torsdag 14. oktober 2021

Blodbadet på Kongsberg

 Nok en gang er Norge rystet av en grusom drapshendelse som har sjokkert mennesker over hele landet, og spesielt i Kongsberg der udåden skjedde. Onsdag kveld 13. oktober ble fem tilfeldige mennesker drept og tre skadet i noe som politiet selv og PST sier "fremstår som et terrorangrep". Gjerningsmannen ble etter en halvtime pågrepet og satt i arrest. Men forløpet før arrestasjonen er egnet til undring. Kunne drapene vært unngått?

Det er nemlig flere sider ved politiets reaksjon og handlinger det kan settes spørsmålstegn ved og som krever svar: Varsling og beredskap, reaksjonstid og polititjenestemenns håndtering av en slik situasjon er beskrevet i instruk. Ikke minst det siste. De første presseuttalelsene var vage og tilslørende. Politiets talspersoner var ytterst sparsomme med opplysninger og opptrådte til dels avvisende. Det er forståelig når etterforskning pågår og man ikke har det fulle overblikket og ikke kjenner alle detaljer.

Pressen tok ansvar

Dermed måtte pressen selv ta ansvaret, og det må bare konstateres at journalistene gjorde en formidabel innsats for å gi almenheten opplysninger den har krav på. Hele veien det første døgnet har mediene ligget et hestehode foran politiet og de offisielle uttalelsene. De har skaffet frem opplysninger om gjerningsmannen som ikke er bestridt.

Et video-opptak fra sosiale medier fortalte historien politiet og PST ikke ville offentliggjøre: Den 37-årige gjerningsmannen var kjent i lokalmiljøet, kjent av Politiets Sikkerhetstjeneste, som både hadde vært i kontakt med ham og "satt i gang tiltak" etter 2017, kanskje før det også. I en truende video-selfie for fire år siden, kom 37-åringen med trusler, og han er erklærte seg som konvertitt, at han var blitt muslim. Det ble varslet på ham. Han kunne være en fare for sine medmennesker.

Unngå stigmatisering

Grunnen til at politi og enkelte medier holdt tilbake akkurat denne siste opplysningen så lenge som mulig, er åpenbar: Man ville ikke trekke forhastede konklusjoner, og ikke bidra til stigmatisering av landets muslimske befolkning. Det kunne i sin tur føre til hatreaksjoner, ja, til og med vold, fra ekstreme miljøer. En av dem som innledningsvis unnlot å fortelle almenheten om den "muslimske" dimensjonen, var NRKs kriminalreporter Olav Rønneberg.

Det var en klok beslutning av Rønneberg. I dette tilfellet var drapsmannens motiver uklare. Var og er han en person først og fremst i psykisk ubalanse, eller dreier det seg om religiøs overbevisning? Svaret vil komme for en dag etter hvert som etterforskningen avdekker hele bildet og avhørene gjennomføres. "Muslimtesten" vil være enkel: Kan han noe om Islam og Profetens historie? Kan han noen koranvers utenat? Har han oppsøkt moskeer, snakket med en imam? Det siste ble i løpet av kvelden og natten besvart med ja. Men det virker ikke som han har hatt kontakt med islamske terrorororganisasjoner eller nettverk. Vil politiet finne den norske utgaven av Koranen under husundersøkelser?

Antagelig utilregnelig

Selv tror jeg - inntil det motsatte er bevist - at dette dreier seg om en syk person, en med varig svekkede sjelsevner, en som muligens var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. En som besitter et enormt sinne som måtte få utløsning. Han har vært oppfattet som truende av omgivelsene, hele hans fremtoning tydet  på at noe var galt.

Noen reaksjoner på hendelsen er "typisk norsk": Samfunnet har ikke gjort nok, ikke fanget ham opp, ikke"sett ham". Samfunnet har skylda. Dermed pulveriseres det personlige ansvaret. Det er alltid en finger på avtrekkeren. Et menneske er ansvarlig for å trekke av eller la være.

Politiaksjon etter boka?

Så tilbake til politiets reaksjon: Varslingen til nødetatene skjedde rundt kl. 18.13. En politimann i sivil (ikke på jobb)  inne i Coop-butikken der det hele startet og som selv ble skadeskutt, forsøkte å advare andre før han tenkte på egen skade og eget liv. Det tok bare fem minutter før bevæpnet politi kom til stede. De to tjenestemennene blir beskutt, og i stedet for å skyte gjerningsmannen ("kom ikke i skuddposisjon")  trakk de seg tilbake, etter det jeg forstår for å skaffe seg selv verneutstyr (skuddsikre vester, skjold og hjelmer).. Noen som tenkte på å sikre andre utganger enn butikkens hovedinngang? En tredje politimann kommer til - med verneutstyr. Da er det for sent, gjerningsmannen har kommet seg unna. De fem drapene finner sted. 

Sak for spesialenheten

Hendelsesforløpet er en soleklar sak for politiets spesialenhet for interne politisaker. Det ville være forferdelig om konklusjonen blir at drapene kunne vært unngått om de to politifolkene hadde gått til aksjon der og da med de våpen de hadde skaffet seg eller sikret fluktveier. Det kan selvfølgelig tenkes at det dreide seg om elektrosjokkvåpen, ikke skytevåpen med ammunisjon. Bare med det siste kunnet man ha avvæpnet og uskadeliggjort morderen.

Sånn ser problemstillingen ut for øyeblikket, på det kunnskapsgrunnlaget vi har per nå: Tenkte politifolkene først og fremst på egen sikkerhet fremfor å beskytte mulige uskyldige ofre?

Jeg håper jeg tar feil i den siste antydningen.

søndag 10. oktober 2021

Reverserings-regjeringen

Fra lekkasjer, programformuleringer og kjente "hjertesaker" hos de kommende to regjeringspartiene Ap og Sp, vet vi nå litt mer om hvilken politikk en Støre-regjering vil føre. Vi har lite godt i vente. Dette blir en "reverserings-regjering" som vil bli historisk beryktet for å ha fjernet flere av Solbergregjeringens nødvendige og fremtidsrettede moderniseringsreformer. Høyst sannsynlig vil ordet "modernisering" bli fjernet fra navnet på Kommunaldepartementet. Å beholde navnet vil rett og slett være pinlig.

En lang rekke reformer og moderniseringstiltak blir tilbakestilt: Politireformen, domstolreformen, kommune- og regionreformen, viktige helsereformer, universitets- og høyskolereformen, vei- og jernbanereformen, privatskolereformen... Listen er lang og urovekkende.

Det nasjonalkonservative Senterpartiet

Mye av reverseringen er knyttet til det nasjonalkonservative Senterpartiets krav til regjeringsplattform. "Forandring" er et fyord mange steder i distrikts- og bygde-Norge. Der vil man helst ha det slik det var før. Det var  derfor populisten Trygve Slagsvold Vedum gjorde det så godt i stortingsvalget. 

For Støre er det viktig å komme fagbevegelsen i møte: Vekk med midlertidige ansettelser, vekk med jernbanereformen, vekk med veiselskapet Nye Veier, ideen om søndagsåpne butikker låses nede i en skuff. Nærværskrav i skolen og kompetansekrav til lærerne blir vraket, sammen med firerkravet til lærerstudenter. Sannsynligvis vil man forsøke å droppe karakterer, eksamen og tester på hva elevene kan. Da trives de jo sosialt og lærer så mye mere. Lærerne vil juble over en enklere og mindre stressende hverdag.

EØS-avtalen "utredes"

Sentrale forbund i LO vil enten rokke ved eller si opp EØS-avtalen. Saken skal "utredes". Næringsutvikling blir ikke lenger overlatt til næringslivet selv, nei, nå skal stat og kommune plukke ut fremtidige "vinnere" og sørge for en virkelig bærekraftig industri- og næringsutvikling.

I tillegg sørget Senterpartiet for at forsvarsplanen med innebygde reformer ikke ble vedtatt som et forlik i Stortinget, men trakk seg fra hele greia. For sistnevnte - forsvarsplanen - kan vi de neste fire årene vente en skarp u-sving i forhold til dagens struktur, investeringer og kraftsamling: For Senterpartiet er det viktig å "spre" forsvaret rundt om i by og bygd slik at distriktskommunene får nytte av nærvær, jobber, bosetning og vareleveranser. Forsvaret er like mye distriktspolitikk som nasjonal beredskap. Vi får en ny vektlegging av Heimevernet. De kan jo bli satt til å forsvare viktige objekter som eksisterende og nyopprettede lensmannskontorer. Det blir neppe innkjøp av så mange F-35 kampfly (52) som tidligere planer og vedtak har lagt opp til. De blir "vekslet inn" i andre prioriterte oppgaver. Befalsorganisasjonene vil juble.

Andøya reverseres

Beslutningen om Andøya flystasjon med de maritime overvåkningsflyene, som Stortinget i 2016 vedtok skulle nedlegges når nye overvåkningsfly er faset inn på Evenes, blir høyst sannsynlig reversert. En flaggsak for Senterpartiet. Distriktspolitikk. Det blir en svært dyr kuvending etter alt som er investert på Evenes, men desto mer populært for Andøya kommunes 5.000 innbyggere.

Hva kan vi vente av mer? At skatte- og avgiftsnivået vil bli økt, er hevet over tvil. Det var jo et usedvanlig sentralt valgløfte i valgkampen. Det er kanskje ikke så mange som bryr seg om skatteøkningen for "de rike", for det er så relativt få av dem, ikke sant? Folk flest, ja, "vanlige folk", bør imidlertid være  oppmerksom på det som kommer av høyere eiendomsskatt. Stortingets vedtak om å sette et tak på skatten, vil garantert bli reversert. Da kan bygdepolitikerne slippe å husholdere bedre med pengene, spare og kutte.

Kamp mot det private

Generelt kan vi vente en tøffere holdning mot private skoler, private barnehaver, private velferdstilbydere, private sykehus. Nye profilskoler på ungdoms- og videregående trinn vil bli forbudt. Valgfriheten pasienter har hatt under Solbergregjeringen, vil bli innskrenket. Helseforetakene vil kreve full kontroll over helseressursene og kun gjøre avtaler med private sykehus når deres egen kapasitet er fylt til bristepunktet. Helfo-avtalene med private tilbydere skrinlegges.

Det blir spennende å se hvor en Ap- og Sp-regjering kommer til å  hente pengene fra. Etter at de midlertidige corona-bevilgningene er avviklet og bruken av Oljefondet skal krype ned til tre-prosentstreken og under, vil Støre få store problemer med å oppfylle grandiose valgløfter, samlet under hatten "nå er det vanlige folks tur". Vi kjenner til noen av løftene: Mat i skolen, gratis tannhelse, gratis SFO, og selvfølgelig økning i velferdsytelser, mer til kultur og idrett, uhjelp og helse, pensjoner og en lang rekke andre gode formål. 

Om kort tid , la oss si foran lokalvalget i 2023, vil "vanlige folk" kunne gjøre opp status: Var det egentlig så ille under Erna Solberg?



lørdag 2. oktober 2021

Stram opp portvokterne!

 "En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet".

Slik lyder innledningen til Redaktørplakaten, først vedtatt i 1953, sist revidert i 2019. I journalistenes Vær Varsom-plakat finner vi avsnitt som penser inn på samme tema. Merk siste setning: "det som tjener samfunnet".

Vanlige lesere av aviser og digitale medier utgitt av mediehus burde av og til måle hva de blir tilbudt av redaksjonelle artikler og bilder, opp mot de høyverdige og høytidelige formuleringene i disse plakatene. Jeg er redd de vil møte en del eksempler på om ikke eklatante brudd, så iallfall tilfeller farlig nær grensen.

Hva skal slippe gjennom?

La oss vende perspektivet noen relativt få år bakover i tid, en tid da redaktører og journalister hadde en rolle som portvoktere - det vil si "screene", vurdere kritisk og reflektere over viktigheten av det foreliggende eller tilbudte redaksjonelle stoffet. Et mediehus får et utall henvendelser og tips, innkurven er overfylt, ja, den kan vokse til taket om ikke noe fortløpende blir lagt i "basuraen" - søplebøtta. Ikke alt skal slippe inn, få adgang gjennom porten.

Så den primære, innledende oppgaven for en redaktør er å vurdere om stoffet som er på vei inn, er viktig nok, relevant nok, interessant nok, til å bli tilbudt leserne (lytterne, seerne) - at det som offentliggjøres "tjener samfunnet".

En annerledes hverdag

Det er ingen tvil i min sjel om at vurderingene (eller vurderingsevnen) er helt annerledes enn for bare få år siden. Andre hensyn og trykkrefter endrer utfallet av en tankeprosess knyttet til portvokterens rolle og  funksjon. Til alle tider har selvsagt det kommersielle trykket konkurrert om adgangen gjennom porten. En avis, en radiokanal, et fjernsynshus er en bedrift, må ha et økonomisk grunnlag og må gå med overskudd. Det er ikke bare markedet, annonsører og abonnenter, som avgjør dette - heldigvis. I Norge får "pressen" samlet 370 millioner kroner fra staten og stortinget i 2021. Støtten skal gi variasjon og mangfold i presse-Norge og motvirke avisdød. Det burde vel avdempe noe av trykket fra de kommersielle aktørene?

De siste årene har nok nedgangen i annonser vært et enda større problem enn tidligere: De tekniske operatørene bak sosiale medier har stukket av med halve annonseinntektene og tvunget mediehusene til å spare, innskrenke staben og digitalisere for livet. Det har gitt gode resultater. Men under den smertefulle prosessen er det åpenbart at selve journalistikken har endret seg. Journalistene skriver annerledes og velger andre stoffområder og andre presentasjonsformer - sikkert med ikke bare ryggstøtte men også marsjordre fra ansvarlig redaktør.

"Innholdsutvikling"

I mediekonsernene er det også oppstått et betydelig press om andre prioriteringer fra konsernledelse og "innholdsutviklere". Lokalavisredaktører blir tvunget til å velge stoff som best karakteriseres som  "tomme kalorier" - lettvint stoff, personfokusert stoff, artikler som vekker og appellerer til følelser, til opplevelse, til engasjement. Mye av den saklige informasjonen blir skjøvet til side - det er for kjedelig, har ikke appell nok. "Ukebladstoffet" har fått forrang fremfor orienterende stoff, stoff som maner til refleksjon og ettertanke. Mange av oppslag er heller ikke ekte lokalstoff lenger, men produsert av kolleger i regionen, eller til og med i andre landsdeler.

Som jeg har skrevet før: Mye sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" renner inn gjennom porten, villere og våtere for hver uke, om man skal låne et uttrykk fra klimadebatten. 

Viktig og relevant?

Det spørres tilsynelatende ikke lenger om innholdet i en artikkel er viktig, relevant eller representativ, men om den gjør at kaffen settes i vrangstrupen, at mottagerne der ute blir sinte, lei seg, oppglødd eller urolige. Det er grunn til å spørre: Bidrar oppslagene til at lokalsamfunnet fungerer bedre, at folk og folkevalgte samarbeider bedre, at lokalpatriotismen blomstrer og får en ny vitamininnsprøytning? "Det som tjener samfunnet".

En helt grunnleggende regel i tittelsetting, overskriften over en artikkel, er at den ikke skal gå lenger enn det er dekning for i stoffet. I avisenes løpende digitale utgaver, de som oppdateres så godt som hele døgnet, er det helt andre regler som nå gjelder for journalistene: - Skriv for alle del ikke slik at leserne får et varsel, en antydning om hva saken gjelder, slik at vedkommende kan velge å interessere seg for emnet, eller la være. Nei, bakgrunnen for dagens titler og ingresser er å holde leserne mest mulig i uvisse, men likevel så interessert at de leser litt videre - inntil man blir sittende med tunga ut av vinduet og føler seg lurt. Å, ja, var det dette det dreide seg om?

Skal lure leserne

 Det sentrale i tittelsetting for tiden er å manipulere leserne til å lese så lenge at det blir "klikk" av det - en registrering av en tilsynelatende interesse for temaet, og hvor lenge interessen varer. Så kan man deretter forsøke lokke til seg flere annonsører med grunnlag i statistikken. Til annonsørene: Dere blir lurt! Mange lesere hadde egentlig ikke tenkt å sette seg inn i dette temaet, lese stoffet, men ble "smurt" til å holde blikket lengst mulig rettet mot det. Med frustrasjon og irritasjon som resultat.

Mediekonsernene vet utmerket godt hvilke psykologiske mekanismer og prosesser som trigger leseres interesse. Dette dreier seg om kamp om oppmerksomhet, og ligger milevidt fra journalistikkens kjerne og redaktørplakatens manende appell. 

onsdag 29. september 2021

Politikk er vilje til makt

Sosialistisk Venstreparti trekker seg fra sonderinger og forhandlinger om å danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Bruddet kom ikke helt overraskende, men tidligere enn mange hadde forestilt seg.

En kompromissløs Sp-leder tok altså første stikk og har tilsynelatende fått det resultatet han gjennom hele valgkampen har kjempet for: En topartiregjering med Arbeiderpartiet. Senterpartiet er et borgerlig, sentrumsorientert distriktsparti, som bare for noen tiår siden gjerne regjerte sammen med Høyre og "sentrum". Hvis bøndene fikk det som de ville. Vedums parti er også realistisk nok til å innse at skal bygdene og bøndene få de subsidiene de ønsker (eller "ressursoverføringer"), må det oljeinntekter til - i lang tid fremover. Det innebærer også utdeling av nye letelisenser, både i "modne" og "umodne" letesektorer og -felt.

La oljeindustrien leve

Det er nok å se på spredningen og den geografiske fordelingen av oljebaser, skipsverft og leverandørindustri for å innse at kystbefolkningen så vel som industristeder i andre landsdeler er avhengig ikke bare av oppdrag, men også kompetansen som oljesektoren forvalter. Dannelsen av en Ap-Sp-regjering vil gjøre at flere hundre tusen arbeidstagere vil puste lettet ut. Deres jobber og fremtid vil være sikret for lang tid fremover.

Resultatet av stortingsvalget var selvsagt en skuffelse for dem som ønsket at Solbergregjeringen skulle fortsette i fire nye år. På den annen side ga valget flere lyspunkter: Først og fremst at MDG kom under sperregrensen og får langt svakere innflytelse på retningsvalg og virkemidler i miljø- og klimapolitikken enn svært mange trodde.

Romantikerne tapte

I motsetning til flere av sine søsterpartier i andre land, er det norske MDG mye mer en kvasireligiøs sekt av idealister og svermere som ikke forstår at miljø- og klimautfordringer må løses gjennom folkelig appell og støtte, ikke med utsagn som det famøse "Jeg elsker bomringer". Belastningen på hverdagsmenneskene blir alt for stor med de ekstreme virkemidlene partiet mener er nødvendig å benytte.

Hva med meningsmålinger, da? Er ikke de fleste av oss opptatt av en klimapolitikk "som virker"? Var ikke klima valgkampens viktigste tema for velgerne der ute? Nei, da det kom til stykket og en stemme skulle legges i valgurnen, viste det seg at de aller fleste blant "vanlige folk" var mer opptatt av personlige behov, en jobb å gå til, trygge barnehaver, en god skole med kompetente lærere, et godt helsevesen, et høyt velferdsnivå, en mulighet for å bruke privatbil, og adgang til feriemål mdg`ere har stigmatisert og motarbeidet i årevis. Folk vil ha frihet til å ta personlige valg, velge fritt hva man vil bruke fritiden til, mulighet for å oppsøke spennende reisemål - selv med fly. Det går ikke med sykling og føtter.

Støre vil møte motbør

En topartiregjering i mindretall vil møte utfordringer i megaklassen. I stedet for å fordele statsråder, statssekretærer og en hær av rådgivere fordelt på tre partier, må to partier måtte stille med et større, men samtidig kompetent mannskap. Det er ikke sikkert det vil gå så bra. En ting er formell kompetanse, noe ganske annet er politisk erfaring og styringsevne i departementer og direktorater, samordning, samarbeids- og kompromissvilje. Støres regjering er dømt til å begå feil og bommerter, som mediene nok vil hausse opp. Det er de forpliktet til, både presseetisk og på bakgrunn av det hardkjøret de har utsatt den avgående regjeringen for.

For de borgerlige partiene må marsjordren være klar: Gå inn i rollen som en strikt og fast opposisjon som ikke gir ved dørene, ikke gir Ap/Sp-regjeringen arbeidsro, og som ikke går med på en eneste reversering av noen av Solbergregjeringens reformer og moderniseringstiltak. La regjeringen og venstresiden ta ansvaret for å rygge inn i fremtiden.

fredag 24. september 2021

For mye snillisme

Det norske samfunnet går mer eller mindre tilbake til "normaltilstand" fra lørdag 25. september 2021, og verden gleder seg. Solbergregjeringen har fått mange vel fortjente godord for innsatsen, ledelsen og håndteringen av pandemien, også fra politiske motstandere. Det er vanskelig å se for seg en annen ledelse som kunne klart håndteringen bedre enn nåværende statsminister, helseminister og fagmyndigheter. 

Utfordringene har vært formidable: Innledningsvis svikt i helseberedskap, mangel på smittevernutstyr i starten, krangel om karantenepolitikk (kfr. debatten om isolasjon på landets 400.000 hytter ved påsketider i fjor), mangel på vaksine. Kommuner i distrikts-Norge som ville isolere seg fra utenbygds innbyggere, hetsingen av "søringer", all verdens vikarierende argumenter for å beskytte egne bygder. For ikke å snakke om de katastrofale følgene for deler av landets økonomi, arbeidsplasser, kultur- og idrettsliv. Livsverk lagt i grus, drømmer knust, inntektsbortfall helt til fattigdomsgrensen.

Stor belastning i et lite land

Facit så langt er mer enn 185.000 smittede personer, 5.161 innlagte på sykehus hvorav nær 1.000 på intensivavdelinger, 850 døde av Chinaviruset Covid-19. Det er en uhyggelig statistikk i et lite land med 5,4 millioner innbyggere. Mange har vært utsatt for formidable belastninger, ikke så rent få har lidd under eller fått forsterket psykiske lidelser. Ettervirkningene av de siste har vi ikke full oversikt over, delvis fordi profesjonsgrupper har en tendens til å overdrive når mennesker ikke bare er pasienter og klienter, men også "kunder".

Mange yrkesgrupper fortjener takk og anerkjennelse, ros og respekt. Det er unødvendig å ramse dem opp - alle forstår at helsepersonell og alle som har holdt samfunnet i gang uansett egen risiko under en pandemi, har vært nøkkelen til en tross alt lykkelig utgang. Jeg tenker ikke minst på alle i transportnæringen som har holdt vareflyten i gang, sørget for mat, klær og tak over hodet her opp ved Europas iskant vinterstid.

For mange sviktet

Men når vi skal oppsummere, kan vi likevel ikke komme utenom svake punkter, svikt i holdninger og oppførsel. Ikke for å henge ut i utrengsmål, men slå fast erfaringer som kan komme til nytte i neste pandemi, under neste krise.

For det første vet vi nå at store deler av ungdommen sviktet. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at de utgjorde et problem for andre: Russ som insisterte på å feire avslutningen på videregående opplæring med sanseløs utagering - i tilfluktsrom, i bortgjemte leiligheter og på samlingssteder utendørs. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at smitten spredte seg mer enn nødvendig. Studenter som feiret innledningen til "voksne" studier med fyll og fest og tett samvær i fadderuker (som selvsagt burde vært avlyst). Det er nok å se på smitteutbruddene i landets høyskole- og universitetsbyer. 

Vi hadde grupper av "unge voksne" som ga blaffen i smittevernregler både privat og på utesteder der alkohol svekket vurderingsevnen med hensyn til avstander og sosial kontakt.

Et trist hovedfaktum

Noe av det mest påfallende var likevel den store overvekten blant de smittede, de syke og døde som hadde opphav i etniske minoriteter, spesielt i Oslos østlige og sørlige bydeler, grundig og fortjenstfullt dokumentert av blant andre Aftenposten. Det viste seg etter hvert at fattigdom og trangboddhet ikke ga den fulle forklaringen. Noen spekulerte i genetiske forhold, andre pekte klart og tydelig ut kulturelle særtrekk med blant annet hyppige utenlandsopphold og storfamiliesamlinger som forklaring.

Det nytter ikke å rope "stigmatisering", "stigmatisering" i denne sammenheng, advare mot at noen ville komme til å føle "skam" over denne påpekningen. Fakta er fakta, i dette tilfellet lyver ikke statistikken. Det dreier seg om kjensgjerninger vi bør huske når nye pandemilignende tilstander oppstår.

Det er blant annet ikke sant at språkproblemer hadde hovedskylden for den relativt store smitten, innleggelsene og dødsfallene i innvandrerbefolkningen. Corona-informasjonen ble utgitt på nesten 50 ulike språk, og opplyste representanter for minoritetene gikk på hjemmebesøk der analfabetismen rådet. Det ble opplyst om farene i moskeer. "Ikke vant til å ha tillit til myndigheter"? Vel, så er de ikke blitt norske nok.

Ja, vi hadde noen kristne minoriteter også som ikke brydde seg om smittevernråd i trange gudshus, og fikk svi for det.

Vaksinemotstanderne

Men det som har forsinket åpningen av samfunnet etter at vaksinen nærmest ble alment tilgjengelig, og som fortsatt utgjør en fare for resten av samfunnet, er vaksinemotstanden. Motstanderne kan ha hvilken som helst begrunnelse for meg - hovedpoenget er at om de ikke tar til fornuft, og stiller seg i den siste vaksinekøen, så bør de presses til det. Enten ved at de ikke får tilgang til de samme godene og reisene som de vaksinerte, eller at arbeidsgivere sier klart ifra at jobben deres er avhengig av de få stikkene det er snakk om.

De som lider av konspirasjonsfantasier, gidder jeg ikke kommentere.

Det er blant annet hårreisende, slik vi er blitt informert om de siste dagene, at noen helsearbeidere på norske sykehus og andre helseinstitusjoner nekter å la seg vaksinere. Jeg unntar spesielle medisinske tilfelle, selvsagt. For alle andre bør man gjøre som den franske presidenten Macron - permittere helsepersonell som nekter å la seg vaksinere (i Frankrike uten lønn). Det samme bør gjelde personer som jobber i for eksempel kollektivtrafikken, dagligvarehandelen og på alle arbeidsplasser ellers som fronter mot publikum. Selvsagt skal en arbeidsgiver kunne spørre ansatte - også under jobbintervjuer - om vedkommende er vaksinert er villig til å vaksinere seg.

For mye snillisme

Her er vi alt for "snille" i dette landet, for opptatt av at den enkelte skal kunne velge fritt og uhemmet uten hensyn til andre. En pandemi er alvor, ikke lek. Det er mer på sin plass å peke på manglende solidaritet, manglende lojalitet mot samfunn og medmennesker. 

Jeg er også skeptisk til opphevelsen av beredskapslovgivningen med forskrifter. Pandemien er på det nærmeste over - for denne gang - men forskrifter kan ligge i en skuff til det er bruk for dem - selvsagt under Stortingets demokratiske kontroll. 


torsdag 2. september 2021

Litt mer ulikhet, takk

Nei, det handler ikke om økonomisk ulikhet i samfunnet, ei heller om mulighetene alle skal ha for sosial mobilitet. Det handler om håndteringen av rest-coronakrisen. I Norge, der myndighetene har håndtert pandemien rimelig bra i et tett samarbeid mellom helseeksperter og politisk ansvarlige, byr smittetall og sykehusinnleggelser fortsatt på problemer. Økningen i smitte den siste tiden har fått statistikkeksperter til å ta i bruk prosentregning. Det er et slett beslutningsgrunnlag og dårlig folkeopplysning.

Selv om prosentøkningen ser lite hyggelig ut, bør man alltid spørre: Fra hvilket nivå? Hva slags absolutte tall? Medier og profesjonsgrupper vet at frykt og usikkerhet skaper interesse og følelser. Folk tar til seg budskap de ellers ikke ville reagere på. Derfor stigningskurver i prosent. De virker alltid dramatisk.

Avventer trinn fire

Økningen skyldes - i denne omgang - at regjeringen har åpnet opp samfunnet og gått igjennom trinn en, to og tre i retning full åpning. Det har vært nødvendig og forsvarlig. Et moderne land med utstrakte internasjonale forbindelser og et nasjonalt økonomisk fellesskap basert på fri utveksling av varer, tjenester og mennesker, kan ikke i lengden opprettholde sosiale isolatordninger.

Det er ikke nødvendig heller, med tanke på de millioner av nordmenn som nå har fått dose en og to. Vaksinene tilbys til stadig yngre årsklasser. De gamle og skrøpelige og personer med svak helse uansett alder er for lengst vaksinert og beskyttet. Men noe gjenstår. Mye tyder på at coronapass bør brukes mer aktivt.

Hvor kommer ulikheten inn? Jeg viser til land som Frankrike, der fordeler for vaksinerte har ført til at vaksinemotstandere og -skeptikere har flokket seg rundt vaksinasjonshallene for å få tilgang til goder de har savnet under nedstengningen. President Macrons omstridte corona-pass har fått skikkelig fart på vaksineringen. Vi husker mediebildene av rasende franskmenn som tok til gatene da passet ble innført. Nå er Frankrike blant landene på vaksinetoppen i Europa. Norge ligger på omtrent samme nivå, 70 prosent av befolkningen over 18 år er fullvaksinert, 89 prosent har fått dose én.

Den norske mentaliteten

Regjeringen og helseminister Høie har riktignok - så langt - klart det med litt drahjelp fra den norske mentaliteten: Tillit til myndighetene gjør at vi følger råd og regler. Med litt for mange unntak.  Uregjerlige franskmenn måtte kanskje ha et ekstra puff i ryggen. Det er verdt å merke seg at en måling i 2019 - før pandemien - viste at bare 33 prosent av befolkningen i Frankrike mente vaksiner generelt var trygge å bruke.

Det franske vaksinepasset ble tatt i bruk i juli, og det måtte man ha for å komme inn på blant annet kinoer, teatre og museer. I august ble ordningen utvidet til å gjelde restauranter og kafeer - og Intercity-tog. Skruen ble strammet til. Det virket. Skeptikere ga seg. Tusenvis av franske liv ble spart. Vaksineskeptiske helsearbeidere er tvunget til å vaksinere seg for i det hele tatt å få gå på jobb.

Urovekkende økning

Vi i Norge opplever i disse dager en sterk økning i smitte parallelt med at skoler og universiteter har åpnet på grønt nivå. Vaksine tilbys aldersgrupper helt ned til 12 år. 

Så er spørsmålet: Skal vi godta fortsatt vaksineskepsis eller -nekt? Vi får neppe et helt coronafritt samfunn i den aller nærmeste fremtid, men jo færre vaksinemotstandere som får viljen sin, desto lengre tid tar det å vende tilbake til den fulle normaltilstanden.

Coronapass bør etter min mening benyttes til å sette motstanderne under et sterkere press. Det er kanskje "ulikt" i det likhetsdyrkende Norge, men la gå: Skal vi klare å luke ut de siste lommer av potensielle smittebærere, er rettighets-ulikhet et siste og avgjørende virkemiddel. Det gjelder særlig offentlig ansatte som jobber i front mot befolkningen. Munnbind er ikke nok i lengden.

Der finnes imidlertid en del fanatiske holdninger der ute, basert på for eksempel religion eller konspirasjonsfantasier. De får finne seg i å få færre rettigheter i omgang med andre.

Altså: Gi vaksinerte flere rettigheter enn de som fortsatt vegrer seg selv om de har fått tilbudet.

søndag 15. august 2021

Tilbake til middelalderen

Verden blir slik den blir fordi noen vil det. Initiativ, viljestyrke og tålmodighet gir resultater. Det er uvesentlig om hensikten er god eller ond. De som baserer seg på en fanatisk ideologi, religiøs eller sekulær, har en fordel fremfor dem som ikke vil engasjere seg, som bøyer nakken og tilpasser sitt liv og sin tilværelse. Hvis maktutøvelse og kontroll i tillegg skjer med pistolen mot tinningen, ved bruk av terror og umenneskelige straffemetoder, vil antagelig de fleste mennesker underkaste seg.

Det opplevde russerne under den bolsjevikiske revolusjonen fra 1917 og i årene som fulgte, det opplevde tyskerne i 1930- og 1940-årene, og den erfaringen gjorde vietnameserne da det kommunistiske Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam på 1960- og 1970-tallet. Jeg behøver knapt nevne det blodige Mao-regimet i China de siste 75 årene.

Ikke uventet

Utviklingen i Afghanistan er det siste, dagsaktuelle eksemplet. Etter Talibans erobringstokt det siste året var "seieren" hverken uventet eller ulogisk. En krigstrett befolkning aksepterer en form for undertrykkende fred og stabilitet fremfor seiglivet motstand med livet som innsats. At de godt utstyrte og mer tallrike regjeringsstyrkene overga seg uten nevneverdig motstand, var heller ikke uventet. Det er menneskematerialet det kommer an på. Forsvarsviljen kan være minst like viktig enn forsvarsevnen.

Så kommer i tillegg den kulturelle bakgrunnen, folks tenkemåte og innstilling. Afghanistan er ingen enhetlig, språklig ensartet, etnisk og samlet nasjon. Lojaliteten går mot storfamilie og slekt, landsbyen, stammen, de lokale autoritetene, de religiøse lederne. Afghanistan som overordnet fellesskap eksisterer ikke hvis vi sammenligner med Norge.

Et tilbakeskritt

Talibans maktovertagelse blir et uhyggelig tilbakeskritt i sivilisasjon og menneskerettigheter. Jeg minner om første artikkel i nettopp erklæringen om menneskerettighetene: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd". Andre artikkel: "Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold." Et siste sitat fra artikkel 3: "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet".

Innbiller noen seg at dette kommer til å bli respektert av Taliban? Snarere får vi de lange knivers natt, med hevn, gjengjeldelse og straff. Deretter ensretting og diktatur. Det største og verste tilbakeslaget vil afghanske kvinner garantert oppleve under det kommende muslimske emiratet, der sharia skal gjelde uavkortet. Glem en tilsynelatende fredelig og mindre voldelig overgangsperiode der de nye makthaverne vil forsøke å blidgjøre FN og enkeltland for å få økonomisk og humanitær støtte. Det blir verre siden.

Et islamistisk diktatur

Vi får enda et islamistisk diktatur i verden, et bandittregime som ganske sikkert vil tillate terrororganisasjoner som IS og Al Qaida å etablere seg og lede angrep mot de vantro vestlige land. En annen konsekvens blir høyst sannsynlig en voldsom økt produksjon av narkotika med sikte på eksport til utlandet. Det nye regimet vil trenge valutainntekter.

"Vestens" inntog i Afghanistan var en reaksjon ut fra artikkel 5 i Atlanterhavspakten: Ethvert angrep mot ett av medlemslandene i NATO er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Invasjonen etter terrorangrepet i New York i 2001 fant sted under FN-mandat. I de neste 20 årene forsøkte NATO-medlemmer og andre å sikre stabilitet, en fredelig og stabil utvikling, økonomisk vekst, utbygging av skole- og helsevesen, store infrastrukturtiltak og modernisering av et fattig middelaldersamfunn. De lyktes ikke.

Verden blir slik den er fordi noen vil det.

søndag 1. august 2021

De mektige mediekonsernene

Direktøren i stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, har skapt debatt og en viss irritasjon med en kronikk i Aftenposten nylig. Budskapet var klart: Mediekonsernene blir stadig mektigere. Stadig flere aviser blir kjøpt opp av de tre store, Amedia, Schibstedt og Polaris. I 2016 var rundt 60 prosent eid av de tre kjedene, i 2020 var andelen steget til ca 70 prosent (målt i størrelsen på avisopplaget). Bare 90 aviser er nå selvstendige, og mange av dem er svært små.

Åmås problematiserer utviklingen, men er slett ikke imot at aviser er konserneid som sådan. Kjededannelser og felles eierskap styrker det økonomiske grunnlaget for driften og eksistensen til varierte, lokalt forankrede og meningsbærende aviser. Inntil de aller siste årene har konsernene fra sentralt hold kunnet bidra med ressurser og kompetanse til de store digitaliseringsprosjektene, felles tekniske løsninger, trykkerisentralisering, annonsesamarbeid og distribusjon (av papirutgavene).

Inntektene stupte

Det så stygt ut i noen år: Annonseinntektene stupte fordi annonsørene valgte nettannonsering i andre kanaler. Google og Facebook stakk av med halvparten av annonseinntektene. Driftskostnadene måtte skjæres ned drastisk, og rundt tusen journalister mistet jobben. Denne krisen har man nå ristet av seg, overskuddene i enkeltaviser og på konsernnivå når stadig nye høyder. Det er nok å lese årsberetningene for 2020. Alt ligger til rette for å ansette flere medarbeidere igjen - riktignok i kombinasjonsstillinger der det forventes at journalistene behersker den digitale publiseringsteknikken like mye som å drive god journalistikk.

På ett punkt hever imidlertid Fritt Ord-direktøren en advarende pekefinger: Konsernene, og i særdeleshet Amedia ("Arbeiderpressens Oslokontor") er begynt å strømlinjeforme og påtvinge avisene et felles innholdskonsept som slett ikke bidrar til mangfold og redaksjonell frihet. Amedia ansetter redaksjonelle utviklere som skal "skape" nytt innhold på vegne av de 70-80 avisene. Det skjer på basis av målinger ("klikk") som viser hva publikum der ute stanser opp ved av oppslag og type innhold, for deretter å lage enda mer av det samme.

Anonymt sannhetsvitne

Åmås siterer her en anonym tidligere Amedia-redaktør i Klassekampen i sommer: "Konsernledelsen ga tydelig beskjed via avisens styre og disse innholdsutviklerne om hva som var forventet av meg som redaktør. Og det man ønsket, var mest mulig "tomme kalorier", det vil si lettleste saker som kunne få lesertallene til å ese ut. Interessen for kritisk, undersøkende journalistikk og for pressens samfunnsoppdrag opplevde jeg derimot som fraværende."

Selvsagt har dagens Amedia-direktør været fare (avsløring) og protestert heftig i et senere innlegg i Aftenposten. Han står ikke til troende, for alle som leser Amedia-aviser, på papir og digitalt, kjenner igjen den utviklingen som ble beskrevet i Klassekampen. Noen redaktører har muligens ryggrad til å stå imot innholdsutviklernes regime, andre har gummistrikk og føyer seg.

Lettbent journalistikk

Det dreier seg om påtvungen vulgærjournalistikk, det journalister og redaktører i tidligere tider kalte "ukebladstoff". Saker som fokuserer på personlige opplevelser av ymse slag, raseri- eller gledesutbrudd, søppel på avveie, hundeskitt - rett og slett irrelevante gjesp fra hverdagen. "Se hvem som var på byen i går". "Disse koste seg på badestranda". Lav terskel for noen lesere, selvsagt, og det gir "klikk". I neste omgang samler man på antall "klikk" og benytter dem som argument overfor annonsørene. Enkelte annonsørgrupper peker seg ut, med tilsvarende underdanig produksjon av ditto stoff som interesserer de lesergruppene annonsørene henvender seg til. Sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" florerer, det gir også "klikk".

Innholdsmessig blir lokalavisene stadig mindre interessante, eggene blir stadig mer lettkokte mens avisen leses. Som en følge av presset fra sentrale innholdsutviklere. I de digitale utgavene syndes det i økende grad mot journalistikkens grunnregler: Titler og ingress skal fortelle det vesentlige om innholdet i en artikkel. Nå lages det titler som er rene gjettekonkurranser for innholdet - leserne skal lures til å bli nysgjerrige på hva i all verden dette dreier seg om. Da går sekundene i klikk-registreringen, og avisen blir tilsynelatende enda mer interessante for annonser som er lagt innimellom teksten.

Kommersiell prioritet

Det dreier seg om kynisk kommersialisme (eller kommersiell kynisme) og ikke i nærheten av ekte leserpleie. Det samme uinteressante stoffet blir spredt gjennom flere aviser, gjerne regionalt, og innholdet blir mer og mer av generell art og ikke knyttet til det lokalsamfunnet som lokalavisen er ment å dekke og betjene. Det dukker opp journalistnavn som selvsagt ikke er knyttet til lokalavisens redaksjon reelt og fysisk. Egentlig burde det stått "skrevet for....."

Et annet trekk som særlig er knyttet til Amedia-aviser, er den politiske og ideologiske dreiningen særlig de siste 10 årene: I Arbeiderpressen (Amedia) sitter det fortsatt mange venstreorienterte tradisjoner og sosialdemokratisk ideologi i veggene. I en mellomperiode brukte man ANB som ansvarlig forfatterskap (på linje med NTB). Det er slutt på det. Nå er det i stedet anonyme innholdsutviklere sentralt i konsernet som bestemmer innhold og redaksjonell linje.

I og for seg legitimt

Den ideologiske vinklingen av innhold er legitim og egentlig ikke noe problem dersom Amedia hadde omfattet kun den gamle A-pressen. Men konsernet har kjøpt opp de aller fleste "borgerlige" avisene i Norge og sørget for at de borgerlige eller ikke-sosialistiske stemmene stort sett har forstummet på lederplass og i redaksjonelle kommentarer. Jeg antar at konsernet heller ikke har ansatt så mange redaktører med ikke-sosialistiske holdninger det siste tiåret, og det er redaktørene igjen som plukker ut kandidater til journaliststillinger.

Det er ikke alltid tilstrekkelig at avisgrupper formelt eies av stiftelser som selvsagt ikke blander seg inn i den daglige drift og bestemmer prioritering av stoff og vinklinger. For ikke så mange årene siden var Amedia deleid av LO, Telenor og Fritt Ord. Senere kjøpte Sparebankstiftelsen DnB opp konsernet og opprettet Amediastiftelsen som formell eier - for å holde tilstrekkelig avstand til den redaksjonelle virksomheten. Vel og bra. Men internt fulgte nissene med på lasset (de toneangivende ansatte) - og de kjenner avisgruppens historie helt tilbake til 1948.

Høytidelige erklæringer

Fra mitt ståsted har det ikke hjulpet at A-Pressen, da konsernet kjøpte Edda Media fra britiske Mecom i 2012, "garanterte" fortsatt ideologisk og lokalt mangfold i konsernets medier. Høytidelige utgivererklæringer i det nye publisistiske rammeverket har heller ikke sørget for mangfold basert på lokale tradisjoner.

Noe av det aller første Amedia sentralt sørget for under kriseårene 2016-17 og årene som fulgte, var å oppmuntre redaktørene til å kutte og nedgradere stoff som tok for seg lokalhistoriske temaer, artikler som kunne opplyse innflyttere om de lange linjene i lokalsamfunnets utvikling og dermed være et "lim" for innbyggerne. Vi har i stedet fått et ganske glanset og overfladisk ytre ferniss over den kommersielle driften - de "tomme kaloriene". Situasjonen kan i prinsippet forbedres nå da økonomien er blitt mye sterkere, men lite tyder på at det vil skje. I stedet er det viktigere at avisene kan opptre som godhjertede sponsorer og la kroner drysse over aktører lokalt. Det gir bedre PR - som man jo skriver selv.

Resultatet sier seg selv.

Det blir interessant å observere oppslag og tendens i den valgkampen som offisielt starter i dag, men som egentlig har vart ganske lenge.

mandag 28. juni 2021

Putin forstår bare ett språk

I det siste har statsledere, og faktisk også redaktører og kommentatorer i den frie demokratiske pressen, begynt å forstå cyberkrigens konsekvenser for et moderne, digitalisert samfunn. Bakgrunnen denne gang er de alvorlige angrepene på samfunnskritisk infrastruktur i flere vestlige land, spesielt USA. Vi kan la Russlands ondsinnede påvirkningsforsøk under den amerikanske valgkampen i 2016 ligge i denne omgang. Sporene for fem år siden pekte ganske entydig mot russiske trollfabrikker under Putins kontroll.

Nå har hackere imidlertid ved et par anledninger tatt kontroll over annen sentral infrastruktur i USA og på den måten virkelig provosert president Biden: En viktig oljeledning ble lammet, og USAs største kjøttprodusent fikk alvorlige logistikkproblemer etter at dens datasystem ble infiltrert. Den amerikanske presidenten forsøker å komme til enighet med Putin om at de begge skal la være å angripe kritisk digital infrastruktur som gjelder vann, mat, kommunikasjon og energi.

Så vidt vites har amerikanerne ikke utført lignende angrep mot tilsvarende russisk kjernevirksomhet. Nå  er signalene fra den amerikanske presidenten ikke til å misforstå: Enten sørger russiske myndigheter for å stanse cyberangrepene, eller så vil russerne få smake samme medisin.

Problemet Biden står overfor, er at russerne helt sikkert ikke vil stanse angrepene før de får smake den samme medisinen. Russerne tenker helt annerledes rundt begreper som makt, angrep og forsvar. De innser først alvoret når noe svært kritisk rammer dem selv.

NATO-land og andre vi regner som "vestlige" har alt for lenge satset på dialog, forhandlinger, oppfordringer og godsnakk. Putin vil ikke stanse hackerne før han og de andre oligarkene i Kreml får en sjokkopplevelse som går direkte på deres samfunnskontroll, posisjoner og rikdom.

Spesielt effektivt ville et amerikansk samordnet hackerangrep mot sentrale samfunnsfunksjoner være midt i en pandemi som russerne ikke klarer å håndtere - delvis fordi innbyggerne ikke har tillit til myndighetene og nekter å ta vaksinen, dels fordi deres egen vaksine kanskje ikke holder hva den lover. En macho- og vodkakultur sperrer for sunn fornuft og gode løsninger.

Som ledende statsmann i vår del av verden bør Biden gi ordre om å sette inn amerikanske ressurser og virkemidler i et cyberangrep som gir en støkk i Putin. Ikke en "tilpasset respons", men noe som går enda lenger enn hva amerikanske forbrukere fikk smaken på for få uker siden.

Dert er synd at verden er blitt slik. I det lengste vil vi tro vel om våre medmennesker, finne passende unnskyldninger for regelbrudd og i det lengste unngå skarpe reaksjoner. Dessverre er vi kommet dit hen at den myke linjen bare oppmuntrer til å gå videre, tøye grensene.

For snart fem år siden, i oktober 2016, deltok jeg på en lagssamling og konferanse i Bergen i regi av Europabevegelsen. Forsvarseksperter, spesielt på europeisk sikkerhetspolitikk, innledet til debatt. En av dem var pensjonert oberstløytnant og konsulent i PRIO, Robert Mood. Blant temaene han poengterte, var at "Cyberkrig foregår hver dag". Jeg spurte fra salen: Er det ikke på tide at NATO og EU gjør mottiltak og faktisk gjennomfører tilsvarende cyberangrep - med det mål for øye at det oppstår en "cyberkrigens terrorbalanse" - dvs at partene innser at hacking mot kritiske infrastrukturer hos hverandre ikke er til noens fordel? Jeg sammenlignet faktisk situasjonen med atomtrusselen: Atomvåpen eksisterer, men ingen tør bruke dem.

Svaret var nokså uklart og ullent, noe om at "det der får amerikanerne og CIA ta seg av". Altså at det ikke var noen oppgave for NATO som forsvarsorganisasjon eller et EU med egne forsvarsressurser.

Ja, vel, og hvor er vi nå, fem år etter? Angrepene blir stadig farligere, Putin (og chineserne for den del) tøyer strikken stadig lenger.

Det er selvfølgelig ikke slik at Putin gir personlig ordre om cyberangrep i absolutt alle tilfelle, og han kontrollerer ikke alle som hacker. Noen av de onde kreftene er rent kriminelle bander som forlanger løsepenger for å la være å angripe datasentrene. Men en del av angrepene kan helt klart føres tilbake til hans egne hemmelige tjenester, og han lar trollfabrikkene på egen jord leve uforstyrret så lenge angrepene ikke rammer Russland selv. Putin må aktiviseres i felles kamp mot uvesenet. Han kan hvis han vil. Etter en vestlig inspirert cyberaksjon som rammer mål i Russland.

Det som holder amerikanerne fra å ty til gjengjeldelse, er selvfølgelig at de i det lengste unngår å vise kortene, vise hvilken kapasitet de har. Men tiden er overmoden for reaksjoner - samme mynt.


fredag 4. juni 2021

Noen som husker "Komiske Ali"?

En talsmann for den antisemittiske terrormilitsen Hamas: "Vi har gitt Israel en lærepenge".  Basem Naim, for sikkerhets skyld med et "Dr." som prefiks til navnet, er blitt intervjuet av NRKs korrespondent Yama Wolasmal. Sistnevnte er født i Kabul og har blant annet jobbet for den kommuniststyrte TV-kanalen CCTV med hovedkvarter i Fastlands-China. Et i og for seg godt valg av NRK som Midt-Østen-korrespondent med Wolasmals bakgrunn fra den muslimske verden. Han er språkmektig og snakker et godt norsk riksmål, noe som har gitt ham en pris for nettopp det.

Men var intervjuet et "scoop"? Det var vel heller Hamas som med tilfredshet så en sjanse til å formidle budskapet om seier og nederlag til et norsk publikum som fra før er påvirket og "mørnet" av Israelkritikk og jødehat. Det passet sikkert Basem Naim perfekt å få adgang til norske seere, uten så mange motforestillinger fra korrespondenten. Wolasmal stilte et par profesjonelle motspørsmål, selvsagt, men hovedbudskapet fra Hamas kom greit igjennom. I Norge står Palestinakomiteen sterkt i det offentlige ordskiftet, og Norge spiller en sentral rolle blant giverlandene når det gjelder generøse bidrag til Gazastripen og de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden. Det vites ikke om norsk UD eller bistandsmyndigheter noen gang har forsøkt å moderere Hamas gjennom økonomisk press. I så fall har forsøkene ikke hatt noen virkning.

"Kom seirende ut"

I intervjuet, som selvfølgelig fikk topp-oppslag i Dagsrevyen og vel så det ("eksklusivt", må vite), får altså Hamas-toppen seg til å si at Gazas folk kom seirende ut av den siste konflikten med Israel. Etter at 249 palestinere ble drept, 2.000 bygninger bombet av israelerne og den militære infrastrukturen til Hamas så ødelagt at det vil ta år å bygge den opp igjen. Militære Hamas-ledere er drept, og deres bosteder og dekkleiligheter i vanlige boligstrøk lagt i ruiner. Vær oppmerksom på at av tallet 249 "sivile" drepte var det en god slump Hamas-krigere, altså legitime mål i et militært oppgjør.

Hvor kommer "Komiske Ali" inn i denne kommentaren? La meg minne om hvem han var: Muhammed Said al-Sahhaf var Saddam Husseins informasjonsminister under den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Han førte et usedvanlig farverikt språk i mediene, brukte tirader av skjellsord mot de alliertes invasjonsstyrker og deres militære og politiske ledere, og han løy åpenlyst om krigens gang og endelige resultat. Mest berømt ble han under et direkteintervju hvor Ali sa: "De (amerikanerne) er syke i hodet. De sier de har kjørt 65 stridsvogner inn i sentrum av byen (Bagdad). Jeg sier dere at dette er løgn. Dette er en del av deres syke sinn", sa informasjonsministeren, mens amerikanske stridsvogner nærmest passerte bak ryggen hans, fullt synlig for seerne. "Der finnes ingen amerikanske kolonner i Bagdad i det hele tatt. Vi har beleiret dem og drept de fleste av dem.... Gud griller deres mager i helvete." og så videre, i den duren. Et komplett fravær av sannhet og realitetssans.

Raketter opp fra skolestrøk

Dr. Basem Naim benekter på samme måten realiteter som alle andre ser. Da han ble vist bilder av at Hamas skyter ut raketter fra sivile områder i Gaza kloss ved skolebygg, var svaret: "Sønnen min på seks år kan forfalske bilder mye bedre enn dette." 

Selvsagt "vant" ikke Naims terrororganisasjon denne gangen heller. I stedet utsatte dens blodtørstige ledere sin egen befolkning for nye lidelser. Alle vi andre vet at de 4.300 rakettene Hamas sendte mot  Israel i den 11 dager lange konflikten, gjorde liten skade hos fienden totalt sett. Angrepet var foranlediget av et påskudd, et påfunn: Mot slutten av fastemåneden Ramadan begynte palestinske demonstranter å samle stein på Tempelhøyden og kastet dem ned mot jøder ved Tempelmuren. Israelske sikkerhetsstyrker måtte ta seg inn på høyden for å få slutt på steinkastingen. Samtidig var en eiendomstvist i Øst-Jerusalem under behandling i israelsk høyesterett. Under det hele lurte spørsmålet om bydelens palestinske velgere skulle kunne stemme ved det utlyste valget på Vestbredden og i Gaza (et valg knapt noen observatører trodde ville bli gjennomført uansett).

Startet rakettkrigen

Alle som observerte den siste "krigen" utenfra, ser at det å starte en krig med raketter på denne bakgrunnen, er en uproporsjonal respons. Den står ikke i forhold til episodene som utløste den. Igjen: Det dreide seg om et rent påskudd. Hamas-lederne visste dessuten inderlig vel hvordan Israel ville svare på angrepet. Kynismen i hodene deres kalkulerte med tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Det viktigste var ikke å vinne, men vise verden hvor forferdelige israelerne var når sivile og uskyldige barn ble drept og såret. De kunne ofres av hensyn til det store bildet de ønsket å skape: Israel som skurken, Hamas som helten.

Denne gangen gikk det imidlertid ikke helt som planlagt: Verden er begynt å gå grundig lei av de evinnelige palestinske provokasjonene. Den arabiske verdens reaksjoner var heller ikke særlig solidarisk. Der finnes ikke lenger (om det noen gang har eksistert) noe oppegående arabisk brorskap, bortsett fra den tiden de trodde egen militær overlegenhet ville knuse jødestaten. Israel og araberland er tvert imot i gang med en storstilt normalisering og forsoningsprosess. At araberstater for syns skyld sender ut noen verbale protester, gir bare skuldertrekk i diplomatiske kretser og hovedsteder. Jeg smilte litt da den marrokanske statsministeren sendte en gratulasjon til Hamas i anledning "seieren".

Forhåndsvarsler til sivile

Så er det noe annet som var annerledes denne gang: Det ble dokumentert gang på gang under konflikten hvordan israelske militære sendte ut forhåndsvarsler til dem som bodde i bygninger som skulle bombes i grus, slik at sivile kunne komme seg i sikkerhet. I tillegg fulgte gjerne en ufarlig varselsrakett rett forut for selve hovedangrepet.

Dermed kunne omverdenen konstatere at Israel fulgte krigens rettsregler om å minimalisere sivile tap  hos fienden, samtidig som landet utførte retten til selvforsvar. På den andre siden var rakettene mot Israel et eklatant brudd på krigens lover: Man skal angripe militære mål hos motstanderen, ikke sivilbefolkningen generelt. Men de forholdsvis primitive angrepsrakettene til Hamas kunne lande hvor som helst i israelske byer, det visste Hamas inderlig vel. Noen av dem kom ikke så langt en gang - de landet innenfor Gazastripen på vei mot Israel og drepte og ødela på eget territorium.

Hvor går veien nå?

Hvor går veien for partene i Midt-Østen-konflikten fra nå av? Har Hamas og Hellig krig-bandene fått en lærepenge? Vil de sette seg ved forhandlingsbordet med sikte på en tostatsløsning og en palestinsk stat? Neppe. Arvefiendskapet og jødehatet er for sterkt, ønsket om å utslette Israel fra verdens overflate alt for brent fast i sjela. Hele den palestinske befolkningen er gjennom generasjoner blitt lært opp til å hate staten Israel. Israel eksisterer ikke på skolekartene deres annet enn som okkupasjonssoner. En gang på 1990-tallet foreslo israelske ledere å gå igjennom begges lærebøker for å luke ut formuleringer og faktabeskrivelser som egget til fiendskap og på den måten dempe konfliktnivået. Palestinerne nektet. For dem eksisterer bare én sannhet - deres egen.

Påtrykk utenfra? Neppe gjennom FN-systemet, der er Israel-fiendene i flertall. Verdensorganisasjonen er hverken nøytral eller ute etter en rettferdig og balansert løsning. Det er stormakter som USA, Russland, EU og de tidligere mandatutøverne Storbritannia og Frankrike som kan spille en nøkkelrolle. Norge står egentlig på sidelinjen - om da ikke partene ønsker en "kanal" for å komme nærmere en forhandlingsløsning.

Gaza ikke okkupert

Gaza er ikke okkupert, men blokkert - for å forhindre at Hamas bygger opp militære kapasiteter som igjen kan utløse et rakettregn mot israelske byer. Også Egypt er med på blokaden. Hvorfor rettes ikke kritikken mot egypterne, som kunne heve sin blokade på dagen - om de ville?

Blokaden er imidlertid ikke verre enn at Israel daglig gir leveranser av vann, gass og elektrisitet uten avbrudd, flere hundre vogntog med bygningsmaterialer, livsnødvendigheter og medisiner slipper igjennom hver eneste dag. Selv under den siste krigen gikk det forsendelser med medisinsk utstyr fra Israel inn i Gaza - med noen avbrudd fordi Hamas og Hellig Krig skjøt mot israelske grensevakter slik at grensen måtte stenges i perioder. Israel slåss ikke mot den vanlige palestiner, men mot deres tyranniske ledere.

Hundrevis av palestinere slipper inn i Israel hver eneste dag for å få medisinsk behandling på Tel Avivs sykehus. Hvilken "okkupasjonsmakt" gjør det? Israelerne trakk seg ut av Gaza og tok med seg sine bosettere i 2005. Takken de fikk, var nye krigerske handlinger, bomber og knivdrap inne i Israel.

Alt Hamas trenger å gjøre for å heve blokaden, er å avslutte angrepene som bare tjener til å stramme inn blokaden - som den franske forfatteren og filosofen Bernard-Henri Levy skrev for noen dager siden.

Hamas-diktaturet

For man skal ikke la seg lure: Hamas har de facto innført et diktatur i Gaza, et militært og religiøst tyranni som ikke har noen av de kjennetegn som karakteriserer et demokratisk samfunn. Skulle palestinerne få et eget land, som de har rett til, taler alle tegn i tiden på at de vil få en diktatorisk, ensrettet "regjering" og "nasjonalforsamling" over seg. Er det virkelig noen som tror at en palestinsk stat under Hamas-styre vil bli en ekte demokratisk statsdannelse med frie valg, flerpartisystem, flere  valgkandidater og en rettsstat som respekterer  menneskerettighetene?

Resultatet blir sannsynligvis at den vanlige palestiner blir underlagt et regime med fundamentalistisk terrordyrkelse som rettesnor, et Iran i miniatyr, med prestestyre og revolusjonsgarder som holder folk på plass.

Ulike prioriteringer

Stadig flere begynner å sette spørsmålstegn ved prioriteringene til Hamas: Mens Israel har brukt store ressurser på å bygge tilflukts- og bomberom for så godt som hele sin sivile befolkning, bruker Hamas alle tilgjengelige ressurser til å grave et sinnrikt system av tunneler og underjordiske haller i Gaza, dels som fabrikklokaler for rakettproduksjon, dels som angrepstunneler under grensen mot Israel, og dels for å beskytte egne liv og lemmer. Sivilbefolkningen, den vanlige palestiner, er det ikke så nøye med.

Hva med bosetningene på Vestbredden - det landområdet som ble overlatt til Israel gjennom fredsavtalen med Jordan i 1994? Man får inntrykk av at Vestbredden er oversådd med bosetninger - sannheten er at de dekker ca fem prosent av det omstridte landområdet. Minst fem ganger har Israel tilbudt forhandlinger om en tostatsløsning. Palestinerne er ikke interessert. De setter betingelser som alle vet er umulig å innfri.

Nå når Israel muligens får ny regjering som ikke har gammel prestisje og tidligere standpunkter i bagasjen, er det faktisk en mulighet for at en forhandlingsløsning kan være i sikte - mer enn 70 år etter at FN opprettet staten Israel. Det er på tide.



torsdag 27. mai 2021

Færre flyktninger og innvandrere - heldigvis?

 SSB melder at det i fjor kom 14.000 færre "ikke-nordiske" statsborgere til Norge, og mener årsaken er coronapandemien. Det var også svakere vekst i personer med flyktningbakgrunn. Ved inngangen til 2021 bodde det 240.200 personer med flyktningbakgrunn her i landet, og det var "bare" 1.900 flere enn året før. Også det representerer en svakere vekst enn i de foregående årene. Personer med flyktningbakgrunn utgjorde 30 prosent av alle bosatte innvandrere ved inngangen til 2021 - omtrent status quo.

Tallene viser videre at det kom 3.800 personer som flyktninger til Norge i løpet av fjoråret. Av disse kom 1.200 fra Syria, ca 500 fra Eritrea. Sammen med dem som er kommet i tidligere år utgjør nå syriske flyktninger 31.400 personer. Den nest største gruppen er somaliere - 27.200.

Færre med asylbakgrunn

Det som er verdt å merke seg, er at det ikke var noen økning i antall personer med asylbakgrunn sammenlignet med samme tidspunkt året før. 1.100 personer med asylbakgrunn ble bosatt i 2020, ifølge NTB.

Jeg stusser litt over kategorien som er brukt i denne statistikken, "ikke-nordiske" innvandrere, dvs  borgere som ikke kommer fra Sverige, Danmark, Finland og Island. Det må dreie seg om en svært stor og uensartet gruppe. Kan vi anta at de fleste kommer fra Storbritannia og EU/EØS? Eller er det arbeidsinnvandrere fra fjernere strøk?

Etter det jeg forstår, er ikke sesongarbeidere fra for eksempel Vietnam med i oversikten - de er vel strengt tatt ikke "bosatt"? De har midlertidig opphold for å jobbe - stort sett for bønder, noen også på skipsverft, i annen mekanisk industri, i byggenæringen og i fiskeindustrien.

Arbeidsinnvandrere

Arbeidsinnvandring er egentlig uproblematisk. Arbeidsinnvandrere er ønsket velkommen fordi det ikke er nordmenn nok som vil ha jobbene, eller de ikke er kvalifisert for dem. Slik pakistanere ble møtt med åpne armer fra 1970-årene av. Av politiske årsaker har det vært mye fokus på denne type innvandrere det siste året på grunn av faren for, eller påstanden om, "importsmitte". Noen politikere vil gjerne ha oppmerksomheten vendt bort fra etablerte innvandrergrupper, spesielt i hovedstaden. For de siste har stemmerett.

Akkurat nå er det pandemi, og da er det en annen problemstilling som trenger seg på: Der er en viss vaksinemotstand, eller skepsis, blant noen av arbeidsinnvandrerne. Polske statsborgere skal være blant dem. Det bør være en selvfølge at ingen arbeidstagere fra Sentral- og Øst-Europa som er tilbudt vaksine i hjemlandet men har takket nei, ikke bør få adgang til arbeidsplasser i Norge.

To årsaker

At det ikke kommer så mange flere av kategorien flyktninger til Norge, kan tyde på to ting: Enten at pandemien har gjort det vanskeligere å krysse landegrenser, eller at forholdene i hjemlandet er blitt noe mer stabile og trygge. Antagelig dreier det seg om en kombinasjon. Men pandemien må være hovedårsaken.

Jeg har få eller ingen motforestillinger mot at Norge tar imot krigsflyktninger, de som virkelig har grunn til å frykte for liv og helse. Forutsetningen er at de kun får midlertidig opphold og sendes i retur når forholdene hjemme er trygge. De må selvsagt kunne ta arbeid og starte skolegang, og i den forbindelse vil elementær norskopplæring være en fordel. Noen vil representere verdifull tilvekst til kompetanse norsk næringsliv trenger, og de kan bli.

Ansvar for asylsøkere

Asylsøkere som har grunn til å frykte myndighetene i hjemlandet, bør også Norge åpne for. Vel og merke etter søknad før de når norskegrensen, klarert av norske konsulater. Asylsøkere som passerer flere grenser, hopper bukk over land etter land der de ellers kunne føle seg trygge, for å komme nettopp til Skandinavia, tyder på tilleggsmotiver. Etter en tid kan det tenkes at styresettet og undertrykkelsen forsvinner der de kom fra, og da er det på tide å  dra hjem igjen - med god norsk skolegang eller arbeidserfaring i ryggsekken.

Jeg har selv sans for å ta imot "kvoteflyktninger", som FN har på sine lister, som sitter i overfylte leire og har gjort det i lang tid.

Men i det store og hele vil det være en fordel for forfulgte og krigsflyktninger å bli hjulpet nærmest mulig opprinnelseslandet. Ikke nødvendigvis bosatt i flyktningleire. For eksempel i Syrias naboland bor et stort antall krigsflyktninger midt blant lokalbefolkningen ellers. De fleste vil "hjem igjen". Begrunnelsen er enkel: Den høye norske kroneverdien gjør at hjelpen når langt flere når  millionene brukes i land der kjøpekraften pr. krone er sterkere.

Nei til båtflyktninger

Det som ikke kan aksepteres, er den type båtflyktninger som åpenbart ikke har noe annet motiv enn å skaffe seg velferdsøkning i et rikere land. Når vi ser scenene på Spanias strender og enklaven i Afrika, er det ingen som helst tvil om at det i 99 prosent av tilfellene dreier seg om unge, friske menn og gutter - sendt ut i det ukjente av fattige familier, som oftest med oppsparte midler eller ved opptak av lån som gir enorm fortjeneste for menneskesmuglere. Får disse guttene først fotfeste og opphold, er de forpliktet til å sende penger hjem, uansett hvordan de er tjent, og i beste fall kan de oppnå familieforening.

Der er alt for mange fattige i alt for mange land på flere kontinenter til at lille Norge kan ta imot flere enn nå - og andre EU-land, som det utsatte Spania, har nok med andre problemer å stri med. Det må være et minimum av kontroll med vandring over landegrenser.

Ikke bærekraftig

Begrunnelsen er enkel: Det norske velferdssystemet er ikke bærekraftig på sikt dersom innvandrerbefolkningen øker mer enn nå, spesielt når det gjelder pensjoner. Jevnt over har en innvandrer, spesielt fra Afrika og Asia, en livsinntekt som tilsvarer 60 prosent av etnisk norske arbeidstagere og familier. De har ofte dårligere helse og krever større ressurser i helsevesenet, og det har vist seg i Coronakrisen at kultur og sosial væremåte er til hinder for forholdsregler de fleste setter inn mot smitte. Den ene FHI-rapporten etter den andre peker på akkurat dette, basert på særlig bydeler øst og sør i Oslo.

La det likevel ikke være tvil: Norge bør fortsatt være en humanitær stormakt. Innvandrere, krigsflyktninger og asylsøkere skal behandles med respekt. De skal føle seg velkommen, og alle ressurser bør settes inn for maksimal integrering og inkludering. Diskriminering og rasisme må bekjempes enda hardere. Innvandrere skal behandles som likeverdige mennesker. 90 prosent av dem jeg har møtt, har store kvaliteter som gruppe og som enkeltmennesker.

søndag 23. mai 2021

Coronapass - litt for lite og litt for sent

Nordmenn gleder seg over at Regjeringen endelig har somlet seg til å varsle innføringen av et "corona-sertifikat" som skal bidra til å normalisere tilværelsen, øke valgfriheten, åpne samfunnet ytterligere og dermed øke den økonomiske aktiviteten i utsatte bransjer og virksomheter.

Men det går dessverre tregere enn nødvendig. Danskene fikk sitt pass for to måneder siden, Storbritannia og Island har innført det. Om kort tid er EU klar med sitt "sertifikat". Nordmenn blir antagelig de siste som får nytte av sertifikatet og den korteste bruksperioden. For etter hvert som store deler av verdens befolkning er ferdigvaksinert eller har kommet seg etter smittesymptomer og sykdom, vil restriksjoner bli opphevet uansett.

Sertifikatet, "passet" i kortform, gir adgang til treningshaller og folkeansamlinger, kulturarrangementer, stevner og festivaler av mange slag, pakkereiser og cruise innenlands (ingen karantene om man er vaksinert eller har hatt corona).

Sterkere enn kjønnsdriften

I et land der misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften og "likhet" nærmest er religion, er det ikke bare bare å skjelne mellom dem som har passet og de som må vente litt til. Helst skal vi lide like mye og i like lang tid. Noe annet er "ujettferdig".

Noen går så langt i denne likhetsdyrkelsen at de synes det er diskriminerende og går på menneskerettighetene løs. Andre argumenterer med at sertifikatet innebærer et press til å få folk til å vaksinere seg (!). Det kan visst uthule prinsippet om "frivillighet", må vite. Dette siste er så dumt at jeg himler med øynene. Selvsagt er det bra at presset øker på irrasjonelle vaksinemotstandere! De utgjør en fare for resten av samfunnet.

Det er opplagt for meg at siden vaksinen er så effektiv som den er, også etter bare én dose, vil det være i strid med lovens prinsipp om forholdsmessighet å pålegge de vaksinerte restriksjoner, siden de utgjør en minimal risiko for andre.

Har man somlet bevisst?

Det mange spør seg om, er hvorvidt Regjeringen har somlet for å hindre folk med pass å reise utenlands og ikke innenlands i sommer. Kombinert med å opprettholde karantenebestemmelser ved innreise etter utenlandsopphold, vil det være et tilsynelatende effektivt middel for å "hjelpe" norske reiselivsdestinasjoner. Jeg håper det ikke er tilfelle. Selv har jeg og familie allerede bestilt Norgesferie, men i prinsippet skal man kunne velge fritt. Jeg unner alle som vil en Spania-, Balkan- eller Hellas-reise!

Dessuten er norsk reiseliv dimensjonert for et langt høyere antall gjester enn det nordmenn kan fylle opp uansett. Man er helt avhengig av at utlendinger igjen dukker opp i byhotellene, på veiene, på Hurtigruta, på Bergensbanen og i bolignaustene og hvalsafariene i nord. Det går da ikke an å ønske utlendinger velkommen hit uten også å tillate nordmenn å reise dit!

Ellers er det bra at EU- og EØS-samarbeidet enda en gang viser seg å være en fordel for Norge. Med felles europeiske regler for samferdsel og kontakt over landegrensene vil vi i løpet av høsten - forhåpentlig - vende tilbake til det normale. Vi kan riste av oss China-viruset. For denne gang.

 


søndag 16. mai 2021

Det tar visst aldri slutt

 Så opplever vi nok en gang raketter, bomber og blod i Midt-Østen, og igjen er det konflikten mellom Israel og arabere bosatt i Gaza, på Vestbredden og innenfor Israels egne grenser som er årsaken. Jeg bruker i det lengste ikke ordet "palestiner", for det er et lurebegrep innført av dem som vil propagandere mot Israel og jødestaten. Siden begrepet er akseptert og i almen bruk, må jeg gjøre det likevel. 

I nyere tid er navnet Palestina og palestinere en betegnelse for alle som bodde i det britiske mandatområdet (dagens Gaza, Israel og Jordan inklusive Vestbredden) etter at tyrkerveldet - det osmanske rike - brøt sammen under første verdenskrig. Storbritannia og Frankrike delte det vi kan kalle Midt-Østen, eller Levanten, mellom seg ifølge et folkerettslig mandat fra Folkeforbundet, forgjengeren til FN. Sånn sett kunne også de relativt få jødene i "Palestina" kalle seg palestinere i mellomkrigstiden og inntil FN delte området etter annen verdenskrig. Frankrike overtok som kjent Libanon og Syria som mandatområde etter San Remo-avtalen i 1920.

Jordan var "Palestina"

Araberne finnes over alt, det har vært tilfellet helt siden Muhammeds erobringskriger på 600-tallet og senere. Da Jordan ble opprettet som uavhengig kongedømme i 1946 og skiftet navn fra Transjordan, hadde landet kontroll over hele Vestbredden, og erobret også Øst-Jerusalem i krigen som fulgte etter  opprettelsen av staten Israel. Men det var fra deres side aldri snakk om å gi "palestinerne" eller arabiske flyktninger et eget land. Egentlig burde mye av kritikken mot Israel vende seg mot Jordan i minst like stor grad. Jordan unnlot å følge FN-vedtaket om deling av området i en jødisk og en palestinsk-arabisk stat. Landet anerkjente ikke delingsvedtaket, men ønsket at araberne skulle ha all makt i området, og deltok i flere kriger mot staten Israel.

Israel klarte mot alle odds å holde på eget FN-tildelt territorium under disse krigene på 1950-tallet og etter seksdagerskrigen i 1967, men benyttet også  anledningen til å ta over Øst-Jerusalem, Golan, Gaza og Sinai i 1967-krigen. De to siste områdene har Israel gitt fra seg. Mye av hensikten var å skaffe seg grenser som var lettere å forsvare ved senere konflikter. Med andre ord: Øst-Jerusalem gikk over fra å være kontrollert av Jordan til å bli kontrollert av Israel.

Men etter fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994, ble situasjonen ganske annerledes. Hele Jerusalem ble israelsk territorium. Israel forpliktet seg imidlertid til å respektere Tempelhøydens spesielle historiske og religiøse status. Tilhengerne av de tre verdensreligionene Islam, Jødedommen og Kristendommen skulle ha rett til fri religionsutøvelse knyttet til Al Aqsa-moskeen, Vestmuren med sin synagoge og kristne kirkebygg i nærheten.

Avtalen har skapt ro i de lange fredsperiodene mellom palestineres opprør og krigserklæringer mot Israel. For å forhindre uro og voldsutøvelse på Tempelhøyden innførte Israel ved et tidspunkt kontroll med metalldetektor på veien opp til høyden, men da protesterte palestinerne høylytt. De anerkjenner ikke Israels rett til kontroll og vakthold, selv om den er et ledd i en fredsavtale. 

Samtidig som grensen mellom de to landene ble endelig fastsatt, fikk jødiske bønder rett til å fortsette å dyrke noen tusen mål jord i et grenseområde mellom de to landene, al-Baqoura og al-Ghumar. Her hadde jødiske bønder tradisjonelt holdt til i flere generasjoner. Avtalen skulle vare i 25 år, og Jordan har hele tiden respektert den, men valgte i 2019 å ikke fornye avtalen. Det er slik man regulerer forbindelsene mellom to siviliserte land. Hverken FN eller "palestinere" har noe med slike avtaler å gjøre.

Det blir flere arabere

Det er slett ikke bare "israelsk ekspansjon" i form av bosetninger som har preget utviklingen i Øst-Jerusalem og videre inn på Vestbredden. Tallet på arabere ("palestinere") har økt sterkt siden 1967 - og mye mer enn økningen i tallet på jøder. Det har noe med fødselstall og demografisk utvikling å gjøre. Nå prøver noen å innbille oss at Israel "kaster ut" arabere fra Øst-Jerusalem slik at det skal bo færre av dem der. Sannheten er nær det motsatte. Det bor en stor og økende minoritet arabere i Israel. De er israelske statsborgere og har de samme statsborgerlige rettighetene som jødene har. Israelske arabere har til og med egne partier og egne seter i parlamentet, Knesset.

Den eiendomskonflikten som var påskuddet for utbrudd av uroligheter nå, dreide seg om eierskap langt tilbake, da en jødisk stiftelse kjøpte de omdiskuterte tomtene i Øst-Jerusalem. Arabere har imidlertid bodd der i generasjoner og "føler" at eiendommene er deres, naturlig nok. Privatrettslig er det ikke så sikkert. Israel har vunnet tvisten i lavere rettsinstanser, men eiendomskonflikten var på vei opp til israelsk høyesterett og skulle vært avgjort i disse dager. Utfallet var slett ikke gitt. Det kan trekkes en parallell til tilbakeføring av eiendom til vest-tyske flyktninger fra det tidligere DDR, selv om sammenligningen halter litt. Tvisten ble brukt av Hamas i Gaza til å sende nær 4.000 raketter mot sivilbefolkningen i Israel. Selvsagt bare et påskudd.

En rettsstat

La det ikke være noen tvil: Israel er en rettsstat i motsetning til alle de arabiske nabostatene. Landet er et demokrati, og rettssystemet behandler til og med korrupsjonsanklager mot statsminister Netanyahu. Han risikerer å bli fratatt stillingen som statsminister. I hvilket arabisk naboland kan man tenke seg noe slikt?

Eiendomstvisten ble et påskudd for demonstrasjoner, uro og voldelige opptøyer. Men den utløsende årsaken til den blodige konflikten vi ser utfolde seg nå, var også to andre fenomener: Den "palestinske" presidenten Mahmoud Abbas på Vestbredden utlyste tidligere i år valg både der og i Gaza, - for første gang på 15 år - og valgdagen skulle være 22. mai. Få eller ingen trodde han virkelig ville gjennomføre valget fordi den 85-årige presidenten og hans geriatriske støttespillere for øvrig var redd for å tape.

Hamas - et politisk parti, en terrororganisasjon og et totalitært religiøst regime i Gaza - hadde best sjanser til å vinne. Det gjorde de ved valget for 15 år siden også. Den gangen brøt det ut full borgerkrig mellom de to fraksjonene og 600 ble drept i det interne oppgjøret. Den endte med at Hamas beholdt kontrollen i Gaza, mens Fatah fortsatte å styre på Vestbredden (Selvstyremyndigheten). Abbas måtte "finne på noe" for å forhindre at valget denne våren skulle føre til hans egen avsettelse.

Stemmene i Øst-Jerusalem

Abbas (og her hadde han Hamas med seg) gjorde et nummer av at araberne i Øst-Jerusalem skulle kunne stemme ved det forestående palestinske parlamentsvalget, og satte en tidsfrist for Israel til å bekrefte dette. Utspillet var genialt: Hvis israelerne "tillot" stemmegivningen, ville det være en innrømmelse av at denne delen av Jerusalem var palestinsk territorium. Da Israel somlet med reaksjonen, ble det manglende svaret innen "fristen" gjort til påskudd for å la raketter fra Gaza regne over Israel med mål å ramme Jerusalem, Tel Aviv og en rekke andre byer.

Et annet påskudd for rakettangrep mot Israel var den jødiske marsjen mot Tempelhøyden. Ekstreme, høyreorienterte jøder ville markere sitt historiske eierforhold til høyden over "klagemuren" der Al-Aqsa-moskeen ligger. Det brøt ut uroligheter, naturlig nok, og israelsk politi og sikkerhetsstyrker måtte gripe inn. Marsjen kan sammenlignes med protestantenes provoserende marsj gjennom katolske bydeler i Belfast. Over hele Israel i byer og landsbyer der befolkningen er blandet, har det vært uroligheter den siste uken. Jødemobb har banket opp arabere, arabere har tydd til vold mot jøder.

Over 2.000 raketter

Sist mandag begynte altså Hamas å sende raketter mot israelske byer, for å vise "handlekraft" og markere at det er de som fører an i kampen mot Israel og jødene. Over 2.000 raketter er avfyrt til nå, og det blir nok flere. Israel har svart på krigshandlingen. Det samme har skjedd ved flere anledninger de siste 20 årene: Hamas "begynner" fiendtlighetene, Israel svarer med tung militærmakt. De fleste anerkjenner landets rett til selvforsvar.

Det dreier seg ikke om noe avgrenset eller målrettet rakettangrep fra Hamas` side. Man pøser ut mer eller mindre primitive raketter med sin dødelige last. En god del av dem lander innenfor Gaza selv og dreper og skader egen befolkning. Flere av dem har også truffet arabiske boligkvarterer inne i Israel. Det bryr Hamas seg ikke noe om.

Uproporsjonal reaksjon

Ofte er Israel blitt beskyldt for uforholdsmessig harde mottiltak ved krigshandlinger initiert av palestinerne. Men her er det opplagt at den samme kritikken må ramme Hamas. Full rakettkrig står ikke i forhold til det israelerne hadde gjort seg "skyldig i" denne gang.

Verden utenfor Midt-Østen har denne gang ikke monomant kritisert Israel for de militære mottiltakene. Hverken USA, EU eller andre har plassert skylden for urolighetene på Israel, bare bedt partene besinne seg. Dette er noe nytt.

Vi registrerer at resten av den arabiske verden protesterer og fordømmer og kan komme til å vedta noen symbolske reaksjoner, men gjør ellers intet. De er møkka lei hele den fastlåste situasjonen og har det siste året søkt samarbeid og inngått diplomatiske forbindelser med "dødsfienden" Israel. De palestinske "frigjøringsorganisasjonene" er for lengst kastet ut av alle arabiske naboland. Arabisk solidaritet er ikke-eksisterende.

Hamas blir svekket

Hva oppnår Hamas og selvstyremyndigheten på Vestbredden i den pågående krigen? Ingen verdens ting. De blir svekket militært og politisk, økonomisk og sosialt. Israels rakett- og bombeangrep har med kirurgisk nøyaktighet tatt livet av Hamas` militære ledelse, ødelagt alle de Hamas-kontrollerte politistasjonene og ellers andre samfunnskritiske installasjoner kontrollert av Hamas. Mye av det underjordiske tunnelsystemet til terrororganisasjonen er ødelagt. Sivilbefolkningen blør og må igjen ta tapene. Men for første gang opplyser nå regionale og internasjonale medier at Det israelske forsvaret faktisk ringer opp beboere og eiere av boligblokker nær Hamas-installasjoner på forhånd for å advare dem og gi tid til å rømme unna. Hvilke andre stater i konflikt gjør dette?

Israelske kampfly har ødelagt flere høyhus i Gaza som rommet legitime mål, dvs at de har inneholdt kontorer og hovedkvarterer for Hamas, eller militære installasjoner under bakkenivå. Vanlige beboere er blitt varslet før angrepene. Likevel er de sivile tapene mye høyere på palestinsk side enn blant jøder i Israel. Årsaken er først og fremst mangelen på tilfluktsrom.

Sprengte medietårnet

Det har vakt stor oppmerksomhet og sterke protester da det israelske luftvåpenet sprengte ned et høyhus som inneholdt kontorer for internasjonale pressebyråer. Få eller ingen nevner at tårnbygget også inneholdt ressurser for etterretningstjenesten til Hamas. Det var dette som var det egentlige målet. Sett fra Hamas` side var plassering av etterretningsinstallasjoner her perfekt. Bombingen er blitt lagt ut som anslag mot presse- og ytringsfriheten. Da er det litt merkelig at alle pressefolkene i bygget fikk en times varsel til å komme seg i sikkerhet, og rakk å ta med seg en god del av det utstyret de trengte for å fortsette mediedekningen. Nyhetsbyråene er allerede i virksomhet igjen, selv om nyhetsstudioene ble smadret og de må finne midlertidige løsninger.

Et stadig gjentatt argument er at Gaza er så til de grader tett befolket at israelske mottiltak er nødt til å ramme sivile. Det er ikke sant, det israelske flyforsvaret driver ikke med teppebombing som de krigførende partene gjorde under annen verdenskrig. Det er i og for seg riktig at befolkningen bor tett, men man glemmer at Hamas plasserer sine militære ressurser mest mulig sentralt i boligområdene og nær sykehus og skoler. Når disse blir rammet, kan man med dirrende pekefinger fordømme Israel. Alle som har Google maps kan selv se at der finnes ikke bare sammenhengende boligområder på Gazastripen, men også åpne områder for utskytningsramper - dersom Hamas ville benytte dem.

Bomberom for sivile

Israel har en helt annen innstilling til tap av sivile liv. Alle israelske boliger skal i prinsippet ha bomberom, og det er lagt ned et stort arbeid for å gi befolkningen ly for angrep fra luften. Slikt sørger de palestinske myndighetene ikke for. Har de ikke ressurser? Jo, da. Noen av de militære ressursene som i dag brukes til å produsere offensive raketter, kunne gått til å beskytte uskyldig sivile, for eksempel gjennom dekningsrom. Hamas har også et stort budsjett for å belønne alle som har begått terrordrap på jøder og som sitter fengslet etter lov og dom i Israel. Deres familier får belønning i form av månedlig pengestøtte. Midlene finnes, viljen ikke. Og Hamas får store bidrag fra land i den arabiske verden - og fra Iran. For ikke å snakke om giverlandene gjennom FN.

Ønsker ikke å bli glemt

Hamas lar gjerne sine egne dø for å oppnå internasjonal fordømmelse av Israel og for å få offer- og martyrstemplet selv. Det er det mye spillet dreier seg om. Man ønsker ikke å bli "glemt" av verden. Så får vi inderlig håpe at diplomatiet gjennom FN s sikkerhetsråd og andre kanaler kan føre til våpenstillstand og avtaler som gjør livet lettere på begge sider.

Det er lite som tyder på at vi vil se en lysning i nær fremtid. Den fastlåste konflikten vil ganske sikkert fortsette - så lenge Hamas velger krig utad og undertrykkelse innad som virkemidler. Styresettet i Gaza er fjernt fra demokrati, flerpartisystem og konstitusjonell parlamentarisme. De religiøse og militære ledernes ord er lov. Frie valg er en vits. Befolkningen er underkuet, selv om de er blitt opplært til jødehat gjennom generasjoner og støtter Hamas i mye av terroren som er rettet mot jødene.




lørdag 1. mai 2021

Mens vi venter på Corona-pass

Regjering og helseminister har antydet, nesten lovet, at corona-pass vil bli gjennomført i Norge så snart det praktisk lar seg gjøre. Innføringen kan skje sammenfallende med at EU gjør noe tilsvarende, eller at Norge utsteder egne nasjonale pass parallelt. I så fall vil EU-passet også omfatte EØS-land som Norge, Island og Lichtenstein og åpne for normalisering av for eksempel reiselivet. Danmark har gjennomført sitt nasjonale pass allerede. Så hva venter helseministeren på? Samme spørsmål blir stilt av en kommentator i Aftenposten i dagens utgave 1. mai.

Et pass gir visse  midlertidige "privilegier" som andre må vente litt lenger på (noen måneder). Men større frihet og flere valgmuligheter for et økende antall fullvaksinerte kan få avgjørende betydning for serveringssteder, reiselivsbedrifter, kulturinstitusjoner og festivalarrangører - og hardt rammede kommuner som nå har stengte treningssentre og butikker, lukkede kjøpesentra og tjenesteprodusenter. Først og fremst hovedstaden. Det er kjent og dokumentert at en rekke små og store bedrifter ser konkursspøkelset i hvitøyet om ikke hverdagen snart vender tilbake. Titusener på titusener av permitterte og arbeidsledige venter på å få komme tilbake til jobb. Det kan et pass bidra til, gjennom økonomisk vekst og økt forbruk.

Personlig valgfrihet

Hensynet til disse trumfer for min del ønsket om en mer personlig "normal" tilværelse. Jeg og mine nærmeste har ikke shoppe-gener, vi går ikke hyppig ut, og vi har ikke ferieleilighet i Spania. Men vi ønsker valgfriheten og vissheten om at det lar seg gjøre dersom vi bestemmer oss for det. Rett og slett personlig frihet. Norgesferien i sommer er alt bestilt.

Det er forsvinnende små praktiske og tekniske utfordringer ved å utstede et corona-pass. Vipps-teknologien er der allerede. Når jeg åpner min helsenorge-app, ligger datoene for fullvaksinering inne. Jeg og mange tusen nordmenn nå vil i prinsippet kunne vise fram denne opplysningen. Jeg antar at de som har vært corona-syke og nå friske også har denne opplysningen i sin helse-app. 

Alle skal være dønn like 

Jeg kan se problemet Høie står overfor: I dette ellers fine landet vårt finnes holdninger som byr imot "forskjeller". Alle skal være like - og lide sammen og samtidig under pandemien. Misunnelsen er hos noen sterkere enn kjønnsdriften, som det spøkes med. Man vil ikke ha noe A- og B-lag, slik sosialister med Arbeiderpartiet i spissen messer om. Arbeiderpartiet og de andre på venstresiden vil helt sikkert stemme imot pass i Stortinget dersom saken skal vedtas der. Men det skal den ikke. Regjeringen har de fullmaktene den trenger gjennom dagens helselovgivning. Corona-passet blir uansett midlertidig.

Det jeg ikke vil akseptere, er om Høie & Co forsinker og utsetter, sleper beina etter seg for å "tvinge" nordmenn til å velge Norgesferie - av hensyn til reiseliv og distrikter, i et stortingsvalgår. Slik at man for eksempel ikke får anledning til en Danmarks- eller Sverige-ferie, eller Europa-opphold for den saks skyld (jeg regner med at karantenebestemmelsene ved innreise vil være opphevet ved et pass).

Men hva har man av pressmiddel overfor myndigheter som somler med innføring av corona-pass?

Tja, hva med å ikke bruke stemmeretten ved valget til høsten i protest? Selv om man har 63 års medlemskap i det ledende regjeringspartiet?