Alt for mange snubletråder

Det byråkratiske Norge har til de grader est ut under rødgrønt styre at det begynner å få alvorlige følger for vekst, utvikling og velferd.
   Best ser vi det i kommune-Norge der mye av velferden skapes og holdes ved like i form av tjenester, kommune- og reguleringsplaner og tilrettelegging for private initiativ. Et sitat i Aftenposten sier noe vesentlig om situasjonen: "Vi har talsmenn for sommerfugler og frosker, men hvem snakker for boligkjøpere?"
   Mye skyldes innsigelsesinstituttet - alle protestene - fra 22 statlige instanser fordelt på 12 departementer. De stanser, forsinker eller fordyrer et utall prosjekter, fra anlegg av en ettertraktet vei,  en fornuftig jernbanetrase eller åpning av et nytt og nødvendig boligfelt, til det minste påbygg på hytta, forbedring av en brygge, en bitte liten standardhevning på privat eiendom.
   "Omkampenes land" kalles Norge nå i Kommunalt Rapport. 85 prosent av innsigelsene kommer fra "de fire store": Fylkesmannen, fylkeskommunen, Statens veivesen og NVE. Miljøverndepartementet er også en versting. Halvparten av kommuneplanene fikk statlige innsigelser i 2011.
   Det er ikke i alle tilfeller saksbehandlernes feil, unntatt når de ser sitt snitt til å bruke "skjønn". De har fått makten gjennom et lovverk med forskrifter. De mottar rundskriv etter rundskriv fra regjeringskontorene. De får "nasjonale føringer" i fanget, de blir utstyrt med "rikspolitiske retningslinjer". Lokalpolitikere og privatpersoner river seg i håret. Raseriet i kommune-Norge har nådd et høydepunkt. Nå lover regjeringen at "noe skal gjøres": Man bebuder opprettelsen av en gruppe som skal se på innsigelsesinstituttet. Ingen tror at denne blir ferdig før valget, eller at nødvendige reformer kommer snarlig. Til det er de rødgrønne alt for glad i å styre, forordne, nedlegge noen forbud her og noen påbud der. Det ligger i venstresidens natur å bestemme over alle underliggende ledd, helt ned til enkeltmennesket.
   Et artig eksempel nevnes av KS: En vei skulle bygges. Da klager fylkesmannens landbruksavdeling, som mener veien tar for mye dyrkbar mark. Så flyttes veitraseen nærmere bekken. Da protesterer fylkesmannens miljøvernavdeling. Antagelig var det noen frosker som risikerte å få et dårligere liv. Forskningssenteret Oslo Cancer Cluster søkte om å få reise et nytt bygg. Men så fant Miljøverndepartementet noen sjeldne sopper i hule eiker på tomta. Bygget måtte finne en annen plassering. Forsinkende og fordyrende.
   Vi er blitt Omkampenes land. Etter at fornuftige borgere på lokalt nivå har lagt sine planer og fått dem godkjent av folkevalgte organer, kaster overordnede instanser seg over planene og nileser hvert komma med lupe  for å finne mulighet for innvendinger. Sånn kan vi ikke ha det lenger. Vi får ikke fram de store og gode prosjektene for vei, jernbane eller boligbygging i dette landet før nye koster slipper til.
   Det kan skje 9. september.

Senterpartiet på vei utfor sokkelen

Den rødgrønne regjeringen slåss ikke bare innbyrdes, de enkelte regjeringspartnere strides også internt. Verst er det i Senterpartiet, der personlige motsetninger i partiledelsen er i ferd med å rive og slite partiet i stykker. En stor porsjon energi (!) blir brukt på ryktespredning, intrigemakeri og forsvar av standpunkter som står steilt og milevis fra hverandre. Mye har sammenheng med uforenlige standpunkter i oljeleting.

   De lar seg ikke forene, synspunktene som enten går ut på å frede Lofoten og Vesterålen for oljeleting og oljeutvinning, eller tillate slik leting og utvinning.

   Igjen ser vi den grelle sannheten om hva slags parti Senterpartiet egentlig er: Et gammeldags agrarparti hvis velgergrunnlag forsvinner i takt med det dalende tallet på selvstendige gårdsbruk. Et smalt interesseparti som ikke makter å favne de store folkegrupper, og som har mislykkes totalt i å få fotfeste i byer og større tettsteder. Et parti som er seg selv nok og blåser i hva som er til gavn for hele fedrelandet. Som ikke er opptatt av hva landsdelen innenfor Lofoten og Vesterålen skal leve av i tiårene fremover, som sier nei til de trygge og velstandsgivende arbeidsplassene oljeutvinning vil få.

   På tampen av sin karriere og rolle i norsk politikk har partiet bare ett trumfkort: Å sitte på vippen i en koalisjon som selv knaker i sammenføyningene. Den lille størrelsen gir stor makt – så lenge den varer.

   Så stor makt at det er dette partiet vi kan takke for at Intercityutbyggingen for jernbane ikke vil bli fullført til ytterpunktene Halden, Lillehammer og Skien under de rødgrønne. Forklaringen er enkel: Senterpartiet vil ha maksimal veiutbygging i grisgrendte strøk, og vil stryke en del av bevilgningene til jernbaneutbygging på Østlandet i Nasjonal Transportplan. For hverken de rødgrønne eller andre har for tiden råd til begge deler samtidig. Altså gir Stoltenberg og Arbeiderpartiet etter – for å holde på fasaden til det rødgrønne regjeringsprosjektet.

   Det koster det tettbygde østlandet dyrt, der hvor befolkningsveksten skjer, landsdelen som vil ha én million flere innbyggere om ikke så mange år. Skal folk komme seg på jobb i dette enorme integrerte arbeids- og boligmarkedet, er vi nødt til å bygge ut kollektivnettet, og da står jernbanen som det suverent viktigste midlet. Det er så selvsagt at det er nesten flaut å nevne det.

   For å pynte på «løsningen» om å stanse Intercityutbyggingen i Hamar, Fredrikstad og Tønsberg, og gi et skinn av saklig holdbarhet, bestilte Finans- og Samferdselsdepartementet en analyse av TØI og Dovre Group – som ga til beste den konklusjonen man ønsket seg: Det er «uøkonomisk» å bygge ut trianglet til ytterpunktene.       For bare kort tid siden kom NSB og andre til et helt annet resultat: Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å anlegge dobbeltspor og få opp hastigheten til Skien, Halden og Lillehammer, og spesielt om man tar med i betraktningen hva man taper på om det ikke gjøres.

   Det er ikke bra for landet om Senterpartiet får fortsette i sin rolle som vippeparti og bremsekloss. Verst er det for deler av vår nordlige landsdel, som vil gå glipp av de positive virkninger olje- og gassvirksomhet skaper. Og alt fordi man gjerne vil fremstå i sin «grønne» positur. Klimakatastrofe? Forurensning? Ødeleggelse av fiskerinæringen? Det sa man om utbyggingen av Nordsjøen og videre opp i Norskehavet også. Sannheten er at det er bedre og tryggere værmessige og geologiske forhold for olje- og gasssutvinning jo lenger nord man kommer. De som vet og kan sier dette igjen og igjen, men blir overdøvet av krigstrommevirvler fra «miljøbevegelsen».

   Den tyngste partneren i regjeringssamarbeidet vil etter alt å dømme gå inn for konsekvensutredning av oljevirksomhet på kontinentalsokkelen utenfor Nord-Norge, mens Senterpartiet vil velte seg utfor kanten av den samme – sokkelen.

Likhet er ikke rettferdighet

Flere ramaskrik er dukket opp i mediebildet de siste dagene: Finansministeren advarer nordmenn om at velferdsordningene og pensjonene står i fare om vi ikke arbeider mer, dvs. står i arbeidslivet ut over det som i dag er gjengs pensjonsalder (som er adskillig lavere enn den offisielle). For vi lever lenger, og da må jo det offentlige punge ut med pensjoner i flere år enn det man så for seg. Det tåler ikke selv Pensjonsfond utland (”Oljefondet”). Inntektene til pensjonene må komme fra andre kilder, først og fremst fra oss selv.

   De som er så heldige at de får offentlige pensjoner med 66 prosent-garanti, har oppdaget at garantien ikke står fjellstøtt likevel (for de som er relativt unge i dag), for levealdersjusteringer vil senke prosenten om et par tiår. Nye hyl om at dette må det bli slutt på, ”det var ikke det vi mente da vi fikk tilbudet om en mer vanlig pensjonsordning for få år siden, men valgte den bestående ordningen.” Man vil altså ha i pose og sekk, uansett om man lever kort eller lenge.

   Så har vi dem, særlig kvinner, som er frustrerte over at de får så lav pensjon. ”Det er urettferdig at vi som har vært hjemme mens barna var små, og som har hatt deltidsjobber, skal få så lav pensjon.” Har de virkelig ikke satt seg inn i det norske pensjonssystemet? Er de ikke klar over at pensjon har med samfunnets økonomiske kretsløp å gjøre? De som velger å ikke delta i det økonomiske kretsløpet, kan selvsagt ikke forvente at de skal få samme utbetaling som dem som gjør det.

   Pensjon har med produksjon, produktivitet og økonomisk verdiskaping å gjøre, det dreier seg ikke om almisse fra samfunnet. Alle skal naturligvis ha et økonomisk sikkerhetsnett under seg, et minstemål av inntekt og levestandard, det vi kaller minstepensjon. Velferdsordningene skal selvsagt omfatte også de som har minst. Men når det er sagt: Det hjelper ikke at man har ”skapt verdier” i hjemmet, passet barn, vasket hus og organisert sin egen SFO før SFO ble oppfunnet dersom man har tatt valget om å ”være hjemme” og ikke deltatt i det økonomiske kretsløpet. De siste 30-40 årene har en mengde kvinner vært i full eller tilnærmet full jobb – samtidig som de tok seg av barn og hjem (forhåpentlig i samarbeid med en fullt arbeidende partner). Fortjener ikke disse kvinnene høyere pensjon enn sine medsøstre? Selvsagt gjør de det. Å jevne ut pensjon til kvinner ”etter behov” ville være dypt urettferdig mot alle de dobbeltarbeidende.

   Vi vet at før eller siden blir de fleste av oss gamle, går ut av arbeidslivet og skal leve av pensjon eller oppsparte midler. Dette er den enkeltes ansvar, ikke pappa stat eller mamma kommune. I Norge har vi latt staten organisere dette systemet, i andre land er det arbeidsgiverne eller den enkelte som må forberede sin egen alderdom. Altså betaler vi i mange tiår en viss andel av inntekten med sikte på fremtidig pensjon i form av pensjonspremier. En god del er nå også inne på tjenestepensjonsordninger, som er et spleiselag mellom arbeidstager og arbeidsgiver. Vi har individuelle og private pensjonsforsikringer som den enkelte kan opparbeide i tillegg.

   Igjen er det tale om ansvarsfølelse, langsiktig planlegging og en viss vilje til å avstå fra forbruk på en mindre del av inntekten i faser av livet for å sikre en trygg økonomisk alderdom. De som gjør nettopp dette, får bedre dager i den andre enden. De som ikke gjør det, må ta konsekvensen. De har gjort sine valg. 

Hva med en virkelig nasjonal krise?

Hevingen av Forsvarets beredskap til nivå A har igjen satt spørsmålstegn ved Regjeringens evne til å håndtere unormale og alvorlige situasjoner. Forsvarsdepartementet holder til vegg i vegg med Forsvarets Overkommando på Akershus, så kommunikasjonslinjene burde være korte og greie. Det er nærmest bare å banke på nabodøra. Da det kom for dagen at Forsvaret i starten bare ga melding til PST og ikke videre til Politiet som sådan eller til almenheten, var forsvarsminister og justisminister raskt ute med å legge alt ansvar på Forsvarssjefen personlig. Det var selvsagt for å unngå kritikk mot regjeringens egen beredskapsstatus og evne til å håndtere slike situasjoner. Sannsynligvis hadde Forsvaret flere varslingsadresser på blokka, man rakk bare ikke å følge opp informasjonen ut i flere ledd, fordi mediene var raskere ute.

Vinklet mot regjeringen er det åpenbart at varslingsrutinene fortsatt har store mangler, både internt i regjeringsapparatet og ut mot politidistriktene og sivilsamfunnet. Dette til tross for Gjørv-kommisjons avsløringer og alle løftene om å forbedre seg. Terrorangrepet mot Statoil i Algerie var den siste testen på beredskapen. Her var det først og fremst Statoils opptreden som avtvang respekt, Regjeringen fikk vel omtrent ”bestått” i karakter.

Men det bør ikke stoppe der. Har vi tillit til at Stoltenberg-regjeringen med sine uregjerlige partnere og attpå til et nærmest pasifistisk, NATO-fiendtlig og USA-hatsk parti i viktige posisjoner, vil håndtere en virkelig stor nasjonal krise og beredskapssituasjon?

Jeg har ikke denne tilliten. Hvor ofte trener dette regjeringskollegiet på beredskapssituasjoner? Hvor ofte og hvor grundig testes varslingsrutinene? Hvor ofte flytter man inn i Regjeringens krisesenter?

De av oss som øvde på krisehåndtering i ”fjellet ved Hønefoss” på slutten av 70-tallet, ble etter hvert beroliget av flere regjeringers holdninger og prioriteringer. Spesielt fikk vi respekt for Willoch-regjeringene på 80-tallet og i det hele den beredskapstenkning og de forberedelser som var svært oppegående selv etter den kalde krigens slutt. Også Bondevik-regjeringene vet jeg tok problemstillinger i krisehåndtering alvorlig.

Men hva med dagens rødgrønne regjering? Er den i det hele tatt mentalt og praktisk forberedt på nær utenkelige situasjoner som brått kan dukke opp? Opprydningen etter 22. juli er langt fra fullført. Jeg er redd det må et regjeringsskifte til før beredskap igjen kommer høyt nok opp på dagsordenen i det sentrale regjeringsapparatet, slik at vi kan sove noenlunde trygt om natten.

En regjering i oppløsning

Tegnene på stjernehimmelen har vist seg lenge, men nå er det tydelig for alle som vil se: Den rødgrønne regjeringen nærmer seg en tilstand av forvitring og oppløsning. Og det dreier seg ikke bare om vanlig slitasje etter relativt (alt for lang) tid ved roret. Her er det tale om tilstander som minner om Monthesquieus berømte utsagn: «Makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt».
   Da SV`s Lysbakken forærte store statlige pengebeløp til «egne» kampgrupper uten at andre fikk mulighet for å søke, da Ap`s Giske forsøkte seg med kompisutnevnelser i Entra og partifelle Støre ble beskyldt for å være svært så raus med en venn i Rederiforbundet i forbindelse med støtte til nordområdelogistikk, da våknet en del borgere i dette landet. De hevet øyenbrynet enda et hakk da LO-sjefen fikk en lukrativ styreplass i et delvis statseid selskap – uten arbeidsforpliktelser. I flere andre tilfeller kan man ha berettiget mistanke om lignende urent trav, men bevisbyrden kan være vanskeligere å etablere.
   I hele Arbeiderpartiets lange og sammenhengende regjeringstid etter 1945 var det vanlig å høre beskyldninger om at «partiboka», altså medlemskap i partiet, var en stor fordel når stillinger i stat, fylke og kommune skulle besettes, eller posisjoner i den floraen av statseide bedrifter som den gang eksisterte. Det var ikke enkelt for borgerlige søkere å få sentrale posisjoner i diplomatiet. At kringkastingssjefen skulle komme fra Arbeiderpartiet, ble tatt for gitt. Den tradisjonen er nå gjenopptatt med ansettelsen av Thor Gjermund Eriksen. Han er kvalifisert og har sørget for å bli partiløs, sånn formelt, men alle tenker sitt.

Alle mot alle
Den politiske oppløsningen er imidlertid enda mer markant og tydelig. Alle slåss mot alle i det rødgrønne regjeringskollegiet. Det skjer i full offentlighet: Oljeleting i nord, EØS-avtalen, vektleggingen av veiutbygging kontra jernbanesatsing er bare noen eksempler. Listen er uendelig når man ser hva de rødgrønne partiene krangler om så busta fyker i disse dager. Utdanningspolitikken er en lite lystelig arena for de rødgrønne, og Høyre styrker seg som Skolepartiet. Det ble lagt merke til da statsministeren skubbet Kristin Halvorsen til side og selv frontet Arbeiderpartiets politikk på Bratteliseminaret, ikke regjeringens.
   Så har vi landbruksministerens famøse innføring av toll på kjøtt og ost for å tilgodese egne velgere og deres inntekt. Tollen førte nesten til diplomatisk krise, og Norges navn ute fikk en skamplett det vil ta lang tid å fjerne. Tollsaken er igjen et eksempel på det gamle, men slett ikke gode ordtaket: «Skitt i Norge, leve (bøndene på) Toten».
Særinteresse- og sperregrensepartiene kjemper desperat for å holde seg over 4-prosentmerket. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti opptrer som spekkhuggere i forsøket på å ta Ap-velgere og prøver seg med stadig mer kreative «utspill». Regjeringen er nå splittet i så mange viktige spørsmål at den mer og mer fremstår som et forretningsministerium som driver brannslukking fra dag til dag. Statsbudsjettet for 2013 viser ingen virkelige prioriteringer, bare litt flere oljesmurte midler til alle. Man tør ikke skuffe noen.

Slitne statsråder
I mediene ser vi slitne statsråder og en regjeringssjef med dratte trekk og uten gnist i øynene. Jonas Gahr Støre virker fortsatt utilpass som helseminister. Det var rett og slett «dårlig gjort» av Stoltenberg å tvinge ham til å skifte beite. Støre har hatt og har en høy stjerne som Norges utenriksansikt. Han nøt en enorm popularitet blant velgerne, var en samlende figur utad, en som nøt respekt og anerkjennelse. Han er dømt til å mislykkes som helseminister. Helsesektoren i Norge gjør svært mye godt, men det er noe med organiseringen og institusjonaliseringen som svikter. Den hardnakkede kampen mot å samarbeide med private helseinstitusjoner er bare en ting. Den er ideologisk betinget, og det reaksjonære synet på private tilbud med «muligheter og mangfold for alle» binder Støre til masten.
   Vi vil i tiden som kommer se flere signaler om at de rødgrønne innser den overhengende faren for valgnederlag. Vi vil se mange partifolk som søker mot diplomatiet, fylkesmannsembedene, styremedlemskap eller utøvende funksjoner i statlige og offentlig eide bedrifter. Vi vil kanskje se utnevnelser i de store frivillige organisasjonene som vil vekke reaksjoner. Statsråder og statssekretærer, politiske og personlige rådgivere vil denne våren undersøke mulighetene for å gå ut av politikken, om de ikke alt har sikre plasser på Stortinget. Til og med i det forhatte private næringslivet vil det dukke opp søknader eller forsiktige henvendelser.

Styring mot brudd?
Mange vil forsøke å være føre var. Man skal jo tross alt ha en jobb og en inntekt. Den aller beste forsikringen mot et altfor stort tap av flertall og styringsmakt – for Arbeiderpartiet – er opplagt å styre mot et regjeringsbrudd, der man i siste delen av valgkampen kan stå på egne politiske bein og kringkaste eget program. Partiet som har gått med på alt for mange kompromisser av hensyn til regjeringssamarbeidet, står egentlig sterkere blant velgerne enn mange tror. Det er SV`s og Sp`s ensporede og enøyde hjertesaker som svekker også Arbeiderpartiet. Når man likevel må regne med et mulig valgnederlag og bli tvunget i opposisjon, har partiet alt å vinne på å beholde en så stor gruppe på Stortinget som mulig, drive dyktig opposisjonspolitikk og komme sterkere tilbake ved en senere korsvei.
   Sjansene for at dette vil skje, er ikke store. Men i disse dager opptrer «samarbeidspartnerne» i regjeringen så egosentrisk og driver et så til de grader råkjør mot andre regjeringsdeltagere at noen en dag kan si: Nok er nok!
Vi går spennende måneder i møte.

Skatten på hjemmene våre

«Kommune-Norge setter rekord i eiendomsskatt» reklamerer Kommunal Rapport i sin utgave for 31. januar. 25 nye kommuner har sett seg nødt til å innføre nordmenns desidert mest upopulære skatt. Totalt vil det komme inn over åtte milliarder kroner i 2012 fra denne lokale skatten.

Man blir nysgjerrig og leser detaljene. Bildet er gjenkjennelig: Det er først og fremst i kommuner der Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har ordføreren (samt Kystpartiet i Nord-Norge) som har innført eiendomsskatt. Men også Kristelig Folkepartikommuner har lett latt seg overtale til å innføre den omstridte ekstraskatten på boligeiendommer.

Der Fremskrittspartiet, Venstre (!) og Høyre er ordførerpartiet, er det større motstand mot skatten. Men samtlige kommuner der SV har makta i en konstellasjon, der er det også eiendomsskatt. 90 prosent av Sp-kommunene har eiendomsskatt (antagelig er landbrukseiendommer unntatt), 88 prosent av Ap-kommunene håver inn skatt på kommunens boligeiere.

Vi må tro at «alle» ikke liker det, men det er tydelig at noen partier er mer skattekåte enn andre, og vegrer seg mot å ta grep i form av innsparinger i kommunens driftsbudsjett. Slik en god Høyrestyrt kommune som Sandefjord har valgt å gjøre.

Bildet er selvfølgelig mer nyansert enn denne innledende fremstillingen: Det kan være kommuner der ordførervalget er gjort etter en «konstellasjon» av flertallspartier, og der ordføreren personlig ikke ønsker innføring av skatten, men ikke er i stand til å hindre det.

Så har vi alle de kommunene som ikke har innført eiendomsskatt på vanlige innbyggere, kun på næringslivet, altså bedriftene i lokalsamfunnet. Det gjelder spesielt «kraftkommunene». De kan trygt kreve eiendomsskatt av kraftverk, for kraftverkene kan ikke ta med seg fossen og etablere seg utenlands. De må pent bli der de er. Andre lignende næringer er i samme situasjon. Det er ikke så enkelt å flagge ut meierier og ysterier langt fra der Dagros beiter.

Vi har også en del vanstyrte kommuner som er kommet under administrasjon av fylkesmannen. De er på den beryktede Robek-lista. I sin desperasjon for å komme ut av pengeknipa, innfører man eiendomsskatt.

Men det som går igjen i reportasjer rundt innføring av skatten, er at politikerne ikke har ryggrad til å stå imot når populære investeringsobjekter dukker opp, som bygging av en ny skole, en barnehage, et sykehjem. Å innfri et valgløfte rundt slike investeringer kan være vanskelig når den folkevalgte hverdagen begynner og inntektene egentlig ikke er der.

Jeg hopper over de såkalte Terra-kommunene der dumme og grådige rådmenn og ordførere lot seg lure til aksjespekulasjon på høyt og dristig nivå. For at ikke vanlige innbyggere skal få mye dårligere kommunale tjenester enn andre steder, har man her tydd til eiendomsskatt.

Husker dere Stoltenbergs skatteløfte fra 2005? Skattetrykket skulle under en rødgrønn regjering ikke øke fra nivået i 2004. Det kan settes et spørsmålstegn ved dette løftet: Avgifter, gebyrer, bensinavgifter, bompenger og andre kreative regnskapsknep var unntatt. Nå når bomavgifter har eksplodert i samferdsels-Norge, kan noen hver tenke sitt. Høyst sannsynlig har det samlede skatte- og avgiftsnivået økt siden 2005 da de rødgrønne kom til makten.

Og mange kommuner har sikkert innført eiendomsskatt fordi de ikke får de overføringene fra staten gjennom inntektssystemet som de egentlig skulle hatt (de fleste Vestfold-kommunene er i den situasjonen). Kommuner som egentlig kunne fått skjønnsmidler (en uting i et rettferdig overføringssystem) har helt sikkert fått en antydning fra departementet: «Men dere utnytter jo ikke inntektspotensialet. Dere trenger da ikke skjønnsmidler når dere ikke innfører eiendomsskatt»?

Jeg minner om at det er stortingsvalg til høsten. Da er det greit å vite hvilke partier som vegrer seg mot eiendomsskatt, og hvilke som med den største glede og selvfølgelighet innfører skatten på hjemmene våre så fort de får anledning til det.