torsdag 29. august 2013

En eldreomsorg det glitrer av?

Omsorgen for de eldre av oss som trenger hjemmetjenester, omsorgsbolig eller sykehjemsplass har stått sentralt i denne valgkampen. Det er normalt, og vel også rimelig, at den rødgrønne regjeringen henter fram lange lister over honnørord, mens opposisjonen peker på mangler og svakheter når tilstanden diskuteres.
   Begge deler har det vært rikelig av. Arbeiderpartiet har i lengre tid snakket om en eldreomsorg det både skinner og glitrer av, vi er top of the world her også. Hver gang stygge eksempler på manglende omsorg blir løftet ut i mediene, heter det gjerne fra regjeringshold at eksemplene ikke er representative, de er bare enkelttilfelle, og alt skal bli bra dersom de får regjere fire år til.

Verdensmestere i Svarteper
Eller så skylder man på at kommunene ikke gjør nok, det er jo deres «ansvar». De rødgrønne statsrådene er blitt verdensmestere i svarteper-spill i løpet av de siste åtte årene.
   Men skrytet kolliderer med virkeligheten, for dette er et felt der velgerne kan vurdere selv. Så godt som alle i dette landet har eller kjenner noen eldre som ikke får den hjelpen eller den støtten de har krav på ifølge løfter og «garantier» fra regjeringen. Det er fortsatt steder med for mange på dobbeltrom, der folk blir plassert i korridorer, der bemanningen er for lav til tider. Steder der en del eldre blir inaktive, får manglende vask og stell sammenlignet med en vanlig tilværelse, eller blir dopet i stedet for å få verdig behandling.   Svært mange kommuner har for få sykehjemsplasser. De får ikke tilstrekkelige økonomiske overføringer, og spesielt oppstår problemer når staten ikke gir tilstrekkelige driftsmidler. Investeringstilskudd er vel og bra, men det er driften det skorter på, det er lønnen til de ansatte som koster.

Vi trenger private tilbud også
På andre institusjoner er bildet et annet og mye bedre. Ingen ting tyder på at private institusjoner gir dårligere tilbud enn de kommunale. Til det er det for mange eldre som bevisst ønsker seg og velger en plass på privat institusjon. De ville ikke gjøre det dersom det kommunale tilbudet var top of the world.
Søkelyset er satt på to forhold: Regjeringens soleklare løftebrudd når det gjelder tallet på nye og flere omsorgs- og sykehjemsplasser. Løftet gikk ut på 12.000 flere innen 2015, men kommunene melder fra om at målet umulig kan nås. Mellom 4.000 og 5.000 plasser blir sannsynligvis resultatet.
Den andre svakheten som nå er avdekket, gjelder for kjapp utskrivning av eldre pasienter fra sykehus. Som ledd i den såkalte «samhandlingsreformen» skal kommunene ta imot egne «utskrivningsklare» pasienter så snart helseforetakene mener det er forsvarlig. Det siste året har jeg hørt om så mange enkelthistorier der eldre mennesker nærmest pendler mellom sykehus og tilværelsen i kommunen at det umulig kan dreie seg om noen få enkeltstående tilfelle. Der er svingdørpasienter som åpenbart er skrevet ut for tidlig, som sendes hjem for så å bli hentet i ambulanse nok en gang bare noen timer eller dager senere. Pårørende er fortvilet.

Skrives ut for tidlig
Annenhver sykepleier mener hjemmeboende eldre har fått et d å r l i g e r e tilbud de siste halvannet årene. Jens Stoltenberg hevder hårdnakket at «slik skal det ikke være», og at all utskrivning skjer på et faglig og medisinsk grunnlag. Det er ikke sant. De statlige helseforetakene, som driver sykehusene, har fått et knallhardt press på seg fra regjeringen for å holde budsjettene Det påvirker utskrivningspraksisen, legene blir lagt under press av økonomiske årsaker. Ellers ville det ikke være slik at pasienter kommer i retur til sykehuset etter så kort tid som vi nå opplever.

Noe fundamentalt galt
Det må være noe fundamentalt galt med gjennomføringen av reformen. Kommunene mente samhandlingsreformen ble iverksatt for tidlig, men ble ikke hørt. Mottaksapparatet i lokalsamfunnene var helt klart ikke beredt på «samhandlingen», som kommunene i dag blir tvunget til å delfinansiere. Denne delfinansieringen vil Høyre avskaffe, for også denne delen av eldreomsorgen er og må være et statlig ansvar.

   Reformen må justeres når kartet ikke stemmer med terrenget. Svakhetene griner mot oss daglig, men ingenting blir gjort. Sånn kan vi ikke ha det i fire år til.

onsdag 28. august 2013

Om å bagatellisere beredskap

Det er en farlig risikosport statsminister Stoltenberg bedriver når han i Dagsrevyen onsdag bagatelliserer den rykende ferske politiundersøkelsen om beredskap. Syv av ti blant flere tusen spurte politifolk svarer at de ikke føler beredskapen er blitt bedre etter 22. juli. Her snakker vi om folk i «førstelinjetjenesten» mot terror og kriminalitet, de som skal ta støyten om terrorangrep igjen skulle ramme Norge.
   Jens Stoltenberg svarer nedlatende om en «web-basert» undersøkelse som han åpenbart ikke tar alvorlig. Han svarer ikke på Dagsrevyens spørsmål, men hevder hårdnakket at alt er blitt så mye bedre: Helikoptertjeneste, avtale med Forsvaret m.m. Og så har det vært holdt møter om beredskap i regjeringen og med ledelsen i noen direktorater.
   Dette holder ikke. Den absolutt viktigste oppgaven for en regjering er å beskytte befolkningen mot terrorister og kriminelle. Når ikke engang de som skal være vårt skjold og verge tror at oppgaven kan løses bedre enn for to år siden – hva skal alle vi andre tro?

Det er noe fundamentalt galt med denne regjeringens manglende besluttsomhet og gjennomføringsevne. Det produseres utredninger, planer og lister over mål og gode hensikter. Men lite skjer i praksis. Sånn kan vi ikke ha det lenger.

tirsdag 27. august 2013

Gnisten som sluknet

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) har de siste årene skrytt uhemmet av at søkningen til lærerutdannelsen har skutt i været. Det er ikke måte på hvilken suksess de rødgrønne har hatt med å «satse på lærerne og skolen». En egen (og svært kostbar) kampanje er igangsatt for å få flere til å velge læreryrket og heve yrkets status. Kampanjen har fått merkelappen «Gnist» og har kostet 38,6 millioner kroner så langt siden oppstarten i 2009.
   En gjennomgang av pressemeldinger fra departementet viser at de inneholder et skrytevokabular uten sidestykke. Så begynner det SV-tunge Utdanningsforbundet å interessere seg for realitetene, og lar forbundets organ Utdanning gå nøyere inn på tallmateriale og statistikk. Da trer det fram en helt annen virkelighet: Tallet på førstegangssøkere til lærerutdanningen var ikke bare langt høyere på 70-, 80- og 90-tallet (6.675 i 1974, 7.139 i 1989 og hele 11.250 i 1993), men i siste stortingsperiode for de rødgrønne har søkertallene falt dramatisk og stagnert i de aller siste årene.

Det faktiske tallet lavere
I fjor hadde 4.694 søkere grunnskolelærerutdanning som førstevalg. I år var tallet rundt 4.800 – men av disse er det bare rundt 2.700 som denne høsten faktisk begynner på studieløpet for å bli grunnskolelærer. Svært mange faller også fra underveis i studiene. Det faktiske tallet på nyutdannede lærere er altså langt lavere – og altfor lavt for å kunne dekke fremtidens behov. Statistisk Sentralbyrå har beregnet at vi vil mangle mellom 11.000 og 16.000 allmennlærerårsverk i 2020, og underdekningen vil kunne komme opp i 22.000 årsverk i 2035.

Sammenligner med bunnåret
Det Kunnskapsdepartementet og Gnist-kampanjen har gjort, er å sammenligne søkertallene fra bunnåret 2008 (3.029), året da den økonomiske høykonjunkturen var på sitt høyeste. I slike perioder søker studenter seg gjerne mot yrker i det private næringsliv. Så inntraff finanskrisen, og flere unge søker seg mot «trygge» jobber i det offentlige. I 2009 var søkertallet 4.023. Men «Gnist» har behendig brukt 2008 som utgangsår for å få fram en så stor prosentvis stigning som mulig på statistikken. Hadde kampanjen benyttet 2009 som utgangspunkt, ville veksten vært langt lavere – og slett ikke tilstrekkelig til å skaffe den norske skolen et tilstrekkelig antall kvalifiserte medarbeidere.
   Bladet Utdanning kaller Gnist og den politiske utnyttelsen av kampanjen for «Bløff og blaff» og ber regjeringen om vise mer nøkternhet. Virkeligheten er at uteksamineringen av allmennlærere har sunket jevnt og trutt under de rødgrønne, og klarer ikke å holde tritt med økningen i det totale antallet studiesøkere generelt.

Tviholder på en myte

Kristin Halvorsen og regjeringen vil helt sikkert tviholde på myten om at de har vært så flinke til å økte tallet på lærere etpar uker til. Men Utdanningsforbundet er altså langt fra imponert. Da er det bedre å satse på Høyres og de borgerlige partienes reelle lærerløft: Fem års utdannelse, høyere lønn og dermed høyere status. Skjerpede krav til opptak, et omfattende kvalifiseringsprogram, et kompetanseløft som monner – i det hele tatt en skole Norge kan være stolt av.

søndag 25. august 2013

De maser og maser

De rødgrønne maser og maser om at velgerne har krav på å få vite hvilke borgerlige partier som skal gå i regjering sammen etter valget 9. september. Feil. Det er helt normalt og vanlig i europeiske land at partier som kan tenke seg å danne regjering sammen, venter til valgresultatet er klart. Det vil si: Vise respekt for velgernes dom.
   La dem mase.
   Alle vet at der foreligger ulike alternativer for regjeringsdannelse. Høyre og Erna Solberg inviterer til en firepartiregjering. Venstre og KrF er i utgangspunktet skeptisk til å sitte ved samme bord som Fremskrittspartiet i statsråd og ønsker seg en regjering der de to pluss Høyre går sammen. Feilslutning. Fremskrittspartiet støtter ikke en regjering der de selv ikke er med.

Alle vil ha Høyre
Men alle ønsker å være sammen med Høyre. Det betyr at alle de velgerne – og det er et flertall i folket – som ønsker en borgerlig regjering, bør stemme Høyre denne gang og hoppe over de partiene som skaper problemer.
   Det er hverken usikkert eller uklart om hva som skjer etter en borgerlig seier: Da blir det en borgerlig regjering. Alle fire borgerlige partier lover det og har sagt det.
   Bare la de rødgrønne mase.
   Det er p o l i t i k k e n den nye regjeringen fører, som er det vesentlige. Og den politikken blir slik de fire partiene blir enig om, uavhengig av hvilke partier som danner r e g j e r i n g. Erna Solberg ser lenger enn de første hundre dagene, lenger enn til 2015 og 2017. Med Høyre som kjerne i en borgerlig regjering vil det bli laget en politisk avtale med de partiene som eventuelt velger å stå utenfor statsrådssalen i starten, om et f e l l e s program. Alle fire vil få hjertesaker og symbolsaker med i det programmet.

Best med alle fire
Husker dere ikke hva som skjedde i 1981? Kåre Willoch dannet en Høyre-regjering alene mellom 1981 og 1983. Han førte en så moderat og inkluderende borgerlig politikk at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke hadde problemer med å gå inn i regjeringen etter kommunevalget i 1983. Dette kan godt bli en løsning etter 9. september. Men best vil det være om alle fire delte ansvaret fra starten.
   De rødgrønne, og særlig Arbeiderpartiet, er frustrerte over at Høyre jevnt og trutt og systematisk i denne valgkampen har fortalt velgerne hvilke verdier partiet står for, hvilke standpunkter det har, hvilket program det går til valg på. Høyre kommuniserer med velgerne, i respekt for velgerfolket og demokratiet. Arbeiderpartiet har ikke fått anledning til å sette premissene for debatten. De premissene går ut på skremselspropaganda, demagogisk agitasjon og til dels ren løgn. Høyre diskuterer ikke på et slikt grunnlag.

   La dem mase.

tirsdag 20. august 2013

I kannibalenes leir

Fremgangen for Miljøpartiet De Grønne (MDG) på meningsmålingene har skapt panikk – i flere partier. Spesielt har utviklingen rørt ved nervøse strenger hos Sosialistisk Venstreparti, som ser i øynene at partiet faller under sperregrensen og dermed risikerer å få sin stortingsgruppe redusert fra 11 til 1 – én – representant. Det bekymrer Arbeiderpartiet, som er avhengig av at støttepartiet kommer tilbake med en rimelig stor gruppe for å kunne markere en sterk opposisjon på Løvebakken de neste fire årene. Derfor har man latt Dagsavisen ramse opp noen «seire» og en viss innflytelse på regjeringens politikk.
   Det gjør ikke saken bedre for de rødgrønne at Senterpartiet også er i ferd med å bikke under sperregrensen. Velgerfolket på den siden samler seg om store Arbeiderpartiet (noen Sp-velgere velger også klart borgerlige partier), her ligger årsaken til en bitte liten Ap-fremgang (men ikke nok).

Mistet sin sjel
I realiteten har SV i de to siste stortingsperiodene gått med på så mange kompromisser at partiets sjel har forlatt dets fysiske legeme. Bare tenk på støtten til krigene i Afghanistan og Libya, utlysningen av nye oljefelt, aksepten av EØS-avtalen og fredningen av NATO-medlemskapet. På område etter område har SV lagt til side sine prinsipp- og partiprogrammer. Alt for å få sitte ved Kongens bord, altså akseptere det monarkiet man helst vil bli kvitt. Det måtte bare gå slik.
   Men SV har vært i fritt fall lenge, uavheneig av MDGs fremgang. Noen velgere er gått tilbake til Arbeiderpartiet, noen til Rødt og noen er blitt mer «borgerlige» ved å støtte Venstre. Problemet er at de typisk «grønne partiene» utgjør maksimalt 8-10 prosent av velgerne. Når tre partier slåss om de samme stemmene, og i tillegg går løs på hverandre offentlig, er det duket for ruin for flere av dem.

Minner om SV
Venstre risikerer i tillegg å miste stemmer av andre årsaker: Partiets asylpolitikk ligner til forveksling SVs. Her skal det bli fri innvandring og fritt fram for tigging, selv om det store flertall vil ha innstramming og forbud. LO har pekt ut partiet som borgerlig versting i arbeidslivspolitikk. Og endelig begikk Venstre sist helg valgkampens største taktiske bommert da Trine Skei Grande stilte opp sammen med Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide – i Dagsavisen (A) - og markerte avstand til Fremskrittspartiet nok en gang. Det var usedvanlig dumt og korttenkt, for nå vil flere borgerlige velgere stemme Høyre og kanskje også Frp i stedet. En stemme til de blå-blå fremstår som sikrere for å få til et regjeringsskifte enn å gi støtte til de to minste, vaklende og uklare borgerlige partiene. Begge er sperregrensepartier som kan risikere å falle under 4-prosent-merket.
   Spesielt Venstre er utsatt. I perioden 2005-2009 hadde partiet 10 representanter på Tinget, de siste fire årene kun to. Partiet står i alvorlig fare for å gjenta samme øvelse 9. september i år. Årsaken til at de borgerlige tapte valget for fire år siden var ene og alene fordi Venstre falt under sperregrensen. Men denne gang blir høyst sannsynlig Høyre og Frp så store til sammen at de klarer seg uten.

Aksepter Fremskrittspartiet
Det mest fornuftige for Venstre og KrF ville være om de aksepterte et mindre og sterkt moderert Frp i en felles regjering. Da ville de beholde sine borgerlige velgere. Kristelig Folkeparti baler ellers med et spesielt problem: Partiet er stint av syvende, åttende og niende fedre i huset som advarer mot å gå i regjering med et sterkt Høyre. Til tross for at historien forteller om sterk innflytelse i regjering sammen med et romslig liberalt-konservativt parti. Et annet moment er viktig: KrF og V trenger etter åtte år ute av regjering statsrådserfaring og innsikt i styringsmekanismene i forvaltningen. Etter 12 år uten slik erfaring vil partiene stille enda svakere når det gjelder gjennomføringsevne og -kraft.
   Begge partier har lovet å bidra til å gi landet en ny regjering uten nødvendigvis å sitte i den. Erna kan godt leve på en politisk avtale med de to i fire år, men ønsker primært en solidarisk firepartiregjering. Det gjør nok velgerne også. Hakkingen på Fremskrittspartiet i stedet for å presentere egne programmer virker smålig og tar fokus bort fra egne standpunkter og løsninger.

   Men vil de ikke, så vil de ikke.

søndag 18. august 2013

Om å lede et land på en god måte

Statsminister Stoltenbergs lederegenskaper er kommet i fokus dypt inne i valgkampen. Debatten rundt temaet ble utløst av Stoltenberg selv da han i en TV-debatt satte spørsmålstegn ved de samme egenskapene hos sin hovedkonkurrent, Erna Solberg. Statsministeren kritiserte Solberg for «svakt lederskap» fordi hun ikke kunne gi et konkret svar på hva slags politikk to, tre eller fire borgerlige partier vil føre.
   Jens Stoltenberg kastet altså den første sten, og han fikk som fortjent. Det har overrasket undertegnede at ikke Gjørv-kommisjonens konklusjoner har fått plass i debatten, og at ikke Stoltenbergs svake lederegenskaper er kommet mer i forgrunnen. Det er lenge siden de første tegn til debatt om emnet oppsto, og lenge før 22. juli. Både politiske meningsfeller og -motstandere har påpekt at Stoltenberg er konfliktsky og opptrer veikt og unnvikende når konflikter og konfrontasjoner oppstår.

Basketak
Den siste påminnelsen fikk vi for noen dager siden da tidligere Ap-statsråd Grete Knudsen kom ut med boken «Basketak – mine år med Brundtland, Jagland og Stoltenberg». Hun forteller nådeløst om de situasjonene der Stoltenberg kom til kort som leder. Vi kan alle til sammenligning tenke på Harlem Brundtalnds og Jaglands opptredener i ulike sammenhenger på 80- og 90-tallet. Begge var sterke, djerve, konkrete og rett på. De vant respekt for det, uansett om man var enig eller uenig. Ingen av dem var konfliktsky. Kåre Willochs lederegenskaper er det ingen som setter spørsmålstegn ved. Heller ikke Erna Solbergs, for dem som kjenner henne fra innsiden.

Klar i konklusjonene
Gjørv-kommisjonen var klar i sine konklusjoner og avsløringer, først og fremst når det gjaldt regjeringens svikt i sikringen av Regjeringskvartalet, det svake beredskapsapparatet man hadde til disposisjon, dets lave øvingsnivå og slappe holdninger. Kritikken var ramsalt: «Evnen til å gjennomføre det man hadde bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak»...Angrepet på Regjeringskvartalet 22. juli kunne ha vært forhindret»... Når det gjaldt sikringen av kvartalet var statsministeren og statsministerens kontor direkte involvert i for eksempel spørsmålet om stengningen av Grubbegata ved minst fire anledninger. Ingenting skjedde, regjeringssjefen hadde ikke gjennomføringskraft.
   Det kom opp så mange svakheter, så mye svikt, så mye tafatthet rundt den generelle beredskapen i Norge at folk ble sjokkert. Og her er vi et kjernepunkt for de øverste myndighetenes ansvar: Beskyttelse av landets innbyggere mot angrep og terror. Det må være prioritet nummer én. Jens Stoltenberg «tok ansvaret» for 22. juli, og han beklaget – men ble sittende.

Kaotisk i 2005

Da skal han ikke angripe Erna Solberg for ikke å ha avklart et regjeringssamarbeid eller regjeringsdannelse før et stortingsvalg. Særlig ikke når alle vet at situasjonen var helt kaotisk før stortingsvalget særlig i 2005: De rødgrønne måtte etter valget i 2005 slåss og forhandle i ukevis før velgerfolket fikk vite sånn noenlunde hva regjeringsprogrammet skulle gå ut på. Soria Moria 1-avtalen ble ikke undertegnet og offentliggjort før 14. oktober 2005. Deretter begynte man å bryte løftene.

Har ikke råd til de rødgrønne lenger


Kommune-Norge er i ferd med å kveles av gjeld. Det kommer godt fram i tall fra Statistisk Sentralbyrå. Under den rødgrønne regjeringen har kommunene økt sin gjeldsbelastning kraftig – som en konsekvens av forventninger og pålegg fra regjering og stortingsflertall de siste åtte årene. Samlet har brutto gjeld økt med over 120 milliarder kroner siden 2005.
Tallene fra SSB kan uttrykkes slik: Netto lånegjeld pr. innbygger har økt fra 17.055 kroner i 2003 til hele 36.120 kroner i 2012. En lignende oppblåsning av kommunal gjeld har Statistisk Sentralbyrå aldri registrert!

Følger ikke penger med
Gjeldsutviklingen er først og fremst et resultat av en statlig politikk som forutsetter at det bygges og rustes opp omsorgsboliger, sykehjem og skoler. Vel og bra, men det følger ikke tilstrekkelig penger med når rødgrønne vedtak og påbud skal tres ned over hodet på kommunene. Det er allerede slått fast at barnehagereformen var underfinansiert fra statens side. Det samme gjelder samhandlingsreformen. Svært mange kommuner må ut med store beløp i ”dagsbøter” fordi de ikke makter å ta imot pasienter som er såkalt ferdigbehandlet på sykehusene og som er hjemmehørende i kommunene.

Vekst og pensjon
Det er gjort et poeng av at kronebeløpene til kommunesektoren har økt så og så mye de siste årene. Problemet er at med en sterk vekst i befolkningen går det meste av pengene direkte til tilsvarende utgifter i form av eksisterende og utvidede lovpålagte kommunale tjenester. En stor del av de såkalte ”frie inntektene” går dessuten med til å dekke kommunalt ansattes pensjonskostnader. Bare dette tilsvarer en ekstrautgift på hele 15 milliarder kroner for kommunesektoren, et beløp som må dekkes inn fram mot 2018.
   Derfor kuttes og kuttes det i kommune-Norge som følge av dårligere tider. Som regel klarer man å unngå oppsigelser, man nedbemanner gjennom naturlig og frivillig avgang. Men nå melder Kommunal Rapport om direkte oppsigelser av ansatte. Over hele landet kommer det meldinger om en slik utvikling. Og kommunene generelt nedbemanner over en lav sko uavhengig av om kommunen ledes av borgerlige ordførere eller rødgrønne.

Kommuneopprør
Et kommuneopprør er på trappene. Nylig sendte landets 125 Høyre-ordførere et samstemmig krav i syv punkter til en ny Høyre-ledet borgerlig regjering. Ikke alle kravene var av direkte økonomisk natur. Det var også snakk om alt for stor detaljstyring og trenering av for eksempel byggeprosesser gjennom ”rikspolitiske retningslinjer” og innsigelser fra de 22 instansene de rødgrønne har utstyrt med retten til å stanse, utsette og trenere viktige prosjekter som det er lokal enighet om.
   I dag bor over 54 prosent av landets befolkning i kommuner med Høyre-styre. Ved neste korsvei vil det etter all sannsynlighet bli langt flere. Etter valget 9. september vil den nye borgerlige regjeringen starte en full gjennomgang av inntektssystemet for kommune-Norge. Mer av kommunenes egne frie inntekter og skattegrunnlag skal beholdes lokalt.     Plan- og bygningsloven skal endres slik at byråkratiske sperrer fjernes og vi får fart på boligbyggingen. Den er altfor lav, og er fallende, viser de sist tilgjengelige tallene.

   Dessuten vil det bli gjennomført en kommunereform som gir færre kommuner her i landet. Bare dette tiltaket vil spare kommune-Norge for et ukjent milliardbeløp. De kan komme bedre tjenester og mer helse og omsorg i lokalsamfunnene til gode.

mandag 12. august 2013

Arbeidsopprør fra grasrota

Meningsmålingen om arbeidstidsbestemmelser som Opinion Perduco har utført for LO Media må ha kommet som et sjokk på de rødgrønne, og spesielt Arbeiderpartiet. Undersøkelsen viser at så mye som 40 prosent av de spurte mener det bør bli adgang til å jobbe flere timer i ett strekk enn hva Arbeidsmiljøloven tillater i dag. I Arbeiderpartiet og LO har man nærmest trodd at dagens bestemmelser var hugget i stein en gang for alle og at arbeidstidsreglene var det nærmeste man kan komme lykke og helse i arbeidslivet.
   Problemet med arbeidstidsbestemmelsene er at de ikke er fleksible nok, og ikke gir tilstrekkelige valgmuligheter for den som trenger en annen innretning for en tid. La oss ta et tilfelle som dessverre er blitt alt for vanlig: Et par skilles, og begge foreldre ønsker samværsrett med barna. Så vil arbeidslivets krav og en planlagt karriere det slik at foreldrene ikke kan bo i samme by, kanskje ikke i samme landsdel en gang.

To uker hver?
Tenker man seg det vanlige mønsteret med delt omsorg og «én uke hver», eventuelt lengre bolker eller en annen fordeling, oppstår problemer for samværet: Mor og far har vanlig arbeidstid fem dager i uken der de bor, kanskje langt fra hverandre. Hvordan skal de da virkelig få være sammen med barna, være hjemme når de kommer fra skolen eller barnehagen, når de selv har en strengt regulert arbeidstid?
   Løsningen i dette tilfellet kan være en form for «Nordsjø-turnus» der man jobber noen uker med lange dager og deretter har flere uker fri. De som tjener mest på en slik ordning, er barna. De får et tettere samvær over tid, mer «kvalitetstid».

Individuelle behov
Dette er bare ett eksempel. Der finnes et utall av situasjoner der folk har individuelle behov for en sterkere og mer konsentrert arbeidsinnsats fulgt av en periode med sammenhengende fritid. Det kan være egeninnsats i hus, hytte og hage, det kan gjelde dugnadsinnsats i nærmiljøet, det kan være ønsket om å delta i frivillig innsats for familie, venner eller for idrettslaget der de selv eller barna er med.
   Den totale arbeidstiden blir ikke lenger enn før med en oppmykning, man foretar bare andre gjennomsnittsberegninger. Dersom det er helsemessig forsvarlig å ha slike turnusordninger på olje- og gassfelter, hvorfor er det ikke tilfellet med vanlig arbeid på land?

Mer enn halve folket
36 prosent av de spurte var imot en oppmykning av arbeidstidsbestemmelsene, 24 prosent svarte «vet ikke». Fordeler man den siste gruppen likt, går altså over 50 prosent av borgerne i dette landet inn for mer fleksible arbeidstidsordninger, som jeg antar er mulig å få til på frivillig basis etter avtale med arbeidsgiver.
   Høyre ønsker å myke opp bestemmelsene om gjennomsnittsberegninger av arbeidstiden, og har altså sterk støtte i befolkningen for det. Men vi får aldri oppmykninger eller mer fleksible ordninger med tospannet LO og Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon. Der ønsker man å konservere mest mulig i arbeidslivet, uansett om samfunnsutvikling eller konkurransesituasjon sier noe annet. Man tar ikke høyde for at arbeids- og næringsliv er i en konstant dynamisk prosess.

   Det er bare én løsning på dette: Stemme på de borgerlige partiene som vil foreta en oppmykning etter valget 9. september.

søndag 4. august 2013

Alt for lite, alt for sent

Statsråd og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har - på et passende tidspunkt i åpningen av valgkampen - besøkt konvoibyen Risør og uttalt seg rosende og medfølende om krigsseilerne våre, de som gjorde den aller største innsatsen for alliert seier under annen verdenskrig. Det var 35.000 av dem, hvorav 4.500 omkom. Knapt noen annen befolkningsgruppe ofret så mye, ga avkall på så mye, slet og led så mye. Mange ble torpedert og omkom, de som overlevde gikk tilbake til nye handelsskip i konvoifart over det livsfarlige Atlanterhavet der de djevelske tyske ubåtene lurte i dypet.
   Nervepresset var enormt dag og natt. Ett torpedotreff - og hele skipet ville gå ned, lastet som de var med livsviktige innsatsvarer som flybensin, fly, tanks og mye annet krigsmateriell. Uten de norske sjøfolkenes krigsinnsats ville neppe Hitler og Nazi-Tyskland blitt overvunnet. De tilsvarte "en arme på en million mann" som det ble sagt.
   De var borte fra familien i fem og opptil seks år. De som sto lengst om bord, hadde reist ut på hvalfangst høsten 1939 og kom ikke tilbake til Norge før høsten 1945 eller endog etter årsskiftet 1945/46. For verdenskrigen var ikke over med nazistenes sammenbrudd i Europa. Også Japan måtte nedkjempes før verden kunne få fred fra fascismen.
   Krigsseilerne fikk ikke oppleve maidagene og fredsvåren 1945. De fikk ingen hyldest, intet klapp på skulderen. De kom hjem i små grupper eller enkeltvis, mange slitne og psykisk nedbrutte. Hjemme måtte de overvinne byråkrati og "administrative hindre". De måtte gå spissrotgang for å jobb, bolig,  rasjoneringskort, til og med stemmerett!

Sviktet av myndighetene
Krigsseilerne våre ble sviktet av daværende myndigheter. De ble neglisjert, og de eldste av dem fikk store problemer når de søkte om krigspensjon, og de som trengte det,  krigsskadetrygd. Men ikke bare det: De ble nektet den hyren de hadde til gode, og som var lovet dem av Arbeiderpartiregjeringen i London. De norske sjøfolkene var formelt ansatt i statsrederiet Nortraship. Ved krigsutbruddet hadde norske sjøfolk i utenriks fart bedre lønn enn de som sto ombord i britiske, amerikanske eller kanadiske skip. For å unngå uro blant de sjøfolkene som seilte for allierte land, ble de norske overtalt til å gå ned i lønn, formelt. De ble imidlertid lovet at resthyren skulle settes inn i det såkalte Nortraships hemmelige fond, og utbetales individuelt og i hard valuta etter krigen.

Et politisk svik
Da så norske sjøfolk gikk i land i 1945-46, visste de iallfall at de hadde en betydelig startkapital i det sivile samfunnet. Trodde de. Så opplevde de at Arbeiderpartiregjeringen med Einar Gerhardsen sa nei til individuell utbetaling og tok pengene i det hemmelige fondet til andre formål. Gjenreisningsformål. Krigsseilerne, deres familier, pårørende og etterlatte og etterkommere har aldri glemt dette politiske sviket.
   Når statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen i Risør ba om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen, skulle hun ikke gjøre det "på vegne av den norske stat", som hun utrykte det, men på vegne av Det norske Arbeiderparti. Det var der sviket lå. Mange, svært mange, husker det som skjedde, eller er blitt fortalt det i ettertid av sjøfolkene selv.

lørdag 3. august 2013

Bare for en del av folket

Debatten går høyt om hvorvidt Høyblokka i regjeringskvartalet og andre bygg i nærheten skal rives eller bestå. Særlig Høyblokka, som ble rasert av terroranslaget 22. juli for to år siden, står i sentrum for diskusjonen. Som kjent har en offentlig utredning av fagfolk anbefalt at bygget bør rives. Det blir 400 millioner rimeligere å rive enn å restaurere og rehabilitere.
   For meg er Høyblokka og regjeringskvartalet først og fremst et nasjonalt administrasjonssenter. Det er herfra landet styres, på godt og ondt. Det er ikke noe kulturminne, selv om det er naturlig å utsmykke slike "nasjonale" bygninger med god norsk kunst av anerkjente kunstnere.
   Problemet med Høyblokka er at det knytter seg nostalgiske minner til bygget, hos noen. Debatten har fått politiske og ideologiske overtoner. Sosialister og sosialdemokrater sier rett ut at bygget har symbolverdi, det skal visstnok symbolisere både velferdsstaten, "den norske modellen" og ellers alt som man hevder har vært godt og vellykket for land og folk i moderne tid.

Uttrykk for sin tid
Det er også de som hevder at Høyblokka så absolutt må bevares fordi rivning vil bety en " seier" for  terroristen. Da avslutter vi på en måte udåden Behring Breivik startet på. Til det siste er det nok å vise til hva amerikanerne gjorde etter at tvillingtårnene på Manhattan ble lagt i grus 9. september 2001: De bygde ikke opp en kopi, men skapte en helt ny bygning i et helt nytt kvartal. Om noen har hatt  grunn til å trosse terrorister langs slike tankebaner, må det være dem.
   Arkitektonisk og kunstnerisk er Høyblokka et uttrykk for sin tid, sin epoke. Datidens elite blant arkitekter - den dag i dag heftig omdiskutert - fikk gjennomslag også fordi Høyblokka-arkitekturen samsvarte med datidens idealer, og der er det ingen tvil om at idealene befant seg utenfor landets grenser. Man skal ikke ha beveget seg mye i østeuropeiske hovedsteder før likhetstrekkene er både slående og deprimerende. Noe av det samme kan sies om drabantsovebyene i Groruddalen og deres blokkbebyggelse. Da den sovjetiske statsministeren Nikita Krustjov besøkte Oslo på 1960-tallet, kjente han seg godt igjen.

Suverent flertall
Sosialdemokratene, som regjerte Norge i 20 år mellom 1945 og 1965, har alltid vært stolt av denne arkitekturen og denne perioden, da de regjerte Norge med suverent stortingsflertall og ikke behøvde å ta hensyn til noen andre enn interne synspunkter i Partiet eller fagbevegelsen. "Når noen hadde snakket sammen", var avgjørelsen tatt. Man utviklet en maktarroganse og styringsstil som senere generasjoner har tatt sterkt avstand fra. Styringen foregikk med hjelp av overvåkning av politiske motstandere, til dels ensretting på sentrale samfunnsområder, vekt på Jantelovens likhetsbegrep, "utjamning" og massiv meningspåvirkning. Materielt sett var tiden preget av økonomisk vekst og velstand, forbedring av trygdeordninger og økt sosial sikkerhet. Det siste dog som fellesprosjekt sammen med konkurrerende politiske partier.
   I ettertid har sosialdemokratiet tatt alt som skjedde av positiv utvikling i disse årene til inntekt for seg selv og sin egen politikk. Det monolittiske og ensartede synet har likevel vært utsatt for kraftige påkjenninger, og yngre uavhengige historikere har forkastet det ettertrykkelig.

Gir negative assosiasjoner
 Mitt poeng er at det i dag ville være galt å bevare symbolverdien av Høyblokka ved å la den stå. For mange er blokka og store deler av regjeringskvartalet nærmest en provokasjon og gir negative assosiasjoner. Høyblokka er langt fra noe nasjonalt symbol vi alle kan samles om.
   Men det er ikke derfor Høyblokka bør rives først og fremst. Det er fordi et regjeringskvartal skal administrere landet effektivt og innenfor trygge arbeidsvilkår og -rammer. Det behøver ikke nødvendigvis symbolisere noe. Det skal være rasjonelt og tidsbesparende samtidig som ansatte i departementer og direktoratet skal ha trivelige arbeidsplasser. Det skal skjermes mot terroranslag slik vår verden nå engang er blitt.

Arrogante og respektløse statsråder

Kommunr-Norge er i opprør over at Ap-statsråder "sniker seg inn" på kommunale virksomheter uten å informere ordføreren. Overtrampene skjer særlig i kommuner med borgerlige ordførere. Statsrådene reiser rundt i kommunene som ledd i valgkampen og viser manglende respekt for lokaldemokratiet, melder Kommunal Rapport, som er organ for Kommunenes Sentralforbund KS.
   Det overrasker ikke undertegnede. Arbeiderpartiet har lenge sett på seg selv som det "statsbærende" partiet nærmest  med enerett til å styre landet. Men i denne valgkampen har de kanskje gått over grensen for hva lokale folkevalgte tåler av arroganse.

Ap de verste.
Ap-statsrådene er verst, men kritikken rammer flere rødgrønne statsråder. I mai besøkte arbeidsminister Anniken Huitfeldt et kommunalt arbeidssenter (Sandane Industrier) i Eid kommune uten å informere Venstre-ordføreren Alfred Bjørlo.
   "Jeg hadde ikke reagert dersom Huitfeldt hadde delt ut Ap-roser på torget. Men i realiteten var hun i Eid kommune som statsråd for å se på kommunal tjenesteproduksjon på sitt eget ansvarsområde. Da må hun som representant for regjeringen informere kommunens øverste leder om besøket, og invitere  med ordføreren hvis drt er naturlig - uansett ordførerens partifarge. Noe annet er mangel på respekt for lokaldemokratiet", sier Bjørlo til Kommunal Rapport. Han fikk først vite om besøket dagen etter, i Fjordabladet.

Maktarroganse
"Jeg oppfatter det som maktarroganse fra Aps side. Det er en ukultur hvor partiet er det eneste som teller og lokaldemokratiet noe annenrangs", tordner Venstre-ordføreren. Det hører med til historien at Kommunal- og regionaldepartementet ikke svarer på brev fra Kommunal Rapport om hvilke regler og rutiner som skal gjelde ved statsrådbesøk. De eksisterer visst ikke. Den "anbefalte" fremgangsmåten fra politisk hold skal visstnok være at statsrådens forværelse bør varsle om statsrådbesøk til fylkesmannen, fylkesordføreren og ordfører, og invitere med ordføreren dersom statsråden skal besøke en kommunal virksomhet. Men der "glipper det" i valgkampår.
   Det er noe som heter folkeskikk. Men den legger rødgrønne statsråder til side når det er valgkamp med lønnlig håp om gjenvalg. Flere ferske eksempler viser at respekt er mangelvare. Ordføreren i Halden, Thor Edquist, skrev i sin blogg så tidlig som i mai i år: "Vi som er borgerlige ordførere i Østfold har siden valget for halvannet år siden registrert en stadig mer ufin praksis av medlemmer i regjeringen". Han opplevde selv å måtte lese om et statsrådsbesøk i lokalavisen tidligere i år da kulturminister Hadia Tajik (A) besøkte Halden fengsel "for å se på kulturtilbudet der".

Visste ikke om besøket
Ordfører Thor Hals (H) i Askim opplevde i februar at Myanmars president Theon Sein og næringsminister Trond Giske besøkte en kraftstasjon i Askim uten at han visste det. 7. mai besøkte arbeidsminister Anniken Huitfeldt et arbeidstreningssenter i Vestby i Akershus. Ordgører Johb Arthur Ødbehr (H) så det i lokalavisen dagen etter.
   Allerede for ett år siden ba et samlet ordførerkollegium i Høyre om at regjeringen skjerpet sine rutiner for statsrådsbesøk i kommunene. Statsministerens Kontor lovet bot og bedring. Men noen ny praksis er altså ikke observert. Arrogansen bare øker i "Det Kongelige Norske Arbeiderparti".
   Hvorfor gjør statsrådene disse overtrampene? Selvfølgelig fordi en borgerlig ordfører i en kommune vil ta noe av glansen fra selveste statsråden. Man kunne jo risikere at ordføreren kom med på samme bilde i lokalavisen.
   De 70 A-presseavisene rundt om i landet får selvsagt tips om statsrådsbesøk på forhånd slik at de kan stille opp med fotograf og vennligsinnede reportere og formidle statsrådens politiske budskap. Vi kommer til å se ganske mye av nettopp dette de siste ukene før valget.