En rolig og avskjermet hyttetilværelse noen dager i august har gjort det mulig å gi seg i kast med boken "Capital in the Twenty-First Century", forfattet av den genierklærte franske sosialøkonomen Thomas Piketty. Jeg ser at Jonas Gahr Støre også har bladd seg gjennom boken. Han har lest litt her og litt der (Støre skriver selv i en kronikk i Dagsavisen at det ikke er nødvendig å studere grundig alle de nær 700 sidene). Arbeiderpartiets leder har vært på febrilsk leting etter hardt tiltrengte politiske argumenter som redningsplanker i en puslete sosialdemokratisk ideverden. Og han har funnet noen tilsynelatende interessante problemstillinger som passer godt inn i for eksempel tenketankens Agendas oppstartfase, og som kan fungere brukbart i dagens kontinuerlige valgkamp. Bare man tror tilstrekkelig på teoriers sannhetsinnhold og spekulerer i at de som hører på ikke gidder å gå til kilden.
Ulik utvikling
Konklusjonen til Piketty er som kjent at siden kapitalen grovt sett over en lengre periode gir en avkastning på 4-5 prosent årlig, mens arbeidslønningene bare øker med en brøkdel av dette (1-1,5 prosent), er det oppstått faretruende strukturelle forskjeller som gir stadig større konsentrasjon av formue blant verdens rikeste, og det vil igjen føre til sosiale spenninger og kanskje "opprør" blant verdens fattigste. Derfor må våre demokratiske institusjoner (der slike finnes) gripe inn og skattlegge arv og kapitalformuer hardere etter en progressiv skala slik at forskjellene og ulikhetene ikke får mulighet til å øke (Conclusion side 572).
Det er alltid en fare ved å bruke historiske data for å skape "lover" og projisere tall inn i fremtiden. Økonomiske modeller kan være besnærende og intellektuelt tilfredsstillende. Men det er farlig å konkludere med at "slik vil det bli". Piketty selv viser til at de to verdenskrigene i forrige århundre gjorde store innhugg i kapitalistenes akkumulerte kapital, ja, laget et brudd med de fine tallkolonnene og kurvene han har stilt opp siden 17- og 1800-tallet.
Overnasjonale vedtak
Han innser at dette ikke lar seg gjøre innenfor nasjonalstatens grenser, siden den globale økonomien er kommet for å bli, men peker på at de store markedene som USA og EU kan innføre felles koordinerte skatteskjerpelser på kapitalen. Det er selvfølgelig ikke mulig å påvirke Putins Russland eller det kommunistiske China å etterkomme et slikt ønske (min kommentar). I disse landene er forskjellen mellom de rikeste og vanlige arbeidstagere enorm og enda støree enn i den kapitalistiske verden. Piketty konsentrerer seg i denne sammenhengen riktignok om 20 markedsorienterte land.
Piketty er interessant å lese og legger frem utfordrende intellektuelle problemstillinger. Han er i prinsippet en klar tilhenger av markedsøkonomien, men ønsker å justere kapitalistenes arbeidsbetingelser gjennom politiske vedtak i parlamentene.
Han og hans universitetsteam har gjennom mange år samlet inn en imponerende mengde historiske data for problemstillingen. For noen land dreier det seg om statistikk over formue og lønninger i flere hundre år. Men Piketty er også preget av typisk fransk intellektualisme, der de store prinsippene og konklusjonene blir til grandiose ideer som krever handling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar