Hva med en virkelig nasjonal krise?

Hevingen av Forsvarets beredskap til nivå A har igjen satt spørsmålstegn ved Regjeringens evne til å håndtere unormale og alvorlige situasjoner. Forsvarsdepartementet holder til vegg i vegg med Forsvarets Overkommando på Akershus, så kommunikasjonslinjene burde være korte og greie. Det er nærmest bare å banke på nabodøra. Da det kom for dagen at Forsvaret i starten bare ga melding til PST og ikke videre til Politiet som sådan eller til almenheten, var forsvarsminister og justisminister raskt ute med å legge alt ansvar på Forsvarssjefen personlig. Det var selvsagt for å unngå kritikk mot regjeringens egen beredskapsstatus og evne til å håndtere slike situasjoner. Sannsynligvis hadde Forsvaret flere varslingsadresser på blokka, man rakk bare ikke å følge opp informasjonen ut i flere ledd, fordi mediene var raskere ute.

Vinklet mot regjeringen er det åpenbart at varslingsrutinene fortsatt har store mangler, både internt i regjeringsapparatet og ut mot politidistriktene og sivilsamfunnet. Dette til tross for Gjørv-kommisjons avsløringer og alle løftene om å forbedre seg. Terrorangrepet mot Statoil i Algerie var den siste testen på beredskapen. Her var det først og fremst Statoils opptreden som avtvang respekt, Regjeringen fikk vel omtrent ”bestått” i karakter.

Men det bør ikke stoppe der. Har vi tillit til at Stoltenberg-regjeringen med sine uregjerlige partnere og attpå til et nærmest pasifistisk, NATO-fiendtlig og USA-hatsk parti i viktige posisjoner, vil håndtere en virkelig stor nasjonal krise og beredskapssituasjon?

Jeg har ikke denne tilliten. Hvor ofte trener dette regjeringskollegiet på beredskapssituasjoner? Hvor ofte og hvor grundig testes varslingsrutinene? Hvor ofte flytter man inn i Regjeringens krisesenter?

De av oss som øvde på krisehåndtering i ”fjellet ved Hønefoss” på slutten av 70-tallet, ble etter hvert beroliget av flere regjeringers holdninger og prioriteringer. Spesielt fikk vi respekt for Willoch-regjeringene på 80-tallet og i det hele den beredskapstenkning og de forberedelser som var svært oppegående selv etter den kalde krigens slutt. Også Bondevik-regjeringene vet jeg tok problemstillinger i krisehåndtering alvorlig.

Men hva med dagens rødgrønne regjering? Er den i det hele tatt mentalt og praktisk forberedt på nær utenkelige situasjoner som brått kan dukke opp? Opprydningen etter 22. juli er langt fra fullført. Jeg er redd det må et regjeringsskifte til før beredskap igjen kommer høyt nok opp på dagsordenen i det sentrale regjeringsapparatet, slik at vi kan sove noenlunde trygt om natten.