søndag 22. september 2013

Ettertankens kranke blekhet

Selvransakelsens tid har innhentet de rødgrønne. Etter det katastrofale valgnederlaget er Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet fulle av innsiktsfulle kommentarer og analyser rundt temaet: Hva gjorde vi galt? Hva kunne vi ha gjort annerledes?
   Det som nå uttales er egentlig identisk med hva de borgerlige regjeringspartiene sa i valgkampen når de tilbakeviste skremselspropagandaen fra Youngstorvet og andre partihovedkvarterer.
   Hør bare hva Dagsavisens egen samfunnsredaktør Irene Halvorsen skrev bare to dager etter valget:
   «Skremmeagitasjonen til Ap har åpenbart ikke virket. Velgerne tror rett og slett ikke at Høyre vil sette økonomien fullstendig over styr.» Så skriver hun videre: «Ap feilvurderte folk, tror jeg. Byprofiler som Jens Johan Hjort i Tromsø, Petter Steen jr. i Haugesund, Trude Drevland i Bergen og Fabian Stang i Oslo drev Høyres resultat ved kommunevalget i 2011 til 28 prosent på landsbasis. 55 prosent av det norske folk bor nå i en Høyrestyrt kommune. De er ikke redde for Høyre – de stemmer på dem. Skal Arbeiderpartiet vinne disse velgerne, må de lokke med en bedre Ap-politikk enn den høyrepolitikken de kjenner.»

Administrasjonsstyre
Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand skrev 18. september dette: «Regjeringen mistet kraften etter valget (i 2009), og kom aldri kraftig tilbake. Den framsto stadig mer som et administrasjonsstyre. Statsrådene oppførte seg som forsvarsadvokater for feil og svakheter ved systemet.»
   Lørdag 21. september skriver han noe alle vi andre har visst lenge: «Økonomien var i orden da Bondevik-regjeringen tapte valget i 2005. Stoltenberg-regjeringen kom for åtte år siden til dekket bord.» Så legger han til: «Regjeringen overlater selv et dekket bord til Erna Solbergs regjering». Det siste gjenstår å få bekreftet når Erna Solbergs statsråder får anledning til å låse opp skrivebordsskuffene i regjeringskontorene.
   På valgvakene til alle de tre rødgrønne partiene lot den trofaste skaren av valgkampmedarbeidere som om de hadde vunnet. Men det var for TV-skjermene og indre oppbyggelse jubelen gjaldt. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste valg siden 1924, Senterpartiet opplevde sitt dårligste resultat siden stiftelsen av partiet i 1920. Lenge før lysene ble slukket valgnatten gikk ungdomslederen Sandra Borch frustrert og slukøret hjem. Noen få dager etter varsler den uredde «urokråka» at hun ikke tar gjenvalg i Senterungdommen. Andre har fulgt henne ut av politikken.

Fundamentale innrømmelser
I en overraskende saklig og ærlig kronikk i Dagsavisen 20. september skriver tidligere RV-leder (Rødt), Aslak Sira Myhre, at Norge ikke lenger har en venstreside. «Den avgikk ved døden den 9. september 2013, og den døde for egen hånd».
   Han skriver: «Regjeringen tapte ikke bare valget, men blei nærmest feid ut i valget, og det ramma SV særlig hardt. Det var 1.800 stemmer fra å havne under sperregrensen på 4 prosent». Valgresultatet er det dårligste siden SV ble etablert i 1973.
Viktigere er imidlertid denne innrømmelsen, vi borgerlige vil si bekreftelsen: «Vi har fått en stadig mer oljeavhengig økonomi, og ikke minst så har forskjellene mellom de rikeste og de fattige vokst år for år. Svømmebassengene som de rødgrønne lovet å fylle med vann i 2005 står like tørre. Norge oppleves altså omtrent som før, sjøl om SV og venstresiden har sittet i regjeringskontorene i åtte år.»
   Og han skriver, som et ekko av Arne Strand: «SV viste i regjering at de var som alle de andre, idéløse administratorer av et økonomisk og politisk system hvor de store linjene i politikken er lagt av EU, IMF, Verdensbanken og USA. Dermed forsvant også oppslutningen».

   Med andre ord: Det som etterspørres er nye ideer og bedre løsninger.

torsdag 19. september 2013

Stoltenbergs snubletråder

Det er kutyme i norsk statsskikk at en avgående regjering opptrer som et forretningsministerium og unnlater å vedta store endringer som man vet den påtroppende regjering er dypt uenig i og vil reversere uansett. Et regime som har tapt et valg skal ikke utøve makt «på overtid» fra valgnederlaget er et faktum til den regjeringen overtar som har fått flertallet av folket i ryggen.
Bondevik-regjeringen 2001-2005 er blitt beskyldt for å gjennomføre reformer og endringer som de rødgrønne nullstilte senere. Men det er viktig å påpeke at disse vedtakene (nye godkjente privatskoler i henhold til den vedtatte friskoleloven, og endringer i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser) ble satt ut i livet før stortingsvalget, ikke i overgangstiden mellom ny og gammel regjering. I slike tilfelle kan man ikke vise til meningsmålinger eller sannsynligheten for et regjeringsskifte.

Tusen nye krigsflyktninger
Hvordan stiller det seg så med det rødgrønne forretningsministeriets ja til å ta imot 1.000 flere flyktninger fra Syria som FN har bedt om? Dette er en åpenbar snubletråd. FN`s høykommissær kunne utmerket godt vente på et svar i tre uker. Snubletråden er spent ut lavt mot bakken for å skape trøbbel i de borgerlige partienes regjeringsforhandlinger. Et taktisk, ikke først og fremst et humant grep.
   Dette er ikke bra. Har Stoltenberg flere ufine utspill på lager de nærmeste ukene? Han vil selvfølgelig gjøre de siste endringer i statsbudsjettet med samme hensikt: Gjøre det maksimalt vanskelig for den kommende regjeringen å gjennomføre egne prioriteringer på kort sikt, altså for 2014. Faktisk kan det gjøres på to innbyrdes motstridende måter: Enten ved å utnytte handlingsregelen fullt ut slik at Solberg-regjeringen får minimalt handlingsrom for egne prioriteringer, eller faktisk det motsatte: Bruke så lite av oljeinntektene at enhver budsjettøkning fra de borgerlige kan bli fremstilt som uansvarlig økonomisk politikk.

Bedre med hjelp der de er
Konkret til saken om kvoteflyktningene: Det er ingen tvil om at Siv Jensen har rett når hun sier at norske kroner til syriske flyktninger vil få mye større positiv effekt hvis de brukes til å bedre forholdene i flyktningeleirene i Tyrkia, Libanon og Jordan, enn å invitere 1.000 flyktninger til høykostlandet Norge og et samfunn som klimatisk og på mange andre måter står fjernt fra livet i Midt-Østen.
   Norge tok imot et stort antall krigsflyktninger fra Balkan i den perioden på 90-tallet da serberne herjet som verst i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Den gang var det større utsikter til at flyktningene kunne returneres etter relativt kort tid. Bakgrunnen for løsrivelseskrigene på Balkan var en helt annen enn den vi nå opplever i Syria. Få tror at forholdene i landet vil bli bedret innen rimelig tid slik at flyktningene kan vende tilbake til sine sønderskutte hjem.
    De tusen nye flyktningene gir nær en fordobling av antall kvoteflyktninger. De vil koste den norske stat 770 millioner kroner. Penger som de borgerlige partiene i utgangspunktet ønsker å prioritere annerledes.  

Kunne ha ventet
Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kunne selvsagt ha overlatt til en ny regjering å drøfte spørsmålet om de syriske krigsflyktningene i dagene etter 14. oktober. Men Stoltenberg kunne ikke vente – og han har neppe drøftet saken i fortrolighet med Erna Solberg før de rødgrønne sa ja til FN.
   Dermed har han stilt den nye borgerlige regjeringen overfor et dystert scenarie: 1.000 flere flyktninger i tillegg til et stigende antall asylsøkere, der en ukjent del er kriminelle, økonomiske eventyrere eller velferdsflyktninger. Tallet på «ikke returnerbare» har økt, rundt om i de større norske byene lever nå et ukjent antall identitetsløse og ulovlige innvandrere som enten nekter å forlate Norge etter avslag om asyl, eller som har stukket av fra asylmottakene.

Dette er ingen god oppførsel fra de rødgrønne taperne.

onsdag 18. september 2013

En mediestrategi som ikke fungerer

Mens lobbyister kryper ut av alle kriker og kroker og forsøker å påvirke resultatet av regjeringsforhandlingene, politisk og innholdsmessig, fortsetter «sonderingene» mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om grunnlaget for regjeringssamarbeid.
   Etter få dager er møtet med mediene etter dagens forhandlinger blitt et enstonig rituale: Ingen kommentar. Ingen nyheter. Ingen lekkasjer. Ingen saksområder avklart.
Denne situasjonen har undertegnede vært oppe i mange ganger, og det er det samme som skjer hver gang når journalister ikke får et støvgram å melde tilbake til sine redaksjoner: Man må ty til uvesentlige detaljer, påståtte forsnakkelser, deltagernes kroppsspråk og helt utenforliggende vinklinger.

Fristelsen er stor
Når høyt gasjerte reportere på overtid dag etter dag ikke får noe som helst av substans å kvittere tidsbruken med, er fristelsen stor til å formidle rykter og spekulasjoner, gjerne kalt kvalifiserte gjetninger. Ett eksempel så man onsdag 18. september: Hovedoppslaget i TV-kanalene ble begrepet «snikislamisering» som ble brukt av Frp for flere år siden i en helt annen sammenheng. Oppslaget avsporer fullstendig det virkelig aktuelle og interessante.
   Men rådgiverne bak de fire forhandlingslederne forstår åpenbart ikke journalistenes arbeidssituasjon og hverdag, ser ut til ikke ha evnen til å sette seg inn de forventningene en redaksjons- eller reportasjesjef eller nattredaktør har til sine utskremte.

Høy kreativitet
I de utallige mediekursene jeg har hatt for politikere, bedriftsledere og offiserer i Forsvaret, har jeg sterkt understreket at det verste talspersoner kan gjøre, er å ikke si noe som helst. Da begynner spekulasjons- og gjetteleken. Det må være mulig å gi journalistene noe å fortelle lesere, lyttere og seere. Det behøver ikke være så mye, bare reporterne får følelsen av at ventetiden på gangen ikke har vært helt forgjeves.
   Mediefolks kreativitet er stor når de må ty til reserveløsninger for å fylle spaltene eller sendetiden.
   Et obligatorisk tema mot slutten av hver forhandlingsøkt bør være: Hva kan vi fire gi pressen fra dagens møte? Hva kan vi si vi er enige om, som ikke påvirker forhandlingenes videre gang?

   Det er ikke verre enn det.

tirsdag 17. september 2013

Innenfor eller utenfor

«Vilje til makt» er et absolutt i det politiske liv. Har et parti ikke vilje til makt, har det også sagt nei til innflytelse, det skaffer seg et dårligere utgangspunkt for å gjennomføre visjoner, programmer og valgløfter. Det betyr å svikte egne velgere.
   Spørsmålet Venstre og Kristelig Folkeparti står overfor i de kommende ukene, er rett og slett: Ønsker man å oppnå maksimal innflytelse gjennom regjeringsdeltagelse, eller velger man bevisst redusert innflytelse ved å stå utenfor?
   Det ellers sympatiske Kristelig Folkeparti har lenge vært kalt det svakeste leddet i den borgerlige kjeden. «Egentlig» er partiet hverken borgerlig eller utpreget ikke-sosialistisk, blir det hevdet, også av interne ideologer. Partiet har i hele sin historie sett på staten som tilrettelegger og den store felleskassa som alle mulige gode formål skal ha et sugerør i. Partiet er et høyskatteparti og et utgiftsparti. Ideologisk står KrF langt nærmere sosialdemokratiet – minus Arbeiderpartiets historiske kirkefiendtlige holdning.

De tapte sakenes parti
Andre påpeker at KrF er alle de tapte sakenes parti. Omtrent på alle viktige områder har partiet tapt sine opprinnelige standpunkter, fra abortsak til homofili, kvinnelige prester og partnerskap, tradisjonelle familieroller og seksuell avholdenhet. Partiet er rett og slett «ute av tia». Så liten oppslutning har KrF i 2013 at partiet ble omtalt som et av de mulige sperregrensepartiene.
   Tilfeldighetene har gjort at partiet kom på vippen i det borgerlige regjeringsprosjektet, og har en viss innflytelse gjennom det – og bare det. Men ønsker man til syvende og sist maksimal politisk uttelling, eller bare sånn passe?
   I flere hjertesaker har KrF inngått forlik med Arbeiderpartiet, og er vel fornøyd med resultatet. Ett eksempel er dagens privatskolelov der partiet oppnådde et vern for de religiøse skolene. Private aktører ellers, selve friskoleprosjektet, har man egentlig ikke så mye til overs for. De grandiose løftene overfor barnefamilier er rett og slett ikke bærekraftige, noe interne røster har advart kraftig mot. Den internasjonale snillismen i form av økte bistandsbudsjetter er et annet karakteristisk kjennetegn. Ved de siste valgene har partiet kastet seg over miljø- og klimasaken som «sin», begrunnet ut fra det bibelske forvalteransvaret. Derav nei til oljeboring.

Det muliges kunst
Men politikk er det muliges kunst, og KrF står på for sine hjertesaker, hvilket er dets legitime rett. Alle partier slåss for seg og sitt, problemet for KrF er bare at man ikke har noen folkelig oppbacking i form av høye stemmetall.
   Velger man å gå inn i et forpliktende samarbeid i en borgerlig firepartiregjering, er det liten tvil om at uttellingen og innflytelsen blir uforholdsmessig stor, sammenlignet med en løsere politisk avtale på utsiden. Også i klimaspørsmål.
   Det har å gjøre med den løpende politiske dialogen innnenfor et regjeringskollegium, der beslutninger tas fortløpende – hver eneste dag. Det er noe med å skaffe seg innflytelse, initiativmakt og styring over statsbyråkratiet, muligheten for jevnlig profilering – i fire sammenhengende år.

Syvende fedre i huset
KrF har et ganske enestående problem: Det mysser av syvende, åttende og niende fedre og mødre i huset som sitter på nakken til partilederen og vil styre hans disposisjoner og valg. Vi har å gjøre med en litt gammelmodig gjeng, litt utgått på dato, men like fullt i stand til å øve indirekte press gjennom patriarkatets uformelle, men reelle makt. Er partilederen sterk nok, uavhengig nok og klok nok til å avvise patriarkatets press?
   Venstre er ikke i helt samme posisjon. Regjeringsviljen er mye mer synlig i år. Viljen til makt er der i overflod. Men så har man gjort den tabben å svinebinde seg til «sentrum» og har som aksiom at enten går begge de to partiene inn i regjering, eller så blir de begge stående utenfor.

Gubbeproblem
Venstre har også sine gubbeproblemer i kulissene. I 2009 kunne det lett blitt borgerlig flertall, hadde det ikke vært for én persons selververvede vetorett mot Frp-samarbeid: Lars Sponheim, kanskje den personen i nyere tid som har skadet partiet mest. Det var han som sørget for at Venstre ble betraktet som et upålitelig samarbeidsparti med det resultat at partiet falt under sperregrensen for fire år siden hvilket reduserte antall stortingsrepresentanter til to og en fireårig ørkenvandring. Dermed forsvant også det borgerlige flertallet i 2009.
   Hadde partiet vist noe mer samarbeidsvilje, ville det rødgrønne prosjektet blitt en episode, en parentes i norsk politisk historie.

   Jeg tipper at Venstre nå med alle krefter vil forsøke å trekke et motstrebende KrF inn i en firepartiregjering, tross alt. KrF er den største festbremsen for en flertallsregjering, men trengs ikke for å etablere et flertall. Venstre er nok. Partiet har også skjerpet profilen som et svært miljøkorrekt parti og er imot oljeboring i nord. Ellers er partiet minst like liberalistisk som Frp, og åpner slusene for innvandring og asylsøkere av alle kategorier. Det har Venstre ikke grunnlag for i velgerfolket, men står hardt på for den «snille» holdningen uansett.

søndag 15. september 2013

Asymmetrisk demokrati

I disse regjeringsforhandlingstider er det ett spørsmål som stadig dukker opp i min bevissthet: Hvorfor skal små partier i vippeposisjon få så stor innflytelse på en borgerlig regjerings program og politikk de neste fire årene? Venstre og KrF fikk hver seg drøyt 5 prosent av stemmene ved stortingsvalget, Høyre 27 prosent, Frp 16 prosent. Det er ikke mye om å gjøre at de to partiene kunne fått flertall i Stortinget alene. En solid backing fra det norske folk.
   Likevel truer de to sperregrensepartiene med å holde seg utenfor regjeringen dersom de ikke får viljen sin i spørsmålet om konsekvensutredning (kunnskapsinnhenting) om farvannene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Deres svake posisjon blant velgerfolket blir vekslet om til "styrke". Her er det noe som skurrer. Venstre og KrF vil altså ikke vite noe om de geologiske forholdene på havbunnen, vil ikke ha kjennskap til hva politikerne skal si ja eller nei til. Bare det får en til å sette et spørsmålstegn ved det rasjonelle i hele diskusjonen. De vil ikke ha kunnskap, vil ikke vite.
   De har bestemt seg en gang for alle om at der er overhengende fare for en miljøkatastrofe dersom kunnskapsgrunnlaget blir utvidet. Punktum.
   Dermed må kanskje lokalsamfunnene i Lofoten, Vesterålen og på Senja si fra seg overrislingseffekten fra olje- og gassleting og -produksjon, ingen nytte av landbase- og rørledningsaktivitet, ingen arbeidsplasser i tilknytning til supplyvirksomhet eller jobber på plattformer og i helikoptertjeneste.
   Samtidig er det klart at de store partiene Arbeiderpartiet, Høyre og Frp med overveldende støtte blant velgerne går inn for den samme kunnskapsinnhentingen. Jeg er enig med Erna Solberg: Det er kun regjeringen som skal ta standpunkt til spørsmålet, ikke partier som velger å holde seg utenfor.. Eller for å si det på en annen måte: Det er kun et borgerlig regjeringskollegium som tar stilling til dette avgjørende spørsmålet. En regjering av Høyre og Frp vil søke støtte hos Arbeiderpartiet i Stortinget og få flertall for en konsekvensutredning.
   Også i andre spørsmål prøver Venstre og KrF å presse fram sine særstandpunkter som ikke har backing blant det store flertallet av  norske velgere. Fordi de er i vippeposisjon skal deres få velgere ha større tyngde enn velgerne bak de store partiene. Vi snakker om et stort og alvorlig demokratisk
underskudd slik minipartiene her turer fram.
   Går de små partiene til slike skritt gang på gang og i flere andre spørsmål, er det ikke lenge før velgerne i de store folkepartiene har fått nok av utpressingstaktikk og begynner å lure  om sperregrensen på 4 prosent er den optimale. Kanskje burde man gjøre som Tyskland og innføre 5 prosent?

fredag 13. september 2013

Har skadet landets omdømme

Noen få dager før stortingsvalget skrev helseminister og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre en kronikk med et usaklig, insinuerende og sjofelt innhold i Dagsavisen. Den tok for seg fenomenet høyrepopulistiske partier i Europa og forsøkte å sette det norske Fremskrittspartiet inn i samme selskap som sverigedemokratene, sannfinnene, Dansk Folkeparti og Nasjonal Front i Frankrike. Hensikten var åpenbart å svekke Frps omdømme og oppslutning i valget.
   Kronikken var ganske infam. Undertegnede fant heller ikke noe saklig belegg for sammenligningene, argumentene og påstandene. Sant å si stusset jeg over at en oppegående person som Støre ville sette sin egen troverdighet på spill ved å publisere en artikkel som oste av kunnskapsmangel og intellektuell uredelighet. Hvem hadde bedt ham om å skrive, hvem var Ghost Writer? Var det partisekretæren, Martin Kolberg eller Jens Stoltenberg selv som sto bak? På det tidspunltet kronikken ble offentliggjort, hadde fortsatt noen fanatiske Ap-folk et ørlite håp om å vinne valget.
   Slike artikler av en tidligere utenriksminister leses selvsagt ikke bare av vanlige trofaste Ap-velgere. Den blir fanget opp av utenlandske ambassader, oversatt og stilt til disposisjon for hjemlandenes medier. Det er derfor ikke overraskende at journalister som dekket valgkampen i Norge begjærlig grep denne anledningen til å lage en saftig historie på valgresultatet, samtidig som de ble tipset - av noen - om at Anders Behring Breivik en kort periode for mange år siden var medlem av Frp. Var det  regjeringens egen pressetjeneste som sto bak?
   Kommentator Håvard Narum i Aftenposten skriver at de europeiske medienes omtale av Frp de siste dagene røper hvor lite journalistene vet om norske forhold. Det var også min første reaksjon. Med bakgrunn i mine 45 år som journalist og redaktør stusset jeg over at organer som vanligvis blir omtalt som "kvalitetsaviser" kan skrive så hoderystende feil.
   Omtalen av stortingsvalget, regjeringsforhandlingene og Fremskrittspartiets rolle har gitt Norge som nasjon et omdømmeproblem. Utenriksminister Espen Barth Eide og flere ambassadører ute har vært  nødt til å korrigere og forklare. Saken har skadet Norge.
   At utviklingsminister Heikki Holmås i Sosialistisk Venstreparti  jubler over omtalen og forsterker problemene, er ikke uventet. Han er i tapermodus og synes vel ikke det er så farliig å trekke litt ned på verdigheten som statsråd. Jonas Gahr Støre trekker på skuldrene og påtar seg ikke noe ansvar.
   Jeg har skrevet det før: Støre skulle aldri ha påtatt seg helseminister-jobben. Han gikk fra et område han behersket og der han nøt nasjonal respekt som en samlende skikkelse. Som helseminister tapte han raskt personlig omdømme og ble en helt "vanlig" politiker av middels kvalitet. Onde tunger sier han nettopp ble overtalt til å ta Uriasposten for å få redusert anseelse og dermed bli svekket som Stoltenbergs kronprins og arvtager. Rokeringen i regjeringen åpner for Trond Giske.
   La nå det være. Saken har avslørt et skittent spill og skitne metoder. Den viser også hvor desperate de rødgrønne var i ukene før valgdagen. Selv Norges omdømme kunne ofres for "den gode sak".

mandag 2. september 2013

En gavepakke fra Eva Joly

Den tidligere franske presidentkandidaten for De Grønne, norskfødte Eva Joly, er gått inn i norsk valgkamp, og har gitt de borgerlige partiene en gavepakke i valgkampens sluttfase. Ved å heie på Miljøpartiet De Grønne øker hun sannsynligvis oppslutningen om dette partiet – med tilsvarende negativ virkning for Sosialistisk Venstreparti, som etter Jolys utspill for alvor risikerer å falle under sperregrensen på 4 prosent, og kan komme tilbake til Stortinget med 1 – én – representant. Også Ap-velgere har vært i siget mot De Grønne.

Send en bukett
Dermed øker sjansene for at den rødgrønne blokken taper ytterligere noen mandater på Stortinget. Erna burde sende Eva Joly en stor blomsterbukett med takk for hjelpen.
I velgerfolket ellers er Miljøpartiet omstridt, for å si det forsiktig. Partiets politiske program er så ekstremt, så livsfjernt og så teknologifiendtlig at det aldri vil få noen stor betydning i norsk politikk. Kampsaker som å senke leve- og velferdsstandarden til 80-tallets nivå, forslaget om at et fjernsynsapparat bør koste en månedslønn, eller full stans i oljevirksomhet med de konsekvenser det har for landets inntekter, er så virkelighetsfjernt at det nærmest blir komisk. 40 prosent av alle de pengene Norge trenger på offentlige budsjetter kommer fra oljevirksomheten.

Gjerne et hovedtema
De borgerlige partiene, og særlig Høyre, må bare håpe på at miljø- og klimapolitikk blir et hovedtema den siste uken før valget. Det styrker konkurransen om de «grønne» velgerne, og gjør at partier som SV, De Grønne og Venstre kannibaliserer hverandre.
Høyre har ellers en god miljøprofil fra før, etter at partiet har inngått flere klimaforlik i Stortinget og presset Arbeiderpartiet til å godta miljø- og klimatiltak som regjeringspartiet opprinnelig stilte seg lunkent til. Men Erna Solbergs parti er et regjeringsdyktig, bredt og ansvarlig alternativ som gjør at saker som skole, helse, omsorg og samferdsel har tatt noe av oppmerksomheten fra det blå partiets grønne profil.

Høyre og klimaforlik
Jeg leser av programmet at Høyre vil bidra til internasjonalt forpliktende utslippsavtaler og investere i forskning og utvikling av ny teknologi som kan bidra til å realisere et lavutslippssamfunn, utvikle EU`s kvotesystem, styrke forskningen på miljø og klima, fornybare energikilder, energiøkonomisering, karbonfangst og -lagring, trappe opp bevilgningene til miljøteknologifondet, støtte overgangen til null- og lavutslippsbiler gjennom avgiftsomlegging, effektivitetskrav til kjøretøyer, flere punkter for ladestasjoner og hydrogentilførsel m.m.m.

Bedre kollektivtilbud

Det har skjedd noe med Høyres kollektivsatsing de siste årene. Det er en helt annen driv i forslagene om flere og bedre kollektivløsninger, større statlige bidrag til kollektivprosjekter, til kollektivfelt, til innfartsparkering og til InterCity-utbygging av jernbanen. Partiet har i realiteten en miljøprofil man kan være stolt av – men standpunktene har lett for å drukne i fokuseringen på andre samfunnsområder.