tirsdag 30. juni 2015

Om å se virkeligheten i øynene

Da Tyskland under den sosialdemokratiske forbundskansleren Gerhard Schröder innså at landets svært kostbare velferdsstat ikke var bærekraftig (tidlig på 2000-tallet), lanserte SPD-kansleren den omstridte reformen Agenda 2010. Budskapet var at tyskerne hadde bevilget seg selv for generøse trygdeytelser, for gunstige syke- og helseforsikringer, for høye arbeidsledighetspenger og for lav pensjonsalder. Det tyske næringslivet og landets økonomi ville ikke makte på sikt å finansiere velferdsstaten. Man måtte ta grep for å unngå kollaps i systemet.

Innstramning
Sosialdemokraten Schröder og Forbundsdagen gikk inn på en innstramningslinje som kuttet i ytelsene, hevet pensjonsalderen og deregulerte arbeidslivet (omtrent slik Solberg-regjeringen har gjort med endringene i arbeidsmiljøloven). Samtidig senket man skattene for å stimulere til økonomisk vekst og sikre en konkurranseutsatt eksportindustri. Produktiviteten måtte opp. Tyskerne måtte stramme inn livreima noen hakk.
   Agenda 2010 var selvsagt omstridt, men også tysk LO innså nødvendigheten av kostnadskutt og støttet stort sett reformene, mot store protester og mye uro internt. Den økonomiske politikken ble kalt «nyliberal» av motstanderne. Men den virket. Kansleren selv måtte gi seg i 2005, og Angela Merkel overtok. Hun fortsatte innsparingspolitikken. Etter få år ga den positive effekter. Landets eksportindustri ble konkurransedyktig, sysselsettingen økte, velferdsstaten overlevde.

Vekst i krisetid
Tyskland var en av de europeiske stormaktene som kom velberget gjennom finanskrisen takket være Schröders uredde innsats. Faktisk opplevde landet fortsatt økonomisk vekst selv i de verste lavkonjunkturårene. Tyskerne gjorde det riktige og det nødvendige.
   Det gjorde også de baltiske statene. Etter gode vekstår opplevde Estland, Latvia og Litauen et kraftig tilbakeslag. Regjeringene fulgte Schröders og Merkels eksempel – og vant på det. Den økonomiske veksten er tilbake. Storbritannia fulgte opp med en svært upopulær kutt-politikk, strammet inn på velferdsordningene og skar ned på offentlige ansatte og offentlige budsjetter. Resultatet i dag er sterk økonomisk vekst, bedre konkurranseevne og lavere ledighet. Optimismen er tilbake. Det konservative partiet vant en overbevisende seier ved siste parlamentsvalg.

På bedringens vei
I Vest-Europa ellers fikk land som Irland, Portugal, Spania og Italia store problemer under og etter finanskrisen. Bankvesenet måtte «reddes», store lån ble ydt av EU og dets institusjoner. Velferdsstatene ble reformert for å bli bærekraftige. Budsjettdisiplin ble introdusert. Det er gått langsommere i disse landene, men pilene peker nå oppover igjen – med store sosiale omkostninger riktignok. Men hva var alternativet?
   Hellas skiller seg markant ut fra dette bildet. Hellas er et land der politikere og befolkning nekter å se virkeligheten i øynene – uansett styre. Sentrum-høyre-regjeringen var den som klarest så at dyptgripende reformer måtte til, men også den innførte reformer for sent og for lite og mistet til slutt tilliten blant grekere flest. Landet har vært vanstyrt lenge – spesielt siden årtusenskiftet da milliardene satt løst for å finansiere gigantiske OL-anlegg.

Overmodent for reformer
Landet har vært overmodent for reformer i lang tid. Det har en alt for stor offentlig sektor, et ineffektivt skattesystem, en enormt stor svart økonomi, latterlige lover og regler i arbeidslivet (grunnlovsgarantert livsvarig ansettelse i staten), man har bevilget seg en alt for lav pensjonsalder. Men i tillegg mangler grekere tillit til politikere, myndigheter og all annen øvrighet. Korrupsjonen er gjennomgående på alle plan og i alle ledd – i alle befolkningsgrupper og alle sosiale lag. Å snyte på skatten er ansett som helt legitimt, ja, noe rosverdig. Grekerne er gjennomgående ekstremt individualistiske, stolte og selvhevdende, og de få som tør å peke på svakhetene ved holdninger, moral og karakter, blir nærmest buet ut.

Jakter på syndebukker
Jakten på syndebukker og konspirasjonsteorier har overdøvet viljen til selverkjennelse. Hellas er et lett bytte for populister og demagoger som lover gull og grønne skoger, det har vi sett mange eksempler på særlig det siste året. SV-Rødt-regjeringen landet har nå, forsøker desperat å vri seg unna sannheten og virkeligheten, «snakke om noe annet», gi alle andre skylda for miseren.
   Man skal aldri si aldri, men det spørs om ikke grekerne trenger en alvorlig lærepenge i form av å bli kastet ut av Euro-området. Mot dette må det minnes om de ufattelige sosiale kostnadene som et totalt sammenbrudd vil medføre.

   Håpet henger i en tynn tråd, en tråden er der fortsatt.

torsdag 25. juni 2015

Mye har skjedd på to år

Dagens medier er, stort sett, hverken sannferdige eller profesjonelle nok til å formidle et balansert og korrekt bilde av hva som faktisk skjer i samfunnet vårt. Tendensen går mot kampanjejournalistikk, polarisering og konfliktmaksimering. Jeg skriver på bakgrunn av 45 års liv i presse og kringkasting.
   Mediene er ikke på jakt etter «sannheten», kjensgjerninger eller langsiktige virkninger av hva som skrives, tales eller bildedekkes: Det er kun snakk om dagens «sterke oppslag», rammende titler, oppfinnsomme stunts. Alt ut fra kommersielle hensyn, overlevelsesevne og en mer eller mindre klar ideologisk agenda. Pluss karrieresugne journalister som vil være eiernes øyenstener.
   Det er en trist utvikling, som omtales mye i presseveterankretser.

Uenighet selger
Det er symptomatisk at de fleste av de sakene som de fire samarbeidspartiene har stått sammen om de siste månedene, stort sett har fått gjespende og kortvarige oppslag i pressen, mens det minste skjær av uenighet blåses opp til store dimensjoner. KrF og Venstre bidrar selv til krisemaksimeringen når de tror det er stemmer å hente (eller forhindre tapte). Jeg ser nå bort fra de reelle konfliktpunktene, som asylbarn, beredskap og søndagsåpent. Det årnær seg, dette også.
   Det ligger i medienes natur at enighet i saker, store som små, er uinteressant. Det er uenighet og konflikt som «selger». Å skape strid mellom mennesker er det nye hellige budskapet. Dermed blir virkeligheten fordreid. Konsekvensjournalistikk, det å forklare hva reformer og enkeltvedtak betyr for deg og meg, er så godt som fraværende.

De sosiale mediene
Det som egentlig redder folk fra å bli fullstendig villedet og desinformert, er de sosiale mediene, delingene og kommentarene. Vel kan en del av ytringene være fordreid eller usaklige i utgangspunktet, men de blir lynraskt satt på plass av en motpart. Leserbrevspaltene har ikke lenger den samme betydningen. Meningsdannelsen foregår på andre måter.
   Husker dere de voldsomme beskyldningene og påstandene fra rødgrønne partier for fire og særlig to år siden? Om hvordan velferdsstaten ville bli rasert om borgerlige partier kom til makten? Om hvordan fattigdommen ville øke, helsepoltikken ramme de svake, omsorgstjenestene som ville bli redusert, folkehelsa på sotteseng, skolene satt tilbake, konkurranseutsettingen som ville ødelegge samferdselsutbyggingen? Husker dere dommedagsprofetiene om arbeidskriminalitet, sosial dumping og kaos? «Brudd med den nordiske modellen»? Den norske sjømansstandens undergang?

Samfunnsnyttige reformer
Faciten etter to år er at stillstanden, klattingen, reform- og omstillingsvegringen har veket plass for store, positive og samfunnsnyttige reformer som fra nå av vil prege folks hverdag og gjør nettopp denne hverdagen lettere, ikke tyngre.
   I likhet med 80-årene er det åpnet for et friere, men også mer inkluderende samfunn: Kommunene er oppmuntret til å slå seg sammen til mer robuste enheter som er i stand til å gi bedre tjenester. En overmoden reform som det var umulig å gjennomføre i en rødgrønn regjeringstid på åtte lange år fordi Senterpartiet og SV nedla veto. En nærpolitireform som skal frigjøre de operative politiressursene for bedre å kunne ta hånd om bl.a. hverdagskriminaliteten og bli mer synlige. og som Arbeiderpartiet neppe ville ha gjennomført i full bredde på grunn av innbitt motstand fra de samme støttepartiene. Mens tilførsel av nye stillinger i politiet var 289 årlig i perioden 2009-13, har den vært 726 flere på ett år etter at Solberg-regjeringen overtok.

LO gir skryt
En rekke tiltak for å motvirke særlig barnefattigdom er vedtatt, som gratis kjernetid i og nedsatte betalingssatser i barnehagene. Regjeringen har fått skryt av LO for kampen mot arbeidslivskriminalitet.
   En jernbanereform som vil klargjøre ansvarsforholdene og sette enda flere tog på trygg skinnegang, er vedtatt: Investeringene til jernbanen har økt med 53 prosent, vedlikeholdsetterslepet tas igjen i stort tempo. I dag går det 100 flere tog på skinnene enn i 2014. 25 veiprosjekter er fremskyndet og økningen i bevilgninger til vedlikehold og fornying av riksveier er på 66 prosent. Bompengesatser er redusert og vil bli redusert ytterligere. Et statlig veiutbyggingsselskap skal få fart på viktige utbygginger. Det bygges opp et strukturfond på foreløpig 70 milliarder kroner, målet er 100 milliarder i 2017. En helsereform som allerede har fått helsekøer desimert og styrket pasientrettighetene: Nå kan pasientene bli behandlet på godkjente så vel private som offentlige behandlingssteder. Helse- og omsorgsbudsjettet er økt vesentlig.

Ikke frislipp
Skolebudsjettet er økt for hele sektoren, en viss oppmykning (men ikke frislipp) har funnet sted for privatskoler. Blant annet blir det nå mulig å opprette private yrkesfagskoler. En høyskolereform for bedre struktur er satt igang, og kvalitetskriteriene skjerpet.
   Skatte- og avgiftsnivået er senket med mer enn 13 milliarder kroner i 2014 og 2015. Lavere formuesskatt styrker arbeidsplassene og norske familiebedrifter. Arveavgiften er fjernet. En bedre tilpasset arbeidsmiljølov blir gjennomført, til skrekkscenarier fra de rødgrønne. De vil ikke slå til.
   Slik kan vi ramse opp det ene området etter det andre. En tafatt Støre vil ikke, tør ikke, reversere alt dette. Det de rødgrønne ikke maktet i hele sin regjeringsperiode, blir nå realisert i hurtig tempo. Stigende ledighet? Ja, den har regjeringen grepet fatt i med gjeninnføring av rause permitteringsordninger og flere tiltaksplasser. Flere stimulanser er helt sikkert på trappene. Allerede neste år og ihvertfall om to år vil oljeinvesteringene igjen øke. Det vi nå opplever, er smertelig for dem som rammes, men vi snakker om en konjunkturnedgang. Oljesektoren har vært for kostnadstung, nå måtte det en justering til. Ingen eksperter tror nedgangen blir varig. Johan Sverdrup-utbyggingen vil gi virkninger, den 23. konsesjonsrunde vil øke leting og etter hvert produksjon.


Alt i alt går det bedre nå, til dels mye bedre. Ønsker vi oss virkelig tilbake til perioden 2005-2013?

tirsdag 16. juni 2015

Fortsatt ikke den beste løsningen

Under valgkampen i 2013 rettet undertegnede kritikk mot den rødgrønne regjeringen fordi den innførte strengere krav til låneregler og egenkapitalkrav på et boligmarked som var (og er) ute av det man kaller balanse: Å øke egenkapitalkravet fra 10 til 15 prosent har ført til, og vil føre til, at for eksempel unge førstegangsetablerere blir mer avhengig av velstående foreldre for å skaffe seg sin første bolig. Dagens finansminister følger noenlunde det samme mønsteret på grunn av det norske folks stigende boliggjeld. Også hun er redd for at en «boble» kan briste og skaper store problemer både for boligeiere og banker.
Denne type innstramming gir imidlertid usosiale virkninger fordi unge med velstående bakgrunn kommer lettere til boligmarkedet, mens de uten «rike» foreldre får det tøffere. Denne uken har den borgerlige regjeringens finansminister altså strammet til på samme måte: Høyere egenkapitalkrav (med noen unntak) og krav til avdragsbetaling på den øvre delen av lånet skaper nøyaktig de samme negative konsekvenser som i 2013. Dessuten er «retningslinjer» blitt til «forskrift», og da kan ikke bankene stå fritt til bankfaglige vurderinger.
Den eneste unnskyldning jeg kan peke på, er at rentenivået er enda lavere i dag enn for to år siden.

Ris til egen bak
Jeg har egentlig begrenset forståelse for dem – unge så vel som voksne – som tar opp skyhøye lån og kun betaler renter, for enten å skaffe seg en høyere boligstandard enn de egentlig har råd til, eller for å legge seg på et høyere daglig forbruk. Avdrag og nedbetaling på lån blir i stor grad unngått. Etter oss kommer syndfloden. Det er å skyve virkeligheten og mulige problemer foran seg, en kunstig oppblåsing av levestandard. Man bor i boligen, men banken eier den. For noen er visst det helt greit. Men brå omslag i norsk og internasjonal økonomi kan fort endre på hele rente-, bolig- og dermed også livssituasjonen.
Så er det et spørsmål om vi skal overlate slike problemstillinger til den enkeltes valg og la boligeiere selv ta konsekvensen når noe uønsket skjer, eller om samfunnet representert ved regjeringen, «pappa stat», skal tenke og handle for oss. Det siste er noe rødgrønne partier helt klart foretrekker. Det skal svært mye til før ikke-sosialistiske partier griper inn i den private sfæren. Men nå er det på sett og vis skjedd.

Noen har ikke noe valg
I de virkelige pressområdene har folk og boligeiere ikke noe valg når det gjelder kjøp av bolig: Arbeidsplassen, reiseavstander eller utdanningssituasjonen krever at man skaffe seg et sted å bo. Men det eneste som virkelig hjelper på litt sikt, er høyere boligproduksjon for å oppnå bedre balanse i markedet. Det er dette som er hovedutfordringen. Kommuner, mange av dem for små eller geografisk begrenset, som ikke klarer å legge til rette for boligtomter og utbygging. Myndigheter som innfører unødvendige og fordyrende tekniske krav til standard. Begge deler er den nåværende regjeringen i full gang med å rydde opp i. Kommunereformen vil kunne frigjøre tomtearealer, utbygging av veier og kollektivtrafikk er i løpet av de siste par årene fått et taktskifte som imponerer.

Hjelp de vanskeligstilte
At myndigheter på høyere og lavere nivåer skal legge til rette boliger for svake og vanskeligstilte grupper, er en sosial forpliktelse jeg fullt ut støtter. I mange tilfelle må kommuner gripe inn for å steppe opp boligproduksjonen slik at ikke private utbyggere holder igjen boligbyggingen for å oppnå høyere priser pr. enhet. Det kan ikke aksepteres.

Til syvende og sist er det likevel grunn til å oppfordre boligsøkere av alle kategorier og aldersklasser: Start sparing tidlig. Ikke krev en topp boligstandard fra dag èn allerede mens man er i tyveårene. Ta en titt på det daglige forbruket, reiseaktivitet og luksusgoder man egentlig ikke trenger. Tæring etter næring. Gode, gammeldagse leveregler som generasjonene før har vært tvunget til å respektere. Det har lønt seg i lengden. 

søndag 14. juni 2015

Hvorfor de rygget tilbake

Begge de to sosialdemokratiske avisene Aftenposten og Dagsavisen godtar og anbefaler forliket i Stortinget om å redusere tallet på Syria-flyktninger fra 10.000 over to år til 8.000 over tre år (i realiteten en sterk opptrapping i 2016 og 2017).
   Dagsavisen, som opprinnelig ivret sterkt for å tre 10.000 flere flyktninger ned over hodet på norske kommuner, peker nå på de «praktiske problemene» med å ta imot 5.000 flyktninger allerede i år. Dessuten «var det ikke mulig å få Høyre med på dette....Jonas Gahr Støre måtte til slutt velge mellom 8.000 eller ingen avtale med regjeringspartiet».
   Men ifølge avisen "går det i riktig retning".

Hadde og har flertallet
Dette er – på godt norsk – tøv. Arbeiderpartiet kunne ha brukt det faktiske flertallet i Stortinget bestående av seg selv, SV, Sp, MDG, KrF og Venstre til å tvinge gjennom det høye tallet. Problemet var at med et slikt tvangsvedtak måtte de samme partiene også for skams skyld finne penger på statsbudsjettet for opptrappingen.
Det kunne de ikke gjøre uten a) å ta penger fra områder som ville føre flere partier over smertegrensen og dermed gi enda flere protester (bistandsbudsjettet), eller b) bruke friske midler ved å sluse inn flere oljekroner. Det siste har de samme Syria-partiene lest opp og vedtatt er uansvarlig.

Kommune-Norge protesterte
Dessuten ble det like etter landsmøtevedtakene klart at kommune-Norge protesterte på det sterkeste og minnet om – helt realistisk og virkelighetsnært – at de praktiske problemene og de økonomiske utfordringene oversteg kommunenes evne til mottak, integrering, norskopplæring og arbeidsplasser.
Ap-styrte kommuner er fra før sinkene i mottak av flyktninger (selv om man nå later som det motsatte her og der). Så var KS raskt ute med høyere krav til kompensasjon for flyktningregningene. Et nytt budsjettproblem for Stortingets Syria-flertall.

Faller på gallup
Aller mest alvorlig var den folkelige reaksjonen: Arbeiderpartiet falt som en stein på partimålingene, både for stortings- og særlig i forhold til kommunevalget. Det er for øvrig dette som skjer hver gang Jonas Gahr Støre åpner munnen for faktisk å mene noe. I hele 2014 og hittil i år har han behendig unnlatt å innta klare standpunkter i saker som er viktige for folk flest. Han har bare villet «lytte og lære», «ha et åpent sinn», men ellers sittet musestille i båten. Derav flere tåkefyrstenominasjoner og priser i Geelmeyden Kieses uformelle konkurranse om ullen kommunikasjonsstrategi.
I Syria-saken tok han munnen alt for full ved å love 10.000 syrere opphold i Norge. Hvorfor gjorde han det? For å skjule det faktum at Arbeiderpartiet inntar eksakt det samme innvandrerkritiske standpunktet som Fremskrittspartiet. Ved flere anledninger har Støre i det siste gjentatt: «Aps flyktninge- og asylpolitikk ligger fast.»

Mer liberal enn Ap
Kjensgjerningen er at asylpolitikken til Solberg-regjeringen pr. i dag er langt mer liberal og human enn de rødgrønnes linje mellom 2005 og 2013 (etter den fornyede asyl- og returavtalen mellom regjerings- og støttepartiene). En politikk som er blitt skarpt kritisert innad og utad i Ap av blant andre Dagsavisens Arne Strand. For å sukre pillen for landsmøtet, stilte Ap-lederen seg i moralsk positur og ønsket 10.000 flere flyktninger velkommen. I stedet for å hjelpe mer i nærområdene. Det dempet kritikken mot hovedlinjen partiet har stått for og fortsatt står for.
Glem argumentet om at en ekstraordinær humanitær situasjon krever ekstraordinær innsats. Situasjonen var ikke så veldig mye annerledes i 2013 da de rødgrønne fortsatt satt med flertallet på Stortinget. Og Solberg-regjeringen har trappet opp hjelpen i Syrias nærområder vesentlig.

Hjelpe-Norge raser
Raseriet brer seg i «hjelpe-Norge», alle de organisasjonene som lever av statlige bidrag til egne prosjekter der hvor flyktninger og fattige faktisk bor – i verdens krigssoner: Flyktninghjelpen, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redd Barna, Kvekerhjelpen og en drøss andre mindre organisasjoner er i harnisk over konsekvensene av hva Arbeiderpartiet, SV, Sp, MDG, KrF og Venstre utbasunerte på sine landsmøter.
250 millioner kroner må nå nemlig tas fra pågående og planlagte bistandsprosjekter i andre verdensdeler og regioner utenfor Syria. Vårt Land ramser opp alle kuttene, men vil ikke innrømme at dette er kutt KrFs Knut Arild Hareide har signert indirekte ved å undertegne på mottak av først 10.000, til slutt 8.000 flyktninger:
* Forskning – 75 millioner kroner
* Sivilt samfunn - 40 millioner kroner
* Faglig samarbeid – 25 millioner kroner
* Fornybar energi – 30 millioner kroner
* Tilleggsmidler via FN-systemet – 25 millioner kroner
* Regionbevilgning Latin-Amerika – 15 millioner kroner
* Regionbevilgning Asia – 20 millioner kroner
* Regionbevilgning Afrika – 20 millioner kroner
Som følge av Syria-avtalen og standpunktene til de seks partiene som ønsket seg 10.000 flyktninger til Norge, har NORAD nå måttet sende ut beskjed om at konkrete prosjekter må skrinlegges eller utsettes, også prosjekter og formål man allerede har gitt klarsignal for.
Det ville aldri ha skjedd om Solberg-regjeringens opprinnelige standpunkt hadde vært støttet og respektert.

Selvfølgelig kan ikke den enkelte hjelpeorganisasjon «forstå» hvorfor akkurat deres hjelpearbeid ikke blir skjermet. Det bør de spørre Støre om.

torsdag 11. juni 2015

Ingen vinnere, bare tapere

Forliket om Syria fikk en foreløpig konklusjon som bare har skapt sinne, frustrasjon og usikkerhet for hva vedtaket vil bety for norske kommuner. Det er de som betaler regningen, om ikke økonomisk i første rekke, så iallfall må de møte de praktiske utfordringene i hverdagen. Ingen «vant» på avtalen mellom de seks partiene, ingen fikk sine primærstandpunkter eller landsmøtevedtak respektert. Frp og SV trakk seg i sinne, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og MDG oppnådde et tall på flyktninger et godt stykke fra den begeistrede landsmøteapplausen.
   Her er noen konsekvenser som partiene på Stortinget umulig kan ha tenkt nøye nok igjennom når de 8.000 flyktningene skal hentes inn:

Fortrenger andre
Kvoteflyktningene (Syria-flyktninger) blir sendt direkte til kommune-Norge, de kommer ikke til å sitte på asylmottak. De går foran i køen, til skuffelse for de 5.400 som er der nå og som venter på bosetting. I den grad disse siste får komme til et lokalsamfunn, vil familiegjenforening bli utsatt i det uvisse. Syria-flyktningene får forrang. Antallet for i år blir hevet fra 1.500 til 2.000 ifølge avtalen som ble gjort på Stortinget i går. Snart kommer en anmodning fra IMDI om at kommunene skal strekke seg enda lenger... Tar du den, så tar du den.
   Mens de 8.000 ekstra flyktningene sluses inn over en treårsperiode vil nye asylsøkere sette kursen mot Norge. Noen med et genuint beskyttelsesbehov, mange ikke. Slik Stortingets venstre- og sentrumsflertall nå opptrer, vil asylsøkerstrømmen fortsette.

Kamp om boliger
I mange norske kommuner blir det en kamp om å skaffe flere utleieboliger. Flyktningemottaket, som er blitt en prestisjesak, må nødvendigvis fortrenge andre vanskeligstilte grupper i lokalsamfunnene. Man skal ikke sette svake grupper «opp mot hverandre», men det er nøyaktig hva som vil skje i virkelighetens verden.
   Enkelte kommuner, som Sandefjord, har forstått hva som var i emning og har satt som forutsetning at Husbanken gir garanti for lån til minst 20 flere utleieboliger for å ta imot en ekstra kvote i år og for neste år (det var før Syria-forliket). Forbilledlig klarsynt. Hvor langt vil de stakkarslige 50 millionene ekstra som nå skal bevilges til kommunene, rekke? Støre var så stolt, så stolt over dette tallet.
   I mange norske lokalsamfunn vil det oppstå store problemer med nok kapasitet til integreringstiltak, norskopplæring, skolegang, morsmålslærere, jobb og flyktningguiding. Jeg er helt sikker på at misnøyen vil stige, og at holdninger vil endre seg.

Kommunevalget = folkeavstemning
Fremskrittspartiet krever folkeavstemning, men vil ikke få det. På den annen side vil årets kommunevalg nettopp bli en slik folkeavstemning: Velgerne vil vite at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Venstre, KrF og MDG ville ha 10.000 ekstra flyktninger til Norge, etter sine landsmøtevedtak.
   Flyktningeorganisasjonene som Flyktningehjelpen og Redd Barna er forbannet fordi forliket og avtalen på Stortinget innebærer kutt i bistandsbudsjettene – med Kristelig Folkepartis velsignelse. Disse organisasjonene har bedt om flere midler til å hjelpe flyktningene i regionen, og har advart mot å bruke milliarder på å ta imot dem i høykostlandet Norge.

Mindre penger
Nå får flyktningorganisasjonene ikke bare mindre til nærområdet enn de ellers kunne fått, de får merkbare kutt i allerede eksisterende bistandsprosjekter i flere verdensdeler:
   Pengene tas fra midler som skulle brukes i Latin-Amerika, Asia og Afrika. For eksempel 75 millioner kroner til forskning, 40 millioner til «det sivile samfunn» i utviklingsland (NGO`er) for å styrke frivilligheten og organisasjonsoppbygging uavhengig av staten.
Liv Hegna i Redd Barna: «Man tar fra de fattige, og gir til andre fattige».
   Selvfølgelig blir det stor glede blant de 8.000 flyktningene som tas imot i Norge mer eller mindre hjertelig. De vinner gull-lottoen, mens millioner andre landsmenn blir igjen. Med samme kronebeløp som det koster å ta imot 8-10.000 ekstra flyktninger, kunne vi minst ha hjulpet 100.000 flyktninger der de er. Det sier Flyktningehjelpen klart og tydelig.    Veldig tydelig.

Nei, her er ingen vinnere, bare tapere.

søndag 7. juni 2015

Grillingen som gikk opp i røyk

Forventningene blant de rødgrønne var skyhøye da kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget hadde høring på temaet samfunnsberedskap sist lørdag. Alle innbitte motstandere av Fremskrittspartiet og justis- og beredskapsminister Anders Anundsen gned seg i hendene og forventet en reprise på asylbarnsaken. Dagsavisens pensjonerte redaktør, men aktive kommentator Arne Strand skrev begeistret om den kommende grillingen og den knusende «dommen» han så for seg. Av og til skriver Strand ryddig, saklig og uavhengig, i de siste månedene har han gått inn i rollen som ren valgkampmedarbeider for Arbeiderpartiet.
   Leder av komiteen, Martin Kolberg, hadde imidlertid gjort hjemmeleksa si og lest Riksrevisjonens innstilling grundig. Den gamle ringreven forsto at kritikken fra Riksrevisjonen ville ramme to statsråder fra Stoltenbergs regjering (Storberget og Faremo) i minst like stor grad som dagens beredskapsminister. Sistnevnte har tross alt bare hatt halvannet år på seg til å forbedre systemer, organisering, kontrollrutiner, materielltilførsel og øvelser.

Ikke statsrådsjakt
Dermed var Dagsavisens tittel på oppslaget samme dag, lørdag 6. juni: Ikke på statsrådsjakt. «Det er viktigere å finne ut hva som er galt med norsk beredskap, enn å jakte på syndebukker» (sitat Kolberg).
   Riksrevisjonens rapport slår av en eller annen merkelig grunn fast at der er alvorlige svakheter ved Justis- og beredskapsdepartementets beredskapsarbeid, og at beredskapen ikke er vesentlig bedre i dag enn under terrorangrepet. Det siste setter fagfolkene i departement og direktorat store spørsmålstegn ved, og ble forut for kontrollhøringen avvist av dagens justisminister. Direktør Jon Lea tok kraftig til motmæle mot påstanden i selve høringen.

Formelle feil, bedre operasjonelt
Egentlig er det litt underlig at den gode Høyre-mann og tidligere finansminister Per-Kristian Foss, nå riksrevisjonssjef, konkluderer så bastant og bombastisk i rapporten. Han er ellers en nøktern og redelig person. Så begynner man å lure på om det har vært noe galt med formidlingen av rapportens innhold. Når detaljene kommer fram, viser det seg at mye av kritikken dreier seg om formelle (men dermed ikke sagt uviktige) forhold: Det settes visstnok uklare mål til underetatene fra statsrådens side. Rolleavklaringen er for dårlig. Det læres for lite av øvelsene som gjøres. Osv, osv.
   Det som ikke kommer fram, ihvertfall ikke i mediene, er at den operative beredskapen, den som virkelig gjelder når en krisesituasjon oppstår, er en helt annen i dag enn i juli 2011. Glimtvis har vi fått en lang serie positive og oppløftende meldinger om forbedringer – både under Storberget, Faremo og nå Anundsen. Storberget og de rødgrønne måtte riktignok få tid til å komme seg etter sjokket 22. juli på Utøya og i regjeringskvartalet. Storberget er blitt beskyldt for å «stikke av» fra ansvaret da han ante hva Gjørv-kommisjonen ville si, men jeg har liten grunn til å betvile Grete Faremos innsats inntil regjeringsskiftet i 2013.

På autopilot
At Kristelig Folkepartis Hans Fredrik Grøvan og Venstres alltid storkjeftede Abid Raja på forhånd gikk til angrep på Anundsen, skjedde nærmest på autopilot. De ble spakere da høringen var over. Justis- og beredskapsministeren kunne konkret liste opp en rekke tiltak både under hans statsrådstid og etter at Riksrevisjonens innstilling var oversendt Stortinget.
   Jeg har selv hatt rollen som informasjonskonsulent for fylkesmannens beredskapsavdeling i Vestfold i 23 år, og har fulgt utviklingen på beredskapssiden nøye helt siden 1980-tallet. Det er ingen tvil om at ressursene og interessen for beredskap i region Stat dalte på 1990-tallet – for det meste under Arbeiderpartiets regjeringer, men ikke bare.

Som en bauta
Jeg ser at Riksrevisjonen kritiserer Direktoratet for samfunssikkerhet og beredskap (DSB) fordi DSB har gitt fylkesmennene for få ressurser og ikke sørget for god nok læring og evaluering etter øvelser og hendelser. Denne kritikken kan ha noe for seg. Men det rokker ikke ved mitt hovedinntrykk av at beredskapen i Norge er en helt annen enn før 22. juli 2011.

   Igjen har Anders Anundsen stått fram som en bauta og ikke latt seg skremme av «kjøret». Denne gang hadde han dessuten en bedre sak.