Det
er ikke uvanlig i norsk tradisjon og i vår norske medieverden at en
ny regjering og dets statsråder av politiske motstandere får en
viss fredningstid etter tiltredelsen inntil det nye mannskapet får
vist hva det duger til. Vi snakker om «de hundre dagene» da en ny
regjering satser mye på å markere seg, samtidig som opposisjonen er
litt tilbakeholden med de store frontalangrepene i og utenfor
Stortinget.
Det
er helt klart en legitim oppgave for mediene å gå de nye
statsrådene etter i sømmene, sjekke bakgrunnen deres og se om for
eksempel tidligere bindinger eller uttalelser er i samsvar med det en
forventer av medlemmer av Kongens råd. Resultatet av
«habilitetssjekken» og andre sider bør imidlertid fremstå som
rimelig og relevant i forhold til gamle synder, spissformuleringer og
uttalelser gitt under opposisjonstilværelsen, og i forhold til det
statsrådene skal jobbe med på grunnlag av en felles
regjeringsplattform.
Ulveflokkinstinktet
Mye
av det som er trukket frem denne gang, bryter imidlertid litt med
tradisjon og vanlig folkeskikk – også i mediene. Det
journalistiske, blodtørstige ulveflokkinstinktet er vekket til
live. Det er et kjennetegn ved norske – og vel også utenlandske
journalister – at når først et offer er pekt ut av noen
toneangivende, kaster resten av flokken seg begjærlig over det man
oppfatter som fritt vilt. Det har noe med manglende selvsikkerhet og
selvstendighet blant journalister å gjøre. Det tryggeste er å ule
med flokken og grafse til seg sin del av byttet.
Samtidig
er det på sin plass å minne om at det store flertall av norske
journalister stemmer Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet. Når
en blå-bå regjering har overtatt etter egne politiske favoritter,
har de fått tildelt et slags faglig oppdrag i form av
bakgrunnssjekk.
Rått parti
De
siste dagene er det særlig Frp-statsrådene Sylvi Listhaug, Anders
Anundsen og Solveig Horne som har fått føle den ulike kampen, noen
vil kalle det «rått parti». Alle tre har klart seg gjennom med
glans. Særlig Sylvi Listhaug banket ettertrykkelig sine ideologiske
motstandere i bondelagene, den rødgrønne opposisjonen og andre
kritikere under debatten i Litteraturhuset. De fikk rett og slett
ikke has på henne. Hun svarte rolig, smilende og fornuftig og fulgte
den opplagt beste medisestrategien jeg har sett på lenge.
Anders
Anundsen har også klart seg godt gjennom stormen om avisbrenning og
utblåsing mot Tønsbergs Blad. Intermezzoer av denne karakter blir
fort glemt når hverdagen begynner og den nye justisministeren tar
fatt på sine oppgaver. Pressefolk klarer ikke å holde fokus på ett
fenomen eller saksområde lenge av gangen.
Gjenklang i folkedypet
Likestillingsminister
Solveig Horne vil kanskje føle gufset fra det politisk korrekte
Norge og den feministiske lobbyen noe lenger. Men hun skal vite at
hennes uttalelser om at også jentene i mange tilfelle har et
medansvar for overgrep, har gjenklang i folkedypet – ingen tvil om
det. Dersom jenter kler seg ekstremt utfordrende, drikker seg pære
fulle, blir med ukjente menn hjem til fest i en fremmed leilighet –
ja, da er sjansene store for at noe uønsket skal skje.
Det
betyr ikke at gutten eller mannen er fratatt noe hovedansvar for en
voldtekt. En overfallsvoldtekt mot et vilkårlig offer er noe av det
mest grusomme som kan ramme et menneske. Et nei er et nei. Alt dette
har Solveig Horne gjentatt og gjentatt de siste dagene. Man kan si at
hun har presisert og moderert seg til et akseptabelt utfall av denne
«krigen» reist av flinke kommentatorer og politiske motstandere.
En tabloid verden
Mange
av uttalelsene fra de tre byttedyrene har falt for flere år siden
(gjelder dog ikke Anundsen), ofte i spesielle sammenhenger, kanskje
også revet ut av en helhet som det saklig sett er riktig å ta med.
Men dette siste er i ferd med å forsvinne fra det norske mediebildet
– nyansene, presiseringene, forbeholdene er ukjente begreper i
«moderne» tabloidjournalistikk.
Siden
undertegnede har vært med i dette gamet i 45 år, mener jeg å ha et
visst grunnlag for å kunne uttale nettopp det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar