søndag 25. september 2016

Støres skrekkscenario

Det verste scenariet Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet nå ser for seg, er at ledigheten synker, sysselsettingen øker og økonomien henter seg inn igjen frem mot valget i 2017 og videre.
Vi er ikke der ennå. Fortsatt er det skjær i sjøen og ikke alt ser rosenrødt ut for norsk økonomisk vekst. Men vi skimter lyset i enden av tunnelen. Norges Bank sier det, Statistisk Sentralbyrå mener det, bankenes sjefsøkonomer er temmelig samstemte. Og nå kom altså den LO-støttede rapporten som gir Solberg-regjeringens økonomiske politikk og virkemidler en usedvanlig god attest: Denne politikken har vært kraftfull, sier ekspertene.

Har dempet nedgangen
Det er rapporten fra Cappelen-utvalget vi snakker om. Den forteller at den økonomiske politikken har dempet nedgangen, og at det har skjedd raskere enn LO, NHO og resten av partene i arbeidslivet trodde. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre står dermed alene og isolert om å mene at regjeringen handler på etterskudd, «for lite og for sent».
Høyres nestleder Jan Tore Sanner kan under henvisning til rapporten med full rett hevde at Solberg-regjeringen har reagert raskere og sterkere enn det partene i arbeidslivet forventet med den politikken som har vært ført.
Konklusjonen er at den økonomiske politikken har bidratt til å dempe konsekvensene av oljenedturen, og norsk økonomi synes å ha nådd bunnen. Dette er iallfall en god trøst og oppmuntring for alle de familiene, spesielt på sørvestlandet, som har følt på usikkerheten.

Står temmelig alene
Arbeiderpartiet står nå alene om sin virkelighetsbeskrivelse.»Økonomisk krise for landet», har vært gjentatt igjen og igjen det siste året. Samtidig klarer ikke Støre å hoste opp en eneste anerkjent økonom uten tilhørighet til partiet som går god for sammenligningen mellom den rødgrønne regjeringens tid og tiden etter 2013: Støre har vist til den sterke veksten i tallet på arbeidsplasser under Stoltenberg og pekt på redusert vekst under Erna Solberg. Men er det noe merkelig i at norsk arbeidsliv viste solid veksi en periode da oljemilliardene fosset inn i samfunnsøkonomien og oljeprisen lå på 120 dollar fatet, mens bransjen siden 2014 har opplevet en pris på mellom 30 og 50 dollar?
I den offentlige debatten har det virket som om Arbeiderpartiet mener Høyre har skylda for at oljeprisen ble halvert, med de problemene det har skapt for økonomien og dem som jobber i de berørte bransjene. Det er en urederlig påstand. Jonas Gahr Støre forsøker konsekvent å å gi inntrykk av at regjeringen har ansvaret for problemene oljenedturen har skapt.

Sitter musestille
Nå kommer stadig flere positive signaler. Støre sitter nær musestille og unnlater å gå inn på den faktiske utviklingen. Cappelen-utvalget viser at responsen, virkningen av regjeringens mange tiltak mot økt ledighet, har dempet nedturen i økonomi og sysselsetting: «Den økonomiske politikken har gitt vesentlige bidrag til at oljenedturen ikke har ført til en enda mer betydelig nedgang i norsk økonomi.» Man viser til at finanspolitikken har vært ekspansiv, det vil si at statsbudsjett og oljefond har vært brukt for å motarbeide økt ledighet. Nøyaktig slik Støre selv hevder er nødvendig. Selvsagt plusser han på noen milliarder til. Men nå viser det seg at Solberg-regjeringens pengebruk har vært tilstrekkelig for å oppnå hensikten.

SSB bekrefter
Statistisk Sentralbyrå skrev i forrige uke: «Den økonomiske politikken har gitt vesentlige bidrag til at oljenedturen ikke har ført til enda mer betydelig nedgang i norsk økonomi.» Cappelen-utvalget mener faktisk at det ser lysere ut ved dette tilbakeslaget sammenlignet med tidligere kriser. SSB viser til at tilbakeslaget i norsk økonomi denne gangen er av mer strukturell karakter, og behovet for omstilling er større.
Høyres nestleder Jan Tore Sanner har opplagt rett når han påpeker at norsk økonomi har flere bein å stå på. Det er derfor regjeringen i nært samarbeid med privat næringsliv investerer i vekstfremmende tiltak som kunnskap, forskning, innovasjon, samferdsel – og skattelettelser. Noen av tiltakene er av langsiktig karakter, men gradvis vil de styrke bedriftenes konkurranseevne og dermed skape nye jobber som bidrar til å finansiere vår velferd.
Å øke skattene for dem som skal skape de nye jobbene, slik Joinas Gahr Støre vil, er ingen god løsning. Det er motsatt medisin av det bedriftene trenger.

Mer skattelette

Det er å håpe at neste års statsbudsjett fortsatt vil inneholde skattelettelser, gjerne kombinert med økte bunnfradrag som lar det dryppe mer håndfaste beløp på dem med lavere og midlere inntekter. Det vil føre til at skattyterne har mye å tape ved en Arbeiderparti-regjering som lover høyere skatter. Det er en opplagt vinneroppskrift. Utsikten til tap i den personlige økonomien er mye viktigere for folk flest enn etterspørselen etter økte generelle tjenester i velferdsstaten. Særlig når bevilgningene til kunnskap, helse og omsorg har økt betraktelig under Solberg-regjeringen.

søndag 18. september 2016

Fortsatt storm i oljepytten

Olje- og energiminister Tord Lien har fått kjørt seg etter den såkalte feilinformasjonen rundt 24. konsesjonsrunde. Forholdet til statsministeren og samarbeidsavtalen med KrF og Venstre ble imidlertid raskt avklart. Feil ble rettet opp og beklaget i løpet av noen timer. Statsråden har fortsatt tillit hos statsministeren, etter det jeg forstår. Ingen ting tyder på at statsråden bevisst feilinformerte.
   Det er helt naturlig og forutsigbart at NRK og landets sosialdemokratiske organer forlenger og forsterker saken som ledd i sin opposisjonsiver. Og at de hanker inn Knut Arild Hareide til et langt intervju for å forsterke inntrykket av motsetninger og krise er helt som forutsatt.
   Selv gjesper jeg litt av hele affæren. De oljeselskapene som så departementets kart uten tydelig skraverte vernesoner, vet utmerket godt at de ikke i denne stortingsperioden kan vise interesse for soner utenfor Møre eller Lofoten.
   Men om så var, om de i vanvare skulle komme til å nominere noen av disse blokkene, ville det bare fortelle verden at de faktisk er interessante i geologisk forstand. Stortinget bestemmer om det skal konsekvensutredes og deles ut lisenser for leting, boring og produksjon.
   Det som er mer interessant er forholdet til iskanten. Skrikhalsene i miljø- og klimabevegelsen har jo i mange år brukt som ett av sine sterkeste argumenter at isen ved Arktis smelter og iskanten trekker seg markant tilbake. Veldig langt tilbake mot nord. Som et ugjendrivelige bevis  på at Klimapanelet har rett, at den globale temperaturen stiger bratt og at verden går undergangen i møte.
   Da har regjeringen rett og slett tatt konsekvensen av klimaforkjempernes egne påstander og "bevis" og fulgt etter iskanten. Så enkelt er det. Regjeringen har fulgt både definisjonen av iskanten og samarbeidsavtaler. Nå møter klimafolket seg selv i døra. Når blokkene helt klart ligger i isfritt farvann, hva er da i veien for å undersøke hva som befinner seg under havbunnen? 
   Vi trenger å vite mest mulig om muligheter og reserver der nord. Gjør ikke vi det, så gjør russerne det. Og tilbake til Tord Lien: Han eller noen i departementet gjorde en formell og reell feil. Lien tar ansvaret uansett hvem som personlig har begått den. Det står det respekt av.

fredag 16. september 2016

Vakler Kristelig Folkeparti?

Dagens innlegg i Aftenposten av Knut Arild Hareide er interessant, i den forstand at det viser hvilken utpressingstaktikk KrF driver med som vippeparti mellom blokkene. Men det åpenbarer også hvilket behov partiet har for å late som om det "får til ting". Man tar eierskap til prinsipper og bevilgninger som antagelig ville vært gjennomført uansett.
   Hareide brisker seg med at KrF har oppfunnet "tidlig innsats" i skolen og 1.700 nye lærerstillinger i barneskolens første trinn de siste årene. Samtidig som han tar æren for denne tidlige innsatsen for dem som ikke lærer seg grunnleggende ferdigheter godt nok, raljerer han mot Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet fordi dette partiet bare fikk til et par håndfuller flere lærere i sin lange regjeringstid. Hareides underliggende utfordring er likevel: Se hva KrF fikk til sammen med Ernas regjering - byr du over?
   På overflaten viser kronikken at KrF har fått til mye mer med Erna enn med Jens og Jonas på et politikkområde som er viktigste sak for velgerne. Hvilket i bunn og grunn burde være et argument for å fortsette støtten til Solberg-regjeringen, eller gå inn i den som fullverdig medlem. Men dette er sikkert ikke hensikten. Hareide vil se hvor mye han kan "shoppe" for mellom regjeringsalternativene. Ikke basert på argumenter og dyktig politisk håndverk, men på et avgjørende antall stortingsrepresentanter som avgjør en regjerings fremtid. De fattige 4-5 prosentene som KrF får i oppslutning blant velgerne brukes til utpressing og nærmest førstegangs utrop i et auksjonslokale.
   Meningsmålingers underlagsmateriale viser at KrF-velgere søker mot Høyre denne høsten. For å ta dem tilbake burde egentlig Hareide legge seg tettere opp mot Solbergregjeringen. Men han vil høyst sannsynlig gjøre det motsatte: satse på at kristensosialistene skal oppveie det han taper i sentrum og mot høyre.
   Et sentrumsalternativ er bare å le av. Aldri har det vært større avstand mot "sentrumspartiene" i ideologi og praktisk politikk. Hareide bruker Fremskrittspartiet i regjering som skremsel og hoggestabbe, selv om han har fått mer enn nok støtte fra dette regjeringspartiet de siste tre årene, med unntak av flyktningspørsmålet. Men der har jo de fleste partier inngått forlik.
   Jeg gjentar: Det er for meg ubegripelig at ikke KrF, og Venstre, faktisk benytter anledningen til å gå  i n n  i regjeringen Solberg. Det er lett å regne seg til hvor mange statsråder de to partiene kan få, samtidig som FrPs innflytelse reduseres av ren matematikk. I svært mange saker vil det oppstå en "front" mellom Høyre, Venstre og KrF. 
   Det er lenge siden KrF var et regjeringsparti, og det haster. Regjeringserfaringene fra tidlig på 2000-tallet er ingenting verd i 2017. Dessuten er oppslutningen halvert siden den gang.

torsdag 15. september 2016

Storm i et vannglass

Dagens store politiske sak i blant annet NRK er at olje- og energiminister Tord Lien visstnok skal være uenig med statsminister Erna Solberg når det gjelder oljeselskapenes nominasjoner av oljefelt, altså en invitasjon til å vise interesse for de og de blokkene i neste konsesjonsrunde. I nominasjonsbrevet var det ikke tatt forbehold om at de ikke skulle vise interesse for noen få felt utenfor Møre og Lofoten. Dersom disse feltene skal legges ut (spørre oljeselskapene om de kunne være interessert, ikke mer), må Høyre og FrP først ta kontakt med Venstre og Krf i Stortinget. Det ligger i samarbeidsavtalen.
   Man kan tolke utspillet fra olje- og energiministeren på to måter: enten tok han for gitt at selskapene visste om forbeholdene, eller så hadde han i farten glemt den vesle setningen i samarbeidsavtalen. Det første er logisk, det andre en mindre glipp som raskt ble rettet opp.
   Som man kunne vente, har opposisjonens medier gjort maksimalt ut av saken, men de to støttepartiene har for lengst akseptert forklaringen og presiseringen. På kammerset.
   Selv ser jeg på nominasjonen som et uttrykk for et sterkt oljeengasjement hos en ansvarlig regjering. Det gjelder å beholde dynamikken og momentum for å skape stabil oljeproduksjon i tiårene fremover. Av hensyn til verdens behov for olje, av hensyn til hundretusener av norske arbeidsplasser og av hensynet til finansieringen av velferdsstaten. Ryktene om oljbransjens død er høyst overdrevet. Innerst inne er de store, ansvarlige partiene som Høyre, FrP og Arbeiderpartiet enig i oljepolitikken. De er bare bastet og bundet av småpartiene på vippen, de som bare representerer rundt 25 prosent av velgerne, maksimalt.
   Det svake leddet her er Arbeiderpartiet, som trenger å frigjøre seg fra vippe- og utpressingspartiene til venstre, mens Høyre/FrP har tilsvarende behov i forhold til Venstre og KrF. Begge regjeringsalternativer bør etter min mening gå inn for å danne mindretallsregjeringer uten for faste avtaler. Verst posisjon har Arbeiderpartiet og Støre surret seg inn i. Med Sp, SV og MDG på sin side i en regjeringskoalisjon vil det aldri bli noen utvikling i norsk oljeproduksjon. De små vil nedlegge veto. Derfor er det i grunnen litt underlig at Støre til de grader smisker for KrF. Hans handlingsrom i mange saker vil bli kraftig innsnevret. Med KrF vil det bli enda vanskeligere å tilfredsstille oljenæringen og distriktene som er av den, for ikke å snakke om Fellesforbundets medlemmer.
   Problemet med Støre er nemlig at han er så til de grader uklar og vinglete. I to år på rad sa han til AUF på Utøya at 1. To tredjedeler av våre oljeressurser skal forbli under havbunnen. 2. Året etter sa han at Norge trenger høy, stabil oljeproduksjon. Ingen vet egentlig hva han mener og vil lande på.
   Med Solberg-regjeringen er det annerledes. Der er marsjordren klar: Undersøk, konsekvensutred, let etter og produser olje og gass! For å få en enda klarere retning må imidlertid de to partiene frigjøre seg fra de små.

Vingle-Støre slår til igjen

I april i år stemte Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre sammen med Høyre og Fremskrittspartiet mot en ekstern evaluering av Norges bidrag til å redde Libyas befolkning fra Gadafis myrderier under opprøret der. På oppdrag fra FN deltok norske F16 jagerfly i bombingen av Gadafi-hærens militære stillinger, hovedkvarterer og infrastruktur. Flyangrepene reddet trolig livet til tusener på tusener libyere som hadde fått nok av diktatorens skrekkvelde.
   Situasjonen var prekær, og en avgjørelse måtte tas raskt for å redde liv. Stoltenberg-regjeringen med Jonas Gahr Støre som utenriksminister fulgte raskt opp FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 1973. Den ga verdenssamfunnet fullmakt til å bruke «alle tilgjengelige midler» for å stanse Gadafis drap på sivile. NATO fikk koordineringsansvaret, og Norge sendte på anmodning et antall av våre jagerbombere. Beslutningen ble tatt 17. mars etter hektiske konsultasjoner i regjeringen og med opposisjonen. Stoltenberg og Støre fikk klarsignal.
   I ettertid, etter hvert som utviklingen i Libya etter Gadafi er gått til det verre, er det kommet kritikk og krav om en form for ekstern «granskning». Bakteppet er at noen har «angret» når de ser hva som har skjedd i landet etter 2011. Jonas Gahr Støre har hele tiden forsvart beslutningen i den daværende rødgrønne regjeringen. Det gjorde han så sent som i et innlegg i Aftenposten 24. september 2015. Og i april i år var han med på å stemme ned småpartienes ønske om ekstern evaluering.
   Men nå – ett år før stortingsvalget 2017 har han, sammen med utenrikskomiteens leder og partifelle Anniken Huitfldt, funnet at en evaluering bør skje likevel. Han lar Huitfeldt ta initiativet og stå fram, mens han selv lurer i kulissene for å ha ryggen fri. Denne usmakelige og taktisk motiverte helomvendingen er typisk for Støre. Når tiden har løpt tilstrekkelig lenge, lister han seg over til et annet standpunkt. Som et ledd i «kjøret» mot Solberg-regjeringen.
I disse dager får han seg til å kritisere statsminister Erna Solberg som i et innlegg i FNs generalforsamling vil ta opp den globale veksten i antibiotika-resistente bakterier. Ifølge Støre har Solberg reagert for sent, eller noer sånt. Støre er ikke fornøyd.

   Sier han, som var helseminister så sent som i 2013. Var ikke problemet like stort da? Det har da ikke oppstått sommeren og høsten 2016? Tok han noe initiativ? Typisk for «hakkespetten» Jonas Gahr Støre som nå kritiserer alt han kan, på alle områder og med bred penn som et ledd i den lange valgkampen. En lite konstruktiv holdning, spør du meg.

tirsdag 13. september 2016

Hva er i ferd med å skje med oss?

«Alle» er offisielt bekymret for det høye sykefraværet i Norge, men få eller ingen tør gjøre noe med det. Mest bakstreversk er LO med sitt beskyttelsesbehov overfor medlemmene, og Arbeiderpartiet tør ikke gjøre noe mot LO´s vilje. NHO vil ha ro rundt hele spørsmålet og satser sammen med sin motpart på alle andre virkemidler som ikke virker.
Det var befriende å lese uttalelsene fra fastlege Jørgen Skavland i mandagens Aftenposten, som sier at sykmelding, det er noe du skal ha når du er for syk til å jobbe. Punktum. Det er egentlig ingen i dette landet, med noen få unntak, som ikke kan jobbe noe, sier han. Den vanligste grunnen til sykefravær er ryggvondt og psykiske plager, og all forskning og erfaring sier at den beste medisinen likevel er å delta i arbeidslivet.

Trenger å gå på jobb
Han mener det er galt å sykmelde og dermed ekskludere sykmeldingssøkerne fra det man faktisk trenger: Gå på jobben eller iallfall jobbe litt. Det er tilpasning som er løsningen, som kortere dager, fysioterapi, tilrettelagte oppgaver.
Skavlan møter faktisk også mennesker som ber om å ikke bli sykmeldt, selv om de har fysiske smerter eller psykiske lidelser. Jobben, samværet med kolleger og følelsen av å bidra er sterkere enn trangen til å «ta det rolig», ta ut to-dager´n. De fleste av oss har vært borti tilfelle der ansatte faktisk tror egenmeldingsperioder er noe de har krav på, som en kvote ekstra fridager, en rettighet.

Holdninger avgjør
Som ellers i livet er det holdninger som avgjør, arbeidsmoral eller ganske enkelt moral. Er vi for «velferds-pleiet», spør fastlegen med god grunn. Han viser til tilfeller og samtaler der «pasienter» synes de må ta seg fri med sykmelding fordi de har dårlig råd, føler seg sliten, har kranglet med kona eller sjefen. Det er ingen gode grunn, sier Skavlan: Er du i stand til å jobbe litt, bør du gå på jobb. Da får du tankene bort fra deg selv og dine egne plager, ja, du kan risikere å glemme eller fortrenge dem. De fleste er som kjent i stand til å føle «vondter» bare de leter intenst nok. Og det gjør jo vi nordmenn.

65 milliarder
Sykefraværet i Norge koster skattebetalere, det opphøyde «fellesskapet» og ikke minst arbeidsgivere, 65 milliarder kroner i året – tre-fire ganger mer enn skattelette på arbeidende kapital i norske bedrifter (også kalt formuesskatten). Nordmenn har dobbelt så høyt sykefravær som svensker. Er vi mindre robuste, er vi sykere enn svensker? Nei, men velferdsordningene våre på dette området oppmuntrer til sykmelding raskere siden det ikke koster oss noe å sykmelde seg. Vi får sykepenger lik lønn fra første dag. Hele debatten i Norge handler ikke om dette, men om hvordan man skal få ned sykefraværsprosenten fra 6,5 til 5,6 prosent. Med tiltak som vi nå vet ikke virker på generell basis, selv om det lar seg gjøre å finne gode enkelttilfeller. Det arbeidet må selvsagt fortsette. Sykelønnsordningen er ellers hellig og skal ikke røres. For det har LO sagt.

Ingen karensdager
Innføring av karensdager som i Sverige får vi nok ikke før tidligst i perioden 2017-2021. Det avhenger av hvilken regjering vi får om ett år. Sannsynligvis vil ikke småpartier på vippen ha noen endringer, for da fremstår de som «snillere» og mer «humane», mer «på de sykes parti».
Fra tidligere perioder vet vi at sykefraværet har en tendens til å gå ned når det er dårlige tider på arbeidsmarkedet. Statistikken taler sitt tydelige språk. Er det mye ledighet, er folk litt reddere for å sykmelde seg. Dagens høye sykefravær er faktisk i seg selv et bevis på at der ikke er noen «krise» i norsk økonomi, slik Arbeiderpartiet og andre rødgrønne messer om.

Så har vi pressgrupper og lobbymiljøer som ser ut til å ville sykeliggjøre og stakkarsliggjøre nordmenn til det ytterste. Det er snakk om profesjonskamp, det å skaffe seg klienter og pasienter. Da trenger man mange mennesker som har det vondt. Eller som har vondt for å jobbe – litt iallfall.

Han satte tingene på plass

Det var en fornøyelig forestilling NRK sist torsdag hadde iscenesatt for diskusjonen rundt fraværsgrenser i den videregående skolen. Arrangørene hadde riktignok mobilisert en gruppe unge tilhørere man visste ville heie på den ene part – de som opponerte mot kunnskapsministeren, men klakkørene klarte ikke å overskygge konklusjonen: Torbjørn Røe Isaksen vant denne duellen suverent, godt understøttet av lærernes fagforeninger, forskning, fagkunnskap og erfaringer fra Pøbelprosjektet.
   I Aftenpostens referat ville man ha det til at Isaksen ble «grillet». Tvert imot, han parerte elegant alle støt og oppstøt fra skulkernes talspersoner og de andre stakkarsliggjørerne. Hans Olav Lahlum var bare herlig som entertainer. Han var ikke akkurat saklig, men en som får latterdøra opp i slike sammenhenger. Helt greit med en klovn i denne settingen.
   En ti prosent fraværsgrense for å få karakter i et fag – og med et visst slingringsmonn opp til hele 15 – er for meg alt for høy. Jeg ser bort fra dem som er reelt kronisk syke, fysisk eller psykisk. Det er bare riktig at de går utenom regelverket som tok til å gjelde for fire uker siden. Elevene dette dreier seg om, er kjent fra før, de er over radaren og skal ha den behandlingen de har behov for.

Lærer og elev må være sammen
Skal du lære noe på skolen, må du faktisk være til stede under undervisningen. Ingen bestrider at interaksjonen mellom lærer og elev er den beste form for formidling av kunnskap og modning. Det forutsetter at begge er til stede i samme rom. Å gå på skolen selv om nesa drypper litt eller du er tung i skallen pga for mye databruk og selvpålagt mangel på søvn natta før, er en selvfølge. Det er en plikt å møte opp når en først har sagt ja til å en skoleplass. Samfunnet satser store ressurser på deg, og det å holde seg borte er en hån mot læreren som har forberedt seg, og mot sosiale relasjoner med medelever. Å gå på skole er ikke bare et forslag. Det er en mulighet, et tilbud som millioner på millioner av barn i andre land misunner bortskjemte norske tenåringer.
   Regelverket ble endret noe (i feil retning) under forhandlinger med andre, men det er godt vi har en regjering og en kunnskapsminister som tør å sette foten ned, stille krav og holde riset bak speilet inntil det blir bruk for det. Skulk er og blir en moralsk brist, en svakhet i karakteren.

Sykeliggjørerne
Som seg hør og bør rant venstresiden over av sykeliggjøring og stakkarsliggjøring. Noen mente alt var blitt så «byråkratisk». Faktisk må lærerne føre regnskap over timer og dager elevene er til stede, og måle fraværet opp mot grunnlaget for å sette karakter. Du verden for en byrde! Noen fastleger har åkket seg over at det blir så mye renn på legekontoret for å få attest når noen kjenner snufs fra neseregionen og ønsker å bli hjemme. Svaret fra fastlegene må selvsagt være: Her konsentrerer vi oss om dem som er mer syke enn stort sett friske, unge mennesker i sin beste fysiske alder. Vi prioriterer ikke dere – gå hjem, eller rettere sagt, på skolen!
   Kjøreskolelærere er over seg i harnisk over at kjøretimene deres blir oppført som ulovlig fravær. Av kommersielle og latmannsårsaker vil man ha kjøretimene i skoletida og ikke på fritiden om ettermiddagen. Tenk det!

Rettet opp misforståelser
Igjen og igjen måtte Røe Isaksen rydde opp i påtatte misforståelser fra skulkernes forsvarere. Som at man måtte starte tidlig hos legen for å komme 10-prosenten i forkjøpet. Det er jo først når grensen er nådd og man har skulket tilstrekkelig at alvoret bør gå opp for latsabbene. Da kan de jo forsøke seg hos en snill almenpraktiserende.
   Å gå på skole er som å gå på arbeid. Du gjør din plikt og kan kreve motsatsen i form av kvalitet på undervisningen og et godt, mobbefritt arbeidsmiljø. Det er ingen ting fremtidige arbeidsgivere ser nøyere på, enn en elevs fraværsstatistikk. Ikke nødvendigvis den dokumenterte lovlige med forklaring, men den udokumenterte – skulk. Med mye ulovlig fravær stiller man ikke akkurat først i køen for jobb eller lærlingplass. Det er viktig at dette siger inn fra skoledag én.

Blir mer robust
En del av oss har mang en gang følt seg uopplagt og umotivert foran en skoledag. Men det merkelige er at når man først entrer skolebygningen, møter medelever og dyktige pedagoger, så forsvinner som regel ulysten og ubehaget. Å komme seg opp om morran og bruke litt viljestyrke og stayerevne i et «kjedelig» fag og undervisningssituasjon, det gjør en mer robust for senere utfordringer i livet.
   Resultatet av de nye fraværsgrensene er entydig: Flere elever stiller nå på skolen – hele dagen. Lærerne trenger ikke skue ut over tomme pulterader og føle nederlag, avmakt og frustrasjon. Elevene vil gradvis føle større tilfredshet fordi de har overvunnet lysten til å skulke. De vil lære mer og vil være bedre forberedt til prøver og eksamener. Det motvirker frafall i skoleløpet. Skolevenner man setter pris på i frikvarterene, er til stede i en normal hverdag, man trenger ikke søke dem opp på kjøpesenteret til fordekt passiar.

Følger utviklingen
Det skal bli artig å følge utviklingen ut i dette skoleåret. Dersom deler av regelverket ikke fungerer etter hensikten, er departement og kunnskapsminister villig til å vurdere noen detaljer på nytt. Et forskningsprosjekt følger med. Det siste er egentlig unødvendig. Alle med fornuften i behold vil være enig i at fraværsgrenser har langt flere positive trekk ved seg enn negative. Utglidningen i norsk skole på dette feltet har vart lenge nok. Det var på høy tid at noen tok ansvar.

Det ville ikke skjedd under en rødgrønn regjering.

lørdag 10. september 2016

Facebook er bra for de fleste

De norske og utenlandske mediehusenes frontalangrep på Mark Zuckerberg og Facebook-imperiet har preget den offisielle diskusjonen de siste dagene, og jeg kan meget godt forstå hvorfor. Aftenpostens oppslag fredag var riktignok preget av en selvsentrert redaktør og hadde vel store dimensjoner. Det må antagelig til for å synes i mediebildet og «vekke» papiravisleserne. Noe i meste laget tabloid etter min smak, men la gå: Den prinsipielle diskusjonen er viktig nok, og alle avisfolk som kritiserer Facebook for sensur av det ikoniske nakenbildet fra Vietnam i 1972, har selvfølgelig rett i at slikt ikke skal skje.
   Etter noen timer gjorde Facebook retrett og slapp nakenbildet fra Vietnam gjennom filteret. Selveste statsminister Erna Solberg engasjerte seg og bidro til at Zuckerberg tenkte seg om én gang til. Det er greit. Men målt opp mot det monumentale toppoppslaget ble avslutningen lik Æsops fabel: Berget barslet og fødte en mus.

Aksepterer reglene
Generelt er det på sin plass å minne om at Facebook-teamet med Mark Zuckerberg øverst på pyramiden har satt noen regler som svært få har satt spørsmålstegn ved til nå. Facebook-brukerne sier seg enig i kjørereglene når de registrerer seg. Selv om den daglige bruken av det populære sosiale mediet kan ta overhånd til tider, har Facebook etter min oppfatning vært en stor og positiv ny hendelse i medieverdenen og i relasjoner mennesker imellom. Kanalen for kontakt, utveksling av ideer og spredning av meninger kan sammenlignes med opphevelsen av NRK-monopolet på 1980-tallet. Monopolets begravelse var uten tvil en lykke for landet, en frigjøringskraft for friere diskusjon og utvidet ytringsfrihet.
   Mark Zuckerberg burde absolutt ha lyttet til kritikken før den nådde de store høyder og handlet deretter. Men: Jeg har en godt begrunnet mistanke om at Aftenposten og andre ikke bare har en prinsipiell plattform for kritikken. Den er også et selvforsvar for de tradisjonelle medienes egen maktposisjon, som de ønsker å beholde så lenge det står i deres makt, nøyaktig slik NRK og Arbeiderpartiet gjorde mot slutten av 1970-tallet da etermonopolet ble diskutert.

En økonomisk dimensjon
I våre dager har det prinsipielle temaet også fått en annen dimensjon, den økonomiske. Papiraviser liker ikke at annonsørene flytter sin markedsføring over til medier der folk faktisk er. Man får lyst til enten å begrense de sosiale medienes økonomiske virksomhet, selv benytte Facebook for å hanke inn noe av det tapte – eller som nå: True med å trekke seg fra Facebook. Det siste er selvsagt ikke noen trussel. Facebook trenger ikke de tradisjonelle mediene. Zuckerberg har direkte adgang til de samme «kundene» og klarer seg utmerket godt uten.
   Det som også har skjedd de siste årene, er at meningsdannelsen har flyttet seg bort fra mediehusene og de tradisjonelle politiske miljøene. Mediehus, politiske partier og andre institusjoner som er blitt mer og mer kvalmende politisk korrekte i folks øyne, har brukt sensuren (forkledd som redaktørenes portvokterrolle) mot dem som ikke har «de riktige» meningene. Vi ser det godt på hvem og hva som slipper frem til spalteplass. Jeg bruker det lett sosialdemokratiske Aftenposten som eksempel: Her får du ikke noe oppslag i debatten om du ikke er representant for regjeringen, partileder, generalsekretær i store organisasjoner, talsperson for fagbevegelsen, har en akademisk tittel, er amanuensis, høyskolerektor, kjent forfatter eller selvoppnevnt kulturpersonlighet. For ikke å snakke om alle dem som brisker seg med en forskertittel fra et kjent institutt. Avisens debattredaktør synes ikke å se så mye på kvaliteten i innholdet, formuleringsevne, sannhetsgehalt, saklighet eller substans, men på hvilke grupper vedkommende leserbrevforfatter representerer, hvor mange som står bak leserskribenten.

Like andres meninger
Mangelen på kontrære synspunkter, skribenter som tør gå i rette med konsensus, korrektheten og de oppleste og vedtatte sannheter, de som setter spørsmålstegn ved dem som fremmer sykeliggjøringen og stakkarsliggjøringen av samfunnet, som skriker på større innsats fra pappa stat og mamma kommune i enhver forbindelse – er stadig mer fremtredende.
   Da blir det uinteressant for svært mange å sende meninger til Aftenposten og de andre mediehusene. De slipper ikke til, kommer ikke til orde. Og gjør de det en sjelden gang, er det som skrives godt bortgjemt i små tekster, vinklet på en bestemt måte og med utsikt til å bli sablet ned i store bestilte oppslag en dag eller to senere. Av professorer (særlig emeritus), amanuenser, generalsekretærer, «forskere», «eksperter» og «spesialister». Folk som selvsagt har, og det har de lov til, personlige, ideogiske og politiske synspunkter i tillegg til merkelappen forsker.

En redningsplanke
Når det engang er blitt slik i manges bevissthet, står de sosiale mediene der som et alternativ og en redningsplanke. Antall bloggere stiger kraftig, og samfunnsdebattanter som tyr til Facebook, yngler daglig. Selvsagt er terskelen av og til svært lav i denne kanalen. Mye grums stiger opp folkedypet, og tribunebrølet er ikke alltid like vakkert fremført. Hets og mobbing er en beklagelig del av helhetsbildet. OK, der har alltid eksistert folk med hissig og ukontrollert gemytt, dårlig oppdragelse og manglende folkeskikk. I gamle dager kalte vi det buskagitasjon. Den var der, men mindre synlig for kondisjonerte og korrekte kretser som kun leste Aftenposten.
   Jeg tror altså at der finnes en del redaktører der ute som er redd for å miste grepet, oppleve redusert maktposisjon i samfunnet, få mindre kontroll over meningsdannelse, tape påvirkningskraft. Altså blir Facebook syndebukken og hoggestabben. I noen tilfelle med en viss grunn, men ikke i hovedsak.
   Jeg bruker Facebook, jeg sender meninger ut på Twitter, jeg lar meninger bli fanget opp av Google. Måtte enda flere gjøre det samme, skaffe seg venner og delere, stå opp mot det store vassauet som gjennomborer så godt som samtlige av dagens mediehus.

Facebook er bra – bruk Facebook!

mandag 5. september 2016

Frigjøring fra de små

Den lange valgkampen foran stortingsvalget neste år er i gang. ”Frontene” eller samarbeidskonstellasjonene er omtrent som de har vært de siste årene, men noe er i spill: Kristelig Folkeparti er på vei bort fra Høyre og en borgerlig samling og ser på mulighetene for å krysse midtlinjen i norsk politikk slik Senterpartiet gjorde for snart 12 år siden.
   Påskuddet er Fremskrittspartiet og dets politikk – ikke så mye hva dette partiet står for innenfor en Solberg-regjering, men et ”rendyrket” Frp på eget program og ideologisk grunnlag. Både KrF og Venstre har manet frem et fiendebilde, demonisert ytterste høyre og inntatt godhetsposørenes lite sympatiske rolle: Fordømmende, usaklig, intolerant og til dels hatsk. Avstandene i politikken er maksimalisert, kunstige skiller reist.

Plass under demokratenes paraply
Jeg minnes en uttalelse fra USA`s ambassadør i Norge, Benson K. Whitney (2006-2009), som gikk ut på at alle norske partier fint ville fått plass innenfor det demokratiske partiet i Amerikas forente stater. Han fant den norske politiske debatten lett komisk og kunstig, de korte avstandene i ideologi og politikk tatt i betraktning. Konsensus om det meste var hans karakteristikk, likhetene mer påfallende enn ulikhetene.
   Hvordan en norsk regjering vil være sammensatt etter september 2017 er vanskelig å spå akkurat nå. Men mitt innerste håp er at det store bildet vil være: Enten en mindretallsregjering av et stort DNA med tilstrekkelig selvtillit til å ta de overordnede, «riktige» avgjørelsene, eller en Høyre-Frp-regjering, også den sannsynligvis (?) i mindretall, men fullt ut i stand til å føre en politikk med skiftende støtte fra sak til sak i Stortinget.

Sjalte ut de små
Hvorfor sjalte ut Sp, SV, MDG, Rødt, KrF og Venstre som grunnlag for en regjeringsdannelse, men ”samarbeide” med dem fra sak til sak? Først og fremst fordi undertegnede ikke synes det er riktig at små partier, til dels sperregrensepartier uten stor folkelig oppslutning, skal ha så stor makt og gjennomslag i politikken som de har nå. De små på vippen, jeg kaller dem utpressingspartier, representerer en stort demokratisk utfordring. De representerer et demokratisk underskudd. Deres få velgere veier alt for mye i forhold til de virkelig store folkepartiene med bred oppslutning. Det er umoralsk at en KrF-velger skal veie så mye mer enn en stemme avgitt for Arbeiderpartiet, Høyre og Frp.

Særinteresser
Dernest: De små partiene er stort sett ensaks-partier, smale interesse- og lobby-partier som representerer særinteresser i samfunnet. De har ikke noe virkelig program som ser de store linjene, veier flere hensyn opp mot hverandre, finner brede kompromisser og representerer flertallet i folket. Er sperregrensen for lav? Ja, jeg mener det. Vi burde hatt fem prosent sperregrense som i Tyskland. Men det er det vanskelig å få til på kort sikt, dessverre.
   Dernest: Norge som nasjo står foran store utfordringer i årene som kommer. Skal de kunne håndteres på en klok måte, trengs politikere av karakteren ”statsmenn” og -kvinner. De som evner å se helheten og de store linjene og som står for noe forutsigbart, langsiktig og trygt. La meg nevne noen områder: Norge bør – eller rettere – i overskuelig fremtid være en oljeproduserende nasjon. Verden vil nemlig trenge ”ren” olje og gass sammenlignet med andre energibærere. Ikke minst av hensyn til klimaet. Det gavner ikke verdens klima dersom kull erstatter norsk olje, eller verdens industriland kjøper mer forurensende petroleumsprodukter annetstedsfra.

Ja til konsekvensutredninger
Vi nærmer oss et punkt der det må tas en avgjørelse rundt konsekvensutredninger og fastsette geologien på nye områder i Barentshavet, utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Innerst inne ønsker Arbeiderpartiet ha slike utredninger, deretter meget mulig leteboring og produksjon etter 2025. Men partiet er blitt stanset av veto fra Sp, SV og nå også MDG. På Høyresiden har konsekvensutredninger vært bannlyst av Venstre og KrF.
   I en slik sak av nasjonal betydning, vil en mindretallsregjering enten fra Ap eller Høyre/Frp kunne bli enige seg imellom og skubbe til side småpartienes særinteresser.
   Perspektivmeldingene, både fra Stoltenberg og nå snart Solberg-regjeringen, gir varsler om utfordringene fra eldrebølgen og et stort antall flyktninger, behovet for langsiktig teknologisk omstilling og tilsvarende ”grønt skifte”. Det er ingen tvil om at Høyre/Frp eller Arbeiderpartiet i regjering vil kunne finne sammen i fornuftige forlik for slike store og viktige linjevalg - som gjør at norsk industri og næringsliv har noe å forholde seg til i flere valgperioder fremover.

Forsvaret må styrkes
Forsvaret må styrkes. 90 prosent av oss støtter et tilstrekkelig sterkt forsvar, og minst tre av fire nordmenn vil personlig gjøre en innsats for forsvaret av landet. Her er det også de store partiene som først og fremst har realitetssans og som innser alvoret. De kan bli enige i Stortinget gjennom forlik. De små må gjerne hekte seg på, eller stille seg på sidelinjen. Det er bra om forsvars- og sikkerhetspolitikken får en så bred og tverrpolitisk oppslutning som mulig. Vil ikke de små, får de store ta ansvar.
   Problemet etter valget i 2017 vil antagelig være: Om hverken Høyre/Frp eller Arbeiderpartiet får flertall alene – hvem vil de små partiene peke på når Kongen formelt skal danne ”sin” regjering? Hvilket eller hvilke partier får regjeringsoppdraget av Hans Majestet? Partilederne både for små og store partier må ta et standpunkt her. Så må en regjering overleve sin regjeringserklæring med innebygget politikk. Overlever regjeringen denne første runden, vil den antagelig kunne skaffe seg flertall fra sak til sak gjennom fire år.

Krevende, men mulig
Det vil kreve kompromisser, og også personlig kjemi. Men vi har hatt lange perioder med mindretallsregjeringer før, det er ingen uprøvet styringsform. Det gikk faktisk ganske bra i de periodene.
   De store partiene i regjering vil kunne ta de store og viktige beslutningene i oljepolitikk, næringspolitikk, velferdspolitikk og forsvars- og sikkerhetspolitikk. De små har for lengst diskvalifisert seg gjennom sin utpressing og sitt demokratiske underskudd. Flere av dem står for sympatiske enkeltsaker og prioriteringer, holdninger og menneskesyn. Men det er ikke nok i den store sammenhengen.

   Derfor bør hverken Arbeiderpartiet eller Høyre/Frp denne gang lage samarbeidsavtaler med andre små partier på forhånd, men ha alle utveier åpne og skaffe seg et handlingsrom.