søndag 24. februar 2019

Den vanskelige balansen

For en tidligere NRK-ansatt gjør det til tider vondt å observere hvordan statskanalen, som får sine lisensinntekter gjennom vedtak i Stortinget og som har et livsviktig samfunnsoppdrag, ikke alltid lever opp til idealer og forventninger.
   Der finnes så mange eksempler på skjev og ubalansert fremstilling av omstridte temaer og enkelthendelser at det nesten er umulig å ramse dem opp. Men la oss ta noe ferskt og dagsaktuelt: Når Dagsrevyen og andre programmer og "sendeflater" dekker IS-krigere på vei hjem fra det sønderknuste IS-kalifatet, forventer seere og lyttere at de fleste sider av saken blir belyst.

Det er så synd på dem
I stedet får vi ubalanserte reportasjer og intervjuer som faller utfor kanten på én side: Det er synd på disse menneskene. De mannlige krigerne har tapt både krig og ære, kvinnene deres, og barna,  sitter igjen som lidende mennesker i interneringsleire der forholdene er under enhver kritikk. Alle vil de "hjem" til Norge igjen, den vestlige velferdsstaten de tok avstand fra ved å søke mot kalifatet.
   Kvinnene som snek seg ut av Norge, ga de mannlige krigerne aktiv moralsk støtte og tok seg av den praktiske hverdagen og fødte barn, mens deres menn drepte, torturerte, voldtok og halshugget dem som sto i veien for det verdslige paradiset.

Vil påvirke oss
Taktisk er det lurt av NRK å konsentrere seg om kvinner og barn hvis hensikten var å påvirke våre følelser og humane holdninger - egenskaper vi nordmenn har overflod av. Kvinner, også norske, dro som nevnt frivillig og aktivt til Syria for å støtte det religiøse tyranniet. I søndagens dagsrevy fikk vi et godt inntrykk av ødeleggelsene i kalifatet, ruinhaugene, mennesker på flukt, intervjuer med menn og kvinner i IS-leirene som sutret over sin skjebne og tryglet norske myndigheter om å få bosette seg igjen i Norge og andre skandinaviske land - gjerne med billetter betalt av staten.
   NRK-reporteren på stedet gjorde en god og profesjonell jobb og stilte alle relevante spørsmål, også om anger, ønske om familiegjenforening og mulig syndsforlatelse. Men noe skurret i oppsettet og de etterfølgende studiointervjuene: Hvor var UD, PST, forskningsmiljøer og vår etterretningstjeneste som kunne ha gitt en vurdering av risikoen for det norske samfunnet ved repatriering?

Flere må inviteres
For å kunne gi slike svar, må også andre intervjuobjekter inviteres til redaksjonslokalene på Marienlyst. Når man hanker inn en representant for Redd Barna, vet vi nøyaktig hva som vil bli sagt og forfektet. Redd Barna har kun barnas beste å jobbe for og forsvare. Organisasjonen har en legitim rolle, og deres stemme hører så absolutt med i diskusjonen. Men her "bestilte" NRK ett sett meninger.
   Det som savnes, er en analyse av mødrenes sinnstilstand og påvirkningskraft. Vil de (og deres krigermenn som slipper ut i det norske samfunnet etter eventuell fengselsstraff) fortelle sine barn at de tok grundig feil, at vurderingsevnen sviktet ved avreise, og at de - barna - aldri må finne på noe lignende? Vil de overfor barna skryte av friheten og valgmulighetene, velferden og velstanden som Norge kan tilby dem? Vil de sverge troskap mot det norske demokratiet etter opplevelsene i Syria?

Grunlag for egne konklusjoner
Den perfekte dekning av omstridte saker går ut på at flere kilder og meninger får slippe til på en balansert måte. Reportere og intervjueres oppgave er å legge frem kjensgjerninger og ulike syn, slik at mottagerne - seere og lyttere - får et grunnlag for å ta egne standpunkter. Det er ikke verre enn det.
   Reportere skal være nøytrale og distanserte, ikke engasjerte og partiske. De skal ikke "vinkle" en sak slik at de som ser og hører på, blir manipulert og påvirket til å lande i den ene eller den andre leiren. Alle fakta skal på bordet.

Den enkelte har et ansvar
Så begynner noen av oss å bli litt lei av alle forklaringene og unnskyldningene rundt fremmedkrigere som er blitt radikalisert. Det er liksom ikke deres skyld at de til slutt valgte drap og terror som vei videre i livet, det var vanskelig oppvekst, foreldres oppdragelse, søsken, imamer, fattigdom, manglende forståelse, mangel på omsorg, manglende anerkjennelse, det å ikke "bli sett". Alle andre, eller "samfunnet", har skylden for krigernes veivalg. Ikke slik å forstå at slike forklaringer ikke har noen relevans eller interesse. Vi kan tvert imot ha nytte av å bli minnet på slike impulser og mulige årsaker, i flere sammenhenger.
   Men vi må heller ikke avvise hovedregelen om at når mennesker gjør sine valg, må de ta konsekvensene av valget. Vi har alle frihet under ansvar. Gjør man dumme ting, ligger hovedansvaret hos oss selv. Det er sånn vestlige verdier er skrudd sammen.

Av og til har Trump rett

USA`s president får som regel skyllebøtter av kritikk hjemme og ute omtrent hver gang han åpner munnen eller twitrer. Men på noen områder har han helt rett. Han har rett i at amerikanske skattebetalere i hele etterkrigstiden og under den kalde krigen påtok seg altfor store forsvarsbyrder for å beskytte den vestlige verden mot trusler og ekspansive utfall fra kommuniststater - først og fremst Sovjet-Unionen.
   I de første etterkrigsårene, mens det frie Vest-Europa var preget av gjenreisning og stramme livremmer, kunne den skjeve byrdefordelingen aksepteres som forståelig, men ikke etter at vår verdensdel var kommet økonomisk til hektene igjen og velstanden og velferden vokste til nye høyder. Faktisk var det slik at vesteuropeiske NATO-allierte bygget opp velferdsstater (som til dels ikke var bærekraftige) i ly av USA`s våpenskjold og atomvåpenarsenal. Ubalansen og skjevfordelingen ble diskutert i år etter år uten at noe vesentlig skjedde. Ikke før Trump kom på banen og satte foten ettertrykkelig ned. Nå er det toprosentmålet som gjelder, og det vil USA følge opp overfor NATO-landene uavhengig av hvem som bor i Det hvite hus. Vær sikker.

Har brutt INF-avtalen
Trump har også helt rett i at russerne i dølgsmål lenge har utviklet en type raketter som kan sidestilles med de forbudte mellomdistanserakettene i INF-avtalen - og de kan svært raskt bli  utplassert langs Russlands (se Kaliningrads geografiske posisjon) og Hvite-Russlands grenser med atomstridshoder vendt mot vest. Amerikanerne oppdaget hva som var på ferde under president Obama, men Obama gjorde ingenting med problemet annet enn å uttale noen interne bekymringer. Trump har tatt affære så det holder.
   Trump har rett i sin kritikk mot Angela Merkel og den tyske regjeringen som har akseptert å bli en samarbeidspartner, noen sier et gissel, i forbindelse med leveranser av russisk gass via Østersjøen (Nord Stream II). Gassrørledningen vil gjøre Tyskland helt avhengig av russiske leveranser. Trump sa under NATO-møtet ifjor sommer at gassen østfra vil gjøre landet til "en fange av Moskva". Det er korrekt. Selv om Russland har en god CV som leverandør, vet man ikke hva som skjer når Putins tid er ute og nye krefter overtar.

Økonomi og sikkerhet
Selvsagt har Nordstream II flere dimensjoner. Økonomisk kan begge parter tjene på gassleveransene på grunn av avstander og pris. Men saken har en sikkerhetsmessig side som Merkel dessverre blåser av. Selv om energisikkerheten (stabile leveranser i tilstrekkelige mengder) tilsynelatende forbedres, tar Tyskland og andre mottagerland en stor risiko. Putins Russland kan godt tenkes å misbruke rørledningen som pressmiddel for å fremme utenrikspolitiske mål i fremtiden.
   Russland har brukt det pressmidlet før, både mot de baltiske landene og mot Ukraina, og om en utenrikspolitisk krise skulle oppstå, er det ingen tvil om at en Putin vil vite å benytte seg av det. Etter anneksjonen av Krim og intervensjonen i Øst-Ukraina har et mer aggressivt og selvhevdende Russland trådt frem på verdensscenen.

Inntekter spiller inn
Det som i teorien vil kunne avholde russerne fra å benytte stopp i leveranser som nakkegrep mot Vest-og Sentral-Europa, er rent økonomiske motiver. Det er foretatt store investeringer i rørledningen, og Russland trenger inntektene mer enn noe annet land. Den russiske økonomien er i en kritisk fase, flere russere er blitt fattige, og all den tid store deler av statsbudsjettet går til opprusning militært, er Putin i en skvis. Hans manglende popularitet og dalende oppslutning på meningsmålinger gjør at den russiske presidenten vil tenke seg godt om før han fjerner sugerøret på inntektssiden.

Norge et alternativ
De fleste europeiske land trenger mer gass, inkludert Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Er Russland eneste mulige leverandør? Nei, Norge er et alternativ, og kan bli et enda mer nærliggende alternativ om vi holder fast ved et høyt produksjonsnivå og stabilt høy leteaktivitet på nyåpnede felt. Da bedrer Norge sikkerheten og uavhengigheten til store deler av de sentral- og østeuropeiske landene som for noen tiår siden var underlagt Sovjet-Unionens som vasallstater. Jeg sikter til Baltic Pipe-prosjektet som starter i 2020 og fullføres to år senere. Rørledningen har forbindelse til norske gassfelter på norsk kontinentalsokkel gjennom Danmark til Polen. Den skal frakte opptil 10 milliarder kubikkmeter gass årlig til Polen. Norge har i tillegg stor økonomisk fortjeneste av leveransene.

Pålitelig NATO-kollega
Norge er en pålitelig leverandør med politisk stabile forhold og dessuten NATO-kollega. Gassen selges på vanlige økonomiske betingelser, men gir i tillegg Øst-Europa flere valg. Russlands nabostater blir ikke så totalt avhengig av russiske leveranser. Sikkerhetspolitisk må det være en stor fordel. Det mulige pressmidlet fra Putins side blir svekket.
   Baltic Pipe gjelder ikke bare leveranser til Polen. Det planlegges å bygge såkalte interconnectors mellom Polen og Slovakia, Litauen, Tsjekkia og Ukraina. Norsk overskuddsgass vil kunne tilføre alle disse landene mer stabile og sikre tilførsler.
   For svært mange vil det naturligvis bli ansett som en fordel om bruk av forurensende kull i disse landene blir byttet ut med langt mindre forurensende gasskraft.

Samarbeidspartner i olje og gass
En av de største polske gassleverandørene, PGNIG, har vært til stede på norsk kontinentalsokkel i over ti år og planlegger økt tilstedeværelse. Det betyr utvidet samarbeid og flere utstyrskontrakter med norske leverandører. Dessuten har Baltic Pipe fått anerkjennelse av EU-kommisjonen i form av merkelappen PCI-prosjekt (Project of Common Interrest) fordi det bidrar til ytterligere integrering av markedet og økt konkurranse i energisektoren.
   Selvsagt er Trump også opptatt av amerikanske leveranser av skifergass til Europa når han kritiserer Tyskland for dets russiskvennlige forbindelser. Den dyre skipsfrakten av LNG fra USA gjør imidlertid at både russisk - og norsk - gass gjennom rørledninger kommer bedre ut i konkurransen.
   Derfor er det Norge som sitter på nøkkelen til en mer diversifisert og sikker leveransesituasjon i "den vennligsinnede" delen av Sentral- og Øst-Europa. Når norsk gass blir et alternativ, vil den russiske tommelskruen miste mye av sin kraft og betydning.

lørdag 23. februar 2019

Overraskende inkompetent

Man skal lese og høre mye før øyne og ører faller av. SV-ideologen, nå generalsekretær i WWF, Bård Vegar Solhjell, har sammen med en kollega skrevet et leserbrev i Aftenposten der de hevder at "fremtidens velferd betales ikke av olje". De er overrasket over at sentrale ledere i det norske samfunn ikke tillegger vår egen klimainnsats større vekt i 2019. Solhjell går løs på sentralbanksjef Øystein Olsen og finansminister Siv Jensen fordi de tillater seg å peke på behovet for fortsatt høy oljeaktivitet på norsk sokkel.
   Den inkompetente argumentasjonen og manglende evnen til å tenke realistisk starter med et tullete eksempel på fortidens transportmiddel - hester med kjerre - som på 1800-tallet ikke kunne vite at de snart ville bli utkonkurrert av bilen. Så sammenligner man denne tilstanden med oljealderens endeligt - den som skal gi plass til de velsignede nye grønne næringene. Helst i går.

Langt frem
Det sentralbanksjefen har minnet om er at oljealderen i Norge og internasjonalt ikke vil være over før om flere, faktisk ganske mange tiår, og at Norge ikke i alenegang bør redusere sin produksjon den nærmeste tiden. Da vil andre og mer forurensende oljekilder ta over og eksportere like mye. Det har neppe klimaet noen fordel av. Norsk olje og gass forurenser mindre enn de fleste andre kilder både ved utvinning og bruk. Alle beregninger og prognoser peker på høyere, ikke mindre fossilbehov i årene som kommer, og spesielt hvis de fattigste i verden skal løftes ut av armoden, sulten og ledigheten.
   Jo, vår velferd, både nå og langt inn i fremtiden, er helt avhengig av inntektene fra olje og gass. Nordmenn får færre barn som skal sørge for velferdssamfunnets bærekraft (sykehus, omsorg, pensjoner og trygder). Høy innvandring og for mange uføre som ikke er i arbeid svekker den samme bærekraften. En god del av de rundt 250 milliardene som årlig tilføres statsbudsjettene går direkte til velferd.

Trengs i overgangen
Men viktigere er det at oljefondet, riktig og smart brukt, nettopp sørger for overgangen til andre nasjonale inntektskilder: Når oljepenger sørger for en historisk satsing på samferdsel (tog, veier, gang- og sykkelstier) øker transporteffektiviteten, produktiviteten og økonomien i mange næringer som er avhengig av god logistikk. Når den nåværende regjeringen bevilger historisk høye beløp til utdannelse, forskning, innovasjon og digitalisering er det en forutseende politikk som gjør det norske samfunnet mindre avhengig av oljeinntekter om noen tiår. Svært mye av det oljepenger brukes til i dag, er nettopp formål som skal redusere avhengigheten og brolegge overgangen til et markant mindre forurensende og "grønn" tilværelse.
   Helt i tråd med Parisavtalens hensikt og forpliktelser.

Den farlige idealismen
Solhjell får seg til å hevde at Norge må kutte i leting og utvinning fordi det vil gi et signal om at vi støtter den samme avtalen. Han henviser til en artikkel i Samfunnsøkonomen. For når Norge kutter, vil andre oljeproduserende land ta signalet, ta til fornuften og bli motivert til å gjennomføre større utslippskutt, de også! SV-ideologen er åpenbart ingen realist, men en fantast som innbiller seg at gode eksempler redder verden på en grunnleggende måte.
   Men verden der ute er ikke slik. I de fleste land som produserer olje og gass må myndigheter snarere holde produksjonen oppe, helst øke den, for å mette befolkninger som ellers ville kunne gjøre opprør. Putins Russland vil ikke følge en slik from oppfordring. I en vaklende økonomi og med synkende popularitet må han skaffe større statsinntekter for å kunne tilfredsstille alle kravene om både smør (velferd) og kanoner (opprustning). Kutter Norge, vil han og tyranner i Midt-Østen med glede fylle gapet med økt produksjon.

Kan ikke erstatte
Vi vet godt innerst inne at sol og vind ikke kan erstatte fossilt brensel før kjernefysikk eller hydrogendrift fyller gapet. Derfor er inntektene fra oljeutvinning helt nødvendig i rom tid fremover. Gradvis bør gass erstatte kull i store deler av verden (Sentral- og Øst-Europa, China og India). Det vil være et gigantsteg mot en verden med mindre "klimautslipp". Bare dette i seg selv vil oppfylle Parisavtalens foreløpige og nære mål.
   Den ustabile og upålitelige vindkraften i Norge står for 1,5 prosent av energibehovet, og må backes opp av med bruk av fossilt brensel. Vindparkene ødelegger for reiseliv og landskapsforvaltning. Solen skinner ikke hele året, og heller svakt i lange perioder. Den synker faktisk under horisonten her og der også. De idealistiske og studentikose ideene fra klima-lobbyen bør møtes med mer kontant argumentasjon ut fra fornuft og realisme.
   Solhjell og hans SV`ere trenger ikke minst oljeinntektene i mange stortingsperioder fremover for - på papiret - å finansiere 6-timersdag, større bevilgninger til de fattige familiene - og deres frislepp av innvandrerbølger. Alle andre må basere seg på bruk av virkelighetssansen.
 
 

onsdag 20. februar 2019

Selvfølgelig skal de ikke hjem igjen

Det er ganske utrolig sett med moralske øyne og reflekterte tanker at vestlige land skal ønske IS-frivillige kvinner og menn "hjem igjen" til de bostedene de forlot for fire-fem år siden. Blant dem skal det være et hundretalls med norsk statsborgerskap. Jeg skriver med vilje ikke "nordmenn", bare personer med et pass, et formelt identitetsbevis.
   IS-krigerne og deres underkastede og underdanige kvinner ga ved avreisen mot kalifatet uttrykk for ikke bare kritikk og uvilje mot det samfunnet de forlot, men forakt og direkte hat. De avviste våre verdier. De ville ikke leve i våre fellesskap. De ville søke sin egen "frihet" i et religiøst og verdslig diktatur - og jobbe aktivt for å utvide det. Frivillig og med stolthet og begeistring ga de sin støtte til et bestialsk terrorregime - med ledere som kort og godt kan karakteriseres som monstere i menneskeskikkelse.
   Nå må de ta konsekvensene av sine valg. For de hadde en valgmulighet: Bli boende i Vesten og forholde seg passivt, eller reise for å støtte det muslimske tyranniet. De som valgte å dra, visste hva de gikk til. Historiene om IS-kalifatets massedrap, rettsstridige domsavsigelser og blodige henrettelser kom ut i vestlige medier fra dag én. Ikke bare det: IS selv laget propagandavideoer om drapene, der bødlene nøt sine halshugginger i triumf, viste frem avkuttede armer og bein og steining av mennesker til døde.
   Listen over drap, tortur og intoleranse var uten ende i den korte stunden IS dominerte en del av Midt-Østens ørkenlandskap og byer. De som dro fra Norge og andre ikke-muslimske land må stå ansvarlig for ikke bare sine personlige ugjerninger, men også den moralske støtten de ga til den islamske "staten".
   Vi kan gjerne diskutere hva som førte til "radikalisering" for å forhindre gjentagelser i fremtiden. Men det norske samfunnet tar en altfor stor risiko ved å ta dem tilbake. Vi vet ikke hva som skjer i fengslene der de eventuelt skal sitte noen få år som følge av en rettskraftig dom. Blir IS-tilhengerne omskolert til "snille mennesker", eller danner de nye nettverk bak murene? Den angeren noen av dem beleilig skilter med utad - er den ekte og dyptfølt? Vil den føre til renselse i sjelen og et nytt og bedre liv?
   Jeg er for min del ikke klar for å ta den sjansen. Uskyldige nordmenns liv kan stå i fare om vi tar imot noe som kan bli tikkende bomber i årene som kommer. For husk: I kalifatet fikk IS-tilhengerne også en grundig skolegang i hva som for dem er "rett liv og lære" i en islamsk stat. Er lærdommen avlært? Er holdninger endret? Er tankene under kontroll? Traumene tilstrekkelig bearbeidet?
   Selvsagt kan vi se for oss at PST kan "kontrollere" dem man har mistanke om ikke er omvendt til vestlig sivilisasjon og væremåte. Men det er også et ressursspørsmål: Hvorfor i all verden skal vi bruke tid og krefter på overvåkning av flere titalls hjemvendte IS-krigere når Politiets Sikkerhetstjeneste har mer enn nok å gjøre på andre felter som også er viktige for nasjonens sikkerhet?
   Så kommer selvfølgelig snørr-og-tåre-argumentene: Disse stakkars IS-kvinnene har jo barn! Dem må vi selvsagt ta imot, sammen med kvinnene og eventuelt mannfolkene som har sneket seg tilbake til et land de hatet, spyttet på og tok avstand fra. Jeg faller heller ikke for slike argumenter. Barn velger ikke sine foreldre, men foreldre, særlig mødrene, gjør valg for sine barn. Man kan kalle deres valg uansvarlige, ufornuftige, umoralske. Men de har gjort sine valg og må ta konsekvensene av dem.
   Er det umulig å frata noen passet og statsborgerskapet? Umulig å nekte innreisetillatelse? Flere land i Europa har sagt klart ifra om at IS-krigerne ikke er velkommen tilbake. Noen IS-tilhengere som har bedt om å få komme "hjem", har fått rødt kryss over sitt statsborgerskap allerede. Undertegnede har lenge gått inn for at innvandrere skal få anledning til å ha to statsborgerskap. Da blir det lettere å frata dem det norske dersom statsborgerskapet misbrukes til kriminalitet, eller til å støtte en krigsreligion lik den Kalifatet forfektet.
   Selvsagt kan det tenkes enkelttilfelle der "omvendelsen" bort fra IS og nyfrelst omfavnelse av liberale vestlige verdier, er ekte og angeren åpenbar. Slike tilfelle får bli prøvet og vurdert. Men i det store og hele synes jeg IS-krigerne og deres familie bør stanses ikke bare ved den norske grensen, men ved den europeiske.
 

lørdag 9. februar 2019

Er Vedum "Norges Trump"?

Undertegnede har lenge karikert Senterpartiet som "Norges populistiske, reformfiendtlige, nasjonalkonservative Trump-parti". At betegnelsen holder vann, får vi stadig nye eksempler på. Partiet nikker helt sikkert til ordet nasjonalkonservativt, kanskje også merkelappen "populistisk" - men da i betydningen "folkelig" og "populært". At det er populistisk (ingen hedersbetegnelse i mitt hode) henger sammen med at partiet hevder å være "folkets røst" mot den fæle eliten, en stemme for distriktene mot sentrum, for bygdene mot det stygge urbane sentraliseringsspøkelset.

Reformfiendtlig
Reformfiendtlig? Djevelen ligger i partiets populistiske standpunkter: Mot kommunereform, mot regionreform, mot politireform, mot EU- og EØS-samarbeid, mot kraftkabler til utlandet. Mot sykehusnedleggelser uansett begrunnelse, mot endringer i Postens distribusjonsnett, mot ditten og mot datten. En seig, konservativ - noen vil si reaksjonær - bevegelse som tviholder på det gamle og det eksisterende.
   Selvsagt er partiet også for noe, som et sterkt HV, helst også en mo i hver bygd. Sånn at vi kan vinne krigen vi tapte i 1940. Mange hæravdelinger spredt ut over hele landet er dessuten god distriktspolitikk, selv om det er dårlig forsvarspolitikk. En basestruktur for gårsdagen (Andøya-Elvenes m.m.) er egentlig bra. I sum: Alt som tilfører lokalsamfunn på landsbygda ekstra inntekter gjennom militær aktivitet, dvs. innkjøp, leveranser og arbeidsplasser, er av det gode. Effektivisering, en viss sentralisering og nedleggelse av baser er av det onde. Ved å stå bastant på lokalbefolkningens side i slike saker håper Senterpartiet på å vinne stemmer ved lokalvalgene og beholde alle ordførerne de har vært en mester i å hestehandle seg frem til.

En norsk Trump?
Hva så med Trump-betegnelsen? Her kommer fake news-begrepet inn. Trygve Slagsvold Vedum hevder i alle fora og kanaler som ynder eller gidder å ta imot ham - pluss i spørretimen på Stortinget - at nåværende regjeringspartier siden 2013 har økt strømavgiftene med 36 prosent. Så har Aftenposten gjennomført en faktaundersøkelse som viser at Vedum hverken har tatt med pris- og lønnsutviklingen eller andre saklige forhold med i beregningen. Avisen har regnet seg frem til at strømprisen for en norsk gjennomsnittshusstand har økt slik at strømregningen er blitt 400 kroner dyrere (i 2019-kroner), ikke "36 prosent høyere avgifter".
   Det viser seg nemlig at Senterpartiet selv gjennom sin stemmegivning i Stortinget har vært med på å øke elavgiften til et nivå som bare er 1 øre - ett øre - lavere enn det regjeringen står for. På dette syltynne grunnlaget mener Vedum at nå må regjeringen få strømprisen ned. Han sier det under henvisning til at elavgiftene i hans hode har økt med 36 prosent. Uten å spesifisere hvor mye ned, eller hvilken dekning han har budsjettmessig.

Med buksa nede
Trygve Slagsvold Vedum er her tatt "med buksa nede", og da dreier det seg ikke bare om den berømte underbuksa til Per Borten, som han stilte til NRK-intervju med tidlig på 1970-tallet.
   Det ville lønne seg for partivennene rundt Vedum å få lederen til å dempe seg litt og ikke opptre så åpenbart lettbent populistisk. Og gi ham en kalkulator i gave. Forresten, Vedum vil antagelig nekte å ta imot en kalkulator. Han vil nok foretrekke en god, gammeldags kuleramme.
 

fredag 8. februar 2019

De kriminelle har mange venner

De kriminelle her i landet har mange venner. Noen er nærmest et fast inventar i debatten om virkemidler mot forbrytere og forbrytelser, andre kaster seg på når man ser en sjanse til å svekke myndigheter og autoriteter. De nærmeste dagene vil det falle mange skulderklapp i kantina på Marienlyst når man feirer at landets tollinspektører er fratatt sitt selvforsvarsvåpen - pepperspray.
   Selvsagt var "skandalen" blant toppoppslagene i fredagens dagsrevy. Reportere og ankere struttet av stolthet og tilfredshet over at de mest utsatte i tolletaten måtte fjerne peppersprayen fra beltet.
   Det hele skyldes noen tullete saksbehandlingsfeil og byråkratiske frister: Tolletaten hadde søkt om å sette i gang et prøveprosjekt der inspektørene kunne ha pepperspray som siste ledd i situasjoner hvor deres personlige sikkerhet var truet. Enn så lenge har sprayen ikke vært utløst, men vissheten om at man hadde dette alternativet i en farlig situasjon, har gitt en form for trygghet.
   Så har etaten ved en glipp glemt å søke om eller forlenge ordningen, og det er uklart om man har fulgt reglene rundt almen bruk av pepperspray. Politidirektoratet morsker seg, det er de som gir slike tillatelser, enten til forsøk eller almen bruk. Direktoratets uttalelser kunne godt ha vært mer dempet og vist større forståelse.
   Ett av innslagene i saken dreide seg om en tenkt situasjon der en smugler i stanset bil løfter kniv mot en tjenestemann. Som vi vet, er pepperspray et effektivt våpen uten å skade den som blir utsatt for det. Vi vet også at på grensestasjone våre eller i sonen rundt kan tollinspektører risikere å bli konfrontert av mange typer desperate kriminelle: De som smugler mennesker, narkotika, sprit eller andre ulovlige produkter. Det burde være en selvfølge at inspektørene blir gitt et minimum av forsvarsmidler. De er ikke utstyrt med andre våpen, kun emblemer med den norske løven på.
   Selvsagt bør man følge regelverk, rutiner og frister. Men når noe glipper, bør det vises stor forståelse og en viss konduite. Den enkelte inspektør bør ikke lastes for en byråkratisk arbeidsulykke lenger opp i systemet. Deres personlige sikkerhet er viktigere.
   Både toppledelsen i Tolletaten og Politidirektoratet bør nå snakke sammen og finne en pragmatisk løsning som både sikrer kontroll over bruk av pepperspray og gir en slags midlertidig dispensasjon. Sånt finnes i alt lovverk her i landet.
   Jeg har stor tro på at den kommende sjef i Politidirektoratet, Marie Benedicte Bjørnland, vil håndtere både denne og andre tilfelle på en bedre måte enn forgjengeren.
   Så får main stream media og NRK skrike og skråle så mye de vil. Jeg er overbevist om at tollinspektørene har det store flertallet i folkedypet med seg i denne saken. Kanskje har ikke NRK så mange klakkører og tilhengere likevel, når det kommer til stykket.

torsdag 7. februar 2019

Over og under streken

Den siste uken har vi hatt en til dels fornøyelig debatt om hvorvidt Solbergregjeringens økonomiske politikk er ansvarlig, eller det motsatte. Opposisjonen mener selvsagt at regjeringen bruker for mye oljepenger (det er mens den er nettopp det - opposisjon), og samfunnsøkonomer av den mer teoriorienterte sorten følger opp med gravalvorlige pekefingerminer og maner til en strammere politikk. Altså bruke mindre penger. Jonas Gahr Støre får seg til å uttale at "Høyre har abdisert som ansvarlig styringsparti", og at Solberg har lagt frem et "juksebudsjett". Det sosialdemokratiske Aftenposten er påpasselig med å plassere uttalelsen som toppoppslag på førstesiden.
   Går man nærmere inn på intervjuet med Støre, viser det seg at hans påstand er oppsiktsvekkende dårlig fundert med fakta og logikk. Han toner faktisk ned sin motstand mot å la nytt regjeringskvartal og ny fregatt bli finansiert "under streken", altså utenom det ordinære statsbudsjettet, ved å uttale at "han skal se på vurderingene". Her opptrer han igjen som tåkefyrste og vingle-per. Han ønsker primært at de to prosjektene skal være en del av budsjettet, men... Igjen ser vi et taktisk prosjekt gå av stabelen: Ved å presse på med krav om budsjettdisiplin, håper han å tvinge regjeringen til å gi færre skattelettelser - som Støre i utgangspunktet vet er populært i vide kretser.

Både A og B inn i økonomien
"Om pengene kommer fra et A- eller B-budsjett skal de likevel inn i økonomien", hevder Støre. Han tar feil. Byggingen av et regjeringskvartal erstatter delvis et eksisterende kvartal, en ny fregatt erstatter et skip som går ut av sirkulasjon. Ingen tror at KNM "Helge Ingstad" vil seile igjen. Det beste man kan håpe på, er at enkelte deler kan kannibaliseres og bli reservedeler.
   Arbeiderpartiets leder sammenligner Erna Solbergs nåværende budsjettlinje med Fremskrittspartiets grunnholdning om at mye kan kjøpes inn med oljepenger direkte fra utlandet uten skadelige konsekvenser for nasjonaløkonomien: Politibiler, sykehus og militærutstyr kan kjøpes fra utlandet, mente i sin tid Carl I. Hagen. Støre minner om at politibiler skal vedlikeholdes og sykehus betjenes og på den måten likevel blir en del av norsk økonomi.
   Han glemmer at innkjøp av politibiler fra utlandet ikke kommer i tillegg til den eksisterende bilparken, men erstatter deler av den. Vedlikeholdsbudsjettet blir omtrent det samme. Sannsynligvis går vedlikeholdsutgiftene ned med en mer moderne bilpark. Et nytt sykehus kommer ikke i tillegg til alle de andre sykehusene, for dem er det blitt færre av, mens de som fortsatt er der, eller nye, sentraliseres og får mer effektiv drift.
   Også selskapet Nye Veier tar opp lån i stedet for budsjettbevilgninger til sin forsering av veiutbyggingen her i landet. Jeg mener å huske at denne glimrende ideen opprinnelig var et Venstreforslag.

Strammere handlingsregel
Også andre, ikke bare Støre, glemmer at handlingsregelen har vært respektert, og regjeringen har såmenn ført en ansvarlig økonomisk politikk under Solberg. Hun har aldri vært i nærheten av å benytte seg av den gamle regelens grense på fire prosent, men tvert imot fått Stortinget med på å senke grensen til tre prosent. I inneværende budsjett bruker regjeringen 2,7 prosent av avkastningen.
   Og når vi ser på Arbeiderpartiets alternative budsjett, ser vi at partiet bruker det samme antall oljekroner som Solbergregjeringen. Faktisk bruker ikke Erna Solberg og hennes mannskap mer oljepenger enn de gjorde i 2016. Dermed er kritikken til Støre fullstendig pulverisert.
   Det som er foreslått "under streken" - finansiering av nytt regjeringskvartal og en fregatt - er nettopp helt ekstraordinære hendelser som ikke kommer til å bli en regel eller (u)vane. Særlig fordi staten ikke kan forsikre et slikt fartøy noe sted, og da er det logisk at pengene hentes utenfor statsbudsjettet.
   Jeg er forøvrig helt enig med Erna Solberg i at dersom man ikke bygde nytt regjeringskvartal, ville spøkelseskvartalet etter Breiviks terror-ugjerning bli et monument over terroristens suksess.
   Norsk økonomi vokser, skatteinntektene når nye rekorder, kommuneøkonomien har neppe noen gang vært bedre. Ledigheten går ned og sysselsettingsgraden opp.
   Selvsagt skal regjeringen vise budsjettdisiplin og stramme inn i gode tider. Men det måtte først et strategisk grep til for å sikre denne disiplinen i kommende budsjetter. Ved å hanke inn Venstre og KrF i regjering, får Erna Solberg kontroll over de verste utgifts-utskeielsene fra uansvarlige utpressingspartier på innsiden. Det vil vise seg i budsjettet for i år (revideringen av nasjonalbudsjettet) og for budsjettene i 2020 og 2021.