onsdag 23. oktober 2013

Hemmelig meg her og hemmelig meg der

Helt som forventet jakter nå deler av mediene på «skumle» forbindelser mellom de nye statsrådene og lysskye bindinger fra en nær eller fjern fortid. Kravet om at landbruksminister Sylvi Listhaug skal offentliggjøre navnet på sine oppdragsgivere i PR-selskapet First House er særlig høylytt i Dagsavisen, de rødgrønnes tidligere regjeringsorgan og nå et furtent talerør for den tilsvarende opposisjonen.
   Kravet er selvsagt helt urimelig og ulogisk. Ikke bare i PR-bransjen, men i store deler av arbeids- og næringslivet har arbeidstagerne underskrevet på taushetsplikt om kunder, interne økonomiske tall og planer samt porteføljer. Hva skal advokatene si, som har nøyaktig den samme sekretessen å forholde seg til? Eller bankfolk der beskyttelse av kundeforhold er et enda mer delikat tema? Skal advokater og bankfolk utelukkes fra statsrådsposter i dette landet?

Psyke dem ned
Motivet bak det harde skytset har ingen ting med det prinsipielle å gjøre, det dreier seg ganske enkelt om å svekke de nye statsrådenes omdømme og «slite dem ned» psykisk alt i starten. De vil ikke lykkes, men i mangel av noe bedre, prøver de så godt de kan.
Landbruksministerens habilitet er godt ivaretatt ved at hun har levert kundelisten til departementsråden. Om hun ikke selv erklærer seg inhabil i saker der hun møter seg selv i døra, vil det statlige byråkratiet minne henne på regelverket og varsle statsministeren. Habiliteten er godt ivaretatt.
   Selv håper jeg at landbruksministeren har hatt en eller flere av de store matvarekjedene som oppdragsgivere de siste årene. Det har i så fall gitt dyp innsikt i bransjen, slik at hun lettere vil kunne håndtere spørsmål som har med prisfastsettelse, maktforhold og personlige relasjoner i landbrukssamvirket å gjøre. For at slike forbindelser finnes, er det ingen tvil om. Egentlig burde noen i mediene nå gå nøye gjennom samtlige samvirkeorganisasjoners styrende organer og finne forbindelsene til Bondelagets og Småbrukarlagets ledere både sentralt og lokalt. Vi kan hekte på Senterpartiet også i den forbindelse. Alt er jo åpen informasjon, ikke sant?

Hadde helt rett
Mens vi er inne på det: Høyres finanspolitiske talsmann, Svein Flåtten, hadde helt rett da han i valgkampen ikke uten videre ville varsle full reversering av ostetollen som den rødgrønne regjeringen innførte over natta. Med et slikt skyhøyt importvern, til fortrengsel for varer fra EU-land som sliter og fra fattige utviklingsland, trenger vel ikke bøndene ha fullt så store landbrukssubsidier i form av cash gjennom landbruksavtalen, vel? Alt henger sammen med alt.
Dagligvarekjeder som Rema 1000 opererer i flere land enn Norge, og får råvarer og halvfabrikata fra blant andre Danmark og Sverige. Dermed kan kjeden sammenligne innkjøpspriser med de norske bøndenes og næringsmiddelbedriftenes prisforlangende. Svaret er av stor betydning for norske forbrukere, som betaler alt for mye for den maten som har norske bønder som kilde.

Ikke noe eksempel
Apropos de avisene som skriker mest høylytt om åpenhet. Hvor stor er egentlig åpenheten i for eksempel Amedia? Medarbeiderne der undertegner taushetsløfte om «bedriftshemmeligheter» helt på linje med næringslivet forøvrig. Norsk presse går ikke foran med noe godt eksempel.

   I siste nummer av journalistenes eget organ, «Journalisten», pirker redaktør Helge Øgrim bort i denne tingenes tilstand og advarer mot å være for kjepphøye i mediehusene. Han skriver blant annet i forbindelse med en storstilt PR-kampanje mediebedriftene skal sette i gang neste år for å bedre pressens omdømme: «Mediefolk overdriver ofte sin egen verdi for samfunnet og tegner et selvbilde som kolliderer med det inntrykk andre har av innholdet. Samtidig er mediene mer lukket enn mange av institusjonene vi retter søkelys mot.»

søndag 20. oktober 2013

Skjeletter ut av skapet

Hva skjuler seg i skuffer og skap etter den rødgrønne regjeringen? Det vil bli avslørt når de nye statsrådene har sittet tilstrekkelig lenge i stolene sine og begynner å få oversikt over den fasktiske situasjonen fedrelandet befinner seg i. Noe vil helt sikkert dukke opp.
   Ett skjelett som ramlet ut allerede før valget, men som nå vokser i størrelse og tyngde, er den manglende satsingen på jernbanen, spesielt hva forebyggende vedlikehold angår. Som følge av et gigantisk etterslep på det siste, slites nå veiene våre – nye såvel som gamle – ned raskere enn noen gang før. Årsak: Jernbanen klarer ikke å ta unna godsmengden som transportørene egentlig ønsker skal gå på bane, ikke vei.

For lave bevilgninger
Ikke bare på grunn av ras, flom og naturlige hindringer, men også takket være lave bevilgninger og en utilstrekkelig satsing på det forebyggende, må både Bergensbanen og Dovrebanen stenges i lange perioder. Tidligere gikk opp mot halvparten av alt gods fra Oslo til Trondheim og Bergen med jernbane. Det er en godsmengde som tilsvarer enorme mengder vogntog på veiene. Men nå går utviklingen gal «vei». Godstogene taper stadig i konkurransen med bilene, 2013 har vært det rene katastrofeåret, melder Aftenposten.
   Direktøren for det som tidligere het NSB Gods (nå CargoNet) sier det er synd at tiltak som skulle styrke statsselskapets godsservice – planen var å gjennomføre tiltakene i 2007 – av Stoltenbergregjeringen ble skjøvet ut til etter 2020. Ikke rart at de rødgrønne hadde «råd til» å gi Nasjonal Transportplan et tilsynelatende løft når man utsetter slike nødvendige tiltak. Vedlikehold fører ikke til snorklipping og glansreportasjer i mediene. «Takk for veistumpen, statsråd» - «takk for dobbeltsporet, minister». Det er gjevere.

Lav status
Norge får nå en svært lav status på det nordiske logistikkbarometeret, som gjelder tilliten vareeierne har til jernbanefrakt. Bare Danmark ligger lavere – men det landet har ingen varetransport på jernbane overhodet! Tidligere har det vært kjent at NSB ikke har klart å skaffe seg nok kapasitet i form av containervogner på grunn av for lave bevilgninger. Nå veltes problemet bokstavelig talt over på veinettet – som heller ikke er mye å skryte av etter åtte år med de rødgrønne.
   Merkostnaden for godsbransjen på grunn av alle stengningene og manglende regularitet ellers beløper seg til over 300 millioner kroner. Ikke rart at de som er avhengig av forutsigbarhet og god regularitet mister tilliten til NSB og Jernbaneverket, og ikke tør gjøre annet enn å satse på veitransport.

Oslotunnel og Fornebu
Som om dette ikke er nok, har de rødgrønne somlet utillatelig med å sette igang planlegging av en ny og nødvendig tunnel under Oslo for å sikre flere tog- og tunnelbanevolumer fri bane. Med andre ord kollektivsatsing. Det helt nødvendige avlastningssporet i form av forbindelsen Fornebu-Oslo var uavklart da Stoltenberg fikk reisepass av velgerne. Nå er heldigvis nye koster satt i sving.

   Forholdet vei-bane er bare ett skjellett som har ramlet ut. Det kommer sikkert flere.

lørdag 19. oktober 2013

Gjennom stormen med rak rygg

Det er ikke uvanlig i norsk tradisjon og i vår norske medieverden at en ny regjering og dets statsråder av politiske motstandere får en viss fredningstid etter tiltredelsen inntil det nye mannskapet får vist hva det duger til. Vi snakker om «de hundre dagene» da en ny regjering satser mye på å markere seg, samtidig som opposisjonen er litt tilbakeholden med de store frontalangrepene i og utenfor Stortinget.
   Det er helt klart en legitim oppgave for mediene å gå de nye statsrådene etter i sømmene, sjekke bakgrunnen deres og se om for eksempel tidligere bindinger eller uttalelser er i samsvar med det en forventer av medlemmer av Kongens råd. Resultatet av «habilitetssjekken» og andre sider bør imidlertid fremstå som rimelig og relevant i forhold til gamle synder, spissformuleringer og uttalelser gitt under opposisjonstilværelsen, og i forhold til det statsrådene skal jobbe med på grunnlag av en felles regjeringsplattform.

Ulveflokkinstinktet
Mye av det som er trukket frem denne gang, bryter imidlertid litt med tradisjon og vanlig folkeskikk – også i mediene. Det journalistiske, blodtørstige ulveflokkinstinktet er vekket til live. Det er et kjennetegn ved norske – og vel også utenlandske journalister – at når først et offer er pekt ut av noen toneangivende, kaster resten av flokken seg begjærlig over det man oppfatter som fritt vilt. Det har noe med manglende selvsikkerhet og selvstendighet blant journalister å gjøre. Det tryggeste er å ule med flokken og grafse til seg sin del av byttet.
   Samtidig er det på sin plass å minne om at det store flertall av norske journalister stemmer Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet. Når en blå-bå regjering har overtatt etter egne politiske favoritter, har de fått tildelt et slags faglig oppdrag i form av bakgrunnssjekk.

Rått parti
De siste dagene er det særlig Frp-statsrådene Sylvi Listhaug, Anders Anundsen og Solveig Horne som har fått føle den ulike kampen, noen vil kalle det «rått parti». Alle tre har klart seg gjennom med glans. Særlig Sylvi Listhaug banket ettertrykkelig sine ideologiske motstandere i bondelagene, den rødgrønne opposisjonen og andre kritikere under debatten i Litteraturhuset. De fikk rett og slett ikke has på henne. Hun svarte rolig, smilende og fornuftig og fulgte den opplagt beste medisestrategien jeg har sett på lenge.
   Anders Anundsen har også klart seg godt gjennom stormen om avisbrenning og utblåsing mot Tønsbergs Blad. Intermezzoer av denne karakter blir fort glemt når hverdagen begynner og den nye justisministeren tar fatt på sine oppgaver. Pressefolk klarer ikke å holde fokus på ett fenomen eller saksområde lenge av gangen.

Gjenklang i folkedypet
Likestillingsminister Solveig Horne vil kanskje føle gufset fra det politisk korrekte Norge og den feministiske lobbyen noe lenger. Men hun skal vite at hennes uttalelser om at også jentene i mange tilfelle har et medansvar for overgrep, har gjenklang i folkedypet – ingen tvil om det. Dersom jenter kler seg ekstremt utfordrende, drikker seg pære fulle, blir med ukjente menn hjem til fest i en fremmed leilighet – ja, da er sjansene store for at noe uønsket skal skje.
   Det betyr ikke at gutten eller mannen er fratatt noe hovedansvar for en voldtekt. En overfallsvoldtekt mot et vilkårlig offer er noe av det mest grusomme som kan ramme et menneske. Et nei er et nei. Alt dette har Solveig Horne gjentatt og gjentatt de siste dagene. Man kan si at hun har presisert og moderert seg til et akseptabelt utfall av denne «krigen» reist av flinke kommentatorer og politiske motstandere.

En tabloid verden
Mange av uttalelsene fra de tre byttedyrene har falt for flere år siden (gjelder dog ikke Anundsen), ofte i spesielle sammenhenger, kanskje også revet ut av en helhet som det saklig sett er riktig å ta med. Men dette siste er i ferd med å forsvinne fra det norske mediebildet – nyansene, presiseringene, forbeholdene er ukjente begreper i «moderne» tabloidjournalistikk.

   Siden undertegnede har vært med i dette gamet i 45 år, mener jeg å ha et visst grunnlag for å kunne uttale nettopp det.

fredag 18. oktober 2013

Festen er over

Med gråtkvalt dryppende penn omtaler Dagsavisen torsdag 17. oktober den rødgrønne regjeringens valgnederlag og avgang. I lederkommentaren utropes Jens Stoltenberg til en av de største statsministrene i norsk historie. Han sammenlignes med Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og til og med Einar Gerhardsen. Mon det? Vi er blitt «vant til» Jens i åtte år, men ser vi de store statsmannsevnene? Etter hvert som memoirlitteraturen dukker opp og hans nærmeste medarbeidere føler seg mer fri til å snakke åpent, vil vi helt sikkert få fram andre sider og sannheter. At han er konfliktsky, nølende og usikker i mange situasjoner, er nevnt av flere. Han kom svært godt ut av de første dagene etter 22. juli. Men hadde han regien personlig, eller var det apparatet bak som trådte til?
   Gjørv-kommisjonen var nådeløs om den manglende beredskapen før Utøya-tragedien. Det vi husker best, var uttalelsen fra hovedpersonen selv: Jeg har ansvaret – og så ble han sittende.

Ingen store reformer
Det er knapt noen stor reform etter de rødgrønnes regime mellom 2005 og 2013 som vil bli husket, ihvertfall ingen udiskutabelt vellykkede. Tvert imot har problemene bare tårnet seg opp: I helsepolitikken (ventelistene, «kreftgarantien»), på omsorgsfeltet («12.00 nye sykehjemsplasser innen 2015»), flyktninge- og asylpolitikken (uløst dilemma rundt asylbarna, flere ureturnerbare asylsøkere fake og flyktninger uten identitet), en kolossal økning i oljepengebruk til statens drift, mindre til investeringer, store hull i samferdselsutbyggingen, manglende modernisering og innovasjon, sterk vekst i byråkrati og kontrollorganer, nær kollaps i boligbyggingen i og rundt de store byene, rekordtempo i nedlagte gårdsbruk, en haltende og halvhjertet skole- og utdanningspolitikk som bare ble reddet ved at Kristin Clemets kunnskapsløft ikke ble skrapet helt. Listen kan forlenges i det uendelige.
   Norge har gått fremover i velstand og velferd, men ikke for alle. Der er flere fattige enn før. Oljepengene er blitt dyttet inn i økonomien på et bredt felt uten tydelig prioritering. Budsjettene har vokst, men de rødgrønne har ikke våget å kutte eller omprioritere noe sted. Man har seget fremover på autopilot.

Statsmannsevner
Statsmannsevner kjennetegnes og gjenkjennes først og fremst ved personer som evner å forstå og tolke borgernes innerste følelser og behov og som makter å formulere med ord det mange ubevisst tenker hver for seg. Statsmenn er de som peker ut kursen og retningen, om enn motstanden i starten er stor fra dem som er vanetenkere og bremseklosser. Typiske eksempler i nyere tid er de Gaulle, Konrad Adenauer, Ronald Reagan og Margareth Thatcher, i våre dager også Angela Merkell. De satte og setter sitt stempel på utviklingen nasjonalt og globalt. De innfører varige reformer.
   I norsk politikk bør vi minne hverandre om følgende faktum: Frontene, partiskillene og koalisasjonenes innbyrdes forhold har vært usedvanlig stabile etter annen verdenskrig, og spesielt fra 60-årene av. Det eneste avgjørende skjellsettende som har hendt, er at Senterpartiet (Bondepartiet) har valgt å gå over midstreken og funnet sin plass på venstresiden. Den eneste grunnen til at Stoltenbergregjeringen ikke ble en episode mellom 2005 og 2009, var at Venstre takket være Lars Sponheims Frp-hat bikket under sperregrensen i 2009 og fikk partigruppen redusert til to. En nærmest historisk tilfeldighet.

Kvantitet og kvalitet
Man blir ikke statsmann eller en stor statsminister kun ved å ha regjert lenge. Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten og de varige sporene som teller. Er denne utlegningen for hard og for urettferdig? Inntil det motsatte er bevist, tror jeg ikke det. Det som først og fremst har lammet Arbeiderpartiet og som har lagt Jens Stoltenberg i tvangstrøye, er nakketaket LO har på partiet, både økonomisk og ideologisk. LO representerer noen av det mest konservative i dagens norske samfunn. Man kjemper for det som oppfattes som medlemmenes interesser. Men medlemmene er de som er i arbeid, man har mindre forståelse eller viser lite ansvar for dem som står utenfor arbeidslivet. Eller som tilhører andre sosiale grupper enn industriarbeidere, ansatte i visse tjenesteytende næringer og offentlig ansatte.
   LO er på felt etter felt reformvegrende, fra arbeidstidsbestemmelser til kommunereform, fra antibyråkratiarbeid til reell modernisering av statlig og kommunal forvaltning. Makter ikke det norske sosialdemokratiet å frigjøre seg fra disse gammeldagse holdningene, kan Erna Solberg trygt se fremover mot neste stortingsvalg. Norske borgere i dag krever frigjøring fra byråkratiets lange arm, de krever personlig frihet, valgfrihet, mangfold, ikke det sosialdemokratiske vassaue.

   De kollektive løsningene er bra å ha i bunnen av et solidarisk velferdssamfunn. Men utenom dette felles prosjektet er den rødgrønne ideologien steindød og i ferd med å råtne på rot. Iallfall bør den det.

Om å "brenne meninger"

Frp-politiker og nå justisminister Anders Anundsen har min fulle sympati etter at han valgnatten sendte ut et bilde på Facebook der han symbolsk brente noen eksemplarer av Tønsbergs Blad. Både som lokalpolitiker og journalist har jeg fulgt nøye med i mediebildet i Vestfold gjennom lesning på papir, nett og Opoint Nyhetsvarsel. Spesielt gjennom de to siste valgkampene. Det er ingen tvil om at Tønsbergs Blad under ansvarlig redaktør Håkon Borud har latt redaksjonen drive kampanjejournalistikk mot ikke bare Fremskrittspartiet, men også Vestfold Høyre. Det har vært et konstant samtaletema i partiene gjennom lengre tid. Den tidligere borgerlige høyreavisen har slått totalt kontra. Og spesielt ille ble det etter oppkjøpet av A-pressen (kosmetisk kalt Amedia).

Et menneskelig trekk
Jeg har stor forståelse for at det brast for Anundsen valgnatten. Da hadde frustrasjon og sinne bygget seg opp over lang tid. At en så sindig fyr som stortingsrepresentanten lot oppsamlet vrede gi seg slike uttrykk, er ikke mer enn man kunne vente, det er et menneskelig trekk. Vi er alle mennesker med følelser i tillegg til nøktern fornuft. Det er bra det kommer slike utblåsninger av og til. Alt bør ikke gjøres politisk klokt og taktisk.
   Fremskrittspartiet i Tønsberg-området og i Vestfold har vært dels oversett, dels overøst med krenkende leserbrev og «vinklede» reportasjer. Lederkommentarene har vært giftige og klart anti-Frp. Det siste er redaktørens privilegium og helt legitimt, selvfølgelig. Men da må også redaksjonelle ledere tåle svar på tiltale, både i spaltene (hvis den type innlegg kommer inn) eller i de nye mediene som Facebook, Twitter og i blogger.

Strammer grepet
Det blir det neppe slutt på Tønsbergs Blads redaksjonelle linje når A-pressen sentralt gradvis strammer grepet fram mot kommunevalget i 2015 og stortingsvalget 2017. De som skal gjøre karriere i denne avisgruppen, vet hva som forventes av dem. Det skal vanskelig gjøres for «borgerlige» journalister eller redaktøremner å få jobb i Amedias 78 aviser etter hvert. Undertegnede er temmelig sikker på hvordan utviklingen vil gå. I A-pressen finnes det ingen tradisjon for å ansette folk med en helt annen ideologisk forankring, slik som da Aftenposten og Schibstedt kunne ansette en tidligere outrert marxist som sjefredaktør..
   Helt som forventet har presseforbundets generalsekretær forsvart Tønsbergs Blad. Avisen er en kollega og et medlem. Man refser ikke et medlem offentlig. Redaksjonssjefen for nyheter i TB vil gjerne «skvære opp». Da bør hun starte med å beklage den måten avisen har behandlet Anders Anundsen og Fremskrittspartiet på.

Evaluere dekningen
Kanskje bør avisen også evaluere valgkampdekningen og se med skråblikk på sin egen rolle og linje i utøvelsen av pressens makt. Da kan de jo starte med å telle opp hvor mange ganger det var bilde og positiv omtale av Inga Marte Thorkildsen det siste året, og spørre seg selv om hver eneste sak var nyhetsmessig og profesjonelt begrunnet. Akkurat dette gjelder forøvrig også de andre A-presseavisene i fylket. Bare som ett eksempel.
   Anders Anundsen gjorde Facebook-utspillet sitt som gjenvalgt stortingsrepresentant for et suksessrikt parti valgnatten. Han gjorde det ikke som justisminister. Nå har han en annen rolle, og står som de andre statsrådene forpliktet på den felles samarbeidsplattformen, regjeringserklæringen og kommende tiltredelsestale. Så enkelt er det.

Når man ikke liker avisen
Anundsen «brant» forøvrig ikke meninger. Debattinnleggene og de redaksjonelle kommentarene er det mulig å svare på. Verre er det med en form for boikott fra avisen selv, og uprofesjonell vinkling i reportasjer og nyhetsdekning.
   Både Tønsbergs Blad og de andre A-presseorganene i Vestfold løper en stor risiko når noen først kommer på tanken om at det faktisk går an å si opp abonnementet til en avis man ikke liker, og at nye, frie medier samt radio og fjernsyn kan være en brukbar erstatning.

   Vestfoldpressen svømmer i et hav av borgerlige velgere, men har valgt den kritiske opposisjonsrollen. Helt greit, det. Men da må redaktørene ikke bli overrasket dersom de leder mediehusene mot en kommersiell katastrofe.

tirsdag 1. oktober 2013

Den historiske sjansen som glapp

Kristelig Folkeparti og Venstre hadde en historisk sjanse innen rekkevidde, men grep den ikke. De kunne om 14 dager ha sittet ved Kongens bord og satt sitt proporsjonale avtrykk på Norge i fire år fremover, og kanskje enda lenger. De kunne ha bidratt til politikk og viktige beslutninger i regjeringens daglige arbeid, men tok ikke ansvar. I stedet trakk de seg tilbake i en makelig utpresserposisjon og utnyttet sine vippemandater langt bortenfor rimelighetens grenser. De takket nei til samarbeid og et spennende fremtidsrettet regjeringsprosjekt med utsikt til store gevinster.
   Hva vil velgerne deres si, tro, ved neste korsvei - lokalvalgene i 2015? Mange må føle seg sveket og sviktet. Riktignok har de to av taktiske grunner tatt forbehold om regjeringsdeltagelse hele veien, men likevel gitt inntrykk av at det var innenfor mulighetenes grenser. Spilt på to hester samtidig, helgardert seg.
   Det er og blir et demokratisk problem at de to sperregrensepartiene nå i starten på stortingsperioden har tilranet seg langt større makt enn hva velgerne i stort har forutsatt. Deres relativt få stemmer får større makt og innflytelse enn hva det store flertall ønsker. Verst er konsekvensene for befolkningen i deler av Nord-Norge som nå må se langt etter arbeidsplasser, velferd og en trygg fremtid. Men også andre skadevirkninger vil kunne spores når virkningene har satt seg. Det skulle ikke forundre undertegnede dersom vi om relativt kort tid vil se en økning i antall passive arbeidsledige,  uføretrygdede og større NAV- utbetalinger i vår nordlige landsdel der forholdene ellers ligger til rette for baser i tilknytnong til oljeleting, oljeboring eller ilandføring, forsyningstjenester o.l.

Kaos i Stortinget?
Venstre og KrF, to typiske nisje- og særinteressepartier, skal i tillegg skaffe seg maksimal innflytelse i Stortinget gjennom de mekanismene som er fastsatt i samarbeidsavtalen mellom de fire partiene. I praksis kan det bety en form for udemokratisk vetorett når de ikke synes noe om utspill og forslag fra Solbergs regjering. Mange vil synes dette er en feig måte å forholde seg til valgresultatet på.
   I tillegg til denne negative styringsformen har de to "sentrumspartiene" sagt fra seg statsrådsposter
som opplagt ville ha gitt verdifull erfaring og større tyngde for gjennomføring av egne programmer.
   De politiske talentene i egne rekker får ikke de statssekretærpostene og de utallige rådgiverstillingene som følger med en regjeringsdannelse. Unge mennesker i disse to partiene blir stengt ute fra en mulig karrierevei. Det vil ikke forundre meg om noen av dem nå vil se seg om etter alternative partihjem. Jeg synes særlig synd på de talentfulle og dyktige personene i Unge Venstre som nå vil være henvist til en ørkeslløs vandring i stortingskorridorene og maktens korridorer ellers de neste fire årene.

Banke på senere?
   Hva vil kunne skje i løpet av perioden? Det er ikke umulig å tenke seg at den blå-blå regjeringen vil bli så populær at Venstre og KrF vil ønske seg inn i varmen og glansen ved å banke på regjeringsdøren rundt kommune- og fylkestingsvalget om to år. Da har de spilt safe en stund og sett at, vel, Frp gjør det ikke så verst likevel. De er faktisk ikke fordomsfulle øksemordere av sinn og skinn. Da er det kanskje opportunt å melde seg inn i klubben?