søndag 16. januar 2022

Når kommer Gleiwitz-episodene?

 Det går høyst sannsynlig mot krig i Ukraina, og alle de klassiske knepene i militærhistorien blir benyttet av Putins russiske oligarkstyre.

Sett fra de russiske makthaverne i Moskva, er stemningen i Vest- og Sentral-Europa perfekt tilpasset et militært  angrep: I flere måneder har russiske reservelagre av alt som trengs i en militær offensiv og under et langvarig utvidet sanksjonsregime blitt fylt opp, blant annet olje og gass. Samtidig er etterspurte russiske gassleveranser vestover mot Tyskland og nabostater holdt tilbake. Knapphet på gass i EU er en hovedfaktor bak den historisk høye prisstigningen som vi vet har rammet strømproduksjonen slik at både elektrisitets- og gasspriser for den alminnelige forbruker har skutt i været. Dette har, som vi vet, igjen ført til utstrakt misnøye. Folk er "i opprør" mot myndighetene. Det europeiske kraftsamarbeidet knaker i sammenføyningene.

Pandemi og Fake News

Også Corona-pandemien har bragt med seg misnøye, demonstrasjoner og opprørske holdninger. Det russiske propagandaapparatet kjører på høygir, med vekt på spredning av Fake News med mål å stille ansvarlige, demokratisk valgte nasjonalforsamlinger og regjeringer i et dårlig lys. Den russiske løgnen om aggressive nabostater som er medlem av NATO og som bare venter på en anledning til å angripe moderlandet, blir gjentatt og gjentatt overfor egen befolkning. Også forskere og akademikere i vest har kjøpt den russiske argumentasjonen og videreformidler Russlands oppfatninger i en ånd som minner om "de intellektuelles forræderi" i mellomkrigstiden og etter 1945, noe ikke minst Arthur Koestler påpekte. Det samme gjorde forresten Wilhelm Røpke med sin bok "Veien til trelldom" (oversatt av Kåre Willoch).

 "Vi må forstå Russland" er blitt det nye mantraet. Russlands-apologetene fyller opp debattspaltene og påvirker opinionen. Vesten og NATO må ha dialog, komme russerne i møte, inngå kompromisser, gi litt etter. Da blir de nok fornøyde og demobiliserer, tror og håper man. Det vil si: Ettergivenhet, feighet og "Peace in our Time".

Trenger et påskudd

Går russerne til angrep på Ukraina og okkuperer de russiskstøttede opprørske folkerepublikkene øst i landet (Donbass), trenger de imidlertid flere unnskyldninger - casus belli. Putin må skape et bilde av at det er "de andre" som provoserer og som gjør at Russland må forsvare seg og sine russiske blodsbrødre, svare på provokasjoner fra "fienden". Der har han gode forbilder i opptakten til annen verdenskrig - Gleiwitz-hendelsene i slutten av august 1939.

Som kjent gikk Hitler-Tyskland til angrep på Polen 1. september. Men i dagene før angrepet satte Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich, henholdsvis SS og SD, i verk en "falskt flagg"-operasjon i grensetraktene. På den tiden var grensebyen Gleiwitz tysk territorium (nå Gliwice). Her fantes en radiostasjon som de hemmelige tyske Einsatz-kommandoene fingerte et angrep mot og etterlot en på forhånd drept tysk statsborger med polsk opphav - iført polsk uniform. En kort radiomelding på polsk gikk ut fra radiostasjonen. Den var laget av tyske Abwehr. Meldingen gikk ut på at den tyske radiostasjonen var "på polske hender".

"Nyheten" ble videresendt i tysk statskontrollert kringkasting, og ble gjengitt i en rekke vesteuropeiske og amerikanske medier, blant andre BBC, The New York Times og Reuters.

Hochlinden og Pitschen

Noe lignende skjedde omtrent samtidig ved en tysk tollstasjon ved grensen, Hochlinden (i dag del av Rybnik-Stodoly), og ved en skogservicestasjon i Pitschen (nå Byczyna). I Hochlinden stormet tyske soldater i polske uniformer tollstasjonen og skremte opp lokalbefolkningen med skudd og brannstiftelser. De etterlot seg også her tilsynelatende drepte tyskere. I virkeligheten var disse fanger hentet ut fra en tysk konsentrasjonsleir i nærheten. Først ble de dopet ned med søvndyssende midler, deretter skutt i hodet på en slik måte at det var vanskelig å identifisere ansiktene. Sammen med uniformene "fant" man forfalskede polske identitetspapirer, blant annet lønningsbøker.

I alt 21 lignende falskt flagg-hendelser ble gjennomført langs den tysk-polske grensen i disse siste augustdagene 1939. Avsløringene av hva som faktisk hadde skjedd kom frem under rettssakene mot Nazi-Tysklands ansvarlige etter krigen. En av lederne for Heydrichs Einsatz-kommandos, Alfred Naujocks, skrev selv en skrytebok om hendelsene etter krigen. Han ledet selv operasjonen i Gleiwitz, men overga seg til de amerikanske styrkene i 1944.

Hva med Ukraina?

Så kan man spørre: Hva slags "Gleiwitz-episoder" pønsker Putin-regimet på forut for en militær offensiv mot Ukraina? Hva slags fake news og falskt flagg-operasjoner vil bli utført for å rettferdiggjøre et angrep?

De kan variere i innhold og form. Under de kaotiske forholdene som råder i Øst-Ukraina er det ikke vanskelig å finne mindre og større ulmende konflikter mellom lojale ukrainere og de russisktalende innbyggerne. Man kan også tenke seg at russisk etterretning vil bruke ultranasjonalistiske ukrainske grupper i sitt spill. De finnes, og er et problem for den demokratisk valgte president Volodymyr Zelenskyj.

Hybride angrep i flere former

Mens spenningen stiger, er den hybride krigføringen for lengst i gang. Vi kan vente flere russiske soldater i umerkede uniformer inne i Donbass. Ukrainske statlige institusjoner er under dataangrep, falske nyheter florerer på nettet. Dataangrepene kommer høyst sannsynlig fra russiske trollfabrikker som enten har fått klarsignal, eller som Putin ikke vil stoppe.

I Østersjøen har Russland sendt ut marinefartøyer i et mønster som minner om øvelsesangrep. Svenskene har klokelig forsterket forsvaret av Gotland.

Vi bør forberede oss på det verste i dagene og ukene fremover.

fredag 7. januar 2022

I Adolf Hitlers fotspor

 Vladimir Putins retorikk og propaganda i konflikten med Ukraina minner mer og mer om talemåter og argumentasjon naziføreren Adolf Hitler benyttet i 1930-årenes Tyskland. Et viktig argument for å ekspandere territorielt og gå til krig mot naboland var nettopp hensynet til de undertrykte "Volksdeutsche" i Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) i Frankrike, Eupen-Malmedy i Belgia, tyske minoriteter i Posen og Vest-Preussen i Polen, og tyskere i Østerrike-Ungarns etterfølgerstater, særlig i Jugoslavia, Ungarn, Romania, Syd-Tirol i Italia og ikke minst sudet-tyskerne i Tsjekkoslovakia.

Før den russiske invasjonen på Krim-halvøya og den etterfølgende hybridkrigen i Øst-Ukraina i 2014 (da titusenvis av ordinære russiske styrker i umerkede uniformer ga ryggdekning til de russisk-språklige Donbass-opprørerne), ble den ukrainsk-russiske minoriteten i denne landsdelen hisset opp med nasjonalistisk propaganda. Kanskje følte de også selv ubehag og misnøye med utviklingen etter Majdan-demonstrasjonene og oppgjøret med de russisk-vennlige oligarkene. Oppgjøret med de korrupte oligarkene har siden ført til en tilnærming vestover, til lukrative EU-avtaler, vestlige investeringer, relativt frie valg og større personlig frihet og materiell velstand for så vel ukrainerne som den russiske minoriteten.

Trusler på falsk grunnlag

I disse dager forbereder Putin seg for samtaler med USA og NATO. Han har få vektige argumenter, og må ty til trusler om militær maktbruk. Hans argumentasjon er grunnfalsk: "Innringingen av NATO-land langs Russlands yttergrenser og innflytelsessfære truer Moderlandet". Dette er tøv, og Putin vet det. Det er ikke NATO som har ekspandert som sådan, men hvert enkelt av de tidligere sovjetrussisk okkuperte landene i Baltikum og Sentral-Europa har på selvstendig, fritt og demokratisk grunnlag bedt om å få bli medlem. Alle disse landene - Polen, Litauen, Latvia, Estland, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Montenegro, Kroatia og Albania - var alle under sovjetisk okkupasjon, russiske marionettregimer eller var del av Titos kommunistiske Jugoslavia.

Ingen av disse landene har militær styrke, eller hensikt, om å ekspandere videre østover. NATOs nærvær er av symbolsk art og dreier seg nærmest om overvåkning av grensene. Dersom NATO og USA hadde hatt ekspansive intensjoner, ville de sett sitt snitt til å gjøre fremstøt på 1990-tallet da Sovjet-staten ideologisk råtnet på rot, kollapset og gikk i oppløsning. Militært (bortsett fra noen gammeldagse atomvåpen) lå Sovjet-Russlands forsvar med brukket rygg. USA og NATO lot russerne ordne opp selv - og ga solid hjelp i form av blant korn og matvarer for å forhindre en humanitær katastrofe.

Koloss på leirføtter

Putin-regimet er en koloss på svake hjul. Befolkningen har ikke vestlige lands demokratiske rettigheter, ikke ytringsfrihet og fri presse, og folk flest er fattige. Sivilsamfunnet er styrt av staten, mediene er under myndighetenes kontroll. Men den jevne russer er opplært og påvirket til å tro på farer utenfra. Da slutter man stort sett rekkene bak et regime. Putin appellerer til såret stolthet, minner om den tiden da Russland var stort og mektig og fryktet. I dag er landet i realiteten en annenrangs stormakt med svak økonomisk utvikling.

Russere flest har nok en følelse av at de er på vikende front, at folkene i det tidligere Sentral- og Øst-Europa lever friere liv, har høyere levestandard og velferd og bedre fremtidsutsikter. Ikke minst EU-medlemskapet til disse landene har vært en mektig utviklingskraft. Gigantiske summer til moderne infrastruktur, investeringer og finansielle støtteordninger fra EU-fellesskapet har løftet mange titalls millioner mennesker ut av fattigdom.

Reiseinntrykk

Tidlig på 1990-tallet besøkte jeg Estland, Latvia, Litauen, Polen, det tidligere DDR, Tsjekkoslovakia og Ungarn og kunne observere tilstanden etter 60 års kommunisme (hadde også hatt opphold i de samme landene i COMECON-tiden på 70-tallet). Så har jeg besøkt de samme landene etter årtusenskiftet. Sist Makedonia, Albania, Montenegro, Kosovo og Kroatia. Det er ingen tvil om at Russland - til tross for en viss levestandardsøkning under Putin i en periode - er et land der stillstand, fattigdom, trangboddhet og svak fremtidsoptimisme råder. Samtidig som de velstående med de Putinvennlige oligarkene i spissen blir rikere og rikere. Rikdommen samles i Moskva og noen få andre større byer. Vi snakker om forskjeller mellom fattig og rik i vestlige land og USA - Russland er om mulig enda verre.

Dersom Putin ikke leverer det han har lovet russere flest, blir det folkelig opprør, før eller siden. Det vet han utmerket godt. Da gjelder det å avlede oppmerksomheten og få folk til å tro at farene lurer ved grensene. I januar 2022 vil vi få svaret på spørsmålet om hvilke militære offensiver han planlegger. I 2014 var planene lagt mens Putin satt på tribunen under Vinter-OL i Sotsji og innkasserte russiske dopingseire. 

mandag 20. desember 2021

Det går mot krig i Ukraina

Ved å samle en angrepsstyrke på over 1000.000 stridende personell og landets aller mest moderne våpen langs grensen mot Ukraina, er det liten tvil om at Vladimir Putin mener alvor og akter å gå til en begrenset, men konsentrert krig mot nabolandet - om han ikke får mer eller mindre urealistiske krav oppfylt. Kravene er rettet mot det frie og demokratiske Ukraina, mot EU og mot USA og NATO. Norge er med i fiendebildet.

Gjennom flere år har propagandaen overfor egen befolkning gått ut på at NATO "innringer" det hellige Moder Russland, opptrer aggressivt og har samlet store styrker med hensikt å angripe fedrelandet. Folkepsyken er "mørnet", og eldgamle russiske verdier og holdninger er vekket til live.

En katastrofe for Russland

Ved 30-årsmarkeringen av Sovjet-Unionens sammenbrudd (som foregikk innenfra, ikke gjennom ytre press), tegnes et bilde av at frigjøringen og demokratiseringen av Sentral- og Øst-Europa som en "katastrofe". Demokrati er et bannord i det primitive russiske vokabularet, et fryktet ord blant oligarker og eneherskere sentralt og regionalt. Fra topp til bunn i Putin-regimet finnes en redsel for folket, frykt for krav om frie valg, uavhengige domstoler og menneskerettigheter.

Vladimir Putin er et ektefødt barn av Stalin-, Krustsjov- og Bresjnev-tiden. Han fikk alle sine inntrykk, ideer og konspirasjonsteorier fra det kommunistiske eneveldets dager.

Imperium i oppløsning 

En besettende tanke i den vanlige russers hode, er at det mektige imperiet gikk i oppløsning for tredve år siden takket være påvirkning og skumle krefter utenfra. Den fattige russer - og den vanlige russer er svært fattig målt opp mot vestlige standarder - har imperiedrømmen som psykisk kompensasjon. Russland/Sovjet var mektig, respektert og fryktet en gang i en nær eller fjern fortid. "Noen" vil frata dem dem drømmen om å tilhøre en mektig nasjon og opprettholde mindreverdighetsfølelsen.

Det er lett for Putin å skaffe seg folkelig ryggdekning gjennom systemet. Uten frie medier, ytringsfrihet, motforestillinger og fri forskning på historiske temaer og "sannheter", tror faktisk de fleste russere at verden er slik Putin beskriver den.

Han kan lett piske opp en nasjonalistisk Stor-Russlands-stemning ved å påstå at de stakkars russerne bosatt i Ukraina lever under et diskriminerende apartheidregime, og at det er Russlands moralske plikt å komme sine etniske frender til unnsetning.

Vanskelige avveininger

Det er ikke lett for EU og NATO-alliansen å møte den betydelige militære trusselen Putin nå har skapt gjennom å samle en så sterk invasjonsstyrke bare fem mil fra grensen mot Ukraina. Skulle NATO velge å sende forsterkninger eller heve beredskapsnivået i randstatene mot Russland, vil slike tiltak bli brukt som nettopp bevis på at Vesten samler sine krefter med sikte på aggresjon. Heller ikke Norge kan inndra for eksempel permisjoner i jule- og nyttårshelgen for Garnisonen i Sør-Varanger og våre grensestyrker. Forklaringen og tolkningen Putin vil benytte offisielt, vil være nøyaktig den samme.

I Polen og de gamle sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen står noe som tilsvarer en brigade av NATO-soldater i hvert land, nærmest som en markering av forsvarsalliansens tilstedeværelse. De utgjør selvsagt ingen militær trussel som invasjonsstyrke. Det vet generalene godt, og det vet Putin. Amerikanske baser i Asia har helt andre hensikter og kapasiteter enn å utgjøre brohoder for en invasjon. De er der blant annet av hensyn til Afghanistan og Iran.

"Samtaler"?

Både USA og NATO kan tenkes å gå med på "samtaler" om den spente situasjonen som russerne har skapt. Men virkemidlene vil være av diplomatisk og "sivil" art: Kaste Russland ut av internasjonale betalingssystemer, skjerpe sanksjoner på bred front og stanse mottak av russisk gass gjennom Nord Stream fra Ut-Luga nær St. Petersburg til Greifswald i Tyskland vil være blant de mest virksomme. Den russiske statskassa er helt avhengig av sin olje- og gasseksport

Den tyske avtalen om Nord Stream er antagelig etterkrigstidens største strategiske feilgrep - å gjøre Tyskland og EU avhengig av russisk energitilførsel. Der er jeg faktisk enig i Donald Trumps kritikk. Gassavtalen vil kunne brukes som et betydelig pressmiddel dersom Putin velger å true frem innrømmelser og vestlig tilbaketog til grensene før 1991.

Forstår ikke vestlige verdier

Hverken Putin eller russere flest forstår ord som frihet, demokrati og nasjonal selvbestemmelsesrett ut fra sitt herrefolk-resonnement. Russland er en imperialistisk nasjon - se bare på det utall av nasjoner og folkegrupper som ble lagt under tsarregimene, og som sovjet-kommunistene overtok. Tankegodset er det samme. Vi i Vesten har en tendens til å tro at alle imperier pr. definisjon er "oversjøiske", slik Storbritannias, Frankrikes, Spanias og Portugals var. Man ser ikke at det å ekspandere østover, nordover og sørover på det eurasiske landmassivet er like mye erobringstokt pr. definisjon.

Jeg er redd vi får en Putin-krig mot Ukraina, kanskje ikke i form av total invasjon med Kiev som mål, men muligens en begrenset militæroffensiv som tar sikte på å integrere de opprørske østlige "folkerepublikkene" Donetsk og/eller Lugansk i Russland. Deretter proklamasjoner om "ingen flere territorielle krav" som en viss herre med bart sa i sin tid. 

tirsdag 14. desember 2021

Viktig nyhet under radaren

En liten NTB-notis for noen dager siden er av en eller annen grunn gått under radaren i det store nyhetsbildet: "Finnene vraker Gripen, kjøper amerikanske fly".

I korthet: Finland har besluttet å kjøpe 64 amerikanske F-35-fly til 10 milliarder Euro. Fem ulike flytyper har vært vurdert: Den svenske Saab-produserte Gripen E, amerikanske Lockheed Martin F-35 og Super Hornet, europeiske Eurofighter og franske Rafale. Den finske forsvarsministeren Antti Kaikkonen har uttalt at F-35 oppfyller servicekravene, kravene om industrielt samarbeid, og forsvarskravet.

Finland kunne i prinsippet kommet litt billigere fra det ved å kjøpe Jas 39 Gripen til en pris på opp mot 100 milliarder svenske kroner (som for tiden har omtrent samme verdi som den norske kronen). Men valget falt altså på det svært avanserte F-35.

Et klokt valg

Finnene har gjort et klokt valg, og det gjorde også Norge da man bestemte seg for kjøp av 52 F-35. Kampflyet er utstyrt med de aller siste teknologiske nyvinningene, flyr langt og kan være plattform for langtrekkende raketter og annen våpenlast - mot mål på land, på sjøen og i luften. Flyet er vanskelig å oppdage på fiendtlig radar og vil kunne slå ut viktig infrastruktur dypt inne på russisk område. F-35 er noe langt mer enn en "avskjæringsjager" med hovedoppgave å markere hvor de grensene går og forsvare nasjonalt territorium.

Derfor frykter russerne denne flytypen, og de vil helt sikkert merke seg at finnenes forsvarsevne nå blir betydelig styrket. På en måte har Finland også fraveket sin nokså markante nøytrale posisjon internasjonalt ved å kjøpe fly fra NATOs viktigste medlemsland fremfor en nøytral nabostat. Samarbeidet med amerikanerne vil bli tettere, og service og etterforsyninger vil føre til tettere kontakt.

Spredt infrastruktur

Finnene har dessuten sine mange militære flystasjoner spredt over et stort areal langs østgrensen. Motorveistrekninger, som er bygget som flystriper i fredstid, gjøres raskt om til flyplasser der drivstoff og våpen er sikkert lagret. Svenskene har noe av det samme - jeg har sett demonstrasjon av hvordan det fungerer.

Ikke minst i en tid der Russland opptrår stadig mer selvhevdende og aggressivt, kfr. styrkeoppbyggingen med sikte på invasjon og okkupasjon av Ukraina, vil flykjøpet endre det strategiske bildet sett fra Moskva. Skulle Putin virkelig bestemme seg for å gå til krig mot Ukraina, risikerer han at finnene oppgir sin nøytralitet og melder seg inn i NATO - og det vil skje raskt. Kanskje får de følge av Sverige.

Bitre erfaringer

Finnene har bitre erfaringer med sin nabo i øst. Fortsatt lever minnene om Vinterkrigen i 1939-40 og ranet av kyststripen mot Nordishavet etter annen verdenskrig. Melder de seg inn i NATO, vil Putin-Russland måtte foreta store rokeringer av sine stridskrefter og være nødt til å binde opp enda større militære ressurser på sin "vestfront" og i nord.

Finland har skaffet seg en betydelig økning i forsvarskraft gjennom flykjøpet.

onsdag 10. november 2021

For mye snillisme 2

I pandemi- og vaksinesaken er det alt for mye snillisme i Norge, og en totalt misforstått tro på at tillit og frivillighet vil løse alle problemer. Jeg merker at motstanden fra vaksinenekterne og -fornekterne er blitt snakkis over alt, og det i alle aldersgrupper. Her er det et hav av avstand mellom myndighetenes holdning og politikk og hva som rører seg i folkedypet. For å si det som det er: Der er mye raseri å spore der ute, og en voldsom kritikk mot dem som nekter å ta de to små stikkene.

Det som særlig opprører folk, er at helsearbeidere nekter å la seg vaksinere, og man stiller seg komplett uforstående til at at ledere på sykehus og i kommunenes helsetjenester må bruke tid og energi på å "omplassere" dem som ikke vil la seg vaksinere. Standardutsagnet er: Permitter eller si opp de som ikke tar ansvar hverken for jobben eller sine medmennesker.

Enten - eller

Selvsagt burde alle som jobber i førstelinje mot pasienter, kunder eller publikum få kniven på strupen: Enten vaksinerer du deg, eller så må du fjernes fra arbeidsplassen din, helt eller midlertidig. Kort og godt og ferdig snakka.

Vi opplever i disse dager en ny bølge av smitte. Akkurat i dag er det meldt om det høyeste smittetallet siden pandemien traff Norge i mars ifjor. Hele 2.26 nye smittetilfeller ble konstatert onsdag 10. november. Den gamle rekorden var på 1.900.Antall sykehusinnleggelser er oppe i 200. Flest barn og unge er blant de smittede, men tallene øker også for de eldre.

Ikke all smitte og sykdomsforløp er kritisk, men vi vet at veien er kort fra de relativt friske til dem med kronisk sykdom eller nedsatt immunforsvar. Spesielt i en tid der samfunnet formelt er åpnet, og de fleste har vendt seg til en normal førpandemi-tilværelse, er det all grunn til å legge et sterkt og tydelig press på de relativt få minusvariantene som ikke bryr seg om sine medmennesker og konsekvensene av ikke å ta vaksinen.

Vi vet hvem de er

Vi vet nå adskillig mer om hvem vaksinemotstanderne er enn under pandemiens første faser i Norge. FHI har kartlagt motstandere og etternølere. Halvparten av dem som ennå ikke har tatt vaksine, er født i utlandet. Jeg aksepterer ikke det sukkersøte argumentet om at "de er ikke vant til å ha tillit til myndighetene der de kom fra, stakkar." Nå er de tatt godt imot i Norge, har det etter forholdene bra, og da ha de en soleklar plikt å "bli mere norske".

En annen gruppe som "utmerker" seg, er arbeidsinnvandrere fra både Øst-Europa og andre kontinenter. Blant dem er vaksinegraden lav. Likevel får de pendle mellom land med lav vaksinasjonsgrad og norske arbeidsplasser, der de ofte bor tett på hverandre i brakkerigger eller utfører arbeidsoperasjoner som gjør avstandsregler umulig. Den indiske deltavarianten er kommet for å bli, og enda mer alvorlige mutasjoner kan oppstå.

Faaagforeningas rolle

Hvorfor vegrer myndighetene seg mot å ta de adekvate grepene? Jeg tror det blant annet har noe med fagforeningenes rolle å gjøre. Faaagforeninga støtter og skjermer alle medlemmer. For dem er vaksinerte og uvaksinerte likeverdige og skal beskyttes. Og spesielt dagens regjering ønsker for all del ikke å provosere sitt eget velgergrunnlag - fagbevegelsen bevilget tross alt 40 millioner kroner i valgkampen for å bli kvitt den borgerlige regjeringen.

Nå når smitten brer seg med rekordfart og igjen kan føre til strenge reaksjoner, munnbind, massetesting og begrensninger i det offentlige rom, er tiden inne til å opptre strengere - om det er aldri så "unorsk". Vi ser at det ene vesteuropeiske landet etter det andre er blitt tvunget til å benytte tøffere metoder, som permitteringer uten lønn, utelukkelse fra arbeidsplassen og aktivt bruk av coronapass for adgang til uteliv, kultur- og reiseliv. Helt legitime og fornuftige grep når situasjonen er kommet ut av kontroll.

Også NHO kneler

Jeg ser at NHO vegrer seg mot å la bedriftene ta ansvar og overta noe av vaksineringen eller øke presset så det monner. For fremmedarbeidere som ikke kan vise til et gyldig og overbevisende coronapass ved grensen, er det etter min oppfatning et helt naturlig og legitimt krav: Hold deg hjemme.

Til syvende og sist er det et spørsmål om lojalitet mot fellesskapet, solidaritet med medmennesker. Myndigheter har det overordnede ansvaret - og må ta det.

Hvis ikke vil raseriet fra folkedypet frese opp til overflaten.

For ordens skyld: Jeg har fått mine tre sprøyter og føler meg trygg.


torsdag 14. oktober 2021

Blodbadet på Kongsberg

 Nok en gang er Norge rystet av en grusom drapshendelse som har sjokkert mennesker over hele landet, og spesielt i Kongsberg der udåden skjedde. Onsdag kveld 13. oktober ble fem tilfeldige mennesker drept og tre skadet i noe som politiet selv og PST sier "fremstår som et terrorangrep". Gjerningsmannen ble etter en halvtime pågrepet og satt i arrest. Men forløpet før arrestasjonen er egnet til undring. Kunne drapene vært unngått?

Det er nemlig flere sider ved politiets reaksjon og handlinger det kan settes spørsmålstegn ved og som krever svar: Varsling og beredskap, reaksjonstid og polititjenestemenns håndtering av en slik situasjon er beskrevet i instruk. Ikke minst det siste. De første presseuttalelsene var vage og tilslørende. Politiets talspersoner var ytterst sparsomme med opplysninger og opptrådte til dels avvisende. Det er forståelig når etterforskning pågår og man ikke har det fulle overblikket og ikke kjenner alle detaljer.

Pressen tok ansvar

Dermed måtte pressen selv ta ansvaret, og det må bare konstateres at journalistene gjorde en formidabel innsats for å gi almenheten opplysninger den har krav på. Hele veien det første døgnet har mediene ligget et hestehode foran politiet og de offisielle uttalelsene. De har skaffet frem opplysninger om gjerningsmannen som ikke er bestridt.

Et video-opptak fra sosiale medier fortalte historien politiet og PST ikke ville offentliggjøre: Den 37-årige gjerningsmannen var kjent i lokalmiljøet, kjent av Politiets Sikkerhetstjeneste, som både hadde vært i kontakt med ham og "satt i gang tiltak" etter 2017, kanskje før det også. I en truende video-selfie for fire år siden, kom 37-åringen med trusler, og han er erklærte seg som konvertitt, at han var blitt muslim. Det ble varslet på ham. Han kunne være en fare for sine medmennesker.

Unngå stigmatisering

Grunnen til at politi og enkelte medier holdt tilbake akkurat denne siste opplysningen så lenge som mulig, er åpenbar: Man ville ikke trekke forhastede konklusjoner, og ikke bidra til stigmatisering av landets muslimske befolkning. Det kunne i sin tur føre til hatreaksjoner, ja, til og med vold, fra ekstreme miljøer. En av dem som innledningsvis unnlot å fortelle almenheten om den "muslimske" dimensjonen, var NRKs kriminalreporter Olav Rønneberg.

Det var en klok beslutning av Rønneberg. I dette tilfellet var drapsmannens motiver uklare. Var og er han en person først og fremst i psykisk ubalanse, eller dreier det seg om religiøs overbevisning? Svaret vil komme for en dag etter hvert som etterforskningen avdekker hele bildet og avhørene gjennomføres. "Muslimtesten" vil være enkel: Kan han noe om Islam og Profetens historie? Kan han noen koranvers utenat? Har han oppsøkt moskeer, snakket med en imam? Det siste ble i løpet av kvelden og natten besvart med ja. Men det virker ikke som han har hatt kontakt med islamske terrorororganisasjoner eller nettverk. Vil politiet finne den norske utgaven av Koranen under husundersøkelser?

Antagelig utilregnelig

Selv tror jeg - inntil det motsatte er bevist - at dette dreier seg om en syk person, en med varig svekkede sjelsevner, en som muligens var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. En som besitter et enormt sinne som måtte få utløsning. Han har vært oppfattet som truende av omgivelsene, hele hans fremtoning tydet  på at noe var galt.

Noen reaksjoner på hendelsen er "typisk norsk": Samfunnet har ikke gjort nok, ikke fanget ham opp, ikke"sett ham". Samfunnet har skylda. Dermed pulveriseres det personlige ansvaret. Det er alltid en finger på avtrekkeren. Et menneske er ansvarlig for å trekke av eller la være.

Politiaksjon etter boka?

Så tilbake til politiets reaksjon: Varslingen til nødetatene skjedde rundt kl. 18.13. En politimann i sivil (ikke på jobb)  inne i Coop-butikken der det hele startet og som selv ble skadeskutt, forsøkte å advare andre før han tenkte på egen skade og eget liv. Det tok bare fem minutter før bevæpnet politi kom til stede. De to tjenestemennene blir beskutt, og i stedet for å skyte gjerningsmannen ("kom ikke i skuddposisjon")  trakk de seg tilbake, etter det jeg forstår for å skaffe seg selv verneutstyr (skuddsikre vester, skjold og hjelmer).. Noen som tenkte på å sikre andre utganger enn butikkens hovedinngang? En tredje politimann kommer til - med verneutstyr. Da er det for sent, gjerningsmannen har kommet seg unna. De fem drapene finner sted. 

Sak for spesialenheten

Hendelsesforløpet er en soleklar sak for politiets spesialenhet for interne politisaker. Det ville være forferdelig om konklusjonen blir at drapene kunne vært unngått om de to politifolkene hadde gått til aksjon der og da med de våpen de hadde skaffet seg eller sikret fluktveier. Det kan selvfølgelig tenkes at det dreide seg om elektrosjokkvåpen, ikke skytevåpen med ammunisjon. Bare med det siste kunnet man ha avvæpnet og uskadeliggjort morderen.

Sånn ser problemstillingen ut for øyeblikket, på det kunnskapsgrunnlaget vi har per nå: Tenkte politifolkene først og fremst på egen sikkerhet fremfor å beskytte mulige uskyldige ofre?

Jeg håper jeg tar feil i den siste antydningen.

søndag 10. oktober 2021

Reverserings-regjeringen

Fra lekkasjer, programformuleringer og kjente "hjertesaker" hos de kommende to regjeringspartiene Ap og Sp, vet vi nå litt mer om hvilken politikk en Støre-regjering vil føre. Vi har lite godt i vente. Dette blir en "reverserings-regjering" som vil bli historisk beryktet for å ha fjernet flere av Solbergregjeringens nødvendige og fremtidsrettede moderniseringsreformer. Høyst sannsynlig vil ordet "modernisering" bli fjernet fra navnet på Kommunaldepartementet. Å beholde navnet vil rett og slett være pinlig.

En lang rekke reformer og moderniseringstiltak blir tilbakestilt: Politireformen, domstolreformen, kommune- og regionreformen, viktige helsereformer, universitets- og høyskolereformen, vei- og jernbanereformen, privatskolereformen... Listen er lang og urovekkende.

Det nasjonalkonservative Senterpartiet

Mye av reverseringen er knyttet til det nasjonalkonservative Senterpartiets krav til regjeringsplattform. "Forandring" er et fyord mange steder i distrikts- og bygde-Norge. Der vil man helst ha det slik det var før. Det var  derfor populisten Trygve Slagsvold Vedum gjorde det så godt i stortingsvalget. 

For Støre er det viktig å komme fagbevegelsen i møte: Vekk med midlertidige ansettelser, vekk med jernbanereformen, vekk med veiselskapet Nye Veier, ideen om søndagsåpne butikker låses nede i en skuff. Nærværskrav i skolen og kompetansekrav til lærerne blir vraket, sammen med firerkravet til lærerstudenter. Sannsynligvis vil man forsøke å droppe karakterer, eksamen og tester på hva elevene kan. Da trives de jo sosialt og lærer så mye mere. Lærerne vil juble over en enklere og mindre stressende hverdag.

EØS-avtalen "utredes"

Sentrale forbund i LO vil enten rokke ved eller si opp EØS-avtalen. Saken skal "utredes". Næringsutvikling blir ikke lenger overlatt til næringslivet selv, nei, nå skal stat og kommune plukke ut fremtidige "vinnere" og sørge for en virkelig bærekraftig industri- og næringsutvikling.

I tillegg sørget Senterpartiet for at forsvarsplanen med innebygde reformer ikke ble vedtatt som et forlik i Stortinget, men trakk seg fra hele greia. For sistnevnte - forsvarsplanen - kan vi de neste fire årene vente en skarp u-sving i forhold til dagens struktur, investeringer og kraftsamling: For Senterpartiet er det viktig å "spre" forsvaret rundt om i by og bygd slik at distriktskommunene får nytte av nærvær, jobber, bosetning og vareleveranser. Forsvaret er like mye distriktspolitikk som nasjonal beredskap. Vi får en ny vektlegging av Heimevernet. De kan jo bli satt til å forsvare viktige objekter som eksisterende og nyopprettede lensmannskontorer. Det blir neppe innkjøp av så mange F-35 kampfly (52) som tidligere planer og vedtak har lagt opp til. De blir "vekslet inn" i andre prioriterte oppgaver. Befalsorganisasjonene vil juble.

Andøya reverseres

Beslutningen om Andøya flystasjon med de maritime overvåkningsflyene, som Stortinget i 2016 vedtok skulle nedlegges når nye overvåkningsfly er faset inn på Evenes, blir høyst sannsynlig reversert. En flaggsak for Senterpartiet. Distriktspolitikk. Det blir en svært dyr kuvending etter alt som er investert på Evenes, men desto mer populært for Andøya kommunes 5.000 innbyggere.

Hva kan vi vente av mer? At skatte- og avgiftsnivået vil bli økt, er hevet over tvil. Det var jo et usedvanlig sentralt valgløfte i valgkampen. Det er kanskje ikke så mange som bryr seg om skatteøkningen for "de rike", for det er så relativt få av dem, ikke sant? Folk flest, ja, "vanlige folk", bør imidlertid være  oppmerksom på det som kommer av høyere eiendomsskatt. Stortingets vedtak om å sette et tak på skatten, vil garantert bli reversert. Da kan bygdepolitikerne slippe å husholdere bedre med pengene, spare og kutte.

Kamp mot det private

Generelt kan vi vente en tøffere holdning mot private skoler, private barnehaver, private velferdstilbydere, private sykehus. Nye profilskoler på ungdoms- og videregående trinn vil bli forbudt. Valgfriheten pasienter har hatt under Solbergregjeringen, vil bli innskrenket. Helseforetakene vil kreve full kontroll over helseressursene og kun gjøre avtaler med private sykehus når deres egen kapasitet er fylt til bristepunktet. Helfo-avtalene med private tilbydere skrinlegges.

Det blir spennende å se hvor en Ap- og Sp-regjering kommer til å  hente pengene fra. Etter at de midlertidige corona-bevilgningene er avviklet og bruken av Oljefondet skal krype ned til tre-prosentstreken og under, vil Støre få store problemer med å oppfylle grandiose valgløfter, samlet under hatten "nå er det vanlige folks tur". Vi kjenner til noen av løftene: Mat i skolen, gratis tannhelse, gratis SFO, og selvfølgelig økning i velferdsytelser, mer til kultur og idrett, uhjelp og helse, pensjoner og en lang rekke andre gode formål. 

Om kort tid , la oss si foran lokalvalget i 2023, vil "vanlige folk" kunne gjøre opp status: Var det egentlig så ille under Erna Solberg?



lørdag 2. oktober 2021

Stram opp portvokterne!

 "En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet".

Slik lyder innledningen til Redaktørplakaten, først vedtatt i 1953, sist revidert i 2019. I journalistenes Vær Varsom-plakat finner vi avsnitt som penser inn på samme tema. Merk siste setning: "det som tjener samfunnet".

Vanlige lesere av aviser og digitale medier utgitt av mediehus burde av og til måle hva de blir tilbudt av redaksjonelle artikler og bilder, opp mot de høyverdige og høytidelige formuleringene i disse plakatene. Jeg er redd de vil møte en del eksempler på om ikke eklatante brudd, så iallfall tilfeller farlig nær grensen.

Hva skal slippe gjennom?

La oss vende perspektivet noen relativt få år bakover i tid, en tid da redaktører og journalister hadde en rolle som portvoktere - det vil si "screene", vurdere kritisk og reflektere over viktigheten av det foreliggende eller tilbudte redaksjonelle stoffet. Et mediehus får et utall henvendelser og tips, innkurven er overfylt, ja, den kan vokse til taket om ikke noe fortløpende blir lagt i "basuraen" - søplebøtta. Ikke alt skal slippe inn, få adgang gjennom porten.

Så den primære, innledende oppgaven for en redaktør er å vurdere om stoffet som er på vei inn, er viktig nok, relevant nok, interessant nok, til å bli tilbudt leserne (lytterne, seerne) - at det som offentliggjøres "tjener samfunnet".

En annerledes hverdag

Det er ingen tvil i min sjel om at vurderingene (eller vurderingsevnen) er helt annerledes enn for bare få år siden. Andre hensyn og trykkrefter endrer utfallet av en tankeprosess knyttet til portvokterens rolle og  funksjon. Til alle tider har selvsagt det kommersielle trykket konkurrert om adgangen gjennom porten. En avis, en radiokanal, et fjernsynshus er en bedrift, må ha et økonomisk grunnlag og må gå med overskudd. Det er ikke bare markedet, annonsører og abonnenter, som avgjør dette - heldigvis. I Norge får "pressen" samlet 370 millioner kroner fra staten og stortinget i 2021. Støtten skal gi variasjon og mangfold i presse-Norge og motvirke avisdød. Det burde vel avdempe noe av trykket fra de kommersielle aktørene?

De siste årene har nok nedgangen i annonser vært et enda større problem enn tidligere: De tekniske operatørene bak sosiale medier har stukket av med halve annonseinntektene og tvunget mediehusene til å spare, innskrenke staben og digitalisere for livet. Det har gitt gode resultater. Men under den smertefulle prosessen er det åpenbart at selve journalistikken har endret seg. Journalistene skriver annerledes og velger andre stoffområder og andre presentasjonsformer - sikkert med ikke bare ryggstøtte men også marsjordre fra ansvarlig redaktør.

"Innholdsutvikling"

I mediekonsernene er det også oppstått et betydelig press om andre prioriteringer fra konsernledelse og "innholdsutviklere". Lokalavisredaktører blir tvunget til å velge stoff som best karakteriseres som  "tomme kalorier" - lettvint stoff, personfokusert stoff, artikler som vekker og appellerer til følelser, til opplevelse, til engasjement. Mye av den saklige informasjonen blir skjøvet til side - det er for kjedelig, har ikke appell nok. "Ukebladstoffet" har fått forrang fremfor orienterende stoff, stoff som maner til refleksjon og ettertanke. Mange av oppslag er heller ikke ekte lokalstoff lenger, men produsert av kolleger i regionen, eller til og med i andre landsdeler.

Som jeg har skrevet før: Mye sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" renner inn gjennom porten, villere og våtere for hver uke, om man skal låne et uttrykk fra klimadebatten. 

Viktig og relevant?

Det spørres tilsynelatende ikke lenger om innholdet i en artikkel er viktig, relevant eller representativ, men om den gjør at kaffen settes i vrangstrupen, at mottagerne der ute blir sinte, lei seg, oppglødd eller urolige. Det er grunn til å spørre: Bidrar oppslagene til at lokalsamfunnet fungerer bedre, at folk og folkevalgte samarbeider bedre, at lokalpatriotismen blomstrer og får en ny vitamininnsprøytning? "Det som tjener samfunnet".

En helt grunnleggende regel i tittelsetting, overskriften over en artikkel, er at den ikke skal gå lenger enn det er dekning for i stoffet. I avisenes løpende digitale utgaver, de som oppdateres så godt som hele døgnet, er det helt andre regler som nå gjelder for journalistene: - Skriv for alle del ikke slik at leserne får et varsel, en antydning om hva saken gjelder, slik at vedkommende kan velge å interessere seg for emnet, eller la være. Nei, bakgrunnen for dagens titler og ingresser er å holde leserne mest mulig i uvisse, men likevel så interessert at de leser litt videre - inntil man blir sittende med tunga ut av vinduet og føler seg lurt. Å, ja, var det dette det dreide seg om?

Skal lure leserne

 Det sentrale i tittelsetting for tiden er å manipulere leserne til å lese så lenge at det blir "klikk" av det - en registrering av en tilsynelatende interesse for temaet, og hvor lenge interessen varer. Så kan man deretter forsøke lokke til seg flere annonsører med grunnlag i statistikken. Til annonsørene: Dere blir lurt! Mange lesere hadde egentlig ikke tenkt å sette seg inn i dette temaet, lese stoffet, men ble "smurt" til å holde blikket lengst mulig rettet mot det. Med frustrasjon og irritasjon som resultat.

Mediekonsernene vet utmerket godt hvilke psykologiske mekanismer og prosesser som trigger leseres interesse. Dette dreier seg om kamp om oppmerksomhet, og ligger milevidt fra journalistikkens kjerne og redaktørplakatens manende appell. 

onsdag 29. september 2021

Politikk er vilje til makt

Sosialistisk Venstreparti trekker seg fra sonderinger og forhandlinger om å danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Bruddet kom ikke helt overraskende, men tidligere enn mange hadde forestilt seg.

En kompromissløs Sp-leder tok altså første stikk og har tilsynelatende fått det resultatet han gjennom hele valgkampen har kjempet for: En topartiregjering med Arbeiderpartiet. Senterpartiet er et borgerlig, sentrumsorientert distriktsparti, som bare for noen tiår siden gjerne regjerte sammen med Høyre og "sentrum". Hvis bøndene fikk det som de ville. Vedums parti er også realistisk nok til å innse at skal bygdene og bøndene få de subsidiene de ønsker (eller "ressursoverføringer"), må det oljeinntekter til - i lang tid fremover. Det innebærer også utdeling av nye letelisenser, både i "modne" og "umodne" letesektorer og -felt.

La oljeindustrien leve

Det er nok å se på spredningen og den geografiske fordelingen av oljebaser, skipsverft og leverandørindustri for å innse at kystbefolkningen så vel som industristeder i andre landsdeler er avhengig ikke bare av oppdrag, men også kompetansen som oljesektoren forvalter. Dannelsen av en Ap-Sp-regjering vil gjøre at flere hundre tusen arbeidstagere vil puste lettet ut. Deres jobber og fremtid vil være sikret for lang tid fremover.

Resultatet av stortingsvalget var selvsagt en skuffelse for dem som ønsket at Solbergregjeringen skulle fortsette i fire nye år. På den annen side ga valget flere lyspunkter: Først og fremst at MDG kom under sperregrensen og får langt svakere innflytelse på retningsvalg og virkemidler i miljø- og klimapolitikken enn svært mange trodde.

Romantikerne tapte

I motsetning til flere av sine søsterpartier i andre land, er det norske MDG mye mer en kvasireligiøs sekt av idealister og svermere som ikke forstår at miljø- og klimautfordringer må løses gjennom folkelig appell og støtte, ikke med utsagn som det famøse "Jeg elsker bomringer". Belastningen på hverdagsmenneskene blir alt for stor med de ekstreme virkemidlene partiet mener er nødvendig å benytte.

Hva med meningsmålinger, da? Er ikke de fleste av oss opptatt av en klimapolitikk "som virker"? Var ikke klima valgkampens viktigste tema for velgerne der ute? Nei, da det kom til stykket og en stemme skulle legges i valgurnen, viste det seg at de aller fleste blant "vanlige folk" var mer opptatt av personlige behov, en jobb å gå til, trygge barnehaver, en god skole med kompetente lærere, et godt helsevesen, et høyt velferdsnivå, en mulighet for å bruke privatbil, og adgang til feriemål mdg`ere har stigmatisert og motarbeidet i årevis. Folk vil ha frihet til å ta personlige valg, velge fritt hva man vil bruke fritiden til, mulighet for å oppsøke spennende reisemål - selv med fly. Det går ikke med sykling og føtter.

Støre vil møte motbør

En topartiregjering i mindretall vil møte utfordringer i megaklassen. I stedet for å fordele statsråder, statssekretærer og en hær av rådgivere fordelt på tre partier, må to partier måtte stille med et større, men samtidig kompetent mannskap. Det er ikke sikkert det vil gå så bra. En ting er formell kompetanse, noe ganske annet er politisk erfaring og styringsevne i departementer og direktorater, samordning, samarbeids- og kompromissvilje. Støres regjering er dømt til å begå feil og bommerter, som mediene nok vil hausse opp. Det er de forpliktet til, både presseetisk og på bakgrunn av det hardkjøret de har utsatt den avgående regjeringen for.

For de borgerlige partiene må marsjordren være klar: Gå inn i rollen som en strikt og fast opposisjon som ikke gir ved dørene, ikke gir Ap/Sp-regjeringen arbeidsro, og som ikke går med på en eneste reversering av noen av Solbergregjeringens reformer og moderniseringstiltak. La regjeringen og venstresiden ta ansvaret for å rygge inn i fremtiden.

fredag 24. september 2021

For mye snillisme

Det norske samfunnet går mer eller mindre tilbake til "normaltilstand" fra lørdag 25. september 2021, og verden gleder seg. Solbergregjeringen har fått mange vel fortjente godord for innsatsen, ledelsen og håndteringen av pandemien, også fra politiske motstandere. Det er vanskelig å se for seg en annen ledelse som kunne klart håndteringen bedre enn nåværende statsminister, helseminister og fagmyndigheter. 

Utfordringene har vært formidable: Innledningsvis svikt i helseberedskap, mangel på smittevernutstyr i starten, krangel om karantenepolitikk (kfr. debatten om isolasjon på landets 400.000 hytter ved påsketider i fjor), mangel på vaksine. Kommuner i distrikts-Norge som ville isolere seg fra utenbygds innbyggere, hetsingen av "søringer", all verdens vikarierende argumenter for å beskytte egne bygder. For ikke å snakke om de katastrofale følgene for deler av landets økonomi, arbeidsplasser, kultur- og idrettsliv. Livsverk lagt i grus, drømmer knust, inntektsbortfall helt til fattigdomsgrensen.

Stor belastning i et lite land

Facit så langt er mer enn 185.000 smittede personer, 5.161 innlagte på sykehus hvorav nær 1.000 på intensivavdelinger, 850 døde av Chinaviruset Covid-19. Det er en uhyggelig statistikk i et lite land med 5,4 millioner innbyggere. Mange har vært utsatt for formidable belastninger, ikke så rent få har lidd under eller fått forsterket psykiske lidelser. Ettervirkningene av de siste har vi ikke full oversikt over, delvis fordi profesjonsgrupper har en tendens til å overdrive når mennesker ikke bare er pasienter og klienter, men også "kunder".

Mange yrkesgrupper fortjener takk og anerkjennelse, ros og respekt. Det er unødvendig å ramse dem opp - alle forstår at helsepersonell og alle som har holdt samfunnet i gang uansett egen risiko under en pandemi, har vært nøkkelen til en tross alt lykkelig utgang. Jeg tenker ikke minst på alle i transportnæringen som har holdt vareflyten i gang, sørget for mat, klær og tak over hodet her opp ved Europas iskant vinterstid.

For mange sviktet

Men når vi skal oppsummere, kan vi likevel ikke komme utenom svake punkter, svikt i holdninger og oppførsel. Ikke for å henge ut i utrengsmål, men slå fast erfaringer som kan komme til nytte i neste pandemi, under neste krise.

For det første vet vi nå at store deler av ungdommen sviktet. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at de utgjorde et problem for andre: Russ som insisterte på å feire avslutningen på videregående opplæring med sanseløs utagering - i tilfluktsrom, i bortgjemte leiligheter og på samlingssteder utendørs. Ikke alle, men tilstrekkelig mange til at smitten spredte seg mer enn nødvendig. Studenter som feiret innledningen til "voksne" studier med fyll og fest og tett samvær i fadderuker (som selvsagt burde vært avlyst). Det er nok å se på smitteutbruddene i landets høyskole- og universitetsbyer. 

Vi hadde grupper av "unge voksne" som ga blaffen i smittevernregler både privat og på utesteder der alkohol svekket vurderingsevnen med hensyn til avstander og sosial kontakt.

Et trist hovedfaktum

Noe av det mest påfallende var likevel den store overvekten blant de smittede, de syke og døde som hadde opphav i etniske minoriteter, spesielt i Oslos østlige og sørlige bydeler, grundig og fortjenstfullt dokumentert av blant andre Aftenposten. Det viste seg etter hvert at fattigdom og trangboddhet ikke ga den fulle forklaringen. Noen spekulerte i genetiske forhold, andre pekte klart og tydelig ut kulturelle særtrekk med blant annet hyppige utenlandsopphold og storfamiliesamlinger som forklaring.

Det nytter ikke å rope "stigmatisering", "stigmatisering" i denne sammenheng, advare mot at noen ville komme til å føle "skam" over denne påpekningen. Fakta er fakta, i dette tilfellet lyver ikke statistikken. Det dreier seg om kjensgjerninger vi bør huske når nye pandemilignende tilstander oppstår.

Det er blant annet ikke sant at språkproblemer hadde hovedskylden for den relativt store smitten, innleggelsene og dødsfallene i innvandrerbefolkningen. Corona-informasjonen ble utgitt på nesten 50 ulike språk, og opplyste representanter for minoritetene gikk på hjemmebesøk der analfabetismen rådet. Det ble opplyst om farene i moskeer. "Ikke vant til å ha tillit til myndigheter"? Vel, så er de ikke blitt norske nok.

Ja, vi hadde noen kristne minoriteter også som ikke brydde seg om smittevernråd i trange gudshus, og fikk svi for det.

Vaksinemotstanderne

Men det som har forsinket åpningen av samfunnet etter at vaksinen nærmest ble alment tilgjengelig, og som fortsatt utgjør en fare for resten av samfunnet, er vaksinemotstanden. Motstanderne kan ha hvilken som helst begrunnelse for meg - hovedpoenget er at om de ikke tar til fornuft, og stiller seg i den siste vaksinekøen, så bør de presses til det. Enten ved at de ikke får tilgang til de samme godene og reisene som de vaksinerte, eller at arbeidsgivere sier klart ifra at jobben deres er avhengig av de få stikkene det er snakk om.

De som lider av konspirasjonsfantasier, gidder jeg ikke kommentere.

Det er blant annet hårreisende, slik vi er blitt informert om de siste dagene, at noen helsearbeidere på norske sykehus og andre helseinstitusjoner nekter å la seg vaksinere. Jeg unntar spesielle medisinske tilfelle, selvsagt. For alle andre bør man gjøre som den franske presidenten Macron - permittere helsepersonell som nekter å la seg vaksinere (i Frankrike uten lønn). Det samme bør gjelde personer som jobber i for eksempel kollektivtrafikken, dagligvarehandelen og på alle arbeidsplasser ellers som fronter mot publikum. Selvsagt skal en arbeidsgiver kunne spørre ansatte - også under jobbintervjuer - om vedkommende er vaksinert er villig til å vaksinere seg.

For mye snillisme

Her er vi alt for "snille" i dette landet, for opptatt av at den enkelte skal kunne velge fritt og uhemmet uten hensyn til andre. En pandemi er alvor, ikke lek. Det er mer på sin plass å peke på manglende solidaritet, manglende lojalitet mot samfunn og medmennesker. 

Jeg er også skeptisk til opphevelsen av beredskapslovgivningen med forskrifter. Pandemien er på det nærmeste over - for denne gang - men forskrifter kan ligge i en skuff til det er bruk for dem - selvsagt under Stortingets demokratiske kontroll. 


torsdag 2. september 2021

Litt mer ulikhet, takk

Nei, det handler ikke om økonomisk ulikhet i samfunnet, ei heller om mulighetene alle skal ha for sosial mobilitet. Det handler om håndteringen av rest-coronakrisen. I Norge, der myndighetene har håndtert pandemien rimelig bra i et tett samarbeid mellom helseeksperter og politisk ansvarlige, byr smittetall og sykehusinnleggelser fortsatt på problemer. Økningen i smitte den siste tiden har fått statistikkeksperter til å ta i bruk prosentregning. Det er et slett beslutningsgrunnlag og dårlig folkeopplysning.

Selv om prosentøkningen ser lite hyggelig ut, bør man alltid spørre: Fra hvilket nivå? Hva slags absolutte tall? Medier og profesjonsgrupper vet at frykt og usikkerhet skaper interesse og følelser. Folk tar til seg budskap de ellers ikke ville reagere på. Derfor stigningskurver i prosent. De virker alltid dramatisk.

Avventer trinn fire

Økningen skyldes - i denne omgang - at regjeringen har åpnet opp samfunnet og gått igjennom trinn en, to og tre i retning full åpning. Det har vært nødvendig og forsvarlig. Et moderne land med utstrakte internasjonale forbindelser og et nasjonalt økonomisk fellesskap basert på fri utveksling av varer, tjenester og mennesker, kan ikke i lengden opprettholde sosiale isolatordninger.

Det er ikke nødvendig heller, med tanke på de millioner av nordmenn som nå har fått dose en og to. Vaksinene tilbys til stadig yngre årsklasser. De gamle og skrøpelige og personer med svak helse uansett alder er for lengst vaksinert og beskyttet. Men noe gjenstår. Mye tyder på at coronapass bør brukes mer aktivt.

Hvor kommer ulikheten inn? Jeg viser til land som Frankrike, der fordeler for vaksinerte har ført til at vaksinemotstandere og -skeptikere har flokket seg rundt vaksinasjonshallene for å få tilgang til goder de har savnet under nedstengningen. President Macrons omstridte corona-pass har fått skikkelig fart på vaksineringen. Vi husker mediebildene av rasende franskmenn som tok til gatene da passet ble innført. Nå er Frankrike blant landene på vaksinetoppen i Europa. Norge ligger på omtrent samme nivå, 70 prosent av befolkningen over 18 år er fullvaksinert, 89 prosent har fått dose én.

Den norske mentaliteten

Regjeringen og helseminister Høie har riktignok - så langt - klart det med litt drahjelp fra den norske mentaliteten: Tillit til myndighetene gjør at vi følger råd og regler. Med litt for mange unntak.  Uregjerlige franskmenn måtte kanskje ha et ekstra puff i ryggen. Det er verdt å merke seg at en måling i 2019 - før pandemien - viste at bare 33 prosent av befolkningen i Frankrike mente vaksiner generelt var trygge å bruke.

Det franske vaksinepasset ble tatt i bruk i juli, og det måtte man ha for å komme inn på blant annet kinoer, teatre og museer. I august ble ordningen utvidet til å gjelde restauranter og kafeer - og Intercity-tog. Skruen ble strammet til. Det virket. Skeptikere ga seg. Tusenvis av franske liv ble spart. Vaksineskeptiske helsearbeidere er tvunget til å vaksinere seg for i det hele tatt å få gå på jobb.

Urovekkende økning

Vi i Norge opplever i disse dager en sterk økning i smitte parallelt med at skoler og universiteter har åpnet på grønt nivå. Vaksine tilbys aldersgrupper helt ned til 12 år. 

Så er spørsmålet: Skal vi godta fortsatt vaksineskepsis eller -nekt? Vi får neppe et helt coronafritt samfunn i den aller nærmeste fremtid, men jo færre vaksinemotstandere som får viljen sin, desto lengre tid tar det å vende tilbake til den fulle normaltilstanden.

Coronapass bør etter min mening benyttes til å sette motstanderne under et sterkere press. Det er kanskje "ulikt" i det likhetsdyrkende Norge, men la gå: Skal vi klare å luke ut de siste lommer av potensielle smittebærere, er rettighets-ulikhet et siste og avgjørende virkemiddel. Det gjelder særlig offentlig ansatte som jobber i front mot befolkningen. Munnbind er ikke nok i lengden.

Der finnes imidlertid en del fanatiske holdninger der ute, basert på for eksempel religion eller konspirasjonsfantasier. De får finne seg i å få færre rettigheter i omgang med andre.

Altså: Gi vaksinerte flere rettigheter enn de som fortsatt vegrer seg selv om de har fått tilbudet.

søndag 15. august 2021

Tilbake til middelalderen

Verden blir slik den blir fordi noen vil det. Initiativ, viljestyrke og tålmodighet gir resultater. Det er uvesentlig om hensikten er god eller ond. De som baserer seg på en fanatisk ideologi, religiøs eller sekulær, har en fordel fremfor dem som ikke vil engasjere seg, som bøyer nakken og tilpasser sitt liv og sin tilværelse. Hvis maktutøvelse og kontroll i tillegg skjer med pistolen mot tinningen, ved bruk av terror og umenneskelige straffemetoder, vil antagelig de fleste mennesker underkaste seg.

Det opplevde russerne under den bolsjevikiske revolusjonen fra 1917 og i årene som fulgte, det opplevde tyskerne i 1930- og 1940-årene, og den erfaringen gjorde vietnameserne da det kommunistiske Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam på 1960- og 1970-tallet. Jeg behøver knapt nevne det blodige Mao-regimet i China de siste 75 årene.

Ikke uventet

Utviklingen i Afghanistan er det siste, dagsaktuelle eksemplet. Etter Talibans erobringstokt det siste året var "seieren" hverken uventet eller ulogisk. En krigstrett befolkning aksepterer en form for undertrykkende fred og stabilitet fremfor seiglivet motstand med livet som innsats. At de godt utstyrte og mer tallrike regjeringsstyrkene overga seg uten nevneverdig motstand, var heller ikke uventet. Det er menneskematerialet det kommer an på. Forsvarsviljen kan være minst like viktig enn forsvarsevnen.

Så kommer i tillegg den kulturelle bakgrunnen, folks tenkemåte og innstilling. Afghanistan er ingen enhetlig, språklig ensartet, etnisk og samlet nasjon. Lojaliteten går mot storfamilie og slekt, landsbyen, stammen, de lokale autoritetene, de religiøse lederne. Afghanistan som overordnet fellesskap eksisterer ikke hvis vi sammenligner med Norge.

Et tilbakeskritt

Talibans maktovertagelse blir et uhyggelig tilbakeskritt i sivilisasjon og menneskerettigheter. Jeg minner om første artikkel i nettopp erklæringen om menneskerettighetene: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd". Andre artikkel: "Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold." Et siste sitat fra artikkel 3: "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet".

Innbiller noen seg at dette kommer til å bli respektert av Taliban? Snarere får vi de lange knivers natt, med hevn, gjengjeldelse og straff. Deretter ensretting og diktatur. Det største og verste tilbakeslaget vil afghanske kvinner garantert oppleve under det kommende muslimske emiratet, der sharia skal gjelde uavkortet. Glem en tilsynelatende fredelig og mindre voldelig overgangsperiode der de nye makthaverne vil forsøke å blidgjøre FN og enkeltland for å få økonomisk og humanitær støtte. Det blir verre siden.

Et islamistisk diktatur

Vi får enda et islamistisk diktatur i verden, et bandittregime som ganske sikkert vil tillate terrororganisasjoner som IS og Al Qaida å etablere seg og lede angrep mot de vantro vestlige land. En annen konsekvens blir høyst sannsynlig en voldsom økt produksjon av narkotika med sikte på eksport til utlandet. Det nye regimet vil trenge valutainntekter.

"Vestens" inntog i Afghanistan var en reaksjon ut fra artikkel 5 i Atlanterhavspakten: Ethvert angrep mot ett av medlemslandene i NATO er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Invasjonen etter terrorangrepet i New York i 2001 fant sted under FN-mandat. I de neste 20 årene forsøkte NATO-medlemmer og andre å sikre stabilitet, en fredelig og stabil utvikling, økonomisk vekst, utbygging av skole- og helsevesen, store infrastrukturtiltak og modernisering av et fattig middelaldersamfunn. De lyktes ikke.

Verden blir slik den er fordi noen vil det.

søndag 1. august 2021

De mektige mediekonsernene

Direktøren i stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, har skapt debatt og en viss irritasjon med en kronikk i Aftenposten nylig. Budskapet var klart: Mediekonsernene blir stadig mektigere. Stadig flere aviser blir kjøpt opp av de tre store, Amedia, Schibstedt og Polaris. I 2016 var rundt 60 prosent eid av de tre kjedene, i 2020 var andelen steget til ca 70 prosent (målt i størrelsen på avisopplaget). Bare 90 aviser er nå selvstendige, og mange av dem er svært små.

Åmås problematiserer utviklingen, men er slett ikke imot at aviser er konserneid som sådan. Kjededannelser og felles eierskap styrker det økonomiske grunnlaget for driften og eksistensen til varierte, lokalt forankrede og meningsbærende aviser. Inntil de aller siste årene har konsernene fra sentralt hold kunnet bidra med ressurser og kompetanse til de store digitaliseringsprosjektene, felles tekniske løsninger, trykkerisentralisering, annonsesamarbeid og distribusjon (av papirutgavene).

Inntektene stupte

Det så stygt ut i noen år: Annonseinntektene stupte fordi annonsørene valgte nettannonsering i andre kanaler. Google og Facebook stakk av med halvparten av annonseinntektene. Driftskostnadene måtte skjæres ned drastisk, og rundt tusen journalister mistet jobben. Denne krisen har man nå ristet av seg, overskuddene i enkeltaviser og på konsernnivå når stadig nye høyder. Det er nok å lese årsberetningene for 2020. Alt ligger til rette for å ansette flere medarbeidere igjen - riktignok i kombinasjonsstillinger der det forventes at journalistene behersker den digitale publiseringsteknikken like mye som å drive god journalistikk.

På ett punkt hever imidlertid Fritt Ord-direktøren en advarende pekefinger: Konsernene, og i særdeleshet Amedia ("Arbeiderpressens Oslokontor") er begynt å strømlinjeforme og påtvinge avisene et felles innholdskonsept som slett ikke bidrar til mangfold og redaksjonell frihet. Amedia ansetter redaksjonelle utviklere som skal "skape" nytt innhold på vegne av de 70-80 avisene. Det skjer på basis av målinger ("klikk") som viser hva publikum der ute stanser opp ved av oppslag og type innhold, for deretter å lage enda mer av det samme.

Anonymt sannhetsvitne

Åmås siterer her en anonym tidligere Amedia-redaktør i Klassekampen i sommer: "Konsernledelsen ga tydelig beskjed via avisens styre og disse innholdsutviklerne om hva som var forventet av meg som redaktør. Og det man ønsket, var mest mulig "tomme kalorier", det vil si lettleste saker som kunne få lesertallene til å ese ut. Interessen for kritisk, undersøkende journalistikk og for pressens samfunnsoppdrag opplevde jeg derimot som fraværende."

Selvsagt har dagens Amedia-direktør været fare (avsløring) og protestert heftig i et senere innlegg i Aftenposten. Han står ikke til troende, for alle som leser Amedia-aviser, på papir og digitalt, kjenner igjen den utviklingen som ble beskrevet i Klassekampen. Noen redaktører har muligens ryggrad til å stå imot innholdsutviklernes regime, andre har gummistrikk og føyer seg.

Lettbent journalistikk

Det dreier seg om påtvungen vulgærjournalistikk, det journalister og redaktører i tidligere tider kalte "ukebladstoff". Saker som fokuserer på personlige opplevelser av ymse slag, raseri- eller gledesutbrudd, søppel på avveie, hundeskitt - rett og slett irrelevante gjesp fra hverdagen. "Se hvem som var på byen i går". "Disse koste seg på badestranda". Lav terskel for noen lesere, selvsagt, og det gir "klikk". I neste omgang samler man på antall "klikk" og benytter dem som argument overfor annonsørene. Enkelte annonsørgrupper peker seg ut, med tilsvarende underdanig produksjon av ditto stoff som interesserer de lesergruppene annonsørene henvender seg til. Sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" florerer, det gir også "klikk".

Innholdsmessig blir lokalavisene stadig mindre interessante, eggene blir stadig mer lettkokte mens avisen leses. Som en følge av presset fra sentrale innholdsutviklere. I de digitale utgavene syndes det i økende grad mot journalistikkens grunnregler: Titler og ingress skal fortelle det vesentlige om innholdet i en artikkel. Nå lages det titler som er rene gjettekonkurranser for innholdet - leserne skal lures til å bli nysgjerrige på hva i all verden dette dreier seg om. Da går sekundene i klikk-registreringen, og avisen blir tilsynelatende enda mer interessante for annonser som er lagt innimellom teksten.

Kommersiell prioritet

Det dreier seg om kynisk kommersialisme (eller kommersiell kynisme) og ikke i nærheten av ekte leserpleie. Det samme uinteressante stoffet blir spredt gjennom flere aviser, gjerne regionalt, og innholdet blir mer og mer av generell art og ikke knyttet til det lokalsamfunnet som lokalavisen er ment å dekke og betjene. Det dukker opp journalistnavn som selvsagt ikke er knyttet til lokalavisens redaksjon reelt og fysisk. Egentlig burde det stått "skrevet for....."

Et annet trekk som særlig er knyttet til Amedia-aviser, er den politiske og ideologiske dreiningen særlig de siste 10 årene: I Arbeiderpressen (Amedia) sitter det fortsatt mange venstreorienterte tradisjoner og sosialdemokratisk ideologi i veggene. I en mellomperiode brukte man ANB som ansvarlig forfatterskap (på linje med NTB). Det er slutt på det. Nå er det i stedet anonyme innholdsutviklere sentralt i konsernet som bestemmer innhold og redaksjonell linje.

I og for seg legitimt

Den ideologiske vinklingen av innhold er legitim og egentlig ikke noe problem dersom Amedia hadde omfattet kun den gamle A-pressen. Men konsernet har kjøpt opp de aller fleste "borgerlige" avisene i Norge og sørget for at de borgerlige eller ikke-sosialistiske stemmene stort sett har forstummet på lederplass og i redaksjonelle kommentarer. Jeg antar at konsernet heller ikke har ansatt så mange redaktører med ikke-sosialistiske holdninger det siste tiåret, og det er redaktørene igjen som plukker ut kandidater til journaliststillinger.

Det er ikke alltid tilstrekkelig at avisgrupper formelt eies av stiftelser som selvsagt ikke blander seg inn i den daglige drift og bestemmer prioritering av stoff og vinklinger. For ikke så mange årene siden var Amedia deleid av LO, Telenor og Fritt Ord. Senere kjøpte Sparebankstiftelsen DnB opp konsernet og opprettet Amediastiftelsen som formell eier - for å holde tilstrekkelig avstand til den redaksjonelle virksomheten. Vel og bra. Men internt fulgte nissene med på lasset (de toneangivende ansatte) - og de kjenner avisgruppens historie helt tilbake til 1948.

Høytidelige erklæringer

Fra mitt ståsted har det ikke hjulpet at A-Pressen, da konsernet kjøpte Edda Media fra britiske Mecom i 2012, "garanterte" fortsatt ideologisk og lokalt mangfold i konsernets medier. Høytidelige utgivererklæringer i det nye publisistiske rammeverket har heller ikke sørget for mangfold basert på lokale tradisjoner.

Noe av det aller første Amedia sentralt sørget for under kriseårene 2016-17 og årene som fulgte, var å oppmuntre redaktørene til å kutte og nedgradere stoff som tok for seg lokalhistoriske temaer, artikler som kunne opplyse innflyttere om de lange linjene i lokalsamfunnets utvikling og dermed være et "lim" for innbyggerne. Vi har i stedet fått et ganske glanset og overfladisk ytre ferniss over den kommersielle driften - de "tomme kaloriene". Situasjonen kan i prinsippet forbedres nå da økonomien er blitt mye sterkere, men lite tyder på at det vil skje. I stedet er det viktigere at avisene kan opptre som godhjertede sponsorer og la kroner drysse over aktører lokalt. Det gir bedre PR - som man jo skriver selv.

Resultatet sier seg selv.

Det blir interessant å observere oppslag og tendens i den valgkampen som offisielt starter i dag, men som egentlig har vart ganske lenge.

mandag 28. juni 2021

Putin forstår bare ett språk

I det siste har statsledere, og faktisk også redaktører og kommentatorer i den frie demokratiske pressen, begynt å forstå cyberkrigens konsekvenser for et moderne, digitalisert samfunn. Bakgrunnen denne gang er de alvorlige angrepene på samfunnskritisk infrastruktur i flere vestlige land, spesielt USA. Vi kan la Russlands ondsinnede påvirkningsforsøk under den amerikanske valgkampen i 2016 ligge i denne omgang. Sporene for fem år siden pekte ganske entydig mot russiske trollfabrikker under Putins kontroll.

Nå har hackere imidlertid ved et par anledninger tatt kontroll over annen sentral infrastruktur i USA og på den måten virkelig provosert president Biden: En viktig oljeledning ble lammet, og USAs største kjøttprodusent fikk alvorlige logistikkproblemer etter at dens datasystem ble infiltrert. Den amerikanske presidenten forsøker å komme til enighet med Putin om at de begge skal la være å angripe kritisk digital infrastruktur som gjelder vann, mat, kommunikasjon og energi.

Så vidt vites har amerikanerne ikke utført lignende angrep mot tilsvarende russisk kjernevirksomhet. Nå  er signalene fra den amerikanske presidenten ikke til å misforstå: Enten sørger russiske myndigheter for å stanse cyberangrepene, eller så vil russerne få smake samme medisin.

Problemet Biden står overfor, er at russerne helt sikkert ikke vil stanse angrepene før de får smake den samme medisinen. Russerne tenker helt annerledes rundt begreper som makt, angrep og forsvar. De innser først alvoret når noe svært kritisk rammer dem selv.

NATO-land og andre vi regner som "vestlige" har alt for lenge satset på dialog, forhandlinger, oppfordringer og godsnakk. Putin vil ikke stanse hackerne før han og de andre oligarkene i Kreml får en sjokkopplevelse som går direkte på deres samfunnskontroll, posisjoner og rikdom.

Spesielt effektivt ville et amerikansk samordnet hackerangrep mot sentrale samfunnsfunksjoner være midt i en pandemi som russerne ikke klarer å håndtere - delvis fordi innbyggerne ikke har tillit til myndighetene og nekter å ta vaksinen, dels fordi deres egen vaksine kanskje ikke holder hva den lover. En macho- og vodkakultur sperrer for sunn fornuft og gode løsninger.

Som ledende statsmann i vår del av verden bør Biden gi ordre om å sette inn amerikanske ressurser og virkemidler i et cyberangrep som gir en støkk i Putin. Ikke en "tilpasset respons", men noe som går enda lenger enn hva amerikanske forbrukere fikk smaken på for få uker siden.

Dert er synd at verden er blitt slik. I det lengste vil vi tro vel om våre medmennesker, finne passende unnskyldninger for regelbrudd og i det lengste unngå skarpe reaksjoner. Dessverre er vi kommet dit hen at den myke linjen bare oppmuntrer til å gå videre, tøye grensene.

For snart fem år siden, i oktober 2016, deltok jeg på en lagssamling og konferanse i Bergen i regi av Europabevegelsen. Forsvarseksperter, spesielt på europeisk sikkerhetspolitikk, innledet til debatt. En av dem var pensjonert oberstløytnant og konsulent i PRIO, Robert Mood. Blant temaene han poengterte, var at "Cyberkrig foregår hver dag". Jeg spurte fra salen: Er det ikke på tide at NATO og EU gjør mottiltak og faktisk gjennomfører tilsvarende cyberangrep - med det mål for øye at det oppstår en "cyberkrigens terrorbalanse" - dvs at partene innser at hacking mot kritiske infrastrukturer hos hverandre ikke er til noens fordel? Jeg sammenlignet faktisk situasjonen med atomtrusselen: Atomvåpen eksisterer, men ingen tør bruke dem.

Svaret var nokså uklart og ullent, noe om at "det der får amerikanerne og CIA ta seg av". Altså at det ikke var noen oppgave for NATO som forsvarsorganisasjon eller et EU med egne forsvarsressurser.

Ja, vel, og hvor er vi nå, fem år etter? Angrepene blir stadig farligere, Putin (og chineserne for den del) tøyer strikken stadig lenger.

Det er selvfølgelig ikke slik at Putin gir personlig ordre om cyberangrep i absolutt alle tilfelle, og han kontrollerer ikke alle som hacker. Noen av de onde kreftene er rent kriminelle bander som forlanger løsepenger for å la være å angripe datasentrene. Men en del av angrepene kan helt klart føres tilbake til hans egne hemmelige tjenester, og han lar trollfabrikkene på egen jord leve uforstyrret så lenge angrepene ikke rammer Russland selv. Putin må aktiviseres i felles kamp mot uvesenet. Han kan hvis han vil. Etter en vestlig inspirert cyberaksjon som rammer mål i Russland.

Det som holder amerikanerne fra å ty til gjengjeldelse, er selvfølgelig at de i det lengste unngår å vise kortene, vise hvilken kapasitet de har. Men tiden er overmoden for reaksjoner - samme mynt.