Om å se virkeligheten i øynene

Da Tyskland under den sosialdemokratiske forbundskansleren Gerhard Schröder innså at landets svært kostbare velferdsstat ikke var bærekraftig (tidlig på 2000-tallet), lanserte SPD-kansleren den omstridte reformen Agenda 2010. Budskapet var at tyskerne hadde bevilget seg selv for generøse trygdeytelser, for gunstige syke- og helseforsikringer, for høye arbeidsledighetspenger og for lav pensjonsalder. Det tyske næringslivet og landets økonomi ville ikke makte på sikt å finansiere velferdsstaten. Man måtte ta grep for å unngå kollaps i systemet.

Innstramning

Sosialdemokraten Schröder og Forbundsdagen gikk inn på en innstramningslinje som kuttet i ytelsene, hevet pensjonsalderen og deregulerte arbeidslivet (omtrent slik Solberg-regjeringen har gjort med endringene i arbeidsmiljøloven). Samtidig senket man skattene for å stimulere til økonomisk vekst og sikre en konkurranseutsatt eksportindustri. Produktiviteten måtte opp. Tyskerne måtte stramme inn livreima noen hakk.

   Agenda 2010 var selvsagt omstridt, men også tysk LO innså nødvendigheten av kostnadskutt og støttet stort sett reformene, mot store protester og mye uro internt. Den økonomiske politikken ble kalt «nyliberal» av motstanderne. Men den virket. Kansleren selv måtte gi seg i 2005, og Angela Merkel overtok. Hun fortsatte innsparingspolitikken. Etter få år ga den positive effekter. Landets eksportindustri ble konkurransedyktig, sysselsettingen økte, velferdsstaten overlevde.

Vekst i krisetid

Tyskland var en av de europeiske stormaktene som kom velberget gjennom finanskrisen takket være Schröders uredde innsats. Faktisk opplevde landet fortsatt økonomisk vekst selv i de verste lavkonjunkturårene. Tyskerne gjorde det riktige og det nødvendige.

   Det gjorde også de baltiske statene. Etter gode vekstår opplevde Estland, Latvia og Litauen et kraftig tilbakeslag. Regjeringene fulgte Schröders og Merkels eksempel – og vant på det. Den økonomiske veksten er tilbake. Storbritannia fulgte opp med en svært upopulær kutt-politikk, strammet inn på velferdsordningene og skar ned på offentlige ansatte og offentlige budsjetter. Resultatet i dag er sterk økonomisk vekst, bedre konkurranseevne og lavere ledighet. Optimismen er tilbake. Det konservative partiet vant en overbevisende seier ved siste parlamentsvalg.

På bedringens vei

I Vest-Europa ellers fikk land som Irland, Portugal, Spania og Italia store problemer under og etter finanskrisen. Bankvesenet måtte «reddes», store lån ble ydt av EU og dets institusjoner. Velferdsstatene ble reformert for å bli bærekraftige. Budsjettdisiplin ble introdusert. Det er gått langsommere i disse landene, men pilene peker nå oppover igjen – med store sosiale omkostninger riktignok. Men hva var alternativet?

   Hellas skiller seg markant ut fra dette bildet. Hellas er et land der politikere og befolkning nekter å se virkeligheten i øynene – uansett styre. Sentrum-høyre-regjeringen var den som klarest så at dyptgripende reformer måtte til, men også den innførte reformer for sent og for lite og mistet til slutt tilliten blant grekere flest. Landet har vært vanstyrt lenge – spesielt siden årtusenskiftet da milliardene satt løst for å finansiere gigantiske OL-anlegg.

Overmodent for reformer

Landet har vært overmodent for reformer i lang tid. Det har en alt for stor offentlig sektor, et ineffektivt skattesystem, en enormt stor svart økonomi, latterlige lover og regler i arbeidslivet (grunnlovsgarantert livsvarig ansettelse i staten), man har bevilget seg en alt for lav pensjonsalder. Men i tillegg mangler grekere tillit til politikere, myndigheter og all annen øvrighet. Korrupsjonen er gjennomgående på alle plan og i alle ledd – i alle befolkningsgrupper og alle sosiale lag. Å snyte på skatten er ansett som helt legitimt, ja, noe rosverdig. Grekerne er gjennomgående ekstremt individualistiske, stolte og selvhevdende, og de få som tør å peke på svakhetene ved holdninger, moral og karakter, blir nærmest buet ut.

Jakter på syndebukker

Jakten på syndebukker og konspirasjonsteorier har overdøvet viljen til selverkjennelse. Hellas er et lett bytte for populister og demagoger som lover gull og grønne skoger, det har vi sett mange eksempler på særlig det siste året. SV-Rødt-regjeringen landet har nå, forsøker desperat å vri seg unna sannheten og virkeligheten, «snakke om noe annet», gi alle andre skylda for miseren.

   Man skal aldri si aldri, men det spørs om ikke grekerne trenger en alvorlig lærepenge i form av å bli kastet ut av Euro-området. Mot dette må det minnes om de ufattelige sosiale kostnadene som et totalt sammenbrudd vil medføre.

   Håpet henger i en tynn tråd, en tråden er der fortsatt.