Blodbadet på Kongsberg

 Nok en gang er Norge rystet av en grusom drapshendelse som har sjokkert mennesker over hele landet, og spesielt i Kongsberg der udåden skjedde. Onsdag kveld 13. oktober ble fem tilfeldige mennesker drept og tre skadet i noe som politiet selv og PST sier "fremstår som et terrorangrep". Gjerningsmannen ble etter en halvtime pågrepet og satt i arrest. Men forløpet før arrestasjonen er egnet til undring. Kunne drapene vært unngått?

Det er nemlig flere sider ved politiets reaksjon og handlinger det kan settes spørsmålstegn ved og som krever svar: Varsling og beredskap, reaksjonstid og polititjenestemenns håndtering av en slik situasjon er beskrevet i instruk. Ikke minst det siste. De første presseuttalelsene var vage og tilslørende. Politiets talspersoner var ytterst sparsomme med opplysninger og opptrådte til dels avvisende. Det er forståelig når etterforskning pågår og man ikke har det fulle overblikket og ikke kjenner alle detaljer.

Pressen tok ansvar

Dermed måtte pressen selv ta ansvaret, og det må bare konstateres at journalistene gjorde en formidabel innsats for å gi almenheten opplysninger den har krav på. Hele veien det første døgnet har mediene ligget et hestehode foran politiet og de offisielle uttalelsene. De har skaffet frem opplysninger om gjerningsmannen som ikke er bestridt.

Et video-opptak fra sosiale medier fortalte historien politiet og PST ikke ville offentliggjøre: Den 37-årige gjerningsmannen var kjent i lokalmiljøet, kjent av Politiets Sikkerhetstjeneste, som både hadde vært i kontakt med ham og "satt i gang tiltak" etter 2017, kanskje før det også. I en truende video-selfie for fire år siden, kom 37-åringen med trusler, og han er erklærte seg som konvertitt, at han var blitt muslim. Det ble varslet på ham. Han kunne være en fare for sine medmennesker.

Unngå stigmatisering

Grunnen til at politi og enkelte medier holdt tilbake akkurat denne siste opplysningen så lenge som mulig, er åpenbar: Man ville ikke trekke forhastede konklusjoner, og ikke bidra til stigmatisering av landets muslimske befolkning. Det kunne i sin tur føre til hatreaksjoner, ja, til og med vold, fra ekstreme miljøer. En av dem som innledningsvis unnlot å fortelle almenheten om den "muslimske" dimensjonen, var NRKs kriminalreporter Olav Rønneberg.

Det var en klok beslutning av Rønneberg. I dette tilfellet var drapsmannens motiver uklare. Var og er han en person først og fremst i psykisk ubalanse, eller dreier det seg om religiøs overbevisning? Svaret vil komme for en dag etter hvert som etterforskningen avdekker hele bildet og avhørene gjennomføres. "Muslimtesten" vil være enkel: Kan han noe om Islam og Profetens historie? Kan han noen koranvers utenat? Har han oppsøkt moskeer, snakket med en imam? Det siste ble i løpet av kvelden og natten besvart med ja. Men det virker ikke som han har hatt kontakt med islamske terrorororganisasjoner eller nettverk. Vil politiet finne den norske utgaven av Koranen under husundersøkelser?

Antagelig utilregnelig

Selv tror jeg - inntil det motsatte er bevist - at dette dreier seg om en syk person, en med varig svekkede sjelsevner, en som muligens var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. En som besitter et enormt sinne som måtte få utløsning. Han har vært oppfattet som truende av omgivelsene, hele hans fremtoning tydet  på at noe var galt.

Noen reaksjoner på hendelsen er "typisk norsk": Samfunnet har ikke gjort nok, ikke fanget ham opp, ikke"sett ham". Samfunnet har skylda. Dermed pulveriseres det personlige ansvaret. Det er alltid en finger på avtrekkeren. Et menneske er ansvarlig for å trekke av eller la være.

Politiaksjon etter boka?

Så tilbake til politiets reaksjon: Varslingen til nødetatene skjedde rundt kl. 18.13. En politimann i sivil (ikke på jobb)  inne i Coop-butikken der det hele startet og som selv ble skadeskutt, forsøkte å advare andre før han tenkte på egen skade og eget liv. Det tok bare fem minutter før bevæpnet politi kom til stede. De to tjenestemennene blir beskutt, og i stedet for å skyte gjerningsmannen ("kom ikke i skuddposisjon")  trakk de seg tilbake, etter det jeg forstår for å skaffe seg selv verneutstyr (skuddsikre vester, skjold og hjelmer).. Noen som tenkte på å sikre andre utganger enn butikkens hovedinngang? En tredje politimann kommer til - med verneutstyr. Da er det for sent, gjerningsmannen har kommet seg unna. De fem drapene finner sted. 

Sak for spesialenheten

Hendelsesforløpet er en soleklar sak for politiets spesialenhet for interne politisaker. Det ville være forferdelig om konklusjonen blir at drapene kunne vært unngått om de to politifolkene hadde gått til aksjon der og da med de våpen de hadde skaffet seg eller sikret fluktveier. Det kan selvfølgelig tenkes at det dreide seg om elektrosjokkvåpen, ikke skytevåpen med ammunisjon. Bare med det siste kunnet man ha avvæpnet og uskadeliggjort morderen.

Sånn ser problemstillingen ut for øyeblikket, på det kunnskapsgrunnlaget vi har per nå: Tenkte politifolkene først og fremst på egen sikkerhet fremfor å beskytte mulige uskyldige ofre?

Jeg håper jeg tar feil i den siste antydningen.

Reverserings-regjeringen

Fra lekkasjer, programformuleringer og kjente "hjertesaker" hos de kommende to regjeringspartiene Ap og Sp, vet vi nå litt mer om hvilken politikk en Støre-regjering vil føre. Vi har lite godt i vente. Dette blir en "reverserings-regjering" som vil bli historisk beryktet for å ha fjernet flere av Solbergregjeringens nødvendige og fremtidsrettede moderniseringsreformer. Høyst sannsynlig vil ordet "modernisering" bli fjernet fra navnet på Kommunaldepartementet. Å beholde navnet vil rett og slett være pinlig.

En lang rekke reformer og moderniseringstiltak blir tilbakestilt: Politireformen, domstolreformen, kommune- og regionreformen, viktige helsereformer, universitets- og høyskolereformen, vei- og jernbanereformen, privatskolereformen... Listen er lang og urovekkende.

Det nasjonalkonservative Senterpartiet

Mye av reverseringen er knyttet til det nasjonalkonservative Senterpartiets krav til regjeringsplattform. "Forandring" er et fyord mange steder i distrikts- og bygde-Norge. Der vil man helst ha det slik det var før. Det var  derfor populisten Trygve Slagsvold Vedum gjorde det så godt i stortingsvalget. 

For Støre er det viktig å komme fagbevegelsen i møte: Vekk med midlertidige ansettelser, vekk med jernbanereformen, vekk med veiselskapet Nye Veier, ideen om søndagsåpne butikker låses nede i en skuff. Nærværskrav i skolen og kompetansekrav til lærerne blir vraket, sammen med firerkravet til lærerstudenter. Sannsynligvis vil man forsøke å droppe karakterer, eksamen og tester på hva elevene kan. Da trives de jo sosialt og lærer så mye mere. Lærerne vil juble over en enklere og mindre stressende hverdag.

EØS-avtalen "utredes"

Sentrale forbund i LO vil enten rokke ved eller si opp EØS-avtalen. Saken skal "utredes". Næringsutvikling blir ikke lenger overlatt til næringslivet selv, nei, nå skal stat og kommune plukke ut fremtidige "vinnere" og sørge for en virkelig bærekraftig industri- og næringsutvikling.

I tillegg sørget Senterpartiet for at forsvarsplanen med innebygde reformer ikke ble vedtatt som et forlik i Stortinget, men trakk seg fra hele greia. For sistnevnte - forsvarsplanen - kan vi de neste fire årene vente en skarp u-sving i forhold til dagens struktur, investeringer og kraftsamling: For Senterpartiet er det viktig å "spre" forsvaret rundt om i by og bygd slik at distriktskommunene får nytte av nærvær, jobber, bosetning og vareleveranser. Forsvaret er like mye distriktspolitikk som nasjonal beredskap. Vi får en ny vektlegging av Heimevernet. De kan jo bli satt til å forsvare viktige objekter som eksisterende og nyopprettede lensmannskontorer. Det blir neppe innkjøp av så mange F-35 kampfly (52) som tidligere planer og vedtak har lagt opp til. De blir "vekslet inn" i andre prioriterte oppgaver. Befalsorganisasjonene vil juble.

Andøya reverseres

Beslutningen om Andøya flystasjon med de maritime overvåkningsflyene, som Stortinget i 2016 vedtok skulle nedlegges når nye overvåkningsfly er faset inn på Evenes, blir høyst sannsynlig reversert. En flaggsak for Senterpartiet. Distriktspolitikk. Det blir en svært dyr kuvending etter alt som er investert på Evenes, men desto mer populært for Andøya kommunes 5.000 innbyggere.

Hva kan vi vente av mer? At skatte- og avgiftsnivået vil bli økt, er hevet over tvil. Det var jo et usedvanlig sentralt valgløfte i valgkampen. Det er kanskje ikke så mange som bryr seg om skatteøkningen for "de rike", for det er så relativt få av dem, ikke sant? Folk flest, ja, "vanlige folk", bør imidlertid være  oppmerksom på det som kommer av høyere eiendomsskatt. Stortingets vedtak om å sette et tak på skatten, vil garantert bli reversert. Da kan bygdepolitikerne slippe å husholdere bedre med pengene, spare og kutte.

Kamp mot det private

Generelt kan vi vente en tøffere holdning mot private skoler, private barnehaver, private velferdstilbydere, private sykehus. Nye profilskoler på ungdoms- og videregående trinn vil bli forbudt. Valgfriheten pasienter har hatt under Solbergregjeringen, vil bli innskrenket. Helseforetakene vil kreve full kontroll over helseressursene og kun gjøre avtaler med private sykehus når deres egen kapasitet er fylt til bristepunktet. Helfo-avtalene med private tilbydere skrinlegges.

Det blir spennende å se hvor en Ap- og Sp-regjering kommer til å  hente pengene fra. Etter at de midlertidige corona-bevilgningene er avviklet og bruken av Oljefondet skal krype ned til tre-prosentstreken og under, vil Støre få store problemer med å oppfylle grandiose valgløfter, samlet under hatten "nå er det vanlige folks tur". Vi kjenner til noen av løftene: Mat i skolen, gratis tannhelse, gratis SFO, og selvfølgelig økning i velferdsytelser, mer til kultur og idrett, uhjelp og helse, pensjoner og en lang rekke andre gode formål. 

Om kort tid , la oss si foran lokalvalget i 2023, vil "vanlige folk" kunne gjøre opp status: Var det egentlig så ille under Erna Solberg?

Stram opp portvokterne!

 "En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet".

Slik lyder innledningen til Redaktørplakaten, først vedtatt i 1953, sist revidert i 2019. I journalistenes Vær Varsom-plakat finner vi avsnitt som penser inn på samme tema. Merk siste setning: "det som tjener samfunnet".

Vanlige lesere av aviser og digitale medier utgitt av mediehus burde av og til måle hva de blir tilbudt av redaksjonelle artikler og bilder, opp mot de høyverdige og høytidelige formuleringene i disse plakatene. Jeg er redd de vil møte en del eksempler på om ikke eklatante brudd, så iallfall tilfeller farlig nær grensen.

Hva skal slippe gjennom?

La oss vende perspektivet noen relativt få år bakover i tid, en tid da redaktører og journalister hadde en rolle som portvoktere - det vil si "screene", vurdere kritisk og reflektere over viktigheten av det foreliggende eller tilbudte redaksjonelle stoffet. Et mediehus får et utall henvendelser og tips, innkurven er overfylt, ja, den kan vokse til taket om ikke noe fortløpende blir lagt i "basuraen" - søplebøtta. Ikke alt skal slippe inn, få adgang gjennom porten.

Så den primære, innledende oppgaven for en redaktør er å vurdere om stoffet som er på vei inn, er viktig nok, relevant nok, interessant nok, til å bli tilbudt leserne (lytterne, seerne) - at det som offentliggjøres "tjener samfunnet".

En annerledes hverdag

Det er ingen tvil i min sjel om at vurderingene (eller vurderingsevnen) er helt annerledes enn for bare få år siden. Andre hensyn og trykkrefter endrer utfallet av en tankeprosess knyttet til portvokterens rolle og  funksjon. Til alle tider har selvsagt det kommersielle trykket konkurrert om adgangen gjennom porten. En avis, en radiokanal, et fjernsynshus er en bedrift, må ha et økonomisk grunnlag og må gå med overskudd. Det er ikke bare markedet, annonsører og abonnenter, som avgjør dette - heldigvis. I Norge får "pressen" samlet 370 millioner kroner fra staten og stortinget i 2021. Støtten skal gi variasjon og mangfold i presse-Norge og motvirke avisdød. Det burde vel avdempe noe av trykket fra de kommersielle aktørene?

De siste årene har nok nedgangen i annonser vært et enda større problem enn tidligere: De tekniske operatørene bak sosiale medier har stukket av med halve annonseinntektene og tvunget mediehusene til å spare, innskrenke staben og digitalisere for livet. Det har gitt gode resultater. Men under den smertefulle prosessen er det åpenbart at selve journalistikken har endret seg. Journalistene skriver annerledes og velger andre stoffområder og andre presentasjonsformer - sikkert med ikke bare ryggstøtte men også marsjordre fra ansvarlig redaktør.

"Innholdsutvikling"

I mediekonsernene er det også oppstått et betydelig press om andre prioriteringer fra konsernledelse og "innholdsutviklere". Lokalavisredaktører blir tvunget til å velge stoff som best karakteriseres som  "tomme kalorier" - lettvint stoff, personfokusert stoff, artikler som vekker og appellerer til følelser, til opplevelse, til engasjement. Mye av den saklige informasjonen blir skjøvet til side - det er for kjedelig, har ikke appell nok. "Ukebladstoffet" har fått forrang fremfor orienterende stoff, stoff som maner til refleksjon og ettertanke. Mange av oppslag er heller ikke ekte lokalstoff lenger, men produsert av kolleger i regionen, eller til og med i andre landsdeler.

Som jeg har skrevet før: Mye sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" renner inn gjennom porten, villere og våtere for hver uke, om man skal låne et uttrykk fra klimadebatten. 

Viktig og relevant?

Det spørres tilsynelatende ikke lenger om innholdet i en artikkel er viktig, relevant eller representativ, men om den gjør at kaffen settes i vrangstrupen, at mottagerne der ute blir sinte, lei seg, oppglødd eller urolige. Det er grunn til å spørre: Bidrar oppslagene til at lokalsamfunnet fungerer bedre, at folk og folkevalgte samarbeider bedre, at lokalpatriotismen blomstrer og får en ny vitamininnsprøytning? "Det som tjener samfunnet".

En helt grunnleggende regel i tittelsetting, overskriften over en artikkel, er at den ikke skal gå lenger enn det er dekning for i stoffet. I avisenes løpende digitale utgaver, de som oppdateres så godt som hele døgnet, er det helt andre regler som nå gjelder for journalistene: - Skriv for alle del ikke slik at leserne får et varsel, en antydning om hva saken gjelder, slik at vedkommende kan velge å interessere seg for emnet, eller la være. Nei, bakgrunnen for dagens titler og ingresser er å holde leserne mest mulig i uvisse, men likevel så interessert at de leser litt videre - inntil man blir sittende med tunga ut av vinduet og føler seg lurt. Å, ja, var det dette det dreide seg om?

Skal lure leserne

 Det sentrale i tittelsetting for tiden er å manipulere leserne til å lese så lenge at det blir "klikk" av det - en registrering av en tilsynelatende interesse for temaet, og hvor lenge interessen varer. Så kan man deretter forsøke lokke til seg flere annonsører med grunnlag i statistikken. Til annonsørene: Dere blir lurt! Mange lesere hadde egentlig ikke tenkt å sette seg inn i dette temaet, lese stoffet, men ble "smurt" til å holde blikket lengst mulig rettet mot det. Med frustrasjon og irritasjon som resultat.

Mediekonsernene vet utmerket godt hvilke psykologiske mekanismer og prosesser som trigger leseres interesse. Dette dreier seg om kamp om oppmerksomhet, og ligger milevidt fra journalistikkens kjerne og redaktørplakatens manende appell.