Innhentingen kan være begynt

For Høyre var den politiske gallupen for oktober oppmuntrende. Partiet er igjen landets største og la på seg 0,7 prosentpoeng til 22,8. Arbeiderpartiet står omtrent på stedet hvil sammenlignet med septembermålingen. Det vites ikke om målingen ble tatt opp før eller etter statsbudsjettet ble lagt frem. Dersom det siste er tilfellet, har velgerne akseptert forslaget til budsjett for 2020. Både Venstre og KrF har løftet seg, men ligger fortsatt under sperregrensen på 4,0 prosent. Fremskrittspartiet sliter og er blitt halvparten så stor som Senterpartiet, en klar vinner også denne måneden. Den borgerlige siden kan konstatere at både Sosialistisk Venstreparti, MDG og Rødt faller, MDG med hele 1,5 prosent.

Øyeblikksbilde
Først etter flere målinger på rad vil man kunne se en tendens, så jeg nøyer meg med å se på tallene denne gang som et øyeblikksbilde. Kampen om opinionen vil denne høsten dreie seg om tall i budsjettet for 2020. De er fortsatt ikke spikret, for innenfor de ulike departementenes mange tallkolonner er det mulig for stortingskomiteene å justere, selv om totalutgiftene ikke skal øke.
   Problemet for de borgerlige er den manglende lojaliteten hos Venstre og Kristelig Folkeparti, som ennå ikke har tatt inn over seg hva det betyr å være i regjering. Statsrådene holder kjeft og forsvarer det som ble lagt frem av finansministeren sist mandag, mens de lar stortingsgruppene bjeffe over ting de er misfornøyd med. Det tar tid å innse at alle samarbeidspartnere taper og vinner i en koalisjonsregjering. Venstre og KrF vil de nærmeste ukene tale med to tunger, og det vil forvirre velgerne.

Krav til ryggrad
Mens H og Frp delte regjeringsansvaret med V og KrF som støttepartier, måtte Høyre svelge noen nederlag. Det beste eksemplet er passasjer- eller flyseteavgiften som Venstre fikk gjennomslag for i en sen nattetime. Den var slett ingen "miljøavgift", men en ren inntektskilde for staten som skulle finansiere Venstres egne særkrav. Én stortingsrepresentant fikk min store respekt i debatten rundt denne avgiften: Høyres Svein Flåtten fra Vestfold som forsvarte regjeringens fremforhandlede budsjett til tross for at avgiften kunne skade fylkets "egen" flyplass, Torp Sandefjord Lufthavn. Som kjent ble Rygge flyplass nedlagt dels som konsekvens av flyseteavgiften. Stortingsrepresentanten svekket sin posisjon under nominasjonen, men sto oppreist og viste at han hadde ryggrad, ikke gummistrikk.
   Flåtten burde være et forbilde for illojale stortingsrepresentanter i Venstre og Kristelig Folkeparti. De lærer kanskje etter hvert som regjeringsansvaret siger inn i hjerner og hjerter.

Støtte fra uventet hold
Denne uken har vi også fått andre store debattemaer, først og fremst forsvarssjefens råd til den nye langtidsplanen. Han mener forsvarsbudsjettet bør løftes med 25 milliarder kroner årlig i årene fremover. De skal ikke bare finansiere innfasing av til sammen 52 kampfly av typen F-35, men også to ekstra fregatter, to nye havgående kystvaktfartøy, et større HV, flere ubåter, flere kamphelikoptere i nord, luftvern og luftovervåkningsfly. I den kommende perioden vil forsvaret få bedre artilleri, flere moderne stridsvogner og større reservelagre av ymse slag.
   Det er interessant å studere reaksjonene og kommentarene. For en gangs skyld har SV signalisert at det vil ha et sterkt, nasjonalt forsvar, så sterkt at Norge kan heve terskelen for når det er nødvendig å tilkalle NATO, spesielt USA. Bak ligger NATO-motstand og USA-hat, men det spiller ingen rolle bare resultatet er krav om et mer avskrekkende nasjonalt forsvar. Jeg minnes at SV i den rødgrønne regjeringen 2005-13 var med på å avgjøre hvilket kampfly Norge skulle satse på, og et minimumsantall som til slutt landet på 52. Altså som et minimum. Luftforsvaret kunne godt tenke seg et høyere tall.

Avskrekking og beroligelse
Vi bør så absolutt finne en balanse mellom avskrekking og beroligelse, spesielt i den nordlige landsdelen og nær de russiske hovedbasene. Det er helt klart i russisk interesse at Norge som en liten nasjon har evne til en viss selvstendig avskrekking, for det holder USA og NATO på litt lenger avstand. Et annet forslag som bør drøftes, er å satse mer på oljeleting og produksjon i Barentshavet - gjerne så nær russisk økonomisk sone at det kan legges opp til felles utnyttelse av olje- og gassressurser. Det vil binde Russland til en mer restriktiv og måteholden politikk. Økonomisk gjensidig samarbeid senker konflikter. Putin er helt avhengig av oljeinntekter for å holde russernes misnøye nede. Levestandarden for vanlige russere er gått litt tilbake eller står på stedet hvil, og misnøyen ulmer under overflaten.

Nominasjonsår
Før vi vet ordet av det, er 2020 der. Det er et "nominasjonsår". Om ett år skal kampen om listeplassering utkjempes. Da er det viktig at ihvertfall Høyre luker ut de politiske broilerne som ikke har erfaring fra det virkelige arbeids- og næringslivet, men er flasket opp internt i partiorganisasjonen eller i rådgiverkorpset på Stortinget. De står ofte fjernt fra vanlige menneskers hverdag og har ikke den tette velgerkontakten som er nødvendig. Vi må ha flere - og det gjelder alle partier - stortingsrepresentanter som har arbeids- og livserfaring fra bygd og by i alle landsdeler.