli en klar tendens, jeg kaller det urent spill, fra opposisjonen på Stortinget, som løfter enhver negativ hendelse opp til regjeringens og dens enkeltmedlemmers bord til tross for at ansvaret ligger i underlagte statlige fagorganer. Det er både usaklig og urettferdig. Men helt i tråd med de taktiske holdningene og "lureriet" til Støre og co, som har mistet folkets tillit ved valg, som egentlig ikke har noen kraftfull alernativ politikk, løsninger eller visjoner. Da griper man til denne type desperate skinnmanøvre.
   Til hjelp har de sensasjonshungrige medier som benytter sine emosjonelle teknikker i billige oppslag og som ikke evner eller gidder å gå inn på de prinsipielle sidene ved hardkjøret.

søndag 15. april 2018

Propagandaløgnene fra øst

"Ett angrep - tre sprikende versjoner" er Aftenpostens førstesideoppslag søndag 15. april. Det dreier seg om USAs, Storbritannias og Frankrikes luftangrep mot laboratorier og lagersteder for kjemisk krigføring i Syria. Ved første øyekast kunne det virke som om avisens journalister mente de tre versjonene var likeverdige - like sannsynlige og omtrent like sannferdige. Det er bare øynene som ser litt forskjellig på virkeligheten...
   Fullt så ille var det ikke, avisen hanker inn eksperter som mener at de vestlige kildene er "mest til å stole på". Du verden for en slagside Aftenposten tillater seg å lansere! Tenk: "Mest til å stole på".

Likeverdige påstander?
Likevel - ved å gi de tre versjonene omtrent like stor plass, likt typografisk utstyr, like portretter - er signalet at vi må ikke stole for mye på USA, Storbritannia og Frankrike, for det var jo de som sto bak angrepet og som har størst behov for å presentere missilangrepene som vellykket. Og selv om NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg støtter og bekrefter hva som skjedde og hvorfor angrepet var nødvendig, får Stoltenberg nøyaktig samme behandling som Putin.
   En glitrende øvelse i balansert journalistikk og samfunnskritisk holdning? Her gjelder det å opptre mest mulig nøytralt, "saklig" og tilsynelatende faktisk. Den russiske ambassaden i Oslo må gni seg i hendene. Putins versjon kan her bli oppfattet som like troverdig og sannsynlig som forsvarsalliansens.

Mange ble skutt ned...
Jeg ser av de russiske påstandene at "av 103 missilangrep ble 71 skutt ned før de nådde målene". Denne propagandaløgnen er formet helt i tråd med Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels råd til alle løgnere i statens tjeneste: Du må bruke nøyaktige tall, ikke omtrentlige og runde. Det øker troverdigheten. Og så gjenta og gjenta løgnen til den til slutt blir trodd av tilstrekkelig mange.
   Det ville være et nederlag for russiske våpen i Syria (av gammeldags type, produsert for flere år siden) om de ikke evner å skyte ned moderne amerikanske Tomahawk-missiler (siste versjon). Så for å skryte av denne eldre versjonen av luftforsvar, hevder nå Putin og hans krets at til tross for at de er gamle, klarte de likevel å skyte ned nøyaktig 71.... Påstanden er ikke helt i stil med de samme russernes uttalelse for et par dager siden om at de nå ville gi det syriske regimet det nyeste av sitt antiluftforsvar for at det skulle står sterkere mot angrep fra Vesten. Man innrømmet egentlig da at skytset de har gitt syrerne, ikke holder mål.

Eksperter til gjenbruk
Jeg ser også av kommentarspalten på samme oppslagsside at Aftenposten, i likhet med andre "mainstreams", bruker alle sine gjengangere av eksperter, forsvarseksperter som vi kjenner fra uttalelser i omtrent alle medier og vet hvor står. Ingenting av det de sier overrasker, og det gjøres ikke forsøk på å hente inn nye stemmer i debatten. Jeg bare konstaterer det, ekspertene er sikkert flinke nok.
   Men det er noe lesere, seere og lyttere bør være oppmerksom på i disse postfaktuelle, alternative fakta-tider: Når en journalist i dagens medier henter inn kommentarer, så vet vedkommende nøyaktig hva som kommer. Henvender man seg til den eksperten, fagpersonen eller spesialisten, får jeg det svaret. Henvender jeg meg til en annen, får jeg et annet svar. Det dreier seg om uttalelser på bestilling. For å vinkle saken slik journalisten ønsker. For at den skal fremme en agenda. Mange journalister i dag er ikke observatører, men aktive meningspåvirkere. Det svekker omdømme og troverdighet og gjør at man er nødt til å søke alternative kilder og vurderinger. Faktisk tenke litt selv.

Etterretningsflause
Pressens varsomhet med å ta alle påstander fra vestlige stormakter for god fisk, oppsto da Irak-krigen startet i 2003: Hovedbegrunnelsen for invasjonen var at Saddam Hussein hadde skaffet seg masseødeleggelsesvåpen. Så viste det seg i ettertid at slike våpen ikke ble funnet noe sted (kanskje hadde han kjørt dem over til Syria?). Både George Bush og Tony Blair fikk store problemer med sitt omdømme og ettermæle etter den etterretningsfadesen. Mistanken om at Saddam hadde kjemiske våpen var riktignok styrket av det faktum at han tidligere hadde brukt dem mot egne landsmenn. Men i 2003 fant man altså ingen.
   En slik sunn skepsis må imidlertid ikke brukes i alle andre sammenhenger ever since. De som var ansvarlige for å innhente sikker informasjon om Saddams våpenarsenal, har fått sin "straff", og landene som sto for invasjonen, har forhåpentligvis lært. Her i Vesten har vi en ganske annen mulighet til å ettergå påstander fra myndighetene. De på toppen av samfunnspyramiden vet at løgner eller halvsannheter før eller siden kan komme for en dag. Derfor vil de være mye mer forsiktig med å hevde uriktige påstander enn i for eksempel dagens Russland, der reell opposisjon og frie ytringer har dårlige vilkår og utsikter, for å si det mildt.

Vi lærte å være kritiske
Vi som levde gjennom den kalde krigen fra begynnelse til slutt, husker godt alle de sovjetrussiske løgnene rettet mot vanlige folk og velgere i Norge. Men her og i andre NATO-land lærte man seg relativt raskt å identifisere propagandaen. Den var ofte plump og uraffinert og lett å avsløre. Russland under Putin har lært seg mer sofistikerte teknikker og metoder.
   Med så mange observatører og øyenvitner på bakken i Syria ville det være merkelig om ikke noen var i stand til å avbilde og filme missiler som etter sigende ble rammet av antiluftskyts, eller finne rester av dem som ikke fant sine mål. Det har vi til gode å se eller høre om. Dessuten hadde de vestlige stormaktene ikke gjort noe forsøk på å ta ut det syriske luftvernet på forhånd. Det tyder på at man ikke fryktet at egne missiler ville blit skutt ned. Så mye om den påstanden.

Pateteiske reaksjoner
I det aktuelle spørsmålet om påstått nedskutte amerikanske, britiske og franske raketter er det neppe vi i den vestlige verden som er målet for løgnene, men folk i Midt-Østen som ønsker, har et mentalt behov for, å tro på løgn for å styrke selvtilliten. Manger arabere synes å ha en veldig spesiell oppfatning og definisjon av seire og nederlag. Syrere som støtter Assad danser i Damaskus` gater etter det massive rakettangrepet og feirer det som en form for "seier". Det er nesten patetisk.
   Norske frie medier bør etter min mening være flinkere til - ikke å presentere løgn og sannhet fra russisk hold på lik linje - men bruke litt sunn dømmekraft, faktavurderinger og entydige konklusjoner. I hvert fall fortelle oss hva som åpenbart er løgn - i klartekst. Ikke "mest til å stole på".

Riktig og nødvendig
Uansett: Det var både riktig og nødvendig å sende en klar beskjed til den syriske diktatoren Assad om at han ikke ustraffet kan bruke giftgasser mot sivile i egen befolkning. Der går den røde linjen. Han har gjort det før, i 2014 ble det lovet å fjerne samtlige lagre av kjemiske stridsmidler. Det har Assad-regimet med russisk støtte ikke gjort. Norge ga et stort bidrag den gang til å fjerne og frakte stridsmidlene til destruksjon. Likevel hadde Assad altså ikke oppgitt alt, men gjemt noe unna. De skrekkelige scenene fra det siste gassangrepet forteller hvor langt Assad og russerne er villig til å gå for å knuse all opposisjon og unngå press ved forhandlingsbordet om Syrias fremtid.
 

fredag 13. april 2018

Gaza og Israel - igjen

De siste 14 dagene har myndighetene i Gaza - terrororganisasjonen Hamas - regissert en serie demonstrasjoner mot Israel langs grensegjerdet i øst, fra Erez i nord til Rafah nær grensen til Egypt. Bakgrunnen skal være nedtellingen mot 15. mai, som er datoen for erklæringen om dannelsen av staten Israel for 70 år siden. Det skjedde som kjent etter et vedtak i FN, som ønsket å gi de jødene som var igjen etter Holocaust (drapet på 6 millioner jøder) et trygt hjemland.
   Reaksjonen fra araberne i området var som kjent krig mot Israel. De ville ikke bøye seg for FN-vedtaket. Samtlige naboland i regionen gikk løs på den skjøre og svake staten Israel. De lyktes ikke å knuse jødestaten og kaste innbyggerne der på sjøen. Gang på gang siden har Israel måttet forsvare sin eksistens mot en overveldende fiende, og har vunnet alle slag, selv om det noen ganger har sett prekært ut. I dag er det demokratiske Israel den sterkeste staten i regionen.
   Under krigen i 1948 ble arabere som bodde i det tidligere britiske mandatområdet Palestina drevet på flukt under kampene, noen kilder sier de også ble oppfordret til å flykte for ikke å være i veien for de angripende arabiske styrkene. Det var 750.000 av dem i 1948, i dag er etterkommerne blitt 5 millioner. De forlanger å få sine bosetninger, byer og landsbyer tilbake. Alle skjønner at det er umulig, men kravet består.

Hvem har ansvaret?
Hvem har ansvaret for dødstallene langs den israelske grensen i denne omgangen? Det er israelske soldater som har skutt. Men Hamas visste på forhånd at demonstranter som beveget seg for nær grensegjerdet ville bli beskutt. Likevel har både voksne sivile demonstranter og Hamas-krigere tatt seg til gjerdestolpene for å ødelegge dem, feste bomber der og kaste stein mot israelske grensesoldater - i den hensikt å gå inn på israelsk område, provosere og drepe.
   Hittil skal minst 17 demonstranter være drept og kanskje så mange som tusen såret - tallene lar seg ikke bekrefte av uavhengige kilder. Alle opplysninger i mediene kommer fra Hamas` eget helsevesen. Israel opererer med lavere tall. Likevel må det sies at Israels reaksjon er hard og nådeløs. I de fleste tidligere konflikter og kriger er Israel blitt beskyldt for overreaksjon og unødvendig maktbruk, så også i denne.

Hva med Hamas?
Jeg stiller likevel spørsmål om Hamas` eget delansvar: De visste at Israels svar på forsøk på å forsere grensegjerdet ville være maktbruk, med tåregass og skarpskytterskudd. Demonstrasjonene, som i utgangspunktet skulle være fredelige, kom snart ut av kontroll. Eller var det slik at Hamas nettopp ønsket en voldelig konflikt - for å oppnå møter i FN og store oppslag i vestlig presse med den sympati og medynk som voldsscener skaper? Forberedelsene til den 45 dager lange demonstrasjonen må ha pågått lenge. Teltleirene i bakkant er godt organisert. Men hva med egne vaktmannskaper? Hvorfor har ikke Hamas et korps av vakter som sørger for at "fredelige demonstranter" ikke kommer farlig nær grensen? Var det i det hele tatt meningen at demonstrasjonene skulle være fredelige?
   Spesielt er det grunn til å peke på at man ikke holder barn og kvinner (som i et muslimsk land skal "beskyttes") unna grensen, men skyver dem frem eller lar dem komme opp i livsfarlige situasjoner. Hamas vet inderlig godt at avskyen mot Israel øker når barn drepes.

I tråd med strategien
Jeg er redd vi må konkludere med at Hamas også har et medansvar for at demonstranter mister livet. Strategien og fremgangsmåten er helt i tråd med Hamas` og Fatahs metoder og holdninger: Familien til terrorister som mister livet i kampen mot jødestaten, blir premiert med store beløp. Det begynner noen land å få nok av, og det kreves at denne erstatningsordningen avskaffes fordi den oppmuntrer til selvmordsaksjoner og knivdrapforsøk.
   Antall demonstranter sies å være mindre enn det Hamas hadde håpet, men mange nok til å oppnå overskrifter og medieoppslag. Hamas-myndighetene er etter hvert blitt grundig upopulære i befolkningen i Gaza, og noe demokrati er det selvsagt ikke snakk om. Men undertrykkelsen og sensuren er nærmest total. Leveforholdene er svært dårlige, for å si det  mildt.
   Hamas og dets klakkører rundt om i verden skylder på den israelske blokaden, mens Israel og FN har en god oversikt over de forsyningene som faktisk kommer inn. Dessverre er det mye som tyder på at en del av bl.a. byggematerialer ikke blir brukt for sivil gjenreisning og utvikling, men til Hamas` eget behov for militære anlegg, tunnelbygging og utskytingsramper for raketter rettet mot Israel.

Ingen frie valg
Det er mange år siden det har vært avholdt noe som ligner på frie valg, og den aggressive linjen Hamas benytter, er blitt fordømt også av de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Bak konflikten ligger hat og arvefiendskap mot Israel og manglende vilje til å akseptere Israels eksistens. Fortsatt er ikke Israel tegnet inn på offisielle kart i Gaza og på Vestbredden, landet eksisterer ikke. De arabiske palestinerne forlanger fortsatt - i charter og i praktisk politikk - at Israel skal forsvinne fra jordens overflate. Araberne, palestinerne, skal overta det hele. Palestinske skolebarn blir hjernevasket med dette narrativet, og det oppmuntrer til fortsatt fanatisk jødehat.

Hva skjedde i Europa?
Etter annen verdenskrig ble det i Europa gjennomført svære folkeforflytninger. Blant annet ble 14 millioner tyskere, som hadde bodd i Sentral- og Øst-Europa i mange generasjoner, drevet over til Øst- og Vest-Tyskland. Også andre folkeslag ble flyttet på. Polens grenser ble skjøvet vestover, og tyskerne kastet ut. I noen år var det krav i visse kretser blant tyskerne at de måtte få vende tilbake til hjemlandene lenger øst, men det var og er en umulig tanke. Millioner på millioner europeere måtte altså finne en ny tilværelse. Det skjedde også. De fordrevne fant seg nye hjem, en ny tilværelse - og aksepterte sin skjebne.
   Ikke slik i Midt-Østen. Her holdes hatet ved like som en konstant verkebyll. Flyktningene tror kanskje de skal komme hjem en gang. Det synes lite realistisk. Et problem er at de arabiske landene omkring - med samme språk, samme kultur, felles historie, seder og skikker og felles religion ikke har gjort noen verdens ting for å ta imot, assimilere og integrere palestinerne i sine samfunn. Slik det skjedde i Europa, og slik det har skjedd mange andre steder i verden.

Behandlet som annenrangs
I stedet blir palestinske flyktninger (de araberne som bodde på det landområdet FN hadde avsatt til staten Israel) og deres etterkommere behandlet som annenrangs borgere i de arabiske nabostatene. En slående kontrast til hvordan Europa behandlet sine mange millioner flyktninger etter annen verdenskrig.
   Midt-Østen, ville vært et fredeligere sted dersom man hadde fulgt Europas eksempel.
 

torsdag 12. april 2018

Nok en forspilt chanse for KrF

Flertallet på Høyres landsmøte gikk inn for å tillate eggdonasjon i Norge. Det er et standpunkt og et vedtak jeg er uenig i. Likevel må det erkjennes at debatten var grundig og respektfull, ikke minst tok den etiske problemstillinger på alvor. "Storresolusjonen" på 8 sider er et gjennomarbeidet dokument og inneholder rammer, reguleringer og forbehold. Partiets nestleder Jan Tore Sanner hadde rett i at partiets landsmøte igjen sto frem som Norges viktigste politiske verksted.
   Resolusjonen går nøye igjennom det verdimessige grunnlaget for å tillate eggdonasjon, den tar for seg og setter grenser for genterapi og genredigering, går inn på forskning på befruktede egg, fertilitetsteknologi, assistert befruktning til enslige (her er jeg igjen uenig), egg- og sæddonasjon, surrogati samt undersøkelser og diagnostikk av foster.

Dypt alvor ligger bak
Vedtaket er ikke noe resultat av den elleville liberalismen eller den offensive, egoistiske  feminismen som særpreger andre partier. Der ligger dypt alvor i arbeidet bak resolusjonen, som nå har pågått iallfall i to år. Landsmøtet sist vedtok som kjent å ta enda en runde før partiet tok endelig standpunkt.
   Hva har Kristelig Folkeparti med alt dette å gjøre? Partiet har som kjent nektet å ta opp spørsmålet om regjeringsdeltagelse i hele den forrige stortingsperioden og inntil nå i inneværende. Man trives åpenbart i en fristikker-rolle på vippen, der Hareide kan presse og true etter forgodtbefinnende. Men dersom han og partiet, som gjør det dårlig på meningsmålinger, hadde tenkt mer på sine kjernesaker og satset på å oppnå virkelige resultater i verdikampen, kunne partiets ledelse, før Høyres landsmøte, signalisert en tilnærming som kunne ha endt med en firepartiregjering - og et annet utfall av eggdonatorsaken.

Kunne vært unngått
Da ville vedtaket om å tillate eggdonasjon kunne vært unngått. Jeg tenker slik: Høyres velgere, og delegatene på landsmøter, visste hvor viktig en bred flertallsregjering er for Erna Solberg og for partiet. Det borgerlige prosjektet vil gi regjeringen et trygt og forutsigbart grunnlag frem til 2021. Sett at Høyrelederen og ledelsen forøvrig - med positive KrF-signaler om felles regjering i ryggen - hadde oppfordret landsmøtet til å lande på et annet standpunkt i resolusjonen om medisinsk bioteknologi, ved å peke på utsikten til at KrF da ville gå inn i regjeringen? Flertallet for eggdonasjon var stort, men ikke urokkelig. Også et Høyre-landsmøte lar seg påvirke av andre hensyn enn vedtak i enkeltsaker. Resultatet kunne blitt en utsettelse, en hvilepause, en videre drøfting. Alle ville skjønne at et fortsatt nei til eggdonasjon ville være en av forutsetningene for KrF i regjering.
   Men nok en gang lot Hareide anledningen gå fra seg. Dermed blir hans parti i enda større grad et parti "ute av tia". Utviklingen mot et annet samfunn enn det KrF foretrekker, går ubønnhørlig videre.

tirsdag 3. april 2018

Russerne er ikke som oss

Mange undrer seg over at vanlige russere støtter Putin. De gjenvelger ham, finner seg i hans autoritære skinndemokrati hjemme og den aggressive politikken overfor andre land. De synes å  akseptere hans kvelning av frie medier og godtar alle propagandaløgnene i de statskontrollerte.
   Er russerne dumme, uopplyste og ukritiske? Svaret er snarere: De vet ikke bedre. Den vanlige russiske bonde, industriarbeider, kjøpmann, helsearbeider, lærer eller statsfunksjonær har knapt opplevd annet enn undertrykkelse, overvåkning, sensur og "alternative fakta" - i et uendelig antall generasjoner bakover i historien. De russiske massene (inklusive alle de folkeslagene de erobret og okkuperte fra middelalderen til 1990-tallet) har levd under slavelignende forhold, har vært rammet av uhyggelige utrenskninger, krig, nedslaktninger, hungersnød og dyp fattigdom så lenge at det har satt spor i folkekarakteren, i psyken, noe som har skapt intuitive reaksjonsmønstre som kan gjenkjennes også i dag. De fleste russere kan med god grunn karakteriseres som slavemennesker med slavementalitet. Les de russiske klassikerne, som beskriver den mentale tilstanden eksakt. Tidene har ikke endret seg vesentlig.

Tsaren, Sovjet, Putin
Den vanlige russer måtte bøye nakken under tsarregimets  nådeløse undertrykkelse. Noen priviligerte grupper gjorde riktignok opprør tidlig på 1900-tallet og imperiet hadde i teorien utsikt til en liberal utvikling, men ble tvunget inn under nok et tyrannisk regime - det kommunistiske diktaturet - etter bolsjevikenes statskupp i oktober 1917. Det diktaturet varte i 60 år.
   For å overleve måtte - og må - borgerne hele tiden se seg over skulderen og på skrå oppover: Hvem har makten nå? Hvem må jeg frykte, hvem lønner det seg å være «venn» med, hvem kan gi meg og familien en noenlunde anstendig levestandard og håp for fremtiden, og samtidig beskytte samfunnet mot indre og (innbilte) ytre fiender? Først og sist: Hvem er mektig og sterk nok? Maktbegrepet har en rotfestet tradisjon i sjel og sinn.
   Det aller meste dreier seg om makt, belønning eller represalier. Russerne anerkjenner og dyrker styrke - og forakter motsatsen, svakhet. Kompromisser, en utstrakt hånd, en forsonlig gest blir oppfatte som svakhet. Se hvordan mannssamfunnets macho-kultur fortsatt lever og blir oppmuntyret av myndighetene, se på statistikken over vold i nære relasjoner, alkoholmisbruk, det overveldende antall skilsmisser.

Har gitt opp
De er vant til å følge makthavernes paroler, finne seg i forbud og påbud. Velgerne visste at Putin uansett ville bli gjenvalgt, og svært mange hadde aldeles ikke tenkt seg til stemmelokalene en gang. Men en allestedsnærværende, massiv kampanje med gulrot og pisk gjorde at de likevel avla sin stemme, samtidig som overivrige valgfunksjonærer stappet falske stemmesedler i urnene. De får selvsagt ingen straff av betydning. Den liberale, demokratiske opposisjonen er kvalt. Folk som har tenkt i andre baner, synes å ha gitt opp.
   Den jevne russer har likevel som andre mennesker et behov for å føle stolthet over hva enkeltindivider og fellesskapet har skapt gjennom tidene. Den kollektive hukommelsen og bevisstheten innbefatter den russiskortodokse kirkens og religionens posisjon, kirkekunsten og tradisjonen, kulturen i vid forstand, musikken og litteraturen -  som tilhører verdensarven. Sportsprestasjoner og teknologisk avanserte nyvinninger i for eksempel moderne romfart gir svulmende bryst. Husk også at Russland fortsatt er en imperialistisk kolonimakt som omfatter et titalls nasjoner og hundre etniske grupper. Mange russere er faktisk stolte over sitt imperium, at de er herskere og herrefolk. Mange ser nostalgisk bakover i historien, til Peter den stores tid.

Forsvare Moder Russland
Det er ingen grunn til å tvile på at nasjonalfølelsen og fedrelandskjærligheten er ekte og dyrekjøpt - selv om den også blir forsterket gjennom propaganda fra dagens myndigheter. Det er nok å minne om de ufattelige lidelsene denne nasjonen måtte gjennomgå i kampen mot Hitler. Det dreier seg om smertelige, dypt traumatiske erfaringer som ingen russer får sjanse til å unngå å få kjennskap til gjennom oppdragelse og skolegang.
   De aller fleste russere er fortsatt fattige sammenlignet med andre industrinasjoner, og forskjellen mellom fattig og rik er avgrunnsdyp. Avstanden opp til oligarkenes privilegerte luksusliv er lengre enn i noe annet land. Den vanlige russer murrer, men tør ikke gjøre opprør - til det er oligarkene for tett knyttet til Putin-regimet som sådant. Oligarkene er satt inn som guvernører og høyere myndighetspersoner av Putin i et vidt forgrenet nettverk.

Lavere livsstandard
Man skal ikke bevege seg langt utenfor Moskva og andre større byer for å observere den lave leve- og livsstandarden. Det russiske folket i stort er, og har lenge vært, et forfyllet, likegyldig og passivisert folk. Alkoholen er en av de aller verste folkefiendene - myndighetene både bekrefter og erkjenner det, men til liten nytte.
   Økonomien under Putin svikter nå. Russere flest opplevde en relativt sterk velstandsøkning mellom 2000 og 2014 som følge av høye oljepriser og økonomisk vekst, økte pensjoner og høyere gjennomsnittslønninger. Antallet fattige sies å ha falt fra hele 40 millioner til 15 millioner i den perioden. De siste tre årene er fattigdomsspøkelset imidlertid kommet tilbake. Antall fattige er økt med 33 prosent, alt ifølge offisiell statistikk. 20 millioner russere lever nå for under 45 kroner dagen, innrømmet Putin selv i valgkampen. Behovet for økonomiske reformer er enormt. Men systemet er ikke i stand til å endre seg så raskt som i vestlige markedsøkonomier. Omstilling og endringsvilje, investeringskapital og gründermuligheter mangler. Overalt hersker korrupsjon i mange former.

Store far i Kreml
Hvorfor reagerer ikke den jevne russer? Fordi de ikke tør, kan eller vil. Tross alt oppfattes Putin som den velmenende tsaren, og alternativer mangler. Opposisjon og radikale ideer holdes nede, myndighetenes propagandaapparat arbeider ufortrødent døgnet rundt, og de få gjenværende, relativt frie medier, inklusive de sosiale, må legge bånd på seg. Sivilsamfunnet er underkuet, og enhver forening eller organisasjon utenfor myndighetenes absolutte kontroll, er "utenlandske agenter" og påstått Russlandsfiendtlige.
   Fattige og undertrykte mennesker har under slike forhold behov for en fattigmannstrøst, en form for psykisk kompensasjon, det å føle seg store og stolte som del av et mektig land med mektige makthavere. Makthavere som sørger for at Russland kan hevde seg overfor omverdenen, gjerne det rike Vesten, det som avtvinger respekt, det vil si å frykte Russland. Såret stolthet fra 1990-tallet blir nå kompensert med en tøff utenrikspolitikk, dels for å få folks tanker bort fra problemer på hjemmebane.

Jeltsin hadde mye av skylden
De kaotiske tilstandene etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jeltsins turbo-kapitalisme sitter fortsatt igjen i minnet som en vond drøm. Det liberale, vestlige demokratiet fikk mye av skylden og er dømt nord og ned av den jevne russer. De foretrekker sterke myndigheter, en noenlunde forutsigbar hverdag, sosial trygghet og håp om materiell økt velstand.
   Gjennom oppveksten, fra barnehageinstitusjoner til universitetene, har russerne fått høre at det er grunn til å frykte press og angrep utenfra - og der finnes jo historisk dokumentasjon på nettopp det, fra Napoleons felttog, vestlige stormakters støtte til «de hvite» i borgerkrigen som fulgte etter første verdenskrig og ikke minst Hitlers angrep og erobringsforsøk under den andre. Budskapet er hamret inn: Vi må være mistenksomme og skeptiske til omverdenen og skaffe oss styrke, avsette store ressurser til krigsindustrien, utvikle det aller siste av moderne militært utstyr, stridsvogner, fly, raketter, krigsskip, sterke hærstyrker. Ha atomarsenalet i orden (konferer Putins skrytevideo om de nyeste taktiske atomvåpnene like før valget). For se: Vi er innringet, NATO kryper stadig vekk nærmere grensene våre. Fedrelandet, Moder Russland, er i fare!

Ingen fare utenfra truer
Nei, Russland er ikke i fare, men når det er problemer på hjemmebane, tyr myndighetene som sagt til innbilte ytre trusler. Det er en taktikk gammel som menneskeheten selv.
   Ingen forteller den jevne russer at NATO-styrkene i Baltikum nærmest er symbolske - de vil ikke på noen måte vil være i stand til å engang å krysse grensene til Russland og Hviterussland. Ingen forteller dem at hadde NATO og Vesten hatt skumle planer om å erobre det russiske fedrelandet, så hadde de gjort det på 90-tallet eller tidlig på 2000-tallet, da det russiske forsvaret lå med brukket rygg og landet opplevde kaotiske tilstander i økonomi og sosialvesen.
   I stedet tror faktisk mange russere at de må vokte seg for naboer og omverden, være militært sterke og ideologisk bevisste, og fremfor alt slutte opp om den sterke mann på toppen. Man har utviklet klare paranoide trekk - som ledelsen i toppen av pyramiden også lider av. Vi ser hvordan avvikere på alle felter motarbeides, hetses og mobbes. Putin-lovene skal forsvare den russiske "kulturen" mot mennesker med en annen seksuell legning, som bare ett eksempel.
   For å forstå russiske holdninger og handlinger, må man forstå hvordan russerne tenker. De tenker ikke som oss, reagerer ikke som oss som lever i fredelige, moderne demokratier basert på tillit, frie valg og frie tanker. Det er grunn til å være i beredskap, for en såret kjempe kan være uforutsigbar og uberegnelig, aggressiv og utagerende. Trusselnivået har økt. Vi er allerede inne i en ny kald krig.

torsdag 15. mars 2018

Helt greit å bli nedstemt

Avgjørelsen i Stortinget om endringer i statsborgerloven (Prop. 146 L, 2016-17) finner sted i dag, og frontene er tilsynelatende skarpe. Høyre og Fremskrittspartiet har foreslått at saker om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan behandles av departementet - men med rett til å bringe saken inn for en domstol uten kostnader. Forslagene - det er flere av dem - er en del av regjeringens arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
   Det kan nemlig tenkes situasjoner - og spesielt i disse tider da IS-kalifatet er knust og frustrerte fremmedkrigere med norsk pass kan være på vei hjem - at myndighetene ønsker å frata dem statsborgerskapet raskt og effektivt. Det Skjer bare dersom de har minst et annet statsborgerskap. Hensynet til bestemmelsene i den europeiske menneskerettskonvensjonen er dermed ivaretatt.

Utgjør en fare
Det er opplagt at disse fremmedkrigerne utgjør en fare for nasjonal sikkerhet og for norske medborgere. Faren er også stor fra deres radikaliserte terroristbrødre som har valgt å forbli i Norge. Men flertallet på Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, vil altså ha full domstolsbehandling når noen skal fratas statsborgerskapet - også når det står om nasjonens sikkerhet. Det gir fremmedkrigerne en slags ekstra beskyttelse, og normalt ville nok de fleste kunne være enig i det, tross alt.
   Men vi lever ikke i "normale" tider i Norge i dag. IS-terrorister og terrorister i andre nettverk representerer en dødelig fare for det norske samfunnet, for uskyldige menneskers liv og helse og for grunnleggende nasjonal sikkerhet. Subdidiært foreslår mindretallet av Høyre og Fremskrittspartiet å innføre en form for hurtigdomstol. Det ville være i alles interesse at ihvertfall dette fikk flertall. Men det er slett ikke sikkert at Ap vil gå med på dette.

Bør stå på sitt
Etter å ha gått igjennom hele proposisjonen med forarbeid, høringsuttalelser og departementets bemerkninger og konklusjoner, sitter undertegnede likevel igjen med en vag følelse av at Arbeiderpartiet ikke helt ut ser alvoret i denne type utfordringer. Derfor bør mindretallet stå på sitt - og lide nederlag. Da kan man senere - ved terrorangrep i Norge og økende tendens til radikalisering - vise til sitt primærstandpunkt, som de andre altså ikke ville støtte. Hovedhensikten med forslaget om forvaltningsmessig tilbakekalling av statsborgerskap er å innføre et element av almenpreventive hensyn. Utsikten til å miste norsk statsborgerskap med alt hva det representerer av rettigheter og goder, NAV-tilskudd, trygder og pensjoner vil opplagt være noe mulige terrorister og fremmedkrigere må tenke nøye gjennom, og spesielt hvis de har familie. Om da slike rasjonelle tanker overhodet finnes i fanatiske hoder.
   Legg merke til at lovforslaget ikke anfører tap av statsborgerskapet som en straff. Det dreier seg om forebyggende, almenpreventive hensyn.

Noen feil ble gjort
Selve diskusjonen og debattnivået rundt saken har sikkert vært en nyttig øvelse for aktørene. Sylvi Listhaug mente det muligens godt da hun viste bildet av tildekte IS-soldater kombinert med kritikken av Arbeiderpartiet. Hun gjorde imidlertid to feil: I stedet for å bruke ordet "terrorister" knyttet til bildet, skulle hun ha skrevet "fremmedkrigere", evt. "muslimske terrorister". Da hadde hun unngått koblingen til den forferdelige tragedien på Utøya 22. juli 2011. Alle ville skjønt hvilken målgruppe hun siktet til. Og så er det elementært at før man velger et bilde fra nettet, må opphavsrettigheter sjekkes.
   Jeg er selvsagt enig med dem som mener Facebook-bruken til justisministeren var grov og upassende Men nå har hun selv fjernet innlegget, beklaget det og statsministeren har beklaget på vegne av regjeringen. Sentrale Høyrefolk har tatt avstand fra innlegget. Noen hver har lært en lekse.

Dreier seg om antiterror
Det er imidlertid oppstått så mye støy og kruttrøyk at sakens kjerne har forsvunnet. Det dreier seg om antiterror-tiltak og forebygging. Jeg hører alle dem som sier at "vi kan da ikke være så slemme, vi risikerer at tap av statsborgerskap fremmer radikalisering". Og så er det jo "samfunnets skyld", stakkar, i de tilfellene der noen har vendt det norske samfunnet ryggen. Jeg kjøper ikke det argumentet.
   Det viktigste er å forebygge terror og verne uskyldige, ikke verne om terroristers sivile retigheter. Det vil her være nyttig å studere andre lands antiterrorlovgivning, og jeg henviser særlig til den britiske. Den har vist seg effektiv i terrorbekjempelse (et ukjent antall angrep har vært oppdaget og unngått i tide. Mistenkelige personer som er blitt fratatt sitt pass og utvist fra landet).
   Stortinget skal om ikke så alt for lenge ta stilling til tetting av gråsoner rundt innhenting, oppbevaring og analyse av metadata, blant annet via overvåkningssenteret på Eggemoen. Også dette gjelder antiterror-bekjempelse. Da regner jeg med at vi får nøyaktig de samme frontene i nasjonalforsamlingen.

søndag 11. mars 2018

Debattklima og debattnivå

Denne helgen har mye av den politiske diskusjonen - både i redaktørstyrte "main stream" media og i sosiale medier, dreid seg om måten debatten foregår på, ikke så mye om innhold, fakta og substans. Statsminister Erna Solberg forsøkte på Dagsrevyen søndag kveld å få meningsutvekslingen til å dreie seg om sak, ikke debattstil, eller "retorikk" som det heter på fint nå, men ble systematisk avbrutt og hakket opp slik NRK-reportere har for vane når statskringkastingen fremmer sin egen agenda.
   Høyre og Fremskrittspartiet har nemlig forsøkt å få gjennom et vedtak i Stortinget som går ut på at norske "fremmedkrigere" - IS-terrorister med andre ord - skal risikere å miste sitt norske pass. Vi vet at rundt 100 personer bosatt i Norge har vervet seg for denne fremmede "staten", eller kalifatet, og rundt 40 av dem sies å være på vei hjem. De representerer en svært alvorlig terrortrussel, opplagt en fare for rikets sikkerhet. Etter min mening ville det ha vært en unnlatelsessynd å ikke fremme et slikt forslag. Sterkt asylsøkervennlige partier som Venstre og KrF var ikke med på forslaget, men Høyre hadde et lønnlig håp om at iallfall Arbeiderpartiet ville ta ansvar og stemme for det.

For fristende
Så skjedde ikke. Arbeiderpartiet så en mulighet til å påføre Erna Solberg et politisk nederlag, og KrF var lett å overtale. For å hoste opp en tilsynelatende legitim begrunnelse, fant Støres parti ut at man ville ha en domstolavgjørelse for hver enkelt fremmedkriger når det norske statsborgerskapet deres sto i fare. Det er det samme som å ønske IS-krigerne velkommen hjem. De vil på ny kunne finne beskyttelse i sine nettverk, bli oppmuntret av sine radikaliserende imamer og de ville gjennom mange ankeinstanser kunne dra ut tiden, antagelig i årevis, før den endelige dommen faller. Får de en dom for sin tjeneste for IS, vil de antagelig gå under jorden eller stikke av til andre land. Det er lett å holde seg skjult i europeiske storbyer.
   Flere vesteuropeiske land har nå lovverk som kjapt og effektivt kan frata fremmedkrigere deres statsborgerskap. Arbeiderpartiet ønsker åpenbart ikke det.

Sjokk og irritasjon
Så har justisminister Sylvi Listhaug kommet med et Facebook-utspill som sjokkerer eller irriterer mange. Hun mener Arbeiderpartiets holdning vitner om at partiet synes hensynet til terrorister er viktigere enn rikets sikkerhet. Hun har et poeng, men får motbør fordi kritikken rammer for hardt, og mange mener hun beskylder Støre og partiets stortingsruppe for noe han ikke mener. Det kunne være interessant å høre, da, hva Arbeiderpartiet egentlig mener - og om partiets standpunkt er et like effektivt antiterrortiltak som Høyres og Fremskrittspartiets. Det må partiet kunne godtgjøre.
   Vi har sett at velplasserte innlegg i sosiale medier nå går ut på at Frp-statsråden bør holde kjeft "fordi terroristen Breivik jo var et tidligere Frp-medlem". Så lavt er vi kommet i den offentlige debatten.

Et godt forslag
Selv er jeg ikke i tvil om at Høyres og Fremskrittspartiets forslag var godt. Det vil kunne bidra til å stoppe fremmedkrigere fra å ville reise "hjem", men gjemme seg bort i Midt-Østen. De vil neppe være interessert i å bli stanset på hjemveien, på grensen, eller tatt i forvaring inntil statsborgerskapet var fratatt dem gjennom et forvaltningsvedtak hjemlet i lov, slik flere andre land har anledning til. Vi vil rett og slett ikke ha dem i Norge lenger, de utgjør en altfor stor risiko og vil kunne sette både liv og samfunnsverdier på spill. Arbeiderpartiets standpunkt vil opplagt gi dem større beskyttelse.

Igjen på dagsorden
Hva blir virkningen av alt oppstusset, skjellingen og smellingen? Fremskrittspartiet har igjen klart å sette innvandring, asylpolitikk og terrorbekjempelse på dagsorden. Partiet avgjør hva den offentlige debatten skal dreie seg om. At partiets motstandere aldri lærer! Moralsk indignasjon er vel og bra, og jeg forstår på sett og vis reaksjonene. Men det var likevel synd at Erna Solberg ikke fikk mulighet til å trekke oppmerksomheten mot hva saken i virkeligheten gjelder - Norges sikkerhet og kampen mot terror. For mediene synes det å være mye viktigere å fremme dramaturgien i egne overskrifter, utdype motsetninger internt i regjeringen og spisse uenigheten mellom dem og opposisjonen.

fredag 9. mars 2018

Bruker Snowden-data mot Forsvaret

Den siste uken har ivrige journalister i NRK offentliggjort innholdet i dokumenter som i prinsippet bør være unntatt offentlighet. Det dreier seg om den militære etterretningstjenestens "lyttestasjon" på Eggemoen ved Hønefoss. Det er en stasjon som er bygget med norske statlige bevilgninger og er under norsk ledelse og kontroll, men som selvsagt samarbeider med amerikanske sikkerhetsmyndigheter og NATO. Teknologien er amerikansk. Stasjonen er uhyre viktig i overvåkningen av russisk militær aktivitet til lands, til sjøs og i luften. Norge er nabo med en stadig mer aggressiv og truende stormakt under den tidligere KGB-sjefen Putins ledelse. Vi skal være glad for at Norge på egne og NATOs vegne utfører denne uhyre viktige oppgaven.
   Overvåkningen skjer via "avlytting" av kommunikasjonssatelitter som inkluderer innhenting av såkalte metadata. Det er "massedata" som kan inneholde telefonsamtaler, epostutvekslinger og trafikk i sosiale medier. Noen av dataene blir lagret mens innholdet blir analysert og prioritert i sentrale vurderinger. Dataene blir slettet når etterretningsfaglige hensyn tilsier det.

Oppgavefordeling
Utgangspunktet for overvåkningen er ikke den kommunikasjonen som skjer mellom nordmenn i Norge. Det har vi PST til - etter tillatelse fra en domstol ved skjellig mistanke om planlegging av terror eller alvorlig kriminialitet. Den militære etterretningstjenesten tar seg av det som skjer utenfor Norge, ofte knyttet til det norske forsvarets operasjoner i for eksempel Afghanistan, Irak eller Jordan/Syria.
   Så kan det oppstå situasjoner der en mistenkelig person et sted i utlandet er i kontakt med en nordmann (eller forsåvidt utlending)  i Norge. Også da kan etterretningstjenesten innenfor lovverket følge med - selvsagt. Har den samme nordmannen også kontakt med andre nordmenn, er det (ihvertfall slik jeg ser det) "innafor" å vende oppmerksomheten mot kretser eller miljøer som kan ha onde hensikter. Likevel er det noen der ute - og NRK hører til dem - som gjør maksimalt for å problematisere, kritisere og sette spørsmålstegn ved en overvåkning som har til formål å trygge det norske samfunnet, og innbyggerne i allierte land.

"Gråsone"?
Man mener å muligens ha funnet en "gråsone" rundt driften av lyttestasjonen på Eggemoen. Det samme har forsåvidt EOS-utvalget gjort (Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene), som "er i tvil" om metadata rundt nordmenn som kommuniserer med utlandet er innenfor retningslinjene. Det hører med til historien at EOS-utvalget jevnlig kontrollerer lyttestasjonens virksomhet og gjennomgår de lagrede metadataene. Utvalget har til nå ikke funnet noe kritikkverdig og rapporterer at lyttestasjonen holder seg innenfor regelverket.
   Etterretningstjenestens sjef, generalløytnant Morten Haga Lunde, sier klart og kontant om problemstillingen: "Innhenting av metadata, også om enkeltpersoner, er hjemlet i Lov om etterretningstjenesten. Slik innhenting er hverken i strid med norsk lov, Den europeiske menneskerettskonvensjonen eller andre deler av folkeretten."

Hva er hensikten?
For forsvarsfiender, NATO-motstandere eller USA-kritikere er selvsagt slike forsikringer ikke nok. De synes å ville sverte, svekke og så splid rundt Norges hemmelige tjenester. For noen få kan man på sett og vis forstå skepsisen: Kommunister, SV`ere og andre ble i en periode under den kalde krigen ulovlig overvåket under flere Arbeiderpartiregjeringer. Til godt opp i vår tid. Poenget er nok at det i enkelte venstreorienterte kretser finnes et snev av paranoia uansett demokratisk vedtatte lover om hemmelige tjenesters oppgaver og begrensninger.
   Ved nøye gjennomgang av NRK-saken, også det skriftlige materialet som er publisert parallelt med de insinuerende skrytereportasjene på TV, går det ellers frem at "avsløringene" ikke er noen stor journalistisk bragd. Opplysningene skriver seg fra lekkasjene til datatyven og landsforræderen Edward Snowden som gjennom seks år systematisk kopierte hemmelig materiale innenfor NSA-systemet, stjal passord fra kolleger og skaffet seg inngangsprosedyrer til databankene med toppgradert materiale. Alt dette lot han lekke ut gjennom Wikileaks-systemet (Julian Assanges nettverk) før Snowden selv stakk av fra ansvaret og konsekvensene. Han foretok først en fordekt reise til det China-kontrollerte Hongkong før han via russiske ambassadefolk skaffet seg billett til Moskva der han nå lever i asyl, foreløpig frem til 2020.

Oppdatert lov på vei
Det er beklagelig at NRK finner grunn til å kaste seg inn i debatten med slike "avsløringer". Dette desto mer fordi arbeidet med en oppjustert etterretningslov allerede er i gang (justeres etter den teknologiske utviklingen innen overvåkning og kommunikasjon). Selvsagt skaffer man seg en slags ryggdekning ved å hanke inn uttalelser fra rettslærde hvis skepsis og synspunkter på overvåkning er kjent fra før.
   Dette er en sak med langt mer alvorlige sider enn utsikten til å oppnå en eller annen prestisjetung journalistpris. Det dreier seg om forsvar og vern av Norges uavhengighet og integritet. Da må man av og til holde kjeft.

tirsdag 6. mars 2018

"Kirkeasyl" til besvær

Fitjar-saken er blitt benyttet av Solberg-regjeringens motstandere til å svartmale både regjeringen, justisministeren og politiet. Debatten følger det vanlige mønsteret: De som ønsker fri eller en sterkt liberal innvandringspolitikk (i dette tilfellet asylsøkere) skrek over seg da en afghansk familie som hadde fått avslag på opphold, ble hentet ut av et "menighetshus" i Fitjar.
   Jeg skriver menighetshus i anførsel, for det viser seg at huset ikke blir benyttet til religiøse, kirkelige handlinger, men er innredet og benyttet som bolig. Menigheten bruker primært en annen, større bygning som menighetshus til kirkelige aktiviteter. Den eneste tilknytning til menigheten ser ut til å være eierskap og skjøte.
   Den afghanske familiens asylsøknad har vært nøye vurdert og blitt behandlet i flere instanser. Når asylsøkere får endelig avslag, er det deres plikt å forlate landet. Gjør man ikke det, er det politiets oppgave å følge opp et lovlig vedtak. Å mene at politiet ikke skulle gjort det, er en alvorlig sak. Skal ikke lov og rett gjelde her i landet? Skal vi tillate at politiet - etter at hele prosessen er ferdig - etter eget skjønn og synsing skal unnlate å følge lov og regelverk? Hva slags rettstilstand vil vi da få, og hvilken overordnet skjønnsmakt gir vi da til politiet? Da overlater vi til politifolk å sette til side gjeldende regler vedtatt av folkevalgte. Ønsker vi det?
   Kirkeasylinstituttet har ikke hjemmel i noen lov eller forordning vedtatt av Stortinget. Det er bare en sedvane, nærmest en historisk raritet. Det skriver seg fra middelalderen og har overlevd opp til vår tid. Når noen hevder at dette er "siste utvei" for svake og forfulgte mennesker, sier man egentlig at vi ikke lever i et fullverdig demokrati der rettsstaten råder, men at rettsinstanser fatter vedtak på gale premisser, at asylsøkerne alltid har rett uansett norsk rettspleie. Regjeringer har siden 1990-tallet forsøkt å løse konflikter rundt kirkeasyl ved å gi noen instrukser til politidirektoratet som sender dem videre til de lokale politidistriktene. Som hovedregel blir ikke asylsøkere med avslag revet ut av bygg med kors på. Det er heller ikke gjort i dette tilfellet.
   Men før oppklaringen rundt Fitjar-eksemplet har politikere og lobbymiljøer med høy røst og bred penn protestert og demonstrert, synset og anklaget, hele veien med hellig vrede og i en harmdirrende moralsk positur. Det er ikke spesielt imponerende.

torsdag 25. januar 2018

Hvem taper mest på #Metoo?

Alle politiske partier i fedrelandet taper på varslene mot navngitte eller anonyme medlemmer, tillits- og folkevalgte. De opprørende avsløringene ryster både store og små partier, fra Sosialistisk Venstreparti til Kristelig Folkeparti. En oversikt i Dagsavisen utarbeidet av NTB viser at det til sammen er blitt varslet om minst 74 saker i den norske partifloraen de siste fem årene. Når jeg skriver "minst", er det fordi Arbeiderpartiet er svært upresis når man der ble presset til å oppgi et tall. Man snakker om "et tjuetalls". Det kan bety fra 20 til opp imot 29.
   Varslene gjelder både moderparti og ungdomsorganisasjoner, og alvorlighetsgraden varierer fra "upassende oppførsel" til alvorlige varsler og én mulig voldtekt (SV`s ungdomsorganisasjon). Flere av sakene er ikke ferdigbehandlet. Oversikten gir følgende bilde: Arbeiderpartiet 20-29, Høyre 21 (10 mot tidligere UH-leder Kristian Tonning Riise), Frp 8, Sp 5, KrF 3, Venstre 3, SV 5, MDG 5, Rødt 4.

Kan bli 80-100 saker
Flere av varslene er flere år gamle, de fleste er nok kommet som konsekvens av #metoo-kampanjen. Vi kan ennå få flere varsler når mulige ofre får tenkt seg litt om. Vi kan ende opp med et sted mellom 80 og 100 anklager om alt fra "upassende oppførsel" til voldtekt og grov utnyttelse av svært unge mennesker.
   Alle partier har fått sitt å stri med, men der er noen fellestrekk og noen forskjeller, særlig i håndteringen. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre var i begynnelsen litt forsiktig, vag og utydelig i håndteringen, men partilederen strammet seg etter hvert opp og kom godt ut av presset og utfordringene til slutt. Det hjalp godt at Trond Giske selv sa fra seg nestledervervet og posisjonen i finanskomiteen, og beklaget sin oppførsel for åpent NRK-kamera og -mikrofon. Partiet kom skikkelig ut å kjøre da Oslo-partiet kom med sitt utspill om "en råtten partikultur" - altså dyp intern splittelse.

For mange har visst for lenge
Problemet for Arbeiderpartiet er at svært mange i organisasjonen må ha visst - i årtier - at Trond Giske hadde stor appetitt på yngre jenter, både i AUF og på andre arenaer. Pressefolk har visst om det lenge. Men episodene og overgrepene ble dysset ned og forsøkt skjult for den øverste ledelsen. Jeg tror Jonas Gahr Støre er blitt holdt utenfor.
   Noe av det samme ser vi i Høyre: De alvorlige varslene har ikke nådd opp til partilederen før det var "for sent". Man har først forsøkt å håndtere den langvarige upassende oppførselen på et lavest mulig nivå (Unge Høyre), og det virker som både generalsekretærer og andre har holdt tilbake informasjon overfor Erna Solberg. Forklaringen kan være at UH-lederen kanskje har lovet bot og bedring i interne konfrontasjoner og samtaler, men likevel fortsatt som før. Man har vært for naiv i forhold til det som åpenbart er et personlighetstrekk.

Gått av skaftet
Noen få av varslene er såpass alvorlige at politiet er koblet inn, som statsadvokatens anmodning om å foreta innledende politietterforskning mot Kristian Tonning Riise. Her er det at noen politiske kommentatorer er gått litt av skaftet. Den ellers rimelig klart-tenkende politiske redaktøren i Aftenposten problematiserer at Høyre "vil fortelle til politiet" om hva varslerne har fortalt dem mot løfte om anonymitet. Her er det en tydelig logisk klikk. Det er ikke Høyre som har bedt politiet etterforske Riise, det er et selvstendig påtaleinitiativ. Skulle Høyres ledelse da si at man nekter å svare på spørsmål fra politiet? Politikere kan ikke påberope seg kildevern, som journalister bruker og misbruker når de blir bedt om å oppgi det de vet i en kriminalsak. Trine Eilertsen påstand om at Høyre håndterer sine saker på en "hjemmesnekret måte" faller på sin egen urimelighet.

Hvem taper mest?
Tilbake til spørsmålet om hvilket eller hvilke partier som kommer til å tape mest på #metoo-varslene. Selv om undertegnede er medlem av Høyre, tror jeg - sett utenfra med en viss distanse - at Erna Solberg vil komme rimelig godt ut av den minelagte diskusjonen og det midlertidige omdømmetapet. Det kommer av raske reaksjoner og kloke uttalelser når det stormer på som verst. Partiledelsen legger seg flat, beklager og ber om unnskyldning. Men det stopper ikke der: Det interne reglementet med de etiske reglene skal ikke bare strammes opp og ettergås, man vil nedsette et utvalg som skal gå igjennom selve håndteringen av varslene. Lederen av utvalget, Henrik Syse, har en solid posisjon og godt omdømme. Han var et klokt valg til å lede arbeidet. Det vil bli tatt grep for å "undervise" gamle og unge i hva som skal gjelde som kjøreregler på møter og sammenkomster, årsmøter og landsmøter. Holdninger skal bearbeides.

Løgn og troverdighet
Fremskrittspartiet er i en spesiell situasjon der hovedaktører "ikke husker". Det får være opp til den enkelte hva man skal tro. Det dreier seg om troverdighet. Selv tror jeg Siv Jensen vil stå stormen av. I de andre mindre partiene er sakene mindre kjent for offentligheten, men det vil sikkert bli tatt grep for å stramme opp moralen og oppførselen. Alle vil gjøre dumt i å bagatellisere med at "fylla har skylda". Sånn er det ikke. De fleste drikker i den hensikt å nettop overvinne hemninger. (U)moralen er der fra før, i karakteren og personligheten.
   Min beskjedne konklusjon er at Arbeiderpartiet kommer til å tape mest på avsløringene. Det kommer ikke minst av det siste døgnets utspill fra Trond Giskes advokat som forsøker å føre inn et juridisk element på et område som ikke er underlagt jussen ("Giske har ikke fått anledning til å forsvare seg"). Det tyder på at Trond Giske er i ferd med å komme til hektene og vil kjempe for sitt omdømme og sin politiske fremtid. Arbeiderpartiet er kommet til at Giske har brutt de interne retningslinjene i partiet. Det er en alvorlig sak. Men Giske-vennene har ikke gitt opp, og sent torsdag kveld er det kommet frem uenighet dypt inne i partiledelsen. Det er alvorlig.

Maktkamp og uenighet
 For i Arbeiderpartiet er varslingene nært knyttet til maktkamp og alvorlig politisk og ideeologisk uenighet, og den tidligere nestlederen har fortsatt sin tilhengerskare, spesielt i "trøndermafiaen" og deler av LO. Dermed vil ikke partiet kunne legge bak seg Giske-saken og andre varslinger på lang tid fremover. Det vil pågå krasse rivninger over tid, kanskje i årevis. Frontene er langt hardere enn i andre partier. Det vil svekke Det norske Arbeiderparti i tiden som kommer. Konfliktene blir langvarige, utfallet uvisst. Konsentrasjonen om politikken blir svekket.
   Arbeiderpartiet vil tape mest.
 

mandag 15. januar 2018

Fake News på lederplass

Frustrert over #metoo-rabalderet i partiet, utbrettingen av intern ukultur og katastrofalt fall i folkelig oppslutning har Dagsavisen på lederplass kommentert den borgerlige regjeringsutvidelsen med følgende overskrift: "Svakere regjering". Det er nesten patetisk, og et skudd så langt bort fra målskiven at det kan ramme publikum..
   Hvordan er det mulig å beskrive en regjering som går fra to til tre partier samlet om en felles plattform som "svakere"? Det Erna Solberg har gjort er å styrke sitt parlamentariske grunnlag. Riktignok uten å ha absolutt flertall i Stortinget slik det var under "den Hønsvaldske parlamentarismen" på 1950-tallet. Men atskillig mer solid enn da Kåre Willoch dannet sin mindretallsregjering i 1983. Da sto et uberegnelig Frp på utsiden av enhver regjeringsdannelse, nå er partiet "innenfor". Det er en vesentlig forskjell.

Frp har endret seg
En annen forskjell er at Fremskrittspartiet har endret seg. Det er ikke lenger et parti det går an å skremme med annet enn i retoriske pliktøvelser. Frp under Siv Jensen er blitt et ansvarlig, moderat høyreparti langt utenfor enhver ekstrembetegnelse. Partiet har vist seg kompromissvillig og kamelkjøtt-tyggende, og har innsett at politikk er det muliges kunst. Dets kjernesaker er likevel intakt. Og ikke bare det: Partiet har forstått at politisk innflytelse går gjennom initiativets makt i statsråd, med ministre som setter dagsorden og preger nyhetsbildet. Det har sakseierskap til flere hovedtemaer velgerne er mest opptatt av. Arbeiderpartiet, SV, Sp, Rødt og MDG har ingen.
   Da Ap-leder Jonas Gahr Støre kommenterte regjeringsutvidelsen, var uttalelsene så pinglete at man nesten syntes synd på ham. Det er ikke sånn at "resten av Stortinget" er imot den nye regjeringen og kan og vil felle den ved første anledning. Uenigheter går på kryss og tvers fra sak til sak. Det partiet som i en virkelig krisesituasjon teoretisk kan bidra til å felle Erna Solberg, Kristelig Folkeparti, har selv pekt på henne som "deres" statsminister, og det skjedde til og med før valget i fjor.

Et historisk skritt
Venstre har tatt et modig historisk skritt, vel vitende om at dets inntog i regjeringsbygget bidrar til å svekke den politiske innflytelsen til Fremskrittspartiet: Frp vil måtte gi seg på flere områder og er dratt mer mot sentrum. Forsøket på å stemple regjeringsutvidelsen som "høyredreining" vil jeg uten nøling kalle Fake News og propaganda. Det motsatte er selvfølgelig tilfellet.
   En annen sak er at der er flere ideologiske likheter og berøringspunkter mellom de kommende tre regjeringspartnerne enn kunnskapsløsheten sett fra utsiden forsøker å hinte om: Frp kaller seg gjerne liberalistisk, Høyre liberalkonservativt, Venstre sosialliberalt. Kjernen for alle tre er det gamle Venstre-slagordet "Mennesket i sentrum" - kontra sosialismen og kollektivismen. De er alle tre opptatt av individets frihet, dets valgmuligheter og forsvaret for den private sfæren og sivilsamfunnet.
   Valgmulighetene for den enkelte borger viser seg blant annet i at hver og en av oss skal ha frihet til å velge en friskole fremfor den offentlige skolen, at vi kan velge tjenester som er konkurranseutsatt, som supplementer til offentlig helse og omsorg, og et personvern som er presset av kommersielle og statsideologiske krefter.

Umulig situasjon for KrF
Det er nærmest latterlig når KrF-leder Knut Arild Hareide sutrer over at det er for lite kristendom og kristne verdier i regjeringsplattformen, og for mye utvidet adgang til alkohol i samfunnet. Hva har han gjort for å forhindre det? Hadde Kristelig Folkeparti gått inn i de samme regjeringsforhandlingene, ville partiet opplagt fått satt sitt stempel på resultatet - i alkoholpolitikken, i familiepolitikken, i bioteknologi-spørsmål, i bistandspolitikken og i verdispørsmål. Erna og de andre ville vært rause og forstått å ta hensyn til også Hareides hjertesaker.
   I stedet velger KrF fortsatt "splendid isolation" og skilter med berøringsangst overfor et Fremskrittsparti som har fire ganger så stor oppslutning blant velgerne og som det faktisk går an "å snakke med". Mye av suksessen bak det kommende regjeringssamarbeidet skyldes personlig kjemi mellom forhandlerne. Men Hareide vil ikke bli "smittet". Han vil ikke la seg påvirke av mennesker han i utgangspunktet ikke liker, men som kanskje ikke er så store demoner og djevler om han lærer dem bedre å kjenne.

Vil miste innflytelse
Nå risikerer KrF å miste innflytelse, ikke maksimere den gjennom det parlamentariske spillet og taktikkeriet: Det er nærmest en naturlov at når Arbeiderpartiet mister oppslutning - og de fleste av dets velgere går nå mot venstre - da blir partiet mer radikalt. Det så vi blant annet på 70- og 80-tallet. I en slik prosess vil man fjerne seg fra KrF i "sentrum". Arbeiderpartiet har ingen annen vei å gå: Og partiet vil fortsatt måtte opptre som ansvarlig styringsparti i viktige nasjonale saker som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Hvis ikke, mister det enhver troverdighet i sin egen moderate fløy. Vi kan vente oss at Ap står oppreist i saker som har med skattepolitikk overfor næringslivet å gjøre, EØS-spørsmål, oljepolitikk, pensjonsspørsmål og velferdsstatens bærekraft. Blant annet.
   Hvor i all verden skal KrF finne sin plass og posisjon i dette bildet? Toget har gått i denne omgang, KrF står igjen på perrongen og må innse at de har mistet sin sjanse. De får ingen statsråder, ingen statssekretærer, ingen politiske rådgivere knyttet til departementene. De har fjernet seg fra initiativets makt og dagsorden-setting. De kan krisemaksimere for å presse frem egne hjertesaker, skrike og true. Men hva vil velgernes dom bli i slike situasjoner? De vil ganske sikkert gå lei.
   Partilederen nevnte saker som landbruks- og distriktspolitikk i sine kommentarer. Han har ikke nubbesjangs til å prege de sakene med et sterkt Senterparti og et maktsugent Arbeiderparti, annet enn å henge seg på deres utspill og innspill. Hareide har malt seg inn i et hjørne. Han og partiet hans bør snarest mulig ta en generalforsamling med seg selv. Det er en nyttig øvelse.



onsdag 10. januar 2018

Erna Solberg i Det hvite hus

I dag gjester vår statsminister Washington der hun skal ha samtale med president Trump i Det hvite hus. Omtrent samtidig skal vår utenriksminister møte kjernen i kretsen rundt presidenten - utenriks- og forsvarsministrene og Trumps sikkerhetsrådgiver. Flere UD-eksperter på ulike sentrale felter er med. Dermed møter det offisielle Norge ikke bare president Trump, men viktige og innflytelsesrike personer i presidentens nærmeste krets. Å ha samtaler med disse er like viktig som direkte meningsutvekslinger med Trump selv.
   Særlig en drøy time i Det hvite hus er verdifull tid, som må brukes fornuftig og etter en klar prioriteringsliste. Det er etter min mening tøv å topp-prioritere klimasaker og USAs forhold til Paris-avtalen. Norge har minimal innflytelse på slike avgjørelser. Hadde ledere fra land som China, Japan, Tyskland, Frankrike eller Storbritannia vært på besøk, hadde det stilt seg annerledes.

En klar prioritering
I stedet for å provosere og irritere president Donald Trump ved å kjøre en kritisk linje i klimaspørsmålet under meningsutvekslingn, er det helt andre temaer som åpenbart bør ha forrang. Som Russlands nabo er det mye viktigere å drøfte (å få bekreftet) USAs interesse for nordområdene og Barentshavet og en forsikring om at NATOs viktigste medlemsland står ved alle forpliktelser og forsvarsavtaler. Det har Trump forsåvidt uttalt seg om på generelt grunnlag i NATO-sammenheng, men det vil styrke Norges posisjon å få klare uttalelser angående nettopp slike store strategiske linjer.
   Norge har en unik geopolitisk posisjon som nabo til et mer selvhevdende, brutalt og lite forutsigbart Putin-regime. Vi er NATO`s lyttestasjon og snubletråd i nord. Vi har et militært forsvar som er helt avhengig av inngåtte forpliktelser i Atlanterhavspakten og tosidige avtaler med toneangivende medlemsland. Forhåndslagringen og den kontinuerlige øvelsesaktiviteten sammen med US Marines på Værnes og viktige områder i Nord-Norge er en garanti for dedikerte unnsetningsstyrker. Det er en linje jeg antar Erna Solberg vil understreke og markere - og få forpliktende bekreftelser på.

Det tosidige forholdet
Dette er rett og slett det aller viktigste for Norge. Så kommer det tosidige forholdet mellom USA og vårt land på mange felter - økonomisk, handelsmessig, teknologisk, kulturelt og utdanningsmessig. Selvsagt er det av stor betydning at vi har en bilateral handelsavtale som sikrer norsk eksport og som tillater amerikansk import på en balansert og kommersiell, markedsøkonomisk måte.
   Norge er et lite land i verden, og det virker nesten komisk når det sosialdemokratiske Aftenposten fyrer opp under den politiske opposisjonens høylytte krav om at "klima" skal ha topp prioritet i samtalene. Lobbyister,  "eksperter" og de små uteligger-partiene i Stortinget samt en drøss klimaaktivist-miljøer blir gitt solid spalteplass - i den hensikt å øve "press" på Erna Solberg og diktere hennes dagsorden og møteagenda under besøket i Det hvite hus.

En fornuftig stemme
En eneste fornuftig stemme i opposisjonens hylekor registrerer jeg: Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt, som sier: "Det er viktig at USA forstår Arktis". Og hun mener møtet med Trump bør benyttes til å ta opp forholdet til Russland og nordområdene. Selvsagt nevner hun ordet "klima", det må man for å være med i det gode selskap. Jeg er ganske sikker på at hadde Støre, Barth Eide og Huitfeldt vært dem som skulle møte den amerikanske presidenten, ville agendaen vært temmelig den samme som Ernas, i prioritet-rekkefølge.
   I stedet kjører altså landets største avis opp at "Klima er viktigst". Helt typisk for det MDG-styrte Aftenposten, som strever iherdig for å være politisk korrekt i de begrensede, men høylytte og utagerende miljø- og klimakretsene. Det forteller mer om avisens redaksjonelle linje enn hva som er viktig for Norge.