Grekernes kollektive selvbedrag

Hellas` økonomi står for ca to prosent av eurosonens samlede verdiskapning, og enda mindre i forhold til EU`s totalprodukt. Siden gjeldsordningen med troikaen de siste årene har gitt grekerne mulighet til å betale det meste av gjelden til private storbanker i resten av Europa (via sentralbankens overtagelse av forpliktelsene), hadde denne del av bankvesenet lite å tape på gresk kollaps og konkurs. Det ville ikke gitt noen store negative virkninger for omverdenen. Moralsk sett ville et nasjonalt sammenbrudd være som fortjent.

Politisk prosjekt

Men EU, og spesielt euroen som felles valuta, er som kjent et politisk, solidarisk prosjekt. Lojalitetshensyn og ideelle formål med unionen gjorde at eurolandene nok en gang strakk seg lenger enn langt for å redde Hellas. Selvsagt ville det ikke være noe godt eksempel i velstands-Europa («velstand» definert i det store verdensbildet) om grekernes privatøkonomi ble satt tilbake en generasjon eller to. Også her kommer andre hensyn inn: Europas humanistiske tradisjoner. Man lot nåde gå for rett. Man kunne ikke la et europeisk land falle utfor stupet og ned i ytterste fattigdom.

   En overgang til drachmen ville ført til devaluering, det vil si å velte egne økonomiske problemer over på omverdenen. Men statsgjelden ville uansett være fastsatt i euro. Økonomisk innhenting og vekst ville tatt enda lenger tid. Folk flest i Hellas sa i folkeavstemningen nei til låneavtalen EU og Tsipras-regjeringen hadde undertegnet, men 70 prosent av grekerne vil likevel beholde euroen, og de aller fleste vil fortsatt at landet skal være en del av EU.

Ikke lenger god latin

John Maynard Keynes er stort sett sjaltet ut som økonomisk veiviser og guru i moderne økonomier i en globalisert verden. Men jammen dukker de siste Gibraltar-apene opp i diskusjonen om gresk innhenting: Bare man lar det offentlige trykke penger og setter i gang store offentlige prosjekter, vil problemene løse seg. Nok et selvbedrag. Noen av oss husker fortsatt Kleppe-pakkene, stats- og Frisch-økonomenes siste krampetrekninger.

Mange underlige argumenter og sammenligninger er blitt benyttet i debatten i det siste.   Det blir sagt at «EUs utstrakte hånd med nye lån er ikke annet enn en håndsrekning til franske og tyske storbanker». Hva i all verden er galt med å gjøre greske myndigheter i stand til å betale gjelda si? Dessuten utgjør belastningen på disse storbankene ikke på langt nær den byrden som eksisterte for fire-fem år siden. De som virkelig må påta seg byrden når det kommer til enden av konsekvenstråden, er vanlige tyskere.

Sammenlignet med Tyskland

Så er Hellas` gjeldssituasjon blitt sammenlignet med de vestlige stormakters ettergivelse av tysk gjeld i 1953. Det ligger en hårreisende intellektuell uredelighet i argumentet. Grunnen til at Tyskland (Vest-Tyskland) fikk slettet sin gjeld, var at NATO- og OEEC-landene ikke ville gjøre feilene fra Versailles-traktaten etter første verdenskrig om igjen: De strenge traktatbetingelsene i mellomkrigstiden førte til tysk revansjisme og banet veien for Hitler og en ny verdenskrig. Sammenlignet med dagens Hellas levde tyskerne tidlig på 50-tallet i en tilstand av sosialt kaos og absolutt fattigdom sammen med krigstraumer av overveldende dimensjoner.

   Grunnen til at tyskerne slapp å betale, var ikke at de hadde levd på lån og altfor stor fot i årene etter 1945, som grekerne i dag. Det var snarere motsatt.

Produserer for lite

Grekerne har to store utfordringer i tillegg til selvforskyldt gjeld. For det første produserer man lite, men lever stort sett av å klippe håret til hverandre - og turistenes, for å si det billedlig. Pluss skipsfarten, som også er en tjenesteindustri. Servicenæringen er for stor relativt sett, og det er også offentlig sektor. Mange grekere har vært vant til å ha livsvarige, trygge offentlige stillinger, med bonusordninger som bare er til å le av. Blant annet bonus for å komme i tide på jobb – og 14 måneders lønn for alle statsansatte uansett innsats og produktivitet. De siste tiårene er det blitt ansatt hundretusener av grekere i offentlig sektor, i rykk og napp som har fulgt valgårene. Gratis flybilletter eller jobb i det statlig eide flyselskapet fungerte som bestikkelser i valgkamper. Times-artikkelen «State of Ruin» av 20. juli gir enda flere eksempler.

Korrupt, svart økonomi

At samfunnet er gjennomkorrumpert, har en enorm svart økonomi og et ineffektivt skattesystem er en velkjent kjensgjerning som greske forhandlere i Brussel glatt har innrømmet. Det er derfor de har gått med på reformer nettopp på disse feltene. Et av de aller største problemene har vært det korrupte korpset av skatteoppkrevere og den stilltiende aksepten av at man ikke foretok uanmeldte revisjonsbesøk og regnskapskontroll like før et valg.

   Hellas jukset seg inn i eurosonen gjennom prokuratorknep og manipulert statistikk (2008-2009). Man oppga at landets budsjettunderskudd var fire prosent, mens det i realiteten dreide seg om 14 prosent – det høyeste av alle EU-land.

Ikke første gang

Det er ikke første gang greske ledere har styrt landet inn i ulykken gjennom uansvarlig økonomisk politikk. Landet gikk konkurs i 1826, 1843. 1860, 1894 og 1898. Fra det året måtte grekerne finne seg i å bli administrert av en internasjonal finanskommisjon som styrte både pengepolitikken og skatteinnkrevningen.

   Ethvert demokrati får de politikerne de fortjener. Den blodrøde sosialisten Alexis Tsipras manipulerte velgerne til å si nei til en avtale samme statsminister måtte bekrefte i dagene som fulgte. Et ynkelig skue sett utenfra.

   Den greske staten har gjennom mange år lånefinansiert et offentlig forbruk grekerne egentlig ikke har hatt råd til. De siste månedene har den samme stat forsøkt å presse og pålegge Europa å betale for sin egen lånefinansiert velferd. Men det er en velferd de må finansiere selv gjennom strukturelle reformer: Effektiv skatteinnkrevning, innskrenkning av den overdimensjonerte offentlige sektoren, salg av statsselskaper som havner, flyplasser, lufthavner, jernbaner og andre eiendommer.

   Det ville ikke være av veien med noen holdningsendringer heller.

Lykke til, AUF

Det nærmer seg 22. juli, fire år etter terrorangrepet mot AUF-deltagerne på Utøya og mot Høyblokken i regjeringskvartalet. Den ufattelige tragedien gjorde et dypt og varig inntrykk på oss alle. Det var med sjokk og vantro vi mottok meldingen om den bestialske og feige massakren mot forsvarsløse mennesker. De kyniske drapene med politiske og ideologiske motiver var det verste landet hadde opplevet siden annen verdenskrig. Særlig inntrykk gjorde det fordi de 69 ofrene på Utøya var så unge. De hadde livet og framtida foran seg. De var engasjert i arbeid for å gjøre landet bedre å bo i – ut fra arbeiderbevegelsens ståsted og verdigrunnlag.

   Samtidig var terroraksjonen et angrep på våre felles verdier. Det var et angrep på åpenheten, demokratiet, ytringsfriheten, den norske væremåten. Titusener gikk ut i gatene for en fredelig markering av disse felles verdiene. Rosetogene ble lagt merke til verden over. Vi var og er klar over at alle spillereglene her var blitt brudt. Vold erstattet den åpne dialogen, respekten for meningsmotstandere, en anstendig samfunnsdebatt.

   Det er ikke sånn vi vil ha det her i landet. Og derfor er det godt å se at AUF`erne er i ferd med å ta Utøya tilbake, gjeninnføre leirfølelsen og de gamle tradisjonene. Det er all mulig grunn til å ønske Arbeidernes Ungdomsfylking lykke til med årets leir og de som vil komme i årene framover.

   La oss i disse dager heller ikke glemme at i tillegg til de 69 drepte fikk mange alvorlige fysiske skader og traumatiske lidelser som vil vare lenge. Det er en klar plikt å sørge for at denne delen av ofrene får den støtte og oppfølging de trenger – uansett hvor lenge tilstanden varer.

   Det rapporteres at interessen for medlemskap i de politiske partienes ungdomsorganisasjoner er stigende, og også her er det grunn til å applaudere. Ungdommens engasjement er avgjørende og viktig for at de demokratiske tradisjonene våre skal fornyes og føres videre. Det skal bli spennende å se om den fornyede interessen for samfunnsspørsmål slår ut i høyere valgdeltagelse blant førstegangsvelgere i september.

   Det foreslåtte dokumentasjonssenteret i regjeringskvartalet der åtte mennesker mistet livet er etter mitt syn både en riktig og viktig markering og synliggjøring av terrorens innerste vesen og virkninger. Selvsagt står man i fare for at stedet blir et kultsted for syke mennesker med varig svekkede sjelsevner. Den faren tror jeg kan motarbeides og håndteres på en god måte. Massakren på Utøya og i Oslo sentrum roper etter konkret dokumentasjon, et sted der ikke minst unge mennesker kan få et usminket møte med verdens ondskap.

   For alle andre vil utstillingen av terroristens utstyr og hjelpemidler være en alvorlig påminnelse om hva vi ikke vil ha og ikke vil tillate i Norge. Et «aldri mer»-varsku, en oppfordring til å skjerpe beredskapen, mentalt og praktisk.

   Det skylder vi de 77, og de som fortsatt lider.

Buskagitasjon på nettet

I alle valgkamper dukker det opp innslag som i gamle dager ble kalt buskagitasjon. Jeg husker den fra store arbeidsplasser i form av løpesedler, interne resolusjoner og opprop, og som «hviskekampanjer» fra munn til munn: ryktespredning, konspirasjonsteorier, ville overdrivelser for å ramme en politisk motstander.

   Sjelden kom buskagitasjonen opp til den offisielle overflaten i form av leserbrev i avisene eller i radioens og fjernsynets debattprogrammer. Der var risikoen for å bli tatt med buksa nede for stor. Løgner ville bli smadret lik trollet som sprakk i møte med sannhetens lys.

Agitasjon i sosiale medier

I vår tid har buskagitasjonen tatt form av innlegg og annonser på sosiale medier. Det følgende er bare ett eksempel: «Søndag – Alle vil ha den, bortsett fra regjeringen: De blå-blå vil at søndagen skal bli hverdag. Etter 991 å skal hvile- og helligdagen vårt bort. Det skal også et stort antall faste jobber. De skal bli midlertidige. Vi i Arbeiderpartiet og LO vil gjøre det vi kan for å stoppe dette lokalt! Stem på søndagsfri og faste jobber. Stem Arbeiderpartiet.»

   Propagandistene i Arbeiderpartiet og LO sprer disse løgnene til sine kandidater lokalt, særlig ordførerkandidatene, som sprer videre på Facebook. Man skyr ingen midler, alt er tillatt i forsøk på å beholde eller erobre makten.

Frivillig åpent

Det regjeringen har foreslått, er som kjent at de forretninger som ønsker det, skal få holde åpent på søndager, helt eller delvis. Ingen er nødt til å holde åpent. Marked og etterspørsel vil avgjøre om det er økonomisak grunnlag for det. Er ikke fortjenesten høy nok, holder man stengt. Ingen forbruker er tvunget til å handle. Det er opp til hver enkelt av oss om vi vil benytte adgangen. Selv tilhører jeg dem som ikke kommer til å handle på søndag.

   For ansatte vil søn- og helligdagstillegg selvfølgelig gjelde. Så får de tilsvarende fri på andre ukedager. Arbeidstidsbestemmelsene blir som før. Adgangen til å pålegge ansatte å jobbe på søndager er begrenset av loven. Det totale antall på årsbasis kan ikke overskrides. Som i dag. Høyst sannsynlig vil en rekke skoleungdommer og studenter, og andre unge mennesker få søndagsjobbene som en ekstrainntekt eller som inngang til faste jobber i arbeidslivet.

Kommunene vil bestemme

Det er ikke flertall på Stortinget for å innføre adgang til søndagshandel på generell, nasjonal basis (i likhet med tiggerforbudet). Det som antagelig vil skje, er at hver enkelt kommune vil få avgjøre saken ut fra demokratisk saksgang og lokale forhold. En lang rekke kommuner har under høringsrunden uttalt at de ikke ønsker søndagshandel lokalt. Det vil si: Man vil ikke ha utvidet adgang til søndagshandel. For vi vet jo at bensinstasjoner og små dagligvareforretninger (Brustad-buene) pluss blomsterbutikker og havesentra allerede får lov til å holde åpent på søndager. Det skaper skjev, urettferdig konkurranse og er et argument for å utvide adgangen for alle som ser seg tjent med det.

Turistkommuner

Dessuten har vi såkalte «turistkommuner» her i landet – 85 i alt – som har gitt forretningene lov til å holde åpent – helt eller delvis, i hele eller deler av året. Undersøkelser av hvordan dette virker, viser at en «åpen» turistkommune ikke tvinger nabokommunene til å gjøre det samme: Handelen der taper ikke omsetning pr. forbruker. «Smitteeffekten» er overstadig overdrevet i debatten.

   Det er ikke påvist at folk går mindre i kirken, dropper søndagsturen, går mindre på besøk til venner og familie, ikke deltar i idrettsaktiviteter eller lager mindre vafler på dugnad innen frivilligheten som følge av søndagsåpne butikker i turistkommunene.

På vei til eller fra

Det som antagelig vil skje (med henvisning blant annet til Danmark) er at folk (som har behov for det) slenger innom en butikk på vei til eller fra dagens søndagsaktiviteter. Bilen bruker de uansett på vei til søndagsturen eller til kirken. Søndagen som annerledesdag blir hva du og jeg gjør den til.

   For tre år siden ble adgangen til søndagshandel som kjent gjort almen i Danmark. Motstanden var tilsynelatende stor. Ikke minst butikker innen «LO-familien» (samvirkelagene, kooperasjonen) dømte forslaget nord og ned. I dag har kooperasjonen i Danmark snudd og er for søndagsåpent. Åtte av 10 dansker støtter søndagsåpent og vil ikke ha de gamle reglene tilbake, selv om flertallet imot var stort for tre år siden. Den sosialdemokratiske regjeringen drømte ikke om å gjeninnføre forbud mot søndagshandel. En rekke nye jobber i varehandelen er skapt.

Midlertidige jobber

Verre enn dette eksemplet på buskagitasjon, er påstanden om at «et stort antall faste jobber skal bort» slik LO og Arbeiderpartiet hevder i sosiale medier. Ved et enkelt tanketrick antyder man at de som nå har fast ansettelse, vil få stillingene sine omgjort til midlertidige. Det er løgn. Jeg gjentar: løgn. Utvidet adgang til midlertidige stillinger vil først og fremst gjelde dem som ikke er i jobb, og som strever med å få en fot innenfor arbeidslivet. Det er mindre risiko for en arbeidsgiver å ansette en person midlertidig dersom bedriftens økonomi i en periode er usikker, man nettopp har startet en bedrift eller det er snakk om sesongmessige svingninger i produksjonen.

Nye muligheter

Erfaringer viser at de som først blir ansatt midlertidig, i løpet av relativt kort tid får fast jobb. Midlertidige ansettelser er et håndslag til særlig funksjonshemmede, innvandrere, ungdom med «hull i CV`en» og andre som har problemer med å skaffe seg sin første jobb. LO bryr seg lite om disse gruppene, for de er ikke medlemmer av faaagforeninga. LO er en medlemsorganisasjon for dem som allerede er i jobb.

   Og Arbeiderpartiet gjør som LO sier. Det er LO som holder partiet og dets valgkamp oppe gjennom millionbevilgninger, hentet fra medlemmenes kontingentpenger.

Om reformer i revers

Det er en stund siden Arbeiderpartiet var et moderne og djervt reform- og omstillingsparti. Jonas Gahr Støres litt febrilske forsøk på å tegne et annet bilde i Aftenposten 3. juli, holder hverken for de senere års kjensgjerninger eller for historiens dom.

   Går man svært langt tilbake, til mellom- og etterkrigstiden, har han rett: Trygdesystemer og velferdsordninger kom i rask tempo på tidspunkter da tiden var modent for det og landets økonomi tålte det. Arbeiderpartiregjeringer var i støtet for demokratiutvikling (bedriftsdemokratiet), kvinnefrigjøring (kvotering) og arbeidsmiljølovgivning (en samling og oppdatering av flere eksisterende lover som hadde med helse, miljø og sikkerhet å gjøre – i 1977).

Borgerlige velferdsreformer

Men vi bør minne hverandre på at det var en borgerlig regjering som innførte folketrygden i 1967. Det var borgerlige regjeringer som innførte den moderniserte Lov om sykehus (1969) inklusive statlig støtte til hjemmehjelp for eldre.

   Syke-, yrkesskade og arbeidsledighetstrygd ble inkorporert i Lov om folketrygd under den borgerlige regjeringen i 1971. En rekke lover på helse- og velferdsområdet ble forberedt av de borgerlige og støttet av dem, men gjennomført av Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer senere på 70-tallet: Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn, rett til alderstrygd fra fylte 67 år, Lov om barnehager, Lov om svangerskapspermisjon, offentlig bedriftshelsetjeneste m.m.

   Under Willoch-regjeringene fra 1981 kom Lov om helsetjenesten i kommunene, utvidet rett til dagpenger, Lov om tannhelsetjenester og flere andre moderniseringer av lovverket. Den første borgerlige Bondevikregjeringen innførte kontantstøtte, og i 2004 kom Arbeidsmarkedsloven. Slik kunne vi ramse opp gode velferdsordninger det var så godt som tverrpolitisk støtte for.

Forlik, ikke Ap-reformer

Hva husker vi fra de åtte lange rødgrønne årene under Jens Stoltenberg fra 2005 til 2013? Skattereformen, pensjonsreformen og uførereformen var eksempler på typiske forlik i Stortinget der Høyre og borgerlige partier forbedret regjeringens utkast. Da uførereformen ble lagt frem for iverksetting i 2014, stakk imidlertid Arbeiderpartiet fra ansvaret og enigheten: Noen negative utslag var ikke tilsiktet, og da trakk partiet seg og brukte i stedet storslegga mot regjeringen som la frem reformen. Solberg-regjeringens støttepartier sørget for at de verste utilsiktede virkningene ble justert. Omtrent det samme de for øvrig ville ha oppnådd om de hadde vært medlemmer av regjeringen.

   Samhandlingsreformen i grenseområdet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten var mislykket og måtte justeres kraftig av Solberg-regjeringen. Kommuner som ikke var i stand til å ta imot «ferdigbehandlede» pasienter kom i økonomisk skvis på grunn av straffesystemet med skyhøye dagbøter – typisk for en Ap-ledet regjering å skyve ansvaret nedover og bruke tvangsmidler fremfor stimulans.

Kan ikke ta æren

Støre må ikke finne på å ta noe av æren for kommunereformen eller nærpolitireformen. Det skjedde ingenting i de åtte rødgrønne årene. Det ble satt i gang utredninger, bevares, men ingen konkrete forslag, ingen standpunkter, ingen vedtak. Hvorfor? Fordi SV og særlig Senterpartiet hadde nakketaket på Arbeiderpartiet i den rødgrønne regjeringen og sørget for et slags veto mot å legge frem en reform som ville rokke ved Sps mektige ordførerdominans i kommune-Norge.

   På det siste landsmøtet vedtok Arbeiderpartiet at kommunesammenslåinger skal være «frivillige». Vi kan forestille oss hvor mange sammenslåinger det ville blitt om dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut: Solberg-regjeringen har også lagt vekt på frivillighet og økonomiske gulrøtter som lokkemat, men gjør det klart at i tilfelle for eksempel én kommune av tre-fire setter seg til motverge for en fornuftig ny enhet, der kan Stortinget skjære igjennom og bestemme sammenslåing. Det ville aldri Senterpartiet eller SV ha gått med på under Stoltenbergs ledelse.

Nærpolitireformen

Noe av det samme gjelder politireformen, som Arbeiderpartiet nå er så veldig for: Det ville aldri blitt så få, effektive politidistrikter med Sp og SV i regjering: For dem er flest mulig politi- og lensmannskontorer distriktsutbygging.

   Hvor mye vil Støre, Arbeiderpartiet og fagbevegelsen reversere (føre tilbake til forrige tilstand) om de får politisk makt til det? Her opptrer igjen Støre som tåkefyrste. Han vil gjerne sole seg i glansen av samferdselsreformene (statlig veiselskap, OPS osv) og jernbanereformen (samling av virkemiddelapparatet og klarere ansvarsfordeling) og låner noen honnørord fra regjeringens meldinger, men følger ikke opp med klare alternativer annet enn å skremme med ordet «privatisering».

   Selvfølgelig vil han reversere deler av arbeidsmiljøloven – den som fører makten bort fra lokal enighet om frivillige ordninger tilbake til sentrale fagforeningspamper.

Oppsummert: Støre vil trenge en reverseringsminister og ikke en moderniseringsminiser en gang langt inne i fremtiden.

Hva vi "tror" og hva vi vet

Debatten om hvorvidt generell adgang til varehandel på søndag får helt uakseptable virkninger, raser land og strand rundt. De som vil ha forbud, eller fortsette en lissom-ordning (Brustad-buer) som i dag, mener de vet nøyaktig hvor ille tilstandene blir i fedrelandet ved en liberalisering. Skråsikre uttalelser fra fagbevelsen, det relevante NHO-området, de store aktørene i varehandelen, kirke og presteskap – og menigmann gjennom meningsmålinger – mener åpenbart at dette vil bli svært alvorlig for land og folk. Men hvordan kan de være så skråsikre? Står vi ikke overfor litt overfladisk «synsing» basert på all skremselspropagandaen og de hardnakkede dommedagsprofetiene?

To modeller

Regjeringen har sendt to modeller ut på høring: En generell, nasjonal åpning for søndagshandel (ikke noe påbud), og en der kommunene får råderett over spørsmålet. Venstre går for den siste modellen, som da har flertall på Stortinget. En rekke Høyre-ordførere går imot. Det er lokalvalg i år.

Fafo (Fagbevegelsens forskningsinstitutt) har gitt fra seg bestilte konklusjoner på vegne av LO, fagbevegelsen og Arbeiderpartiet i en utredning. Svakheten er at undersøkelsen er en intervju-undersøkelse blant aktørene i varehandel, som gir uttrykk for hva de tror vil skje med utvidet adgang til søndagshandel i Norge. De samme aktørene har økonomisk interesse av at endringer i dagens system ikke blir gjennomført. De er såre vel fornøyd med tingenes tilstand.

Har skaffet seg monopol

De store dagligvareaktørene har monopol gjennom kjeder av «Brustad-buer» (100 kvm) og bensinstasjoner som selger dagligvarer til overpris (150 kvm grense). Dessuten er kjeder som selger blomster, haveredskaper – med økende bransjeglidning blant produktene – sterkt kommersielt opptatt av at konkurrenter ikke slipper til. Det er nokså åpenbart at de synes dagens regler er helt ok.

Tankesmien Civita har valgt en annen inngang til temaet. Der har man gått gjennom de reelle virkningene av søndagsåpent i en rekke kommuner, og kommunene rundt. For der er faktisk 85 norske kommuner som er definert som «turistkommuner», og de får lov til å ha søndagsåpent i hele eller deler av kommunen i hele eller deler av året. Hva slags «smitteeffekt» har det vært for deres nabokommuner? Blir det handelslekkasje? Man ville dessuten undersøke påstanden om at kommunal råderett over søndagsåpent ville føre til en «kostnadsspiral» når «alle» kommuner blir tvunget til å holde åpent – som fører til at ingen tjener på det. Det siste er en skråsikker gjenganger i debatten.

Overraskende konklusjon?

Civita skriver selv at «svaret vil overraske mange, men bør ikke bekymre noen»:

Søndagsåpent er definitivt lønnsomt for kommunene som innfører dette, mens det knapt finnes tegn til at nabokommunene taper på søndagshandel. Civita har ikke funnet noen nevneverdig effekt av søndagshandel på nabokommunene.

Neste argument mot søndagshandel er at folk flest vil miste «annerledesdagen»: «Alle» vil løpe og kjøpe også på søndager, er nærmest et premiss. Ingen vil gå i kirken mer, ingen vil gå på søndagstur lenger, men styrte til kjøpesentrene og bli der dagen lang. Det kunne være interessant om noen gadd å undersøke hva som har skjedd i landets 85 turistkommuner: Står kirkene tomme som følge av at søndagshandel er tillatt? Unner folk i disse kommunene seg ingen «annerledesdag»? Er de blitt stresset av kjøpepresset? Er folkehelsa dårligere? Har de ansatte fått sin livskvalitet sterkt forringet? I norsk arbeidsmiljølov er det satt et tak på antall søndager folk får lov til å jobbe. Overskrides dette i turistkommunene? Eller er det slik at skoleelever og studerende ungdom, eller folk som ellers ville hatt problemer med å få jobb, har fått en ny sjanse til ekstrainntekt og arbeidserfaring?

Lite slitesterk?

Er det virkelig slik at den norske kulturen og væremåten, med turer i skog og mark, jakt og fiske, natursti, familieorientering, familiebesøk, båt- og badeliv eller bare «slapp-av» på søndag er så sårbar, så lite robust, at den ikke vil tåle åpne butikker?

Svært mange mennesker har turnusarbeid, jobber på ubekvemme tider av døgnet eller i uken, jobber kanskje hver tredje eller fjerde søndag. (Selv har jeg jobbet på utallige søndager gjennom en 45 års journalistkarriere). For dem vil det være praktisk å få en annen dag fri til ting som er lettest å utføre på en hverdag (offentlige kontorer, legen og tannlegen). Vi har hundretusener av nye landsmenn som ikke er vant til at søndagen stort sett er stengedag.

Trangt om plassen

Den som har vært innom en Brustad-bu en søndag, vet hvor trangt det kan være på de 100 kvadratmeterne (begrenset vareutvalg) og hvor lang kassakøen er. Behovet for et kjapt besøk i en daglivarebutikk er åpenbart stort i enkelte grupper.

Hva med den paternalistiske holdningen som ligger bak motstanden mot søndagsåpent? Liker vi formynderi, pekefingeren, «du skal ikke få lov til å bestemme selv»?

De butikkene som ikke tror de vil tjene på å holde åpent, de vil holde stengt. Det gjelder også de som tilhører kjeder: Er det ikke kommersielt interessant, vil de holde stengt. Koster det mer enn det smaker, vil man ikke åpne dørene. Butikker og forretninger er selvstendige næringsdrivende som vet hva som er best for dem selv.

Det vil bli opp til den enkelte kommune om den vil tillate søndagsåpent. Det er opp til den enkelte om han eller hun vil handle på en søndag, eller planlegge innkjøp på andre dager. Jeg tilhører dem som ikke kommer til å handle på søndag. Men skal jeg av den grunn sette meg til overdommer over hvordan alle andre skal innrette sine liv?