Den
største unnlatelsessynden jeg registrerer hos dagerns politiske
opposisjon - og våre tradisjonelle medier - er en redsel for å få
fakta og sannhet på bordet. Selv om ingen ting blir bedre av at
ubehagelige funn, statistiske røde lamper eller uheldige trender i
samfunnsutviklingen feies under et teppe av snillistisk,
sosialdemokratisk konsensus. Eller at tingenes faktisk tilstand blir
forskjønnet med retoriske sminkeord.
Redd for
konsekvensutredning
For å
ta et dagsaktuelt eksempel: AUF og såkalt «grønn ungdom», pluss
de små særinteressepartiene som slåss om å komme «på vippen» i
en eller annen regjeringskonstellasjon, vil ikke ha noen
konsekvensutredning av oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og
Senja. og for all del ingen undersøkelser av hva som faktisk måtte
være av oljeressurser under havbunnen i nord. Det er faaalig det.
Man
vil ikke vite, man vil ikke belastes med kunnskap, man vil ikke ha et
faktagrunnlag på bordet. Man frykter rett og slett sannheten.
Arbeidernes Ungdomsfylking AUF går så langt som å true med at
dersom Jonas Gahr Støre støtter LO`s ønske om
konsekvensutredninger i nord, ja, da nekter partiets
ungdomsorganisasjon å drive valgkamp for Støre frem mot det
politiske oppgjøret neste år. Det har, så vidt jeg erindrer, ingen
politisk ungdomsorganisasjon truet med før. I hvertfall ikke
gjennomført i praksis.
Viten kontra
fundamentalisme
Når
man har nådd dette stadiet, da er behovet for viten erstattet med
fundamentalistisk tro. Det virker som man frykter at utredede
konsekvenser kan være farlig for eget standpunkt. Man synes å være
overbevist om – uten å vite det – at turistene vil sky Norge,
fisken vil rømme havet og alle fiskebanker og gyteplasser forsvinner
dersom et rør stikkes ned i havbunnen og det flytende sorte gull
føres til overflaten og til land. Saken er selvsagt stilt på hodet:
Oljeproduksjonens positive virkninger kan komme i tillegg til
rikdommen i havet, ikke erstatte den. Men det vet vi ikke noe eksakt
om. Problemstillingene må undersøkes, konsekvensutredes. Risiko- og
sårbarhetsanalyser må gjennomføres. Først da kan fordeler og
ulemper veies opp mot hverandre. Først da har man grunnlag for å si
ja eller nei. Alt annet blir ideologisk synsing.
Hjelper ikke klimaet
Det
vil ikke hjelpe klodens klima om Norge ensidig skrur igjen kranene.
Snarere tvert imot. Gjør vi det, vil mye mer forurensende kull fra
andre steder fort bli alternativet. Norsk olje og gass – som
forurenser mindre enn andre petroleumskilder – er ikke bare en del
av overgangsløsningen henimot «et grønt skifte» (som få eller
ingen vet nøyaktig hva er). Norsk oljeproduksjon kommer til å vare
i mange tiår til. Heldigvis. Ikke minst bør vi tenke på at den
fattige verden trenger mer energi for å skaffe seg økonomisk vekst
og et høyere velstands- og velferdsnivå. Dette energibehovet kan
ikke alene løses med sol og vind og andre eksotiske energibærere.
Flere tviler
Nå
har oljebransjen lagt frem planer for ytterligere å redusere
CO2-utslipp fra en produksjon som allerede i utgangspunktet er renest
i verden. Om da menneskeskapt CO2 i det hele tatt er roten til at
ondt og fordervelig her i verden. Det er faktisk en god del
vitenskapsmenn og -kvinner som tviler på nettopp det.
Dagens
ledende medier, og særlig NRK og Aftenposten, synes å være
livredde for andre meninger, andre syn, all kontrær forskning enn
den FNs klimapanel formidler. De er en del av frykten for sannheten.