lørdag 30. august 2014

Bryter KrF samarbeidsavtalen?

Samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Venstre inneholder på side 3 følgende forpliktelse (bokstav h):
   «Det skal lønne seg å jobbe. Minstefradraget på lønnsinntekt heves. Privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt og arveavgift, og bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap».
Avtalen er undertegnet i Stortinget 30. september 2013. Kristelig Folkepartis leder skrev under etter å ha fått støtte fra sitt partistyre.

Over til de rødgrønne?
Nå er han åpenbart villig til å gå sammen med Arbeiderpartiet og SV for å stanse skattelettelser under behandlingen av statsbudsjettet. Han advarer kraftig mot videre kutt i formuesskatten. Som påskudd viser Knut Arild Hareide til skatteutredningen som samfunnsøkonom Hans Henrik Scheel leder. Utvalget skal både gi råd om et «proveny-nøytralt» skattesystem (mandatet fra Stoltenberg-regjeringen, som nedsatte utvalget) og et alternativ som ender opp med et lavere skattenivå enn i dag (tilleggsmandat fra Solberg-regjeringen). Fristen er 2. desember i år – på et tidspunkt da statsbudsjettet på det nærmeste er vedtatt.
   Det vil bli rikelig anledning til å drøfte Scheel-utvalgets anbefalinger i hele 2015. Hareide ser derimot ut til å forlange en «skattelettepause», som må være et rent påskudd for å stanse ytterligere lettelser i formuesskatten.

Krever mer til hjertesaker
Samtidig som Kristelig Folkeparti ser ut til å skrote sin egen signatur på avtalen med de andre borgerlige partiene, krever femprosentpartiet til Hareide kraftige økninger i bistandsbudsjettet, en ekspansiv flyktningepolitikk som skal føre til at tusener flere sterkt handicappede flyktninger skal sendes ut i norske kommuner. Og ikke nok med det: Han ønsker at regjeringen presser ned beløpet som skal trekkes inn i økonomien fra oljefondet. Til tross for at et uttak via handlingsregelen på 3,5 prosent av fondets avkastning - godt innenfor regelen - vil kunne gi rom for nettopp de økningene til bistand, flyktninger, fortsatt kontantstøtte og alle andre formål KrF ønsker å gi til «sine» hjertesaker. Men skattelettelser partilederen selv har lovet å støtte, vil han ikke ha noe av.

Reservasjonsrett og KRLE
I samarbeidsforhandlingene truet KrF igjennom særavtaler om legers reservasjonsrett og mer kristendom i skolen (noe undertegnede forsåvidt stiller seg positivt til). Disse punktene har gitt den borgerlige regjeringen store politiske problemer. Likevel blir punktene lojalt satt ut i livet av H-Frp-regjeringen, om enn i en annen form enn først tiltenkt.
   KrF følger en brutal utpresningslinje som vippeparti. Man spiller på to hester og går tilsynelatende like gjerne over til de rødgrønne som å respektere samarbeidsavtalen. Hva slags troverdighet vil Knut Arild Hareide sitte igjen med etter disse fire første årene? Forbereder partiet hans seg til å gå over til venstresiden allerede etter ett år som støtteparti? Det kan virke slik. Men hva vil en eventuell Støre-regjering kunne forvente av lojalitet fra det samme KrF når dette skjer nå? Er KrF til å stole på?
   Skattelettelser støttes av partier som har godt over 40 prosent av velgerne. KrF vipper mellom fem og fire prosent. Kanskje vil partiet synke under sperregrensen ved det neste valget.


   Det er synd at Kristelig Folkepartis ledere driver dette spillet på kanten av samarbeidsavtalens ånd og bokstav. Det svekker partiets omdømme.

torsdag 28. august 2014

Følger Hitlers vei

Daglig dukker det opp rystende eksempler på likheter og paralleller mellom Nazi-Tysklands press, trusler, undergraving og destabilisering rettet mot nabostater på slutten av 1930-tallet, og dagens Putin-politikk i den østlige delen av Ukraina.
   Det hersker ikke lenger noen tvil om det dype russiske engasjementet i konflikten: Blant de «humanitære» varene som 280 militære lastebiler og 400 sjåfører transporterte til Donetsk- og Luhansk for få dager siden, var det helt sikkert krigsutstyr som de prorussiske separatistene trenger. Jeg antar at samtlige av de 400 sjåførene er utdannet i det russiske forsvaret. «Hjelpen» var en grensekrenkelse og et propagandashow for å vise et «humanitært» og «sivilisert» ansikt.

Stadig flere krenkelser
Lasten og kolonnene var ikke tillatt av de ukrainske myndighetene, som forlangte at Det internasjonale Røde Kors først skulle sjekke innholdet og selv stå for utdelingen. Dette helt legitime kravet brydde Putin seg ikke noe om. Så kunne vestlige reportere melde om 23 pansrede kjøretøyer som tok seg inn over grensen fra Russland. Dette tallet er økt til en hel bataljon av ordinære russiske soldater med stridsvogner og rakettbatterier. En bataljon består av rundt 850-1.000 soldater. Russiske styrker strømmer med andre ord over grensen. Om kort tid kan vi bruke begrepet invasjon.
   Samme dag Putin møtte den ukrainske presidenten Petro Porosjenko, tok ukrainske styrker en gruppe russiske fallskjermjegere til fange – 50 kilometer inne på ukrainsk territorium. Bevisene på direkte russisk inngripen blir mer og mer tydelig. Dette er ikke lenger noen «krig ved stedfortreder» (via separatistene, flere av dem russiske etterretningsagenter). Det er aggresjon mot en fri og uavhengig stat.

Kompenserer for tilbaketog
Den økte russiske støtten kommer som svar på separatistenes stadig svakere stilling, både militært og når det gjelder støtte i den russiske befolkningen i de østlige regionene der lovløsheten, mishandling og voldtekter øker. Folk flest i Donetsk og Luhansk ønsker selvsagt hverken krig eller russisk overherredømme, bare lov til å leve sine liv i fred, snakke og skrive det russiske språket og dyrke sin russiske kultur. Det vil ingen i Kiev nekte dem. Når det motsatte blir hevdet, er det ren løgnpropaganda fra Putin.
   At den russiske delen av befolkningen i tillegg bør lære seg ukrainsk i en ukrainsk suveren stat, er egentlig ikke så merkelig. Det samme kravet ble satt fram i Estland, Latvia og Litauen på 1990-tallet. Det er stort sett gått bra. Ingen russere der ønsker å emigrere til moder Russland. De har fått smaken på vestlig demokrati, markedsøkonomi, velferd og begynnende velstand.

Et slag mot russisk økonomi
Putin har en drøm om den store eurasiske unionen, og vil ta de østlige delene av Ukraina med seg når han vender blikket østover mot China som forbundsfelle. Samtidig er den russiske økonomien svak og sårbar og trenger å eksportere varer til Ukraina med sine 45 millioner mennesker. Her ligger årsaken til Putins raseri da det ukrainske folket valgte en handelsdavtale med EU. Gjennom denne avtalen vil det ukrainske markedet åpne seg for EU-land, med tilsvarende tap for russisk næringsliv.
   Dette er alvorlig i et land som fortsatt er fattig (bortsett fra oligarkene i Moskva), umoderne og ikke konkurransedyktig på verdensmarkedet. Russland er fremdeles et råvareland når spørsmålet dreier seg om eksport og handelsbalanse. Spesielt er det høye olje- og gasspriser og rørledninger vestover som holder rustningsindustrien og den generelle økonomien i gang. Putin vet at han på sikt ikke har råd til både kanoner (et sterkt forsvar som kan true naboene til underkastelse) og smør (mat, velferdsgoder og forbruksvarer). Han er i ferd med å tape i Ukraina, og gjør nå de siste desperate forsøkene på å bruke makt, list og propaganda mot landet og mot Vesten generelt.

Støtte på hjemmebane
På hjemmebane blir han trodd fordi russerne ikke har så mange andre kilder til objektive nyheter enn de statskontrollerte mediene – og fordi så mange russere ønsker å tro på det store, sterke moderlandet de kan føle seg stolte over å tilhøre. Putin skapte ikke den russiske nasjonalismen, den har vært der hele tiden. Den autoritære statslederen bare pisker den opp og gjør seg nytte av den.
   Svaret fra Europa, EU, NATO og USA kan bare bestå i kraftigere sanksjoner, byggingen av et rakettskjold, større forsvarsbudsjetter og forberedelser til det utenkelige. Et svensk og finsk NATO-medlemskap vil være et effektivt motmiddel. Noe Putin frykter mest av alt, er å miste tilgangen på vestlig (norsk) teknologi i oljeleting og olje- og gassproduksjon i Barentshavet. Det virker som om norske selskaper og teknologisentra vil akseptere en boikott av Russland på dette området. Det er et godt bidrag.

Ukraina som utstillingsvindu
Så får vi heller finne oss i en ny kald krig og frosne samarbeidsrelasjoner østover – for en periode. På sikt er det Russland og Putin som vil tape, bare Europa og USA står sammen og ikke viker for press, trusler og løgnpropaganda. Det er kun fasthet, styrke og samhold som kan presse en Putin tilbake. Inntil han eller det russiske folket selv innser alvoret og konsekvensene av de brutale maktmidlene som nå er satt i verk i Ukraina.
   Under den verste delen av den kalde krigen, da Tyskland og Berlin var delt, gjorde vestlige land og myndighetene i Bonn Vest-Berlin til et «utstillingsvindu» gjennom store investeringer og økonomisk bistand. Det ble et bilde på forskjellen mellom markedsøkonomi og kommunistisk kommandoøkonomi. Det virket.

   Noe av det samme bør skje med Ukraina nå.

Flere i streik, og mer desperasjon

Det er og blir den som velger å gå ut i konflikt med streik som våpen som har hovedansvaret for konsekvensene. Men i lærerstreiken virker det som om bare én part – arbeidsgiveren – skal ha all «skyld». Dette er noe helt nytt i arbeidskonflikter, og fullstendig feil og ansvarsløst av de streikende.
   Dersom KS hadde varslet lockout i lærerstriden, ville helt klart arbeidsgiverparten påtatt seg byrden med å benytte dette fullt ut lovlige virkemidlet. Men så er ikke tilfellet. Det er lærerne som nekter å gå på jobb og som gradvis trapper opp streiken, med negative og alvorlige konsekvenser for en uskyldig tredjepart. De kan ikke hevde med noen juridisk eller moralsk rett at det er KS som har skylda «fordi de ikke går med på krava våre». Det er meningsløst. Arbeidsgiveren kan ikke både ha ansvar for lockout og streik.

KS har gitt etter
Dette desto mer fordi vi har observert at KS i flere omganger de siste ukene har gitt seg på flere av sine standpunkter. Etter det vi kan forstå, har ikke lærerorganisasjonene flyttet seg en millimeter. Først ble 37,5-timers kravet lagt til side fra KS. Så har man antydet 35 timers bundet tid, men med fleksible, lokale og avtalte ordninger. I tillegg har KS foreslått en frivillig nevnd til å løse hele floken. Lærerne sier fortsatt njet. Her skal man stå på krava til siste slutt. Ingen bevegelse, ingen vilje til å gjøre kompromiss og komme motparten i møte.
   I mellomtiden gjør lærerne flere steder hva de kan for å forsterke konsekvensene for de uskyldige elevene: På vestlandet nektet en rektor å utlevere skolebøker slik at elevene ikke mister alt for mye lærdom ved starten på skoleåret. Det ville være «streikebryteri». Andre skoler over store deler av landet lar heldigvis bibliotekarer dele ut de læremidlene elevene trenger.

Steile holdninger
Med sin steile og uforsonlige holdning er lærerorganisasjonene i ferd med å tape opinionskampen og sette foreldrenes kritiske tanker i sving. Både foreldre som arbeidstagere og bedriftene de jobber i, taper lønn, produksjon og overskudd når medarbeiderne må holde seg hjemme for å passe barn. Det får samfunnsmessige virkninger.
   Starten på et læresemester er ofte avgjørende for motivasjon og fremdrift resten av skoleåret, mulighetene for å lære og mestre pensum, knekke koder i lesing og real- og språkfag og modnes i samfunns- og holdningsskapende fag.
   Etter det som er kommet fram, står ikke partene milevis fra hverandre, egentlig. Men særlig Utdanningsforbundet anerkjenner ikke at en skolerektor, som representant for den lokale arbeidsgiveren, skal kunne avgjøre uenighet om lokal arbeidstidsavtale. Det er ganske uhørt at man ikke anerkjenner dette prinsippet – som er helt vanlig og gjennomført i hele det norske arbeids- og næringslivet forøvrig.

Ingen «quick fix»
Det kan virke som om de 73 prosentene i Utdanningsforbundet som stemte nei til en fremforhandlet avtale deres egne tillitsvalgte hadde skrevet under på, trodde at en streik ville være en «quick fix», at den ville bli en kortvarig happening. Slik virker det ikke lenger.
   Man kan heller ikke løpe til pappa stat og be regjeringen «gripe inn». Det er ikke den som har skapt konflikten og som skal hjelpe lærerne ut av en knipe de selv har satt seg i. Partene må selv komme til enighet. Men det krever smidighet, forhandlingsvilje og tillit til motparten. De streikendes krav (mot medier og opinion) er at KS har eneansvaret for at tilliten gjenopprettes. Mon det? Er det ikke også sånn at arbeidsgiveren må ha den fornødne tillit til arbeidstagernes organisasjoner? At de er villig til å jenke seg og komme motparten litt i møte?

Samvittighetskvaler
Vi kan regne med at streiken også fører til en gryende dårlig samvittighet hos mange av dem som streiker. For er det noe lærere er sterke på og skal ha ros for, så er det ansvaret de føler og det ansvaret de tar for elevenes beste. Der er norske lærere gode som gull.

   Jeg føler meg ikke overbevist om at alle de 73 prosentene som sa nei til riksmeglerens skisse til avtale, ville ha sagt det samme i dag. Tvilen vil nok dukke opp i det skjulte, selv om solidaritetspresset er enormt og tvilerne ikke står fram med sin tvil. De av oss som har opplevd både streik og lockout, vet litt om de tankene og det tvisynet som dukker opp etter hvert.

mandag 25. august 2014

Den kriminelle naiviteten

Det er lett, for ikke å si lettvint, å avvise PSTs ønske om å få hente inn «stordata» på nettet. Vår demokratiske oppdragelse, vår definisjon av personlig frihet, ryggmargsrefleksen i forhold til myndigheter og «storebror» tilsier at svaret må bli et rungende nei. Hvilket også alle politiske partier har ytret unisont – med enkelte nyanser og forbehold. Sterkest er motstanden fra ytterste venstre, og det er forståelig – de har vært overvåket før. Ikke som stordata-mat, men individuelt etter skjellig mistanke.
   Det er opplagt at personvernet kan være utfordret dersom Politiets Sikkerhetstjeneste får adgang til å innføre et slags nasjonalt datalagringsdirektiv. 99 prosent av dataene som hentes inn vil være generelle og uspesifiserte, men kan gi et aldri så lite tips om at «noe» foregår i ytterliggående, totalitære kretser – eller i en ensom ulvs hjerne (i den grad vedkommende overhodet kommuniserer med omverdenen). PST ønsker å skaffe seg tilgang og sikre lengre tids lagring for å kunne analysere trender, utviklingslinjer og fange opp utviklingstrekk i kretser som leker med tanken/gjør praktiske forberedelser til ekstreme og voldelige handlinger. Forutsetningen er at vedkommende har kapasitet, evne, til å slå til med terror kombinert med vedkommendes klare eller uklare intensjon om det samme. Begge forutsetninger må være til stede.

Enkeltindivider kommer senere
Et godt stykke ute i dette analysearbeidet kan PST komme til å interessere seg for definerte grupper og enkeltindivider. Først da er det snakk om overvåkning i den gammeldagse betydningen av ordet. Selvfølgelig kan det skje at man i en fase overvåker helt uskyldige – før det konkluderes med at vedkommende likevel ikke er «interessant». Tåler vi det? Noe av det samme gjør Skatteetaten med sine stikkprøver. Den har massedataene som trengs, men tar ikke stikkprøver vilkårlig. Skatteinspektører tar for seg enkeltbransjer, enkeltyrker og følger trender og tips. Så lenge vi kunne sjekke naboens svake økonomi opp mot faktisk forbruk, hadde etaten et godt grunnlag for å sjekke enkeltindivider nærmere. Noen naboer tystet.
   PST-sjefen understreker at stordatainnsamlingen skal gi et grunnlag for å følge trender, ikke enkeltindivider, inntil trusselbildet endrer seg. Og hun er helt klar over de etiske problemstillingene som dukker opp. Stortingsmeldingen om terrorberedskap som kom i kjølvannet av 22. julikommisjonens rapport, oppfordret PST til å gjøre optimal bruk av åpne kilder. Det er ikke noe mer det blir bedt om nå – men dataene blir lagret så lenge at det lar seg gjøre å finne mønstre og trender over noen tid.

Foregår mange steder
Internett-»tråling» er for lengst tatt i bruk av super- og stormakter og foregår 24 timer i døgnet hele året rundt. Flere lands etterretningstjenester har helt sikkert klart å stanse eller avverge terroraksjoner på grunn av stordatainnsamlingen, men det ligger i sakens natur at de ikke kommenterer saken offentlig.
   Alle de politikerne som av partipolitiske og ideologiske hensyn straks avviste forslaget fra PST, har helt sikkert ikke hatt tid til å sette seg grundig inn i problemstillingen. De tviholder på bildet av det lille fredelige Norge som ingen vil noe vondt. 22. juli var en vekker på mange måter, men har ikke vært nok til den virkelig dype erkjennelsen. Verden har forandret seg, er blitt farligere og råere. Men vi vil ikke akseptere at den er blitt det. Derfor vil ihvertfall ingen lovgivere ta konsekvensene.
   Den islamske fascismen som nå er i vekst og gir seg grufulle utslag flere steder i verden (tilsynelatende langt fra Norge), vil neppe påvirke norske rikspolitikere før det skjer et virkelig stort terroranslag midt iblant oss. Alle de norske hellige krigerne (de som overlever) som nå får terrorkunnskap i Midt-Østen eller i fjernere strøk, vil etter hvert komme hjem og skal tilpasse seg et normalt norsk hverdagsliv. Vil alle klare det? Neppe, de er hjernevasket og ikke mottagelige for rasjonalitet eller humanistiske verdier og holdninger. I hvilken grad vil de fortsatt være under innflytelse av sine helter og idoler (kommandanter og kalifer) der ute i diverse ekstremistiske miljøer?

Har ryggen fri
PST-sjefen har gjort et godt pragmatisk og taktisk utspill ved sitt ønske om stordatainnsamling: Hun har på vegne av tjenesten på en måte gjort seg selv ansvarsfri i forhold til senere terrorhandlinger som kunne vært oppdaget i tide. Nå er det de politikerne som sier nei, som har overtatt det hele og fulle ansvaret. De nekter PST det verktøyet de trenger. Rikspolitikerne er sikkert bekvem med det, så lenge det ikke skjer noe. Så lenge de kan stille seg i etisk positur og bruke den moralske pekefingeren mot alle som vil «begrense den personlige friheten». De kriminelles aller beste venn her i landet, også kalt Datatilsynet, har grunn til å juble over at foten blir satt ned for stordatainnsamling og -lagring.

   Jeg er redd vi er farlig naive i dette landet, og at det må skje enda en stor katastrofe før vi innser at ondskapen eksisterer i verden.

onsdag 20. august 2014

Hamas er hovedproblemet 2

14. juli skrev jeg en blogg med påstand om at Hamas er hovedproblemet og det største hinderet for fred i Midt-Østen. Det var før Israels bakkeinvasjon og før dødstallene blant palestinere og jøder for alvor begynt å stige. De tre bortførte israelske tenåringene var funnet drept, men det var ikke dette som fikk Israel til å angripe Gaza, det var de mange hundre rakettene som Hamas begynte å sende mot nabolandet i håp om å treffe israelske sivilsamfunn, ramme flytrafikken ved Tel Aviv eller treffe det kjernefysiske anlegget i Negevørkenen.
   Siden skjedde det som skjedde måtte, dessverre helt som forventet: Store sivile tap i Gaza, deriblant riktignok ca 900 Hamas-krigere (som ikke alltid går i uniform men menger seg med kvinner og barn som de skyver foran seg i kampsoner).
   I løpet av krigen er det inngått våpenhvile flere ganger, og Hamas har brutt samtlige av dem. Terrororganisasjonens sanne ansikt er blitt åpenbaret for all verden i et omfang vi ikke tidligere har sett.

Mediedekningen
Mediedekningen av krigen har vært et tema, og det med god grunn. På bakgrunn av 45 år som aktiv journalist har jeg lenge innsett at man ikke får den hele og fulle sannhet ved kun å lytte til Sidsel Wold og Odd Karsten Tveit. Det var befriende å se og høre Jan Espen Kruse som vikar noen få dager.
   Vårt Land har vaklet mellom den brede norske landevei der Israel får hovedkritikken, og en smalere vei der organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) har kommet til orde. Avisen har faktisk vært ganske nyansert, men hylt med flertallet på lederplass. Aftenposten (sosialdemokrati light) har ikke vært patent og ikke helt til å stole på (i en historisk kavalkade over Midtøsten-konflikten unnlot man å ta med Yom Kippur-krigen, bl.a.).
   Den avisen som desidert har dekket Gaza-krigen på den mest balanserte måten (minus lederkommentarer), er Dagsavisen. Ved flere anledninger trykket man sannferdige og tillitvekkende reportasjer fra bladets Midtøsten-korrespondent Roger Hercz. Han en skarp kritiker av den israelske politikken og den nåværende israelske regjeringen når det gjelder bosetninger, okkupasjon og behandlingen av arabere på Vestbredden, men en ærlig formidler av hva som faktisk skjer i bl.a. Gaza.

Lidelser under Hamas
Fredag 15. august hadde han en stor artikkel i Dagsavisen med overskriften «Palestinere lider under Hamas». Her gjengir han bl.a. uttalelser fra den anerkjente menneskerettsforkjemperen Bassem Eid (støttet økonomisk av bl.a. Norge). Bassem Eid sier noe som få andre våger. Han er troverdig, fordi han i 26 år har kjempet mot den israelske okkupasjonen. Det er et dystert, men gjenkjennelig bilde han og Hercz gjengir. Hovedinnholdet er følgende:
   Hamas er en katastrofe for det palestinske folket. Ødeleggelsene i Gaza er forferdelige. Men det er Hamas som har brakt dette over folket der. - Hamas bryr seg kun om egen makt, ikke palestinske liv. På mange måter ønsker Hamas disse tapene av liv for å kunne erklære seier, sier Eid. Han sierevidere:
   - I Gaza vil du ikke finne mange som klager på Hamas. Men det er fordi folk er livredde, de våger ikke å snakke åpent. Hamas har etablert et tyrannisk regime. Under denne siste krigen alene ble mer enn 30 mennesker henrettet av Hamas. Men folk er rasende. Jeg vet det, for jeg snakker med folk i Gaza hver dag, sier Eid.

Iskalde kalkyler
Han reagerer mot de iskalde kommentarene som de utflyttede Hamas-lederne gir fra seg når de befinner seg i andre land. I Marokko sa nylig Osama Hamdam, medlem av Hamas-lederskapets øverste sjikt, at «vi har det bra, 486 av våre barn ble martyrer i denne striden, men Allah velsignet oss med 4.500 babyer som tar deres plass.» Bassem Eid konkluderer med at Hamdam og Hamas ikke bryr seg om palestinernes personlige sorg. Krigen er for dem kun et spørsmål om kald matematikk.
   Menneskerettsaktivisten er oppgitt over det han beskriver som en skrikende mangel på respekt for menneskeliv. - Hamas bruker folk som menneskelige skjold, det er det ingen tvil om, forteller han, og gjengir konkrete tilfelle der folk ville flykte fra kampene (det israelske forsvaret ringer for å varsle om angrep), men væpnede Hamas-menn anklaget dem for å være forrædere og tvang dem tilbake inn i kampsonen.

Palestinerne er offer
Det er palestinerne selv som er offer for islamistenes politikk. - Hamas er en reaksjonær organisasjon som undertrykker all opposisjon, kvinner og minoriteter. De i Vesten som sier at Hamas ikke er farlig, vet ikke hva de snakker om. Det første islamistene gjør, er å ødelegge det moderate islam. Dette er en tragedie for oss palestinere, sier han. Og legger til:
   - Palestinere flest ønsker ikke rakettangrep mot Israel, for de vet at det ikke fører til annet enn ødeleggelse. Hamas visste hva som ville skje. Bassem Eid forteller: - Ifølge Hamas-lederen Osama Hamdam kommer det ikke på tale med noen fred med Israel. Hamdam sier at Hamas allerede gjør seg klar til den neste krigen.

De vet hva de gjør
Dette er temmlig nøyaktig hva den tidligere norske diplomaten Terje Rød-Larsen (som spilte en hovedrolle under Oslo-avtalen i 1994) nå sier rett ut: Hamas bruker sivilbefolkningen som menneskelig skjold. De har våpenlagre, rakettlagre osv på skoler, i hospitaler og på andre offentlige institusjoner. De vet hva de gjør.
   Min, bloggerens, konklusjon er fortsatt: Palestinerne må bli kvitt Hamas i Gaza. La oss satse på de moderate kreftene rundt PLO/Fatah på Vestbredden. Det er den eneste farbare vei mot fred og forsoning i Midt-Østen.


Lærerstreiken 2

Hovedstyret i KS har nå kommet lærerne i møte ved å senke kravet til bundet tid på skolen. Dette skriver NTB i en nyhetsmelding. Det siste utspillet tirsdag 19. august antyder en ukentlig arbeidstid på skolen tilsvarende 35 timer, mot 37,5 som var den løsningen begge parter opprinnelig var enige om hos Riksmegleren (den avtalen som ble nedstemt av 73 prosent i Utdanningsforbundet). Det er et godt bidrag for å komme de streikende lærerne i møte.
   Dette betyr at KS «har gitt noe». Det er et viktig skritt for å gjenopprette tilliten mellom arbeidsgiver og de ansatte i skolen. Dersom lærerorganisasjonene også nå sier nei, har de påtatt seg et stort ansvar for at streiken fortsetter – med alle de negative konsekvenser den medfører for elever, foreldre og offentlig og privat næringsliv her i landet. Dessuten taper de «informasjonskrigen» mellom partene, som nå pågår i pressen og de sosiale mediene.

Ufyselig ordbruk
Aftenposten har avslørt at tonen og ordbruken til en del lærere på Facebook og Twitter ligger på et lavmål og setter et spørsmålstegn ved holdningene til dem som skal oppdra våre barn. Det er ikke bra for lærernes omdømme. Ved sin steile holdning nå vil opinionen helt sikkert vende seg mot de streikende. Mens dette skjer, renner pengene ut fra streikekasser og de streikendes lommebøker.
   Siden de streikende ser ut til å være i ferd med å male seg inn i et hjørne, etterlyser de krampaktig et politisk initiativ slik at de kan hjelpes ut av knipa. Regjeringen hverken kan eller vil foreslå tvungen lønnsnevnd (lærerne har selv forkastet forslaget om en frivillig lønnsnevnd slik KS foreslo i forrige uke). Men den kan i prinsippet minne om det arbeidet som er i gang allerede for å hjelpe lærerne i deres hverdag:

Regjeringen gjør mye
- En stor satsing på etterutdanning, langt mer enn de rødgrønne var villig til
- En omlegging av lærerutdanningen som vil føre til høyere status og lønn
- Et felles prosjekt er på gang for å fjerne tidstyver fra skolen
- Gjennom et trepartsamarbeide skal det legges opp til andre karriereveier i skolen
- Videreutvikle skoleeierrollen og styrke god ledelse på den enkelte skole
- Penger til formål utenom selve tariffoppgjøret?
   Generelt og parallelt med det som skjer har Regjeringen startet et energisk arbeid for å redusere byråkrati- skjema- og rapporteringsveldet, både i skolen og i samfunnet forøvrig. En lekkasje om godnyheter i det kommende statsbudsjettet kan hilses velkommen.

Tillit begge veier
De streikende snakker mye om tynnslitt tillit til sin arbeidsgiver. Det kan fort gå dithen at tilliten til lærerne blir redusert, dersom de ikke er imøtekommende på noe punkt i dragkampen og i forhandlingene. Det kan lett bli slik at opinionen vender seg mot de streikende etter en tid og når de negative konsekvensene virkelig biter seg fast. Lærerne kan ikke regne med å beholde den innledende støtten fra sine egne og fra «folk flest» dersom de sier njet! til ethvert nytt tilbud fra KS. Nå virker det som om kjernen blant de streikevillige ønsker å føre kampen to the bitter end, koste hva det koste vil. Tvinge motstanderen i kne.

   Det er ikke slik vi løser arbeidskonflikter i dette landet.

søndag 17. august 2014

Sjefen i klasserommet

Midt oppe i en tilspisset streikesituasjon har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen endelig kommet lærerne til unnsetning og skaffer det verktøyet lærere og rektorer trenger når det gjelder å opprettholde et godt læringsmiljø i klasserommene.
Både Høyre og Røe Isaksen har vært inne på noe lignende før og har lovet et initiativ, men nå er det kommet et mye klarere og mer konkret utspill. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen lovte noe av det samme, men ingenting skjedde i de åtte rødgrønne årene.
   Dagens kunnskapsminister tar rett og slett et oppgjør med det Høyre har kalt den rødgrønne «koseskolen». Jeg legger til: «frukt- og grønt-skolen». Nå rundt skolestart har rødgrønne politikere vært sendt ut i mediene for igjen å markedsføre gratis frukt og grønnsaker til mer eller mindre takknemlige og sultne elever. Det er en avledningsmanøver for å få fokus bort fra de mer sentrale oppgavene og utfordringene i norsk skole.
Som kunnskapsministeren fra Høyre minner om: Det er læreren som skal være sjefen i klasserommet, og læreren må gis den tillit og respekt som er nødvendig for å kunne styre denne arbeidsplassen på en god måte.

Etterlyst lenge
De som jobber i skolen har lenge etterlyst de verktøyene de har behov for når de skal opprettholde et godt læringsmiljø. Dette rydder Røe Isaksen opp i nå. Fravær, forsentkomming og utenomfaglig PC- og mobilbruk er over tid blitt et økende problem ved mange skoler. Samtidig har det vært høyst uklart, spesielt for den enkelte lærer, hvilke sanksjoner de kan bruke for å motarbeide tendensene til utglidning.
   Kunnskapsministeren er helt klar på at et godt læringsmiljø er helt avgjørende. Det skal ikke herske tvil – hverken hos elever, lærere eller skoleledere – om hvilke følger for eksempel forsentkomming eller uro i klassen skal få. Han setter inn tiltak og strammer opp koseskolen til å bli det skolehverdagen er ment å være, en læringsarena.
   Det betyr at læreren skal kunne låse døren til klasserommet og kreve at elever som kommer for sent må melde seg til administrasjonen for å forklare forsentkommingen.
Læreren skal videre kunne pålegge elever som lager uro og bråk både bortvisning og gjensitting. Gjensitting må selvsagt ha et fornuftig innhold, som for eksempel ekstraoppgaver.

Fravær og forsentkomming
Læreren skal også kunne inndra mobiler, iPader og PCer dersom elevene ikke følger beskjeder om å legge slike bort. Kunnskapsministeren nevner som eksempel at de skolene som ønsker det, kan fastsette at alle mobiltelefoner skal leveres inn ved skoledagens start, og gis tilbake til elevene på slutten av dagen.
   Og endelig: Skolene skal fra neste år igjen kunne sette et tak for udokumentert fravær før det blir umulig å gi karakter. Den rødgrønne regjeringen fjernet adgangen til dette.
   Det er på høy tid at disse endringene kommer og blir effektuert. Etter mitt syn bør regelverket være universelt for hele skole-Norge og ikke være opptil den enkelte skole. Men selvsagt skal regelverket tas inn i den enkelte skoles reglement. Det vil føre til at «like tilfelle blir behandlet likt». I dag er det alt for mange slappe lærere som opptrer illojalt overfor kolleger som ønsker et fast sett husregler i klasserommet.

   Læreren skal være sjefen. Klasserommet er en arbeidsplass og en læringsarena, og da bør visse elementære regler gjelde for oppførsel, konsentrasjon og faglig innsats.

Lærerne taper opinionskampen

Streikeledelsen i lærerorganisasjonene har gjort to taktiske bommerter de siste dagene: For det første avviste man forslaget fra KS om at partene frivillig skulle la Rikslønnsnemnda løse lærerkonflikten. Dagen etter kom det frem at KS hadde trukket sitt krav om opptil 7,5 timers tilstedeværelse på arbeidsplassen. Lærerorganisasjonene sa nei med den begrunnelse at standpunktet til motparten bare var en omformulering av det samme.
   Dette virker uforsonlig, steilt og avvisende for opinionen. Man kan lett få det inntrykket at lærerne kun gir seg ved hundre prosent gjennomslag for egne krav. Man forlanger rett og slett at arbeidsgivermotparten skal kapitulere betingelsesløst, bli tvunget i kne.

Å gi og ta
Det er ikke slik vi løser arbeidskonflikter her i landet. Skal man finne en vei ut av uføret, kreves det at begge parter gir og tar, jenker seg. Men nå er særlig Utdanningsforbuindets ledelse under et enormt internt press, den tør ikke gi etter for tidlig. Hvis ikke flertallet av medlemmene blir fornøyd med et nytt anbefalt forslag, risikerer den nok et tap i ny uravstemning. Dagens ledelse i forbundet vil helt sikkert bli kastet på første landsmøte uansett. Det er en opprørsk og uforsonlig venstreside innen forbundet som styrer dette spillet – selv om avvisningen av mer bunden tid hadde bred oppslutning i utgangspunktet.    Enn så lenge. Særlig så lenge man ikke risikerer noe ved å innta tøffe posisjoner.

Trappes opp
Mandag trappes konflikten opp ved at nye tusener lærere tas ut i streik, og nå er det barneskolenes tur. I tillegg til en første opptrapping har streikeledelsen planer om ytterligere utvidelser. Det rammer titusener, etter hvert hundretusener, skolebarn og foreldre. Mange av dem må være hjemme fra arbeid, det er skadelig for nærings- og arbeidslivet. Mange lærere vet jeg vil få dårlig samvittighet, de er ansvarsfulle mennesker som føler omsorg for elevene sine.
   Og mange lærere, i likhet med et stort flertall av vanlige lønnsmottagere her i landet, har sikkert brukt store deler av innestående på brukskonto til gode og vel fortjente ferieformål i sommer. Eller tatt et økonomisk løft for ny bolig, oppussing, kanskje bytte av bil. Noen store reserver, oppspart kapital, finnes neppe. Man ser med lengsel fram mot neste lønningsdag.

Økonomisk tap
De streikende får bidrag fra en velfylt streikekasse, men satsene ligger langt under det som vanligvis blir utbetalt den 15. eller 20. hver måned. Jeg har opplevd det selv. Fort hver dag som går, føles streiken på kroppen, det økonomiske tapet vokser og vil ikke kunne tas igjen. Etter noen uker vil lærernes årslønn i 2014 synke i forhold til forrige skatteår.
   Statsministeren har sagt rett ut til partene at de ikke må spekulere i tvungen lønnsnevnd. Det er lenge til regjeringens og samfunnets smertegrense er nådd. Altså hviler det er stort ansvar på KS og lærerorganisasjonene. KS har foreslått frivillig voldgift og trukket det tallfestede 7,5-timerskravet. Hva gjør de streikende? Foreløpig ingenting. Det er slik de taper i opinionskampen.

   For i løpet av neste uke vil raseriet vokse blant foreldre som ikke har noen til å passe barn i skoletiden og må finne et påskudd til å være hjemme. Det blir uro og irritasjon blant foreldrenes arbeidsgivere som ser at ureglementert fravær oppstår. Og lærere i streik taper penger for hver dag som går. Siden dette er en konflikt om prinsipper, vil lærerne holde ut lenge. På prinsipper skal man ikke gi seg. Eller?

torsdag 14. august 2014

Lærerstreiken

Fem-seks tusen lærere streiker om dagen, og Utdanningsforbundet har planer om å trappe opp boikotten av sine arbeidsplasser med flere titusener. Det er en lovlig streik, helt i henhold til reglene i norsk arbeidsliv. Partene har hatt møte hos Riksmeglingsmannen og forsøker å finne en vei til løsning.
   En lærerstreik rammer en uskyldig tredjepart, ikke arbeidsgiveren. Og det er den som iverksetter streiken som har ansvaret for konsekvensene. Ellers i arbeidslivet blir det gjerne økonomisk tap for bedriften og kanskje en forverret konkurransesituasjon. I offentlig sektor er det annerledes. Publikum rammes, og i dette tilfellet den aller svakeste part, barna våre, de som fratas muligheten til å tilegne seg nødvendig og nyttig kunnskap.

Ingen hast
Lærernes motpart, kommune-Norge, har egentlig ingen hast med å komme kravene i møte. I hvertfall ikke de første ukene. Kommunene sparer penger på at lærerne ikke arbeider for lønna si, og fagforeningene tappes for streikemidler. Sparte midler kommer kanskje skolene til gode i neste omgang. Utdanningsforbundet har mye å gå på, og kan holde streiken i gang lenge.
   Selvfølgelig har vi fått høre mye om hvor skrekkelig situasjonen er, hvor urimelig arbeidsgiveren er, og det blir lagt press på KS for å «gi seg». Også fra rikspolitisk hold har partier både i regjering og opposisjon sterkt oppfordret Kommunenes Sentralforbund til å «gi noe» til de streikende lærerne. Det klarer KS sikkert på egen hånd.

Hva saken gjelder
Det er grunn til å minne om hva saken gjelder og hvordan streiken oppsto: Kommunene har godt belegg for å hevde at lærersamarbeidet om skoleelevene er en vesentlig faktor for å lykkes i kunnskaps- og holdningsformidling. Men for at samarbeid skal finne sted, må lærerne være samlet på skolen, ellers er det ingen vits. Opptil 7,5 timers arbeidstid på skolen er arbeidsgivernes, kommunenes, ønske, slik det er vanlig ellers på mange arbeidsplasser her i landet.
   Reaksjonene har vært sterke mot dette i og for seg fornuftige ønsket: - Vi er da ikke noen alminnelige kontorrotter, heller, vi er lærere, har vært sitert både på trykk og i de sosiale mediene. Jeg kan tenke meg at en del funksjonærer og kontormedarbeidere utenom skolen har merket seg akkurat det uttrykket.

Partene var enig
I den anbefalte løsningen som Riksmeglingsmannen la fram for partene, hadde KS gått fra noen posisjoner og blant annet satt som forutsetning at «kontordag» på skolen etter undervisningens slutt bare kunne iverksettes dersom skolen hadde gode nok arbeidsrom for sine ansatte. Det er et forbehold lærerne åpenbart ikke har fått med seg. På svært mange skoler har man ikke slike arbeidsplasser for undervisningspersonalet, dermed blir det heller ikke noe krav til 7,5 timers plikttjeneste på arbeidsplassen.
   Men hovedpoenget er følgende: Også Utdanningsforbundets ledere og forhandlere godtok Riksmeglingsmannens forslag til skisse. De skrev under og sa seg dermed enig i at arbeidsgiveren ved rektor i ytterste fall kunne utdele diverse oppgaver på skolen inntil 7,5 timer, undervisning inkludert.
   Men Utdanningsforbundets forhandlere hadde dårlig kontakt med grasrota og skjønte ikke hvordan vanlige medlemmer ville reagere. 73 prosent av dem stemte nei til Riksmeglingsmannens forslag i uravstemning. Dermed dreier dette seg først og fremst om en intern greie i forbundet. Det er strid innenfor egne rekker. 27 prosent av lærerne syntes altså at opptil 7,5 timer på skolen var i orden, og hele Oslo-skolen, som har egen tariffavtale, sa ja.

Mye rart har vært sagt
Det er alltid hissige uttalelser i en streikesituasjon. I dette tilfellet er det lærerrepresentantene som har stått for de mest rabiate ytringene. Det er ikke måte på hvor fæl arbeidsgiver de har, hvor elendige arbeidsforholdene er, hvor lav lønna er. KS har holdt seg avventende og bare i enkelte tilfelle forklart hva forhandlingene dreide seg om.    Dessuten gjør lærerne som de alltid gjør når det gjelder egne arbeidsvilkår: De skyver elevene foran seg og hevder at bare deres standpunkter er godt nok for norsk skole. De vil aldeles ikke være kontorrotter, de vil ha trivsel og tillit i klasserommet, full kontroll over egen arbeidssituasjon. Ingen forandringer, ingen innblanding fra arbeidsgivers stedfortreder – rektor, og resten av skoleledelsen.
   Det rareste argumentet jeg har hørt, er at streiken kan være skadelig for regjeringens skolepolitikk, Høyre som skoleparti vil miste oppslutning og tape i prestisje. Det er rent sprøyt, men det får være opptil dem som synes det er greit, å hevde det. Hensikten er å få Høyre i regjering til å påvirke KS slik at kommune-Norge «gir seg» og gjør som Utdanningsforbundet sier. Altså hva de sier nå, ikke da de sa ja til Riksmeglingsmannens løsning.

Fortsatt skolepartiet
En streik, om den ikke blir altfor langvarig, blir fort glemt. Det som står fast, er den blåblå regjeringens skolesatsing: Bedre utdanning, høyere lønn, mye bedre etterutdanning og et kraftig kompetanseløft. Det er en nødvendig «omvei» for å forbedre elevenes prestasjoner og resultater. En bedre skole går gjennom bedre lærere. Det står fast.
   For et «skoleparti» er det imidlertid ikke nok å heve læreryrkets status ved simpelthen å gi betydelig mer lønn ved tariffoppgjørene. Da kommer andre offentlige ansatte hylende og roper på rettferdighet og likestilling og høyere lønn for dem selv. Et argument i lønnsfastsettelsen er derfor at høyere utdanning, et lengre utdanningsløp, i dette tilfelle femårig høyskole med Mastergrad, må kunne føre til bedre lønn og arbeidsvilkår. Da vil det bli mer interessant å bli lærer i Norge, som i for eksempel Finland.

Sære påstander
Noen med hang til konspirasjonsteorier og de som ikke vet bedre, hevder at KS nå er dominert av politikere (ordførere, m.fl.) fra regjeringspartiene og deres samarbeidspartnere Venstre og KrF, og at dette er bakgrunnen for kravet om kontorrotte-status. Da kjenner de samme personer lite til hvordan KS fungerer som arbeidsgiverorganisasjon, og hvor bredt kravet fra kommune-Norge faktisk er om en mer strukturert, men samtidig fleksibel, arbeidsdag for ansatte. Det må være en fordel for alle – lærerne selv, foreldre og kolleger, at de som skal samarbeide om elevenes tarv, faktisk er til stede for å gjøre nettopp det.
De har uansett en lang (avspasert) sommerferie, høstferie, juleferie og påskeferie da de kan slappe av etter 7,5 timers kontorrottetilværelse.

   Som sagt, skolestreiken kan gjerne vare noen uker. Kanhende vil de 73 prosentene som sa nei, få et annet syn på saken etter hvert.

mandag 11. august 2014

Kapitalen i det 21. Århundre 2

Innvendinger fra kompetent fagøkonomisk hold har for lengst vært reist mot Thomas Piketty og hans konklusjoner, mens han har fått begeistret støtte fra andre. Piketty selv er beskjeden, ja, nærmest ydmyk i sine sluttbemerkninger. Han plasserer økonomifaget ikke blant de eksakte naturvidenskaper, men sammen med samfunnsfag som historie, sosiologi, antropologi og statsvidenskap. Han avviser begrepet "økonomisk videnskap" og kaller sitt eget fag "politisk økonomi". I fortsettelsen av denne posisjonen oppfordrer han sine kolleger til å delta aktivt i den offentlige debatten, og ikke nøye seg med å diskutere livsfjerne teorier i interne fagkretser. De politiske økonomene skal bidra til å forandre ("redde") verden.
   Piketty har villet vise dynamikken i akkumulering og fordeling av kapital og formue. Men han minner om at selve kildene for datainnsamlingen langt fra er perfekte og fullstendige. Selv egne konklusjoner er mer å betrakte som arbeidshypoteser, og andre økonomer med andre standpunkter bør så absolutt sette spørsmålstegn ved og debattere innholdet i Kapitalen i det 21. århundre. "It is not the purpose of social science research to produce mathematical certainties that can substitute for open, democratic debate in which all shades of opinion are represented". Har Støre og Raymond Johansen fått med seg dette, tro?
  Allerede nå blir Pikettys teorier og modeller brukt som "videnskapelige bevis" av dem som vil beskatte "dom rike" mye hardere. Kommentatorer i mediene, som neppe på selvstendig grunnlag har studert de 700 sidene særlig nøye, skriver ut av hva andre mener at Piketty står for. Eller de baserer seg på skjønnsomt utvalgte godbiter egnet for politiske propaganda. Jeg ser at Arbeiderpartiets regionale sekretærer har fått marsjordre om å skrive om Piketty i avisene, dvs velge utdrag og gi bastante konklusjoner som passer inn i sosialdemokratisk tankegang og politiske standpunkter  (motstand mot lettelser i arveavgift og formueskatt, skatteskjerpelser generelt).
   Er opinionen og velgerne egentlig så opptatt av kapitalkonsentrasjon blant de rike så lenge arbeidsfolks lønninger i det store og hele øker jevnt? Jeg ser bort fra kortvarige tilbakeslag i økonomien a la finanskrisen. Både USA og Europa vil komme over det tilbakeslaget, noen land er igjen på full fart inn i økonomisk vekst, noe som gir nedgang i ledigheten allerede, og enkelte land har hatt økonomisk vekst tvers gjennom krisen.
   Jeg finner, som de fleste samfunnsdebattanter etter Marx, at motsetningen mellom arbeid og kapital er kunstig og irrelevant. For kapitalen arbeider - hele tiden. Den går til stadig nye investeringer, orientere seg mot de produkter , tjenester og markeder som gir størst avkastning. Den søker kunnskap og innovasjon. "De rike", hvem er nå det? Selvsagt finnes milliardærer og billionærer som blir rikere gjennom formue og arv. Hva så? Det viktigste for "the common good" er at verdens formuer er i arbeid, bygger fabrikker og selskaper av alle slag, ansetter folk på anstendige lønninger (noe som stort sett skjer i hele den vestlige, industrialiserte verden).
   Det er ingen tvil om at markedsøkonomien og et liberalt, borgerlig demokrati er mye av årsaken til den fabelaktige økonomiske veksten og velferdsordningene våre og det faktum at milliarder av mennesker har ristet av seg fattigdom, sult og nød. Politiske vedtak i nasjonalforsamlingene og fagbevegelsens makt har selvsagt medvirket til fordeling av godene. Men uten et økonomisk grunnlag ville vi ikke hatt råd til hverken velstand eller velferd.
   Er det bra at "rikdommen" konsentreres på færre hender? Ikke nødvendigvis. Mitt ideal er "det selveiende demokrat" som særlig tidligere statsminister Jan Syse og hans generasjon av konservative politikere sto for - kraftig motarbeidet av sosialister og sosialdemokrater. Noe av dette har overlevd i form aksjefond, pengemarkedsfond og relativt risikofrie verdipapirer. Norske småsparere har hatt og har stor glede av dette blandingsøkonomiske systemet. Indirekte blir man medeiere i næringsliv og akkumulering av formuer
   Det er videre vanskelig å plassere - i Pikettys formueunivers - de gigantiske pensjonsfondene og forsikringsspareordningene i vår del av verden. Eller hva med vårt eget Pensjonsfond Utland, Oljefondet?
   Jeg tror tenketanker som Civita ikke vil få store problemer med å håndtere "trusselen" fra Pikettys teorier, og Agenda vil kun få kortvarig glede i å formidle nøye utvalgte deler av Kapitalen i det 21. århundre. Noen hissige TV-debatter og en drøss masseproduserte innlegg i A-media-kanalene vil helt sikkert komme, og en Victor Normann vil bli utnyttet for alt hva han er verdt. Den blå-blå regjeringen kan fortsette med sine skattelettelser på formue. I 2017 gjelder det at folk flest har mye å tape på et regjeringsskifte. Det tapet blir stort dersom Støre følger Piketty slavisk og varsler skatteskjerpelser.
   For det vil han.

søndag 10. august 2014

Kapitalen i det 21.århundre 1

En rolig og avskjermet hyttetilværelse noen dager i august har gjort det mulig å gi seg i kast med boken "Capital in the Twenty-First Century", forfattet av den genierklærte franske sosialøkonomen Thomas Piketty. Jeg ser at Jonas Gahr Støre også har bladd seg gjennom boken. Han har lest litt her og litt der (Støre skriver selv i en kronikk i Dagsavisen at det ikke er nødvendig å studere grundig alle de nær 700 sidene). Arbeiderpartiets leder har vært på febrilsk leting etter hardt tiltrengte politiske argumenter som redningsplanker i en puslete sosialdemokratisk ideverden. Og han har funnet noen tilsynelatende interessante problemstillinger som passer godt inn i for eksempel tenketankens Agendas oppstartfase, og som kan fungere brukbart i dagens kontinuerlige valgkamp. Bare man tror tilstrekkelig på teoriers sannhetsinnhold og spekulerer i at de som hører på ikke gidder å gå til kilden.

Ulik utvikling
Konklusjonen til Piketty er som kjent at siden kapitalen grovt sett over en lengre periode gir en avkastning på 4-5 prosent årlig, mens arbeidslønningene bare øker med en brøkdel av dette (1-1,5 prosent), er det oppstått faretruende strukturelle forskjeller som gir stadig større konsentrasjon av formue blant verdens rikeste, og det vil igjen føre til sosiale spenninger og kanskje "opprør" blant verdens fattigste.  Derfor må våre demokratiske institusjoner (der slike finnes) gripe inn og skattlegge arv og kapitalformuer hardere etter en progressiv skala slik at forskjellene og ulikhetene ikke får mulighet til å øke (Conclusion side 572).
   Det er alltid en fare ved å bruke historiske data for å skape "lover" og projisere tall inn i fremtiden. Økonomiske modeller kan være besnærende og intellektuelt tilfredsstillende. Men det er farlig å konkludere med at "slik vil det bli". Piketty selv viser til at de to verdenskrigene i forrige århundre gjorde store innhugg i kapitalistenes akkumulerte kapital, ja, laget et brudd med de fine tallkolonnene og kurvene han har stilt opp siden 17- og 1800-tallet.

Overnasjonale vedtak
Han innser at dette ikke lar seg gjøre innenfor nasjonalstatens grenser, siden den globale økonomien er kommet for å bli, men peker på at de store markedene som USA og EU kan innføre felles koordinerte skatteskjerpelser på kapitalen. Det er selvfølgelig ikke mulig å påvirke Putins Russland eller det kommunistiske China å etterkomme et slikt ønske (min kommentar). I disse landene er forskjellen mellom de rikeste og vanlige arbeidstagere enorm og enda støree enn i den kapitalistiske verden. Piketty konsentrerer seg i denne sammenhengen riktignok om 20 markedsorienterte land.
   Piketty er interessant å lese og legger frem utfordrende intellektuelle problemstillinger. Han er  i prinsippet en klar tilhenger av markedsøkonomien, men ønsker å justere kapitalistenes arbeidsbetingelser gjennom politiske vedtak i parlamentene.
   Han og hans universitetsteam har gjennom mange år samlet inn en imponerende mengde historiske data for problemstillingen. For noen land dreier det seg om statistikk over formue og lønninger i flere hundre år. Men Piketty er også preget av typisk fransk intellektualisme, der de store prinsippene og konklusjonene blir til grandiose ideer som krever handling.

fredag 8. august 2014

Krigen i Ukraina rykker nærmere

Tidspunktet for direkte russisk intervensjon i Øst-Ukraina nærmer seg. Etter hvert som de ukrainske regjeringsstyrkene tar tilbake kontrollen over viktige byer i de østlige regionene (minus Donetsk og Luhansk), ser Putin med en viss uro på at de store opprørsbyene er i ferd med å bli omringet og at de ukrainske styrkene kan komme til å avskjære forsyningslinjene fra Russland. Derfor har han sendt en militær styrke på 20.000 soldater kloss opptil grensen, klare til innsats på et fingerknips fra den russiske presidenten.
   I forrige uke registrerte amerikanerne på sitt satelittovervåkningssystem at russisk artilleri sendte raketter mot ukrainske styrker som var i ferd med å få kontroll over viktige veier langs grensen. Putin blir djervere og djervere, og har åpenbart bestemt seg for å slå til mot Ukraina under påskudd av at han skal "redde" russere fra fascistene i Kiev. For å forberede egen befolkning i moderlandet, har han trappet opp propagandakrigen og lyver om antall flyktninger som drar over den russiske grensen.
   Det siste tallet russiske medier opererer med, er en flyktningestrøm østover på 730.000 ukrainske borgere som tilhører den etnisk russiske delen av ukrainere. Uten å sette spørsmålstegn ved tallet, videreformidlet naive FN-medarbeidere den russiske statistikken. Tallet blir skarpt tilbakevist av bl. a. forskningssjef  Pavel Baev ved Fredsforskningsinstituttet PRIO. Han er selv russere, har gode kilder og kaller de russiske tallene for ren propaganda. "Det er i Russlands interesse at det skapes et inntrykk av at Ukraina er i krise. Da kan det rettferdiggjøre at noen rykker inn og rydder opp", sier han til Aftenposten. Om noen dager vil antagelig Putin hevde at flyktningestrømmen nærmer seg en million, og da vil han gi klarsignalet for invasjon.
   Det er betegnende at de som flykter, gjør det fra separatistkontrollerte byer, ikke de områdene ukrainske regjeringsstyrker har befridd fra opprørerne. Det kommer også fram at den langt overveiende delen av befolkningen i øst har holdt seg i ro og ikke deltatt i eller tatt stilling til striden mellom Vest-Ukraina og russiskvennlige separatister. Folk flest har forsøkt å leve et normalt hverdagsliv - inntil rakettene og bombene har falt ubehagelig nær.
   Nå sier stadig flere flyktninger at de har reist for å unngå å bli tvangsrekruttert til "opprørshæren".
Det er åpenbart ikke så stas lenger å heie på Putin-tilhengerne. Oppførselen til separatistene vekker avsky. OSSE-observatører og etterforskerne ved flyvraket etter det malayiske passasjerflyet forteller om ravende fulle, vodkadunstende separatistsoldater. Oppførselen deres vitner om at her har vi med å gjøre en del av befolkningen som best kan beskrives som udisiplinert, halvkriminell berme.
   De russiske mottiltakene mot EUs sanksjoner, blant annet stans i import av fisk og landbruksvarer vestfra, avslører at Putin har tenkt å sette hardt mot hardt og gjennomføre nye erobringer i Ukraina. Suksessen fra Krim var en oppmuntring.
   Svaret fea vest må bli enda kraftigere sanksjoner, stans i teknologisk samarbeid i petroleumssektoren, militær støtte til Russlands randstater, fortgang i enkelte lands NATO- tilnærming, og en total boikott av Russland som areangør av fotball-VM om fire år. Hvorfor ikke la Brasil ta et VM til? Landet har jo alle de anleggene som trengs.

onsdag 6. august 2014

De tapte Gaza-krigen

Med "de" mener jeg Hamas-terroristene, og med "krigen" mener jeg propagandakrigen.
   Til tross for store og alvorlige sivile tap, der Israels resolutte krigføring må ta hovedansvaret, har konflikten denne gang avslørt Hamas' virkelige vesen og strategi for verdensopinionen: Sivile som menneskelige skjold, angrepskrig uten bruk av uniformer eller tydelige kjennetegn på stridende, et gigantisk ressurskrevende tunnelsystem med Gaza-innganger under moskeer, skoler og private hus. Alt for at Israel skal få skylden for det store antall drepte blant kvinner og barn.
   Dette kommer i tillegg til de folkerettsstridige rakettangrepene mot israelske sivilsamfunn, flyplassen i Tel Aviv og kjernekraftanlegget i Negevørkenen. Noe sånt som 3.000 raketter er sendt mot Israel. Selv om de fleste er skutt ned av det israelske forsvaret (IDF), er hensikten til Hamas soleklar: drepe flest mulig jøder. Rakettene blir forøvrig stadig mer sofistikerte, med større rekkevidde. De blir smuglet inn i mindre deler fra Iran og Syria og montert sammen i underjordiske fabrikker.
   De mellom 40 og 45 tunnelene som Hamas har bygget for miltære formål, har vært (de er heldigvis ødelagt nå) ganske avanserte gravet ut inntil 30 meter under bakkenivå. De er 2,5 kilometer lange med åpninger inne på israelsk område. Tunnelene har lagre av mat, forsyninger, motorsykler, våpen og håndgranater, maskingeværer og ammunisjon. Selvsagt har de elektrisitet - også når befolkningen ellers i Gaza mister strømmen ved israelske rakettangrep.
   I disse tunnelene, som har krevd minst 800 tonn sement, har Hamas hatt kommandosentre, og her har deres ledere vært trygge, mens de har latt sivile dø over bakken. Legger vi til at 40 prosent av Gazas budsjett har vært brukt til slike militære formål, forstår en lettere hvorfor Israel ikke kunne se passivt på disse krigsforberedelsene. Enhver stat har rett til å forsvare og sikre egen befolkning mot angrep utenfra. Enhver stat ville gjort noe av det samme som Israel har gjort - noen mer "humant", andre mer brutalt. Det er sjelden en krigførende nasjon gjør som Israel: gir telefonisk-, SMS- eller flyvebladbeskjed om at angrep er forestående. Spørsmålet er om Hamas har tillatt dem å komme seg i sikkerhet.
   Selvsagt har Hamas ikke bygd bomberom for sivilbefolkningen, den skal være kanonføde slik at opinionen utenfor landets grenser påvirkes til å avsky Israel.
   Etter at våpenhvilen er trådt i kraft, har enkelte korrespondenter gitt avslørende glimt av en litt annen virkelighet i Gaza. Aftenpostens reporter forlot sitt femstjerners hotell, besøkte et supermarked med overflod av varer, og opplevde følgende: Butikkeieren så journalistens kamera og skrek til ham - "hei, ingen bilder. Hvis du viser hva vi har her, er det ingen som tror at vi er under blokade!"
   Kommentar unødvendig. En stor del av Gazas befolkning er blitt ganske velstående takket være massiv hjelp fra FN og giverland. De korrupte Hamaslederne og dets medlemmer lever et priviligert liv. Og overlater 830.000 andre Gazabeboere til FN-rasjoner og humanitær hjelp.
   Hamas har mye på samvittigheten. De har ansvaret (sammen med Israel) for store sivile tap, mange sårede, mennesker med påførte store traumer, ødelagte hjem og store materielle skader. Jeg gjentar: Gaza må demilitariseres og befolkningen må kvitte seg med Hamas-styret.

mandag 4. august 2014

Gaza må demilitariseres

Mens den dypt tragiske Gaza-krigen antagelig går mot slutten i denne omgang, er det tid for å finne en farbar vei ut av den mer enn 65-årige konflikten og legge grunnlaget for en varig våpenhvile, muligens også en fredsavtale, der partene får en mulighet til å leve side om side - om ikke i fordragelighet, så iallfall i ublodig sameksistens.
   Men først er det nødvendig å sette ting i sammenheng og rydde opp i begreper og myter. En av de mest seiglivede mytene, eller propagandaløgnene som jeg kaller det, er at årsaken til Hamas-angrepene mot Israel er at dette landet pluss Egypt har satt i verk blokade mot befolkningen i Gaza. Sannheten er det motsatte: Israel er blitt tvunget til å kontrollere hva som åpent eller i smug importeres av varer til kyststripen, rett og slett for å forhindre at Hamas bruker størstedelen av ressursene utenfra til å bygge opp militær kapasitet som i neste omgang skal brukes for å drepe jødene i nabolandet.
   Dagsavisens dyktige og balanserte Midtøsten-korrespondent Roger Hercz har i dag en kommentar i avisen der han opplyser at Hamas-islamistene bruker opptil 40 prosent av sitt budsjett på militær opprustning i stedet for å bedre levevilkårene for palestinere flest. Det har den andre palestinske lederen, president Mahmoud Abbas på Vestbredden, gjort. Befolkningen her har langt høyere levestandard, økonomien er i vekst og man samarbeider med Israel om sikkerhetssituasjonen. Sannsynligvis har befolkningen på Vestbredden fått så mye å tape på en krig at de forholder seg til den spente situasjonen på en helt annen måte.

En nøkkel til løsning
Dette er også nøkkelen til en løsning for Gaza. Men da må folk her kvitte seg med Hamas. Den islamistiske terrororganisasjonen, som har utslettelse av Israel som mål, har innført et politisk tyranni og undertrykkelsesregime mot sitt eget folk som ytterligere har forverret den humanitære krisen.
   Som man vil huske, trakk israelerne seg ut av kyststripen i 2005, kastet ut jødiske bosettere og la bosetningene i ruiner. To år senere tok Hamas kontroll over Gaza etter en kort, men blodig palestinsk borgerkrig. Drt var da Israel innførte blokaden. Man forsto hvilke hensikter Hamas hadde: Krig mot Israel. Samtidig er det klart at Israel håpet at en blokade skulle forverre også dagliglivet til sivilbefolkningen slik at den ville gjøre opprør mot Hamas. Det skjedde dessverre ikke. Hamas har siden satt inn sine sikkerhetsstyrker mot alle i opposisjon.

Demilitarisering
   Gaza må nå demilitariseres under internasjonal kontroll. Gaza-boerne må selv få avgjøre sin egen skjebne og ta et oppgjør med Hamas. Først da vil Israel våge å oppheve kontrollen med hva som sendes inn av varer og tjenester for fredelig gjenreisning. Skjer ikke det, får vi en ny runde krigersk konflikt om et par-tre år.