torsdag 25. januar 2018

Hvem taper mest på #Metoo?

Alle politiske partier i fedrelandet taper på varslene mot navngitte eller anonyme medlemmer, tillits- og folkevalgte. De opprørende avsløringene ryster både store og små partier, fra Sosialistisk Venstreparti til Kristelig Folkeparti. En oversikt i Dagsavisen utarbeidet av NTB viser at det til sammen er blitt varslet om minst 74 saker i den norske partifloraen de siste fem årene. Når jeg skriver "minst", er det fordi Arbeiderpartiet er svært upresis når man der ble presset til å oppgi et tall. Man snakker om "et tjuetalls". Det kan bety fra 20 til opp imot 29.
   Varslene gjelder både moderparti og ungdomsorganisasjoner, og alvorlighetsgraden varierer fra "upassende oppførsel" til alvorlige varsler og én mulig voldtekt (SV`s ungdomsorganisasjon). Flere av sakene er ikke ferdigbehandlet. Oversikten gir følgende bilde: Arbeiderpartiet 20-29, Høyre 21 (10 mot tidligere UH-leder Kristian Tonning Riise), Frp 8, Sp 5, KrF 3, Venstre 3, SV 5, MDG 5, Rødt 4.

Kan bli 80-100 saker
Flere av varslene er flere år gamle, de fleste er nok kommet som konsekvens av #metoo-kampanjen. Vi kan ennå få flere varsler når mulige ofre får tenkt seg litt om. Vi kan ende opp med et sted mellom 80 og 100 anklager om alt fra "upassende oppførsel" til voldtekt og grov utnyttelse av svært unge mennesker.
   Alle partier har fått sitt å stri med, men der er noen fellestrekk og noen forskjeller, særlig i håndteringen. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre var i begynnelsen litt forsiktig, vag og utydelig i håndteringen, men partilederen strammet seg etter hvert opp og kom godt ut av presset og utfordringene til slutt. Det hjalp godt at Trond Giske selv sa fra seg nestledervervet og posisjonen i finanskomiteen, og beklaget sin oppførsel for åpent NRK-kamera og -mikrofon. Partiet kom skikkelig ut å kjøre da Oslo-partiet kom med sitt utspill om "en råtten partikultur" - altså dyp intern splittelse.

For mange har visst for lenge
Problemet for Arbeiderpartiet er at svært mange i organisasjonen må ha visst - i årtier - at Trond Giske hadde stor appetitt på yngre jenter, både i AUF og på andre arenaer. Pressefolk har visst om det lenge. Men episodene og overgrepene ble dysset ned og forsøkt skjult for den øverste ledelsen. Jeg tror Jonas Gahr Støre er blitt holdt utenfor.
   Noe av det samme ser vi i Høyre: De alvorlige varslene har ikke nådd opp til partilederen før det var "for sent". Man har først forsøkt å håndtere den langvarige upassende oppførselen på et lavest mulig nivå (Unge Høyre), og det virker som både generalsekretærer og andre har holdt tilbake informasjon overfor Erna Solberg. Forklaringen kan være at UH-lederen kanskje har lovet bot og bedring i interne konfrontasjoner og samtaler, men likevel fortsatt som før. Man har vært for naiv i forhold til det som åpenbart er et personlighetstrekk.

Gått av skaftet
Noen få av varslene er såpass alvorlige at politiet er koblet inn, som statsadvokatens anmodning om å foreta innledende politietterforskning mot Kristian Tonning Riise. Her er det at noen politiske kommentatorer er gått litt av skaftet. Den ellers rimelig klart-tenkende politiske redaktøren i Aftenposten problematiserer at Høyre "vil fortelle til politiet" om hva varslerne har fortalt dem mot løfte om anonymitet. Her er det en tydelig logisk klikk. Det er ikke Høyre som har bedt politiet etterforske Riise, det er et selvstendig påtaleinitiativ. Skulle Høyres ledelse da si at man nekter å svare på spørsmål fra politiet? Politikere kan ikke påberope seg kildevern, som journalister bruker og misbruker når de blir bedt om å oppgi det de vet i en kriminalsak. Trine Eilertsen påstand om at Høyre håndterer sine saker på en "hjemmesnekret måte" faller på sin egen urimelighet.

Hvem taper mest?
Tilbake til spørsmålet om hvilket eller hvilke partier som kommer til å tape mest på #metoo-varslene. Selv om undertegnede er medlem av Høyre, tror jeg - sett utenfra med en viss distanse - at Erna Solberg vil komme rimelig godt ut av den minelagte diskusjonen og det midlertidige omdømmetapet. Det kommer av raske reaksjoner og kloke uttalelser når det stormer på som verst. Partiledelsen legger seg flat, beklager og ber om unnskyldning. Men det stopper ikke der: Det interne reglementet med de etiske reglene skal ikke bare strammes opp og ettergås, man vil nedsette et utvalg som skal gå igjennom selve håndteringen av varslene. Lederen av utvalget, Henrik Syse, har en solid posisjon og godt omdømme. Han var et klokt valg til å lede arbeidet. Det vil bli tatt grep for å "undervise" gamle og unge i hva som skal gjelde som kjøreregler på møter og sammenkomster, årsmøter og landsmøter. Holdninger skal bearbeides.

Løgn og troverdighet
Fremskrittspartiet er i en spesiell situasjon der hovedaktører "ikke husker". Det får være opp til den enkelte hva man skal tro. Det dreier seg om troverdighet. Selv tror jeg Siv Jensen vil stå stormen av. I de andre mindre partiene er sakene mindre kjent for offentligheten, men det vil sikkert bli tatt grep for å stramme opp moralen og oppførselen. Alle vil gjøre dumt i å bagatellisere med at "fylla har skylda". Sånn er det ikke. De fleste drikker i den hensikt å nettop overvinne hemninger. (U)moralen er der fra før, i karakteren og personligheten.
   Min beskjedne konklusjon er at Arbeiderpartiet kommer til å tape mest på avsløringene. Det kommer ikke minst av det siste døgnets utspill fra Trond Giskes advokat som forsøker å føre inn et juridisk element på et område som ikke er underlagt jussen ("Giske har ikke fått anledning til å forsvare seg"). Det tyder på at Trond Giske er i ferd med å komme til hektene og vil kjempe for sitt omdømme og sin politiske fremtid. Arbeiderpartiet er kommet til at Giske har brutt de interne retningslinjene i partiet. Det er en alvorlig sak. Men Giske-vennene har ikke gitt opp, og sent torsdag kveld er det kommet frem uenighet dypt inne i partiledelsen. Det er alvorlig.

Maktkamp og uenighet
 For i Arbeiderpartiet er varslingene nært knyttet til maktkamp og alvorlig politisk og ideeologisk uenighet, og den tidligere nestlederen har fortsatt sin tilhengerskare, spesielt i "trøndermafiaen" og deler av LO. Dermed vil ikke partiet kunne legge bak seg Giske-saken og andre varslinger på lang tid fremover. Det vil pågå krasse rivninger over tid, kanskje i årevis. Frontene er langt hardere enn i andre partier. Det vil svekke Det norske Arbeiderparti i tiden som kommer. Konfliktene blir langvarige, utfallet uvisst. Konsentrasjonen om politikken blir svekket.
   Arbeiderpartiet vil tape mest.
 

mandag 15. januar 2018

Fake News på lederplass

Frustrert over #metoo-rabalderet i partiet, utbrettingen av intern ukultur og katastrofalt fall i folkelig oppslutning har Dagsavisen på lederplass kommentert den borgerlige regjeringsutvidelsen med følgende overskrift: "Svakere regjering". Det er nesten patetisk, og et skudd så langt bort fra målskiven at det kan ramme publikum..
   Hvordan er det mulig å beskrive en regjering som går fra to til tre partier samlet om en felles plattform som "svakere"? Det Erna Solberg har gjort er å styrke sitt parlamentariske grunnlag. Riktignok uten å ha absolutt flertall i Stortinget slik det var under "den Hønsvaldske parlamentarismen" på 1950-tallet. Men atskillig mer solid enn da Kåre Willoch dannet sin mindretallsregjering i 1983. Da sto et uberegnelig Frp på utsiden av enhver regjeringsdannelse, nå er partiet "innenfor". Det er en vesentlig forskjell.

Frp har endret seg
En annen forskjell er at Fremskrittspartiet har endret seg. Det er ikke lenger et parti det går an å skremme med annet enn i retoriske pliktøvelser. Frp under Siv Jensen er blitt et ansvarlig, moderat høyreparti langt utenfor enhver ekstrembetegnelse. Partiet har vist seg kompromissvillig og kamelkjøtt-tyggende, og har innsett at politikk er det muliges kunst. Dets kjernesaker er likevel intakt. Og ikke bare det: Partiet har forstått at politisk innflytelse går gjennom initiativets makt i statsråd, med ministre som setter dagsorden og preger nyhetsbildet. Det har sakseierskap til flere hovedtemaer velgerne er mest opptatt av. Arbeiderpartiet, SV, Sp, Rødt og MDG har ingen.
   Da Ap-leder Jonas Gahr Støre kommenterte regjeringsutvidelsen, var uttalelsene så pinglete at man nesten syntes synd på ham. Det er ikke sånn at "resten av Stortinget" er imot den nye regjeringen og kan og vil felle den ved første anledning. Uenigheter går på kryss og tvers fra sak til sak. Det partiet som i en virkelig krisesituasjon teoretisk kan bidra til å felle Erna Solberg, Kristelig Folkeparti, har selv pekt på henne som "deres" statsminister, og det skjedde til og med før valget i fjor.

Et historisk skritt
Venstre har tatt et modig historisk skritt, vel vitende om at dets inntog i regjeringsbygget bidrar til å svekke den politiske innflytelsen til Fremskrittspartiet: Frp vil måtte gi seg på flere områder og er dratt mer mot sentrum. Forsøket på å stemple regjeringsutvidelsen som "høyredreining" vil jeg uten nøling kalle Fake News og propaganda. Det motsatte er selvfølgelig tilfellet.
   En annen sak er at der er flere ideologiske likheter og berøringspunkter mellom de kommende tre regjeringspartnerne enn kunnskapsløsheten sett fra utsiden forsøker å hinte om: Frp kaller seg gjerne liberalistisk, Høyre liberalkonservativt, Venstre sosialliberalt. Kjernen for alle tre er det gamle Venstre-slagordet "Mennesket i sentrum" - kontra sosialismen og kollektivismen. De er alle tre opptatt av individets frihet, dets valgmuligheter og forsvaret for den private sfæren og sivilsamfunnet.
   Valgmulighetene for den enkelte borger viser seg blant annet i at hver og en av oss skal ha frihet til å velge en friskole fremfor den offentlige skolen, at vi kan velge tjenester som er konkurranseutsatt, som supplementer til offentlig helse og omsorg, og et personvern som er presset av kommersielle og statsideologiske krefter.

Umulig situasjon for KrF
Det er nærmest latterlig når KrF-leder Knut Arild Hareide sutrer over at det er for lite kristendom og kristne verdier i regjeringsplattformen, og for mye utvidet adgang til alkohol i samfunnet. Hva har han gjort for å forhindre det? Hadde Kristelig Folkeparti gått inn i de samme regjeringsforhandlingene, ville partiet opplagt fått satt sitt stempel på resultatet - i alkoholpolitikken, i familiepolitikken, i bioteknologi-spørsmål, i bistandspolitikken og i verdispørsmål. Erna og de andre ville vært rause og forstått å ta hensyn til også Hareides hjertesaker.
   I stedet velger KrF fortsatt "splendid isolation" og skilter med berøringsangst overfor et Fremskrittsparti som har fire ganger så stor oppslutning blant velgerne og som det faktisk går an "å snakke med". Mye av suksessen bak det kommende regjeringssamarbeidet skyldes personlig kjemi mellom forhandlerne. Men Hareide vil ikke bli "smittet". Han vil ikke la seg påvirke av mennesker han i utgangspunktet ikke liker, men som kanskje ikke er så store demoner og djevler om han lærer dem bedre å kjenne.

Vil miste innflytelse
Nå risikerer KrF å miste innflytelse, ikke maksimere den gjennom det parlamentariske spillet og taktikkeriet: Det er nærmest en naturlov at når Arbeiderpartiet mister oppslutning - og de fleste av dets velgere går nå mot venstre - da blir partiet mer radikalt. Det så vi blant annet på 70- og 80-tallet. I en slik prosess vil man fjerne seg fra KrF i "sentrum". Arbeiderpartiet har ingen annen vei å gå: Og partiet vil fortsatt måtte opptre som ansvarlig styringsparti i viktige nasjonale saker som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Hvis ikke, mister det enhver troverdighet i sin egen moderate fløy. Vi kan vente oss at Ap står oppreist i saker som har med skattepolitikk overfor næringslivet å gjøre, EØS-spørsmål, oljepolitikk, pensjonsspørsmål og velferdsstatens bærekraft. Blant annet.
   Hvor i all verden skal KrF finne sin plass og posisjon i dette bildet? Toget har gått i denne omgang, KrF står igjen på perrongen og må innse at de har mistet sin sjanse. De får ingen statsråder, ingen statssekretærer, ingen politiske rådgivere knyttet til departementene. De har fjernet seg fra initiativets makt og dagsorden-setting. De kan krisemaksimere for å presse frem egne hjertesaker, skrike og true. Men hva vil velgernes dom bli i slike situasjoner? De vil ganske sikkert gå lei.
   Partilederen nevnte saker som landbruks- og distriktspolitikk i sine kommentarer. Han har ikke nubbesjangs til å prege de sakene med et sterkt Senterparti og et maktsugent Arbeiderparti, annet enn å henge seg på deres utspill og innspill. Hareide har malt seg inn i et hjørne. Han og partiet hans bør snarest mulig ta en generalforsamling med seg selv. Det er en nyttig øvelse.



onsdag 10. januar 2018

Erna Solberg i Det hvite hus

I dag gjester vår statsminister Washington der hun skal ha samtale med president Trump i Det hvite hus. Omtrent samtidig skal vår utenriksminister møte kjernen i kretsen rundt presidenten - utenriks- og forsvarsministrene og Trumps sikkerhetsrådgiver. Flere UD-eksperter på ulike sentrale felter er med. Dermed møter det offisielle Norge ikke bare president Trump, men viktige og innflytelsesrike personer i presidentens nærmeste krets. Å ha samtaler med disse er like viktig som direkte meningsutvekslinger med Trump selv.
   Særlig en drøy time i Det hvite hus er verdifull tid, som må brukes fornuftig og etter en klar prioriteringsliste. Det er etter min mening tøv å topp-prioritere klimasaker og USAs forhold til Paris-avtalen. Norge har minimal innflytelse på slike avgjørelser. Hadde ledere fra land som China, Japan, Tyskland, Frankrike eller Storbritannia vært på besøk, hadde det stilt seg annerledes.

En klar prioritering
I stedet for å provosere og irritere president Donald Trump ved å kjøre en kritisk linje i klimaspørsmålet under meningsutvekslingn, er det helt andre temaer som åpenbart bør ha forrang. Som Russlands nabo er det mye viktigere å drøfte (å få bekreftet) USAs interesse for nordområdene og Barentshavet og en forsikring om at NATOs viktigste medlemsland står ved alle forpliktelser og forsvarsavtaler. Det har Trump forsåvidt uttalt seg om på generelt grunnlag i NATO-sammenheng, men det vil styrke Norges posisjon å få klare uttalelser angående nettopp slike store strategiske linjer.
   Norge har en unik geopolitisk posisjon som nabo til et mer selvhevdende, brutalt og lite forutsigbart Putin-regime. Vi er NATO`s lyttestasjon og snubletråd i nord. Vi har et militært forsvar som er helt avhengig av inngåtte forpliktelser i Atlanterhavspakten og tosidige avtaler med toneangivende medlemsland. Forhåndslagringen og den kontinuerlige øvelsesaktiviteten sammen med US Marines på Værnes og viktige områder i Nord-Norge er en garanti for dedikerte unnsetningsstyrker. Det er en linje jeg antar Erna Solberg vil understreke og markere - og få forpliktende bekreftelser på.

Det tosidige forholdet
Dette er rett og slett det aller viktigste for Norge. Så kommer det tosidige forholdet mellom USA og vårt land på mange felter - økonomisk, handelsmessig, teknologisk, kulturelt og utdanningsmessig. Selvsagt er det av stor betydning at vi har en bilateral handelsavtale som sikrer norsk eksport og som tillater amerikansk import på en balansert og kommersiell, markedsøkonomisk måte.
   Norge er et lite land i verden, og det virker nesten komisk når det sosialdemokratiske Aftenposten fyrer opp under den politiske opposisjonens høylytte krav om at "klima" skal ha topp prioritet i samtalene. Lobbyister,  "eksperter" og de små uteligger-partiene i Stortinget samt en drøss klimaaktivist-miljøer blir gitt solid spalteplass - i den hensikt å øve "press" på Erna Solberg og diktere hennes dagsorden og møteagenda under besøket i Det hvite hus.

En fornuftig stemme
En eneste fornuftig stemme i opposisjonens hylekor registrerer jeg: Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt, som sier: "Det er viktig at USA forstår Arktis". Og hun mener møtet med Trump bør benyttes til å ta opp forholdet til Russland og nordområdene. Selvsagt nevner hun ordet "klima", det må man for å være med i det gode selskap. Jeg er ganske sikker på at hadde Støre, Barth Eide og Huitfeldt vært dem som skulle møte den amerikanske presidenten, ville agendaen vært temmelig den samme som Ernas, i prioritet-rekkefølge.
   I stedet kjører altså landets største avis opp at "Klima er viktigst". Helt typisk for det MDG-styrte Aftenposten, som strever iherdig for å være politisk korrekt i de begrensede, men høylytte og utagerende miljø- og klimakretsene. Det forteller mer om avisens redaksjonelle linje enn hva som er viktig for Norge.
 

mandag 1. januar 2018

Mot lysere tider - tross alt

Sitat: «I år er det 50 år siden folketrygden ble innført, selve kronen på velferdsstaten Norge. Sammen med de andre nordiske landene er Norge i en unik posisjon i verden. Vi har et stort samhold med mye tillit både til hverandre og til politikerne våre. Lønnsforskjellene er relativt små, utdanningsnivå og levestandarden er høy, folkehelsen er god, likestillingen er kommet langt og vi har en velferdsstat som sikrer oss fra vugge til grav. Ikke rart at Norge og resten av Norden scorer på topp i alle internasjonale undersøkelser når det gjelder lykke og tilfredshet.»
Denne beskrivelsen av landet Norge kommer ikke fra en talsperson for Solbergregjeringen, men fra Morten Lundstein, pensjonert rådgiver i Fagforbundet – i Dagsavisen 30. desember. Som pensjonist kan han være ærligere og mer oppriktig enn i jobbsituasjon. Nåtidsskildringen skrives etter fire år med borgerlig regjering. Erna har med andre ord ikke smadret velferdssamfunnet (og hun har selvsagt ikke noe ønske om å gjøre det heller, tvert imot). Lundstein er historisk korrekt også når han understreker at folketrygden ble innført i 1967 – under den første (egentlig den andre) borgerlige regjeringen etter 1945.

Bekrefter hva andre har påvist
Dette bekrefter hva yngre og uavhengige historikere har påpekt de siste ti årene: Oppbyggningen, bevaringen og utviklingen av velferdsstaten har her i landet vært et felles politisk løft. Regjeringer på begge sider av den politiske midtstreken har foreslått, utredet og gjennomført velferdsreformer fortløpende siden 1945, ja, det var i realiteten stor enighet om trygder og bedre sikkerhetsnett også i mellomkrigstiden, men venstresiden tok æren for alt i sin historieskrivning.
Fagforbundets tidligere rådgiver beskriver også dagens virkelighet ærligere og mer oppriktig enn venstresidens ideologer og etterplaprere. Da den virkelig store oppbyggingen av velferdsstaten startet etter annen verdenskrig stemte godt over 50 prosent på Arbeiderpartiet og NKP. Etter 1965 har venstresiden svekket seg med nesten 30 prosent. Samtidig er oppslutningen om høyrepartiene fordoblet. Flere og flere arbeidervelgere støtter nå i stedet Frp, påpeker Lundstein.

Fagbevegelsen svekkes
Han minner om den kjensgjerningen som mange har bekreftet høsten 2017: Medlemstallet i fagbevegelsen går ned, særlig i LO. I dag er færre enn halvparten av arbeidstakerne organisert, og innen tjenesteytende privat sektor er færre enn hver femte arbeidstaker organisert. Og: Fagbevegelsen selv må ta ansvar for deler av svekkelsen, skriver Fagforbundets pensjonerte rådgiver. Den har fjernet seg fra primæroppgavene som er å ta vare på medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår på den enkelte arbeidsplass. «Stort engasjement på andre felter og økende byråkratisering presser opp kostnadene og fører til dårligere fokus på primæroppgavene. Mange føler derfor at de får for lite igjen for kontingentpengene. Dessuten reagerer mange på at mye av tid og penger brukes til å støtte politiske partier og bevegelser.» Lundstein hevder at mange medlemmer blir støtt bort.
Han kunne ha nevnt en annen viktig årsak til at medlemsraset ikke har vært enda større: Det som i dag holder mange fagorganiserte i medlemskartoteket, ikke minst pensjonistene, er de gunstige avtalene fagforbundene har inngått med forsikringsbransjen. Med mange medlemmer på papiret har fagbevegelsen stor forhandlingsmakt og kan få til gunstige avtaler som lokker med lave premier for alt fra hus-, bil- og hytteforsikringer til innbo-, reise- og ulykkeserstatninger.

For lav yrkesdeltakelse
I motsetning til mange andre som kommenterer perspektivmeldingen og innvandrerregnskapet, er Morten Lundstein befriende ærlig når han påpeker manglende arbeidsdeltakelse blant yngre mennesker mellom 20 og 30 år, flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Han nevner konkret at halvparten av afrikanerne er uten fast arbeid.
Derimot nevner han ikke behovet for å gjøre noe med den utrolig generøse sykepengeordningen vår, som gjør at sykefraværet her i landet er dobbelt så stort som i Sverige. Eller at mer resolutte krav om aktivitetsplikt for en del sosialhjelpsmottakere kunne fått flere i den yngste ledighetsgruppen ut i jobb. Han skriver ikke om behovet for effektivisering og smartere løsninger i offentlig sektor (da ville han provosere alle de offentlig ansatte i eget forbund), digitalisering og omstilling i såvel statlig, kommunal som privat sektor.

Privat sektor må styrkes
Han påpeker ikke det åpenbare faktum at skal det bli flere offentlig ansatte helse- og omsorgsarbeidere for blant annet å møte eldrebølgen, da må jobbskaping i privat sektor prioriteres kraftig. Det er det private næringslivet som betaler for offentlig ansattes lønn. En stor del av verdiskapingen i privat sektor finansierer kommunale budsjetter. I stedet faller han ned på den delvis falske problemstillingen: Enten må ytelsene i velferdssamfunnet reduseres, eller så må man øke skattene. Slik er det nødvendigvis ikke.

Han ser for seg en utvikling mot «amerikanske tilstander» med mer private løsninger, mer grådighet, mindre fellesskapstenkning. Nei, det behøver ikke bli faciten. En dynamisk og tilretteleggende skattepolitikk som gjør norske bedrifter mer konkurransedyktige overfor utenlandske vil utløse økte verdier. Om ikke i morgen, så på sikt. Der finnes oppmuntrende trekk i bildet: Vi går mot like lav ledighet som under de rødgrønne. Den økonomiske veksten tiltar, sysselsettingsgraden øker – svakt, men stødig. EØS-avtalen, som sterke krefter i Fagforbundet motarbeider, sikrer markedsadgang og trygger norske arbeidsplasser. Jeg velger å være optimist.

torsdag 28. desember 2017

Disse brysomme klimaendringene

En interesant, til dels oppsiktsvekkende diskusjon fant sted første romjulsdag i Dagsnytt 18. To anerkjente klimaforskere barket sammen i spørsmålet om hva som egentlig, og i størst grad, påvirker klimaet vårt: naturlige krefter som solaktivitet, kosmisk stråling og skydekke over jorda, eller det som FN`s klimapanel hardnakket og gjentatt hevder, nemlig menneskeskapt CO2-utslipp.
   Det aller mest oppsiktsvekkende var imidlertid programlederens avslutningsreplikk, der han antydet at fordi en såkalt klimaskeptiker (noen sier klimafornekter) hadde sluppet til i Dagsnytt 18, ville NRK bli utsatt for kritikk. Altså: fordi en person med et annet syn enn den kompakte majoritet i IPCC-leiren var blitt sluppet inn i studio for å kringkaste et "avvikende" syn, ja, da ville NRK få en skjennepreken.
   Så langt er vi med andre ord kommet i dette landet (og i en del andre land) at når en klimaskeptiker (jeg sier klimarealist) får komme til orde i ledende media, da kan det mediet bli utsatt for verbale angrep.

Har funnet "the missing link"
Men nok om det innledningsvis. En tung dansk forskergruppe tilknyttet Danmarks Tekniske Universitet (DTU) mener å ha funnet klimaforskningens "missing link". De mener å kunne vitenskapelig bevise at klimaendringer påvirkes av en kombinasjon av kosmisk stråling fra eksploderende stjerner i Melkeveien, solens aktivitet og skydekket her på jorda. Svært kjente forskere står bak forskningsresultatet i tidsskriftet Nature Communications.
   Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å leke vitenskapsformidler, men gjengir i kortform de store linjene: Jorden bombarderes hele tiden av kosmisk stråling fra verdensrommet. Den består av energirike atomkjerner fra eksploderende stjerner i Melkeveien. Hvor mye stråling vi blir utsatt for, er avhengig av hvor mye solen beskytter oss. Hvis solen er aktiv, sperrer den for mye av den kosmiske strålingen. Hvis solen er passiv, slipper mer stråling ned til oss.
   I kortversjon: Mengden kosmisk stråling som treffer jorda, påvirker mengden av skyer. Mye stråling betyr mer skyer og kaldere klima. Mindre stråling betyr færre skyer og varmere klima.
   Forskerne brukte plasmautbrudd på solen i 2016 til å undersøke effekten på jordas skydekke. De fant at ca en uke etter store utbrudd ble det dannet færre aerosoler og færre skyer - helt i tråd med den danske forskeren Henrik Svensmarks teori.

To motparter
I studio forfektet professor em. i astrofysikk, Jan Erik Solheim, de siste funnene. Som motpart hadde Dagsnytt 18 hanket inn en kjent IPCC-forsvarer, Ciceros forskningsleder Bjørn H. Samset. Denne gang var han merkelig generøs mot sin meningsmotstander. Han mente forskermiljøene var uenig om hvor stor del henholdsvis CO2 og de naturlige solkreftene hadde å si for klimaet og klimaendringer. Den munnrappe og verbalintelligente forskningslederen var forsiktig, og slett ikke for bastant, faktisk litt tvilende (?). Samset har vært blant dem som har gitt enhver meningsmotstander det glatte lag når de hevdet et avvikende syn. Tenk å mene at FN`s klimapanel ikke har rett! Det er jo 97 prosent av forskerne som står bak klimapanelets bombastiske og alarmistiske konklusjoner! Menneskene er selv skyld i klimaendringene. Vitenskapen har talt - nå er det bare å handle! 
   I mange år allerede har klimarealistene pekt på enkelte trekk ved vær- og klimautviklingen i det lengre perspektivet som de mest aktivistiske miljøene ikkr vil godta. Under "den lille istid" 1350-1850 hadde jordas stilling på gravitasjonsaksen - og solaktiviteten - lignende trekk som mange uavhengige forskere har pekt på, men ikke fått gehør for. Menneskeskapt CO2 var da på et "førindustrielt" nivå og kunne ikke være årsak til noen klimaendringer. I millioner av år har solaktiviteten styrt klimaet (teorien, eller forklaringen bekreftes av arkeologiske og geologiske undersøkelser) - og hvorfor skulle solen holde opp med det bare fordi IPCC mener noe annet?

Ønsket debatt
Samset var i debatten romslig og taktisk nok til å uttrykke at de danske forskningsresultatene var "spennende" og at han slett ikke hadde noe imot at klimarealister som Solheim kom til orde. Men vil NRK følge opp dette? Jeg tviler. Det er investert uhyggelig mye prestisje, ikke minst politisk, i klimapanelets konklusjoner og råd til politikere, som aktivistmiljøer har fanget opp det mest spektakulære i og brukt i en ensidig og uforsonlig propaganda mot avvikere. NRK (og TV2 også, for den saks skyld) står fullt og fast på Klimapanelets konklusjoner og anbefalinger.
   Vi ser det i omtrent alle tradisjonelle medier også, hvordan MDG`ere har bitt seg fast i redaksjonene og bestemmer debatten og sin egen snevre portvokterrolle. Aldri før har vi hatt behov for flere "andre stemmer" enn nå, i form av sosiale medier, uavhengige nettaviser og seriøse hjemmesider redigert av vitenskapsmenn og -kvinner som er fullt på høyde med IPCC-leirens forskere.

Hva er de redd for?
Av og til lurer jeg på om miljø-aktivistene i Bellona, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom er livredde for at deres kamp mot oljeaktivitet skal mislykkes ved at det gis lete- og boretillatelse for oljeutvinning - og at resultatet blir annerledes enn de har spådd. Tenk om oljeaktivitet kan komme til å smadre egne teorier og påstander? Tenk om det en gang i fremtiden blir gitt tillatelse til utvinning utenfor Lofoten, Ofoten og Senja - og det viser seg at slik produksjon lever i beste velgående sammen med fortsatt bruk av rike fiskeressurser og inntekter fra turisme?

torsdag 21. desember 2017

Hvem skal betale når flommen rammer - igjen?

En interessant problemstilling er igjen blitt aktuell etter at en domstol - på laveste nivå - har "frikjent" Nord-Fron kommune for erstatningsansvar for flomskader som har oppstått etter flere på hverandre følgende oversvømmelser. Forsikringsselskapet Gjensidige krevde regress fra kommunen etter at man hadde utbetalt erstatningssummer på til sammen syv millioner kroner til huseiere. Selskapet tapte i første omgang, men har anket avgjørelsen - heldigvis.
   I mitt hode er det helt åpenbart at kommuner i slike tilfelle har det reelle, overordnede ansvaret. Det er de som gjennom plan- og bygningsloven har garantert for tryggheten til byggherrer (jeg bruker bevisst det gode, gamle, meningsbærende uttrykket uansatt hva som står i loven). Hvordan har de gitt fra seg en trygghetsgaranti for tiltaket? Ved å gi byggetillatelse!

"Våtere og villere"
Kommunene kan ikke henvise til noen løse teorier og påstander om at været, som følge av "klimaendringer", blir "våtere og villere". Ansvaret for å vurdere byggegrunn påligger kommunenes tekniske etater like fullt. Alle kommuner er pålagt å foreta risiko- og sårbarhetsanalyser og ta konsekvensen av det de finner. De kan ikke pulverisere ansvaret ved å vise til en generell uttalelse fra NVE om at det er mindre eller større fare for flomskader her og der. Det er i så fall kun en uttalelse i en høringsrunde. Kommunene har et selvstendig ansvar for å gjøre vedtaket - med de konsekvenser som kan komme.
   Det er en grunn til at områder tett opp til et vassdrag ikke har vært bebygget inntil de siste 30-40 årene. "De gamle" i bygda som husker 40-, 50- og 60-årsflommene ville ikke finne på å reise hus og hjem der. Kommunenes tekniske etater har rett og slett vært for kortsiktige, overfladiske og ikke risikobevisste nok - og har sagt ja til bygging.

Sett fra luften
Man burde se på flyfotos over bebyggelsen langs elver og vann i vassdrag tilbake i tid, tiår for tiår. Da vil det være lett å oppdage at nedbygget grunn eter seg nærmere og nærmere elver og større bekker. En annen faktor er generell urbanisering - at selve jordbunnen, tidligere kratt og skog blir belagt med asfalt, betong, belegningsstein som gjør at nedbør ikke synker ned i grunnen, men fosser ned mot laveste punkt i terrenget - og det er ofte vassdrag.
   Så er det lett å  se at elvebredder over tid er blitt steinlagt og vannløpet innsnevret. Det gir mindre plass til vannmengdene etter sterke nedbørsperioder, som alltid vil forekomme i dette landet. Solid oppbygde vollere langs elvebredden eller stranden ødelegger utsikt og gir dårligere estetikk, så det vil folk stort sett ikke ha.
   En tredje faktor er oppbygging av slam, jetéer og andre naturlige hindringer som lokale myndigheter ikke har gjort noe med. Planleggere må alltid ta hensyn til slike forhold i en totalvurdering - alle faktorer sammenlagt, og måle totalsummen oppp mot faren ved 40-, 50- og 60-årsflommene. Som altså noen innbyggere har opplevd.

Er under press
En folkestyrt kommune og deres rådgivende etater, særlig de tekniske, er imidlertid under press fra annet hold: Kommunens innbyggertall vokser, det må finnes nye boligområder. Yngre mennesker vil gjerne ha attraktive tomter, ofte nær vassdrag der det er kort vei bort til sentrum, bygdeveien eller riksveien. Utbyggere i form av entreprenører og byggmestere, eiendomsmeglere og lokale finansieringsinstitusjoner ønsker oppdrag, omsetning og fortjeneste.
   Presset fra disse lobbymiljøene kan være stort, og ikke minst fra private "tiltakshavere" som rett og slett vil bo på et attraktivt sted i hjembyen eller hjembygda. I det store og hele oppfattes de og byggenæringen - også av undertegnede - som positive samfunnsbyggere. Men naturen selv må ha det avgjørende ordet. Risikoen for flom og skader på personer og materielle verdier må veie tyngst.

Står ikke mot presset
Det er utbyggingspresset mange kommuner ikke har klart å motstå. Det må få konsekvenser. For eksempel ved å betale regresskrav. Det igjen fører til økt aktsomhet og andre avgjørelser. Reguleringsplaner og konkrete byggetillatelser er kommunens ansvar - det politiske lederskapets ansvar. Når flommer finner sted flere ganger på samme sted i løpet av noen år eller årtier, bør det heves en advarende pekefinger.
   Gjensidige har helt rett, både moralsk og juridisk, slik jeg ser det. Derimot er jeg usikker på utfallet av anken. Vi er blitt så hjernevasket av unnskyldninger rundt "klimaendringer" og det "våtere og villere" at klare ansvarsforhold er i ferd med å bli utvasket, bokstavelig talt.
   Overordnede beredskapsmyndigheter bør komme sterkere og mer synlig på banen og sammen med regjering og storting sette foten ned for den uansvarlige og lettvinte utdelingen av byggetomter langs utsatte vassdrag.
 

onsdag 20. desember 2017

En marxistisk undertone

"Nyheten" om at Trond Giske beskyldes for seksuell trakassering blir både av meg og sikkert mange andre pressefolk mottatt med et skjevt smil og et skuldertrekk. Parti-nestlederens appetitt på AUF-jenter og andre har vært kjent blant mediefolk i årtier. Men hverken avisene eller de såkalte etermedier har løftet ut saken, eller ryktene, før det nå er blitt opportunt gjennom #metoo-kampanjen. For å presisere: Jeg trekker ikke på skuldre eller smilebånd av kampanjen som sådan: Tvert imot var det på høy tid at den så dagens lys. Men Giskes egen rolle er langt fra nytt.
   Hvorfor har ikke noen stått fram tidligere? Fordi så mange har sine svin på skogen, er mitt svar, og at "de mange" tilhører alle politiske miljøer. Også KrF. Det gjør at man har holdt hverandre i sjakk: Hvis du forteller om dette, skal jeg fortelle det jeg vet om deg og dere. Så holder man tett - om hverandre. En form for terrorbalanse.
   I det politiske miljø på et visst nivå, og da sikter jeg først og fremst til presselosjen i Stortinget og hele pressekorpset som "overvåker" regjering, departementer og statlige institusjoner, er det i tillegg et slags halvprofesjonelt fellesskap med flere berøringspunkter enn man liker å nevne høyt. Fjorårets og dette årets debatt om elite kontra folk flest har avslørt det presse-politiske kompleks, det at den såkalte eller selverklærte medieeliten i Norge lever i et lite, konsentrert Oslo-miljø (vi er et lite land i verden) og at det også av den grunn oppstår bånd og nærmest vennskap - iallfall avhengighet: For eksempel vil stortingspolitikere gjerne ha adgang til positive medieoppslag (for seg selv), og mediefolkene ønsker eksklusive historier som andre pressekolleger ikke får først. Det gjøres avtaler, stilltiende eller eksplisitt. En form for gjensidige vennetjenester. Da kan man ikke samtidig brette ut en politikers opptreden overfor det annet kjønn. Da går den vanhellige alliansen dukken.
   For all del: Dette gjelder ikke alle. Jeg kunne nevne flere lysende eksempler på profesjonelle holdninger hos såvel NRK-ansatte som journalister i papirpressen. Men tendensen er der, eller har vært der. I disse dager må pressefolk, TV-journalister og politikere ta seg selv i nakken, tenke over egen opptreden i fortid og nåtid, gjennomføre en "generalforsamling med seg selv" og ta stilling til oppførsel og væremåte for fremtiden.
   Det som har slått meg, er Arbeiderpartiets rolle og reaksjonsmønster de aller siste dagene. For det er forskjell på norske politiske partier. Oslo Arbeiderpartis ledelse har i dag tatt bladet fra munnen, altså sagt rett ut noe man har holdt inne med - av ulike årsaker. Oslo-partiets ledelse snakker nå om en giftig partikultur som har holdt varslerne på avstand og fått dem til å tie - av hensyn til Partiet. Det er interessant at både lederen av det kvinnepolitiske nettverket og den kvinnelige partisekretæren nå er skjøvet i bakgrunnen, og at Jonas Gahr Støre selv har måttet ta affære, forhøre Giske og ordne opp i rotet.
   Jeg som leser fire dagsaviser daglig og følger med på andres oppslag, har bitt merke i Dagsavisens relativt passive rolle inntil de aller siste uker og dager. Nyhetsredaktør Espen Løkeland Stai tok i går et betimelig oppgjør med forholdene i egen bevegelse, først og fremst fagbevegelsen. Men som alle vet, båndene mellom den politiske og den faglige arbeiderbevegelsen er enn så lenge så tette at det nyhetsredaktøren går ut mot, i like stor grad gjelder partiet. Faglig tillitsvalgte har ofte samtidig partiverv og folkevalgte posisjoner.
   Hvorfor overskriften med ordet marxisme? Har den noen relevans? Alle som har lest ideologienes og partienes historie vil gjenkjenne poenget: Partier med en marxistisk fortid vil ha en tendens til å tenke fellesskap og solidaritet og "partiets beste" i større grad enn partier med en mer liberal profil der ytringsfriheten og høyden under taket er mer vektlagt. Solidaritetsbegrepet stikker dypt. I en periode gjaldt slagordet "alt for Partiet". Man undertrykket egne synspunkter og standpunkter for å kunne stå samlet utad. Når gruppemøtet har tatt et standpunkt, skal man være sterk for å gå imot offentlig eller stemme ut fra egen overbevisning.
   Dette har jeg observert i flere tiår, både fra pressebenken og som lokal- og regionpolitiker som pensjonist. Reaksjonsmønsteret fra Arbeiderpartiet på riksplan i disse dager er helt i tråd med den kulturen som har vært vant til at "noen har snakket sammen", og at en partielite tar avgjørelser, forlanger lojalitet og disiplin. Samhold gjør sterk. "Takt, takt, pass på takten - det er mer enn halve makten". Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet har sikkert vært under press. "Man må ikke la rykteflom skade partiet".
   Kanhende er de tider over med #metoo-kampanjen og de siste timenes medieoppstyr rundt Arbeiderpartiets nestleder.
 

mandag 18. desember 2017

En merkelig vinkling

De siste dagene har en spesiell sak versert i mediene, inklusive de sosiale: Pasienter ved Radiumhospitalet må vente i timesvis før det dukker opp en bestilt taxi. Det sliter selvsagt både fysisk og psykisk på mennesker som har problemer og lidelser nok fra før.
   For å informere almenheten om saken, gjør NRK Dagsrevyen en merkelig øvelse: Man hanker inn en stortingsrepresentant for Senterpartiet som selvsagt har meldt seg til tjeneste. Kritikken retter seg mot hospitalets ledelse og mot en udefinert "myndighet". Dette må det ordnes opp i! En taxisjåfør blir intervjuet. Han får stotret fram at nei, slike reiser får de så lite betalt for at de unnlater å stille seg til tjeneste for en tur. Andre typer transportoppdrag gir mer klingende mynt i kassa.
   Saken er at Radiumhospitalet har lagt ut en avtale om pasientreiser til offentlig anbudskonkurranse, helt etter regelverket. Norges Taxi og Christiania Taxi leverte inn anbud og fikk tilslaget. Avtalen trådte i kraft. De to taxiselskapene er både juridisk og moralsk forpliktet til å oppfylle den.
   Men så virker det som om sjåførene rett og slett nekter å følge opp. Da er dette et internt problem mellom Norges Taxi og Christiania Taxi på den ene siden og de "løyvehavere" de har knyttet til seg på den andre. Det er ikke hos Radiumhospitalets ledelse ansvaret ligger.
   Likevel virker det som om NRKs og Senterpartiets agenda er å rette kritikken og legge ansvaret på hospitalet, formodentlig fordi prisen for turene ikke synes høy nok til at løyvehaverne er interessert. Sjåførene driver en form for sivil ulydighet mot sine selskaper og sine forpliktelser.
   Både moralsk og rettslig må selvsagt Radiumhospitalet nå iverksette straffegebyrer etter avtalen og forlange at avtalepartnerne på den andre siden av bordet leverer de tjenestene de har sagt de skal gi. De behøvde jo ikke levere inn sine anbud, men de gjorde det. Altså fanger bordet.
   Og internt i taxiselskapene som ikke har "kontroll" over egne medlemmer, må det ryddes opp. Kanskje kan en anmodning til de rette myndigheter om å frata ulydige sjåfører løyven være veien å gå? Om problemet ikke løses raskt, vil Radiumhospitalet - og andre sykehus som måtte være i samme situasjon - bli tvunget til å innføre andre ordninger, enten med egne innleide biler eller ved økt bruk av frivillighetssentraler. Taxinæringen mister en vesentlig del av sitt økonomiske grunnlag. Men det er til pass for sjåfører som ikke oppfører seg.
   Så får de heller ta et internt oppgjør med sine selskaper, forsøke å fjerne dem som har sagt ja til avtalen de misliker og be om nye forhandlinger ved avtalens utløp. I mellomtiden er det vanlig kutyme at man forholder seg til inngåtte løfter og avtaler.
   Pasientene skal ihvertfall ikke lide som konsekvens av den situasjonen som er oppstått.

onsdag 29. november 2017

Elendig politisk håndverk

Det står dårlig til for opposisjonen i Stortinget om dagen. Arbeiderpartiet klarer ikke å løfte seg fra et frustrerende valgresultat. Poll of polls viser borgerlig flertall i nasjonalforsamlingen og blant folket. Analyser forteller om flukt av LO-medlemmer til Høyre over tid. Deler av «arbeiderbefolkningen» forlater venstresiden, og nå begynner en og annen røst internt også å løfte seg mot elitestyret av partiet. Vanlige, men politisk interesserte slitere når ikke opp i tetsjiktet lenger. Akademikerne og de politiske broilerne har bitt seg fast. Kontakten med grasrota er ikke hva den var. Det virker som man ikke lenger er så opptatt av hverdagsmenneskene i hverdags-Norge. «Spillet» har tatt over plassen for konstruktive alternativer. Med noen unntak, ett av dem er forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Patetisk kritikk

Den siste patetiske kritikken av Erna Solberg er at hun ikke kjapt nok har stablet på beina «en ny regjering og en ny plattform», det vil si at Venstre ikke for lengst har inntatt statsrådsplasser i regjering. Det er Senterpartiets Marit Arnstad som er hardest i kritikken her. Hun er utålmodig. Hun mener opposisjonen har opplevd en «bortkastet politisk høst». Politikken er satt på vent, sutrer hun og Jonas Gahr Støre. Situasjonen er visstnok «unormal».

Tull og tøys! Et flertall på Stortinget er blitt enig om neste års statsbudsjett. Det gir føringer for flere år fremover og utgjør minst ni tiendedeler av det som kan kategoriseres som «politikk». Statsministeren selv tar den tiden regjeringen og Venstre trenger for å finne en felles plattform. Det haster ikke. Landet har en meget styringsdyktig regjering. Konturene av en ny sammensetning vil vi først se over nyttår. I mellomtiden understreker hun den blå-blå regjeringens viktigste prosjekter: Gjøre velferdfssamfunnet mer robust, skape flere jobber for dem som står utenfor arbeidslivet, videreføre viktige reformer som Nye Veier AS, nærpolitireformen, jernbanereformen som skal skaffe oss en mer effektiv og serviceminded kollektivtrafikk på spor, og kommunereformen som slett ikke har nådd endestasjonen. Alle disse reformene som Støre og Arbeiderpartiet i valgkampen ville reversere. Erna Solberg peker helt korrekt på at Arbeiderpartiet ikke er noen pådriver for modernisering av Norge, men en sinke, nærmest en museumsvokter.

Tidenes budsjett

Til Støres innbitte angrep sier hun, tålmodig og smilende, at det Ap-lederen kaller bortkastet tid, er tidenes budsjett til samferdsel, flere lærere til tidlig innsats, kortere helsekøer og mer til forsvar og politi. Apropos Forsvaret: Gjennom et forlik som Senterpartiet og SV ikke er en del av, blir det fortsatt militære helikoptere på Bardufoss, flere HV-soldater og sannsynligvis innleie av stridsvogner til hærens bruk inntil investeringsbudsjettene kan gape over denne viktige materiellanskaffelsen. Utviklingen går støtt og stadig mot oppfyllelsen av NATOs mål om to prosent av nasjonalproduktet til forsvaret av landet.

Jeg noterer at Senterpartiet har nådd formtoppen og mister oppslutning. Det vil det nok fortsette å gjøre i løpet av neste år og 2019, rett og slett fordi de reformene partiet er innbitte motstandere av, da vil begynne å få effekt. Nærpolitireformen vil gi oss flere rullende lensmannskontorer i distriktene til erstatning for det ene stedfaste kontoret med begrenset åpningstid. Kommunesamenslutningene vil vise oss flere robuste kommuner som er i stand til å oppfylle forventninger om tjenestetilbud til innbyggerne. De ytterst få sære småkommunene som vil vende tilbake til «sånn som det var før» vil ikke rokke ved hovedinntrykket av en overmoden, betimelig endring i kommuneforvaltningen.

Spådommer til skamme

Både her og når det gjelder Senterpartiets øvrige nærmest reaksjonære holdninger til et moderne Norge i nødvendig omstilling, vil de dystre spådommene bli gjort til skamme. Det siste halmstrået til Senterpartiet – mange flere HV-soldater og flere «moer» som distriktspolitisk virkemiddel - er avvist av et overveldende flertall på Stortinget, samtidig som flertallet har vist kompromissvilje og delvis oppfylt Sps krav. Det var smart og tar brodden fra kritikerne.

Selvsagt vil opposisjonen fortsette med å lokke og lure Kristelig Folkeparti over til seg i en del saker, for å skape flertall mot Solberg-regjeringen. Hareides parti ligger med brukket rygg og er nærmest blitt et slags bevis på et liv etter døden, mens det regjeringsvennlige Venstre holder godt stand på meningsmålingene. Som Dagsavisens Arne Strand uttrykker det: «Venstre er over sperregrensen på fire prosent tredje måned på rad. Partiets velgere er med andre ord ikke misfornøyd med at partileder Trine Skei Grande forhandler om en plass i regjeringen med Erna Solberg og Siv Jensen.»

Fattig trøst

Det har liten relevans når den samme Arne Strand trøster seg med historiske eksempler på at Arbeiderpartiet har løftet seg fra lav oppslutning før. Vi er ikke i 2005, 2009 eller 2013. Senterpartiet og SV kan ikke redde et rødgrønt flertall når Arbeiderpartiet selv mister så mange velgere. Jonas Gahr Støre vil heller ikke klare å redde situasjonen ved å omfavne de to og legge om kursen til venstre. Da vil Arbeiderpartiet lekke enda mer mot sentrum og høyre.

Med Venstre i regjering vil det bli enklere for Erna Solberg å styre Norge. Grunnlaget blir utvidet og forsterket. Det er dessuten resultatene av en felles, omforent politikk som vil være avgjørende for velgerne. Ikke hvem som samarbeider.

fredag 24. november 2017

Noen forstår åpenbart ikke spillet

Det er god grunn til å peke på det demokratiske underskuddet som småpartier på vippen skaper med sin utpressingspolitikk overfor store velgergrupper som står dem nær, særlig når statsbudsjettet skal vedtas. Både Venstre og Kristelig Folkeparti er i posisjon til å presse, true, skrike og sutre for å oppnå sine krav. Alle som ønsker et større og dypere sugerør ned i statskassa heier og jubler. De fire partiene som satt sammen i forhandlinger om budsjettet denne gangen, kom likevel raskere til enighet enn i tidligere runder. Forklaringen er åpenbar: Venstre snuser på regjeringsdeltagelse og ønsket ikke å provosere mer enn nødvendig, KrF vet at et svakt sperregrenseparti ikke kan gå alt for langt samtidig som partiets ledere må kunne forsvare det selvvalgte utenforskapet i opposisjon. Var det egentlig en seier? Men er det som særlig KrF «oppnådde» gjennom budsjettforhandlingene noen stor seier? Mediene, særlig den sosialdemokratiske pressen, later som om det er tilfellet. Men slik foregår ikke det politiske spillet i dagens Norge. Når en mindretallsregjering skal legge frem et budsjettforslag, har man selvsagt de kommende forhandlingene i tankene. Budsjettet blir utformet «stramt», men utfallet er sånn noenlunde tenkt ut på forhånd. Høyre og Frp vet inderlig godt hva de to tidligere støttepartiene vil søke å nullstille, øke bevilgningene til eller endre. Ved å lage noen kutt på områder som smerter Venstre og KrF, gir man åpning for en febrilsk aktivitet fra deres side. Masse energi blir brukt på å tette de hullene budsjettforslaget inneholder, slik at de gjennom oppnådde endringer kan utrope seg til seierherrer/kvinner overfor egne velgere. En håndsrekning Det er en gest, en stilltiende håndsrekning til Venstre og KrF, et knep. Mye tyder på at Erna Solberg er godt fornøyd med resultatet, og kan leve videre til neste korsvei. Da er muligens Venstre «innenfor», og det blir lettere å håndtere Kristelig Folkeparti fordi Venstres egne særinteresser er ivaretatt alt i det omforente budsjettforslaget som legges frem tidlig i oktober. Jeg ser at for eksempel Dagsavisen utroper budsjettforliket som et bevis på at KrFs valg av opposisjonsrolle er klokt, at partiet kan oppnå mye mer utenfor enn å gå i regjering. Arbeiderpartiets hofforgan støtter «splitt og hersk»-taktikken til Støre. Men når avisens lederskribent mener at Hareide med sin lærernorm-seier skroter Høyres skolepolitikk, smiler jeg bare i skjegget. En fornuftig skolepolitikk er langt mer enn en lærernorm. Sannsynligvis har den blå-blå regjeringen på forhånd innsett at normen ikke var til å unngå. Har ansvaret for konsekvensene Kristelig Folkeparti har med normen – som egentlig dreier seg om fagforeningsstrev, ikke et spørsmål om bedre undervisning i skolen – i realiteten overtatt ansvaret for konsekvensene av normen. Ingen norsk forskning bekrefter at flere lærere fører til økte kunnskaper eller mindre frafall i siste del av skoleløpet. Det er en teori, en påstand. KrF`s leder forsvarer sitt standpunkt med at «lærerne er for det, foreldrene er for det, elevene er for det». Så da må det vel være riktig? Standpunktet og påstanden er ren populisme, man søker å oppnå popularitet i utvalgte velgergrupper. Norske Kommuners Sentralforbund var og er imot lærernormen fordi den begrenser det lokale selvstyret og legger hindringer i veien for en fornuftig, lokalt tilpasset skolepolitikk. Man kan ikke lenger sette inn lærerressurser der lokale skolemyndigheter vet skoen trykker, for eksempel i skoleklasser med identifiserte kunnskaps- eller adferdsproblemer – selv om de er små. Lærerne blir fordelt etter en byråkratisk og firkantet formel. Distriktene mister lærere En annen konsekvens blir sannsynligvis at kvalifiserte lærere i distriktene nå ser en åpning til å søke jobber i de store byene, spesielt på Østlandet, der hundrevis av nye lærerstillinger skal opprettes som følge av normen. Det er nemlig her de store klassene finnes. De små kommunene vil tappes, elevene der vil få flere ukvalifiserte lærere. Hvorfor? Fordi det for tiden ikke utdannes nok lærere, og denne mangelen vil bli mer og mer følbar i tiden som kommer. Hva med 1.000 flere kvoteflyktninger som KrF også fikk til? Selvfølgelig har Erna visst om på forhånd at det kravet ville komme. Så setter man det opprinnelige tallet i budsjettforslaget så lavt som mulig. KrF kan briske seg med en humanitær seier, og antallet ble omtrent slik regjeringen på forhånd har regnet med. Opposisjonen på Stortinget utroper dette som nok et «nederlag for Sylvi Listhaug». Tull og tøys. Tallet 2.120 flyktninger er helt sikkert innenfor det akseptable for regjeringen. Upopulær inndekning Slik kan man gå gjennom politikkområde for politikkområde. Siden Venstre og KrF må opptre «ansvarlig», måtte de også finne dekning for de tilsynelatende økningene, og falt ned på den vanlige lettvinte løsningen med avgiftsforhøyelser. Med forhøyet sukkeravgift vil de to partiene nå få skylden for økt import og mer grensehandel av søte godsaker, og uten at folkehelsen blir forbedret. Deler av den norske næringsmiddelindustrien vil lide, mens svenskene jubler. Dumt, men det er altså slik Venstre og KrF vil ha det. Høyre fikk igjennom reduksjon i «maskinskatten», det vil si litt mindre inntekter for en del kommuner fra eiendomsskatten, mens de samme sutrekommunene får kompensasjon. Da kan de fortsette sitt glade og oppblåste liv uten å måtte tvinges til å effektivisere, modernisere og sette tæring etter næring. Men det er bra for bedriftene og arbeidsplassene at skatten ble senket. Venstre opp, KrF stabilt lavt Omtrent samtidig som dette skrives, viser siste politiske meningsmåling at Venstre går litt frem fra et byks etter valget. Det har helt sikkert sammenheng med viljen til å søke regjeringsmakt. Til tross for sine «seire» rundt budsjettet, er jeg ikke overbevist om at KrF vil tjene på sin opposisjonsrolle utover høsten, særlig etter en eventuell regjeringsutvidelse partiet har valgt å ikke være en del av.

lørdag 11. november 2017

Politikk som karriere og levevei

Vi kan like det eller ei - dagens unge og antagelig også kommende generasjoner er neppe så besjelet av idealisme og uegennyttig samfunnsinteresse som generasjonene etter annen verdenskrig. Den gang vilje til gjenreisning og ekte dugnadsånd var kombinert med sparsommelighet og mindre krav til materiell levestandard. Freden og friheten var en så stor gave at den kompenserte for manglene. Bare man hadde de basale behovene dekket og det var åpenbart at det gikk litt bedre år for år fant folk seg i stramme livreimer. 50- og 60-årene var preget av økonomisk vekst og optimisme. Vi opplevde en utdanningsrevolusjon der unge snart kunne "bli hva de ville" uten økonomiske uoverstigelige skranker. Arbeiderklassens intelligensreserve fikk utfolde seg etter personlige evner og anlegg, ikke holdt tilbake av en skral familieøkonomi. De sosiale sikkerhetsnettene ble bygget ut slik at selv de fattigste hadde en akseptabel livsstandard. Sakene og visjonene Det var en grotid for de frivillige lagene og foreningene, både innen idrett, kultur, opplysning, humanitær veldedighet, misjon, fredskorps, fagbevegelse og de politiske partiene. Ungdomsorganisasjonene til de sistnevnte hadde en formidabel vekst. Det var sakene og visjonene som drev verket - uansett hvilken plass man valgte på den politiske aksen fra venstre mot høyre. Det var kameratslig konkurranse om tillitsverv. Kontingenten dekket utgiftene. Ingen drømte om at pappa stat og mamma kommune, altså skattebetalerne, skulle finansiere driften av det frivillige arbeidet for ideelle mål. Idealismen drev verket. Hver og en bidro for å fremme saken til de små og store fellesskapene. Det er et hav av forskjell mellom denne idyllen og dagens virkelighet. En tillitsvalgt-krise har rammet store deler av frivilligheten - med noen unntak. Her og der spirer og gror det fortsatt. Kontrasten ser vi ikke minst i partiene, der de politiske "broilerne" har gjort sitt inntog. De som via videregående har gått rett inn i universitets- og høyskolestudier (og et friår som backpackere) og derfra til partiskoler og lederkurs med drillig i verbalintelligens og kjappe, overfladiske svar på kompliserte spørsmål. De unge kan skilte med en Master. eller Bachelorgrad og er verdensmestere på sine områder. Politikk blir nærmest levevei fra lokal- og regionpolitikk til landets nasjonalforsamling. Rekrutteringen kan svikte De unge stort sett uten yrkes- eller livserfaring fortrenger dem som har en reell erfaring fra andre arenaer enn møterom, massemedier, kommunikasjonsbyråer og sosiale kanaler på nettet. Og hva driver dem? Jeg avviser ikke ekte idealisme her og der, mennesker som ønsker å "gjøre en forskjell", jobbe for fellesskapet, verdensfreden eller klimaet. Men i det store bildet er det ikke vanskelig å identifisere ønsket om en politiske karriere inn i maktposisjoner som motiv og drivkraft. Og klekkelig inntekt. Muligheten for å bli kjent og anerkjent via det daglige nyhetsbildet. Og hvor søker de seg da? Fristelsen er stor for å orientere seg mot de store partiene i trygg avstand fra sperregrensen. Her er mulighetene opplagt de største. Ideologi og verdivalg spiller opplagt en mindre rolle enn tidligere. Eller man søker mot mindre partier der utsiktene til innflytelse kan ligge i en regjeringskonstellasjon. Komme inn i maktens sentrum som rådgiver, kommunikasjonskonsulent eller til og med statssekretær. Noen drømmer sikkert også om statsrådsposter bare man er tilgjengelig på rett sted og på riktig tidspunkt. Uansett er nok de små partiene mest sårbare og kan risikere rekrutteringssvikt fra den nye generasjonen politikere dersom de i for lang tid vandrer i ørkenen - særlig i opposisjon med begrenset innflytelse. To partier i skvis Broilere og karrierepolitikere er til stede i alle partier fra ytterste venstre og helt ut i det blå-blå grenselandet. I de store byene kan selv minipartier som Rødt og MDG komme på vippen og bli interessante. Det ser vi i den katastrofale situasjonen som er oppstått i landets hovedstad. Men slike eksempler er ikke så mange, og de kan bli kortvarige episoder for en som har staket ut en lang karriere i det offentlige liv På høyre side av skalaen strever Venstre og KrF for å finne en utvei vekk fra sperregrense-marerittet. Som flere av oss viste til bare noen dager etter valget: Venstre ble hjulpet over sperregrensen av taktiske stemmer fra Høyre. Venstre har ekstrem lav lojalitet blant sine velgere. Bare en tredjedel er igjen fra 2013. Dersom Venstre ikke går inn i regjering ved juletider, vil man helt sikkert miste selv Høyre-velgerne ved neste korsvei. Samtidig ser vi at partiet klatrer på meningsmålingene - helt sikkert hjulpet av den aktuelle diskusjonen rundt regjeringsdeltagelse. Dette er nettoppp hva partiet trenger: Utsiktene blant de yngre i partiet til å komme i posisjon, overta departementer - og med det redusere Fremskrittspartiets innflytelse på den samlede Solbergregjeringens profil og politiske grunnlag. En hær av mulige rådgivere, statssekretærer og andre forlokkende stillinger har en menneskelig inspirasjonskraft man gjør dumt i å undervurdere. Motsatt: Det minipartiet som ikke griper sjansen nå, risikerer å tørke ut i en brennende ørkensand. På den annen side: I regjering har man et solid og partinøytralt embedsverk til disposisjon. I regjering setter man dagsorden i mediene. I regjering kan Venstre ha langt større muligheter til å gjennomføre partiprogrammet - kontrakten mellom parti og velgere. Og så KrF, da Kristelig Folkeparti er i en lignende skvis og formell valgsituasjon. Men her har man malt seg inn i et hjørne og har innskrenket handlingsrommet vesentlig ved å erklære seg som opposisjonsparti. Samtidig har partilederen pekt på Erna Solberg som den beste statsministeren i nye fire år. KrF mistet 21.000 velgere til Ap og Sp ved dette stortingsvalget, flest til Senterpartiet. Det var årsaken til Hareides desperate utspill om "reformpause" like før valgdagen. Men så mistet partiet også 21.000 velgere til Høyre. De vil heller ikke komme tilbake dersom man velger å være i opposisjon til Erna Solberg og skape trøbbel for den borgerlige regjeringen. KrFs problem er selvforskyldt: Man har demonisert Fremskrittspartiet til de grader at holdningen har antatt fariseiske dimensjoner. Berøringsangsten ligger langt utenfor det fornuftige og realpolitiske. Selv er jeg helt sikker på at KrF-ledelsen har gjort ukloke strategiske valg. Sammen med Venstre, og til dels Høyre, vil man med regjeringsdeltagelse i enda større grad redusere Fremskrittspartiets innflytelse. Det er så opplagt at det er vanskelig å forstå den nærmest puerile og trassige holdningen som fortsatt gjør seg gjeldende. Hvem blant unge, fremadstormende ungdomspolitikere vil søke mot et parti som takker nei til politisk innflytelse? Selvsagt kan man opptre som utpressings- og vippeparti enn så lenge, men hvor lenge vil den posisjonen holde? Å velge opposisjon uten en samarbeidsavtale vil stille Solberg-regjeringen helt fritt til å søke flertall andre steder i stortingssalen. Men igjen: KrF står i alvorlig fare for å gli helt ut i det ytterste mørke uten en kursendring. Partiet blir uinteressant for partiets broilere - de finnes der også. Flere utviklingstrekk vil styrke argumentene for KrFs inntreden i regjeringen etter kommunevalget om to år. Da vil, slik jeg profeterer, Senterpartiet miste sitt populistiske grep fordi flere av de reformene partiet er i mot i mellomtiden vil vise seg fornuftige. Om to år vil vi se blant annet klare fordeler av nærpolitireformen. Og Venstres posisjon vil være styrket i mellomtiden. Toget vil nå gå mens KrF står igjen på perrongen. Selvvalgt og selvforskyldt.

søndag 5. november 2017

Når styrking av Forsvaret problematiseres

Fredag ettermiddag 3. november 2017: De tre første innkjøpte kampflyene med betegnelsen F-35 lander på Ørlandet flystasjon i Trøndelag. Om kort tid vil de bli kontrollert og godkjent av det norske luftforsvaret, og de vil bli påført norske "farver" og kjennemerker. Når en større andel av de i alt 52 kampflyene er på plass på norsk jord, er forsvaret av Norge vesentlig styrket, ja, til de grader at fremtidige historikere vil snakke om tiden før og tiden etter F-35. Kampflyet, som vil ha flere roller i forsvaret av Norge, vil kunne sikre luftrommet i en fase da allierte forsterkninger er på vei til sine forhåndslagre. De vil beskytte norske og allierte hæravdelingers bevegelser på landjorda og komme i tillegg til hærens eget missilforsvar. De vil være et effektivt motvåpen til havs mot invaderende marinefartøyer eller langtrekkende våpenplattformer. De kan også være en dødelig trussel mot en fiendes egen infrastruktur og de vil bidra vesentlig til overvåkning og kontroll av grenser og havområder. Ikke bare en forsvarsgren Alle forsvarsvenner som evner å se helheten og ikke har særinteresser i jobb eller posisjon innenfor forsvarets struktur, er klar over hvor stor denne dagen var. For det dreier seg ikke om styrking og ressursoppbygging innen en bestemt forsvarsgren (Luftforsvaret) til fortrengsel for andre behov. Innkjøpet av F-35 er overordnet kravet om mer av ditt og mer av datt til Sjøforsvaret og Hæren (inkludert HV). De andre forsvarsgrenene er selvsagt svært avgjørende for totalforsvaret, men ett sted må man starte styrkingen, og da var det logisk og riktig å starte med luftherredømmet over norsk territorium. Spesiell dekning Begivenheten på Ørlandet ble behørig dekket av norske medier med hver sin vinkling. NRK`s dekning av det som foregikk på flystasjonen og F-35-flyenes fremtidige hovedbase, var derimot noe spesiell, for å si det forsiktig. Med sikker og tradisjonell sans for å problematisere ethvert positivt bidrag til forsvaret av Norge, hanket man inn en mus i orgelet: Offisersforbundets forbundsleder, som synes å ha klippekort på å kommentere stort og smått i norsk forsvarsdebatt - ut fra interessene til ansatte. Nå bekymret man seg over hvordan flymekanikerne ville ha det på jobb dersom de samme mekanikerne skal betjene både F-16 og F-35 i en lengre overgangsfase. Overdøvet det positive Innslaget om alle problemene F-35 vil skape for noen av forbundslederens medlemmer utgjorde en stor del av innslaget i Dagsrevyen. Det overdøvet rett og slett mye av den positive nyheten om den begynnende styrkingen av forsvaret vårt. VGs dekning av den samme begivenheten var forøvrig en hyggelig kontrast til NRKs vinkling - uten å være servil eller overfladisk. NRK har som andre medier rett og plikt til å opptre kritisk, og institusjonen velger selv sin måte å dekke store og små begivenheter på. I dette innslaget fant man så vidt plass til en avsluttende kort forsikring fra Luftforsvaret om at man kjente til den problemstillingen Torbjørn Bongo presenterte, og at man hadde kontroll på og en plan for å møte utfordringene. Det var likevel Offisersforbundets påstander og bekymringer som dominerte. Aldri kritiske motspørsmål NRK er blant de toneangievnde norske mediene som aldri - aldri - retter kritiske spørsmål til fagforeningene når deres talsmenn og -kvinner kommer med anklager mot en motpart. For eksempel om inhabilitet eller det å ha særinteresser som motiv. Helt fra dag en har NRK vært blant dem som har latt kritikerne av kampflykjøpet fått stor oppmerksomhet og primær sendetid. Aftenposten er i samme klubben. Prisen har vært for høy, usikkerheten rundt ytelse, kvaliteter, forsinkelser osv underveis har vært nitid dekket og kommentert av mer eller mindre kvalifiserte kommentatorer og "eksperter". Intens lobbyvirksomhet Det som virkelig har preget debatten rundt kampflyinnkjøpet, er all lobbyvirksomheten fra flyfabrikker, tilbydere, særinteresser og politiske partier med sin egen agenda. Sjøforsvaret kunne nok ønske seg at noe av beløpet til flykjøpet kunne "veksles inn" med behov i egen forsvarsgren. Spesielt hær-folk har slåss drabelig for hærens interesser og behov. Ihuga HV-folk har vært spesielt kritiske fordi det ikke er avsatt nok ressurser til forsvar av veikryss og trafostasjoner i hjembygda. Sjøheimevernets folk er skuffet over at de ikke lenger får noen egen våpengren til sin disposisjon. Mens særinteressene slåss, har forsvarssjefer og ansvarlige regjeringer måttet ta hensyn til helheten, til forsvarsstyrke pr. krone, til hvordan verden rundt oss tross alt ser ut i 2017, hva trusselbildet forteller oss, hva et mer selvhevdende Russland gjorde på Krim og i Ukraina. Putin-Russlands øvingsmønster både til lands, til sjøs og i luften. En lykke for landet Det har - tross alt - vært en lykke for Norge at man har et styresett og politisk system der store og ansvarlige partier, i første rekke Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har dannet flertall på Stortinget for langsiktige og forutsigbare linjer i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Man er enig om opptrappingen av forsvarsutgiftene til to prosent av brutto nasjonalprodukt innen 2024, som er NATOs mål og krav. Forsvarsbudsjettene vil få et vesentlig løft, og forsvarssjefen er rimelig fornøyd. At noen tidligere forsvarssjefer ønsker en omkamp, får vi bare notere oss som en naturlig menneskelig adferd i en pensjonisttilværelse. Vedtaket om kampflykjøp er gjort og bekreftet og innfasingen i gang. Etter hvert vil de andre forsvarsgrenene få tilført betydelige økonomiske ressurser for økt kampkraft og bedre overvåkning. Om få år vil Norges forsvar være på høyde med utfordringene i nærområdet. NRK vil nok bare fortsette med å problematisere, opptre som lyseslukker og gi passende doser av alternative fakta. Det får vi bare notere.

mandag 30. oktober 2017

"Kakefest på venstresiden"

En hissig polemikk er oppstått mellom leder i Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem, og selveste Dagsavisens lederskribent. Oslo Arbeidersamfunn er Arbeiderpartiets største og mest tradisjonsrike partilag, Dagsavisen het lenge Arbeiderbladet og var eid og finansiert av Arbeiderpartiet. Bladets redaktør ble valgt på landsmøtene og tilhørte partiets innerste krets. I dag er man - formelt - uavhengig, og det gir seg noen komiske utslag i ny og ne. Dessuten er bladets linje på både reportasje- og kommentarplass mye mer SV- og Rødt-orientert enn det Støre-ledede mainstream Ap. Undertegnede konstaterer det etter flere års daglig lesning som abonnent. Feirer bolsjevik-kuppet Stridens kjerne er feiringen av det kommunistiske bolsjevik-kuppet 7. november 1917 («Oktoberrevolusjonen») i Russland. Oslo Arbeidersamfunns leder har – helt korrekt – påpekt at kommunisters og sosialisters feiring av jubileet er «ytre venstres makabre kakefest». Mellem har sammenlignet årets feiring med at norske nynazister i 2033 skulle markere 100-årsdagen for Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933. Han minner om at Oktoberrevolusjonen ikke var noe folkelig opprør, men et kriminelt statskupp. Det får Dagsavisen til å skrive at sammenligningen med Hitler og nazismen er «vanvittig». Maktovertagelsen i Russland var slett ikke så tragisk som nazistenes, for Hitlers makt basert på rasistisk intensjon og ideologi var jo første steg på veien mot den mest aggressive krigføringen verden har sett (!). Hindret frie valg, men... Man gnir seg i øynene og leser en gang til. Like før i samme leder har avisens ansvarlige redaktør (eller en lederskribent han har tillit og gitt fullmakt til) måttet innrømme at jo, Oktoberrevolusjonen hindret de planlagte første frie valgene i Russland. Revolusjonen utviklet seg «i en svært uheldig retning» med mangel på ytringsfrihet og demokrati. Idealene ble korrumpert. Sovjet utviklet seg til et sosialistisk diktatur som krevde millioner av menneskeliv (jeg legger til at langt flere millioner ble drept eller sultet til døde av Lenin og Stalin, selv om det akkurat her er av underordnet betydning). «Markerer et historisk skifte» Dagsavisens redaktør forsvarer likevel markeringen av jubileet. Det er helt legitimt, det, for revolusjonen satte en stopper for en samfunnsorden (tsarregimet) basert på utnytting og undertrykkelse av massene. «7. november markerer således et historisk skifte», mener Dagsavisen, og «det dreier seg ikke om å feire et sosialistisk diktatur». Å, neivel? Vi kjenner jo historien som fulgte – helt til Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen. Tre generasjoner levde i dødsskyggenes dal, de led, de bøyde nakken, de var tvunget til å tie. Er det helt greit å feire? Verden ble ikke bedre etter 1917, den ble om mulig enda verre. Dessverre smittet revolusjonsromantikken over på partier i den vestlige verden som før hadde vært sosialdemokratiske. Arbeiderpartiet i Norge sluttet helt opp om Moskva-linjen og den kommunistiske internasjonalen. Tranmæls bevingede ord fra 1917 blir gjengitt i lederen (Tranmæl var nettopp redaktør i Arbeiderbladet): «Måtte den norske arbeiderklassen forstå sin besøkelsestid og gripe det gunstige øyeblikk til et oppgjør med de gamle makthaverne og til å legge grunnen til den samfunnsorden man i så mange år har higet mot». Forbildet var åpenbart statskuppet i Russland. Fikk det ikke til Man fikk det likevel ikke til i Norge. Det viste seg at de demokratiske instinktene var intakt i flertallet av folket til tross for Tranmæls og Arbeiderpartiets agitasjon og oppfordring til maktovertagelse. At de gamle arbeiderklassekjempene etter hvert kom til at det ville være nytteløst å kopiere Lenin, får vi bare være glad for. Og at de samme instinktene sørget for at Nasjonal Samling og Quisling heller ikke fikk til noen voldelig samfunnsomveltning. Fredrik Mellems lakoniske og lett raljerende svar i dagens utgave av Dagsavisen setter tingene ettertrykkelig på plass. Han stiller spørsmålet om avisen har bukket under for kommunistisk historieforståelse og revolusjonsromantikk. Etter mitt syn er det nettopp dette som er tilfellet. Det er lenge siden jeg har lest noe så historie- og kunnskapsløst i Dagsavisen. Oslo Arbeidersamfunns leder gjentar at bolsjevikenes maktovertagelse i 1917 var like tragisk som nazistenes maktovertagelse i 1933. Hvorfor ikke feire Kerenskiaden? Han minner om at regjeringssjefen i Russland i november 1917, som bolsjevikene feide til side med vold og drap, var sosialisten Aleksandr Fjodorovitsj Kerenskij. Arbeiderklassen var slett ikke utestengt fra den demokratiske omveltningen som var underveis. For min del vil jeg antyde at dersom Dagsavisen ønsket å feire det historiske skiftet i Russland, så måtte det være 100 år etter februarrevolusjonen samme år, da tsar Nikolai II gikk av. Men i stedet hyller man Lenin og bolsjevikenes statskupp noen måneder senere, finansiert og støttet av Tyskland. Det sier i grunnen alt.

søndag 22. oktober 2017

Det haster for Forsvaret

Vi er inne i en periode – statsbudsjettmånedene – da mange lobbyister og mange særinteresser bråker høyt med iltre krigstrommer. Kutt eller «for lite» økning på særinteressenes områder får preg av krise og katastrofe. Regjeringen er smålig og helt bak mål. Man klynker og sutrer, er dypt skuffet og frustrert. Presset mot politikere er stort, truslene henger i lufta.

Som en kommentator i Aftenposten påpeker, er detaljeringsgraden i statsbudsjettet for høy. Stortingsrepresentantene skal ta stilling til latterlige små beløp i den store sammenhengen. Budsjettet er på 1.325 milliarder kroner, representantene skal avgjøre beløp på en million eller to, eller noen hundretusener. Alt for mange har fått et sugerør i statskassa, alt for mange setter sin lit til pappa stat og mamma kommune i dette landet. De store linjene og de viktige grepene har lett for å forsvinne inn i kruttrøyken rundt småsakene.

Forsvaret først

Når dette er sagt, er det én sektor som trenger mer oppmerksomhet enn andre: Det haster med å bygge opp et forsvar som er i stand til å holde en inntrenger på armlengdes avstand inntil alliert hjelp er på plass. Til det trengs et avskrekkende luft- og marineforsvar først og fremst. Men det er også viktig å ha en oppegående hær og et visst innslag av lokale HV-styrker, spesielt der hvor man kan anta at en fiende vil sette inn støtet for territoriell ekspansjon.

De siste dagene har debatten konsentrert seg om to hovedsaker: Under den russiske Zapad-øvelsen 14-20. september simulerte Russland et angrep på Svalbard i den hensikt å bite seg fast der. Her har Norge så godt som intet å stille opp til forsvar, først og fremst fordi øygruppa som vårt land har overherredømme over, skal være en demilitarisert sone. Man kan ikke etablere faste forsvarsanlegg, stasjonere jagerfly eller utruste en marinestasjon for ubåter og overflatefartøyer. Det norske forsvaret har dessuten mer enn nok med å holde en invasjonsstyrke unna fastlandet.

Hærens rolle og status

Den andre problemstillingen er hærens størrelse og kampkraft, utrustning og mobiliseringsstatus. Hærsjefen har kastet alle hemninger i forhold til landets politiske lederskap og opptrer som lobbyist i kampen om ressursene. Han peker særlig på – faglig sett helt legitimt - at en av de mekaniserte bataljonene først skal være oppe og gå ved mobilisering. Bare sivile skal drifte «basen» under normale forhold. Så er det usikkerhetsmomenter knyttet til nytt artilleri og nye stridsvogner: Når kommer det moderniserte materiellet på plass, i hvilken rekkefølge kommer de viktige elementene, og hvor mange soldater skal være på permanent beredskap?

Det er nærliggende å tenke seg at den mobiliserbare bataljonen bør være utgangspunkt for førstegangstjeneste og rekruttopplæring, slik at det alltid er til stede personell som i større eller mindre grad er i stand til å bruke eksisterende forsvarsressurser. I tillegg: En tanke er å trene stabs- og lederfunksjonene hyppigere akkurat her – og innkalle både dem og mobiliserbare mannskaper for beredskap og trening ved varsel om større russiske øvelser.

Putin ikke til å stole på

Zapad skulle i prinsippet kun omfatte 13.500 soldater, men vi vet nå at den i realiteten engasjerte langt over 100.000. Russland har brutt sine traktatfestede forpliktelser om varsling og prinsippet om vestlige observatørers tilstedeværelse. Vi kan rett og slett ikke stole på russerne lenger. Svaret er derfor nødt til å være høyere beredskap og delvis mobilisering hver gang NATOs etteretning kommer under vær med forestående øvelser. Russland følger et konsept om at store, samordnede øvelser tett opp til NATO-land på sekunder kan omgjøres til reelle angrepsstyrker. Da kan det stå om timer, ikke dager, før en alvorlig militær konflikt er på gang. Overraskelsesmomentet vil bli utnyttet til fulle.

Et annet motmiddel er å øke antallet allierte NATO-øvelser på norsk jord, invitere flere amerikanske marinesoldater hit – og kanskje flytte dem nordover til prekære, utsatte steder når situasjonen tilsier det. Det krever omfattende logistikk, vel forberedte baser – og en tilstrekkelig forflytningskapasitet luftveien. Men da vet også russerne at de ikke «bare» møter Ola og Kari soldat, men styrker fra en supermakt. Det er i seg selv avskrekkende.

Akseptable kutt

Tilbake til sutrepavene: Det må kunne gå an å forsvare det stramme statsbudsjettet med behovet for å styrke forsvaret. Vi må prioritere forsvar og beredskap fremfor noen stillinger i de aktivistiske klima- og dyrevernorganisasjonene og de mest innvandringskåte miljøene som gjør hva de kan for å motarbeide stortingsflertallets og folkeflertallets vilje og vedtak. Er idealismen sterk nok og kontaktene inn i mediene tilstrekkelig velpleide, vil de neppe få redusert sin innflytelse i samfunnsdebatten.