lørdag 5. januar 2019

Hvorfor slår vi ikke tilbake?

De såkalte hybride trusler fra Putin-Russlands nettroll- og spamfabrikker er et økende og alvorlig problem. De siste fem årene har koordinerte angrep fra hackere betalt av de russiske hemmelige tjenestene rammet alt fra elektrisitetsforsyningen i Ukraina til vestlige politikere, partier og statsinstitusjoner. Her i Norge har hackerne vært innom alt fra helseforetak og forsvarsbedrifter til fylkesmenn. Sporene peker i de aller fleste tilfellene mot statsfinansierte russiske og kinesiske hackerfabrikker som Cozy Bear (APT29), Fancy Bear, Stone Panda og Lazarus.
   Den norske (militære) etterretningstjenesten nevner i sin siste trusselrapport for 2018 Russland 132 ganger, China 98 ganger.
   Angrepene på nettet dreier seg om alt fra datasnoking, påvirkningsaksjoner (som det amerikanske presidentvalget i 2016) til operasjoner som går ut på å lamme bestemte samfunns- og beredskaps-institusjoner. Russland har bygget opp stor kapasitet til å påvirke vestlige land på denne måten. I disse dager kommer meldingene om at en rekke tyske politikere og partier er blitt hacket og utvalgt personlig korrespondanse lagt ut offentlig. Det er betegnende at angrepene ikke inkluderer Alternativ for Tyskland, et parti Putin har et godt øye til. Som Le Pens Nasjonale Front i Frankrike.
   Svenskene har opplevet tjenestenektangrep mot jernbanen, som har lammet og forsinket jernbanetrafikken, finnene har fått føle problemene som oppstår når varmeanlegg blir utkoblet utenfra - med samme type teknologi. 
   For Norges del er det særlig infrastruktur av typen tele, kraft og olje og gass som angrepene retter seg mot.
   En stiller seg spørsmålet: Hvorfor finner vi oss i det? I Vestens demokratier svarer vi med forsvarsmekanismer som skal stanse eller reparere avanserte, systematiske nettangrep. Det holder ikke i lengden. Det eneste russerne forstår, er kraftige motangrep som lammer deler av deres egen infrastruktur. Både amerikanske hemmelige tjenester og NATO`s senter for antihybridkrigføring i Estland bør ha kapasitet (eller få bygget opp sin kapasitet) til å rette lammende angrep den andre veien.
   Det er på tide at vestlige demokratier slår tilbake med samme mynt, med så kraftige motangrep at Putin-Russland forstår at en terrorbalanse er oppstått, omtrent som på atomvåpnenes område.

torsdag 3. januar 2019

Fattigdom og forskjeller

Jeg starter med dette sitatet:
"Regjeringen vil føre en politikk for å redusere forskjellene i samfunnet. Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid. Kamp mot arbeidsledighet er en høyt prioritert oppgave. Arbeid til alle er det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller."
   Et sitat fra Høyres program, statsministerens nyttårstale eller Jeløyaplattformen? Nei, det er ordrett hentet fra de rødgrønne partienes regjeringsprogram, også kalt Soria Moria 1, i 2005. Et program som skulle gjelde for stortingsperioden 2005-2009. Undertegnet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Brageløftet og den høytidelige garantien ble gitt i en periode med skyhøye oljepriser - opptil 120 dollar fatet, noe som ga Ap, Sp og SV et økonomisk handlingsrom uten sidestykke i historien. Sysselsettingen var god, ledigheten lav. Oljeprisen og statsinntektene holdt seg høyt oppe selv etter en kortvarig finanskrise der Norge raskt hentet seg inn igjen. Det store oljeprisfallet kom ikke før i 2014-15.
   I to stortingsperioder hadde Audun Lysbakken, SV og deres koalisjonspartnere en unik sjanse til å "avskaffe fattigdommen". Så skjedde ikke. Under valgkampen i 2009 måtte partileder og finansminister Kristin Halvorsen beklage overfor det norske folk at fattigdommens totale avskaffelse var lagt på vent. Soria Moria-erklæringen II for neste periode ble adskillig mer rund og mindre forpliktende.
   Oljeprisfallet under H/Frp-regjeringen førte til høyere ledighet, og i 2015 og 2016 veltet asylsøkerflommen over vårt og andre europeiske land. Ap og Sosialistisk Venstreparti kappedes om å åpne dørene på vidt gap. Senere har den ene kommisjonen og den andre undersøkelsen etter de andre slått fast at en viktig grunn til økende lavinntektsfamilier, barnefattigdom og økte sosiale forskjeller nettopp skyldes økt flyktningestrøm, innvandring og familiegjenforening. Innvandrerkvinner som ikke jobber eller jobber for lite, for dårlige norskkunnskaper for jobbmarkedet og kanskje litt for overdådige  velferdsordninger gjør at for mange står utenfor arbeidslivet og ikke bidrar til velferdsstatens bærekraft. I tillegg kommer den høye lediggangen blant ungdom i aldersgruppen 18-25 år, en stor andel uføretrygdede og manglende vilje til å flytte dit arbeid er å finne.
   Å åpne for mange flyktninger er det samme som å importere flere "fattige" husholdninger, så enkelt er det. Det er helt ok, og sympatisk, å mene at Norge skal ønske flere velkommen, men da må man ikke samtidig geberde seg over at forskjellene øker.
   Audun Lysbakken og andre rødgrønne politikere har frekkhetens nådegave og satser på at folk ikke husker. Lysbakken får seg til å kritisere Erna Solbergs nyttårstale der hun varmt talte barnas og ungdommens sak og tok for seg sperrer og hindre mot flere barnefødsler. "Utviklingen går i feil retning", liret SV-lederen av seg. Til stadighet får vi nå høre at forskjellene øker, fattigdommen når nye høyder - takket være "høyrekreftene" og dagens blågrønne regjering.
   Påstanden er absurd, usaklig og usann, men vi kommer til å høre den gjentatt og gjentatt i valgåret 2019. "Arbeid til alle er det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller", het det i Soria Moria 1. Ved årsskiftet 2018-2019 er imidlertid AKU-ledigheten kommet ned i 4,0 prosent (de som sier de ønsker å komme i jobb, men som ikke har fått det) til, mens den registrerte ledigheten hos NAV er på 2,8 prosent - jevnt fallende etter at regjeringen tok grep og oljeindustrien tok seg opp igjen etter nedturen. 55.000 flere mennesker har nå arbeid sammenlignet med situasjonen for ett år siden.
   Sysselsettingen øker også - andelen av befolkningen mellom 15 og 74 år som har inntektsgivende arbeid - er i vekst, og er nå over 67 prosent. Investeringene i norsk næringsliv er på vei opp, både på fastlandet og i olje- og gassnæringen. I flere bransjer er det mangel på arbeidskraft. SSB og bankøkonomer spår høyere reallønn i 2019. Det er satt i verk en lang rekke tiltak for å få flere innvandrere og flyktninger i jobb, forbedre norskopplæringen og integrere og inkludere flere av våre nye landsmenn og -kvinner (integrerings- og inkluderingsløftet). I skolen går fraværet ned, langt flere lærere er ansatt, og det satses mye mer enn tidligere på lærernes kompetanse. Ungdom med hull i CV`en blir løftet inn i arbeidslivet.
   Det går rett vei i Norge, utviklingen går ikke i "feil retning". Regjeringens mange målrettede tiltak, ekstrabevilgninger og innretningen på de økonomiske virkemidlene begynner så smått å virke. Men vi har fortsatt en vei å gå. Perioden 2005-2009 var på flere måter den tapte tid, da alle forutsetninger for å avskaffe fattigdom lå godt til rette for de rødgrønne, men de lyktes bare ikke.
   Jeg tviler ikke på deres gode hensikter og ønskemål. Men de tre partiene som nå er i opposisjon, har ikke den rette holdningen og den rette politikken. De ville ikke tillate midlertidige ansettelser som ville gjøre det lettere for arbeidsgivere å la folk prøve seg. De strittet imot å innføre fraværsgrense i den videregående skolen, noe som har økt elevenes nærvær og kompetanse. De har mer sans for trivselsskolen enn innsatsskolen. De synes det er viktigere med skolemåltider enn tydeligere og mer kompetente lærere. De synes ikke krav om aktivitet fra sosialhjelpsmottagere er noen god løsning, til tross for suksesshistoriene fra kommuner som har gjennomført lovpålegget.
   De høye klageropene fra Audun Lysbakken og hans våpendragere om fattigdom og forskjeller er rent ut sagt patetisk. De hadde selv sjansen, men grep den ikke. I åtte lange år.