lørdag 8. juni 2019

Ja til egen FN-domstol mot IS-krigere

Sverige tok forleden et prisverdig initiativ for å få FN til å opprette en egen IS-domstol med sikte på å innlede rettssak mot IS-krigere (fremmedkrigere) og deres støttespillere. De vil da kunne bli anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, terror, drap, tortur, voldtekter og andre brudd på menneskerettigheter.
   Det er også naturlig at domstolen får fast tilhold i et land i Midt-Østen. Israel eller Jordan ville være et godt valg. Ved å være fysisk til stede nær den regionen der forbrytelsene fant sted, er det lettere å finne frem bevis og vitneutsagn. Etter internasjonale normer bør gjenlevende IS-krigere bli dømt individuelt, ikke kollektivt.

Folkemord
En spesiell type rettssak må reises mot de som sto bak drapene på yessidene siden det her dreide seg om etnisk rensning - folkemord. Dette har sine paralleller i lignende rettssaker etter konfliktene i Rwanda-Burundi og på Balkan på 90-tallet. Også her trådte FN til med særdomstoler.
   Sveriges intiaitiv får økende støtte i mange land, både innenfor og utenfor Europa. Norge har sagt seg interessert og støtter Sverige.
   Det er logisk og rettferdig at også IS-kvinnene blir satt under tiltale for medvirkning, for aktiv støtte til propaganda og spredning av fake news. De kvinnelige fødemaskinene gjorde det lettere for de mannlige krigerne å konsentrere seg om "krigsinnsatsen" og styre det islamske "kalifatet". Mange av dem forlot frivillig sine hjem i vestlige, demokratiske velferdsstater (som de brøt med i forakt) og må ta konsekvensene deretter. Ingen av dem kan skjule seg bak floskler som "humanitær innsats".

Ikke velkomne
De skal selvsagt ikke ønskes velkommen hjem før FN-domstolen har dømt dem, og de har sonet - i Midtøsten. Jeg regner med at fengselsstraffene og soneforholdene blir lagt til rette i henhold til FN-baserte internasjonale minimumsnormer - også for IS-familier eller -kvinner med barn.
   Vi vil ikke ha dem tilbake til Norge før soningen er over! Både mannlige og kvinnelige IS-krigere og -sympatisører utgjør en sikkerhetsrisiko i de vestlige samfunnene de forlot. Selv om de "angrer" eller beklager. Ingen vet hva som egentlig sitter i hodene deres. PST og Forsvaret har mer enn nok av andre oppgaver i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Ikke Syria-farere
Jeg ser at enkelte "forskere" forsøker seg med en eufemistisk sjarmoffensiv i debatten, og kaller IS-krigerne og deres familier for "Syria-farere". Det er ikke måte på omfavnende armbevegelser i enkelte leire. Forbrytelsene blir skjønnmalt gjennom en nøytralisering av ordbruken. Stakkar - de ble jo påvirket av noen, de ble hjernevasket og kan ikke lastes for de standpunkter som ble tatt om å støtte den islamske staten. Kanskje sto de i "utenforskap" og var avvist, eller isolert i omgivelsene. Klart det da var naturlig at de ble IS-krigere! Med litt pen behandling og omskolering blir de helt sikkert "som oss" etter en tid...
   Dette sprøytet får vi tåle å lese og høre om, men har liten relevans.

Muslimer hjem til muslimer
Noen land har allerede tatt beslutning om å ta IS-krigerne tilbake. Det gjelder først og fremst land med sterke eller dominerende muslimske befolkninger og miljøer. Det er klart at der har man helt andre virkemidler og muligheter for omskolering, og særlig med sosial og religiøs påvirkning i en normaliseringsprosess. Imamer, storfamilier og klaner har helt andre muligheter for sosial kontroll og represalier - om nødvendig.
   Det er å håpe at FN-domstolen blir besluttet opprettet, og at opprettelsen kommer raskt. Før og mens det skjer, må man selvsagt sette inn langt større ressurser for å forbedre leveforholdene i interneringsleirene, spesielt med ernæring, medisinsk behandling og skolegang for barn.

søndag 26. mai 2019

Reddes kloden gjennom streik?

Så har det vært skolestreiket igjen. I et godt planlagt og regissert internasjonalt opplegg lagt til rette av aktivistorganisasjoner og "bevegelser", og heiet på av voksne politikere som tror de har egennytte av det - og selvsagt formidlet av lettlurte medier. Ingen er så lette å få på kroken i slike forbindelser enn journalister. Bare begivenhetene har nok drama i seg og er salgbare nok (egner seg for bildedekning, videosnutter og får et stort antall "klikk"). Men da må påstandene og beskyldningene være tilstrekkelig emosjonelle, kontroversielle og polariserende. Og det er de jo.
   Så kommer i tillegg (hos de streikende) den gode følelsen av "å gjøre noe", være del av en mektig massebevegelse. Være med i et høyrøstet talekor. Kunne samle seg rundt enkle og begripelige slagord som lover enkle løsninger. Eller bare følge flokken og stimen ut av klasserommene. Dessuten har man vært med på noe spennende, litt "ulovlig", en artig stunt, et event. Noe å minnes i voksen alder. Litt 68`er-aktig.

Selvsagt er de redde
Jeg tviler ikke på at en del av demonstrantene og skolenekterne i korte øyeblikk innimellom skole, fritidssysler, reiser og parties faktisk er engstelige for egen framtid på jorda, nærer alvorlig bekymring for et forurenset oppvekstmiljø, redusert naturmangfold, og som tror løsningen ligger i en begrenset, 1,5 grads gjennomsnittlig global oppvarming. De er lært opp til å tro på dette termostatprinsippet. I en atmosfære ribbet for  motforestillinger har voksne menesker påvirket dem uten oppfordring til kritisk vurdering. Men de kan også være ofre for et kynisk politisk spill av voksne som vil utnytte PR-effekten av det som skjer.
   Dette er del av en generasjon som er blitt fortalt omatt og omatt at alle våre klima-eksistensielle problemer er menneskeskapte, med særlig fokus på fossil energi. Da er det lett å forstå at de knytter neven mot olje- og gassproduksjon og mener ensidig nedleggelse av norsk utvinning ("gå foran med et godt eksempel") er begynnelsen på den endelige løsningen.

Liv og lære
Jeg antar likevel at et flertall av de unge skolestreikende denne og de neste somrene vil følge med foreldrene til varmere strøk i behagelige flyseter, eller drar på slektsbesøk innenlands i familiens diesel- eller bensindrevne biler - det er tross alt flest av slike fortsatt. Eller de kan selvsagt velge å kjøre kollektivt - på skinnegang som er produsert i fjerne lands forurensende fabrikker - eller på veier hvis faste dekke så absolutt er et produkt av oljeråstoff.
   Noen har forstått at her er det noe som kan omgjøres til politisk klingende mynt: Dagsavisen utbasunerer i et oppslag at de unge "streiker mot Erna". Man gjemmer bort at hadde de rødgrønne vunnet valget for to år siden, ville det vært en Støre-regjering som hadde fått "skylda". Det er forsvinnende små forskjeller i miljø- og klimapolitikken mellom regjeringsalternativene. Norske ansvarlige politikere vet utmerket godt at Norges og EUs klimamål er dristige og ambisiøse. I Norge brukes så mange titalls budsjettmilliarder for klimaformål at vi saktens trenger å hanke inn de oljemilliardene demonstranter og streikende sier nei til. At oljefondets avkastning samtidig går til å holde det norske velferdssamfunnet oppe - i dag og i de unges senere voksentilværelse - skyves inn i en mørk krok.

Bedre og renere alternativer
Verre er det at de aktivistiske ungdomsorganisasjonene bak skolestreiken hverken er kløppere i matte eller andre realfag. Som andre enn jeg har påvist, er alternativet til for eksempel norskprodusert gass kull som forurenser dobbelt så mye som gass. Takket være norsk eksport av gass klarte Storbritannia nylig å ha sin aller første kullfrie uke - for første gang siden 1882. Med norsk energieksport vil Storbritannia nå sitt mål om å bli helt kullfri innen 2025. Ønsker virkelig norske klima-aktivister at land skal bruke miljøfiendtlig kull fremfor gass? Det er i så fall et direkte klimafiendtlig standpunkt.
    Vi må ikke komme dithen at skrekkscenarier, dommedagsprofetier og krisemaksimering skaker opp følelsene slik at de sperrer for fornuften. Løsninger finnes i rasjonell tenkning, ny viten og renere teknologi (dersom man tror på de verste scenariene og klimamodellene). I Norge og i Europa går faktisk forurensning av CO2 ned. Dersom noe skulle bekymre oss, er det at i folkerike land som India og China går bruken av kull rett til værs. Den indiske nylig gjenvalgte statsministeren har lovet elektrisk strøm til de 300 millioner indere som ikke har det. Forberedelsene til det er alt i gang: Ny stor kullutvinning, mange nye kullkraftverk og veiutbygging over en lav sko for å frakte kullene til kraftverkene vil være nødvendig. Sol og vinn makter ikke å holde tritt med det politiske løftet.

Tar heller en norsk en
Men det er langt, dyrt og brysomt å kjøre kollektivt til India og China i en skoleferie som streikende om man vil demonstrere mot myndighetene der. Så da tar man heller "en norsk en" og protesterer sammen med innenlandske aksjonister som sørger for bestilt TV-dekning. Eller heiarop fra MDGs hovedorgan i Norge, også kalt Aftenposten.
   Norge og Norges befolkning er ansvarlig for rundt 1 promille - én tusendedel - av verdens samlede forurensning, som  stort sett kalles CO2-utslipp. Vi produserer verdens reneste energi gjennom vannkraften. Vi har en gasseksport som sørger for lavere forurensning i andre land der gass kan  erstatte mye, mye mer forurensende energibærere. Tror man at kloden er undergangen nær pga spesifikke former for energi, bør norske milliarder brukes i folkerike land der problemene er størst, ikke vansire norsk natur med vindmøller.

Ta forsøplingen på alvor
Ønsker man å ta forsøplingen av havet på alvor, er det ikke den innenlandske bruken av plast, vårt system for innsamling av plast med gjenvinning og gjenbruk, som er hovedutfordringen, men kastingen av plast i vassdragene i de landene og verdensdelene som står for ni tiendedeler av problemet. Det er de ti største elvene på jorden som transporterer plasten ut i verdenshavene. Skal bruk av norsk bistand på dette feltet ha noen mening, bør oljemilliarder settes inn i land som India, Vietnam, China, Egypt, Sudan og Kongo. Men det krever altså bevilgning av oljemilliarder de skolestreikende vil fase ut fortere enn svint.
   Skolestreikens hovedparoler går løs på "de voksne" generelt og myndighetene spesielt. Kravene er passe omfattende og intetsigende - "dere må gjøre noe". Dyktige aktivistveteraner i den politiske voksengenerasjonen vet å utnytte følelser, angst og desperasjon - mens andre politiske ledere dilter med og tør ikke annet enn å dulle med demonstrantene.
   Det er ikke spesielt imponerende.

søndag 12. mai 2019

Står væl`a til påske?

"Radikal åpenhet er veien å gå for journalistikken" er overskriften på en kommentar i Aftenpostens søndagsutgave søndag 12. mai. Ja, ja, tenker jeg, det er vel en av disse pliktskyldige og veldig korrekte basunstøtene som norske main stream media lirer av seg med ujevne mellomrom - og fortsetter som før.
   Men interessen våkner under lesning. Kommentaren er ikke skrevet av et tilfeldig medlem av avisens  tallrike og selvsikre kommentatorkorps, men av selveste nyhetsredaktøren - Tone Tveøy Strøm-Gundersen. Da må det være synspunkter som på forhånd er drøftet internt og til en viss grad styrende eller veiledende for avdelingsredaktører og journalister - en slags prinsipiell marsjordre?
   Kommentaren starter med å konstatere at den delen av mediene Aftenposten selv representerer er under angrep. Et sitat fra et amerikansk journalistorgan er utgangspunktet: "Journalister har alt for lenge trodd at vi har en unik tilgang til selveste sannheten. Hvis andre ikke ser det eller vil akseptere det, finner vi journalister likevel nok forklaringer til å forsvare våre publiseringer."

Nostalgi?
Etter nostalgisk å ha minnet om tiden med evig samrøre i Tostrupkjelleren og "de geniale og ustyrlige" revolverjournalistene som var før, konstaterer nyhetsredaktøren at journalistikken nå står mot mye større utfordringer enn at den har mistet de ustyrlige. For nå er jo samrøret på bakrommet blitt løftet ut i offentligheten. Og, dette er helt sentralt: "Folk vil vite hvorfor vi velger den ene saken fremfor den andre. Hvorfor vi navngir en som er dømt for økonomisk kriminalitet og ikke en overgriper. De vil vite hvorfor vi bruker tid til å rette opp feil, og hvorfor vi gjemmer bort korrigeringene våre. De vil vite hvordan vi styrer etter våre egne etiske retningslinjer".
   Tone Tveøy Strøm-Gundersen mener de små skritt mot mer åpenhet ikke holder til å bevare tilliten. Hun mener Aftenposten og lignende medier må gjøre mye mer.
   Jeg merker at egne øyebryn umerkelig heves og at årvåkenheten skjerpes: Hva kommer nå?

Den eneste sannhet
Nyhetsredaktøren siterer igjen Kyle Hope i Columbia Journalism Review: "Journalistikkens neste store prosjekt må være å avsette seg selv som forvalter av den eneste sannhet." Strøm-Gundersen fortsetter for egen maskin: "For oss som driver med journalistikk i Norge, betyr det at vi må være villige til å lete etter nyanser, forklaringer, kontekst, motstand og gi leserne fullt innsyn i alle sioder av sakene vi skriver om. Journalistikken må se til høyre og venstre og være oppriktig interessert i å få frem mange perspektiver, rett og slett fordi debattene blir bedre av det."
   Jøss, tenker jeg, er dette virkelig gjennomarbeidede tanker som får praktiske konsekvenser for Aftenpostens journalistikk? Er en snuoperasjon på vei? Nyhetsredaktøren innrømmer at man ikke har klart særlig godt å bekjempe inntrykket av at det eksisterer et samrøre mellom journalister og politikere i Oslo. "Men alt dette må det være orden på når vi skal diskutere metodene våre offentlig. God, grundig og etterrettelig journalistikk vil overleve med radikal åpenhet. Det eneste vi risikerer, er at den blirt bedre."

Praktiske konsekvenser?
Det er fullt mulig å nikke anerkjennende til nyhetsredaktørens synspunkter. Men vil hennes refleksjoner få noen praktiske konsekvenser i hverdagen? Vil vi se flere nyanser i klima- og miljødebatten enn MDG-journalistenes monomane kampanjejournalistikk? Vil vi se flere nyanser i Aftenpostens forsvarskritiske oppslag som sjelden fremhver forbedringer, høyere bevilgninger og en vilje til å bevege seg mot NATOs toprosentmål? Vil vi se oppslag som beskriver de faktiske og positive virkningene av regjeringens arbeid mot lavere ledighet og sysselsettingsvekst, inklusive fokus på de 20 prosent av industribedriftene som nå sliter med for skaffe seg nok kompetente medarbeidere? Vil vi se de store typene om forbedringer i pakkeforløp i helsevesenet, lavere fravær i de videregående skolene, lærerne som flokker seg om videreutdanning, de mange nye lærlingeplassene, den positive utviklingen i kampen mot arbeidskriminalitet? Vil vi kunne lese at andelen midlertidige stillinger i norsk arbeidsliv er på samme nivå som under Stoltenbergregjeringen, eller litt lavere?

Lever  med tvil
Jeg har mine tvil. Jeg har også mine tvil om andre stemmer vil slippe til i debattspaltene, andre enn hærskaren av professorer emeritus som tviholder på de riktige meningene fra den gang de var i arbeid, andre stemmer enn generalsekretærene, fagforeningslederne og partilederne som har klippekort på spalteplass. Vil andre forskere og virkelige vitenskapsfolk slippe til med nyanser i klimadebatten? Tør Aftenposten slippe til kritikere av halleluja-ropene rundt skolestreik og symbolaksjoner? Vil man lete etter nyanser, forklaringer, kontekst og motstand?
   Vil Aftenposten trykke spørsmålstegn rundt avisens krampaktige kritikk av Facebook, Google og lignende debattarenaer - oppslag som oser av kommersielt underliggende motiver? Vil man slippe til andre synspunkter på de landsforræderske sidene ved Wikileaks, Mannings og Assanges målrettede og velregisserte lekkasjer?

Kritisere FN?
Tør man slippe til kritiske røster mot en del FN-vedtak som opplagt ikke er i Norges, Europas eller menneskehetens interesse? Eller fortsetter man å støtte FN i ett og alt - en lang norsk tradisjon fra Trygve Lies dager ("FN har sagt det..."). Våger man å rette et kritisk søkelys også mot Israels fiender og deres kyniske, krigerske oppførsel og nådeløse terrorisme? Vil vi se motforestillinger mot biskopers og flere store frivillige organisasjoners politiske engasjement - i ni av ti tilfelle rettet mot Solbergregjeringen?
   Eller blir det som før? Den som lever, får se.

torsdag 25. april 2019

På tide med bompengeopprør

Mange region- og lokalpolitikere skjelver i buksene om dagen. I seks større byer og i flere fylker stiller "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" egne lister ved valgene den 9. september. Oppslutningen om folkeaksjonen er høy og stigende, litt avhengig av hvor hardt nåværende og kommende bomstasjoner rammer "folk flest". I Bergen viser en meningsmåling at 16,9 prosent av velgerne heier på FNB.
   I Oslo kan FNB-listen føre til at det rødgrønne flertallet trues. Byrådet har gjort seg upopulært for flere politiske og ideologiske grep: Innføring av eiendomsskatt som slett ikke bare rammer "de rike", har ikke vært noen suksess og ikke ført til bedre standard i for eksempel eldreomsorgen. Budsjettet til skolesektoren er så stramt at skolene ikke får lov til å ansette flere lærere etter den nye lærernormen, til tross for mange og solide søkere (enkeltskoler har offentliggjort hvordan situasjonen er). Kampen mot privabilismen bekymrer både handelsstand og de som av ulike årsaker er avhengig av bil.

Hatet mot det private
Rekommunalisering rammer private sykehjem og barnehaver. "Privat" er blitt et fyord. Foreldre og pårørende er fortvilet over nedleggelse eller driftsnei til institusjoner som brukerne er fornøyd med. Folks frihet til å velge strammes inn eller fjernes. Situasjonen i Oslo er ikke enestående: Landet over der rødgrønne er i flertall eller har utsikt til flertall, lyder høylytte krav om å fjerne private tilbydere og virksomheter som konkurrerer med offentlige tilbud. Ordet "kommunalt" skal visstnok i seg selv romme en egen form for suveren kvalitet, økonomisk og moralsk.

Bomringene rammer mange
Mange må i løpet av en periode besøke noen eller ha viktige møter i Oslo. De skal nå betale mye, mye mer for å kjøre på veien. Verst er det for dagpendlere som bor utenfor Ring 3, kanskje i nabokommuner eller -fylker, men som på jobb innenfor bomringene. Slett ikke alle har anledning, eller får lov av arbeidsgivere, til å unngå rushtiden.
   For disse siste blir datoen 1. juni en skrekkdag. Da innføres 83 nye bomstasjoner i Oslo, og det betyr 226 kroner for å kjøre tur-retur mellom Lillestrøm og Sandvika - 60 prosent mer enn i dag. Selv om man tar hensynt til bombrikkerabatter og "tak" på antall passeringer, blir månedsprisen for en pendler 3.888 kroner i måneden - eller drøyt 45.000 kroner i året.

Svir mest for lavtlønte
Det svir selvsagt mest for dem med lavest lønn. La meg også nevne at dersom man eier en eldre varebil på over 3,5 tonn, blir prisen én vei inn til sentrum av Oslo på 297 kroner ifølge de nye takstene fra 1. juni. Stakkars håndverkere og servicefolk som skal utføre oppdrag i indre Oslo - og for de private oppdragsgiverne som får påplusning på regningen til en reparasjon eller renovering av bolig...
   Hele systemet med bompenger er usosialt og moralsk forkastelig. Pengene som bilistene i tilfellet Oslo må betale, går i hovedsak ikke til bedre veier, bedre fremkommelighet, mindre køer og stress: Nei, her skal skje en kryssubsidiering over en lav sko. De neste 17 årene skal bomstasjonene i Oslo-området hanke inn 87 milliarder kroner. Av dette skal bare 15 prosent brukes på vei, omtrent like mye skal brukes på sykkel, mens 72 prosent av bompengeinntektene skal gå til investeringer og drift i kollektivtransporten.

Miljøpartiet De Gale
Miljøpartiet De Grønne (på folkemunne kalt "miljøpartiet de gale") har erklært krig mot privatbilismen og vil tvinge folk over til kollektivtransport og sykkel. Samtidig kjemper de med nebb og klør mot E18-utbyggingen vestover mot Bærum og Asker, altså den strekningen bilistene kjører på når de betaler. Borgerlige partier har dessverre også undertegnet på den justerte Veipakke 3 for Oslo og Akershus, men deres hovedhensikt er iallfall å finansiere storstilte transportprosjekter som veiutbygging for å få ned køene mot Oslo. Dessverre har de måttet svelge adskillige kollektiv- og sykkel-kameler for å få det til.

Arbeiderpartiet har latt seg presse
Arbeiderpartiet heller mot MDG-synet, men partiet i Oslo og Akershus er splittet i forhold til veiutbyggingen vestover. Uansett har man gått med på den reviderte Oslopakke 3 etter press fra de røde i bystyret - en påminnelse om hva som kan skje om MDG, Rødt og SV kommer på vippen i store og små kommuner etter høstens valg. Frp har vært konsekvent imot Oslopakke 3 som innfører de 83 nye bomstasjonene fra 1. juni. Man reagerer - som bilistene - mot at de skal betale for nye T-banevogner, flere bussavganger og sykkelveier.
   Oppsummert: De som er imot bompenger, mener de med rette trenger bilen i hverdagen. De som heier på flere bommer, vil bruke bompengene til å bekjempe privatbilismen. Det er ingen tvil om hvor min sympati ligger. Folkeaksjonen bør bli en vekker for borgerlige partier. Byvekstavtaler med Staten på de premissene som foreligger, bør man vurdere svært nøye og svært kritisk.

Forsvaret trenger mottiltak

Det er ikke utstyr som bedre fanger opp og "beviser" at russerne står bak jammingen av GPS-signaler og annet hærverk Forsvaret trenger, men utstyr som "jammer" tilbake og påfører det russiske forsvaret og sivilsamfunnet på den andre siden av grensen skade og usikkerhet.
   Det er det eneste språket Putin-Russland forstår.
   Flere forsvarskanaler (bl, a. Norges Forsvar nr. 2-2019) melder om at Finnmark om kort tid får sin første målestasjon for å kartlegge forstyrrelser på GPS-signalene. Årsaken er den stadige jammingen av signalene som kommer fra Russland. Fly både i Norge og Finland har gjentatte ganger mistet GPS-signal på grunn av jammingen. Også andre brukere av GPS i Øst-Finnmark har opplevd det samme.
  Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er begeistret for det nye utstyret fordi det med større nøyaktighet kan registrere hvor forstyrrelsene kommer fra. Det vil bli nødvendig med enda flere stasjoner for å kunne krysspeile. Mobile peilestasjoner på biler kan også benyttes.
   Andre kilder forteller at jammingen har et større omfang enn mange er klar over, og at Øst-Finnmark har opplevet ukevis med forstyrrelser. I 2018 skjedde det i til sammen seks uker. Ikke alle periodene samsvarte med nasjonale eller NATo-øvelser.
   Skal vi sitte rolig og vente på at denne jammingen opptrer gang på gang? Det er bare én fornuftig grunn til at norske målestasjoner har noen hensikt: Vi kan finne ut av et mønster, og eventuelle hvor faste installasjoner befinner seg - de som skal slås ut i en konflikt.
   Men det aller mest effektive er å sørge for jamming østover hver gang russerne selv avvikler øvelser eller foretar omgrupperinger. Helst bør vår egen/NATOs kapasitet overgå russernes. De må oppleve problemer, ja, en "jammingens terrorbalanse" som gjør at de kvier seg for å forstyrre vestover.
   Hvis ikke, vil det russiske forsvaret bare fortsette som nå, og øke aktiviteten. Diplomatiske forsøk på overtalelse til å la være, nytter ikke. De skjønner bare ett språk: Motmakt, det å bli påført uakseptable problemer selv.

tirsdag 23. april 2019

Nettopp derfor, Dagsavisen

Arbeiderpartiets hofforgan (og SVs og Rødts), Dagsavisen, er bekymret for grasrotopprøret mot bompenger og rushtidsavgifter, og mener at "de seriøse partiene må slå ring rundt bompengene". Sjelden har jeg støtt på et mer eklatant eksempel på elitearroganse og manglende kontakt med livene til folk flest. Avisens lederskribent synes å være aller mest urolig over at partilistene som er dukket opp i en rekke kommuner og fylker, skal true utsiktene til rød seier ved kommunevalget i de større byene våre.
   Mest illevarslende er utsiktene i Oslo. "FNB stiller også liste i Oslo og byrådspartiene er bekymret. Oslo får nye bomstasjoner i juni som ledd i finansieringen av Oslopakke 3. Timingen kunne ikke vært dårligere med tanke på valgkampen."

Langt fra hverdagslivet
Nemlig! Så kommer en blanding av trøstens ord og forklaring som får meg til å innse hvor langt fra folks hverdagsliv avisen befinner seg: "Oslos velgere er blitt vant til å betale bompenger. De vet at pengene går til å finansiere kollektivtilbud, gang- og sykkelveier og helt nødvendige veiprosjekter".
   Der kom lederskribenten i skade for å treffe spikeren på hodet uten helt å skjønne det: Det er nettopp derfor bilister reagerer - når bompengene går til å finansiere andre formål enn veien de kjører på. Hvorfor skal en bilist betale for et kollektivtilbud som vedkommende kanskje sjelden eller aldri benytter? Hvorfor skal vedkommende betale for en gang- og sykkelsti parallelt med veien når han eller hun ikke sykler eller går der?

Brukeren betaler
Det logiske burde jo være at den som går eller sykler på denne stien, betaler for sin bruk av den - ikke bilisten som kjører parallelt noen meter unna ("brukeren betaler", akkurat som "forurenser betaler"). Den som kjører kollektivt, får finne seg i litt økt billettpris på bussen eller T-banen for å oppnå enda bedre tilbud. I stedet har noen "smarte" politikere funnet ut et system for kryssubsidiering som hverken er logisk eller moralsk akseptabelt.
   Det er nettopp tendensen til at formålet med bompenger eser ut og blandes sammen med andre offentlige utbygginger motstanderne reagerer mot. De kan la seg overtale til å betale bompenger på en vei som øker standarden, reduserer tidsbruken og gir færre trafikkuhell og ulykker. Der er det en direkte sammenheng. Spesielt gjelder det hvis det samtidig finnes alternative veier der man bruker lengre tid, men slipper bompenger. Da har man et valg. Men å bidra til å finansiere helt andre ting? Nei!

Bommen fjernes etter en tid
Bomveibrukeren vet også at perioden for betaling en gang løper ut. "Bommen" fjernes når veistykket er nedbetalt. Man kjører da videre på den samme veien - gratis. Dette har skjedd mange steder rundt om i Norges land. Her på Østlandet er Lierbommen et godt eksempel.
   Av samme grunn er undertegnede dypt uenig i å erstatte bompengefinansiering med en form for veiprising: Den blir et fast, permanent "luresystem" som aldri blir opphevet, en snikinnføring av skatt og avgift som blir beholdt til evig tid. Forbindelsen mellom bruk og betaling blir diffus. Veiprising blir en fiskalinntekt.

Offentlig oppgave
Utbygging av samferdsel og infrastruktur er og blir en offentlig oppgave. Det er det vi betaler skatt for, i tillegg til alle de andre gode fellesoppgavene som skatt på inntekt, formue og moms skal dekke. Bompenger og veiprising må ikke bli en snikinnføring av et høyere skattenivå.
   Slipp Offentlig Privat Samarbeid (OPS) til i mye større utstrekning, både på veiene våre og på andre offentlige saksområder. Da blir ressursene brukt effektivt, og nødvendige prosjekter kommer raskere.

torsdag 18. april 2019

Gode tider for dobbeltkommunikasjon

For relativt kort tid siden var det stort sett bare Fremskrittpartiet som ble beskyldt for å drive med "dobbeltkommunikasjon". Til tross for at partiet har vært et trofast og stabilt medlem av Solbergregjeringen helt siden 2013, har partiet Frp - og i noen tilfelle deler av stortingsgruppen, av og til fremmet synspunkter og kringkastet standpunkter som står i strid med både regjeringsplattformer og aktuell politikk. Det har skjedd midt oppe i hissige offentlige debatter og der partiet synes dets regjeringsmedlemmer har gitt for mye etter i interne diskusjoner rundt Kongens bord.
   Det har skapt litt usikkerhet i noen saker. Siv Jensen har som regel holdt kjeft og latt andre i partiapparatet eller i Stortinget slått til lyd for partiets primærstandpunkter. Eller fylkeslag og lokalpolitikere har tonet et annet flagg enn det som vaier på regjeringsskuta.
   Beskyldningen om dobbeltkommunikasjon - tale med ulike tunger i ulike retninger - har vært et yndet angrepspunkt fra opposisjonen. "Hva mener egentlig..."

Brukes også av andre
Men denne PR-taktikken er selvsagt dypt forankret og benyttet i andre partier også, og kommer til uttrykk når "folket" setter seg på bakbeina. Se bare på det lokale bompengeopprøret i Arbeiderpartiet. Offisielt, og i landsmøtevedtatte programmer, er man for at "brukerne" av veiene våre skal betale både bompenger og rushtidsavgift. Oslo-partiet er verste eleven i klassen. Men så oppstår det aksjoner og "nok-er-nok"-protester her og der i et valgår, og plutselig er partiets ordførere mot det man offisielt er for - ja, har inngått avtaler om. Sentrale politikere som Hadia Tajik er taktisk på glid. Det oppstår en form for dobbeltkommunikasjon.

Uenighet i regjeringen?
I en aktuell kontroversiell sak står nå flere KrF-politikere frem i godhetspositur og krever IS-barna hjem. Regjeringens politikk som kollegium er nøkternt avventende. Saken er ikke enkel som snørr-og-tåre-politikere hevder. Andre stater kan ikke bare dure inn i interneringsleirene i Syria eller Irak og plukke ut egne statsborgere. En del IS-kvinner har opplagt vært aktivt medvirkende til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. I en del tilfelle bør rettergang og dom foregå lokalt i landene der overgrepene har funnet sted, eller i FN-opprettede tribunaler. "Norske" IS-kvinner bør ikke være fristikkere når det røyner på for dem.
   Barna? Opplagt et humanitært og moralsk problem som vår utenriksminister og regjeringen som kollektiv jobber hardt for å løse. Mens det skjer, lar de millioner av bistandskroner strømme inn i de aktuelle leirene for å lette den humanitære situasjonen. Det er en riktig og ansvarlig politikk.

Barnevernet bør overta
At IS-barna i utgangspunktet må fjernes fra sine mødre og overtas av barnevernet ved hjemkomst, mener jeg er riktig, iallfall i en overgangsperiode mens mødrene blir "screenet" og forhørt om deres rolle i terrorkrigen de aktivt har deltatt i - til dels med høyrøstet applaus. For hva slags gift vil de sprøyte inn i barnas hoder etter hjemkomst til Norge? Det var ille da Aftenposten rapporterte om kvinner i sorte burkaer som oppfordret sine barn til å steine andre kvinner som hadde kastet burkaen eller niqaben - i en interneringsleir. Fanatismen og ekstremismen var tydeligvis ikke på retur.

Ingen god sammenligning
De historieløse og kunnskapsfattige blant oss sammenligner situasjonen for IS-mødrene og deres småbarn med "tyskerbarna" og deres mødre etter annen verdenskrig i Norge. Sammenligningen er bortiveggene. Tyskertøsene, med eller uten barn, dro ikke ut i aktiv krigstjeneste sammen med fienden. De dro ikke begeistret til Østfronten. De utførte stort sett ikke landsforræderske oppgaver annet enn å "ligge med fienden". Noen ble dypt og inderlig forelsket i en tysk soldat eller offiser. Der er det vanskelig å dømme. Og selvsagt skulle ikke barna i etterkrigstiden lide for mødrenes feiltrinn, de har så absolutt et krav på beklagelse og unnskyldning - som de har fått.

Bot og bedring?
De aller fleste nordmenn er modne og overbærende nok til å ta imot eventuelle IS-barn og gi dem en god oppvekst og verdig behandling, når den tid måtte komme. IS-kvinner som i praksis viser anger og innordner seg norske samfunnsverdier og etiske holdninger, må finne nåde for rett. Men så var det problemet med å få fastslått dette. Hvem skal "overvåke" dem i en overgangstid?
   Uansett kan det være i IS-kvinennes interesse - faktisk - å bli værende (under verdige og humanitært akseptable forhold) - i Midt-Østen i en tid fremover. Oppslagene om de blodige ugjerningene begått av IS-krigerne med støtte fra deres kvinner vil langsomt, men sikkert forlate førstesidene. Våre daglige påminnelser om hva de var med på, vil svekkes etter hvert som tiden går. Vi så det godt under rettsoppgjøret etter 1945: De som fikk sine saker opp for retten de første årene, fikk mye strengere straffer enn de som ble rettslig gransket mot slutten av 1940-årene og tidlig på 50-tallet. Da var offentligheten ikke så interessert lenger. Norge og Europa gikk inn i gjenreisningstiden.

søndag 14. april 2019

Ytringsfriheten trues fra venstre

Steve Bannon heter en amerikansk høyreideolog, Tea Party-tilhenger, medieleder, filmskaper og i 2016 sjefstrateg i Donald Trumps valgkampledelse. I en kort periode var han til og med medlem av USAs nasjonale sikkerhetsråd. Bannon er i tillegg kjent for å være stemmen til "alternativ-høyre", en sterk kritiker av etablerte medier og dessuten innvandringsskeptiker og en høyrøstet motstander av oppholdstillatelse for borgere fra visse muslimske land. Med andre ord en farlig, motbydelig og frastøtende person i mange menneskers hode. Etter den suksessrike valgkampen for Trump har han lagt ut på turné i Europa der han skal gi råd til høyrepopulistiske partier både generelt og i forbindelse med valget til Europaparlamentet i EU spesielt.

En viktig person
Med andre ord en innflytelseserik og viktig person. Nå er Steve Bannon invitert til de årlige Nordiske Mediedager i Bergen 8-10. mai. Han skal intervjues på åpen scene den ene dagen, og dagen etter skal han delta i en paneldebatt kalt Aarebrot-samtalen. Her vil han få anledning til å forsvare sine synspunkter - og bli motsagt av andre paneldeltagere.
   Så langt et greit opplegg, kjent fra frie mediers og demokratiske arenaers lange og robuste tradisjoner i hele den vestlige verden. Men for den årlige konferansen i Bergen er det oppstått et problem i den forstand at noen inviterte paneldeltagere har takket nei til debatten - fordi Steve Bannon skal være med. De vil ikke "legitimere" Bannons meninger ved å møte ham ansikt til ansikt. De boikotter hele greia. De mener Bannon aldri skulle vært invitert, han burde ikke bli gitt en "plattform" der hans giftige og ufyselige ideer og synspunkter kan spres fra mikrofonstativene i Grieghallen.

Fra venstresiden
Hvem er så disse som vil nekte en meningsmotstander ytringsfriheten i lille Norge? De som boikotter kommer, så vidt jeg kan se, fra venstresiden, fra de radikale intellektuelles kretser. De som villig vekk blir invitert av både medier, litteraturhus, politiske partier og andre samfunnsaktører til en åpen, fri og frisk debatt. Der de blir støttet og motsagt, hyldet og hudflettet.
   Jeg er egentlig ikke overrasket over at lederen i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, ikke vil delta fordi Bannon er der. Begrunnelsen er at han ikke vil dele plattform med denne vemmelige ytrehøyrepersonligheten. Han synes det er meningsløst og uklokt å invitere Bannon. (Jeg blir her minnet om at undertegnede i flere tiår var medlem av SOS Rasisme for å vise en symbolsk personlig  holdning mot alle former for rasisme, men det er en annen historie).
Steen er neppe noen Høyre- eller Frp-velger (kan jeg gjette på Rødt?)

På "Radikal Portal"
En annen radikaler som nekter å delta i Bergen er en som kaller seg scenekunstner, dramatiker og forfatter - Camara Lundestad Joof. Hun publiserte sin boikott på nettstedet "Radikal Portal". Joof vil ikke opptre på samme plattform som høyreekstremister med makt. Hun nekter å akseptere at det dreier seg om "to sider i debatten": "Steve Bannon vil rekruttere ytre høyre og populister til en bevegelse som ikke vil at jeg, og mennesker som meg, skal eksistere i vesten", sier hun. Med andre ord et personlig eksistensielt problem. Men kanskje hun, ved å delta, ville ha høstet sympati og applaus nettopp ut fra denne vinkelen? Jeg ville ha klappet.
   Så er det en Morgenbladet-kommentator og debattant, Mohamed Abdi, som også sier nei til å "legitimere Bannon"og nekter derfor å være med. Morgenbladet er i dag som kjent det stikk motsatte av hva navnet en gang i sto for - et liberaltkonservativt nyhetsorgan. Nå er bladet så langt ute på den radikale fløyen at det nærmest skvulper over av marxist-leninistisk tankegods.

Enig med LIM
Jeg er enig med en innsender i Vårt Land, Mahmoud Fahramand, som er medlem av LIM (Likestilling - Integrering - Samhold): "Det å være liberal og intellektuell har en annen betydning i dag enn det hadde før i tiden". Han synes det er trist for den frie meningsutvekslingen at venstre-intelligensiaen boikotter Nordiske Mediedager. Kjernen i hans argumentasjon er denne: "Det er en artig tanke - forestillingen om at det å ikke snakke med Steve Bannon medfører at hans tanker fordufter, blir borte eller ikke vil bekjentgjøres på annet vis."
   Ved å delta i NMD i Bergen ville boikottmakerne kunne gitt Bannon reell meningsmotstand, slaktet ham retorisk og intellektuelt, påvist brist i logikk og moral. Jeg undres: Hvorfor kaller "no platform"-aktivistene seg i andre sammenhenger liberale? Hvorfor kaller de seg i det hele tatt for samfunnsdebattanter når de vil innsnevre rommet for nettopp samfunnsdebatten?
   En videre undersøkelse og analyse av de konkrete personene som nå boikotter, viser at de gladelig setter seg ned med andre ytterliggående krefter for å "forstå" dem.

Intellektuelt konkursbo
I virkeligheten dreier det seg om personer på venstresiden som i denne saken avslører et intellektuelt konkursbo. De viser frykt for å stå opp mot meningsmotstandere, og innrømmer på sett og vis at egne argumenter kanskje ikke holder vann i alle sammenhenger?
   Jeg ser for meg at en viss gruppe venstreaktivister ikke vil bruke ordet og intellektet som våpen mot Bannon når han ankommer Bergen, men arrangere høyrøstede og kanskje voldelige demonstrasjoner utenfor Grieghallen eller hotellet der han bor. Det vil være helt i tråd med tradisjonene fra den siden. De vet dessuten at å demonstrere er det samme som å bestille mediedekning i main stream media. Da vil de oppnå å få oppmerksomheten bort fra Aarebrot-samtalen og hva panelet faktisk sier til og om Bannon.
   Temaet for årets mediedager er nettopp ytringsfriheten. Det er da et paradoks at noen ikke vil stille opp for å forsvare den.

Hva er NMD?
Nordiske Mediedager er Nordens største årlige mediefaglige konferanse og samler hvert år rundt 1.800 deltagere. Over 100 anerkjente foredragsholdere fra inn- og utland medvirker i rundt 40 fagseksjoner. Det blir også arrangert en NMD Ung som er rettet spesielt mot elever fra videregående skole.
   Mediedagene er en ikke-kommersiell stiftelse etablert av NRK, TV2, Bergens Tidende, Dagens Næringsliv, Bergensavisen, Bergen kommune og Universitetet i Bergen.

søndag 7. april 2019

Et dypt splittet Arbeiderparti

Å være delegat på landsmøter i politiske partier gir som regel en god følelse, ja, en "landsmøterus" som stimulerer deltagerne til valgkampinnsats der ute. Det kan umulig være tilfellet etter Det norske Arbeiderpartis lite oppbyggelige samling i 2019. Delegatene går fra hverandre etter opprivende debatter og avstemninger, harde ord mellom fløyer, uklare kompromisser og en ledelse som i store og viktige saker ble nedstemt av det som gjerne kalles "grasrota", og som i dette partiet består av sprikende virkelighetsoppfatninger og prioriteringer, by mot land, Vestland mot Nord-Norge, gassbluss mot nordlys.

Showeffekter til tross
Da hjelper det ikke at regien var profesjonell, lys- og lydeffektene overveldende og folk pliktskyldigst sang gamle arbeidersanger som ikke inspirerer lenger. Det gamle slagordet "Takt, takt, pass på takten - det er mer enn halve makten" er forlengst forduftet. Selvsagt kom man til konklusjoner, vedtak og programtekster som fra nå av for en stakket stund er partiets offisielle standpunkter. Men alle som følger med, vet at bak fasaden og under overflaten vil det foregå rivninger og interne slagsmål i rom tid fremover. Og da har jeg ikke nevnt Giske-dramaet spesielt.
   En nødløsning Jonas Gahr Støre og hans taleskrivere skjønte var nødvendig, var å kritisere, raljere over og brennmerke Solbergregjeringen. Her er kontrasten til Høyres landsmøte talende: I sitt åpningsinnlegg hugg Støre løs på Høyre 17 ganger, i Erna Solbergs landsmøtetale nevnte hun ikke opposisjonen og Arbeiderpartiet en eneste gang, men snakket om egen politikk, hva regjeringen har oppnådd og hva den ville gjøre med gjenstående problemer og utfordringer.
   Man mistenker Ap-lederen for å ha følgende tekst i margen på sitt innøvde manus: "Svakt argument her - hev stemmen!"

Tatt med buksa nede
På landsmøtets åpningsdag ble Jonas Gahr Støre intervjuet i NRKs "politiske kvarter" i radio. Han ble så til de grader grillet av en dyktig og pågående journalist at det bare ble kullrester igjen. Spesielt ble hans heftige påstander og grove usannheter i spørsmål om midlertidige ansettelser og formuesskattens utjevningseffekt avslørt for all verden:
   Under den rødgrønne regjeringen var andelen av midlertidige ansettelser 8,8 prosent, under dagens Solbergregjering 8,3 prosent (Fakta.no). Det sier litt om sannhetsgehalten i Arbeiderpartiets propaganda. Støre kunne ikke benekte tallene, men hadde, som reven, to utganger. Han la til at han også tok med "innleid arbeidskraft" i regnestykket. Men alle vet at i den gode konjunkturperioden 2005-2013 var innleid arbeidskraft på et like høyt nivå, for både olje- og byggeindustri hadde bonanza tider med oljepris opp imot 120 dollar fatet. I mange bedrifter er innleie i topperioder normalt og fornuftig.

Påstander, ikke fakta
Støre påsto at det var mindre bruk av midlertidige stillinger i Ap-styrte kommuner enn i borgerlige kommuner. Det har han ingen sikker kunnskap om, for det foreligger ikke undersøkelser om det spørsmålet, påpekte programleder Bjørn Myklebust. "Hakkespetten" Støre hevdet likevel med sin kjappe verbalintelligens at så var tilfellet. Lytterne forsto tegninga: Et knusende nederlag i diskusjonen.
   Støre gikk på et enda mer smertefullt magaplask da Politisk kvarter tok opp selskapsskattens og formuesskattens utjevnende virkninger. Støre og Arbeiderpartiet hevder hårdnakket at de rike "rykker fra" fordi de borgerlige har gitt "skattelettelser til de rike". Her vil Arbeiderpartiet reversere 8 milliarder kroner (de totale lettelsene i formuesskatten har vært langt høyere, men de vil "arbeidernes parti" altså beholde). Så sier SSB-forsker Åberget at selskapsskatten har en enda større utjevnende betydning enn formuesskatten. Så hvorfor ikke heve den? Men her har Arbeiderpartiet stemt sammen med den borgerlige regjeringen og sørget for at skatten er senket fra 28 til 23 prosent! Altså har man "gitt fra seg" muligheten til å gjøre noe som virkelig betyr noe for å redusere ulikhetene. Støre ble svar skyldig.

Flere heltidsstillinger
Han nevnte forøvrig også at der er for mange deltidsstillinger særlig i omsorgssektoren. Da kan han ikke ha lest sitt eget hofforgan de siste ukene: Dagsavisen meldte nylig at trenden nå er at det blir flere heltidsstillinger og at deltidsstillingene "vokser" i prosent. Solbergregjeringens politikk virker.
   I Politisk kvarter ble Støre svar skyldig da han forsvarte det skjøre kompromisset om vern og konsekvensutredning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja: Det viser seg (Oljedirektoratets vurdering) at der Ap sist åpnet for konsekvensutredning, der er utsiktene for oljefunn minimal. Det pipler ikke opp olje og gass der uansett. Likevel har voteringen stor symbolsk betydning.
   AUF fikk nemlig flertall for å vedta vern mot oljeaktivitet til sterk motstand fra LO og Fellesforbundet som organiserer oljearbeiderne. Allerede samme dag vedtaket ble gjort, kom de første utmeldingen av partiet, melder TV2 Nyhetene. Etter denne avstemningen er partiet betydelig svekket som industriarbeiderparti og partiet som "bygger landet". Avgjørelsen vil bli notert langs hele Vestlandskysten og andre fylker der leting, utbygging og produksjon betyr mye for sysselsettingen. Det gjelder blant annet engineeringmiljøene i Vestfold. Dessuten bryter vedtaket med programmet som i prinsippet skulle vare til 2021.

Rådyre reformer
Med knapt flertall vedtok landsmøtet at tannhelsetjenesten skal sidestilles med andre helsetjenester, en rådyr reform som partiledelsen var imot. Kanskje fordi man samtidig ønsker en skolereform som blir svært kostbar - opptil 14 milliarder kroner. Det er rett og slett ikke penger nok til både å la staten ta mesteparten av tannpleieregningen og innføre lekser i skoletiden pluss måltider. Støre vil "ta fra de rikeste" åtte milliarder kroner i formuesskatten, men dette beløpet kan ikke brukes flere ganger. Arbeiderpartiet har i virkeligheten ikke flere penger enn den borgerlige regjeringen, det viser seg i partiets alternative statsbudsjetter.

KrF er nok lykkelig nå
Dyp var splittelsen også i abortsaken, der et sterkt mindretall ønsket forlenget abortperiode fra 12 til 18 uker. Jeg tipper Kristelig Folkeparti blir mer og mer lykkelig over at partiet valgte Erna og ikke Hareides kristensosialisme, for aborttilhengerne i Ap vil helt sikkert forsøke å få flere stemmer på landsmøtet i 2021.
   AUF og andre forsvarskritikere fikk heller ikke flertall for å forlange ensidig atomnerdrustning gjennom å slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen. Ensidig fordi alle vet at Russland og China aldri går med på å skrote sitt atomvåpenarsenal. Balansert og gjensidig nedrustning er eneste farbare vei. Det forstår partiets unge brushoder åpenbart ikke.

Et splittet parti
En analyse av fløyer, radikale standpunkter og fraksjoner i disse og andre saker på landsmøtet gir i sum et dypt splittet parti. Store deler av landsmøtedelegatene er sannsynligvis medlemmer i feil bevegelse. De hører "egentlig" hjemme i Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Det tunge og trygge sosialdemokratiet står foran svekkelse og tilbakegang, slik lignende partier opplever over hele Europa. Det har flere årsaker. I Norge heter en av dem Jonas Gahr Støre, som ikke makter å løfte oppslutningen og tenne gnisten, til tross for frekke retoriske grep og en hard, splittende og polarisende ordbruk.
 

tirsdag 2. april 2019

Har Støre endelig landet?

Etter flere års vingling og dobbeltkommunikasjon kan det se ut til at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre (og ledelsen forøvrig i parti og fagbevegelse) har bestemt seg for å backe opp en av landets aller viktigste næringer og verdiskapere, olje- og gassbransjen.
   I en kronikk i Dagsavisen 21. mars gir Støre en "framsnakkingsgaranti" for olje- og gassindustrien og de som jobber der. Han gir et historisk tilbakeblikk på de viktigste næringene som har utviklet seg i moderne tid: "De som vil ha en sluttdato for olje og gass og diskuterer hva vi skal leve av etter oljen, glemmer én viktig ting: Vi stoppet ikke med vannkraft da vi fant olje. Vi stoppet ikke med olje da vi fant gass. På samme måte er det galt å sette en strek for olje- og gassindustrien i overgangen til fornybare teknologier". Han viser til dreiningen vi ser i oljeselskapenes investeringer i fornybare energiformer.

Forsvarer kompromisset
I andre intervjuer i dagene før landsmøtet har han forsvart kompromisset fra forrige landsmøte angående vern og konsekvensutredninger i området utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
   Dette er noe helt annet enn tidligere utsagn overfor AUF på Utøya - at "to tredjedeler av oljen må bli igjen på havbunnen" av hensyn til klima og miljø. Året etter denne garantien uttalte han at han var for en høy og stabil norsk oljeproduksjon. Etter å ha fått kjeft av Fellesforbundet.
   Det sikreste tegnet på at Ap-lederen virkelig har slått inn på en ny kurs, er at han nå blir angrepet av diverse aktivistgrupper som "Besteforeldre for klima".

Tre av fire
Kanskje har nyorienteringen sammenheng med en rykende fersk meningsmåling som viser at tre av fire nordmenn mener det ikke hjelper klimaet om Norge legger ned olje- og gassproduksjonen. Undersøkelsen som er distribuert av NTB er utført av Kantar TNS. Ikke uventet er innbyggerne i oljefylket Rogaland mest skeptisk til at nedlegging av norsk oljeindustri vil gavne klimaet. Her sier 85 prosent seg uenig i påstanden. Bare 13 prosent mener et slikt drastisk tiltak vil hjelpe. I det urbane og MDG-influerte Oslo er troen på nedleggelse av produksjonen og industrien klart størst, men også her er det et flertall på 58 prosent som mener at en nedleggelse ikke hjelper. 33 prosent er for nedleggelse.

Debatt på landsmøtet
Det blir sikkert debatt om disse spørsmålene på Arbeiderpartiets landsmøte denne helgen, der vi kan regne med at de radikale brushodene i AUF og støttespillere i Fagforbundet (offentlig ansatte langt fra det virkelige økonomiske liv) går til frontalangrep mot Støres standpunkt. AUF vil forøvrig at Norge skal gå inn for ensidig forbud mot atomvåpen uansett hva Russland og China gjør (de vil aldri gi slipp på sine kjernefysiske våpen). Partiets forsvarspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt avviser fullstendig en slik politikk, virkelighetsfjern som den er.

Taktisk eller reelt?
Jeg vet ikke om Støres forsvar av fortsatt norsk olje- og gassindustri er midlertidig og taktisk eller reell. Den virkelige lakmustesten får vi når nye letekonsesjoner skal deles ut, og eventuelle konsekvensutredninger blir foreslått. Men det er iallfall en aldri så liten politisk avklaring. Kritikken fra rødgrønne aktivistmiljøer tyder på at standpunktet representerer en kursdreining.
   I så fall er det en gladmelding til aktører og arbeidstagere i olje- og gassindustrien og de som skal snekre et statsbudsjett, og den kan hjelpe Arbeiderpartiet i deler av landet der partiet er i ferd med å miste fotfeste.
   Forøvrig gjelder LoVeSe-kompromisset til Arbeiderpartiet i hele stortingsperioden frem til 2021. Det er da det store slaget vil stå.

tirsdag 26. mars 2019

Israel på Golanhøydene

Alle som har satt sine ben på Golanhøydene, særlig den delen som grenser mot Syria, forstår umiddelbart høydenes strategiske betydning og livsviktighet for Israel. Herfra kunne syrisk og annet arabisk artilleri bombardere sivile jødiske bosetninger nedenfor (mot vest), og nettopp dette ble gjort nærmest kontinuerlig mellom 1948-49 og 1967. Her nede i lavlandet dreier det seg vel og merke om landområder som etter FN-vedtaket i 1948 ble tilkjent den nye staten Israel og altså ikke folkerettslig omstridt land som på Vestbredden.
   Jeg besøkte kibbutzer og landsbyer på israelsk side nedenfor høydene og så alle de defensive forsvarstiltakene som var blitt nødvendig for jødene: Et samfunn "under jorden" var i realiteten etablert. Der var (og er nok fortsatt i beredskap) tilfluktsrom for den vanlige sivilbefolkningen i boligstrøk, men også beskyttelsesrom for utvalgte deler av den, slik som skoler og barnehaver, kommunale administrasjonssentra, sivilforsvaret og sykehus.

Israelere drept
Til tross for disse passive beskyttelsestiltakene ble minst 140 sivile israelere drept i denne perioden -  de som ikke rakk ned i tilfluktsrommene fordi de arbeidet ute på markene, eller som av andre grunner måtte oppholde seg oppe i dagen. Det verste, ble jeg fortalt, var imidlertid spenningen, nervøsiteten og frykten som ble en del av dagliglivet til israelerne. Barnehavebarn og skoleelever måtte i lange perioder ha opphold, lek og undervisning i tilfluktsrom mens syrernes artillerigranater eksploderte over hodene på dem. Når sirenene varslet "faren over" og man våget seg opp i dagslyset, var mange hjem, gårdsbruk og skoler smadret.
   Det var en ondskapsfull utmattelsestaktikk fra arabernes side. De anerkjente ikke Israel som stat etter FN-beslutning. Jødestaten skulle smadres og jødene jages på sjøen.

6-dagerskrigen i 1967
Så skjedde noe vesentlig i juni 1967: Den arabiske liga og samtlige nabostater samlet seg for å knuse Israel en gang for alle. Som ved et mirakel slo de fåtallige israelske styrkene samtlige angripende land, først og fremst gjennom å skaffe seg luftherredømme. Jerusalem ble erobret, det samme ble Golanhøydene. For første gang på flere tiår kunne israelerne i nord krype ut av sin underjordiske tilværelse og leve et normalt liv. Slik har kampen om høydene bølget frem og tilbake  gjennom flere kriger senere, verst under Yom Kippur-krigen i 1973 da syriske styrker i en kort periode igjen ble herre over Golan før de ble slått tilbake av den israelske forsvarsmakten.
   Under våpenhvileavtalen i 1974 fikk syrerne tilbake en mindre, demilitarisert sone, mens Israel okkuperte det meste av høydene. Og vi snakker om virkelige høyder - opptil 1.000 meter over havet. Med dagens moderne artilleri og raketter kunne syrerne ellers ha pepret de israelske lokalsamfunnene i enda større og mer ødeleggende omfang enn tidligere.

Golan-loven
I 1981 innførte Israel gjennom et vedtak i Knesset "Golan-loven" som medførte at israelsk lovgivning skulle gjelde på høydene, der innbyggerne til da hadde levd i et "lovløst" vakuum. Det har ikke FN og de fleste land godtatt, men det har vært relativt rolig på høydene, bl.a. gjennom et observatørkorps av FN-soldater. Rundt 20.000 jøder er flyttet inn i bosetninger, og det bor fortsatt et tilsvarende antall drusere i området. Noen av dem har til og med akseptert israelsk statsborgerskap og har dermed de samme rettighetene som israelere ellers. Noen formell annektering av Golan har det ikke vært tale om, mer en form for "kontroll". Mange mener at siden Golan opprinnelig var en del av det britiske mandatområdet (Palestina), burde høydene være en del av den FN-opprettede staten. Man peker også på at området historisk sett var en del av det bibelske "lovede landet".

Syria vil ha Golan tilbake
Syria har selvsagt ikke godtatt noe av dette, men siden landet ikke vil inngå en fredsavtale med Israel (slik Egypt, Libanon og Jordan har), har det muslimske diktaturet under Assad og hans forgjengere heller ikke klart å gjenerobre høydene (til tross for gjentatte forsøk - i det siste ved å grave angrepstunneler inn i det området Israel kontrollerer, fra den demilitariserte sonen).
   Nylig har Israel så gått et skritt videre og gjort et formelt vedtak om at Golan tilhører Israel. Beslutningen har fått støtte fra Trumps USA. FN har protestert, og det samme har mange andre land, først og fremst Saudi-Arabia.
   Hvordan skal vi vurdere og konkludere i dette spørsmålet? Formelt og legalt har Israel brutt folkeretten fordi landet har annektert et landområde som ikke var deres i 1948, og de som støtter Israel i denne saken, setter seg i en vanskelig situasjon fordi de samme stater (USA i første rekke) jo ikke anerkjenner okkupasjonen og anneksjonen av Krim.

Ikke paralleler
De to tilfellene er likevel svært forskjellige: Ukrainerne på Krim bombarderte ikke russisk land rundt halvøya og oppførte seg ikke krigersk mot noen. Situasjonen på Golan var en ganske annen og helt eksistensiell for israelernes sikkerhet.
   Erobringen av Golanhøydene ble helt klart gjort i selvforsvar. Dersom syrerne ikke hadde bombardert israelsk land, ville Israel ikke hatt noe behov for å "ta" høydedraget. Det er aggressiviteten og fiendskapet Syria har vist, som er kjernen i konflikten.
Syria bør i stedet ta til fornuft, senke sine aggressive skuldre og trekke seg helt ut av området, kombinert med en fredsavtale som anerkjenner Israels eksistens som en jødisk stat. Gjerne garantert av stormaktene og FN.

Misbruk ikke historien!
For sikkerhets skyld: Jeg anerkjenner ikke argumentasjonen om at Golan og Vestbredden er "bibelske" land som av den grunn "tilhører" Israel. Slike historiske krav er forkastelige og ville, hvis de ble brukt i andre tilfelle, bety krig og ødeleggelse en masse. Skulle vi nordmenn forsøke å gjenerobre Jämtland og Härjedalen, eller Bohuslen, fordi de for noen hundre år siden tilhørte Norge-Danmark? Nasjonalisme blir på den måten en besettelse der historien misbrukes - bare se på Balkankrigene på 90-tallet.
   Nærmest som et PS: Denne korte historiske gjennomgangen jeg her har gjort, kommer ikke til å bli løftet frem i norske og andre "main stream media", eller i NRK. Her har redaktørene og journalistene "tatt parti" for Israels fiender og vil benytte enhver anledning til å svartmale Israels nærvær på Golan. Bare vent og se.

onsdag 20. mars 2019

Veiprising? Nei, takk!

En ny skatt, en økonomisk tilleggsbyrde for folk flest, kan være i ferd med å bli lurt inn bakveien av smarte poltikere som har fått kalde føtter etter de mange bompengeprotestene landet rundt.
   Høyres landsmøte vedtok å utrede saken. Utredningen bør konkludere med at veiprising ikke bør innføres. Hvorfor? Fordi et system med veiprising kommer til å bli en permanent skatt som i realiteten innføres av fiskale grunner, ikke ut fra for eksempel klima- eller miljøhensyn. Det blir den beryktede passasjeravgiften på flyreiser en gang til, den avgiften som bidro til at Rygge flyplass ble lagt ned og hundre arbeidsplasser forsvant. Avgiften som ble innført i sene nattetimer da statsbudsjettet skulle få flertall og da de borgerlige politikerne var stuptrøtte og knapt visste hva de gjorde. Avgiften har fått null virkning på flytrafikken. Den bare øker - nasjonalt og internasjonalt.

Ord med påfuglfjær
Det høres så vakkert ut: Bilister skal betale for den distansen de bruker bil på norske veier. Visstnok for å betale for slitasjen (avgiften skal gjelde både for biler med fossilt drivstoff og elbiler). Dette er tøv - av flere grunner. For det første er veiene våre bygget for at biler skal kjøre på dem, inklusive slitasje. I motsatt fall ville vi ikke anlagt veier, men gang- og sykkelstier, eller ridestier der også dragkjerrer ville fått plass.
   For det andre vil avgift (skatt) etter kjørt lengde virke drepende på distrikts-Norge hvor nødvendig bilbruk gjelder langt lengre avstander enn i urbane strøk hvor kollektivtrafikk i teorien kan være et alternativ. Noen kan til og med ta t-banen, trikken eller sykkelen til og fra jobb (de fleste syklister har likevel en bil i reserve i garasjen hjemme).

En tilleggsskatt
For det tredje vil veiprising komme i tillegg til det skyhøye avgiftsnivået vi alt har på bensin og diesel. I virkeligheten betaler vi allerede for bruk av bil - gjennom kjøp av dagens drivstoff, der den mengde drivstoff vi fyller opp, nettopp er avhengig kjørt distanse.
   Og endelig: Får vi et system med veiprising, innfører vi en skatt vi aldri blir kvitt igjen, mens bompenger bortfaller når bompengeselskapet har fått inn de pengene de i prinsippet har lånt som bidrag til å bygge veien. Menge steder i landet har bilistene måttet betale for bruk av bomveien i 15, 20, kanskje 25 år. Men en vakker dag blir "bommen" fjernet, og bilistene kjører "gratis" i fortsettelsen. Faktisk er en rekke av landets bomveier betalt ned mye raskere enn hva Samferdselsdepartementet har lagt opp til og foreslått for Stortinget.

En fiskalavgift
Bakgrunnen for dette skattemessige prokuratorknepet er at politikere lokalt, regionalt og nasjonalt har fått kalde føtter når de observerer bompengeopprøret. De leter desperat etter en utvei slik at de ikke blir sittende med skjegget i postkassa (= komme i klemme, knipe). Det er valg både til høsten og om to år.
   Så prøver man å lure oss ved å koble veiprising fremfor bompenger til den trendy klimasaken som jo alle er "for". Og plutselig er det blitt så usosialt at de med dårlig råd skal måtte betale like mye for bruk av en bomvei som de med god råd. Denne usosiale praksisen har som kjent vart i flere tiår, under skiftende regjeringer. De rødgrønne lot bilistene prosentvis betale mer av kaka, mens Solbergregjeringen støtt og stadig har økt den statlige andelen iallfall.

"Forurenser betaler"
Man prøver også å få oss til å tro at veiprising er en form for "forurenser betaler". Det er en avsporing. Vi betaler for å "forurense" gjennom avgiftene på drivstoff allerede. Vi bruker mer bensin og diesel når vi kjører langt i forhold til å kjøre korte avstander, altså betaler vi mer avgift til staten tilsvarende.
   La meg minne om at vi bygger nye opg bedre veier her i landet av iallfall fire årsaker: Bedre fremkommelighet, bedre transportøkonomi, mindre rasfare og hensynet til generell trafikksikkerhet. Punktum. Bedre transportøkonomi er et viktig element: Hadde vi hatt for eksempel 50- eller 60-årenes veinett og standard i Norge, ville forbrukerprisene på alle varer og tjenester ha gått til himmels og hemmet økonomisk vekst, konkurranseevne og velstand.

Bakgrunnen
Noe av bakgrunnen for det kreative skatteforslaget er selvsagt elbilsalget som har økt sterkere enn hva myndighetene forutså. OK, jeg er for de økonomiske fordelene elbilene nyter godt av - i engangsavgifter, parkeringsregler og kjøring i kollektivfelt. Men dette har altså Finansdepartementet "tapt" på, slik at det blir vanskeligere å få endene til å møtes i statsbudsjettet. Heri ligger den reelle bakgrunnen for forslag om veiprising. Det dreier seg om inntekter til det offentlige Norge. Prisingen på bruk av veien vil helt sikkert bli lagt på et nivå som kompenserer for tapte elbilinntekter. Det betyr høyere utgifter for deg og meg enn i dag. Så enkelt er det.
   Veiprising som begrunnes med klimapolitikk er rett og slett et retorisk grep som skal få oss til å senke skuldrene, dukke nakken og finne oss i det.
   Nei, takk! Den går ikke.

søndag 17. mars 2019

De reaksjonære blant oss

Når alle andre hiver seg inn i debatten om navneskiftet fra Norges Statsbaner til Vy, kan vel jeg gjøre det også.
   Og da er det flere ting som faller meg inn. For det første er navneendringer sjelden blitt møtt med entusiasme. De fleste mennesker er naturlig konservative og ønsker at tingene skal være som de er. Forandringer, oppbrudd og utfordringer har aldri vært møtt med et rungende tribunebrøl. Vi liker stabilitet helt til randen av stillstand. Så forandrer verden og samfunnet seg, og gamle virksomheter må gi plass for en ny tid. Navnet er ikke lenger i samsvar med virkeligheten det skal beskrive, og nye begreper overtar. Et navn gir assosiasjoner, vi fornemmer intuitivt hva som skjuler seg bak.

Beskriver ikke hva de gjør
Norges Statsbaner er opplagt ikke et navn som beskriver hva de driver med, heller ikke NSB som bare er en forkortelse. NSB driver utstrakt busstransport, og de går definitivt ikke på skinner. NSB ønsker å konkurrere om drift av lokale og regionale strekninger i Sverige, og da er det ikke lurt å skilte med norsk tilhørighet i overdreven grad. Også svenske myndigheter som skal vurdere anbudspapirer, kan jo være fristet til å la seg villede av nasjonalpatriotisme.

Til å le av
Jeg blir lattermild når jeg hører Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum kalle det nye navnet Vy for "jåleri" og mener navneskiftet vil bety et enormt sløseri. Tja, de 280 millionene dreier seg om 1,7 prosent av NSB`s budsjett, og billettprisen vil ikke øke av den grunn. Da Senterpartiet hadde sine statsråder i den rødgrønne Stoltenbergregjeringen, hadde deres samferdselsminister ansvar for Posten Norge AS. På dette tidspunktet ble det gjennomført et kostbart navneskifte da selskapet ble splittet opp i Posten og Bring, med nye logoer. Navneendringen, særlig den som gjaldt Bring, kostet i 2008 300 millioner kroner.

Da Bondepartiet ble Sp
Vi som har levd en stund, husker at Bondepartiet i 1959 skulle skifte navn til Norsk Folkestyreparti (demokratene). Lattersalvene runget så til de grader både innenfor og utenfor Stortingsbygningen at partiet etter noen måneder byttet navn til Senterpartiet. Går vi videre inn i Landbrukssamvirke, som står Vedum og Sp nær, vet alle oppegående at her har det vært gjennomført navneendringer en masse. Navnene er blitt kortere, mer moderne, mere "trendy". Og takk for det.

Sinnsyk galskap
Lederne i Rødt og SV har markert seg med kraftige salver a la "sinnsykt" og "galskap", og Arbeiderpartiets talspersoner har vært inne på lignende uttrykk. Jeg har en mistanke om at kritikken ikke dreier seg om seriøs opposisjonspolitikk, men retorisk taktikkeri for å svekke den nye flertallsregjeringens omdømme. Partileder Moxnes i Rødt - et kort og greit navn - burde kanskje minnes på at for ikke så lenge siden het partiet hans "Arbeidernes kommunistparti, marxist-leninistene" (AKP (m-l), og i en overgangsperiode var det noe som het "Rød valgallianse" av kommunister og frittstående sosialister. Vi skjønner likevel hva som ligger bak det korte, kjekke og trendy "Rødt".

Avsverget Marx, men...
Det seiglivede Sosialistisk Venstreparti benytter mer og mer kortformen SV, kanskje for å skjule det sosialistiske opphavet. Jeg minnes at partileder Lysbakken for en ti-tolv år siden avsverget røttene til marxismen. Det var klokt av ham.
   Disse og andre kritikere tror de kan score lettvinte poenger i opinionen ved å raljere mot navneendringen. Helst ville de nok latt NSB få et navn a la "Statsmonopol for alltid AS". For hatet mot konkurranseutsetting, privatisering og oppløsning av statlige monopoler sitter dypt i sjela. Selv tror jeg Telegrafverket har hatt glede av å bli omdøpt til først Televerket, så TeleNor.

Bedre med NAV
Er det noen som egentlig savner det gamle Trygdekontoret og Arbeidskontoret? Sammen med Sosialkontoret førte navnene (og den oppsplittede fysiske lokaliseringen) til en viss stigmatisering: De som sto i køen på Arbeidskontoret, signaliserte for all verden at de var arbeidsledige. De som trakk kølapp på Trygdekontoret var kanskje ikke så happy med å fortelle omverdenen at de måtte søke uføretrygd. For ikke å snakke om det kommunale sosialkontoret. Nå er vi for lengst blitt vant til det korte og greie NAV-navnet der kontorene er samlokalisert, og ingen som ser folk rusle inn, vet helt nøyaktig hva ærendet er.

Nostalgikerne blant oss
Noen nostalgikere mener sikkert at Mesta fortsatt burde hete Statens vegvesen, og at de gamle navnene Statens kornforretning, Statens pristilsyn, Statens informasjonstjeneste, Statens Luftfartsstyre, Statens vitamininstitutt og Statens filmkontroll burde gjenopplives.
   Dette har jo noe med ideologi og "ismer" å gjøre. Den opphøyde "Staten" skal helst sørge for oss fra vugge til grav (uten kirkelig bisettelse), og "samfunnet", selve "fellesskapet", skal ta vare på  flest mulig oppgaver som borgerne, enkeltmenneskene, egentlig klarer best selv.
   Helt fra Jernverkets dager i Mo i Rana er det imidlertid mange der ute som forbinder de navnene vi har forlatt, med møllkuler, ineffektivitet, subsidier og overskridelser (som den gang Statoil ble bygget opp). Månecrashet på Mongstad og mye, mye mer.
   Det hevdes at Fortidsminneforeningen har fått veldig mange nye medlemmer fra venstresiden de siste dagene. Men det tror jeg ikke noe på.

søndag 10. mars 2019

Frp-seier om bompenger

To sammenfallende begivenheter gjør at Fremskrittspartiet (ikke mitt parti) kan innkassere en solid og uventet seier: Det norske Arbeiderparti er i ferd med å endre standpunkt og holdning i saker som har med bompenger og rushtidsavgift å gjøre.
   Først har Arbeiderpartiordføreren i Sandnes, Stanley Wirak, bedt om at rushtidsavgiften fjernes fra bompengeavtalen som er under revisjon mellom kommunene på Nord-Jæren, fylket og staten. Wirak har antagelig lyttet til reaksjonene og tenkt seg om. Det er kommunevalg til høsten.
   Søndag 10. mars har nestleder Tadia Hajik en kronikk i Aftenposten som oser av taktisk tilbaketog i bompengespørsmål. Hun er riktignok innvalgt på Stortinget fra Oslo, men hadde sin tidlige oppvekst i Rogaland. Mer om det senere.
   Ordfører Wiraks begrunnelse for å skifte mening er at rushtidsavgiften som alle betaler vil gi bedre plass på veiene for dem som har mye penger (!). Han sier: "For en hjelpepleier som tjener 400.000 kroner i året, er det mye penger med 70 kroner dagen i bompenger. For en direktør som tjener 1,5 millioner, betyr det omtrent ingenting."

Direkte usosialt
Her er det altså ikke tale om avgiften for å kjøre på selve motorveien, men den ekstra avgiften som skal innføres fra 25. mars i rushtiden, både morgen og ettermiddag. Rushtidsavgiften er direkte usosial, mener Wirak, og han har helt rett.
   Det er nemlig ikke alle som kan velge å kjøre til andre tider utenom rushtid. For eksempel dem som skal levere barnehavebarn og deretter selv dra på jobb. Det er jo ikke sånn at de fleste arbeidstagere kan velge når de begynner arbeidstiden.
   Man kan selvsagt innvende at om rushtidsavgift er usosial (tar ikke hensyn til inntekt), så er det veldig mange andre utgifter som er det: Mat koster relativt mer sett fra dem som har lav og middels inntekt i forhold til de mer velstående. Det samme gjelder strømutgifter, kommunale avgifter, egenandeler, medlemskontingenter og mye annet. Det hører med til helhetsbildet at "de rike" betaler høyere progressiv inntektsskatt. Men likevel.

Betale for å komme tidsnok på jobb
I eksemplet rushtidsavgift kommer denne avgiften på toppen av alt annet - som en dobbelt byrde for dem som på jobb til et bestemt tidspunkt - til et inntektsgivende arbeid som er nødvendig for å kunne betale alle de andre husholdningsutgiftene. Med Wiraks logikk vil de med lavest inntekt subsidiere de med høyere inntekt slik at sistnevnte får romslig plass på veien og når raskere frem til sine arbeidsplasser og møteavtaler. (Med rushtidsavgift vil det være noen som kjører på andre tider - pensjonister for eksempel)
   Kollektivtilbudene er så som så i både det utbane Norge og den grisgrendte delen av landet vårt. De unge og sterke og de romantisk-reaksjonære kan ikke uten videre avfeie problemstillingen med å si at "folk må da kunne sykle".

Lydhør for sosial uro
Og Hadia Tajik? Hun sammenligner protestene fra "de gule vestene" i Frankrike med nettopp opprøret mot økte bompengepriser i hjemfylket Rogaland. En sterkt haltende sammenligning, for å si det mildt, men ikke helt uten logikk. Hun bringer inn det politisk korrekte argumentet om at bompenger har med klimakutt å gjøre. Det har det selvsagt ikke: Trafikantene betaler bompenger først og fremst for å betale byggingen av veien. Skulle vi følge klima-aktivistenes resonnement skulle ikke motorveier vært bygget i det hele tatt.
   Men hun følger altså sin Arbeiderpartiordfører i Sandnes i dette: "Det handler... om at byrdene for å få til nødvendig omstilling oppleves som rimelig og rettferdig fordelt". Hun påpeker at avgifter rammer likt for alle, uavhengig av lommebok: "Det er ikke slik at arbeidsfolk ikke er opptatt av klima, men det er heller ikke opplagt å være udelt positiv til grønn omstilling hvis den betyr at du mister jobben eller får dårligere råd". Min kommentar: Det er nettopp hva som skjer i spørsmålet om rushtidsavgift.

Ønsker ikke å tape valget
Selv om Arbeiderpartiets nestleder pakker problemet med rushtidsavgift i Rogaland inn i en klimasammenheng i Aftenposten og blant annet siterer EU-kommisjonæren for energi, er det ingen tvil om at hun først og fremst er opptatt av at Arbeiderpartiet ikke taper for mange velgere i Rogalandskommunene.
   Bompenger er i bunn og grunn en uting. Veier og jernbane og annen infrastruktur er en soleklar offentlig oppgave som skal finansieres over offentlige budsjetter. Det er det normale i de fleste land. I Norge har vi dessverre fått en "blandingsøkonomi" også her: Statlige myndigheter forlanger lokale bomavgifter for å delfinansiere nye, bedre og mer trafikksikre veier.
   Eller omvendt: Som regel er det lokale og regionale folkevalgte organer som krever veien og sier seg villig til å vedta bompenger for å få det til. I mange tilfelle er det et spørsmål om å få veien, eller ikke få veien - ihvertfall innen overskuelig tid.
   Noen er så prinsippfaste her at de velger å ikke få veien, slik flertallet i tidligere Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme kommuner i Vestfold i sin tid gikk inn for.

Kan godtas
Jeg kan godta bomavgifter i noen tilfelle: Dersom den gamle veien går noenlunde parallelt med den nye motorveien og dermed gir trafikantene et valg, er det greit. Slik som gamle og nye E18 i Vestfold. I mange år var det de som valgte å kjøre de gamle Lierbakkene fremfor å benytte den moderne motorveien mellom Lier og Asker. Dem om det.
   Det er ikke det offentliges oppgave å belaste vanlige folks hverdag med stadig nye utgifter og avgifter. De siste årene er det bygget flere motorveier enn noen gang i Norges moderne historie. Opposisjonen på Stortinget raljerer over det borgerlige flertallets politikk fordi tallet på bomstasjoner er økt. Men faktisk har det samme flertallet (Solbergregjeringen) sørget for at den statlige andelen av finansieringen er økt kraftig. Staten betaler nå mer enn bilistene, prosentvis.

Nei til veiprising
Så er det grunn til å advare sterkt mot å erstatte bompenger med et system for veiprising: Det vil gi norske bilister og skattebetalere en permanent avgiftsøkning som aldri blir avskaffet igjen. Betaler vi avgift for å benytte bomveier, vet vi at bommen og avgiften blir borte når veien er betalt.
   Tilbake til utgangspunktet, rushtidsavgift på Nord-Jæren: Det er håp for trafikanter og bompenge-Norge når selv Arbeiderpartiordførere sier at "nok er nok".