Når kommer omkampen om taxfree?

Arbeiderpartiets helsepolitiske utvalg hadde i sitt opprinnelige forslag til landsmøtet gått inn for at hele taxfree-ordningen på norsk jord og i norske farvann skal forbys så fort det lar seg gjøre. Det er ingen som helst tvil om at dette standpunktet står sterkt i partiets ledelse og at Støre, Giske og Tadjik helst ser at noe rimeligere vin og brennevin får reisepass dit pepper`n gror. Da vil det bli lettere å lokke Kristelig Folkeparti over til sitt eget regjeringsprosjekt. Kanskje Venstre også.

   Slik gikk det ikke, i denne omgang. Det var interessant å følge landsmøtet, studere teksten til endringsforslagene og se det endelige vedtaket. Forbud mot et populært gode virket mektig irriterende på mange vanlige landsmøtedelegater som representerer det virkelige Norge, ikke partidynastiene i hovedstaden. I enkelte partilag var det rene opprørsstemningen. Og deres argumentasjon var god. Partitoppene på sin side tviholdt på alkoholforbudet til det siste og ble reddet av «kompromisset» om at Vinmonopolet skal overta all alkoholholdig omsetning på flyplasser og ferger – dersom Arbeiderpartiet kommer til makten.

Nei til formynderpartiet

Mest tydelig uttrykte Sauda Arbeiderparti det: «Dette vil forflytte innkjøpene til flyplasser i utlandet og på selve flyene. Fortjenesten vil gå til disse private aktørene og svekke Avinor, som igjen vil svekke og true mindre norske flyplasser.» Sauda Ap mente partiet «ikke måtte fremstå som et formynderparti». For her har man ikke folk med seg, og partilaget tror ikke forbud mot taxfreesalg har noen praktisk virkning for alkoholbruken.

   Nordland Arbeiderparti ville ta ut alt snakket om å forby taxfree og i tillegg til Sauda Aps argumentasjon viste man til de klimamessige ulempene ved å laste flyene tyngre enn nødvendig med alkohol. Kroken Ap-lag protesterte mot det helsepolitiske utvalget og ønsket at ordningen skal fortsette: «Ordningen har eksistert i lang tid og brukes av svært mange av landets innbyggere en eller flere ganger pr. år, både ved passering av grenseovergangene med fly, båt eller langs veiene. Det er en ordning som i stort praktiseres internasjonalt etter relativt lik praksis. Videre er det grunn til å tro at en regulert og begrenset adgang til innførsel av taxfree varer bidrar til å redusere omfanget av illegal innførsel av tilsvarende varer (smugling). Årsmøtet er er derfor av den oppfatning at ordningen med tax-free salg må videreføres.»

Vil redusere kvoten

Bergen Arbeiderparti gikk med begeistring inn for å skyve private aktører ut og overlate taxfreesalget til Vinmonopolet samtidig som kvoten på alkohol blir redusert og markedsføringen nedskalert. Nordland Arbeiderparti ville stryke kulepunktet om å oppheve taxfreeordningen, mens Risør Arbeiderparti valgte Vinmonopol-kompromisset. Vestfold Arbeiderparti: «Ap vil at Vinmonopolet tar over Taxfree drifta». Det kan virke som om partiet i fylket også ønsker å redusere kvoten.

Det sto altså strid om taxfree-ordningen skulle fortsette som nå, eller om Vinmonopolet skal overta (med lavere alkoholkvoter). Sikkert er det at Arbeiderpartiets ledende sirkler mener «ordningen på sikt bør avvikles», som det sto i den helsepolitiske utredningen, selv om formuleringen foreløpig er utelatt.

Vestfold Arbeiderparti og de lokale partilagene i fylket gjennomførte i dagene før landsmøtet en propagandaturné der de lovet å opprettholde taxfree-ordningen. Da det kom til stykket valgte de å følge et «kompromiss» som går ut på at det statlige monopolet skal skyve ut private aktører.

Inntil nytt vedtak er fattet

Et landsmøtevedtak er som kjent bare gyldig inntil nytt vedtak er gjort. Jeg tror for min del det bare er et spørsmål om tid før partiledelsen tar en omkamp om taxfree, og at den til syvende og sist blir forbudt, dersom Arbeiderpartiet ser et håp om regjeringsmakt. Kanskje på landsmøtet allerede i 2017. Da gjelder det å smiske for Kristelig Folkeparti for å få den støtten man trenger for et regjeringsprosjekt.

   Vinmonopol-"løsningen" er ingen god løsning. Den vil kreve store og kostbare ombygginger på samtlige flyplasser og ferger fordi alkoholsalget fysisk skal atskilles fra de andre varene. Mange som nå jobber i taxfree-butikkene vil miste jobbene sine fordi Vinmonopolet vil bruke sine egne medarbeidere med krav til grundig opplæring. Alkoholkvotene blir nok mindre.

Usikkerhet for lufthavnene

Verst er usikkerheten alt dette skaper for lufthavnene, blant dem Torp. De kan ikke være sikker på at inntektsgrunnlaget blir opprettholdt og må antagelig redusere driften og investeringene. Riktignok vedtok landsmøtet en luftig formulering om at «inntektene til lufthavnene må videreføres». Hvordan skal det skje? Statlig subsidiering? Høyere Avinor-avgifter? Sikkert er det at Arbeiderpartiet allerede nå med denne formuleringen forutser at taxfree-salget gjennom Vinmonopolet blir lavere enn i dag. Med tilsvarende lavere inntekter for bl.a. Sandefjord Lufthavn.

   Arbeiderpartiet er ikke noe godt valg for velgerne, hverken nasjonalt, i fylkene eller i kommunene..

Farlig forverring i Ukraina

Det siste døgnet melder OSSE-observatører og ukrainske myndigheter at russerne og de russiske separatistene i Øst-Ukraina er begynt å røre på seg igjen etter å ha omorganisert sine styrker under dekke av fornyet våpenhvile. Folk flykter fra nabobyen til Mariupol der sivilbefolkningen er kommet under kryssild. Mariupol er en viktig industri- og havneby i Donetsk og den siste av de store byene Putin har bestemt seg for å kontrollere i denne fasen av "opprøret" mot Kiev. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før Mariupol faller. Det skyldes vestlig tilbakeholdenhet og uklare linje, og spesielt at man ikke vil forsyne ukrainske styrker med moderne våpen. De russiske separatistene har fått det ypperste av nyutviklede våpen fra Russland.
   Utviklingen i Ukraina er foruroligende og et kappløp med tiden for den russiske despoten Putin. Når dette året er omme, vil Ukrainas avtale med EU tre i kraft, og Russland må da se i øynene at den folkerike nasjonen i vest går "tapt" for Moskva. Store reformer er på gang under det nye folkevalgte, demokratiske og vestorienterte styret i Kiev. Landet gjennomgår den samme omstillingen som skjedde i land som Bulgaria, Romania og Ungarn etter Sovjet-Unionens kollaps på 90-tallet. I Ukraina er Europarådet svært aktiv for tiden under besluttsom ledelse av Thorbjørn Jagland, det samme er Verdensbanken, IMF og EUs organer.
   Det gjelder for Putin å trenere og forsinke, motarbeide og destabilisere mest mulig av Ukraina før EU-avtalen trer i kraft. Mens flere vestlige land, blant dem Finland og ikke minst Storbritannia, er opptatt med valgkamp og innenrikspolitikk, ser Putin sin sjanse til å rykke videre fram. Han tester også ut norske reaksjoner på sanksjoner mot sentrale personer ved å sende sin visestatsminister bakveien inn til Svalbard. Visestatsministeren står på listen over russere som er nektet adgang til europeiske land. Norge er et svakt ledd i kjeden av sanksjoner på grunn av lobbyvirksomheten til Barentssamarbeidet (som i praksis jobber for russiske interesser) og fordi Svalbard har en spesiell status internasjonalt.
   Putin trenger nye utenrikspolitiske triumfer for å opprettholde støtten og populariteten hjemme. Oljeprisfallet og sanksjonene begynner å virke. Økonomien er på retur, brutto nasjonalprodukt faller, og den russiske rubelen er en svak og upopulær valuta. Ansatte sies nå opp i offentlige virksomheter, inflasjonen går mot 15 prosent og matvareprisene skyter i været. Det er oppskriften på uro i befolkningen. Et sikkert tegn på at velstanden synker, er at bilsalget i Russland raser: en nedgang på bilsalget på 38 prosent i februar, 43 prosent i mars. Bilfabrikanten GM legger ned sin fabrikk i Russland og trekker Opel ut av markedet.
   Hva skjer videre? Putin gjorde det klart at han Kunne tenke seg å bruke atomvåpen under annekteringen av Krim. Det var stort sett ordkrig og dulgte trusler. For å vise en mer spektakulær maktbrynde og skremme opp vestlig opinion, skal vi ikke se bort fra at han vil "teste" sine militære ressurser gjennom en atombombeprøve i Arktis eller det østlige Sibir. Vi kan vente flere "beredskapsøvelser" langs grensene til vestlige NATO-land, nærgående flyprovokasjoner og mektige marineoppvisninger.
   Jeg tror heller ikke Putin er fornøyd med grenseavtalen med Norge i Barentshavet, spesielt ikke fiskeridelen. En stormakt som Russland er neppe tilfreds med at lille Norge stakk av med 70-80 prosent av fiskeressursene. Kritikken mot Medvedev er bastant i de nordøstlige regionene fordi han var for "ettergivende" mot lilleputtlandet Norge.
   Jeg forventer at det norske forsvarsbudsjettet fra og med 2016 blir tildelt to prosent av statsbudsjettet. Slik NATO ber medlemslandene om.

Dundrende seier for Anundsen

Den justerte «asylbarnavtalen» er blitt kommentert av lederskribenter og journalister ut fra sine avhengige, ideologiske og partipolitiske posisjoner. Mange av kommentarene fremkaller mest av alt gjesp hos undertegnede, som følger nyhetsbildet tett og som på forhånd kan si hva den og den skribenten i Dagsavisen, Aftenposten eller Vårt Land vil synse og mene. Overhodet ingen overraskelser denne gangen heller.

   KrF og Venstre hadde viklet seg inn i et garn av politisk uforstand, hisset seg opp som løver og ligger nå flatt på dørken som et tigerskinn a la Grevinnen og Hovmesteren. Begge partier hadde behov for noe de kunne kalle «seier» i egne rekker, og det var interessant særlig å betrakte den indremedisinen Knut Arild Hareide nylig serverte sin partiorganisasjon: At partier (KrF, Venstre og SV) som til sammen fikk kun 15 prosent oppslutning av velgerne i 2013 ikke kunne forvente å få gjennomslag foran muren av Høyres, Fremskrittspartiets, Arbeiderpartiets og Senterpartiets nær 80 prosent oppslutning.

Har ikke noe mandat

De to støttepartiene til regjeringen Solberg har rett og slett ikke noe mandat, ingen støtte i folket til å realisere sin «hold porten vid»-politikk for flyktninger, asylsøkere og innvandrere av alle slag. Det er blitt påpekt av flere, blant annet undertegnede, igjen og igjen. Og nå bruker altså KrF-lederen nøyaktig det argumentet han har avvist tidligere. Han trodde han skulle kunne presse regjeringen til å «gi seg» ved press og trusler i forhold til regjeringens fortsatte liv, men tapte stort.

   Ingen må la seg lure til å tro at det å vurdere 60 asylbarns sak på nytt er en «seier». For det første vil mange av dem, det vil si deres foreldre, ikke få oppholdstillatelse likevel selv om de søker på nytt. For det andre er foreldrene til hundrevis av asylbarn allerede blitt sendt ut dit de hører hjemme mellom juli 2014 og mars i år. De blir værende der de er. Familiene er avvist fordi de ikke har behov for beskyttelse. Det gir plass til det samme antall asylsøkere som har god grunn til å frykte for liv og helse.

Engangsløsning

Den justerte avtalen mellom de fire borgerlige partiene som nå foreligger er en engangsløsning, et «amnesti». Den virkelige, permanente asylpolitikken er betydelig strammet inn (med folkets støtte), og det er den som får effekt i årene fremover. Hvis utlendingsmyndigheten får tilstrekkelige ressurser fra nå av, vil ingen grunnløse asylsøkere klare å klore seg til opphold i Norge – til fortrengsel for andre. For det er jo dette som er poenget: Grunnløse asylsøkere (med eller uten barn) er de som har løyet, jukset og skjult sin identitet, og som etter avslag har nektet å samarbeide med norske myndigheter om retur. De er økonomiske eventyrere som har håpet å få en bedre materiell hverdag og bedre fremtidsutsikter for sine barn ved hjelp av generøse norske velferdsordninger og sosialhjelpsbudsjetter.

Dette er grunnlaget

La meg minne om selve grunnlaget og utgangspunktet for avtalen mellom regjerings- og støttepartiene fra 30. september 2013: «Folkeforflytninger setter det norske samfunnet på prøve, uansett årsak. Ikke minst gjelder det den norske velferdsstatens bærekraft. Det er derfor nødvendig å regulere innvandringen». Sitatet er hentet fra innledningen til selve avtalen, undertegnet av Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Terje Breivik (alle Venstre), og Knut Arild Hareide, Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen (KrF).

   At det er helt nødvendig å holde igjen for mengden «folkeforflytninger» fikk vi en påminnelse om like før påske. Da offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå fjorårets statistikk for sosialhelp i kommunene. De politisk korrekte større avisene hadde relativt små notiser om saken, mens Kommunal Rapport, som representerer interessene til landets 428 kommuner, hadde et større oppslag:

Økende belastning

En økende andel sosialhjelpsmottagere er innvandrere. «Ordningene som skal få dem ut i arbeid er ikke gode nok» mener både KS og Arbeids- og velferdsdirektoratet. (Ikke rart at NAV-direktøren måtte gå). Statistikken viser:

* Ca 134.700 personer mottok økonomisk sosialhjelp i 2014, en økning på 5,6 prosent fra 2013.

* Disse mottok til sammen 5,6 milliarder kroner i lån og stønader, en økning på 10 prosent fra året før.

* Ca 47.500 personer mottok økonomisk sosialhjelp i mer enn 6 måneder, også det en økning på 5,6 prosent.

* Nær 64.000 hadde sosialhjelp som hovedinntektskilde, en økning på 8 prosent.

* Vel 30.000 sosialhjelpsmottagere var i alderen 18-24 år, en økning på nær 4 prosent.

* 36 prosent av sosialhjelpsmottagerne i 2013 var innvandrere født i utlandet. Til sammen har 37 prosent innvandrerbakgrunn, mot 31 prosent i 2010.

* 8 prosent av innvandrerbefolkningen mottok økonomisk sosialkhjelp i 2013.

   Det er denne utviklingen «avtalen om utlendingsfeltet» skal forsøke å bremse eller stanse, av hensyn til velferdsstatens bærekraft. Vi kan ikke åpne slusene for alle som vil til Norge. Det er bedre å hjelpe flyktninger der de er, i sine hjemlands nærområder. Både fordi norske kroner er mye mer verdt i hjelpearbeidet lokalt, og fordi vi ikke har mulighet til å ta imot alle de millionene som er på flukt.

Så mange som mulig

Vi skal ønske et maksimalt antall krigsflyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere velkommen til Norge. Men under det rødgrønne regimet 2005-2013 kom situasjonen ut av kontroll, rett og slett fordi SV fikk for stor innflytelse over innvandringspolitikken og fordi den rødgrønne regjeringen ikke maktet å behandle asylsøknader raskt nok og effektivt nok slik at grunnløse asylsøkere med barn fikk oppholde seg i landet alt for lenge. Disse skaffet seg nettverk og sympatisører i lokalsamfunnene som støttet opp under en snillisme-politikk som på sikt ikke er bærekraftig.

   Statsråd Anders Anundsen har stått som en bauta i stormen og bør fortsette lenge i sin posisjon. Han utfører hele Solberg-regjeringens samlede asyl- og flyktningepolitikk, ikke en isolert Frp-linje.

Handlekraft

Regjeringen har vist både handlekraft og godt politisk håndverk. Resultatet er så absolutt til å leve med. Regjeringen vil nå kunne sende rene krigsflyktninger tilbake til hjemlandet når forholdene har bedret seg (som i tilfellet Balkan-landene på 1990-tallet), og man får bukt med svære familiegjenforeninger som resultat av flerkoneri. Flyktninger som drar på ferie og besøk til hjemlandet kan få tilbakekalt oppholdstillatelsen (og det bør skje, der er alt for mange eksempler på slike tilfelle).

   Så skal vi være rause mot folk som søker beskyttelse og et nytt liv. Men også vise dem respekt ved å sette krav til arbeid og egen inntekt. Det er der vi trenger et mye mer offensivt NAV.