mandag 25. januar 2021

Nå vet vi hvem vi kan stole på

 Innledningsvis: For få dager siden rottet den politiske "firerbanden" (Ap, SV, Sp og Frp) seg sammen for å overkjøre regjeringen i spørsmålet om smitteverntiltak. De krevde at det nasjonale forbudet mot alkoholservering skulle oppheves, og at hver enkel kommune skulle få friere tøyler til å avgjøre skjenkereglene  ut fra en vurdering av den lokale smittesituasjonen. Det hørtes tilforlatelig ut, for ordførerne og formannskapene er vel de som er best skikket til å ta slike avgjørelser?

Problemet er at situasjonen kan endre seg veldig raskt, fra én dag til neste, fra en uke til den neste. Og politikere vil være sårbare mot press fra lokale skjenke- og serveringssteder. De representerer mange arbeidsplasser, og slåss for å overleve. Det er høyst forståelig at de presser på.

Det vi nå vet, er at bare noen timer etter behandlingen i Stortinget, eksploderte smitteutbruddene i en rad store og små kommuner, spesielt i Viken. De fire partiene inntok en fornærmet positur da det ble pekt på at nå hadde de i realiteten overtatt både styring og ansvar for smitteutviklingen, hvilket er sant. Ja, de fire var i realiteten seks: De politiske uteliggerne Rødt og MDG hengte seg på.

Populisme og valgkamp

Hva forteller denne episoden, som ville vært oppfattet som utilstedelig og uansvarlig under nedstengningen i mars i fjor og i månedene deretter - også under den andre bølgen høsten 2020? Den og andre populistiske utspill og angrep de siste dagene vitner dessverre om at den nasjonale dugnaden er over, solidariteten og lojaliteten rundt fornuftige og nødvendige grep også. Det er valgår. Opposisjonen, særlig Arbeiderpartiet og Frp, sliter på meningsmålingene, Arbeiderpartiet er i fritt fall. Dessuten vet firerbanden at folk der ute begynner å bli slitne av nedstengning, forbud og påbud, restriksjoner og manglende sosial kontakt. Sykepleierne sliter, lærerne sliter, mange arbeidsgivere ser mørkt på fremtiden, reiseliv og utelivsbransjen trår vannet og skriker etter normalisering. Da er tiden inne til å kaste dugnadsånden over bord og skaffe seg billige politiske poeng blant velgerne. Tror opposisjonen.

Vi kan altså ikke stole på den politiske opposisjonen lenger. Nå er det mange som er redde for sine stortingstaburetter, noen for ikke å bli gjenvalgt, andre for ikke å få den stortingsplassen som nominasjonsmøtene har stilt dem i utsikt.

Det er et rått spill som foregår, og valgkampen 2021 blir antagelig en av de mest brutale i nyere tid, pandemi eller ikke pandemi.

Hvilke grupper svikter?

Så vet vi nå hvilke grupper og aldersklasser i samfunnet som det siste året enten ikke har oppfylt våre forventninger, eller som ikke har forstått alvoret i pandemien. "Meg først"-menneskene har dukket hodet opp - og skuffet oss. Noen har spredt smitte av uvitenhet, andre fordi de muligens ikke har mottatt budskapet i konkret og forståelig form.

Vi vet at smitteutbruddene har vært markante i religiøse samlinger og tradisjonsbrylluper, at visse etniske grupper blant innvandrere er overrepresentert på FHIs statistikker. FHI har gjort det klart at halvparten av coronapasientene er født i et annet land. Det har vært tilfelle fra dag én, og tendensen forsterket seg utover høsten 2020. Det er slått fast at enkelte større bysamfunn med stor innvandrerbefolkning fra Afrika, Midt-Østen og Asia, har vært og er mer utsatt enn andre. Det er nok å peke på statistikken fra Oslos bydeler i øst og sør. Klart det er en sammenheng.

Sannsynlige forklaringer

Men hvilken sammenheng? Eller rettere - hva er årsaken? Her har flere flittig vært på banen for å forsvare og delvis bagatellisere. Byrådsleder "tøffe-Raymond" Johansen (et uttrykk brukt av Aftenposten-journalister) har erkjent problemet, men er uhyre varsom  med å kritisere noen. Store innvandrergrupper tilhører hans velgergrunnlag. Da passer det ham bedre å gå løs på polakker og gjestearbeidere og fokusere på importsmitte, selv om det ikke er påvist noen omfattende smitte fra gjestearbeiderne til for eksempel industrien på Vestlandet, internt eller i forhold til lokalbefolkningen. Her gjelder tøffe karantenebestemmelser på fritiden.

Det vi husker best fra Raymond Johansens munn i fjor høst, var de fektende håndbevegelsene da han understreket hvilke coronaråd fra regjeringen han ikke ville følge. Kort tid etter - og mer og mer etter nyttår - har han måttet stenge ned hovedstaden stadig strengere. Byrådslederen har under hele pandemien dratt beina etter seg, han og de andre ansvarlige har aldri vært i forkant. Det har dessverre noe med popularitetsjakt å gjøre.

Ikke stigmatisering

Så er det ikke meningen å henge ut innvandrergrupper. De har ofte jobber der de er utsatt for nærkontakt med andre. En del av dem bor trangt - ikke fordi boligene deres nødvendigvis er mindre enn andres, men fordi de befolker dem med antall barn over det norske gjennomsnittet. Den situasjonen deler de imidlertid også med enkelte etniske nordmenn med lavere smittetall. Er det kultur? Er det lavere interesse for å integreres, for å sette seg inn i det norske? Pandemireglene er delt ut på 46 språk, og det er satt inn spesialtiltak overfor etniske grupper. De blir kontaktet mye mer direkte av smittesporere, og noen talspersoner blant dem har gjort en beundringsverdig innsats for å få "sine" til å ta inn over seg alvoret. For eksempel blant eritreere og somaliere.

Likevel er problemet der. Jeg spør: Hvilken rolle har imamene blant muslimer påtatt seg? Har de i tilstrekkelig grad understreket alvoret i sine fredagssamlinger, og lagt til rette for færre deltagere under fredagsbønnen - fra og med nedstengningen i mars 2020? Har de advart mot de mangetallige bryllupene (det er en prestisjesak å ha et stort antall gjester i slike sammenhenger)? 

For balansens skyld: Vi har opplevd noe av det samme i kristne, katolske samlinger. Uansvarlighet, brudd på regler og anbefalinger og advarsler også her.

Flere av de unge sviktet

En annen gruppe som virkelig har sviktet oss, er unge mennesker, henholdsvis i studentalder og de som tilhører "utepils"-generasjonen. De førstnevnte, som ikke fikk til noen skikkelig russetid i fjor våres, stakkar, tok det igjen under "fadderukene" i august og september, med tette sosiale samvær i parker, i universitetslokaler og på hybler, der flatfylla dominerte. Et skrekkens eksempel var den ulovlige,  "hemmelige" festen i et tilfluktsrom.

 "Forberedelser til studier?" Tull og tøys, dette er utslag av "meg først", livsglede og hormonbevegelser. Jeg husker fortsatt den tiden godt for egen del - med ti prosent utskeielser i forhold til dagens utagerende fadderfestligheter.

Hovedproblemet er alkoholen og hva rusen gjør med vurderingsevnen under dens påvirkning. Kom ikke og si at "dette gjelder ikke alle", for det vet vi. Det sentrale er at det gjaldt for mange. Tilstrekkelig mange til at smitten bredte seg slik at studiestart ble utsatt. Her ser vi en manglende forståelse og for lite ansvarlighet overfor den eldste, mest utsatte generasjonen - studentenes besteforeldre - og andre med underliggende sykdommer som gjør dem svært utsatt under coronaen.

Det var helt på sin plass at studentene ble bedt om å utsette reisen til studiestedene etter nyttår - de dårlige erfaringene fra i fjor sommer og høst ropte på et slikt forebyggende tiltak.

Utepils og kaffelatte og litt til

30- og 40-åringer, de som er mest ute på bevertnings- og skjenkesteder på fritiden relativt sett, har vært et annet problem i denne tiden. Erfaringene og de registrerte overtredelsene viser også her at når den lette rusen i hodet eller de svømmende øynene er tilstrekkelig oppglødd, mister man oversikten over avstand og andre smitteregler. Jeg har stor tillit til skjenkestedene ellers - men de kan ikke ha øynene over alt hele tiden. Det er gjestene som er problemet. Enkelte av dem, ikke alle. Men også tilstrekkelig mange til at deres oppførsel får konsekvenser i pandemien.

Et annet fenomen er avdekket særlig etter nyttår: Avhengigheten hos oss nordmenn når det gjelder jevnlig inntak av alkohol: Stengte vinmonopol i 10 kommuner rundt Nordre Follo førte til lange køer i nabokommunene vest for Oslo. Samfunnssolidariteten har visse grenser, viser det seg. Hvorfor står alkohol så sentralt? Fordi alkohol gir rus, og den igjen fører til dårligere vurderingsevne i sosiale situasjoner - for eksempel avstand. Det er en grunn til at vi har alkoholforbud ved bilkjøring. Antagelig er litt for mange blitt avhengig av alkohol, i større eller mindre grad. Ikke alle, men tilstrekkelig mange.

Regjeringen har stått støtt

Midt i alt dette har folkehelsemyndigheter og Solberg-regjeringen stått støtt og vist både klokskap og beslutningsevne når forholdene krevde det. Regjeringen får høy score i befolkningen, og Erna Solberg tårner langt over konkurrentene i sin rolle som statsminister. Opposisjonen viste da også en ansvarlig dugnadsånd. Tillitssamfunnet fungerte. Men det er over. Vi kommer til å se høylytt kritikk for den minste glipp eller svikt. Det har sammenheng med stortingsvalget og valgkampen. Verst blir nok taktikkeri-politikeren Jonas Gahr Støre, hvis politiske skjebne snart er beseglet. Tett etter ham er Sp-lederen Vedum som aller mest er opptatt av stengte grenser, importvern og salget av kjøtt og melk. Også han er redd for at den store oppslutningen kan rakne når populismens nakne keiserklær bli avslørt.

Vi andre får bare holde ut en stund til og stå stille og pent i vaksinekøen, følge påbud og anbefalinger og holde avstand. De voksne blant oss er oppdratt annerledes enn dagens dessertgenerasjon,


mandag 18. januar 2021

To tanker i hodet samtidig

 Noen har problemer med å håndtere to tanker bak pannebrasken samtidig. I dette tilfellet dreier det seg om Aftenposten, som har løftet "historisk frisering" som et viktig samfunnsanliggende i et helsides oppslag. Man har nemlig oppdaget - mangfoldige år etter at bildet ble hengt opp - at portrettet av Vidkun Quisling henger på en historisk kavalkadevegg i Forsvarsdepartementet. Alle landets forsvarsministre fra 1814 viser frem sine kontrafeier der - mer eller mindre retusjert. Redsel og gru! Landsforræderen og stornazisten som fikk sin rettmessige dødsdom og ble skutt 24. oktober 1945, kan jo bare ved sin blotte eksistens i innrammet forfatning fremme rasisme, jødehat, vold og død, ikke sant?

Som et saklig sannhetsvitne har journalisten hanket inn lederen i Anti-rasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Steen mener så absolutt (surprise!) at bildet må fjernes for all fremtid. Steen er selvsagt programforpliktet til å mene det han sier, ellers ville han vel svikte i sin rolle i samfunnsdebatten. Kanskje innbiller han seg at bildeveggen er et slags æresgalleri, en gamle dagers skrytevideo? Tull og tøys. Listen over forsvarsministre er faktainformasjon. Slik er ganske enkelt norsk historie. Quisling var forsvarsminister i en Bondeparti-(Sp-)regjering mellom 1931 og 1933. Punktum og ferdig snakka.

Historikere reagerer

Flere historikere reagerer heldigvis mot forsøket på å frisere og pynte på historien. Departementets egen talsperson, departementsråd Arne Røksund, forklarer nøkternt at det er naturlig at fagstatsråder fra alle lovlig valgte norske regjeringer er med på en slik vegg av portretter, med angivelse av det tidsrommet de fungerte i rollen.

Det har lite for seg at vi prøver å "redigere" historien i ettertid. Man kan ikke late som om de vanskelige og ubehagelige periodene i historien vår ikke fant sted. Noe annet ville det være om NS forsvarsministre under okkupasjonen: Hvoslef, Christiansen, Hagelin og Whist hadde prydet portrettveggen. Da ville det være grunnlag for protest! Men disse var selvsagt ikke utnevnt av en lovlig norsk regjering. Den satt i London. NS-statsrådene fungerte dessuten bare på tyskernes nåde og var i realiteten helt uten makt og innflytelse.

En bortredigering, eller "frisering", ville minne for mye om propagandateknikken som ofte ble brukt i det gamle Sovjet-Unionen (og sikkert også i andre tilsvarende kommunistdiktaturer): Personer som var falt i unåde, ble retusjert bort fra alle offentlige fotografier, også i skole- og historiebøkene. De var ikke-personer, de eksisterte ikke.

De som har tungt for det

For dem som har tungt for det, kan det selvsagt være en ide å skrive noen linjer under Quislings portrett i departementet, der man forklarer hvem denne fyren var. Altså for de helt ignorante og historieløse. De tør være i mindretall i Forsvarsdepartementet.

Så har jeg litt forståelse for uttalelsen til forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Ervin Kohn, som peker på at det neppe finnes noe portrett av Adolf Hitler i offentlige bygninger i dagens Tyskland. Der har man valgt å håndtere historien på en annen måte. Ethvert tysk samtids- eller historisk museum inneholder selvsagt portretter av føreren så det holder. Med jødenes historie i Norge og i Europa som bakteppe godtar jeg på sett og vis Ervin Kohns standpunkt. I hvert fall er jeg mildere stemt overfor ham enn andre. Hitler hadde forøvrig ingen offentlige statsrådsverv under Weimarrepublikken i perioden før han grep makten og gjorde Tyskland om til et førerstyrt diktatur - annet enn å bli valgt inn i Riksdagen.

Gjør neppe stor skade

Det skader neppe om Quisling får beholde sitt bilde på veggen i FD. Departementets korridorer er ikke akkurat et sted almenheten får anledning til å sverme gjennom etter forgodtbefinnende. Portrettet kan bare beskues av personer som nok er godt vaksinert mot å bli påvirket eller hjernevasket. Jeg skulle tro at effekten er den motsatte: At hver gang man ser Quislings ansikt på denne veggen, fører det til grøss og kuldegysninger hos de departementsansatte - en god påminnelse om hvor skjørt demokratiet kan være, og at det må forsvares. Også med kuler og krutt, forsvarsevne og forsvarsvilje.

Samtidig er det ikke så merkelig at nettopp Aftenposten reiser spørsmålet om landsforræderens ansikt på veggen. Man er nok noe overømfintlig i slike spørsmål. Avisen var som kjent, ved siden av NS-avisen "Nasjonal Samling", det organet som gjennom sine spalter og lederkommentarer på 1930-tallet var minst uvennlig mot Nazi-Tyskland. Under annen verdenskrig var avisen helt nazifisert og fikk en både moralsk og økonomisk smekk i avisoppgjøret etter frigjøringen.

Så skal man heller ikke se bort fra at avisen, i dagens mediehverdag, her bare kopierer de tabloide og sosiale medienes praksis: Skape størst mulig oppmerksomhet, gjerne ved hjelp av provokasjon, overdrivelse og følelsesladede detonasjoner, noe som fører til et høyt antall "klikk" i leserreaksjoner - som støtte til markedsavdelingen. Ren kommers, med andre ord.


lørdag 16. januar 2021

MDG avslører seg selv

 "Miljøpartiet de grønne" vil aldri få noen stor oppslutning i Norge. Det har noe med ideologi og politiske standpunkter å gjøre. De kan i høyden få en vippeposisjon her og der, noe som kan gi uttelling og makt gjennom press og trusler i forhandlinger med en venstre- eller høyreside. Slik det har skjedd i Oslo, der man har en intellektuell og kulturell "elite" konsentrert langs T-banesystemet og i passende avstand fra universitets- og høyskolemiljøer. De fleste er unge, idealistiske og fast overbevist om at de har rett i sine katastrofescenarier om verdens undergang fordi kloden koker og menneskene ikke i tilstrekkelig grad legger om både livsstil og kosthold. Selv sykler de, eller bruker banen, buss eller trikk (etter eget utsagn) til arbeid, og på ferie og fritid. De inntar mye vegetarmat og forlanger at alle andre skal gjøre det samme. De har selvsagt ikke privatbil og tar hele familien med seg på togtur til for eksempel Rjukan i Telemark.

Gaustatoppen

Den dagsaktuelle diskusjonen nå dreier seg nemlig om utvidelse av Turistforeningens servicebygg på Gaustatoppen i Telemark. Det er MDG imot. Bakgrunnen er at fjellturistene strømmer til som aldri før, og det vesle servicebygget er sprengt på sommeren. Bygget er foreslått utvidet med 150 kvadratmeter til 230 kvm. Etter tegningene er utvidelsen pent plassert i terrenget, og svært diskret. At dagens kapasitet er helt i utakt med behovet, kan undertegnede bekrefte. Jeg har vært der oppe et par ganger med noen titalls års mellomrom. For fire år siden var en seksåring med i følget. Hun klarte det fint!

Men man måtte stå i kø i 45 minutter for å få en vaffel og en leskedrikk. Helt stint av folk i alle aldre. Utenfor kafeteriaen storkoste de seg etter en passe anstrengende tur opp. Det var klarvær, og på slike dager har man overblikk over en sjettedel av Sør-Norge, eller et utall prestegjeld om noen foretrekker den målestokken.

Folkehelse og turistmagnet

Både som middel til god folkehelse og som turistmagnet er Gaustatoppen helt unik, og har vært det siden 1893. Toppen er et sentralt visittkort og markedsføringsmål for reiselivet  i fylket. DNT ønsker å utvide tallet på sengeplasser fra elleve til tredve.

Men nei, MDG synes ikke noe om at flere skal få mulighet til å "bestige" toppen, det vil føre til slitasje på veien opp og ned (en underlig påstand med så mye hardt fjell i underlaget - lange strekninger er jo rene steinrøyser). Dessuten mener man at alt for mange vil ta Forsvarets gamle bane inne i fjellet opp til toppen, spise en lunch, og - skrekk og gru - ta et glass vin før de reiser ned samme vei.

Tja. Skal Gaustatoppen bare være for de sterke og unge og raske? Hva med funksjonshemmede, folk med stokk, rullator eller rullestol? Skal de bare få nyte toppen gjennom bilder og skrytevideoer lagt ut av MDG`ere?

Vil helst være for seg selv

Det er klart at enkelte typer fjellentusiaster helst vil være for seg selv i fjellheimen og på toppene, slik det var på 1800- og deler av 1900-tallet da steinrike engelske lorder fikk sans for Norge som reisemål. Men vi lever i 2021. Folket er frigjort fra fattigdom, lange arbeidsøkter og få fridager. Folk flest ønsker også å kunne nyte Prekestolen, Trolltunga, Andersnatten, Besseggen og Gaustatoppen. Sånt liker ikke MDG`ere og enkelte andre. De vil ha urørt natur (bortsett fra den de er i stand til å nyte selv i ensom majestet). De eneste fotavtrykkene de vil godta, er deres egne, kan det virke som. Bare et demografisk faktum: Norge hadde i 1890 litt over to millioner innbyggere, nå er tallet ca 5,4. Bare det skulle tilsi at flere søker naturen og fjell-Norig.

Jeg oppfatter MDG`ere i noen sammenhenger som gigantiske egotrippere, så opptatt av evangeliet om klodens undergang ved global oppvarming at menneskene, særlig i det velstående Norge, skal tvinges til å underkaste seg deres eget program til siste bokstav. Det programmet sier også litt om intens motstand mot privatbilen og først og fremst flyreiser. Lavprisselskaper er et fyord som selvsagt må unngås, eller helst boikottes eller direkte forbys.

Demokratisering i luftfarten

Den andre og blankere siden av medaljen er jo at lave priser på flyreiser bidrar til en demokratisering av reiselivet. Millioner på millioner av mennesker kan nå - bortsett fra det siste årets Corona-pause - frekventere ferie- eller opplevelsessteder som bare de rike hadde råd til tidligere. Det har ført til en masseturisme som har bidratt til å løfte mange flere millioner opp av fattigdom i deler av verden. Men, nei, tiltak mot den globale oppvarminga er viktigere enn alt. 

Jeg ville ha større respekt for MDG dersom dets medlemmer og velgere var konsekvente i sin egen livsførsel (noe mange av dem sikkert er) med gange og sykling og nei til inntak av kjøtt, og lot det være med det. Deretter la andre i fred. Men nei, her søkes politisk makt i den hensikt å tvinge folk til en annen måte å leve på gjennom lovverk og forbud.

Det er et snev av noe totalitært ved MDG. "Vil du ikke, så skal du".

Ta toget 

"Ta toget", er alternativet  på deres kritkkk mot å fly. Tja, se litt på avstander og togreisenes lengde, og de store verdenshavene som skiller kontinentene. Ved skinnegangens ende er antagelig feriekvoten oppbrukt.

Det ligger en stor grad av elitetenkning og besserwissen over MDG`eres budskap. Vi andre ønsker derimot fortsatt å kunne rusle opp til Gaustatoppen for å nyte utsikt og vafler. Kanskje overnatte også. Og deretter rusle ned igjen - eller ta banen om forfallet er kommet til et punkt der beina ikke duger lenger. For å kunne nyte utsikten og friheten der oppe på "det hellige fjellet".

lørdag 9. januar 2021

Kampen om historiefortellingen

Årsaken til at verden står midt oppe i en ødeleggende pandemi, ligger i det kommunistiske diktaturet kalt Folkerepublikken China. Viruset oppsto på usiviliserte dyremarkeder i et usivilisert land, nærmere bestemt i byen Wuhan, der overtroiske mennesker tviholder på forestillinger om visse dyrearters helsebringende virkninger. 

Noen prøver å forklare oss at markedene er en viktig del av mange kineseres tradisjoner, "kultur", og at de er nødvendig for å skaffe befolkningen mat og arbeidsplasser - en underlig påstand fra et land der hundretalls millioner mennesker er bragt ut av fattigdom - ikke gjennom å tviholde på tradisjonen, men gjennom modernisering og industrialisering, litt tillatt småkapitalisme og - for eksport-suksessens del - manipulering med valuta og offensiver for å få kontroll over råvareressurser i andre verdensdeler. Det har lykkes å stille sulten til 1,4 milliarder mennesker via andre virkemidler.

Ettårs "jubileum"

Det er drøyt ett år siden det første corona-tilfellet ble konstatert i Wuhan. I ettertid har de kinesiske myndighetene forsøkt å undertrykke fakta, slik ethvert diktatur prøver. Men det var her det hele startet. Kinesiske leger som varslet om det nye viruset, ble riktignok kneblet og straffet. En av dem, Li Wenliang, døde selv av viruset. Det var i februar 2020. Dødsfallet utløste, som vi vet, raseri blant kinesiske SoMe-brukere som senere har behandlet Li som en martyr.

Vi har fortsatt på netthinnen de brutale scenene fra Wuhan (lokale kinesere sendte ut videoopptak på nettet, som igjen ble fanget opp av vestlige nyhetsmedia): Den totale nedstengningen, oppsatte barrikader, murer og gjerder, boliger hvis dører og vinduer ble spikret igjen slik at befolkningen knapt fikk mat. Portforbud. Desperate mennesker som forsøkte å komme seg ut, slektninger som ikke fikk komme inn.

Kontroll gjennom brutalitet

Jo, da, kommunistregimet i byen, provinsen og i hovedstaden oppnådde kontroll, men fant det også nødvendig å varsle verdens helseorganisasjon WHO etter at utenlandsreisende kinesere hadde bragt viruset med seg til andre verdensdeler, ikke minst Europa. 31. desember 2019 ble den internasjonale helseorganisasjonen varslet av kinesiske helsemyndigheter. Det er et registrert faktum i inn-journalen til WHO. 

Vi husker for øvrig hvordan WHO-sjefen skrøt av China fordi regimet så raskt hadde fått kontroll med smitten.... WHO-sjefen samarbeidet så intimt med ledelsen i Beijing at det er et spørsmål hvor lenge han blir sittende i sjefsstolen. I disse dager har verdens helseorganisasjon store problemer med innreisetillatelser for det teamet av eksperter som skal undersøke hva som skjedde i Wuhan. Formålet er at verden skal ta lærdom av pandemi-utbruddet. En sak i saken er ellers at virusutbruddet kan ha oppstått i et virusforskningssenter. Det er noe ekspertgruppen neppe får innsyn i.

Karantene et tydelig bevis

Noe av historikken videre er velkjent i demokratiske land som ikke har noe å skjule: I slutten av januar ble de første smittetilfellene påvist i Europa (Særlig Italia), USA og Australia. Den 23. januar ble en rekke byer i Hubei-provinsen i tillegg til Wuhan satt i karantene - i seg selv et bevis på pandemiens utgangspunkt.

I midten av februar ble det første smittetilfellet bekreftet i Afrika. Noe senere fikk vi det første tilfellet i Norge. Etter de kraftige tiltakene i selve China, ble det nå langt flere sykdomstilfeller utenfor China. WHO ventet av uforståelige grunner helt til 11. mars med å erklære utbruddet som en pandemi. Da hadde for lengst coronaen spredt seg til alle verdensdeler.

Flere bølger i Wuhan

28. mars ble igjen millionbyen Wuhan åpnet for innreise etter å ha vært stengt siden 23. januar. Men nye smittebølger rammet senere byen, både i april og i mai. Likevel virker det som om kommunistmyndighetene med brutale og kyniske metoder har oppnådd kontroll - slik at kinesisk økonomi og eksport kunne fortsette noenlunde som før. Fordi pandemien har fått så store skadevirkninger i folkestyrte og demokratiske land som konkurrerer med China, blir det nå hevdet at China har fått et økonomisk forsprang på flere år. Spesielt er balanseforholdet til USA blitt endret i kinesernes favør. 

La det ikke være noen tvil: China har ansvaret for pandemien og alle tragediene som har fulgt i dens fotspor. Som i tilfellet med flere tidligere pandemier eller epidemier.

torsdag 7. januar 2021

Trump-hirden aksjonerte

Man kan si mye om Trump, og det er ikke nødvendig å ramse opp alle karakteristikker som hans motstandere har benyttet de siste fem årene - helt fra valgkampen foran 2016-valget. Selv konkluderer jeg med at narsissisten, det egosentriske, antidemokratiske maktmennesket har åpenbare psykopatiske personlighetstrekk. Han er en farlig person i verdens mektigste embede, og burde vært fjernet gjennom en riksrettsprosess for lenge siden. Etter valget i november har han også vist karaktertrekk som tyder på mental ubalanse. Det er ikke beroligende med tanke på den makten en amerikansk president har. I tillegg må nevnes Trumps hatefulle og splittende retorikk som gjør at amerikanerne fremstår som et folk "delt på midten" der partene har vanskelig for å møtes i kompromisser og samarbeid over partigrensene.

Et avgjørende skille

Onsdag 6. januar gikk han et syvmilssteg for langt da han hisset opp og sendte de lojale stormtroppene sine mot Capitol Hill. Det var lavpunktet i utallige forsøk på å omgjøre valget der hans motstander fikk hele syv millioner stemmer flere enn han selv. Ingen rettsinstans - på lavere eller høyeste nivå - har gitt ham medhold i anklagene om valgfusk. Flere av hans egne medspillere og partikamerater i sentrale posisjoner har fullt ut akseptert det demokratiske utfallet.

Jeg bruker bevisst ord som "stormtropper" og "partikamerater" for å gjøre en sammenligning med visse historiske utskeielser i mellomkrigstiden og under annen verdenskrig 1939-1945. President Elect Joe Biden har kalt "demonstrantene" utenfor og innenfor Kongressbygningen for pøbler, mobb og "domestic terrorists", og de betegnelsene er helt korrekte og presise innenfor amerikansk ordforråd og kontekst.

Illevarslende likhet

Men nettopp fordi jeg og mange andre nålevende i Norge og Europa er født før, under og like etter krigen og okkupasjonen og er vokst opp med Nazi-Tysklands nære historie og til og med har studert emnet formelt eller som interesse, ser klart likheten og de illevarslende trekkene ved den gjengen av Trump-"demonstranter" som i går gikk til stormangrep på amerikanernes "storting" for å vandalisere og tilgrise lokalene til de folkevalgte representantene.

Den nærmeste sammenligningen er i mitt hode SA - Sturmabteilungen - som var det tyske nazipartiets halvmilitære gatetropper. De bar ikke helt samme uniform i går, de som angrep Kongressbygningen, men de var tydelig av samme ulla. De lot seg bruke på Førerens kommando.

Overført til norske forhold var inntrengerne, pøbelen og mobben en slags hird - fremdeles ikke fullstendig uniformerte, men med samme sinnelag, holdning og like klare for voldsbruk. Svært mange bar skuddsikre vester og andre effekter som viste hvem de var, hvem de trodde på og hvem de aksjonerte for. Dessverre er det for få i dagens Norge som vet hva begrepet "Krystallnatten" i Tyskland innebærer.

Godkjenner ikke forklaringer

For si det rett ut: Jeg godkjenner og aksepterer ikke de dypsindige forklaringene fra alle de gråtkvalte sosiologene som er så snare til å "forklare" og unnskylde Trump-hirden og de holdningene alt for mange republikanske velgere har inntatt. De er så fattige, stakkar, de er blitt degradert fra middelklasse til arbeiderklasse uten fremtidshåp. De er kanskje arbeidsløse, samfunnseliten overser dem, de er rammet av "grådigheten i det kapitalistiske systemet". De har ikke annet å gjøre enn å være voldelige, rasistiske og opprørske, har de vel? Samfunnet har skylda. Tull og tøys og falsk filosofi. Hvert enkelt oppegående menneske er ansvarlige for egne, individuelle holdninger og handlinger. I et demokrati tar folkevalgte avgjørelser på våre vegne. Liker vi ikke konsekvensene av vedtakene, velger vi andre politikere.

Arven etter Trump

Så må jeg avslutningsvis nevne de avgjørelsene, vedtakene og signalene som Donald Trump og republikanerne har gjennomført de siste fire årene, som jeg er enig i: Det var riktig å sette en støkk i NATO-landene ved å forlange høyere forsvarsbevilgninger. Byrdefordelingen i alliansen har alt for lenge vært skjev og urettferdig sett fra amerikanske skattebetalere.

Trump hadde rett i å kritisere Tyskland for samarbeidet med Putin-Russland om gassrørledningen som i alt for stor grad gjør landet avhengig av russisk energitilførsel.

Jeg synes det var bra at Trump-administrasjonen stilte opp for Israel og flyttet sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. USA under Trump har sørget for ny positiv bevegelse i forsøkene på å normalisere den arabiske verdens relasjoner med Israel. Anstrengelsene har gitt synlige og konkrete resultater. Midt-Østen går en fredeligere tid i møte etter hvert som fredsavtaler og samarbeidsavtaler med Israel undertegnes. Terrororganisasjonene som styrer og underkuer befolkningen på Vestbredden og i Gaza ser nå at toget går, til skade for egen befolkning og dens fremtid.

Mennesket Trump

Men så har vi personen Trump, som vil bli stående i historien som en av USAs verste presidenter - en uærlig, falsk, løgnaktig, uanstendig og bøllete person som det skal bli godt å unnvære, både hjemme og ute. 


søndag 27. desember 2020

Litt av en nyttårshilsen

 I det sosialdemokratiske, MDG-styrte Aftenposten skrev spaltisten Martin Sandbu en i og for seg interessant "På en søndag"-kommentar 27. desember. Med utgangspunkt i Norges vellykkede Covid-19-strategi i den innledende fasen knytter han flere forklaringer opp mot Annerledeslandet Norge - som jo har håndtert krisen bedre enn andre. Nå mener imidlertid spaltisten at unntaket fra regelen er i ferd med å forvitre. Fra sin utlendighet som Financial Times-medarbeider skriver Sandbu rørende om alle de kvalitetskjennetegnene som knytter seg til den norske samfunnsmodellen der trygghet, delt velstand og likhet skal være limet og redningen i pandemitider. Vi kan komprimere honnørordene i ett begrep: Dugnadsånden. De særnorske trekkene ved samfunnsånd og folkekarakter har reddet oss så langt (pluss litt oppmagasinerte ressurser i oljefondet, selvsagt).

Ser sprekker helt fra London

Fra og med i sommer har Sandbu imidlertid sett sprekker i Annerledeslandet. Perspektivet er sett fra Storbritannia, denne øystaten som nå har isolert seg fra Kontinentet og gjort det til en dyd. "Det som stiger frem, er grelle likheter med andre lands feil og mangler", skriver spaltisten.

Og hva begrunner han så denne påstanden med? Jo, en alvorlig feilslutning var at de som styrte landet (les: Erna Solberg og Bent Høie med faginstanser som rådgivere) falt for fristelser: De ga etter for reiselyst hos folk flest. Tenk det! Jeg savner her en mainstream, smittefaglig advarsel fra mai og juni som sitat og begrunnelse. Sandbu er nemlig etterpåklok, og det kan vi alle være - letteste sak av verden. Økonomiske størrelser som reiselivets behov for omsetning og vanlige arbeidsfolks ønske om jobb og inntekt spiller tilsynelatende ingen rolle i hans resonnement. Skulle Norge fortsatt ha vært nedstengt til tross for bratt fallende smittetall? Det virker slik. Hvilken troverdighet ville i så fall regjeringens coronaråd fått i befolkningen?

Flere smertefulle tiltak

Ikke bare ga myndighetene etter for reiselyst, "de ga etter for bekvemmelighetskrav fra næringslivet og motvilje mot å innføre smertefulle føre var-tiltak." Ifølge Sandbu manglet det ikke på advarsler. Hvilke?

Fra sin desk i Financial Times (evt. hjemmekontor) ser Sandbu noen "mønstre klarere enn på kloss hold". Du verden for distansert klarsyn. Hvilke "bekvemmelighetskrav" mener han ble innfridd for næringslivet? Journalisten og kommentatoren mener her at Norge glir over i en ubehagelig likhet med andre land: den styrende klassens ufeilbarlighet. Han merker seg norske eksempler på slett forvaltning, hvor offentligheten behandles som beite for private fordeler. "Jeg ser en gjensidig velvilje mellom toppsjiktene i politikk, næringsliv og embetsverk", skriver Sandbu, og sneier innom toppansettelser (kanskje mener han oljefondsjefen?) og konsulentavtaler hvor bukken passer skattebetalernes havresekk, og "politikere som tar mot marsjordre fra industrilobbyister i olje, oppdrett eller andre industrier".

Mere blod

Etter å ha hudflettet Equinors utenlandssatsinger (lett å kritisere, alle gjør det jo, og de involverte erkjenner feilgrep) savner spaltisten konsekvenser for dem som har vanskjøttet fellesverdier. Mere blod! Gjennom sin kikkert fra UK går Sandbu til voldsomt angrep på samfunnstopper som visstnok bare skjøtter sine egne interesser.

Han sikter nok til Aftenpostens oppskrytte "avsløring" av epost-utveksling mellom aktører i oljebransjen om behov for mildere karanteneregler der man er totalt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. De som må hente inn arbeidsinnvandrere for i det hele tatt å holde hjulene i gang og holde arbeidsplassene i den norske leverandørbransjen i live. Unntakene som Sandbu sabler ned, ble som vi husker gjort i en periode med lav smitte, både i innland og fra utland. Men leseren forstår nå - i desember - at slike fremmedarbeidere ikke skulle ha sluppet inn. De førte jo til at vi fikk "den andre bølgen", eller hva? Til det siste er det kommet beroligende og overbevisende faktaopplysninger i ettertid: De smittevernfaglige vurderingene til Helsedirektoratet og FHI ble faktisk lagt til grunn - gjennom hele pandemiperioden. Selv under den maksimale nedstengningen gjaldt ulike karanteneunntak for arbeidsreisende, og Norge var helt på linje med andre europeiske land. Norske bønder fikk de 60.000 arbeidsinnvandrerne de trengte.

Lav importsmitte

Dessuten: Importsmitten var og er slett ikke så stor som mange hevder (de som gjør det, gjør det av partitaktiske hensyn - som når Raymond Johansen er gått løs på polakker, men ikke på de innvandrermiljøene som stemmer på ham og som står for brorparten av smittespredningen i hovedstaden). Helsedirektørens uttalelse om at de innførte karanteneunntakene ikke ble vurdert som så alvorlige at han ville gå imot dem, er utelatt senere, både i Aftenpostens spalter og av Sandbu. Karantenebestemmelsene for arbeidsinnvandrere ble for sikkerhets skyld skjerpet i oktober.

Statsministeren avfeide, som vi husker, påstander om gjestearbeidernes ansvar for den andre bølgen. Det skjedde under stortingssesjonens avslutning: FHI`s og Helsedirektoratets tall forteller at bare 10 prosent av coronasmitten kan knyttes til importsmitte, og at gjestearbeiderne kun representerer 38 prosent av dette igjen. Med andre ord: 3,8 prosent av smittetilfellene kan føres tilbake til utlendinger på arbeid i Norge. Mer enn 90 prosent av smitten står vi "innenlandske nordmenn" selv for.

Det knirker og knaker

Nå mener spaltist Martin Sandbu i sin nyttårshilsen at alt rakner i Annerledeslandet, at tilliten "lekker" og at samfunnsformen vår ikke er motstandsdyktig lenger. Hvor har han det fra? Meningsmålinger? Eget skjønn? Nå når vaksinasjonen er på vei og de økonomiske støttetiltakene forlenget til et godt stykke inn i 2021, tror jeg resultatet blir omvendt: Annerledeslandet står fortsatt støtt, og nordmenn har fremdeles høy tillit til dagens myndigheter. 

Den tilliten må vi regne med vil bli utfordret, men det er av andre årsaker - det er stortingsvalg i 2021. Jeg for min del ser at dugnaden nærmest er avblåst på venstresiden. Fra nå av vil Solbergregjeringen bli utsatt for krasse angrep, det minste glipp eller forseelse, også når det gjelder pandemihåndteringen. Financial Times-journalisten vil sikkert bidra til det.


tirsdag 15. desember 2020

For lett å være liten?

 Kommunesammenslutninger er et hett tema, og bør være det. I Norge dyrker vi litenheten. At det bor få mennesker et sted, er visst et kvalitetstegn på det gode livet til innbyggerne. Folk, og i særdeleshet  en viss art av lokalpolitikere, slåss drabelig mot at man skal slå seg sammen med nabokommunen, spare noen stillinger, drive lite grann mer effektivt, digitalisere, oppnå stordriftsfordeler. For hva skjer da med egen status og aktelse, setet i kommunestyresalen, godtgjørelsen til folkevalgte?

Kom ikke og si at slike motiver ikke betyr noe - innerst inne. Selvsagt finnes det gode grunner til at kommuner med stor geografisk utstrekning men liten befolkning vegrer seg mot sammenslutning. Det vanligste argumentet er at det blir så lang vei til kommunesenteret, til rådhuset. Det er få som spør om hvor mange ganger man egentlig har behov for å møte fysisk opp i et kommunesenter. Har man egentlig behov for å snakke med bygningssjefen eller teknisk sjef eller sosialsjefen sånn ansikt til ansikt? Er ikke Teams, Zoom, Skype og Facetime oppfunnet og tilgjengelig også i de aller fleste bygder? Er det ingen yngre i huset som er i stand til sette opp et digitalt møte for sine voksne?

Møte ordføreren i butikken

"Det er viktig at politikerne er nær velgerne, det er så hyggelig å møte ordføreren i kassakøen på samvirkelaget", er et argument man av og til hører. Men kan det ikke også være en ulempe? For eksempel der ordføreren nærmest er inhabil overfor naboen, vennen, idrettslagssmedlemmet når en byggesak er oppe til behandling? Vil det ikke være vanskeligere i en bitte liten kommune med et par tusen innbyggere når en mulig barnevernssak dukker opp? Veier barnets rettigheter da tyngst, eller vil politikere og fagpersoner i omgangskretsen kvie seg?

Hvor attraktivt er nøkkelstillinger i teknisk etat i en liten kommune på 2-5.000 mennesker fremfor en større land- eller bykommune? Hva med det faglige, kompetansebyggende miljøet? Hvor mye veier egentlig det frie livet på landet i forhold til en rekke andre hensyn og levestandardsverdier?

Fra bygd til by

Den utredningen som professor Victor Norman nylig leverte gir noe av faciten. Den slår utvetydig fast at flukten fra landsbygda har fortsatt ufortrødent også de siste tiårene - uansett farven på regjeringen. En god del distriktskommuner, og i noen grad småbyer også (i enkelte landsdeler), tømmes for innbyggere eller vokser ikke lenger. De større byene og urbane regionene vokser derimot. Det betyr at det blir stadig flere eldre i småkommunene, og snart vil også de ligge på en kirkegård. I mellomtiden minner disse distriktskommunene mer og mer om gamlehjem i pen natur. Bygda dør, ganske enkelt. Og det er menneskene som vokser opp der som avgjør utviklingen ved å gjøre alvor av personlige preferanser - de "stemmer med beina": De unge forlater hjembygda på vei til studier og jobbmuligheter. Jentene søker et ekteskapsmarked med flere opsjoner enn nabogutten.

Så kan man sikkert hevde at det gjelder å stanse denne sentraliseringen og motarbeide reformer. Hele Senterpartiets eksistensgrunnlag hviler på en slik politikk. De vil ikke lykkes, selv om de har lurt 15 prosent av befolkningen til å tro det. Det store flertall tror det ikke.

Muligheter finnes også

Et annet nedsatt utvalg gir et litt lysere bilde: En god del kommuner i distrikts-Norge og "nordafor" blomstrer: Havbruksnæringen, ja, alt som har med sjømat å bestille, gjør det godt. Gruvedrift (eufemisk kalt mineralindustri) gir muligheter selv om den blir motarbeidet både lokalt og av urbane naturvernere. Der finnes god, gammeldags industri og skipsverft som normalt har oppdrag og gir trygge arbeidsplasser. Reiselivet blomstrer i distrikts-Norge (det vi opplever nå, er en relativt kortvarig pause). Energiproduksjonen (les: olje- og gassboring) kan gi langt flere arbeidsplasser gjennom flere boretillatelser, kystbaser, ilandføring og videreforedling. Igjen gjelder det å stagge aktivistiske svermere som helst ville ha nedlagt næringen og arbeidsplassene i går.

Problemet er bare at lokale innbyggere som bor spredt i småkommuner, for en stor del ikke vil ha disse jobbene. De vil ikke fryse, eller bli skitne på henda slik deres fedre, mødre og besteforeldre var villig til. Derfor må distrikts-Norge importere villige hender fra utlandet. Skipsverft og fiskemottak ville ha måttet nedlegge uten dem.

Større frihet i byene

Selv om overskuddet av hender det ikke lenger var bruk for i bygdene var hovedårsaken til "flukten fra landsbygda" etter annen verdenskrig, var det også andre motiver, noe både forskere og forfattere for lengst har påpekt: Det hadde noe med frihet for tanker og levestil å gjøre. Bygdedyret bodde rett nede i svingen. Der er ikke bare bare når alle kjenner alle. Noen hadde fått et stempel på seg og søkte mot anonymiteten i byen. Noen var blitt mobbet i oppveksten, de ville ut av bygda og starte på nytt.

Tilbake til utgangspunktet og innledningen: Kommunesammenslutninger og den slags. En av Norgeshistoriens største bastarder, også kalt Vestfold og Telemark fylkeskommune, er et eksempel på gamle holdninger og en trassig vilje til å gå med ryggen inn i fremtiden. I gamle Vestfold hadde vi 14 kommuner. De har slått seg sammen til seks. Telemark hadde 18 kommuner og består fortsatt av 17. Mange av dem har godt under 5.000 innbyggere. Nissedal har ca 1.500, Fyresdal noe sånt som 1.300. Ingen har planer om å slå seg sammen, etter det jeg vet. Etter fylkessammenslutningen har fylkesbudsjettet økt med mangfoldige millioner og tallet på byråkrater likeså. Politikernes godtgjørelser har skutt i været.

Kommunesammenslutninger? Nei, takk! Da er det lettere å kritisere "regjeringa" for ikke å bevilge nok, eller for å "kutte". Slik at man kan opprettholde dagens struktur, at alle små fortsatt skal være små. Sånn at innbyggerne kan prate med ordføreren på samvirkelaget.


onsdag 9. desember 2020

Litt synsing om dette og hint

 Det skjer stadig ting i fedrelandet som påkaller kommentarer.

I dag er ulve-elskerne i harnisk fordi en han-ulv har beveget seg ut av sonen sin. Da kan den skytes, må vite. Tenk, dyret vet ikke at han eller hun har å holde seg til Stortingets sonekart og eget begrenset revir! I dette tilfellet dreier det seg om et finsk-russisk eksemplar som er viktig for å skaffe hjemmeavlede "norske" ulver nytt og friskere blod. Elvestuen er rasende på Ap, Frp og Sp som har rottet seg sammen for å ta ut ulver som nærmer seg bebodde områder, tamrein og (i sommersesongen) beitende sauer.

Ikke truet art

Selvsagt er ikke Norge bundet av noen konvensjon for å ha en egen norsk stamme. Det er en skapt myte. Konflikt med viktige landbruksnæringer veier tyngre. Ulven i Skandinavia/Norden beveger seg uhindret over landegrensene og "ser ikke den grense i friluft". Der er massevis av ulv i Sveriges, Finlands og Russlands dype skoger (og i enkelte andre kontinentale europeiske land). Ulven er ikke truet. Men noen spesielt interesserte her i landet synes ulven, et rovdyr og skadedyr, er "kjekt å ha". Godt å tenke på når man vandrer i den "frie" naturen. Interessant å forske på, radarmerke og studere livsløpet til.

Dyretragediene affiserer ikke. Uhyggen trekker man på skuldrene av. Ulv har jo ikke drept noen mennesker på hundrevis av år (bare noen hunder og noen tusen sauer i ny og ne). Pytt, pytt.

Det er ikke mye jeg er enig med Senterpartiet i, faktisk forsvinnende lite. Men akkurat her er jeg hundre prosent med dem, og vel så det. Hvem savnet egentlig ulven i norsk fauna i alle de tiårene den var så godt som utryddet?

Nektet HV-uniform

Det røde universitetet i Tromsø har nedlagt forbud mot at HV-soldater bærer uniform på campus én dag i året, uniformsdagen, da vårt heimevern forsøker å være synlig og vise at de er "folket selv bevæpnet". Universitetsledelsen sa nei fordi de har utenlandske studenter og ansatte som kan bli skremt, stakkar, ved å se menn og kvinner i militært antrekk. De har så dårlige erfaringer fra hjemlandet sitt, disse utlendingene, de må skånes for synet i lille fredelige Norge. Hva om de tok seg bryderiet med å sette seg inn i norske forhold, norske tradisjoner, det norske folkeforsvaret? Et minimumskrav dersom du får anledning til å studere i landet vårt, eller faktisk være ansatt på et universitet, spør du meg.

Universitetsledelsen visste vel ikke om denne uniformsdagen? Eller? De hadde selvsagt hatt tid til å informere de sarte sjelene blant utlendinger. Dette er på linje med de barnehavene som avlyser Santa Lucia-feiring og nærmest avlyser de kristne juletradisjonene. Av hensyn til "de andre", de som ikke deler vår religion og vår kultur. Man legger seg flat for krav om nøytralisering og undertrykking av det norske.

Overrasker ikke

Nå overrasker det overhodet ikke at UiT nettopp var den institusjonen som avviste uniform på jobb denne ene dagen. Vi som studerte på 1960-tallet og fulgte samfunnsutviklingen på nært hold på 70-tallet, var vitne til hvordan SUF`erne og etter hvert AKP (ml)-studentene søkte seg nordover så fort Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1968. Ringer det noen bjeller her - året 1968? Vi på Blindern kunne observere hvordan enkelte institutter ble, om ikke tømt, så iallfall mistet søkere, da Det røde universitet lokket venstreorienterte studenter fra det ganske land til seg. Der er ånden etter dem blitt igjen, ser det ut til, det sitter åpenbart noe i veggene. Noen av studentene ble senere professorer, en del av dem nå "emeritus" og "emerita".

UiT, som også smykker seg med tittelen "arktisk", har visstnok noe oppdragsforskning for Forsvaret ved enkelte institutter. Jeg synes Forsvaret bør se nøye på de kontraktene når de utløper. Når man ikke tåler å se en uniform, hva i all verden skal de med forsvarsforskning?

Universitetet beklager ikke, men åpner for at man neste år muligens vil se mer positivt på saken. Vi får se. Da har de vel i mellomtiden hatt noen kollokvier med lettskremte utlendinger. Som forhåpentlig får vite at HV i Norge er noe helt annet enn det de er vant til. At HV brukes i søk og redning, at de trår til i Corona-tider og assisterer politiet. At de var raskt på plass 22. juli 2011. At vi nordmenn stoler på dem, heier på dem og støtter dem. At de går midt i blant oss til daglig og er som oss andre.

Ikke bar de våpen heller på uniformsdagen.

søndag 6. desember 2020

Sutre-Norge vil kreve mer

Etter at et offentlig utredningsutvalg har kartlagt fraflyttingen i distrikts-Norge for n`te gang, vil vi garantert få en debatt der alle fraflyttingskommuner vil forlange hjelp fra "sentrum", fra urbane strøk i Sør-Norge, fra skattebetalerne i kommuner som vokser. Det blir et samstemmig hylekor om at jobber skal "skapes" av storsamfunnet, av staten. Alt mulig skal subsidieres: arbeidsplasser, bilister, dagligvarebutikker og skoler. Barnehaver og skolefritidsordninger skal være gratis. Vips! Så strømmer unge barnefamilier tilbake til bygdene, ikke sant?

Problemstillingen er ikke ny. Jeg har bare fulgt med siden 1960-tallet, men kravene har vært de samme hele veien: Noen andre skal betale for at "jeg og mine" fortsatt skal få få bo, leve godt og ha like høy levestandard i grisgrendte strøk og i lokalsamfunn nord for polarsirkelen uavhengig av verdi- og jobbskaping på stedet. "Noen" skal hjelpe oss. En rundspørring av medier om hvorvidt unge, urbane mennesker kan tenke seg å flytte nordover og innover i landet om de får gratis barnehaver og SFO, ga et kontant nei som svar. De som svarte var nærmest lattermilde ved tanken.

Fraflyttingen fører ikke bare til at folketallet synker og at "bare de gamle" blir igjen. Forgubbingen skyter fart og krever større omsorgsutgifter i en fra før anstrengt kommuneøkonomi (ikke minst i småkommuner som nekter å slå seg sammen for å spare driftsutgifter. De vil "kjenne ordføreren", personlig).

Enkle årsaker 

Hva er røttene til problemet? Noe så enkelt som at primærnæringene i bygdene på grunn av den teknologiske utviklingen ikke trenger så mange hender lenger. Moderne landbruksmaskiner feier over innmark på en brøkdel av tiden det tok før. Skogbruksmaskiner lager snauhugst over store arealer og i terreng som var umulig å avvirke tidligere. Sjarken og juksefiskerne kan ikke hamle opp med kystnære eller havgående store fartøyer som tar inn fangst og kvoter på null komma niks - sammenlignet med fiskesesongene i gamle dager.

Utviklingen har gitt bedre arbeidsmiljø og sikrere HMS-forhold - og høyere inntekter - for dem som fortsatt er i primærnæringene - med litt landbrukssubsidier her og der (som i et land som Norge er nødvendig og riktig av flere årsaker). Men samtidig er bosetningen blitt redusert, av disse naturlige og logiske årsakene. Overskuddet av mennesker på landet er flyttet til byene - kalt "flukten fra landsbygda". Det er ofte jentene som flytter - de vil ha tilgang til et ekteskaps/partnermarked som er litt større enn nabosønnene.

Hvem vil flytte til små kommuner?

Hvem står egentlig nærmest til å svare på ropet "villmarken kaller"? Vi kan ikke basere oss på nederlendere og andre trangbodde utlendinger. Innvandrere, asylsøkere og flyktninger kommer stort sett fra urbane sentra eller tettsteder og ønsker ikke å bo i en bygd med flere kilometer til nærmeste nabo. Dessuten vil de ha sine egne kulturfrender tett på. Dagens unge som er flyttet inn i norske større byer, har grepet "kaffelatte"-kulturen begjærlig, strømmer til fadderuker og studiesteder med sine tette sosiale fellesskap på lesesaler, mens de lengter ut av vinduene etter kafésamvær og hyggestunder i parken etter de obligatoriske forelesningene. På studiestedene i urbane sentra har de lettest for å skaffe seg jobber når Bachelor- eller Mastergradene er unnagjort. 

Hva slags arbeidsplasser kan storsamfunnet "skape" i fraflyttingskommunene, forresten? Det må bli statlige direktoratjobber som tvangsflyttes dit,  eventuelt fylkeskommunal byråkrat-yngling blant spredt bosetning med hjemmekontor, etter gigantiske tilskudd fra Innovasjon Norge til gamle og nye bedrifter. Alt betalt av skattepenger fra andre kanter av landet.

Igjen: Hvem er nærmest til å værende der de er, eller flytte tilbake? Opplagt den kategorien som er født og har et forhold til, har et tilknytningspunkt, til bygda i Sør-Norge og regionene nordafor. De som er oppvokst i bygda før de dro til et utdanningssted. De som har foreldre og besteforeldre der. De med følelsesmessige bånd tilbake til de små og oversiktlige miljøene, de som er oppvokst med natur- og friluftsglede.

Reaksjon som forventet

Senterpartiet vil, med sin lattermilde, nasjonalkonservative og populistiske leder, helt sikkert blåse høyt i basunene og kreve at noe drastisk gjøres. Dagens regjering har skylda. Partiet vil glemme og fortrenge erfaringene fra sin egen regjeringsdeltagelse i perioden 2005-2013, da utviklingen langt fra ble stoppet. Tallet på nedlagte gårdsbruk, landhandlerier, skoler og forsamlingssteder var minst like høyt som i årene før og årene etter.

Ett krav har de rett i: Det må bedre og raskere samferdsel til slik at folk ute i periferien får raskere arbeidsvei til regionale sentra. Det er et krav som er i ferd med å bli mer enn oppfylt de siste syv årene. De nasjonale transportplanene under Stoltenberg 2005-13, der Sp var med, var pinglete i forhold til det taktskiftet vi fikk etter 2013. Utflytting av statlige arbeidsplasser har ikke gått ned, men har fortsatt i høyt tempo under Ernas regjeringer. Samferdselsbudsjetter, veibevilgninger og jernbaneutbygging, rassikring og nye motorveitraséer har økt så det monner.

Noen drastiske grep

Vi kan gjøre mye for å styrke økonomien og leveforholdene ved noen drastiske grep som frigjør ressurser distrikts-Norge trenger. Først og fremst avskaffe dette rådyre forvaltningsnivået som heter fylkeskommuner - dysfunksjonelle og unødvendige byråkratreir og politiske selvoppholdelsesoaser som gjør mye dobbeltarbeid i forhold til sammenslåtte storkommuner. De som har tatt grep for å slå seg sammen for å effektivisere og rasjonalisere. Dette gryende kommune-Norge er fullt ut i stand til å overta fylkeskommunenes oppgaver og kontrollfunksjoner, inklusive dyktige fagfolk vi uansett trenger i kommunene. Men da må mange flere kommuner bli færre og større. Kfr. Høyres program.

I tillegg vil utbyggingen av fibernett og datalinjer ut i distrikts-Norge gjøre lange daglige arbeidsreiser unødvendige. Folk kan bo der de bor og likevel gjøre samme jobb som de ville gjøre i triste kontorlandskaper. Zoom, Teams, Skype og Facetime har gjort selv de sosiale relasjonene enklere. Det er ikke alltid de fysiske berøringene som skal til for å løse oppgaver i fellesskap.

Menneskematerialet avgjør

Sist, men ikke minst, er det hjernekapitalen lokalt som må bidra til å skape de nye arbeidsplassene i distrikts-Norge. Jeg har alltid beundret sunnmøringene for deres kreativitet og tiltakslyst, deres sparsommelighet og evne til å få maksimalt ut av hver krone. Hverken møbel- eller tekstilindustrien hadde naturlige forutsetninger. Men initiavtagerne gjorde gull av gråstein. Dernest kommer jærbuen og andre på sørvestlandet høyt opp på lista. Det er noe med gründerånden der, lysten til å skape noe - uavhengig av pappa stat og mamma kommune.

Det kan være vondt og sårt å se at bygda og småbyen forvitrer, får redusert befolkning og opplever demografiske problemer. Men skal resten av storsamfunnets borgere bære omkostningene ved å bremse utviklingen som kanskje ikke lar seg stanse likevel? Folk i Bygde-Norge har stemt med beina, som vi sa om berlinerne og østtyskerne som flyktet over muren. Storsamfunnet må gjerne ta noen krafttak i solidaritetens navn, men ikke gjennom grep som lager et brannseil av permanent kunstige tilskuddsordninger.

Der er utfordringer i kommuner som vokser også.

søndag 8. november 2020

Anstendigheten flytter inn

Det amerikanske presidentvalget dreide seg først og fremst om "for eller imot Trump". Avgjørende for resultatet var, slik jeg oppfatter det, en reaksjon på to ting: Håndteringen av Coronasituasjonen og Trumps egen personlighet. Den er ikke pen, for å si det forsiktig. Vi står overfor en person med nokså klare narsissistiske og psykopatiske personlighetstrekk, en løgner og bedrager, et ufint og uanstendig menneske som det er godt å bli kvitt. Anstendigheten flytter nå inn i Det hvite hus.

Nordmenn flest har vanskelig for å forstå amerikansk politikk og hvordan de fleste amerikanerne tenker. Det er ikke nødvendig å gå i dybden her og nå, men det kan være verdt å peke på to ting: Den jevne amerikaners behov for en jobb det går an å leve av - og deres avhengighet av børsnoteringene for en bekymringsfri pensjonisttilværelse. Trump oppnådde gode resultater når det gjelder jobbskaping og børskurver og tok all ære for dem, selv om oppgangen startet under Obama og aldeles ikke var et resultat av Trumps egen politikk. Fire år er for kort tid for paradigmeskifter i økonomien.

Coronapandemien

Helt avgjørende for den knappe seieren til Biden var Trumps utrolig klønete håndtering av Coronapandemien. Vi husker alle hans bajasopptreden og avvisning av pandemien som noe stort problem, også etter at han selv ble smittet. Men når rundt 230.000 amerikanere dør, lokalsamfunn og arbeidsplasser rammes og økonomien svekkes, er dette noe som skaper frykt - og tvil. Pandemiens dypt alvorlige karakter kunne i lengden ikke avvises eller undertrykkes. Trump fremsto som ufølsom, overfladisk og upålitelig i kampen mot Corona. Motsatt viste Biden empati, kriseforståelse og ansvarlighet.

Joe Bidens og Kamala Harris` primære politikk de neste årene blir vanskelig å gjennomføre når de ikke har flertall i Senatet. Tar de kloke valg og avgjørelser kan de imidlertid komme i en bedre situasjon etter mellomvalgene i 2022. Men inntil videre må presidenten og hans stab og regjering ta hensyn til realitetene - mer enn 70 millioner velgere støttet Trump, og det blir derfor avgjørende at den nye administrasjonen ikke i utrengsmål provoserer konservative republikanere. Jeg tipper at de lovede skatteskjerpelsene ikke blir så store som planlagt og at de kostbare økningene i sosialhjelp, studiestøtte, Medicare og Obamacare blir lavere. Økningen i minstelønnssatsene kommer nok. Det er også god grunn til å vente fullt trykk på "Corona-løftene": Større føderalt engasjement, Langt flere helsearbeidere, gratis Covid-19-tester, flere teststasjoner og fri vaksine når den kommer. Og obligatorisk bruk av munnbind.

Bedre infrastruktur, flere jobber

Dessuten vil ikke republikanerne i Senatet og Representantenes Hus ikke ha noen interesse av å gå mot de 400 milliarder dollarene som Biden har lovet til innkjøp av amerikanske varer samt økt vedlikehold av skoler, motorveier, broer og annen infrastruktur. Dette vil enkeltstater og lokalsamfunn støtte varmt opp om.

Derimot er jeg helt sikker på at de mest venstreradikale kreftene i det demokratiske partiet vil bli dypt skuffet, inklusive den typiske sosialisten (SV`eren) Bernie Sanders og hans flokk. Det blir ingen "Great New Deal" - et slags MDG-påfunn i klimapolitikken. Biden vil symbolsk la USA tiltre Parisavtalen, men ellers holde nedstengning av kull- og petroleumsindustrien på en armlengdes avstand. Den gradvise endringen bort fra fossil energi vil ta tid. Karbonutslipp vil finne sted inntil verdens behov og etterspørsel etter fossile energibærere dør ut av seg selv - om en generasjon eller to.

Det demokratiske partiet er egentlig en underlig konstruksjon: Den rommer alt fra superradikale politiske aktivister til dypt konservative sørstatsfolk. En amerikansk ambassadør i Oslo lo av den interne diskusjonen etter stortingsvalget i 2013 om "det høyreekstreme" Frp. Han minnet om at samtlige, samtlige politiske partier i Norge fint kunne få sin plass innenfor nettopp det demokratiske partiet.

Vi opptre annerledes

Biden - "President Elect" og fullverdig president fra 20. januar - vil opptre annerledes overfor resten av verden, og godt er det. Det amerikanske lederskapet i mange internasjonale fora og organisasjoner blir gjenopprettet, men ikke nødvendigvis med en helt annen politisk linje i forhold til Trump. Kina og Asia vil oppta amerikanerne mer og mer, mens Europa må finne seg i å ta større ansvar for sin egen sikkerhet, og for nærområdene i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Der finnes nemlig flere trekk ved Trumps politikk som har vært riktige og nødvendige: At NATO-landene tar større del av kostnadene ved eget forsvar var på høy tid. Trump sa det på en mer direkte og bøllete måte, men kjernen i hans standpunkt var korrekt, og dette presset vil helt sikkert Bidens administrasjon følge opp.

Rett om gassrørledningen

Trump hadde også rett i noe av kritikken av Tyskland og Angela Merkel i forhold til  gassrørledningen fra Russland. Ledningen kan gi regimet i Kreml et solid pressmiddel og gjøre Tyskland mer tilbøyelig til å føye seg etter den autoritære og uforutsigbare Putin. Angela Merkel påtar seg en stor risiko for eget lands sikkerhet.

Jeg var og er også enig i Trumps kritikk mot WHO og dets sjef. Han opptrådte for China-vennlig og ettergivende i den første fasen av utbruddet. Glem aldri at China holdt lokk på også denne pandemien inntil det ikke lot seg gjøre lenger - nøyaktig som i tilfellet med SARS. Verden har all mulig grunn til å være på vakt mot alle China-virusene som er kommet fra landets usiviliserte dyremarkeder for overtroiske mennesker. Forhåpentlig har WHO hatt en bratt læringskurve i 2020 slik at USA igjen kan inntre i organisasjonen.

Enig i ambassadeflytting

Personlig er jeg også helt enig i USAs beslutning om å flytte sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. Det burde Norge også gjøre, i solidaritet med det eneste demokratiet i regionen. Israel må være det eneste landet på kloden der andre land ønsker å bestemme hvor hovedstaden deres skal ligge. Jeg kan alle motargumentene, har veiet dem og funnet dem for lette. Trump har også æren for at Israel nå inngår den ene fredsavtalen etter den andre med land i Midt-Østen, i Afrika og på den arabiske halvøy.

Biden vil neppe stille klokken tilbake og gi kontraordre i ambassadespørsmålet.

De palestinske geriatriske lederne har gitt fra seg en stor mulighet for fred, forsoning og økt velstand og velferd for egen befolkning ved avvise Trump-planen. Den var kanskje deres siste sjanse. Nå har lederne på Vestbredden og i Gaza malt seg inn i et hjørne. De er blitt mindre relevante, og har sveket sitt folk.

En stor lettelse

Resultatet av det amerikanske presidentvalget var en stor lettelse for verdenssamfunnet og for 75 millioner amerikanske velgere. Biden har fått det styringsmandatet han ba om. Nå flytter et anstendig menneske inn i presidentboligen, en som ikke lyver konsekvent, fordreier eller avviser fakta og som omtaler politiske motstandere i siviliserte former.

I motsatt fall - hvis Trump hadde vunnet og dermed gjort det klart at det kan lønne seg  være uærlig, lyve og fornekte kjensgjerninger, kunne konsekvensene blitt store: Andre politikere i andre land kunne la seg friste til å følge samme taktikk og bruke de samme metodene for å tekkes ignorante og desperate velgere. Det er å håpe at verden blir et bedre sted å leve.

lørdag 7. november 2020

For lite, for sent i Oslo

 Byrådslederen i landets hovedstad, "tøff-i-trynet-Raymond", har endelig forstått alvoret i Coronasituasjonen og innført restriksjoner som skulle vært tatt i bruk for flere uker siden. Men da opptrådte Arbeiderpartiets byrådsleder partipolitisk, ikke ansvarlig helsepolitisk. Mange av oss husker hans rasende oppgjør med helseminister Bent Høie der han i typisk faaagforeningspositur understreket for all verden (dvs. Oslo-velgerne) at han på flere punkter absolutt ikke ville følge de helsefaglige rådene. Bent Høie hadde på sin side ryggdekning fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet og formidlet de rådene han hadde fått.

En klok helseminister valgte å si seg rimelig fornøyd med det byrådet i hvert fall ville innføre av restriksjoner. Raymond Johansen er siden blitt landskjent for sine gjentagende ord "se det an".

For høye smittetall

Problemet i Oslo var at selv om smittetallene stabiliserte seg sånn noenlunde en kort tid, så gikk de ikke ned. De var fortsatt for høye, og alle vet at den røde hovedstaden nødvendigvis er et arnested for økt smitte fordi så mange pendler ut og inn til hovedstaden på jobb fra hele Østlandsområdet, og mange har helt nødvendige ærender dit.

Det er nesten patetisk når byrådslederen har forsøkt å legge skylden på arbeidsinnvandrere fra Polen. Han stigmatiserer en hel nasjon fremfor å komme med formaninger til dem som står for de største smitteproblemene i egen by: Innvandrerbefolkningen i de østlige bydelene. De samme bydeler utgjør for øvrig det viktigste velgerunderlaget for nettopp Arbeiderpartiet.

Snakker om noe annet

Så unngår han med flid å rette en pekefinger mot aldersgruppen 20-30 år og andre unge voksne. Det er de som fester på studenthyblene og befolker utestedene. I alle større byer og på studiesteder utgjør aldersgruppen og studentene en smittekilde. Men Raymond nektet plent å avlyse alle studentsammenkomster som ikke hadde undervisningsmessig betydning. Det var ett av de punktene han slo i bordet med overfor Høie i oktober.

Faglig statistikk fra sykehus og smittevernleger taler sitt tydelige språk om innvandreres alt for store andel av Coronatilfellene, for sykehusinnleggelser og dødsfall. Man tror det har noe med språkproblemer å gjøre, men det er ikke hele sannheten. De ulike språklige minoritetene er blitt bombardert med informasjon på 46 forskjellige språk helt siden mars. Representanter for de etniske gruppene innrømmer problemet og gjør en stor innsats for å få sine egne til å forstå alvoret og handle deretter.

Det er ikke meningen å brennmerke noen. Trangboddhet, store familier og tette sosiale fellesskap spiller inn. Men det gjør også "kulturen", eller ukulturen. Når religiøse markeringer overdøver alle smittevernråd, og antall gjester i et bryllup gir status, er det en håpløs oppgave å få kontroll med smitten. Slike fakta er det ikke politisk korrekt å minne om, men det dreier seg like vel om kjensgjerninger som må hensyntas.

Slår inn åpne dører

Aftenpostens kommentator Joachim Lund er en av Arbeiderpartiets største apologeter i diskusjonen, både her og på andre områder. Han flytter i en kommentar oppmerksomheten mot behovet for en utvidet kompensasjonsordning for "utenæringene", restauranter, puber og nattklubber, som nå vil tape stort i omsetning og tvinges til å permittere, si opp ansatte og kanskje gå konkurs. Her vet alle vi andre at det er som å slå inn åpne dører. Kompensasjonen vil komme. Men ved å flytte oppmerksomheten mot smittesubsidier som konsekvens av nedstengning, pulveriserer han også ansvaret for at økonomisk kompensasjon er blitt nødvendig: Byrådslederens manglende tiltak og beslutningskraft mens det ennå var tid til å få smitten ned.


torsdag 15. oktober 2020

Et spill for galleriet

Da opposisjonen på Stortinget (flertallet i Utenriks- og forsvarskomiteen) sendte Langtidsplanen for Forsvaret tilbake til Regjeringen i våres, var det ikke for å styrke forsvaret med større ressurser enn det Solbergs statsråder hadde annonsert. Vi ble vitne til et intenst spill for galleriet - eller "forsvarspolitisk ping-pong" som noen uttrykte det. Det ble ikke satt frem noen konkrete krav til økninger, man nøyde seg med å stille spørsmål og be om "presiseringer".

Det opposisjonspartiene ønsket - spesielt Arbeiderpartiet og Senterpartiet - var å få en mer nøyaktig tall- og tidfesting for de nærmeste fire årene (planen har et tidsperspektiv på åtte), man ville ha en oppramsing av tiltak for effektivisering og avbyråkratisering, en opptrapningsplan for økning i antall ansatte og en situasjonsbeskrivelse av hvor langt Forsvaret er kommet i forhold til den forrige planen (2016). I tillegg var man interessert i å få mer innblikk i Sjøforsvarets fremtidige fartøystruktur (svaret er kommet i mellomtiden).

Alt ble besvart av det som kunne besvares

En lang rekke spørsmål ble sendt av ulike partier til Regjeringen, og de ble alle besvart fyldestgjørende i mai og juni (slik jeg ser det). Likevel var det om å gjøre for opposisjonen å sende hele greia tilbake, dvs utsette viktige og langtrekkende beslutninger.

Planen inneholdt altså en vesentlig, reell økning i forsvarsbevilgningene - to milliarder kroner årlig for å være nøyaktig - i alt 16,5 milliarder i de kommende åtte årene. Dette syntes altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet i og for seg var i orden. Likevel nektet de å behandle og vedta langtidsplanen - endringer i betydningen forbedringer kunne det ha vært forhandlet om under veis.

Men nei, her var det om å gjøre å påføre regjeringen et symbolsk nederlag. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen var temmelig oppgitt, og han fant det nødvendig å kommentere slik: "Forsvarsplaner som sendes frem og tilbake er ikke hva landet trenger nå".

Taktikkeri også om forsvar og beredskap

Det hadde han helt rett i. Men hva kan årsaken være til å komiteflertallet gikk til det uvanlige skrittet å returnere hele planen? Én ting er vanlig taktisk opposisjonspolitikk, det vil si grader av opportunisme og popularitetsjakt. Det er ikke slik at livsviktig nasjonal samfunnsberedskap er unntatt fra taktikkeri og og det å innynde seg overfor interesseorganisasjoner og lobbymiljøer. Spesielt Senterpartiet er beryktet for å sette distrikts- og bygdepolitikk foran alle andre hensyn. Det partiet inntar aldri - aldri - et standpunkt de kan risikere å tape velgere på. Hadde det vært opp til Navarsete og hennes partifrender, ville vi hatt en "mo" i hver bygd og et overdimensjonert heimevern (som i parentes bemerket først skal tre i aksjon når invasjonen er et faktum og fienden står i landet). 

Arbeiderpartiet på sin side er under press fra de ansattes organisasjoner i Forsvaret - partiet har ikke ryggrad til å gå imot faaagbevegelsen. Og Frp? Ingen vet hvor det partiet hopper i enkelte situasjoner. Popularitetsjakten forener dem alle.

Konkrete forbedringer 2021-24

Det vil sikkert komme en porsjon presiseringer og konkretiseringer i den "nye" planen som legges frem fredag 16. oktober. Men den vil nok i hovedsak gi de samme svarene på de samme spørsmålene som ble stilt i mai, og som fikk gode svar fra departementet umiddelbart etterpå.

Det er for øvrig tull at regjeringen ikke vil iverksette konkrete forbedringer i forsvaret de første fire årene. Da skal innfasingen av F-35 oppfylles, da skal innfasingen av nye overvåkningsfly av typen P8 finne sted, da skal det bygges på Evenes og etablering av et styrket landforsvar i Finnmark finne sted. En ny militær ordning for verneplikt skal innføres. Alt dette sto listet opp i de vedleggene som fulgte med forslaget til LTP. Gadd ikke opposisjonen å lese hele saken? I tillegg lå det alt i sommer an til at de seks korvettene av Skjoldklassen får lengre levetid enn til 2025 - som erstatning for tapet av en fregatt.

Statsbudsjett og LTP samtidig 

Det har vært pekt på det uheldige i at langtidsplanen nå blir behandlet parallelt med statsbudsjettet i høst. Det er helt klart en ulempe. Opposisjonen har ikke mer penger enn regjeringen når det kommer til stykket. Spesielt ikke Frp, som prioriterer kutt i formuesskatt, eiendomsskatt og vil la staten overta mer av bompengefinansieringen. Arbeiderpartiet satser stort på enda bedre velferdsordninger og mer penger til permitterte og ledige. Man vil for eksempel helt sikkert nullstille den beskjedne økningen i egenandeler (sammenslåing av frikortordningen i helsevesenet). Senterpartiet vil konsentrere seg om å svare opp bøndenes og bygdenes interesser, forhindre mer effektive kommuner og gjenopprette lensmannskontorer.

Det man har oppnådd i realiteten, er forsinkelser i en tid da det nettopp er viktigere enn på lenge å styrke forsvarsevnen og viljen til forsvar, så raskt som overhodet mulig. Jeg merket meg den nye forsvarssjefens ønske ved tiltredelsen.: At langtidsplanen ble forhandlet frem og vedtatt før Stortinget tok sommerferie.

Mye av det vi har sett de siste månedene har mest av alt fortonet seg som spill for galleriet. Ikke spesielt imponerende, spør du meg.

onsdag 7. oktober 2020

Thomas Seltzer og mediene

NRK TV har gjort seg dagsaktuell med de første episodene av reportasjeserien "UXA - Thomas Seltzers Amerika". Han ble grundig intervjuet i Dagsrevyen før premieren, og utspurt om hva han trodde var årsaken til polariseringen i det amerikanske samfunnet under Trump. Blant forklaringene pekte amerikaner-nordmannen på særlig én, som sikkert sjokkerte en del troskyldige norske journalister: "Mediene", svarte Seltzer, og utdypet sine funn i God`s Own Country:

Han forklarte uten omsvøp at amerikanske medier er blitt uhyggelig "konfronterende" og konfliktfremmende, dvs. de bidrar til å skape konflikter, og dermed splittelse, mistro, mistenksomhet og hat.

Vi andre har lenge sett at amerikanske mediehus stort sett bare støtter én av presidentkandidatene. Dette gjelder slett ikke bare Fox News og andre konservative nyhetskanaler. På den "liberale", altså radikale,  siden er situasjonen temmelig nøyaktig den samme. De gir vidt forskjellige virkelighetsbeskrivelser av samfunnsforhold og økonomisk og politisk utvikling.

Former for Fake News

Trump har på en måte rett når han bruker uttrykket "fake news",  for slike kan gjenfinnes på begge sider av den politiske midtstreken. Mediene gjengir bare deler av nyhetsbildet. De er opptatt av "sterke" oppslag, nyheter som skaper opprivende  følelser, gir grobunn for kompromissløse meninger, unyanserte beskrivelser. Noe av dette har opplagt kommersielle årsaker - sosiale medier har tatt mye av annonseinntektene - og nå gjelder det å skape oppmerksomhet rundt egne utgivelser og nyhetsflater - for enhver pris. De etiske reglene er det ikke så nøye med. Dermed synker den profesjonelle standarden.

Dette er en virkelighetsbeskrivelse som vi har sett tendenser til lenge i amerikansk politikk. Dagens situasjon ble ikke skapt av Donald Trump, det var klare tendenser under tidligere presidenter og presidentvalgkamper. Det hele har kulminert i den presidentvalgkampanjen vi er vitne til.

Dårlig journalistikk smitter

Så er det naturlig å spørre: Har noe av den samme tendensen smittet over på mediene i andre deler av verden, Europa inkludert? Mitt svar er ja. Vi ser det særlig i Storbritannia, der forsider og måten nyheter blir presentert på, skal bidra til å ramme noen eller noe. Enkle slagord og karakteristikker av politikere har erstattet den nøkterne gjengivelse av fakta. Men så er også britisk presse rammet av nøyaktig samme annonsesvikt på grunn av de sosiale medienes erobringstokt for annonseinntekter og sponsorbeløp.

Hva med norsk presse i enden av denne tråden? Med 45 år bak meg som mediemenneske er jeg ikke i den ringeste tvil om at utviklingen går i feil retning også i Norge og at vi ikke lenger kan "stole på det som står i avisa". Lesere, radiolyttere og TV-seere må søke alternative kilder for å danne seg et korrekt bilde av det som skjer. Det gjelder ikke så mye hendelsesnyheter som brann, drap og naturødeleggelser. Det gjelder først og fremst temaer i samfunnsdebatten og beskrivelser av samfunnsutviklingen.

Det startet ikke i går

Men den negative utviklingen startet egentlig tidligere. Den begynte med innføring av tabloidformatet som krever korte, rammende titler, sexy ingresser og færre nyheter og oppslag totalt sett. Titlene har i dag ikke nubbesjangs til å beskrive en hendelse eller et tema på en nøytral og informativ måte. Ingen desksjef vil nå bruke en balansert overskrift rundt et omstridt tema eller hendelse. Man tyr heller til en utvalgt uttalelse fra en part som har kraft og brodd og inneholder angrep. Det selger, det vekker interesse. Jo mer glohet kaffe som settes i vrangstrupen, desto bedre.

Vi ser - i alt for mange tilfelle - hvordan journalisten "vinkler" saken, hvordan han eller hun tenker om hva som er viktigst, hva slags informasjon og fakta som legges frem,  hva forfatteren ønsker å oppnå. Særlig elsker man frontalangrep på offentlige personer eller toneangivende politikk, både på riksnivå og i lokalpolitikken. Det gjelder selvsagt først og fremst angrep på "dem som har makta", det vil si de partiene som har oppnådd størst tillit blant velgerne. Flertallsmakt er noe skummelt i seg selv, kan man få inntrykk av. Når man har brukt tre fjerdedeler av en avisside på et frontalangrep, får den som angripes komme med et forsvar i ett eller noen få avsnitt mot slutten av oppslaget - da man vet at en del lesere alt har hoppet av. Alt for ofte er det heller ikke svar på kritikk i samme artikkel.

Tilliten er svekket

Den ene undersøkelsen etter den andre avslører at menigmanns tillit til norske medier er svekket i forhold til tidligere tider. Det betyr ikke at det som konkret står der, hva som blir sagt eller bildebelagt er direkte galt. Problemet er at det ikke er den fulle sannhet som blir formidlet, hele bildet av argumenter for og imot savnes. De av oss som leser flere aviser hver dag, merker seg fort hvilke journalister som er til å stole på, som virkelig er profesjonelle. Det gjelder selvsagt også lokalpressen, der mange lesere kan kontrollere innholdet gjennom kjennskap til en sak.

Journalister engasjerer seg mye mer personlig enn før. De tilstreber ikke distanse til omstridte samfunnsspørsmål. De har en agenda, ja, de valgte kanskje nettopp å jobbe i medier for å fremme sine personlige synsinger.

Dagsavisen fortsatt best

Jeg må si at - selv om den ideologiske plattformen er soleklar og legitim - så er Dagsavisen ("Arbeiderbladet") og Vårt Land fortsatt aviser som tilstreber en viss balanse, som lar oppslagene veie for og imot, som tar imot andre synspunkter på fremtredende plass. Det gir tillit. Den desidert verste i nyere tid, er Aftenposten, som man absolutt ikke kan stole på, uansett hvor flotte faktabokser som settes opp. Før sa man at avisen "ga solid grunnlag for egne meninger". Det er lenge siden.

Lesere, lyttere og seere kan ikke verge seg mot ensidige reportasjer og propagandapregede oppslag annet enn å søke andre kilder parallelt med at man tar imot oppslagene i "main stream media". Nettaviser, de store organisasjonenes og partienes hjemmesider, interesseorganisasjonenes uttalelser og analyser fra nøytrale analytikere og faktaprodusenter fyller ut bildet. Kommunenes nettsteder er ofte langt mer nøkterne og korrekte i innhold enn hva lokalavisa velger å skrive om. Det siste gjelder ikke SSB i samme grad som tidligere. Prokuratorknepet med å endre formuesbegrepet i økonomisk statistikk slik at man skulle få inntrykk av mer ulikhet og de rike på fremmarsj i Norge, var opplagt motivert av enkeltmedarbeideres ønske om å påvirke samfunnsdebatten. Heldigvis har de fått faglig motbør så det holder.

Slåss for sine kommersielle interesser

Jeg har skrevet det før: Norske medier slåss i dag for sine kommersielle interesser, de vil først og fremst vekke oppmerksomhet, og da er det ikke så nøye med midlene og metodene, bare det blir mange "klikk". Antall "klikk", altså tallet på lesere som har valgt å kaste øynene på et oppslag, brukes i forhandlinger med annonsører. Derfor tyr man til titler og artikkelinnhold som vekker sterke følelser og reaksjoner. Mye av stoffet er typisk "ukebladstoff" som vi sa i gamle dager. Ord som krig, kamp, krise og katastrofe glir inn i tittelspråket også der de ikke hører hjemme. Det er utrolig hvor mye folk "frykter". Språket er forflatet og oversvømmet av klisjeer.

Det er ingen lystelig utvikling. Det eneste som hjelper, er at lesere får nok og sier opp abonnementet. Det er ikke sikkert savnet vil bli så stort.

lørdag 3. oktober 2020

Fleip om kongehuset

 Vanligvis omtales vårt kongehus med respekt, tillit og kjærlighet. Et eklatant brudd med tradisjonen og folkeskikken kunne vi merke oss i Aftenposten lørdag 2. oktober, der avisens forholdsvis nylig tiltrådte politiske redaktør omtaler den høytidelige åpning av Stortinget dagen før. Kjetil B. Alstadheims kommentar, kalt "skisse",  er breddfull av fleip, syrlighet og nedlatende bemerkninger pluss "inside information" fra pressebenken med "avsløringer" av kongelige bommerter gjennom de siste tiårene  - mens monarken leste årets trontale. I disse dager er vår monark syk, og kronprinsen har overtatt Kongens plikter. Den politiske redaktørens raljeringer kunne ikke kommet på et mer upassende tidspunkt.

Den journalistiske begavelsen Alstadheim kan nemlig fortelle oss at denne gangen var det en "vikar fra slottet" som leste regjeringens programerklæring. HKH Kronprins Haakon, som var der for første gang i rollen,  hadde riktignok følge av moren sin, får vi vite. Som om det dreide seg om en umyndig person som måtte ha følge av en voksen. Aftenpostens politiske redaktør sammenligner kronprinsregenten med "fung. ass. i Helsedirektoratet, altså en slags monarkiets Espen Rostrup Nakstad". Sammenligningen er riktignok ikke helt korrekt, for "Nakstad har tross alt ikke arvet jobben".

Viktig observasjon

Fleipen i kommentaren slutter ikke der. Nei, den politiske redaktøren, som den skarpe observatøren han er,  hadde fått med seg at kronprinsen "fiklet litt med å få av seg de hvite skinnhanskene før han tok fatt på talen." Og at han var "hjemmekontoristenes kronprins" med et 17.635 kvadratmeters slott til disposisjon, to fritidsboliger i samme kommune og eget skip å dra på norges-ferie med."

Trontalen var i år kortere enn vanlig. Aftenpostens politiske redaktør ramser opp talens lengde gjennom tidene, og kommer med den nyttige opplysningen at Kong Harald i 2015 kom til å hoppe over en side. "Av hensyn til kongen ble trontalen krympet til under 1000 ord i 2017", får vi vite.

Deretter raljerer Alstadheim over trontalens faktiske innhold. Den var jo innom både klima og skatt og inkludering, og så fant regenten det for godt å minne om Corona-tidens hygieneregler. "Og husk på meteren, leste fung. metermonark". Aftenpostens politiske redaktør påpeker likevel at kronprinsen ikke hadde meterstokk med seg. "Det eneste han var bevæpnet med, var bare en sabel. Så han kom litt til kort", avslutter redaktøren sin syrlige kommentar.

For liten for skoene

Det hører med at "skissen" i landets største aviskonsern er illustrert med en tegning der kronprinsregenten er plassert oppe i en alt for stor sko. Alle skjønner jo hintet om at kronprins Haakon Magnus ikke helt behersker rollen.

Hvilken reaksjon kan vi vente oss på Slottet, tro? Der vil man nok utad smile tappert og si at "dette var jo morsomt". 

Tja. Mange av oss andre vil si det som det er: En ufin, ekkel og guffen synsing som avisen kunne spart seg. Innhold og form er av en karakter som sikkert er gjennomlest av ansvarlig redaktør og godkjent av henne. Hun som er ansvarlig i en "liberal-konservativ" avis. Utenom de to regner jeg med at andre journalister og monarkiets fiender generelt vil godte seg. Alstadheims kolleger vil sette opp det urbane hånfliret, og klappe ham på skulderen (eventuelt ved albuberøring) i avisens kantine. Det vil oppmuntre andre til å gå videre i samme spor. Vi har mye å glede oss til.

Vil Aftenposten også ta den samme tonen  under en enda mer alvorlig nasjonal krisesituasjon? Alt kan jo fleipes med, ikke sant?