fredag 12. februar 2021

Meg først, meg først!

 Det er godt synlig i alle medier og kanaler for tiden at det norske folk i stort er begynt å "gå lei" av coronapandemien og alle de negative konsekvensene som følger med: Restriksjoner på uteliv og sosialt samvær, advarsel mot klemming og klapp på skulderen til en venn. Vi har bedrifter, store og små, som sliter. Det får direkte følger for arbeidsplasser. Har jeg en jobb å vende tilbake til når permitteringstiden er over og forholdene normaliseres? Er det mulig å finne en ny arbeidsgiver for meg som ble sagt opp? 200.000 arbeidstagere står utenfor jobbmarkedet.

I tillegg kommer belastninger som isolasjon, karantene, smittetesting og oppsøkende smittesporing. Pluss alle de som "sliter": Ensomme med psykiske utfordringer, eldre uten sosialt nettverk, elever som får hjemmeundervisning i stedet for tavleundervisning, studenter som kjeder vettet av seg. Barn, ungdom og voksne som ikke får delta i idrett eller andre fritidsaktiviteter og alle de som savner breddeidretten. Folk som lengter etter normale kinoforestillinger, konserter, festivaler, intimarrangementer, kunstutstillinger. Ja, det er vel de også som har shoppe-gener og som river seg i håret over ikke å kunne oppsøke kjøpesentre og motegallerier.

Da gikk det galt

Det gikk på en måte sånn noenlunde i fjor under den første nedstengningen og et stykke utpå høsten. Da hadde man et håp om at 2021 ville bli tilnærmet normalt, varslede vaksiner var på vei, og horisonten virket lysere. Så fikk vi disse nye virusvariantene som smitter raskere, midt foran en forestående jule- og nyttårshelg som kalte på familiesamvær, skole- og studentferier. Da gikk det riktig galt. 

Mange ble opptatt av "importsmitte", som om ikke smitten i utgangspunktet nettopp kom til landet utenfra. Den gang riktignok med nordmenn på ferie, men de var jo uskyldige landsmenn. Mye verre er det at utlendinger, arbeidsinnvandrere, visstnok bragte smitten inn på bred front under den tredje bølgen. Arbeidsinnvandrere har riktignok jobber nordmenn ikke vil ha, eller ikke  har kompetanse for. Dett gjelder norske bedrifter som fastlands-Norge sårt trenger, både i fortid, i nåtid og i fremtiden. De samme arbeidsplassene gir nemlig også nordmenn jobber, enten direkte i samme bedrift, eller som bivirkninger i forsyningskjedene.

Valgkampen hardner til

Det er mulig å se et mønster her, etter hvert som valgkampen foran stortingsvalget hardner til: Lite eller ingen kritikk mot vår egen innvandrerbefolkning (som har stemmerett ved valget), mye kritikk mot stødige og trofaste arbeidere/jobbpendlere som ikke har stemmerett ved det kommende valget.

Dugnaden, tilliten og den motstrebende oppslutningen om tiltakene er for det meste over, skal vi tro stemmene i den offentlige debatten. Det er ingen som helst tvil om at det er opposisjonen som tyr til de mest usaklige angrepene og de slueste argumentene. Enten er ikke regjeringen streng nok, eller den er alt for fast i klypa - påleggene og forbudene rammer jo mine velgergrupper!

Nå vil "alle" ha lettelser for sine grupper, sine kunder, sine tilhengere. Teaterfolk vil ha fulle salonger igjen, barn og ungdom må selvsagt  unntas. Breddeidretten må  igjen tillates, synes noen, selv om det er risikabelt. Andre raser mot at testing og vaksiner foregår i "deres" idrettshaller - finn andre lokaliteter! Enkelte prøver å snike i vaksinekøene - ikke fysisk, men i form av krav om "meg først"-ordninger. Helsepersonell var tidlig ute som et i og for seg logisk og betimelig unntak - de skulle jo tross alt behandle, forebygge, teste og kontrollere coronasyke. Dermed fikk de opptil 20 prosent av kommunenes knappe vaksinekvote.

Andre hiver seg inn

Men da hev også lærerorganisasjonene og faagforeningene som organiserer barnehaveansatte seg på: meg først! Vi må lenger frem i køen! Vi er desidert mest utsatt! Den ene gruppen etter den andre har meldt seg på banen og kastet seg inn i debatten.

Som om dette ikke var nok, har bysamfunn med stor smitte krevd flere vaksiner til seg selv først. Oslo med "tøff-i-trynet-Raymond" er i tet. Han som i september i fjor nektet plent å innføre en rekke nasjonale anbefalinger fordi det var en Solbergregjering som sto bak. Kort tid etterpå måtte han stenge ned enda strengere. Egentlig burde han konsentrere seg om å gjøre en bedre coronajobb nettopp i hovedstaden. Men da må han heve pekefingeren mot innvandrermiljøer i Oslo øst og sør - som utgjær en viktig del av velgergrunnlaget for ham og de rødgrønne i bystyret. Han vil ta vaksinen fra eldre og skrøpelige på sykehjem i de små kommunene med liten eller ingen smitte. Meg først! Heldigvis holder FHI, Helsedirektoratet og regjeringen fast ved den medisinske prioriteringsrekkefølgen. Her gjelder det liv eller død, ikke valgoppslutningen rundt Oslo Arbeiderparti.

"Alle" er blitt svake

Veldig mange har relativt gode argumenter og begrunnelser for å komme lenger frem i køen. Det utenforstående legger merke til, er at vi plutselig har fått så mange "svake grupper" og utsatte personer i dette landet. Det er ikke måte på hvor mange deler av befolkningen som blir forsøkt sykeliggjort og svakeliggjort. Jeg skal unnlate å ramse dem opp - leserne kan selv skumme avisspaltene og de andre mediekanalene og merke seg alle som trenger både vaksiner først, eller lettelser i restriksjoner. Helst i går. De trenger også  venner, penger og behandlende personell. Er det ingen sterke og robuste igjen i dette landet? 

Når krybben er tom, bites hestene. Mangelen på vaksiner som ikke kommer raskt nok til å tilfredsstille alles behov samtidig, øker engstelsen,  sinnet og frustrasjonen. Noen biter i alle retninger. Andre, og det er de fleste, målretter angrepene mot "myndighetene" dvs regjeringen som står i konstant skvis og gjør så godt den kan. For andre år på rad er det mange mennesker der ute som ser at sommerferien både her og der på kloden kan gå fløyten. Stakkar! Noen må ha skylda!

Skit i Norge, leve Toten

Men det som først og fremst slår meg, er de egosentriske holdningene rundt om i Norges land: Meg først. Skit i Norge, leve Toten! Moro er det ikke, men jeg er begynt å skrive ned navnene på  alle de som høylytt krever prioritering, alle som vil først i køen, som vil ha lettelser for sin næring, sitt kulturfelt, sine fagforeningsmedlemmer. Og som innbiller seg at en Jonas Gahr Støre ville ha håndtert situasjonen bedre.

Vi andre nøyer oss med å konstatere at "sånn ere det", prøver å opptre lojalt og solidarisk og vente tålmodig på vår tur. Vi som har levd en stund og som egentlig burde være blant de mest utålmodige fordi fremtiden ligger bak oss, vi klarer oss faktisk bedre enn mange andre og yngre. Men så har vi vært gjennom både vinternetter og kriser før, da. 

Det går bra til slutt.

søndag 7. februar 2021

Hva finner Putin på nå?

 

Å fengsle opposisjonspolitikeren Aleksey Navalnyj var noe av det mest ufornuftige Vladimir Putin og hans autokratiske oligarkstyre kunne gjøre i putinismens altfor lange styringsperiode. Det er helt karakteristisk  for denne type politiske regimer: Skrem folk med bruk av vold, slå brutalt ned på frie ytringer, la ikke befolkningen få samle seg til fredelig protest med kritiske plakattekster. Arrestér redaktører og journalister i "frie", ikke-regimestyrte medier, spre løgnpropaganda, skjul sannheten.

Men de små, redde menn i Kreml hadde kanskje ikke noe valg. Å la Navalnyj fortsette sine kritiske reportasjer og videosnutter i sosiale medier, ville ytterligere gnage i stykker tilliten til myndighetene. Alt for mange kjenner seg igjen i kritikken, nikker gjenkjennende til anklagene om korrupsjon og vanstyre, får bekreftelse på manipulering før og under valgene. Når alt dette kombineres med økende fattigdom og lav økonomisk vekst, stans eller nedgang i levestandardsutviklingen (som stoppet opp for ca seks år siden), står vi overfor en eksplosiv kombinasjon av manglende tillit - og det fører igjen til desperasjon. Hva kan folket, massene finne på? Kan det gå så langt at aksjonister vil storme Kreml, slik som noen trumpister gjorde i Kongressen?

Større forskjeller mellom fattig og rik

De siste årene har vi vært vitne til uro og sterke motsetninger i USA, og det meste har dreiet seg om rasisme, dårligere kår for middelklassen og strukturelle ulikheter i det amerikanske samfunnet. Men dette  er ingenting mot tilsvarende problemstillinger i Russland, der forskjellen på fattig og rik er enda mye større. Der er flere milliardærer i Moskva enn i New York, og sikkerhetsnettet for dem som er lavest på rangstigen er svakere. Opphopningen av rikdom i landets hovedstad er gigantisk. Når rikdommen over tid ikke lar seg skjule eller unnskylde (russerne er mer enn andre opptatt av å vise rubelformuen utenpå - i form av boliger, biler, smykker og utenlandsreiser), kommer knyttneven opp av de fattiges lommer.

Jeg og mange andre har et uklart bilde av politikeren Navalnyj. Der finnes sikkert svakheter og selvmotsigelser i programmet hans. Akkurat nå er ikke det så viktig,. En politisk plattform kan med enkle grep forbedres senere. Det vesentlige for øyeblikket er at opposisjon, de misfornøyde og underkuede har fått en symbolsk lederskikkelse, og dessuten en martyr.

Hva gjør de med ham i fengslet?

Hva vil skje med Aleksey Navalnyj i fengselet? De hemmelige tjenestene tør antagelig ikke forgifte ham på nytt, det vil være en alt for stor skandale. Men der finnes metoder for å ødelegge helse og mental kapasitet gjennom for eksempel kosthold og langvarig isolasjon. Akkurat nå regner jeg med at herskerne i Kreml med Putin i spissen tror de har skaffet seg en ørliten pustepause mens de legger videre kriseplaner.

Putin kan forsterke den statlige propagandaen og vektlegge i enda større grad påstandene om at protestene er "styrt" fra utlandet, Russlands fiender. Den linjen har imidlertid begrenset effekt. Så lenge russere samtaler med hverandre gjennom noenlunde åpne sosiale medier, kan selvopplevde erfaringer med politiets langkøller videreformidles til mange titalls millioner. Dessuten er et nytt fenomen dukket opp: Protestene er spredt over hele det store imperiet. I minst et hundretalls urbane sentra oppsto protester og demonstrasjoner. Navalnyjs tilhengere har lært å organisere seg bedre, samkjøre demonstrasjoner og leke katt og mus med sikkerhetsstyrker om oppmøtesteder og protestmål.

Diplomater utvist

Helt som forventet gikk Putins politistyrker til aksjon mot diplomater fra vestlige land som sto diskret og rolig i ytterkanten av tumultene - for å observere og rapportere hjem. Et ganske vanlig fenomen. Alle lands ambassadefolk gjør dette under uroligheter i det landet de er utplassert i. Regjeringene hjemme skal informeres og oppdateres. Når Putin går til det skritt å utvise diplomater, er det igjen et utslag av sinne og frykt.

Dessuten får utenriksminister Lavrov og hans folk en mulighet til å snakke om noe annet, og lede oppmerksomheten mot "de utenlandske agentene".

Men vil det stoppe der? Putin kan kombinere undertrykkelse av frie ytringer med løfter om et sosialt og økonomisk løft. Han kan pøse inn oljepenger og hente inn midler fra statens opparbeidede reserver i en slags sjarmoffensiv. Det kan døyve noe av motstanden mot regimet. Oljeprisen har som kjent steget jevnt og trutt fra et lavmål på under 30 dollar fatet til mellom 55 og 60 dollar nå. Det hjelper på en vaklende økonomi - som i hele Sovjet-Unionens og Russlands historie har vaklet mellom bevilgninger til enten smør eller kanoner - mat og velstand til folket, eller opprustning av de væpnede styrkene.

Skape en utenlandsk krise

Den sikreste og mest tradisjonsrobuste metoden er imidlertid å peke på farer fra utlandet, vestlige fiender som vil angripe Moder Russland. Det tenner nasjonalismens gnist, ja, endog fedrelandskjærligheten. "Nå må vi stå sammen mot press og mulige angrep fra USA og NATO". 

Men for øyeblikket er det ingen eller få slike kriser som er troverdige nok til at russerne blir skremt og søker sammen under Putins vinger. Nasjonalismen og stoltheten over landets styrke økte da Putin erobret Krim fra Ukraina og lot egne støttespillere invadere Donetsk. Fattige russere føler seg i slike situasjoner mektige og respekterte, noe som er enormt viktig i et land der vanlige mennesker mangler personlig selvtillit uten kontroll over eget liv. Man søker en psykisk kompensasjon i det kollektive - en slags parallell til tribunebrølene under internasjonale idrettsstevner, enten man er fysisk til stede eller ser egne utøvere slå andre lands via TV-apparatet.

Underlige protester

For noen dager siden protesterte den russiske ambassaden i Oslo over at en håndfull amerikanske bombefly av typen B1 skal oppholde seg på Ørlandet i Trøndelag noen uker i februar. Tidligere har vi hatt kortvarige besøk av allierte overvåkningsfly, jagerfly, marinesoldater, ubåter og overflatefartøyer under treningsopphold og NATO-øvelser. Denne gang gjelder det altså spesialkonstruerte bombefly som blant annet skal operere sammen med våre egne F35 (som i parentes bemerket også er jagerbombere).

For Norge og Norges sikkerhet er det svært positivt at amerikanerne - den viktigste militærkraften i NATO - prioriterer slike opphold og treningstokter. Det er et signal til Russland om at vi er beredt på alt russerne måtte finne på av provokasjoner. Den norske regjeringen skal ha honnør for at bombeflyene er ønsket velkommen.

Neppe rettet mot Kola

Øvingstoktene de amerikanske flyene skal gjennomføre ut fra Ørlandet, er neppe rettet mot de svære sovjetiske basene på Kolahalvøya. Til det er avstanden for stor. Jeg tror snarere toktene er en advarsel mot russernes intensjoner om å prøve å lukke GIUK-gapet i en gitt større konflikt, altså linjen mellom Grønland, Island og Storbritannia. Av det russiske øvingsmønsteret de siste ti årene kan man tolke tankegangen slik at Russland vil forsøke å stenge NATO-lands marinefartøyer for å gå inn i Norskehavet, Nordishavet og Barentshavet, og opprette et slags Mare Nostrum bak GIUK-linjen.

Dette er et scenario NATO må sørge for ikke blir aktuelt. Og amerikanerne vil vise at de i så fall vil bruke Norge og norsk territorium som base for en motoffensiv. Så kommer i tillegg behovet for å samøve, samordne og samarbeide om forsvaret av den skandinaviske halvøya (Sverige og Finland vil ventelig sette inn sine ressurser på NATOs side i en virkelig konflikt).

"De vanlige" protesterer

NATO-motstanderne det kommunistiske Rødt og Sosialistisk Venstreparti har helt som forventet reist protest mot det amerikanske B1-besøket nærmest på refleks. Og NRK informerer som de alltid gjør i slike tilfelle: De hanker inn uttalelser fra Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole, og Julie Wilhelmsen ved NUPI. Heier, som er blitt professor og venstresidens gullgutt i forsvarssaker, mener "Norges sjanser for å bli en slagmark for USA og Russland øker jo mer amerikanerne benytter seg av norsk jord", og Julie Wilhelmsen, som alltid utførlig refererer russiske reaksjoner: Russerne ser på Norge som en buffer mellom øst og vest - et mer nøytralt land mellom dem og USA. "For Russland ser Norge ut som USA`s forlengede militære arm", sier hun til NRK. Som kjent innhenter NRK aldri uttalelser fra kompetent hold som går i en annen retning. Det er helt i tråd med russisk splitt og hersk - slå en kile inn mellom Norge og NATO-land.

Kan vente russisk flåteaktivitet

Det vi helt sikkert vil oppleve i ukene fremover, er russiske krigsskip som legger seg kloss opp til den internasjonale farvannsgrensen for å avlytte - og jamme - øvingsaktiviteten. Som kjent er det ikke USA og NATO som siden 2014 har ført en mer aggressiv og selvhevdende forsvars- og utenrikspolitikk. Det er Russland som i stadig større utstrekning viser muskler. 

President Trump på sin side innlot seg på en strategi som ville innebære delvis demontering av den militære infrastrukturen (tilbaketrekning fra Tyskland) og redusere amerikanske nærvær over store deler av verden. Han ville antagelig ha gjennomført dette i sin andre presidentperiode.

Vil blåse opp stasjoneringen

Jeg ser ikke bort fra at Putin vil forsøke å blåse opp det forestående besøket av B1-flyene til noe langt mer enn et vennlig og nødvendig, tidsbegrenset opphold på Ørlandet. Slike visitter er for øvrig vel så potente som helårlige turnus-opphold av amerikanske marinesoldater. De amerikanske bombeflyene er velkomne. Deres nærvær viser NATOs og USAs vilje og evne til å komme Europa og vårt land til unnsetning i krise og krig.

Putin har nok andre tanker. Og han får god hjelp av norske partier og medier til å forsvare dem. Så hva kan han finne på i ukene og månedene fremover? Det kan godt skje noe på andre fronter og overfor andre land også. En utenrikspolitisk krise vil passe perfekt inn i håndteringen av brysomme, men "farlige" demonstrasjoner på egen jord.

søndag 31. januar 2021

Er demokratiet avhengig av Main Stream Media?

Sikkert under inntrykkene fra presidentvalget i USA, den tapende kandidatens mildt sagt puerile  reaksjoner på valgutfallet, stormingen av Kongressen og fremveksten av høyreorienterte mediekanaler, har direktøren i Medietilsynet uttalt seg om demokrati og medier i et debattinnlegg i Aftenposten.

Konklusjonen er helt som forventet: "Utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå når redaktørstyrte medier mister fotfestet som nyhetskilde". Direktøren drodler rundt amerikanernes og nordmenns medievaner og trekker ganske vidtrekkende konklusjoner. Demokratiets fortsatte eksistens er nærmest avhengig av at nyhetsbildet skapes og nyhetsstrømmen foregår i journalistiske og redaktørstyrte medier. Nordmenn er blant dem som leser mest redaktørstyrte kanaler, så for oss er det håp.

Main stream og demokrati: Årsak og virkning?

Hun argumenterer i og for seg saklig og logisk for sitt syn. Men jeg sitter igjen med noen spørsmål og en viss tvil. Det har sammenheng med nettopp utviklingen innenfor main stream-pressens egne redaksjonelle vegger. Jeg kjenner ikke til noen troverdige vitenskapelige undersøkelser om forholdet mellom nettopp de høyt oppskrytte tradisjonelle nyhetskanalene og demokratiets kår i vår del av verden. Kan vi virkelig regne med at vi står overfor årsak-virkning?  Så enkelt er det nok ikke. Heller ikke Medietilsynets direktør legger frem solide "bevis" på påstanden. Det blir med personlig synsing og bruk av tilsynets prestisjetunge navn.

Selvsagt er innlegget proppet med floskler og honnørord: "Korrekt, troverdig og kvalitetssikret informasjon". Disse er da knyttet opp mot norske toneangivende mediehus. I motsetning til..... En sentral påstand er: At så mange nordmenn oppsøker redaktørstyrte medier, er sannsynligvis den viktigste vaksinen mot "amerikanske tilstander", skriver hun. Så pekes det på forskjellene mellom yngre og eldre, at de unge i mindre grad oppsøker nyheter i redaktørstyrte medier, og at de unge har "mindre fordypende nyhetskonsum". Altså grunn til dyp bekymring.

At sosiale skiller i befolkningen påvirker måten folk følger med på nyhetene, er gammel kunnskap, og at der er kjønnsforskjeller er også kjent stoff. 

Forandring til det bedre?

Men: main stream media står ikke stille, de heller, også de forandrer seg over tid. Til det bedre? Mitt svar er nei.

Undertegnede har gang på gang påpekt at det kan være nettopp forandringer, ny praksis eller nyorienteringer innenfor main stream-sektoren som har fått mange av oss til å reagere negativt på "hva som står i bla`", og som en konsekvens har søkt, om ikke alternative, så supplerende, kilder. Ikke  alternative fakta basert på konspirasjonsteorier og direkte løgn, heller ikke åpenbare "fake news", men opplyste kildepersoner, institusjoner og tenketanker med godt begrunnede synspunkter, studier og analyser. De stemmer ikke helt overens med det toneangivende syn og det "politisk korrekte".

Her er vi kanskje ved kjernen av problemet: Det politisk korrekte. Alt for mange journalister følger - i stim - et lett gjenkjennelig mønster, i verste fall med utgangspunkt i personlig ideologisk ståsted.  Det personlige engasjementet  synes å ha direkte innflytelse over hvordan en nyhet, et tema, en påstand blir formidlet og fremstilt.

Den gode trenden brutt

Etter en god og profesjonell utvikling på 90-tallet, da pressen frigjorde seg fra partitilhørighet i en viss utstrekning, står vi igjen overfor en generasjon medieansatte som tydeligvis ønsker å forandre verden, ikke observere og fortelle om den. Mye minner faktisk sterkt om 68`ernes inntog i mediene på 70- og 80-tallet. Det ble en katastrofe.

Jeg snakker etter mer enn 45 års fartstid i NRK og lokalpresse, men dette er nok ikke tilstrekkelig i dagens debatt, sett fra redaktørene i "main stream media".

I mange år  har jeg etterlyst en mer profesjonell distansering til følelsesladede temaer og samfunnsdebatter, større kildebredde, og det at journalisten etter beste evne legger ulike synspunkter på bordet - for deretter å overlate til leseren, lytteren og seeren å trekke konklusjoner.

"Eksperter" og "spesialister"

Jeg ser godt hvilke teknikker journalister benytter for å styrke eget ståsted (eventuelt mediets redaksjonelle linje eller formålsparagraf): Man hanker for eksempel inn kilder som presenteres som "eksperter" eller "spesialister". Så godt som uten unntak støtter de journalistens vinkling. Sjelden eller aldri henter man inn eksperter som er uenige og trekker i hver sin retning. Det som åpenbart mangler, er å vise hele bredden, hele bildet. Journalisten (kanskje på ordre fra en redaktør) vil påvirke oss i en bestemt politisk korrekt retning.

Fra presseorganisasjoners egne undersøkelser vet vi at norske journalister i alle kanaler ikke er i nærheten av å være et speilbilde av for eksempel Stortingets sammensetning, altså folkets synspunkter, hva folk og velgere mener der ute. Venstresiden er dominerende blant journalister. Det er for lengst slått fast. Ikke påstå overfor meg at dette ikke påvirker måten en sak blir lagt frem på. Jeg har alt for mange erfaringer og opplevelser gjennom et langt presseliv til det.

Forskerne er også mennesker

Går vi til forskernes verden, er spriket mellom hvor de står politisk og for eksempel Stortingets sammensetning, enorm. Det gjelder selvsagt mest de ikke-naturvitenskapelige disiplinene. Men heller ikke innen økonomi og statistikk er nøytraliteten så åpenbar. Et grelt eksempel så vi nylig da SSB-ansatte plutselig endret på formuesbegrepet, et prokuratorknep som tjente venstresidens skatteskjerpelser som hånd i hanske. Journalister hiver seg over disse nyorienteringene og tar dem for god fisk. Når Frisch-senteret offentliggjør sine "funn", er det all mulig grunn til å være årvåken.

Så gjentar jeg fra tidligere blogger, at main stream media mer og mer benytter de sosiale medienes presentasjonsformer: den enkle, tabloide, lett vulgære og overfladiske, korthugne stilen som forsterker motsetninger, søker konflikter og presenterer enkle problemstillinger, gir unyanserte fremstillinger av kompliserte saksforhold. Språket er mer og mer unyansert, adjektivene færre - i det hele tatt et fattigere Cockney-norsk.

Tilløp til selvransakelse

Der er tilløp til selvransakelse. Aftenpostens nyhetsredaktør hadde søndag 31. januar en kommentar som griper fatt i selv de redaktørstyrte medienes unnfallenhet. Etter å ha referert en stunt på falske nyheter fra en aviskiosk på Manhattan, skriver hun: "I Norge er tilliten til de etablerte avisene, TV-kanalene og radio fortsatt høy blant befolkningen. Men det er ingen grunn til å hvile. Vi må daglig utfordre oss selv på hvilke saker vi rapporterer om, hvordan vi gjør det, hvorfor vi gjør det og hvilke kilder vi velger som grunnlag for journalistikken."

Nyhetsredaktøren slår fast at "i journalistikken må fakta suppleres med kontekst, ulike synspunkter, flere perspektiver, analyse og sammenhenger." Vakkert beskrevet som en programerklæring, men jeg har mine tvil om det fører til noe i praksis. På papiret har avisen en liberalkonservativ formålsparagraf som brytes omtrent hver dag. For de av oss som leser flere partipolitisk sprikende aviser daglig , fremstår avisen som  temmelig rund og god sosialdemokratisk, og MDG-styrt i alle saker som som har med klima og miljø å gjøre. Det verste er at man har så godt som stengt spaltene for enhver som ytrer seg om årsaker til et mildere klima. FNs klimapanel har parkert debatten. NRK har i sine publiseringsregler og retningslinjer slått fast at "klimaskeptikere" ikke skal behandles som en likeverdig part i diskusjonen. Jeg spør: Hva er man så livredd for?

Hvorfor så få H- og Frp-journalister?

Det er betegnende at en frittstående og liberal tenketank som Civita har tatt opp temaet om våre venstrevridde medier i en Civitassamtale på YouTube og i en podcast. Samtalen er med Kjetil Løset og Cato Fossen, i samtale med Eirik Løkke. TV-programlederen Fossen fikk i fjor høst stillingen som pressesjef i partiet Høyre. Kjetil Løset valgte å forlate TV2 og ble i stedet kommunikasjonssjef i Frp. Tema "Har høyresiden grunn til å klage over mediene?" Begge har vært "innafor" sentrale journalistmiljøer, og kan fortelle åpent om sine erfaringer.

mandag 25. januar 2021

Nå vet vi hvem vi kan stole på

 Innledningsvis: For få dager siden rottet den politiske "firerbanden" (Ap, SV, Sp og Frp) seg sammen for å overkjøre regjeringen i spørsmålet om smitteverntiltak. De krevde at det nasjonale forbudet mot alkoholservering skulle oppheves, og at hver enkel kommune skulle få friere tøyler til å avgjøre skjenkereglene  ut fra en vurdering av den lokale smittesituasjonen. Det hørtes tilforlatelig ut, for ordførerne og formannskapene er vel de som er best skikket til å ta slike avgjørelser?

Problemet er at situasjonen kan endre seg veldig raskt, fra én dag til neste, fra en uke til den neste. Og politikere vil være sårbare mot press fra lokale skjenke- og serveringssteder. De representerer mange arbeidsplasser, og slåss for å overleve. Det er høyst forståelig at de presser på.

Det vi nå vet, er at bare noen timer etter behandlingen i Stortinget, eksploderte smitteutbruddene i en rad store og små kommuner, spesielt i Viken. De fire partiene inntok en fornærmet positur da det ble pekt på at nå hadde de i realiteten overtatt både styring og ansvar for smitteutviklingen, hvilket er sant. Ja, de fire var i realiteten seks: De politiske uteliggerne Rødt og MDG hengte seg på.

Populisme og valgkamp

Hva forteller denne episoden, som ville vært oppfattet som utilstedelig og uansvarlig under nedstengningen i mars i fjor og i månedene deretter - også under den andre bølgen høsten 2020? Den og andre populistiske utspill og angrep de siste dagene vitner dessverre om at den nasjonale dugnaden er over, solidariteten og lojaliteten rundt fornuftige og nødvendige grep også. Det er valgår. Opposisjonen, særlig Arbeiderpartiet og Frp, sliter på meningsmålingene, Arbeiderpartiet er i fritt fall. Dessuten vet firerbanden at folk der ute begynner å bli slitne av nedstengning, forbud og påbud, restriksjoner og manglende sosial kontakt. Sykepleierne sliter, lærerne sliter, mange arbeidsgivere ser mørkt på fremtiden, reiseliv og utelivsbransjen trår vannet og skriker etter normalisering. Da er tiden inne til å kaste dugnadsånden over bord og skaffe seg billige politiske poeng blant velgerne. Tror opposisjonen.

Vi kan altså ikke stole på den politiske opposisjonen lenger. Nå er det mange som er redde for sine stortingstaburetter, noen for ikke å bli gjenvalgt, andre for ikke å få den stortingsplassen som nominasjonsmøtene har stilt dem i utsikt.

Det er et rått spill som foregår, og valgkampen 2021 blir antagelig en av de mest brutale i nyere tid, pandemi eller ikke pandemi.

Hvilke grupper svikter?

Så vet vi nå hvilke grupper og aldersklasser i samfunnet som det siste året enten ikke har oppfylt våre forventninger, eller som ikke har forstått alvoret i pandemien. "Meg først"-menneskene har dukket hodet opp - og skuffet oss. Noen har spredt smitte av uvitenhet, andre fordi de muligens ikke har mottatt budskapet i konkret og forståelig form.

Vi vet at smitteutbruddene har vært markante i religiøse samlinger og tradisjonsbrylluper, at visse etniske grupper blant innvandrere er overrepresentert på FHIs statistikker. FHI har gjort det klart at halvparten av coronapasientene er født i et annet land. Det har vært tilfelle fra dag én, og tendensen forsterket seg utover høsten 2020. Det er slått fast at enkelte større bysamfunn med stor innvandrerbefolkning fra Afrika, Midt-Østen og Asia, har vært og er mer utsatt enn andre. Det er nok å peke på statistikken fra Oslos bydeler i øst og sør. Klart det er en sammenheng.

Sannsynlige forklaringer

Men hvilken sammenheng? Eller rettere - hva er årsaken? Her har flere flittig vært på banen for å forsvare og delvis bagatellisere. Byrådsleder "tøffe-Raymond" Johansen (et uttrykk brukt av Aftenposten-journalister) har erkjent problemet, men er uhyre varsom  med å kritisere noen. Store innvandrergrupper tilhører hans velgergrunnlag. Da passer det ham bedre å gå løs på polakker og gjestearbeidere og fokusere på importsmitte, selv om det ikke er påvist noen omfattende smitte fra gjestearbeiderne til for eksempel industrien på Vestlandet, internt eller i forhold til lokalbefolkningen. Her gjelder tøffe karantenebestemmelser på fritiden.

Det vi husker best fra Raymond Johansens munn i fjor høst, var de fektende håndbevegelsene da han understreket hvilke coronaråd fra regjeringen han ikke ville følge. Kort tid etter - og mer og mer etter nyttår - har han måttet stenge ned hovedstaden stadig strengere. Byrådslederen har under hele pandemien dratt beina etter seg, han og de andre ansvarlige har aldri vært i forkant. Det har dessverre noe med popularitetsjakt å gjøre.

Ikke stigmatisering

Så er det ikke meningen å henge ut innvandrergrupper. De har ofte jobber der de er utsatt for nærkontakt med andre. En del av dem bor trangt - ikke fordi boligene deres nødvendigvis er mindre enn andres, men fordi de befolker dem med antall barn over det norske gjennomsnittet. Den situasjonen deler de imidlertid også med enkelte etniske nordmenn med lavere smittetall. Er det kultur? Er det lavere interesse for å integreres, for å sette seg inn i det norske? Pandemireglene er delt ut på 46 språk, og det er satt inn spesialtiltak overfor etniske grupper. De blir kontaktet mye mer direkte av smittesporere, og noen talspersoner blant dem har gjort en beundringsverdig innsats for å få "sine" til å ta inn over seg alvoret. For eksempel blant eritreere og somaliere.

Likevel er problemet der. Jeg spør: Hvilken rolle har imamene blant muslimer påtatt seg? Har de i tilstrekkelig grad understreket alvoret i sine fredagssamlinger, og lagt til rette for færre deltagere under fredagsbønnen - fra og med nedstengningen i mars 2020? Har de advart mot de mangetallige bryllupene (det er en prestisjesak å ha et stort antall gjester i slike sammenhenger)? 

For balansens skyld: Vi har opplevd noe av det samme i kristne, katolske samlinger. Uansvarlighet, brudd på regler og anbefalinger og advarsler også her.

Flere av de unge sviktet

En annen gruppe som virkelig har sviktet oss, er unge mennesker, henholdsvis i studentalder og de som tilhører "utepils"-generasjonen. De førstnevnte, som ikke fikk til noen skikkelig russetid i fjor våres, stakkar, tok det igjen under "fadderukene" i august og september, med tette sosiale samvær i parker, i universitetslokaler og på hybler, der flatfylla dominerte. Et skrekkens eksempel var den ulovlige,  "hemmelige" festen i et tilfluktsrom.

 "Forberedelser til studier?" Tull og tøys, dette er utslag av "meg først", livsglede og hormonbevegelser. Jeg husker fortsatt den tiden godt for egen del - med ti prosent utskeielser i forhold til dagens utagerende fadderfestligheter.

Hovedproblemet er alkoholen og hva rusen gjør med vurderingsevnen under dens påvirkning. Kom ikke og si at "dette gjelder ikke alle", for det vet vi. Det sentrale er at det gjaldt for mange. Tilstrekkelig mange til at smitten bredte seg slik at studiestart ble utsatt. Her ser vi en manglende forståelse og for lite ansvarlighet overfor den eldste, mest utsatte generasjonen - studentenes besteforeldre - og andre med underliggende sykdommer som gjør dem svært utsatt under coronaen.

Det var helt på sin plass at studentene ble bedt om å utsette reisen til studiestedene etter nyttår - de dårlige erfaringene fra i fjor sommer og høst ropte på et slikt forebyggende tiltak.

Utepils og kaffelatte og litt til

30- og 40-åringer, de som er mest ute på bevertnings- og skjenkesteder på fritiden relativt sett, har vært et annet problem i denne tiden. Erfaringene og de registrerte overtredelsene viser også her at når den lette rusen i hodet eller de svømmende øynene er tilstrekkelig oppglødd, mister man oversikten over avstand og andre smitteregler. Jeg har stor tillit til skjenkestedene ellers - men de kan ikke ha øynene over alt hele tiden. Det er gjestene som er problemet. Enkelte av dem, ikke alle. Men også tilstrekkelig mange til at deres oppførsel får konsekvenser i pandemien.

Et annet fenomen er avdekket særlig etter nyttår: Avhengigheten hos oss nordmenn når det gjelder jevnlig inntak av alkohol: Stengte vinmonopol i 10 kommuner rundt Nordre Follo førte til lange køer i nabokommunene vest for Oslo. Samfunnssolidariteten har visse grenser, viser det seg. Hvorfor står alkohol så sentralt? Fordi alkohol gir rus, og den igjen fører til dårligere vurderingsevne i sosiale situasjoner - for eksempel avstand. Det er en grunn til at vi har alkoholforbud ved bilkjøring. Antagelig er litt for mange blitt avhengig av alkohol, i større eller mindre grad. Ikke alle, men tilstrekkelig mange.

Regjeringen har stått støtt

Midt i alt dette har folkehelsemyndigheter og Solberg-regjeringen stått støtt og vist både klokskap og beslutningsevne når forholdene krevde det. Regjeringen får høy score i befolkningen, og Erna Solberg tårner langt over konkurrentene i sin rolle som statsminister. Opposisjonen viste da også en ansvarlig dugnadsånd. Tillitssamfunnet fungerte. Men det er over. Vi kommer til å se høylytt kritikk for den minste glipp eller svikt. Det har sammenheng med stortingsvalget og valgkampen. Verst blir nok taktikkeri-politikeren Jonas Gahr Støre, hvis politiske skjebne snart er beseglet. Tett etter ham er Sp-lederen Vedum som aller mest er opptatt av stengte grenser, importvern og salget av kjøtt og melk. Også han er redd for at den store oppslutningen kan rakne når populismens nakne keiserklær bli avslørt.

Vi andre får bare holde ut en stund til og stå stille og pent i vaksinekøen, følge påbud og anbefalinger og holde avstand. De voksne blant oss er oppdratt annerledes enn dagens dessertgenerasjon,


mandag 18. januar 2021

To tanker i hodet samtidig

 Noen har problemer med å håndtere to tanker bak pannebrasken samtidig. I dette tilfellet dreier det seg om Aftenposten, som har løftet "historisk frisering" som et viktig samfunnsanliggende i et helsides oppslag. Man har nemlig oppdaget - mangfoldige år etter at bildet ble hengt opp - at portrettet av Vidkun Quisling henger på en historisk kavalkadevegg i Forsvarsdepartementet. Alle landets forsvarsministre fra 1814 viser frem sine kontrafeier der - mer eller mindre retusjert. Redsel og gru! Landsforræderen og stornazisten som fikk sin rettmessige dødsdom og ble skutt 24. oktober 1945, kan jo bare ved sin blotte eksistens i innrammet forfatning fremme rasisme, jødehat, vold og død, ikke sant?

Som et saklig sannhetsvitne har journalisten hanket inn lederen i Anti-rasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Steen mener så absolutt (surprise!) at bildet må fjernes for all fremtid. Steen er selvsagt programforpliktet til å mene det han sier, ellers ville han vel svikte i sin rolle i samfunnsdebatten. Kanskje innbiller han seg at bildeveggen er et slags æresgalleri, en gamle dagers skrytevideo? Tull og tøys. Listen over forsvarsministre er faktainformasjon. Slik er ganske enkelt norsk historie. Quisling var forsvarsminister i en Bondeparti-(Sp-)regjering mellom 1931 og 1933. Punktum og ferdig snakka.

Historikere reagerer

Flere historikere reagerer heldigvis mot forsøket på å frisere og pynte på historien. Departementets egen talsperson, departementsråd Arne Røksund, forklarer nøkternt at det er naturlig at fagstatsråder fra alle lovlig valgte norske regjeringer er med på en slik vegg av portretter, med angivelse av det tidsrommet de fungerte i rollen.

Det har lite for seg at vi prøver å "redigere" historien i ettertid. Man kan ikke late som om de vanskelige og ubehagelige periodene i historien vår ikke fant sted. Noe annet ville det være om NS forsvarsministre under okkupasjonen: Hvoslef, Christiansen, Hagelin og Whist hadde prydet portrettveggen. Da ville det være grunnlag for protest! Men disse var selvsagt ikke utnevnt av en lovlig norsk regjering. Den satt i London. NS-statsrådene fungerte dessuten bare på tyskernes nåde og var i realiteten helt uten makt og innflytelse.

En bortredigering, eller "frisering", ville minne for mye om propagandateknikken som ofte ble brukt i det gamle Sovjet-Unionen (og sikkert også i andre tilsvarende kommunistdiktaturer): Personer som var falt i unåde, ble retusjert bort fra alle offentlige fotografier, også i skole- og historiebøkene. De var ikke-personer, de eksisterte ikke.

De som har tungt for det

For dem som har tungt for det, kan det selvsagt være en ide å skrive noen linjer under Quislings portrett i departementet, der man forklarer hvem denne fyren var. Altså for de helt ignorante og historieløse. De tør være i mindretall i Forsvarsdepartementet.

Så har jeg litt forståelse for uttalelsen til forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Ervin Kohn, som peker på at det neppe finnes noe portrett av Adolf Hitler i offentlige bygninger i dagens Tyskland. Der har man valgt å håndtere historien på en annen måte. Ethvert tysk samtids- eller historisk museum inneholder selvsagt portretter av føreren så det holder. Med jødenes historie i Norge og i Europa som bakteppe godtar jeg på sett og vis Ervin Kohns standpunkt. I hvert fall er jeg mildere stemt overfor ham enn andre. Hitler hadde forøvrig ingen offentlige statsrådsverv under Weimarrepublikken i perioden før han grep makten og gjorde Tyskland om til et førerstyrt diktatur - annet enn å bli valgt inn i Riksdagen.

Gjør neppe stor skade

Det skader neppe om Quisling får beholde sitt bilde på veggen i FD. Departementets korridorer er ikke akkurat et sted almenheten får anledning til å sverme gjennom etter forgodtbefinnende. Portrettet kan bare beskues av personer som nok er godt vaksinert mot å bli påvirket eller hjernevasket. Jeg skulle tro at effekten er den motsatte: At hver gang man ser Quislings ansikt på denne veggen, fører det til grøss og kuldegysninger hos de departementsansatte - en god påminnelse om hvor skjørt demokratiet kan være, og at det må forsvares. Også med kuler og krutt, forsvarsevne og forsvarsvilje.

Samtidig er det ikke så merkelig at nettopp Aftenposten reiser spørsmålet om landsforræderens ansikt på veggen. Man er nok noe overømfintlig i slike spørsmål. Avisen var som kjent, ved siden av NS-avisen "Nasjonal Samling", det organet som gjennom sine spalter og lederkommentarer på 1930-tallet var minst uvennlig mot Nazi-Tyskland. Under annen verdenskrig var avisen helt nazifisert og fikk en både moralsk og økonomisk smekk i avisoppgjøret etter frigjøringen.

Så skal man heller ikke se bort fra at avisen, i dagens mediehverdag, her bare kopierer de tabloide og sosiale medienes praksis: Skape størst mulig oppmerksomhet, gjerne ved hjelp av provokasjon, overdrivelse og følelsesladede detonasjoner, noe som fører til et høyt antall "klikk" i leserreaksjoner - som støtte til markedsavdelingen. Ren kommers, med andre ord.


lørdag 16. januar 2021

MDG avslører seg selv

 "Miljøpartiet de grønne" vil aldri få noen stor oppslutning i Norge. Det har noe med ideologi og politiske standpunkter å gjøre. De kan i høyden få en vippeposisjon her og der, noe som kan gi uttelling og makt gjennom press og trusler i forhandlinger med en venstre- eller høyreside. Slik det har skjedd i Oslo, der man har en intellektuell og kulturell "elite" konsentrert langs T-banesystemet og i passende avstand fra universitets- og høyskolemiljøer. De fleste er unge, idealistiske og fast overbevist om at de har rett i sine katastrofescenarier om verdens undergang fordi kloden koker og menneskene ikke i tilstrekkelig grad legger om både livsstil og kosthold. Selv sykler de, eller bruker banen, buss eller trikk (etter eget utsagn) til arbeid, og på ferie og fritid. De inntar mye vegetarmat og forlanger at alle andre skal gjøre det samme. De har selvsagt ikke privatbil og tar hele familien med seg på togtur til for eksempel Rjukan i Telemark.

Gaustatoppen

Den dagsaktuelle diskusjonen nå dreier seg nemlig om utvidelse av Turistforeningens servicebygg på Gaustatoppen i Telemark. Det er MDG imot. Bakgrunnen er at fjellturistene strømmer til som aldri før, og det vesle servicebygget er sprengt på sommeren. Bygget er foreslått utvidet med 150 kvadratmeter til 230 kvm. Etter tegningene er utvidelsen pent plassert i terrenget, og svært diskret. At dagens kapasitet er helt i utakt med behovet, kan undertegnede bekrefte. Jeg har vært der oppe et par ganger med noen titalls års mellomrom. For fire år siden var en seksåring med i følget. Hun klarte det fint!

Men man måtte stå i kø i 45 minutter for å få en vaffel og en leskedrikk. Helt stint av folk i alle aldre. Utenfor kafeteriaen storkoste de seg etter en passe anstrengende tur opp. Det var klarvær, og på slike dager har man overblikk over en sjettedel av Sør-Norge, eller et utall prestegjeld om noen foretrekker den målestokken.

Folkehelse og turistmagnet

Både som middel til god folkehelse og som turistmagnet er Gaustatoppen helt unik, og har vært det siden 1893. Toppen er et sentralt visittkort og markedsføringsmål for reiselivet  i fylket. DNT ønsker å utvide tallet på sengeplasser fra elleve til tredve.

Men nei, MDG synes ikke noe om at flere skal få mulighet til å "bestige" toppen, det vil føre til slitasje på veien opp og ned (en underlig påstand med så mye hardt fjell i underlaget - lange strekninger er jo rene steinrøyser). Dessuten mener man at alt for mange vil ta Forsvarets gamle bane inne i fjellet opp til toppen, spise en lunch, og - skrekk og gru - ta et glass vin før de reiser ned samme vei.

Tja. Skal Gaustatoppen bare være for de sterke og unge og raske? Hva med funksjonshemmede, folk med stokk, rullator eller rullestol? Skal de bare få nyte toppen gjennom bilder og skrytevideoer lagt ut av MDG`ere?

Vil helst være for seg selv

Det er klart at enkelte typer fjellentusiaster helst vil være for seg selv i fjellheimen og på toppene, slik det var på 1800- og deler av 1900-tallet da steinrike engelske lorder fikk sans for Norge som reisemål. Men vi lever i 2021. Folket er frigjort fra fattigdom, lange arbeidsøkter og få fridager. Folk flest ønsker også å kunne nyte Prekestolen, Trolltunga, Andersnatten, Besseggen og Gaustatoppen. Sånt liker ikke MDG`ere og enkelte andre. De vil ha urørt natur (bortsett fra den de er i stand til å nyte selv i ensom majestet). De eneste fotavtrykkene de vil godta, er deres egne, kan det virke som. Bare et demografisk faktum: Norge hadde i 1890 litt over to millioner innbyggere, nå er tallet ca 5,4. Bare det skulle tilsi at flere søker naturen og fjell-Norig.

Jeg oppfatter MDG`ere i noen sammenhenger som gigantiske egotrippere, så opptatt av evangeliet om klodens undergang ved global oppvarming at menneskene, særlig i det velstående Norge, skal tvinges til å underkaste seg deres eget program til siste bokstav. Det programmet sier også litt om intens motstand mot privatbilen og først og fremst flyreiser. Lavprisselskaper er et fyord som selvsagt må unngås, eller helst boikottes eller direkte forbys.

Demokratisering i luftfarten

Den andre og blankere siden av medaljen er jo at lave priser på flyreiser bidrar til en demokratisering av reiselivet. Millioner på millioner av mennesker kan nå - bortsett fra det siste årets Corona-pause - frekventere ferie- eller opplevelsessteder som bare de rike hadde råd til tidligere. Det har ført til en masseturisme som har bidratt til å løfte mange flere millioner opp av fattigdom i deler av verden. Men, nei, tiltak mot den globale oppvarminga er viktigere enn alt. 

Jeg ville ha større respekt for MDG dersom dets medlemmer og velgere var konsekvente i sin egen livsførsel (noe mange av dem sikkert er) med gange og sykling og nei til inntak av kjøtt, og lot det være med det. Deretter la andre i fred. Men nei, her søkes politisk makt i den hensikt å tvinge folk til en annen måte å leve på gjennom lovverk og forbud.

Det er et snev av noe totalitært ved MDG. "Vil du ikke, så skal du".

Ta toget 

"Ta toget", er alternativet  på deres kritkkk mot å fly. Tja, se litt på avstander og togreisenes lengde, og de store verdenshavene som skiller kontinentene. Ved skinnegangens ende er antagelig feriekvoten oppbrukt.

Det ligger en stor grad av elitetenkning og besserwissen over MDG`eres budskap. Vi andre ønsker derimot fortsatt å kunne rusle opp til Gaustatoppen for å nyte utsikt og vafler. Kanskje overnatte også. Og deretter rusle ned igjen - eller ta banen om forfallet er kommet til et punkt der beina ikke duger lenger. For å kunne nyte utsikten og friheten der oppe på "det hellige fjellet".

lørdag 9. januar 2021

Kampen om historiefortellingen

Årsaken til at verden står midt oppe i en ødeleggende pandemi, ligger i det kommunistiske diktaturet kalt Folkerepublikken China. Viruset oppsto på usiviliserte dyremarkeder i et usivilisert land, nærmere bestemt i byen Wuhan, der overtroiske mennesker tviholder på forestillinger om visse dyrearters helsebringende virkninger. 

Noen prøver å forklare oss at markedene er en viktig del av mange kineseres tradisjoner, "kultur", og at de er nødvendig for å skaffe befolkningen mat og arbeidsplasser - en underlig påstand fra et land der hundretalls millioner mennesker er bragt ut av fattigdom - ikke gjennom å tviholde på tradisjonen, men gjennom modernisering og industrialisering, litt tillatt småkapitalisme og - for eksport-suksessens del - manipulering med valuta og offensiver for å få kontroll over råvareressurser i andre verdensdeler. Det har lykkes å stille sulten til 1,4 milliarder mennesker via andre virkemidler.

Ettårs "jubileum"

Det er drøyt ett år siden det første corona-tilfellet ble konstatert i Wuhan. I ettertid har de kinesiske myndighetene forsøkt å undertrykke fakta, slik ethvert diktatur prøver. Men det var her det hele startet. Kinesiske leger som varslet om det nye viruset, ble riktignok kneblet og straffet. En av dem, Li Wenliang, døde selv av viruset. Det var i februar 2020. Dødsfallet utløste, som vi vet, raseri blant kinesiske SoMe-brukere som senere har behandlet Li som en martyr.

Vi har fortsatt på netthinnen de brutale scenene fra Wuhan (lokale kinesere sendte ut videoopptak på nettet, som igjen ble fanget opp av vestlige nyhetsmedia): Den totale nedstengningen, oppsatte barrikader, murer og gjerder, boliger hvis dører og vinduer ble spikret igjen slik at befolkningen knapt fikk mat. Portforbud. Desperate mennesker som forsøkte å komme seg ut, slektninger som ikke fikk komme inn.

Kontroll gjennom brutalitet

Jo, da, kommunistregimet i byen, provinsen og i hovedstaden oppnådde kontroll, men fant det også nødvendig å varsle verdens helseorganisasjon WHO etter at utenlandsreisende kinesere hadde bragt viruset med seg til andre verdensdeler, ikke minst Europa. 31. desember 2019 ble den internasjonale helseorganisasjonen varslet av kinesiske helsemyndigheter. Det er et registrert faktum i inn-journalen til WHO. 

Vi husker for øvrig hvordan WHO-sjefen skrøt av China fordi regimet så raskt hadde fått kontroll med smitten.... WHO-sjefen samarbeidet så intimt med ledelsen i Beijing at det er et spørsmål hvor lenge han blir sittende i sjefsstolen. I disse dager har verdens helseorganisasjon store problemer med innreisetillatelser for det teamet av eksperter som skal undersøke hva som skjedde i Wuhan. Formålet er at verden skal ta lærdom av pandemi-utbruddet. En sak i saken er ellers at virusutbruddet kan ha oppstått i et virusforskningssenter. Det er noe ekspertgruppen neppe får innsyn i.

Karantene et tydelig bevis

Noe av historikken videre er velkjent i demokratiske land som ikke har noe å skjule: I slutten av januar ble de første smittetilfellene påvist i Europa (Særlig Italia), USA og Australia. Den 23. januar ble en rekke byer i Hubei-provinsen i tillegg til Wuhan satt i karantene - i seg selv et bevis på pandemiens utgangspunkt.

I midten av februar ble det første smittetilfellet bekreftet i Afrika. Noe senere fikk vi det første tilfellet i Norge. Etter de kraftige tiltakene i selve China, ble det nå langt flere sykdomstilfeller utenfor China. WHO ventet av uforståelige grunner helt til 11. mars med å erklære utbruddet som en pandemi. Da hadde for lengst coronaen spredt seg til alle verdensdeler.

Flere bølger i Wuhan

28. mars ble igjen millionbyen Wuhan åpnet for innreise etter å ha vært stengt siden 23. januar. Men nye smittebølger rammet senere byen, både i april og i mai. Likevel virker det som om kommunistmyndighetene med brutale og kyniske metoder har oppnådd kontroll - slik at kinesisk økonomi og eksport kunne fortsette noenlunde som før. Fordi pandemien har fått så store skadevirkninger i folkestyrte og demokratiske land som konkurrerer med China, blir det nå hevdet at China har fått et økonomisk forsprang på flere år. Spesielt er balanseforholdet til USA blitt endret i kinesernes favør. 

La det ikke være noen tvil: China har ansvaret for pandemien og alle tragediene som har fulgt i dens fotspor. Som i tilfellet med flere tidligere pandemier eller epidemier.

torsdag 7. januar 2021

Trump-hirden aksjonerte

Man kan si mye om Trump, og det er ikke nødvendig å ramse opp alle karakteristikker som hans motstandere har benyttet de siste fem årene - helt fra valgkampen foran 2016-valget. Selv konkluderer jeg med at narsissisten, det egosentriske, antidemokratiske maktmennesket har åpenbare psykopatiske personlighetstrekk. Han er en farlig person i verdens mektigste embede, og burde vært fjernet gjennom en riksrettsprosess for lenge siden. Etter valget i november har han også vist karaktertrekk som tyder på mental ubalanse. Det er ikke beroligende med tanke på den makten en amerikansk president har. I tillegg må nevnes Trumps hatefulle og splittende retorikk som gjør at amerikanerne fremstår som et folk "delt på midten" der partene har vanskelig for å møtes i kompromisser og samarbeid over partigrensene.

Et avgjørende skille

Onsdag 6. januar gikk han et syvmilssteg for langt da han hisset opp og sendte de lojale stormtroppene sine mot Capitol Hill. Det var lavpunktet i utallige forsøk på å omgjøre valget der hans motstander fikk hele syv millioner stemmer flere enn han selv. Ingen rettsinstans - på lavere eller høyeste nivå - har gitt ham medhold i anklagene om valgfusk. Flere av hans egne medspillere og partikamerater i sentrale posisjoner har fullt ut akseptert det demokratiske utfallet.

Jeg bruker bevisst ord som "stormtropper" og "partikamerater" for å gjøre en sammenligning med visse historiske utskeielser i mellomkrigstiden og under annen verdenskrig 1939-1945. President Elect Joe Biden har kalt "demonstrantene" utenfor og innenfor Kongressbygningen for pøbler, mobb og "domestic terrorists", og de betegnelsene er helt korrekte og presise innenfor amerikansk ordforråd og kontekst.

Illevarslende likhet

Men nettopp fordi jeg og mange andre nålevende i Norge og Europa er født før, under og like etter krigen og okkupasjonen og er vokst opp med Nazi-Tysklands nære historie og til og med har studert emnet formelt eller som interesse, ser klart likheten og de illevarslende trekkene ved den gjengen av Trump-"demonstranter" som i går gikk til stormangrep på amerikanernes "storting" for å vandalisere og tilgrise lokalene til de folkevalgte representantene.

Den nærmeste sammenligningen er i mitt hode SA - Sturmabteilungen - som var det tyske nazipartiets halvmilitære gatetropper. De bar ikke helt samme uniform i går, de som angrep Kongressbygningen, men de var tydelig av samme ulla. De lot seg bruke på Førerens kommando.

Overført til norske forhold var inntrengerne, pøbelen og mobben en slags hird - fremdeles ikke fullstendig uniformerte, men med samme sinnelag, holdning og like klare for voldsbruk. Svært mange bar skuddsikre vester og andre effekter som viste hvem de var, hvem de trodde på og hvem de aksjonerte for. Dessverre er det for få i dagens Norge som vet hva begrepet "Krystallnatten" i Tyskland innebærer.

Godkjenner ikke forklaringer

For si det rett ut: Jeg godkjenner og aksepterer ikke de dypsindige forklaringene fra alle de gråtkvalte sosiologene som er så snare til å "forklare" og unnskylde Trump-hirden og de holdningene alt for mange republikanske velgere har inntatt. De er så fattige, stakkar, de er blitt degradert fra middelklasse til arbeiderklasse uten fremtidshåp. De er kanskje arbeidsløse, samfunnseliten overser dem, de er rammet av "grådigheten i det kapitalistiske systemet". De har ikke annet å gjøre enn å være voldelige, rasistiske og opprørske, har de vel? Samfunnet har skylda. Tull og tøys og falsk filosofi. Hvert enkelt oppegående menneske er ansvarlige for egne, individuelle holdninger og handlinger. I et demokrati tar folkevalgte avgjørelser på våre vegne. Liker vi ikke konsekvensene av vedtakene, velger vi andre politikere.

Arven etter Trump

Så må jeg avslutningsvis nevne de avgjørelsene, vedtakene og signalene som Donald Trump og republikanerne har gjennomført de siste fire årene, som jeg er enig i: Det var riktig å sette en støkk i NATO-landene ved å forlange høyere forsvarsbevilgninger. Byrdefordelingen i alliansen har alt for lenge vært skjev og urettferdig sett fra amerikanske skattebetalere.

Trump hadde rett i å kritisere Tyskland for samarbeidet med Putin-Russland om gassrørledningen som i alt for stor grad gjør landet avhengig av russisk energitilførsel.

Jeg synes det var bra at Trump-administrasjonen stilte opp for Israel og flyttet sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. USA under Trump har sørget for ny positiv bevegelse i forsøkene på å normalisere den arabiske verdens relasjoner med Israel. Anstrengelsene har gitt synlige og konkrete resultater. Midt-Østen går en fredeligere tid i møte etter hvert som fredsavtaler og samarbeidsavtaler med Israel undertegnes. Terrororganisasjonene som styrer og underkuer befolkningen på Vestbredden og i Gaza ser nå at toget går, til skade for egen befolkning og dens fremtid.

Mennesket Trump

Men så har vi personen Trump, som vil bli stående i historien som en av USAs verste presidenter - en uærlig, falsk, løgnaktig, uanstendig og bøllete person som det skal bli godt å unnvære, både hjemme og ute. 


søndag 27. desember 2020

Litt av en nyttårshilsen

 I det sosialdemokratiske, MDG-styrte Aftenposten skrev spaltisten Martin Sandbu en i og for seg interessant "På en søndag"-kommentar 27. desember. Med utgangspunkt i Norges vellykkede Covid-19-strategi i den innledende fasen knytter han flere forklaringer opp mot Annerledeslandet Norge - som jo har håndtert krisen bedre enn andre. Nå mener imidlertid spaltisten at unntaket fra regelen er i ferd med å forvitre. Fra sin utlendighet som Financial Times-medarbeider skriver Sandbu rørende om alle de kvalitetskjennetegnene som knytter seg til den norske samfunnsmodellen der trygghet, delt velstand og likhet skal være limet og redningen i pandemitider. Vi kan komprimere honnørordene i ett begrep: Dugnadsånden. De særnorske trekkene ved samfunnsånd og folkekarakter har reddet oss så langt (pluss litt oppmagasinerte ressurser i oljefondet, selvsagt).

Ser sprekker helt fra London

Fra og med i sommer har Sandbu imidlertid sett sprekker i Annerledeslandet. Perspektivet er sett fra Storbritannia, denne øystaten som nå har isolert seg fra Kontinentet og gjort det til en dyd. "Det som stiger frem, er grelle likheter med andre lands feil og mangler", skriver spaltisten.

Og hva begrunner han så denne påstanden med? Jo, en alvorlig feilslutning var at de som styrte landet (les: Erna Solberg og Bent Høie med faginstanser som rådgivere) falt for fristelser: De ga etter for reiselyst hos folk flest. Tenk det! Jeg savner her en mainstream, smittefaglig advarsel fra mai og juni som sitat og begrunnelse. Sandbu er nemlig etterpåklok, og det kan vi alle være - letteste sak av verden. Økonomiske størrelser som reiselivets behov for omsetning og vanlige arbeidsfolks ønske om jobb og inntekt spiller tilsynelatende ingen rolle i hans resonnement. Skulle Norge fortsatt ha vært nedstengt til tross for bratt fallende smittetall? Det virker slik. Hvilken troverdighet ville i så fall regjeringens coronaråd fått i befolkningen?

Flere smertefulle tiltak

Ikke bare ga myndighetene etter for reiselyst, "de ga etter for bekvemmelighetskrav fra næringslivet og motvilje mot å innføre smertefulle føre var-tiltak." Ifølge Sandbu manglet det ikke på advarsler. Hvilke?

Fra sin desk i Financial Times (evt. hjemmekontor) ser Sandbu noen "mønstre klarere enn på kloss hold". Du verden for distansert klarsyn. Hvilke "bekvemmelighetskrav" mener han ble innfridd for næringslivet? Journalisten og kommentatoren mener her at Norge glir over i en ubehagelig likhet med andre land: den styrende klassens ufeilbarlighet. Han merker seg norske eksempler på slett forvaltning, hvor offentligheten behandles som beite for private fordeler. "Jeg ser en gjensidig velvilje mellom toppsjiktene i politikk, næringsliv og embetsverk", skriver Sandbu, og sneier innom toppansettelser (kanskje mener han oljefondsjefen?) og konsulentavtaler hvor bukken passer skattebetalernes havresekk, og "politikere som tar mot marsjordre fra industrilobbyister i olje, oppdrett eller andre industrier".

Mere blod

Etter å ha hudflettet Equinors utenlandssatsinger (lett å kritisere, alle gjør det jo, og de involverte erkjenner feilgrep) savner spaltisten konsekvenser for dem som har vanskjøttet fellesverdier. Mere blod! Gjennom sin kikkert fra UK går Sandbu til voldsomt angrep på samfunnstopper som visstnok bare skjøtter sine egne interesser.

Han sikter nok til Aftenpostens oppskrytte "avsløring" av epost-utveksling mellom aktører i oljebransjen om behov for mildere karanteneregler der man er totalt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. De som må hente inn arbeidsinnvandrere for i det hele tatt å holde hjulene i gang og holde arbeidsplassene i den norske leverandørbransjen i live. Unntakene som Sandbu sabler ned, ble som vi husker gjort i en periode med lav smitte, både i innland og fra utland. Men leseren forstår nå - i desember - at slike fremmedarbeidere ikke skulle ha sluppet inn. De førte jo til at vi fikk "den andre bølgen", eller hva? Til det siste er det kommet beroligende og overbevisende faktaopplysninger i ettertid: De smittevernfaglige vurderingene til Helsedirektoratet og FHI ble faktisk lagt til grunn - gjennom hele pandemiperioden. Selv under den maksimale nedstengningen gjaldt ulike karanteneunntak for arbeidsreisende, og Norge var helt på linje med andre europeiske land. Norske bønder fikk de 60.000 arbeidsinnvandrerne de trengte.

Lav importsmitte

Dessuten: Importsmitten var og er slett ikke så stor som mange hevder (de som gjør det, gjør det av partitaktiske hensyn - som når Raymond Johansen er gått løs på polakker, men ikke på de innvandrermiljøene som stemmer på ham og som står for brorparten av smittespredningen i hovedstaden). Helsedirektørens uttalelse om at de innførte karanteneunntakene ikke ble vurdert som så alvorlige at han ville gå imot dem, er utelatt senere, både i Aftenpostens spalter og av Sandbu. Karantenebestemmelsene for arbeidsinnvandrere ble for sikkerhets skyld skjerpet i oktober.

Statsministeren avfeide, som vi husker, påstander om gjestearbeidernes ansvar for den andre bølgen. Det skjedde under stortingssesjonens avslutning: FHI`s og Helsedirektoratets tall forteller at bare 10 prosent av coronasmitten kan knyttes til importsmitte, og at gjestearbeiderne kun representerer 38 prosent av dette igjen. Med andre ord: 3,8 prosent av smittetilfellene kan føres tilbake til utlendinger på arbeid i Norge. Mer enn 90 prosent av smitten står vi "innenlandske nordmenn" selv for.

Det knirker og knaker

Nå mener spaltist Martin Sandbu i sin nyttårshilsen at alt rakner i Annerledeslandet, at tilliten "lekker" og at samfunnsformen vår ikke er motstandsdyktig lenger. Hvor har han det fra? Meningsmålinger? Eget skjønn? Nå når vaksinasjonen er på vei og de økonomiske støttetiltakene forlenget til et godt stykke inn i 2021, tror jeg resultatet blir omvendt: Annerledeslandet står fortsatt støtt, og nordmenn har fremdeles høy tillit til dagens myndigheter. 

Den tilliten må vi regne med vil bli utfordret, men det er av andre årsaker - det er stortingsvalg i 2021. Jeg for min del ser at dugnaden nærmest er avblåst på venstresiden. Fra nå av vil Solbergregjeringen bli utsatt for krasse angrep, det minste glipp eller forseelse, også når det gjelder pandemihåndteringen. Financial Times-journalisten vil sikkert bidra til det.


tirsdag 15. desember 2020

For lett å være liten?

 Kommunesammenslutninger er et hett tema, og bør være det. I Norge dyrker vi litenheten. At det bor få mennesker et sted, er visst et kvalitetstegn på det gode livet til innbyggerne. Folk, og i særdeleshet  en viss art av lokalpolitikere, slåss drabelig mot at man skal slå seg sammen med nabokommunen, spare noen stillinger, drive lite grann mer effektivt, digitalisere, oppnå stordriftsfordeler. For hva skjer da med egen status og aktelse, setet i kommunestyresalen, godtgjørelsen til folkevalgte?

Kom ikke og si at slike motiver ikke betyr noe - innerst inne. Selvsagt finnes det gode grunner til at kommuner med stor geografisk utstrekning men liten befolkning vegrer seg mot sammenslutning. Det vanligste argumentet er at det blir så lang vei til kommunesenteret, til rådhuset. Det er få som spør om hvor mange ganger man egentlig har behov for å møte fysisk opp i et kommunesenter. Har man egentlig behov for å snakke med bygningssjefen eller teknisk sjef eller sosialsjefen sånn ansikt til ansikt? Er ikke Teams, Zoom, Skype og Facetime oppfunnet og tilgjengelig også i de aller fleste bygder? Er det ingen yngre i huset som er i stand til sette opp et digitalt møte for sine voksne?

Møte ordføreren i butikken

"Det er viktig at politikerne er nær velgerne, det er så hyggelig å møte ordføreren i kassakøen på samvirkelaget", er et argument man av og til hører. Men kan det ikke også være en ulempe? For eksempel der ordføreren nærmest er inhabil overfor naboen, vennen, idrettslagssmedlemmet når en byggesak er oppe til behandling? Vil det ikke være vanskeligere i en bitte liten kommune med et par tusen innbyggere når en mulig barnevernssak dukker opp? Veier barnets rettigheter da tyngst, eller vil politikere og fagpersoner i omgangskretsen kvie seg?

Hvor attraktivt er nøkkelstillinger i teknisk etat i en liten kommune på 2-5.000 mennesker fremfor en større land- eller bykommune? Hva med det faglige, kompetansebyggende miljøet? Hvor mye veier egentlig det frie livet på landet i forhold til en rekke andre hensyn og levestandardsverdier?

Fra bygd til by

Den utredningen som professor Victor Norman nylig leverte gir noe av faciten. Den slår utvetydig fast at flukten fra landsbygda har fortsatt ufortrødent også de siste tiårene - uansett farven på regjeringen. En god del distriktskommuner, og i noen grad småbyer også (i enkelte landsdeler), tømmes for innbyggere eller vokser ikke lenger. De større byene og urbane regionene vokser derimot. Det betyr at det blir stadig flere eldre i småkommunene, og snart vil også de ligge på en kirkegård. I mellomtiden minner disse distriktskommunene mer og mer om gamlehjem i pen natur. Bygda dør, ganske enkelt. Og det er menneskene som vokser opp der som avgjør utviklingen ved å gjøre alvor av personlige preferanser - de "stemmer med beina": De unge forlater hjembygda på vei til studier og jobbmuligheter. Jentene søker et ekteskapsmarked med flere opsjoner enn nabogutten.

Så kan man sikkert hevde at det gjelder å stanse denne sentraliseringen og motarbeide reformer. Hele Senterpartiets eksistensgrunnlag hviler på en slik politikk. De vil ikke lykkes, selv om de har lurt 15 prosent av befolkningen til å tro det. Det store flertall tror det ikke.

Muligheter finnes også

Et annet nedsatt utvalg gir et litt lysere bilde: En god del kommuner i distrikts-Norge og "nordafor" blomstrer: Havbruksnæringen, ja, alt som har med sjømat å bestille, gjør det godt. Gruvedrift (eufemisk kalt mineralindustri) gir muligheter selv om den blir motarbeidet både lokalt og av urbane naturvernere. Der finnes god, gammeldags industri og skipsverft som normalt har oppdrag og gir trygge arbeidsplasser. Reiselivet blomstrer i distrikts-Norge (det vi opplever nå, er en relativt kortvarig pause). Energiproduksjonen (les: olje- og gassboring) kan gi langt flere arbeidsplasser gjennom flere boretillatelser, kystbaser, ilandføring og videreforedling. Igjen gjelder det å stagge aktivistiske svermere som helst ville ha nedlagt næringen og arbeidsplassene i går.

Problemet er bare at lokale innbyggere som bor spredt i småkommuner, for en stor del ikke vil ha disse jobbene. De vil ikke fryse, eller bli skitne på henda slik deres fedre, mødre og besteforeldre var villig til. Derfor må distrikts-Norge importere villige hender fra utlandet. Skipsverft og fiskemottak ville ha måttet nedlegge uten dem.

Større frihet i byene

Selv om overskuddet av hender det ikke lenger var bruk for i bygdene var hovedårsaken til "flukten fra landsbygda" etter annen verdenskrig, var det også andre motiver, noe både forskere og forfattere for lengst har påpekt: Det hadde noe med frihet for tanker og levestil å gjøre. Bygdedyret bodde rett nede i svingen. Der er ikke bare bare når alle kjenner alle. Noen hadde fått et stempel på seg og søkte mot anonymiteten i byen. Noen var blitt mobbet i oppveksten, de ville ut av bygda og starte på nytt.

Tilbake til utgangspunktet og innledningen: Kommunesammenslutninger og den slags. En av Norgeshistoriens største bastarder, også kalt Vestfold og Telemark fylkeskommune, er et eksempel på gamle holdninger og en trassig vilje til å gå med ryggen inn i fremtiden. I gamle Vestfold hadde vi 14 kommuner. De har slått seg sammen til seks. Telemark hadde 18 kommuner og består fortsatt av 17. Mange av dem har godt under 5.000 innbyggere. Nissedal har ca 1.500, Fyresdal noe sånt som 1.300. Ingen har planer om å slå seg sammen, etter det jeg vet. Etter fylkessammenslutningen har fylkesbudsjettet økt med mangfoldige millioner og tallet på byråkrater likeså. Politikernes godtgjørelser har skutt i været.

Kommunesammenslutninger? Nei, takk! Da er det lettere å kritisere "regjeringa" for ikke å bevilge nok, eller for å "kutte". Slik at man kan opprettholde dagens struktur, at alle små fortsatt skal være små. Sånn at innbyggerne kan prate med ordføreren på samvirkelaget.


onsdag 9. desember 2020

Litt synsing om dette og hint

 Det skjer stadig ting i fedrelandet som påkaller kommentarer.

I dag er ulve-elskerne i harnisk fordi en han-ulv har beveget seg ut av sonen sin. Da kan den skytes, må vite. Tenk, dyret vet ikke at han eller hun har å holde seg til Stortingets sonekart og eget begrenset revir! I dette tilfellet dreier det seg om et finsk-russisk eksemplar som er viktig for å skaffe hjemmeavlede "norske" ulver nytt og friskere blod. Elvestuen er rasende på Ap, Frp og Sp som har rottet seg sammen for å ta ut ulver som nærmer seg bebodde områder, tamrein og (i sommersesongen) beitende sauer.

Ikke truet art

Selvsagt er ikke Norge bundet av noen konvensjon for å ha en egen norsk stamme. Det er en skapt myte. Konflikt med viktige landbruksnæringer veier tyngre. Ulven i Skandinavia/Norden beveger seg uhindret over landegrensene og "ser ikke den grense i friluft". Der er massevis av ulv i Sveriges, Finlands og Russlands dype skoger (og i enkelte andre kontinentale europeiske land). Ulven er ikke truet. Men noen spesielt interesserte her i landet synes ulven, et rovdyr og skadedyr, er "kjekt å ha". Godt å tenke på når man vandrer i den "frie" naturen. Interessant å forske på, radarmerke og studere livsløpet til.

Dyretragediene affiserer ikke. Uhyggen trekker man på skuldrene av. Ulv har jo ikke drept noen mennesker på hundrevis av år (bare noen hunder og noen tusen sauer i ny og ne). Pytt, pytt.

Det er ikke mye jeg er enig med Senterpartiet i, faktisk forsvinnende lite. Men akkurat her er jeg hundre prosent med dem, og vel så det. Hvem savnet egentlig ulven i norsk fauna i alle de tiårene den var så godt som utryddet?

Nektet HV-uniform

Det røde universitetet i Tromsø har nedlagt forbud mot at HV-soldater bærer uniform på campus én dag i året, uniformsdagen, da vårt heimevern forsøker å være synlig og vise at de er "folket selv bevæpnet". Universitetsledelsen sa nei fordi de har utenlandske studenter og ansatte som kan bli skremt, stakkar, ved å se menn og kvinner i militært antrekk. De har så dårlige erfaringer fra hjemlandet sitt, disse utlendingene, de må skånes for synet i lille fredelige Norge. Hva om de tok seg bryderiet med å sette seg inn i norske forhold, norske tradisjoner, det norske folkeforsvaret? Et minimumskrav dersom du får anledning til å studere i landet vårt, eller faktisk være ansatt på et universitet, spør du meg.

Universitetsledelsen visste vel ikke om denne uniformsdagen? Eller? De hadde selvsagt hatt tid til å informere de sarte sjelene blant utlendinger. Dette er på linje med de barnehavene som avlyser Santa Lucia-feiring og nærmest avlyser de kristne juletradisjonene. Av hensyn til "de andre", de som ikke deler vår religion og vår kultur. Man legger seg flat for krav om nøytralisering og undertrykking av det norske.

Overrasker ikke

Nå overrasker det overhodet ikke at UiT nettopp var den institusjonen som avviste uniform på jobb denne ene dagen. Vi som studerte på 1960-tallet og fulgte samfunnsutviklingen på nært hold på 70-tallet, var vitne til hvordan SUF`erne og etter hvert AKP (ml)-studentene søkte seg nordover så fort Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968. Ringer det noen bjeller her - året 1968? Vi på Blindern kunne observere hvordan enkelte institutter ble, om ikke tømt, så iallfall mistet søkere, da Det røde universitet lokket venstreorienterte studenter fra det ganske land til seg. Der er ånden etter dem blitt igjen, ser det ut til, det sitter åpenbart noe i veggene. Noen av studentene ble senere professorer, en del av dem nå "emeritus" og "emerita".

UiT, som også smykker seg med tittelen "arktisk", har visstnok noe oppdragsforskning for Forsvaret ved enkelte institutter. Jeg synes Forsvaret bør se nøye på de kontraktene når de utløper. Når man ikke tåler å se en uniform, hva i all verden skal de med forsvarsforskning?

Universitetet beklager ikke, men åpner for at man neste år muligens vil se mer positivt på saken. Vi får se. Da har de vel i mellomtiden hatt noen kollokvier med lettskremte utlendinger. Som forhåpentlig får vite at HV i Norge er noe helt annet enn det de er vant til. At HV brukes i søk og redning, at de trår til i Corona-tider og assisterer politiet. At de var raskt på plass 22. juli 2011. At vi nordmenn stoler på dem, heier på dem og støtter dem. At de går midt i blant oss til daglig og er som oss andre.

Ikke bar de våpen heller på uniformsdagen.

søndag 6. desember 2020

Sutre-Norge vil kreve mer

Etter at et offentlig utredningsutvalg har kartlagt fraflyttingen i distrikts-Norge for n`te gang, vil vi garantert få en debatt der alle fraflyttingskommuner vil forlange hjelp fra "sentrum", fra urbane strøk i Sør-Norge, fra skattebetalerne i kommuner som vokser. Det blir et samstemmig hylekor om at jobber skal "skapes" av storsamfunnet, av staten. Alt mulig skal subsidieres: arbeidsplasser, bilister, dagligvarebutikker og skoler. Barnehaver og skolefritidsordninger skal være gratis. Vips! Så strømmer unge barnefamilier tilbake til bygdene, ikke sant?

Problemstillingen er ikke ny. Jeg har bare fulgt med siden 1960-tallet, men kravene har vært de samme hele veien: Noen andre skal betale for at "jeg og mine" fortsatt skal få få bo, leve godt og ha like høy levestandard i grisgrendte strøk og i lokalsamfunn nord for polarsirkelen uavhengig av verdi- og jobbskaping på stedet. "Noen" skal hjelpe oss. En rundspørring av medier om hvorvidt unge, urbane mennesker kan tenke seg å flytte nordover og innover i landet om de får gratis barnehaver og SFO, ga et kontant nei som svar. De som svarte var nærmest lattermilde ved tanken.

Fraflyttingen fører ikke bare til at folketallet synker og at "bare de gamle" blir igjen. Forgubbingen skyter fart og krever større omsorgsutgifter i en fra før anstrengt kommuneøkonomi (ikke minst i småkommuner som nekter å slå seg sammen for å spare driftsutgifter. De vil "kjenne ordføreren", personlig).

Enkle årsaker 

Hva er røttene til problemet? Noe så enkelt som at primærnæringene i bygdene på grunn av den teknologiske utviklingen ikke trenger så mange hender lenger. Moderne landbruksmaskiner feier over innmark på en brøkdel av tiden det tok før. Skogbruksmaskiner lager snauhugst over store arealer og i terreng som var umulig å avvirke tidligere. Sjarken og juksefiskerne kan ikke hamle opp med kystnære eller havgående store fartøyer som tar inn fangst og kvoter på null komma niks - sammenlignet med fiskesesongene i gamle dager.

Utviklingen har gitt bedre arbeidsmiljø og sikrere HMS-forhold - og høyere inntekter - for dem som fortsatt er i primærnæringene - med litt landbrukssubsidier her og der (som i et land som Norge er nødvendig og riktig av flere årsaker). Men samtidig er bosetningen blitt redusert, av disse naturlige og logiske årsakene. Overskuddet av mennesker på landet er flyttet til byene - kalt "flukten fra landsbygda". Det er ofte jentene som flytter - de vil ha tilgang til et ekteskaps/partnermarked som er litt større enn nabosønnene.

Hvem vil flytte til små kommuner?

Hvem står egentlig nærmest til å svare på ropet "villmarken kaller"? Vi kan ikke basere oss på nederlendere og andre trangbodde utlendinger. Innvandrere, asylsøkere og flyktninger kommer stort sett fra urbane sentra eller tettsteder og ønsker ikke å bo i en bygd med flere kilometer til nærmeste nabo. Dessuten vil de ha sine egne kulturfrender tett på. Dagens unge som er flyttet inn i norske større byer, har grepet "kaffelatte"-kulturen begjærlig, strømmer til fadderuker og studiesteder med sine tette sosiale fellesskap på lesesaler, mens de lengter ut av vinduene etter kafésamvær og hyggestunder i parken etter de obligatoriske forelesningene. På studiestedene i urbane sentra har de lettest for å skaffe seg jobber når Bachelor- eller Mastergradene er unnagjort. 

Hva slags arbeidsplasser kan storsamfunnet "skape" i fraflyttingskommunene, forresten? Det må bli statlige direktoratjobber som tvangsflyttes dit,  eventuelt fylkeskommunal byråkrat-yngling blant spredt bosetning med hjemmekontor, etter gigantiske tilskudd fra Innovasjon Norge til gamle og nye bedrifter. Alt betalt av skattepenger fra andre kanter av landet.

Igjen: Hvem er nærmest til å værende der de er, eller flytte tilbake? Opplagt den kategorien som er født og har et forhold til, har et tilknytningspunkt, til bygda i Sør-Norge og regionene nordafor. De som er oppvokst i bygda før de dro til et utdanningssted. De som har foreldre og besteforeldre der. De med følelsesmessige bånd tilbake til de små og oversiktlige miljøene, de som er oppvokst med natur- og friluftsglede.

Reaksjon som forventet

Senterpartiet vil, med sin lattermilde, nasjonalkonservative og populistiske leder, helt sikkert blåse høyt i basunene og kreve at noe drastisk gjøres. Dagens regjering har skylda. Partiet vil glemme og fortrenge erfaringene fra sin egen regjeringsdeltagelse i perioden 2005-2013, da utviklingen langt fra ble stoppet. Tallet på nedlagte gårdsbruk, landhandlerier, skoler og forsamlingssteder var minst like høyt som i årene før og årene etter.

Ett krav har de rett i: Det må bedre og raskere samferdsel til slik at folk ute i periferien får raskere arbeidsvei til regionale sentra. Det er et krav som er i ferd med å bli mer enn oppfylt de siste syv årene. De nasjonale transportplanene under Stoltenberg 2005-13, der Sp var med, var pinglete i forhold til det taktskiftet vi fikk etter 2013. Utflytting av statlige arbeidsplasser har ikke gått ned, men har fortsatt i høyt tempo under Ernas regjeringer. Samferdselsbudsjetter, veibevilgninger og jernbaneutbygging, rassikring og nye motorveitraséer har økt så det monner.

Noen drastiske grep

Vi kan gjøre mye for å styrke økonomien og leveforholdene ved noen drastiske grep som frigjør ressurser distrikts-Norge trenger. Først og fremst avskaffe dette rådyre forvaltningsnivået som heter fylkeskommuner - dysfunksjonelle og unødvendige byråkratreir og politiske selvoppholdelsesoaser som gjør mye dobbeltarbeid i forhold til sammenslåtte storkommuner. De som har tatt grep for å slå seg sammen for å effektivisere og rasjonalisere. Dette gryende kommune-Norge er fullt ut i stand til å overta fylkeskommunenes oppgaver og kontrollfunksjoner, inklusive dyktige fagfolk vi uansett trenger i kommunene. Men da må mange flere kommuner bli færre og større. Kfr. Høyres program.

I tillegg vil utbyggingen av fibernett og datalinjer ut i distrikts-Norge gjøre lange daglige arbeidsreiser unødvendige. Folk kan bo der de bor og likevel gjøre samme jobb som de ville gjøre i triste kontorlandskaper. Zoom, Teams, Skype og Facetime har gjort selv de sosiale relasjonene enklere. Det er ikke alltid de fysiske berøringene som skal til for å løse oppgaver i fellesskap.

Menneskematerialet avgjør

Sist, men ikke minst, er det hjernekapitalen lokalt som må bidra til å skape de nye arbeidsplassene i distrikts-Norge. Jeg har alltid beundret sunnmøringene for deres kreativitet og tiltakslyst, deres sparsommelighet og evne til å få maksimalt ut av hver krone. Hverken møbel- eller tekstilindustrien hadde naturlige forutsetninger. Men initiavtagerne gjorde gull av gråstein. Dernest kommer jærbuen og andre på sørvestlandet høyt opp på lista. Det er noe med gründerånden der, lysten til å skape noe - uavhengig av pappa stat og mamma kommune.

Det kan være vondt og sårt å se at bygda og småbyen forvitrer, får redusert befolkning og opplever demografiske problemer. Men skal resten av storsamfunnets borgere bære omkostningene ved å bremse utviklingen som kanskje ikke lar seg stanse likevel? Folk i Bygde-Norge har stemt med beina, som vi sa om berlinerne og østtyskerne som flyktet over muren. Storsamfunnet må gjerne ta noen krafttak i solidaritetens navn, men ikke gjennom grep som lager et brannseil av permanent kunstige tilskuddsordninger.

Der er utfordringer i kommuner som vokser også.

søndag 8. november 2020

Anstendigheten flytter inn

Det amerikanske presidentvalget dreide seg først og fremst om "for eller imot Trump". Avgjørende for resultatet var, slik jeg oppfatter det, en reaksjon på to ting: Håndteringen av Coronasituasjonen og Trumps egen personlighet. Den er ikke pen, for å si det forsiktig. Vi står overfor en person med nokså klare narsissistiske og psykopatiske personlighetstrekk, en løgner og bedrager, et ufint og uanstendig menneske som det er godt å bli kvitt. Anstendigheten flytter nå inn i Det hvite hus.

Nordmenn flest har vanskelig for å forstå amerikansk politikk og hvordan de fleste amerikanerne tenker. Det er ikke nødvendig å gå i dybden her og nå, men det kan være verdt å peke på to ting: Den jevne amerikaners behov for en jobb det går an å leve av - og deres avhengighet av børsnoteringene for en bekymringsfri pensjonisttilværelse. Trump oppnådde gode resultater når det gjelder jobbskaping og børskurver og tok all ære for dem, selv om oppgangen startet under Obama og aldeles ikke var et resultat av Trumps egen politikk. Fire år er for kort tid for paradigmeskifter i økonomien.

Coronapandemien

Helt avgjørende for den knappe seieren til Biden var Trumps utrolig klønete håndtering av Coronapandemien. Vi husker alle hans bajasopptreden og avvisning av pandemien som noe stort problem, også etter at han selv ble smittet. Men når rundt 230.000 amerikanere dør, lokalsamfunn og arbeidsplasser rammes og økonomien svekkes, er dette noe som skaper frykt - og tvil. Pandemiens dypt alvorlige karakter kunne i lengden ikke avvises eller undertrykkes. Trump fremsto som ufølsom, overfladisk og upålitelig i kampen mot Corona. Motsatt viste Biden empati, kriseforståelse og ansvarlighet.

Joe Bidens og Kamala Harris` primære politikk de neste årene blir vanskelig å gjennomføre når de ikke har flertall i Senatet. Tar de kloke valg og avgjørelser kan de imidlertid komme i en bedre situasjon etter mellomvalgene i 2022. Men inntil videre må presidenten og hans stab og regjering ta hensyn til realitetene - mer enn 70 millioner velgere støttet Trump, og det blir derfor avgjørende at den nye administrasjonen ikke i utrengsmål provoserer konservative republikanere. Jeg tipper at de lovede skatteskjerpelsene ikke blir så store som planlagt og at de kostbare økningene i sosialhjelp, studiestøtte, Medicare og Obamacare blir lavere. Økningen i minstelønnssatsene kommer nok. Det er også god grunn til å vente fullt trykk på "Corona-løftene": Større føderalt engasjement, Langt flere helsearbeidere, gratis Covid-19-tester, flere teststasjoner og fri vaksine når den kommer. Og obligatorisk bruk av munnbind.

Bedre infrastruktur, flere jobber

Dessuten vil ikke republikanerne i Senatet og Representantenes Hus ikke ha noen interesse av å gå mot de 400 milliarder dollarene som Biden har lovet til innkjøp av amerikanske varer samt økt vedlikehold av skoler, motorveier, broer og annen infrastruktur. Dette vil enkeltstater og lokalsamfunn støtte varmt opp om.

Derimot er jeg helt sikker på at de mest venstreradikale kreftene i det demokratiske partiet vil bli dypt skuffet, inklusive den typiske sosialisten (SV`eren) Bernie Sanders og hans flokk. Det blir ingen "Great New Deal" - et slags MDG-påfunn i klimapolitikken. Biden vil symbolsk la USA tiltre Parisavtalen, men ellers holde nedstengning av kull- og petroleumsindustrien på en armlengdes avstand. Den gradvise endringen bort fra fossil energi vil ta tid. Karbonutslipp vil finne sted inntil verdens behov og etterspørsel etter fossile energibærere dør ut av seg selv - om en generasjon eller to.

Det demokratiske partiet er egentlig en underlig konstruksjon: Den rommer alt fra superradikale politiske aktivister til dypt konservative sørstatsfolk. En amerikansk ambassadør i Oslo lo av den interne diskusjonen etter stortingsvalget i 2013 om "det høyreekstreme" Frp. Han minnet om at samtlige, samtlige politiske partier i Norge fint kunne få sin plass innenfor nettopp det demokratiske partiet.

Vi opptre annerledes

Biden - "President Elect" og fullverdig president fra 20. januar - vil opptre annerledes overfor resten av verden, og godt er det. Det amerikanske lederskapet i mange internasjonale fora og organisasjoner blir gjenopprettet, men ikke nødvendigvis med en helt annen politisk linje i forhold til Trump. Kina og Asia vil oppta amerikanerne mer og mer, mens Europa må finne seg i å ta større ansvar for sin egen sikkerhet, og for nærområdene i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Der finnes nemlig flere trekk ved Trumps politikk som har vært riktige og nødvendige: At NATO-landene tar større del av kostnadene ved eget forsvar var på høy tid. Trump sa det på en mer direkte og bøllete måte, men kjernen i hans standpunkt var korrekt, og dette presset vil helt sikkert Bidens administrasjon følge opp.

Rett om gassrørledningen

Trump hadde også rett i noe av kritikken av Tyskland og Angela Merkel i forhold til  gassrørledningen fra Russland. Ledningen kan gi regimet i Kreml et solid pressmiddel og gjøre Tyskland mer tilbøyelig til å føye seg etter den autoritære og uforutsigbare Putin. Angela Merkel påtar seg en stor risiko for eget lands sikkerhet.

Jeg var og er også enig i Trumps kritikk mot WHO og dets sjef. Han opptrådte for China-vennlig og ettergivende i den første fasen av utbruddet. Glem aldri at China holdt lokk på også denne pandemien inntil det ikke lot seg gjøre lenger - nøyaktig som i tilfellet med SARS. Verden har all mulig grunn til å være på vakt mot alle China-virusene som er kommet fra landets usiviliserte dyremarkeder for overtroiske mennesker. Forhåpentlig har WHO hatt en bratt læringskurve i 2020 slik at USA igjen kan inntre i organisasjonen.

Enig i ambassadeflytting

Personlig er jeg også helt enig i USAs beslutning om å flytte sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. Det burde Norge også gjøre, i solidaritet med det eneste demokratiet i regionen. Israel må være det eneste landet på kloden der andre land ønsker å bestemme hvor hovedstaden deres skal ligge. Jeg kan alle motargumentene, har veiet dem og funnet dem for lette. Trump har også æren for at Israel nå inngår den ene fredsavtalen etter den andre med land i Midt-Østen, i Afrika og på den arabiske halvøy.

Biden vil neppe stille klokken tilbake og gi kontraordre i ambassadespørsmålet.

De palestinske geriatriske lederne har gitt fra seg en stor mulighet for fred, forsoning og økt velstand og velferd for egen befolkning ved avvise Trump-planen. Den var kanskje deres siste sjanse. Nå har lederne på Vestbredden og i Gaza malt seg inn i et hjørne. De er blitt mindre relevante, og har sveket sitt folk.

En stor lettelse

Resultatet av det amerikanske presidentvalget var en stor lettelse for verdenssamfunnet og for 75 millioner amerikanske velgere. Biden har fått det styringsmandatet han ba om. Nå flytter et anstendig menneske inn i presidentboligen, en som ikke lyver konsekvent, fordreier eller avviser fakta og som omtaler politiske motstandere i siviliserte former.

I motsatt fall - hvis Trump hadde vunnet og dermed gjort det klart at det kan lønne seg  være uærlig, lyve og fornekte kjensgjerninger, kunne konsekvensene blitt store: Andre politikere i andre land kunne la seg friste til å følge samme taktikk og bruke de samme metodene for å tekkes ignorante og desperate velgere. Det er å håpe at verden blir et bedre sted å leve.

lørdag 7. november 2020

For lite, for sent i Oslo

 Byrådslederen i landets hovedstad, "tøff-i-trynet-Raymond", har endelig forstått alvoret i Coronasituasjonen og innført restriksjoner som skulle vært tatt i bruk for flere uker siden. Men da opptrådte Arbeiderpartiets byrådsleder partipolitisk, ikke ansvarlig helsepolitisk. Mange av oss husker hans rasende oppgjør med helseminister Bent Høie der han i typisk faaagforeningspositur understreket for all verden (dvs. Oslo-velgerne) at han på flere punkter absolutt ikke ville følge de helsefaglige rådene. Bent Høie hadde på sin side ryggdekning fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet og formidlet de rådene han hadde fått.

En klok helseminister valgte å si seg rimelig fornøyd med det byrådet i hvert fall ville innføre av restriksjoner. Raymond Johansen er siden blitt landskjent for sine gjentagende ord "se det an".

For høye smittetall

Problemet i Oslo var at selv om smittetallene stabiliserte seg sånn noenlunde en kort tid, så gikk de ikke ned. De var fortsatt for høye, og alle vet at den røde hovedstaden nødvendigvis er et arnested for økt smitte fordi så mange pendler ut og inn til hovedstaden på jobb fra hele Østlandsområdet, og mange har helt nødvendige ærender dit.

Det er nesten patetisk når byrådslederen har forsøkt å legge skylden på arbeidsinnvandrere fra Polen. Han stigmatiserer en hel nasjon fremfor å komme med formaninger til dem som står for de største smitteproblemene i egen by: Innvandrerbefolkningen i de østlige bydelene. De samme bydeler utgjør for øvrig det viktigste velgerunderlaget for nettopp Arbeiderpartiet.

Snakker om noe annet

Så unngår han med flid å rette en pekefinger mot aldersgruppen 20-30 år og andre unge voksne. Det er de som fester på studenthyblene og befolker utestedene. I alle større byer og på studiesteder utgjør aldersgruppen og studentene en smittekilde. Men Raymond nektet plent å avlyse alle studentsammenkomster som ikke hadde undervisningsmessig betydning. Det var ett av de punktene han slo i bordet med overfor Høie i oktober.

Faglig statistikk fra sykehus og smittevernleger taler sitt tydelige språk om innvandreres alt for store andel av Coronatilfellene, for sykehusinnleggelser og dødsfall. Man tror det har noe med språkproblemer å gjøre, men det er ikke hele sannheten. De ulike språklige minoritetene er blitt bombardert med informasjon på 46 forskjellige språk helt siden mars. Representanter for de etniske gruppene innrømmer problemet og gjør en stor innsats for å få sine egne til å forstå alvoret og handle deretter.

Det er ikke meningen å brennmerke noen. Trangboddhet, store familier og tette sosiale fellesskap spiller inn. Men det gjør også "kulturen", eller ukulturen. Når religiøse markeringer overdøver alle smittevernråd, og antall gjester i et bryllup gir status, er det en håpløs oppgave å få kontroll med smitten. Slike fakta er det ikke politisk korrekt å minne om, men det dreier seg like vel om kjensgjerninger som må hensyntas.

Slår inn åpne dører

Aftenpostens kommentator Joachim Lund er en av Arbeiderpartiets største apologeter i diskusjonen, både her og på andre områder. Han flytter i en kommentar oppmerksomheten mot behovet for en utvidet kompensasjonsordning for "utenæringene", restauranter, puber og nattklubber, som nå vil tape stort i omsetning og tvinges til å permittere, si opp ansatte og kanskje gå konkurs. Her vet alle vi andre at det er som å slå inn åpne dører. Kompensasjonen vil komme. Men ved å flytte oppmerksomheten mot smittesubsidier som konsekvens av nedstengning, pulveriserer han også ansvaret for at økonomisk kompensasjon er blitt nødvendig: Byrådslederens manglende tiltak og beslutningskraft mens det ennå var tid til å få smitten ned.