torsdag 28. september 2017

Til bunns med flagget til topps

Det er som regel noe beundringsverdig med en kaptein (og et mannskap) som velger å gå ned i dypet i en slags trass mot skjebnen og maktene, selv om der finnes muligheter for å komme gjennom stormen til nødhavn. Er man riktig generøs, kan det virke djervt og modig, trofast og stayer-aktig.

Ikke slik i tilfellet Kristelig Folkeparti. Her har toppledere, mange medlemmer og velgere med vitende og vilje foretrukket dødsdansen mot avgrunnen. Det er ikke særlig imponerende. Partilederen, som virker svak og ubesluttsom og som nok styres av sterkere patriarkalske lederskikkelser i nær fortid, har malt seg inn i et hjørne. Alt maset om en sentrumsregjering med kun Høyre var bare en drøm. Jeg går lenger og kaller det en løgn. Alle i KrF visste selvsagt at Høyre ikke velger bort et annet ansvarlig regjeringsparti for å gi plass til et moraliserende og selvhøytidelig miniparti.

Virker usympatisk

Jeg gjentar igjen: Den hoverende, arrogante og litt fariseiske holdningen (holde seg borte fra alt urent) virker direkte usympatisk på andre velgere. I den første meningsmålingen etter valget faller Kristelig Folkeparti godt under sperregrensen, 3,2 prosent, mens Venstre løfter seg så vidt. Det kan tolkes som at borgerlige velgere liker at Venstre overveier regjeringsdeltagelse, og reagerer negativt på KrFs foreløpige standpunkt. Jeg spår at utbrytergrupper som De kristne vil tjene på situasjonen, og at velgerflukten over til Fremskrittspartiet vil fortsette.

Også KrFs ledere forvalter et ansvar for å sikre en Solbergregjering etter en borgerlig valgseier. Heldigvis uttaler Knut Arild Hareide at hans parti vil opptre «konstruktivt» i forhold til regjeringen. Statsbudsjettet blir første prøve på om løftet innfris. Men: Vil man for femte gang utnytte vippeposisjonen og fortsette i rollen som «utpressingsparti»? Det er lett å regne seg til at utgiftssiden på statsbudsjettet i forrige stortingsperiode økte fordi de to sentrumspartiene krevde ekstra-ekstra bevilgninger til egne hjertesaker. Det er ikke så unaturlig at denne posisjonen utnyttes, men der finnes også noe som heter mavemål og å innse at innflytelsen bør stå i noenlunde forhold til oppslutningen i velgerfolket. Hvis ikke, står vi overfor en demokratisk underbalanse. Dette desto mer fordi vi i kommende fireårsperiode blir nødt til å innskrenke oljepengebruken, omstille og reformere på sentrale samfunnsområder. Vil KrF være med på det? Populistiske signaler om en «reformpause» i valgkampen peker i en annen retning.


Strategien har slått feil

I tillegg til egne hjertesaker er det Kristelig Folkepartis store politiske prosjekt å svekke Fremskrittspartiets innflytelse i norsk politikk. Prosjektet kan neppe sies å ha vært spesielt vellykket. Hver gang Siv Jensens parti blir kritisert og bannbuller sendt ut i deres retning, øker Frps oppslutning. Konklusjon: Hareides taktikk og strategi har slått feil.

Slik Venstre nå ser ut til å ha innsett: Dersom Kristelig Folkeparti har gjennomslag for politikk som det viktigste, da går politisk innflytelse – det å oppnå resultater – gjennom bestyring av departementer og påvirkning gjennom interne drøftelser på regjeringskonferanser. Innflytelsen øker ikke ved utenforskap, «splendid isolation». Det er i så fall et svik mot partiets program å stille seg utenfor. Man velger bevisst å ikke oppfylle programmet fordi man ikke liker kolleger som kan bidra til det.

Ønsker man virkelig å svekke Fremskrittspartiet, er det åpenbart bedre å gå inn i en firepartiregjering der flere Frp-statsråder må vike plass for Venstre- og KrF-styrte departementer. «Djevelen» i norsk politikk får kortere horn å stange med.

I denne omgang har bordet fanget. Neste veiskille er ved kommunevalget om to år. Fortsetter nedgangen sammenlignet med valget i 2015, kan en ny situasjon oppstå. Vi som har tro på borgerlig politikk, får leve i håpet.

mandag 18. september 2017

La dem være i fred en stund til

Stortingsvalgets vinnere bør være generøse nok til å la taperne være i fred en stund til. Venstresiden har mer enn nok med å lindre smerten, fordøye nederlaget og komme til hektene.
   Jeg ser at mange forsøk gjøres på å finne tilsynelatende plausible årsaker til at de rødgrønne og de blodrøde ikke fikk det til, at politikken deres ikke slo igjennom eller ikke ble forstått. Mediene kan de iallfall ikke skylde på.
   Men det er klart: Mange mennesker på venstre fløy har mye å forsvare, mye å bortforklare. Partiledere, partisekretærer og valgkampledere slåss delvis for jobbene og posisjonene sine, ikke bare med å «forklare» hvordan det gikk som det gikk.
   De som er klarttenkende nok, tilstrekkelig saksorienterte og i stand til å distansere seg fra egne sympatier, bør likevel slå ned på åpenbare forsøk på mytedannelser og falske bortforklaringer. Det tjener liten hensikt å ty til «livsløgner», for de varer bare en stakket stund og stiller seg i veien for nødvendig ekte selvkritikk. Som igjen er grunnlaget for selverkjennelse og troverdige veivalg videre.

Flere gode analyser
Både Kristin Clemet, Paul Chaffey og Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har gitt gode analyser av valgresultatet. Google på dem! Kommentatorene i de større riksavisene har vært bare noenlunde skarpsindige og interessante. Dårligst ut til nå har Dagsavisens lederskribenter og kommentatorer vært. Nationen og Vårt Land har tolket velgernes dom mest mulig til sin fordel, helt som forventet.
   Paul Chaffey har helt korrekt påpekt at i et demokrati, uansett valgsystem, er det flertallet som vinner. Flertallet danner regjering i en eller annen form, det er deres politikk som har fått størst gjennomslag, høyest tillit – uansett marginer. Han sammenligner årets valg og det foregående i 2013 med en cupfinalekamp i fotball to år på rad: Det ene året seirer vinnerlaget 3-0, året etter 2-0. Men seier er det uansett.
   Dette er svaret på myten om at «de borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk jo tilbake». Ja, i forhold til hvilket valg? Høyre gjorde et usedvanlig godt valg i 2013 sammenlignet med 2009, og gikk fra 30 til 48 plasser på Stortinget. Partiet fikk 300.000 flere velgere for fire år siden. Årets valg kan sees på som en «justering». Og: Vi vet at titusener av Høyrevelgere fra 2013 i år stemte taktisk for å hjelpe Venstre over sperregrensen. Det lyktes over all forventning.

Solid margin
Nå er det blitt en margin 88-81 i borgerlig favør. Må det minnes om at den rødgrønne marginen var mindre enn dette både i 2005 og 2009? Den gang konstaterte ganske enkelt Høyre og Frp at valgene var tapt. Punktum finale.
   I 2009 var det hele 49.000 flere borgerlige stemmer enn rødgrønne, men fordi Venstre falt under sperregrensen ble det et knapt rødgrønt mandattall. I 2005 var det 21.000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn de rødgrønne...
   Nå skrives det at det var 10.000 flere rødgrønne stemmer enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Men her har man tatt med MDG-stemmene – stemmer på et parti som kaller seg «blokkuavhengig». Jeg smiler. Og legg merke til én ting: MDG falt fra 4,2 prosent ved kommunevalget i 2015 til 3,2 prosent . Jeg tolker det som at oppslutningen om dette vesle partiet har kulminert – ikke minst etter at velgerne i Oslo har sett hva praktisk MDG-politikk innebærer.

Flere myter
Det er også en myte at valget representerte en «venstredreining blant velgerne»: Sannheten er at venstresiden har drevet kannibalisering på seg selv. Det har vært en dreining på rødgrønn side fra Ap til Sp. Arbeiderpartiet falt ytterligere 3,5 prosent etter å ha falt 4,5 prosent i 2013 – men ved årets valg økte Sp bare med 4,8 prosent. De langsiktige linjene er klare: Norske velgere ønsker mer borgerlig politikk.
   SV styrket seg ved dette valget med to prosent sammenlignet med 2013, men er ikke i nærheten av tidligere toppnoteringer på over 10 prosent, som i 1989 og 2001. Faktisk ser det ut til at hvert gang SV går frem, da blir det borgerlig flertall.
   En sentral påstand, som noen iherdig forsøker å skape en myte rundt, er at «Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid». De som hevder det, tar feil. Kristin Clemet er blant dem som har sett nøye på tallene. Realiteten er at KrF har avgitt 13.000 velgere til Høyre, 9.000 til Frp (!), 8.000 til Sp og 4.000 til Ap. Med andre ord: 22.000 av KrF`s tidligere velgere har forlatt partiet til fordel for et parti til høyre for seg. Bare 12.000 er gått til partier til venstre for seg. Partiets velgere foretrekker en regjering ledet av Erna Solberg.

Dømt til nederlag
Dersom Kristelig Folkepartis ledelse ikke tar hensyn til disse klare signalene og holder seg utenfor en borgerlig regjering der også Frp er med, er partiet ved neste korsvei dømt til å falle under sperregrensen. Ved dette valget skrapet man grunnfjellet av kristenkonservative. De går etter hvert ut av tiden, og partiet vil helt sikkert falle under sperregrensen i 2021. Da er det ute med både makt og innflytelse. Motsatsen – det å løfte seg igjen – er å gå inn i en Solbergregjering. For om, jeg sier når, Venstre går inn i den borgerlige regjeringen, er det oppstått en helt ny situasjon som Kristelig Folkepartis ledere kan vise til overfor et skeptisk mindretall: Vi var ikke klar over da vårt prinsipielle primærstandpunkt ble fattet (en sentrum-høyre-regjering), at Venstre ville gå inn i en borgerlig regjering der også Frp er med...
   For å oppsummere: Stortingsvalget 2017 var hverken et distriktsopprør, et miljøopprør eller et rungende krav om «mindre forskjeller»: Det mest innbitte miljø- og klimapartiet MDG fikk 3,2 prosent oppslutning. 96,8 prosent stemte ikke på Miljøpartiet De Grønne.
SV og Rødt fikk til sammen 8,4 prosent. Det betyr at ni av ti velgere ikke ga støtte til budskapet fra venstresiden.
   Senterpartiet ble ikke noe folkeparti. Det såkalte «distriktsopprøret» samlet bare 10,3 prosent bak partiets faner.

Borgerlig politikk kan fortsette
Alt dette viser: Det store flertallet i Stortinget, med en Solbergregjering i spissen, kan gå videre med kommunereform, nærpolitireform, jernbanereform, veireform (Nye Veier AS). Letekonsesjoner for oljeboring kan deles ut. Store deler av havområdene utenfor Lofoten, Ofoten og Senja kan konsekvensutredes. Hvorvidt det faktisk blir tillatt oljeboring der, er en beslutning som blir tatt senere. Vedtaket om midlertidige stillinger i arbeidslivet, står fast i fire år til.

   Ikke bare det: En borgerlig regjering kan gå videre med sin skolepolitikk der et visst privat innslag hører med. Grensen for skolefravær kan fortsette, målrettede nye lærerstillinger kan opprettes, kunnskapsskolen er et faktum. Den storstilte utbyggingen av flere sykehjemsplasser vil gi gode resultater om to år og fire år. Satsingen på et sterkt forsvar har fått klarsignal, inklusive innkjøp og innfasing av 52 topp moderne jagerbombefly, og store investeringer i overvåkning, marinefornyelse og spissing av hær og HV innenfor en fornuftig bærekraftig ramme.

tirsdag 12. september 2017

Et svik mot egne velgere

Når Venstre og KrF begge støtter Erna Solberg som statsminister i fire nye år, vil det være et svik å gå i opposisjon og fortsette utpressingspolitikken basert på en tilfeldig vippeposisjon skapt av et valgsystem overmodent for revisjon.
   Der ligger flere paradokser i de to minipartienes spagatøvelser i de fire foregående årene. På den ene siden lovet de å skaffe landet en borgerlig regjering ved borgerlig flertall. På den andre siden har de så til de grader opptrådt som opposisjon at samarbeidet har vært på sammenbruddets rand ved flere anledninger.
   Begge partier sier gang på gang at de har fått til mye gjennom samarbeidet med to generøse regjeringspartier, og mye mer enn om de hadde støttet de rødgrønne partiene. Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut, og oppnå enda mer?

Størst gevinst i regjering
Dersom de taler sant, Skei Grande og Hareide, er det gjennomslag for egen politikk, hjertesakene, som teller mest, som skal være styrende. Da oppstår et paradoks: Det er hevet over enhver rimelig tvil at regjeringsdeltagelse gir størst gevinst. I en flertallsregjering kan de trygt møte Stortingets mindretall i samtlige saker de blir enig seg imellom om. De får innflytelsesrike posisjoner, statsrådsposter, herredømme over de departementene som står dem nærmest. De får til disposisjon et lojalt statlig byråkrati. De får til disposisjon en bunt statssekretærposter, et hav av rådgiverstillinger. En hær av kommunikasjonseksperter.
   Da vil de samme partier være attraktive for politiske talenter og YAP`er (Young Ambitious Professionals). Rekrutteringen til tillitsmannsapparatet vil være bedre sikret. Det blir interesant for unge mennesker, også utenom idealistene, å søke partiene. I dag, og i fire foregående år, har man nærmest tilbudt ørkenvandringer med noen få grunne vannhull innimellom.

Malt seg inn i et hjørne
Vær sikker: Den stadig tilbakevendende kranglingen for åpen scene i mediene tjener ikke til noe. Folk (borgerlige velgere) er møkka lei taktikkeriet og pressmetodene rundt budsjettene. Spesielt KrF har malt seg inn i et hjørne med sin kontinuerlige demonisering, hakking og «verdikritikk» mot Fremskrittspartiet. Man stiller seg i en motbydelig godhetspositur («vi er bedre mennesker enn dem»), pusser glorien for harde livet, opptrer arrogant og nedlatende.
   Dersom Venstre, og særlig KrF, har respekt for egne velgere, egne saker, egne verdier, bør de gå inn i regjering. Det er elementært og banalt at med to nye partiers inntreden vil statsrådets sammensetning bli ganske annerledes enn i dag. Frp kan ikke beholde alle sine departementer og ministre, partiet vil miste innflytelse. Er ikke det hva KrF og Venstre ønsker?
   La oss si at Venstre klarer å forhandle seg fram til departementet for miljø og klima samt Næringsdepartementet (gründere, gled dere). Kristelig Folkeparti kan kreve Bistandsdepartementet (skilt ut fra UD) og Innvandrings- og integreringsdepartementet (skal bli interessant å se om de klarer å håndtere integreringen bedre enn nåværende statsråd.).

Svik mot egne velgere
Dersom de ikke griper denne sjansen nå, har de i realiteten sagt nei til økt innflytelse og sterkere gjennomslag for egne programposter, egne hjertesaker. Det er et svik mot egne velgere, egne verdier, egen sjel.
   Politikk på høyt nivå er ikke bare et spørsmål om tørre saker. Det er også et spørsmål om kjemi, om forhold til andre mennesker i et arbeidskollegium. Kanhende er ikke en Per Sandberg eller en Sylvi Listhaug monstere i menneskeskikkelse likevel? Gjennom samlinger i statsråd og særlig på regjeringskonferanser lærer man de andre bedre å kjenne. Menneskelig samvær er en verdi i seg selv, man lærer seg selv å kjenne bedre – gjennom andre. Under en klok statsministers ledelse.

   I motsatt fall? Fire år med ørkenvandring, krangler og krisesituasjoner, uinteressante som rekrutteringsarenaer. Og en oppslutning ved valget i 2021 på 3-tallet, eller lavere.

mandag 4. september 2017

Han er ikke sann

Senterpartilederen Trygve Slagsvold Vedum har sagt mye rart i denne valgkampen. For to måneder siden slapp, antagelig ved et uhell eller misforståelse, seks asylsøkere uten Schengen-pass over den russiske grensen. Øyeblikkelig var Vedum på alerten: «Steng grensen ved Storskog» forlangte han, nærmest på impuls og innpust.
Siden har vi ikke hørt noe mer fra hverken Storskog eller Vedum. De seks armenerne, som kom i bil, er antagelig tilbake i Armenia etter avslag på asylsøknad. Uttalelsen var pinlig for partilederen, men forbigått i stillhet.
   Episoden forteller likevel en del om Sp-lederen. Den forteller at Vedum og vårt nasjonalkonservative bygdeparti har plassert seg helt ut mot ytterste høyre i innvandrings- og flyktningpolitikken. Bortsett fra når bøndene trenger onnehjelp eller jordbærplukkere kan innvandrere være så gode å holde seg unna fedrenes og mødrenes jord. Hvordan skal han kunne regjere med støtte fra for eksempel Rødt, som forlanger åpning for 40.000 kvoteflyktninger de neste fire årene?
   Nå i valgkampinnspurten uttaler Vedum at «debatten forflates av faktasjekk i mediene». - Jeg tror faktasjekking forflater det politiske ordskiftet. De svarer på et problem som ikke er så stort i Norge. Norsk politikk er veldig ordentlig, sier han til Klasekampen.
Selvsagt kommer uttalelsen etter at Vedum og Senterpartiet er «tatt» av NRKs faktasjekkere i programmet Detektor. Han har uttalt at statsminister Erna Solberg har styrt den mest sentraliserende regjeringen dette landet noen gang har sett. Detektors medarbeidere har kontrollert uttalelsen og konkludert med at påstanden faktisk er helt feil.
   Vi andre vet godt at sentraliseringen, for eksempel innen bygdenæringene, gikk for seg i mye høyere tempo under den rødgrønne perioden 2005-13, da Senterpartiet hadde landbruksministeren. Tusener på tusener av gårdsbruk ble lagt ned som selvstendige bruk – langt flere enn i Solbergs fireårsperiode. Nå vet vi at optimismen er tilbake i landbruket, det investeres mye mer og rekrutteringen har bedret seg. Matproduksjonen har økt, selvbergingsgraden er forbedret.
   Men Vedum hever hånden høyt og roper «klippe-klippe». «Det er min politiske vurdering at sentraliseringen har økt, og den er umulig å faktasjekke», sier Sp-lederen.
Uttalelsen minner om Jonas Gahr Støres berømte erklæring nylig om at han har oppdaget så mye pessimisme og frustrasjon i distriktene. Når han blir spurt etter faktagrunnlaget, svarer han at det er noe han «føler» når han er utenfor Ring 3 og vekk fra Sinsenkrysset. Kjensgjerningene står stikk i strid med uttalelsen, men Støre er ikke interessert i kjølige fakta. Han føøøler at det er slik han oppfatter det.
   Detektor-programmet har vært interessant, ikke minst reaksjonene. Knut Arild Hareide har innrømmet at en påstand han er kommet med, var feil og bøyde seg i støvet for kjensgjerningene. SV`s Lysbakken avviste enhver faktasjekk da han påsto at det var blitt så mange flere «fattige barn» i Norge. En lysende fanatisme fikk ham ikke til å innrømme noe som helst.

   Og alle disse tre skal liksom regjere Norge sammen? Nei, takk!