Alt for mange snubletråder

Det byråkratiske Norge har til de grader est ut under rødgrønt styre at det begynner å få alvorlige følger for vekst, utvikling og velferd.
   Best ser vi det i kommune-Norge der mye av velferden skapes og holdes ved like i form av tjenester, kommune- og reguleringsplaner og tilrettelegging for private initiativ. Et sitat i Aftenposten sier noe vesentlig om situasjonen: "Vi har talsmenn for sommerfugler og frosker, men hvem snakker for boligkjøpere?"
   Mye skyldes innsigelsesinstituttet - alle protestene - fra 22 statlige instanser fordelt på 12 departementer. De stanser, forsinker eller fordyrer et utall prosjekter, fra anlegg av en ettertraktet vei,  en fornuftig jernbanetrase eller åpning av et nytt og nødvendig boligfelt, til det minste påbygg på hytta, forbedring av en brygge, en bitte liten standardhevning på privat eiendom.
   "Omkampenes land" kalles Norge nå i Kommunalt Rapport. 85 prosent av innsigelsene kommer fra "de fire store": Fylkesmannen, fylkeskommunen, Statens veivesen og NVE. Miljøverndepartementet er også en versting. Halvparten av kommuneplanene fikk statlige innsigelser i 2011.
   Det er ikke i alle tilfeller saksbehandlernes feil, unntatt når de ser sitt snitt til å bruke "skjønn". De har fått makten gjennom et lovverk med forskrifter. De mottar rundskriv etter rundskriv fra regjeringskontorene. De får "nasjonale føringer" i fanget, de blir utstyrt med "rikspolitiske retningslinjer". Lokalpolitikere og privatpersoner river seg i håret. Raseriet i kommune-Norge har nådd et høydepunkt. Nå lover regjeringen at "noe skal gjøres": Man bebuder opprettelsen av en gruppe som skal se på innsigelsesinstituttet. Ingen tror at denne blir ferdig før valget, eller at nødvendige reformer kommer snarlig. Til det er de rødgrønne alt for glad i å styre, forordne, nedlegge noen forbud her og noen påbud der. Det ligger i venstresidens natur å bestemme over alle underliggende ledd, helt ned til enkeltmennesket.
   Et artig eksempel nevnes av KS: En vei skulle bygges. Da klager fylkesmannens landbruksavdeling, som mener veien tar for mye dyrkbar mark. Så flyttes veitraseen nærmere bekken. Da protesterer fylkesmannens miljøvernavdeling. Antagelig var det noen frosker som risikerte å få et dårligere liv. Forskningssenteret Oslo Cancer Cluster søkte om å få reise et nytt bygg. Men så fant Miljøverndepartementet noen sjeldne sopper i hule eiker på tomta. Bygget måtte finne en annen plassering. Forsinkende og fordyrende.
   Vi er blitt Omkampenes land. Etter at fornuftige borgere på lokalt nivå har lagt sine planer og fått dem godkjent av folkevalgte organer, kaster overordnede instanser seg over planene og nileser hvert komma med lupe  for å finne mulighet for innvendinger. Sånn kan vi ikke ha det lenger. Vi får ikke fram de store og gode prosjektene for vei, jernbane eller boligbygging i dette landet før nye koster slipper til.
   Det kan skje 9. september.