tirsdag 26. mai 2020

Nå som dengang

I siste nummer av Aftenposten Historie gjengir tidsskriftet et 100-årsminne, "Stor norsk hjelp mot skrikende nød i Tyskland". Det dreier seg om den norske innsatsen i 1920 som blant annet besto i å sende "18 jernbanevogner med levnetsmidler til Dresden" der den norske konsulen, arbeidere og skolebestyrere står for utdelingen av nødhjelpen. Representanten for den norske hungersnødkomiteen, Emil Frøen, har studert forholdene i Berlin og andre steder i landet, og gir rystende rapporter om tilstanden: ""Familiene spiste utelukkende grøt laget av potetskall, nesle og løvetann, men uten spor av mel. Selv til grisemat ville man hjemme i Norge ikke ha benyttet sådan føde". Frøen forteller om barn som er satt redselsfullt tilbake i vekt og vekst. De stivt stirrende øynene avslører sulten, og "legemet er oftest ligesom et skelet med hud".

Frarådet overføring til Norge
Videre blir det opplyst at norske Røde Kors har sørget for å anbringe 50 berlinerbarn på sanatorier. Frøen fraråder å sende barn til Norge, "da reiseutgiftene sluker for meget". Han foreslår at barna anbringes på norsk bekostning i Tyskland, og ernæres med mat fra Norge. Røde Kors har dessuten kjøpt sjøbadssanatoriet Nordholz ved Cuxhafen med plass for 500 barn. Syke barn får opphold etter en turnusordning.
   Noe gjenkjennelig her? Det norske hjelpearbeidet konsentrerte hjelpen "der de er". Vi husker diskusjonen for noen år siden da Assadregimet i Syria sendte millioner av landsmenn på flukt til nabolandene Jordan og Libanon. Hjelpearbeidere i felten ba innstendig om norske kroner til å kjøpe lokal mat og andre tjenester i landene der flyktningene oppholdt seg, og pekte på den enorme forskjellen i kjøpekraft her og der. I Midtøsten var den norske kronens kjøpekraft mellom 11 og 14 ganger høyere. Likevel var det en del, sikkert velmenende, mennesker som stilte seg i moralsk positur og tryglet om at Norge tok imot et maksimalt antall krigsflyktninger.

Ny symbolsak for de snille
Vi hører ikke så mye om akkurat den diskusjonen nå. Men til gjengjeld er ropene høyrøstede og den moralske pekefingeren tilsvarende høyt hevet rundt barna i Moria-leiren. I stedet for å lette presset på forholdene i leiren på stedet, kreves nærmest en luftbro til Norge. Hvorfor er det etisk forkastelig å påpeke at norske penger får større effekt og bidrar til å hjelpe langt flere om man bistår greske myndigheter lokalt - redusere antall flyktninger i leirene gjennom relokasjon og overføring til bedre forhold på fastlandet?
   Ett av problemene med Moria-leiren er de mange asylsøkende afghanere og andre, der det er berettiget tvil om de overhodet har rett til opphold. Fra hele Europa sendes unge afghanere tilbake til Afghanistan fordi de rett og slett er økonomiske immigranter som ønsker en bedre fremtid i Europa. Etter FNs konvensjoner har de ikke rett til opphold. Bildene fra leiren viser utelukkende småbarn som aldri skulle vært sendt ut på farefulle reiser av eller med uansvarlige foreldre. Vi ser ikke de mange afghanske ungguttene i 16-18-årsalderen som er sendt ut for fotfeste ("anker") i Europa - i håp om å få penger sendt hjem i posten, eller i håp om familiegjenforening. Afghanistan er ikke det eneste landet som byr på slike historier. Fra land sør for Sahara kommer hundretusener av lignende økonomiske immigranter.

Mer enn 70 millioner på flukt
Der er mer enn 70 millioner mennesker på flukt i dagens verden, enten internt fordrevne eller flyktninger som har tatt opphold i naboland. Selv med oljemilliarder på bok er det ikke mulig å løse verdens flyktningproblem ved å ta imot selv en brøkdel av dem. Jo, om vi kan hjelpe noen, skal vi gjøre det. Men "noen" kan bli til langt flere. Da er vi imidlertid nødt til å tenke realistisk og med fornuft. Norge er et rikt land som selvsagt skal hjelpe mennesker i nød, og vi ligger langt over andre land i mottak av flyktninger i forhold til folketallet og vårt eget brutto nasjonalprodukt.
   Men Moria-leiren er en kunstig oppblåst symbolsak, elsket av medier og fremmet av partier og institusjoner som håper å tjene på saken politisk (og moralsk) i opinionen. Dem om det. Jeg lar meg ikke påvirke fordi jeg vet at ved å bruke fornuft og kjølig kalkulasjon, hjelper vi flere mennesker i nød på alternative måter.
   Som den norske hungersnødkomiteen gjorde i 1920: Ta ikke barna til Norge. Vi hjelper best der de er.
 

torsdag 14. mai 2020

Den bærekraftige grønne omstillingen

I løpet av de siste årene har vi i Norge, og i Europa og verden ellers, blitt introdusert for nye begreper i politikk og offentlig debatt: Alt mulig skal bli "bærekraftig", det meste skal bli "grønt", og fremfor alt skal samfunnet, bedriftene og enkeltmenneskene satse på "omstilling". FNs idealistiske og opphøyede bærekraftsmål sluses inn i all verdens planer og programmer på lokalt, regionalt og statlig nivå. Rundt disse begrepene skvalper flere andre honnørord rundt i andedammen. Politikere og journalister, spesielt de uten realfagsbakgrunn, kappes i å fremstå som mest mulig miljøriktige, klimavennlige og fremoverlente i forhold til de omdiskuterte og bastante konklusjoner fra FNs klimapanel. Ufattelige store summer skal brukes på å sparke i gang klimatiltak innen EU, der Norge tilsynelatende fortjenstfullt henger seg på. Alt er selvfølgelig velment og høres veldig riktig ut. Ingen er vel mot et stabilt og lagelig klima i alle verdens land? Global temperaturøkning må jo bekjempes for at kloden ikke skal gå under, ikke sant?

Surstoff til kuvøsebedrifter
Fra nesten alle hold blir det oppmuntret til å gi offentlige tilskudd til både eksisterende bedrifter og særlig gründere som nettopp satser på "det grønne skiftet". Stat  og kommune skal sørge for økonomiske bidrag (skattepenger, andre inntekter fellesskapet disponerer) som skal gi surstoff til kuvøselignende virksomheter. Det gjelder bare å støtte omstillingsbedriftene finansielt i den første tiden slik at de skaffer seg et marked. Det er vel enkelt og greit?
   Men vil bedriftene innen rimelig tid virkelig klare å skaffe seg dette markedet, møte tilstrekkelig etterspørsel og klare å stå på egne bein økonomisk uten kontinuerlige, permanente tilskudd fra skattebetalerne, altså fra det høyt bejublede "fellesskapet"?
   Det som taler for en slik politikk og en slik ressursbruk, er at nesten ingen går i mot det, få viser skepsis  eller advarer. Det dreier seg om noe som er "in i tiden". Ingen har lov til å vise tvisyn eller presentere motforestillinger, da er man ikke med på "laget", følger ikke trenden, er fornekter på sett og vis.

Coronaen ssom øyeåpner
Så kom Coronaen, og mye er blitt endret. Nå slåss Norge og andre land som er rammet av pandemien for å komme tilbake til normalen, begrense skadene og bygge opp igjen det som er blitt rasert. Brannslukkingen er i full gang. Norge har hatt oljeinntekter å sette inn - flere hundre milliarder kroner til permitterte og arbeidsledige, i form av dagpenger, kontantstøtte, lån og garantier, ekstrabevilgninger til å holde aktivitet og sysselsetting oppe. Man sørger for at kommunene, som leverer livsviktige velferdstilbud og hverdagstjenester, ikke lider for store tap, og mye gjøres for å motvirke konkurser, få flest mulig tilbake i jobb.
   Andre land låner astronomiske beløp for å sette inn virkemidler med samme formål: å få økonomien på fote, øke folks kjøpekraft og stimulere til ny vekst. Men heller ikke Norge går uberørt ut av denne krisen. Heller ikke vi kan basere oss på oppsvulmede offentlige budsjetter, permanente støttetiltak eller subsidier til all verdens gode formål i lengden. Stemmene som for få måneder siden snakket om at vi har et for høyt forbruksnivå og spiser feil mat, særlig i Norge og den rike, industrialiserte del av verden, er blitt litt mindre høyrøstede i debatten. Det var kanskje ikke sånn de hadde tenkt seg bærekraften i den sirkulære økonomien der vanlige mennesker er lykkelige med lavere inntekt, som baserer seg på brukte, omsydde klær, gjenbruk, som flyr mindre, spiser mindre rødt kjøtt, handler lokalt, reiser mest i eget land og blir mer moralske fordi de forurenser mindre og redder klimaet.

Kan ikke bli permanent
Et bredt politisk flertall på Stortinget er fullt klar over at de sterkt subsidierte virkemidlene ikke kan fortsette i det uendelige. Særlig ved innføringen av de første krisetiltakene var regjeringens talspersoner nøye med å understreke at tiltakene var midlertidige og skulle opphøre når krisen var overvunnet. Opposisjonen var enig i dette, iallfall verbalt.
   Professor emeritus Eirik Schrøder ved Universitetet i Bergen og København og tidligere vismann i Det Økonomiske Råd i Danmark, har gitt en veiviser for hva som antagelig vil skje med norsk økonomi. Han påpeker at det kan ta tid for Norge å vende tilbake til normalen, men det er også det eneste fornuftige å gjøre. Han spår lavere etterspørsel blant forbrukere, blant annet fordi permitterte og ledige vil være forsiktigere med å bruke penger i tiden fremover. Redusert formuesverdi på boliger kan også bli en følge av pandemien. Mange virksomheter vil måtte sette opp prisene på grunn av restriksjonene som er innført (som større avstand mellom kafebord, flyseter og i butikker). Så minner han om det selvfølgelige i at store deler av den lille norsk økonomien er åpen og at vi er avhengig av å kunne selge til andre land. Men "andre land", våre handelspartnere, opplever også betydelig økonomisk nedgang. Det er om å gjøre å få det internasjonale varebyttet tilbake. Trumps mest trofaste disippel i Norge, Senterpartiet, oppfordrer til å handle norsk. Det er en kortsynt og drepende medisin for å få pasienten frisk, men helt på linje med revehi-ideologien.

Subsidier har en bakside
Eirik Schrøder advarer mot å sette i gang prosjekter som ikke inngår i langsiktige planer. Klimaområdet er et område hvor man risikerer at dette vil skje. Han påpeker at Norge satser stort på å nå sine klimamål. Men Schrøder er skeptisk til at det under påskudd av å stimulere økonomisk aktivitet, blir satt i verk dårlig gjennomtenkte tiltak med betydelig innslag av subsidier. "Subsidiene skal finansieres, og vil til syvende og sist måtte belaste andre deler av norsk økonomi. Derfor vil dette kunne føre til redusert konkurranseevne, reallønnsnedgang og lavere sysselsetting i andre virksomheter. På denne måten kan det bli dyrere å nå klimamålene enn det ellers ville vært."
   Jeg ser dette rådet i sammenheng med de høyrøstede kravene om at er tiden inne for omstilling, det vil si svekke og deretter fase ut petroleumsvirksomheten til fordel for de velsignede grønne løsningene. Til tross for at det nettopp er olje- og gassindustrien og oljefondet som redder oss ut av coronakrisen. Hadde de "grønne" løsningene vært realistiske og konkrete, kunne de saktens vurderes. Men vi ser hvor løse og luftige denne type forslag er. De fremføres stort sett i generelle vendinger med ideologiske overtoner. Der forslagene er litt mer konkrete, som storskala hydrogenproduksjon, bunnfast og flytende havvind og tilsvarende på land, mer miljøvennlig aluminiumsproduksjon og tilsvarende batterifabrikasjon, er det alltid, alltid snakk om til dels store offentlige subsidier, rene månelandinger. Med fare for enorme tap.

Tilbake til normalen
Selv mener jeg at vi først og fremst må komme tilbake til normalen og ut av krisen. Tiden er ikke inne til dyre omstillingsprosjekter som i utgangspunktet ikke er "bærekraftige" hvis vi ser dem ut fra frivillig etterspørsel i et marked. Omstillingen får komme når samfunnet er kommet til hektene igjen. Det er dyrt nok som det er å sørge for at bedrifter ikke går konkurs og at folk har en jobb å vende tilbake til.
   Apropos bærekraft: Et innslag i Distriktsnyhetene i NRK nylig fortalte at steinindustrien i Larvik nå skulle bli mer "bærekraftig" ved at skrotsteinen skulle utnyttes bedre. I dag utnytter man rundt 40 prosent av "råfjellet". Dette har lite med pynteordet bærekraft å gjøre, det handler rett og slett om å utnytte råvaren bedre, altså bestrebelser som steinbrudd og gruveselskaper fra tidenes morgen har vært opptatt av. Når det er økonomisk regningssvarende. En parallell er utviklingen av norsk hvalfangst. I starten tok man stort sett bare spekket og kokte olje av det. Resten av dyret ble avfall i sjøen. Først senere ble hele hvalskrotten utnyttet (kjøttet selvsagt når fryseteknikken var utviklet), deretter ble skjelettet til beinmel. Og det skjedde uten at man hadde klima- og bærekraftsmål i øyekroken eller fikk statlige subsidier. Det var bare fornuftig å gjøre det - når teknologien var på plass.
   

tirsdag 5. mai 2020

Norwegian på vingene igjen?

Mandag 4. mai var en dårlig dag for Aftenposten, og spesielt for kommentator Andreas Sletholm og ansvarlig redaktør Trine Eilertsen. Sletholm skrev tidlig i diskusjonen rundt regjeringens redningspakke for luftfarten at det slett ikke var noen selvfølge at Norwegian burde få hjelp fra fellesskapet. Selskapet var i en så elendig økonomisk forfatning at å låne det 2,7 milliarder kroner ikke kunne anbefales. Samme dag Aftenposten flagget dette standpunktet på lederplass (åpenbart godkjent av redaksjonsledelsen), bekreftet og utdypet Sletholm det overraskende standpunktet i Dagsnytt 18. Norwegian var så skakkjørt og hadde så mye gjeld at selskapet burde gå konkurs. Det hadde ikke livets rett.

Norwegian lyktes, så langt
Likevel: Mandag 4. mai lyktes Norwegian Air Shuttle mot alle odds å innfri myndighetenes krav til en redningsplanke i form av det avgjørende statlige lånet. Eierne, dvs aksjonærene, gjorde det som var nødvendig for å redde selskapet fra konkurs og opphørssalg. Kreditorene gjorde pengene de hadde til gode, om til eierandeler. Leasinghusene som leier ut flyene til Norwegian, gjorde om det de hadde til gode til aksjekapital. Man fikk altså til en ordning rundt obligasjonslånene, og det var helt avgjørende for å kunne overtale aksjonærene på den ekstraordinære generalforsamlingen til å støtte opp om redningsplanen. Mange har tapt mye, men alternativet fortonte seg mye verre. Det ble et overveldende flertall for ledelsens plan om refinansiering.
   Norwegian Air Shuttle kan nå starte den vanskelige og bratte take-off-operasjonen i takt med at europeiske og andre land åpner for normal flytrafikk til forretnings- og feriedestinasjoner. Det er all mulig grunn til å ønske selskapet lykke til. Mer om hvorfor senere.

Bort fra det liberalkonservative
Men for å gjøre meg ferdig med Aftenposten: På papiret har den gamle og tidligere stødige konservative avisen en liberalkonservativ formålsparagraf. Ved sin tiltreden som ny sjefredaktør antydet Trine Eilertsen at hun ville drøfte denne paragrafens ordlyd internt med sikte på endringer. Dette arbeidet bør hun sette fortgang i. Og konklusjonen bør være: Stryk den liberalkonservative formuleringen. Situasjonen nå er nemlig at avisen hver eneste dag ikke lever opp til forventningene paragrafen skaper. Man lurer leserne dersom de tror at paragrafen er veiledende for redaktører og journalister. I mai 2020 - og det har vært tilfellet i ganske mange år - har Aftenposten  utviklet seg i retning nærmest et sosialdemokratisk vassaue samtidig som MDG-journalistene har så stor innflytelse på det daglige utvalget av artikler, reportasjer, meningsytringer og lederkommentarer at hovedbudskapet er et helt annet enn liberalkonservativt.
   Det blir ikke "skikk" på Aftenposten før de Hilde Haugsgjerd-ansatte er gått ut på dato. Redaktør Haugsgjerd (2008-2013), som tidligere var medlem av Rød Ungdom, og svært aktiv i Rød Valgallianse og det kommunistiske AKP (m-l), klarte å drepe den konservative ånden i veggene og gjorde ansettelser som leserne plages med daglig. Hennes etterfølger hadde andre prioriteringer i sin ellers vellykkede redaktørtid.

Viktig å redde Norwegian
Så litt mer Norwegian. Hvorfor er det så viktig at et gjeldstynget norsk selskap i luftfarten overlever og leverer sine tjenester? Fordi Norwegian har gitt SAS-konsernet konkurranse innenlands og åpnet for at millioner av norske og utenlandske passasjerer har kunnet velge reise- og feriemål som bare "de rike" kunne tidligere. Norwegian har demokratisert luftfarten. Om ikke Norwegian hadde vært på vingene i Norge og i Skandinavia, ville vi helt sikkert blitt møtt med ågerpriser fra ordinære ruteflyselskaper. Norwegian har bydd SAS konkurranse og presset billettprisene ned. Det har vært en lettelse både for det offentliges økonomi, for næringslivet og for norske familier.

Har begått feil
Så må det riktignok sies at Bjørn Kjos og selskapets ledelse forøvrig har ført en dristig, for ikke å si dumdristig, linje i flere år. Konsernet er drevet med store underskudd og har flere ganger måttet ty til  nye emisjoner for å holde seg i luften. På den annen side kan selskapet neppe belastes for å ha satset på førstegenerasjonsflyene Dreamliner og 737-MAX. Om flyfabrikkene hadde holdt hva de lovet, ville Norwegian med disse flyene revolusjonert langdistanserutene og holdt prisene på et nivå som ville gitt enda flere "vanlige mennesker" rimelige flyreiser til andre verdensdeler - med gode utsikter til egen fortjeneste og utbytte for aksjonærene.
   Det er ikke gitt noen å kunne forutse slike problemer som Dreamliner og Max-flyene skapte. Norwegian var maksimalt uheldig i en kritisk fase. Så kom Coronaen. Ifølge selskapet lå 2020 an til å bli et bedre år enn de tre foregående. Og det var lite som tydet på noe annet i internasjonal luftfart og dermed Norwegians økonomisk utvikling. I stedet ble det altså bråstopp.

Gode arbeidsplasser
Så må det minnes om at Norwegian har skapt tusener på tusener av gode arbeidsplasser. Alle vi som har benyttet selskapets flyseter har vært svært fornøyd med avviklingen på bakken og servicen om bord. Det kan jeg si som i mange år har flydd med SAS, Widerøe, KLM, Ryanair, Wizz Air, British Airways, Air France, Emirates og en serie pakketurist-selskaper.
   Det er slett ikke alltid jeg er enig med Dagsavisens kommentatorer. Men de vurderingene jeg tirsdag 5. mai leste av politisk redaktør Lars West Johnsen var både opplysende, kloke og til å få forstand av: "Norge trenger Norwegian. Her går det ikke alltid et tog. Derfor er det bra at selskapet nå overlever." West Johnsen er selvfølgelig ikke bastant og skråsikker: Han minner om gjeldsbyrden på hele 50 milliarder kroner, og at konsernsjef Schram ikke kan hvile på halefinnene særlig lenge. "Mer turbulens venter i eventyret om Norwegian."
   Det har han sikkert rett i. Men han og Dagsavisen er iallfall villig til å gi Norwegian en sjanse, og ser de positive sidene ved flyselskapets drift og fortsatte eksistens. Den lykkeønskningen får Norwegian ikke i Aftenposten.

onsdag 22. april 2020

Er vi ett eller flere folk?

De voldsomme utfallene mot "søringer" fra folk og medier i Nord-Norge har overrasket eliten i sørnorske større byer. Det bør den egentlig ikke. Så fort Corona-epidemien krevde en form for brems eller nedstengning, fant kommune etter kommune i de tre nord-norske fylkene den passusen i smittevernloven de trengte for å stenge seg selv inne: Man skulle ha seg frabedt at antatt smittebærende landsmenn sør for Dovre reiste nordover og forgiftet sunne og friske nordlendinger. Byer og bygder muret seg inne. Gruveselskaper, fiskerimottak, småbedrifter og næringsdrivende fortvilte: Arbeidstagere med bopæl i én kommune men med jobb i en annen, ble tvunget til 14 dagers karantene dersom de oppsøkte arbeidsplassen. Det ble store økonomiske tap for store og små virksomheter, og permitteringer og ledighet langt ut over det som var nødvendig.

Vil bestemme selv
Selv da regjering og fylkesmann minnet om at denne bruken av smittevernloven var ulovlig, nektet nordnorske kommunestyrer og ordførere å oppheve søringskarantenen. De har brukt usedvanlig harde ord, og både mainstream media (aviser og deres nettsteder) og de sosiale mediene har flommet over av hatske og sjikanerende ord og uttrykk. Voksne redaktører og kommentatorer har fulgt opp, ja, delvis ledet an. Altaposten har vært en av de verste, og har latt trykke klart injurierende innlegg. Påleggene fra legale myndigheter der sør ble sammenlignet med tyskernes vanstyre under annen verdenskrig. Fylkesmann Aspaker i Troms er blitt et hatobjekt.
   Vanligvis unnskylder vi nordlendinger med at de har en så medfødt direkte tiltaleform, at vi trekker fra noe når adjektivene kommer ut av balanse. Dette er imidlertid hverken sjarmerende eller morsomt. For det dreier seg ikke om finslipt ironi. Det er tale om usedvanlig dårlig folkeskikk.

Henger sammen
De to nordligste fylkene under Coronakrisen følger egentlig bare opp sitt selvvalgte opprør mot regjering og storting: Fylkessammenslutningen mellom Finnmark og Troms godkjennes ikke, for "vi er ikke enige", og "vi gjør som vi vil". Mange føler seg egentlig ikke som en del av "riket", som innbyggere i staten Norge. Man ønsker et dobbelt bokholderi: Lokal sjølråderett kombinert med fordelene ved å tilhøre storsamfunnet.
   Når nordnorske penner i denne situasjonen reiser bust mot demokratisk valgte nasjonale styringsorganer og deres vedtak, må man minnes at noe av det samme skjedde etter 9. april 1940 og månedene som fulgte. Nygaardsvold-regjeringen og andre representanter for sentrale myndigheter som flyktet nordover langs Helgelandskysten med tyske invasjonsstyrker i hælene, var slett ikke velkomne alle steder før de fikk en midlertidig trygg base i Tromsø - så lenge den varte.

Mot farlige gjester sørfra
Politikere som fulgte den daværende legale regjeringen, den som valgte motstandslinjen fremfor samarbeidslinjen til Administrasjonsrådet i de besatte områdene, møtte lokalsamfunn som vegret seg mot å ta imot slike "farlige" gjester. De kunne jo bringe krigen til byen eller bygda. "Kom ikke inn her, vi er nøytrale", erklærte representanter for Bodøs myndigheter da en av skøytene med Norges Banks gull ombord passerte forbi byfjorden en av de første dagene i mai 1940. Bodø tilstrebet status som "åpen by", uten luftforsvar og uten kringkastingssendinger med alliertvennlig innhold, av frykt for å bli innblandet i den krigen landets statsmakter på død og liv ville føre.
   Rett skal være rett: Alle de tre nordnorske fylkene, og ikke minst Finnmark, fikk senere føle krigens gru i mye større grad enn de fleste lokalsamfunn i Sør-Norge. Motstandskampen ble ført innbitt og heltemodig. Dagens innbyggere der nord har dessuten helt fra 1940-årene gjennom fedre, mødre og besteforeldre som flyktet sørover, fått høre mange vonde historier om hvordan finnmarkinger og andre nordlendinger ble tatt imot i på Østlandet, eksemplifisert med hybelannonsen i en Oslo-avis: "Billett mrk. Ikke nordlendinger". Det sitter mye agg igjen. Nordlendinger har delvis og tidvis følt seg undervurdert og diskriminert.

Ikke skyt på tyskerne
Så må det videre legges til at motstanden mot tyskerne heller ikke var så helhjertet lenger sør i landet i den første kaotiske tiden: Kommunestyret i Farsund sendte en deputasjon til marinens oppankrede torpedobåt om morgenen 9. april for å be den la være å skyte mot tyskerne for å spare byen for krig.
   Da frivillige nordmenn åpnet ild for å forsvare den viktige Vigrasenderen mot tyske fallskjermstyrker, reagerte Ålesunds politimester med forferdelse: Slike krigshandlinger måtte ikke utføres, for de kunne jo føre tyskerne til byen.
   Slike eksempler på lokal selvstendighetstrang i farens stund finnes det mange av, om man støvsuger lokalhistoriene i april og mai 1940.

Kongevalget i 1905
En annen sammenligning faller meg inn når ikke minst Telemarksordførere innbitt holder på hytteforbudet mot sentrale myndigheters råd og anbefaling: I 1905 frigjorde Norge seg fra Sverige, og akkurat det spørsmålet i folkeavstemning var det temmelig unison enighet om. Da var vi ett folk. Men under neste folkeavstemning - om hvorvidt den danske pris Carl skulle bli Norges konge - dukket bygdedyret opp i enkelte fylker. Folkeavstemningen ble oppfattet som et valg om monarki eller republikk. Og jammen var det flertall mot kongedømmet og den senere Kong Haakon som monark i det indre og øvre Telemark. Som eneste fylke i landet var det størst nei-oppslutning i et flertall landkommuner i fylket. I Solum, Bø, Tinn, Gransherad, Jondalen, Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Mo, Lårdal, Vinje og Rauland var det til dels solid flertall for republikk. I Vinje var motstanden mot kongedømme 75,2 prosent, i Rauland 83,6 prosent.
   Til sammenligning - bare for å ha nevnt det - hadde Vestfold solide ja-flertall i alle de tre byene og samtlige landkommuner. Nå er begge fylker blitt til ett, men med store kulturforskjeller, holdninger og tenkemåte. Det vil nok gå bra likevel.

Ett land, flere folk?
Skraper vi litt i overflaten på landsdeler og fylker, dukker altså forskjellene opp i befolkningens syn på saker og ting. Det bør ikke overraske. I Corona-tider og lignende pressede situasjoner ser vi de intuitive holdningene og de betingede refleksene dukke opp: Hold dere unna bygda vår. Her er det vi som bestemmer, ikke sentralmakten med dens folkevalgte organer. Vi har hatt formannskapslovene helt siden 1837!
 

søndag 19. april 2020

Med binders på jakkeslaget

 Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen hadde - diskret - plassert en binders på jakkeslaget da han presenterte den siste langtidsplanen for forsvaret sist fredag. Bindersen har en dypt symbolsk betydning for dem som ble født i første halvdel av forrige århundre og de av oss som ble fortalt hva den dreide seg om i de første etterkrigsårene. Spesielt sommeren og høsten 1940 var bindersen i bruk, som et tegn på at man sluttet opp om kong Haakon VII mot dem som ville avsette ham eller presse statsoverhodet til å abdisere. Kongen sto fast der de styrende samfunnsmaktene sviktet.
   Men bindersen sto også for motstandskamp og samhold mot kretsene som svek eller sviktet, de som støttet Quisling, NS og de tyske okkupantene. En synlig kam ga signal om at "vi greier oss selv".
   Det samme kan ikke sies om forsvar og beredskap i 2020. Både denne og tidligere forsvarsplaner sier i klarspråk at Norge ikke "greier seg selv", men trenger NATO og NATO-medlemskapet som skjold og sikring i krise og krig. I denne sammenheng kan vi merke oss hvilke partier som ikke bare er imot norsk NATO-medlemskap, men som til og med mener at forsvarsalliansen "er en del av problemet" i spørsmål om krig og fred (konfrontasjonen med Russland i 2014 etter anneksjonen av Krim og infiltreringen i Ukraina).
   Det er nesten patetisk når SV`s Audun Lysbakken sier om forsvarsplanen at Forsvaret nå betaler prisen for å ha valgt å kjøpe dyre kampfly - kjøpet fører til at andre investeringer må skyves på.

Riktig prioritering
Sannheten er at planlagt innfasing av kampflyet F-35 (52 stk) delvis kan erstatte mangelen på effektivt luftvern (langtrekkende rakkettforsvar) rundt flyplasser og baser i en forhåpentligvis kort periode fremover. De forsvarer forsterkningsstyrkenes ankomst. Dessuten har F-35 en så stor offensiv kapasitet at russerne i nord selv må avsette store ressurser til eget nærforsvar.
   Som ventet har de kritiske mediene, med Aftenposten i spissen, vært veldig opptatt av at Forsvarssjefen ikke får det han har bedt om. Av hans fire alternativer har regjeringen stort sett landet på D-alternativet. Aller helst ville Haakon Bruun-Hansen sett regjeringen følge hans A-alternativ, som betyr en ganske rask og robust opprustning.
   Men la oss se på hva Forsvaret faktisk er stilt i utsikt de neste åtte årene: Forsvarsbudsjettet vil øke fra dagens 63 milliarder kroner til nær 80 milliarder. Vi får en ny hærbataljon i nord, en økning til fire. MTB-ene forlenger sin levetid, de er som skapt for norske farvann. De fire fregattene beholdes noe lenger. Det samme gjelder korvettene og minerydderne. Det blir ikke store fornyelser her med det aller første her, men fartøyene oppgraderes. Seilingstiden økes, det betyr bedre beredskap. Fire nye ubåter kommer i planperioden. Tallet på innkalte til førstegangstjeneste vil øke markant, fra 8.000 til 11.000. Noen må være i kongens klær i 16 måneder. I 2028 vil det være 2.200 flere årsverk i Forsvaret. Hæren får etter hvert nytt, tyngre materiell, særlig bedre stridsvogner Det skal skaffes helikoptre og kystvaktskip, overvåkningsfly og andre kapasiteter.

Har svakheter
Langtidsplanen har svakheter og vil neppe overleve stortingsbehandlingen slik den er lagt frem. Den endelig vedtatte planen vil ytterligere styrke Forsvaret. Det har ganske sikkert regjeringen vært klar over i utgangspunktet. Man lar ivrige forsvarsvenner i andre partier, som til sammen nok vil danne flertall, tilføre planen enda flere budsjettmidler. Det er ikke noe tap for Erna Solberg, det er ganske sikkert en kalkulert strategi. Flere partier har behov for "seire". Senterpartiet, som i drømmeland ser for seg en mo i hver bygd som ledd i distriktspolitikk og økonomiske tilskudd til lokalsamfunnene, vil få noen flere HV-soldater, kanskje en symbolsk økning i hærstyrkene. Frp vil se sitt snitt til å kvesse egen forsvarsprofil, den er det ingen tvil om. Arbeiderpartiet vil forsøke å få inn litt styrking her og en styrking der, men vil stort sett innse at det midt i en coronakrise vil bli vanskelig å tappe oljefondet for betydelig flere milliarder på kort sikt. Skal man hente penger annet sted fra, kan man risikere at det oppstår konkurranse om midler til arbeidsledige og permitterte. Opposisjonen har ikke mye å gå på i en coronakrise. En økonomisk nedtur med krympet nasjonalprodukt kan paradoksalt føre til at 2-prosentmålet rykker nærmere.

Huitfeldt har litt rett
Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, som er leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, har gitt fra seg noen kritiske bemerkninger, men ellers vært forsiktig i utgangspunktet. Hennes hovedkritikk går ut på at langtidsplanen ikke får tilført vesentlig økte ressurser de første fire årene, men at den store opptrappingen først skal skje i de siste årene frem mot 2028. Deri har hun rett. Med flere forsvarsforlik bak seg for partiet, kan Solbergregjeringen stort sett være trygg på at langtidsplanen vil bli landet på en betryggende måte.
   Ser vi noen år bakover, er det ingen tvil om at vårt militære forsvar er blitt sterkere sammenlignet med situasjonen under de rødgrønne i tiden 2005-2013. Man har tatt igjen store vedlikeholdsmangler, reservedeler er fylt opp og den daglige aktiviteten er økt. Det norske forsvaret flyr mer, seiler mer, hæravdelinger og HV øver mer og har styrket sitt nærvær i utsatte landsdeler. De nye stridsvognene kommer riktignok ikke før i 2025, og det haster med langtrekkende luftvern. Vi kan ikke risikere at F-35-flyene blir slått ut på bakken. Det vil ventelig stå sentralt i stortingsbehandlingen.

Større ansvar hjemme
Forsvarsministeren har rett i at det er behov for å ta større ansvar for forsvar her hjemme, samtidig som innsatsen som alliert vil bli stadig viktigere. Det er summen av vår nasjonale forsvarsevne, NATOs kollektive forsvar og troverdige planer for tidlig støtte fra alliansen som til syvende og sist virker avskrekkende. Her hører det med at de store NATO-nasjonene må oppmuntres til å øve enda mer i Norge. Til enhver tid bør det være NATO-soldater på norsk jord. Det er et språk Putin forstår. Lille Norge er én ting, et samlet NATO bak artikkel 5 noe helt annet.
   Jeg legger mindre vekt på kommentarene fra fagforeningene i Forsvaret, annet enn at man kan notere seg de ideelle og ønskverdige kravene, som i og for seg er fornuftige nok. En fagforening er en fagforening og skal arbeide for medlemmenes økonomiske og andre arbeidsvilkår. Flere medlemmer krever flere ansatte. Men det er ikke slik at fagforeningenes krav alltid er identisk med Forsvarets behov.
   Når alt kommer til alt, er ett forhold avgjørende: Er det norske nasjonale forsvaret sterkt nok til å kunne sikre allierte forsterkninger på vei inn til forhåndslagret materiell og strategiske utgangsposisjoner? Tør NATO-styrker, når det kreves, gå inn i norske farvann og norsk luftrom? Alt står og faller med denne problemstillingen.
   Eller som den patriotiske forsvarsministeren uttrykker det: Det handler om alt vi har, og alt vi er. Med eller uten binders på jakkeslaget.
 

onsdag 15. april 2020

"Mot normale tider"

Det er ikke slik alle oppfatter situasjonen i disse dager, men vi går faktisk mot normale tider. I Norge er det en almen oppfatning at helsemyndighetenes og regjeringens tiltak mot corona-epidemien har hatt effekt, og at epidemien er under kontroll. Derfor løsner man på de strengeste restriksjonene for bevegelser, omgang og oppholdssted. Faren er selvsagt at opphevelse av de strengeste tiltakene kan føre til en viss løssluppenhet, slik at folk opptrer uforsiktig. Fare for tilbakefall og en ny bølge av smitte kan ikke utelukkes. Følger vi imidlertid råd og forsiktighetsregler noen uker og måneder til, kan nordmenn øyne en forholdsvis normal sensommer i horisonten.
   Bare tanken er sjelebot. At det går mot slutten av krisen, at det meste forhåpentlig blir som før, gir trøst og oppmuntring i hverdagen.

Lengsel etter det normale
For er det noe "alle" lengter etter, så er det at tilværelsen blir tilnærmet som før epidemien. At permitterte kommer tilbake til jobben de måtte forlate, at arbeidsledige blir sugd opp av ny etterspørsel etter arbeidskraft, at de utbetalte lønningene blir omtrent som før. At kjøpekraften gjenreises og etablerer seg på et nivå vi er vant til - eller bortskjemt med. Dette tidligere, dette "normale", tilsvarer jo den lykketilstanden Norge er blitt tilkjent, den som viser seg i internasjonale sammenligninger. Hvorfor skal det ikke være lov å tenke slik og drømme slik?
   Når dugnadsånden og fellesskapsfølelsen ikke lenger trenger å skjerpes, vil de aller, aller fleste forsøke å leve slik de gjorde før. Med litt mer omsorg for andre. Og hvorfor skulle de ikke ha lov til det? Coronakrisen er blitt kalt den alvorligste tilstanden landet har vært utsatt for siden annen verdenskrig og okkupasjonen. Det er naturlig at folk tenker tilbake på "fredstilstanden". Enkel psykologi.

Noen vil utnytte krisen
Men en del mennesker, partier og synsere der ute vil nok ha oss til å tro at nei, da - det bør så absolutt ikke bli som normalt i Norge etter Corona. For i denne unntakstilstanden har det jo vist seg at vi brukte mindre fossilt drivstoff, det var mindre trafikk på veiene, luften var så mye renere, vi gikk på tur i marka ovenfor Ring 3 i stedet for å sitte i bil eller buss og spy ut CO2. Det var bra, det! Og tenk - oljeindustrien slet med bunnpriser, måtte redusere virksomheten eller stenge ned. Flott! En enda kortere vei til et ideelt samfunn uten bore- og produksjonsplattformer og rørledninger til land. Vi er på vei mot et grønnere samfunn og "omstilling"! Hurra! Vi redder klimaet og kloden. Hurra! Det er ikke mange dagene siden de aller ivrigste ville sette "omstilling" som betingelse for statlige redningspakker.
   Det man ikke tar med i propagandaen er at Coronaen og de innførte mottiltakene også førte til kriser i mange hjem, frykt for jobb og inntekt, konkurs og ødelagte livsverk, mindre inntekter til statskasse og Pensjonsfond utland. Fondet som hvis avkastning nå i realiteten finansierer mange hundre milliarder kroner i kontantstøtte, lån, garantier, kulturstøtte,  næringsubsidier, utsatt skatt og moms, høyere ledighetstrygd og romslige permitteringsordninger. De grønne teknologifantastene nekter å se olje- og gasssektoren som et av de viktigste virkemidlene nettopp som bidrag til den gradvise overgangen til et noe mindre oljeavhengig samfunn. Om en generasjon eller to.

Alvorlige konsekvenser
Når IMF spår en markant nedgang i verdensøkonomien og vårt eget nasjonalprodukt, er det nettopp denne desidert mest verdiskapende næringen vi må satse videre på, den som i realiteten finansierer det høye velferdsnivået og den høye materielle levestandarden i landet vårt - inklusive hele den vidtfavnende leverandørindustrien. For å komme på fote igjen, opp til det nivået vi hadde i "normale tider" må nødvendigvis petroleumssektoren gjenvinne det tapte så langt det lar seg gjøre.
   Coronakrisen fører i disse dager til noen fenomener som slett ikke er overraskende, men som helt sikkert ikke vil få langvarige, for ikke å si permanente virkninger - det bare virker slik akkurat nå: At vi vil bruke nærbutikkene mye mer, at den kortreise maten blir mer populær, at vi støtter den lokale handelsstanden ved ikke å gå i kjøpesentra eller bestille varer på nettet.
   Når det kommer til stykket, dreier alt seg om samfunnsøkonomi, privatøkonomi, familieøkonomi. Importeres det billigere og like gode varer fra andre land, vil forbrukerne etter hvert falle tilbake i gamle vaner. For import og eksport vil snart foregå som før. Alle land og regjeringer ser at den internasjonale arbeidsdelingen er fornuftig. Fri bevegelse over landegrensene er et gode, og ingen trussel. Forbrukerne vil ganske snart kjøpe klær fra China, India og Bangladesh nøyaktig som før.

Neppe langtidseffekt
Og reiselivet? Det er klart at så lenge grenser er stengt med karantenetrusler, flyselskapene ikke får fly som før, hoteller ved strandkanten er stengt, så vil tallet på sydenturer og eksotiske reisemål være på et lavmål. Mange vil som nødvendig erstatning ønske å lære sitt eget land å kjenne, og sette pris på det (det bør man). Særlig når de vanlige utenlandsmålene er uoppnåelige - denne sommeren. Men norsk sommer er norsk sommer, vi har det klimaet vi har. Jeg er helt sikker på at drømmen om sol og sommer spredt over en større del av året vil trigge ønsket om å vende tilbake til "det normale". At de som har nytt vinterferier i middelhavsland, i Nord-Afrika og Thailand, vil søke seg tilbake til noe man allerede har fått smaken på.
   Enhver er seg selv nærmest, og det har vi lov til å være som frie individer. Vi fattige 5,5 millioner nordmenn kan ikke alene redde norsk reiseliv på sikt. Vi kan ikke fylle opp de millioner av gjestedøgn som utlendinger legger igjen i her i landet. Noen flere landsmenn vil reise til fjellheimen, fjordene og til Lofoten i år. Det er bra - i 2020. Men senere må norsk reiseliv igjen satse på besøkende fra utlandet. Det er ikke en løs spådom, det er en sikker vurdering.

Vil åpne opp
I andre land i Europa og ellers, der turistnæringene blør fordi blant andre skandinavene, europeerne og amerikanerne ikke kommer under den unntakstilstanden de lever i, vil det oppstå et sterkt press for å åpne grenser og flyplasser og fergehavner og hoteller. Så raskt som overhodet mulig. Det er bare et spørsmål om tid. Så fort forholdene normaliseres, kommer vi til å reise, og det temmelig nøyaktig som før. Vi trenger varmen, kultur- og naturinntrykkene, de dovne dagene og de opplevelsesrike utfluktene, inklusive storbyene - også i andre land. Mange hadde alt bestilt slike reiser før epidemien skrotet planene. De fleste vil bestille på nytt.
   Det kan ta noen tid før det meste blir som det var. Men normaltilstanden vil helt sikkert gjenoppstå. Og bra er det.
 

fredag 10. april 2020

"Corona-appen"

Jeg kommer personlig til å installere den varslede og mye omtalte "Corona-appen" som Folkehelseinstituttet utvikler sammen med noen som har greie på sånt. Selv om jeg antar (håper) at jeg selv ikke er smittet. Appen vil vise hvor jeg er (mobilnummer - GPS - Bluetooth) og hvem jeg har kontakt med, noe som vil, eller kan bli, et effektivt verktøy for smittesporing og varsling. Slik det er gjort blant annet i Sør-Korea. For at myndighetene skal ha mulighet til å dra nytte av appen, må mer enn halve befolkningen i Norge ta den i bruk. Parallelt må testkapasiteten bygges opp til et nivå som matcher de opplysningene man får frem. Oppfølging av dataene som helseteam får kjennskap til, er selve kjernen i prosjektet.

Vil følge oppfordringen
Det er god grunn til å anta at de fleste nordmenn vil følge myndighetenes oppfordring. Den lojale oppslutningen om corona-rådene så langt tyder på det. Helsearbeidere kan følge bevegelsene til dem man vet er smittet, eller har mistanke om er det, og se om disse har vært i nærheten av andre, for eksempel "en utsatt gruppe", eldre eller beboere på sykehjem med flere. "Smittesporene" kan følges opp med effektive mottiltak der dette er nødvendig eller ønskelig: Testing, behandling, isolasjon eller karantene.
   Dataene blir, etter det jeg forstår, lagret i 30 dager, deretter slettet - og det dreier seg om et utprøvingsforsøk. Dataene blir også kryptert og lagret i "en sikker skyløsning", sies det. Den som er smittet kan spores til andre dersom begge/de andre har vært nærmere hverandre enn to meter i mer enn 15 minutter.
   Det er klart at en slik app reduserer tiden det tar å spore smitte, og varsle andre. I dag må den smittede forsøke å rekapitulere bevegelser og personlig omgang på "husken". Da kan man lett glemme noen.

Vil fortelle hvem du er
Alt er såre vel, så langt. Men appen vil også kunne fortelle noen andre hvem du er, alder, ditt bosted, din bygd eller din bydel. Alle som har vært på dørbank i valgkamper, som undertegnede ved mange valg, vet at det foreligger data på sosioøkonomiske forhold dørbankerne går etter. "Rodene" forteller om inntektsforhold og sannsynlig velgeradferd - egne velgere, motstandernes velgere, de på vippen som ikke har bestemt seg...
   La meg fortsette tankegangen: Det er slett ikke usannsynlig at de "verste" smittebærerne vil kunne identifiseres etter for eksempel minoritets- eller majoritetsbakgrunn. Man vil helt sikkert finne "verstinger" for eksempel i bydeler i Oslo sentrum og Øst, som rommer 220.000 av hovedstadens 700.000 innbyggere. De omtalte bydelene er allerede utpekt som problemområder i coronaens tid. Litt har sammenheng med manglende språkkunnskaper (det er laget informasjonsmateriale på 42 språk for å rette opp dette). Noen har et avslappet forhold til pålegg fra myndigheter, ikke så opptatt av å lære seg norsk, og har bevisst funnet seg ghettolignende boligstrøk der det ikke er nødvendig. Vi har en også en mistanke om at noen heller ikke ønsker å bli en del av det norske samfunnet. Alt for mange tydelige utsagn viser det.

Misbruk i samfunnsdebatten
Denne type opplysninger kan bli misbrukt i samfunnsdebatten, enkelte grupper kan bli utpekt som syndere og virusspredere på en dypt urettferdig, ja, rasistisk måte. Jeg nevner dette fordi vi skal være klar over det i forkant. Vite hva vi gjør, og erkjenne mulige konsekvenser.
   Smittesporingen vil vise hvor ofte og hvor du tar ikke bare lønningspilsen, men hvilke etablissementer du oppsøker for en hyggelig og sosial aften. Det er ikke usannsynlig at smittesporene vil åpenbare det vanlige mønsteret: At de med høyest inntekt, høyest utdannelse og best helse utgjør et mindre problem enn andre lag av befolkningen - vel og merke etter at skituristene fra Oslo vest som har vært i Østerrike og Nord-Italia, er friske igjen.
   Tro ikke at opplysninger fra appen ikke vil bli brukt på denne måten. Enten vil de lagrede, oppdagede konsekvensene være åpen informasjon fra starten av, eller så vil utro tjenere lekke dem ut, i denne sjekk-journalistikkens og tipstelefonenes tid. Én afrikansk landbakgrunn er alt løftet ut som et problem under coronaepidemien.
   Som sagt: Jeg installerer appen så fort den foreligger.

torsdag 9. april 2020

Litt av hvert om Corona

Medier, ikke minst de sosiale, flommer over av corona-artikler og -temaer i disse dager, og det er ganske naturlig. De fleste problemstillinger som reises, er reelle og alvorlige og omhandler de katastrofale følgene av epidemien (pandemi på verdensbasis, epidemi i hvert enkelt land som rammes). Den viktigste konsekvensen er utfordringene i kampen for liv og helse, men også de økonomiske utslagene bekymrer. De fører til betydelige globale tilbakeslag, kraftig stigende arbeidsløshet, bedrifter i knestående, reduserte skatteinntekter og lavere verdiskaping i hele samfunnet. De personlige krisene og psykologiske ettervirkningene kan bli store.
   Men i norsk presse skrives det også mye rart. Jeg registrerer at man er svært så opptatt av EU og påstanden om manglende samordning, handlekraft og grenseoverskridende hjelp mellom medlemslandene. Slik jeg oppfatter det, er kritikken betydelig overdrevet og vitner om manglende innsikt i hva Den europeiske unionen er og hvordan den fungerer. Faktum er at helsevesen er et nasjonalt anliggende - fordi medlemslandene har ønsket det slik. Der er ingen "fri bevegelse" av pasientbehandling utenom private sykehustilbud. De nasjonale helseinstitusjonene er nettopp det - for landets egne innbyggere. Det eneste felles er stort sett det europeiske helsekortet, som omfatter både EU- og EØS-medlemmene, og som gir rett til akutt behandling i det landet man oppholder seg i, på linje med landets egne innbyggere.

Ingen avsatte midler
Derfor nølte blant annet EU-institusjonene og enkelte store EU-land da coronakrisen i Italia utviklet seg i et tempo uten sidestykke. Der var ingen felles budsjettmidler eller spesielt avsatte fond som på minuttet kunne frigjøres for hjelp til for eksempel Italia. Forvirringen varte imidlertid ikke lenge, kommisjonspresidenten tok etter noen dager initiativ til en felles, koordinert innsats for å hjelpe landet syd for Alpene. Deler av NATO`s infrastruktur og ressurser ble også satt inn.
   I situasjoner som denne vil hvert enkelt land forsøke å hjelpe egen befolkning først. Myndighetene er forpliktet til, gjennom grunnlov, andre lovverk og ikke minst opinionspress, raskt å ta i bruk og bygge opp kapasitet for pasientbehandling hjemme. Vi vet nå at de aller fleste europeiske land ikke hadde tilstrekkelige lagre av intensivplasser, respiratorer, smittevernutstyr og testreagenser. Heller ikke var det tilstrekkelig helsepersonell tilgjengelig som kunne settes inn umiddelbart. Helsemyndighetenes reaksjoner og tiltak varierte etter hvert som pandemien vokste i omfang. Noen var tidlig ute med brems eller nedstengning, andre slepte bena etter seg. Isolasjons- og karantenebestemmelsene var også litt forskjellige i den første fasen - også hvordan man håndterte innskrenkninger i antall personer i det offentlige rom.

Hvordan ville vi ha reagert?
Alt dette var som forventet. Man kan bare tenke seg hvordan nordmenn ville reagert dersom Norge var EU-medlem: Ville vi gladelig sendt medisinsk utstyr til kontinentet dersom vi ikke hadde tilstrekkelige ressurser til egen befolkning? Man kan forestille seg ramaskriket, folkeopprøret og de anti-EU-holdningene som ville koke over. Nei til EU ville ha opplevde nye glansdager.
   Automatisk humanitær solidaritet er ikke noe man kan regne med i tider som disse. Den må i tilfelle være del av et felles regelverk vedtatt før en krise oppstår. Og det har EUs medlemsland altså ikke ønsket. Deres helsevesen er et nasjonalt anliggende. Så kan man jo forestille seg hva dyrekjøpte erfaringer og ettertankens kranke blekhet vil gi av ny politikk. Først og fremst bør man likevel huske at EU er "nasjonenes Europa". Selv med felles regler for bevegelser av varer og tjenester over landegrensene, standardisering, felles transport- og energiløsninger, skole- og studiesamarbeid, vitenskapelige fellesarenaer og en viss samkjørt utenrikspolitikk er ikke EU noen superstat, noe a la Amerikas forente stater. Kultur og historiske strukturer varierer. Det er først og sist Ministerrådet (regjeringene), Kommisjonen og parlamentet som på demokratisk vis styrer og utvikler det man er blitt enig om. EU er fortsatt i bevegelse, unionen utvikler seg organisk etter prinsippet om enstemmighet.

Et China-virus
Corona-viruset er et China-virus, la oss for all del ikke glemme det. Etterretningsrapporter tyder på at viruset oppsto i Wuhan så tidlig som i november 2019. Epidemien ble holdt skjult, og de som fortalte om den ble kneblet og undertrykket av de kommunistiske myndighetene. Først da  omfanget av katastrofen var et faktum og for mange kinesere døde, var det umulig å holde epidemien skjult for resten av China og verden utenfor. President Trump hadde helt rett da han kalte viruset ved dets mest presise navn.
   Til den sjarm- og propagandaoffensiven vi ser fra kinesisk side i disse dager, med store forsendelser av smittevernutstyr, er det bare å si: Det skulle bare mangle. Det China gjør, er å betale avlat for en stor og utilgivelig synd. Kineserne rydder opp i et egenprodusert problem.
    Et diktatur kan stanse en epidemi med diktaturets metoder, som vi på vår side vil ha oss frabedt. Det er ikke mye vi har å lære av China her. Vi vil ikke overføre deres brutale virkemidler til demokratiske samfunn. Derimot kan det være ett og annet å lære av Sør-Korea, Japan og Taiwan.

Det absolutte kommunale selvstyre
På den hjemlige fronten har striden stått om smittevernmetoder og innføring av et slags absolutt kommunalt selvstyre vi ikke har sett maken til siden de tyske okkupantenes innføring av grenseboerbevis under annen verdenskrig. Vi har sett tilløp til "skit i Norge, leve Toten" som har ført til sterke motsetninger mellom by og land og landsdel mot landsdel. Utenbygdsboende har vært oppfattet som farlige inntrengere. Det skal bli interessant å se evalueringene i ettertid. Hva var effektivt smittevern, og hva var bygdefolks og ordføreres instinktive skepsis, frykt og ønske om først og sist å verne om egne velgere?
   Jeg er helt enig med byrådsleder Raymond Johansens søknad om å holde påskeåpent for dagligvareforretninger på påskens helligdager. All fornuft burde tilsi at det er bedre å spre folks handlevaner på flere dager i disse helt spesielle tider. Oslofolk med hytter må jo være hjemme, ingen kan reise til slekta på landet, det er restriksjoner på båttrafikk, og friluftsområder er begrensede når 700.000 mennesker pent må holde seg i Oslogryta. Av disse er 220.000 personer bosatt i coronaepidemiens episenter - de sentrale og østlige bydeler. Her får nå smitten spre seg temmelig fritt i nær ti dager. Befolkningsspredning er smittevern.
   Byrådslederen søkte fylkesmannen om dispensasjon, og fikk avslag. Jeg er overbevist om at dersom den konkrete fylkesmannen hadde vært noe annet enn en KrF`er, ville svaret vært et annet. Politikk, tro og ideologi spiller en rolle - også i krise- og dugnadstider.

Bedre beredskap?
Burde vi vært bedre forberedt? Mye tyder på det. Men det er vanskelig å være mentalt og praktisk forberedt på et helt nytt og aggressivt virus som det ikke er utviklet noen vaksine mot, "Made in China". Mer smittevern- og testutstyr skulle vært lagret. Men her er det ikke "myndighetene" generelt eller "regjeringa" som må bære et ansvar, men helseforetakene. De er delegert ansvaret og oppgaven med å sørge for at slikt er på stell. Noen hadde betydelige lagre, andre ikke. Jeg antar at beredskapsdirektoratet har en kontrollfunksjon som det også bør settes et søkelys på i ettertid. Politikere på toppnivå kan ikke fly rundt og telle munnbind og vernefrakker. Derimot må de sørge for at systemet og beredskapen fungerer.
   Det aller viktigste er altså beredskap og beredskapsplaner. 74 norske kommuner hadde ikke oppdaterte smittevernplaner ved utløpet av februar. Tromsø hadde ikke oppdatert sine planer på 17 år.
   Vi har en del å gripe fatt i når coronaepidemien har sluknet og livet vender tilbake til det normale. Det siste vil ta tid.

onsdag 1. april 2020

Paradoksenes tid

Mye er satt på hodet etter hvert som Corona-epidemien har utviklet seg. I en tidligere blogg, før smitten helt hadde tatt av, raljerte jeg over at kommune-Norge opptrådte litt timid og tafatt i starten: Ordførerne skrek seg hese med krav om nasjonale pålegg som skulle gjelde over hele landet slik at de selv slapp å ta selvstendige beslutninger og gjøre seg upopulære ved å stenge kroer og puber, frisører og treningssentra. Man ønsket en nasjonal hjemmel, et klart påbud. Da ville man hatt nasjonale myndigheter å "skylde på".
   Men det var før særlig distrikts-Norge hadde studert smittevernloven og funnet hjemmel der for å stenge bygda inne, det vil si: forby utenbygds-boende å krysse kommunegrensa, og vice versa. Noe som førte til at egne innbyggere ble satt i karantene om de våget seg til nabokommunen på jobb. Hele Nord-Norge senket bommen og bad alle sør for Dovre om å holde seg hjemme. Søringer var smittebærere, forstås.

Arbeidsregioner
Det var bare det at mange i distriktskommuner ikke har jobb der de bor, men dag- eller ukependler til nabokommuner eller noen mil ekstra, til byene. De ble arbeidsløse ved hjemkomst. Om ikke til permittering så iallfall satt i hjemmekarantene. Både LO og NHO pluss spesielt utsatte  næringsorganisasjoner reiste bust og påpekte de store økonomiske kostnadene ved denne egoistiske praksisen. Massearbeidsløsheten steg, bedrifter som var i full drift fikk ikke friske ansatte på jobb. De nasjonale retningslinjene ble strammet inn, men fortsatt hadde kommunene i prinsippet mulighet for å gjøre som de ville. Og det har noen av dem gjort.
   Heller ikke bryr noen ordførere seg om den dispensasjonen som ligger i hytteforbudet: Når en familie, la oss si på fire personer, blir rammet av corona på én person i en trang byleilighet, kan de tre friske reise på hytta. - Ikke tale om, sa ordføreren i Vinje. -Da får resten av familien heller bli corona-sjuke, de også! Her skal vi ikke få noen ekstra belastning på det lokale helsevesenet, nei! (Selv om de som eventuelt føler seg dårlig på hytta, er villig til å reise tilbake til byen for å belaste helsevesenet der).
   Ordføreren er garantert gjenvalg i 2023.

Savner cruisebåtene
Noen andre paradokser opplever vi også: Reiselivsnæringen og turistkommunene taper sammenlagt 50 milliarder kroner ved at hele reiselivet går i dvale. Turistene avlyser og avbestiller. Til  Geirangerfjorden kommer ikke cruiseskipene lenger. Havnesjefen og bygda fortviler. De siste somrene har bygdefolk, støttet av miljøvernorganisasjonene, begynt å brumme over den illeluktende og farlige røyken som kommer ut av skorstenene. Det har vært snakk om restriksjoner på antall anløp og krav om høyere miljøstandard fra cruisebransjen. Ja, så kommer ikke skipene, da. Og nå er det galt også. Man kan liksom ikke leve av bare ren luft heller. Kanskje er kompromissenes og fornuftens tid likevel ikke over? For eksempel ved, når dette er over, å sluse inn skipene med høyest miljøstandard fritt samt stille ytterligere krav la oss si i et fem års perspektiv til de andre? Noe slikt ville miljø- og klimavernere neppe godta. Alt skal helst være gjennomført i går.

Parti-taktikkeriet
Under den felles paraplyen "dugnad" lever fortsatt parti-taktikkeriet: Opposisjonen på Stortinget opptrer tilnærmet slik de gjorde før epidemien da krisepakke 3 skulle behandles og vedtas. Opposisjonspartiene vil nok "støtte regjeringen" i disse vanskelige tider, men passer nøye på at deres velgergrupper få sitt gjennom krisepakkene. Alle skal ha sitt stempel på tiltakene. Kommunenes Sentralforbund krever milliarder til kommunene, selv til de kommunene som nekter å følge de nasjonale retningslinjene med den følge at den økonomiske nedgangen forsterkes.

Et kynisk utspill
Det mest påfallende utspillet kommer fra Fagforbundet, som mener alle deltidsstillingene i helsevesenet forsterker coronakrisen og smittefaren.
   Denne uttalelsen er desidert den mest infame og spekulative jeg til nå har registrert. Faaagforeninga benytter enhver anledning. Det er altså sykehjemsansatte i små stillinger som har skylda for at eldre dør på sykehjem. Forbundslederen slår selvsagt ikke påstanden fast som en sannhet, eller noe som bekreftes av forskning og erfaring, men hun "frykter". Hun benytter insinuasjoner, antydninger, halvkvedede viser. Litt av en kollegial holdning overfor helsearbeidere som i disse tider, noen i små stillinger, jobber beinhardt dag og natt for og med beboere og pasienter!

Gjelder det influensadødsfall også?
Det skulle være interessant å få en sammenligning mellom situasjonen nå og i forhold til "vanlig" influensa. Det dør jo minst 1.000 personer årlig av det også, mange av dem på sykehjem i livets siste fase. Har ansatte i deltidsstillinger ansvaret for smittesituasjonen overfor slike dødsfall også? Det har jeg til gode å ha registrert. Noe som er enda merkeligere ved uttalelsen, er at sykehus og sykehjem nettopp nå er blitt forsterket personellmessig på grunn av coronaepidemien her i landet. De ekstra ankomne sitter neppe ved pasientens seng kontinuerlig i hele stillinger, men går i skift og turnus. Som vanlig er det nattestid, i helger og under høytider beboere og pasienter generelt må forholde seg til flere personer enn på dagtid. Mye på grunn av at en del helsearbeidere faktisk ønsker lavere stillingsbrøk, og fordi forbundet tviholder på helgeturnus-ordningen.
   Jeg sier ikke at det ikke er bra med flere heltidsstillinger, tvert imot, men det er direkte upassende å komme med denne type påstander mitt i en krisetid. Da utnytter man situasjonen kynisk og brutalt.

tirsdag 24. mars 2020

Coronaviruset splitter folket

Til tross for innstendige oppfordringer om nasjonalt samhold, dugnadsånd og omsorg for hverandre, viser det seg at under en prektig overflate svømmer egotrippere i sine egne baner.
   Stortinget gjør gode vedtak, enten med øredøvende flertall, eller sogar enstemmig. I krokene fortsetter likevel det politiske spillet. Politiske synsere i pressen har sin storhetstid, og fandens hestehov og hale kommer til syne i tilsynelatende kloke og reflekterte kommentarer.
   Det siste nå er at Solbergregjeringen visstnok gikk på en smell da man la frem forslaget om en beredskapslovgivning som alle ser er nødvendig for å tackle krisen. Det er gjort et stort nummer av at "regjeringen ikke fikk det som den ønsket" med blant annet seks måneders tidshorisont på de vidtgående fullmaktene som skulle inn i loven. Veldig mange har stilt seg i bekymret positur i forhold tiltak som vår utøvende samfunnsmakt har ment er nødvendig på kort sikt. Og som alle sier de har forståelse for. Men...

Den svarte loven
Særlig er de bekymret som selv tilhører partiet som var ansvarlig for forslaget om beredskapsloven på 1950-tallet, den som Sigurd Hoel kalte "den svarte loven". Dette var riktignok under første del av den kalde krigen da landet virkelig fryktet en eksistensiell nasjonal krise. Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget dengang. Kanskje har Jonas Gahr Støre tatt seg tid til å studere erfaringene fra 1950-tallet. Ihvertfall klarte han etter dyktig fotarbeid å begrense loven på flere områder.
   Jeg ler litt av "seieren" som gikk ut på at seksmåneders virkningstid ble redusert til én - med mulighet for forlengelse. Det mange ikke skjønner, er at denne regjeringen ikke er født i går: Den visste selvsagt at opposisjonen ikke ville klappe igjennom forslaget slik det forelå. Opposisjonen ønsket å sette sitt eget "avtrykk" på resultatet. Veldig mange partier har behov for å markere seg og oppnå "seire" på vegne av demokratiet og friheten i disse dager. Selv er jeg helt sikker på at regjeringen gikk høyt ut og beregnet et annet utfall - tre måneder eller én måned med forlengelser. Den har all mulig grunn til å være fornøyd med resultatet. Hadde den foreslått én måned, ville antagelig opposisjonen redusert tidsrommet til 14 dager. Sånn er spillet.
   I mellomtiden har politiske kommentatorer, ikke minst i Dagsnytt 18, blåst seg opp til en så verdig positur at det nesten skvalper over.

Land mot by
Jeg skal ikke si så mye om hyttekommuner kontra hyttefolk, bare konstaterer at bygdefolket vil ha begge deler - det beste av to verdener: Smittebærende byfolk skal aldeles ikke komme til fritidsboligene sine, selv om de ville reist hjem igjen ved symptomer. Ingen skal få overskride kommunegrensen, som et smitteverntiltak for egne innbyggere. Men samtidig opplever de samme ordførerne nå press fra næringsliv og arbeidsgivere - og noen sambygdinger - som påpeker at fastboende  vil oppleve store vanskeligheter med å komme på jobb i byene. De risikerer karantene på returen. Der er nemlig svært mange som bor i bygda, men arbeider i urbane strøk, i pendleravstand, ikke minst i industribedrifter. En del har skiftarbeid. Ett eksempel er Vinje, som har stengt grensa som et kollektivt karantenetiltak, langt ut over de nasjonale retningslinjene.
   Dersom Vinje- og andre bygdefolk kjører til arbeidsplassene sine i byen, blir de pålagt 14 dagers karantene når de vender tilbake, etter de nåværende reglene som er innført lokalt. Av det blir det økonomisk krise i mange hjem i de stille grender. Sånne utslag hadde ordførerne kanskje ikke regnet med. Vil det bli gitt dispensasjoner, tro?
   Men hvordan vil det bli oppfattet dersom bygdefolk får dispensasjon for å reise til jobb utenfor kommunen, mens hytteeiere absolutt ikke får komme til fritidsboligene sine?

Skit i Norge, leve Toten
En drøss kommuner har altså innført strengere regler enn de nasjonale retningslinjene. I flere titalls lokalsamfunn har ordførere og formannskap satt ned foten for at innbyggerne får bevege seg ut av kommunen. Gjør de det, blir det 14 dagers karantene. Det rammer arbeidsplasser, også i landbruket. Hvordan skal bønder som trenger såkorn og gjødsel få komme seg ned til coop`en for sårt tiltrengte innsatsvarer om de er i karantene, om lagrene er i nabokommunen? Eller hvis traktoren får motorstopp som ikke lar seg fikse på egen hånd? I karantene kan ingen dra til verksted.
   Kommunene på Helgeland har laget bestemmelser som fører til at alle som kommer "utenfra" blir ilagt karantene. Det får store konsekvenser på arbeidsplassene. Ved Rana Gruber kjører man to ukers skift. De ansatte kommer fra forskjellige kommuner og må i karantene i stedet for på jobb. I Rennebu får ikke folk reise ut av kommunen i det hele tatt. Drar de til nærmeste vinmonopol, som er i nabokommunen, blir de satt i karantene i 14 dager.
   23 av 26 kommuner i Møre og Romsdal har vedtatt de strengeste bestemmelsene som smittevernloven og egne vurderinger tillater. Her må folk ligge koronafaste til det hele er over. Det viktigste av alt er å unngå importsmitte. Næringslivet blør. Økonomien stuper.

Disse satans joggerne
Dagsavisens politiske redaktør er sint på joggerne som puster og peser forbi fotfolket på stiene langs Akerselva. Det er ekstra mange som rusler her akkurat nå, og avstanden mellom fotgjengerne blir i snaueste laget. Svette og våt pust slynges til alle kanter ved passering.
   Hvorfor kan ikke joggerne løpe i bygatene, som er tomme for tiden? Eller dele sykkelstiene til MDG som partiet har måkt vei for ved å ta vekk parkeringsplasser og innført strenge kjørerestriksjoner? En del joggere fnyser - det er jo så vakkert langs Akerselva, de har rett til å være der!
   Ved utfartssteder hoper bilene seg opp på p-plasser, hvor det er trangere enn noen gang mellom kjøretøyene. Folk går i stim som på en 17. mai. Alt tilrettelagt for coronasmitte. Til hytta får de ikke lov til å dra.
   Byrådsleder Raymond Johansen har innført forbud mot skjenking av alkohol fordi noen gjester og innehavere ikke har tatt det så nøye med avstanden mellom bordene. En kollektiv avstraffelse som rammer en hel næring. Det blir antagelig renn på dagligvarebutikkene etter øl, og polet vil oppleve glanstider.
   Det er veldig bra med effektive, gjerne strenge, smitteverntiltak. Men det må være lov å bruke hue`også.



torsdag 19. mars 2020

Ikke helsefaglig begrunnet

Aftenposten og andre medier har avslørt at beslutningen om å "stenge ned Norge" ikke var helsefaglig begrunnet, men en politisk avgjørelse. Folkehelseinstituttet tok ikke initiativ for å stenge skoler og barnehaver. og lukke grensene. Heller ikke det samlede beredskapsutvalget (CBRNE-senteret) foreslo dette overfor regjeringen. Helsedirektoratet gjennomførte bare den politiske beslutningen. Hva som faktisk skjedde, kommer frem av referatene fra møtene og i intervju med direktør Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet.
   Samtidig sier hun: "Det er Helsedirektoratets og regjeringens ansvar å fatte beslutninger ut fra helhetsvurderinger. Det har vi full respekt for". Hennes uttalelse er både korrekt og egentlig på sin plass. I en nasjonal krise lytter vi til myndighetene, respekterer og følger råd og anbefalinger. Selv om vi er personlig uenig.

Hytteeiere og bygdefolket
Det har da også undertegnede gjort under hele utviklingen av krisen, ikke minst i spørsmålet om å nekte hytteeiere å reise til sine "isolater". Men noen der ute har misforstått, og trodd at standpunktet var en "egotrip" i forhold til påske og eget hytteopphold. Kritikken henger ikke på greip, fordi jeg og mange andre pensjonister kan velge helt andre og odde perioder for hytteopphold. Etter nyttår har jeg bodd i hytta tre ganger - før appellen om å bli hjemme ble kringkastet.
   Å tillate hytteopphold er for undertegnede et forebyggende tiltak, et ledd i smittevernberedskap i den store sammenhengen, fullstendig løsrevet fra egen situasjon. Alle skjønner at det i en epidemisituasjon der smitten sprer seg mellom mennesker som er tett på hverandre, vil det være bedre å spre risikoen og for en periode bo i større avstand til andre. Bakgrunnen for at man ikke ønsket hyttefolk opp i dalom var hensynet til kommunene og de kommuneansatte. Deres begrensede test- og helseberedskap ble holdt frem - under den underliggende forutsetning at byfolk var potensielt smittebærere og burde holdes på en armlengdes avstand. Bygdefolket ville holde dem borte, og enkelte bad om sterke virkemidler for å forhindre exodus fra byene, og truet dem som alt var der til å reise hjem.

Kommunene må fungere
Begrunnelsen og standpunktet er forsåvidt legitimt: Uansett hvor vi bor i Norge, er samfunnet avhengig av at kommunene fungerer - når det gjelder vei, vann og avløp, renovasjon og gjenvinningsstasjoner - og helsetjenester. Det siste da for egne innbyggere.
   Men det skal bli interessant, når evaluerings- og analysearbeidet settes i gang utpå høsten, å finne ut om antall coronatilfelle i hyttekommunene steg i den perioden noen titusen hyttefolk oppholdt seg der. Eller om forbudet var et slag i lufta og fullstendig irrelevant.
   Så er det slett ikke sånn at helseberedskapen og kapasiteten for smittebekjempelse er så mye større i våre mest urbaniserte strøk. Vi ser at vanlig sykehusdrift stenges ned, planlagte operasjoner utsettes, de psykiatriske institusjonene tømmes og fangene slippes fri. Det er ikke nok smittevernutstyr eller stor nok testkapasitet. Det er rett og slett full krise i byene - der risikoen for smitte mellom mennesker fra før er desidert størst. Her bor folk tettere på hverandre, de kjører kollektivt - som klart er en risikofaktor. De som er i karantene i trange omgivelser i byene, er en mulig risikogruppe. Dersom noen har tatt smitten med seg hjem til leiligheten og hjemmekontoret kan de ha smitte med seg. På den annen side er selvsagt arbeidsplassene deres mindre sårbare. Her er minus og pluss på mange felter. Alt i alt regner jeg oppfordringen og organiseringen av hjemmekontor som et fornuftig grep.

Begrensninger
Det samme er antagelig begrensningene i antall mennesker på møter, kulturarrangementer og tribunesamvær. Vi ser imidlertid at myndighetene i ulike land har tatt svært forskjellige grep - til og med i land med 50, 60 og 70 millioner innbyggere. Det er nok å gå igjennom tiltakene i de nordiske landene for å se hvor forskjellig det tenkes og handles. Evalueringen i etterkant vil gi noen svar på hva som var mest effektivt.
   En løsning jeg ikke synes noe om, er å la epidemien gå sin gang og bevisst la 60 prosent av innbyggerne bli smittet, bli syke og deretter friske igjen. De aller, aller fleste blir friske igjen. Altså øke immunforsvaret i den samlede befolkningen. Nei, takk - da vil antagelig dødstallene stige til et helt uakseptabelt nivå.

Uenighet blant fagfolk
Et annet fenomen som det er grunn til å reflektere over, er uenigheten fagfolkene imellom. Den er særlig kommet frem i debattprogrammer i NRK, og til dels i leserbrevspalter. Veldig mange helseeksperter kaster inn alternative vurderinger og forslag, noen på tvers av de tiltakene som myndighetene anbefaler eller gjennomfører.
   Så hva skal vi tro? Det er hverken dumt eller kritikkverdig å "tenke sjæl". Men i sum bør vi alle slutte opp om det de politiske myndighetene og helseekspertene bestemmer. Da er vi "på en måte" kollektivt medansvarlige for hva som enn skjer. Men ingen, eller veldig få, skal kritisere dem som fremholder andre syn og løsninger. De kan faktisk ha noe for seg.
   Med rette har vi fått yrkesgrupper som fortjener heltestatus: Helsearbeidere på alle nivåer, omsorgsarbeidere, de som jobber i transportsektoren og sørger for medisinene og dagligvarene i hyllene. De som holder hjulene i gang i samfunnsmaskineriet. De som skaper økonomiske verdier som er grunnlaget for velstand og velferd. Det kommer dager etter disse.
   Og så fortjener regjering og storting og direktorater ros og støtte. Jeg kan ikke se at det er tatt noen fatale feilgrep så langt under krisen. Snarere tvert imot.

tirsdag 17. mars 2020

Hva gjør vi i påsken?

Mens helsemyndigheter og landets toppolitiske ledelse har hatt stor autoritet, troverdighet og tillit gjennom Corona-epidemiens innledende faser, står vi overfor en stor utfordring når påskeferien nærmer seg. Nordmenn eier til sammen 440.000 hytter - i fjellbygder og langs kysten. Som en innsender i Aftenposten skriver: I virkeligheten dreier det seg om tomme isolater der det helsefaglig må være bedre å oppholde seg enn i større byer der folk for en stor del bor i blokkleiligheter, rekkehus og flermannsboliger. Folk er dessuten til dels avhengig av kollektivtransport der for å komme på jobb og utføre nødvendige ærend. Det sier seg selv at der hvor menneskene er tett på hverandre, er risikoen større for virussmitte.
   På hyttene er det større avstand mellom menneskene, og de rommer iallfall godt over en million sengeplasser. Leserbrevskribenten skriver om "ansvarsfull isolasjon". Han spør: "Skal en familie der mor er i karantene flokke seg rundt henne i en trang leilighet, eller skal den benytte eventuell fritidsbolig til isolasjon for far og barn?"

Et fornuftig spørsmål
Spørsmålet er høyst betimelig og fornuftig. Innsenderen påpeker at tiden det tar fra hjemmet i byen til hytta stort sett er like kort den andre veien: Med symptomer kan personer raskt bile til egen fast bopæl og benytte seg av sitt vanlige helsevesen i løpet av to til fire timer. Man behøver ikke nødvendigvis belaste fastlegen eller helsesenteret i den vesle hyttekommunen med noen få tusen innbyggere.
   Det var sannsynligvis fornuftig å oppfordre folk til å være hjemme og ikke dra til hytta i epidemiens første fase. Man var redd for overbelastning av de begrensede ressursene dersom personer med symptomer alle oppsøkte bygdesenteret. Men gjelder det samme resonnementet tre uker fra nå av, når et flertall av de "utenlandssmittede" er ute av karantene og erklært friske? Når aktive skole- og barnehavebarn som strutter av energi er luta lei av hjemmetilværelsen og trenger luftforandring og utelek?
   Vi står overfor den bisarre situasjonen at nordmenn ikke kan reise på vel fortjent ferie til utlandet denne våren, kanskje hele sommeren. Da vil det være nettopp på sin plass med andre omgivelser i en påske. Selv om hytte-til-hytte-muligheten ikke er der, eller at heisanlegg og varmestuer er stengt.

Får vi et grasrotopprør?
Dersom ordførere og kommuneleger i bygde- og distrikts-Norge også i fortsettelsen skal nekte folk adgang til eiendommene sine (med helsemyndighetenes støtte), er undertegnede helt sikker på at vi får et grasrotopprør blant hytteeiere, og det kan svekke sentrale myndigheters autoritet og gjennomslagskraft, samtidig som det utløser gnisninger og mistillit mellom innenbygds- og utenbygdsboende. Enda verre blir det dersom det settes makt bak ordene i form av politi, sivilforsvar eller HV-folk som stanser og kontrollerer køene og sender folk hjem igjen.
   Jeg har forøvrig registrert at nordnorske fylker vil stenge av landsdelen og nekte "søringer" å besøke dem. De vil ha seg frabedt at mennesker sør for Dovre belaster dem med opphold som kan gi Corona-smitte lokalt. Jeg har merket meg dette, og skal love å holde meg langt unna Nord-Norge i rom tid fremover. Selv om de etter hvert vil trenge turister.

Bra for folkehelsen
Å være på hytta i påsken har en folkehelseside, det innser sikkert alle. Ikke bare fysisk, men spesielt psykisk nå etter at hundretusener har vært isolert fra naboer, familie, kirkebesøk, kulturarrangementer og idrettstribuner i mange uker. Mange vil trenge forandring, nye omgivelser. Det gjelder både på fjellet og langs strandkanten.
   Mens sentrale helsemyndigheter funderer over denne problemstillingen, har statsminister og regjering levert som forventet. Helsepersonellet har vist en enestående offer- og innsatsvilje og tatt ansvar. Frivilligheten har stilt opp.  Den nasjonale dugnaden, Kongen meget gode tale til folket og en utstrakt solidaritet og omsorg der ute har for en stakket stund forandret Norge - eller kanskje vi bare har hentet frem de egenskapene som hele tiden har vært der, slik at vi har mobilisert det beste i oss?

Enstemmige vedtak
Den enstemmige oppslutningen i Stortinget rundt de ekstraordinære økonomiske tiltakene forteller noe om hvordan vi løser store nasjonale utfordringer her i landet. At vårt samfunnssystem er basert på tillit som overlever krisetider. Den forteller også at Solbergregjeringen så langt har truffet godt med sin motkonjunkturpolitikk, og har tillit og respekt langt ut over de borgerlige partienes rekker.
   Det er meget mulig at noe helsepersonell som til nå har bemannet og bekvinnet sykehus, legevakt, sykehjem og psykiatriske institusjoner i tettbygde strøk også lar seg flytte til hyttekommuner i en kort periode, dersom en styrking av tjenestene der synes påkrevet. I en normal situasjon vil aktiviteten ved våre sykehus rundt "vanlige" pasienter være på sparebluss i påsken. Dette må fagfolk ta stilling til.
   Min konklusjon er at regjering og helsemyndigheter bør tillate en kontrollert utfart til hus og hytter i bygde-Norge i påsken. Et forbud må begrunnes meget godt og overbevisende om man lander på fortsatt "bli hvor du er".
   Og for egen del: Jeg er forberedt på hyttetur, men blir hjemme dersom helsemyndigheter fraråder det sterkt, dvs om jeg blir overbevist av logikk, fornuft og argumenter.

mandag 16. mars 2020

Stakkars Russland

Er det synd på Russland? Jeg mener det. Og spesielt russerne. Dagens autokratiske halvdiktatur må bruke store ressurser på å bli "respektert" i en verden under rask omstilling. Kolonimakten (for det er nøyaktig hva Putin-Russland er) gjør sitt ytterste for å opprettholde sin innflytelse internasjonalt, og sliter frenetisk for å samle folket om landets toppledelse, få oppmerksomheten bort fra store hverdagsproblemer og forfalske virkeligheten gjennom mediekontroll og undertrykking av statsuavhengige frivillige organisasjoner.
   Kolonimakt: Det er stort sett slutt på de russiske propagandautspillene mot amerikanske, britiske og franske "imperialister". Det er for lengst gått opp for verden og russere flest at landet selv i dag, i størstedelen av forrige århundre - og før det - i realiteten var et imperialistisk regime, som etter erobringer og opprettelse av marionettregimer hersket over et kolonirike. Den eneste forskjellen på Sovjetunionen/Russland og de vesteuropeiske kolonistatene var at de sistnevnte hadde oversjøiske besittelser, de hang ikke geografisk sammen med kjernelandene på samme kontinent. Russland på sin side har erobret nabofolk etter nabofolk både sørover, vestover og nordover - men særlig østover mot Eurasia.

Sovjet-Unionens kollaps
Det var et hardt tilbakeslag for aspirasjonene om ideologisk og fysisk verdensherredømme da forrige runde i den kalde krigen endte i oppløsning av Sovjet-Unionen samtidig som en demokratisk frigjøringsbølge rullet over det som den gang var Øst-Europa - "buffersonen mot tysk revansjisme". Etter at øst-europeere, særlig østtyskere, først stemte med beina (flyktet vestover) og deretter feide til side sovjetrepublikkene i Warszawapaktlandene gjennom frie valg, oppsto en helt ny situasjon. Kommunismen som idé hadde for lengst råtnet på rot, folk var luta lei den politiske og økonomiske korrupsjonen, sammenbruddet i de økonomisk og sosiale systemene, mangelen på velstand og velferd - den åndelige og materielle fattigdommen.
   Russland er en militær stormakt med kjernefysiske våpen og har rustet vanvittig mye opp under tsar Putin. Ingen truer i realiteten Russland, "innringingen" av NATO-land i vest er en myte. Et stort land må nødvendigvis ha mange naboer som omkretser det. Ser vi på styrkeforholdene i Baltikum og Øst-Europa (heller Sentral-Europa) er "NATO-styrkene" symbolske og bare små snubletråder.

Ansvar for flyktningekrisen
Hvorfor er det så få i Vesten som påpeker at Russland bærer et hovedansvar for flyktningekrisen i Midt-Østen? Russlands støtte til Syrias diktator Bashar al-Assad er den viktigste årsaken til at millioner av syrere er på flukt. Det dreier seg aldeles ikke om kampen mot IS. Hvorfor tar ikke Russland imot syriske, og kurdiske flyktninger? En brøkdel av ressursene bak den militære opprustningen ville være nok til å brødfø flyktningene og gi dem sikre oppholdssteder på russisk jord - med fri gjennomreise gjennom Tyrkia, Azerbaidsjan og Georgia. Russland kunne, om landet tok ansvar, bruke sin krigsmarine til å transportere flyktninger gjennom Bosporusstredet, eller iverksette en luftbro for de svakeste, traumatiserte og desillusjonerte menneske på flukt. Et humanitært ansvar som Tyrkia og EU-landene til nå har vært alene om, sammen med nabolandene Jordan og Libanon. Russland feiger ut. Landet driver heller ingen uhjelp av betydning noe sted i verden - bare våpenhjelp.
   Gjelder ikke appellene fra FNs høykommissær for flyktninger om å ta imot kvoteflyktninger Putins Russland?

Trollfabrikker og destabilisering
Jeg har i flere omganger påpekt Russlands rolle i forsøk på destabilisering av vestlige land gjennom "trollfabrikker", falske nyheter og fabrikkerte påstander i sosiale medier. Den første store offensiven ble avslørt under den amerikanske valgkampen i 2016. Siden er den ene offensiven etter den andre avslørt. Vi kan regne med at Russland nettopp i disse dager gjør hva det kan for å utnytte Corona-epidemien for å sverte Europas folkevalgte og demokratiske myndigheter, skape tvil og splid og rokke ved tillitsforholdet mellom folk og styrende organer. Først ved å undertrykke den faktiske situasjonen i eget land, deretter legge ut løgner om Corona-situasjonen i andre. I første rekke er det Ukraina som har fått føle den psykologiske løgnpropagandaen. Det ukrainske folkehelseinstituttet ble nylig hacket av russerne, og fake news lagt inn i instituttets oppdateringer. Facebook og lignende plattformer har sin fulle hyre med å avsløre og fjerne falske epost- og FB-adresser og Twitterkontoer.

Forsvar ikke nok
All erfaring viser at det ikke er nok med defensive tiltak mot trollfabrikkene og Russlands aggressive framferd (Ukraina og Krim i 2014). Vi vet hva de gjør, de statlig styrte desinformatørene, hvor de er og hvor mange som jobber i denne undergravende virksomheten. Det eneste språket Putin-Russland forstår er motmakt, at landet blir utsatt for den samme type angrep, de samme metodene for destabilisering. I slike motoffensiver behøver Vesten ikke en gang lyve - der er så mange svakheter, såpass mye gryende misnøye blant folk at det er nok å fortelle sannheten. Under den kalde krigen hadde vi Radio Free Europe og Voice of America som saklig og nøkternt fortalte østeuropeerne hva den faktiske situasjonen var. Millioner av mennesker lyttet - og de kjente seg igjen i radiosendingenes beskrivelser.
   Russland er i realiteten et dysfunksjonelt samfunn, med fattigdom, håpløshet, alkoholisme og store spenninger mellom folkegrupper. Den russiske befolkningen går tilbake i folketall. Russiske kvinner føder ikke nok barn, og det er høyst forståelig. Den økonomiske tilbakegangen, trangboddheten, overvåkningen og savnet av fri meningsutveksling, korrupsjonen og oligarkstyret - i et slikt system når ikke de beste, de flinkeste, de ærligste menneskene opp og frem.
   Situasjonen og utviklingen i Russland er tragisk. På 1800- og deler av 1900-tallet var Russland i stigende grad under innflytelse av vestlige liberale ideer, særlig i St. Petersburg. Diktere og forfattere og komponister, bildende kunstnere og andre kulturarbeidere gjorde landet til en av de ledende kulturnasjonene. Det er nok å nevne navn som Pusjkin, Tolstoj, Dostojevski, Gorkij, Tsajkovskij. Mye av kunsten og kulturen holdes fortsatt i hevd, teatre, operahus og konsertsaler dyrker fortsatt arven på høyt nivå. Men fornyelse, virkelig fri kunst og litteratur etter 1917? De som senere har hevdet seg internasjonalt, har vært opposisjonelle og brutt sensuren med fare for liv og frihet.
   Putin satser på at landet skal bli "respektert" med en aggressiv utenrikspolitikk og storstilt militær opprustning slik at russerne skal føle en slags stolthet som kompensasjon for lav levestandard og dype sosiale problemer. Det gjelder å påpeke dette, minne om dette - og avsløre særlig trollfabrikkenes avskyelige virksomhet.
 
 

fredag 13. mars 2020

Sunn fornuft og tenke sjæl

Det har vært en begivenhetsrik dag: Norges Bank reduserer styringsrenten, og Regjeringen gir bankene økte muligheter for å gi kassakreditt og lån til bedrifter (økt likviditet). Regjeringen foreslår videre en "redningspakke" til utsatt næringsliv og arbeidstagere for 6,5 milliarder kroner. Den varsler ytterligere tiltak slik at totalsummen nok vil øke. Permisjonsreglene mykes opp og staten tar en større del av utgiftene. Luftfarten får avgiftslettelser av ganske stort omfang - landingsavgifter og den famøse flypassasjeravgiften nulles ut. Innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift utsettes. Pluss en del andre virkemidler som avlaster både arbeidsgivere og ansatte på kort sikt. Omsorgspenger settes inn for dem som tar omsorg for barn i barnehave og skole. Kommunene får mer, og helsevesenet flere penger for å tackle epidemien.

Krever enda mer
Helt som forventet vil opposisjonen ha mer og spiller partitaktisk opp til ytterligere utgiftsøkninger. Det har Norge råd til. Noen av virkemidlene som nå tas i bruk, er enda mer generøse enn de Arbeiderpartiet satte inn i finanskrisen i 2009. Støre blåser i sammenligningen, selvsagt.
   Kravet om sterkere lut (høyere bevilgninger) fra opposisjonen er selvfølgelig noe Regjeringen på forhånd har regnet med, den har mye mer å gå på. Både til ytterligere hjelp for reiselivet og mer akutthjelp til flyselskapene. Dette dreier seg om et storpolitisk spill, delvis for galleriet (velgerne).
   Hverdagen blir mer trøblete for mange mennesker en tid fremover. Mange blir syke. Ikke alle kan ha hjemmekontor, tallet på hjemmekarantene-tilfelle øker dramatisk. Etter hvert kommer de likevel ut av karantene, og samfunnet kommer i mer vanlig gjenge. Men det kan bli verre før det blir bedre.

Bruk privatbilen til jobb
Ett tiltak som ville hjelpe i de store byene, er at folk fikk bruke privatbilen mer til jobb uten å betale skyhøye bomavgifter. Siden skolene er stengt, er det parkeringsplass nok i skolegårdene. Men den der sitter nok langt inne for de partiene som har utpekt privatbilen som et skampålagt monster som truer vår klode. Og de sitter dessverre på vippen i mange kommunestyrer.
   Et interessant fenomen er den sterke motstanden mot at folk, for eksempel i hjemmekarantene, i stedet reiser på hytta. I utgangspunktet en utmerket løsning. På hytta bor de mindre trangt enn i byblokkene og rekkehusene. Men så er det det at hyttekommunene har et helsevesen hvis kapasitet kun er tilpasset tallet på fastboende. Tenk om noen blir corona-syke på hytta og oppsøker de få lokale fastlegene og helsesenterne! Det hele vil bryte sammen. Så hyttekommune-ordførerne vil at politiet skal stanse hytteeierne på vei opp i dalom!

Bruk sunn fornuft
Her må det gå an å vise sunn fornuft og tenke sjæl. Hvis hytteeiere, i eller utenfor karantene, reiser  til åpnere, friskere og sunnere omgivelser og tar skiene fatt i løypene (de står ikke tett i kø i heisanleggene, for de er jo stengt), må det være "innafor".
   Undertegnede og familie har selv en hytte to timers biltur fra hovedadresse. Vi er friske, fyller alltid opp tanken i hjemkommunen, stanser ikke på veien, har med alle dagligvarer vi trenger og holder oss til hytta som ligger langt fra naboene, og til skiløypene eller turstiene der vi ikke clincher med andre. Situasjonen er selvsagt annerledes der det er tette hyttekonsentrasjoner, eller der folk er så skrekkelig sosiale at de må innom Coop`en eller den lokale puben i kommunesenteret. I det tilfellet bør de holde seg hjemme.
   For sikkerhets skyld: Selv om vi hverken er moralsk tynget av problemstillingen, reiser vi ikke til hytta, men holder oss lojalt til helsemyndighetenes appeller. Bare så det er sagt.

Tenke sjæl
Likevel går det altså an å tenke sjæl. Man bør bruke sunn fornuft, rett og slett. Tenke gjennom situasjonen konkret, "i mitt tilfelle". Ordførere som oppfordrer hyttegjestene til å holde seg vekk, blir neppe populære i fortsettelsen. Men det spiller ingen rolle, de er valgt av lokalbefolkningen som mer enn gjerne ser fordelene med den økonomiske omsetningen hyttegjestene skaper, og melker hytteeierne med eiendomsskatt som ikke er pålagt lokale velgere. Hytteeierne får komme når det passer ordførere og folkevalgte. Uansett.
   En annet paradoks man bør tenke over: De ekstra milliardene som regjering og storting nå er villig til å sette inn som motkonjunkturpolitikk, er et resultat av oljenæringen og oljeinntektene. Hadde vi ikke hatt den robuste bufferen i Oljefondet, ville man måtte kutte ned på andre utgiftsposter, noe som vil kunne ramme menigmann hardt. Slå sosialt urettferdig ut.
   Men de samme partiene som nå krever mere penger, er for en stor del nøyaktig de samme partier som vil stenge oljekrana, skrape oljeinstallasjonene og avskaffe den solide oljesmurte norske økonomien. Glem det med "grønn teknologi" og "grønne arbeidsplasser" som liksom skal fikse alt. De er der ikke ennå. De kommer, men er der ikke i 2020. Det er nå Coronaen herjer.