Helt greit å bli nedstemt

Avgjørelsen i Stortinget om endringer i statsborgerloven (Prop. 146 L, 2016-17) finner sted i dag, og frontene er tilsynelatende skarpe. Høyre og Fremskrittspartiet har foreslått at saker om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan behandles av departementet - men med rett til å bringe saken inn for en domstol uten kostnader. Forslagene - det er flere av dem - er en del av regjeringens arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
   Det kan nemlig tenkes situasjoner - og spesielt i disse tider da IS-kalifatet er knust og frustrerte fremmedkrigere med norsk pass kan være på vei hjem - at myndighetene ønsker å frata dem statsborgerskapet raskt og effektivt. Det Skjer bare dersom de har minst et annet statsborgerskap. Hensynet til bestemmelsene i den europeiske menneskerettskonvensjonen er dermed ivaretatt.

Utgjør en fare
Det er opplagt at disse fremmedkrigerne utgjør en fare for nasjonal sikkerhet og for norske medborgere. Faren er også stor fra deres radikaliserte terroristbrødre som har valgt å forbli i Norge. Men flertallet på Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, vil altså ha full domstolsbehandling når noen skal fratas statsborgerskapet - også når det står om nasjonens sikkerhet. Det gir fremmedkrigerne en slags ekstra beskyttelse, og normalt ville nok de fleste kunne være enig i det, tross alt.
   Men vi lever ikke i "normale" tider i Norge i dag. IS-terrorister og terrorister i andre nettverk representerer en dødelig fare for det norske samfunnet, for uskyldige menneskers liv og helse og for grunnleggende nasjonal sikkerhet. Subdidiært foreslår mindretallet av Høyre og Fremskrittspartiet å innføre en form for hurtigdomstol. Det ville være i alles interesse at ihvertfall dette fikk flertall. Men det er slett ikke sikkert at Ap vil gå med på dette.

Bør stå på sitt
Etter å ha gått igjennom hele proposisjonen med forarbeid, høringsuttalelser og departementets bemerkninger og konklusjoner, sitter undertegnede likevel igjen med en vag følelse av at Arbeiderpartiet ikke helt ut ser alvoret i denne type utfordringer. Derfor bør mindretallet stå på sitt - og lide nederlag. Da kan man senere - ved terrorangrep i Norge og økende tendens til radikalisering - vise til sitt primærstandpunkt, som de andre altså ikke ville støtte. Hovedhensikten med forslaget om forvaltningsmessig tilbakekalling av statsborgerskap er å innføre et element av almenpreventive hensyn. Utsikten til å miste norsk statsborgerskap med alt hva det representerer av rettigheter og goder, NAV-tilskudd, trygder og pensjoner vil opplagt være noe mulige terrorister og fremmedkrigere må tenke nøye gjennom, og spesielt hvis de har familie. Om da slike rasjonelle tanker overhodet finnes i fanatiske hoder.
   Legg merke til at lovforslaget ikke anfører tap av statsborgerskapet som en straff. Det dreier seg om forebyggende, almenpreventive hensyn.

Noen feil ble gjort
Selve diskusjonen og debattnivået rundt saken har sikkert vært en nyttig øvelse for aktørene. Sylvi Listhaug mente det muligens godt da hun viste bildet av tildekte IS-soldater kombinert med kritikken av Arbeiderpartiet. Hun gjorde imidlertid to feil: I stedet for å bruke ordet "terrorister" knyttet til bildet, skulle hun ha skrevet "fremmedkrigere", evt. "muslimske terrorister". Da hadde hun unngått koblingen til den forferdelige tragedien på Utøya 22. juli 2011. Alle ville skjønt hvilken målgruppe hun siktet til. Og så er det elementært at før man velger et bilde fra nettet, må opphavsrettigheter sjekkes.
   Jeg er selvsagt enig med dem som mener Facebook-bruken til justisministeren var grov og upassende Men nå har hun selv fjernet innlegget, beklaget det og statsministeren har beklaget på vegne av regjeringen. Sentrale Høyrefolk har tatt avstand fra innlegget. Noen hver har lært en lekse.

Dreier seg om antiterror
Det er imidlertid oppstått så mye støy og kruttrøyk at sakens kjerne har forsvunnet. Det dreier seg om antiterror-tiltak og forebygging. Jeg hører alle dem som sier at "vi kan da ikke være så slemme, vi risikerer at tap av statsborgerskap fremmer radikalisering". Og så er det jo "samfunnets skyld", stakkar, i de tilfellene der noen har vendt det norske samfunnet ryggen. Jeg kjøper ikke det argumentet.
   Det viktigste er å forebygge terror og verne uskyldige, ikke verne om terroristers sivile retigheter. Det vil her være nyttig å studere andre lands antiterrorlovgivning, og jeg henviser særlig til den britiske. Den har vist seg effektiv i terrorbekjempelse (et ukjent antall angrep har vært oppdaget og unngått i tide. Mistenkelige personer som er blitt fratatt sitt pass og utvist fra landet).
   Stortinget skal om ikke så alt for lenge ta stilling til tetting av gråsoner rundt innhenting, oppbevaring og analyse av metadata, blant annet via overvåkningssenteret på Eggemoen. Også dette gjelder antiterror-bekjempelse. Da regner jeg med at vi får nøyaktig de samme frontene i nasjonalforsamlingen.

Debattklima og debattnivå

Denne helgen har mye av den politiske diskusjonen - både i redaktørstyrte "main stream" media og i sosiale medier, dreid seg om måten debatten foregår på, ikke så mye om innhold, fakta og substans. Statsminister Erna Solberg forsøkte på Dagsrevyen søndag kveld å få meningsutvekslingen til å dreie seg om sak, ikke debattstil, eller "retorikk" som det heter på fint nå, men ble systematisk avbrutt og hakket opp slik NRK-reportere har for vane når statskringkastingen fremmer sin egen agenda.
   Høyre og Fremskrittspartiet har nemlig forsøkt å få gjennom et vedtak i Stortinget som går ut på at norske "fremmedkrigere" - IS-terrorister med andre ord - skal risikere å miste sitt norske pass. Vi vet at rundt 100 personer bosatt i Norge har vervet seg for denne fremmede "staten", eller kalifatet, og rundt 40 av dem sies å være på vei hjem. De representerer en svært alvorlig terrortrussel, opplagt en fare for rikets sikkerhet. Etter min mening ville det ha vært en unnlatelsessynd å ikke fremme et slikt forslag. Sterkt asylsøkervennlige partier som Venstre og KrF var ikke med på forslaget, men Høyre hadde et lønnlig håp om at iallfall Arbeiderpartiet ville ta ansvar og stemme for det.

For fristende
Så skjedde ikke. Arbeiderpartiet så en mulighet til å påføre Erna Solberg et politisk nederlag, og KrF var lett å overtale. For å hoste opp en tilsynelatende legitim begrunnelse, fant Støres parti ut at man ville ha en domstolavgjørelse for hver enkelt fremmedkriger når det norske statsborgerskapet deres sto i fare. Det er det samme som å ønske IS-krigerne velkommen hjem. De vil på ny kunne finne beskyttelse i sine nettverk, bli oppmuntret av sine radikaliserende imamer og de ville gjennom mange ankeinstanser kunne dra ut tiden, antagelig i årevis, før den endelige dommen faller. Får de en dom for sin tjeneste for IS, vil de antagelig gå under jorden eller stikke av til andre land. Det er lett å holde seg skjult i europeiske storbyer.
   Flere vesteuropeiske land har nå lovverk som kjapt og effektivt kan frata fremmedkrigere deres statsborgerskap. Arbeiderpartiet ønsker åpenbart ikke det.

Sjokk og irritasjon
Så har justisminister Sylvi Listhaug kommet med et Facebook-utspill som sjokkerer eller irriterer mange. Hun mener Arbeiderpartiets holdning vitner om at partiet synes hensynet til terrorister er viktigere enn rikets sikkerhet. Hun har et poeng, men får motbør fordi kritikken rammer for hardt, og mange mener hun beskylder Støre og partiets stortingsruppe for noe han ikke mener. Det kunne være interessant å høre, da, hva Arbeiderpartiet egentlig mener - og om partiets standpunkt er et like effektivt antiterrortiltak som Høyres og Fremskrittspartiets. Det må partiet kunne godtgjøre.
   Vi har sett at velplasserte innlegg i sosiale medier nå går ut på at Frp-statsråden bør holde kjeft "fordi terroristen Breivik jo var et tidligere Frp-medlem". Så lavt er vi kommet i den offentlige debatten.

Et godt forslag
Selv er jeg ikke i tvil om at Høyres og Fremskrittspartiets forslag var godt. Det vil kunne bidra til å stoppe fremmedkrigere fra å ville reise "hjem", men gjemme seg bort i Midt-Østen. De vil neppe være interessert i å bli stanset på hjemveien, på grensen, eller tatt i forvaring inntil statsborgerskapet var fratatt dem gjennom et forvaltningsvedtak hjemlet i lov, slik flere andre land har anledning til. Vi vil rett og slett ikke ha dem i Norge lenger, de utgjør en altfor stor risiko og vil kunne sette både liv og samfunnsverdier på spill. Arbeiderpartiets standpunkt vil opplagt gi dem større beskyttelse.

Igjen på dagsorden
Hva blir virkningen av alt oppstusset, skjellingen og smellingen? Fremskrittspartiet har igjen klart å sette innvandring, asylpolitikk og terrorbekjempelse på dagsorden. Partiet avgjør hva den offentlige debatten skal dreie seg om. At partiets motstandere aldri lærer! Moralsk indignasjon er vel og bra, og jeg forstår på sett og vis reaksjonene. Men det var likevel synd at Erna Solberg ikke fikk mulighet til å trekke oppmerksomheten mot hva saken i virkeligheten gjelder - Norges sikkerhet og kampen mot terror. For mediene synes det å være mye viktigere å fremme dramaturgien i egne overskrifter, utdype motsetninger internt i regjeringen og spisse uenigheten mellom dem og opposisjonen.

Bruker Snowden-data mot Forsvaret

Den siste uken har ivrige journalister i NRK offentliggjort innholdet i dokumenter som i prinsippet bør være unntatt offentlighet. Det dreier seg om den militære etterretningstjenestens "lyttestasjon" på Eggemoen ved Hønefoss. Det er en stasjon som er bygget med norske statlige bevilgninger og er under norsk ledelse og kontroll, men som selvsagt samarbeider med amerikanske sikkerhetsmyndigheter og NATO. Teknologien er amerikansk. Stasjonen er uhyre viktig i overvåkningen av russisk militær aktivitet til lands, til sjøs og i luften. Norge er nabo med en stadig mer aggressiv og truende stormakt under den tidligere KGB-sjefen Putins ledelse. Vi skal være glad for at Norge på egne og NATOs vegne utfører denne uhyre viktige oppgaven.
   Overvåkningen skjer via "avlytting" av kommunikasjonssatelitter som inkluderer innhenting av såkalte metadata. Det er "massedata" som kan inneholde telefonsamtaler, epostutvekslinger og trafikk i sosiale medier. Noen av dataene blir lagret mens innholdet blir analysert og prioritert i sentrale vurderinger. Dataene blir slettet når etterretningsfaglige hensyn tilsier det.

Oppgavefordeling
Utgangspunktet for overvåkningen er ikke den kommunikasjonen som skjer mellom nordmenn i Norge. Det har vi PST til - etter tillatelse fra en domstol ved skjellig mistanke om planlegging av terror eller alvorlig kriminialitet. Den militære etterretningstjenesten tar seg av det som skjer utenfor Norge, ofte knyttet til det norske forsvarets operasjoner i for eksempel Afghanistan, Irak eller Jordan/Syria.
   Så kan det oppstå situasjoner der en mistenkelig person et sted i utlandet er i kontakt med en nordmann (eller forsåvidt utlending)  i Norge. Også da kan etterretningstjenesten innenfor lovverket følge med - selvsagt. Har den samme nordmannen også kontakt med andre nordmenn, er det (ihvertfall slik jeg ser det) "innafor" å vende oppmerksomheten mot kretser eller miljøer som kan ha onde hensikter. Likevel er det noen der ute - og NRK hører til dem - som gjør maksimalt for å problematisere, kritisere og sette spørsmålstegn ved en overvåkning som har til formål å trygge det norske samfunnet, og innbyggerne i allierte land.

"Gråsone"?
Man mener å muligens ha funnet en "gråsone" rundt driften av lyttestasjonen på Eggemoen. Det samme har forsåvidt EOS-utvalget gjort (Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene), som "er i tvil" om metadata rundt nordmenn som kommuniserer med utlandet er innenfor retningslinjene. Det hører med til historien at EOS-utvalget jevnlig kontrollerer lyttestasjonens virksomhet og gjennomgår de lagrede metadataene. Utvalget har til nå ikke funnet noe kritikkverdig og rapporterer at lyttestasjonen holder seg innenfor regelverket.
   Etterretningstjenestens sjef, generalløytnant Morten Haga Lunde, sier klart og kontant om problemstillingen: "Innhenting av metadata, også om enkeltpersoner, er hjemlet i Lov om etterretningstjenesten. Slik innhenting er hverken i strid med norsk lov, Den europeiske menneskerettskonvensjonen eller andre deler av folkeretten."

Hva er hensikten?
For forsvarsfiender, NATO-motstandere eller USA-kritikere er selvsagt slike forsikringer ikke nok. De synes å ville sverte, svekke og så splid rundt Norges hemmelige tjenester. For noen få kan man på sett og vis forstå skepsisen: Kommunister, SV`ere og andre ble i en periode under den kalde krigen ulovlig overvåket under flere Arbeiderpartiregjeringer. Til godt opp i vår tid. Poenget er nok at det i enkelte venstreorienterte kretser finnes et snev av paranoia uansett demokratisk vedtatte lover om hemmelige tjenesters oppgaver og begrensninger.
   Ved nøye gjennomgang av NRK-saken, også det skriftlige materialet som er publisert parallelt med de insinuerende skrytereportasjene på TV, går det ellers frem at "avsløringene" ikke er noen stor journalistisk bragd. Opplysningene skriver seg fra lekkasjene til datatyven og landsforræderen Edward Snowden som gjennom seks år systematisk kopierte hemmelig materiale innenfor NSA-systemet, stjal passord fra kolleger og skaffet seg inngangsprosedyrer til databankene med toppgradert materiale. Alt dette lot han lekke ut gjennom Wikileaks-systemet (Julian Assanges nettverk) før Snowden selv stakk av fra ansvaret og konsekvensene. Han foretok først en fordekt reise til det China-kontrollerte Hongkong før han via russiske ambassadefolk skaffet seg billett til Moskva der han nå lever i asyl, foreløpig frem til 2020.

Oppdatert lov på vei
Det er beklagelig at NRK finner grunn til å kaste seg inn i debatten med slike "avsløringer". Dette desto mer fordi arbeidet med en oppjustert etterretningslov allerede er i gang (justeres etter den teknologiske utviklingen innen overvåkning og kommunikasjon). Selvsagt skaffer man seg en slags ryggdekning ved å hanke inn uttalelser fra rettslærde hvis skepsis og synspunkter på overvåkning er kjent fra før.
   Dette er en sak med langt mer alvorlige sider enn utsikten til å oppnå en eller annen prestisjetung journalistpris. Det dreier seg om forsvar og vern av Norges uavhengighet og integritet. Da må man av og til holde kjeft.

"Kirkeasyl" til besvær

Fitjar-saken er blitt benyttet av Solberg-regjeringens motstandere til å svartmale både regjeringen, justisministeren og politiet. Debatten følger det vanlige mønsteret: De som ønsker fri eller en sterkt liberal innvandringspolitikk (i dette tilfellet asylsøkere) skrek over seg da en afghansk familie som hadde fått avslag på opphold, ble hentet ut av et "menighetshus" i Fitjar.
   Jeg skriver menighetshus i anførsel, for det viser seg at huset ikke blir benyttet til religiøse, kirkelige handlinger, men er innredet og benyttet som bolig. Menigheten bruker primært en annen, større bygning som menighetshus til kirkelige aktiviteter. Den eneste tilknytning til menigheten ser ut til å være eierskap og skjøte.
   Den afghanske familiens asylsøknad har vært nøye vurdert og blitt behandlet i flere instanser. Når asylsøkere får endelig avslag, er det deres plikt å forlate landet. Gjør man ikke det, er det politiets oppgave å følge opp et lovlig vedtak. Å mene at politiet ikke skulle gjort det, er en alvorlig sak. Skal ikke lov og rett gjelde her i landet? Skal vi tillate at politiet - etter at hele prosessen er ferdig - etter eget skjønn og synsing skal unnlate å følge lov og regelverk? Hva slags rettstilstand vil vi da få, og hvilken overordnet skjønnsmakt gir vi da til politiet? Da overlater vi til politifolk å sette til side gjeldende regler vedtatt av folkevalgte. Ønsker vi det?
   Kirkeasylinstituttet har ikke hjemmel i noen lov eller forordning vedtatt av Stortinget. Det er bare en sedvane, nærmest en historisk raritet. Det skriver seg fra middelalderen og har overlevd opp til vår tid. Når noen hevder at dette er "siste utvei" for svake og forfulgte mennesker, sier man egentlig at vi ikke lever i et fullverdig demokrati der rettsstaten råder, men at rettsinstanser fatter vedtak på gale premisser, at asylsøkerne alltid har rett uansett norsk rettspleie. Regjeringer har siden 1990-tallet forsøkt å løse konflikter rundt kirkeasyl ved å gi noen instrukser til politidirektoratet som sender dem videre til de lokale politidistriktene. Som hovedregel blir ikke asylsøkere med avslag revet ut av bygg med kors på. Det er heller ikke gjort i dette tilfellet.
   Men før oppklaringen rundt Fitjar-eksemplet har politikere og lobbymiljøer med høy røst og bred penn protestert og demonstrert, synset og anklaget, hele veien med hellig vrede og i en harmdirrende moralsk positur. Det er ikke spesielt imponerende.