Nygaardsvold II?

 Ukraina-krigen utvikler seg med krigens logikk og uunngåelige barbari. Putin-Russland bryter alle avtaler, konvensjoner, FN-pakten, humanitære lover og hele det internasjonale regelverket for sivilisert opptreden - med unntagelse av de betalingsreglene som gjelder for egen olje- og gasseksport med sikte på krigsfinansiering.

FN`s høykommissær for menneskerettigheter har denne uken oppsummert krigsforbrytelsene russerne begår i Ukraina: Minst 7.945 sivile ukrainere er dokumentert drept. I tillegg er 621 sivile rett og slett bortført. Noen er funnet drept og mishandlet, de fleste fortsatt "foprsvunnet". FN-granskerne har til nå funnet bevis på systematisk bortføring av flere hundre barn fra de russisk-okkuperte områdene. De sendes til Russland for "omskolering", dvs hjernevask. Mange millioner ukrainere er på flukt, i eget land eller i utlandet.

Systematiske angrep mot sivile mål

De systematiske missilangrepene på ukrainske byer vil ifølge FN bli stående som en av de største enkeltforbrytelsene. Fra oktober ifjor, da den russiske militærledelsen innså at de var i ferd med å tape krigen, har de russiske invasjonsstyrkene bombet strømanlegg, kraftverk, veier og broer og annen sivil infrastruktur. 598 skoler, sykehus og medisinske sentre er ødelagt eller skadet i de okkuperte områdene. Det er registrert og bevist 133 tilfelle av seksuell vold og voldtekt. 21 sivile er bekreftet henrettet av russiske soldater. Mørketallene er selvsagt enorme. Rapporten inneholder kun det som kan bevises.

Alt dette er "gammelt nytt" hva angår russernes kriger de siste hundreårene, fra Tsaren til Stalin. De "er ikke som oss", russerne tenker annerledes og er villig til å begå enhver forbrytelse om det gavner det de innbiller seg er i fedrelandets, Moder Russlands, interesse, og særlig om de er forledet til å tro at det står om eksistensen. Under og etter annen verdenskrig var vi villig til å akseptere metodene og råskapen - de var jo på "vår" side mot Hitler. Ikke nå.

Soldater som kanonføde

Så ser vi at Putin og generalene hans ikke bryr seg om egne soldaters liv. De blir tvunget inn i det ene håpløse motangrepet etter det andre, selv om det dreier seg om motoffensiver der egne styrker bare blir kanonføde. Flykter de, blir de skutt i ryggen av egne spesialavdelinger som desertører - nøyaktig slik det ble gjort ved Kursk og Stalingrad. Den gang var det riktignok snakk om Sovjetunionens overlevelse som stat. I 2023 er det ikke slik. Nå opptrer Putin-Russland som Hitler-Tyskland og vil legge under seg et annet land.

Selv tror jeg Putin etter hvert blir så desperat at han tyr til taktiske atomvåpen. I en mellomfase bruker det russiske militæret nå langtrekkende, kraftige missiler som er vanskeligere å skyte ned før de når målet. Med hypersoniske missiler er sjansen for å bli stoppet mikroskopiske.

Propagandaløgnene

Russerne, som er uten frie medier og kritiske røster av betydning, blir utsatt for et bombardement av løgner og halvsannheter 24 timer i døgnet. Barn og ungdom blir opplært til å oppføre seg som "patrioter". Unge menn i vernepliktig alder får høre at det er deres moralske plikt å ofre seg, dø for fedrelandet fordi en stor og farlig fiende står ved grensene og bare venter på en anledning til å invadere.

Alle vi i Vesten vet det er løgn. Ingen av NATO-styrkene i 30 land har intensjon om, er forberedt på, har trent på eller har ressurser til å invadere det svære landmassivet kalt Russland. Dersom det var i NATO-landenes interesse, ville angrep ha skjedd på 90- og tidlig 2000-tall da Russland var svakt, kaotisk og lå med brukket rygg både militært, økonomisk og moralsk. I stedet fikk Jeltsins Russland massiv humanitær hjelp, blant annet korn og og andre livsnødvendigheter.

Hva med Norges posisjon?

Har Norge svart til forventningene når det gjelder hjelp og bistand til Ukraina? Etter min mening er svaret nei. Som vanlig reagerte Ap/Sp-regjeringen med puslete og pinglete militære forsyninger, nærmest symbolsk. Det første man gjorde, var å love skuddsikre vester, hjelmer og litt sanitet. Det var EU og NATO som startet den militærhjelpen som virkelig monnet, som reagerte adekvat. Etter hvert kom Norge med, men først etter oppfordringer og press.

Noe av årsaken ligger selvfølgelig i egne begrensede ressurser, et nedbygd forsvar som i realiteten er dimensjonert for å stanse en angriper i et fylke eller bydel i Oslo. Jo, vi har besluttet å sende kortholds missilforsvar og noen panserbrytende granatkastere, og etter hvert noen gamle stridsvogner.

For lite, for sent - og det gjelder også andre europeiske land.

Forsvarssjefen som gissel

Det var patetsisk å se forsvarsminister Bjørn Arild Grams posør-visitt til Kyiv der han stolt som en hane overrakte et par NASAMS luftforsvarsbatterier - eller rettere stilte slik hjelp i sikte. De skal jo fraktes, opplæring tar tid, og hjelpen kommer antagelig for sent. Naturligvis viser ukrainerne et takknemlig ansikt utad.

Det verste ved besøket var at forsvarsministeren hadde dratt med seg vår forsvarssjef, som selv har tryglet om flere NASAMS-luftvernenheter til utsatte steder i Norge. Pluss droner. Ap/Sp-regjeringen avviste hans militærfaglige råd og bestilte stridsvogner i stedet som førsteprioritet. Jeg følte virkelig med forsvarssjef Eirik Kristoffersen under det Kyiv-besøket.

Nygaardsvold II?

Hvorfor overskriften Nygaardsvol II?

Fordi den regjeringen som nærmest la ned forsvaret i Norge mellom 1935 og 1940, besto av de samme partiene som nå styrer landet. Nygaardsvold-regjeringen hadde bare Ap-statsråder før flukten til London, men hadde Bondepartiet (Senterpartiet) som parlamentarisk støttespiller i Stortinget. Da fikk bøndene alle sine krav oppfylt. De ble finansiert med manglende styrking av Forsvaret.

Under Ukraina-krigen har vi i praksis ikke sett noen vesentlig styrking av vårt eget forsvar. Litt høyere beredskap, nen militære bestillinger for levering langt inn i fremtiden er besluttet, og høyere produksjon av ammunisjon på "Raufoss" har fått klarsignal. That`s it.

Fortsatt timid, halvveis og halvgodt

Styrking av et lands forsvar må alltid måles opp mot trusselsituasjonen og en mulig angripers potensiale. Norge kan selvsagt ikke hamle opp med, enn si stanse, et russisk angrep i nord eller hybridangrep  mot oljeinstallasjoner. Vi er helt avhengig av alliert hjelp.

Men Norge kan si ifra at NATO og USA vil bli invitert til å opprette baser så raskt som fysisk mulig, dersom "noe skjer". Det skjer faktisk noe positivt på Rygge, og godt er det. Det er imidlertid Kola-basene Putin er mest opptatt av. En trussel mot disse basene er noe han forstår betydningen av. Eller egne oljeinstallasjoner og -rør.

Norge har ikke innført de sanksjonene vi kunne og burde, og tar fortsatt imot russisk fisk i tre utvalgte havner. Inntektene derfra er selvsagt med på å finansiere angrepskrigen mot Ukraina.

Hva ville ellers være adekvate forberedelser i dagens situasjon? Jeg ville antyde en "stille" forholdsordre om mulig mobilisering av de siste fem års vernepliktskull og gjenopprette "Forsvarssjefens utrykningsstyrke" for innsetting i våre nordlige områder på kort varsel.

Da må antagelig de militære lagrene og depotene bunnskrapes, for pr. i dag har vi ikke nok av noe. Men det går jo an å starte planleggingen, innkjøpene og repetisjonsøvelser av de grunnleggende militære ferdighetene.

Forsvarssjefen har rett

Forsvarssjefens fagmilitære råd er avvist av landets politiske ledelse, i dette tilfelle ved forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp). Han og regjeringen vet best hvordan Norge skal forsvares. Faciten er nå at Norge kjøper 54 moderne stridsvogner av typen Leopard 2 av fra Tyskland med "opsjon" på 18 vogner. Prislapp: 20 milliarder kroner. Denne siste opsjonen blir helt sikkert ikke benyttet. Kjøpet er et ynkelig forsøk på kompromiss: Opsjonsbeløpet vil bli benyttet til det forsvarssjef Eirik Kristoffersen aller helst ønsker seg: Langtrekkende missilforsvar, droner og et effektivt luftvern rundt kritiske militære anlegg, som Luftforsvarets baser med kampflyet F-35 og militære helikoptre.

Formelt har forsvarsministeren sitt "på det tørre". Han kan vise til tidligere stortingsvedtak, langtidsplanen for Forsvaret, landmarksutredningen - og ikke minst Hurdalsplattformen. Senterpartiet er aller mest opptatt av landforsvar av bygde-Norge. Det er en form for distriktspolitikk og betyr mye for økonomien i forsvarskommuner. Helst så man at det var en god, gammeldags "mo" i hver bygd.

Hvorfor det andre?

Men forsvarssjefen har lært sin lekse på den harde måten. Han har krigserfaring fra Afghanistan, og har observert - og grundig analysert - krigen i Ukraina. Her er landskap og manøvreringsmuligheter for stridsvogner og stormpanservogner nærmest ideelle, særlig om man skal erobre okkuperte landområder fra fienden slik ukrainerne til en viss grad har klart. Det kan også tenkes at norske stridsvogner er brukbare i landforsvaret av Finnmark. Her vil imidlertid russerne - hvis og når de kommer - gå inn via Nord-Finland og falle norske forsvarsstyrker i ryggen. Det er så mye lettere etter Finlands NATO-medlemskap.

Forsvarssjefen vet utmerket godt at langtrekkende missiler er å foretrekke, og noe som Russland vil ha respekt for. Ikke bare vil missilforsvar og luftvernraketter kunne holde russerne unna norske kampflybaser - et mobilt missilsystem kan flyttes så nær Kolabasene at de i en gitt situasjon vil være utsatt for angrep og  ødeleggelse. Da må russerne binde opp forsvarsressurser i nord, med den følge at andre frontlinjer i Europa blir avlastet.

Krever mye "logistikk"

Stridsvogner krever mye logistikk, drivstoff og vedlikehold. Når de skal flyttes, skjer det ikke på egne larveføtter. Under transport er de sårbare. Store ammunisjonsmengder må følge med, og forsyningskjedene blir lange. Satelittbilder vil vise hvor de befinner seg. Relativt enkle luftforsvarssystemer kan flyttes raskere og komme på skuddhold i en helt annen skala.

Dronene er kommet for å bli i alle lands forsvar, enten de overvåker, angriper eller styres som selvmordsvåpen. Derfor må anskaffelse av droner i flere kategorier raskt være på plass i det norske forsvaret. Anskaffelsen av dem bør starte nå, og opplæringen må komme raskt.

Når fienden er i landet

Stridsvogner er ikke noe avskrekkende våpen i seg selv, noe som får en aggressor til å tenke seg om. Norske stridsvogner på norsk jord er bare brukbare når fienden allerede er i landet og presumptivt skal jages ut igjen. Det er andre forsvarssystemer, andre "kapasiteter" som virker reelt avskrekkende - utsikten til å bli rammet fra fjernt hold før landgangen og luftlandsettinger finner sted.

Norge kan ikke stå opp mot et russisk angrep alene. Hele vår forsvarsplanlegging er basert på alliert hjelp. Den kommer sjøveien og luftveien. Da må forhåndslagre, unnsetningssteder langs kysten og på  lufthavner kunne forsvares. Det kan ikke skje med stridsvogner. Raketter og langtrekkende missiler er det eneste som duger. Dette vet forsvarssjefen. Ap-og Sp-regjeringen har valgt å ikke lytte, men overkjøre ham. Der må være mange lysende militære talenter i den regjeringen.

Hardere fronter

Norske radiosamband og GPS-systemer blir jammet og gjort ubrukelige i Finnmark når det passer russerne. Det eneste de respekterer, er om noe tilsvarende blir gjort mot dem. Dagsordren burde være: Hver gang russiske militære styrker i nord jammer, bør vi (NATO) gjøre det samme. Hver gang de hacker norske kommuner, landets nasjonalforsamling, sykehus, kraftanlegg og annen kritisk infrastruktur bør russerne selv angripes med de samme metodene. Evnen har nok NATO, muligens også norske sikkerhetsmiljøer - eller operatører og digitale sabotører kan hyres i trollfabrikker - nøyaktig slik de russiske driver på med.

Det gjelder å bygge opp en cyberkapasitet som ikke bare forsvarer, men angriper.

Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før russerne "gjør noe" med olje- og gassrørledninger i Nordsjøen og Barentshavet og muligens ved norske kraftverk og ilandføringssteder.

Norge bør gjøre det klart på forhånd - før dette skjer - at den norske baseerklæringen og de selvpålagte restriksjonene fra 1949 øyeblikkelig blir opphevet om noe skjer. Etterfulgt av en invitasjon om NATO-baser på norsk jord.

For lite og for sent

De siste dagene har Ap/Sp-regjeringen gjort et stort nummer av å foreslå en "pakke" av militær og sivil hjelp til Ukraina, og fått deler av opposisjonen med seg. Også andre "fattige land i verden" skal få sitt.

Alt vel og bra, og lykke til. Men man starter i feil ende: Den militære hjelpen til Ukraina må prioriteres og forseres nå. Det er nå ukrainerne trenger det de har behov for. I de aller nærmeste ukene, ikke måneder og år fremover. Gjenoppbyggingen er ennå et fjern scenario. Ukraina må rett og slett vinne denne krigen og påføre Putin-Russland et sviende nederlag som får folk flest i det tilsynelatende mektige imperiet til å ta affære.

Alle deler av Ukraina, inklusive Krym må gjenerobres. Deretter kan internasjonalt overvåkede, frie valg gjennomføres, og russerne i Ukraina få valget mellom å være lojale ukrainske borgere - eller flytte til det forjettede Moder Russland. Vel bekomme!

Høres fint ut, men

"Gjenreisning" og "gjenoppbygging" høres så fint og snilt ut. Men det forutsetter et fritt Ukraina, med EU-medlemskap og blikket vendt vestover. Et demokratisk Ukraina tuftet på våre egne felles verdier. Et land som i fredstid i en helt annen skala kan bekjempe korrupsjon og oligark-reir. Det er gjort mye, og EU er tilfreds med innsatsen og tempo, men mye gjenstår.

I mellomtiden får vi i Norge ta imot et maksimalt antall ukrainske flyktninger så lenge det er nødvendig. Lykkes Ukraina og Vesten, vil de reise hjem igjen for å delta i gjenoppbyggingen.

Men først må krigen vinnes.

For lite og for sent?

Gledesutbruddene blant Ukrainavenner over at vestlige NATO-land endelig har somlet seg til å stille moderne stridsvogner til disposisjon for den ukrainske hæren, må ikke få oss til å tro at "krigen er vunnet" og at en seier for de ukrainske forsvarerne er innen rekkevidde. Den er knapt innen synsvidde. Diskusjonen rundt Abrams-, Challenger- og Leopard 2-tanksene har vart for lenge, og den har, som seg hør og bør, foregått i full offentlighet. Det har gitt Putin anledning til å finne mottrekk, smøre propagandamaskinen, og gitt de russiske angriperne og okkupantene tid til raskt å forberede seg på neste trekk, omgruppere, styrke svake ledd og trene opp de hastig innkalte ekstramannskapene, som i utgangspunkt var på 300.000 soldater. Deres krigsindustri er for lengst satt i krigsmodus. Der går produksjonen døgnet rundt. Putin må vinne.

De vestlig produserte stridsvognene og stormpanservognene, selvdrevet artilleri, droner og luftforsvarssystemer skulle vært på plass for lengst. I stedet har russerne fått god tid til å terrorbombe sivilbefolkningen i Ukraina for å svekke kampmoralen. Den klarer de neppe, ihvertfall ikke på kort sikt. men hva kan den vanlige ukrainer i lengden gjøre når de russiske barbarene, ledet av bøller og krigsforbrytere, bruker missiler beregnet på hangarskip mot boligblokker?

Flexible response

De vestlige reaksjonene vekker minner om en fullstendig feilslått strategi i tidligere kriger, "fleksible svar". En måte å tenke på som at man kun svarer med midler som matcher fiendens fremstøt, balanserer den. Det er ikke slik kriger vinnes: Man må gå helt og fullstendig inn med alt man har alt i starten, og overgå de ressursene og virkemidlene fienden setter inn. Med alle midler så nær som bruk av taktiske atomvåpen. Først da vil Putin-Russland forstå alvoret. Kombinert med krigstretthet i den russiske befolkningen. Ukraina skulle fått mye mer forsvarsmateriell med vestlig opplæring for flere måneder siden. Man må ligge foran en aggressiv motpart, forutse det neste sjakktrekket.

Den største fordelen det angrepne Ukraina har i en forsvarskamp som trekker ut, er selvsagt kampmoralen, og vissheten om at nasjonen, demokratiet, menneskerettighetene, freden og det gode liv går tapt om krigen tapes.

"I krig teller den moralske side av saken tre fjerdedeler, forholdet mellom styrkene bare en fjerdedel". Sitatet er fra Napoleon. (A la guerre, les trois quarts sont des affaires morales, la balance des forces réelles n´est que pour un autre quart).

Men selv ikke høy moral og fedrelandskjærlighet kan i lengden hamle opp med massiv død, ødeleggelse, tilintetgjøring. Man kan ikke forvente at den enkelte ukrainer skal fortsette å slåss med geværpipen pekende mot pannebrasken.

Demokratiets svakhet

Slik Macron og særlig Stoltz har opptrådt, er det lett å se Vestens svakheter i konfrontasjon med en djevelsk imperialistisk motstander som er fast besluttet på å seire, koste hva det koste vil: Flere underliggende motiver dukker gjerne opp i våre folkestyrte samfunn med valg og ytringsfrihet: Kampen om popularitet, utsiktene til å vinne eller tape et valg og miste maktposisjoner, sterke økonomiske interesser som mister markeder og taper utbytte dersom krigen trekker i langdrag, en befolkning som går trett av personlige ofre, nedgang i levestandard med dyrtid, energikrise og usikkerhet.

Vi har ikke noe alternativ annet enn å følge de demokratiske spillereglene i åpne samfunn. Men historien burde ha lært vestlige ledere at i nasjonale og internasjonale krisesituasjoner må man ta noen snarveier når krise og krig truer, sette beredskapslover i kraft og forberede nasjonen på at det kan bli nødvendig med samling om det viktige og nødvendige.

Hvis ikke, er det snart vår tur. I vår egen tid.

Vesten er bakpå i Ukraina

To markante hendelser i og rundt Ukraina har vakt stor oppmerksomhet den siste uken: Med missilet ment for å ramme hangarskip men avfyrt mot en boligblokk i Dnepro, har krigen i Ukraina nådd et nytt stadium av råskap, brutalitet og barbarisme. Mange titalls døde og enda flere sårede sivile ble resultatet av det russiske terrorangrepet, som ikke hadde noen militær hensikt og betydning men utelukkende ment for å skape død og lidelse blant sivile. Målet var en russisk form for "fred": Underkastelse. Det motsatte vil skje.

Den andre hendelsen skjedde på Ramsteinbasen i Tyskland (hvor undertegnede en gang var på studiebesøk), og der Ukrainas 54 støttespiller-land var samlet for å "koordinere" våpenhjelpen. Ukrainerne trenger moderne militære ressurser, våpen med lengre rekkevidde, høyere mobilitet og større effekt for å lykkes. Helt siden angrepskrigen startet for 11 måneder siden, har Ukrainas president og samtlige andre talspersoner ved alle anledninger tryglet Vesten: Gi oss moderne våpen, så skal vi klare å hamle opp med angriperne.

Et alvorlig tilbakeslag

Ramstein-møtet ble et enormt tilbakeslag for det ukrainske forsvaret: Tyskland nekter å utstyre de ukrainske forsvarsstyrkene med sine moderne Leopard 2-stridsvogner. Det er et svik, og viser bare hvilkeen svak og prinsippløs ledelse landet har skaffet seg med det sosialdemokratiske politiske styret. Heller ikke Angela Merkells regjeringer var noe å skryte av: Hun og kristeligdemokratene sørget for energiavhengighet av Putin-Russland - med åpne øyne og med vitende og vilje.

Mange land har sendt en - nærmest symbolsk - våpenstøtte, med Storbritannia og USA som unntak. Norges bidrag betyr lite i den store sammenhengen - vi husker jo at Støres puslete innlednings-"gave" var hjelmer og sikkerhetsvester. Så følte man seg presset til å yte noe mer. 

For sent og for lite

Problemet er at støtten kommer for sent og i mindre omfang enn hva de ukrainske forsvarerne trenger. Putin-Russland kjører på, har mobilisert ytterligere 300.000 soldater og tar hele tiden sikte på å trappe opp. For russerne er ikke tap eller status quo pr. 24. februar 2022 noe alternativ. Russland vil og må vinne uansett hvor mye det vil koste. Landets rustningsindustri er satt på krigsfot med våpen- og ammunisjonsproduksjon 24 timer i døgnet. Heller ikke for ukrainerne kan krigen tapes, da opphører landet å eksistere som fri og selvstendig nasjon. Moralen er fortsatt høy, men den kan ikke i lengden hamle opp med en overmakt. 

Gjennom alle faser av krigen hittil har NATO- og EU-land gitt for liten og for sen våpenstøtte. I enkelte land opptrer statsministre og presidenter som posører for frihetens, demokratiets og fredens sak, men tar ikke konsekvensen av sine løfter. Tyskland er altså nå åpenbart et svakt ledd i bolverket mot Putins angrepskrig. Der diskuterer man hvorvidt stridsvogner av typen Leopard 2 skal sendes til Ukraina. Svaret så langt er NEI.

Det haster

Disse tyske stridsvognene, den britiske Challenger 2, amerikanske Abrams og moderne stormpanservogner er nøyaktig hva det ukrainske forsvaret trenger. Mens NATO- og EU-land diskuterer internt, satser russerne på en motoffensiv før de nye kjøretøyene er på plass. Tiden renner ut. De fleste av de 300.000 tvangsinnkalte rekruttene har snart de grunnleggende ferdighetene inne og blir mer slagkraftige.

I stedet for det som avgjør en krig, er det blitt en mote i vestlige medier å ramse opp russiske tap og løfte ut håpefulle drømmer om at ukrainerne skal lykkes i å drive okkupantene ut av de østlige regionene - med gamle våpen.  Amerikanernes Patriot luftvernsystem med langtrekkende raketter - som kunne ha stanset hangarskipsmissilet mot boligblokken i Dnepr - kommer for sent.

Vesten ligger bakpå i krigen, somler og nøler.

Optimisme og advarsler

Meldingene fra, og vurderingene av, Russlands uprovoserte angrepskrig varierer i forhold til forståelse, innsikt og motiver. I noen tilfelle legger medier og regjeringers talspersoner frem optimistiske kommentarer, mye basert på ukrainernes ukuelige motstand og forsvarsvilje. Andre forståsegpåere peker derimot på at ukrainerne står overfor en aggressiv og offensiv imperialistisk stormakt med verdens nest største stående hær - og med taktiske atomvåpen i bakhånd. Det endelige utfallet er gitt, frykter mange.

Til tross for en viss ukrainsk fremgang på slagmarken i fjor høst, er den militære konflikten nå mer fastlåst, en stillingskrig der det brukes store ressurser på begge sider på å vinne eller beholde noen kvadratkilometer, med uhyggelig store tap av menneskeliv som resultat.

Usiviliserte barbarer

Russlands nådeløse og krigsforbryterske angrep mot den ukrainske befolkningens sivile infrastruktur - elektrisitet, lys og varme, gassforsyning, vann og kommunikasjoner, veier, jernbaner, skoler og sykehus - er deler av en ren terrorkrig og brudd på alle internasjonale konvensjoner og avtaler. Ukrainerne står overfor en fiende som opptrer som en banditt- og mafiastat uten demokrati og ytringsfrihet, uten respekt for menneskerettigheter eller individets frihet. En fasciststat, en Hitlerstat. Faller Ukraina, vil angrepene vestover fortsette - etter en taktisk pause som kan vare noen år. Putin vil finne veier utenom "Paragraf 5".

Det er og blir moderne vestlige våpen og utrustning som blir avgjørende: Luftforsvar, dronekapasitet, moderne artilleri og ildledningssystemer, gode stridsvogner og stormpanserkjøretøyer. Og ammunisjon, masse ammunisjon. Ukrainerne selv er i stand til å å holde oppe en effektiv forsyningstjeneste, sanitet, forsvarsvilje og stridsmoral.

Noen lys i tunnelen

Har ikke ukrainerne fått den støtten som kreves, da? Både ja og nei. Det vestlige samholdet i NATO og EU har så langt, og før Ramstein, vært relativt  intakt uten synlige sprekker. En god del militært materiell er sendt inn i Ukraina. Løfter om økonomisk bistand har fulgt etter. Sanksjonsvedtak har rammet deler av den russiske krigsmaskinen og den russiske økonomien. Men russerne har mobilisert ytterligere militære mannskaper, og vil helt sikkert på et tidspunkt kalle krigen ved dets rette navn - og erklære almen mobilisering. Putin vil da sette hele landet på krigsfot med tilsvarende krigsøkonomi.

En pinglete støtte 

Vi som observerer og noterer oss det som skjer fortløpende, ser nå at det ikke er full enighet om at de ukrainske forsvarerne skal få det beste og mest moderne av forsvarsmateriell - som de siste versjonene av stridsvogner, eller det ypperste av missilforsvar. President Biden har annonsert at Ukraina skal få det de ber om, blant annet Patriot-missilene, men hva når republikanerne får fotfeste i Representantenes Hus og setter foten ned for bevilgninger?

Vi ser altså at Tyskland ikke er en hundre prosent støttespiller for Ukraina. Innflytelsesrike partier og politikere er ikke villig til å gi bort det beste, det som kan avgjøre krigen. Heller ikke den franske presidenten Macron er patent, han som mente at Putin måtte få mulighet til å avslutte angrepene uten å tape ansikt.

Undertegnede ser det fortsatt som sannsynlig at Putin på et gitt tidspunkt i en presset situasjon vil ta i bruk taktiske atomvåpen.

Norge bør nå oppheve begrensningene

Putin-Russlands uprovoserte angrepskrig mot Ukraina må få Norge til å våkne: Russerne oppfatter alle militære forbehold og selvpålagte restriksjoner som et svakhetstegn. De forstår bare ett språk: Faren for å tape en krig, miste territorium, eller møte en militær motpart sterkere enn dem selv - og risikere intern sosial uro og opprør. Oligark- og mafiastaten som undertrykker egen befolkning, tvangsmobiliserer deler av den til kanonføde, ødelegger vanlige folks økonomi og reduserer levestandarden på sikt er trengt opp i et hjørne og kan derfor ty til ekstreme mottiltak mot en innbilt fiende.

Når Sverige og Finland nå nærmer seg medlemskap i NATO, vil Russland være "innringet" på en måte regimet ikke hadde regnet med. En kjapp "militærteknisk operasjon" med formål å innsette et russiskvennlig styre i Kyiv slo feil og har bare ført til sterkere motstandsvilje og -evne blant ukrainerne. Med vestlig militær bistand rykker de ukrainske styrkene østover. Den barbariske bombingen av sivil infrastruktur som veier, broer, jernbaner og strømforsyning blottlegger desperasjonen i Kreml.

Må flytte militære ressurser

Om ikke så lenge vil russerne måtte forsterke "forsvaret" av den lange grensen mot Finland. De må flytte militære ressurser som de egentlig trenger i Ukraina og innføre almen mobilisering, noe som blir svært upopulært i befolkningen. De kan ikke risikere at nordflåten med atomubåtene på Kola blir mer utsatt. De nordiske nabolandenes samlede kampflyflåte blir en potensiell trussel, det samme vil taktiske mellomdistanseraketter være.

For svenskene og finnene har gjort et klokt valg: De vil i prinsippet ikke pålegge seg forsvarsmessige begrensninger av noen art, slik Norge gjorde i 1949. Det betyr at de i teorien kan invitere NATO eller enkeltland som USA til å opprette militære baser på eget territorium også i fredstid, om de føler seg truet.

Norge må signalisere

Det behøver ikke skje med store fanfarer akkurat nå - Norge kan ad diplomatisk vei gi Putin-Russland et tydelig signal om at det samme blir tilfellet i Nord-Norge dersom Russland ad hybridkrigersk vei for eksempel saboterer olje- og gassanlegg inklusive rørledninger. Forhåndslagre og infrastruktur for mottak av allierte forsterkninger finnes allerede. Jeg regner med at planverket er "pusset opp" de siste månedene. Helst bør allierte styrker bli bedt om å komme allerede nå.

Stortingets utvidede forsvars- og utenrikskomite bør snarest innkalles for å bli orientert om muligheten og behovet for et slikt proaktivt trekk. Russerne har allerede ødelagt vennskaps- og samarbeidsmønsteret som vi naive nordmenn møysommelig har bygget opp gjennom årtier. Vi bør videre se nøyere på russiske fiskefartøyers adgang til norske havner. Norges tilbakeholdenhet og "alenegang" bryter solidaritetsmønsteret resten av Vest-Europa har pålagt seg selv. Russland har truet med å forkaste den nylig inngått fiskeriavtalen mellom våre to land om nye restriksjoner blir innført fra norsk side. Trusselen er tom - russiske fiskere kan ikke drive overfiske på bankene når de ikke har noe sted å ilandføre fangstene.

En avgjørende vinter

Heldigvis har vind og mildvær redusert behovet for bruk av gass til industri og forbrukere på Kontinentet nær oss hittil i høst. Gasslagrene holder over vinteren. Sabotasje kan ikke utelukkes, men årvåkenheten er tilsvarende høy i EU.

Mye går ikke Putins vei i disse dager. Det er bare indre og ytre press og trusler - og faren for opprør eller palassrevolusjon - som holder generalene tilbake fra ytterligere eskalering, og som kan få Putin til forhandlingsbordet med bønn om våpenhvile. Det siste bør han ikke få - ikke før alt ukrainsk territorium er gjenerobret.

Naiviteten lenge leve

To nrk.no-journalister har i dag offentliggjort en artikkel der intervjuobjekter uttrykker "bekymring for økt splittelse mellom russere og nordmenn". Ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet i Kirkenes, Guro Brandshaug, "vil ikke kutte vennskapsbånd med vanlige russere". Konkret dreier saken seg om hvorvidt kommunestyret bør si opp vennskapsavtalene med de to russiske byene Severomorsk (lukket by i Murmansk oblast, opprinnelig kalt Vajenga. I dag er byen det administrative hovedkvarteret for den russiske nordflåten) og det vesle tettstedet Petsjenga, eller rettere Petsamo (som russerne erobret fra Finland under annen verdenskrig).

Over hele landet har kommuner sagt opp sine såkalte vennskapsavtaler med Putin-Russland. Størst oppmerksomhet vakte det da Tromsø nylig sa opp sine avtaler med Murmansk, Arkhangelsk og Nadym. Vedtaket i kommunestyret der var enstemmig, og Ap-ordfører Gunnar Wilhelmsen sa han var glad for nettopp det. Avtalene gjelder "fra myndighet til myndighet", de har lite med "folk til folk" å gjøre. Vanlige russere er ikke involvert, selv om delegasjoner fra øst kan inneholde noe som skal minne om det.

Holdningskamp

Etter Putins uprovoserte angrepskrig mot det frie og demokratiske Ukraina 24. februar har holdningskampen blitt viktig. Problemet i Kirkenes og Øst-Finnmark er at det bor rundt 950 russere der, og så sent som i mars i år støttet flertallet av dem Putin og trodde faktisk på propaganda-narrativet formidlet gjennom Telegram og offisielle russiske statskanaler. De få russerne i Finnmark som demonstrerte mot Putins overfall på et naboland, ble hetset og mobbet av sine landsmenn, og også barna deres fikk unngjelde. Dette har NRK formidlet i tidligere artikler.

Det er jo mulig at noen Kirkenes-russere av yngre årgang har tatt til vettet de siste månedene etter hvert som den russiske krigføringen har tiltatt i brutalitet. Men fortsatt finnes alt for mange russere der oppe i nord som tviholder på Putins løgnaktige påstander om "militæroperasjonen for å avnazifisere Ukraina".

Valgår neste år

Vi skal selvfølgelig ta høyde for at Arbeiderpartiets ordførerkandidat ønsker å få stemmene fra flest mulig russere ved kommunevalget neste år. Som fastboende eller formelt norske statsborgere har de jo denne rettigheten ved lokalvalg. Men hennes standpunkt ser jeg på som uttrykk for himmelropende naivitet. Hun kan umulig ha fulgt med i forverringen av de ekte menneskelige relasjonene fra 1990-tallet under Jeltsin til Putins gradvise, men tydelige tilstramninger spesielt etter 2010. Foreninger, lag og klubber som er uavhengige av myndighetene (NGO`er) og som pleier forbindelser med vestlige land, blir kalt "utenlandske agenter" og konsekvent motarbeidet og undertrykt av myndighetene. 

Kontrasten er Høyres ordførerkandidat i Kirkenes, Magnus Mæland, som er helt klar på at kommunen bør kutte vennskapsavtalene med de russiske byene. Han mener det vil være full enighet i kommunestyret når saken skal behandles. "Det er Putins regime som skaper splittelse i verden, og det er Putin sitt regime som bryter folkeretten og menneskerettighetene. Det mener jeg vi må være tydeligere på", sier Mæland. Honnør til ham!

Hoster opp en fredsforsker

NRK-journalister ville ikke vært NRK-journalister om de ikke også hoster opp en fredsforsker fra PRIO, og en såkalt "vanlig kvinne i gata" i denne type artikler på nettet. Med Aps ordførerkandidat blir det da tre mot en i det prorussiske standpunktets favør. Argumentet de bruker er at det norske folk har ansvar for å "bevare vennskap med det russiske folk" og at vi ikke skal kutte vennskapsbånd med "vanlige russere". Vi må "unngå polarisering". Poenget er vel at vanlige russere selv har et ansvar for å ta stilling mot krigen, og det er deres forbannede plikt å kvitte seg med en brutal krigshisser og tyrann. Først da kan det oppstå normale forbindelser fra folk til folk. Nå er det holdningskampen som gjelder.

Og fredsforskeren? Han stiller seg tvilende til effekten på Putins regime at norske byer bryter sine vennskapsavtaler med russiske byer. "Disse avtalene er ofte folk-til-folk-samarbeid, og de bør man prøve å beholde". Det er nettopp det de ikke er. Etter Putins innstramninger er de fullstendig offisielle og  myndighetskontrollerte. At norskrussere har familie på den andre siden av grensen som de pleier forbindelse med, er en helt annen sak.

Tiden etter krigen

Et siste argument formidlet av NRK-journalistene er at vi må tenke på tiden "etter krigen", og at vi ikke kollektivt må fordømme russiske enkeltmennesker. Vel, Russland som nasjon har sterk støtte på hjemmebane. Det kommer av russernes imperialistiske herrefolk-holdninger, prentet inn gjennom mange hundre år. Russerne har aldri levd i et demokrati og har ikke gjennomgått noen renessanse eller opplysningstid. De er ganske enkelt ikke "som oss". Propagandaen i russiske lærebøker og medier oser av nasjonalisme og militarisme - under dekke av å forsvare fedrelandet. I Vesten er vi veldig opptatt av enkeltmennesker og noen miljøer som åpent sier seg uenig i Putins krig. De fleste holder kjeft, jatter med eller åpenlyst tror på løgnene og historieforfalskningene. Før russerne tar et oppgjør med sin tenkning og sine erobrer-tradisjoner - slik tyskerne gjorde etter 1945 - kan det ikke bli snakk om normale forbindelser.

Selv om det skulle være økonomisk fordelaktig for noen skipsverft og fiskemottak.

Dersom krigen skulle ende i våpenhvile og en form for fredsavtale, vil regimet i Russland slikke sine sår, ruste opp på nytt og komme fryktelig tilbake. Det må et dypt og langvarig nederlag til, og selvransakelse, før Vest-Europa kan puste sånn noenlunde lettet ut. Og da må regimet være styrtet, og Putin og hans oligark-mafiastat tilintetgjort én gang for alle. 

Det er krig nå, kamerat

Verden behøvde ikke vente lenge på Putins neste trekk etter angrepet på Krymbroen. Ny og forsterket terrorbombing av sivile mål i Kyiv og andre byer har igjen satt skrekk i befolkningen. Det er brudd på strømledningen mellom Sverige og Bornholm. Sabotasje? Russernes angrepskrig har fått et momentum som krever mye raskere og kontante svar fra NATO og europeiske statsledere - også norske myndigheter. Jeg antar at Forsvarssjefen allerede har lansert behovet for en forsterkning av beredskapen og/eller en delvis mobilisering ut over den mer symbolpregede utkallingen av HV-soldater. Soldatene er et synlig tegn på at regjeringen "gjør noe", men virker tiltakene på land og til sjøs avskrekkende på en fiende som har et stort arsenal av militære virkemidler og provokasjoner på tegnebrettet? 

Denne krigen har russerne forberedt lenge. De har kalkulert med sanksjoner, vestlig militærhjelp til Ukraina og stans i gassleveranser. De har "sovende agenter" og Spetsnaz-lignende celler klare for innsats i Vest-Europa. Sabotasjen mot det tyske jernbanenettet tyder på det. Vi må regne med at det allerede er plassert sprenglegemer over olje- og gassrørledninger i norsk økonomisk sone.

Behov for mobiliseringstiltak?

Mobilisering? Jeg var en gang med på en mobiliseringsøvelse i regjeringens beredskapssenter inne i "hullet i fjellet". En sammensatt gruppe fra sivilsamfunnet, og aktive yrkesoffiserer, dannet et regjeringskollegium. Et case av alvorlig karakter ble rullet opp - Norge sto foran et mulig militært angrep østfra. "Regjeringen" ble vekket fra dyp søvn og innkalt til krisemøte midt på natten. Tegnene på en planlagt russisk invasjon i nord var åpenbare. Hva gjør en regjering da? Flere detaljer gir jeg ikke, men én lærdom sto klinkende klar under debrief`en etterpå: De sivile var hele tiden "på hæla" i forhold til nødvendige beslutninger og tiltak, mens de yrkesmilitære forsto situasjonens alvor og foreslo en mobilisering av totalforsvaret langt tidligere.

Som sagt: Jeg tar for gitt at Forsvarssjefen har levert en opptrappingsplan for forsvarets beredskap og meldt behov for beslutninger for den aller nærmeste fremtid. Tiden er inne for å stress-teste viktige forsyningsbehov i en situasjon der landet skal settes på krigsfot.

Avskrekking

Angrepskrigen mot Ukraina angår hele Europa, hele NATO-alliansen. Putin og hans mafiastat er på defensiven og desperasjonen vokser. I en slik situasjon er ikke "beroligelse" et adekvat svar. Svaret er avskrekking. Her har Norge lite å stille opp med, om man ikke tilkaller forsterkninger. De bør helst være på plass om det skulle smelle for alvor.

Det er her norsk basepolitikk kommer inn. Tiden er inne for å ta en runde om den. Et varsel om endring av basepolitikken vil gjøre inntrykk på russerne, særlig fordi opprettelse av en alliert militærbase på norsk jord vil bli lokalisert ubehagelig nær Kola.

Baseerklæringen

Erklæringen ble som kjent avgitt 1. februar 1949, noen dager før Norge meldte seg inn i forsvarsalliansen NATO. "Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep."

Uthevingen er viktig. Dersom Russland gjør alvor av å sabotere infrastrukturen på havbunnen knyttet til norsk olje- og gassproduksjon, er tiden inne til å endre basepolitikken. Det er imidlertid om å gjøre at Norge gir dette kraftige signalet nå, ikke etter at sabotasje har funnet sted.

Å endre norsk basepolitikk vil være på linje med Finlands og Sveriges fundamentale skifte i sin nøytrale status. Det er ikke noe Norge ønsker å gjøre i utgangspunktet - på bakgrunn av Barentssamarbeidet og økonomiske interesser i Finnmark og Nord-Troms - men vil være et adekvat svar på provokasjoner og trusler.

Det er krig nå, kamerat.

Samhold og styrke vinner freden

Undertegnede har ikke kommentert Russlands angrepskrig mot Ukraina på en stund. Stort sett har krigen utviklet seg som forventet. Etter at ukrainske styrker klarte å avverge den innledende offensiven mot Kiev, og - med amerikanske langtrekkende missiler som hovedgrep - har gjenerobret territorium i den østlige delen av landet, er Putinregimet blitt påført alvorlige tap både militært og omdømmemessig, hjemme og ute. De latterlige, falske "folkeavstemningene i fire østlige ukrainske fylker er kun et fåfengt propagandashow, og mobiliseringen av 300.000 nye soldater til kanonføde viser bare hvor desperat toppsjiktet i Kreml er blitt.

Propagandamaskineriet til Putin er også begynt å slå sprekker. Menn i mobiliseringsalder flykter over grenseoverganger som er i ferd med å bli stengt både i øst og vest. De nyinnkalte soldatene vil neppe få den opplæringen eller den militære repetisjonen som kreves mot erfarne ukrainske krigere. Moralen til den russiske hæren må antas å være på et lavmål. Soldatene slåss hverken for familie, hus og hjem eller for høye idealer. Det korrupte og åpenbart ukristelige russiske presteskapet kneler for Putin og velsigner angrepskrigen mot nabolandet. Det er først og fremst rå, brutal makt som holder dette mafiasamfunnet sammen, men de fleste russere er så hjernevasket og så vant til å gi etter for makta at støtten til krigen fortsatt er sterk på overflaten.

Sabotasje mot rørledninger

Spesialenheten for undersjøiske operasjoner i Kaliningrad (Königsberg) har sprengt rørledningene Norstream 1 og 2 i Østersjøen. Også det er en desperat og dumdristig handling, for dermed har Putin gitt fra seg muligheten for eksport av gass til Vest-Europa med tilsvarende inntekter.

Russerne har selvsagt for lengst kartlagt alle havbunninstallasjoner knyttet til produksjon og eksport av olje og gass i norsk økonomisk sone. De er sårbare. Lite skal til for å sabotere også denne livsnerven til Vest-Europa. Det er bare ett språk Putin og hans militære ledelse forstår, og det er trusler om anslag mot egne kritiske installasjoner. Eller aksjoner mot beskyttelsessystemene rundt Kolabasen. Jeg vet ikke om norske marinejegere i dag har de kvalitetene de en gang hadde, men Norge bør nå aktivisere sitt potensial for hybridkrigføring langt mot nord. Et anslag mot hydrofoninstallasjoner på havbunnen nær Kola er så absolutt et aktuelt scenario. Mye tyder på at britene må gjøre denne jobben. Noe slikt ville sende et sterkt signal, for å si det på den måten.

Behov for mottiltak

Jeg har lenge vært forundret over at Norge og andre NATO-land ikke har satt inn egne ressurser for diverse former for cyberangrep: hacking, jamming og andre forstyrrelser i det russiske samfunnet. Om ikke våre egne trollfabrikker er operative, bør de så absolutt gis marsjordre nå. Også russerne er avhengig av at det digitaliserte samfunnet, internett og tilsvarende fungerer. Kraftproduksjon, kommunikasjon og transport, logistikk-knutepunkter og  vannforsyning er åpenbare objekter.

Selv om enkelte NATO- og EU-land sleper beina etter seg og ikke deltar i solidaritetstiltak og sanksjoner fullt ut, har det vestlige samholdet vist seg overraskende robust. Årsaken må ligge i de daglige krigs-reportasjene fra Ukraina. Bilder av sønderskutte hjem, drap på sivile og barbariet som avdekkes i gravene i gjenerobrede landsbyer og byer gjør inntrykk på opinionen, "folk flest". Dermed finner man seg i økonomisk tilstramning, høye kraftpriser og en negativ levestandarsutvikling. Vestlige, også norske, krigsreportere gjør en stor og risikofylt innsats. Også de som i mange år har gått på gummisåler overfor russiske myndigheter og maktapparat.

Vi ser nok tilløp til russisk-naive narrativer. Som når enkelte leserbrevforfattere og noen som opererer i sosiale medier, sutrer over at "vanlige russere" ikke får slippe inn i Norge som turister. Man prøver å konstruere et bilde av at Putin og hans maktapparat opererer fullstendig på egen hånd uten støtte fra "folket". Dessverre er det ikke slik. Enn så lenge.

Forsert opprustning

NATOs evne til å slå tilbake et fullskalaangrep fra Russland er til stede. Men hos oss selv i Norge er forsvar og beredskap alt for svakt i det aktuelle trusselbildet. Til tross for svimlende ekstrainntekter fra kraftsalg til Europa er den norske staten ikke villig til å satse på Forsvaret så det monner. Her bør både nåværende og tidligere regjeringer gå i seg selv.

Hva kan Norge og Norden gjøre for å avlaste det akutte presset på Ukraina? Det er å flytte militære ressurser nordover i retning av Kola og forsterke grenseforsvaret mellom Finland og Russland. Særlig er det viktig å ta i bruk de militære feltflyplassene i Finland og Sverige. Også norske kampfly burde i prinsippet forberede seg på å operere fra svensk og finsk territorium - som om våre nordiske naboland alt var NATO-medlemmer.

En "opprustning" i nord vil tvinge russerne til selv å forflytte militære kapasiteter nordover i stedet for å sette inn alt de har mot Ukraina. Det er også åpenbart at landet som er offer for en uprovosert angrepskrig, må få enda flere og topp moderne våpen som kan få virkning dypt inne på russernes banehalvdel i den pågående krigen.

Vil Putin bruke taktiske atomvåpen?

Mens russisk artilleri og missiler kverner byer, landsbyer og kornåkre i knas vestover i Donbass-fylkene og dreper titusener av ukrainere, er det skjedd store strategiske endringer i Nord-Europa. Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. De er nå formelt kandidatland, og vil i praksis bli gitt en tilnærmet paragraf 5-status selv om medlemskapet langt fra er traktatmessig bekreftet eller ratifisert av nasjonalforsamlingene i dagens medlemsland. Tyrkias Erdogan har utnyttet situasjonen diplomatisk mesterlig - det skal han ha. Den islamske diktatorspiren får utlevert PKK-terrorister som har gjemt seg i Sverige, og tar jeg ikke mye feil, har USA underhånden gitt klarsignal for tyrkisk kjøp av avanserte våpen.

Terrororganisasjonen PKK

Vi skal være oppmerksom på at PKKs kommunistiske terrorhær pluss sivile støttepartier (med litt ulike navn i Tyrkias nabostater), i flere tiår har vært en dødelig fare for sivile tyrkere øst og sør i landet. PKKs hærstyrker ønsker løsrivelse fra Tyrkia og nabostater for å opprette sitt eget land - "Kurdistan". I utgangspunktet er denne visjonen et legitimt mål. Men "bevegelsen" skyr ingen midler i denne kampen. En hær som ser seg ut sivile mål og unngår konfrontasjon med tyrkiske regulære styrker, er pr. definisjon terrorister - uansett hellige mål og påstått gode hensikter. PKKs virksomhet startet lenge før Erdogan og konservative muslimer overtok makten i NATOs flankeland. De har også slåss fysisk mot de demokratiske regjeringene før Erdogan.

På høy tid

Det var derfor på høy tid at Sverige ga etter for press og utleverer krigerske kurdere som har utnyttet naive svenskers humanitære tradisjoner og fått opphold i landet. Selvsagt må de mest aktive PKK-sympatisørene i landet stå til ansvar for sine handlinger. Den eneste forutsetningen svenskene kan gjøre gjeldende er at de utleverte terroristene ikke blir dømt til døden. Det sitter dessuten langt inne å overføre svenske statsborgere. Det er en juridisk nøtt, også grunnlovsmessig. Men på en eller annen måte vil et antall kurdiske ekstremister bli sendt til Tyrkia for å få sin dom der. Det vil Erdogan fremstille som en "seier" og bruke i valgkampen neste år for alt hva det er verdt.

Det står så mye på spill i det store geopolitiske bildet at Sverige (og delvis Finland) er tvunget til å gi sitt bidrag til en minnelig avtale - for i det hele tatt å bli NATO-medlemmer.

Det er helt som forventet at det kommunistiske Rødt, det sosialistiske SV og det litt tåketunge, men venstreradikaliserte MDG å protestere mot utleveringsavtalen. Spesielt Rødt som - ideologisk sett - i bunn og grunn er et søsterparti til PKK.

Langsiktige konsekvenser

Det er få kommentatorer som har forklart oss de langsiktige konsekvensene av de to nordiske landenes medlemskap i NATO. Men alle og enhver ser at Putin-Russland fra nå av må ta hensyn til den totalt endrede situasjonen på nordflanken i sin militærstrategiske planlegging. Grensen mot det tidligere nøytrale Finland er lang og vil kreve at store militære ressurser blir flyttet på. Russerne vet at finnene vil slåss, slik de gjorde i Vinterkrigen 1939-40. De vil i en militær konflikt være en enda vanskeligere motpart enn ukrainerne - som klarer seg overraskende godt mot den store overmakten.

Det er i NATOs og Norges interesse at forsvaret i nord styrkes vesentlig ved at en koordinert kraftsamling finner sted nærmere Kola-basene - på taktisk, militært skuddhold. Det vil ytterligere tvinge Putin-Russlands generaler til å bygge opp en sterkere forsvarsring rundt disse basene med strategiske atomstyrker. All opprustning i hele det europeiske NATO-området - og behovet for det er på overtid - tjener medlemmenes trygghet mot angrep østfra. En opprustningsspiral vil - som på Ronald Reagans tid - om relativt få år knekke Russlands økonomi: Putin vil ikke klare å kombinere egen opprustning med materiell levestandardsutvikling for den jevne russer. Det vil føre til almen misnøye og lavere oppslutning om landets "myndigheter". Mafia-staten vil med stor sannsynlighet bryte sammen.

Avskrekking, ikke beroligelse

En slik vestlig strategi må vektlegge avskrekking, ikke "beroligelse". Motmakt og avskrekking er det eneste språket Putin forstår, alt annet vil bli oppfattet som svakhet. Med "rolige" grenseområder mot Sverige og Finland vil russerne kunne bruke desto mer press, trusler og våpenmakt mot nære naboer som Ukraina, Georgia, Transnistria, Moldova, Estland, Latvia og Litauen.

Kombinert med medlemskap i NATO bør hverken svensker eller finner annonsere at de ikke vil tillate NATO- eller USA-kontrollerte militære baser på eget territorium. Den norske ensidige baseerklæringen har et forbehold om at slike baser kan bli opprettet dersom det er krig eller krig truer. Vi er nettopp nå inne i en tid der krig truer. Vinner Putin frem i Ukraina, vil han garantert ikke stoppe, bare ta en taktisk hvilepause.

Innledende feilvurdering

NATO-land og USA gjorde en feilvurdering de første ukene etter 24. februar da Russland startet angrepskrigen mot Ukraina. De sendte bare litt puslete artillerivogner, panserbeskyttende og panserbrytende våpen med kort rekkevidde. Hadde amerikanerne straks gjort forberedelser til å sende luftvernskjold (iron domes), langtrekkende artilleri og målsøkende missiler (4-7 mils rekkevidde) som våpenhjelp til de ukrainske forsvarsstyrkene, ville russerne vært ute av Donetsk og Luhansk nå. I stedet prøvde USA seg på den gamle og ubrukelige strategien "Flexible response" - som viste seg å være feil fremgangsmåte først og fremst i Vietnam. Er man i krig, eller hjelper andre til å krige, gjelder det å gå "all in" for å vinne. En Fleischer-strategi fremfor en Ruge-strategi for å ta et norsk eksempel fra 1940.

En desperat Putin?

Det overhengende spørsmålet akkurat nå er om Putin er i ferd med å bli så desperat at han leter etter en vei ut av sin egen initierte krig mot en nabostat. Han har allerede raslet med bruk av taktiske atomvåpen ved å "sette dem i beredskap". Den pinglete psykopaten, løgneren og historieforfalskeren opptrer ikke med påtvunget ro og trygghet for tiden, men kan fort gå inn i rollen som en snerrende kjøter trengt opp i et hjørne. Går han inn for bruk av "utenkelige" våpen, vil forhåpentligvis den innerste sirkelen rundt ham ha fått nok. 

Sanksjonene har opplagt rammet oligarkene, mafiabossene, hardt - både økonomisk og når det gjelder mulighet til å reise og feriere i vestlige land, og for ikke å snakke om å sende barna til prestisjetunge kostskoler og universiteter i utlandet. Kulturelt er landet blitt isolert, det samme gjelder idretten. Det tærer på selvbildet og selvtilliten. Stansen i tilførsel av vestlig teknologi er allerede begynt å bli et problem, for eksempel knyttet til oljeinstallasjoner, olje- og gassledninger og den store flåten av vestlig produserte passasjerfly.

Samhold gir styrke

Hittil har NATO og EU vist overraskende stor grad av styrke, samhold og enighet rundt strenge sanksjoner. Det er viktig at denne enigheten bevares. Sanksjoner, militær beredskap og energipolitikk må samkjøres slik at Europa blir uavhengig, eller langt mindre avhengig, av russisk olje og gass. Da svekkes Russlands økonomi og evne til å fortsette krigen mot Ukraina. Oljeeksporten finansierer krigen. Det blir en utholdenhetsprøve. De svakeste leddende i kjeden er den franske presidenten Macron og den tyske kansleren Stoltz. Macrons uttalelse om ikke å la Putin tape ansikt men gi ham en sjanse til retrett med ære, forteller mye om Macron selv og om fransk politikk - høst sannsynlig med økonomiske motiver. Stoltz er ikke lett å bli klok på, men han tenker vel på tyske velgeres beste, energipriser - og neste valg.

Her ligger Vestens innebygde svakhet: Vestlige land med demokrati, valg hvert fjerde eller femte år og politiske ledere som gjerne vil beholde flertallet og makten, blir lett kortsynte og egosentriske, mens den russiske ledelsen ikke behøver å bry seg om slikt - Putin kan bli sittende med makten i tiår fremover om alt slår til.

En krig som trekker ut

Krigen i Ukraina vil vare mye lenger enn mange så for seg i februar. Stillings- og forsvarskrigen ukrainerne utkjemper, avtvinger respekt og beundring. Hundrevis av soldater dør hver eneste dag, og sivile tap øker etter hvert som de russiske barbarene og sivilisasjonsknuserne bevisst og planmessig skyter på boligblokker, sykehus, skoler og barnehaver ved siden av infrastruktur som vannverk, avløpssystemer, broer og veier. En ren terrorstrategi.

Faren er at vestlige medier og politikere går trett av krigen og nyhetsoppslagene om Ukraina, og at andre hendelser og tilstander av innenrikspolitisk karakter får mer oppmerksomhet. Vi kan se klare tegn på denne trettheten allerede. Det er nøyaktig hva Putin og hans propagandaapparat ønsker og håper. I så måte var vår egen statsministers besøk i Ukraina nylig av stor verdi. Å se med egne øyne er alltid en øyenåpner og påminnelse om alvoret i situasjonen.

Behov for norsk styrket beredskap

Å innse dette alvoret, og ta konsekvensene av det, vil forhåpentligvis vende oppmerksomheten mot styrking av det norske nasjonale forsvaret. Mens Solbergregjeringen hadde 2024 som mål for å oppnå NATO-kravet om 2 prosent av nasjonalproduktet til forsvar av landet, er denne prosenten i ferd med å gå tilbake - for øyeblikket er den beregnet til 1,55 prosent. Det reduserte tallet kommer på toppen av prokuratorknepet som ble utført for et par år siden da Forsvarets pensjonsutgifter ble lagt inn i regnestykket. Spørsmålet er om storting og regjering er tøffe og kloke nok til å prioritere forsvarsbudsjettet.

Inni er vi ikke like

Mange av oss er oppvokst med barnesanger av den typen som Jo Tenfjord og Johan Øian gjorde berømt og populær for over 60 år siden, "Noen barn er brune" ("men det er utenpå, inni er vi like"). Sangene var også faste innslag i Barnetimen på 1950-tallet: Det var sanger og dikt som hadde til formål å "spre toleranse og positiv nysgjerrighet for fremmede kulturer og folkeslag". Alle mennesker, og særlig barn, var likeverdige, alle var like gode. Alt det ytre var fasade og ferniss, noe som kun var utenpå. De indre kvalitetene var det som telte, og de var likt fordelt over hele menneskeheten. Vi mennesker er da innerst inne snille og velmenende, sosiale, siviliserte, empatiske og forståelsesfulle, ikke sant? Og agerer tilsvarende?

Dette bildet av toleranse og aksept var paret med en utviklingsoptimisme, en gjenreisningsglede etter verdenskrigen og en holdning som først og fremst vektla løftet om "aldri mer krig". FN skulle styre oss mot en fredelig verden (den første generalsekretæren var til og med norsk), og menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper skulle spre seg som ringer i vannet og nå ut til den fjerneste avkrok.

Et grunnfalsk dogme

I dag vet vi at barnesangenes innhold og budskap var overoptimistisk, naivt, ja, i ytterste konsekvens grunnfalsk. Ondskapen eksisterer i verden, også inne i menneskenes sjel. Egoismen, selvhevdelsen, intoleransen og maktbegjæret finnes over alt - i varierende grad og mer eller mindre skjult bak tåkelagte budskap, grandiose løfter og fristende politiske programmer.

Mens den uprovoserte, blodige og bestialske angrepskrigen raser i Ukraina og Russlands ledere lyver hvert minutt hele døgnet rundt, er det ikke mulig for opplyste mennesker å akseptere de falske ordene og vendingene. Det gjør dessverre den overveiende delen av av den russiske befolkningen - også de som bor i Øst-Finnmark og som har andre nyhetskilder som motvekt. En forkvaklet nasjonalpatriotisme, et ønske om å føle seg stor, mektig og fryktet som nasjon overdøver evnen til sannhetssøken og selvransakelse. "Right or Wrong - My Country" har fått ny aktualitet. Flokkdyrets instinkter og følelser feier til side alle motforestillinger og all tvil.

Tiden er ikke inne til å "forstå", unnskylde og bortforklare. Det er behov for nøktern realisme og samling av alle gode krefter for å stå i mot ondskapen som eksisterer i verden, en kraftsamling rundt forsvar av demokrati, liberale verdier og menneskerettigheter - enkeltmenneskets frihet. Skal vi vinne freden i Europa, må krigen i Ukraina vinnes, nær sagt koste hva det koste vil. Hittil har Norge vært en av de desidert mest pinglete når det gjelder sanksjoner, våpenhjelp og økonomisk bistand. Det må regjering og stortingsflertall stå til rette for i ettertid.

Strengere krav

Vi bør også, slik jeg ser det, stille strengere krav i bistandspolitikken overfor land under utvikling, som det heter. I mange tilfelle er tilstanden i utviklingslandene slik at den tenner medynk og sympati, noe som fører til et ønske om å hjelpe. En gang het det "hjelp til selvhjelp". Men hvordan er det gått? Det er  her det som er "inni oss" av menneskelige kvaliteter kommer inn. Hvordan påvirker tanker og forestillinger, tradisjoner og holdninger evnen til forbedringer og fremskritt? Skal enhver kultur, enhver tro, alle typer fordommer og tabuer få leve videre i en verden som skriker etter realisme, rasjonalitet og en naturvitenskapelig holdning? Hvor mye skyldes fattigdommen i verden menneskenes manglende evne og vilje til å ta et oppgjør med fortidens religiøse og tradisjonelle forestillinger? Hvor mye bunner i reformvegring?

La meg ta ett konkret eksempel: En av de aller viktigste årsakene til den høye norske materielle levestandarden, er høy produktivitet. I korthet betyr det at vi bruker færre tidsenheter pr. utført stykke arbeid. Vi produserer flere varer og tjenester for hver time enn nordmenn gjorde i det gamle bondesamfunnet. Mekanisering, industrialisering og dagens digitalisering gjør at vi kan la maskinene og robotene ta de tunge løftene. De arbeider dessuten raskere. Vi har også satset på skole og utdanning, forskning og vitenskap. Vi har vært nysgjerrige og vitebegjærlige og har ikke latt oss stanse av religiøse dogmer eller utdaterte doktriner.

Kvinnene i arbeidslivet

Én faktor er fremfor alt altfor underkommunisert: Vi har høy sysselsetting utenfor hjemmet ved at halvparten av befolkningen - kvinnene - ikke er såkalt hjemmearbeidende, men er ute i samfunnet i inntektsgivende arbeid. Det har gitt et solid løft i levestandard og ført til et mer likeverdig og meningsfylt liv. Kvinner i arbeid gir økt produktivitet, og dermed høyere inntekt i husholdningene.

I andre verdensdeler er situasjonen fortsatt den at kvinner er nødvendige som arbeidskraft innenfor familiens arbeidssfære, spesielt i landbruket. Alt for mange barn fører til et kappløp mellom behov for mer av det daglige brød og for mange munner å mette.

Hva er så situasjonen i mange av de landene Norge gir bistand til? Der finner vi religiøse regler og nedarvede holdninger som holder kvinner bundet til "hjemmet", holder dem borte fra skole og utdannelse, borte fra jobber i det inntektsgivende arbeidslivet. Dagens tragiske situasjon i Afghanistan er et ekstremt eksempel, men vi finner grader og nyanser av det samme i svært mange andre land, ikke minst i den muslimske verden. 

Det er klart at dette får følger for produktiviteten i samfunnet i stort. Situasjonen i muslimske, men også andre land varierer sterkt i så måte, men en fellesnevner er lavere produktivitet fordi religiøse bøker og myndigheter ikke tillater full og likeverdig bruk av kvinners arbeidslyst og skapertrang. De blir holdt nede, holdt tilbake. Mange yrker er stengt for dem. De får ikke brukt sine evner og anlegg. De finnes ikke i sysselsettingsstatistikken og bidrar dermed ikke til "nasjonalproduktet".

Respekt og toleranse er bra, men...

Vi er lært opp til å respektere andres livssyn og religion, vi blir fortalt at toleranse skal trumfe alt. Det er "stygt" å sette spørsmålstegn ved andre folkeslags kulturelle holdninger og praksis. Det er ikke hovedsaken her. Selvsagt skal vi respektere andres valg. Men: Når andre nasjoner på denne måten har gjort sine valg og ikke tar i bruk samfunnets samlede ressurser, dvs. den kvinnelige arbeidskraften: Skal de da uten videre få bistand som kompenserer for religiøse og kulturelle holdninger som opplagt er en hemsko, et hinder for bedre helse, bedre skole og bedre levestandard?

Dersom et muslimsk samfunn velger å ikke ta i bruk kvinners arbeidskraft utenfor hjemmet, da har de gjort et valg. De har på en måte ikke ønsket høyere produktivitet, som er en sentral årsak til økt levestandard - og frihet fra sult og underernæring.

Det logiske ville være å stille reformkrav i sammenheng med norsk bistandspolitikk: Gi kvinner full adgang til arbeidslivet utenfor hjemmet som motytelse til bistand.

Unntak for krig og hungersnød

Her finnes flere nyanser, og bildet må selvsagt justeres ut fra den faktiske tilstanden på stedet: Land som er rammet av krig eller borgerkrig, eller som er lammet av tørkekatastrofer og andre naturfenomener, har mer enn nok med å overleve. Der bør norsk bistand være generøs og humanitært motivert. Men ser vi oss om, finnes det minst 20 islamske stater, mange med sharialover og religionsstyrt undertrykkelse av kvinner. Den muslimske verden utgjør noe sånt som 1,6 milliarder mennesker. Så lenge myndigheter og enkeltmennesker ikke vil "forandre seg", men tviholder på irrasjonelle lover og regler ut fra religion, så er det deres valg. Da må de imidlertid også bære konsekvensene av valgene.

Norge kan ikke hjelpe hele verden. Noen, helst alle, må også gjøre sitt ytterste for å hjelpe seg selv.

Russland må bli svekket - varig

Det vakte en smule oppsikt da USAs president Biden nylig antydet at et mål for EU, NATO og den amerikanske supermakten - etter Russlands angrepskrig mot nabolandet Ukraina - burde være å sørge for at Russland under Putins bandittstyre blir varig svekket - økonomisk, politisk, militært og psykologisk. Russland er for farlig for verdens liberale demokratier, for folkeretten, menneskerettighetene og internasjonal fred og samarbeid til at man kan falle tilbake på samarbeidslinjen innen overskuelig fremtid. Russland er for uforutsigbar, for aggressiv og selvhevdende, for upålitelig til at resten av verden kan behandle imperie- og kolonistaten på samme måte som andre.

USAs mål om å svekke Russland på varig basis er på kort tid i ferd med å bli en realitet: NATO-medlemskap for Finland og Sverige (som jeg varslet 24. april) vil gi fundamentale geopolitiske konsekvenser og ringvirkninger. Først og fremst vil Kolabasen med sine atomubåter, moderne overflatefartøyer for krigsformål, militærfly, missilsystemer og relativt store hærstyrker bli langt mer utsatt.

Formidabel kampkraft

Det skyldes først og fremst en samlet nordisk flystyrke på flere hundre moderne fly, med en formidabel kampkraft. Om noen år vil bare Norge ha 52 F-35 kampfly klare for innsats, finnene vil ha et stort antall av samme flytype, de svenske jagerflyene (sammen med finske) vil representere en dødelig trussel mot den russiske Østersjøflåten, og danskene har kapasiteter som vil kunne nekte russiske sjøstridskrefter å passere Beltene og komme ut i Nordsjøen og Atlanterhavet.

Går hele eller det meste av Østersjøflåten ut i åpne hav, vet NATO at noe kan være på gang og heve beredskapen tilsvarende. Forlater ubåtene og overflatefartøyene Kola og søker ut i åpent hav, vil NATO sørge for at de ikke har noen base å vende tilbake til. Det er Vestens offensive kapasitet Russland frykter, ikke den defensive.

Gir Norge pusterom

For Norge er svensk og finsk NATO-medlemskap en stor lettelse. Norske regjeringer og stortingsflertall har gjennom tiår forsømt forsvaret. Nå får norsk landterritorium en viktig buffersone østover, selv om de nasjonale svakhetene fortsatt består mot Barents- og Norskehavet. Det er blant annet nesten ubegripelig at man ikke har sørget for skikkelig hangardekning for F-35-flyene pluss et moderne luftforsvar. Noe av det siste kan svenskene og finnene hjelpe til med - de har også et nettverk av godt forberedte feltflyplasser i form av motorveistrekninger, i tillegg til de store luftmilitære basene.

Hvor lenge varer Putin?

Så kan man bare spekulere i hvor lenge Putin og hans oligarkstyre kan overleve. Faren er at han kan piske opp nasjonalpatriotismen ytterligere og overtale fattige russere til å finne seg i markant nedgang i materiell levestandard for å "redde fedrelandet". Påstanden om Vestens og NATOs innringningsstrategi får selvfølgelig en viss troverdighet når Finland og Sverige fullfører sirkelen i Russlands utkant. Den vanlige russer får jo ikke vite at NATO-søknadene er en direkte konsekvens av regimets egen angrepskrig mot Ukraina. Den er bare "en militærteknisk operasjon".

En markant nedgang i salget av olje og gass vestover er en alvorlig trussel mot russiske statsinntekter og landets evne til å finansiere både krigen og opprettholde levestandarden. Når krybben er tom, bites hestene. Det blir en utholdenhetsprøve: Vil Putin klare, gjennom cyberkrig, desinformasjon, psykologisk krigføring via troskyldige vestlige medier, hacking ved hjelp av statlig finansierte trollfabrikker - å lure NATO- og EU-land til en normaliserings- og "forsonings"-linje? Vi ser allerede tegn til at noen naive kronikkskribenter er inne på forsoningslinjen - med håpløse historiske paralleller.

Uansett er jeg av den oppfatning at Russland som aggressor og løgnprodusent bør svekkes militært, økonomisk og politisk i tiden som kommer. I lang tid fremover.

Russlands tid er ute

Det vil ennå ta noen år før Putin-Russland er historie, men prosessen er begynt. Her er noen viktige milepæler vi kan forvente i tiden fremover:

Finland og Sverige vil bli medlemmer av den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen NATO om kort tid, antagelig i sommer. Hadde de startet søknadsprosessen tidligere, kunne muligens angrepet på Ukraina vært utsatt eller stanset. "Nøytralitet" er ikke, som noen tror, en finere form for fredelig sameksistens, brobygging og humanisme, men en opportunistisk fristikkervirksomhet som i realiteten overlater forsvaret av Vestens verdier til andre.

Finsk og svensk NATO-medlemskap vil få dramatiske konsekvenser for den aggressive imperialiststaten i øst. Russland må tenke helt nytt geopolitisk og militært. Med tre nordiske land samlet i det kollektive forsvaret for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, vil den kolossale militære konsentrasjonen på Kola være mye mer utsatt for motangrep (eller forkjøpsangrep) i en krigssituasjon, og Russland må overføre betydelig større ressurser nordover. Det vil svekke "forsvaret" av andre grenseregioner, spre ressursene og gjøre hele den føderale statskonstruksjonen mer utsatt og sårbar.

Kan ikke ruste enda mer opp

Vil ikke det russiske oligarkstyret da bare sette mer fart i militærindustrien og bruke større samfunnsressurser på opprustning? Nei, det har ikke Russland råd til, og befolkningen vil ikke finne seg i en enda lengre periode med fattigdom og annenrangs liv, mangel på demokrati, rettsstat og ytringsfrihet.  Putin fikk kred for en viss levestandardsøkning opp til 2014. Men en katastrofal pandemihåndtering og nødvendige reformer som forhøyet pensjonsalder var svært upopulære. Det russiske samfunnet er rammet av alvorlige demografiske endringer med reduksjon av andelen etniske russere, lavere levealder og lavere fertilitet i en alkoholisert mannlig befolkning.

Putinregimet har ikke råd til både smør og kanoner, for å si det enkelt. Det vil ikke vise seg umiddelbart, for landet har samlet seg gullbeholdning, reserver og bufferlagre som gjør at regimet kan overleve på kort sikt. Men de sterke sanksjonene fra den vestlige verden vil før eller siden slå inn og føre til store problemer. Inntektene fra olje- og gasseksport, som nå finansierer krigen mot Ukraina, blir gradvis mindre. Den planlagte gassledningen til Tyskland og andre EU-land er stanset, forbudet mot import av russisk olje til store importland vil bli følbart.

Avhengig av vestlig teknologi

Enda mer alvorlig for Russlands petroleumsindustri er avhengigheten av vestlig teknologi både ved utvinning, produksjon og distribusjon. Mangelen på reservedeler vil om ganske kort tid bli følbar. At landet er kastet ut av det internasjonale banksystemet er et tilbakeslag av dimensjoner. Boikott, svartelisting, isolering vil gjøre seg gjeldende. Russerne vil føle seg som en pariakaste, noe som på kort sikt kan føre til økt oppslutning om Putinregimet. Men ikke i et lengre perspektiv. Hjernevasken gjennom statlige mediemonopoler har sine begrensninger. En oppvakt ny generasjon vokst opp med sosiale medier ser allerede nå alle løgnene, fortielsene og manipuleringen i nyhetsbildet.

Og allerede nå er kistene med døde soldater sendt hjem til tusenvis av russiske lokalsamfunn. Myndighetene gjør alt for å stille tapene i et patriotisk lys, men menneskene rundt de falne tenker nok sitt.

Det er kommet flere rapporter om lav moral og liten stridslyst hos de russiske soldatene. Derfor setter man inn leiesoldater, ikke minst barbariske tsjetsjenere - profesjonelle drapsmenn komplett blottet for humane holdninger. Det var slik Det romerske imperium gikk til grunne - og andre historiske imperier. Når romerne ikke selv ville forsvare "fedrelandet", deres kjerneområder, men brukte blant annet germanske stammer i stedet, var spillet tapt - selv om det gikk flere generasjoner før det hele raknet.

Fasthet og tålmodighet

Det blir i tiden fremover overordentlig viktig å opprettholde presset mot Russland i form av sanksjoner, boikott og utestengelse fra flest mulig internasjonale fora og samarbeidsordninger. Det vil ramme vanlige folk i mange land og sette den økonomiske utviklingen i revers, men med tålmodig opplysningsvirksomhet om årsaker og nødvendigheten av politikken, vil Vesten nok en gang ri stormen av.

Det liberale demokratiet er tilsynelatende ikke så effektivt på kort sikt, men det vil nok en gang vise seg mer robust enn pessimistene prediker. Når noe står på spill, samler vi oss. TV-bildene av Putins nådeløse bombing av sivilsamfunn vekker medynk og harme. Han og hans ynkelige, isolerte krets av yes-menn og etterplaprere har allerede gjort store og avgjørende feilgrep i krigen mot Ukraina.

De trodde Kiev og den ukrainske regjeringen og statskonstruksjonen var en lett match. De feilbedømte ukrainsk motstandsvilje og patriotisme. De tok feil av Vestens samhold, fasthet og styrke. De hadde nok ikke ventet at Tyskland ville gjøre helomvending i forhold til forsvarspolitikk og militæropprustning.

Vestlige land, inklusive Norge, har lært mye siden 24. februar. Det gjelder nå å styrke beredskapen i psykologisk krigføring, og gå over til angrep i cyberkrigen, ikke bare satse på defensive tiltak. La russerne smake deres egen medisin. Ressursene finnes. Hittil har USA vært forsiktig med å vise kortene og vise hva de er i stand til. Den tiden bør være forbi.

Jo, russerne må ta sin kollektive skyld

 Når to tredjedeler av den russiske befolkningen støtter Putins angrepskrig mot Ukraina, er det liten tvil om at russerne i ettertid  må dele en kollektiv skyld for den uprovoserte krigen mot nabolandet, for ugjerningene vi har sett utfolde seg, krigsforbrytelsene, bruddene på folkeretten, den systematiske bombingen av sivile mål, blodbadet. Noe annet ville være helt i strid med selve begrepet kollektiv skyld. Sivile russere kunne ha stanset Putin, "Herr Putler", om de ikke hadde latt seg rive med av nasjonalistisk og imperialistisk tankegods. Putin har ikke skapt dette forvirrede tankegodset, det har vært til stede i russernes sjel i generasjoner - fra tsartid gjennom sovjetsamfunnet til denne dag.

Tyskerne aksepterte den kollektive skylden for redslene under  annen verdenskrig, for tilintetgjørelsen av seks millioner  jøder, for minimum 45 millioner tapte liv i Europa (inklusive egne tap på 7 millioner). Den overveiende delen av befolkningen støttet Hitlers krig, men tok konsekvensene av nederlaget og aksepterte skylden. Det førte til en historisk selvransakelse, et oppgjør med ideene bak nasjonalsosialismen. Et rungende unnskyld! overfor en hel verden.

Et kunstig skille

I disse dager ser vi allerede en tendens blant norske opinionsdannere, Russlandsapologetene ikke minst, til at man lager et kunstig skille mellom Putin og "det russiske folk". Putin får all skyld, den vanlige russer blir unnskyldt med bortforklaringer. Russerne, stakkar, er blitt hjernevasket, de kan nærmest ikke noe for det. De er forsvarsløse. De er blitt hjernevasket og tror på løgnene.

Hva om de samme russere hadde forsøkt å oppsøke andre kilder slik vi her i Vest gjør som en selvfølge, stilt noen forsiktige spørsmål, sammenlignet den offisielle løgnen med det de faktisk opplever, det de ser med egne øyne og hører med egne ører? Vil de ganske enkelt lukke øyne og ører, se en annen vei, sitte forsakte foran de statlige offisielle TV-nyhetene og nikke og klappe? Hva er det med russere? Inntil nylig hadde de full anledning til å sette seg inn i andre versjoner i uredde, frie russiske medier og sosiale kanaler.

Varsku i Finnmark

I Øst-Finnmark bor det rundt 950 russere. Til tross for at en del av dem har kunnet følge norske frie medier gjennom en årrekke, ja, i generasjoner, er det kommet frem at en del av dem i disse dager støtter Putins løgner og tror på det de hører fra offisielt russisk hold. En alvorlig splittelse er oppstått i det russiske miljøet. Putin-klakørene  har til og med deltatt i motdemonstrasjoner. Med russiske flagg og tekster med "Donbass".

Mens NRK offentliggjør hva som skjer i hodene på enkelte russere, trer selvsagt noen personer frem og skal "forklare" de åndelige villfarelsene. Stakkar, de er visst "eldre" som ikke klarer å endre verdensbilde - til tross for at de har bodd i Norge i mange år. En russisk sosionom sier at "det er viktig å håndtere ulike syn på krigen i Ukraina". Det er tull. Man kan ikke akseptere at løgn får flyte fritt. Hun frykter at spenningen (internt i det russiske miljøet) vil eskalere. "Jeg regner med at i de fleste samfunn er det noen som er for og noen som er imot. Jeg tror det er viktig å sette av tid og lytte til hverandre." Hvilket er eksakt hva Putin ønsker. Da får Russlands-apologetene fritt spillerom i norske medier. Men hva er viktigst: Holde det russiske miljøet samlet, eller formidle sannheten om krigen mot Ukraina?

Støtter de fleste Putin?

Faktisk er det så ille at de fleste russere i Vadsø-området støtter Putins krig ifølge NRKs russiske intervjuobjekter. "De tenker at Putin gjør det riktige fordi han leder både russere og ukrainere", blir det sagt og forklart av noen som selv er imot krigen. De siste gjør en fortjenstfull og modig innsats for å få frem sannheten og drive løgnene ut av hodet på ignorantene blant landsmenn. Lykke til!

I Finnmark er man nå bekymret for at ukrainske flyktninger som visstnok skal plasseres i fylket, vil reagere når de hører at noen i lokalbefolkningen snakker russisk. Konklusjonen må da være: Ikke send én eneste ukrainsk flyktning til Finnmark.

For øvrig regner jeg med at norske sikkerhets- og etterretningstjenester gjør jobben sin i denne del av fylket.

Løgnens land i diktaturets ånd

NRK og andre massemedier må snart slutte med sine "balanserte", "nøytrale" og eufemistiske betegnelser på Russland og Putin-regimet. Knapt noen norske medier har de siste årene omtalt det russiske regimet med annet enn ord som "autoritært", hvilket er en sminket og falsk betegnelse. Det er ingen saklig grunn til å fortsette denne apologetiske praksisen lenger. Vi er i tillegg blitt pepret med "forståelsesfulle" forskerutsagn, der den russiske versjonen av virkeligheten har fått rikelig støtte og spredningseffekt.

Russlandsapologetene har ligget lavt en stund nå etter angrepskrigen og invasjonsforsøket mot Ukraina. Men de kommer nok igjen. De vil måtte forsøke å gjenreise sitt personlige omdømme og bevare mest mulig av tidligere status, klippekort på medieopptreden - til svært generøse honorarer.

En svekket diktator

Putin er ikke sterk og selvsikker om dagen, det bare virker slik. Redde diktatorer tyr til de samme metodene som tyranner og eneherskere i alle tidligere tider har benyttet: Sensur, undertrykkelse, skremsler, trusler - og løgn på løgn på løgn.

Den siste uken har Putin-regimet kastet seg over det russiske skolesystemet. som arena for sin løgnpropaganda: Alle undervisningsinstitusjoner har fått ordre om å stanse sin normale, planlagte pensumgjennomgang og faglige opplæring og i stedet blitt presentert for et obligatorisk pensum om krigen mot Ukraina. Her blir den sminkede fortellingen gjennomgått: "En militærteknisk spesialoperasjon" for å redde ukrainere øst i landet fra folkemord og nazistangrep. Ingen sivile er målet - til tross for at russiske flystyrker i flere uker har bombet boligblokker, skoler, sykehus og kulturbygg systematisk og brutalt.

Redd for eget folk

Putin er livredd for sitt eget folk. Han har nemlig ikke alle med seg. Der finnes faktisk deler av den urbane og opplyste befolkningen som vet at han lyver, som har protestert og demonstrert i gatene. På sosiale medier formidles fortsatt den usminkede versjonen av artilleri- og flyangrepene mot sivile mål i Ukraina. En diktator har da bare en mulighet, og det er å stenge ned alle frie medier, true dissentere med fengsel og bøter, og ta fra folk offentlige jobber som innebærer tap av inntekt og økonomisk ruin.

Etter den løgnaktige gjennomgangen av Ukraina-krigen i klasserommene, er det vanlig at skoleelever og studenter får stille spørsmål. Om noen våger å stille kritiske spørsmål, blir selvsagt foreldre stilt til ansvar. Elevene må jo ha hørt noe hjemme som ikke passer med Putins facit.

Russere har sin historie

Jeg har skrevet det mange ganger før: Russerne har i sin historie aldri opplevd ekte demokrati, ytringsfrihet, personlig valgfrihet og et uavhengig rettssystem. De har levd under tsarvelde, kommunistdiktaur, en kort kaotisk periode under Jeltsin før Putin og oligarkene igjen slo til med et autoritært styre som raskt utviklet seg til dagens diktatur.

Russere vil alltid - bortsett fra et lite mindretall som stort sett lar seg kontrollere av makthaverne - se seg over skulderen i de fleste relasjoner - og spørre: Hvem har makta nå? Hvem må jeg vokte meg for? Hvem må jeg smiske for, bøye meg for. knele for? Det er en ryggmarksrefleks etter tsarene og de kommunistiske kommissærene.

Andre erfaringer

Det store flertall av den russiske befolkningen har gjennom århundrene aldri opplevet noen renessanse, noen opplysningstid som satte spor i folkesjelen. I trengselstider har de trøstet seg med at landet deres er stort, respektert og fryktet. Den imperialistiske og nasjonalistiske holdningen stikker dypt. Mens de vesteuropeiske kolonimaktene la under seg land og kontinenter oversjøisk, bredte russerne sine erobrede landområder østover og vestover over store deler av det euroasiatiske landmassivet. Imperialisme er det uansett.

I tiden som kommer regner jeg med at forståsegpåere og "forskere", og de som har fordel av handel og samkvem østover,  vil sette spørsmålstegn ved og forsøke å svekke sanksjonene mot det russiske regimet. Forlange unntak og særordninger. Som i Barentssamarbeidet. Et av kronargumentene vil være at russerne nå vil måtte satse på selvforsyning og nasjonal "bærekraft". De vil forsøke gjøre seg uavhengig av utlandet. Så hva er vitsen med sanksjoner da? Vil sanksjonene ikke bare styrke regimet?

Isolasjon svekker økonomien

Nei, det er ikke slik. Markedsøkonomi,  en internasjonal arbeidsdeling, åpen handel og fornuftig varebytte styrker alle parter i et lovregulert system, i en respektert internasjonal rettsorden med smidige valutatransaksjoner og et velfungerende banksystem over grensene. Holder vestlige land fronten samlet over tid, vil store deler av russisk økonomi kollapse. Da vil også den vanlige russer ha fått nok og vende seg mot det undertrykkende regimet.

Det krever imidlertid fasthet og utholdenhet hos velgere og politikere. I mange land har vi sett fremveksten av populistiske og opportunistiske lettvektere - både i små og store land. Det er her faren ligger i månedene og årene fremover.