I strie strømmer blir vi bombardert med meningsmålinger om alt mellom himmel og jord, eller noe midt imellom - som synet på monstermøller i norsk natur. Den siste på NRK viser voksende motstand mot slike permanente landskapsødeleggelser. Intensiteten i motstanden forteller i et tydelig språk om at folk for alvor er begynt å våkne. I ulike varianter er nå 40 prosent imot. Selvsagt dominerer motstanden mest der mennesker ved selvsyn eller på tur i høyden kan se resultatet av ødeleggelsene med egne øyne. Reiselivet er imot - aktørene der har satset mye på bildet av et Norge med urørt natur. Tradisjonelle naturvernere har vært motstandere av de gigantiske konstruksjonene lenge, og nå begynner "folk flest" å ane hva konsekvensene blir.
Trenger ikke vindkraften
Må vi ha vindkraft - "av hensyn til klimakrisen"? Nei, Norge må absolutt ikke det. Med relativt enkle grep kan norsk evigvarende, bærekraftig vannkraft økes vesentlig. Vindmøller er noe trendy og politisk korrekt som politiske partier synes de må være for og tillate i varierende grad. De bør fortelles for n`te gang at vindkraft ikke løser noe som helst. Mot slutten av dette året kan vingene på 5.000 tyske vindturbiner bli stående bom stille fordi den statlige subsidiepolitikken opphører. Å gi kunstig åndedrett til en strømproduksjon som ikke står på egne bein i markedet, er økonomisk irrasjonelt.
For min del godtar jeg ikke et bitte lite skritt tilbake når regjeringen sier den skal gjøre det litt vanskeligere å få konsesjon, og at kommunene skal få noe mer innflytelse over prosessen. Jeg aksepterer bare full stans.
Alt for tidlig
De desidert mest uprofesjonelle kommentarene til en meningsmåling leste vi i dag da Norstats politiske juni-gallup ble offentliggjort i Vårt Land. Med hårfine endringer godt innenfor feilmarginene ble nåværende regjering dømt nord og ned. Den er langt fra flertall i stortingssalen. Høyre og Arbeiderpartiet er like store. Heller ikke den rødgrønne koalisjonen har flertall for å danne regjering, om man ikke baserer seg på støtte fra MDG, SV og det kommunistiske Rødt. Valgforsker Bernt Aardal, som jeg ellers har stor respekt for, får seg til å si, ifølge Vårt Land, at "det skal noe bortimot et under til at Solberg-regjeringen får en tredje periode".
Dette blir altså uttalt 15 måneder før stortingsvalget, før valgkampen er i gang, før programarbeidet i partiene er fullført og før nominasjonsmøtene er avviklet. Man bør huske de seiersikre spådommene våren 2017 da "alle" trodde Støre sto foran en parademarsj mot statsministerstolen. Resultatet ble fortsatt borgerlig flertall etter at velgerne hadde talt.
Det er forresten verdt å merke seg at KrF på denne målingen har krabbet over sperregrensen og er notert til 4,3 prosent. Det er lenge siden sist. Vi får se om denne tendensen er varig.
Vil ikke bli formidlet
En meningsmåling som "main stream media" garantert ikke kommer til å formidle, er den som Klimarealistene har gjennomført, også den foretatt av Norstat. Den dreier seg om "klimakrisen". Det oppsiktsvekkende er at krisen ikke oppleves som så påtrengende som alle synes å tro - med unntak av ett bestemt miljø, nemlig blant Oslo-borgere.
En knapp halvpart av den norske befolkningen hevder de ikke har opplevd klimaendringer i sin levetid. De som har levd lengst, altså de typiske "tidsvitnene", har i minst grad opplevd klimaendringer i form av klimaforverring. Knapt noen av dem som er blitt spurt, opplever at klimaendringene hindrer dem i å leve det livet de ønsker. Her er det et geografisk og kjønnsbasert variert mønster i svarene. Flest unge kvinner i Oslo og på Østlandet mener de rammes av klimaendringer. Fire av ti mener at klimaet var "bedre" da deres besteforeldre levde. Det har kanskje noe å gjøre med antall skidager i Nord-, Vest- og Østmarka.
Har noen fått problemer?
72 prosent svarer kategorisk nei til at de kjenner noen som har fått problemer knyttet til klimaendringene. Oslo skiller seg markant ut, her mener en av fire at de kjenner slike mennesker. Særlig gjelder det de aller yngste.
Det er verdt å merke seg at fire av ti mener klimadebatten er blitt for dominerende i samfunnet. Det gjelder betraktelig flere menn enn kvinner, og eldre mennesker nord i landet (de som har opplevd været på kroppen).
Noe vi skal merke oss, er at et godt flertall av folket (60 prosent) mener de savner flere vitenskapelige data i klimadebatten. Det gjelder imidlertid ikke i Oslo, hvor folk i større grad er fornøyde med hva de blir presentert for. Kanskje et resultat av MDG-journalistikken i Aftenposten, som mange Oslo-borgere leser og tror på.
Ubalanserte medier
På landsbasis er det kun 22 prosent som mener at mediene har et balansert forhold til vitenskapelige fakta om klimaet. Det innebærer en sterk kritikk av medienes journalistikk. Særlig de eldre gir uttrykk for dette. Folk flest motsetter seg tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som mener at det er "umoralsk" å tvile i klimaspørsmålet. Hele 65 prosent mener man skal ha lov til å tvile. Flest i aldersgruppene 15-17 år og 50-59 år. Oslo skiller seg igjen ut, med kun 55 prosent som mener det er tillatt å tvile.
Når jeg tror "main stream media" kommer til å undertrykke tallene i denne meningsmålingen, som er utført på nøyaktig samme måte som metodiske og representative meningsmålinger ellers, er det av følgende grunn: NRK har vedtatt at de ikke skal slippe til noen "falsk balanse"i klimadebatten, og dersom et annet syn enn FNs klimapanel kommer på trykk eller slippes ut på eteren, skal de som målbærer slike synspunkter, nøye gjennomgås i sømmene. Bergens Tidene har uttrykt det samme: "Skeptikerne" skal som hovedregel ikke slippe til i spaltene. De fleste av våre medier ellers har ikke i klartekst inntatt samme posisjon, men praktiserer denne politikken, antagelig i "ytringsfrihetens" navn?
Folket mot sensur
Men mediene har ikke folket med seg i en slik form for sensur, eller politisk ensretting: Hele 81 prosent av de spurte sier de ønsker en åpen debatt der ulike vitenskapelige synspunkter blir lagt frem. Her er faktisk prosentandelen høyest i Oslo - 89 prosent. Kanskje skyldes det at den akademikertunge hovedstaden er påvirket av akademiske standarder og et minstemål av intellektuell redelighet - tross alt.
Seks av ti mener det ikke er åpenhet om de reelle kostnadene og konsekvensene av klimatiltakene. Særlig de eldre er kritiske. Og bare litt over halvparten har tiltro til klimatiltakene, og tror de vil påvirke klimaet.
Avslutningsvis: Bare én av fire tror på FNs bærekraftsmål nummer 13: Å stoppe klimaendringene. Kanskje er det fortsatt mange der ute som mener andre og naturlige forhold styrer klimaendringer: Solsystemets vandring gjennom galaksen, aktiviteten på solen, jordaksens helning, vulkanutbrudd og kontinentaldrift. For bare å nevne noe. Så har vi selvsagt en menneskelig komponent. Men er den dominerende, for ikke å si altoverskyggende?
Hvorfor er noen livredde for en åpen, vitenskapelig debatt om disse spørsmålene?
torsdag 25. juni 2020
onsdag 24. juni 2020
Regionene rakner, la oss bli kvitt dem
En kommentator i Aftenposten raljerte for noen uker siden over den såkalte regionreformen, som omtrent halverte tallet på landets fylkeskommuner. "Regionene rakner, det er vår", skrev Halvor Hegtun. Hans analyse var treffsikker og hans kritikk var på sin plass, men kommentaren manglet en logisk konklusjon: Den delvis feilslåtte og haltende reformen burde føre til at hele dette forvaltningsnivået mellom primærkommuner og staten blir skrapet. Et land med bare 5,5 millioner innbyggere bør ikke flotte seg med tre forvaltningsnivåer. Med det folketallet ville hele Norge vært én region ellers i Europa.
Upopulære regioner
Her er noen av ankepunktene mot dagens regioner: De er knapt ønsket av innbyggerne, kfr. bråket rundt sammenslutningen av Finnmark og Troms, men også andre steder. Heller ikke Viken-boerne er imponert. Viken er klart det største misfosteret som noen gang har sett dagens lys. For egen del kan jeg vise til det uheldige samrøret mellom Telemark og Vestfold. En kulturkollisjon så det holder.
De som styrer regionene savner noe å gjøre. Å pusle med samferdsel, videregående skoler, overordnet folkehelse og litt kultur holder ikke i lengden. Disse fagområdene er så lovregulert at de folkevalgte har liten innflytelse, og de mangler dessuten budsjetter til å gjøre en forskjell. Etter at helseforetakene overtok spesialisthelsetjenesten og sykehusene, mistet fylkespolitikerne iallfall to tredjedeler av sine oppgaver. En tid lovet regjeringen å tilføre flere og større oppgaver på kulturfeltet, men dette er nå stilt i bero. Det er også ideen om å gi de nye fylkene mer ansvar for barnevern.
Lange kjøreavstander
De nye fylkene ønsker seg altså mer å drive med, for å forsvare sin eksistens. Det eneste som er gått opp en divisjon, er de folkevalgtes godtgjøringer og reiseutgifter. I disse "klimakrise"-tider: Er det ingen som har tenkt på at med sammenslåtte fylker til større geografiske enheter, vil kjørelengder med bil for både ansatte og politikere, til daglig jobb eller møter, bli mangedoblet? Slitsomme pendleravstander som forsterker tidsknipa og innskrenker fritiden. Reise kollektivt? Glem det. Det er nok å sjekke rutetider og frekvens med buss og tog for å skjønne at det lønner seg å kjøre privatbil. Ingen kan tvinge noen til å kjøre elektrisk heller (for få ladestasjoner), og kjøregodtgjørelse lokker.
Bare ett parti - mitt eget - har en klar melding til velgerne. I Høyres program for perioden 2017 til 2021 står det krystallklart at "Høyre vil legge ned fylkeskommunen", dog med ett lite forbehold: Nedleggelsen kan først skje når en ny kommunestruktur med betydelig større kommuner er realisert. Vi er på vei dit, og da bør også fylkeskommunens dager være talte. Jeg vil foreslå at det skjer i stortingsperioden 2021-2025. I mellomtiden bør gulroten gjøres søtere og pisken få større snert.
Milliarder å spare
Med større og mer robuste primærkommuner der sterkere fagmiljøer oppstår, vil dagens og fremtidige ansatte få både interessante og mer kortreiste arbeidsplasser, og etter en overgangstid blir det milliarder å spare for skattebetalere og det norske samfunnet i stort. De milliardene trenger vi i en tid der flyktningmottak og integreringsutgifter er kommet opp i 11 milliarder kroner årlig, og da tallet på personer over 80 år fordobles de neste 20 årene.
Se bort fra "hjemmekontor"-løsningen, det er en kortvarig, trendy sak som ikke får varig virkning. Det sosiale elementet er for sterkt, og dessuten skal offentlig ansatte være både fysisk og digitalt til stede for almenheten. Teams-møtene som nødløsning kan vi heller ikke basere alt mulig på. Fortsatt vil det meste være fysiske arbeidsplasser geografisk samlet.
De små krever talerstoler
Det største problemet med å nedlegge fylkeskommunen/regionene som eget forvaltningsnivå ligger ikke i fornuft, logikk og realisme, men i politikken. Det er de små og mellomstore partiene som setter seg imot skrotingen av fylkeskommunen. Rødt, MDG, SV, Sp, KrF og Venstre ønsker et maksimalt antall arenaer og talerstoler der de kan sende hilsener hjem via lokalpressen (som fra før bare er sånn måtelig interessert i stoffet fra fylkesting, fylkesutvalg og hovedutvalg). Sosiale medier har gitt alle, både store og små partier, nye muligheter for markedsføring av politikk, og det er ingen naturlov i at de største partiene har større fordeler her. Å administrere hjemmesider og Facebook-grupper krever ingen store ressurser.
Dersom Kristelig Folkeparti og Venstre hadde gått med på det, kunne fylkeskommunen vært en saga blott for flere år siden. Når politikere fra flere partier mot eget standpunkt eller ønske bærer forvaltningsnivået videre, viser de gjerne til at "det ikke er flertall på Stortinget" for å nedlegge fylkeskommunen, og at "vi må gjøre det beste ut av det". En gang på 1990-tallet husker jeg et benkeforslag på et av Arbeiderpartiets landsmøter som foreslo nedlegging av fylkeskommunen. Det ble flertall for forslaget, men siden er vedtaket lagt i en skuff.
Bør med i en ny plattform
Håpet er at Høyre og Frp for perioden 2021-2025 i en ny regjeringsplattform får et flertall med seg for nedleggelse. Eller at Høyre og Arbeiderpartiet slår en strek over gamle motsetninger og gjør det eneste riktige i et resolutt grep. Veien dit kan også indirekte gå via en hevet sperregrense til fem prosent, som i Tyskland (det er ikke mindre demokrati i Tyskland med en slik sperregrense). Det Norge, Europa og forsåvidt verden trenger, er folkestyrte, stabile regjeringer og lokalstyre som kan skyve til side små og eksotiske "ensakspartier" uten bred folkelig forankring. Debatten om saker og temaer kan fint finne sted innenfor de store partiene.
Enn så lenge må vi nok "gjøre det beste ut av det". Problemet er at alt for mange av de nye regionene er så upopulære eller så irrelevante, så fjerne fra byen og bygda der folk bor, at de neppe vil påkalle noe forsvar for å opprettholde dem. Ved stortingsvalg skal vi visstnok fortsatt være vestfoldinger og telemarkinger og østfoldinger, ikke "tromsfinner" eller "vikeninger". Identiteten mangler totalt. Stat og kommune er greie størrelser å forholde seg til.
Upopulære regioner
Her er noen av ankepunktene mot dagens regioner: De er knapt ønsket av innbyggerne, kfr. bråket rundt sammenslutningen av Finnmark og Troms, men også andre steder. Heller ikke Viken-boerne er imponert. Viken er klart det største misfosteret som noen gang har sett dagens lys. For egen del kan jeg vise til det uheldige samrøret mellom Telemark og Vestfold. En kulturkollisjon så det holder.
De som styrer regionene savner noe å gjøre. Å pusle med samferdsel, videregående skoler, overordnet folkehelse og litt kultur holder ikke i lengden. Disse fagområdene er så lovregulert at de folkevalgte har liten innflytelse, og de mangler dessuten budsjetter til å gjøre en forskjell. Etter at helseforetakene overtok spesialisthelsetjenesten og sykehusene, mistet fylkespolitikerne iallfall to tredjedeler av sine oppgaver. En tid lovet regjeringen å tilføre flere og større oppgaver på kulturfeltet, men dette er nå stilt i bero. Det er også ideen om å gi de nye fylkene mer ansvar for barnevern.
Lange kjøreavstander
De nye fylkene ønsker seg altså mer å drive med, for å forsvare sin eksistens. Det eneste som er gått opp en divisjon, er de folkevalgtes godtgjøringer og reiseutgifter. I disse "klimakrise"-tider: Er det ingen som har tenkt på at med sammenslåtte fylker til større geografiske enheter, vil kjørelengder med bil for både ansatte og politikere, til daglig jobb eller møter, bli mangedoblet? Slitsomme pendleravstander som forsterker tidsknipa og innskrenker fritiden. Reise kollektivt? Glem det. Det er nok å sjekke rutetider og frekvens med buss og tog for å skjønne at det lønner seg å kjøre privatbil. Ingen kan tvinge noen til å kjøre elektrisk heller (for få ladestasjoner), og kjøregodtgjørelse lokker.
Bare ett parti - mitt eget - har en klar melding til velgerne. I Høyres program for perioden 2017 til 2021 står det krystallklart at "Høyre vil legge ned fylkeskommunen", dog med ett lite forbehold: Nedleggelsen kan først skje når en ny kommunestruktur med betydelig større kommuner er realisert. Vi er på vei dit, og da bør også fylkeskommunens dager være talte. Jeg vil foreslå at det skjer i stortingsperioden 2021-2025. I mellomtiden bør gulroten gjøres søtere og pisken få større snert.
Milliarder å spare
Med større og mer robuste primærkommuner der sterkere fagmiljøer oppstår, vil dagens og fremtidige ansatte få både interessante og mer kortreiste arbeidsplasser, og etter en overgangstid blir det milliarder å spare for skattebetalere og det norske samfunnet i stort. De milliardene trenger vi i en tid der flyktningmottak og integreringsutgifter er kommet opp i 11 milliarder kroner årlig, og da tallet på personer over 80 år fordobles de neste 20 årene.
Se bort fra "hjemmekontor"-løsningen, det er en kortvarig, trendy sak som ikke får varig virkning. Det sosiale elementet er for sterkt, og dessuten skal offentlig ansatte være både fysisk og digitalt til stede for almenheten. Teams-møtene som nødløsning kan vi heller ikke basere alt mulig på. Fortsatt vil det meste være fysiske arbeidsplasser geografisk samlet.
De små krever talerstoler
Det største problemet med å nedlegge fylkeskommunen/regionene som eget forvaltningsnivå ligger ikke i fornuft, logikk og realisme, men i politikken. Det er de små og mellomstore partiene som setter seg imot skrotingen av fylkeskommunen. Rødt, MDG, SV, Sp, KrF og Venstre ønsker et maksimalt antall arenaer og talerstoler der de kan sende hilsener hjem via lokalpressen (som fra før bare er sånn måtelig interessert i stoffet fra fylkesting, fylkesutvalg og hovedutvalg). Sosiale medier har gitt alle, både store og små partier, nye muligheter for markedsføring av politikk, og det er ingen naturlov i at de største partiene har større fordeler her. Å administrere hjemmesider og Facebook-grupper krever ingen store ressurser.
Dersom Kristelig Folkeparti og Venstre hadde gått med på det, kunne fylkeskommunen vært en saga blott for flere år siden. Når politikere fra flere partier mot eget standpunkt eller ønske bærer forvaltningsnivået videre, viser de gjerne til at "det ikke er flertall på Stortinget" for å nedlegge fylkeskommunen, og at "vi må gjøre det beste ut av det". En gang på 1990-tallet husker jeg et benkeforslag på et av Arbeiderpartiets landsmøter som foreslo nedlegging av fylkeskommunen. Det ble flertall for forslaget, men siden er vedtaket lagt i en skuff.
Bør med i en ny plattform
Håpet er at Høyre og Frp for perioden 2021-2025 i en ny regjeringsplattform får et flertall med seg for nedleggelse. Eller at Høyre og Arbeiderpartiet slår en strek over gamle motsetninger og gjør det eneste riktige i et resolutt grep. Veien dit kan også indirekte gå via en hevet sperregrense til fem prosent, som i Tyskland (det er ikke mindre demokrati i Tyskland med en slik sperregrense). Det Norge, Europa og forsåvidt verden trenger, er folkestyrte, stabile regjeringer og lokalstyre som kan skyve til side små og eksotiske "ensakspartier" uten bred folkelig forankring. Debatten om saker og temaer kan fint finne sted innenfor de store partiene.
Enn så lenge må vi nok "gjøre det beste ut av det". Problemet er at alt for mange av de nye regionene er så upopulære eller så irrelevante, så fjerne fra byen og bygda der folk bor, at de neppe vil påkalle noe forsvar for å opprettholde dem. Ved stortingsvalg skal vi visstnok fortsatt være vestfoldinger og telemarkinger og østfoldinger, ikke "tromsfinner" eller "vikeninger". Identiteten mangler totalt. Stat og kommune er greie størrelser å forholde seg til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)