Bare for en del av folket

Debatten går høyt om hvorvidt Høyblokka i regjeringskvartalet og andre bygg i nærheten skal rives eller bestå. Særlig Høyblokka, som ble rasert av terroranslaget 22. juli for to år siden, står i sentrum for diskusjonen. Som kjent har en offentlig utredning av fagfolk anbefalt at bygget bør rives. Det blir 400 millioner rimeligere å rive enn å restaurere og rehabilitere.
   For meg er Høyblokka og regjeringskvartalet først og fremst et nasjonalt administrasjonssenter. Det er herfra landet styres, på godt og ondt. Det er ikke noe kulturminne, selv om det er naturlig å utsmykke slike "nasjonale" bygninger med god norsk kunst av anerkjente kunstnere.
   Problemet med Høyblokka er at det knytter seg nostalgiske minner til bygget, hos noen. Debatten har fått politiske og ideologiske overtoner. Sosialister og sosialdemokrater sier rett ut at bygget har symbolverdi, det skal visstnok symbolisere både velferdsstaten, "den norske modellen" og ellers alt som man hevder har vært godt og vellykket for land og folk i moderne tid.

Uttrykk for sin tid
Det er også de som hevder at Høyblokka så absolutt må bevares fordi rivning vil bety en " seier" for  terroristen. Da avslutter vi på en måte udåden Behring Breivik startet på. Til det siste er det nok å vise til hva amerikanerne gjorde etter at tvillingtårnene på Manhattan ble lagt i grus 9. september 2001: De bygde ikke opp en kopi, men skapte en helt ny bygning i et helt nytt kvartal. Om noen har hatt  grunn til å trosse terrorister langs slike tankebaner, må det være dem.
   Arkitektonisk og kunstnerisk er Høyblokka et uttrykk for sin tid, sin epoke. Datidens elite blant arkitekter - den dag i dag heftig omdiskutert - fikk gjennomslag også fordi Høyblokka-arkitekturen samsvarte med datidens idealer, og der er det ingen tvil om at idealene befant seg utenfor landets grenser. Man skal ikke ha beveget seg mye i østeuropeiske hovedsteder før likhetstrekkene er både slående og deprimerende. Noe av det samme kan sies om drabantsovebyene i Groruddalen og deres blokkbebyggelse. Da den sovjetiske statsministeren Nikita Krustjov besøkte Oslo på 1960-tallet, kjente han seg godt igjen.

Suverent flertall
Sosialdemokratene, som regjerte Norge i 20 år mellom 1945 og 1965, har alltid vært stolt av denne arkitekturen og denne perioden, da de regjerte Norge med suverent stortingsflertall og ikke behøvde å ta hensyn til noen andre enn interne synspunkter i Partiet eller fagbevegelsen. "Når noen hadde snakket sammen", var avgjørelsen tatt. Man utviklet en maktarroganse og styringsstil som senere generasjoner har tatt sterkt avstand fra. Styringen foregikk med hjelp av overvåkning av politiske motstandere, til dels ensretting på sentrale samfunnsområder, vekt på Jantelovens likhetsbegrep, "utjamning" og massiv meningspåvirkning. Materielt sett var tiden preget av økonomisk vekst og velstand, forbedring av trygdeordninger og økt sosial sikkerhet. Det siste dog som fellesprosjekt sammen med konkurrerende politiske partier.
   I ettertid har sosialdemokratiet tatt alt som skjedde av positiv utvikling i disse årene til inntekt for seg selv og sin egen politikk. Det monolittiske og ensartede synet har likevel vært utsatt for kraftige påkjenninger, og yngre uavhengige historikere har forkastet det ettertrykkelig.

Gir negative assosiasjoner
 Mitt poeng er at det i dag ville være galt å bevare symbolverdien av Høyblokka ved å la den stå. For mange er blokka og store deler av regjeringskvartalet nærmest en provokasjon og gir negative assosiasjoner. Høyblokka er langt fra noe nasjonalt symbol vi alle kan samles om.
   Men det er ikke derfor Høyblokka bør rives først og fremst. Det er fordi et regjeringskvartal skal administrere landet effektivt og innenfor trygge arbeidsvilkår og -rammer. Det behøver ikke nødvendigvis symbolisere noe. Det skal være rasjonelt og tidsbesparende samtidig som ansatte i departementer og direktoratet skal ha trivelige arbeidsplasser. Det skal skjermes mot terroranslag slik vår verden nå engang er blitt.