Russlands-apologetene rører på seg igjen

Kjente Russlands-apologeter, de som i flere år før angrepskrigen mot Ukraina jevnt og trutt formidlet og på en måte gikk god for Russlands løgnaktige verdensbilde og Putins argumentasjon for å gjenerobre dets nære utland, er igjen på banen og blir flittig sitert av våre mediehus.

Det siste er vel ut fra et slags ideal om "balanse", slippe alle stemmer til, la være å virke alt for ensidig pro-vestlig, USA-orientert og NATO-vennlig. Greit nok. Men noen særlig profesjonelle motspørsmål blir ikke stilt, apologetene får argumentere for sitt syn uten brysomme innvendinger.

Det er vel sånn vi vil ha det under ytringsfrihetens høyreiste fane.

"Fiendtlighet mot Russland"

Besøket av det amerikanske hangarskipet USS Gerald R. Ford, som etter Oslo-visitten er på vei til Vesterålen og NATO-øvelsen Arctic Challenge Exercise er bakgrunnen for denne uttalelsen fra PRIO-forsker Stein Tønnesson: "Besøket kan oppfattes som et tegn på fiendtlighet mot Russland. Det bidrar til å ytterligere skjerpe den russiske reaksjonen mot Norge og NATO."

Han blir imøtegått av forsvarsminister Bjørn Arild Gram som minner om at det er vanlig med alliert tilstedeværelse i norske farvann for å øve og trene. Den øvelsen som starter nå, har vært gjennomført hvert år siden 2014, og er i tillegg til NATO-dimensjonen en del av det nordiske forsvarssamarbeidet. Øvelsen har selvsagt vært varslet overfor Russland på vanlig måte. Øvelsene foregår i passende avstand fra Russlands grenser og territorialfarvann.

Hvor var PRIO da?

Som kjent har russiske flåtestyrker, i takt med Putins økende makt og posisjon på 2000-tallet, trappet opp sin aktivitet i nordlige farvann og langs norskekysten. Opprustningen har vært markant, kall det gjerne "modernisering". Et viktig scenario har vært å stenge GIUK-gapet for alliert hjelp til NATO-medlemmet Norge under en militær konflikt, beskytte militærbasene på Kola som har til oppgave å atombombe vestlige land i en reell konfrontasjon - og sikre egne flåtestyrkers adgang til verdenshavene i det tilfellet at Østersjøflåten ikke slipper ut gjennom Øresund.

Jeg kan ikke huske at PRIO-forskere protesterer nevneverdig mot dette øvingsmønsteret og kaller det for fiendtlig aktivitet som påkalte skjerpede reaksjoner.

Snarere er trusselbildet forklart sett fra utsiktstårnene i Kreml, eksakt slik de russiske makthaverne ønsker det.

Fikk Fritt ords pris

Blant de mest aktive Russlandsapologetene siden tidlig på 2000-tallet, er Julie Wilhelmsen. Tett opp til 24. februar i fjor mente hun hårdnakket at Russland ikke ville gå til krig mot Ukraina. Hele det russiske narrativet ble igjen og igjen brettet ut for norske politiske miljøer, beslutningstagere og nyhetskonsumenter. Hun hadde en betydelig posisjon i samfunnsdebatten, og hun slapp til over alt - enten som støttespiller i USA- og NATO-kritiske diskusjoner, eller for "balansens skyld". Hun var det foretrukne intervjuobjekt i venstresidens hofforganer - og i Aftenposten som ga henne fritt spillerom som en interessant stemme.

Så ble det bråstopp i en kort periode. Alle med tenkeevnen i behold forsto at hun og andre apologeter rett og slett hadde tatt feil, vurderingsevnen hadde sviktet, kunnskaps- og faktagrunnlaget bak meningene ikke solid nok fundert.

Antagelig hadde apologetene vært for opptatt av å være "de andre stemmene" med de alternative analysene. De ville være annerledes. Det får være greit i et demokrati.

Ikke rammet av "no platforming"

Jeg kan ikke minnes at Wilhelmsen og likesinnede på noe tidspunkt, hverken før eller etter 2014 (Krym-erobringen), og etter 24. februar i fjor, har møtt stengte dører eller uinteresserte mediekanaler. Naturligvis var det mer aktuelt, etter at Russland startet invasjonen, å få kommentarer fra dem som hadde fått rett i sine spådommer om at Russland overveiende sannsynlig ville starte en fullskala krig mot Ukraina. Det var tross alt deres analyser som hadde vist seg å være korrekte.

Også meningene til apologeten Tormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets Høyskole, ble litt mindre interessante etter 24. februar 2022. Han har i en årrekke vært venstreorienterte mediers yndling, først og fremst NRK. Han deltok i utallige debattprogrammer, enten som representant for "hva Forsvaret mener" eller som alternativ stemme. Hans kolleger i Forsvaret må ved flere anledninger ha knyttet en neve i lomma - Heier var ikke og er ikke representativ for hva Forsvaret står for (som igjen er en refleks av hva regjering og stortingsverk mener når det gjelder offisiell politikk).

Men se - begge har sluppet til med kommentarer også etter at Ukrainakrigen startet. Jeg har ikke telt, men rett som det er har de vært benyttet i omtaler og spådommer om krigens gang og utvikling, eller rent militærfaglige vurderinger.

Behov for rehabilitering

Jeg forstår Unni Wilhelmsens behov for å på en måte bli rehabilitert. Hun slåss for sitt omdømme og posisjon i forskermiljøet. Hun oppnådde å få Fritt Ords pris, noe som vel skal gjøre henne mer uangripelig og være et nesepek mot kritikere. Wilhelmsen har publisert artikler der hun febrilsk forsvarer og bortforklarer sine synspunkter rundt bakgrunnen for Russlands angrepskrig. Hun mener politikere og samfunnsdebattanter som kritiserer henne må tåle at hennes analyser rammer dem. Hvem har sagt at de ikke tåler det? Hun slår i realiteten inn åpen dører.

Og hun klippe-klipper som kjerringa i eventyret: "Det er upopulært, men viktig, å si at Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt". Putins oppkonstruerte fiendebilde blir igjen formidlet av forskeren. Som selvsagt ikke forsvarer, men bare "forklarer". 

Det siktes vel her til de øst-europeiske landenes sterke ønske om å søke vestover og bli en del av EU og søke inn under NATOs beskyttende paraply etter å ha levd under 60 års kommunistisk sovjetdiktatur. Som om de ikke skulle ha rett til - som selvstendige demokratiske nasjoner - å søke trygghet der den er å finne.

Dette blir bare patetisk.

For lite og for sent for Ukraina?

Mange optimistiske talemåter, grandiose løfter og symbolske støtteerklæringer til tross: Det er slett ikke sikkert "det går bra" i ukrainernes heltemodige kamp for sin eksistens som selvstendig nasjon og vestlig orientert  demokrati. Mye skyldes for sene reaksjoner fra enkeltland, EU og NATO, og for liten militærhjelp i praksis - i tide. Vestlige land er "på hæla" og sleper beina etter seg.

Et begredelig eksempel er vår egen regjerings somling i forhold til bestillingen hos NAMMO på Raufoss: Først et storartet, poserende medieutspill der både Ukraina og det norske forsvaret skulle få store mengder ammunisjon og andre militære produkter. Det viser seg at man ennå ikke har utarbeidet kontrakt for kjøpet, eller undertegnet den. Produksjonen kan ikke starte før det formelle er i orden. Hallo! Var det ikke snakk om en handlingsdyktig regjering likevel?

Burde vært forutsett

Mye av utviklingen i krigen, selve dynamikken, burde vært forutsett for lengst. Det er nå, i disse timer og dager, at krigen avgjøres, ikke om noen måneder, eller et halvt år når eller - hvis moderne amerikanske jagerfly kanskje, muligens, kommer. Granat-, missil- og ammunisjonsbehovet for de ukrainske styrkene er enormt. Luftherredømmet er usikkert. Den russiske militærindustrien er satt på krigsfot og arbeider døgnet rundt. Russland er ikke mye å skryte av som industrinasjon - i sin fulle bredde -, men lage angrepsvåpen kan de. Putin-diktaturet har store personellreserver - og den hjernevaskede befolkningen støtter i praksis opp om angrepskrigen mot en nabo.

Helt fra dag én har Vestens reaksjon vært forsiktig, timid, egentlig relativt passiv, med en frapperende evne til å reagere for sent og ikke være i stand til å forutse Putins neste trekk. Det ligger i NATO`s sjel å forberede seg på forsvarskrig. USA kan være på offensiven i supermaktens "egne" kriger, men i det store bildet er ikke Vest-Europas NATO-medlemmer innstilt på å gjøre mer enn høyst nødvendig.

Frykt for opinion og neste valg

Mye skyldes interne vest-europeiske forhold, demokratiske statslederes frykt for neste valg og opinionsutviklingen i innenrikspolitiske spørsmål. Med noen få unntak - først og fremst representert ved britenes realistiske situasjonsforståelse og historisk dyrekjøpte erfaringer.

Vest-europeiske medier kan sende ut optimistiske meldinger om ukrainsk fremgang, sende heiahilsener til den ukrainske presidenten og og gi uttrykk for en naiv tro på at det gode vil seire til slutt. Sånn er ikke verdenshistoriens facit. Vi kan som borgere gjøre litt i opinionskampen, oppfordre våre ledere til å gjøre mer av det som virker og som monner til ukrainernes fordel - men ellers er vi jo aller mest opptatt av tariffoppgjør, levestandardutvikling, neste feriereise, renteøkninger og det gode liv i hverdagen. Og våre regjeringer - inklusive den norske - er aller mest opptatt av å vinne et valg og beholde makt og posisjoner.

Mangler historiekunnskaper

Årsaken er mangel på ekte empati i praksis, manglende historiekunnskaper og og for overfladisk kjennskap til "den russiske sjel", til russerne måte å tenke på.

Det nytter blant annet ikke kun å forsterke egen cyberberedskap, selv om det både er rett og riktig og nødvendig. Det russerne har respekt for, er om cyberkrigen føres inn på deres egne områder, i den militære strukturen, i det russiske sivilsamfunnet. Det er ikke nok bare å forsterke beredskap og forsvar mot sabotasjeaksjoner rettet mot oljeinstallasjoner og tusenvis av kilometer med gassrør pluss annen kritisk infrastruktur -  hvilket i praksis er en umulig oppgave. Det som nytter, er en tilsvarende reell og signalisert trussel mot russernes egne energisektor, rørledninger, strømforsyning og digitale infrastruktur. Det er det som kan føre til russisk tilbakeholdenhet.

Russerne respekterer kun maktbalanse, kall det gjerne en terrorbalanse.

Ingen flexible response

Det aller verste ved den vestlige strategien er "flexible response": Tilpasse motreaksjoner til et fiendtlig utspill, på samme nivå, i samme mengde. Når en krig først er i gang, skal den vinnes. Derfor må Ukraina bli gjort i stand til å vinne. Det krever militærhjelp av helt andre dimensjoner enn dagens. Forhandlinger om fred må dreie seg om russisk kapitulasjon og tilbaketrekning fra de områdene Putin-Russland har okkupert i strid med internasjonale lover og folkeretten. Skal vestlige demokratier ha håp om å leve i trygghet og fred for generasjoner fremover, må Russland bli varig svekket. Intet mindre.

Her er det store svakheter ved vesteuropeiske ledere: Macron som har uttalt at Putin må gis anledning til å trekke seg fra krigen "uten å miste ansikt". Naive tyske ledere som gjorde seg avhengig av russisk energitilførsel og legger ned sine kjernefysiske strømforsyningsanlegg midt oppe i en krig og i en energikrise. Med blikket hypnotisk vendt mot neste riksdagsvalg.

Som sagt: Det er ikke sikkert at "det går bra" for Ukraina og det frie Europa.

Når byråkrater blir politikere

 Etter at undertegnede skrev om de nye, "bærekraftige", kostholdsrådene fra Nordisk råd ("mindre rødt kjøtt - for klimaets skyld"), har debatten rast i enkelte medier, først og fremst i det MDG-styrte Aftenposten. Landbruksministeren har fått komme til orde i avisen og forklart sitt landbruksfaglige - og bondevennlige - syn på en god måte.

Men så skjer noe ganske oppsiktsvekkende: Divisjonsdirektør Linda Granlund i Helsedirektoratet "reagerer" på uttalelsene fra landbruks- og matminister Sandra Borch, og gir "en advarsel" (Aftenpostens ord). Granlund mener statsråd Borch sår tvil om faglige råd. - Det er skummelt om vi beveger oss i den retningen, sier divisjonsdirektøren.

Det virkelig oppsiktsvekkende her er at en toppdirektør i regjeringens eget byråkrati går løs på et medlem av regjeringen - offentlig. Det burde være uhørt i et land som setter strenge skiller mellom statlig og kommunalt ansatte (administrasjon og byråkrati) og den faktisk utøvende makt som er demokratisk valgt - politikerne. Statsråder må forvente et minimum av lojalitet fra ansatte i statsadministrasjonen, og ikke offentlige angrep av denne typen.

Jo, de tenker på et tall

Det er direkte lattervekkende at divisjonsdirektøren mener forslaget til nye kostholdsråd er basert på kunnskap. "Vi tenker ikke på et tall", sier Granlund. Jo, hun og de andre "ekspertene" tenker nettopp på ett, eller, flere, tall. Inntak av rødt kjøtt bør reduseres fra 500 gr. pr. uke til 350. Her er det nettopp begrunnelsen som man må sette store spørsmålstegn ved: Det er nemlig "klima-ideologi" bak henvisningen til bærekraft. Dette er et usaklig argument (har ikke noe med saken å gjøre), det å blande bærekraft sammen med kostholdsråd. Kostholdet vårt har med proteiner, vitaminer og fiber (bl.a.) å gjøre - alt det kroppen vår trenger for å kunne fungere. Hva er galt med at denne maten i størst mulig grad er kortreist og norsk? Mat som utnytter norske arealer på en god og bærekraftig økonomisk måte?

Det er helt på sin plass at landbruks- og matministeren sår tvil om kunnskapsgrunnlaget og prosessen bak forslaget til nye kostholdsråd. "Kostholdsekspertene" har tatt utenforliggende hensyn i sin konklusjon, ikke kun de rent helsemessige.

Fortjener refs

Det ligger nå an til at Helsedirektoratet vil gå inn for en nær halvering av nordmenns kjøttforbruk. Helsedirektoratets divisjonsdirektør raser mot det hun oppfatter som "politisk innblanding" i det påstått vitenskapelige faktagrunnlaget. Hun setter saken på hodet: Det er nettopp fordi begrunnelsen for nye kostholdsråd er basert på klima-ideologi, som igjen er politikk, at det landbruksfaglige Norge reagerer.

Både Bondelaget og andre har kommet med innspill etter at forslaget fra de nordiske ekspertene er lagt frem og før den endelige innstillingen kommer. Det er deres rett og plikt, og Helsedirektoratet må finne seg i at innspillene ikke støtter varmt opp om de nye kostholdsrådene. Det har hendt før - mange ganger før - at råd fra fagorganer ikke blir regjeringspolitikk. Det er ikke en gang nødvendig å nevne eksempler.

Divisjonsdirektøren fortjener refs når hun går løs på landbruks- og matministeren offentlig.

Hva med frie kostholdsvalg?

Selvfølgelig bør vi ikke få nye kostholdsråd tredd nedover halsen, slik klima-ideologene i direktoratet og deres nordiske fagfeller egentlig ønsker. Det får være opp til den enkelte hva slags mat man velger. Greit å få ekte kostholdsråd som bunner i menneskelige behov, men ikke råd som tar utgangspunkt i utenforliggende forhold.

Vi skal selvsagt spise mest mulig sunn mat, noe som organismen, kroppen vår, trenger og setter pris på. Kostholdet varierer kolossalt fra land til land og fra kontinent til kontinent. Overalt er utgangspunktet lokal produksjon at de matvarene man kan få ut av karrig eller fruktbar jord. Produseres det for mye av noe, kan overskuddet eksporteres. Det gir økonomisk inntekt som kan brukes til andre nyttige investeringer innenlands. Menneskene trenger mer enn en mett mave.

Nei, vi "tar" ikke fra andres matfat. I en internasjonal markedsstyrt økonomi gjør enkeltpersoner og myndigheter det man mener er best for egen befolkning. Det er ikke vanskeligere enn det.

Og så er det et spørsmål om frie forbrukervalg. Vi nordmenn bør få velge hvor mange kjøtt- og fiskemåltider vi foretrekker pr. uke. Eller pasta. Eller kikerter og byggryn. De fleste menneskene i Norge spiser ikke så mye usunt. Det viser levealderutviklingen, sunnhetstilstanden og folkehelsen.

Når politikk og ideologi trumfer alt

Denne uken har et knippe av selverklærte eksperter via Helsedirektoratet sendt ut utkast til nye nordiske kostråd. I de MDG-styrte mediene er ekspertene for lengst genierklært. Snart får vi en serie svulstige lederkommentarer (og hele kommentariatet får marsjordre om å følge opp): "Spis mindre kjøtt", blir hovedbudskapet. For miljøet og klimaets skyld.

Kjernen i saken er fyordet "rødt kjøtt". Forbruket av det må ned! Vi må slutte å spise tradisjonsrikt og norsk. Det er forkastelig, for det er ikke "bærekraftig".

Kostholdsrådet er et resultat fra en arbeidsgruppe nedsatt av Nordisk ministerråd, og skal visstnok være basert på omfattende forskning. "Hundrevis av eksperter deltar i forskningen". Denne setningen skal gi rådene ekstra tyngde. For "forskning" er jo vitenskapens bror og søster, ikke sant? Det går da ikke an å sette spørsmålstegn ved de rådene som kommer fra vitenskap og forskning? 

Bærekraft som marsjordre

Sammensetningen av nordmenns kosthold bør, objektivt sett, være et resultat av etterspørsel i kroppen vår. Det har noe med personlig helse å gjøre - og, i videre forstand - folkehelse. Et sunt og variert kosthold, altså inntak av riktig næring, legger grunnlaget for personlig velbefinnende, et langt liv - og reduserer trykket mot fastleger, sykehus og andre helseinstitusjoner.

Kostholdet kan vi påvirke selv gjennom egne valg av matvarer i dagligvarebutikkene. Vi kan gjøre kloke valg, eller dumme valg. Gjør vi det siste, altså spiser usunt, må vi ta konsekvensene. Dessverre belaster de samme ukloke valgene samfunnets felles ressurser gjennom almen, gratis helsehjelp.

Et helt nytt element er altså ved denne korsveien trukket inn i ekspertenes kostråd: "Bærekraft". Det er i denne sammenheng et usaklig og irrelevant begrep, et moteord som henges på et argument i nær sagt alle diskusjoner. 

De nye kostrådene

Norske kroppers fordøyelsessystemer har selvsagt ikke endret karakter siden forrige nordiske kostråd i 2014 - som fortsatt gjelder. Rådene for rødt kjøtt i dag går ut på at vi ikke bør spise mer enn 500 gr. tilberedt vare pr. uke, noe som tilsvarer ca 750 gr. råvare. Dette igjen tilsvarer to-tre middager og litt kjøttpålegg. Ifølge ekspertene nå i 2023 bør vi - av bærekraftsgrunner  - redusere inntaket drastisk til "vesentlig lavere enn 350 gr."

Og ikke nok med det: Vi må ikke gå over fra rødt kjøtt (svin, storfe/kalv, sau/lam og geit/kje) til hvitt kjøtt (kylling, høne, kalkun, and, mm). Ekspertene mener selvsagt ikke at vi skal sulte. De oppfordrer oss til å øke forbruket av plantebasert kost, som belgfrukter (linser, bønner, kikerter og andre typer erter og peanøtter). Og helst skal vi basere oss på norskproduserte belgfrukter, ikke importerte.

Her er bragt inn en rekke usaklige hensyn: Politikk og ideologi i form av miljø- og klimahensyn - "det store globale bildet". I tillegg mangler ekspertene åpenbart kunnskap om norsk landbruk med sine begrensede ressurser og arealer.

Alvorlige konsekvenser

Timingen av nye kostråd kunne ikke vært dårligere. Krig i Europa, internasjonale motsetninger og  langsiktige konfliktlinjer har allerede forstyrret globale handelsruter og forsyningskjeder. Kampen om Ukrainas kornkammer er bare en del av bildet, men alvorlig nok for fattige land som trenger import av både denne og andre matvarer.

Alt dette betyr at Norge må tenke og planlegge mer for beredskap og egen matsikkerhet. Nye kostråd er nøyaktig hva norske bønder ikke trenger i 2023. Advarslene kommer fra både næringen og andre som kjenner norsk landbruk bedre enn "ekspertene" i Nordisk ministerråd.

Senterpartiets Jenny Klinge og lederen i Norges Bondelag har helt rett i sine advarsler.

Mangler virkelighetsforståelse

La meg minne om noen kjensgjerninger vi ikke kan gjøre noe med hverken på kort eller lang sikt:

Kun 3 prosent av det norske arealet er dyrkbar mark. Av dette er to tredjedeler ikke egnet for så mye annet enn gressproduksjon. Siden menneskene ikke kan spise gress (annet enn når politikere må bite i det), må drøvtyggende dyr - kuer, sauer og geiter - gjøre for at nordmenn i det hele tatt skal få nok mat. Vi må rett og slett ha egenprodusert mat.

Det er liten tvil om at arbeidsgruppen som har landet på de nye kostrådene, har et konsekvent og gjennomført negativt syn på animalsk produksjon. Den har svak forankring i nasjonale forhold og tillater ikke en bredere definisjon av "bærekraft". Mye av den "erstatningsmaten" som skal erstatte rødt kjøtt, må importeres. Det gjør oss mer utsatt for forstyrrelser i forsyningslinjene.

Spis mere rødt kjøtt!

Forslaget til nye kostholdsråd - i den grad de blir fulgt av befolkningen - vil opplagt føre til reduksjon i norsk husdyrproduksjon og dermed redusert sysselsetting i en næring som har nok av problemer å håndtere fra før. Det er stor tvil om det arealet som visstnok kan "overføres til korn, frukt og grønt" virkelig egner seg for belgfrukter, i norsk klima.

Jeg ser at "MDG-journalistrer" i mediene benytter visse begreper og ord som viser hvor de personlig står i debatten. Når de pliktskyldigst refererer motargumenter fra bondelag og Sp-representanter, bruker de ord som "mener". Sitater fra miljø- og klimaeksprertene blir slått fast nærmest som vitenskapelige fakta. Kostholdsrådene "vil ha stor klimaeffekt".

Hvilket får undertegnede, som selv spiser relativt lite kjøtt, men desto mer fisk, frukt og grønt ("8 om dagen"), til å ønske seg mer av saftige biffer, fårefrikassé og svinekoteletter. Og ekte geitost.

Nygaardsvold II?

 Ukraina-krigen utvikler seg med krigens logikk og uunngåelige barbari. Putin-Russland bryter alle avtaler, konvensjoner, FN-pakten, humanitære lover og hele det internasjonale regelverket for sivilisert opptreden - med unntagelse av de betalingsreglene som gjelder for egen olje- og gasseksport med sikte på krigsfinansiering.

FN`s høykommissær for menneskerettigheter har denne uken oppsummert krigsforbrytelsene russerne begår i Ukraina: Minst 7.945 sivile ukrainere er dokumentert drept. I tillegg er 621 sivile rett og slett bortført. Noen er funnet drept og mishandlet, de fleste fortsatt "foprsvunnet". FN-granskerne har til nå funnet bevis på systematisk bortføring av flere hundre barn fra de russisk-okkuperte områdene. De sendes til Russland for "omskolering", dvs hjernevask. Mange millioner ukrainere er på flukt, i eget land eller i utlandet.

Systematiske angrep mot sivile mål

De systematiske missilangrepene på ukrainske byer vil ifølge FN bli stående som en av de største enkeltforbrytelsene. Fra oktober ifjor, da den russiske militærledelsen innså at de var i ferd med å tape krigen, har de russiske invasjonsstyrkene bombet strømanlegg, kraftverk, veier og broer og annen sivil infrastruktur. 598 skoler, sykehus og medisinske sentre er ødelagt eller skadet i de okkuperte områdene. Det er registrert og bevist 133 tilfelle av seksuell vold og voldtekt. 21 sivile er bekreftet henrettet av russiske soldater. Mørketallene er selvsagt enorme. Rapporten inneholder kun det som kan bevises.

Alt dette er "gammelt nytt" hva angår russernes kriger de siste hundreårene, fra Tsaren til Stalin. De "er ikke som oss", russerne tenker annerledes og er villig til å begå enhver forbrytelse om det gavner det de innbiller seg er i fedrelandets, Moder Russlands, interesse, og særlig om de er forledet til å tro at det står om eksistensen. Under og etter annen verdenskrig var vi villig til å akseptere metodene og råskapen - de var jo på "vår" side mot Hitler. Ikke nå.

Soldater som kanonføde

Så ser vi at Putin og generalene hans ikke bryr seg om egne soldaters liv. De blir tvunget inn i det ene håpløse motangrepet etter det andre, selv om det dreier seg om motoffensiver der egne styrker bare blir kanonføde. Flykter de, blir de skutt i ryggen av egne spesialavdelinger som desertører - nøyaktig slik det ble gjort ved Kursk og Stalingrad. Den gang var det riktignok snakk om Sovjetunionens overlevelse som stat. I 2023 er det ikke slik. Nå opptrer Putin-Russland som Hitler-Tyskland og vil legge under seg et annet land.

Selv tror jeg Putin etter hvert blir så desperat at han tyr til taktiske atomvåpen. I en mellomfase bruker det russiske militæret nå langtrekkende, kraftige missiler som er vanskeligere å skyte ned før de når målet. Med hypersoniske missiler er sjansen for å bli stoppet mikroskopiske.

Propagandaløgnene

Russerne, som er uten frie medier og kritiske røster av betydning, blir utsatt for et bombardement av løgner og halvsannheter 24 timer i døgnet. Barn og ungdom blir opplært til å oppføre seg som "patrioter". Unge menn i vernepliktig alder får høre at det er deres moralske plikt å ofre seg, dø for fedrelandet fordi en stor og farlig fiende står ved grensene og bare venter på en anledning til å invadere.

Alle vi i Vesten vet det er løgn. Ingen av NATO-styrkene i 30 land har intensjon om, er forberedt på, har trent på eller har ressurser til å invadere det svære landmassivet kalt Russland. Dersom det var i NATO-landenes interesse, ville angrep ha skjedd på 90- og tidlig 2000-tall da Russland var svakt, kaotisk og lå med brukket rygg både militært, økonomisk og moralsk. I stedet fikk Jeltsins Russland massiv humanitær hjelp, blant annet korn og og andre livsnødvendigheter.

Hva med Norges posisjon?

Har Norge svart til forventningene når det gjelder hjelp og bistand til Ukraina? Etter min mening er svaret nei. Som vanlig reagerte Ap/Sp-regjeringen med puslete og pinglete militære forsyninger, nærmest symbolsk. Det første man gjorde, var å love skuddsikre vester, hjelmer og litt sanitet. Det var EU og NATO som startet den militærhjelpen som virkelig monnet, som reagerte adekvat. Etter hvert kom Norge med, men først etter oppfordringer og press.

Noe av årsaken ligger selvfølgelig i egne begrensede ressurser, et nedbygd forsvar som i realiteten er dimensjonert for å stanse en angriper i et fylke eller bydel i Oslo. Jo, vi har besluttet å sende kortholds missilforsvar og noen panserbrytende granatkastere, og etter hvert noen gamle stridsvogner.

For lite, for sent - og det gjelder også andre europeiske land.

Forsvarssjefen som gissel

Det var patetsisk å se forsvarsminister Bjørn Arild Grams posør-visitt til Kyiv der han stolt som en hane overrakte et par NASAMS luftforsvarsbatterier - eller rettere stilte slik hjelp i sikte. De skal jo fraktes, opplæring tar tid, og hjelpen kommer antagelig for sent. Naturligvis viser ukrainerne et takknemlig ansikt utad.

Det verste ved besøket var at forsvarsministeren hadde dratt med seg vår forsvarssjef, som selv har tryglet om flere NASAMS-luftvernenheter til utsatte steder i Norge. Pluss droner. Ap/Sp-regjeringen avviste hans militærfaglige råd og bestilte stridsvogner i stedet som førsteprioritet. Jeg følte virkelig med forsvarssjef Eirik Kristoffersen under det Kyiv-besøket.

Nygaardsvold II?

Hvorfor overskriften Nygaardsvol II?

Fordi den regjeringen som nærmest la ned forsvaret i Norge mellom 1935 og 1940, besto av de samme partiene som nå styrer landet. Nygaardsvold-regjeringen hadde bare Ap-statsråder før flukten til London, men hadde Bondepartiet (Senterpartiet) som parlamentarisk støttespiller i Stortinget. Da fikk bøndene alle sine krav oppfylt. De ble finansiert med manglende styrking av Forsvaret.

Under Ukraina-krigen har vi i praksis ikke sett noen vesentlig styrking av vårt eget forsvar. Litt høyere beredskap, nen militære bestillinger for levering langt inn i fremtiden er besluttet, og høyere produksjon av ammunisjon på "Raufoss" har fått klarsignal. That`s it.

Fortsatt timid, halvveis og halvgodt

Styrking av et lands forsvar må alltid måles opp mot trusselsituasjonen og en mulig angripers potensiale. Norge kan selvsagt ikke hamle opp med, enn si stanse, et russisk angrep i nord eller hybridangrep  mot oljeinstallasjoner. Vi er helt avhengig av alliert hjelp.

Men Norge kan si ifra at NATO og USA vil bli invitert til å opprette baser så raskt som fysisk mulig, dersom "noe skjer". Det skjer faktisk noe positivt på Rygge, og godt er det. Det er imidlertid Kola-basene Putin er mest opptatt av. En trussel mot disse basene er noe han forstår betydningen av. Eller egne oljeinstallasjoner og -rør.

Norge har ikke innført de sanksjonene vi kunne og burde, og tar fortsatt imot russisk fisk i tre utvalgte havner. Inntektene derfra er selvsagt med på å finansiere angrepskrigen mot Ukraina.

Hva ville ellers være adekvate forberedelser i dagens situasjon? Jeg ville antyde en "stille" forholdsordre om mulig mobilisering av de siste fem års vernepliktskull og gjenopprette "Forsvarssjefens utrykningsstyrke" for innsetting i våre nordlige områder på kort varsel.

Da må antagelig de militære lagrene og depotene bunnskrapes, for pr. i dag har vi ikke nok av noe. Men det går jo an å starte planleggingen, innkjøpene og repetisjonsøvelser av de grunnleggende militære ferdighetene.

Forsvarssjefen har rett

Forsvarssjefens fagmilitære råd er avvist av landets politiske ledelse, i dette tilfelle ved forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp). Han og regjeringen vet best hvordan Norge skal forsvares. Faciten er nå at Norge kjøper 54 moderne stridsvogner av typen Leopard 2 av fra Tyskland med "opsjon" på 18 vogner. Prislapp: 20 milliarder kroner. Denne siste opsjonen blir helt sikkert ikke benyttet. Kjøpet er et ynkelig forsøk på kompromiss: Opsjonsbeløpet vil bli benyttet til det forsvarssjef Eirik Kristoffersen aller helst ønsker seg: Langtrekkende missilforsvar, droner og et effektivt luftvern rundt kritiske militære anlegg, som Luftforsvarets baser med kampflyet F-35 og militære helikoptre.

Formelt har forsvarsministeren sitt "på det tørre". Han kan vise til tidligere stortingsvedtak, langtidsplanen for Forsvaret, landmarksutredningen - og ikke minst Hurdalsplattformen. Senterpartiet er aller mest opptatt av landforsvar av bygde-Norge. Det er en form for distriktspolitikk og betyr mye for økonomien i forsvarskommuner. Helst så man at det var en god, gammeldags "mo" i hver bygd.

Hvorfor det andre?

Men forsvarssjefen har lært sin lekse på den harde måten. Han har krigserfaring fra Afghanistan, og har observert - og grundig analysert - krigen i Ukraina. Her er landskap og manøvreringsmuligheter for stridsvogner og stormpanservogner nærmest ideelle, særlig om man skal erobre okkuperte landområder fra fienden slik ukrainerne til en viss grad har klart. Det kan også tenkes at norske stridsvogner er brukbare i landforsvaret av Finnmark. Her vil imidlertid russerne - hvis og når de kommer - gå inn via Nord-Finland og falle norske forsvarsstyrker i ryggen. Det er så mye lettere etter Finlands NATO-medlemskap.

Forsvarssjefen vet utmerket godt at langtrekkende missiler er å foretrekke, og noe som Russland vil ha respekt for. Ikke bare vil missilforsvar og luftvernraketter kunne holde russerne unna norske kampflybaser - et mobilt missilsystem kan flyttes så nær Kolabasene at de i en gitt situasjon vil være utsatt for angrep og  ødeleggelse. Da må russerne binde opp forsvarsressurser i nord, med den følge at andre frontlinjer i Europa blir avlastet.

Krever mye "logistikk"

Stridsvogner krever mye logistikk, drivstoff og vedlikehold. Når de skal flyttes, skjer det ikke på egne larveføtter. Under transport er de sårbare. Store ammunisjonsmengder må følge med, og forsyningskjedene blir lange. Satelittbilder vil vise hvor de befinner seg. Relativt enkle luftforsvarssystemer kan flyttes raskere og komme på skuddhold i en helt annen skala.

Dronene er kommet for å bli i alle lands forsvar, enten de overvåker, angriper eller styres som selvmordsvåpen. Derfor må anskaffelse av droner i flere kategorier raskt være på plass i det norske forsvaret. Anskaffelsen av dem bør starte nå, og opplæringen må komme raskt.

Når fienden er i landet

Stridsvogner er ikke noe avskrekkende våpen i seg selv, noe som får en aggressor til å tenke seg om. Norske stridsvogner på norsk jord er bare brukbare når fienden allerede er i landet og presumptivt skal jages ut igjen. Det er andre forsvarssystemer, andre "kapasiteter" som virker reelt avskrekkende - utsikten til å bli rammet fra fjernt hold før landgangen og luftlandsettinger finner sted.

Norge kan ikke stå opp mot et russisk angrep alene. Hele vår forsvarsplanlegging er basert på alliert hjelp. Den kommer sjøveien og luftveien. Da må forhåndslagre, unnsetningssteder langs kysten og på  lufthavner kunne forsvares. Det kan ikke skje med stridsvogner. Raketter og langtrekkende missiler er det eneste som duger. Dette vet forsvarssjefen. Ap-og Sp-regjeringen har valgt å ikke lytte, men overkjøre ham. Der må være mange lysende militære talenter i den regjeringen.

Hardere fronter

Norske radiosamband og GPS-systemer blir jammet og gjort ubrukelige i Finnmark når det passer russerne. Det eneste de respekterer, er om noe tilsvarende blir gjort mot dem. Dagsordren burde være: Hver gang russiske militære styrker i nord jammer, bør vi (NATO) gjøre det samme. Hver gang de hacker norske kommuner, landets nasjonalforsamling, sykehus, kraftanlegg og annen kritisk infrastruktur bør russerne selv angripes med de samme metodene. Evnen har nok NATO, muligens også norske sikkerhetsmiljøer - eller operatører og digitale sabotører kan hyres i trollfabrikker - nøyaktig slik de russiske driver på med.

Det gjelder å bygge opp en cyberkapasitet som ikke bare forsvarer, men angriper.

Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før russerne "gjør noe" med olje- og gassrørledninger i Nordsjøen og Barentshavet og muligens ved norske kraftverk og ilandføringssteder.

Norge bør gjøre det klart på forhånd - før dette skjer - at den norske baseerklæringen og de selvpålagte restriksjonene fra 1949 øyeblikkelig blir opphevet om noe skjer. Etterfulgt av en invitasjon om NATO-baser på norsk jord.

For lite og for sent

De siste dagene har Ap/Sp-regjeringen gjort et stort nummer av å foreslå en "pakke" av militær og sivil hjelp til Ukraina, og fått deler av opposisjonen med seg. Også andre "fattige land i verden" skal få sitt.

Alt vel og bra, og lykke til. Men man starter i feil ende: Den militære hjelpen til Ukraina må prioriteres og forseres nå. Det er nå ukrainerne trenger det de har behov for. I de aller nærmeste ukene, ikke måneder og år fremover. Gjenoppbyggingen er ennå et fjern scenario. Ukraina må rett og slett vinne denne krigen og påføre Putin-Russland et sviende nederlag som får folk flest i det tilsynelatende mektige imperiet til å ta affære.

Alle deler av Ukraina, inklusive Krym må gjenerobres. Deretter kan internasjonalt overvåkede, frie valg gjennomføres, og russerne i Ukraina få valget mellom å være lojale ukrainske borgere - eller flytte til det forjettede Moder Russland. Vel bekomme!

Høres fint ut, men

"Gjenreisning" og "gjenoppbygging" høres så fint og snilt ut. Men det forutsetter et fritt Ukraina, med EU-medlemskap og blikket vendt vestover. Et demokratisk Ukraina tuftet på våre egne felles verdier. Et land som i fredstid i en helt annen skala kan bekjempe korrupsjon og oligark-reir. Det er gjort mye, og EU er tilfreds med innsatsen og tempo, men mye gjenstår.

I mellomtiden får vi i Norge ta imot et maksimalt antall ukrainske flyktninger så lenge det er nødvendig. Lykkes Ukraina og Vesten, vil de reise hjem igjen for å delta i gjenoppbyggingen.

Men først må krigen vinnes.

For lite og for sent?

Gledesutbruddene blant Ukrainavenner over at vestlige NATO-land endelig har somlet seg til å stille moderne stridsvogner til disposisjon for den ukrainske hæren, må ikke få oss til å tro at "krigen er vunnet" og at en seier for de ukrainske forsvarerne er innen rekkevidde. Den er knapt innen synsvidde. Diskusjonen rundt Abrams-, Challenger- og Leopard 2-tanksene har vart for lenge, og den har, som seg hør og bør, foregått i full offentlighet. Det har gitt Putin anledning til å finne mottrekk, smøre propagandamaskinen, og gitt de russiske angriperne og okkupantene tid til raskt å forberede seg på neste trekk, omgruppere, styrke svake ledd og trene opp de hastig innkalte ekstramannskapene, som i utgangspunkt var på 300.000 soldater. Deres krigsindustri er for lengst satt i krigsmodus. Der går produksjonen døgnet rundt. Putin må vinne.

De vestlig produserte stridsvognene og stormpanservognene, selvdrevet artilleri, droner og luftforsvarssystemer skulle vært på plass for lengst. I stedet har russerne fått god tid til å terrorbombe sivilbefolkningen i Ukraina for å svekke kampmoralen. Den klarer de neppe, ihvertfall ikke på kort sikt. men hva kan den vanlige ukrainer i lengden gjøre når de russiske barbarene, ledet av bøller og krigsforbrytere, bruker missiler beregnet på hangarskip mot boligblokker?

Flexible response

De vestlige reaksjonene vekker minner om en fullstendig feilslått strategi i tidligere kriger, "fleksible svar". En måte å tenke på som at man kun svarer med midler som matcher fiendens fremstøt, balanserer den. Det er ikke slik kriger vinnes: Man må gå helt og fullstendig inn med alt man har alt i starten, og overgå de ressursene og virkemidlene fienden setter inn. Med alle midler så nær som bruk av taktiske atomvåpen. Først da vil Putin-Russland forstå alvoret. Kombinert med krigstretthet i den russiske befolkningen. Ukraina skulle fått mye mer forsvarsmateriell med vestlig opplæring for flere måneder siden. Man må ligge foran en aggressiv motpart, forutse det neste sjakktrekket.

Den største fordelen det angrepne Ukraina har i en forsvarskamp som trekker ut, er selvsagt kampmoralen, og vissheten om at nasjonen, demokratiet, menneskerettighetene, freden og det gode liv går tapt om krigen tapes.

"I krig teller den moralske side av saken tre fjerdedeler, forholdet mellom styrkene bare en fjerdedel". Sitatet er fra Napoleon. (A la guerre, les trois quarts sont des affaires morales, la balance des forces réelles n´est que pour un autre quart).

Men selv ikke høy moral og fedrelandskjærlighet kan i lengden hamle opp med massiv død, ødeleggelse, tilintetgjøring. Man kan ikke forvente at den enkelte ukrainer skal fortsette å slåss med geværpipen pekende mot pannebrasken.

Demokratiets svakhet

Slik Macron og særlig Stoltz har opptrådt, er det lett å se Vestens svakheter i konfrontasjon med en djevelsk imperialistisk motstander som er fast besluttet på å seire, koste hva det koste vil: Flere underliggende motiver dukker gjerne opp i våre folkestyrte samfunn med valg og ytringsfrihet: Kampen om popularitet, utsiktene til å vinne eller tape et valg og miste maktposisjoner, sterke økonomiske interesser som mister markeder og taper utbytte dersom krigen trekker i langdrag, en befolkning som går trett av personlige ofre, nedgang i levestandard med dyrtid, energikrise og usikkerhet.

Vi har ikke noe alternativ annet enn å følge de demokratiske spillereglene i åpne samfunn. Men historien burde ha lært vestlige ledere at i nasjonale og internasjonale krisesituasjoner må man ta noen snarveier når krise og krig truer, sette beredskapslover i kraft og forberede nasjonen på at det kan bli nødvendig med samling om det viktige og nødvendige.

Hvis ikke, er det snart vår tur. I vår egen tid.

Vesten er bakpå i Ukraina

To markante hendelser i og rundt Ukraina har vakt stor oppmerksomhet den siste uken: Med missilet ment for å ramme hangarskip men avfyrt mot en boligblokk i Dnepro, har krigen i Ukraina nådd et nytt stadium av råskap, brutalitet og barbarisme. Mange titalls døde og enda flere sårede sivile ble resultatet av det russiske terrorangrepet, som ikke hadde noen militær hensikt og betydning men utelukkende ment for å skape død og lidelse blant sivile. Målet var en russisk form for "fred": Underkastelse. Det motsatte vil skje.

Den andre hendelsen skjedde på Ramsteinbasen i Tyskland (hvor undertegnede en gang var på studiebesøk), og der Ukrainas 54 støttespiller-land var samlet for å "koordinere" våpenhjelpen. Ukrainerne trenger moderne militære ressurser, våpen med lengre rekkevidde, høyere mobilitet og større effekt for å lykkes. Helt siden angrepskrigen startet for 11 måneder siden, har Ukrainas president og samtlige andre talspersoner ved alle anledninger tryglet Vesten: Gi oss moderne våpen, så skal vi klare å hamle opp med angriperne.

Et alvorlig tilbakeslag

Ramstein-møtet ble et enormt tilbakeslag for det ukrainske forsvaret: Tyskland nekter å utstyre de ukrainske forsvarsstyrkene med sine moderne Leopard 2-stridsvogner. Det er et svik, og viser bare hvilkeen svak og prinsippløs ledelse landet har skaffet seg med det sosialdemokratiske politiske styret. Heller ikke Angela Merkells regjeringer var noe å skryte av: Hun og kristeligdemokratene sørget for energiavhengighet av Putin-Russland - med åpne øyne og med vitende og vilje.

Mange land har sendt en - nærmest symbolsk - våpenstøtte, med Storbritannia og USA som unntak. Norges bidrag betyr lite i den store sammenhengen - vi husker jo at Støres puslete innlednings-"gave" var hjelmer og sikkerhetsvester. Så følte man seg presset til å yte noe mer. 

For sent og for lite

Problemet er at støtten kommer for sent og i mindre omfang enn hva de ukrainske forsvarerne trenger. Putin-Russland kjører på, har mobilisert ytterligere 300.000 soldater og tar hele tiden sikte på å trappe opp. For russerne er ikke tap eller status quo pr. 24. februar 2022 noe alternativ. Russland vil og må vinne uansett hvor mye det vil koste. Landets rustningsindustri er satt på krigsfot med våpen- og ammunisjonsproduksjon 24 timer i døgnet. Heller ikke for ukrainerne kan krigen tapes, da opphører landet å eksistere som fri og selvstendig nasjon. Moralen er fortsatt høy, men den kan ikke i lengden hamle opp med en overmakt. 

Gjennom alle faser av krigen hittil har NATO- og EU-land gitt for liten og for sen våpenstøtte. I enkelte land opptrer statsministre og presidenter som posører for frihetens, demokratiets og fredens sak, men tar ikke konsekvensen av sine løfter. Tyskland er altså nå åpenbart et svakt ledd i bolverket mot Putins angrepskrig. Der diskuterer man hvorvidt stridsvogner av typen Leopard 2 skal sendes til Ukraina. Svaret så langt er NEI.

Det haster

Disse tyske stridsvognene, den britiske Challenger 2, amerikanske Abrams og moderne stormpanservogner er nøyaktig hva det ukrainske forsvaret trenger. Mens NATO- og EU-land diskuterer internt, satser russerne på en motoffensiv før de nye kjøretøyene er på plass. Tiden renner ut. De fleste av de 300.000 tvangsinnkalte rekruttene har snart de grunnleggende ferdighetene inne og blir mer slagkraftige.

I stedet for det som avgjør en krig, er det blitt en mote i vestlige medier å ramse opp russiske tap og løfte ut håpefulle drømmer om at ukrainerne skal lykkes i å drive okkupantene ut av de østlige regionene - med gamle våpen.  Amerikanernes Patriot luftvernsystem med langtrekkende raketter - som kunne ha stanset hangarskipsmissilet mot boligblokken i Dnepr - kommer for sent.

Vesten ligger bakpå i krigen, somler og nøler.

Optimisme og advarsler

Meldingene fra, og vurderingene av, Russlands uprovoserte angrepskrig varierer i forhold til forståelse, innsikt og motiver. I noen tilfelle legger medier og regjeringers talspersoner frem optimistiske kommentarer, mye basert på ukrainernes ukuelige motstand og forsvarsvilje. Andre forståsegpåere peker derimot på at ukrainerne står overfor en aggressiv og offensiv imperialistisk stormakt med verdens nest største stående hær - og med taktiske atomvåpen i bakhånd. Det endelige utfallet er gitt, frykter mange.

Til tross for en viss ukrainsk fremgang på slagmarken i fjor høst, er den militære konflikten nå mer fastlåst, en stillingskrig der det brukes store ressurser på begge sider på å vinne eller beholde noen kvadratkilometer, med uhyggelig store tap av menneskeliv som resultat.

Usiviliserte barbarer

Russlands nådeløse og krigsforbryterske angrep mot den ukrainske befolkningens sivile infrastruktur - elektrisitet, lys og varme, gassforsyning, vann og kommunikasjoner, veier, jernbaner, skoler og sykehus - er deler av en ren terrorkrig og brudd på alle internasjonale konvensjoner og avtaler. Ukrainerne står overfor en fiende som opptrer som en banditt- og mafiastat uten demokrati og ytringsfrihet, uten respekt for menneskerettigheter eller individets frihet. En fasciststat, en Hitlerstat. Faller Ukraina, vil angrepene vestover fortsette - etter en taktisk pause som kan vare noen år. Putin vil finne veier utenom "Paragraf 5".

Det er og blir moderne vestlige våpen og utrustning som blir avgjørende: Luftforsvar, dronekapasitet, moderne artilleri og ildledningssystemer, gode stridsvogner og stormpanserkjøretøyer. Og ammunisjon, masse ammunisjon. Ukrainerne selv er i stand til å å holde oppe en effektiv forsyningstjeneste, sanitet, forsvarsvilje og stridsmoral.

Noen lys i tunnelen

Har ikke ukrainerne fått den støtten som kreves, da? Både ja og nei. Det vestlige samholdet i NATO og EU har så langt, og før Ramstein, vært relativt  intakt uten synlige sprekker. En god del militært materiell er sendt inn i Ukraina. Løfter om økonomisk bistand har fulgt etter. Sanksjonsvedtak har rammet deler av den russiske krigsmaskinen og den russiske økonomien. Men russerne har mobilisert ytterligere militære mannskaper, og vil helt sikkert på et tidspunkt kalle krigen ved dets rette navn - og erklære almen mobilisering. Putin vil da sette hele landet på krigsfot med tilsvarende krigsøkonomi.

En pinglete støtte 

Vi som observerer og noterer oss det som skjer fortløpende, ser nå at det ikke er full enighet om at de ukrainske forsvarerne skal få det beste og mest moderne av forsvarsmateriell - som de siste versjonene av stridsvogner, eller det ypperste av missilforsvar. President Biden har annonsert at Ukraina skal få det de ber om, blant annet Patriot-missilene, men hva når republikanerne får fotfeste i Representantenes Hus og setter foten ned for bevilgninger?

Vi ser altså at Tyskland ikke er en hundre prosent støttespiller for Ukraina. Innflytelsesrike partier og politikere er ikke villig til å gi bort det beste, det som kan avgjøre krigen. Heller ikke den franske presidenten Macron er patent, han som mente at Putin måtte få mulighet til å avslutte angrepene uten å tape ansikt.

Undertegnede ser det fortsatt som sannsynlig at Putin på et gitt tidspunkt i en presset situasjon vil ta i bruk taktiske atomvåpen.

Norge bør nå oppheve begrensningene

Putin-Russlands uprovoserte angrepskrig mot Ukraina må få Norge til å våkne: Russerne oppfatter alle militære forbehold og selvpålagte restriksjoner som et svakhetstegn. De forstår bare ett språk: Faren for å tape en krig, miste territorium, eller møte en militær motpart sterkere enn dem selv - og risikere intern sosial uro og opprør. Oligark- og mafiastaten som undertrykker egen befolkning, tvangsmobiliserer deler av den til kanonføde, ødelegger vanlige folks økonomi og reduserer levestandarden på sikt er trengt opp i et hjørne og kan derfor ty til ekstreme mottiltak mot en innbilt fiende.

Når Sverige og Finland nå nærmer seg medlemskap i NATO, vil Russland være "innringet" på en måte regimet ikke hadde regnet med. En kjapp "militærteknisk operasjon" med formål å innsette et russiskvennlig styre i Kyiv slo feil og har bare ført til sterkere motstandsvilje og -evne blant ukrainerne. Med vestlig militær bistand rykker de ukrainske styrkene østover. Den barbariske bombingen av sivil infrastruktur som veier, broer, jernbaner og strømforsyning blottlegger desperasjonen i Kreml.

Må flytte militære ressurser

Om ikke så lenge vil russerne måtte forsterke "forsvaret" av den lange grensen mot Finland. De må flytte militære ressurser som de egentlig trenger i Ukraina og innføre almen mobilisering, noe som blir svært upopulært i befolkningen. De kan ikke risikere at nordflåten med atomubåtene på Kola blir mer utsatt. De nordiske nabolandenes samlede kampflyflåte blir en potensiell trussel, det samme vil taktiske mellomdistanseraketter være.

For svenskene og finnene har gjort et klokt valg: De vil i prinsippet ikke pålegge seg forsvarsmessige begrensninger av noen art, slik Norge gjorde i 1949. Det betyr at de i teorien kan invitere NATO eller enkeltland som USA til å opprette militære baser på eget territorium også i fredstid, om de føler seg truet.

Norge må signalisere

Det behøver ikke skje med store fanfarer akkurat nå - Norge kan ad diplomatisk vei gi Putin-Russland et tydelig signal om at det samme blir tilfellet i Nord-Norge dersom Russland ad hybridkrigersk vei for eksempel saboterer olje- og gassanlegg inklusive rørledninger. Forhåndslagre og infrastruktur for mottak av allierte forsterkninger finnes allerede. Jeg regner med at planverket er "pusset opp" de siste månedene. Helst bør allierte styrker bli bedt om å komme allerede nå.

Stortingets utvidede forsvars- og utenrikskomite bør snarest innkalles for å bli orientert om muligheten og behovet for et slikt proaktivt trekk. Russerne har allerede ødelagt vennskaps- og samarbeidsmønsteret som vi naive nordmenn møysommelig har bygget opp gjennom årtier. Vi bør videre se nøyere på russiske fiskefartøyers adgang til norske havner. Norges tilbakeholdenhet og "alenegang" bryter solidaritetsmønsteret resten av Vest-Europa har pålagt seg selv. Russland har truet med å forkaste den nylig inngått fiskeriavtalen mellom våre to land om nye restriksjoner blir innført fra norsk side. Trusselen er tom - russiske fiskere kan ikke drive overfiske på bankene når de ikke har noe sted å ilandføre fangstene.

En avgjørende vinter

Heldigvis har vind og mildvær redusert behovet for bruk av gass til industri og forbrukere på Kontinentet nær oss hittil i høst. Gasslagrene holder over vinteren. Sabotasje kan ikke utelukkes, men årvåkenheten er tilsvarende høy i EU.

Mye går ikke Putins vei i disse dager. Det er bare indre og ytre press og trusler - og faren for opprør eller palassrevolusjon - som holder generalene tilbake fra ytterligere eskalering, og som kan få Putin til forhandlingsbordet med bønn om våpenhvile. Det siste bør han ikke få - ikke før alt ukrainsk territorium er gjenerobret.

Naiviteten lenge leve

To nrk.no-journalister har i dag offentliggjort en artikkel der intervjuobjekter uttrykker "bekymring for økt splittelse mellom russere og nordmenn". Ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet i Kirkenes, Guro Brandshaug, "vil ikke kutte vennskapsbånd med vanlige russere". Konkret dreier saken seg om hvorvidt kommunestyret bør si opp vennskapsavtalene med de to russiske byene Severomorsk (lukket by i Murmansk oblast, opprinnelig kalt Vajenga. I dag er byen det administrative hovedkvarteret for den russiske nordflåten) og det vesle tettstedet Petsjenga, eller rettere Petsamo (som russerne erobret fra Finland under annen verdenskrig).

Over hele landet har kommuner sagt opp sine såkalte vennskapsavtaler med Putin-Russland. Størst oppmerksomhet vakte det da Tromsø nylig sa opp sine avtaler med Murmansk, Arkhangelsk og Nadym. Vedtaket i kommunestyret der var enstemmig, og Ap-ordfører Gunnar Wilhelmsen sa han var glad for nettopp det. Avtalene gjelder "fra myndighet til myndighet", de har lite med "folk til folk" å gjøre. Vanlige russere er ikke involvert, selv om delegasjoner fra øst kan inneholde noe som skal minne om det.

Holdningskamp

Etter Putins uprovoserte angrepskrig mot det frie og demokratiske Ukraina 24. februar har holdningskampen blitt viktig. Problemet i Kirkenes og Øst-Finnmark er at det bor rundt 950 russere der, og så sent som i mars i år støttet flertallet av dem Putin og trodde faktisk på propaganda-narrativet formidlet gjennom Telegram og offisielle russiske statskanaler. De få russerne i Finnmark som demonstrerte mot Putins overfall på et naboland, ble hetset og mobbet av sine landsmenn, og også barna deres fikk unngjelde. Dette har NRK formidlet i tidligere artikler.

Det er jo mulig at noen Kirkenes-russere av yngre årgang har tatt til vettet de siste månedene etter hvert som den russiske krigføringen har tiltatt i brutalitet. Men fortsatt finnes alt for mange russere der oppe i nord som tviholder på Putins løgnaktige påstander om "militæroperasjonen for å avnazifisere Ukraina".

Valgår neste år

Vi skal selvfølgelig ta høyde for at Arbeiderpartiets ordførerkandidat ønsker å få stemmene fra flest mulig russere ved kommunevalget neste år. Som fastboende eller formelt norske statsborgere har de jo denne rettigheten ved lokalvalg. Men hennes standpunkt ser jeg på som uttrykk for himmelropende naivitet. Hun kan umulig ha fulgt med i forverringen av de ekte menneskelige relasjonene fra 1990-tallet under Jeltsin til Putins gradvise, men tydelige tilstramninger spesielt etter 2010. Foreninger, lag og klubber som er uavhengige av myndighetene (NGO`er) og som pleier forbindelser med vestlige land, blir kalt "utenlandske agenter" og konsekvent motarbeidet og undertrykt av myndighetene. 

Kontrasten er Høyres ordførerkandidat i Kirkenes, Magnus Mæland, som er helt klar på at kommunen bør kutte vennskapsavtalene med de russiske byene. Han mener det vil være full enighet i kommunestyret når saken skal behandles. "Det er Putins regime som skaper splittelse i verden, og det er Putin sitt regime som bryter folkeretten og menneskerettighetene. Det mener jeg vi må være tydeligere på", sier Mæland. Honnør til ham!

Hoster opp en fredsforsker

NRK-journalister ville ikke vært NRK-journalister om de ikke også hoster opp en fredsforsker fra PRIO, og en såkalt "vanlig kvinne i gata" i denne type artikler på nettet. Med Aps ordførerkandidat blir det da tre mot en i det prorussiske standpunktets favør. Argumentet de bruker er at det norske folk har ansvar for å "bevare vennskap med det russiske folk" og at vi ikke skal kutte vennskapsbånd med "vanlige russere". Vi må "unngå polarisering". Poenget er vel at vanlige russere selv har et ansvar for å ta stilling mot krigen, og det er deres forbannede plikt å kvitte seg med en brutal krigshisser og tyrann. Først da kan det oppstå normale forbindelser fra folk til folk. Nå er det holdningskampen som gjelder.

Og fredsforskeren? Han stiller seg tvilende til effekten på Putins regime at norske byer bryter sine vennskapsavtaler med russiske byer. "Disse avtalene er ofte folk-til-folk-samarbeid, og de bør man prøve å beholde". Det er nettopp det de ikke er. Etter Putins innstramninger er de fullstendig offisielle og  myndighetskontrollerte. At norskrussere har familie på den andre siden av grensen som de pleier forbindelse med, er en helt annen sak.

Tiden etter krigen

Et siste argument formidlet av NRK-journalistene er at vi må tenke på tiden "etter krigen", og at vi ikke kollektivt må fordømme russiske enkeltmennesker. Vel, Russland som nasjon har sterk støtte på hjemmebane. Det kommer av russernes imperialistiske herrefolk-holdninger, prentet inn gjennom mange hundre år. Russerne har aldri levd i et demokrati og har ikke gjennomgått noen renessanse eller opplysningstid. De er ganske enkelt ikke "som oss". Propagandaen i russiske lærebøker og medier oser av nasjonalisme og militarisme - under dekke av å forsvare fedrelandet. I Vesten er vi veldig opptatt av enkeltmennesker og noen miljøer som åpent sier seg uenig i Putins krig. De fleste holder kjeft, jatter med eller åpenlyst tror på løgnene og historieforfalskningene. Før russerne tar et oppgjør med sin tenkning og sine erobrer-tradisjoner - slik tyskerne gjorde etter 1945 - kan det ikke bli snakk om normale forbindelser.

Selv om det skulle være økonomisk fordelaktig for noen skipsverft og fiskemottak.

Dersom krigen skulle ende i våpenhvile og en form for fredsavtale, vil regimet i Russland slikke sine sår, ruste opp på nytt og komme fryktelig tilbake. Det må et dypt og langvarig nederlag til, og selvransakelse, før Vest-Europa kan puste sånn noenlunde lettet ut. Og da må regimet være styrtet, og Putin og hans oligark-mafiastat tilintetgjort én gang for alle. 

Det er krig nå, kamerat

Verden behøvde ikke vente lenge på Putins neste trekk etter angrepet på Krymbroen. Ny og forsterket terrorbombing av sivile mål i Kyiv og andre byer har igjen satt skrekk i befolkningen. Det er brudd på strømledningen mellom Sverige og Bornholm. Sabotasje? Russernes angrepskrig har fått et momentum som krever mye raskere og kontante svar fra NATO og europeiske statsledere - også norske myndigheter. Jeg antar at Forsvarssjefen allerede har lansert behovet for en forsterkning av beredskapen og/eller en delvis mobilisering ut over den mer symbolpregede utkallingen av HV-soldater. Soldatene er et synlig tegn på at regjeringen "gjør noe", men virker tiltakene på land og til sjøs avskrekkende på en fiende som har et stort arsenal av militære virkemidler og provokasjoner på tegnebrettet? 

Denne krigen har russerne forberedt lenge. De har kalkulert med sanksjoner, vestlig militærhjelp til Ukraina og stans i gassleveranser. De har "sovende agenter" og Spetsnaz-lignende celler klare for innsats i Vest-Europa. Sabotasjen mot det tyske jernbanenettet tyder på det. Vi må regne med at det allerede er plassert sprenglegemer over olje- og gassrørledninger i norsk økonomisk sone.

Behov for mobiliseringstiltak?

Mobilisering? Jeg var en gang med på en mobiliseringsøvelse i regjeringens beredskapssenter inne i "hullet i fjellet". En sammensatt gruppe fra sivilsamfunnet, og aktive yrkesoffiserer, dannet et regjeringskollegium. Et case av alvorlig karakter ble rullet opp - Norge sto foran et mulig militært angrep østfra. "Regjeringen" ble vekket fra dyp søvn og innkalt til krisemøte midt på natten. Tegnene på en planlagt russisk invasjon i nord var åpenbare. Hva gjør en regjering da? Flere detaljer gir jeg ikke, men én lærdom sto klinkende klar under debrief`en etterpå: De sivile var hele tiden "på hæla" i forhold til nødvendige beslutninger og tiltak, mens de yrkesmilitære forsto situasjonens alvor og foreslo en mobilisering av totalforsvaret langt tidligere.

Som sagt: Jeg tar for gitt at Forsvarssjefen har levert en opptrappingsplan for forsvarets beredskap og meldt behov for beslutninger for den aller nærmeste fremtid. Tiden er inne for å stress-teste viktige forsyningsbehov i en situasjon der landet skal settes på krigsfot.

Avskrekking

Angrepskrigen mot Ukraina angår hele Europa, hele NATO-alliansen. Putin og hans mafiastat er på defensiven og desperasjonen vokser. I en slik situasjon er ikke "beroligelse" et adekvat svar. Svaret er avskrekking. Her har Norge lite å stille opp med, om man ikke tilkaller forsterkninger. De bør helst være på plass om det skulle smelle for alvor.

Det er her norsk basepolitikk kommer inn. Tiden er inne for å ta en runde om den. Et varsel om endring av basepolitikken vil gjøre inntrykk på russerne, særlig fordi opprettelse av en alliert militærbase på norsk jord vil bli lokalisert ubehagelig nær Kola.

Baseerklæringen

Erklæringen ble som kjent avgitt 1. februar 1949, noen dager før Norge meldte seg inn i forsvarsalliansen NATO. "Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep."

Uthevingen er viktig. Dersom Russland gjør alvor av å sabotere infrastrukturen på havbunnen knyttet til norsk olje- og gassproduksjon, er tiden inne til å endre basepolitikken. Det er imidlertid om å gjøre at Norge gir dette kraftige signalet nå, ikke etter at sabotasje har funnet sted.

Å endre norsk basepolitikk vil være på linje med Finlands og Sveriges fundamentale skifte i sin nøytrale status. Det er ikke noe Norge ønsker å gjøre i utgangspunktet - på bakgrunn av Barentssamarbeidet og økonomiske interesser i Finnmark og Nord-Troms - men vil være et adekvat svar på provokasjoner og trusler.

Det er krig nå, kamerat.

Samhold og styrke vinner freden

Undertegnede har ikke kommentert Russlands angrepskrig mot Ukraina på en stund. Stort sett har krigen utviklet seg som forventet. Etter at ukrainske styrker klarte å avverge den innledende offensiven mot Kiev, og - med amerikanske langtrekkende missiler som hovedgrep - har gjenerobret territorium i den østlige delen av landet, er Putinregimet blitt påført alvorlige tap både militært og omdømmemessig, hjemme og ute. De latterlige, falske "folkeavstemningene i fire østlige ukrainske fylker er kun et fåfengt propagandashow, og mobiliseringen av 300.000 nye soldater til kanonføde viser bare hvor desperat toppsjiktet i Kreml er blitt.

Propagandamaskineriet til Putin er også begynt å slå sprekker. Menn i mobiliseringsalder flykter over grenseoverganger som er i ferd med å bli stengt både i øst og vest. De nyinnkalte soldatene vil neppe få den opplæringen eller den militære repetisjonen som kreves mot erfarne ukrainske krigere. Moralen til den russiske hæren må antas å være på et lavmål. Soldatene slåss hverken for familie, hus og hjem eller for høye idealer. Det korrupte og åpenbart ukristelige russiske presteskapet kneler for Putin og velsigner angrepskrigen mot nabolandet. Det er først og fremst rå, brutal makt som holder dette mafiasamfunnet sammen, men de fleste russere er så hjernevasket og så vant til å gi etter for makta at støtten til krigen fortsatt er sterk på overflaten.

Sabotasje mot rørledninger

Spesialenheten for undersjøiske operasjoner i Kaliningrad (Königsberg) har sprengt rørledningene Norstream 1 og 2 i Østersjøen. Også det er en desperat og dumdristig handling, for dermed har Putin gitt fra seg muligheten for eksport av gass til Vest-Europa med tilsvarende inntekter.

Russerne har selvsagt for lengst kartlagt alle havbunninstallasjoner knyttet til produksjon og eksport av olje og gass i norsk økonomisk sone. De er sårbare. Lite skal til for å sabotere også denne livsnerven til Vest-Europa. Det er bare ett språk Putin og hans militære ledelse forstår, og det er trusler om anslag mot egne kritiske installasjoner. Eller aksjoner mot beskyttelsessystemene rundt Kolabasen. Jeg vet ikke om norske marinejegere i dag har de kvalitetene de en gang hadde, men Norge bør nå aktivisere sitt potensial for hybridkrigføring langt mot nord. Et anslag mot hydrofoninstallasjoner på havbunnen nær Kola er så absolutt et aktuelt scenario. Mye tyder på at britene må gjøre denne jobben. Noe slikt ville sende et sterkt signal, for å si det på den måten.

Behov for mottiltak

Jeg har lenge vært forundret over at Norge og andre NATO-land ikke har satt inn egne ressurser for diverse former for cyberangrep: hacking, jamming og andre forstyrrelser i det russiske samfunnet. Om ikke våre egne trollfabrikker er operative, bør de så absolutt gis marsjordre nå. Også russerne er avhengig av at det digitaliserte samfunnet, internett og tilsvarende fungerer. Kraftproduksjon, kommunikasjon og transport, logistikk-knutepunkter og  vannforsyning er åpenbare objekter.

Selv om enkelte NATO- og EU-land sleper beina etter seg og ikke deltar i solidaritetstiltak og sanksjoner fullt ut, har det vestlige samholdet vist seg overraskende robust. Årsaken må ligge i de daglige krigs-reportasjene fra Ukraina. Bilder av sønderskutte hjem, drap på sivile og barbariet som avdekkes i gravene i gjenerobrede landsbyer og byer gjør inntrykk på opinionen, "folk flest". Dermed finner man seg i økonomisk tilstramning, høye kraftpriser og en negativ levestandarsutvikling. Vestlige, også norske, krigsreportere gjør en stor og risikofylt innsats. Også de som i mange år har gått på gummisåler overfor russiske myndigheter og maktapparat.

Vi ser nok tilløp til russisk-naive narrativer. Som når enkelte leserbrevforfattere og noen som opererer i sosiale medier, sutrer over at "vanlige russere" ikke får slippe inn i Norge som turister. Man prøver å konstruere et bilde av at Putin og hans maktapparat opererer fullstendig på egen hånd uten støtte fra "folket". Dessverre er det ikke slik. Enn så lenge.

Forsert opprustning

NATOs evne til å slå tilbake et fullskalaangrep fra Russland er til stede. Men hos oss selv i Norge er forsvar og beredskap alt for svakt i det aktuelle trusselbildet. Til tross for svimlende ekstrainntekter fra kraftsalg til Europa er den norske staten ikke villig til å satse på Forsvaret så det monner. Her bør både nåværende og tidligere regjeringer gå i seg selv.

Hva kan Norge og Norden gjøre for å avlaste det akutte presset på Ukraina? Det er å flytte militære ressurser nordover i retning av Kola og forsterke grenseforsvaret mellom Finland og Russland. Særlig er det viktig å ta i bruk de militære feltflyplassene i Finland og Sverige. Også norske kampfly burde i prinsippet forberede seg på å operere fra svensk og finsk territorium - som om våre nordiske naboland alt var NATO-medlemmer.

En "opprustning" i nord vil tvinge russerne til selv å forflytte militære kapasiteter nordover i stedet for å sette inn alt de har mot Ukraina. Det er også åpenbart at landet som er offer for en uprovosert angrepskrig, må få enda flere og topp moderne våpen som kan få virkning dypt inne på russernes banehalvdel i den pågående krigen.

Vil Putin bruke taktiske atomvåpen?

Mens russisk artilleri og missiler kverner byer, landsbyer og kornåkre i knas vestover i Donbass-fylkene og dreper titusener av ukrainere, er det skjedd store strategiske endringer i Nord-Europa. Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. De er nå formelt kandidatland, og vil i praksis bli gitt en tilnærmet paragraf 5-status selv om medlemskapet langt fra er traktatmessig bekreftet eller ratifisert av nasjonalforsamlingene i dagens medlemsland. Tyrkias Erdogan har utnyttet situasjonen diplomatisk mesterlig - det skal han ha. Den islamske diktatorspiren får utlevert PKK-terrorister som har gjemt seg i Sverige, og tar jeg ikke mye feil, har USA underhånden gitt klarsignal for tyrkisk kjøp av avanserte våpen.

Terrororganisasjonen PKK

Vi skal være oppmerksom på at PKKs kommunistiske terrorhær pluss sivile støttepartier (med litt ulike navn i Tyrkias nabostater), i flere tiår har vært en dødelig fare for sivile tyrkere øst og sør i landet. PKKs hærstyrker ønsker løsrivelse fra Tyrkia og nabostater for å opprette sitt eget land - "Kurdistan". I utgangspunktet er denne visjonen et legitimt mål. Men "bevegelsen" skyr ingen midler i denne kampen. En hær som ser seg ut sivile mål og unngår konfrontasjon med tyrkiske regulære styrker, er pr. definisjon terrorister - uansett hellige mål og påstått gode hensikter. PKKs virksomhet startet lenge før Erdogan og konservative muslimer overtok makten i NATOs flankeland. De har også slåss fysisk mot de demokratiske regjeringene før Erdogan.

På høy tid

Det var derfor på høy tid at Sverige ga etter for press og utleverer krigerske kurdere som har utnyttet naive svenskers humanitære tradisjoner og fått opphold i landet. Selvsagt må de mest aktive PKK-sympatisørene i landet stå til ansvar for sine handlinger. Den eneste forutsetningen svenskene kan gjøre gjeldende er at de utleverte terroristene ikke blir dømt til døden. Det sitter dessuten langt inne å overføre svenske statsborgere. Det er en juridisk nøtt, også grunnlovsmessig. Men på en eller annen måte vil et antall kurdiske ekstremister bli sendt til Tyrkia for å få sin dom der. Det vil Erdogan fremstille som en "seier" og bruke i valgkampen neste år for alt hva det er verdt.

Det står så mye på spill i det store geopolitiske bildet at Sverige (og delvis Finland) er tvunget til å gi sitt bidrag til en minnelig avtale - for i det hele tatt å bli NATO-medlemmer.

Det er helt som forventet at det kommunistiske Rødt, det sosialistiske SV og det litt tåketunge, men venstreradikaliserte MDG å protestere mot utleveringsavtalen. Spesielt Rødt som - ideologisk sett - i bunn og grunn er et søsterparti til PKK.

Langsiktige konsekvenser

Det er få kommentatorer som har forklart oss de langsiktige konsekvensene av de to nordiske landenes medlemskap i NATO. Men alle og enhver ser at Putin-Russland fra nå av må ta hensyn til den totalt endrede situasjonen på nordflanken i sin militærstrategiske planlegging. Grensen mot det tidligere nøytrale Finland er lang og vil kreve at store militære ressurser blir flyttet på. Russerne vet at finnene vil slåss, slik de gjorde i Vinterkrigen 1939-40. De vil i en militær konflikt være en enda vanskeligere motpart enn ukrainerne - som klarer seg overraskende godt mot den store overmakten.

Det er i NATOs og Norges interesse at forsvaret i nord styrkes vesentlig ved at en koordinert kraftsamling finner sted nærmere Kola-basene - på taktisk, militært skuddhold. Det vil ytterligere tvinge Putin-Russlands generaler til å bygge opp en sterkere forsvarsring rundt disse basene med strategiske atomstyrker. All opprustning i hele det europeiske NATO-området - og behovet for det er på overtid - tjener medlemmenes trygghet mot angrep østfra. En opprustningsspiral vil - som på Ronald Reagans tid - om relativt få år knekke Russlands økonomi: Putin vil ikke klare å kombinere egen opprustning med materiell levestandardsutvikling for den jevne russer. Det vil føre til almen misnøye og lavere oppslutning om landets "myndigheter". Mafia-staten vil med stor sannsynlighet bryte sammen.

Avskrekking, ikke beroligelse

En slik vestlig strategi må vektlegge avskrekking, ikke "beroligelse". Motmakt og avskrekking er det eneste språket Putin forstår, alt annet vil bli oppfattet som svakhet. Med "rolige" grenseområder mot Sverige og Finland vil russerne kunne bruke desto mer press, trusler og våpenmakt mot nære naboer som Ukraina, Georgia, Transnistria, Moldova, Estland, Latvia og Litauen.

Kombinert med medlemskap i NATO bør hverken svensker eller finner annonsere at de ikke vil tillate NATO- eller USA-kontrollerte militære baser på eget territorium. Den norske ensidige baseerklæringen har et forbehold om at slike baser kan bli opprettet dersom det er krig eller krig truer. Vi er nettopp nå inne i en tid der krig truer. Vinner Putin frem i Ukraina, vil han garantert ikke stoppe, bare ta en taktisk hvilepause.

Innledende feilvurdering

NATO-land og USA gjorde en feilvurdering de første ukene etter 24. februar da Russland startet angrepskrigen mot Ukraina. De sendte bare litt puslete artillerivogner, panserbeskyttende og panserbrytende våpen med kort rekkevidde. Hadde amerikanerne straks gjort forberedelser til å sende luftvernskjold (iron domes), langtrekkende artilleri og målsøkende missiler (4-7 mils rekkevidde) som våpenhjelp til de ukrainske forsvarsstyrkene, ville russerne vært ute av Donetsk og Luhansk nå. I stedet prøvde USA seg på den gamle og ubrukelige strategien "Flexible response" - som viste seg å være feil fremgangsmåte først og fremst i Vietnam. Er man i krig, eller hjelper andre til å krige, gjelder det å gå "all in" for å vinne. En Fleischer-strategi fremfor en Ruge-strategi for å ta et norsk eksempel fra 1940.

En desperat Putin?

Det overhengende spørsmålet akkurat nå er om Putin er i ferd med å bli så desperat at han leter etter en vei ut av sin egen initierte krig mot en nabostat. Han har allerede raslet med bruk av taktiske atomvåpen ved å "sette dem i beredskap". Den pinglete psykopaten, løgneren og historieforfalskeren opptrer ikke med påtvunget ro og trygghet for tiden, men kan fort gå inn i rollen som en snerrende kjøter trengt opp i et hjørne. Går han inn for bruk av "utenkelige" våpen, vil forhåpentligvis den innerste sirkelen rundt ham ha fått nok. 

Sanksjonene har opplagt rammet oligarkene, mafiabossene, hardt - både økonomisk og når det gjelder mulighet til å reise og feriere i vestlige land, og for ikke å snakke om å sende barna til prestisjetunge kostskoler og universiteter i utlandet. Kulturelt er landet blitt isolert, det samme gjelder idretten. Det tærer på selvbildet og selvtilliten. Stansen i tilførsel av vestlig teknologi er allerede begynt å bli et problem, for eksempel knyttet til oljeinstallasjoner, olje- og gassledninger og den store flåten av vestlig produserte passasjerfly.

Samhold gir styrke

Hittil har NATO og EU vist overraskende stor grad av styrke, samhold og enighet rundt strenge sanksjoner. Det er viktig at denne enigheten bevares. Sanksjoner, militær beredskap og energipolitikk må samkjøres slik at Europa blir uavhengig, eller langt mindre avhengig, av russisk olje og gass. Da svekkes Russlands økonomi og evne til å fortsette krigen mot Ukraina. Oljeeksporten finansierer krigen. Det blir en utholdenhetsprøve. De svakeste leddende i kjeden er den franske presidenten Macron og den tyske kansleren Stoltz. Macrons uttalelse om ikke å la Putin tape ansikt men gi ham en sjanse til retrett med ære, forteller mye om Macron selv og om fransk politikk - høst sannsynlig med økonomiske motiver. Stoltz er ikke lett å bli klok på, men han tenker vel på tyske velgeres beste, energipriser - og neste valg.

Her ligger Vestens innebygde svakhet: Vestlige land med demokrati, valg hvert fjerde eller femte år og politiske ledere som gjerne vil beholde flertallet og makten, blir lett kortsynte og egosentriske, mens den russiske ledelsen ikke behøver å bry seg om slikt - Putin kan bli sittende med makten i tiår fremover om alt slår til.

En krig som trekker ut

Krigen i Ukraina vil vare mye lenger enn mange så for seg i februar. Stillings- og forsvarskrigen ukrainerne utkjemper, avtvinger respekt og beundring. Hundrevis av soldater dør hver eneste dag, og sivile tap øker etter hvert som de russiske barbarene og sivilisasjonsknuserne bevisst og planmessig skyter på boligblokker, sykehus, skoler og barnehaver ved siden av infrastruktur som vannverk, avløpssystemer, broer og veier. En ren terrorstrategi.

Faren er at vestlige medier og politikere går trett av krigen og nyhetsoppslagene om Ukraina, og at andre hendelser og tilstander av innenrikspolitisk karakter får mer oppmerksomhet. Vi kan se klare tegn på denne trettheten allerede. Det er nøyaktig hva Putin og hans propagandaapparat ønsker og håper. I så måte var vår egen statsministers besøk i Ukraina nylig av stor verdi. Å se med egne øyne er alltid en øyenåpner og påminnelse om alvoret i situasjonen.

Behov for norsk styrket beredskap

Å innse dette alvoret, og ta konsekvensene av det, vil forhåpentligvis vende oppmerksomheten mot styrking av det norske nasjonale forsvaret. Mens Solbergregjeringen hadde 2024 som mål for å oppnå NATO-kravet om 2 prosent av nasjonalproduktet til forsvar av landet, er denne prosenten i ferd med å gå tilbake - for øyeblikket er den beregnet til 1,55 prosent. Det reduserte tallet kommer på toppen av prokuratorknepet som ble utført for et par år siden da Forsvarets pensjonsutgifter ble lagt inn i regnestykket. Spørsmålet er om storting og regjering er tøffe og kloke nok til å prioritere forsvarsbudsjettet.

Inni er vi ikke like

Mange av oss er oppvokst med barnesanger av den typen som Jo Tenfjord og Johan Øian gjorde berømt og populær for over 60 år siden, "Noen barn er brune" ("men det er utenpå, inni er vi like"). Sangene var også faste innslag i Barnetimen på 1950-tallet: Det var sanger og dikt som hadde til formål å "spre toleranse og positiv nysgjerrighet for fremmede kulturer og folkeslag". Alle mennesker, og særlig barn, var likeverdige, alle var like gode. Alt det ytre var fasade og ferniss, noe som kun var utenpå. De indre kvalitetene var det som telte, og de var likt fordelt over hele menneskeheten. Vi mennesker er da innerst inne snille og velmenende, sosiale, siviliserte, empatiske og forståelsesfulle, ikke sant? Og agerer tilsvarende?

Dette bildet av toleranse og aksept var paret med en utviklingsoptimisme, en gjenreisningsglede etter verdenskrigen og en holdning som først og fremst vektla løftet om "aldri mer krig". FN skulle styre oss mot en fredelig verden (den første generalsekretæren var til og med norsk), og menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper skulle spre seg som ringer i vannet og nå ut til den fjerneste avkrok.

Et grunnfalsk dogme

I dag vet vi at barnesangenes innhold og budskap var overoptimistisk, naivt, ja, i ytterste konsekvens grunnfalsk. Ondskapen eksisterer i verden, også inne i menneskenes sjel. Egoismen, selvhevdelsen, intoleransen og maktbegjæret finnes over alt - i varierende grad og mer eller mindre skjult bak tåkelagte budskap, grandiose løfter og fristende politiske programmer.

Mens den uprovoserte, blodige og bestialske angrepskrigen raser i Ukraina og Russlands ledere lyver hvert minutt hele døgnet rundt, er det ikke mulig for opplyste mennesker å akseptere de falske ordene og vendingene. Det gjør dessverre den overveiende delen av av den russiske befolkningen - også de som bor i Øst-Finnmark og som har andre nyhetskilder som motvekt. En forkvaklet nasjonalpatriotisme, et ønske om å føle seg stor, mektig og fryktet som nasjon overdøver evnen til sannhetssøken og selvransakelse. "Right or Wrong - My Country" har fått ny aktualitet. Flokkdyrets instinkter og følelser feier til side alle motforestillinger og all tvil.

Tiden er ikke inne til å "forstå", unnskylde og bortforklare. Det er behov for nøktern realisme og samling av alle gode krefter for å stå i mot ondskapen som eksisterer i verden, en kraftsamling rundt forsvar av demokrati, liberale verdier og menneskerettigheter - enkeltmenneskets frihet. Skal vi vinne freden i Europa, må krigen i Ukraina vinnes, nær sagt koste hva det koste vil. Hittil har Norge vært en av de desidert mest pinglete når det gjelder sanksjoner, våpenhjelp og økonomisk bistand. Det må regjering og stortingsflertall stå til rette for i ettertid.

Strengere krav

Vi bør også, slik jeg ser det, stille strengere krav i bistandspolitikken overfor land under utvikling, som det heter. I mange tilfelle er tilstanden i utviklingslandene slik at den tenner medynk og sympati, noe som fører til et ønske om å hjelpe. En gang het det "hjelp til selvhjelp". Men hvordan er det gått? Det er  her det som er "inni oss" av menneskelige kvaliteter kommer inn. Hvordan påvirker tanker og forestillinger, tradisjoner og holdninger evnen til forbedringer og fremskritt? Skal enhver kultur, enhver tro, alle typer fordommer og tabuer få leve videre i en verden som skriker etter realisme, rasjonalitet og en naturvitenskapelig holdning? Hvor mye skyldes fattigdommen i verden menneskenes manglende evne og vilje til å ta et oppgjør med fortidens religiøse og tradisjonelle forestillinger? Hvor mye bunner i reformvegring?

La meg ta ett konkret eksempel: En av de aller viktigste årsakene til den høye norske materielle levestandarden, er høy produktivitet. I korthet betyr det at vi bruker færre tidsenheter pr. utført stykke arbeid. Vi produserer flere varer og tjenester for hver time enn nordmenn gjorde i det gamle bondesamfunnet. Mekanisering, industrialisering og dagens digitalisering gjør at vi kan la maskinene og robotene ta de tunge løftene. De arbeider dessuten raskere. Vi har også satset på skole og utdanning, forskning og vitenskap. Vi har vært nysgjerrige og vitebegjærlige og har ikke latt oss stanse av religiøse dogmer eller utdaterte doktriner.

Kvinnene i arbeidslivet

Én faktor er fremfor alt altfor underkommunisert: Vi har høy sysselsetting utenfor hjemmet ved at halvparten av befolkningen - kvinnene - ikke er såkalt hjemmearbeidende, men er ute i samfunnet i inntektsgivende arbeid. Det har gitt et solid løft i levestandard og ført til et mer likeverdig og meningsfylt liv. Kvinner i arbeid gir økt produktivitet, og dermed høyere inntekt i husholdningene.

I andre verdensdeler er situasjonen fortsatt den at kvinner er nødvendige som arbeidskraft innenfor familiens arbeidssfære, spesielt i landbruket. Alt for mange barn fører til et kappløp mellom behov for mer av det daglige brød og for mange munner å mette.

Hva er så situasjonen i mange av de landene Norge gir bistand til? Der finner vi religiøse regler og nedarvede holdninger som holder kvinner bundet til "hjemmet", holder dem borte fra skole og utdannelse, borte fra jobber i det inntektsgivende arbeidslivet. Dagens tragiske situasjon i Afghanistan er et ekstremt eksempel, men vi finner grader og nyanser av det samme i svært mange andre land, ikke minst i den muslimske verden. 

Det er klart at dette får følger for produktiviteten i samfunnet i stort. Situasjonen i muslimske, men også andre land varierer sterkt i så måte, men en fellesnevner er lavere produktivitet fordi religiøse bøker og myndigheter ikke tillater full og likeverdig bruk av kvinners arbeidslyst og skapertrang. De blir holdt nede, holdt tilbake. Mange yrker er stengt for dem. De får ikke brukt sine evner og anlegg. De finnes ikke i sysselsettingsstatistikken og bidrar dermed ikke til "nasjonalproduktet".

Respekt og toleranse er bra, men...

Vi er lært opp til å respektere andres livssyn og religion, vi blir fortalt at toleranse skal trumfe alt. Det er "stygt" å sette spørsmålstegn ved andre folkeslags kulturelle holdninger og praksis. Det er ikke hovedsaken her. Selvsagt skal vi respektere andres valg. Men: Når andre nasjoner på denne måten har gjort sine valg og ikke tar i bruk samfunnets samlede ressurser, dvs. den kvinnelige arbeidskraften: Skal de da uten videre få bistand som kompenserer for religiøse og kulturelle holdninger som opplagt er en hemsko, et hinder for bedre helse, bedre skole og bedre levestandard?

Dersom et muslimsk samfunn velger å ikke ta i bruk kvinners arbeidskraft utenfor hjemmet, da har de gjort et valg. De har på en måte ikke ønsket høyere produktivitet, som er en sentral årsak til økt levestandard - og frihet fra sult og underernæring.

Det logiske ville være å stille reformkrav i sammenheng med norsk bistandspolitikk: Gi kvinner full adgang til arbeidslivet utenfor hjemmet som motytelse til bistand.

Unntak for krig og hungersnød

Her finnes flere nyanser, og bildet må selvsagt justeres ut fra den faktiske tilstanden på stedet: Land som er rammet av krig eller borgerkrig, eller som er lammet av tørkekatastrofer og andre naturfenomener, har mer enn nok med å overleve. Der bør norsk bistand være generøs og humanitært motivert. Men ser vi oss om, finnes det minst 20 islamske stater, mange med sharialover og religionsstyrt undertrykkelse av kvinner. Den muslimske verden utgjør noe sånt som 1,6 milliarder mennesker. Så lenge myndigheter og enkeltmennesker ikke vil "forandre seg", men tviholder på irrasjonelle lover og regler ut fra religion, så er det deres valg. Da må de imidlertid også bære konsekvensene av valgene.

Norge kan ikke hjelpe hele verden. Noen, helst alle, må også gjøre sitt ytterste for å hjelpe seg selv.