Nå rakner det for regjeringen

Senterpartiet er fortsatt Bondepartiet med stor B, og har som sin første og i praksis eneste oppgave å sørge for stigende inntekter for én spesiell yrkesgruppe og én utvalgt næring. Det skal skje først og fremst gjennom landbrukssubsidier og ved å velte stigende matvarepriser over på forbrukerne. Og ved å bygge skyhøye og u-landsfiendtlige tollmurer mot omverdenen. Noe nærmere begrepet «særinteresseparti» på nasjonal grunn er det ikke mulig å komme.

   Men partiet er også realistisk – og opportunistisk. Man hopper gjerne fra en Høyre-sentrum-posisjon (tidligere borgerlige regjeringer) til en venstreorientering (det rødgrønne samarbeidet), og tilbake igjen, dersom partiets tillitsvalgte finner at det tjener bøndenes sak. I de siste dagene er det kommet antydninger om at Senterpartiet, dersom de rødgrønne ikke får fortsette etter stortingsvalget, gjerne kan tenke seg å «samarbeide med en borgerlig regjering i budsjettpolitikken» - hvis den politikken tjener bøndenes krav. Noe nærmere en reinspikka opportunisme uten ideologisk og prinsipielt fundament er det knapt mulig å komme.

Mot valgnederlag

Men uttalelsen forteller også noe annet: Som første parti innrømmer nå regjeringspartneren til Stoltenberg og Lysbakken at det er alvorlig fare for et dundrende valgnederlag 9. september. Altså posisjonerer man seg allerede for et slikt utfall. Det svekker den samlede rødgrønne enhetsfronten i et valgår. Men pytt-pytt, her er det viktigere ting å ta hensyn til.

På siste valgmåling får partiet fattige 4,7 prosent oppslutning, og er det partiet som står nærmest sperregrensen på 4,0 prosent. Man står i alvorlig fare for å lide Venstres nåværende skjebne med å få kun to representanter inn på Stortinget til høsten.

   Det betyr at ett av regjeringspartiene er i fri flyt allerede, og de andre to jobber energisk for å skjerpe egen profil. Arbeiderpartiet har skjøvet kunnskapsministeren fra SV til side og har tatt føringen i skoledebatten. Ved å plassere Jonas Gahr Støre på den utsatte posten som helseminister trodde man at det ville redde helse- og omsorgsprofilen. Hittil har det ikke lykkes. En åpenbart frustrert Støre, som gjorde en så god figur som utenriksminister, sliter i sin nye rolle, som han neppe føler seg bekvem med. Dette er direkte sløseri med en stor ressurs for norsk utenrikspolitikk og landets forhold til omverdenen. Den kjappe replikkmesteren med et maskingevær av tilsynelatende flotte argumenter har måttet grave seg ned i en helt ny materie – der han ikke har sjangs i havet for å lykkes fordi regjeringen er blitt reformvegrende og livredd for å ta de store og nødvendige grepene. Spesielt fordi ordet «privat» også i denne sektoren er et ideologisk fyord.

Før og etter valget

Så er man begynt å rappe noen forslag i Stortinget som opposisjonen har fremmet gang på gang de siste åtte årene. Det gir liten troverdighet, selv om det er hyggelig å kunne ønske velkommen etter.

   Av mangel på gallupfremgang etterlyser særlig Arbeiderpartiets sekretær klare, felles standpunkter fra et borgerlig regjeringsalternativ - før valget. De borgerlige «spriker» og vil bli lite regjeringsdyktige, påstår han. Dette er jo tøv: De tre nåværende regjeringspartiene sprikte så det holdt før valget i 2005. I nesten tre uker ble det jobbet dag og natt for å snekre sammen en regjeringserklæring og en plattform. Og det skjedde vel og merke etter valget. Soria Moria-avtalen ble undertegnet først 13. oktober 2005. Og så venter partisekretæren at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF skal gjøre det Ap, SV og Sp selv ikke maktet for åtte år siden? En retorisk pliktøvelse i en panikkpreget valgkamptid, kaller jeg det.

Taktiske bommerter på rekke og rad

Fire måneder før valgdagen 9. september er det forunderlig å se hvor mange taktiske bommerter som begås av de rødgrønne. Desperasjonen må åpenbart bre seg. Landsmøtene til de tre regjeringspartiene ble hverken inspirasjonskilder eller startskuddet for offensive og begeistrede langspurter mot valgdagen. I stedet ser vi forsøk på å «prøve alt» som har virket – i gamle dager.

   Det begynte allerede i fjor høst da 22. juli-kommisjonens avslørende og sterkt kritiske rapport virkelig hadde satt seg i velgerfolkets bevissthet. Regjeringen fikk en knusende dom over passivitet, holdninger, feil og mangler i beredskapen. Omtrent samtidig kom Høyre ut med hovedrisset av egen valgkampstrategi og forhåndsposisjoner. De tok Arbeiderpartiets strateger på senga. Der i gården hadde man forberedt seg på det tidligere innarbeidede mønsteret: Høye skattekutt for «dom rike», provokasjoner mot fagbevegelsen i form av en prinsipiell motstand mot skattefradrag for fagforeningskontingent, radikale endringer i arbeidsmiljøloven og en storstilt privatisering av skole, helse og omsorg. Alt som kunne mane frem det store, stygge, reaksjonære trollet.

Det moderate Høyre slår tilbake

I stedet skjedde følgende: Høyre aksepterer fradrag for fagforeningskontingent, arbeidsmiljøloven vil i hovedsak bestå som den er, i stedet for privatisering får vi med en Høyreledet regjering et kraftfullt kompetanse- og lærerløft i felles- og enhetsskolen; helse og omsorg skal selvfølgelig være et offentlig ansvar som nå (pluss reduksjon i pasientkøene ved at private ressurser supplerer), og Høyre forplikter seg naturligvis til ikke å rokke ved velferdsstatens grunnpilarer. Tvert imot, partiet vil snarere styrke det økonomiske fundamentet for velferdssamfunnet slik vi kjenner det. 600.000 skattebetalere skal slippe å betale formueskatt og arveavgift når de borgerliges første fireårsperiode er over, ikke bare noen få rike. Pensjonister og vanlige arbeidstagere jubler.

   Reaksjonen fra de rødgrønne var komisk: Man spilte fornærmet, spesielt Arbeiderpartiet: «Høyre vil stjele «våre» saker, stikke av gårde med klærne våre mens vi er ute og bader! Det er da ikke dette Høyre vi har forberedt oss på å møte i valgkampen?» Partisekretær Raymond Johansen, som ikke når opp til navlen av en Martin Kolberg som valgstrateg, var åpenbart rystet. Forvirringen på Youngstorget var til å ta og føle på.

Et puslete svar

Svaret ble rett og slett for puslete: Ap lover nå fradrag for en enda større del av fagforeningskontingenten... Man skumler om at Høyre ikke mener det partiet sier utad, tviholder på spøkelset om at en blå-blå regjering vil privatisere stort og smått, skaper et vrengebilde av hva offentlig og privat samarbeid går ut på i vei- og jernbaneutbygging, og prøver å få folk til å tro at «Jern-Erna» vil rasere kommuneøkonomien. Høyre svarer lakonisk på det siste: Vi har i våre alternative budsjetter de siste åtte årene avsatt nøyaktig det samme beløpet til kommunesektoren som Stoltenberg-regjeringen har gjort...

   Hva gjør man så? De rødgrønne prøver for tiden ut flere valgkampstrategier for å teste hvor de har velgerfolket i 2013 og hva som kanskje kan påvirke. Det blir en blanding av skrytealbum for hva som er oppnådd gjennom Soria Moria-politikken (men ingen vinner et valg på det som har vært, bare løfter for fremtiden), videre en skremselspropaganda uten sidestykke på noen utvalgte områder (hvis noen ikke har lest AUF`s lattervekkende flyer om Høyres skolepolitikk, bør de løpe og gjøre det) - og endelig gir man løfter om mere penger til alt: I Nasjonal Transportplan, i revidert statsbudsjett og i kommuneproposisjonen. Uten prioriteringer, uten retning, uten profil. Fra august av kommer så de sedvanlige lekkasjene fra neste års statsbudsjett. Altså godbitene, ikke medaljens bakside.

Strategien virker ikke

Ingenting av dette har hittil virket eller kommer til å virke etter hensikten. Høyre og Erna holder stø kurs og forteller om egen politikk, eget program, egne løsninger. Som om dette ikke er nok, er regjeringen i det siste gått ut med en blanding av tåketale og svarteperspill i spørsmålet om tigging bør forbys eller ikke. 60 prosent av folket vil ha forbud, justisministeren skyver i stedet ansvaret over på kommunene og politiet lokalt.    Kommunene skal bare kunne «regulere» den upopulære, uverdige og fornedrende praksisen som folk i byene er vitne til hver dag. Store politiressurser må i så fall settes inn. Saken er en gavepakke til Høyre og alle dem som ser seg nødt til å innføre et generelt tiggerforbud, et forbud som ikke bare er rettet mot romfolket.

   SV har antagelig i regjeringen satt foten ned internt mot et forbud som jeg vet mange Ap-politikere og Ap-velgere innerst inne ønsker, og vil i stedet motivere for mere tigging og småkriminalitet gjennom tilbud om toaletter, dusjer og andre grunnleggende tjenester. Det er derfor åpenbart at langt flere vil komme til Norge for å tigge når forholdene blir lagt så godt til rette for det. Denne sommeren kommer derfor til å bli tidenes tiggersommer.

Oppgaver venter i skole, helse og omsorg

Helsekøene, som har økt fra 200.000 til 280.000 pasienter under de rødgrønne, er en konstant påminnelse om at regjeringen langt fra har lykkes på et helt sentralt område i politikken. I skolepolitikken har man etter stor ressursinnsats gjennom åtte år bare klart å få norske elever opp på et nivå omtrent på det internasjonale gjennomsnittet, opp fra et svært lavt nivå i utgangspunktet.

   De små regjeringspartnerne Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, begge svært upopulære i velgerfolket, kan risikere å falle under sperregrensen og dra Ap med seg lenger ned.

   Og i stedet for å fri seg fra disse møllesteinene lenket til halsen og skaffe seg en størst mulig stortingsgruppe i opposisjon, velger Arbeiderpartiet å være «solidarisk» med det rødgrønne prosjektet.

   Er det noe rart i at de borgerlige partiene gleder seg til valgkampinnspurten?

Et borgerlig journalistflertall?

Både Aftenposten og NJ`s «Journalisten» gjør et nummer av at «det er borgerlig flertall blant norske journalister» og at Miljøpartiet De Grønne har en oppslutning på seks prosent blant landets skriveføre og prateflinke. I lang tid har «journalistenes storting» vært dominert av de rødgrønne. Særlig Arbeiderpartiet, SV og Rødt har vært norske journalisters yndlingspartier. Prosentandelen har vært oppe i mellom 60 og 70 prosent. Det har vi for så vidt kunnet observere hver dag.

   Så viser det seg at professor Frank Aarebrot, som har overvåket journalistenes partipreferanser i flere tiår, like godt har definert De Grønne som et borgerlig parti. Legger han til prosentandelen journalister som favoriserer dette partiet, kommer han frem til et borgerlig flertall.

Ikke borgerlige verdier

Det setter jeg et stort spørsmålstegn ved. Et raskt blikk på prinsipprogrammet til De Grønne viser en samfunnsmodell som er kraftig annerledes enn et samfunn bygget på borgerlige verdier. Og for å gjennomføre den modellen må det kraftig lut til: En sterk og styrende stat og en radikal omlegging av materielt forbruk, energi og verdens folketall. Partiet er for et «radikalt demokrati», ikkevold og sivil ulydighet. De vil ha «lokal folkelig kontroll» med naturressurser, kapital og teknologi.

   Partiet har stor tro på fagkompetanse, forskermiljøer, og miljø-, freds- og solidaritetsbevegelsen. Hva slags «forskning» de har tillit til, regner jeg med er den som foregår i tilknytning til FN`s Klimapanel, som har lagt frem omstridte scenarier, usikre modeller og rene dommedagsprofetier i klimaspørsmålet – men som møter stadig flere motforestillinger fra naturvitenskapsmenn og -kvinner i uavhengige institusjoner.

Beundring for ekspertene

De Grønnes nesegruse beundring for økologieksperter og en type klimaforskere det går tolv på dusinet av, minner mer om et korporativt ekspertvelde. Eller om kommunismens fagre løfter om tusenårsriket etter at det nye, sosialistiske menneske har sett dagens lys i kapitalismens endetid. Jørgen Randers kjenner seg sikkert igjen i mange av programpostene til De Grønne. Han har selv offentlig uttalt at han mistet tilliten demokratiet i forhold til det han mener er nødvendig omstilling for å redde verden.

   Jeg har liten tro på en utvikling blant norske journalister som skulle favorisere en borgerlig, ikke-sosialistisk samfunnsmodell. A-pressens oppkjøp av tidligere uavhengige aviser, først Orkla-, så Edda Media-eide, vil før eller siden føre til endringer i redaktør- og mellomlederskiktet og deretter en venstreradikalisering av redaksjonene. I tillegg må man ta med Sp-journalistene (selv om de er kraftig underrepresentert). Den oppskrytte «profesjonaliseringen» blant journalister har sine klare grenser.

   Miljøpartiet De Grønne har mest til felles med Sosialistisk Venstreparti, som også strever iherdig for å stå frem i miljøvennlig positur. Høyst sannsynlig slåss de om de samme velgerne. Om SV-velgere ved det kommende valget skulle gå over til De Grønne, ja, da er de fortsatt SV`ere i sinn som vil finne seg godt til rette.

Kampen mot det private

Rødgrønne skribenter har utløst en leserbrevflom rettet mot privat og offentlig samarbeid innen vei- og jernbaneutbygging, samtidig som Fagforbundet har kjøpt rådyr spalteplass i de store avisene der man argumenterer mot OPS med likt og ulikt av påstander og «bevis». Det pengesterke forbundet bruker medlemskontingenten til å forsvare egne interesser, hvilket er dets formål og privilegium.

   Det er helt logisk at det nettopp er LO-forbundet for offentlig ansatte som gis hovedrollen i kampen mot OPS: Mest mulig i det norske samfunnet skal være styrt og kontrollert av staten. «Privat» er et bannord og fyord. Her skal ikke prøves noe nytt. Her skal vi bygge landet som vi har gjort i uminnelige tider bakover. Sterke krefter i både forbundet og blant rødgrønne politikere drømmer seg tilbake til den gang Statens Vegvesen styrte og bygde alt. Veivesenets anleggsavdeling Mesta skal tilbake som monopolutbygger. Kom ikke her med noe så brysomt og farlig som konkurranseutsetting! Da får heller veiutbyggingen ta den tiden den trenger.

På ulike nivåer

OPS-eksempler hentet fra utlandet har mindre verdi i den norske debatten fordi forskjellige land i Europa befinner seg på ulike «nivåer» i veiutbygging. Storbritannia er et «modent» veiland der for eksempel starten på motorveiutbyggingen begynte et halvt århundre før Norge. Der er anbuds- og kontraktsmodellen annerledes enn det fremsynte fagfolk og politikere ser for seg i vårt eget land. Også Sverige, Østerrike og Sveits startet lenge før oss - lenge før Stortinget fikk ut finger`n og skjønte at det måtte tas et krafttak.

   Krafttaket er imidlertid uteblitt. Vi har fått en klattvis og uoversiktlig, kostnadsdrivende utbygging styrt av stortingspolitikerne gjennom de årlige budsjetter, og der representanter lager mafialignende allianser for å få veiene akkurat gjennom deres bygder mellom for eksempel østland og vestland. Som en hilsen hjem fra Løvebakken, med snorklipping som ekstra bonus. Desidert verst var statsråd Kjell Opseth (A). Jeg husker ham godt fra debatten den gang det var diskusjon om motorveien i nordre Vestfold, en livsfarlig og miljøgiftig dødsvei mellom Holmestrand og Drammen, overbelastet og købelastet. Opseth ville nøye seg med en B-motorvei med to filer.

Arrogant svar

Jeg intervjuet ham på trappa utenfor Rica Park Hotel i Sandefjord tidlig på 90-tallet. «Hvorfor går du imot bygging av en moderne firefelts vei i Vestfold», var mitt spørsmål som journalist. «Dere får jo fire filer, to med den nye veien, og så kan dere bruke den gamle samtidig. Det blir fire filer til sammen», svarte den arrogante Ap-statsråden. Presset ble likevel for stort fra hans eget fagdirektorat. Vi fikk en firefelts motorvei, og den snor seg nå langsomt og kostbart sydover.

   Det er her vi er ved poenget: Vi har en av de laveste veistandardene i Europa, et veivedlikehold som står langt tilbake å ønske, og med et etterslep på vedlikehold av riksveiene et sted mellom 40 og 70 milliarder kroner litt avhengig av om vi også tar med en tunnelstandard som ikke er godkjent i noe annet europeisk land.

   Med dette svake utgangspunktet går det ikke an å fortsette det lave tempoet i veiutbyggingen. Vi er rett og slett nødt til å forsere om ikke de større byene og tett befolkede fylkene skal kveles av køer, eksosdamp og ulykker. Vi vet at offentlig og privat samarbeid fungerer etter dette mønsteret:

Bygging og vedlikehold

Når en ny motorvei skal anlegges, får et privat selskap etter anbud og kontraktsforhandlinger klarsignal for å bygge en lang, sammenhengende trasé. I kontrakten inngår at utbygger har ansvaret for veivedlikeholdet i for eksempel 25 år etter at veien er ferdig. Da vil det private selskapet være interessert i å bygge en vei av høy kvalitet, siden det da blir mindre utgifter til vedlikeholdet i 25-årsperioden. Utbygger tar all økonomisk risiko i anleggsperioden, man har ikke anledning til å komme med ekstraregninger under marsjen. Er for eksempel ikke de geologiske undersøkelsene gode nok på forhånd, må utbygger ta tapet.

   Den norske staten fordeler kontraktsbeløpet over 25-årsperioden. Når perioden er over, overtar staten eierskapet. Dette gir ikke nødvendigvis en stor samlet besparelse, men husk at de norske statsbudsjettene samtidig ikke blir belastet med en krone til vedlikehold i denne lange tiden. Og først og fremst: Veien kan tas mye tidligere i bruk. Det er en samfunnsøkonomisk stor fordel. Det medgår færre liv i ulykker, det forbedrer transportøkonomien, det gir et bedre miljø, reduserer køer og forkorter pendlertiden på et videre arbeidsmarked.

Et billig poeng

Det er gjort et billig poeng av at OPS-selskapene tjener penger på modellen. På de få prosjektene som hittil er utbygd, er det snakk om 180 millioner kroner. Noe så forferdelig, tenk: Noen tjener penger på et veioppdrag! Som om ikke dette er noe av vitsen med all økonomisk aktivitet i et fritt, vesteuropeisk samfunn? Hvorfor skal vi gi stadig næring til myten om at Norge er «den siste sovjetstaten i Europa?»

Ta for eksempel dagens klattvise utbyggingsmønster i Vestfold. Her er bitte små parseller fordelt på selskaper som Mesta, Skanska, Veidekke m.fl. Er det noen som innbiller seg at ikke disse selskapene tjener penger på kontraktene sine? Legg sammen fortjenesten på alle parsellene, så får vi nok et tilsvarende regnestykke med to streker under. I tillegg kommer merkostnaden ved å bygge klattvis. Forskjellen mellom det å bygge sammenhengende fra nord til syd i Vestfold og dagens mønster er beregnet til et sted mellom fem og syv milliarder kroner. Hvorfor er da 180 millioner uakseptabelt?

Nye ideer, bedre løsninger

Vi er nødt til å tenke nytt, prøve andre løsninger. Det er Høyre som først og fremst står i spissen for nye ideer og bedre løsninger. På landsmøtet ble denne programformuleringen vedtatt: «Store utbygginger bør organiseres i egne selskaper som offentlig-privat samarbeid (OPS) eller som heleide offentlige enheter med selvstendig resultatansvar.» Legg merke til at de to alternativene er sidestilt. Høyre har ikke ikledd seg noen ideologisk tvangstrøye. Vi kan velge mellom alternativer, det som passer best i konkrete tilfelle. Høyre avviser ikke praktiske løsninger. De rødgrønnes skylapper på den annen side forhindrer nytenkning. Det er dette landet ikke tjent med.

Der flertallets brutalitet råder

De borgerlige partiene i Norge står overfor en røff og brutal, men ressurssterk motstander når valgkampen for alvor settes i gang. Landsorganisasjonen og enkelte av de store fagforbundene i LO-familien gir til sammen 20 millioner kroner til Arbeiderpartiet pluss noen småslanter til Sosialistisk Venstreparti og Rødt, for at disse skal bli i stand til å vinne valget for den rødgrønne regjeringen. Det skjer ikke gjennom saklig informasjon om regjeringspartienes politikk og resultater, men gjennom skremselspropaganda og nøye utvalgte «fakta» rettet mot motstanderne.

   Landets største opposisjonsparti, Høyre, har langt mindre å rutte med. Hverken dette partiet eller andre partier får lenger valgkamppenger fra Næringslivets Hovedorganisasjon NHO, og må nøye seg med medlemskontingenter, frivillige bidrag og støtte fra enkeltbedrifter. Til sammen blir det ikke noe i nærheten av hva LO forsyner særlig Arbeiderpartiet med.

Demokrati som flertallsdiktatur

Bevilgningene til Arbeiderpartiet er formelt demokratiske, men oser av flertallsdiktatur. I dag er LO på retur i organisasjons-Norge, det er fagforbundene utenfor LO som vokser raskest. LO skryter av nær 900.000 medlemmer, men det er med et betydelig innslag av pensjonister. I realiteten er LO i ferd med å miste grepet over utviklingen.

Likevel er organisasjonen fortsatt i stand til å benytte medlemmenes kontingenter for en storstilt og rådyr annonsekampanje som støtter de rødgrønne, eksemplifisert ved Fagforbundets helsides annonse i Aftenposten 7. mai. Den inneholder en bannbulle mot Privat Offentlig Samarbeid (OPS). Helt i tråd med hva Stoltenberg-regjeringen også mener.

   For et par år siden stemte 40 prosent av LO`s medlemmer på andre partier enn Arbeiderpartiet. Men LO brydde seg ikke om at valgkampbidrag gikk med til å sverte de partiene som disse 40 prosentene stemte på, altså mot deres borgerlige interesser.

I dag er situasjonen at 39,5 prosent av LO`s medlemmner har Høyre og Fremskrittspartiet som førsteprioritet ved stortingsvalg. I tillegg kommer de LO-medlemmene som foretrekker Venstre og Kristelig Folkeparti. Det paradoksale er at det er flere i LO nå som sympatiserer med Venstre enn med det rødgrønne partiet SV. Sistnevnte består hovedsakelig av akademikere og offentlig ansatte, pluss den eldre garde av falmede 68`ere. Partiet er hverken folkeparti eller arbeiderparti.

Dypt krenkende

Det må være både provoserende og dypt krenkende for de over 40 prosent av LO`s medlemmer som stemmer på borgerlige partier, at deler av medlemskontingenten deres skal gå til en rå valgkamp «mot dem selv». De ønsker en annen politisk retning for Norge, vil ha fram nye ideer og bedre løsninger. De blir overkjørt.

Undertegnede er for at arbeidere og funksjonærer organiserer seg i sterke fagforbund, som en naturlig motvekt mot arbeidsgivernes interesser. Den faglige arbeiderbevegelsen har vært en viktig kraft for å skape det moderne velferds-Norge. Hovedavtalene fra 1935 med trekantsamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene har vært, og er, et positivt element i samfunnsutviklingen, og har blant annet ført til færre ødeleggende streiker enn det kunne blitt. Jeg oppfordrer alle uorganiserte til å vise solidaritet ved å bli medlem av et fagforbund!

   Men når det er sagt, bør LO-medlemmer protestere mot det råkjøret som LO`s ledelse driver i forhold til det store mindretallet i egne rekker som mener valgkampbevilgningene ikke tjener deres sak. De kan også melde seg inn i borgerlige partier, betale medlemskontingenten og være med på å balansere David mot Goliat-kampen med frivillige bidrag til de samme partier.

Heltids politiske komissærer

Penger er én ting, heltids og betalt valgkampinnsats til støtte for Arbeiderpartiet foran stortingsvalget kommer i tillegg til LO-bevilgningene: Både LO-sekretærene og Ap-sekretærene rundt om i fylkene blir mobilisert for å pepre de lokale mediene med leserbrev og debattinnlegg. De får enda bedre plasseringer og oppslag nå som den tidligere borgerlige eller uavhengige pressen er kjøpt opp av A-pressen og kosmetisk kalt Amedia.

   Høyres fylkessekretærer har ikke denne rollen. De pleier først og fremst organisasjonsarbeidet, og skriver ikke politiske leserbrev. Det er partiets regionale og lokale tillitsmenn og -kvinner pluss partiets folkevalgte som har denne rollen. I Arbeiderpartiet opptrer fylkessekretærene nærmest som politiske kommissærer.

   Det blir en tung og tøff valgkamp, der brutale metoder vil bli tatt i bruk. Men de borgerlige partiene skal klare det gjennom en positiv valgkamp til støtte for egne programmer og egne standpunkter.

Noen motarbeider PST

Vi ser det omtrent daglig i mediene: Krasse angrep på Politiets Sikkerhetstjeneste. Mistenkeliggjøring, halvkvedede viser om «overvåkningssamfunnet». Beskyldninger om «ulovlig» registrering. Påstander om at tjenesten med urette holder øye med snille, uskyldige muslimer. Kritikk mot det å ha informanter i kretser som planlegger voldelige aksjoner eller som etter egne utsagn vil endre det norske demokratiet med uakseptable midler.

Det går an, til en viss grad, å forstå den eldre venstreradikale garde som følte seg urettmessig behandlet av den tidligere Overvåkningstjenesten under den kalde krigen, den gang Arbeiderpartiets innerste kjerne ikke klarte å skjelne mellom landets reelle fiender og vanlige politiske opposisjonelle. «Få se mappa mi» ble et begrep. Det ble ryddet opp.

Vingeklippet

Opprydningen kan imidlertid ha gått for langt. PST ble kraftig vingeklippet og gjort impotent takket være Lund-kommisjonens feilvurderinger. Tjenesten fikk den ene armen bakbundet, men ble pålagt å slåss mot motstandere med minst to.

22. juli ble en vekker. Plutselig savnet man en overvåkningstjeneste som var i stand til å gjøre jobben sin på våre vegne. Men lite har skjedd. Så sent som i februar i år ble det meldt at arbeidsforholdene til PST er blitt verre etter 22. juli 2011: Tilgangen til offentlige registre er blitt innskrenket. Det gjelder for eksempel tilgang til passbilder. Med den begrunnelse at hensikten med passregisteret ikke var kriminalitetsbekjempelse! Så fulgte varsler om at man har fått innskrenket adgang til UDI`s registre fordi det «mangler hjemler» da UDI-registeret gikk fra papir til elektronisk lagring. Her blir juridiske spissfindigheter – eller uklarheter – benyttet som argument. Og som om dette ikke var nok, er tjenesten nektet tilgang til å hente ut førerkortbilder fra Vegvesenets Autosys-register. PST har heller ikke adgang til opplysninger i NAV eller helsevesenet. Samarbeidet og informasjonsutveksling basert på kommunikasjonskontroll mellom PST og den militære E-tjenesten blir motarbeidet.

Venter på regelverk

Andre offentlig etater vil heller ikke dele sin informasjon med PST «før et nytt regelverk er på plass». Det tar lang tid, svært lang tid i dagens Norge.

Ser man mønsteret? Både politisk, formalistisk og ideologisk blir landets sikkerhetstjeneste systematisk motarbeidet. Hvor stor innflytelse har Sosialistisk Venstreparti på disse spørsmålene i regjeringen, mon tro? Partiet er kjent for å være sterk motstander av effektiv overvåkning, bortsett fra når det gjelder å følge med på aktivitetene til ekstreme høyrekrefter.

Det er ingen tvil om at terrorbekjempelse her i landet er helt avhengig av et oppegående PST med tilstrekkelig mannskap, utstyr og muligheter for å sammenstille opplysninger i tilgjengelige offentlige registre. I dag arbeides det visstnok med å endre lovgrunnlaget slik at en rask og sømløs kommunikasjon kan tre i kraft. Men når? Vi har i frisk erindring den utrolige sendrektigheten i forbindelse med noe så enkelt som å stenge gateløpet kloss forbi Regjeringskvartalet. Eller gjennomfartsveiene tett opptil Stortinget.

Skal trygge vår hverdag

Politiets sikkerhetstjeneste skal trygge vår hverdag, forebygge terrorisme og overvåke personer som i det skjulte planlegger angrep på det norske folkestyret, som vil svekke vårt forsvar av menneskerettigheter og rettsstaten. Vi har et politisk overvåkningsorgan opprettet av Stortinget, EOS-utvalget, som går svært langt i å overvåke overvåkerne. Medlemmene der tolker bestemmelsene på en måte som ikke er til fordel for en effektiv tjeneste. Selvsagt bør PST holde et øye med enkeltpersoner som åpenlyst sprer bannbuller i forakt for vestlige verdier og som arbeider for islamsk fascisme og reaksjonære sharialover.

Å ha slike synspunkter skal vi godta, men hvem vet når radikale islamister går over til å være ekstreme islamister som tar udemokratiske virkemidler i bruk? Mange av oss husker ennå Arbeiderpartiets parlamentariske leder Martin Kolberg og hans advarende utsagn i 2009 om nettopp radikal islamisme. Med den uttalelsen kom han Frp i møte, og ga inntrykk av at han og Arbeiderpartiet hadde satt en yttergrense for hva det norske samfunnet skulle tolerere. Hvor dypt satt egentlig denne holdningsendringen?

Etter Syria

I disse dager forsøker PST å forhindre at nettopp radikale og ekstreme norske islamister reiser til Syria for å få kamp- og krigserfaring. Noen av dem er sikkert idealister som ønsker å gjøre en innsats mot Assad-regimet. Andre, av dem som overlever, vil komme tilbake til Norge – med hva i bagasjen? Skulle ikke PST ha anledning til å registrere og eventuelt overvåke slike elementer? Ikke ifølge EOS-utvalget.

Det er grunn til å frykte at det må enda en grusom terrortragedie til før vi nordmenn våkner av vår troskyldige tornerosesøvn.

Utgiftspartiene

Det vakte en viss oppsikt da avtroppende leder i Kristelig Folkepartis Ungdom, Elisabeth Løland, sa rett ut på landsmøtet at partiets nye partiprogram er direkte uansvarlig. Programmet bugner av nye, dyre reformer. Familiepolitikken vil bli rådyr med subsidier til folk som jobber deltid, skattekutt til barnefamiliene, en generøs barnetrygd og kontantstøtte – alt i den hensikt, ihvertfall med det resultat, å holde kvinner mer hjemme fremfor i jobb. KrF står ikke for noen utpreget «arbeidslinje» der flest mulig skal ha sysselsetting utenfor hjemmet.

   Så vil partiet selvsagt ha minst like store bevilgninger til vei, bane, helse og omsorg. Takket være iherdig innsats fra parlamentarisk leder Hans Olav Syversen fikk ikke de aller mest utgiftskåte forslagene flertall. Sammen med de unge i partiet ble det holdt noe igjen – men sluttvoteringene ga likevel som resultat et utgiftsnivå som krever høye skatter og avgifter dersom programmet skulle bli satt ut i livet, samtidig som en ny regjering får mindre handlingsrom.

De unge leder an

Det er interessant at det særlig er de unge i flere borgerlige partier som holder igjen på utgiftsveksten og valgfleskforslagene. Unge Høyres leder Paul Joakim Sandøy sier omtrent det samme som Løland, og ber eget parti om å holde igjen. Forklaringen og motivasjonen er imidlertid en annen enn tidligere: De unge viser til at det moderpartiene bevilger i disse dager, skal betales av fremtidige generasjoner. Utgiftsøkningene på statsbudsjettet må være bærekraftige, særlig etter 2020 da eldrebølgen for alvor vil gjøre seg gjeldende. Perspektivmeldingen som nylig ble lagt frem, viser at fra 2025 vil statens utgifter vokse raskere enn inntektene.

   Denne aktuelle diskusjonen minner meg om situasjonen i første halvdel av1980-årene da Rolf Presthus var finansminister i Willoch-regjeringene. Høyre dannet regjering alene 1981-1983, og fikk deretter Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med i en koalisjonsregjering frem til mai 1986.

   Siden styrkeforholdet mellom partiene var helt annerledes enn i dag, kunne ikke Høyre diktere samarbeidspartnerne hvordan statsbudsjettet skulle innrettes, ei heller utgiftsnivået. På denne tiden ble alltid Høyrepressen invitert til en egen uformell orientering like etter at statsbudsjettet var lagt frem i Stortinget. Selv var jeg som ansvarlig redaktør av Sandefjords Blad med på fire-fem av disse møtene i Biblioteket, Høyres Hus.

Beklaget utgiftsnivået

Hver gang skjedde det samme: Finansminister Presthus kunne bare beklage overfor nære partivenner at de to andre regjeringspartnerne hadde presset Høyre til det ytterste for å få ekstra store bevilgninger til sine hjertesaker, subsidier til bøndene og til en generøs familiepolitikk, u-hjelp og støtte til alt KrF syntes fortjente statlige tilskudd. Presthus var rett og slett misfornøyd med det han måtte forsvare og stå for utad. Det var likevel i denne perioden at Willoch-regjeringen klarte å betale ned all norsk utenlandsgjeld takket være de økte oljeinntektene.

   Situasjonen er – heldigvis – noe forskjellig i dag. Høyres posisjon og størrelse er garantien for at det ikke vil bli ført noen løssluppen og uansvarlig økonomisk politikk under Erna Solberg som statsminister. Heller ikke Fremskrittpartiet har tyngde nok på kjøttvekta til å kunne diktere Høyre i sine mest utgiftsdrivende hjertesaker.

   Fortsatt er Venstre og Kristelig Folkeparti typiske «utgiftspartier» som synes pappa stat og mamma kommune skal støtte likt og ulikt i samfunnet, også på områder som tilhører familielivet og den personlige sfære. Enkeltmennesket blir løsrevet fra ansvar og uavhengighet i eget liv.

   Heldigvis har Senterpartiet gått over midtstreken i norsk politisk liv og kastet seg om halsen på de røde partiene. Det er å håpe at partiet faller under sperregrensen og blir en parentes i partihistorien, og det samme kan sies om Venstre (som kom under denne grensen for fire år siden). Det gjør heller ikke noe om utgiftspartiet KrF blir desimert og får redusert innflytelse. Det vil være en styrke for norsk økonomi. Det verste som kan skje er at ett eller flere av disse blir vippepartier som kan diktere en borgerlig regjerings statsbudsjetter.

Enda et løftebrudd

Arbeiderpartiets representanter i Stortingets helse- og omsorgskomite fortsetter å desinformere velgerne om de rødgrønnes satsing på eldreomsorg. Deres innlegg blir publisert ”kysten rundt” i alle Amedia-avisene, som lydig tar imot alt som forfattes på partikontorene. Uten kritisk skråblikk, uten journalistisk sjekk.

   Det skrives blant annet: ”Vi skal fortsette den storstilte satsningen på eldreomsorg, og vi skal tenke nytt om fremtidens omsorgstjenester”. Og så kommer det: ”Aldri har noen regjering satset så mye på kommuneøkonomi, kompetanse, antall ansatte og heldøgns omsorgsplasser for eldre”. De rødgrønne kaller det ”verdighetsgaranti”.

Et ganske annet bilde

Så kommer Kommunal Rapport med en nøktern oppsummering i sin utgave 21. mars. Den gir et ganske annet bilde: ”Langt fram til omsorgsmålet” skriver fellesavisen for samtlige kommuner i Norge. KR slår fast: ”De siste fem årene er det netto blitt bare 1.645 flere plasser i sykehjem og heldøgns omsorgsboliger. Målet er tilsagn om 12.000 innen 2015.”

   Det viser seg også at veksten i byggingen av sykehjems- og omsorgsplasser sank betydelig i 2012 ifølge Kostra-tallene fra Statistisk Sentralbyrå. Antall heldøgns omsorgsplasser økte med bare 215, dvs. én prosent. Antall sykehjemsplasser økte samlet med 122, tilsvarende 0,3 prosent ”vekst”. Målet i regjeringens Omsorgsplan 2015 var       12.000 heldøgns omsorgsplasser fra 2008 til 2015.

Blir aldri nådd

Det er lett å slå fast at målet aldri vil bli nådd. Den rødgrønne regjeringen innførte et investeringstilskudd som bare et fåtall av våre rundt 425 kommuner har benyttet seg av. De mangler penger til drift av nye plasser. Å investere stort er ingen heksekunst, men hva er vitsen med tomme rom når kommunene mangler personell og penger til den daglige driften?

   Tallene som ble offentliggjort i mars, er dramatiske og sier noe om spriket mellom løfter, garantier og den faktiske tilstanden. Omsorgs-Norge blir hengende lenger og lenger etter. Samtidig øker behovet for nettopp heldøgns plasser.

Underfinansiert reform

Dette skjer samtidig som den underfinansierte samhandlingsreformen har økt presset på kommunene. Reformen har redusert liggetiden på sykehus på kanten av det medisinsk forsvarlige, og økt behovet for omsorgstjenester i kommune-Norge. Utviklingen fortrenger andre pasienter og beboere som trenger både midlertidige og permanente plasser.

Fylkesmennene har samlet inn informasjon om hva kommunene faktisk trenger av nye plasser – netto. Tallet er 9.000. I løpet av de fire første årene av planperioden er altså 1.645 plasser resultatet. Og nå er det snart bare halvannet år til målet om 12.000 nye plasser skal være nådd i henhold til de rødgrønnes brageløfte.

Skaper forventninger

Det er ille når regjeringen skaper store forventninger i omsorgs-Norge som ikke kan og ikke vil bli oppfylt. Folk får en falsk tro på økt kapasitet. De rødgrønne har – svært behendig – brukt uttrykket ”nye” plasser i offentligheten, til tross for at det er snakk om både nybygg og rehabilitering, erstatning for sanerte plasser osv.

   Slik formulerer Arbeiderpartiet seg i sine valgkampløfter 2007: ”12.000 nye sykehjemsplasser eller heldøgns omsorgsplasser innen 2015”. Statsministeren gjentar løftet i en blogg i 2009. Han snakker hele tiden om ”nye” plasser, og lover til og med enda flere plasser, dersom behovet er større.

Høyres alternativ

Det er ikke så mye vi foreløpig vet om Høyres og Fremskrittspartiets omforente alternativ i en regjering. Høyres Bent Høie sier partiet vil øke det statlige investeringstilskuddet, og gi rentekompensasjon. Samtidig kan vi nok vente at modellen fra den storstilte barnehageutbyggingen vil bli benyttet også på sykehjemsplasser. Slipp private utbyggere til - med offentlig stilte standardkrav, bemanningsnorm og kvalitetskontroll.

   Den tallfiksingen  og de prokuratorknepene de rødgrønne gjør seg skyldig i når det gjelder eldreomsorg, inngir ikke tillit til politikere generelt og den nåværende regjeringen spesielt. Det er på tide at andre slipper til i kommunal-, helse- og omsorgsdepartementene.