mandag 23. november 2015

Asyl- og innvandrerforliket

I forrige uke ble seks partier og 161 av 169 stortingsrepresentanter enige om et bredt forlik rundt asyl- og innvandringspolitikken. I seg selv er det bra, fordi det nå er mindre sannsynlighet for at nye regjeringer ser seg tjent med å gjøre endringer i skjerpende eller ”liberaliserende” retning. Den omforente asylpolitikken blir norsk politikk i flere, kan hende mange, år fremover
De 18 konkrete enkeltpunktene i forliket er stort sett identisk med hva Solbergregjeringen opprinnelig foreslo, og som ble ytterligere finsnekret av Høyres og Fremskrittspartiets stortingsgrupper. Venstre og KrF diltet med til syvende og sist, men prøver nå i etterkant å tolke asylavtalen litt i ”deres” retning, dvs den er ikke ”så ille” som de opprinnelig mente den ville bli.

Dagsavisen bekrefter
Da er det på sin plass å henvise til fredagens leder i Arbeiderpartiets hofforgan, Dagsavisen: ”Den blåblå regjeringen har fått med seg Stortingets flertall på den kraftigste tilstramning i asylpolitikken noensinne.” Avisen henviser til en uttalelse fra Frps parlamentariske leder Tom Nesvik som hevder at dette har Frp kjempet for i 30 år. Dagsavisen kommenterer: ”Det har han rett i”.
Som svar på Venstres halvhjertede oppslutning om en innstramningspolitikk sendte velgerne partiet godt under sperregrensen i den sist offentliggjorte meningsmålingen. KrF har bare flytter seg opp og ned med noen promiller på de siste gallupene og har overhodet ikke tjent på sin ”liberale” linje overfor asylsøkere og immigranter.

Streng, men rettferdig
Innholdet i forliket minner svært mye om standpunktene til Stoltenbergregjeringen og forsvaret for en ”streng, men rettferdig asylpolitikk”. Jeg har spart på avisinnleggene til tidligere justisminister Grete Faremo og statssekretær Pål Lønnseth. De argumenterte på omtrent samme måte som Erna Solberg og Siv Jensen gjør nå – men på en mye mer dramatisk bakgrunn. Ingen kunne for to-tre år siden drømme om hvilken flyktningetsunami vi ville møte i 2015 og 2016. Hadde innstramningen skjedd tidligere, for eksempel gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringen og ”støttepartiene” i 2013, ville vi antagelig stått bedre rustet til å håndtere dagens flyktningestrøm – og mottakene kunne vært tømt for å gjøre plass til noen av de nyankomne. De over 5.000 mottaksbeboere som de siste årene har fått opphold, men ikke plass i noen kommune, ville vært på god vei inn i integrering i norske lokalsamfunn.

Støvet rundt asylbarna
I stedet har det politiske Norge vært tvunget til å håndtere saker som ”asylsøkerbarna” og alt det støvet som KrF og Venstre lot virvle opp i den forbindelse. Denne parentesen i norsk flyktningepolitikk kostet mye arbeid og tapt tid, og flere familier med grunnløse og avslåtte asylsøknader kunne vært returnert til fordel for de mange nye med virkelig beskyttelsesbehov som banker på asylsøkerdøra.
Venstre og KrF har, etter min mening, gjort stor skade med sine i og for seg snille, velmente og humane holdninger. De har forsinket flere prosesser. Først gjennom motstanden mot å hjelpe flyktninger der de er/var i nærområdet rundt Irak og Syria (hvor norske kroner kan gjøre mye mer nytte for seg enn i Norge), dernest – i disse dager – å undergrave regjeringens forslag til dekning av 9,5 milliarder kroner ekstrautgifter til flyktninger i Norge.

Hellig og urørlig
For KrF er bistandsbudsjettet noe ”hellig” og urørlig. ”De fattige ute i den fattige verden blir rammet”, heter det. Uten å ha fått med seg at mange av ”de fattige” er ikke der ute lenger – de er kommet til Norge. Norge bruker en del av bistandsbudsjettet i en akutt og presset situasjon til å dekke ekstrakostnader på kort sikt. Helt i tråd med FNs og OECDs regelverk. Sverige og andre land bruker nå mye mer av sine bistandsbudsjetter på flyktninger i Europa. Det må kunne aksepteres for 2016. Senere kan og bør bistandsbudsjettet bygges opp igjen.
Kristelig Folkeparti har allierte i alle de ”frivillige” eller statlige flyktningeorganisasjonene, der medarbeiderne både hjemme og ute er statsfinansiert som offentlige ansatte. De meler sin egen kake og har ikke noe ansvar for helheten. De er rene lobbyorganisasjoner og særinteressegrupper. Det gjelder også FN-relaterte organisasjoner som er vant til å være en urokkelig del av det norske statsbudsjettet.

Hummer og kanari
I debatten rundt forliket og innstramningstiltak har mye vært sauset sammen som ikke hører sammen:
For det første måtte regjeringen gjennomføre en ekstraordinær lovendring i stor hast for å håndtere den alvorlige situasjonen ved russergrensen på Storskog. En situasjon som Putins Russland selvsagt kunne ha håndtert om landet ønsket det. Å åpne grensene mot Norge på vid gap, sende flyktninger over med beskjed om at de er uønsket i Russland, var nok en takk for sist fordi Norge er med på sanksjonene etter annekteringen av Krim og Putins støtte til borgerkrigen i Ukraina.
Dette hullet i grensekontrollen blir nå tettet, Norge vil pukke på returavtalen fra 2007 og forhåpentlig sette opp direktefly fra Kirkenes til Kabul og andre steder der flyktningene lever i trygghet fra krig og forfølgelse. Husk at FN og flyktningekomissæren godkjenner retur også til land i krig eller borgerkrig dersom der finnes relativt trygge regioner innenfor landets grenser. Det gjelder både Afghanistan, Pakistan og Irak.

Generell innstramning
For det andre er og var det uomgjengelig nødvendig å foreta en kraftig generell innstramning i flyktningepolitikken slik at Norge ikke blir blant verdens mest attraktive for økonomiske immigranter. Dette har Stortinget nå gått med på gjennom forliket. Venstre og KrF kan si hva de vil.
Et viktig instrument for å få kontroll med situasjonen, er innføring av instruksjonsrett for regjeringen i forhold til klageorganet UNE. Endringen er overmoden. Det er greit at en avslått asylsøknad bør gis mulighet for ny og avgjørende behandling i UNE, men i dagens situasjon bør signalet være til dem som opprettholder asylsøknaden etter avslag, at de har lite å hente ved en klage eller anke. UNE er ingen domstol, og regjeringen er i sin fulle rett til å instruere UNEs medarbeidere til å følge justisdepartementets syn og skjønn i sakene. Enkeltmedarbeidere i UNE skal ikke lenger få anledning til å drive en ”privatpraksis” om de synes synd på enkelte asylsøkere.

Ja til integrering
Det tredje debatt-temaet før og under forliksforhandlingene er integrering. Her er jeg mer på linje med støttepartiene. Selvsagt skal alle krefter settes inn på integreringstiltak som virker, og kommunene bør få økte ressurser og statsgarantier også ut over en femårsperiode, ellers vil sosialstøtteutgiftene gå rett til himmels etter introduksjonsperioden. Det er ingen selvfølge at flyktninger innen noen få år vil være selvhjulpne økonomisk og stå på egne bein uten å belaste lokalsamfunnene.
Et poeng er at integreringstiltak ikke hører hjemme i diskusjonen akkurat nå. Det er noe som kommer i en egen melding som regjeringen forbereder til våren. For øyeblikket har myndighetene mer enn nok med å identifisere og kontrollere flyktninger, sørge for rask retur av dem som ikke har behov for beskyttelse og skaffe mer langsiktig plass til alle dem som nå bor på midlertidige, akutte mottak (hoteller, haller, telt og andre uegnede midlertidige oppholdssteder).

Avklaring først
Det er først når behovet for beskyttelse er avklart, at integrasjonsarbeidet kan starte. Asylsøkere som trolig ikke vil få opphold i Norge skal naturligvis ikke avkreves eller gis norskopplæring (ihvertfall ikke i dagens omfang), arbeide utenfor mottaket eller få anledning til å bosette seg selv hvor de vil. I det siste tilfellet vil flyktningene søke til ghettolignende strøk i Oslo og andre større byer – hvor de kan forsvinne ut av myndighetenes kontroll. Og med fare for at vi får norske Molenbeek-reir for IS-krigere.
Tre faser altså: Avklaring med oppholdsvedtak ja eller nei, retur av lykkejegerne - de økonomiske immigrantene - deretter integrering av dem med beskyttelsesbehov..
Jonas Gahr Støre var den som i virkeligheten åpnet slusene for flyktninger med sitt famøse løfte på landsmøtet i våres om å ta imot 10.000 syrere. Det er dette tallet 30.000-40.000 flyktninger nå konkurrerer om å fylle. Først til mølla…

Støttepartiene forsinket det hele
Samtidig har Støre rett på ett punkt i sin kritikk mot regjeringen: At prosessen og innføring av innstramningstiltak er gått for tregt. Det skyldes ikke regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, de ble enige ganske raskt. Det var ”støttepartiene” KrF og Venstre som forsinket det hele. Regjeringen burde ha hoppet over dette leddet og gått rett til Arbeiderpartiet og Senterpartiet for en avtale.

Men det skjedde ikke, og nå får vi bare gjøre det beste ut av det.

tirsdag 17. november 2015

Krig først - deretter diplomati og fred


Undertegnede har med forsett ventet noen dager med å kommentere terrorangrepene i Paris, reaksjonene, analysene og løsningsforslagene.
Det er unødvendig å følge opp de mange sjokkpregede og følelsesladede beskrivelsene av det som skjedde i Paris. Ethvert menneskelig vesen med hode og hjerte kan bare si seg enig med USAs utenriksminister John Kerry når han karakteriserer IS-krigerne som «psykopatiske monstre».
I kjølvannet av tragedien kommer de velkjente oppfordringene om ikke å «overdrive» motangrep, ikke sette personvernet til side og ikke la overvåkningsorganer ta i bruk verktøy som er nødvendig når demokratienes voktere skal utføre den jobben folkevalgte nasjonalforsamlinger har bedt dem gjøre.
Jeg har sagt og skrevet det før: Datatilsynet er av og til de kriminelles og terroristers beste venn her i landet, og noe tilsvarende gjelder i altfor mange andre land.

Frankrike i krig
Frankrikes president har uttalt at «landet er i krig» og at kampen mot IS vil bli nådeløs. Bombeangrepene mot IS-kontrollerte områder og posisjoner er trappet kraftig opp, og en tredobling av innsatsen kan ventes når hangarskipet «Charles de Gaulle» er på plass i Middelhavet. Russerne har steppet opp bombingen drastisk det siste døgnet. Frankrike og Russland skal nå koordinere angrepene sine, og den franske presidenten gjester Moskva i neste uke. Vi ser konturene av den eldgamle stormaktskoalisjonen fra 1800-tallet.
Franskmennene bomber, russerne bomber, amerikanerne bomber, dog ut fra forskjellige motiver og mot forskjellige mål. Russerne angriper de moderate og demokratiske motstandsbevegelsene som har gjort opprør mot det tyranniske Assad-regimet, milits som blir støttet og utstyrt av USA. De andre i anti-IS-koalisjonen gjør så godt de kan for å drive tilbake hovedfienden, som er IS, ISIL, «Kalifatet». Her er alle arabiske land medaktører.

Nødvendige angrep
De målrettede angrepene er, mener jeg, nødvendige for å stanse Den islamske statens ekspansjon geografisk. Om de ikke fant sted, ville størstedelen av Irak med hovedstaden Bagdad snart være på Kalifatets hender og Iraks skjøre statsbygg rase sammen. Langt større områder i Syria ville bli erobret av IS og landet gå helt opp i limingen, med det kaoset og de ufattelige menneskelige lidelser det ville påføre befolkningen som ennå holder til innenfor grensene. Får IS kontroll over alle Iraks oljekilder, vil de står enda sterkere ved nye okkupasjoner – og i mulighetene til å etablere «en annen front» i selve Europa. Aksjonene i Frankrike blir bare en forsmak på hva de europeiske landene vil bli stilt overfor dersom det skjer.
I en krig står ikke alle parter fritt til å velge våpen og virkemidler. Kriger av denne typen er asymmetrisk. USA, Frankrike og andre land har forsøkt etter beste evne å demme opp for Kalifatets utbredelse geografisk og vil antagelig lykkes med det. Satelittovervåkning, radaranlegg og øyne og ører på bakken kan uten store problemer identifisere og lede fly og langtrekkende missiler mot kommandosentraler, ammunisjonslagre, drivstofftanker, treningsleire, kolonner med militære kjøretøyer, stridsvogner, minefelt, ja, infanteri med håndholdte granatvåpen for den saks skyld.

Skal strupes økonomisk
I disse dager og timer rettes angrepstoktene mot oljekilder og andre finansieringskilder til Den islamske staten. Når disse kildene er tømt, vil IS ikke lenger ha ressurser til å fortsette den territorielle ekspansjonen eller kontrollen. Det er det som gjør IS-ledelsen så desperat nå.
Uansett er det nødvendig, i den fasen man er inne i, nettopp å bruke «bomber og granater», krigens virkemidler. Det er ikke andre valgmuligheter. Motstanderen forstår ikke noe annet språk. IS har tatt initiativet til krigen og får det svaret de fortjener. Samtidig er det viktig å huske på at «Kalifatet» ikke er noen legitim stat. De arabiske og europeiske maktene trenger strengt tatt ikke følge «krigens lover» eller internasjonale konvensjoner for å slå til mot IS. Det dreier seg om en undersivilisert bande av forbrytere mot menneskeheten.

Noen må ned på bakken
Problemet er at skal Kalifatets psykopatiske monstre i menneskeskikkelse elimineres, må noen før eller senere ned og inn på bakken for å erobre byene og landsbyene og renske ut de siste IS-reirene. Det blir ikke enkelt. De som slåss best akkurat nå, er den ikke-kommunistiske kurdermilitsen og noen av de regjeringstro, shiamuslimske styrkene Bagdad disponerer. Pluss noen opprørsgrupper inne i Syria. USAs president gjentar gang på gang at det er uaktuelt med amerikanske innsatsstyrker på bakken, selv om «rådgivere» og mindre spesialstyrker kan bli benyttet i en slags «under cover» krig. Det samme gjelder nok Frankrike og Storbritannia og EUs forsvarsstyrker. NATO-kommandoene er foreløpig ikke tatt i bruk.
Men: når IS er nedkjempet militært – og det vil de – hva så? Parallelt med krigen som pågår, må selvsagt de diplomatiske forsøkene for våpenstillstand og fred intensiveres. Her har Russland og Iran en viktig rolle sammen med araberstatene i regionen. Hittil har Russland og China som faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd lagt ned veto mot enhver resolusjon som tar sikte på å fjerne Assad-regimet. De to stormaktene bærer et hovedansvar for at man ikke er kommet lenger langs det diplomatiske sporet.

Vil Russland gå inn?
Paradoksalt nok er Russland den eneste militærmakten med muskler som kan tenkes å gå inn med et begrenset antall regulære styrker i Syria. Det blir i tilfellet for å redde Assad-regimet som igjen er Russlands allierte i denne delen av Midt-Østen. Hele konflikten har overtoner fra den kalde krigens dager (som er i ferd med å oppstå på ny med Putin som drivende kraft). Russlands de facto diktator har skaffet seg en form for legitimitet for inngripen ved den IS-installerte bomben i det russiske flyet som styrtet over Sinai. Russiske myndigheter har nå erkjent at flyet styrtet på grunn av en bombe ombord.
Spesialstyrker er helt sikkert på vei – eller er allerede i beredskap i den russiske basen og enklaven Tartus på den syriske kysten.
Den russiske marinebasen i Tartus og dens betydning for krigen i Syria har vært et fraværende eller underkommunisert element i konflikten. Dens rolle har vært overdøvet av katastrofereportasjer og presentasjoner av menneskelige lidelser blant sivilbefolkningen og flyktningestrømmen. Hverken reportere eller analyseorienterte journalister har lagt noen vesentlig vekt på dette forholdet. Det er urovekkende fordi vanlige mennesker i Europa og USA ikke har fått hele oversikten over dramaet, «plottet», alle enkeltdelene konflikten består av.

Fra den kalde krigen
Marinebasen i Tartus på Syrias middelhavskyst ble etablert under den kalde krigen (1971), og er Russlands eneste gjenværende utenfor det tidligere Sovjet-Unionen. Den er ikke noen «flåtebase» med fast stasjonerte krigsskip, men et logistikkanlegg og teknisk støttepunkt. Foreløpig er basen uten de tekniske installasjoner som gjør den til en fullverdig kontroll- og varslingssentral med et kommandoapparat som kan lede store militære operasjoner. Men det kan raskt endre seg.
I Tartus, som er en by på 115.000 innbyggere bare to mil nord for grensen til Libanon, befinner det seg flere tusen russere knyttet til selve marinebasen. Den ble nylig forsterket med 4.000 militært og sivilt personell, hvorav det meste utgjør en sterk vaktstyrke. Under opprøret mot Assad sørget russerne for å overføre et større antall kamphelikoptere fra Kaliningrad ved Østersjøen (Königsberg, Øst-Preussen).

Russisk minoritet
Det hører med til historien at omlag100.000 russere er bosatt i Syria, og også denne minoriteten er nå urolig for hva som vil skje. Tartus-basen vil være deres siste evakueringshavn dersom alt rakner. Det vil det neppe gjøre. Tvert imot kan Putin dra sitt velkjente kort: Russiske minoriteters velbefinnende og rettigheter er «moderlandets» ansvar også når de befinner seg utenfor Russlands grenser.
Formelt er Tartus-basen en del av den russiske Svartehavsflåten. I tråd med Putins gigantiske opprustningsplaner ble det i 2009 startet et program for gjenoppbygging og utvidelse av basen etter forfallet på 1990-tallet. Russland har klare stormaktsambisjoner, og Tartus skal være støttepunkt og gi et russisk fotfeste i Syria og ararberverdenen. Det er derfor ikke så merkelig at Putin støtter Assad-regimet av alle krefter. Tartus kan falle dersom et vestorientert, demokratisk regime tar over uten at Russland får avgjørende innflytelse.

Våpensalg
Et viktig tilleggsmotiv for å støtte Assad, er at Russland er Syrias viktigste leverandør av våpen, og det meste av leveransene foregår over Tartus havn, som har dypvannsfaciliteter og kan ta imot alle typer russiske krigsskip, bortsett fra hangarskipet «Admiral Kuznetsov».
Antagelig må araberstatene, EU, Frankrike og USA gi Putin underhånden forsikringer om at Russland vil få beholde Tartus etter et eventuelt regimeskifte, og partene som skal danne et nasjonalt grunnlag for et nytt styre må gå med på en slik garanti.

«Fordelen» med en eventuell russisk militær innsats på bakken i Syria, er at russerne har en lang og besk erfaring med kamp mot det de definerer som terrorister. Tetsjenia er det mest grufulle eksemplet. Settes russiske militæravdelinger inn mot IS, vil vi se en nådeløs og brutal krigføring uten sidestykke, selv i en krig og borgerkrig der de mest bestialske metoder har vært benyttet allerede.

mandag 16. november 2015

Permanent bevæpning - for vår trygghet og politifolk i selvforsvar

Justisminister og politidirektorat har vedtatt at den midlertidige bevæpningen av norsk politi skal opphøre og ikke forlenges. Det er både en positiv og en negativ beslutning. Den positive går ut på at de konspiratoriske hodene ikke fikk rett: alle de som hevdet at den midlertidige bevæpningen bare var et påskudd for snikinnføring av permanent tilgjengelige våpen.
Opphøret av bevæpningen har stilt disse i et lite troverdig lys. Hverken PST, politiets ledelse eller den ansvarlige statsråd har ønsket å bruke sikkerhetstjenestens beredskapsvurdering til noe annet enn det som ble uttalt. Kritikken rammer både de som av politiske og ideologiske grunner er motstandere av alt som smaker av noe «autoritært», makter eller myndigheter, «øvrigheta», borgerklassen - og de som ikke vil vedkjenne seg at verden har forandret seg, at den er blitt farligere og mer uforutsigbar.

De snille moralistene
De siste er gjerne av det slaget som elsker å stille seg i «snill» positur, som opptrer som godhetstyranner eller som er så naive at de kappes med strutsene om å stikke hodene dypest ned i sanden. Lukk øynene, så ser vi ikke farene i øynene.
Det er sant nok at nordmenn flest har vennet seg til å se norsk politi med pistol i beltet det siste drøye året. Våpenhylsteret er avmystifisert og blir nå betraktet som en del av uniformen. Det har ikke vært noen merkbar økning i våpenbruk, og uhell under påkledning eller lading har vært forsvinnende få med tanke på hvor mange politimenn og -kvinner som har båret sine tjenestevåpen daglig i de månedene bevæpningen har vært påbudt.

Svært få uhell
Det er visstnok registrert vel 20 såkalte «vådeskudd» i forbindelse med politiets bevæpning. Ingen har ført til personskade. Det dreier seg om skudd som blir avfyrt ukontrollert. Men den alminnelige avisleser har instinktivt en følelse av at vådeskudd er noe langt farligere, fordi uttrykket gjerne opptrer i forbindelse med jaktulykker eller uhell som fører til død og lemlestelse. Det er slik «vådeskudd» blir benyttet i nyhetsspaltene, og jo mer tabloid avisen er, desto mer blir begrepet brukt bevisst for å spre frykt – også i tilfellet politibevæpning.

Skal ramme motstandere
Den midlertidige bevæpningen kombinert med ukontrollerte skudd har også vært benyttet bevisst for å ramme partipolitiske motstandere. Spesielt den hevngjerrige stortingsrepresentanten for Arbeiderpartiet, Tadia Hajik, har brukt de tyve vådeskuddene i et forsøk på å ramme sin argeste motstander, justisminister Anders Anundsen. Selveste justiskomiteen, der Hajik er leder, innkalte Frp-statsråden til Stortinget for å bli «grillet» om vådeskuddene. Selvsagt kom han uskadet fra det.
Men nå er altså bevæpningen opphevet, og patruljerende politifolk må løpe til bilene sine eller til kammeret for å skaffe seg våpen i akutte og livstruende situasjoner. De som vil slå seg på brystet som «snille og gode», har vunnet. Verden blir vel mindre farlig nå, ikke sant?

Lytter ikke til politiet
Politiets eget fagforbund ønsker permanent bevæpning. De vet hvor farlig det er blitt der ute. De ønsker egenbeskyttelse, en mulighet til å forsvare sine egne liv. De vet at de farligste kriminelle alt er tungt bevæpnet. I en del situasjoner står nå de som skal beskytte oss mot vold og trusler, ran og overfall, ubevæpnet og selv sårbare.
Det er ingen vedtatt sannhet, som noen hevder, at «vold nødvendigvis avler vold» - at farlige voldsmenn vil ty til våpen i enda større grad enn før fordi politiet har en pistol i beltet. De farlige kriminelle er allerede bevæpnet. Selvfølgelig finnes det «forskere» som mener noe annet, som henter rapporter og vurderinger fra andre land, ofte fjernt fra norsk virkelighet. Det finnes også dem som mener at væpnet politi virker forebyggende på alvorlige straffbare handlinger, at væpnet politi virker avskrekkende. Folket er delt omtrent på midten i spørsmålet, et lite flertall ønsker ikke alminnelig bevæpning, mens et stort mindretall ønsker å se politi med våpen.

Hører ikke på fagforeningen
Vanligvis lytter rødgrønne partier, og i særdeleshet Arbeiderpartiet, til «faglige» råd fra sine parhester i fagbevegelsen. Ikke så i dette tilfellet. Her vet politikerne deres best. Man tviholder på illusjonen om at verden ikke er ond, den bare blir det hvis politiet får våpen. Jeg har en mistanke om at Arbeiderpartiet ville inntatt en annen posisjon dersom partiet hadde regjeringsmakt.
Vi bør få en ny runde om permanent bevæpning i Stortinget, noe særlig Fremskrittspartiets talspersoner har varslet. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av terrorangrepet i Paris eller den ukontrollerte flyktningebølgen på Kontinentet og i Skandinavia. Det er den generelle situasjonen i en usikker og utrygg verden som bør danne bakteppet for et nytt initiativ.

Av og til bør slike initiativ gjennomføres selv om utsiktene til å få Stortingets flertall med seg er høyst usikre. Det kan bli en demonstrasjon av at noen tør å ta ansvar. Og: hvis (jeg sier når) det skjer alvorlige terroranslag eller kriminelle handlinger der våpen kunne ha gjort en forskjell et sted i Norge, da har de som har ønsket permanent bevæpning ryggen fri, og det moralske ansvaret for resultatet vil falle på dem som sa nei.

SISTE: Det skal nå foretas en ny trusselvurdering, og opphør av politibevæpningen er fremskutt til 1. desember. Utsettelsen påvirker ikke innholdet i denne bloggen.

søndag 15. november 2015

Bredt forlik - uten KrF og Venstre

Omtrent alle partiene på Stortinget – bortsett fra SV – er i utgangspunktet innstilt på å snekre det man kaller «et bredt forlik» for å demme opp for den voldsomme asylsøkerflommen som skyller inn over landet denne høsten og som ventelig vil fortsette neste år.
Fredag 13. november hadde Vårt Land en god analyse av standpunkter, flertall og mindretall av partier («Helt på kryss og tvers»). Ingressen lyder: «De blåblå får ingen klar bane med flyktningeforlik. En haug motkrav handler om noe annet enn å være tøff i klypa».

Korrekt beskrivelse
Det er en korrekt beskrivelse å nevne «motkrav» i denne forbindelse. For hverken Kristelig Folkeparti eller Venstre har tenkt å være med på noen innstramning. De styrer unna med lister over innspill og krav – ingen av dem gjelder en strammere flyktningepolitikk. KrF vil omtrent ikke ha noen kutt, skriver VL-kommentator Per Anders Hoel: «Det handler faktisk om det motsatte, nemlig å øke offentlig innsats på andre plan». Hareide vil styrke kommuner, Husbanken og ikke minst gi bedre omsorg for mindreårige asylsøkere. Seks av partiets forslag handler nettopp om «hjertesaken»: Unge asylsøkere.
Venstre på sin side vil ha effektiv saksbehandling, men vil styrke apparatet for integrering, særlig vil partiet ha asylsøkerne raskt ut i jobb. Begge partier tar nærmest utgangspunkt i at flertallet av de 30-40.000 tusen asylsøkerne som vil ha gått over norskegrensen i 2015, skal bli her permanent. Pluss et tilsvarende, eller høyere, antall neste år.

Dårlig timing
Det er rett og slett utidig – ekstremt dårlig «timing» - å blande slike temaer og standpunkter inn i debatten nå – de hører hjemme i forebyggende tiltak som kommer i en egen integreringsmelding til våren. «For Høyre/Frp handler det nå om strakstiltak – ikke seminar om omsorg», som Vårt Land skriver.
På den annen side står Arbeiderpartiet og Senterpartiet klar til å inngå et reelt forlik som bidrar til å løse de akutte problemene. Som Vårt Land oppsummerer: Sentrumspartiene fremstår som mer omstendelige og Arbeiderpartiet som de blåblås mest rasjonelle partner.

Riktig analyse
Det er en korrekt analyse, og dersom Erna og Siv vil, kan de med letthet og med samarbeidsavtalen i ryggen, gjøre seg fort ferdig med Venstre og KrF og gjøre det som er nødvendig for nasjonen Norge, sammen med det store flertallet i Stortinget.
Samarbeidsavtalen mellom de fire partiene som holder Solbergregjeringen oppe, hjemler nemlig prosedyrer for hvordan de blåblå og «støttepartiene» skal håndtere uenigheter seg imellom, i samarbeidsavtalens punkt 5, a til k, side 4-5.
Avtalen gir grei beskjed om at de fire først skal snakke sammen, dernest står regjeringen fritt til å gå til Stortinget og andre partier dersom enighet ikke oppnås. («Avtalen er ikke til hinder for at regjeringen eller partiene i Stortinget danner andre flertall, så lenge avtalens intensjon og prosedyrer er fulgt»).

De store må ta over
Asylsøkerkrisen er nettopp en slik sak der en ansvarlig regjering må trå til med kraft, styrke og rasjonalitet. Jeg regner ikke KrFs eller Venstres standpunkter for å være i samsvar med nasjonale interesser i en akutt situasjon vi står midt oppe i. Nå må de store og ansvarlige partiene ta over og om nødvendig skyve 4-5-prosent-partiene til side.
Selvsagt snakker også Hareide og Skei Grande retorisk om behovet for «rask retur» og at de er åpne for å stramme inn. Men hverken KrFs 27 innspill eller Venstres 15 er i nærheten av å ta situasjonen virkelig på alvor. Til det har de to partiene for mange kjepphester, særstandpunkter og emosjonelle instinkter i forhold til «mennesker på flukt».

Andre allierte
Skillelinjene i debatten rundt behovet for innstramning og strakstiltak går ikke mellom rødt og blått i politikken, slik Vårt Land også skriver: «Det er klarere enn på lenge at det er Ap – og ikke sentrumspartiene Venstre og KrF – som er regjeringens potensielle allierte i flyktningepolitikken».

Da sier jeg: Bruk dette flertallet. KrF og Venstre har spilt seg ut over sidelinjen, der de møter SV i hjertelig enighet.

tirsdag 3. november 2015

Hopp over støttepartiene

Det «hardner til» i forhandlingene mellom Solbergregjeringen og de såkalte samarbeidspartiene Venstre og KrF om det ekstraordinære flyktningebudsjettet i 2016. Og om valg av virkemidler for å bremse flyktningestrømmen.
   Forhandlingene er ledd i samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige eller ikke-sosialistiske partiene. Blir de ikke enige, står regjeringen fritt til å vende seg til Stortinget. Denne gang bør Erna Solberg gjøre nettopp det så snart som mulig. Å forhandle med snillistiske særinteressepartier er ikke umaken verdt i flyktningespørsmålet.

Gå til Arbeiderpartiet og Sp
Da er det mye bedre å gjøre en avtale, inngå et forlik, med Arbeiderpartiet og muligens Senterpartiet. Hvorfor? Fordi Jonas Gahr Støre innbiller seg at tiden fremover mot stortingsvalget i 2017 blir en parademarsj mot seier. Da vil han og en Ap-regjering få hele flyktningeproblemet i fanget og vil bli nødt til å opptre ansvarlig uansett hva de sier og gjør i opposisjon. Ihvertall må Støre betrakte et slikt scenario som realistisk eller tenkbart. 
   Fra 2017 vil han få problemer med både å finansiere kanskje ett hundre tusen flyktninger fra perioden 2015-17 samtidig som velferdsstaten skal opprettholdes eller helst utvides (rettighetslovgivningen og de skyhøye forventningene peker fortsatt oppover).
  Titusener av nye stillinger i stat og kommune vil følge av et regjeringsskifte om to år. Når partiet ikke vil utnytte oljerikdommene våre lenger, ikke ta fra oljefondet og ikke sørge for en modernisering av Norge (særlig ikke offentlig sektor) har Støre ikke uendelige ressurser å ta av. Han kommer til å øke skattene, javel, men også der er det en smertegrense som selv ikke et skatteglad sosialdemokratisk parti tør overskride.

Felles plattform
Arbeiderpartiet har i bunn og grunn en mye, mye strengere flyktninge- og asylpolitikk enn KrF og Venstre. Også når det gjelder virkemidler står Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre hverandre nær: De står sammen når det gjelder returpolitikk, beskyttelse av asylinstituttet og skepsis til strømmen av økonomiske migranter. Norge må ikke fremstå som så attraktivt at vårt vesle land med 5,5 millioner innbyggere får hele trøkket av migranter og flyktninger som befinner seg i Europa og har entret Schengen-landenes grenser. Arbeiderpartiet og LO har selvsagt merket seg den siste forskningsrapporten som viste at lønnsutviklingen innen bestemte sektorer som renhold, restaurant- og bygningsarbeid er blitt 8 prosent lavere enn den kunne ha vært etter at Øst-Europa kom med i EU og Schengensamarbeidet.

Lavere lønnsnivå
Presset på Arbeiderpartiet fra fagforbundene vil bare øke etter hvert som man ser for seg en utvikling i retning redusert lønnsutvikling i de fagene titusener av flyktninger skal inn i for å bli integrert i arbeidslivet. For det er ingen tvil om at syriske og andre flyktninger vil gå med på et lavere lønnsnivå enn det etniske nordmenn er villig til. Og det skal bli ganske vanskelig å kontrollere dette arbeidsmarkedet for å forhindre en uønsket utvikling i lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg kommer stigende arbeidsledighet spesielt i oljerelaterte næringer.

   Jonas Gahr Støre er selvsagt fullt ut oppmerksom på alt dette, og han tror, som sagt, at en valgseier i 2017 er innen rekkevidde. Altså vil han måtte forberede seg på ansvaret alt nå. Derfor vil han være interessert i å snakke med partier med samme plattform. Den invitten bør Erna og Siv gripe med begge hender.