søndag 8. juli 2018

Ting vi ikke visste

Midtøsten-konflikten står sentralt i det norske nyhetsbildet, og vi er blitt bombardert med bilder og kommentarer i forbindelse med de siste månedenes opptøyer langs grensen mellom Israel og den Hamas-kontrollerte Gazastripen. I utgangspunktet er norske medier stort sett på palestinernes side og vinkler alle nyhetsoppslag tilsvarende. Israel blir fremstilt som okkupanter (selv om israelerne ikke okkuperer Gaza), og "de fredelige demonstrasjonene" er presentert nærmest som ledd i flyktningers legitime rett til å vende hjem til landsbyer inne i dagens Israel der de bodde for 70 år siden. Eller rettere sagt deres etterkommere.
   Som kjent flyktet de fra krigen som araberne satte i gang da staten Israel ble opprettet. De flyktet ikke nødvendigvis kun fra de relativt små israelske styrkene, men fra hundretusener jordanere, syrere og egyptere som kastet seg over jødenes FN-erklærte hjemland. Mange sivile arabere (senere kalt palestinere) fryktet selvsagt å komme i ildlinjen mellom de krigførende. Dermed forlot de sine hjem - og regnet med at de ville kunne vende tilbake så snart Israel var knust av overmektige arabiske styrker. Det skjedde som kjent ikke. Israel vant både denne og alle senere kriger.

Tydelig hva som foregikk
TV-reportasjene fra Gaza de siste månedene kunne likevel ikke villede alle. For det var og er ingen tvil om at demonstrantene, oppildnet og regissert av terroristorganisasjonen Hamas, slett ikke står pent og pyntelig oppstilt med plakater og bannere for å påkalle verdenssamfunnets sympati. Blant dem var flere hundretalls Hamas-krigere som oppildnet til riving av grensemarkeringer, kasting av brannbomber, steinkasting og bruk av drager og ballonger som antente åker og eng inne i Israel (de antente og brente ned også tusener mål i en tilgrensende nasjonalpark).
   Hamas har selv offentliggjort at nær hundre av deres medlemmer ble drept av israelske forsvarsstyrker (snikskyttere) fra den andre siden av grensesperringene - sammen med et alt for stort antall andre demonstranter. Man får mistanke om at Hamas ville ha mange av deres egne Gazaboere til å dø, slik at verdenspressen kunne slå opp "massakren" og dermed skaffe seg et slags moralsk overtak i konflikten og debatten.

Belønningsordning for terrorisme
Et annet tema har dukket opp de siste ukene: Den palestinske belønningsordningen for angrep på israelere. Alle palestinske familier får solide pengebidrag fra selvstyremyndighetene på Vestbredden dersom noen familiemedlemmer blir drept eller fengslet mens de gjør forsøk på å drepe jøder - med bomber, kniv, øks eller andre drapsmetoder. Det skjer slett ikke bare ved ulovlige bosettinger, men hvor som helst i Israel. Og det har pågått lenge. Sikkerhetsgjerdet israelerne har satt opp på Vestbredden har redusert tallet på slike voldelige episoder vesentlig.
   De palestinske "martyrenes" familier blir altså premiert dersom de mister en sønn med bombebelte eller stikkvåpen. Eller satt i israelske fengsler etter rettergang og dom . Slike incitamenter har vært under debatt i Israel lenge, og for en uke siden vedtok parlamentet (Knesset) med 87 mot 15 stemmer en lov som gir myndighetene anledning til å holde tilbake det beløpet PA (i praksis PLO og president Abbas) gir i "kompensasjon" til terroristenes familier. Israel står som kjent for mye av skatteinnkrevingen (og tollsatser ved Gazas grenser) på Vestbredden som så i neste omgang overdras til det palestinske selvstyret. Ordningen oppsto som ledd i Oslo-avtalen i 1994.

Oppmuntring til politisk vold
Gjennom mange år har Israel påpekt det moralsk forkastelige i at skattepenger går til oppmuntring av politisk vold. Den har ikke bare rammet israelere. Også tilfeldige turister har vært mål for terrorhandlinger. En av dem var den 29-årige amerikanske MBA-studenten Taylor Force fra Vanderbilt-universitetet i Tennessee som besøkte Israel i mars 2016. Han ble knivdrept av den 22-årige palestineren Bashar Massalha som nå sitter fengslet.
   Drapet førte til at USA vedtok "The Taylor Force Act" som stopper amerikansk hjelp til selvstyremyndigheten med det beløpet som går til belønningsordningen.
   Det er ikke småpenger Abbas og hans administrasjon sender som bidrag til drapsmennenes (og noen kvinners) familier: I 2017 mottok de 1,6 milliarder kroner via det som kalles Martyrfamilienes Fond, og nær 1,3 milliarder til Den palestinske fangeforeningen. Palestinere som har fått livstidsdom for terrorangrep på sivile israelere (20-30 år) mottar 22.000 kroner i månedlige bidrag - livet ut. For forbrytelser med dommer på 3-5 år mottar de innsatte 4.400 kroner pr. måned.  Totalbeløpet tilsvarer syv prosent av de palestinske selvstyremyndighetenes totalbudsjett - ifølge tall fra PA selv.

Forsvarer ordningen
President Abbas og hans administrasjon forsvarer premieringsordningen fullt ut. Hans utenrikspolitiske rådgiver Nabil Shaath uttalte i juni 2017 at utbetalingene var "støtte til familiene som et sosialt ansvar for å ivareta uskyldige familiemedlemmer til dem som er fengslet eller har mistet livet". Underforstått: Palestinske selvmordsbombere og de som begår terrordrap mot israelere eller besøkende utlendinger er i utgangspunktet "uskyldige". Familiene deres må gis en form for kompensasjon.
   Ordningen opprører selvsagt vanlige israelere som lever under konstant frykt for voldelige angrep. Men nå er også andre nasjoner begynt å ta grep. En av dem er Australia. Utenriksminister Julie Bishop uttalte for kort tid siden at landet stanser direkte utbetalinger til Abbas-regimet og i stedet sender pengene (ca 60 millioner kroner årlig) til FNs humanitære fond for de palestinske områdene. Dette fondet dekker formål som helsetjenester, mat og vann, sanitæranlegg og boliger. Vanlige palestinere mister dermed ikke nødvendig hjelp, men man unngår å finansiere premieringsordningen for politiske voldshandlinger - kort og godt terror.
   Kanskje noe å tenke på for andre land også?