Grillingen som gikk opp i røyk

Forventningene blant de rødgrønne var skyhøye da kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget hadde høring på temaet samfunnsberedskap sist lørdag. Alle innbitte motstandere av Fremskrittspartiet og justis- og beredskapsminister Anders Anundsen gned seg i hendene og forventet en reprise på asylbarnsaken. Dagsavisens pensjonerte redaktør, men aktive kommentator Arne Strand skrev begeistret om den kommende grillingen og den knusende «dommen» han så for seg. Av og til skriver Strand ryddig, saklig og uavhengig, i de siste månedene har han gått inn i rollen som ren valgkampmedarbeider for Arbeiderpartiet.

   Leder av komiteen, Martin Kolberg, hadde imidlertid gjort hjemmeleksa si og lest Riksrevisjonens innstilling grundig. Den gamle ringreven forsto at kritikken fra Riksrevisjonen ville ramme to statsråder fra Stoltenbergs regjering (Storberget og Faremo) i minst like stor grad som dagens beredskapsminister. Sistnevnte har tross alt bare hatt halvannet år på seg til å forbedre systemer, organisering, kontrollrutiner, materielltilførsel og øvelser.

Ikke statsrådsjakt

Dermed var Dagsavisens tittel på oppslaget samme dag, lørdag 6. juni: Ikke på statsrådsjakt. «Det er viktigere å finne ut hva som er galt med norsk beredskap, enn å jakte på syndebukker» (sitat Kolberg).

   Riksrevisjonens rapport slår av en eller annen merkelig grunn fast at der er alvorlige svakheter ved Justis- og beredskapsdepartementets beredskapsarbeid, og at beredskapen ikke er vesentlig bedre i dag enn under terrorangrepet. Det siste setter fagfolkene i departement og direktorat store spørsmålstegn ved, og ble forut for kontrollhøringen avvist av dagens justisminister. Direktør Jon Lea tok kraftig til motmæle mot påstanden i selve høringen.

Formelle feil, bedre operasjonelt

Egentlig er det litt underlig at den gode Høyre-mann og tidligere finansminister Per-Kristian Foss, nå riksrevisjonssjef, konkluderer så bastant og bombastisk i rapporten. Han er ellers en nøktern og redelig person. Så begynner man å lure på om det har vært noe galt med formidlingen av rapportens innhold. Når detaljene kommer fram, viser det seg at mye av kritikken dreier seg om formelle (men dermed ikke sagt uviktige) forhold: Det settes visstnok uklare mål til underetatene fra statsrådens side. Rolleavklaringen er for dårlig. Det læres for lite av øvelsene som gjøres. Osv, osv.

   Det som ikke kommer fram, ihvertfall ikke i mediene, er at den operative beredskapen, den som virkelig gjelder når en krisesituasjon oppstår, er en helt annen i dag enn i juli 2011. Glimtvis har vi fått en lang serie positive og oppløftende meldinger om forbedringer – både under Storberget, Faremo og nå Anundsen. Storberget og de rødgrønne måtte riktignok få tid til å komme seg etter sjokket 22. juli på Utøya og i regjeringskvartalet. Storberget er blitt beskyldt for å «stikke av» fra ansvaret da han ante hva Gjørv-kommisjonen ville si, men jeg har liten grunn til å betvile Grete Faremos innsats inntil regjeringsskiftet i 2013.

På autopilot

At Kristelig Folkepartis Hans Fredrik Grøvan og Venstres alltid storkjeftede Abid Raja på forhånd gikk til angrep på Anundsen, skjedde nærmest på autopilot. De ble spakere da høringen var over. Justis- og beredskapsministeren kunne konkret liste opp en rekke tiltak både under hans statsrådstid og etter at Riksrevisjonens innstilling var oversendt Stortinget.

   Jeg har selv hatt rollen som informasjonskonsulent for fylkesmannens beredskapsavdeling i Vestfold i 23 år, og har fulgt utviklingen på beredskapssiden nøye helt siden 1980-tallet. Det er ingen tvil om at ressursene og interessen for beredskap i region Stat dalte på 1990-tallet – for det meste under Arbeiderpartiets regjeringer, men ikke bare.

Som en bauta

Jeg ser at Riksrevisjonen kritiserer Direktoratet for samfunssikkerhet og beredskap (DSB) fordi DSB har gitt fylkesmennene for få ressurser og ikke sørget for god nok læring og evaluering etter øvelser og hendelser. Denne kritikken kan ha noe for seg. Men det rokker ikke ved mitt hovedinntrykk av at beredskapen i Norge er en helt annen enn før 22. juli 2011.

   Igjen har Anders Anundsen stått fram som en bauta og ikke latt seg skremme av «kjøret». Denne gang hadde han dessuten en bedre sak.