lørdag 3. november 2018

Hvorfor det gikk som det gikk

Utfallet av den dramatiske debatten rundt Kristelig Folkepartis retningsvalg ble som forventet. Flere av dem som har kommentert Knut Arild Hareides soloreise ut i ukjent terreng og inn i urent farvann har kalt hans valg og anbefaling modig, nærmest et eksempel på statsmannskunst. Jeg er dypt uenig. For meg var KrF-lederens høstjakt på Solberg-regjeringens fortsatte liv og eksistens dumdristig. Dumt og dristig.
   Hareide holdt sine aller nærmeste partivenner uvitende om hva han hadde i tankene. Han hadde hemmelige møter med Jonas Gahr Støre på forhånd, satte i gang et taktisk bokprosjekt og hadde lagt opp sin strategiske plan etter eget hode. Først i de aller siste dagene før landsstyremøtet der han offentliggjorde sin anbefaling, fikk nestlederne klar beskjed, selv om de nok hadde en mistanke.

Etter eget hode
Hareide brydde seg ikke noe om at hans to nestledere var uenig i retningsvalget, eller at flertallet i sentral- og landsstyre var det. Han trosset flertallet i stortingsgruppen som ønsker regjeringsforhandlinger med Solberg-regjeringen. Enda verre: Han gikk i clinch med flertallet blant egne velgere. Partilederen må åpenbart ha levd for lenge i Oslo, hans grasrotkontakt   i partietsd kjerneområder må ha vært svakt. De fleste meningsmålingene blant KrF-velgerne var ikke til å misforstå.
   Noen prøvde seg med egne "galluper" som var svakt fundert for å hjelpe Hareide. De skulle vise at partilederen hadde de fleste av egne velgere med seg på ferden mot venstresiden. NRK offentliggjorde en måling der utvalget av KrF`ere var for lite. Det statistikkfaglige grunnlaget var for svakt, og NRK ble tvunget til å trekke undersøkelsen tilbake. Det ynkelige tilbaketoget publiserte NRK selv i beste Dagsnytt 18-tid et par dager før landsmøtet 2. november, riktignok ved bruk av kun 10 sekunders sendetid. Målingen hadde sikkert til hensikt å påvirke delegatene på landsmøtet.

Svak og famlende
Kommunikasjonsbyrået First House har omtalt Knut Arild Hareide som en usikker og famlende leder, noe undertegnede også har gjort i egne blogger. I mine øyne viser ikke Hareide noen sterk personlighet eller utpreget klokskap som kan stå imot for eksempel forsøkene fra "de syvende fedre i huset" (med Kjell Magne Bondevik i spissen) på å påvirke partilederens retningsvalg.
   Jeg har skrevet det før: Det virker på meg som om Hareide de siste månedene har vært på et personlig hevntokt mot Fremskrittspartiet, som sikkert har såret ham med enkeltpersoners karakteristikker (islamsleiking). Det er i så fall ikke statsmannskunst, men en menneskelig svakhet: hevngjerrighet.

Tvang frem en avgjørelse
Bare på ett område er det grunn til å gi Knut Arild Hareide anerkjennelse: Han har tvunget frem en avgjørelse om retningsvalg. Utfallet ble ikke som han hadde håpet, og resultatet var "close race". Men jeg er temmelig sikker på at flertallet for landsmøtets vedtak er større der ute blant KrF-velgerne og -sympatisørene enn marginen i landsmøtesalen.
   Det vil helt sikkert komme utmeldelser blant de 2.600 kristensosialistene som nylig har meldt seg inn blant annet for å påvirke fylkesårsmøtenes valg av delegater Samtidig er jeg helt sikker på at det ville blitt langt flere utmeldelser om Hareide hadde fått viljen sin.
   Kristelig Folkeparti har vært, er og vil bli et splittet parti. Kristeligdemokrater står mot kristensosialister. Det er ikke sikkert partiet overlever, eller kommer over sperregrensen i 2021. Men utsiktene er bedre nå med gårsdagens retningsvalg.

Enighet med regjeringen
Nestleder Kjell Ingolf Ropstad og stortingsgruppen vil nok komme til enighet i regjeringsforhandlingene og om statsbudsjettet. Knut Arild Hareide vil holde profilen lav og følge opp lojalt. Noe annet valg har han ikke. Ropstad som skal lede samtalene, sier at "forhandlingene vil bli tøffe". Det sier alle forhandlere ved begynnelsen av slike runder. Det er vanlig taktikk og retorikk.
Nestlederen har forøvrig uttalt at det Fremskrittspartiet han snakker med i dag, er adskillig mer moderat og samarbeidsvillig enn i 2013. I fem år har KrF fått gjennomslag for mye av sin politikk og satt sitt fotavtrykk på Solbergregjeringens budsjetter. Det vil skje i enda større grad denne gangen, for Erna Solberg og hennes kolleger vil høyst sannsynlig gi den nye regjeringspartneren en velkomstbonus.

Statsråder på plass
Spørsmålet om statsrådstaburetter er ikke så viktig og avgjørende. Noen partier må kanskje avgi noe, og KrF vil helt sikkert få bestyre departementer som ligger tett opptil partiets hjertesaker. Departementer kan bli delt opp for at ikke nåværende regjeringspartnere ikke skal tape for mye. Likevel er det ingen tvil om at Frp blir noe svekket internt i statsrådet. Tyngdepunktet vil flytte seg noe nærmere sentrumsdelen. Høyre, Venstre og KrF vil kunne holde de mest ytterliggående kreftene i Fremskrittspartiet på avstand. Frp er blitt et realistisk og jordnært styringsparti.
   Vi får ingen regjeringskrise i høst, hverken i objektsikringssaken eller på andre minelagte områder. Jonas Gahr Støre har ikke andre utveier enn å gå til venstre på sin politiske kurs - slik "alle" i partiet anbefalte etter fjorårets sviende nederlag i stortingsvalget. Det vil skremme bort velgere i sentrum.
   KrF har forskrevet seg i de senere år: Tallet på hjertesaker partiet har kjørt frem, har vært for stort.

Abortloven
Under Hareide har man fokusert på bistandspolitikk og en svært liberal innvandringslinje. Man har fremstilt seg selv som forsvarer av barnefamilier, kontantstøtte og høyere barnetrygd. Man har kvesset profilen som distriktsparti og klimaparti. Fremfor alt ønsker man en ny vurdering av enkelte sider ved abortloven. Det siste er en flaggsak. Men alt det som her er nevnt, har KrF ingen mulighet til å få eierskap til. Der er for stor konkurranse fra mer profilerte partier. Ropstad må konsentrere seg om noen få saker og ikke spre seg på alt fra mindre sentralisering til kamp mot barnefattigdom. Da blir profilen uklar.
   Kanskje bør man også i mindre grad stå frem som det varme verdipartiet. Det kan bli oppfattet som at andre er kalde og ufølsomme. At andres verdier har lavere status. Godhetsposituren skaper reaksjoner og motvilje. Det kan bli for svulstig selvskryt.
   Men alt i alt: KrF skal være velkommen i det store borgerlige, ikkesosialistiske fellesskapet. Retningsvalget er gjort. Erna Solberg kan notere seg for en historisk seier. En borgerlig firepartiregjering er på trappene.