Farlig forverring i Ukraina

Det siste døgnet melder OSSE-observatører og ukrainske myndigheter at russerne og de russiske separatistene i Øst-Ukraina er begynt å røre på seg igjen etter å ha omorganisert sine styrker under dekke av fornyet våpenhvile. Folk flykter fra nabobyen til Mariupol der sivilbefolkningen er kommet under kryssild. Mariupol er en viktig industri- og havneby i Donetsk og den siste av de store byene Putin har bestemt seg for å kontrollere i denne fasen av "opprøret" mot Kiev. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før Mariupol faller. Det skyldes vestlig tilbakeholdenhet og uklare linje, og spesielt at man ikke vil forsyne ukrainske styrker med moderne våpen. De russiske separatistene har fått det ypperste av nyutviklede våpen fra Russland.
   Utviklingen i Ukraina er foruroligende og et kappløp med tiden for den russiske despoten Putin. Når dette året er omme, vil Ukrainas avtale med EU tre i kraft, og Russland må da se i øynene at den folkerike nasjonen i vest går "tapt" for Moskva. Store reformer er på gang under det nye folkevalgte, demokratiske og vestorienterte styret i Kiev. Landet gjennomgår den samme omstillingen som skjedde i land som Bulgaria, Romania og Ungarn etter Sovjet-Unionens kollaps på 90-tallet. I Ukraina er Europarådet svært aktiv for tiden under besluttsom ledelse av Thorbjørn Jagland, det samme er Verdensbanken, IMF og EUs organer.
   Det gjelder for Putin å trenere og forsinke, motarbeide og destabilisere mest mulig av Ukraina før EU-avtalen trer i kraft. Mens flere vestlige land, blant dem Finland og ikke minst Storbritannia, er opptatt med valgkamp og innenrikspolitikk, ser Putin sin sjanse til å rykke videre fram. Han tester også ut norske reaksjoner på sanksjoner mot sentrale personer ved å sende sin visestatsminister bakveien inn til Svalbard. Visestatsministeren står på listen over russere som er nektet adgang til europeiske land. Norge er et svakt ledd i kjeden av sanksjoner på grunn av lobbyvirksomheten til Barentssamarbeidet (som i praksis jobber for russiske interesser) og fordi Svalbard har en spesiell status internasjonalt.
   Putin trenger nye utenrikspolitiske triumfer for å opprettholde støtten og populariteten hjemme. Oljeprisfallet og sanksjonene begynner å virke. Økonomien er på retur, brutto nasjonalprodukt faller, og den russiske rubelen er en svak og upopulær valuta. Ansatte sies nå opp i offentlige virksomheter, inflasjonen går mot 15 prosent og matvareprisene skyter i været. Det er oppskriften på uro i befolkningen. Et sikkert tegn på at velstanden synker, er at bilsalget i Russland raser: en nedgang på bilsalget på 38 prosent i februar, 43 prosent i mars. Bilfabrikanten GM legger ned sin fabrikk i Russland og trekker Opel ut av markedet.
   Hva skjer videre? Putin gjorde det klart at han Kunne tenke seg å bruke atomvåpen under annekteringen av Krim. Det var stort sett ordkrig og dulgte trusler. For å vise en mer spektakulær maktbrynde og skremme opp vestlig opinion, skal vi ikke se bort fra at han vil "teste" sine militære ressurser gjennom en atombombeprøve i Arktis eller det østlige Sibir. Vi kan vente flere "beredskapsøvelser" langs grensene til vestlige NATO-land, nærgående flyprovokasjoner og mektige marineoppvisninger.
   Jeg tror heller ikke Putin er fornøyd med grenseavtalen med Norge i Barentshavet, spesielt ikke fiskeridelen. En stormakt som Russland er neppe tilfreds med at lille Norge stakk av med 70-80 prosent av fiskeressursene. Kritikken mot Medvedev er bastant i de nordøstlige regionene fordi han var for "ettergivende" mot lilleputtlandet Norge.
   Jeg forventer at det norske forsvarsbudsjettet fra og med 2016 blir tildelt to prosent av statsbudsjettet. Slik NATO ber medlemslandene om.