Innenfor eller utenfor

«Vilje til makt» er et absolutt i det politiske liv. Har et parti ikke vilje til makt, har det også sagt nei til innflytelse, det skaffer seg et dårligere utgangspunkt for å gjennomføre visjoner, programmer og valgløfter. Det betyr å svikte egne velgere.

   Spørsmålet Venstre og Kristelig Folkeparti står overfor i de kommende ukene, er rett og slett: Ønsker man å oppnå maksimal innflytelse gjennom regjeringsdeltagelse, eller velger man bevisst redusert innflytelse ved å stå utenfor?

   Det ellers sympatiske Kristelig Folkeparti har lenge vært kalt det svakeste leddet i den borgerlige kjeden. «Egentlig» er partiet hverken borgerlig eller utpreget ikke-sosialistisk, blir det hevdet, også av interne ideologer. Partiet har i hele sin historie sett på staten som tilrettelegger og den store felleskassa som alle mulige gode formål skal ha et sugerør i. Partiet er et høyskatteparti og et utgiftsparti. Ideologisk står KrF langt nærmere sosialdemokratiet – minus Arbeiderpartiets historiske kirkefiendtlige holdning.

De tapte sakenes parti

Andre påpeker at KrF er alle de tapte sakenes parti. Omtrent på alle viktige områder har partiet tapt sine opprinnelige standpunkter, fra abortsak til homofili, kvinnelige prester og partnerskap, tradisjonelle familieroller og seksuell avholdenhet. Partiet er rett og slett «ute av tia». Så liten oppslutning har KrF i 2013 at partiet ble omtalt som et av de mulige sperregrensepartiene.

   Tilfeldighetene har gjort at partiet kom på vippen i det borgerlige regjeringsprosjektet, og har en viss innflytelse gjennom det – og bare det. Men ønsker man til syvende og sist maksimal politisk uttelling, eller bare sånn passe?

   I flere hjertesaker har KrF inngått forlik med Arbeiderpartiet, og er vel fornøyd med resultatet. Ett eksempel er dagens privatskolelov der partiet oppnådde et vern for de religiøse skolene. Private aktører ellers, selve friskoleprosjektet, har man egentlig ikke så mye til overs for. De grandiose løftene overfor barnefamilier er rett og slett ikke bærekraftige, noe interne røster har advart kraftig mot. Den internasjonale snillismen i form av økte bistandsbudsjetter er et annet karakteristisk kjennetegn. Ved de siste valgene har partiet kastet seg over miljø- og klimasaken som «sin», begrunnet ut fra det bibelske forvalteransvaret. Derav nei til oljeboring.

Det muliges kunst

Men politikk er det muliges kunst, og KrF står på for sine hjertesaker, hvilket er dets legitime rett. Alle partier slåss for seg og sitt, problemet for KrF er bare at man ikke har noen folkelig oppbacking i form av høye stemmetall.

   Velger man å gå inn i et forpliktende samarbeid i en borgerlig firepartiregjering, er det liten tvil om at uttellingen og innflytelsen blir uforholdsmessig stor, sammenlignet med en løsere politisk avtale på utsiden. Også i klimaspørsmål.

   Det har å gjøre med den løpende politiske dialogen innnenfor et regjeringskollegium, der beslutninger tas fortløpende – hver eneste dag. Det er noe med å skaffe seg innflytelse, initiativmakt og styring over statsbyråkratiet, muligheten for jevnlig profilering – i fire sammenhengende år.

Syvende fedre i huset

KrF har et ganske enestående problem: Det mysser av syvende, åttende og niende fedre og mødre i huset som sitter på nakken til partilederen og vil styre hans disposisjoner og valg. Vi har å gjøre med en litt gammelmodig gjeng, litt utgått på dato, men like fullt i stand til å øve indirekte press gjennom patriarkatets uformelle, men reelle makt. Er partilederen sterk nok, uavhengig nok og klok nok til å avvise patriarkatets press?

   Venstre er ikke i helt samme posisjon. Regjeringsviljen er mye mer synlig i år. Viljen til makt er der i overflod. Men så har man gjort den tabben å svinebinde seg til «sentrum» og har som aksiom at enten går begge de to partiene inn i regjering, eller så blir de begge stående utenfor.

Gubbeproblem

Venstre har også sine gubbeproblemer i kulissene. I 2009 kunne det lett blitt borgerlig flertall, hadde det ikke vært for én persons selververvede vetorett mot Frp-samarbeid: Lars Sponheim, kanskje den personen i nyere tid som har skadet partiet mest. Det var han som sørget for at Venstre ble betraktet som et upålitelig samarbeidsparti med det resultat at partiet falt under sperregrensen for fire år siden hvilket reduserte antall stortingsrepresentanter til to og en fireårig ørkenvandring. Dermed forsvant også det borgerlige flertallet i 2009.

   Hadde partiet vist noe mer samarbeidsvilje, ville det rødgrønne prosjektet blitt en episode, en parentes i norsk politisk historie.

   Jeg tipper at Venstre nå med alle krefter vil forsøke å trekke et motstrebende KrF inn i en firepartiregjering, tross alt. KrF er den største festbremsen for en flertallsregjering, men trengs ikke for å etablere et flertall. Venstre er nok. Partiet har også skjerpet profilen som et svært miljøkorrekt parti og er imot oljeboring i nord. Ellers er partiet minst like liberalistisk som Frp, og åpner slusene for innvandring og asylsøkere av alle kategorier. Det har Venstre ikke grunnlag for i velgerfolket, men står hardt på for den «snille» holdningen uansett.