Vesten svikter Ukraina og folket der

 Vi har sett tegnene lenge - vestlige land gjør ikke det som er nødvendig for å hjelpe ukrainerne til seier over Putin-Russland og kaste okkupantene ut av Donbas og Krym. NATO, EU og USA har sviktet. De høytidelige løftene om storstilt militær støtte, solidaritetserklæringene og de velformulerte utsagnene om usvikelig forsvar av frihet, nasjonal selvbestemmelsesrett og demokrati var ikke verdt papiret de var skrevet på. Den lovede støtten "as long as it takes" var løgn og forbannet dikt. Dagens vestlige ledere har ikke den moralske ryggraden og den stayerevnen som skal til i en farlig tid for demokrati og varig fred.

Hvorfor svikter de? Fordi vestlige politikere og statsledere - ingen av dem av statsmannsformat - er mer opptatt av å bli gjenvalgt, beholde maktposisjoner og innflytelse, bevare populariteten på hjemmebane. Politikernes standpunktene er korttenkte og historieløse. Samtidig ser vi hvordan Russland lykkes i sin psykologiske krigføring - og venstreorienterte medier som fortsatt flittig formidler                            Russlandsapologetenes retorikk.

Hvem er de? Vi kjenner dem fra mange års formidlinger av intellektuelle kortslutninger: En Julie Wilhelmsen som tror hun har ristet av seg den sviktende dømmekraften før 24. februar 2022 (hun trodde ikke Putin ville gå til fullskala invasjon). En Fritt ord-pris på veggen har vært nok til at hun føler seg rehabilitert. En oberstløytnant Tormod Heier som ikke lenger opptrer i uniform og ikke lenger sier det Putin vil høre i Russia Today, men som stadig gir vurderinger og forklaringer på Russlands politikk som Putin liker å høre. Begge er NRKs yndlinger.

Hva må til for Ukraina?

Det er nok allerede for sent, men Ukrainas behov er åpenbare: Langtrekkende vestlige våpen, missiler, et tilstrekkelig antall droner (og artilleri i nærkamp). Våpen som kan trenge dypt inn i Russland (helt til Kreml) og slå ut basene for russiske angrep: Flyplassene, utskytningsrampene, oljelagrene, forsyningsbasene, logistikksystemene, infrastruktur som veier og broer, jernbaner og energiverk, radaranlegg, kommunikasjonssentra, kommandosentraler, våpenlagre og våpenfabrikker. Vestlige land, spesielt USA i et valgår, setter skranker for de helt åpenbare behovene i en fullskala krig. Ukrainerne blør, sivile tap er store. Ukraina befinner seg i en eksistensiell krise. Løsningen er åpenbar: Ukrainerne må  ramme den angipende fienden der det gjør mest vondt.

Jo, da, det blir fortsatt bevilget tilsynelatende storslagne midler, også av norske oljekroner. Sist 570 millioner til droner og ammunisjon. Men det er for sent.

En desperat handling

Ukrainas i og for seg vellykkede invasjon av Kursk-regionen var et desperat forsøk på å avlede oppmerksomheten og få russiske generaler til å trekke ut styrker ved de strategisk viktige frontavsnittene i Donetsk, der de russiske angriperne har rykket frem de siste ukene og månedene. I stedet rasket de sammen noen titusener fra fjerne strøk i Russland. Prestisjetap, javel, men ikke avgjørende for det endelige resultatet.

Russland vil vinne fordi landets industrikapasitet for våpenproduksjon er størst og har større personellressurser. Landet er satt på krigsfot, våpenfabrikkene lager våpen og ammunisjon 24 timer i døgnet, samtidig som den militære støtten strømmer inn fra diktaturenes onde akse, China, Nord-Korea og Iran.

Russerne benytter den samme taktikken som Stalin gjorde under annen verdenskrig: Sender soldater de vet vil bli drept etter noen minutter og timer i den ene bølgen etter den andre, rett mot ukrainske stillinger. Men til slutt er det kjøttvekta som vinner. Ukrainerne har ikke nok artilleriammunisjon, stridsvogner, miner og droner til å stanse angrepsbølgene.

Vesten svikter Ukraina. Det er et svik av historiske dimensjner.

Ukraina taper krigen

I juli i fjor reiste undertegnede tvil om Ukraina ville makte å stå imot presset fra den russiske krigsmaskinen. Sommeren 2023 ble det klart at vestlig militær hjelp ville komme for sent for en ukrainsk offensiv, og den inneholdt ikke de komponentene som ville gjøre ukrainerne i stand til å gjenerobre okkupert område. Det gjaldt tilstrekkelig artilleri, ammunisjon, stridsvogner, stormpanservogner, droner, missiler, luftforsvar - og F-16-fly.

Det hjalp ikke at Norge, EU-land og USA kom med grandiose løfter. De ble ikke fulgt opp av reelle militære bestillinger og virkelige våpenleveranser. Det er bra at USA`s president endelig fikk igjennom vedtak om økt våpenhjelp, men verdfull tid er gått tapt. De militære leveransene kommer for sent. Heller ikke europeerne har levert. Ukrainerne har slitt seg gjennom vinteren med uhyggelig store menneskelige tap og lidelser, ødeleggelse av sivil infrastruktur og store oppofrelser. Det et er egentlig et under at deres frontlinjer ikke har brutt sammen for lengst. Nå er de i ferd med å rakne, russerne gnager seg vestover og erobrer det ene strategiske området etter det andre.

Vestlige lands politikere bærer et stort og tungt moralsk ansvar for ukrainernes tap  i skyttergravene, for de ødelagte boligblokkene og de raserte sykehusene. Det er ikke bare tale om svikt, det dreier seg om svik.

Putin har satset på militære seire før Russlands "frigjøringsdag" 9. mai, og det har han fått. Knyttet opp mot Stalins triumf i annen verdenskrig vil han piske opp stoltheten og nasjonalfølelsen og gi tilhengerne hans, og det er de aller fleste russere, ny optimisme. Det vil smitte over på moralen hos dem han sender inn i krigshandlinger.

Vi forstår ikke russerne

I den vestlige verden leser vi ikke nok historie. Vi studerer ikke lenger folk og nasjoners utvikling, høydepunkter, tilbakegang og nederlag og hva som har festet seg i menneskenes bevissthet. Vi har mistet lærdommen om og intuisjonen for det man tidligere kalte nasjoners "sjel" og folkekarakter. Slike begreper er bannlyst blant moderne historikere. Å skifte holdninger og reaksjonsmønstre synes å bli oppfattet som en "quick fix". Da kommunismen råtnet på rot og Sovjet-Unionen brøt sammen, innbilte akademikere og intellektuelle seg selv og sitt publikum at 1000-årsfreden ville senke seg over menneskeheten. Vi kunne slappe av, rive ned det militære forsvaret, senke beredskapen og konsentrere oss om å dele ut flere velferdsgoder og økte den materiell velstanden. Norge ikke bare fulgte trenden, men lå et hestehode foran.

Året 2014, da Putin-Russland erobret Krym, burde varsellampene ha lyst opp i nasjonalforsamlinger og statsråd. Det skjedde ikke.

Russerne er ikke som oss, de tenker ikke som oss. Russerne har alltid levd under åket, aldri vært frie og trygge enkeltindivider. De har levd under diktatur og despoti, tsarer og folkekommissærer. De har ikke opplevd antikkens mentale verden, renessansens oppvåkning eller opplysningstidens intellektuelle frigjøring gjennom vitenskapen. De har ikke hatt noen virkelig fri presse, eller et fritt organisasjonsliv. Tilløpene på 1990-tallet og de første årene etter årtusenskiftet var bare et lite blaff, så sluknet ilden, og samfunnet er tilbake i den århundrelange mørke middelalderen.

Kneler for makten

Russerne er vant til å passe seg for makteliten, se seg over skulderen, bøye seg for dem som til enhver tid er i stand til å bruke pisken. Tsarene, aristokratiet, de relativt få rikfolkene i byene, de kommunistiske "rådene", Det øverste Sovjet, Den røde hær, de rå og brutale herrene i Kreml - alt var noe de måtte knele for, adlyde. Det gjør de fortsatt.

Trøsten for det lutfattige folket har vært følelsen av å tilhøre et tilsynelatende stort og sterkt land som andre respekterte - dvs frykter. Erobringer både østover, sørover og vestover på det eurasiske kontinentet har bidratt til det. Den dyrekjøpte seieren over Hitler og nazismen i annen verdenskrig er selvsagt et traume, men også et høydepunkt. "Den store fedrelandskrigen" hadde og har et religiøst anstrøk. Også russerne har sitt "aldri mer 9. april"-løfte. Men i dag blir begrepet dratt ut i meningsløsheten og karikaturen av en smart hjernevasker som Vladimir Vladimirovitsj Putin. Krigen mot Ukraina fremstilles som en fortsettelse av den store fedrelandskrigen. Motstanderne er fortsatt "nazistene".

I de første 14 årene ga han russerne orden og struktur fremfor kaos, en form for sosial trygghet og noe høyere materiell levestandard. Fattige russere satte pris på det.

Mannsideal og styrke

Et gammeldags mannsideal går igjen i russisk litteratur og "psyke", også i dag: Den sterke mannen som familiens overhode - til tross for de mange kvinnene i arbeidslivet og i tidligere mannsdominerte yrker. I krigspropagandaen under Putin blir den sterke, modige og selvoppofrende soldat og fedrelandsforsvarer idealisert.

Kristendommens siviliserende og humaniserende rolle er knapt merkbar. Den russisk-ortodokse kirken er i lomma på diktatoren, prestene gjentar og formidler nøyaktig det budskapet den russiske militærledelsen ønsker. Tanker om en slutt på krigen, forhandlingsvilje, kompromisstenkning er fullstendig fraværende. Så lenge Russland vinner frem på slagmarken er våpenhvile, forhandlinger, tilbaketrekning og fredsavtale fremmedord.

Har planlagt krigen lenge

Putin har planlagt krigen lenge - lenge før de europeiske landene og verden for øvrig oppfattet signalene og forsto hva som var i ferd med å skje. Han vil gjenerobre de baltiske statene, sikre uhindret adgang til Østersjøen, opprette direkte landforbindelse mellom Russland og Kaliningrad - Königsberg og Øst-Preussen - og øke innflytelsen over de tidligere medlemmene i Warszawapakt-landene. Han arbeider systematisk for å destabilisere og erobre land som Georgia, Transnistria og Moldova. Nordområdene med Svalbard og Barentshavet har fått økende betydning i det geostrategiske bildet. Det behøver ikke bety rent militære angrep om to-tre år.  Putin har god tid til å planlegge. Han er sikret gjenvalg til langt ut på 2030-tallet, og han har langt flere redskaper i verktøykassa. Men noe vil opplagt skje innen kort tid.

Hva med norsk og nordisk forsvar? Den oppskrytte nye forsvarsplanen vil ikke bli realisert i de første kritiske årene. Igjen står vi overfor "for sent, for lite". Hverken nye fregatter eller ubåter vil være i tjeneste innen Putin gjør sine neste trekk. Det vil ikke være et tilstrekkelig antall F-35 jagerbombere i beredskap, og flyplassene er ikke godt nok beskyttet.

Hva kan gjøres på kort sikt?

Mens vi venter på at de nye nordiske NATO-medlemmene styrker og samkjører sine militære ressurser, er det bare én ting russerne frykter og respekterer: At egne baser kan utsettes for ødeleggende angrep. De nordiske landene kan kraftsamle nye offensive missilbaser og flystasjoner i sine nordlige områder og utarbeide angrepsplaner mot Kola og nordflåten. Det vil tvinge russerne til å forsterke beskyttelsen av basene gjennom å tilbakeføre styrker som i dag er aktivt med i krigen mot Ukraina.

Norge har verdens beste marinejegere. De bør - om de ikke allerede har gjort det - utarbeide planer for å sprenge undersjøiske installasjoner knyttet til russisk olje- og gassutvinning i Barentshavet. Planer som kan settes ut i livet dersom Putin prøver seg på noe på norsk sokkel.

Og for å repetere noe jeg har skrevet før: Jamming av GPS og navigasjonssystemer for sivil luftfart må møtes med tilsvarende rettet mot russisk flytrafikk. Pluss dataangrep rettet mot det russiske samfunnet.

Dette er det eneste språket Putin forstår.

Vinner Russland krigen?

 Vi ønsker alle ukrainerne lykke til i deres forsvarskrig mot et av verdens mest brutale, aggressive og usiviliserte regimer - Putin-Russland. Men er det så opplagt at Ukraina vil lykkes i å skyve okkupantene ut av landet, bare fordi det har omverdenens støtte og moralen på sin side? Verdenshistorien er full av eksempler på at den som har makten og midlene, vinner.

Jeg tror med andre ord vi må ta høyde for at det kan gå galt, at tapene på ukrainsk side blir for store, oppofrelsene for overveldende, pinslene og tragediene for mange.

Ikke fulgt opp i praksis 

Hovedårsak? Fordi NATOs og EUs og andre lands høyrøstede støtteerklæringer og løfter om våpenhjelp ikke er fulgt tilstrekkelig opp i praksis. Helt fra dag én, den 24. februar 2022, har vestlig hjelp vært på etterskudd og ikke i takt med reelle militære behov der og da. Man har slept beina etter seg, annonsert militær hardware-bistand i lange baner - men for sent. Krigens momentum har tatt regien.

Den såkalte ukrainske motoffensien måtte åpenbart utsettes fordi våpenhjelpen - og først og fremst det enorme ammunisjonsbehovet, ikke ble fulgt opp i praksis, ikke raskt nok og ikke effektivt nok. De oppskrytte F-16-flyene kommer ikke før til høsten. De skulle ha vært på plass i mai eller juni. De langtrekkende missilsystemene er ikke på plass. I mellomtiden har de russiske angrepsstyrkene fått god tid til å grave seg ned, forsterke fronten og vente på ukrainernes neste trekk. Uansett de ukrainske soldatenes heltemodige innsats og deres vilje til å frigjøre Krym, Donetsk og Luhansk, kan de ikke hamle opp med en av verdens største militærmakter uten massiv og tilstrekkelig hjelp fra NATO-land.

For hver dag som går nå, minsker sjansen for at Ukraina lykkes.

Svakheter i vårt folkestyre

Årsaker? Det vestlige demokratiske systemet er, sammnelignet med en diktators mulighet for raske beslutninger og tiltak, tidkrevende og avhengig av befolkningens oppslutning. Demokratiske ledere sjeler alltid til neste valg og mulighetene for gjenvalg. Vi har ingen Churchill i dagens Europa, bare pinglete Stoltz`er.

NATO-landene har alt for lenge lent seg på USAs kolossale militære styrke og har ikke prioritert sitt eget forsvar og militære kapasitet på 30 år. Man har rustet ned jamt og trutt i enfoldig tro på at det ikke blir mer storkrig i vår tid. Å gi befolkningen stadig høyere materiell levestandard har vært populær politikk. Det er sånn man vinner valg. De aller fleste NATO-land er ikke i nærheten av å oppfylle den samstemte beslutningen i 2014 om å bruke minimum 2 prosent av BNP til forsvar. I mellomtiden er verden blitt stadig farligere.

Krigen avgjøres her og nå

Så er våpenfabrikkene og produksjonskapasiteten for ammunisjons- og missil-lagre gått ned til sparebluss-stadiet, og det tar for lang tid å bygge kapasiteten opp til å kunne hjelpe Ukraina her og nå. Landenes militære forsvar, med noen få unntak, mangler personell, kompetanse og utholdenhet.

For lite og for sent. Det er nå, i disse dager, krigen i Ukraina avgjøres. Faller Ukraina, er det andre lands tur. Mye tyder på at det bare er en palassrevolusjon i Kreml som kan endre krigens gang og utfall.

Jeg håper jeg tar feil.

Russlands-apologetene rører på seg igjen

Kjente Russlands-apologeter, de som i flere år før angrepskrigen mot Ukraina jevnt og trutt formidlet og på en måte gikk god for Russlands løgnaktige verdensbilde og Putins argumentasjon for å gjenerobre dets nære utland, er igjen på banen og blir flittig sitert av våre mediehus.

Det siste er vel ut fra et slags ideal om "balanse", slippe alle stemmer til, la være å virke alt for ensidig pro-vestlig, USA-orientert og NATO-vennlig. Greit nok. Men noen særlig profesjonelle motspørsmål blir ikke stilt, apologetene får argumentere for sitt syn uten brysomme innvendinger.

Det er vel sånn vi vil ha det under ytringsfrihetens høyreiste fane.

"Fiendtlighet mot Russland"

Besøket av det amerikanske hangarskipet USS Gerald R. Ford, som etter Oslo-visitten er på vei til Vesterålen og NATO-øvelsen Arctic Challenge Exercise er bakgrunnen for denne uttalelsen fra PRIO-forsker Stein Tønnesson: "Besøket kan oppfattes som et tegn på fiendtlighet mot Russland. Det bidrar til å ytterligere skjerpe den russiske reaksjonen mot Norge og NATO."

Han blir imøtegått av forsvarsminister Bjørn Arild Gram som minner om at det er vanlig med alliert tilstedeværelse i norske farvann for å øve og trene. Den øvelsen som starter nå, har vært gjennomført hvert år siden 2014, og er i tillegg til NATO-dimensjonen en del av det nordiske forsvarssamarbeidet. Øvelsen har selvsagt vært varslet overfor Russland på vanlig måte. Øvelsene foregår i passende avstand fra Russlands grenser og territorialfarvann.

Hvor var PRIO da?

Som kjent har russiske flåtestyrker, i takt med Putins økende makt og posisjon på 2000-tallet, trappet opp sin aktivitet i nordlige farvann og langs norskekysten. Opprustningen har vært markant, kall det gjerne "modernisering". Et viktig scenario har vært å stenge GIUK-gapet for alliert hjelp til NATO-medlemmet Norge under en militær konflikt, beskytte militærbasene på Kola som har til oppgave å atombombe vestlige land i en reell konfrontasjon - og sikre egne flåtestyrkers adgang til verdenshavene i det tilfellet at Østersjøflåten ikke slipper ut gjennom Øresund.

Jeg kan ikke huske at PRIO-forskere protesterer nevneverdig mot dette øvingsmønsteret og kaller det for fiendtlig aktivitet som påkalte skjerpede reaksjoner.

Snarere er trusselbildet forklart sett fra utsiktstårnene i Kreml, eksakt slik de russiske makthaverne ønsker det.

Fikk Fritt ords pris

Blant de mest aktive Russlandsapologetene siden tidlig på 2000-tallet, er Julie Wilhelmsen. Tett opp til 24. februar i fjor mente hun hårdnakket at Russland ikke ville gå til krig mot Ukraina. Hele det russiske narrativet ble igjen og igjen brettet ut for norske politiske miljøer, beslutningstagere og nyhetskonsumenter. Hun hadde en betydelig posisjon i samfunnsdebatten, og hun slapp til over alt - enten som støttespiller i USA- og NATO-kritiske diskusjoner, eller for "balansens skyld". Hun var det foretrukne intervjuobjekt i venstresidens hofforganer - og i Aftenposten som ga henne fritt spillerom som en interessant stemme.

Så ble det bråstopp i en kort periode. Alle med tenkeevnen i behold forsto at hun og andre apologeter rett og slett hadde tatt feil, vurderingsevnen hadde sviktet, kunnskaps- og faktagrunnlaget bak meningene ikke solid nok fundert.

Antagelig hadde apologetene vært for opptatt av å være "de andre stemmene" med de alternative analysene. De ville være annerledes. Det får være greit i et demokrati.

Ikke rammet av "no platforming"

Jeg kan ikke minnes at Wilhelmsen og likesinnede på noe tidspunkt, hverken før eller etter 2014 (Krym-erobringen), og etter 24. februar i fjor, har møtt stengte dører eller uinteresserte mediekanaler. Naturligvis var det mer aktuelt, etter at Russland startet invasjonen, å få kommentarer fra dem som hadde fått rett i sine spådommer om at Russland overveiende sannsynlig ville starte en fullskala krig mot Ukraina. Det var tross alt deres analyser som hadde vist seg å være korrekte.

Også meningene til apologeten Tormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets Høyskole, ble litt mindre interessante etter 24. februar 2022. Han har i en årrekke vært venstreorienterte mediers yndling, først og fremst NRK. Han deltok i utallige debattprogrammer, enten som representant for "hva Forsvaret mener" eller som alternativ stemme. Hans kolleger i Forsvaret må ved flere anledninger ha knyttet en neve i lomma - Heier var ikke og er ikke representativ for hva Forsvaret står for (som igjen er en refleks av hva regjering og stortingsverk mener når det gjelder offisiell politikk).

Men se - begge har sluppet til med kommentarer også etter at Ukrainakrigen startet. Jeg har ikke telt, men rett som det er har de vært benyttet i omtaler og spådommer om krigens gang og utvikling, eller rent militærfaglige vurderinger.

Behov for rehabilitering

Jeg forstår Unni Wilhelmsens behov for å på en måte bli rehabilitert. Hun slåss for sitt omdømme og posisjon i forskermiljøet. Hun oppnådde å få Fritt Ords pris, noe som vel skal gjøre henne mer uangripelig og være et nesepek mot kritikere. Wilhelmsen har publisert artikler der hun febrilsk forsvarer og bortforklarer sine synspunkter rundt bakgrunnen for Russlands angrepskrig. Hun mener politikere og samfunnsdebattanter som kritiserer henne må tåle at hennes analyser rammer dem. Hvem har sagt at de ikke tåler det? Hun slår i realiteten inn åpen dører.

Og hun klippe-klipper som kjerringa i eventyret: "Det er upopulært, men viktig, å si at Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt". Putins oppkonstruerte fiendebilde blir igjen formidlet av forskeren. Som selvsagt ikke forsvarer, men bare "forklarer". 

Det siktes vel her til de øst-europeiske landenes sterke ønske om å søke vestover og bli en del av EU og søke inn under NATOs beskyttende paraply etter å ha levd under 60 års kommunistisk sovjetdiktatur. Som om de ikke skulle ha rett til - som selvstendige demokratiske nasjoner - å søke trygghet der den er å finne.

Dette blir bare patetisk.

For lite og for sent for Ukraina?

Mange optimistiske talemåter, grandiose løfter og symbolske støtteerklæringer til tross: Det er slett ikke sikkert "det går bra" i ukrainernes heltemodige kamp for sin eksistens som selvstendig nasjon og vestlig orientert  demokrati. Mye skyldes for sene reaksjoner fra enkeltland, EU og NATO, og for liten militærhjelp i praksis - i tide. Vestlige land er "på hæla" og sleper beina etter seg.

Et begredelig eksempel er vår egen regjerings somling i forhold til bestillingen hos NAMMO på Raufoss: Først et storartet, poserende medieutspill der både Ukraina og det norske forsvaret skulle få store mengder ammunisjon og andre militære produkter. Det viser seg at man ennå ikke har utarbeidet kontrakt for kjøpet, eller undertegnet den. Produksjonen kan ikke starte før det formelle er i orden. Hallo! Var det ikke snakk om en handlingsdyktig regjering likevel?

Burde vært forutsett

Mye av utviklingen i krigen, selve dynamikken, burde vært forutsett for lengst. Det er nå, i disse timer og dager, at krigen avgjøres, ikke om noen måneder, eller et halvt år når eller - hvis moderne amerikanske jagerfly kanskje, muligens, kommer. Granat-, missil- og ammunisjonsbehovet for de ukrainske styrkene er enormt. Luftherredømmet er usikkert. Den russiske militærindustrien er satt på krigsfot og arbeider døgnet rundt. Russland er ikke mye å skryte av som industrinasjon - i sin fulle bredde -, men lage angrepsvåpen kan de. Putin-diktaturet har store personellreserver - og den hjernevaskede befolkningen støtter i praksis opp om angrepskrigen mot en nabo.

Helt fra dag én har Vestens reaksjon vært forsiktig, timid, egentlig relativt passiv, med en frapperende evne til å reagere for sent og ikke være i stand til å forutse Putins neste trekk. Det ligger i NATO`s sjel å forberede seg på forsvarskrig. USA kan være på offensiven i supermaktens "egne" kriger, men i det store bildet er ikke Vest-Europas NATO-medlemmer innstilt på å gjøre mer enn høyst nødvendig.

Frykt for opinion og neste valg

Mye skyldes interne vest-europeiske forhold, demokratiske statslederes frykt for neste valg og opinionsutviklingen i innenrikspolitiske spørsmål. Med noen få unntak - først og fremst representert ved britenes realistiske situasjonsforståelse og historisk dyrekjøpte erfaringer.

Vest-europeiske medier kan sende ut optimistiske meldinger om ukrainsk fremgang, sende heiahilsener til den ukrainske presidenten og og gi uttrykk for en naiv tro på at det gode vil seire til slutt. Sånn er ikke verdenshistoriens facit. Vi kan som borgere gjøre litt i opinionskampen, oppfordre våre ledere til å gjøre mer av det som virker og som monner til ukrainernes fordel - men ellers er vi jo aller mest opptatt av tariffoppgjør, levestandardutvikling, neste feriereise, renteøkninger og det gode liv i hverdagen. Og våre regjeringer - inklusive den norske - er aller mest opptatt av å vinne et valg og beholde makt og posisjoner.

Mangler historiekunnskaper

Årsaken er mangel på ekte empati i praksis, manglende historiekunnskaper og og for overfladisk kjennskap til "den russiske sjel", til russerne måte å tenke på.

Det nytter blant annet ikke kun å forsterke egen cyberberedskap, selv om det både er rett og riktig og nødvendig. Det russerne har respekt for, er om cyberkrigen føres inn på deres egne områder, i den militære strukturen, i det russiske sivilsamfunnet. Det er ikke nok bare å forsterke beredskap og forsvar mot sabotasjeaksjoner rettet mot oljeinstallasjoner og tusenvis av kilometer med gassrør pluss annen kritisk infrastruktur -  hvilket i praksis er en umulig oppgave. Det som nytter, er en tilsvarende reell og signalisert trussel mot russernes egne energisektor, rørledninger, strømforsyning og digitale infrastruktur. Det er det som kan føre til russisk tilbakeholdenhet.

Russerne respekterer kun maktbalanse, kall det gjerne en terrorbalanse.

Ingen flexible response

Det aller verste ved den vestlige strategien er "flexible response": Tilpasse motreaksjoner til et fiendtlig utspill, på samme nivå, i samme mengde. Når en krig først er i gang, skal den vinnes. Derfor må Ukraina bli gjort i stand til å vinne. Det krever militærhjelp av helt andre dimensjoner enn dagens. Forhandlinger om fred må dreie seg om russisk kapitulasjon og tilbaketrekning fra de områdene Putin-Russland har okkupert i strid med internasjonale lover og folkeretten. Skal vestlige demokratier ha håp om å leve i trygghet og fred for generasjoner fremover, må Russland bli varig svekket. Intet mindre.

Her er det store svakheter ved vesteuropeiske ledere: Macron som har uttalt at Putin må gis anledning til å trekke seg fra krigen "uten å miste ansikt". Naive tyske ledere som gjorde seg avhengig av russisk energitilførsel og legger ned sine kjernefysiske strømforsyningsanlegg midt oppe i en krig og i en energikrise. Med blikket hypnotisk vendt mot neste riksdagsvalg.

Som sagt: Det er ikke sikkert at "det går bra" for Ukraina og det frie Europa.

Når byråkrater blir politikere

 Etter at undertegnede skrev om de nye, "bærekraftige", kostholdsrådene fra Nordisk råd ("mindre rødt kjøtt - for klimaets skyld"), har debatten rast i enkelte medier, først og fremst i det MDG-styrte Aftenposten. Landbruksministeren har fått komme til orde i avisen og forklart sitt landbruksfaglige - og bondevennlige - syn på en god måte.

Men så skjer noe ganske oppsiktsvekkende: Divisjonsdirektør Linda Granlund i Helsedirektoratet "reagerer" på uttalelsene fra landbruks- og matminister Sandra Borch, og gir "en advarsel" (Aftenpostens ord). Granlund mener statsråd Borch sår tvil om faglige råd. - Det er skummelt om vi beveger oss i den retningen, sier divisjonsdirektøren.

Det virkelig oppsiktsvekkende her er at en toppdirektør i regjeringens eget byråkrati går løs på et medlem av regjeringen - offentlig. Det burde være uhørt i et land som setter strenge skiller mellom statlig og kommunalt ansatte (administrasjon og byråkrati) og den faktisk utøvende makt som er demokratisk valgt - politikerne. Statsråder må forvente et minimum av lojalitet fra ansatte i statsadministrasjonen, og ikke offentlige angrep av denne typen.

Jo, de tenker på et tall

Det er direkte lattervekkende at divisjonsdirektøren mener forslaget til nye kostholdsråd er basert på kunnskap. "Vi tenker ikke på et tall", sier Granlund. Jo, hun og de andre "ekspertene" tenker nettopp på ett, eller, flere, tall. Inntak av rødt kjøtt bør reduseres fra 500 gr. pr. uke til 350. Her er det nettopp begrunnelsen som man må sette store spørsmålstegn ved: Det er nemlig "klima-ideologi" bak henvisningen til bærekraft. Dette er et usaklig argument (har ikke noe med saken å gjøre), det å blande bærekraft sammen med kostholdsråd. Kostholdet vårt har med proteiner, vitaminer og fiber (bl.a.) å gjøre - alt det kroppen vår trenger for å kunne fungere. Hva er galt med at denne maten i størst mulig grad er kortreist og norsk? Mat som utnytter norske arealer på en god og bærekraftig økonomisk måte?

Det er helt på sin plass at landbruks- og matministeren sår tvil om kunnskapsgrunnlaget og prosessen bak forslaget til nye kostholdsråd. "Kostholdsekspertene" har tatt utenforliggende hensyn i sin konklusjon, ikke kun de rent helsemessige.

Fortjener refs

Det ligger nå an til at Helsedirektoratet vil gå inn for en nær halvering av nordmenns kjøttforbruk. Helsedirektoratets divisjonsdirektør raser mot det hun oppfatter som "politisk innblanding" i det påstått vitenskapelige faktagrunnlaget. Hun setter saken på hodet: Det er nettopp fordi begrunnelsen for nye kostholdsråd er basert på klima-ideologi, som igjen er politikk, at det landbruksfaglige Norge reagerer.

Både Bondelaget og andre har kommet med innspill etter at forslaget fra de nordiske ekspertene er lagt frem og før den endelige innstillingen kommer. Det er deres rett og plikt, og Helsedirektoratet må finne seg i at innspillene ikke støtter varmt opp om de nye kostholdsrådene. Det har hendt før - mange ganger før - at råd fra fagorganer ikke blir regjeringspolitikk. Det er ikke en gang nødvendig å nevne eksempler.

Divisjonsdirektøren fortjener refs når hun går løs på landbruks- og matministeren offentlig.

Hva med frie kostholdsvalg?

Selvfølgelig bør vi ikke få nye kostholdsråd tredd nedover halsen, slik klima-ideologene i direktoratet og deres nordiske fagfeller egentlig ønsker. Det får være opp til den enkelte hva slags mat man velger. Greit å få ekte kostholdsråd som bunner i menneskelige behov, men ikke råd som tar utgangspunkt i utenforliggende forhold.

Vi skal selvsagt spise mest mulig sunn mat, noe som organismen, kroppen vår, trenger og setter pris på. Kostholdet varierer kolossalt fra land til land og fra kontinent til kontinent. Overalt er utgangspunktet lokal produksjon at de matvarene man kan få ut av karrig eller fruktbar jord. Produseres det for mye av noe, kan overskuddet eksporteres. Det gir økonomisk inntekt som kan brukes til andre nyttige investeringer innenlands. Menneskene trenger mer enn en mett mave.

Nei, vi "tar" ikke fra andres matfat. I en internasjonal markedsstyrt økonomi gjør enkeltpersoner og myndigheter det man mener er best for egen befolkning. Det er ikke vanskeligere enn det.

Og så er det et spørsmål om frie forbrukervalg. Vi nordmenn bør få velge hvor mange kjøtt- og fiskemåltider vi foretrekker pr. uke. Eller pasta. Eller kikerter og byggryn. De fleste menneskene i Norge spiser ikke så mye usunt. Det viser levealderutviklingen, sunnhetstilstanden og folkehelsen.

Når politikk og ideologi trumfer alt

Denne uken har et knippe av selverklærte eksperter via Helsedirektoratet sendt ut utkast til nye nordiske kostråd. I de MDG-styrte mediene er ekspertene for lengst genierklært. Snart får vi en serie svulstige lederkommentarer (og hele kommentariatet får marsjordre om å følge opp): "Spis mindre kjøtt", blir hovedbudskapet. For miljøet og klimaets skyld.

Kjernen i saken er fyordet "rødt kjøtt". Forbruket av det må ned! Vi må slutte å spise tradisjonsrikt og norsk. Det er forkastelig, for det er ikke "bærekraftig".

Kostholdsrådet er et resultat fra en arbeidsgruppe nedsatt av Nordisk ministerråd, og skal visstnok være basert på omfattende forskning. "Hundrevis av eksperter deltar i forskningen". Denne setningen skal gi rådene ekstra tyngde. For "forskning" er jo vitenskapens bror og søster, ikke sant? Det går da ikke an å sette spørsmålstegn ved de rådene som kommer fra vitenskap og forskning? 

Bærekraft som marsjordre

Sammensetningen av nordmenns kosthold bør, objektivt sett, være et resultat av etterspørsel i kroppen vår. Det har noe med personlig helse å gjøre - og, i videre forstand - folkehelse. Et sunt og variert kosthold, altså inntak av riktig næring, legger grunnlaget for personlig velbefinnende, et langt liv - og reduserer trykket mot fastleger, sykehus og andre helseinstitusjoner.

Kostholdet kan vi påvirke selv gjennom egne valg av matvarer i dagligvarebutikkene. Vi kan gjøre kloke valg, eller dumme valg. Gjør vi det siste, altså spiser usunt, må vi ta konsekvensene. Dessverre belaster de samme ukloke valgene samfunnets felles ressurser gjennom almen, gratis helsehjelp.

Et helt nytt element er altså ved denne korsveien trukket inn i ekspertenes kostråd: "Bærekraft". Det er i denne sammenheng et usaklig og irrelevant begrep, et moteord som henges på et argument i nær sagt alle diskusjoner. 

De nye kostrådene

Norske kroppers fordøyelsessystemer har selvsagt ikke endret karakter siden forrige nordiske kostråd i 2014 - som fortsatt gjelder. Rådene for rødt kjøtt i dag går ut på at vi ikke bør spise mer enn 500 gr. tilberedt vare pr. uke, noe som tilsvarer ca 750 gr. råvare. Dette igjen tilsvarer to-tre middager og litt kjøttpålegg. Ifølge ekspertene nå i 2023 bør vi - av bærekraftsgrunner  - redusere inntaket drastisk til "vesentlig lavere enn 350 gr."

Og ikke nok med det: Vi må ikke gå over fra rødt kjøtt (svin, storfe/kalv, sau/lam og geit/kje) til hvitt kjøtt (kylling, høne, kalkun, and, mm). Ekspertene mener selvsagt ikke at vi skal sulte. De oppfordrer oss til å øke forbruket av plantebasert kost, som belgfrukter (linser, bønner, kikerter og andre typer erter og peanøtter). Og helst skal vi basere oss på norskproduserte belgfrukter, ikke importerte.

Her er bragt inn en rekke usaklige hensyn: Politikk og ideologi i form av miljø- og klimahensyn - "det store globale bildet". I tillegg mangler ekspertene åpenbart kunnskap om norsk landbruk med sine begrensede ressurser og arealer.

Alvorlige konsekvenser

Timingen av nye kostråd kunne ikke vært dårligere. Krig i Europa, internasjonale motsetninger og  langsiktige konfliktlinjer har allerede forstyrret globale handelsruter og forsyningskjeder. Kampen om Ukrainas kornkammer er bare en del av bildet, men alvorlig nok for fattige land som trenger import av både denne og andre matvarer.

Alt dette betyr at Norge må tenke og planlegge mer for beredskap og egen matsikkerhet. Nye kostråd er nøyaktig hva norske bønder ikke trenger i 2023. Advarslene kommer fra både næringen og andre som kjenner norsk landbruk bedre enn "ekspertene" i Nordisk ministerråd.

Senterpartiets Jenny Klinge og lederen i Norges Bondelag har helt rett i sine advarsler.

Mangler virkelighetsforståelse

La meg minne om noen kjensgjerninger vi ikke kan gjøre noe med hverken på kort eller lang sikt:

Kun 3 prosent av det norske arealet er dyrkbar mark. Av dette er to tredjedeler ikke egnet for så mye annet enn gressproduksjon. Siden menneskene ikke kan spise gress (annet enn når politikere må bite i det), må drøvtyggende dyr - kuer, sauer og geiter - gjøre for at nordmenn i det hele tatt skal få nok mat. Vi må rett og slett ha egenprodusert mat.

Det er liten tvil om at arbeidsgruppen som har landet på de nye kostrådene, har et konsekvent og gjennomført negativt syn på animalsk produksjon. Den har svak forankring i nasjonale forhold og tillater ikke en bredere definisjon av "bærekraft". Mye av den "erstatningsmaten" som skal erstatte rødt kjøtt, må importeres. Det gjør oss mer utsatt for forstyrrelser i forsyningslinjene.

Spis mere rødt kjøtt!

Forslaget til nye kostholdsråd - i den grad de blir fulgt av befolkningen - vil opplagt føre til reduksjon i norsk husdyrproduksjon og dermed redusert sysselsetting i en næring som har nok av problemer å håndtere fra før. Det er stor tvil om det arealet som visstnok kan "overføres til korn, frukt og grønt" virkelig egner seg for belgfrukter, i norsk klima.

Jeg ser at "MDG-journalistrer" i mediene benytter visse begreper og ord som viser hvor de personlig står i debatten. Når de pliktskyldigst refererer motargumenter fra bondelag og Sp-representanter, bruker de ord som "mener". Sitater fra miljø- og klimaeksprertene blir slått fast nærmest som vitenskapelige fakta. Kostholdsrådene "vil ha stor klimaeffekt".

Hvilket får undertegnede, som selv spiser relativt lite kjøtt, men desto mer fisk, frukt og grønt ("8 om dagen"), til å ønske seg mer av saftige biffer, fårefrikassé og svinekoteletter. Og ekte geitost.

Nygaardsvold II?

 Ukraina-krigen utvikler seg med krigens logikk og uunngåelige barbari. Putin-Russland bryter alle avtaler, konvensjoner, FN-pakten, humanitære lover og hele det internasjonale regelverket for sivilisert opptreden - med unntagelse av de betalingsreglene som gjelder for egen olje- og gasseksport med sikte på krigsfinansiering.

FN`s høykommissær for menneskerettigheter har denne uken oppsummert krigsforbrytelsene russerne begår i Ukraina: Minst 7.945 sivile ukrainere er dokumentert drept. I tillegg er 621 sivile rett og slett bortført. Noen er funnet drept og mishandlet, de fleste fortsatt "foprsvunnet". FN-granskerne har til nå funnet bevis på systematisk bortføring av flere hundre barn fra de russisk-okkuperte områdene. De sendes til Russland for "omskolering", dvs hjernevask. Mange millioner ukrainere er på flukt, i eget land eller i utlandet.

Systematiske angrep mot sivile mål

De systematiske missilangrepene på ukrainske byer vil ifølge FN bli stående som en av de største enkeltforbrytelsene. Fra oktober ifjor, da den russiske militærledelsen innså at de var i ferd med å tape krigen, har de russiske invasjonsstyrkene bombet strømanlegg, kraftverk, veier og broer og annen sivil infrastruktur. 598 skoler, sykehus og medisinske sentre er ødelagt eller skadet i de okkuperte områdene. Det er registrert og bevist 133 tilfelle av seksuell vold og voldtekt. 21 sivile er bekreftet henrettet av russiske soldater. Mørketallene er selvsagt enorme. Rapporten inneholder kun det som kan bevises.

Alt dette er "gammelt nytt" hva angår russernes kriger de siste hundreårene, fra Tsaren til Stalin. De "er ikke som oss", russerne tenker annerledes og er villig til å begå enhver forbrytelse om det gavner det de innbiller seg er i fedrelandets, Moder Russlands, interesse, og særlig om de er forledet til å tro at det står om eksistensen. Under og etter annen verdenskrig var vi villig til å akseptere metodene og råskapen - de var jo på "vår" side mot Hitler. Ikke nå.

Soldater som kanonføde

Så ser vi at Putin og generalene hans ikke bryr seg om egne soldaters liv. De blir tvunget inn i det ene håpløse motangrepet etter det andre, selv om det dreier seg om motoffensiver der egne styrker bare blir kanonføde. Flykter de, blir de skutt i ryggen av egne spesialavdelinger som desertører - nøyaktig slik det ble gjort ved Kursk og Stalingrad. Den gang var det riktignok snakk om Sovjetunionens overlevelse som stat. I 2023 er det ikke slik. Nå opptrer Putin-Russland som Hitler-Tyskland og vil legge under seg et annet land.

Selv tror jeg Putin etter hvert blir så desperat at han tyr til taktiske atomvåpen. I en mellomfase bruker det russiske militæret nå langtrekkende, kraftige missiler som er vanskeligere å skyte ned før de når målet. Med hypersoniske missiler er sjansen for å bli stoppet mikroskopiske.

Propagandaløgnene

Russerne, som er uten frie medier og kritiske røster av betydning, blir utsatt for et bombardement av løgner og halvsannheter 24 timer i døgnet. Barn og ungdom blir opplært til å oppføre seg som "patrioter". Unge menn i vernepliktig alder får høre at det er deres moralske plikt å ofre seg, dø for fedrelandet fordi en stor og farlig fiende står ved grensene og bare venter på en anledning til å invadere.

Alle vi i Vesten vet det er løgn. Ingen av NATO-styrkene i 30 land har intensjon om, er forberedt på, har trent på eller har ressurser til å invadere det svære landmassivet kalt Russland. Dersom det var i NATO-landenes interesse, ville angrep ha skjedd på 90- og tidlig 2000-tall da Russland var svakt, kaotisk og lå med brukket rygg både militært, økonomisk og moralsk. I stedet fikk Jeltsins Russland massiv humanitær hjelp, blant annet korn og og andre livsnødvendigheter.

Hva med Norges posisjon?

Har Norge svart til forventningene når det gjelder hjelp og bistand til Ukraina? Etter min mening er svaret nei. Som vanlig reagerte Ap/Sp-regjeringen med puslete og pinglete militære forsyninger, nærmest symbolsk. Det første man gjorde, var å love skuddsikre vester, hjelmer og litt sanitet. Det var EU og NATO som startet den militærhjelpen som virkelig monnet, som reagerte adekvat. Etter hvert kom Norge med, men først etter oppfordringer og press.

Noe av årsaken ligger selvfølgelig i egne begrensede ressurser, et nedbygd forsvar som i realiteten er dimensjonert for å stanse en angriper i et fylke eller bydel i Oslo. Jo, vi har besluttet å sende kortholds missilforsvar og noen panserbrytende granatkastere, og etter hvert noen gamle stridsvogner.

For lite, for sent - og det gjelder også andre europeiske land.

Forsvarssjefen som gissel

Det var patetsisk å se forsvarsminister Bjørn Arild Grams posør-visitt til Kyiv der han stolt som en hane overrakte et par NASAMS luftforsvarsbatterier - eller rettere stilte slik hjelp i sikte. De skal jo fraktes, opplæring tar tid, og hjelpen kommer antagelig for sent. Naturligvis viser ukrainerne et takknemlig ansikt utad.

Det verste ved besøket var at forsvarsministeren hadde dratt med seg vår forsvarssjef, som selv har tryglet om flere NASAMS-luftvernenheter til utsatte steder i Norge. Pluss droner. Ap/Sp-regjeringen avviste hans militærfaglige råd og bestilte stridsvogner i stedet som førsteprioritet. Jeg følte virkelig med forsvarssjef Eirik Kristoffersen under det Kyiv-besøket.

Nygaardsvold II?

Hvorfor overskriften Nygaardsvol II?

Fordi den regjeringen som nærmest la ned forsvaret i Norge mellom 1935 og 1940, besto av de samme partiene som nå styrer landet. Nygaardsvold-regjeringen hadde bare Ap-statsråder før flukten til London, men hadde Bondepartiet (Senterpartiet) som parlamentarisk støttespiller i Stortinget. Da fikk bøndene alle sine krav oppfylt. De ble finansiert med manglende styrking av Forsvaret.

Under Ukraina-krigen har vi i praksis ikke sett noen vesentlig styrking av vårt eget forsvar. Litt høyere beredskap, nen militære bestillinger for levering langt inn i fremtiden er besluttet, og høyere produksjon av ammunisjon på "Raufoss" har fått klarsignal. That`s it.

Fortsatt timid, halvveis og halvgodt

Styrking av et lands forsvar må alltid måles opp mot trusselsituasjonen og en mulig angripers potensiale. Norge kan selvsagt ikke hamle opp med, enn si stanse, et russisk angrep i nord eller hybridangrep  mot oljeinstallasjoner. Vi er helt avhengig av alliert hjelp.

Men Norge kan si ifra at NATO og USA vil bli invitert til å opprette baser så raskt som fysisk mulig, dersom "noe skjer". Det skjer faktisk noe positivt på Rygge, og godt er det. Det er imidlertid Kola-basene Putin er mest opptatt av. En trussel mot disse basene er noe han forstår betydningen av. Eller egne oljeinstallasjoner og -rør.

Norge har ikke innført de sanksjonene vi kunne og burde, og tar fortsatt imot russisk fisk i tre utvalgte havner. Inntektene derfra er selvsagt med på å finansiere angrepskrigen mot Ukraina.

Hva ville ellers være adekvate forberedelser i dagens situasjon? Jeg ville antyde en "stille" forholdsordre om mulig mobilisering av de siste fem års vernepliktskull og gjenopprette "Forsvarssjefens utrykningsstyrke" for innsetting i våre nordlige områder på kort varsel.

Da må antagelig de militære lagrene og depotene bunnskrapes, for pr. i dag har vi ikke nok av noe. Men det går jo an å starte planleggingen, innkjøpene og repetisjonsøvelser av de grunnleggende militære ferdighetene.

Forsvarssjefen har rett

Forsvarssjefens fagmilitære råd er avvist av landets politiske ledelse, i dette tilfelle ved forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp). Han og regjeringen vet best hvordan Norge skal forsvares. Faciten er nå at Norge kjøper 54 moderne stridsvogner av typen Leopard 2 av fra Tyskland med "opsjon" på 18 vogner. Prislapp: 20 milliarder kroner. Denne siste opsjonen blir helt sikkert ikke benyttet. Kjøpet er et ynkelig forsøk på kompromiss: Opsjonsbeløpet vil bli benyttet til det forsvarssjef Eirik Kristoffersen aller helst ønsker seg: Langtrekkende missilforsvar, droner og et effektivt luftvern rundt kritiske militære anlegg, som Luftforsvarets baser med kampflyet F-35 og militære helikoptre.

Formelt har forsvarsministeren sitt "på det tørre". Han kan vise til tidligere stortingsvedtak, langtidsplanen for Forsvaret, landmarksutredningen - og ikke minst Hurdalsplattformen. Senterpartiet er aller mest opptatt av landforsvar av bygde-Norge. Det er en form for distriktspolitikk og betyr mye for økonomien i forsvarskommuner. Helst så man at det var en god, gammeldags "mo" i hver bygd.

Hvorfor det andre?

Men forsvarssjefen har lært sin lekse på den harde måten. Han har krigserfaring fra Afghanistan, og har observert - og grundig analysert - krigen i Ukraina. Her er landskap og manøvreringsmuligheter for stridsvogner og stormpanservogner nærmest ideelle, særlig om man skal erobre okkuperte landområder fra fienden slik ukrainerne til en viss grad har klart. Det kan også tenkes at norske stridsvogner er brukbare i landforsvaret av Finnmark. Her vil imidlertid russerne - hvis og når de kommer - gå inn via Nord-Finland og falle norske forsvarsstyrker i ryggen. Det er så mye lettere etter Finlands NATO-medlemskap.

Forsvarssjefen vet utmerket godt at langtrekkende missiler er å foretrekke, og noe som Russland vil ha respekt for. Ikke bare vil missilforsvar og luftvernraketter kunne holde russerne unna norske kampflybaser - et mobilt missilsystem kan flyttes så nær Kolabasene at de i en gitt situasjon vil være utsatt for angrep og  ødeleggelse. Da må russerne binde opp forsvarsressurser i nord, med den følge at andre frontlinjer i Europa blir avlastet.

Krever mye "logistikk"

Stridsvogner krever mye logistikk, drivstoff og vedlikehold. Når de skal flyttes, skjer det ikke på egne larveføtter. Under transport er de sårbare. Store ammunisjonsmengder må følge med, og forsyningskjedene blir lange. Satelittbilder vil vise hvor de befinner seg. Relativt enkle luftforsvarssystemer kan flyttes raskere og komme på skuddhold i en helt annen skala.

Dronene er kommet for å bli i alle lands forsvar, enten de overvåker, angriper eller styres som selvmordsvåpen. Derfor må anskaffelse av droner i flere kategorier raskt være på plass i det norske forsvaret. Anskaffelsen av dem bør starte nå, og opplæringen må komme raskt.

Når fienden er i landet

Stridsvogner er ikke noe avskrekkende våpen i seg selv, noe som får en aggressor til å tenke seg om. Norske stridsvogner på norsk jord er bare brukbare når fienden allerede er i landet og presumptivt skal jages ut igjen. Det er andre forsvarssystemer, andre "kapasiteter" som virker reelt avskrekkende - utsikten til å bli rammet fra fjernt hold før landgangen og luftlandsettinger finner sted.

Norge kan ikke stå opp mot et russisk angrep alene. Hele vår forsvarsplanlegging er basert på alliert hjelp. Den kommer sjøveien og luftveien. Da må forhåndslagre, unnsetningssteder langs kysten og på  lufthavner kunne forsvares. Det kan ikke skje med stridsvogner. Raketter og langtrekkende missiler er det eneste som duger. Dette vet forsvarssjefen. Ap-og Sp-regjeringen har valgt å ikke lytte, men overkjøre ham. Der må være mange lysende militære talenter i den regjeringen.

Hardere fronter

Norske radiosamband og GPS-systemer blir jammet og gjort ubrukelige i Finnmark når det passer russerne. Det eneste de respekterer, er om noe tilsvarende blir gjort mot dem. Dagsordren burde være: Hver gang russiske militære styrker i nord jammer, bør vi (NATO) gjøre det samme. Hver gang de hacker norske kommuner, landets nasjonalforsamling, sykehus, kraftanlegg og annen kritisk infrastruktur bør russerne selv angripes med de samme metodene. Evnen har nok NATO, muligens også norske sikkerhetsmiljøer - eller operatører og digitale sabotører kan hyres i trollfabrikker - nøyaktig slik de russiske driver på med.

Det gjelder å bygge opp en cyberkapasitet som ikke bare forsvarer, men angriper.

Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før russerne "gjør noe" med olje- og gassrørledninger i Nordsjøen og Barentshavet og muligens ved norske kraftverk og ilandføringssteder.

Norge bør gjøre det klart på forhånd - før dette skjer - at den norske baseerklæringen og de selvpålagte restriksjonene fra 1949 øyeblikkelig blir opphevet om noe skjer. Etterfulgt av en invitasjon om NATO-baser på norsk jord.

For lite og for sent

De siste dagene har Ap/Sp-regjeringen gjort et stort nummer av å foreslå en "pakke" av militær og sivil hjelp til Ukraina, og fått deler av opposisjonen med seg. Også andre "fattige land i verden" skal få sitt.

Alt vel og bra, og lykke til. Men man starter i feil ende: Den militære hjelpen til Ukraina må prioriteres og forseres nå. Det er nå ukrainerne trenger det de har behov for. I de aller nærmeste ukene, ikke måneder og år fremover. Gjenoppbyggingen er ennå et fjern scenario. Ukraina må rett og slett vinne denne krigen og påføre Putin-Russland et sviende nederlag som får folk flest i det tilsynelatende mektige imperiet til å ta affære.

Alle deler av Ukraina, inklusive Krym må gjenerobres. Deretter kan internasjonalt overvåkede, frie valg gjennomføres, og russerne i Ukraina få valget mellom å være lojale ukrainske borgere - eller flytte til det forjettede Moder Russland. Vel bekomme!

Høres fint ut, men

"Gjenreisning" og "gjenoppbygging" høres så fint og snilt ut. Men det forutsetter et fritt Ukraina, med EU-medlemskap og blikket vendt vestover. Et demokratisk Ukraina tuftet på våre egne felles verdier. Et land som i fredstid i en helt annen skala kan bekjempe korrupsjon og oligark-reir. Det er gjort mye, og EU er tilfreds med innsatsen og tempo, men mye gjenstår.

I mellomtiden får vi i Norge ta imot et maksimalt antall ukrainske flyktninger så lenge det er nødvendig. Lykkes Ukraina og Vesten, vil de reise hjem igjen for å delta i gjenoppbyggingen.

Men først må krigen vinnes.

For lite og for sent?

Gledesutbruddene blant Ukrainavenner over at vestlige NATO-land endelig har somlet seg til å stille moderne stridsvogner til disposisjon for den ukrainske hæren, må ikke få oss til å tro at "krigen er vunnet" og at en seier for de ukrainske forsvarerne er innen rekkevidde. Den er knapt innen synsvidde. Diskusjonen rundt Abrams-, Challenger- og Leopard 2-tanksene har vart for lenge, og den har, som seg hør og bør, foregått i full offentlighet. Det har gitt Putin anledning til å finne mottrekk, smøre propagandamaskinen, og gitt de russiske angriperne og okkupantene tid til raskt å forberede seg på neste trekk, omgruppere, styrke svake ledd og trene opp de hastig innkalte ekstramannskapene, som i utgangspunkt var på 300.000 soldater. Deres krigsindustri er for lengst satt i krigsmodus. Der går produksjonen døgnet rundt. Putin må vinne.

De vestlig produserte stridsvognene og stormpanservognene, selvdrevet artilleri, droner og luftforsvarssystemer skulle vært på plass for lengst. I stedet har russerne fått god tid til å terrorbombe sivilbefolkningen i Ukraina for å svekke kampmoralen. Den klarer de neppe, ihvertfall ikke på kort sikt. men hva kan den vanlige ukrainer i lengden gjøre når de russiske barbarene, ledet av bøller og krigsforbrytere, bruker missiler beregnet på hangarskip mot boligblokker?

Flexible response

De vestlige reaksjonene vekker minner om en fullstendig feilslått strategi i tidligere kriger, "fleksible svar". En måte å tenke på som at man kun svarer med midler som matcher fiendens fremstøt, balanserer den. Det er ikke slik kriger vinnes: Man må gå helt og fullstendig inn med alt man har alt i starten, og overgå de ressursene og virkemidlene fienden setter inn. Med alle midler så nær som bruk av taktiske atomvåpen. Først da vil Putin-Russland forstå alvoret. Kombinert med krigstretthet i den russiske befolkningen. Ukraina skulle fått mye mer forsvarsmateriell med vestlig opplæring for flere måneder siden. Man må ligge foran en aggressiv motpart, forutse det neste sjakktrekket.

Den største fordelen det angrepne Ukraina har i en forsvarskamp som trekker ut, er selvsagt kampmoralen, og vissheten om at nasjonen, demokratiet, menneskerettighetene, freden og det gode liv går tapt om krigen tapes.

"I krig teller den moralske side av saken tre fjerdedeler, forholdet mellom styrkene bare en fjerdedel". Sitatet er fra Napoleon. (A la guerre, les trois quarts sont des affaires morales, la balance des forces réelles n´est que pour un autre quart).

Men selv ikke høy moral og fedrelandskjærlighet kan i lengden hamle opp med massiv død, ødeleggelse, tilintetgjøring. Man kan ikke forvente at den enkelte ukrainer skal fortsette å slåss med geværpipen pekende mot pannebrasken.

Demokratiets svakhet

Slik Macron og særlig Stoltz har opptrådt, er det lett å se Vestens svakheter i konfrontasjon med en djevelsk imperialistisk motstander som er fast besluttet på å seire, koste hva det koste vil: Flere underliggende motiver dukker gjerne opp i våre folkestyrte samfunn med valg og ytringsfrihet: Kampen om popularitet, utsiktene til å vinne eller tape et valg og miste maktposisjoner, sterke økonomiske interesser som mister markeder og taper utbytte dersom krigen trekker i langdrag, en befolkning som går trett av personlige ofre, nedgang i levestandard med dyrtid, energikrise og usikkerhet.

Vi har ikke noe alternativ annet enn å følge de demokratiske spillereglene i åpne samfunn. Men historien burde ha lært vestlige ledere at i nasjonale og internasjonale krisesituasjoner må man ta noen snarveier når krise og krig truer, sette beredskapslover i kraft og forberede nasjonen på at det kan bli nødvendig med samling om det viktige og nødvendige.

Hvis ikke, er det snart vår tur. I vår egen tid.

Vesten er bakpå i Ukraina

To markante hendelser i og rundt Ukraina har vakt stor oppmerksomhet den siste uken: Med missilet ment for å ramme hangarskip men avfyrt mot en boligblokk i Dnepro, har krigen i Ukraina nådd et nytt stadium av råskap, brutalitet og barbarisme. Mange titalls døde og enda flere sårede sivile ble resultatet av det russiske terrorangrepet, som ikke hadde noen militær hensikt og betydning men utelukkende ment for å skape død og lidelse blant sivile. Målet var en russisk form for "fred": Underkastelse. Det motsatte vil skje.

Den andre hendelsen skjedde på Ramsteinbasen i Tyskland (hvor undertegnede en gang var på studiebesøk), og der Ukrainas 54 støttespiller-land var samlet for å "koordinere" våpenhjelpen. Ukrainerne trenger moderne militære ressurser, våpen med lengre rekkevidde, høyere mobilitet og større effekt for å lykkes. Helt siden angrepskrigen startet for 11 måneder siden, har Ukrainas president og samtlige andre talspersoner ved alle anledninger tryglet Vesten: Gi oss moderne våpen, så skal vi klare å hamle opp med angriperne.

Et alvorlig tilbakeslag

Ramstein-møtet ble et enormt tilbakeslag for det ukrainske forsvaret: Tyskland nekter å utstyre de ukrainske forsvarsstyrkene med sine moderne Leopard 2-stridsvogner. Det er et svik, og viser bare hvilkeen svak og prinsippløs ledelse landet har skaffet seg med det sosialdemokratiske politiske styret. Heller ikke Angela Merkells regjeringer var noe å skryte av: Hun og kristeligdemokratene sørget for energiavhengighet av Putin-Russland - med åpne øyne og med vitende og vilje.

Mange land har sendt en - nærmest symbolsk - våpenstøtte, med Storbritannia og USA som unntak. Norges bidrag betyr lite i den store sammenhengen - vi husker jo at Støres puslete innlednings-"gave" var hjelmer og sikkerhetsvester. Så følte man seg presset til å yte noe mer. 

For sent og for lite

Problemet er at støtten kommer for sent og i mindre omfang enn hva de ukrainske forsvarerne trenger. Putin-Russland kjører på, har mobilisert ytterligere 300.000 soldater og tar hele tiden sikte på å trappe opp. For russerne er ikke tap eller status quo pr. 24. februar 2022 noe alternativ. Russland vil og må vinne uansett hvor mye det vil koste. Landets rustningsindustri er satt på krigsfot med våpen- og ammunisjonsproduksjon 24 timer i døgnet. Heller ikke for ukrainerne kan krigen tapes, da opphører landet å eksistere som fri og selvstendig nasjon. Moralen er fortsatt høy, men den kan ikke i lengden hamle opp med en overmakt. 

Gjennom alle faser av krigen hittil har NATO- og EU-land gitt for liten og for sen våpenstøtte. I enkelte land opptrer statsministre og presidenter som posører for frihetens, demokratiets og fredens sak, men tar ikke konsekvensen av sine løfter. Tyskland er altså nå åpenbart et svakt ledd i bolverket mot Putins angrepskrig. Der diskuterer man hvorvidt stridsvogner av typen Leopard 2 skal sendes til Ukraina. Svaret så langt er NEI.

Det haster

Disse tyske stridsvognene, den britiske Challenger 2, amerikanske Abrams og moderne stormpanservogner er nøyaktig hva det ukrainske forsvaret trenger. Mens NATO- og EU-land diskuterer internt, satser russerne på en motoffensiv før de nye kjøretøyene er på plass. Tiden renner ut. De fleste av de 300.000 tvangsinnkalte rekruttene har snart de grunnleggende ferdighetene inne og blir mer slagkraftige.

I stedet for det som avgjør en krig, er det blitt en mote i vestlige medier å ramse opp russiske tap og løfte ut håpefulle drømmer om at ukrainerne skal lykkes i å drive okkupantene ut av de østlige regionene - med gamle våpen.  Amerikanernes Patriot luftvernsystem med langtrekkende raketter - som kunne ha stanset hangarskipsmissilet mot boligblokken i Dnepr - kommer for sent.

Vesten ligger bakpå i krigen, somler og nøler.

Optimisme og advarsler

Meldingene fra, og vurderingene av, Russlands uprovoserte angrepskrig varierer i forhold til forståelse, innsikt og motiver. I noen tilfelle legger medier og regjeringers talspersoner frem optimistiske kommentarer, mye basert på ukrainernes ukuelige motstand og forsvarsvilje. Andre forståsegpåere peker derimot på at ukrainerne står overfor en aggressiv og offensiv imperialistisk stormakt med verdens nest største stående hær - og med taktiske atomvåpen i bakhånd. Det endelige utfallet er gitt, frykter mange.

Til tross for en viss ukrainsk fremgang på slagmarken i fjor høst, er den militære konflikten nå mer fastlåst, en stillingskrig der det brukes store ressurser på begge sider på å vinne eller beholde noen kvadratkilometer, med uhyggelig store tap av menneskeliv som resultat.

Usiviliserte barbarer

Russlands nådeløse og krigsforbryterske angrep mot den ukrainske befolkningens sivile infrastruktur - elektrisitet, lys og varme, gassforsyning, vann og kommunikasjoner, veier, jernbaner, skoler og sykehus - er deler av en ren terrorkrig og brudd på alle internasjonale konvensjoner og avtaler. Ukrainerne står overfor en fiende som opptrer som en banditt- og mafiastat uten demokrati og ytringsfrihet, uten respekt for menneskerettigheter eller individets frihet. En fasciststat, en Hitlerstat. Faller Ukraina, vil angrepene vestover fortsette - etter en taktisk pause som kan vare noen år. Putin vil finne veier utenom "Paragraf 5".

Det er og blir moderne vestlige våpen og utrustning som blir avgjørende: Luftforsvar, dronekapasitet, moderne artilleri og ildledningssystemer, gode stridsvogner og stormpanserkjøretøyer. Og ammunisjon, masse ammunisjon. Ukrainerne selv er i stand til å å holde oppe en effektiv forsyningstjeneste, sanitet, forsvarsvilje og stridsmoral.

Noen lys i tunnelen

Har ikke ukrainerne fått den støtten som kreves, da? Både ja og nei. Det vestlige samholdet i NATO og EU har så langt, og før Ramstein, vært relativt  intakt uten synlige sprekker. En god del militært materiell er sendt inn i Ukraina. Løfter om økonomisk bistand har fulgt etter. Sanksjonsvedtak har rammet deler av den russiske krigsmaskinen og den russiske økonomien. Men russerne har mobilisert ytterligere militære mannskaper, og vil helt sikkert på et tidspunkt kalle krigen ved dets rette navn - og erklære almen mobilisering. Putin vil da sette hele landet på krigsfot med tilsvarende krigsøkonomi.

En pinglete støtte 

Vi som observerer og noterer oss det som skjer fortløpende, ser nå at det ikke er full enighet om at de ukrainske forsvarerne skal få det beste og mest moderne av forsvarsmateriell - som de siste versjonene av stridsvogner, eller det ypperste av missilforsvar. President Biden har annonsert at Ukraina skal få det de ber om, blant annet Patriot-missilene, men hva når republikanerne får fotfeste i Representantenes Hus og setter foten ned for bevilgninger?

Vi ser altså at Tyskland ikke er en hundre prosent støttespiller for Ukraina. Innflytelsesrike partier og politikere er ikke villig til å gi bort det beste, det som kan avgjøre krigen. Heller ikke den franske presidenten Macron er patent, han som mente at Putin måtte få mulighet til å avslutte angrepene uten å tape ansikt.

Undertegnede ser det fortsatt som sannsynlig at Putin på et gitt tidspunkt i en presset situasjon vil ta i bruk taktiske atomvåpen.

Norge bør nå oppheve begrensningene

Putin-Russlands uprovoserte angrepskrig mot Ukraina må få Norge til å våkne: Russerne oppfatter alle militære forbehold og selvpålagte restriksjoner som et svakhetstegn. De forstår bare ett språk: Faren for å tape en krig, miste territorium, eller møte en militær motpart sterkere enn dem selv - og risikere intern sosial uro og opprør. Oligark- og mafiastaten som undertrykker egen befolkning, tvangsmobiliserer deler av den til kanonføde, ødelegger vanlige folks økonomi og reduserer levestandarden på sikt er trengt opp i et hjørne og kan derfor ty til ekstreme mottiltak mot en innbilt fiende.

Når Sverige og Finland nå nærmer seg medlemskap i NATO, vil Russland være "innringet" på en måte regimet ikke hadde regnet med. En kjapp "militærteknisk operasjon" med formål å innsette et russiskvennlig styre i Kyiv slo feil og har bare ført til sterkere motstandsvilje og -evne blant ukrainerne. Med vestlig militær bistand rykker de ukrainske styrkene østover. Den barbariske bombingen av sivil infrastruktur som veier, broer, jernbaner og strømforsyning blottlegger desperasjonen i Kreml.

Må flytte militære ressurser

Om ikke så lenge vil russerne måtte forsterke "forsvaret" av den lange grensen mot Finland. De må flytte militære ressurser som de egentlig trenger i Ukraina og innføre almen mobilisering, noe som blir svært upopulært i befolkningen. De kan ikke risikere at nordflåten med atomubåtene på Kola blir mer utsatt. De nordiske nabolandenes samlede kampflyflåte blir en potensiell trussel, det samme vil taktiske mellomdistanseraketter være.

For svenskene og finnene har gjort et klokt valg: De vil i prinsippet ikke pålegge seg forsvarsmessige begrensninger av noen art, slik Norge gjorde i 1949. Det betyr at de i teorien kan invitere NATO eller enkeltland som USA til å opprette militære baser på eget territorium også i fredstid, om de føler seg truet.

Norge må signalisere

Det behøver ikke skje med store fanfarer akkurat nå - Norge kan ad diplomatisk vei gi Putin-Russland et tydelig signal om at det samme blir tilfellet i Nord-Norge dersom Russland ad hybridkrigersk vei for eksempel saboterer olje- og gassanlegg inklusive rørledninger. Forhåndslagre og infrastruktur for mottak av allierte forsterkninger finnes allerede. Jeg regner med at planverket er "pusset opp" de siste månedene. Helst bør allierte styrker bli bedt om å komme allerede nå.

Stortingets utvidede forsvars- og utenrikskomite bør snarest innkalles for å bli orientert om muligheten og behovet for et slikt proaktivt trekk. Russerne har allerede ødelagt vennskaps- og samarbeidsmønsteret som vi naive nordmenn møysommelig har bygget opp gjennom årtier. Vi bør videre se nøyere på russiske fiskefartøyers adgang til norske havner. Norges tilbakeholdenhet og "alenegang" bryter solidaritetsmønsteret resten av Vest-Europa har pålagt seg selv. Russland har truet med å forkaste den nylig inngått fiskeriavtalen mellom våre to land om nye restriksjoner blir innført fra norsk side. Trusselen er tom - russiske fiskere kan ikke drive overfiske på bankene når de ikke har noe sted å ilandføre fangstene.

En avgjørende vinter

Heldigvis har vind og mildvær redusert behovet for bruk av gass til industri og forbrukere på Kontinentet nær oss hittil i høst. Gasslagrene holder over vinteren. Sabotasje kan ikke utelukkes, men årvåkenheten er tilsvarende høy i EU.

Mye går ikke Putins vei i disse dager. Det er bare indre og ytre press og trusler - og faren for opprør eller palassrevolusjon - som holder generalene tilbake fra ytterligere eskalering, og som kan få Putin til forhandlingsbordet med bønn om våpenhvile. Det siste bør han ikke få - ikke før alt ukrainsk territorium er gjenerobret.

Naiviteten lenge leve

To nrk.no-journalister har i dag offentliggjort en artikkel der intervjuobjekter uttrykker "bekymring for økt splittelse mellom russere og nordmenn". Ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet i Kirkenes, Guro Brandshaug, "vil ikke kutte vennskapsbånd med vanlige russere". Konkret dreier saken seg om hvorvidt kommunestyret bør si opp vennskapsavtalene med de to russiske byene Severomorsk (lukket by i Murmansk oblast, opprinnelig kalt Vajenga. I dag er byen det administrative hovedkvarteret for den russiske nordflåten) og det vesle tettstedet Petsjenga, eller rettere Petsamo (som russerne erobret fra Finland under annen verdenskrig).

Over hele landet har kommuner sagt opp sine såkalte vennskapsavtaler med Putin-Russland. Størst oppmerksomhet vakte det da Tromsø nylig sa opp sine avtaler med Murmansk, Arkhangelsk og Nadym. Vedtaket i kommunestyret der var enstemmig, og Ap-ordfører Gunnar Wilhelmsen sa han var glad for nettopp det. Avtalene gjelder "fra myndighet til myndighet", de har lite med "folk til folk" å gjøre. Vanlige russere er ikke involvert, selv om delegasjoner fra øst kan inneholde noe som skal minne om det.

Holdningskamp

Etter Putins uprovoserte angrepskrig mot det frie og demokratiske Ukraina 24. februar har holdningskampen blitt viktig. Problemet i Kirkenes og Øst-Finnmark er at det bor rundt 950 russere der, og så sent som i mars i år støttet flertallet av dem Putin og trodde faktisk på propaganda-narrativet formidlet gjennom Telegram og offisielle russiske statskanaler. De få russerne i Finnmark som demonstrerte mot Putins overfall på et naboland, ble hetset og mobbet av sine landsmenn, og også barna deres fikk unngjelde. Dette har NRK formidlet i tidligere artikler.

Det er jo mulig at noen Kirkenes-russere av yngre årgang har tatt til vettet de siste månedene etter hvert som den russiske krigføringen har tiltatt i brutalitet. Men fortsatt finnes alt for mange russere der oppe i nord som tviholder på Putins løgnaktige påstander om "militæroperasjonen for å avnazifisere Ukraina".

Valgår neste år

Vi skal selvfølgelig ta høyde for at Arbeiderpartiets ordførerkandidat ønsker å få stemmene fra flest mulig russere ved kommunevalget neste år. Som fastboende eller formelt norske statsborgere har de jo denne rettigheten ved lokalvalg. Men hennes standpunkt ser jeg på som uttrykk for himmelropende naivitet. Hun kan umulig ha fulgt med i forverringen av de ekte menneskelige relasjonene fra 1990-tallet under Jeltsin til Putins gradvise, men tydelige tilstramninger spesielt etter 2010. Foreninger, lag og klubber som er uavhengige av myndighetene (NGO`er) og som pleier forbindelser med vestlige land, blir kalt "utenlandske agenter" og konsekvent motarbeidet og undertrykt av myndighetene. 

Kontrasten er Høyres ordførerkandidat i Kirkenes, Magnus Mæland, som er helt klar på at kommunen bør kutte vennskapsavtalene med de russiske byene. Han mener det vil være full enighet i kommunestyret når saken skal behandles. "Det er Putins regime som skaper splittelse i verden, og det er Putin sitt regime som bryter folkeretten og menneskerettighetene. Det mener jeg vi må være tydeligere på", sier Mæland. Honnør til ham!

Hoster opp en fredsforsker

NRK-journalister ville ikke vært NRK-journalister om de ikke også hoster opp en fredsforsker fra PRIO, og en såkalt "vanlig kvinne i gata" i denne type artikler på nettet. Med Aps ordførerkandidat blir det da tre mot en i det prorussiske standpunktets favør. Argumentet de bruker er at det norske folk har ansvar for å "bevare vennskap med det russiske folk" og at vi ikke skal kutte vennskapsbånd med "vanlige russere". Vi må "unngå polarisering". Poenget er vel at vanlige russere selv har et ansvar for å ta stilling mot krigen, og det er deres forbannede plikt å kvitte seg med en brutal krigshisser og tyrann. Først da kan det oppstå normale forbindelser fra folk til folk. Nå er det holdningskampen som gjelder.

Og fredsforskeren? Han stiller seg tvilende til effekten på Putins regime at norske byer bryter sine vennskapsavtaler med russiske byer. "Disse avtalene er ofte folk-til-folk-samarbeid, og de bør man prøve å beholde". Det er nettopp det de ikke er. Etter Putins innstramninger er de fullstendig offisielle og  myndighetskontrollerte. At norskrussere har familie på den andre siden av grensen som de pleier forbindelse med, er en helt annen sak.

Tiden etter krigen

Et siste argument formidlet av NRK-journalistene er at vi må tenke på tiden "etter krigen", og at vi ikke kollektivt må fordømme russiske enkeltmennesker. Vel, Russland som nasjon har sterk støtte på hjemmebane. Det kommer av russernes imperialistiske herrefolk-holdninger, prentet inn gjennom mange hundre år. Russerne har aldri levd i et demokrati og har ikke gjennomgått noen renessanse eller opplysningstid. De er ganske enkelt ikke "som oss". Propagandaen i russiske lærebøker og medier oser av nasjonalisme og militarisme - under dekke av å forsvare fedrelandet. I Vesten er vi veldig opptatt av enkeltmennesker og noen miljøer som åpent sier seg uenig i Putins krig. De fleste holder kjeft, jatter med eller åpenlyst tror på løgnene og historieforfalskningene. Før russerne tar et oppgjør med sin tenkning og sine erobrer-tradisjoner - slik tyskerne gjorde etter 1945 - kan det ikke bli snakk om normale forbindelser.

Selv om det skulle være økonomisk fordelaktig for noen skipsverft og fiskemottak.

Dersom krigen skulle ende i våpenhvile og en form for fredsavtale, vil regimet i Russland slikke sine sår, ruste opp på nytt og komme fryktelig tilbake. Det må et dypt og langvarig nederlag til, og selvransakelse, før Vest-Europa kan puste sånn noenlunde lettet ut. Og da må regimet være styrtet, og Putin og hans oligark-mafiastat tilintetgjort én gang for alle. 

Det er krig nå, kamerat

Verden behøvde ikke vente lenge på Putins neste trekk etter angrepet på Krymbroen. Ny og forsterket terrorbombing av sivile mål i Kyiv og andre byer har igjen satt skrekk i befolkningen. Det er brudd på strømledningen mellom Sverige og Bornholm. Sabotasje? Russernes angrepskrig har fått et momentum som krever mye raskere og kontante svar fra NATO og europeiske statsledere - også norske myndigheter. Jeg antar at Forsvarssjefen allerede har lansert behovet for en forsterkning av beredskapen og/eller en delvis mobilisering ut over den mer symbolpregede utkallingen av HV-soldater. Soldatene er et synlig tegn på at regjeringen "gjør noe", men virker tiltakene på land og til sjøs avskrekkende på en fiende som har et stort arsenal av militære virkemidler og provokasjoner på tegnebrettet? 

Denne krigen har russerne forberedt lenge. De har kalkulert med sanksjoner, vestlig militærhjelp til Ukraina og stans i gassleveranser. De har "sovende agenter" og Spetsnaz-lignende celler klare for innsats i Vest-Europa. Sabotasjen mot det tyske jernbanenettet tyder på det. Vi må regne med at det allerede er plassert sprenglegemer over olje- og gassrørledninger i norsk økonomisk sone.

Behov for mobiliseringstiltak?

Mobilisering? Jeg var en gang med på en mobiliseringsøvelse i regjeringens beredskapssenter inne i "hullet i fjellet". En sammensatt gruppe fra sivilsamfunnet, og aktive yrkesoffiserer, dannet et regjeringskollegium. Et case av alvorlig karakter ble rullet opp - Norge sto foran et mulig militært angrep østfra. "Regjeringen" ble vekket fra dyp søvn og innkalt til krisemøte midt på natten. Tegnene på en planlagt russisk invasjon i nord var åpenbare. Hva gjør en regjering da? Flere detaljer gir jeg ikke, men én lærdom sto klinkende klar under debrief`en etterpå: De sivile var hele tiden "på hæla" i forhold til nødvendige beslutninger og tiltak, mens de yrkesmilitære forsto situasjonens alvor og foreslo en mobilisering av totalforsvaret langt tidligere.

Som sagt: Jeg tar for gitt at Forsvarssjefen har levert en opptrappingsplan for forsvarets beredskap og meldt behov for beslutninger for den aller nærmeste fremtid. Tiden er inne for å stress-teste viktige forsyningsbehov i en situasjon der landet skal settes på krigsfot.

Avskrekking

Angrepskrigen mot Ukraina angår hele Europa, hele NATO-alliansen. Putin og hans mafiastat er på defensiven og desperasjonen vokser. I en slik situasjon er ikke "beroligelse" et adekvat svar. Svaret er avskrekking. Her har Norge lite å stille opp med, om man ikke tilkaller forsterkninger. De bør helst være på plass om det skulle smelle for alvor.

Det er her norsk basepolitikk kommer inn. Tiden er inne for å ta en runde om den. Et varsel om endring av basepolitikken vil gjøre inntrykk på russerne, særlig fordi opprettelse av en alliert militærbase på norsk jord vil bli lokalisert ubehagelig nær Kola.

Baseerklæringen

Erklæringen ble som kjent avgitt 1. februar 1949, noen dager før Norge meldte seg inn i forsvarsalliansen NATO. "Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep."

Uthevingen er viktig. Dersom Russland gjør alvor av å sabotere infrastrukturen på havbunnen knyttet til norsk olje- og gassproduksjon, er tiden inne til å endre basepolitikken. Det er imidlertid om å gjøre at Norge gir dette kraftige signalet nå, ikke etter at sabotasje har funnet sted.

Å endre norsk basepolitikk vil være på linje med Finlands og Sveriges fundamentale skifte i sin nøytrale status. Det er ikke noe Norge ønsker å gjøre i utgangspunktet - på bakgrunn av Barentssamarbeidet og økonomiske interesser i Finnmark og Nord-Troms - men vil være et adekvat svar på provokasjoner og trusler.

Det er krig nå, kamerat.