tirsdag 19. november 2019

Ideologisk krigføring mot friskolene

Aftenposten hadde for en tid siden et stort oppslag der vinklingen (påstanden) var at "nye privatskoler presser ut offentlige skoler". Det tendensiøse oppslaget tyder på at Aftenposten og journalistene selv hadde inntatt et personlig, ideologisk standpunkt i saken. Man bruker konsekvent ordet "privatskole" gjennom hele artikkelen, til tross for at Loven snakker om friskoler. Ordet "privat" skal kringkastes som noe negativt og odiøst. For de "presser ut" de gode, offentlige fellesskapsskolene. Tenk det!
   Eksemplene fra Overhalla, Hadsel og Flekkefjord, som avisen benytter, er talende. I Overhalla og Hadsel dreide det seg om kommuner med så skakkjørt økonomi at man måtte nedlegge en offentlig skole for å komme i pluss. Aftenpostens journalister stiller ikke det helt sentrale spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at kommunen var kommet i en slik pinslig situasjon. I Flekkefjord dreier det seg om en kristen friskole, Oasen. Journalistene kunne innledningsvis ha tatt en titt på en av FN-konvensjonene som slår fast at det er foreldrenes rett å velge undervisning for sine barn.

"Høyresidens ønske"
I stedet presterer Aftenposten å lage et skarpt skille mellom "fellesskolen" og friskolene: "Fellesskolen står sterkt i Norge. Høyresidens overordnede ønske er økt valgfrihet for foreldrene. Venstresiden vil bruke kreftene på å gjøre den offentlige skolen så god som mulig."
   Ordbruken vitner om en falsk problemstilling: Friskolene er like godt forankret i fellesskolen som de kommunale og statlige. De fremmer begge "de norske verdiene", de har omtrent de samme mål om hva elevene skal lære. De pedagogiske retningslinjene kan være noe forskjellig i for eksempel Montessoriskolene og Steinerskolene, men de har samme "pensum". De kristne skolene vektlegger religion og etikk noe mer, men også der må elevene lære om andre religioner og humanetikken - og alt det andre alle barn i Norge lærer.
   For det tredje: De nevnte skolene, spesielt i Overhalla og Hadsel, dreier seg ikke om å gi skoleplass til barn med spesielt ressurssterke foreldre basert på økonomi eller utdannelse: Det dreier seg om skoler for et geografisk område, en grend, en bydel. Foreldrene ville redde nærskolen, som de mente var god nok for deres barn.

Innstramning åpnet for skjønn
Det var Stoltenbergregjeringen som sørget for å "stramme inn" privatskoleloven i 2007. Jens Stoltenberg gikk selv på en friskole, Steinerskolen. Men av ideologiske årsaker og selvdyrkningen av alt som var kommunalt og statlig ("offentlig"), skulle det bli vanskeligere å  starte frie skoler etter foreldrenes ønske. Han våget likevel ikke å forby private initiativ. Kanskje protesterte Senterpartiet i hans regjering, kanhende tenkte Jens tilbake på sine egne glade skoledager på Steinerskolen.
   Dette skjønnet kan altså benyttes i flere retninger, og bruken av skjønn varierer med ulike regjeringers plattformer. Solbergregjeringene har i 14 av 23 saker falt ned på at en friskole likevel kunne settes i gang, etter at initiativtagerne har fått avslag i Utdanningsdirektoratet. Jeg ser ikke bort fra at selv en Støreregjering ville ha gjort det samme i noen tilfelle.
   Aftenposten overser glatt at Departementet er ankeinstans, har adgang til å behandle klager på Utdanningsdirektoratets første avgjørelser - ifølge den samme loven som Stoltenberg fikk vedtatt med sin rødgrønne regjering. Det er et ledd i systemet og forankret i loven.

En nødutgang for foreldre
Det at en by eller helst bygd kan starte en friskole når en av de offentlige skolene legges ned, er et dessuten et pustehull, en nødutvei for foreldre og bygdelag som står i fare for å miste grendeskolen sin. Ofte er det slik at grendeskolen, nærskolen, spiller en viktig rolle som samlingssted og identitetsskaper som igjen "holder liv i bygda" og motvirker fraflytting.
   Det er en utvei ikke så rent få bygder eller utkantene i store bykommuner har benyttet seg av, og det er spesielt Montessoriskolene som har "reddet" nærmiljøet fra å miste skolen sin. De har et alternativt pedagogisk opplegg som har vist seg svært effektivt for læring, mestring og trivsel.
   I disse tilfellene har ikke foreldrene noe ønske om å forlate "fellesskolen", og de skyver ikke fellesskap og felles verdier fra seg over natta bare fordi de sender barna til den nye skolen. I venstresidens hoder er slike foreldre nærmest "slemme" fordi de ikke sender barna på lange daglige bussreiser.
   Kommunalt eide skoler og friskoler er underlagt de samme strenge og grundige krav og reguleringer. De er utsatt for de samme tilsynene.

Pusset jurister på friskolene
Aftenposten er gått et langt skrit videre enn å beskrive situasjonen og konsekvensene for kommunene som får en friskole å hanskes med. De har henvendt seg til et advokatfiorma for å få støtte for egne meninger. Og advokatfirmaet gir selvsagt Aftenposten rett i at det er på kanten av loven å si ja til friskoler, ja, de påstår til og med at der er begått "saksbehandlingfeil".
   Tja, advokater og advokater: Vi ser hvor forskjellig de argumenterer - "med loven i hånd" - i en rettssal der de representerer en part, eller er aktor og forsvarer i en strafferettssak. Ikke noe spesielt overbevisende argument, spør du meg. Når en advokat får et oppdrag, leverer de nøyaktig det bestilleren (og betaleren) ønsker av konklusjoner.

Taper de offentlige skolene så mye?
Jo, da, kommunene kan risikere å miste noen kroner fordi tilskuddene fra staten følger eleven. Når elevene går fra en offenlig skole til en "privat", mister den offentlige skolen tilsvarende, men ikke alt, og ikke før en romslig overgangstid er gått der kommunene har tid til å ta grep og forberede seg på en ny økonomisk situasjon. Om kommunen har vilje til å effektivisere og finne nye løsninger for kommunal drift. I dette tilfellet sutrer rådmannen over at han "må si opp åtte-ni ansatte". Det må han selvsagt ikke. I en gjennomsnittlig norsk kommune finnes det innsparingsmuligheter om viljen er til stede.
   Jeg vet ikke om Overhalla og Hadsel og Flekkefjord har eiendomsskatt, men det skulle ikke forundre meg. Det er imidlertid ingen stor forskjell på økonomisk styring, tjenestenivå og avgiftsbelastning mellom kommuner med og uten denne sosialt urettferdige skatten. Som regel er eiendomsskatt en unnskyldning for ikke å ta grep, eller et lokkemiddel for investeringer og generøs daglig drift.

Ingen byrde for kommunen
Selvsagt er en friskole ingen stor byrde for en kommune. Friskoler bør være en inspirasjon og tenne konkurransegnisten blant de offentlige. Det har skjedd i mange kommuner, også på det videregående trinnet. Jeg kjenner til en kommune som klarte å opprette en internasjonal skole, til protest og dommedagsprofetier fra venstresiden. Det internasjonale næringslivet i kommunen bad pent om en slik skole, det hadde betydning for rekruttering og tilbud til mange ansatte utlendinger i konsernet.
   Slike skoler har gjerne IB-undervisning (International Baccalaureate). Kort tid etter etableringen av skolen opprettet fylkeskommunen en tilsvarende klasse på en av sine offentlig drevne skoler. Det ble en god linje, og svært populær med gode eksamensresultater. Den internasjonale friskolen hadde inspirert det offentlige skoleverket. Det var bra for valgfrihet og førte til mer variasjon i tilbud. Det er positivt for samfunnet. Frie skoler i et lokalsamfunn krever frivillig innsats fra foreldre i form av dugnad og kanskje også pengeinnsamling.
   Statsstøtten til friskoler utgjør mellom 65 og 85 prosent av hva en offentlig kommunal skole får ifølge Friskolenes Kontaktforum.

Dette er ideologi
Kampen mot friskoler er av ideologisk art, og Aftenposten har landet på (feil) side av det ideologiske skillet. Det overrasker meg ikke lenger. Vi vil helt sikkert - før eller siden - lese en pompøs lederkommentar som støtter opp om mantraet at alle/flest mulig skal værsågod gå i den offentlige skolen. Eller en av avisens utallige kommentatorer ("synsere") vil gripe fatt i problemstillingen og sutre over at den offentlige skolen utarmes. Noen journalister ser ikke ut til å ville lage troverdige, balanserte og saklige saker på dette feltet - og andre. Men jammen setter de seg på en altfor høy hest i forhold til kroppslengden og forlanger at utdanningsministeren skal svare øyeblikkelig på avisens  spørsmål. Når han ikke har mulighet til å legge alt annet til side og svare omgående, blir det en sak i saken. Tenk - statsråden vil ikke svare på spørsmål fra selveste Aftenposten!
   3,75 prosent av norske barn er elever i friskoler. En kjempefare for samfunnet, for "fellesskapet"? Selvfølgelig ikke. Men rådmenn og ordførere vil nok klynke og klage der de har stelt seg slik at de må nedlegge en skole fordi de ikke har råd til å drive den videre.
   Det har velgerne mulighet til å gjøre noe med.
 

torsdag 10. oktober 2019

Innhentingen kan være begynt

For Høyre var den politiske gallupen for oktober oppmuntrende. Partiet er igjen landets største og la på seg 0,7 prosentpoeng til 22,8. Arbeiderpartiet står omtrent på stedet hvil sammenlignet med septembermålingen. Det vites ikke om målingen ble tatt opp før eller etter statsbudsjettet ble lagt frem. Dersom det siste er tilfellet, har velgerne akseptert forslaget til budsjett for 2020. Både Venstre og KrF har løftet seg, men ligger fortsatt under sperregrensen på 4,0 prosent. Fremskrittspartiet sliter og er blitt halvparten så stor som Senterpartiet, en klar vinner også denne måneden. Den borgerlige siden kan konstatere at både Sosialistisk Venstreparti, MDG og Rødt faller, MDG med hele 1,5 prosent.

Øyeblikksbilde
Først etter flere målinger på rad vil man kunne se en tendens, så jeg nøyer meg med å se på tallene denne gang som et øyeblikksbilde. Kampen om opinionen vil denne høsten dreie seg om tall i budsjettet for 2020. De er fortsatt ikke spikret, for innenfor de ulike departementenes mange tallkolonner er det mulig for stortingskomiteene å justere, selv om totalutgiftene ikke skal øke.
   Problemet for de borgerlige er den manglende lojaliteten hos Venstre og Kristelig Folkeparti, som ennå ikke har tatt inn over seg hva det betyr å være i regjering. Statsrådene holder kjeft og forsvarer det som ble lagt frem av finansministeren sist mandag, mens de lar stortingsgruppene bjeffe over ting de er misfornøyd med. Det tar tid å innse at alle samarbeidspartnere taper og vinner i en koalisjonsregjering. Venstre og KrF vil de nærmeste ukene tale med to tunger, og det vil forvirre velgerne.

Krav til ryggrad
Mens H og Frp delte regjeringsansvaret med V og KrF som støttepartier, måtte Høyre svelge noen nederlag. Det beste eksemplet er passasjer- eller flyseteavgiften som Venstre fikk gjennomslag for i en sen nattetime. Den var slett ingen "miljøavgift", men en ren inntektskilde for staten som skulle finansiere Venstres egne særkrav. Én stortingsrepresentant fikk min store respekt i debatten rundt denne avgiften: Høyres Svein Flåtten fra Vestfold som forsvarte regjeringens fremforhandlede budsjett til tross for at avgiften kunne skade fylkets "egen" flyplass, Torp Sandefjord Lufthavn. Som kjent ble Rygge flyplass nedlagt dels som konsekvens av flyseteavgiften. Stortingsrepresentanten svekket sin posisjon under nominasjonen, men sto oppreist og viste at han hadde ryggrad, ikke gummistrikk.
   Flåtten burde være et forbilde for illojale stortingsrepresentanter i Venstre og Kristelig Folkeparti. De lærer kanskje etter hvert som regjeringsansvaret siger inn i hjerner og hjerter.

Støtte fra uventet hold
Denne uken har vi også fått andre store debattemaer, først og fremst forsvarssjefens råd til den nye langtidsplanen. Han mener forsvarsbudsjettet bør løftes med 25 milliarder kroner årlig i årene fremover. De skal ikke bare finansiere innfasing av til sammen 52 kampfly av typen F-35, men også to ekstra fregatter, to nye havgående kystvaktfartøy, et større HV, flere ubåter, flere kamphelikoptere i nord, luftvern og luftovervåkningsfly. I den kommende perioden vil forsvaret få bedre artilleri, flere moderne stridsvogner og større reservelagre av ymse slag.
   Det er interessant å studere reaksjonene og kommentarene. For en gangs skyld har SV signalisert at det vil ha et sterkt, nasjonalt forsvar, så sterkt at Norge kan heve terskelen for når det er nødvendig å tilkalle NATO, spesielt USA. Bak ligger NATO-motstand og USA-hat, men det spiller ingen rolle bare resultatet er krav om et mer avskrekkende nasjonalt forsvar. Jeg minnes at SV i den rødgrønne regjeringen 2005-13 var med på å avgjøre hvilket kampfly Norge skulle satse på, og et minimumsantall som til slutt landet på 52. Altså som et minimum. Luftforsvaret kunne godt tenke seg et høyere tall.

Avskrekking og beroligelse
Vi bør så absolutt finne en balanse mellom avskrekking og beroligelse, spesielt i den nordlige landsdelen og nær de russiske hovedbasene. Det er helt klart i russisk interesse at Norge som en liten nasjon har evne til en viss selvstendig avskrekking, for det holder USA og NATO på litt lenger avstand. Et annet forslag som bør drøftes, er å satse mer på oljeleting og produksjon i Barentshavet - gjerne så nær russisk økonomisk sone at det kan legges opp til felles utnyttelse av olje- og gassressurser. Det vil binde Russland til en mer restriktiv og måteholden politikk. Økonomisk gjensidig samarbeid senker konflikter. Putin er helt avhengig av oljeinntekter for å holde russernes misnøye nede. Levestandarden for vanlige russere er gått litt tilbake eller står på stedet hvil, og misnøyen ulmer under overflaten.

Nominasjonsår
Før vi vet ordet av det, er 2020 der. Det er et "nominasjonsår". Om ett år skal kampen om listeplassering utkjempes. Da er det viktig at ihvertfall Høyre luker ut de politiske broilerne som ikke har erfaring fra det virkelige arbeids- og næringslivet, men er flasket opp internt i partiorganisasjonen eller i rådgiverkorpset på Stortinget. De står ofte fjernt fra vanlige menneskers hverdag og har ikke den tette velgerkontakten som er nødvendig. Vi må ha flere - og det gjelder alle partier - stortingsrepresentanter som har arbeids- og livserfaring fra bygd og by i alle landsdeler.
 

onsdag 9. oktober 2019

I sorgbearbeidingens tid

Årets kommunevalg ga vinnere og tapere som resultat, og slik har det alltid vært. I tillegg kommer de personlige konsekvensene hos kandidater som enten kom inn, eller ikke kom inn, i kommunestyrer og fylkesting (i sistnevnte tilfelle kan velgerne gjøre lite med personsammensetningen, der avgjøres alt på nominasjonsmøtene). Noen partier har vært forutseende og forhåndskumulert et mannskap som var tiltenkt de tunge vervene. Rundt om i kommune-Norge har mange som stilte til valg, satt dette nærmest som betingelse for å stå på en liste. Så kan et nominasjonsmøte endre på dette - antall forhåndskumulerte - slik at flere i utgangspunktet teoretisk blir stående likt.

Noen har fordeler
Slik er det egentlig ikke, for noen er bedre kjent, har en klarere profil, har vært mer omtalt i lokalavisene eller vært mer aktive i sosiale medier enn andre. Enkelte har skrevet flere leserinnlegg eller opptrådt oftere på ulike arenaer. Noen har et større nettverk, enten i en fagforening, i næringslivet eller i frivilligheten. Og en god del har vært det man kaller "listefyll". De har akseptert å ha navnet sitt på en partiliste, men har egentlig ikke hatt noen planer - eller håp - om å komme inn i styre og stell.
   Men for de mest ivrige og mest politisk bevisste er det selvsagt en skuffelse å ha jobbet sent og tidlig i en valgkamp, og så likevel ikke få den plassen i kommunestyresalen man drømte om eller tok sikte på. Sånn sett kan lokalpolitikken være brutal.

Partier som vant eller tapte
Og så er det dette med valgresultatet for partiet man tilhører, eller den samarbeidskoalisjonen som man håpet skulle oppnå et flertall, slik at man kommer "i posisjon", sikrer ordførervervet og får gjennomslag for politikk og programposter.
   Et valg gir altså vinnere og tapere, og taperne går gjerne inn i en sorgbearbeidingens tid. Det ser vi rundt oss på alle kanter. Man strever med å akseptere resultatet, og etterpåklokskapen setter inn. Hva gjorde vi galt? Hvorfor stemte ikke flere på oss? Var ikke standpunktene våre gode og klare nok? Hvorfor dekket ikke lokalavisen våre møter og arrangementer mer? I en del tilfelle leter man etter syndebukker og årsakssammenhenger som skal "forklare", helst bortforklare, det elendige resultatet. Alt dette er menneskelig og naturlig.

Ærlighet varer lengst
Det partiet kommer best ut (blant taperne) som tar virkeligheten inn over seg, er brutalt ærlig og tenker rasjonelt og analytisk gjennom både programarbeidet, nominasjonsprosessen, de ulike fasene og utspillene i valgkampen - og hva som kan gjøres bedre neste gang.
   Når man lytter til de ulike vurderingene i fjernsynets debattprogrammer, er det stor forskjell på denne ærligheten og selvinnsikten. De aller verste utslagene av manglende selverkjennelse kommer fra Arbeiderpartiet, med Venstre som en klar nummer to. Lederen for den sosialdemokratiske tenketanken Agenda forsøker blant annet å innbille oss at valgtapet egentlig ikke var så ille - for se, Norgeskartet er jo farvet rødgrønt! Man erkjenner ikke at Arbeiderpartiet gjorde det dårligste kommunevalget på mange tiår. Det gjør åpenbart for vondt å innrømme det. Ved noen enkle tanketrick forsøker man  å innbille oss at partiet slett ikke gjorde det så dårlig... Ikke særlig imponerende av en "tankesmie" som liksom skal produsere vettuge analyser og gi omgivelsene mere kunnskaper og dypere forståelse.

Hva med taperne?
Hva med taperne Høyre og Fremskrittspartiet? Det jeg hittil har sett og hørt, gir inntrykk av adskillig mer ærlighet og åpen selverkjennelse. Det gikk skitt, men nå skal vi pinadø reise kjerringa ved neste korsvei øke innsatsen, slutte rekkene og være offensive!
   Så er det en annen side ved valgresultatet som ikke må glemmes. Når rødgrønne koalisjoner slutter segt sammen og skal styre sine lokalsamfunn, må de levere. Vil de det? Gjennomgående programposter i disse partiene, og spesielt Arbeiderpartiet, lover så mye, gir oss så store forhåpninger, valgflesket er så åpenbart illeluktende harskt at man er dømt til å svikte velgerne. I valgkampens hete har man lovet så store løft på nær sagt alle samfunnsområder at partiet er nødt til å mislykkes. Kommuneøkonomien har ikke rom for alle de store investeringene og de økte driftskostnadene.

Øke skatten?
Selvsagt kan de rødgrønne partiene øke lokale skatter og avgifter. Det er neppe poulært. Rødgrønne partier har ingen tradisjon for å kutte i kommunebudsjett, enten det skjer ved å skrinlegge investeringsoppgaver som er lovet, eller bruke ostehøvelprinsippet i driften av den kommunale administrasjonen. Effektivisering er et fyord. Fagforeningene vil sette seg på bakbeina, og når tillitsvalgte sier hopp, så hopper man. Eller snarere ikke - man står bom stille. Brukes det mer penger enn økonomien tåler, dukker Robek-spøkelset opp - at kommunen blir stilt under administrasjon av fylkesmannen. Det er en nedverdigende situasjon, en ufyselig merkelapp. Man har ikke satt tæring etter næring.

Kan plukke fruktene
I de neste to til fire årene kan "taperne" blant borgerlige partier plukke ned fruktene av overdådige løfter og grandiose prosjekter og vinne større respekt blant velgerne. Men det krever at borgerlige lokalpolitikere går nøye igjennom sine motstanderes valgprogrammer og minner om hvert eneste løftebrudd ved enhver given anledning.
   Nei, de nærmeste årene er slett ikke uten håp for borgerlige partier i kommune-Norge. Det vil raskt vise seg hvem som er de mest ansvarlige, mest fremsynte, mest realistiske. At verdier og økonomisk vekst først må skapes før "kaka" deles.

mandag 7. oktober 2019

Styrking eller prokuratorknep?

Forsvarsinteresserte vil de nærmeste dagene sette seg nøye inn i forslag til neste års forsvarsbudsjett, samtidig som forsvarssjef Haaskon Bruun-Hanssen legger frem sitt militærfaglige råd 8. oktober. Det skal bli interessant å måle de to størrelsene opp mot hverandre.
   Utgangspunktet er ikke det beste: For få dager siden lekket Forsvarsdepartementet at budsjettets andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) gjennom en teknisk endring nå beregnes til 1,8 prosent både for inneværende år og neste år. I 2013 var tallet 1,51. Problemet er at utgiftsområder knyttet til Forsvaret som hittil ikke er tatt med i regnestykket, nå er trukket inn, blant annet pensjonsutgifter. Dermerd oppnår man - på papiret - en "styrking" til 1,8 prosent. Altså fattige to promille av det Norge som NATO-medlem forpliktet seg til innen 2024. Problemet er at brutto nasjonalprodukt øker hele tiden i en økonomisk vekstperiode. Promiller vil tilsvare mange milliarder kroner om fem år.

Samme beregningsgrunnlag?
Dersom samtlige andre NATO-land hittil har fulgt samme prosedyre, altså inkludert pensjonsutgifter når de fastsetter sin andel av BNP, og Norge ikke har gjort det, er det greit at vårt land følger opp slik at vi får ens sammenligningsgrunnlag. Hvis det derimot ikke er tilfelle, snakker vi om et typisk prokuratorknep. Slike knep produserer ikke mer forsvarskraft.
   Fratrukket pris- og lønnsstigning øker forsvarsbudsjettet med over to milliarder kroner, og vil beløpe seg til nær 61 milliarder. Det synes umiddelbart lite med tanke på det store etterslepet vårt militære forsvar har å ta igjen, og målt opp mot trusler og scenarier vårt land kan bli stående overfor.

Oppløftende utvikling
Sett over noen år er imidlertid styrkingen målbar og oppløftende. I 2019-20 har Norge et forsvar som er markant sterkere enn for 10 år siden eller fem år siden. Året 2025 vil betegne en milepæl. Viktige vedtak avtegner utviklingen: Kjøp av 52 F-35 jagerbombere, nye overvåkningsfly, nye helikoptre, nye ubåter, nytt og bedre luftvern, flere besetninger for fregatter og ytre kystvakt, flere og bedre nye stridsvogner, styrking av Finnmark landforsvar, blant annet etablering av et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger, mer øving og trening av Heimevernet.
   Slik kunne vi ramse opp styrking og forbedringer. Spørsmålet er likevel om Norge satser nok på forsvar av fedrelandet, og om styrkingen kommer i tide til å virke avskrekkende. Eller om vi helt må stole på at andre kommer oss til unnsetning i krise og krig. En absolutt forutsetning er at militær assistanse fra NATO-land med USA i spissen kan komme tidsnok og i ordnede former. Sjø- og luftrom må være sikret, og det samme gjelder havner og landingsområder, inklusive forhåndslagre. Er vi forberedt til det?

Forsvare suvereniteten
Norge må selv gjøre mye av jobben, det er vårt ansvar å ha styrker nok på bakken til å kunne forsvare suverenitet og nasjonalt handlingsrom. Forsvarssjefen har fått et mandat denne gangen som avviker fra tidligere: Han har kunnet legge frem en fremtidig struktur og kapasitet som tilsvarer toprosentmålet. Mye tyder på at han ikke ser for seg at en slik målsetting blir nådd før i 2028. Det holder ikke. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er betydelig forverret siden 2014, så dette blir et kappløp mellom et mer aggressivt Russland og nødvendige mottiltak.
   De aller nærmeste årene kan bli helt kritiske, dersom ønsket om at Norge skal være "NATO i nord" skal oppfylles. Spenningen vil stige ytterligere i nordlige områder og farvann dersom amerikanerne må fylle gapet mellom egen evne og sikkerhetspolitiske behov, for eksempel i maritim overvåkning eller erstatte vårt luftforsvars evne til både angrep og forsvar.

F-35 helt avgjørende
Det er her F-35 blir helt avgjørende. 52 operative jagerbombere er egnet både til forsvar av egne grenser, og som en formidabel avskrekkingsstyrke skulle de settes inn mot sentrale baser og overvåkningssystemer på Kola og andre steder. Jeg antar dette er det eneste russerne egentlig frykter - pluss amerikanske unnsetningsstyrker som bruker norsk territorium som oppmarsjområde.
   Det er bra at amerikanerne øver i Norge, og at øvingsmønsteret er slik at det til enhver tid er en viss NATO-styrke på norsk jord. Gjerne lenger nord om nødvendig. Det er det eneste språket Putin forstår. Pluss en egen nasjonal kapasitet til jamming og ødeleggelse av en fiendes kommunikasjonssystemer.
   Det holder imidlertid ikke at borgerlige partier (og Arbeiderpartiet for den del) har programformuleringer a la "nærme seg toprosent-målet innen 2024". Jeg håper denne problemstillingen blir en valgkampsak frem mot stortingsvalget i 2021.

lørdag 5. oktober 2019

Skal vi virkelig vekte stemmene?

Det vakte betydelig oppsikt, og ikke så få hoderystende reaksjoner, da en sosiolog og forsker for en tid siden synset i Dagsnytt 18 om hvilken vekt man skal legge på unge og eldre menneskers oppfatninger i miljø- og klimasaken. Hennes mening var nokså klar: "Vi må tillegge de unges syn og standpunkter større vekt enn hva eldre mennesker mener". Det var fordi de yngre viste større interesse for, og krevde mer drastiske virkemidler, i klimapolitikken. Hun distanserte seg taktisk fra den opprinnelige versjonen som hun kanskje innerst inne sto for, nemlig at unge klimaentusiasters stemmer ved valg skulle telle mer enn hva voksne, litt mer forbeholdne klimarealister forfekter.
   Uansett så er holdningen interessant: Fordi noen unge (tilfeldigvis) mener det samme som jeg (sosiologen), skal deres stemme ha større innflytelse på praktisk politikk. Men hva hvis forholdet var omvendt, teoretisk sett: Hva dersom de unge hadde lært seg å være mer kritiske og skeptiske til klimalobbyens påstander om verdens snarlige undergang? Hadde hun ment det samme da? Jeg lar spørsmålet henge litt i luften.

Absurd, og et tilbakeskritt
Oppfatningen om at enkelte unges brøl mot etablerte politiske partier skal tillegges større vekt, er selvsagt absurd, udemokratisk og et tilbakeskritt i likestilling. Selv har jeg trodd at enhver stemme lagt i en valgurne skal telle like mye - uansett alder, kompetanse, økonomi, religion eller legning. Det kostet i sin tid mye å få gjennomført dette enkle prinsippet.
   Man kan hevde, med retorisk kraft og tilsynelatende logikk, at det jo er de unge som skal "overta" samfunnet de er født inn i, og at det er "de voksne" som har skylda for at kloden snart går inn i dødskrampe. For det vil den, helt sikkert! Og da er det "oss", dvs. ungdom og sosiologer, alle andre må lytte til og følge. Særlig de eldre.

Andre årsaker
Problemet er at det kan være andre årsaker til at voksne mennesker (og eldre) er litt skeptiske til de mest høyrøstede kravene om ungdommelig kontroll over samfunnsutviklingen hva klimapolitikk angår: De voksne har blant annet opplevd "været" i mye lengre tid og har faktisk vært vitne til omtrent de samme klimafenomenene vi nå opplever: Tørkesommere, regnfulle årstider, flom, springflo, skogbranner, temperatursvingninger, brå omslag. De har til og med hørt sine foreldre og besteforeldre fortelle om lange perioder med relativt varmt klima, omtrent som i dag. Om isbreer som smeltet. I litteraturen kan vi finne beskrivelser av lignende tilstander langt tilbake, helt siden middelalderen. Undersøkelser av årringer, georadar og isotopscanning antyder det samme. Den gang de voksne ikke brente av fossilt brensel i samme omfang som nå og sendte CO2 opp i atmosfæren.
   Det er de voksne som er de ekte tidsvitnene i denne sammenhengen, ikke de yngste.

Tørke og flom
Ifjor opplevde Norge og andre nærliggende land en tørkesommer som var like håpløs som den mange husker fra 1947. De store flommene blir forøvrig kalt 30-, 50- eller 70-årsflommer. Det er fordi de har inntruffet før. Med ujevne mellomrom eller helst i store sykluser. Før lufta over oss var stinn av CO2. Kanskje betyr naturlige svingninger mer enn vi aner? Selv talspersoner for Zero og Cicero innrømmer at der er en naturlig komponent i klimaendringene, og i tillegg en "menneskeskapt" komponent. Man strides om vektleggingen av det ene i forhold til det andre. Noen vitenskapsfolk hevder at de menneskeskapte endringene betyr aller mest, andre forskere mener noe annet. Iallfall er ikke alle like bombastiske i sine konklusjoner og spådommer.
   Uansett - alle institusjonene og instituttene som er opprettet for å bevise at FNs Klimapanel har rett, er påpasselige med å understreke at ikke alt er hundre prosent bevist og avklart. Det må forskes mer (flere bevilgninger fra offentlige budsjetter til det de driver med).

Hvorfor forske mer?
Det til tross for at det store flertall offentlig ansatte klimaforskere jo utbasunerer at - er det ikke 97 prosent - av verdens vitenskapsmenn og -kvinner er helt enig i Klimapanelets konklusjoner og dets manende veiledninger til politikerne. Trenger vi å forske mer da, når konklusjonen er så klar?
   I Norge har vi stort sett omfavnet FNs Klimapanel og dets modeller og scenarier basert på noen utvalgte data - riktignok veldig mange data - som så projiseres inn i fremtiden: "Hvis utviklingen går som nå, så vil det hele ende i katastrofe i 2050, 2080 eller rundt 2100". Noen sa det allerede på 80- og 90-tallet. Siden verden likevel ikke gikk under rundt 2020, har de skjøvet den store kollapsen noen flere tiår ut i tid. Det er tankevekkende.

Vi kan gjøre noe med det
Poenget er (slik jeg ser det) at vi kan gjøre noe med det før menneskeheten forgår på en ubeboelig planet. Det vil si, ganske mange - og main stream media er i front - krever øyeblikkelig action og bejubler for eksempel Gretas Thunbergs faste overbevisning om at alt går galt om ikke verdens politikere og eliter gjennomfører svære samfunnsendringer . Helst i går. Sånn som disse aller yngste og minst kompetente forlanger.
   Ifølge denne troen på endetiden er det ikke mye av dagens praktiske klimapolitikk som hjelper. Det går ad undas om vi ikke nedlegger oljeindustrien, slutter å spise kjøtt, innfører kvoter for i det hele tatt å få lov til å fly, forbyr eller innskrenker bruken av privatbiler og mye annet. Flere bommer, høyere bomavgifter!

Brøl og streik
Hvem skal så bestemme alt dette? Folkevalgte? Langt i fra (bortsett fra MDG, muligens), dagens politikere gjennomfører jo ikke de tiltakene klimaaktivister og andre har krevd, og gjør  uansett ikke nok. Vi må ha action! Demonstrasjoner! Streiker, brøling på gater og torv (gryteferdige scener for visuelle medier).
   Fanatismen florerer, vi har fått et element av noe kvasireligiøst i klimadebatten, noe messiansk. Noen har sett lyset... Det spilles på følelser og frykt. Frykten er en mektig kraft. Den oppstår ikke alltid i hvert enkelt individs indre ut fra rasjonelle observasjoner, men piskes opp utenfra, regisseres - av voksne som ønsker makt. Psykologisk krigføring kalte vi det under den kalde krigen. Noen ønsker makt i parlamentene, makt i medier, makt over opinionsdannelsen, makt over menneskene.

Erfaringer fra nær fortid
Verdenshistorien gjennom hele det tyvende århundre var i mangt en historie om folkebedrag og massesuggesjon, propaganda uten motforestillinger. En historie om land og folk som ble lurt. Lurt inn i krig og erobringstokt, diktatur og tyranni, sensur og ensretting. Ser vi antydninger av en gryende parallell her? Er ikke fanatismen i ferd med å gå vel langt? De unges stemmer skal veie tyngre...
   Vi observerer aktivist- og ekstremistgrupper som synes de er i sin fulle rett til å sette seg ned foran anleggsmaskiner, sabotere utbyggingsprosjekter, lenke seg fast til oljeinstallasjoner, trosse demokratiske vedtak i nasjonalforsamlinger.
   Skal vi virkelig tro blindt på at alle de påstått dramatiske klimaendringene krever en ganske annen individuell livsførsel, lavere levestandard, forbud mot privatbilen m.m. som den eneste fornuftige og farbare vei? Vårt lands samlede bidrag til verdens forurensning er visstnok på pluss-minus én prosent. Noen snakker om promiller. Om vi stengte av Norge bak et jernteppe, ville det ikke monne i den store globale sammenhengen. Norges oljeproduksjon utgjør to prosent av samlet produksjon i verden. Stanser vi pumpene, vil Russland, USA og arabiske land raskt fylle gapet. Men det er visst ikke poenget. Poenget er det gode, lysende eksemplet, at Norge symbolsk går foran og gir smitteeffekt hos alle de andre milliardene på jorden. Realisme eller fanatisme?

Et skeptisk skråblikk
Uansett bør rasjonelt tenkende mennesker ha et skeptisk skråblikk på alle påstander og "løsninger" som kjemper om sinnene der ute. Læres dagens unge opp i grunnleggende kritisk tenkning? Er de lært opp til toleranse i forhold til andres synspunkter og bidrag i debatten? Ønsker de mest hardnakkede ekstremistene der ute  andre meninger velkommen? Eller er pensum i skolen for klimaspørsmål så fastspikret og bibelsk forankret at alle avvikere, de som tør å stille spørsmål, er dømt til karakteristikker som "klimafornektere" og reaksjonære agenter for oljeindustrien? Hva fører det igjen til? Hva slags samfunn ser vi konturene av?
   Selvsagt står vi overfor store utfordringer i kampen mot forurensning. Vi har byer der folk ikke får puste i ren luft, der er overflod av plast i havet, enkelte av klodens ressurser er begrensede. Noen tror at økte energimengder, som er nødvendig for bedre helse og økt levestandard blant de aller fattigste, er en quick fix som løses ved solpaneler, vindmøller og noe diffust som kalles "grønn teknologi". Tja.

For mange på jorda
Kanskje er menneskenes formeringsiver ett av de store problemene. Store barnefamilier er fortsatt det vanlige i verdens fattigste land. Vi ser at barnefødslene synker med økt levestandard, bedre helse og mer kunnskap. Da svekkes også menneskehetens fotavtrykk på Moder Jord. Hva barnefødsler angår har vi empiriske bevis fra den vestlige verdens egen historie gjennom de siste 150 årene. Samtidig er tilgang på mer energi en forutsetning for bedre levekår i den fattige verden. Er konklusjonen da at "de får værsågod forbli fattige, for verden tåler ikke energiforbruket og råvarebehovet"?
   Medienes ordbruk har skjerpet hvordan vi oppfatter værfenomenene. Det vi voksne kalte for styrtregn i vår ungdom, er nå blitt ekstremvær. En helt vanlig høststorm er blitt til noe mye mer alvorlig. Jeg har ennå ikke sett noen pålitelig statistikk som forteller om kraftigere og hyppigere orkaner på verdenshavene eller langs våre kyster, men jeg har sett veldig mange påstander om at vi må forberede oss på det. Været vil nemlig bli villere og våtere. Kraftig regnvær og jordskred, tette sluk og oversvømte kjellere kan forsikringsselskapene melde om. Men er årsaken "klima", eller at urbaniseringen har gitt så mye asfalt som dekker bakken, og at bekker og elver er lagt i rør, at vannet ikke har noe sted å gjøre av seg?

"Nyheter" spres raskt
Mens det tidligere tok lang tid å få fram nyheter om de store, normale og jevnlige monsuner, orkaner og diverse naturkatastrofer fra ulike deler av verden, får vi nå værets  herjinger, tsunamier og flodbølger inn på skjerm og nett på sekunder, forsterket av dramatisk ordbruk og dystre varsler. Farenivå tre og fire på skalaen. Veldig mange tidligere naturkatastrofer fikk omverdenen og vi i Norge rett og slett ikke høre om. Lenge før menneskeskapte CO2-utslipp kan ha hatt noe å si, i førindustriell tid.
   Poenget er at det kun er fornuft, rasjonell tenkning og praktiske tiltak, bedre teknologi og mer forpliktende internasjonalt samarbeid som gir resultater i "klimakampen". I stedet blir vi overdøvet av tribuneskrik, gapatroster og dommedagsprofeter. Nye partier vil ha makt over menneskenes tanker og deretter parlamentene og beslutningsprosessene.
   Noen må begynne å tenke alternativt. Og da mener jeg ikke de som alt er frelst.
 

torsdag 15. august 2019

Samme feilen omatt

Før stortingsvalget i 2017 gjorde Arbeiderpartiet den taktiske generaltabben at man ropte om krise på arbeidsmarkedet mens alle andre så klare tegn til økonomisk vekst og lavere ledighet. Påstanden om krise og brutalisering av arbeidslivet stemte ikke med det folk flest opplevde i virkeligheten rundt seg: Ledigheten sank, sysselsettingen gikk opp.
   Partiet innså feilen i ettertid, da dets egen valgkamp ble analysert. Krisescenariet holdt ikke vann.
   Likevel gjør man samme feilen denne gang. Vil man aldri lære? Flere påstander i valgkampen 2019 er gjort ettertrykkelig til skamme: "Utviklingen går feil vei når det gjelder heltidskultur" - altså forholdet mellom heltidsstillinger og deltidsstillinger. Tallmaterialet fra uavhengige kilder forteller nå at det lyses ut flere heltidsstillinger enn for noen år siden - særlig sammenlignet med da de rødgrønne styrte landet mellom 2005 og 2013. Flere jobber i dag heltid, og særlig kvinner. Før 2013 jobbet så mange som 40 prosent kvinner deltid, i 2018 var tallet 37. Det tilsvarer 61.000 flere kvinner på heltid. Den langsiktige trenden er at antall ufrivillig deltidsarbeidende er nedadgående.
   Regjeringen har nemlig innført endringer i arbeidsmiljøloven som styrker bestemmelsen om fortrinnsrett for deltidsansatte til utvidet stilling fremfor nyansettelser. Det betyr at avtaler om "fast ansettelse uten garantilønn", som ikke gir noen garantert minste arbeidsomfang, ikke kan videreføres. Adgangen til å leie inn fra bemanningsbyråer er også strammet inn etter forslag fra Solbergregjeringen.
   Bare i sykehusene våre er deltidsbruken gått ned med 20 prosent i alle helseregioner siden 2011, og nedgangen fortsetter. I den samme perioden har gjennomsnittlig stillingsprosent økt og ligger på ca 90 prosent i alle helseregioner.
   Så må det legges til at litt over 90 prosent av dem som arbeider deltid oppgir at de ikke ønsker å arbeide mer enn de gjør, litt under ti prosent sier de gjerne vil arbeide mer. Dette er tall fra SSB`s arbeidskraftsundersøkelse. Med andre ord: De aller, aller fleste av dem som arbeider deltid, gjør det frivillig.
   Denne siste undersøkelsen, som ble presentert så sent som 25. juli, viser også at antall midlertidige stillinger i arbeidslivet ikke øker, den holder seg stabilt - mens den totale sysselsettingen øker. Det er stikk motsatt av Arbeiderpartiets påstand. Solbergregjeringen åpnet for mer bruk av midlertidige stillinger tidlig i sin første periode. Det vist seg at disse stillingene etter relativt kort tid går over til å bli faste ansettelser. Stillingene har vært en vei til fast jobb, nøyaktig slik regjeringen og næringslivet ønsket. Hovedregelen er likevel at faste stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Og slik er det fortsatt. Midlertidige stillinger har ført til flere jobber enn det ellers ville blitt. Flere får vist seg frem, fått vist hva de kan.
 
 

mandag 22. juli 2019

Putin har grunn til å frykte Ukraina

Uansett hva de ukrainske president- og parlamentsvalgene får å si for landets utvikling og skjebne, har Russland og Putin grunn til å frykte det som skjer i nabolandet.
   Ikke fordi Ukraina har et sterkt offensivt forsvar, for det har landet ikke. Ikke fordi økonomien overgår den russiske (som heller ikke er mye å skryte av) -  den ukrainske befolkningen har fortsatt en stram livreim og har mistet store ressurser da Øst-Ukraina "rev seg løs" i 2014 med betydelig Putin-støtte.

Demokratiutviklingen bekymrer nok
Det er demokratiutviklingen i landet som helt sikkert bekymrer oligarkene i Kreml. Hvilken smitteeffekt kan valget av Volodymyr Zelenskyj få hos russiske velgere på sikt? Russerne er ikke dumme. Trass i betydelige innskrenkninger i ytrings- og pressefrihet får den vanlige russer med seg det som skjer. De ser at resultatet av folket i valg kan føre til endringer - betydelige forandringer i maktstrukturer, i kampen mot korrupsjon og økning av frihets- og mulighetsrommet til den enkelte ukrainer.

Han kan meget vel lykkes
Se bort fra at den nyvalgte president Zelenskyj totalt mangler erfaring som politiker og statsmann. Ronald Reagan var skuespiller, og han var ikke engang på A-laget i filmbransjen. Det aller viktigste for politikere er å fange opp og forstå tidsånden, ha intuisjon for hva velgerfolket tenker og ønsker. Det avgjørende er å finne formuleringer som uttrykker tanker enkeltindivider går rundt med, men som mennesker hver for seg ikke klarer å omsette i handling. Sist, men ikke minst, vil dyktige politikere vite å organisere nettopp den biten.
   President Zelenskyj har nå fått så sterk støtte etter parlamentsvalget og partiet Folkets tjeners seier, at presidenten (embedet har ikke så stor makt i seg selv) kan danne en flertallsregjering og virkelig få gjennomført reformer. Det er ikke gjort i en håndvending, for mektige, korrupte og kapitalsterke miljøer vil stritte imot. Et avgjørende skritt i riktig retning blir å gjennomføre lovendringer som avskaffer parlamentsmedlemmers immunitet i rettssystemet.

Har utløst håp
Uansett, det ukrainske parlamentsvalget vil utløse håp om bedre tider, høyere levestandard og et løft særlig for landets lutfattige pensjonister. De fleste ukrainere er hardt arbeidende hverdagsmennesker som ønsker litt mer økonomisk frihet, bedre utdanning, bedre helsetjenester og flere bærekraftige arbeidsplasser i et moderne næringsliv.
   Økt frihet og større tillit til myndighetene er en annen helt sentral forutstening. Frie valg er gjennomført i flere omganger de siste årene. Det legger russere, hviterussere og andre folk i det tidligere Sovjet-Unionen merke til. Samtidig må friheten og demokratiutviklingen gi seg utslag i noe konkret og visuelt.

Søker mot EU og NATO
President Zelenskyj ønsker en tilnærming til såvel EU som NATO. Det siste vil han antagelig vente med, ihvertfall til han ser resultater av de samtalene han ønsker å få igang med Putin. Et tettere NATO-samarbeid vil være riset bak speilet under forhandlinger med Kreml. Noen av målsetningene er mildt sagt naive. Krim vil neppe noen gang bli tilbakeført til Ukraina. Håpet er at den russiske hybridkrigen i Øst-Ukraina kan penses inn på et bedre spor. Det kan skje gjennom en økonomisk utvikling i Zelenskyjs demokratiske Ukraina, som setter utbryterregimet i skammekroken. Russland kan "sørge for" et visst økonomisk oppsving også der gjennom direkte eller indirekte subsidier, men ikke i det uendelige. Til det er den russiske økonomien for svak.

Et ukrainsk showrom
Derimot vil en satsing på utvidet EU-samarbeid og med tiden et medlemskapslignende forhold være en vei å gå - også det er noe Putin frykter. Han må for all del motarbeide et ukrainsk "showrom" for velgerfrihet, positiv økonomisk utvikling og effektiv bekjempelse av korrupsjon.
   Zelenskyj vil gjøre en tilnærming til såvel EU som NATO avhengig av folkeavstemninger. Det gjør han klokt i.

søndag 23. juni 2019

Populister og sånt

Å beskylde hverandre for å være populister er en populær øvelse om dagen. At Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er et fremtredende medlem av klubben, kan vi alle slå fast. Som Jonas Gahr Støre uttrykker det: "Han selger enkle bilder, enkle løsninger, enkle overskrifter". Arbeiderpartiets leder går nå "i strupen på" Sp, som det heter på tabloidmedienes cockney-norsk. For det er fra Arbeiderpartiet Vedum henter sine oversakuddsvelgere. Det viser underlaget bak meningsmålingene. Altså angriper man den som stjeler velgere fra eget parti.

Forenkle, men ikke tilsløre
Nå er det ikke den enkle språkbruken som er en fullgod definisjon på poulisme, for alle partier må til en viss grad forenkle når de henvender seg til "mannen i gata" (huff, jeg må legge til "kvinnen"). Men de fleste har i bakhånd detaljerte partiprogrammer som utdyper slagordene og begrunner standpunktene. Populister hevder at det er de, og bare de, som representerer det virkelige "folket", og da gjerne i motsetning til eliten - den politiske, økonomiske, eller den urbane. Det siste er Vedums mest brukte klovnenummer under sirkustaket.
   Har dere lagt merke til hvordan han pisker opp følelsene blant bygdefolk og mennesker som bor utenfor hovedstaden, og beskylder blant annet Stortinget for å tilhøre overklassen i Oslogryta? Han burde egentlig kreve noen skolepenger tilbake, for alle utenom Senterpartiet vet at stortingsrepresentanter kommer fra alle kanter av landet, fra by og bygd, fra nord og sør, øst og vest, fra stasjonsbyer og fiskevær, fra kystbyer og de brede landbruksdistriktene. Likevel er "beslutninger og vedtak i Oslogryta" - gjort av nasjonalforsamlingen - et av hans argeste angrepsmål.

Avslører seg selv
Ellers avslører Jonas Gahr Støre seg ganske ettertrykkelig i et intervju i Dagsavisen der han hudfletter Vedum og Senterpartiet: Han vil beholde nøyaktig den samme statsinntekten fra bilister som i dag, bare finne ut et mer vidløftig system for "veiprising" og kanskje øke statens andel av veiprosjektenes finansiering ("bypakker" og sånt). Vi andre skjønner at veiprising vil bli en permanent ny skatt som aldri blir avviklet, ihvertfall ikke under rødgrønt styre. Fordelen med å betale bompenger til en ny, bedre og mer trafikksikker vei, er at bommene fjernes når veien er betalt. Det har folk over hele landet opplevde de siste 20-30 årene. Det er et system vi bør beholde så lenge staten (stortingsflertallet) ikke tar det økonomiske ansvaret for nødvendig infrastruktur som tjener hele samfunnet.

Biler og veier ingen belastning
Det er ikke slik at bilister og transportører utelukkende er en belastning for samfunnet, for miljøet, luftkvalitet og klima. Et moderne land som Norge trenger å få transportert varer til alle våre behov - som forbrukere ikke minst. Da må det veier til (og noen togskinner der det er mulig). Veiene bør være av en slik kvalitet at de sørger for minst mulig korker og propper. Trafikken skal "flyte". Det gir transportøkonomi og fremkommelighet. Dessuten skal nye veier og utbedring av gamle være mer trafikksikre. Da går faktisk trafikkdødsfall og -ulykker ned. De siste tallene viser forresten at luftkvaliteten i byene våre ikke har vært bedre på mange år.
   Bil på vei - og det vet og kjenner privatbilister så inderlig vel - betyr frihet. En utrolig stor frihetsgrad om du har et ærend å bestille nært eller fjernt, om du skal besøke noen, dra på ferie. Bil til hvermannsen har vært en stor utvidelse av vanlige mennesker personlige frihet i moderne tid.
   Man bruker rett og slett mindre tid på å utføre nødvendige ting med bil - om man ikke innfører forbud, eller fjerner p-plasser.

Forsurer tilværelsen
"Noen" har dessverre lagt privatbilismen for hat og gjør hva de kan for å forsure tilværelsen til helt vanlige mennesker med bil. Ofte er hatet et bevisstløst utrrykk for at de selv ikke eier bil, kjører bil, trenger bil. De har kanskje bussen, trikken eller T-banen like rundt hjørnet eller er spreke hjulryttere i sin beste alder. Det dreier seg om en hinsides egoisme og selvopptatthet - og en trang til å styre og holde andre nede. Og kanskje et motiv om å posere som veldig moralske mennesker, være politisk korrekte, redde verden og kloden og sånt.

Hva med venstrepopulismen
Av politiske og ideologiske årsaker har høyrepopulismen i de senere årene vært blinket ut som hovedfienden i verden, og da særlig i valgkampår. Det er forståelig, og denne form for populisme skal vi ikke ta lett på. Men det er også riktig å påpeke at andre former for populisme kan være minst like skadelige, enten den dreier seg om agrarpopulisme (Vedum i Norge, sannfinnene i Finland og en rekke andre steder der en konservativ landbefolkning står mot økende velstand og liberale verdier i byene).
   Vi burde i stedet se litt nærmere på venstrepopulismen i Sosialistisk Venstreparti og i det kommunistiske Rødt. Det er der faren for virkelig alvorlige, udemokratiske samfunnsomveltninger kommer fra. Men særlig SV blir ikke i tilstrekkelig grad satt til veggs i vridde medier. Deres talspersoner blir ikke grillet, ikke presentert fakta, ikke gått i rette med. Det virker som vi står overfor et "kompis-komplott" der intervjuerne innerst inne er enig med, og på samme parti som, venstrepopulistene.

Frp refset, men hva med de andre?
Vi opplever nå at for eksempel Fremskrittpartiet blir refset for to forhold: at partiet er mot bompenger, men innfører nye bomprosjekter som del av en borgerlig flertallsregjering (tidligere basert på et stortingsflertall). Hva så? Alle vet at et parti som ikke har 50 prosent av velgerne bak seg, ikke kan gjennomføre eget program til siste bokstav. Men det er liten tvil om at uten Frp ville bompengebelastningen vært enda mye høyere. En mager trøst, men likevel.
   For hva med SV og Sp i den laaange rødgrønne regjeringen 2005-13? Sosialistisk Venstreparti er innbitt NATO-motstander og mot samarbeid med EU og det kapitalistiske USA. I 2014 fikk partiet seg til å uttale at "NATO er en del av problemet" da Putin-Russland erobret Krim og engasjerte seg i det østlige Ukraina via stedfortreder. Likevel slukte man NATO-kamelen som deltager i Stoltenbergs regjeringer. Kristin Halvorsen var endatil partileder og finansminister da hun og SV var med på å kjøpe inn F-35 kampfly fra USA. En gedigen kamel proppfull av kuler og krutt. SVs statsråder var med på vedtaket om å bombe Gaddafi-regimet i Libya på vegne av FN da tyrannen ville massakrere egen befolkning. SV vil ha republikk i Norge og kaste kongefamilien ut av Slottet. Det var ikke flertall for det i den rødgrønne regjeringen, så monarkiet var enda en kamel man måtte la gli ned.

Dobbeltkommunikasjon
Men blir SV kritisert for denne dobbeltkommunikasjonen i main stream media? Eller ble Sp som det rødgrønne alibiet i Stoltenbergregjeringene stilt spørsmål om forholdet mellom grønn profil og statsrådsposten i olje- og energidepartementet?
   SV er et populistparti som mener å være på "folkets" side, men dets medlemmer og velgere er i virkeligheten et eliteparti av akademikere og godt betalte forskere og ansatte i det offentlige. Man skal lete lenge etter en "arbeider" i det partiet. Alle legger dessuten merke til at populistpartiet er et overstadig omsorgsparti som vil "folket" vel med sekstimersdag, høyere trygdeytelser og pensjoner - på andres bekostning og ut av alle andres lommebok.

Det kommunistiske Rødt
Det marxistiske og kommunistiske Rødt er selvsagt også et venstrepopulistisk parti, slik deres ideologiske blodsbrødre var det i Maos China, Pol Pots Kambodsja, Fidel Castros Cuba og Enver Hoxhas Albania. Flotte forbilder, ikke sant? Men Rødt er jo på "folkets" side, så da så. Noen medier slapp faktisk til kritiske spørsmål overfor Rødt før, under og etter landsmøtet. Men det skjer ikke i den daglige dekningen av storting og styringsverk som en løpende, samfunnskritisk og balansert redaksjonell linje.
   Heldigvis har vi sosiale medier, blogger, Twitter og Facebook, Instagram og Chatterkanaler. Det er nødvendig å bruke dem i dagens Norge der de "vanlige" mediene har tonet ned både sin samfunnsgavnlige portvokterrolle og sitt ansvar for en virkelig fri og uavhengig debatt - også der medienes eiere og drivere ikke deler synspunktene.
 

lørdag 8. juni 2019

Ja til egen FN-domstol mot IS-krigere

Sverige tok forleden et prisverdig initiativ for å få FN til å opprette en egen IS-domstol med sikte på å innlede rettssak mot IS-krigere (fremmedkrigere) og deres støttespillere. De vil da kunne bli anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, terror, drap, tortur, voldtekter og andre brudd på menneskerettigheter.
   Det er også naturlig at domstolen får fast tilhold i et land i Midt-Østen. Israel eller Jordan ville være et godt valg. Ved å være fysisk til stede nær den regionen der forbrytelsene fant sted, er det lettere å finne frem bevis og vitneutsagn. Etter internasjonale normer bør gjenlevende IS-krigere bli dømt individuelt, ikke kollektivt.

Folkemord
En spesiell type rettssak må reises mot de som sto bak drapene på yessidene siden det her dreide seg om etnisk rensning - folkemord. Dette har sine paralleller i lignende rettssaker etter konfliktene i Rwanda-Burundi og på Balkan på 90-tallet. Også her trådte FN til med særdomstoler.
   Sveriges intiaitiv får økende støtte i mange land, både innenfor og utenfor Europa. Norge har sagt seg interessert og støtter Sverige.
   Det er logisk og rettferdig at også IS-kvinnene blir satt under tiltale for medvirkning, for aktiv støtte til propaganda og spredning av fake news. De kvinnelige fødemaskinene gjorde det lettere for de mannlige krigerne å konsentrere seg om "krigsinnsatsen" og styre det islamske "kalifatet". Mange av dem forlot frivillig sine hjem i vestlige, demokratiske velferdsstater (som de brøt med i forakt) og må ta konsekvensene deretter. Ingen av dem kan skjule seg bak floskler som "humanitær innsats".

Ikke velkomne
De skal selvsagt ikke ønskes velkommen hjem før FN-domstolen har dømt dem, og de har sonet - i Midtøsten. Jeg regner med at fengselsstraffene og soneforholdene blir lagt til rette i henhold til FN-baserte internasjonale minimumsnormer - også for IS-familier eller -kvinner med barn.
   Vi vil ikke ha dem tilbake til Norge før soningen er over! Både mannlige og kvinnelige IS-krigere og -sympatisører utgjør en sikkerhetsrisiko i de vestlige samfunnene de forlot. Selv om de "angrer" eller beklager. Ingen vet hva som egentlig sitter i hodene deres. PST og Forsvaret har mer enn nok av andre oppgaver i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Ikke Syria-farere
Jeg ser at enkelte "forskere" forsøker seg med en eufemistisk sjarmoffensiv i debatten, og kaller IS-krigerne og deres familier for "Syria-farere". Det er ikke måte på omfavnende armbevegelser i enkelte leire. Forbrytelsene blir skjønnmalt gjennom en nøytralisering av ordbruken. Stakkar - de ble jo påvirket av noen, de ble hjernevasket og kan ikke lastes for de standpunkter som ble tatt om å støtte den islamske staten. Kanskje sto de i "utenforskap" og var avvist, eller isolert i omgivelsene. Klart det da var naturlig at de ble IS-krigere! Med litt pen behandling og omskolering blir de helt sikkert "som oss" etter en tid...
   Dette sprøytet får vi tåle å lese og høre om, men har liten relevans.

Muslimer hjem til muslimer
Noen land har allerede tatt beslutning om å ta IS-krigerne tilbake. Det gjelder først og fremst land med sterke eller dominerende muslimske befolkninger og miljøer. Det er klart at der har man helt andre virkemidler og muligheter for omskolering, og særlig med sosial og religiøs påvirkning i en normaliseringsprosess. Imamer, storfamilier og klaner har helt andre muligheter for sosial kontroll og represalier - om nødvendig.
   Det er å håpe at FN-domstolen blir besluttet opprettet, og at opprettelsen kommer raskt. Før og mens det skjer, må man selvsagt sette inn langt større ressurser for å forbedre leveforholdene i interneringsleirene, spesielt med ernæring, medisinsk behandling og skolegang for barn.

søndag 26. mai 2019

Reddes kloden gjennom streik?

Så har det vært skolestreiket igjen. I et godt planlagt og regissert internasjonalt opplegg lagt til rette av aktivistorganisasjoner og "bevegelser", og heiet på av voksne politikere som tror de har egennytte av det - og selvsagt formidlet av lettlurte medier. Ingen er så lette å få på kroken i slike forbindelser enn journalister. Bare begivenhetene har nok drama i seg og er salgbare nok (egner seg for bildedekning, videosnutter og får et stort antall "klikk"). Men da må påstandene og beskyldningene være tilstrekkelig emosjonelle, kontroversielle og polariserende. Og det er de jo.
   Så kommer i tillegg (hos de streikende) den gode følelsen av "å gjøre noe", være del av en mektig massebevegelse. Være med i et høyrøstet talekor. Kunne samle seg rundt enkle og begripelige slagord som lover enkle løsninger. Eller bare følge flokken og stimen ut av klasserommene. Dessuten har man vært med på noe spennende, litt "ulovlig", en artig stunt, et event. Noe å minnes i voksen alder. Litt 68`er-aktig.

Selvsagt er de redde
Jeg tviler ikke på at en del av demonstrantene og skolenekterne i korte øyeblikk innimellom skole, fritidssysler, reiser og parties faktisk er engstelige for egen framtid på jorda, nærer alvorlig bekymring for et forurenset oppvekstmiljø, redusert naturmangfold, og som tror løsningen ligger i en begrenset, 1,5 grads gjennomsnittlig global oppvarming. De er lært opp til å tro på dette termostatprinsippet. I en atmosfære ribbet for  motforestillinger har voksne menesker påvirket dem uten oppfordring til kritisk vurdering. Men de kan også være ofre for et kynisk politisk spill av voksne som vil utnytte PR-effekten av det som skjer.
   Dette er del av en generasjon som er blitt fortalt omatt og omatt at alle våre klima-eksistensielle problemer er menneskeskapte, med særlig fokus på fossil energi. Da er det lett å forstå at de knytter neven mot olje- og gassproduksjon og mener ensidig nedleggelse av norsk utvinning ("gå foran med et godt eksempel") er begynnelsen på den endelige løsningen.

Liv og lære
Jeg antar likevel at et flertall av de unge skolestreikende denne og de neste somrene vil følge med foreldrene til varmere strøk i behagelige flyseter, eller drar på slektsbesøk innenlands i familiens diesel- eller bensindrevne biler - det er tross alt flest av slike fortsatt. Eller de kan selvsagt velge å kjøre kollektivt - på skinnegang som er produsert i fjerne lands forurensende fabrikker - eller på veier hvis faste dekke så absolutt er et produkt av oljeråstoff.
   Noen har forstått at her er det noe som kan omgjøres til politisk klingende mynt: Dagsavisen utbasunerer i et oppslag at de unge "streiker mot Erna". Man gjemmer bort at hadde de rødgrønne vunnet valget for to år siden, ville det vært en Støre-regjering som hadde fått "skylda". Det er forsvinnende små forskjeller i miljø- og klimapolitikken mellom regjeringsalternativene. Norske ansvarlige politikere vet utmerket godt at Norges og EUs klimamål er dristige og ambisiøse. I Norge brukes så mange titalls budsjettmilliarder for klimaformål at vi saktens trenger å hanke inn de oljemilliardene demonstranter og streikende sier nei til. At oljefondets avkastning samtidig går til å holde det norske velferdssamfunnet oppe - i dag og i de unges senere voksentilværelse - skyves inn i en mørk krok.

Bedre og renere alternativer
Verre er det at de aktivistiske ungdomsorganisasjonene bak skolestreiken hverken er kløppere i matte eller andre realfag. Som andre enn jeg har påvist, er alternativet til for eksempel norskprodusert gass kull som forurenser dobbelt så mye som gass. Takket være norsk eksport av gass klarte Storbritannia nylig å ha sin aller første kullfrie uke - for første gang siden 1882. Med norsk energieksport vil Storbritannia nå sitt mål om å bli helt kullfri innen 2025. Ønsker virkelig norske klima-aktivister at land skal bruke miljøfiendtlig kull fremfor gass? Det er i så fall et direkte klimafiendtlig standpunkt.
    Vi må ikke komme dithen at skrekkscenarier, dommedagsprofetier og krisemaksimering skaker opp følelsene slik at de sperrer for fornuften. Løsninger finnes i rasjonell tenkning, ny viten og renere teknologi (dersom man tror på de verste scenariene og klimamodellene). I Norge og i Europa går faktisk forurensning av CO2 ned. Dersom noe skulle bekymre oss, er det at i folkerike land som India og China går bruken av kull rett til værs. Den indiske nylig gjenvalgte statsministeren har lovet elektrisk strøm til de 300 millioner indere som ikke har det. Forberedelsene til det er alt i gang: Ny stor kullutvinning, mange nye kullkraftverk og veiutbygging over en lav sko for å frakte kullene til kraftverkene vil være nødvendig. Sol og vinn makter ikke å holde tritt med det politiske løftet.

Tar heller en norsk en
Men det er langt, dyrt og brysomt å kjøre kollektivt til India og China i en skoleferie som streikende om man vil demonstrere mot myndighetene der. Så da tar man heller "en norsk en" og protesterer sammen med innenlandske aksjonister som sørger for bestilt TV-dekning. Eller heiarop fra MDGs hovedorgan i Norge, også kalt Aftenposten.
   Norge og Norges befolkning er ansvarlig for rundt 1 promille - én tusendedel - av verdens samlede forurensning, som  stort sett kalles CO2-utslipp. Vi produserer verdens reneste energi gjennom vannkraften. Vi har en gasseksport som sørger for lavere forurensning i andre land der gass kan  erstatte mye, mye mer forurensende energibærere. Tror man at kloden er undergangen nær pga spesifikke former for energi, bør norske milliarder brukes i folkerike land der problemene er størst, ikke vansire norsk natur med vindmøller.

Ta forsøplingen på alvor
Ønsker man å ta forsøplingen av havet på alvor, er det ikke den innenlandske bruken av plast, vårt system for innsamling av plast med gjenvinning og gjenbruk, som er hovedutfordringen, men kastingen av plast i vassdragene i de landene og verdensdelene som står for ni tiendedeler av problemet. Det er de ti største elvene på jorden som transporterer plasten ut i verdenshavene. Skal bruk av norsk bistand på dette feltet ha noen mening, bør oljemilliarder settes inn i land som India, Vietnam, China, Egypt, Sudan og Kongo. Men det krever altså bevilgning av oljemilliarder de skolestreikende vil fase ut fortere enn svint.
   Skolestreikens hovedparoler går løs på "de voksne" generelt og myndighetene spesielt. Kravene er passe omfattende og intetsigende - "dere må gjøre noe". Dyktige aktivistveteraner i den politiske voksengenerasjonen vet å utnytte følelser, angst og desperasjon - mens andre politiske ledere dilter med og tør ikke annet enn å dulle med demonstrantene.
   Det er ikke spesielt imponerende.

søndag 12. mai 2019

Står væl`a til påske?

"Radikal åpenhet er veien å gå for journalistikken" er overskriften på en kommentar i Aftenpostens søndagsutgave søndag 12. mai. Ja, ja, tenker jeg, det er vel en av disse pliktskyldige og veldig korrekte basunstøtene som norske main stream media lirer av seg med ujevne mellomrom - og fortsetter som før.
   Men interessen våkner under lesning. Kommentaren er ikke skrevet av et tilfeldig medlem av avisens  tallrike og selvsikre kommentatorkorps, men av selveste nyhetsredaktøren - Tone Tveøy Strøm-Gundersen. Da må det være synspunkter som på forhånd er drøftet internt og til en viss grad styrende eller veiledende for avdelingsredaktører og journalister - en slags prinsipiell marsjordre?
   Kommentaren starter med å konstatere at den delen av mediene Aftenposten selv representerer er under angrep. Et sitat fra et amerikansk journalistorgan er utgangspunktet: "Journalister har alt for lenge trodd at vi har en unik tilgang til selveste sannheten. Hvis andre ikke ser det eller vil akseptere det, finner vi journalister likevel nok forklaringer til å forsvare våre publiseringer."

Nostalgi?
Etter nostalgisk å ha minnet om tiden med evig samrøre i Tostrupkjelleren og "de geniale og ustyrlige" revolverjournalistene som var før, konstaterer nyhetsredaktøren at journalistikken nå står mot mye større utfordringer enn at den har mistet de ustyrlige. For nå er jo samrøret på bakrommet blitt løftet ut i offentligheten. Og, dette er helt sentralt: "Folk vil vite hvorfor vi velger den ene saken fremfor den andre. Hvorfor vi navngir en som er dømt for økonomisk kriminalitet og ikke en overgriper. De vil vite hvorfor vi bruker tid til å rette opp feil, og hvorfor vi gjemmer bort korrigeringene våre. De vil vite hvordan vi styrer etter våre egne etiske retningslinjer".
   Tone Tveøy Strøm-Gundersen mener de små skritt mot mer åpenhet ikke holder til å bevare tilliten. Hun mener Aftenposten og lignende medier må gjøre mye mer.
   Jeg merker at egne øyebryn umerkelig heves og at årvåkenheten skjerpes: Hva kommer nå?

Den eneste sannhet
Nyhetsredaktøren siterer igjen Kyle Hope i Columbia Journalism Review: "Journalistikkens neste store prosjekt må være å avsette seg selv som forvalter av den eneste sannhet." Strøm-Gundersen fortsetter for egen maskin: "For oss som driver med journalistikk i Norge, betyr det at vi må være villige til å lete etter nyanser, forklaringer, kontekst, motstand og gi leserne fullt innsyn i alle sioder av sakene vi skriver om. Journalistikken må se til høyre og venstre og være oppriktig interessert i å få frem mange perspektiver, rett og slett fordi debattene blir bedre av det."
   Jøss, tenker jeg, er dette virkelig gjennomarbeidede tanker som får praktiske konsekvenser for Aftenpostens journalistikk? Er en snuoperasjon på vei? Nyhetsredaktøren innrømmer at man ikke har klart særlig godt å bekjempe inntrykket av at det eksisterer et samrøre mellom journalister og politikere i Oslo. "Men alt dette må det være orden på når vi skal diskutere metodene våre offentlig. God, grundig og etterrettelig journalistikk vil overleve med radikal åpenhet. Det eneste vi risikerer, er at den blirt bedre."

Praktiske konsekvenser?
Det er fullt mulig å nikke anerkjennende til nyhetsredaktørens synspunkter. Men vil hennes refleksjoner få noen praktiske konsekvenser i hverdagen? Vil vi se flere nyanser i klima- og miljødebatten enn MDG-journalistenes monomane kampanjejournalistikk? Vil vi se flere nyanser i Aftenpostens forsvarskritiske oppslag som sjelden fremhver forbedringer, høyere bevilgninger og en vilje til å bevege seg mot NATOs toprosentmål? Vil vi se oppslag som beskriver de faktiske og positive virkningene av regjeringens arbeid mot lavere ledighet og sysselsettingsvekst, inklusive fokus på de 20 prosent av industribedriftene som nå sliter med for skaffe seg nok kompetente medarbeidere? Vil vi se de store typene om forbedringer i pakkeforløp i helsevesenet, lavere fravær i de videregående skolene, lærerne som flokker seg om videreutdanning, de mange nye lærlingeplassene, den positive utviklingen i kampen mot arbeidskriminalitet? Vil vi kunne lese at andelen midlertidige stillinger i norsk arbeidsliv er på samme nivå som under Stoltenbergregjeringen, eller litt lavere?

Lever  med tvil
Jeg har mine tvil. Jeg har også mine tvil om andre stemmer vil slippe til i debattspaltene, andre enn hærskaren av professorer emeritus som tviholder på de riktige meningene fra den gang de var i arbeid, andre stemmer enn generalsekretærene, fagforeningslederne og partilederne som har klippekort på spalteplass. Vil andre forskere og virkelige vitenskapsfolk slippe til med nyanser i klimadebatten? Tør Aftenposten slippe til kritikere av halleluja-ropene rundt skolestreik og symbolaksjoner? Vil man lete etter nyanser, forklaringer, kontekst og motstand?
   Vil Aftenposten trykke spørsmålstegn rundt avisens krampaktige kritikk av Facebook, Google og lignende debattarenaer - oppslag som oser av kommersielt underliggende motiver? Vil man slippe til andre synspunkter på de landsforræderske sidene ved Wikileaks, Mannings og Assanges målrettede og velregisserte lekkasjer?

Kritisere FN?
Tør man slippe til kritiske røster mot en del FN-vedtak som opplagt ikke er i Norges, Europas eller menneskehetens interesse? Eller fortsetter man å støtte FN i ett og alt - en lang norsk tradisjon fra Trygve Lies dager ("FN har sagt det..."). Våger man å rette et kritisk søkelys også mot Israels fiender og deres kyniske, krigerske oppførsel og nådeløse terrorisme? Vil vi se motforestillinger mot biskopers og flere store frivillige organisasjoners politiske engasjement - i ni av ti tilfelle rettet mot Solbergregjeringen?
   Eller blir det som før? Den som lever, får se.

torsdag 25. april 2019

På tide med bompengeopprør

Mange region- og lokalpolitikere skjelver i buksene om dagen. I seks større byer og i flere fylker stiller "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" egne lister ved valgene den 9. september. Oppslutningen om folkeaksjonen er høy og stigende, litt avhengig av hvor hardt nåværende og kommende bomstasjoner rammer "folk flest". I Bergen viser en meningsmåling at 16,9 prosent av velgerne heier på FNB.
   I Oslo kan FNB-listen føre til at det rødgrønne flertallet trues. Byrådet har gjort seg upopulært for flere politiske og ideologiske grep: Innføring av eiendomsskatt som slett ikke bare rammer "de rike", har ikke vært noen suksess og ikke ført til bedre standard i for eksempel eldreomsorgen. Budsjettet til skolesektoren er så stramt at skolene ikke får lov til å ansette flere lærere etter den nye lærernormen, til tross for mange og solide søkere (enkeltskoler har offentliggjort hvordan situasjonen er). Kampen mot privabilismen bekymrer både handelsstand og de som av ulike årsaker er avhengig av bil.

Hatet mot det private
Rekommunalisering rammer private sykehjem og barnehaver. "Privat" er blitt et fyord. Foreldre og pårørende er fortvilet over nedleggelse eller driftsnei til institusjoner som brukerne er fornøyd med. Folks frihet til å velge strammes inn eller fjernes. Situasjonen i Oslo er ikke enestående: Landet over der rødgrønne er i flertall eller har utsikt til flertall, lyder høylytte krav om å fjerne private tilbydere og virksomheter som konkurrerer med offentlige tilbud. Ordet "kommunalt" skal visstnok i seg selv romme en egen form for suveren kvalitet, økonomisk og moralsk.

Bomringene rammer mange
Mange må i løpet av en periode besøke noen eller ha viktige møter i Oslo. De skal nå betale mye, mye mer for å kjøre på veien. Verst er det for dagpendlere som bor utenfor Ring 3, kanskje i nabokommuner eller -fylker, men som på jobb innenfor bomringene. Slett ikke alle har anledning, eller får lov av arbeidsgivere, til å unngå rushtiden.
   For disse siste blir datoen 1. juni en skrekkdag. Da innføres 83 nye bomstasjoner i Oslo, og det betyr 226 kroner for å kjøre tur-retur mellom Lillestrøm og Sandvika - 60 prosent mer enn i dag. Selv om man tar hensynt til bombrikkerabatter og "tak" på antall passeringer, blir månedsprisen for en pendler 3.888 kroner i måneden - eller drøyt 45.000 kroner i året.

Svir mest for lavtlønte
Det svir selvsagt mest for dem med lavest lønn. La meg også nevne at dersom man eier en eldre varebil på over 3,5 tonn, blir prisen én vei inn til sentrum av Oslo på 297 kroner ifølge de nye takstene fra 1. juni. Stakkars håndverkere og servicefolk som skal utføre oppdrag i indre Oslo - og for de private oppdragsgiverne som får påplusning på regningen til en reparasjon eller renovering av bolig...
   Hele systemet med bompenger er usosialt og moralsk forkastelig. Pengene som bilistene i tilfellet Oslo må betale, går i hovedsak ikke til bedre veier, bedre fremkommelighet, mindre køer og stress: Nei, her skal skje en kryssubsidiering over en lav sko. De neste 17 årene skal bomstasjonene i Oslo-området hanke inn 87 milliarder kroner. Av dette skal bare 15 prosent brukes på vei, omtrent like mye skal brukes på sykkel, mens 72 prosent av bompengeinntektene skal gå til investeringer og drift i kollektivtransporten.

Miljøpartiet De Gale
Miljøpartiet De Grønne (på folkemunne kalt "miljøpartiet de gale") har erklært krig mot privatbilismen og vil tvinge folk over til kollektivtransport og sykkel. Samtidig kjemper de med nebb og klør mot E18-utbyggingen vestover mot Bærum og Asker, altså den strekningen bilistene kjører på når de betaler. Borgerlige partier har dessverre også undertegnet på den justerte Veipakke 3 for Oslo og Akershus, men deres hovedhensikt er iallfall å finansiere storstilte transportprosjekter som veiutbygging for å få ned køene mot Oslo. Dessverre har de måttet svelge adskillige kollektiv- og sykkel-kameler for å få det til.

Arbeiderpartiet har latt seg presse
Arbeiderpartiet heller mot MDG-synet, men partiet i Oslo og Akershus er splittet i forhold til veiutbyggingen vestover. Uansett har man gått med på den reviderte Oslopakke 3 etter press fra de røde i bystyret - en påminnelse om hva som kan skje om MDG, Rødt og SV kommer på vippen i store og små kommuner etter høstens valg. Frp har vært konsekvent imot Oslopakke 3 som innfører de 83 nye bomstasjonene fra 1. juni. Man reagerer - som bilistene - mot at de skal betale for nye T-banevogner, flere bussavganger og sykkelveier.
   Oppsummert: De som er imot bompenger, mener de med rette trenger bilen i hverdagen. De som heier på flere bommer, vil bruke bompengene til å bekjempe privatbilismen. Det er ingen tvil om hvor min sympati ligger. Folkeaksjonen bør bli en vekker for borgerlige partier. Byvekstavtaler med Staten på de premissene som foreligger, bør man vurdere svært nøye og svært kritisk.

Forsvaret trenger mottiltak

Det er ikke utstyr som bedre fanger opp og "beviser" at russerne står bak jammingen av GPS-signaler og annet hærverk Forsvaret trenger, men utstyr som "jammer" tilbake og påfører det russiske forsvaret og sivilsamfunnet på den andre siden av grensen skade og usikkerhet.
   Det er det eneste språket Putin-Russland forstår.
   Flere forsvarskanaler (bl, a. Norges Forsvar nr. 2-2019) melder om at Finnmark om kort tid får sin første målestasjon for å kartlegge forstyrrelser på GPS-signalene. Årsaken er den stadige jammingen av signalene som kommer fra Russland. Fly både i Norge og Finland har gjentatte ganger mistet GPS-signal på grunn av jammingen. Også andre brukere av GPS i Øst-Finnmark har opplevd det samme.
  Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er begeistret for det nye utstyret fordi det med større nøyaktighet kan registrere hvor forstyrrelsene kommer fra. Det vil bli nødvendig med enda flere stasjoner for å kunne krysspeile. Mobile peilestasjoner på biler kan også benyttes.
   Andre kilder forteller at jammingen har et større omfang enn mange er klar over, og at Øst-Finnmark har opplevet ukevis med forstyrrelser. I 2018 skjedde det i til sammen seks uker. Ikke alle periodene samsvarte med nasjonale eller NATo-øvelser.
   Skal vi sitte rolig og vente på at denne jammingen opptrer gang på gang? Det er bare én fornuftig grunn til at norske målestasjoner har noen hensikt: Vi kan finne ut av et mønster, og eventuelle hvor faste installasjoner befinner seg - de som skal slås ut i en konflikt.
   Men det aller mest effektive er å sørge for jamming østover hver gang russerne selv avvikler øvelser eller foretar omgrupperinger. Helst bør vår egen/NATOs kapasitet overgå russernes. De må oppleve problemer, ja, en "jammingens terrorbalanse" som gjør at de kvier seg for å forstyrre vestover.
   Hvis ikke, vil det russiske forsvaret bare fortsette som nå, og øke aktiviteten. Diplomatiske forsøk på overtalelse til å la være, nytter ikke. De skjønner bare ett språk: Motmakt, det å bli påført uakseptable problemer selv.

tirsdag 23. april 2019

Nettopp derfor, Dagsavisen

Arbeiderpartiets hofforgan (og SVs og Rødts), Dagsavisen, er bekymret for grasrotopprøret mot bompenger og rushtidsavgifter, og mener at "de seriøse partiene må slå ring rundt bompengene". Sjelden har jeg støtt på et mer eklatant eksempel på elitearroganse og manglende kontakt med livene til folk flest. Avisens lederskribent synes å være aller mest urolig over at partilistene som er dukket opp i en rekke kommuner og fylker, skal true utsiktene til rød seier ved kommunevalget i de større byene våre.
   Mest illevarslende er utsiktene i Oslo. "FNB stiller også liste i Oslo og byrådspartiene er bekymret. Oslo får nye bomstasjoner i juni som ledd i finansieringen av Oslopakke 3. Timingen kunne ikke vært dårligere med tanke på valgkampen."

Langt fra hverdagslivet
Nemlig! Så kommer en blanding av trøstens ord og forklaring som får meg til å innse hvor langt fra folks hverdagsliv avisen befinner seg: "Oslos velgere er blitt vant til å betale bompenger. De vet at pengene går til å finansiere kollektivtilbud, gang- og sykkelveier og helt nødvendige veiprosjekter".
   Der kom lederskribenten i skade for å treffe spikeren på hodet uten helt å skjønne det: Det er nettopp derfor bilister reagerer - når bompengene går til å finansiere andre formål enn veien de kjører på. Hvorfor skal en bilist betale for et kollektivtilbud som vedkommende kanskje sjelden eller aldri benytter? Hvorfor skal vedkommende betale for en gang- og sykkelsti parallelt med veien når han eller hun ikke sykler eller går der?

Brukeren betaler
Det logiske burde jo være at den som går eller sykler på denne stien, betaler for sin bruk av den - ikke bilisten som kjører parallelt noen meter unna ("brukeren betaler", akkurat som "forurenser betaler"). Den som kjører kollektivt, får finne seg i litt økt billettpris på bussen eller T-banen for å oppnå enda bedre tilbud. I stedet har noen "smarte" politikere funnet ut et system for kryssubsidiering som hverken er logisk eller moralsk akseptabelt.
   Det er nettopp tendensen til at formålet med bompenger eser ut og blandes sammen med andre offentlige utbygginger motstanderne reagerer mot. De kan la seg overtale til å betale bompenger på en vei som øker standarden, reduserer tidsbruken og gir færre trafikkuhell og ulykker. Der er det en direkte sammenheng. Spesielt gjelder det hvis det samtidig finnes alternative veier der man bruker lengre tid, men slipper bompenger. Da har man et valg. Men å bidra til å finansiere helt andre ting? Nei!

Bommen fjernes etter en tid
Bomveibrukeren vet også at perioden for betaling en gang løper ut. "Bommen" fjernes når veistykket er nedbetalt. Man kjører da videre på den samme veien - gratis. Dette har skjedd mange steder rundt om i Norges land. Her på Østlandet er Lierbommen et godt eksempel.
   Av samme grunn er undertegnede dypt uenig i å erstatte bompengefinansiering med en form for veiprising: Den blir et fast, permanent "luresystem" som aldri blir opphevet, en snikinnføring av skatt og avgift som blir beholdt til evig tid. Forbindelsen mellom bruk og betaling blir diffus. Veiprising blir en fiskalinntekt.

Offentlig oppgave
Utbygging av samferdsel og infrastruktur er og blir en offentlig oppgave. Det er det vi betaler skatt for, i tillegg til alle de andre gode fellesoppgavene som skatt på inntekt, formue og moms skal dekke. Bompenger og veiprising må ikke bli en snikinnføring av et høyere skattenivå.
   Slipp Offentlig Privat Samarbeid (OPS) til i mye større utstrekning, både på veiene våre og på andre offentlige saksområder. Da blir ressursene brukt effektivt, og nødvendige prosjekter kommer raskere.