Helt
som forventet jakter nå deler av mediene på «skumle» forbindelser
mellom de nye statsrådene og lysskye bindinger fra en nær eller
fjern fortid. Kravet om at landbruksminister Sylvi Listhaug skal
offentliggjøre navnet på sine oppdragsgivere i PR-selskapet First
House er særlig høylytt i Dagsavisen, de rødgrønnes tidligere
regjeringsorgan og nå et furtent talerør for den tilsvarende
opposisjonen.
Kravet
er selvsagt helt urimelig og ulogisk. Ikke bare i PR-bransjen, men i
store deler av arbeids- og næringslivet har arbeidstagerne
underskrevet på taushetsplikt om kunder, interne økonomiske tall og
planer samt porteføljer. Hva skal advokatene si, som har nøyaktig
den samme sekretessen å forholde seg til? Eller bankfolk der
beskyttelse av kundeforhold er et enda mer delikat tema? Skal
advokater og bankfolk utelukkes fra statsrådsposter i dette landet?
Psyke dem ned
Motivet
bak det harde skytset har ingen ting med det prinsipielle å gjøre,
det dreier seg ganske enkelt om å svekke de nye statsrådenes
omdømme og «slite dem ned» psykisk alt i starten. De vil ikke
lykkes, men i mangel av noe bedre, prøver de så godt de kan.
Landbruksministerens habilitet er godt ivaretatt ved at
hun har levert kundelisten til departementsråden. Om hun ikke selv
erklærer seg inhabil i saker der hun møter seg selv i døra, vil
det statlige byråkratiet minne henne på regelverket og varsle
statsministeren. Habiliteten er godt ivaretatt.
Selv
håper jeg at
landbruksministeren har hatt en eller flere av de store
matvarekjedene som oppdragsgivere de siste årene. Det har i så fall
gitt dyp innsikt i bransjen, slik at hun lettere vil kunne håndtere
spørsmål som har med prisfastsettelse,
maktforhold og personlige
relasjoner i landbrukssamvirket å gjøre. For at slike forbindelser
finnes, er det ingen tvil om. Egentlig burde noen i mediene nå gå
nøye gjennom samtlige samvirkeorganisasjoners styrende organer og
finne forbindelsene til Bondelagets og Småbrukarlagets ledere både
sentralt og lokalt. Vi kan hekte på Senterpartiet også i den
forbindelse. Alt er jo åpen informasjon, ikke sant?
Hadde helt rett
Mens
vi er inne på det: Høyres finanspolitiske talsmann, Svein Flåtten,
hadde helt rett da han i valgkampen ikke uten videre ville varsle
full reversering av ostetollen som den rødgrønne regjeringen
innførte over natta. Med et slikt skyhøyt importvern, til
fortrengsel for varer fra EU-land som sliter og fra fattige
utviklingsland, trenger vel ikke bøndene ha fullt så store
landbrukssubsidier i form av
cash gjennom
landbruksavtalen, vel? Alt henger sammen med alt.
Dagligvarekjeder som
Rema 1000 opererer i flere land enn Norge, og får råvarer og
halvfabrikata fra blant andre Danmark og
Sverige. Dermed kan kjeden
sammenligne innkjøpspriser med de norske bøndenes og
næringsmiddelbedriftenes
prisforlangende. Svaret er av stor betydning for norske forbrukere,
som betaler alt for mye for den maten som har norske bønder som
kilde.
Ikke noe eksempel
Apropos
de avisene som skriker mest høylytt om åpenhet. Hvor stor er
egentlig åpenheten i for eksempel Amedia? Medarbeiderne der
undertegner taushetsløfte om «bedriftshemmeligheter» helt på
linje med næringslivet forøvrig. Norsk presse går ikke foran med
noe godt eksempel.
I
siste nummer av journalistenes eget organ, «Journalisten», pirker
redaktør Helge Øgrim bort i denne tingenes tilstand og advarer mot
å være for kjepphøye i mediehusene. Han skriver blant annet i
forbindelse med en storstilt PR-kampanje mediebedriftene skal sette i
gang neste år for å bedre pressens omdømme: «Mediefolk overdriver
ofte sin egen verdi for samfunnet og tegner et selvbilde som
kolliderer med det inntrykk andre har av innholdet. Samtidig er
mediene mer lukket enn mange av institusjonene
vi retter søkelys mot.»