onsdag 31. august 2016

Frykten for sannheten

Den største unnlatelsessynden jeg registrerer hos dagerns politiske opposisjon - og våre tradisjonelle medier - er en redsel for å få fakta og sannhet på bordet. Selv om ingen ting blir bedre av at ubehagelige funn, statistiske røde lamper eller uheldige trender i samfunnsutviklingen feies under et teppe av snillistisk, sosialdemokratisk konsensus. Eller at tingenes faktisk tilstand blir forskjønnet med retoriske sminkeord.

Redd for konsekvensutredning
For å ta et dagsaktuelt eksempel: AUF og såkalt «grønn ungdom», pluss de små særinteressepartiene som slåss om å komme «på vippen» i en eller annen regjeringskonstellasjon, vil ikke ha noen konsekvensutredning av oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. og for all del ingen undersøkelser av hva som faktisk måtte være av oljeressurser under havbunnen i nord. Det er faaalig det.
   Man vil ikke vite, man vil ikke belastes med kunnskap, man vil ikke ha et faktagrunnlag på bordet. Man frykter rett og slett sannheten. Arbeidernes Ungdomsfylking AUF går så langt som å true med at dersom Jonas Gahr Støre støtter LO`s ønske om konsekvensutredninger i nord, ja, da nekter partiets ungdomsorganisasjon å drive valgkamp for Støre frem mot det politiske oppgjøret neste år. Det har, så vidt jeg erindrer, ingen politisk ungdomsorganisasjon truet med før. I hvertfall ikke gjennomført i praksis.

Viten kontra fundamentalisme
Når man har nådd dette stadiet, da er behovet for viten erstattet med fundamentalistisk tro. Det virker som man frykter at utredede konsekvenser kan være farlig for eget standpunkt. Man synes å være overbevist om – uten å vite det – at turistene vil sky Norge, fisken vil rømme havet og alle fiskebanker og gyteplasser forsvinner dersom et rør stikkes ned i havbunnen og det flytende sorte gull føres til overflaten og til land. Saken er selvsagt stilt på hodet: Oljeproduksjonens positive virkninger kan komme i tillegg til rikdommen i havet, ikke erstatte den. Men det vet vi ikke noe eksakt om. Problemstillingene må undersøkes, konsekvensutredes. Risiko- og sårbarhetsanalyser må gjennomføres. Først da kan fordeler og ulemper veies opp mot hverandre. Først da har man grunnlag for å si ja eller nei. Alt annet blir ideologisk synsing.

Hjelper ikke klimaet
Det vil ikke hjelpe klodens klima om Norge ensidig skrur igjen kranene. Snarere tvert imot. Gjør vi det, vil mye mer forurensende kull fra andre steder fort bli alternativet.     Norsk olje og gass – som forurenser mindre enn andre petroleumskilder – er ikke bare en del av overgangsløsningen henimot «et grønt skifte» (som få eller ingen vet nøyaktig hva er). Norsk oljeproduksjon kommer til å vare i mange tiår til. Heldigvis. Ikke minst bør vi tenke på at den fattige verden trenger mer energi for å skaffe seg økonomisk vekst og et høyere velstands- og velferdsnivå. Dette energibehovet kan ikke alene løses med sol og vind og andre eksotiske energibærere.

Flere tviler
Nå har oljebransjen lagt frem planer for ytterligere å redusere CO2-utslipp fra en produksjon som allerede i utgangspunktet er renest i verden. Om da menneskeskapt CO2 i det hele tatt er roten til at ondt og fordervelig her i verden. Det er faktisk en god del vitenskapsmenn og -kvinner som tviler på nettopp det.

   Dagens ledende medier, og særlig NRK og Aftenposten, synes å være livredde for andre meninger, andre syn, all kontrær forskning enn den FNs klimapanel formidler. De er en del av frykten for sannheten.

tirsdag 23. august 2016

Når sprekker LO?

To oppslag i Dagsavisen omtrent samtidig bærer bud om en kommende intern konflikt i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen, hvis utfall vil få store og alvorlige konsekvenser for Norge som samfunn. Ikke på veldig kort sikt, men fra rundt år 2025. Da vet vi (av Stoltenberg-regjeringens egen perspektivmelding) at presset mot de norske velferdsordningene nærmest blir akutt: Da velter «eldrebølgen» inn over oss med full styrke, og omtrent da vil vi se og oppleve de første konsekvensene av dagens unormalt store innvandring, fjorårets og kommende års pågang av asylsøkere og mottaket av et stort antall krigs- og kvoteflyktninger – i tillegg med omfattende familiegjenforeninger av mennesker som til dels har lav sysselsetting på kvinnesiden og ikke nødvendigvis den arbeidskompetansen norsk næringsliv trenger.
Dette kan føre til en kraftig påkjenning for finansieringen av velferdsstaten, trygdeordningene våre – alt det vi kaller den nordiske modellen («den norske modellen» er for pretensiøst).

Advarer
Denne situasjonen er nettopp hva interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass har minnet om og advart mot igjen og igjen, sist under Arendalsuka. Organisasjonen frontes av Arbeiderpartiets tidligere fiskeri- og finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, omtalt som en av de dyktigste statsrådene landet hadde tidlig på 2000-tallet. Han var også stabssjef ved statsministerens kontor.
Denne bakgrunnen til tross: Dagsavisens lederskribent i forrige uke gir Schjøtt-Pedersen det glatte lag og rubriserer Norsk Olje og Gass som «fossile bremser», og da nok ment i dobbelt betydning. Dagsavisen – Arbeiderpartiets eget hovedorgan – mener Schjøtt-Pedersens argumentasjon om at norsk økonomi fortsatt er helt avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten, utgjør en «fossil bremse» fordi Norge da blir hengende igjen i gårsdagens løsninger for lenge. «Dersom vi som land ikke vil være en del av den klimaløsningen verden trenger, ender vi opp som en del av problemet».

Fronter nedbygging
Dagsavisen har over lengre tid klart og tydelig frontet en rask og brutal nedbygging av oljesektoren – «for å unngå klimakatastrofen globalt» – og stilt seg bak AUFs, SVs, Senterpartiets og «miljøbevegelsens» standpunkter: En kamp mot norsk oljevirksomhet er viktigere enn oppbygging og bruk av oljefond og delfinansiering av statsbudsjettet. Det siste har skiftende regjeringer gjort seg avhengig av. Avisen synes det er synd at oljebransjen får så god politisk gehør for sine advarsler om en kommende økonomisk katastrofe som følge av at oljevirksomheten avtar noe. Kritikken rammer både Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.
Dagsavisen får seg også til å advare det politiske Norge mot å gjøre den samme feilen som Arendal-rederne gjorde da de nølte med å gå over fra seil til damp på 1800-tallet. Avisen mener tydeligvis «grønn omstilling» er dampen, mens dagens petroleumsproduksjon er den håpløst gammeldagse seilskipsfarten. Sammenligningen halter selvsagt: Hvis det er noe som er i vinden i moteriktige kretser, er det jo nettopp vindkraft, vindmølleparker og desslike.

Refs til oljearbeidere
Lederen er i realiteten en kraftig refs og et angrep på alle de arbeidstagerne i oljebransjen – offshore så vel som onshore – som siden 70-tallet har slitt og strevet og bygget opp en teknologisk kunnskapsbransje i verdenseliten, skapt hundretusener av arbeidsplasser og skaffet landet 7.000 milliarder kroner i pensjonsfond utland.
I en kronikk i Dagsavisen i går 22. august har representanter for Naturvernforbundet en stort oppslått kronikk der overskriften er: «Fagbevegelsen må dumpe oljenæringen». Man må tenke helt nytt. Det grønne skiftet må introduseres umiddelbart, ellers går verden og Norge under. I kronikken innrømmer man at oljenæringen har bidratt til trygge og godt betalte arbeidsplasser (!). Men så heter det i kronikken:
«Naturvernforbundet er derfor utrolig glade for at vi har et godt samarbeid med sterke aktører som NTL, Fagforbundet, Handel og Kontor og Utdanningsforbundet for å presse på for å grønne og mer bærekraftige løsninger for framtida.» Skyteskiven er olje- og gassnæringene, og ikke minst LO-leder Gerd Kristiansen, som i mars i år gikk ut i media og krevde at Lofoten, Vesterålen og Senja åpnes for, om ikke oljeboring så iallfall konsekvensutredning.

Hvor lander Arbeiderpartiet?
Det siste er et standpunkt partileder Jonas Gahr Støre synes å dele, men man vet aldri hva tåkefyrsten lander på når han blir utsatt for press og motpress.
Naturvernforbundet polemiserer mot deler av fagbevegelsens «mantra» om at verden fortsatt trenger norsk olje, gass i mange år framover. «Menneskeskapte klimaendringer truer livsgrunnlaget vårt og tvinger fram løsninger man tidligere ikke mente var realistiske.» Kritikken rammer selvsagt industriforbundene i privat sektor, dvs. Fellesforbundet og særlig Industri og Energi.
Kløften mellom de ulike LO-forbund er nå avgrunnsdyp, og det foregår en kamp og en tautrekning om hva LO som fagorganisasjon skal mene i slike fundamentale spørsmål. Undertegnede ser ikke bort fra at den interne striden kan føre til alvorlige sprekkdannelser.
Det er typisk at Naturvernforbundet har mest intim kontakt med, og samarbeider best, med de fagorganiserte som er ansatt i stat og kommune. Sistnevnte behøver ikke slåss for å overleve i internasjonal konkurranse, de trenger ikke på samme måte være kostnadseffektive eller tåle nedbemanninger. De kjemper bare om offentlige budsjetter og høyere bevilgninger – som paradoksalt nok i økende grad finansieres av det oljefondet de – i samarbeid med miljøbevegelsen – vil strupe gjennom å slakte høna som la gullegget. Fagforeninger for offentlige ansatte har rett og slett ikke den samme virkelighetsforståelsen som for eksempel Fellesforbundet nødvendigvis må ha. De fagorganiserte i privat sektor er ikke skjermet og dullet med.

Dårlig nytt for Nord-Norge
Utfallet av den interne striden vil særlig få konsekvenser for et Nord-Norge der befolkningen sagtens trenger og fortjener nye, spennende og godt betalte arbeidsplasser. Landsdelen trenger nettopp konsekvensutredninger, letekonsesjoner, boreprosjekter og produksjon av produkter verden trenger og etterspør. Her ligger det til rette for en renere produksjon enn andre steder, og vi vet at det å erstatte for eksempel kull med norsk olje og gass gir klimagevinster.

Kampen mellom ulike deler av LO vil bli opprivende og kanskje ødeleggende. Den vil bli forsøkt holdt i det skjulte og dysset ned. Men den er der, og utfallet er livsviktig for den norske velferdsstaten om noen ganske få år.

lørdag 13. august 2016

Bjørn Hoelseths blogg: En svært amerikansk bok

Bjørn Hoelseths blogg: En svært amerikansk bok: I dag legger jeg ut en bokomtale som blogg. Finnes også på bokelskere.no: Siri Hustvedt: ” Denne flammende verden” (”This Blazing Wor...

En svært amerikansk bok

I dag legger jeg ut en bokomtale som blogg. Finnes også på bokelskere.no:

Siri Hustvedt:
Denne flammende verden”
(”This Blazing World”)
Aschehoug
Oversatt av Bodil Engen

Over denne boken har de fleste toneangivende litteraturanmeldere i kultur-Norge falt i staver, så det er med en viss forventning man vekselvis setter seg til under leselampen eller i solseng midt i en typisk norsk sommer.
   Den tilsynelatende dokumentarromanen er basert på et i og for seg intrikat og briljant ”plot”, så nysgjerrigheten pirres allerede under kapitlet ”Redaktørens innledning”. I stort handler boken om en dypt frustrert kvinnelig kunstner, Harriet Burden, som mener amerikansk kunstverden er en eneste stor farse, eller mer presist, et maskulint rottereir: Den består ifølge henne av ambisiøse utøvende kunstnere av ulik kvalitet, blaserte kunstanmeldere, kommersielt orienterte gallerieiere, spekulative kjøpere og selgere av kunst, og et mer eller mindre opplyst publikum som plaprer etter toneangivende trendsettere og forståsegpåere under vernissager og i selskapslivet - i de rette sirkler.
   Burden har fått det for seg at årsaken til hennes manglende gjennombrudd og anerkjennelse er en ond og lukket mannsdominert verden som lar kjønnet bestemme hvem som får tommelen opp eller ned. Kvinnelige kunstnere har mye vanskeligere for å ”slå igjennom” enn mannlige. Kunstverdenen fungerer som et eneste stort komplott mot kvinner.

I en mannsdominert verden
For å skaffe seg en søt hevn og eksponere denne pølen av urettferdighet og humbug, skaffer kunstneren seg stråmenn (mannlige) for tre store egne prosjekter og utstillinger. Planen er at hun skal presentere sin kunst under psevdonymer. Med de to første oppnår hun full klaff (uten å røpe eller offentliggjøre hemmeligheten). Det tredje utvikler seg til en ren katastrofe for Harriet Burden, som i en kunstner med det norskklingende navnet Rune Larsen møter en djevelsk psykopat som lurer henne trill rundt og tar ”farskapet” til kunstprosjektet hennes (forøvrig installasjoner med et svært kreativt innhold, for å si det mildt). Både denne og de to foregående utstillingene får anmeldere til å juble og genierklære opphavs-”mannen”. Men fordi Rune svindler henne, blir det ingen søt hevn, hele komplottet faller i knas.
   Innholdet og problemstillingene i boken blir presentert ut fra mange forskjellige vinklinger: Kunstnerens egne notater, redaktører av kunsttidsskrifter, anmeldere, nære venner, egne barn og kunstassistenter. Ut av disse øyenvitneberetningene og nedtegningene stiger en tragisk skikkelse frem, en fortvilet og rasende, forsmådd person, besatt av snerrende hevnlyst.

På to plan
Bitene i boken ville ikke falle skikkelig på plass om den ikke også inneholdt en beskrivelse av Harriet Burdens barndom og oppvekst og traumatiske opplevelser i en dysfunksjonell familie. Omstendighetene er fremstilt på typisk psykoanalytisk, freudiansk vis. Handlingen i «Denne flammende verden» foregår altså på to plan – det dypt personlig tilbakeskuende i kunstnerens sinn og så det utvendige prosjektet med de tre kunstutstillingene - ment for å eksponere, henge ut og latterliggjøre en frimurerverden basert på mannlige kjønnsorganer.
   ”Denne flammende verden” er ikke uten videre lett tilgjengelig for en vanlig leser. Den inneholder eksempler og historiske paralleller til mer eller mindre kjente kvinner som i sin samtid også var underkuet, oversett og motarbeidet av menn. Kvinner fra renessanse, senbarokk og opplysningstid blir trukket frem som bevis på, eller argument for, at historien gjentar seg i vår tid. Siri Hustvedt gir fra seg en flom av historiske navn (og noen nælevende) av både sentral og perifer karakter. Henvisninger til filosofer, poeter og kunstkritikere oversvømmer enkelte sider, som også er utstyrt med noter. Det formidler inntrykket av en sprenglærd forfatter.

Krevende lesning
For å få den fulle forståelse av disse tidvis dunkle hentydninger, er det faktisk nødvendig for lesere som ikke er bevandret i kunsthistorien å google en god del navn og teorier. Selv en med et godt, gammeldags mellomfag i kunsthistorie trenger å repetere. Særlig krevende blir ”En flammende verden” når forfatteren kommer inn på aktuelle temaer som kunstig intelligens, roboters selvstendighetsopprør, kognitive prosesser og persepsjonspsykologi.
   ”Denne flammende verden” har ellers en stil og en fremstillingsmåte som kaller frem både smil, gjenkjennende aha-opplevelser og til og med gapskratt. Særlig skjer det når de selvopptatte og selvoppnevnte kunstguruene blir hengt ut med en brutal og burlesk ironi. Sjelden har jeg opplevd en så morderisk utlevering av de middelmådige humbugmakerne i vår kunstverden. Skjønt, ”vår”?

Min konklusjon
Min personlige konklusjon er: Boken er interessant nok i utgangspunktet, men spørsmålet er om innhold og påstander treffer norske forhold med samme kraft som i USA. For selv om forfatteren har norske foreldre og artium fra Katedralskolen i Bergen, har den et umiskjennelig ”amerikansk” utgangspunkt, innhold og siktemål. Den er åpenbart myntet først og fremst på et amerikansk publikum. Vi ser det blant annet gjennom besettelsen rundt seksuelle temaer, på psykoterapeutens (”shrinkens”) sentrale rolle i en del amerikaneres dagligliv. 
   Vi aner det når de overfladiske small-talk-sammenkomstene i amerikanske sosiale miljøer blir beskrevet, og når parapsykologisk tøv blir fremstilt rundt hinduistisk alternativ medisin i form av begrepene aura og chakra. Selvfølelig vet jeg at i et USA med 320 millioner innbyggere finnes det tilstrekkelig mange overtroiske mennesker av dette slaget som til sammen kan øke opplaget om de blir interessert i boken.
   Undertegnede skal unnlate å gi en karakteristikk av Harriet Burdens kunstneriske ”installasjoner”. Jeg er altfor kvalitetsbevisst til å anerkjenne slike påståtte kunstverk som høyverdig kunst. Sannsynligvis, eller snarere forhåpentligvis, er de utslag av Hustvedts ironiske og sarkastiske utleveringsstil.

Namedropping
Så er det dette med forfatterens hang til namedropping og oppramsing av fortidens anerkjente mestere og mesterverk og henvisninger til mer moderne og mer eller mindre betydelige filosofer, psykologer og forfattere. Jeg spør: Hva er hensikten? Får leserne noen større forståelse for problemstillingene? Eller har forfatteren et behov for å briljere med egne dype kunnskaper?
   Uansett: Det er sikkert et tilstrekkelig stort publikum også i Norge, som er blitt betatt av Siri Hustvedts tidligere bøker, til at ”Denne flammende verden” blir solgt i mange eksemplarer, og deretter blir snakkis i de rette kretsene, en bok man bare ”må lese” for å virke dyp, reflektert og oppdatert.
   Selv sier jeg: Takke meg til Ayn Rand`s objektivisme.


Bjørn Hoelseth