Disse brysomme klimaendringene

En interesant, til dels oppsiktsvekkende diskusjon fant sted første romjulsdag i Dagsnytt 18. To anerkjente klimaforskere barket sammen i spørsmålet om hva som egentlig, og i størst grad, påvirker klimaet vårt: naturlige krefter som solaktivitet, kosmisk stråling og skydekke over jorda, eller det som FN`s klimapanel hardnakket og gjentatt hevder, nemlig menneskeskapt CO2-utslipp.
   Det aller mest oppsiktsvekkende var imidlertid programlederens avslutningsreplikk, der han antydet at fordi en såkalt klimaskeptiker (noen sier klimafornekter) hadde sluppet til i Dagsnytt 18, ville NRK bli utsatt for kritikk. Altså: fordi en person med et annet syn enn den kompakte majoritet i IPCC-leiren var blitt sluppet inn i studio for å kringkaste et "avvikende" syn, ja, da ville NRK få en skjennepreken.
   Så langt er vi med andre ord kommet i dette landet (og i en del andre land) at når en klimaskeptiker (jeg sier klimarealist) får komme til orde i ledende media, da kan det mediet bli utsatt for verbale angrep.

Har funnet "the missing link"
Men nok om det innledningsvis. En tung dansk forskergruppe tilknyttet Danmarks Tekniske Universitet (DTU) mener å ha funnet klimaforskningens "missing link". De mener å kunne vitenskapelig bevise at klimaendringer påvirkes av en kombinasjon av kosmisk stråling fra eksploderende stjerner i Melkeveien, solens aktivitet og skydekket her på jorda. Svært kjente forskere står bak forskningsresultatet i tidsskriftet Nature Communications.
   Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å leke vitenskapsformidler, men gjengir i kortform de store linjene: Jorden bombarderes hele tiden av kosmisk stråling fra verdensrommet. Den består av energirike atomkjerner fra eksploderende stjerner i Melkeveien. Hvor mye stråling vi blir utsatt for, er avhengig av hvor mye solen beskytter oss. Hvis solen er aktiv, sperrer den for mye av den kosmiske strålingen. Hvis solen er passiv, slipper mer stråling ned til oss.
   I kortversjon: Mengden kosmisk stråling som treffer jorda, påvirker mengden av skyer. Mye stråling betyr mer skyer og kaldere klima. Mindre stråling betyr færre skyer og varmere klima.
   Forskerne brukte plasmautbrudd på solen i 2016 til å undersøke effekten på jordas skydekke. De fant at ca en uke etter store utbrudd ble det dannet færre aerosoler og færre skyer - helt i tråd med den danske forskeren Henrik Svensmarks teori.

To motparter
I studio forfektet professor em. i astrofysikk, Jan Erik Solheim, de siste funnene. Som motpart hadde Dagsnytt 18 hanket inn en kjent IPCC-forsvarer, Ciceros forskningsleder Bjørn H. Samset. Denne gang var han merkelig generøs mot sin meningsmotstander. Han mente forskermiljøene var uenig om hvor stor del henholdsvis CO2 og de naturlige solkreftene hadde å si for klimaet og klimaendringer. Den munnrappe og verbalintelligente forskningslederen var forsiktig, og slett ikke for bastant, faktisk litt tvilende (?). Samset har vært blant dem som har gitt enhver meningsmotstander det glatte lag når de hevdet et avvikende syn. Tenk å mene at FN`s klimapanel ikke har rett! Det er jo 97 prosent av forskerne som står bak klimapanelets bombastiske og alarmistiske konklusjoner! Menneskene er selv skyld i klimaendringene. Vitenskapen har talt - nå er det bare å handle! 
   I mange år allerede har klimarealistene pekt på enkelte trekk ved vær- og klimautviklingen i det lengre perspektivet som de mest aktivistiske miljøene ikkr vil godta. Under "den lille istid" 1350-1850 hadde jordas stilling på gravitasjonsaksen - og solaktiviteten - lignende trekk som mange uavhengige forskere har pekt på, men ikke fått gehør for. Menneskeskapt CO2 var da på et "førindustrielt" nivå og kunne ikke være årsak til noen klimaendringer. I millioner av år har solaktiviteten styrt klimaet (teorien, eller forklaringen bekreftes av arkeologiske og geologiske undersøkelser) - og hvorfor skulle solen holde opp med det bare fordi IPCC mener noe annet?

Ønsket debatt
Samset var i debatten romslig og taktisk nok til å uttrykke at de danske forskningsresultatene var "spennende" og at han slett ikke hadde noe imot at klimarealister som Solheim kom til orde. Men vil NRK følge opp dette? Jeg tviler. Det er investert uhyggelig mye prestisje, ikke minst politisk, i klimapanelets konklusjoner og råd til politikere, som aktivistmiljøer har fanget opp det mest spektakulære i og brukt i en ensidig og uforsonlig propaganda mot avvikere. NRK (og TV2 også, for den saks skyld) står fullt og fast på Klimapanelets konklusjoner og anbefalinger.
   Vi ser det i omtrent alle tradisjonelle medier også, hvordan MDG`ere har bitt seg fast i redaksjonene og bestemmer debatten og sin egen snevre portvokterrolle. Aldri før har vi hatt behov for flere "andre stemmer" enn nå, i form av sosiale medier, uavhengige nettaviser og seriøse hjemmesider redigert av vitenskapsmenn og -kvinner som er fullt på høyde med IPCC-leirens forskere.

Hva er de redd for?
Av og til lurer jeg på om miljø-aktivistene i Bellona, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom er livredde for at deres kamp mot oljeaktivitet skal mislykkes ved at det gis lete- og boretillatelse for oljeutvinning - og at resultatet blir annerledes enn de har spådd. Tenk om oljeaktivitet kan komme til å smadre egne teorier og påstander? Tenk om det en gang i fremtiden blir gitt tillatelse til utvinning utenfor Lofoten, Ofoten og Senja - og det viser seg at slik produksjon lever i beste velgående sammen med fortsatt bruk av rike fiskeressurser og inntekter fra turisme?

Hvem skal betale når flommen rammer - igjen?

En interessant problemstilling er igjen blitt aktuell etter at en domstol - på laveste nivå - har "frikjent" Nord-Fron kommune for erstatningsansvar for flomskader som har oppstått etter flere på hverandre følgende oversvømmelser. Forsikringsselskapet Gjensidige krevde regress fra kommunen etter at man hadde utbetalt erstatningssummer på til sammen syv millioner kroner til huseiere. Selskapet tapte i første omgang, men har anket avgjørelsen - heldigvis.
   I mitt hode er det helt åpenbart at kommuner i slike tilfelle har det reelle, overordnede ansvaret. Det er de som gjennom plan- og bygningsloven har garantert for tryggheten til byggherrer (jeg bruker bevisst det gode, gamle, meningsbærende uttrykket uansatt hva som står i loven). Hvordan har de gitt fra seg en trygghetsgaranti for tiltaket? Ved å gi byggetillatelse!

"Våtere og villere"
Kommunene kan ikke henvise til noen løse teorier og påstander om at været, som følge av "klimaendringer", blir "våtere og villere". Ansvaret for å vurdere byggegrunn påligger kommunenes tekniske etater like fullt. Alle kommuner er pålagt å foreta risiko- og sårbarhetsanalyser og ta konsekvensen av det de finner. De kan ikke pulverisere ansvaret ved å vise til en generell uttalelse fra NVE om at det er mindre eller større fare for flomskader her og der. Det er i så fall kun en uttalelse i en høringsrunde. Kommunene har et selvstendig ansvar for å gjøre vedtaket - med de konsekvenser som kan komme.
   Det er en grunn til at områder tett opp til et vassdrag ikke har vært bebygget inntil de siste 30-40 årene. "De gamle" i bygda som husker 40-, 50- og 60-årsflommene ville ikke finne på å reise hus og hjem der. Kommunenes tekniske etater har rett og slett vært for kortsiktige, overfladiske og ikke risikobevisste nok - og har sagt ja til bygging.

Sett fra luften
Man burde se på flyfotos over bebyggelsen langs elver og vann i vassdrag tilbake i tid, tiår for tiår. Da vil det være lett å oppdage at nedbygget grunn eter seg nærmere og nærmere elver og større bekker. En annen faktor er generell urbanisering - at selve jordbunnen, tidligere kratt og skog blir belagt med asfalt, betong, belegningsstein som gjør at nedbør ikke synker ned i grunnen, men fosser ned mot laveste punkt i terrenget - og det er ofte vassdrag.
   Så er det lett å  se at elvebredder over tid er blitt steinlagt og vannløpet innsnevret. Det gir mindre plass til vannmengdene etter sterke nedbørsperioder, som alltid vil forekomme i dette landet. Solid oppbygde vollere langs elvebredden eller stranden ødelegger utsikt og gir dårligere estetikk, så det vil folk stort sett ikke ha.
   En tredje faktor er oppbygging av slam, jetéer og andre naturlige hindringer som lokale myndigheter ikke har gjort noe med. Planleggere må alltid ta hensyn til slike forhold i en totalvurdering - alle faktorer sammenlagt, og måle totalsummen oppp mot faren ved 40-, 50- og 60-årsflommene. Som altså noen innbyggere har opplevd.

Er under press
En folkestyrt kommune og deres rådgivende etater, særlig de tekniske, er imidlertid under press fra annet hold: Kommunens innbyggertall vokser, det må finnes nye boligområder. Yngre mennesker vil gjerne ha attraktive tomter, ofte nær vassdrag der det er kort vei bort til sentrum, bygdeveien eller riksveien. Utbyggere i form av entreprenører og byggmestere, eiendomsmeglere og lokale finansieringsinstitusjoner ønsker oppdrag, omsetning og fortjeneste.
   Presset fra disse lobbymiljøene kan være stort, og ikke minst fra private "tiltakshavere" som rett og slett vil bo på et attraktivt sted i hjembyen eller hjembygda. I det store og hele oppfattes de og byggenæringen - også av undertegnede - som positive samfunnsbyggere. Men naturen selv må ha det avgjørende ordet. Risikoen for flom og skader på personer og materielle verdier må veie tyngst.

Står ikke mot presset
Det er utbyggingspresset mange kommuner ikke har klart å motstå. Det må få konsekvenser. For eksempel ved å betale regresskrav. Det igjen fører til økt aktsomhet og andre avgjørelser. Reguleringsplaner og konkrete byggetillatelser er kommunens ansvar - det politiske lederskapets ansvar. Når flommer finner sted flere ganger på samme sted i løpet av noen år eller årtier, bør det heves en advarende pekefinger.
   Gjensidige har helt rett, både moralsk og juridisk, slik jeg ser det. Derimot er jeg usikker på utfallet av anken. Vi er blitt så hjernevasket av unnskyldninger rundt "klimaendringer" og det "våtere og villere" at klare ansvarsforhold er i ferd med å bli utvasket, bokstavelig talt.
   Overordnede beredskapsmyndigheter bør komme sterkere og mer synlig på banen og sammen med regjering og storting sette foten ned for den uansvarlige og lettvinte utdelingen av byggetomter langs utsatte vassdrag.
 

En marxistisk undertone

"Nyheten" om at Trond Giske beskyldes for seksuell trakassering blir både av meg og sikkert mange andre pressefolk mottatt med et skjevt smil og et skuldertrekk. Parti-nestlederens appetitt på AUF-jenter og andre har vært kjent blant mediefolk i årtier. Men hverken avisene eller de såkalte etermedier har løftet ut saken, eller ryktene, før det nå er blitt opportunt gjennom #metoo-kampanjen. For å presisere: Jeg trekker ikke på skuldre eller smilebånd av kampanjen som sådan: Tvert imot var det på høy tid at den så dagens lys. Men Giskes egen rolle er langt fra nytt.
   Hvorfor har ikke noen stått fram tidligere? Fordi så mange har sine svin på skogen, er mitt svar, og at "de mange" tilhører alle politiske miljøer. Også KrF. Det gjør at man har holdt hverandre i sjakk: Hvis du forteller om dette, skal jeg fortelle det jeg vet om deg og dere. Så holder man tett - om hverandre. En form for terrorbalanse.
   I det politiske miljø på et visst nivå, og da sikter jeg først og fremst til presselosjen i Stortinget og hele pressekorpset som "overvåker" regjering, departementer og statlige institusjoner, er det i tillegg et slags halvprofesjonelt fellesskap med flere berøringspunkter enn man liker å nevne høyt. Fjorårets og dette årets debatt om elite kontra folk flest har avslørt det presse-politiske kompleks, det at den såkalte eller selverklærte medieeliten i Norge lever i et lite, konsentrert Oslo-miljø (vi er et lite land i verden) og at det også av den grunn oppstår bånd og nærmest vennskap - iallfall avhengighet: For eksempel vil stortingspolitikere gjerne ha adgang til positive medieoppslag (for seg selv), og mediefolkene ønsker eksklusive historier som andre pressekolleger ikke får først. Det gjøres avtaler, stilltiende eller eksplisitt. En form for gjensidige vennetjenester. Da kan man ikke samtidig brette ut en politikers opptreden overfor det annet kjønn. Da går den vanhellige alliansen dukken.
   For all del: Dette gjelder ikke alle. Jeg kunne nevne flere lysende eksempler på profesjonelle holdninger hos såvel NRK-ansatte som journalister i papirpressen. Men tendensen er der, eller har vært der. I disse dager må pressefolk, TV-journalister og politikere ta seg selv i nakken, tenke over egen opptreden i fortid og nåtid, gjennomføre en "generalforsamling med seg selv" og ta stilling til oppførsel og væremåte for fremtiden.
   Det som har slått meg, er Arbeiderpartiets rolle og reaksjonsmønster de aller siste dagene. For det er forskjell på norske politiske partier. Oslo Arbeiderpartis ledelse har i dag tatt bladet fra munnen, altså sagt rett ut noe man har holdt inne med - av ulike årsaker. Oslo-partiets ledelse snakker nå om en giftig partikultur som har holdt varslerne på avstand og fått dem til å tie - av hensyn til Partiet. Det er interessant at både lederen av det kvinnepolitiske nettverket og den kvinnelige partisekretæren nå er skjøvet i bakgrunnen, og at Jonas Gahr Støre selv har måttet ta affære, forhøre Giske og ordne opp i rotet.
   Jeg som leser fire dagsaviser daglig og følger med på andres oppslag, har bitt merke i Dagsavisens relativt passive rolle inntil de aller siste uker og dager. Nyhetsredaktør Espen Løkeland Stai tok i går et betimelig oppgjør med forholdene i egen bevegelse, først og fremst fagbevegelsen. Men som alle vet, båndene mellom den politiske og den faglige arbeiderbevegelsen er enn så lenge så tette at det nyhetsredaktøren går ut mot, i like stor grad gjelder partiet. Faglig tillitsvalgte har ofte samtidig partiverv og folkevalgte posisjoner.
   Hvorfor overskriften med ordet marxisme? Har den noen relevans? Alle som har lest ideologienes og partienes historie vil gjenkjenne poenget: Partier med en marxistisk fortid vil ha en tendens til å tenke fellesskap og solidaritet og "partiets beste" i større grad enn partier med en mer liberal profil der ytringsfriheten og høyden under taket er mer vektlagt. Solidaritetsbegrepet stikker dypt. I en periode gjaldt slagordet "alt for Partiet". Man undertrykket egne synspunkter og standpunkter for å kunne stå samlet utad. Når gruppemøtet har tatt et standpunkt, skal man være sterk for å gå imot offentlig eller stemme ut fra egen overbevisning.
   Dette har jeg observert i flere tiår, både fra pressebenken og som lokal- og regionpolitiker som pensjonist. Reaksjonsmønsteret fra Arbeiderpartiet på riksplan i disse dager er helt i tråd med den kulturen som har vært vant til at "noen har snakket sammen", og at en partielite tar avgjørelser, forlanger lojalitet og disiplin. Samhold gjør sterk. "Takt, takt, pass på takten - det er mer enn halve makten". Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet har sikkert vært under press. "Man må ikke la rykteflom skade partiet".
   Kanhende er de tider over med #metoo-kampanjen og de siste timenes medieoppstyr rundt Arbeiderpartiets nestleder.
 

En merkelig vinkling

De siste dagene har en spesiell sak versert i mediene, inklusive de sosiale: Pasienter ved Radiumhospitalet må vente i timesvis før det dukker opp en bestilt taxi. Det sliter selvsagt både fysisk og psykisk på mennesker som har problemer og lidelser nok fra før.
   For å informere almenheten om saken, gjør NRK Dagsrevyen en merkelig øvelse: Man hanker inn en stortingsrepresentant for Senterpartiet som selvsagt har meldt seg til tjeneste. Kritikken retter seg mot hospitalets ledelse og mot en udefinert "myndighet". Dette må det ordnes opp i! En taxisjåfør blir intervjuet. Han får stotret fram at nei, slike reiser får de så lite betalt for at de unnlater å stille seg til tjeneste for en tur. Andre typer transportoppdrag gir mer klingende mynt i kassa.
   Saken er at Radiumhospitalet har lagt ut en avtale om pasientreiser til offentlig anbudskonkurranse, helt etter regelverket. Norges Taxi og Christiania Taxi leverte inn anbud og fikk tilslaget. Avtalen trådte i kraft. De to taxiselskapene er både juridisk og moralsk forpliktet til å oppfylle den.
   Men så virker det som om sjåførene rett og slett nekter å følge opp. Da er dette et internt problem mellom Norges Taxi og Christiania Taxi på den ene siden og de "løyvehavere" de har knyttet til seg på den andre. Det er ikke hos Radiumhospitalets ledelse ansvaret ligger.
   Likevel virker det som om NRKs og Senterpartiets agenda er å rette kritikken og legge ansvaret på hospitalet, formodentlig fordi prisen for turene ikke synes høy nok til at løyvehaverne er interessert. Sjåførene driver en form for sivil ulydighet mot sine selskaper og sine forpliktelser.
   Både moralsk og rettslig må selvsagt Radiumhospitalet nå iverksette straffegebyrer etter avtalen og forlange at avtalepartnerne på den andre siden av bordet leverer de tjenestene de har sagt de skal gi. De behøvde jo ikke levere inn sine anbud, men de gjorde det. Altså fanger bordet.
   Og internt i taxiselskapene som ikke har "kontroll" over egne medlemmer, må det ryddes opp. Kanskje kan en anmodning til de rette myndigheter om å frata ulydige sjåfører løyven være veien å gå? Om problemet ikke løses raskt, vil Radiumhospitalet - og andre sykehus som måtte være i samme situasjon - bli tvunget til å innføre andre ordninger, enten med egne innleide biler eller ved økt bruk av frivillighetssentraler. Taxinæringen mister en vesentlig del av sitt økonomiske grunnlag. Men det er til pass for sjåfører som ikke oppfører seg.
   Så får de heller ta et internt oppgjør med sine selskaper, forsøke å fjerne dem som har sagt ja til avtalen de misliker og be om nye forhandlinger ved avtalens utløp. I mellomtiden er det vanlig kutyme at man forholder seg til inngåtte løfter og avtaler.
   Pasientene skal ihvertfall ikke lide som konsekvens av den situasjonen som er oppstått.

Elendig politisk håndverk

Det står dårlig til for opposisjonen i Stortinget om dagen. Arbeiderpartiet klarer ikke å løfte seg fra et frustrerende valgresultat. Poll of polls viser borgerlig flertall i nasjonalforsamlingen og blant folket. Analyser forteller om flukt av LO-medlemmer til Høyre over tid. Deler av «arbeiderbefolkningen» forlater venstresiden, og nå begynner en og annen røst internt også å løfte seg mot elitestyret av partiet. Vanlige, men politisk interesserte slitere når ikke opp i tetsjiktet lenger. Akademikerne og de politiske broilerne har bitt seg fast. Kontakten med grasrota er ikke hva den var. Det virker som man ikke lenger er så opptatt av hverdagsmenneskene i hverdags-Norge. «Spillet» har tatt over plassen for konstruktive alternativer. Med noen unntak, ett av dem er forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Patetisk kritikk

Den siste patetiske kritikken av Erna Solberg er at hun ikke kjapt nok har stablet på beina «en ny regjering og en ny plattform», det vil si at Venstre ikke for lengst har inntatt statsrådsplasser i regjering. Det er Senterpartiets Marit Arnstad som er hardest i kritikken her. Hun er utålmodig. Hun mener opposisjonen har opplevd en «bortkastet politisk høst». Politikken er satt på vent, sutrer hun og Jonas Gahr Støre. Situasjonen er visstnok «unormal».

Tull og tøys! Et flertall på Stortinget er blitt enig om neste års statsbudsjett. Det gir føringer for flere år fremover og utgjør minst ni tiendedeler av det som kan kategoriseres som «politikk». Statsministeren selv tar den tiden regjeringen og Venstre trenger for å finne en felles plattform. Det haster ikke. Landet har en meget styringsdyktig regjering. Konturene av en ny sammensetning vil vi først se over nyttår. I mellomtiden understreker hun den blå-blå regjeringens viktigste prosjekter: Gjøre velferdfssamfunnet mer robust, skape flere jobber for dem som står utenfor arbeidslivet, videreføre viktige reformer som Nye Veier AS, nærpolitireformen, jernbanereformen som skal skaffe oss en mer effektiv og serviceminded kollektivtrafikk på spor, og kommunereformen som slett ikke har nådd endestasjonen. Alle disse reformene som Støre og Arbeiderpartiet i valgkampen ville reversere. Erna Solberg peker helt korrekt på at Arbeiderpartiet ikke er noen pådriver for modernisering av Norge, men en sinke, nærmest en museumsvokter.

Tidenes budsjett

Til Støres innbitte angrep sier hun, tålmodig og smilende, at det Ap-lederen kaller bortkastet tid, er tidenes budsjett til samferdsel, flere lærere til tidlig innsats, kortere helsekøer og mer til forsvar og politi. Apropos Forsvaret: Gjennom et forlik som Senterpartiet og SV ikke er en del av, blir det fortsatt militære helikoptere på Bardufoss, flere HV-soldater og sannsynligvis innleie av stridsvogner til hærens bruk inntil investeringsbudsjettene kan gape over denne viktige materiellanskaffelsen. Utviklingen går støtt og stadig mot oppfyllelsen av NATOs mål om to prosent av nasjonalproduktet til forsvaret av landet.

Jeg noterer at Senterpartiet har nådd formtoppen og mister oppslutning. Det vil det nok fortsette å gjøre i løpet av neste år og 2019, rett og slett fordi de reformene partiet er innbitte motstandere av, da vil begynne å få effekt. Nærpolitireformen vil gi oss flere rullende lensmannskontorer i distriktene til erstatning for det ene stedfaste kontoret med begrenset åpningstid. Kommunesamenslutningene vil vise oss flere robuste kommuner som er i stand til å oppfylle forventninger om tjenestetilbud til innbyggerne. De ytterst få sære småkommunene som vil vende tilbake til «sånn som det var før» vil ikke rokke ved hovedinntrykket av en overmoden, betimelig endring i kommuneforvaltningen.

Spådommer til skamme

Både her og når det gjelder Senterpartiets øvrige nærmest reaksjonære holdninger til et moderne Norge i nødvendig omstilling, vil de dystre spådommene bli gjort til skamme. Det siste halmstrået til Senterpartiet – mange flere HV-soldater og flere «moer» som distriktspolitisk virkemiddel - er avvist av et overveldende flertall på Stortinget, samtidig som flertallet har vist kompromissvilje og delvis oppfylt Sps krav. Det var smart og tar brodden fra kritikerne.

Selvsagt vil opposisjonen fortsette med å lokke og lure Kristelig Folkeparti over til seg i en del saker, for å skape flertall mot Solberg-regjeringen. Hareides parti ligger med brukket rygg og er nærmest blitt et slags bevis på et liv etter døden, mens det regjeringsvennlige Venstre holder godt stand på meningsmålingene. Som Dagsavisens Arne Strand uttrykker det: «Venstre er over sperregrensen på fire prosent tredje måned på rad. Partiets velgere er med andre ord ikke misfornøyd med at partileder Trine Skei Grande forhandler om en plass i regjeringen med Erna Solberg og Siv Jensen.»

Fattig trøst

Det har liten relevans når den samme Arne Strand trøster seg med historiske eksempler på at Arbeiderpartiet har løftet seg fra lav oppslutning før. Vi er ikke i 2005, 2009 eller 2013. Senterpartiet og SV kan ikke redde et rødgrønt flertall når Arbeiderpartiet selv mister så mange velgere. Jonas Gahr Støre vil heller ikke klare å redde situasjonen ved å omfavne de to og legge om kursen til venstre. Da vil Arbeiderpartiet lekke enda mer mot sentrum og høyre.

Med Venstre i regjering vil det bli enklere for Erna Solberg å styre Norge. Grunnlaget blir utvidet og forsterket. Det er dessuten resultatene av en felles, omforent politikk som vil være avgjørende for velgerne. Ikke hvem som samarbeider.

Noen forstår åpenbart ikke spillet

Det er god grunn til å peke på det demokratiske underskuddet som småpartier på vippen skaper med sin utpressingspolitikk overfor store velgergrupper som står dem nær, særlig når statsbudsjettet skal vedtas. Både Venstre og Kristelig Folkeparti er i posisjon til å presse, true, skrike og sutre for å oppnå sine krav. Alle som ønsker et større og dypere sugerør ned i statskassa heier og jubler. De fire partiene som satt sammen i forhandlinger om budsjettet denne gangen, kom likevel raskere til enighet enn i tidligere runder. Forklaringen er åpenbar: Venstre snuser på regjeringsdeltagelse og ønsket ikke å provosere mer enn nødvendig, KrF vet at et svakt sperregrenseparti ikke kan gå alt for langt samtidig som partiets ledere må kunne forsvare det selvvalgte utenforskapet i opposisjon. Var det egentlig en seier? Men er det som særlig KrF «oppnådde» gjennom budsjettforhandlingene noen stor seier? Mediene, særlig den sosialdemokratiske pressen, later som om det er tilfellet. Men slik foregår ikke det politiske spillet i dagens Norge. Når en mindretallsregjering skal legge frem et budsjettforslag, har man selvsagt de kommende forhandlingene i tankene. Budsjettet blir utformet «stramt», men utfallet er sånn noenlunde tenkt ut på forhånd. Høyre og Frp vet inderlig godt hva de to tidligere støttepartiene vil søke å nullstille, øke bevilgningene til eller endre. Ved å lage noen kutt på områder som smerter Venstre og KrF, gir man åpning for en febrilsk aktivitet fra deres side. Masse energi blir brukt på å tette de hullene budsjettforslaget inneholder, slik at de gjennom oppnådde endringer kan utrope seg til seierherrer/kvinner overfor egne velgere. En håndsrekning Det er en gest, en stilltiende håndsrekning til Venstre og KrF, et knep. Mye tyder på at Erna Solberg er godt fornøyd med resultatet, og kan leve videre til neste korsvei. Da er muligens Venstre «innenfor», og det blir lettere å håndtere Kristelig Folkeparti fordi Venstres egne særinteresser er ivaretatt alt i det omforente budsjettforslaget som legges frem tidlig i oktober. Jeg ser at for eksempel Dagsavisen utroper budsjettforliket som et bevis på at KrFs valg av opposisjonsrolle er klokt, at partiet kan oppnå mye mer utenfor enn å gå i regjering. Arbeiderpartiets hofforgan støtter «splitt og hersk»-taktikken til Støre. Men når avisens lederskribent mener at Hareide med sin lærernorm-seier skroter Høyres skolepolitikk, smiler jeg bare i skjegget. En fornuftig skolepolitikk er langt mer enn en lærernorm. Sannsynligvis har den blå-blå regjeringen på forhånd innsett at normen ikke var til å unngå. Har ansvaret for konsekvensene Kristelig Folkeparti har med normen – som egentlig dreier seg om fagforeningsstrev, ikke et spørsmål om bedre undervisning i skolen – i realiteten overtatt ansvaret for konsekvensene av normen. Ingen norsk forskning bekrefter at flere lærere fører til økte kunnskaper eller mindre frafall i siste del av skoleløpet. Det er en teori, en påstand. KrF`s leder forsvarer sitt standpunkt med at «lærerne er for det, foreldrene er for det, elevene er for det». Så da må det vel være riktig? Standpunktet og påstanden er ren populisme, man søker å oppnå popularitet i utvalgte velgergrupper. Norske Kommuners Sentralforbund var og er imot lærernormen fordi den begrenser det lokale selvstyret og legger hindringer i veien for en fornuftig, lokalt tilpasset skolepolitikk. Man kan ikke lenger sette inn lærerressurser der lokale skolemyndigheter vet skoen trykker, for eksempel i skoleklasser med identifiserte kunnskaps- eller adferdsproblemer – selv om de er små. Lærerne blir fordelt etter en byråkratisk og firkantet formel. Distriktene mister lærere En annen konsekvens blir sannsynligvis at kvalifiserte lærere i distriktene nå ser en åpning til å søke jobber i de store byene, spesielt på Østlandet, der hundrevis av nye lærerstillinger skal opprettes som følge av normen. Det er nemlig her de store klassene finnes. De små kommunene vil tappes, elevene der vil få flere ukvalifiserte lærere. Hvorfor? Fordi det for tiden ikke utdannes nok lærere, og denne mangelen vil bli mer og mer følbar i tiden som kommer. Hva med 1.000 flere kvoteflyktninger som KrF også fikk til? Selvfølgelig har Erna visst om på forhånd at det kravet ville komme. Så setter man det opprinnelige tallet i budsjettforslaget så lavt som mulig. KrF kan briske seg med en humanitær seier, og antallet ble omtrent slik regjeringen på forhånd har regnet med. Opposisjonen på Stortinget utroper dette som nok et «nederlag for Sylvi Listhaug». Tull og tøys. Tallet 2.120 flyktninger er helt sikkert innenfor det akseptable for regjeringen. Upopulær inndekning Slik kan man gå gjennom politikkområde for politikkområde. Siden Venstre og KrF må opptre «ansvarlig», måtte de også finne dekning for de tilsynelatende økningene, og falt ned på den vanlige lettvinte løsningen med avgiftsforhøyelser. Med forhøyet sukkeravgift vil de to partiene nå få skylden for økt import og mer grensehandel av søte godsaker, og uten at folkehelsen blir forbedret. Deler av den norske næringsmiddelindustrien vil lide, mens svenskene jubler. Dumt, men det er altså slik Venstre og KrF vil ha det. Høyre fikk igjennom reduksjon i «maskinskatten», det vil si litt mindre inntekter for en del kommuner fra eiendomsskatten, mens de samme sutrekommunene får kompensasjon. Da kan de fortsette sitt glade og oppblåste liv uten å måtte tvinges til å effektivisere, modernisere og sette tæring etter næring. Men det er bra for bedriftene og arbeidsplassene at skatten ble senket. Venstre opp, KrF stabilt lavt Omtrent samtidig som dette skrives, viser siste politiske meningsmåling at Venstre går litt frem fra et byks etter valget. Det har helt sikkert sammenheng med viljen til å søke regjeringsmakt. Til tross for sine «seire» rundt budsjettet, er jeg ikke overbevist om at KrF vil tjene på sin opposisjonsrolle utover høsten, særlig etter en eventuell regjeringsutvidelse partiet har valgt å ikke være en del av.

Politikk som karriere og levevei

Vi kan like det eller ei - dagens unge og antagelig også kommende generasjoner er neppe så besjelet av idealisme og uegennyttig samfunnsinteresse som generasjonene etter annen verdenskrig. Den gang vilje til gjenreisning og ekte dugnadsånd var kombinert med sparsommelighet og mindre krav til materiell levestandard. Freden og friheten var en så stor gave at den kompenserte for manglene. Bare man hadde de basale behovene dekket og det var åpenbart at det gikk litt bedre år for år fant folk seg i stramme livreimer. 50- og 60-årene var preget av økonomisk vekst og optimisme. Vi opplevde en utdanningsrevolusjon der unge snart kunne "bli hva de ville" uten økonomiske uoverstigelige skranker. Arbeiderklassens intelligensreserve fikk utfolde seg etter personlige evner og anlegg, ikke holdt tilbake av en skral familieøkonomi. De sosiale sikkerhetsnettene ble bygget ut slik at selv de fattigste hadde en akseptabel livsstandard. Sakene og visjonene Det var en grotid for de frivillige lagene og foreningene, både innen idrett, kultur, opplysning, humanitær veldedighet, misjon, fredskorps, fagbevegelse og de politiske partiene. Ungdomsorganisasjonene til de sistnevnte hadde en formidabel vekst. Det var sakene og visjonene som drev verket - uansett hvilken plass man valgte på den politiske aksen fra venstre mot høyre. Det var kameratslig konkurranse om tillitsverv. Kontingenten dekket utgiftene. Ingen drømte om at pappa stat og mamma kommune, altså skattebetalerne, skulle finansiere driften av det frivillige arbeidet for ideelle mål. Idealismen drev verket. Hver og en bidro for å fremme saken til de små og store fellesskapene. Det er et hav av forskjell mellom denne idyllen og dagens virkelighet. En tillitsvalgt-krise har rammet store deler av frivilligheten - med noen unntak. Her og der spirer og gror det fortsatt. Kontrasten ser vi ikke minst i partiene, der de politiske "broilerne" har gjort sitt inntog. De som via videregående har gått rett inn i universitets- og høyskolestudier (og et friår som backpackere) og derfra til partiskoler og lederkurs med drillig i verbalintelligens og kjappe, overfladiske svar på kompliserte spørsmål. De unge kan skilte med en Master. eller Bachelorgrad og er verdensmestere på sine områder. Politikk blir nærmest levevei fra lokal- og regionpolitikk til landets nasjonalforsamling. Rekrutteringen kan svikte De unge stort sett uten yrkes- eller livserfaring fortrenger dem som har en reell erfaring fra andre arenaer enn møterom, massemedier, kommunikasjonsbyråer og sosiale kanaler på nettet. Og hva driver dem? Jeg avviser ikke ekte idealisme her og der, mennesker som ønsker å "gjøre en forskjell", jobbe for fellesskapet, verdensfreden eller klimaet. Men i det store bildet er det ikke vanskelig å identifisere ønsket om en politiske karriere inn i maktposisjoner som motiv og drivkraft. Og klekkelig inntekt. Muligheten for å bli kjent og anerkjent via det daglige nyhetsbildet. Og hvor søker de seg da? Fristelsen er stor for å orientere seg mot de store partiene i trygg avstand fra sperregrensen. Her er mulighetene opplagt de største. Ideologi og verdivalg spiller opplagt en mindre rolle enn tidligere. Eller man søker mot mindre partier der utsiktene til innflytelse kan ligge i en regjeringskonstellasjon. Komme inn i maktens sentrum som rådgiver, kommunikasjonskonsulent eller til og med statssekretær. Noen drømmer sikkert også om statsrådsposter bare man er tilgjengelig på rett sted og på riktig tidspunkt. Uansett er nok de små partiene mest sårbare og kan risikere rekrutteringssvikt fra den nye generasjonen politikere dersom de i for lang tid vandrer i ørkenen - særlig i opposisjon med begrenset innflytelse. To partier i skvis Broilere og karrierepolitikere er til stede i alle partier fra ytterste venstre og helt ut i det blå-blå grenselandet. I de store byene kan selv minipartier som Rødt og MDG komme på vippen og bli interessante. Det ser vi i den katastrofale situasjonen som er oppstått i landets hovedstad. Men slike eksempler er ikke så mange, og de kan bli kortvarige episoder for en som har staket ut en lang karriere i det offentlige liv På høyre side av skalaen strever Venstre og KrF for å finne en utvei vekk fra sperregrense-marerittet. Som flere av oss viste til bare noen dager etter valget: Venstre ble hjulpet over sperregrensen av taktiske stemmer fra Høyre. Venstre har ekstrem lav lojalitet blant sine velgere. Bare en tredjedel er igjen fra 2013. Dersom Venstre ikke går inn i regjering ved juletider, vil man helt sikkert miste selv Høyre-velgerne ved neste korsvei. Samtidig ser vi at partiet klatrer på meningsmålingene - helt sikkert hjulpet av den aktuelle diskusjonen rundt regjeringsdeltagelse. Dette er nettoppp hva partiet trenger: Utsiktene blant de yngre i partiet til å komme i posisjon, overta departementer - og med det redusere Fremskrittspartiets innflytelse på den samlede Solbergregjeringens profil og politiske grunnlag. En hær av mulige rådgivere, statssekretærer og andre forlokkende stillinger har en menneskelig inspirasjonskraft man gjør dumt i å undervurdere. Motsatt: Det minipartiet som ikke griper sjansen nå, risikerer å tørke ut i en brennende ørkensand. På den annen side: I regjering har man et solid og partinøytralt embedsverk til disposisjon. I regjering setter man dagsorden i mediene. I regjering kan Venstre ha langt større muligheter til å gjennomføre partiprogrammet - kontrakten mellom parti og velgere. Og så KrF, da Kristelig Folkeparti er i en lignende skvis og formell valgsituasjon. Men her har man malt seg inn i et hjørne og har innskrenket handlingsrommet vesentlig ved å erklære seg som opposisjonsparti. Samtidig har partilederen pekt på Erna Solberg som den beste statsministeren i nye fire år. KrF mistet 21.000 velgere til Ap og Sp ved dette stortingsvalget, flest til Senterpartiet. Det var årsaken til Hareides desperate utspill om "reformpause" like før valgdagen. Men så mistet partiet også 21.000 velgere til Høyre. De vil heller ikke komme tilbake dersom man velger å være i opposisjon til Erna Solberg og skape trøbbel for den borgerlige regjeringen. KrFs problem er selvforskyldt: Man har demonisert Fremskrittspartiet til de grader at holdningen har antatt fariseiske dimensjoner. Berøringsangsten ligger langt utenfor det fornuftige og realpolitiske. Selv er jeg helt sikker på at KrF-ledelsen har gjort ukloke strategiske valg. Sammen med Venstre, og til dels Høyre, vil man med regjeringsdeltagelse i enda større grad redusere Fremskrittspartiets innflytelse. Det er så opplagt at det er vanskelig å forstå den nærmest puerile og trassige holdningen som fortsatt gjør seg gjeldende. Hvem blant unge, fremadstormende ungdomspolitikere vil søke mot et parti som takker nei til politisk innflytelse? Selvsagt kan man opptre som utpressings- og vippeparti enn så lenge, men hvor lenge vil den posisjonen holde? Å velge opposisjon uten en samarbeidsavtale vil stille Solberg-regjeringen helt fritt til å søke flertall andre steder i stortingssalen. Men igjen: KrF står i alvorlig fare for å gli helt ut i det ytterste mørke uten en kursendring. Partiet blir uinteressant for partiets broilere - de finnes der også. Flere utviklingstrekk vil styrke argumentene for KrFs inntreden i regjeringen etter kommunevalget om to år. Da vil, slik jeg profeterer, Senterpartiet miste sitt populistiske grep fordi flere av de reformene partiet er i mot i mellomtiden vil vise seg fornuftige. Om to år vil vi se blant annet klare fordeler av nærpolitireformen. Og Venstres posisjon vil være styrket i mellomtiden. Toget vil nå gå mens KrF står igjen på perrongen. Selvvalgt og selvforskyldt.

Når styrking av Forsvaret problematiseres

Fredag ettermiddag 3. november 2017: De tre første innkjøpte kampflyene med betegnelsen F-35 lander på Ørlandet flystasjon i Trøndelag. Om kort tid vil de bli kontrollert og godkjent av det norske luftforsvaret, og de vil bli påført norske "farver" og kjennemerker. Når en større andel av de i alt 52 kampflyene er på plass på norsk jord, er forsvaret av Norge vesentlig styrket, ja, til de grader at fremtidige historikere vil snakke om tiden før og tiden etter F-35. Kampflyet, som vil ha flere roller i forsvaret av Norge, vil kunne sikre luftrommet i en fase da allierte forsterkninger er på vei til sine forhåndslagre. De vil beskytte norske og allierte hæravdelingers bevegelser på landjorda og komme i tillegg til hærens eget missilforsvar. De vil være et effektivt motvåpen til havs mot invaderende marinefartøyer eller langtrekkende våpenplattformer. De kan også være en dødelig trussel mot en fiendes egen infrastruktur og de vil bidra vesentlig til overvåkning og kontroll av grenser og havområder. Ikke bare en forsvarsgren Alle forsvarsvenner som evner å se helheten og ikke har særinteresser i jobb eller posisjon innenfor forsvarets struktur, er klar over hvor stor denne dagen var. For det dreier seg ikke om styrking og ressursoppbygging innen en bestemt forsvarsgren (Luftforsvaret) til fortrengsel for andre behov. Innkjøpet av F-35 er overordnet kravet om mer av ditt og mer av datt til Sjøforsvaret og Hæren (inkludert HV). De andre forsvarsgrenene er selvsagt svært avgjørende for totalforsvaret, men ett sted må man starte styrkingen, og da var det logisk og riktig å starte med luftherredømmet over norsk territorium. Spesiell dekning Begivenheten på Ørlandet ble behørig dekket av norske medier med hver sin vinkling. NRK`s dekning av det som foregikk på flystasjonen og F-35-flyenes fremtidige hovedbase, var derimot noe spesiell, for å si det forsiktig. Med sikker og tradisjonell sans for å problematisere ethvert positivt bidrag til forsvaret av Norge, hanket man inn en mus i orgelet: Offisersforbundets forbundsleder, som synes å ha klippekort på å kommentere stort og smått i norsk forsvarsdebatt - ut fra interessene til ansatte. Nå bekymret man seg over hvordan flymekanikerne ville ha det på jobb dersom de samme mekanikerne skal betjene både F-16 og F-35 i en lengre overgangsfase. Overdøvet det positive Innslaget om alle problemene F-35 vil skape for noen av forbundslederens medlemmer utgjorde en stor del av innslaget i Dagsrevyen. Det overdøvet rett og slett mye av den positive nyheten om den begynnende styrkingen av forsvaret vårt. VGs dekning av den samme begivenheten var forøvrig en hyggelig kontrast til NRKs vinkling - uten å være servil eller overfladisk. NRK har som andre medier rett og plikt til å opptre kritisk, og institusjonen velger selv sin måte å dekke store og små begivenheter på. I dette innslaget fant man så vidt plass til en avsluttende kort forsikring fra Luftforsvaret om at man kjente til den problemstillingen Torbjørn Bongo presenterte, og at man hadde kontroll på og en plan for å møte utfordringene. Det var likevel Offisersforbundets påstander og bekymringer som dominerte. Aldri kritiske motspørsmål NRK er blant de toneangievnde norske mediene som aldri - aldri - retter kritiske spørsmål til fagforeningene når deres talsmenn og -kvinner kommer med anklager mot en motpart. For eksempel om inhabilitet eller det å ha særinteresser som motiv. Helt fra dag en har NRK vært blant dem som har latt kritikerne av kampflykjøpet fått stor oppmerksomhet og primær sendetid. Aftenposten er i samme klubben. Prisen har vært for høy, usikkerheten rundt ytelse, kvaliteter, forsinkelser osv underveis har vært nitid dekket og kommentert av mer eller mindre kvalifiserte kommentatorer og "eksperter". Intens lobbyvirksomhet Det som virkelig har preget debatten rundt kampflyinnkjøpet, er all lobbyvirksomheten fra flyfabrikker, tilbydere, særinteresser og politiske partier med sin egen agenda. Sjøforsvaret kunne nok ønske seg at noe av beløpet til flykjøpet kunne "veksles inn" med behov i egen forsvarsgren. Spesielt hær-folk har slåss drabelig for hærens interesser og behov. Ihuga HV-folk har vært spesielt kritiske fordi det ikke er avsatt nok ressurser til forsvar av veikryss og trafostasjoner i hjembygda. Sjøheimevernets folk er skuffet over at de ikke lenger får noen egen våpengren til sin disposisjon. Mens særinteressene slåss, har forsvarssjefer og ansvarlige regjeringer måttet ta hensyn til helheten, til forsvarsstyrke pr. krone, til hvordan verden rundt oss tross alt ser ut i 2017, hva trusselbildet forteller oss, hva et mer selvhevdende Russland gjorde på Krim og i Ukraina. Putin-Russlands øvingsmønster både til lands, til sjøs og i luften. En lykke for landet Det har - tross alt - vært en lykke for Norge at man har et styresett og politisk system der store og ansvarlige partier, i første rekke Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har dannet flertall på Stortinget for langsiktige og forutsigbare linjer i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Man er enig om opptrappingen av forsvarsutgiftene til to prosent av brutto nasjonalprodukt innen 2024, som er NATOs mål og krav. Forsvarsbudsjettene vil få et vesentlig løft, og forsvarssjefen er rimelig fornøyd. At noen tidligere forsvarssjefer ønsker en omkamp, får vi bare notere oss som en naturlig menneskelig adferd i en pensjonisttilværelse. Vedtaket om kampflykjøp er gjort og bekreftet og innfasingen i gang. Etter hvert vil de andre forsvarsgrenene få tilført betydelige økonomiske ressurser for økt kampkraft og bedre overvåkning. Om få år vil Norges forsvar være på høyde med utfordringene i nærområdet. NRK vil nok bare fortsette med å problematisere, opptre som lyseslukker og gi passende doser av alternative fakta. Det får vi bare notere.

"Kakefest på venstresiden"

En hissig polemikk er oppstått mellom leder i Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem, og selveste Dagsavisens lederskribent. Oslo Arbeidersamfunn er Arbeiderpartiets største og mest tradisjonsrike partilag, Dagsavisen het lenge Arbeiderbladet og var eid og finansiert av Arbeiderpartiet. Bladets redaktør ble valgt på landsmøtene og tilhørte partiets innerste krets. I dag er man - formelt - uavhengig, og det gir seg noen komiske utslag i ny og ne. Dessuten er bladets linje på både reportasje- og kommentarplass mye mer SV- og Rødt-orientert enn det Støre-ledede mainstream Ap. Undertegnede konstaterer det etter flere års daglig lesning som abonnent. Feirer bolsjevik-kuppet Stridens kjerne er feiringen av det kommunistiske bolsjevik-kuppet 7. november 1917 («Oktoberrevolusjonen») i Russland. Oslo Arbeidersamfunns leder har – helt korrekt – påpekt at kommunisters og sosialisters feiring av jubileet er «ytre venstres makabre kakefest». Mellem har sammenlignet årets feiring med at norske nynazister i 2033 skulle markere 100-årsdagen for Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933. Han minner om at Oktoberrevolusjonen ikke var noe folkelig opprør, men et kriminelt statskupp. Det får Dagsavisen til å skrive at sammenligningen med Hitler og nazismen er «vanvittig». Maktovertagelsen i Russland var slett ikke så tragisk som nazistenes, for Hitlers makt basert på rasistisk intensjon og ideologi var jo første steg på veien mot den mest aggressive krigføringen verden har sett (!). Hindret frie valg, men... Man gnir seg i øynene og leser en gang til. Like før i samme leder har avisens ansvarlige redaktør (eller en lederskribent han har tillit og gitt fullmakt til) måttet innrømme at jo, Oktoberrevolusjonen hindret de planlagte første frie valgene i Russland. Revolusjonen utviklet seg «i en svært uheldig retning» med mangel på ytringsfrihet og demokrati. Idealene ble korrumpert. Sovjet utviklet seg til et sosialistisk diktatur som krevde millioner av menneskeliv (jeg legger til at langt flere millioner ble drept eller sultet til døde av Lenin og Stalin, selv om det akkurat her er av underordnet betydning). «Markerer et historisk skifte» Dagsavisens redaktør forsvarer likevel markeringen av jubileet. Det er helt legitimt, det, for revolusjonen satte en stopper for en samfunnsorden (tsarregimet) basert på utnytting og undertrykkelse av massene. «7. november markerer således et historisk skifte», mener Dagsavisen, og «det dreier seg ikke om å feire et sosialistisk diktatur». Å, neivel? Vi kjenner jo historien som fulgte – helt til Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen. Tre generasjoner levde i dødsskyggenes dal, de led, de bøyde nakken, de var tvunget til å tie. Er det helt greit å feire? Verden ble ikke bedre etter 1917, den ble om mulig enda verre. Dessverre smittet revolusjonsromantikken over på partier i den vestlige verden som før hadde vært sosialdemokratiske. Arbeiderpartiet i Norge sluttet helt opp om Moskva-linjen og den kommunistiske internasjonalen. Tranmæls bevingede ord fra 1917 blir gjengitt i lederen (Tranmæl var nettopp redaktør i Arbeiderbladet): «Måtte den norske arbeiderklassen forstå sin besøkelsestid og gripe det gunstige øyeblikk til et oppgjør med de gamle makthaverne og til å legge grunnen til den samfunnsorden man i så mange år har higet mot». Forbildet var åpenbart statskuppet i Russland. Fikk det ikke til Man fikk det likevel ikke til i Norge. Det viste seg at de demokratiske instinktene var intakt i flertallet av folket til tross for Tranmæls og Arbeiderpartiets agitasjon og oppfordring til maktovertagelse. At de gamle arbeiderklassekjempene etter hvert kom til at det ville være nytteløst å kopiere Lenin, får vi bare være glad for. Og at de samme instinktene sørget for at Nasjonal Samling og Quisling heller ikke fikk til noen voldelig samfunnsomveltning. Fredrik Mellems lakoniske og lett raljerende svar i dagens utgave av Dagsavisen setter tingene ettertrykkelig på plass. Han stiller spørsmålet om avisen har bukket under for kommunistisk historieforståelse og revolusjonsromantikk. Etter mitt syn er det nettopp dette som er tilfellet. Det er lenge siden jeg har lest noe så historie- og kunnskapsløst i Dagsavisen. Oslo Arbeidersamfunns leder gjentar at bolsjevikenes maktovertagelse i 1917 var like tragisk som nazistenes maktovertagelse i 1933. Hvorfor ikke feire Kerenskiaden? Han minner om at regjeringssjefen i Russland i november 1917, som bolsjevikene feide til side med vold og drap, var sosialisten Aleksandr Fjodorovitsj Kerenskij. Arbeiderklassen var slett ikke utestengt fra den demokratiske omveltningen som var underveis. For min del vil jeg antyde at dersom Dagsavisen ønsket å feire det historiske skiftet i Russland, så måtte det være 100 år etter februarrevolusjonen samme år, da tsar Nikolai II gikk av. Men i stedet hyller man Lenin og bolsjevikenes statskupp noen måneder senere, finansiert og støttet av Tyskland. Det sier i grunnen alt.

Det haster for Forsvaret

Vi er inne i en periode – statsbudsjettmånedene – da mange lobbyister og mange særinteresser bråker høyt med iltre krigstrommer. Kutt eller «for lite» økning på særinteressenes områder får preg av krise og katastrofe. Regjeringen er smålig og helt bak mål. Man klynker og sutrer, er dypt skuffet og frustrert. Presset mot politikere er stort, truslene henger i lufta.

Som en kommentator i Aftenposten påpeker, er detaljeringsgraden i statsbudsjettet for høy. Stortingsrepresentantene skal ta stilling til latterlige små beløp i den store sammenhengen. Budsjettet er på 1.325 milliarder kroner, representantene skal avgjøre beløp på en million eller to, eller noen hundretusener. Alt for mange har fått et sugerør i statskassa, alt for mange setter sin lit til pappa stat og mamma kommune i dette landet. De store linjene og de viktige grepene har lett for å forsvinne inn i kruttrøyken rundt småsakene.

Forsvaret først

Når dette er sagt, er det én sektor som trenger mer oppmerksomhet enn andre: Det haster med å bygge opp et forsvar som er i stand til å holde en inntrenger på armlengdes avstand inntil alliert hjelp er på plass. Til det trengs et avskrekkende luft- og marineforsvar først og fremst. Men det er også viktig å ha en oppegående hær og et visst innslag av lokale HV-styrker, spesielt der hvor man kan anta at en fiende vil sette inn støtet for territoriell ekspansjon.

De siste dagene har debatten konsentrert seg om to hovedsaker: Under den russiske Zapad-øvelsen 14-20. september simulerte Russland et angrep på Svalbard i den hensikt å bite seg fast der. Her har Norge så godt som intet å stille opp til forsvar, først og fremst fordi øygruppa som vårt land har overherredømme over, skal være en demilitarisert sone. Man kan ikke etablere faste forsvarsanlegg, stasjonere jagerfly eller utruste en marinestasjon for ubåter og overflatefartøyer. Det norske forsvaret har dessuten mer enn nok med å holde en invasjonsstyrke unna fastlandet.

Hærens rolle og status

Den andre problemstillingen er hærens størrelse og kampkraft, utrustning og mobiliseringsstatus. Hærsjefen har kastet alle hemninger i forhold til landets politiske lederskap og opptrer som lobbyist i kampen om ressursene. Han peker særlig på – faglig sett helt legitimt - at en av de mekaniserte bataljonene først skal være oppe og gå ved mobilisering. Bare sivile skal drifte «basen» under normale forhold. Så er det usikkerhetsmomenter knyttet til nytt artilleri og nye stridsvogner: Når kommer det moderniserte materiellet på plass, i hvilken rekkefølge kommer de viktige elementene, og hvor mange soldater skal være på permanent beredskap?

Det er nærliggende å tenke seg at den mobiliserbare bataljonen bør være utgangspunkt for førstegangstjeneste og rekruttopplæring, slik at det alltid er til stede personell som i større eller mindre grad er i stand til å bruke eksisterende forsvarsressurser. I tillegg: En tanke er å trene stabs- og lederfunksjonene hyppigere akkurat her – og innkalle både dem og mobiliserbare mannskaper for beredskap og trening ved varsel om større russiske øvelser.

Putin ikke til å stole på

Zapad skulle i prinsippet kun omfatte 13.500 soldater, men vi vet nå at den i realiteten engasjerte langt over 100.000. Russland har brutt sine traktatfestede forpliktelser om varsling og prinsippet om vestlige observatørers tilstedeværelse. Vi kan rett og slett ikke stole på russerne lenger. Svaret er derfor nødt til å være høyere beredskap og delvis mobilisering hver gang NATOs etteretning kommer under vær med forestående øvelser. Russland følger et konsept om at store, samordnede øvelser tett opp til NATO-land på sekunder kan omgjøres til reelle angrepsstyrker. Da kan det stå om timer, ikke dager, før en alvorlig militær konflikt er på gang. Overraskelsesmomentet vil bli utnyttet til fulle.

Et annet motmiddel er å øke antallet allierte NATO-øvelser på norsk jord, invitere flere amerikanske marinesoldater hit – og kanskje flytte dem nordover til prekære, utsatte steder når situasjonen tilsier det. Det krever omfattende logistikk, vel forberedte baser – og en tilstrekkelig forflytningskapasitet luftveien. Men da vet også russerne at de ikke «bare» møter Ola og Kari soldat, men styrker fra en supermakt. Det er i seg selv avskrekkende.

Akseptable kutt

Tilbake til sutrepavene: Det må kunne gå an å forsvare det stramme statsbudsjettet med behovet for å styrke forsvaret. Vi må prioritere forsvar og beredskap fremfor noen stillinger i de aktivistiske klima- og dyrevernorganisasjonene og de mest innvandringskåte miljøene som gjør hva de kan for å motarbeide stortingsflertallets og folkeflertallets vilje og vedtak. Er idealismen sterk nok og kontaktene inn i mediene tilstrekkelig velpleide, vil de neppe få redusert sin innflytelse i samfunnsdebatten.

Til bunns med flagget til topps

Det er som regel noe beundringsverdig med en kaptein (og et mannskap) som velger å gå ned i dypet i en slags trass mot skjebnen og maktene, selv om der finnes muligheter for å komme gjennom stormen til nødhavn. Er man riktig generøs, kan det virke djervt og modig, trofast og stayer-aktig.

Ikke slik i tilfellet Kristelig Folkeparti. Her har toppledere, mange medlemmer og velgere med vitende og vilje foretrukket dødsdansen mot avgrunnen. Det er ikke særlig imponerende. Partilederen, som virker svak og ubesluttsom og som nok styres av sterkere patriarkalske lederskikkelser i nær fortid, har malt seg inn i et hjørne. Alt maset om en sentrumsregjering med kun Høyre var bare en drøm. Jeg går lenger og kaller det en løgn. Alle i KrF visste selvsagt at Høyre ikke velger bort et annet ansvarlig regjeringsparti for å gi plass til et moraliserende og selvhøytidelig miniparti.

Virker usympatisk

Jeg gjentar igjen: Den hoverende, arrogante og litt fariseiske holdningen (holde seg borte fra alt urent) virker direkte usympatisk på andre velgere. I den første meningsmålingen etter valget faller Kristelig Folkeparti godt under sperregrensen, 3,2 prosent, mens Venstre løfter seg så vidt. Det kan tolkes som at borgerlige velgere liker at Venstre overveier regjeringsdeltagelse, og reagerer negativt på KrFs foreløpige standpunkt. Jeg spår at utbrytergrupper som De kristne vil tjene på situasjonen, og at velgerflukten over til Fremskrittspartiet vil fortsette.

Også KrFs ledere forvalter et ansvar for å sikre en Solbergregjering etter en borgerlig valgseier. Heldigvis uttaler Knut Arild Hareide at hans parti vil opptre «konstruktivt» i forhold til regjeringen. Statsbudsjettet blir første prøve på om løftet innfris. Men: Vil man for femte gang utnytte vippeposisjonen og fortsette i rollen som «utpressingsparti»? Det er lett å regne seg til at utgiftssiden på statsbudsjettet i forrige stortingsperiode økte fordi de to sentrumspartiene krevde ekstra-ekstra bevilgninger til egne hjertesaker. Det er ikke så unaturlig at denne posisjonen utnyttes, men der finnes også noe som heter mavemål og å innse at innflytelsen bør stå i noenlunde forhold til oppslutningen i velgerfolket. Hvis ikke, står vi overfor en demokratisk underbalanse. Dette desto mer fordi vi i kommende fireårsperiode blir nødt til å innskrenke oljepengebruken, omstille og reformere på sentrale samfunnsområder. Vil KrF være med på det? Populistiske signaler om en «reformpause» i valgkampen peker i en annen retning.

Strategien har slått feil

I tillegg til egne hjertesaker er det Kristelig Folkepartis store politiske prosjekt å svekke Fremskrittspartiets innflytelse i norsk politikk. Prosjektet kan neppe sies å ha vært spesielt vellykket. Hver gang Siv Jensens parti blir kritisert og bannbuller sendt ut i deres retning, øker Frps oppslutning. Konklusjon: Hareides taktikk og strategi har slått feil.

Slik Venstre nå ser ut til å ha innsett: Dersom Kristelig Folkeparti har gjennomslag for politikk som det viktigste, da går politisk innflytelse – det å oppnå resultater – gjennom bestyring av departementer og påvirkning gjennom interne drøftelser på regjeringskonferanser. Innflytelsen øker ikke ved utenforskap, «splendid isolation». Det er i så fall et svik mot partiets program å stille seg utenfor. Man velger bevisst å ikke oppfylle programmet fordi man ikke liker kolleger som kan bidra til det.

Ønsker man virkelig å svekke Fremskrittspartiet, er det åpenbart bedre å gå inn i en firepartiregjering der flere Frp-statsråder må vike plass for Venstre- og KrF-styrte departementer. «Djevelen» i norsk politikk får kortere horn å stange med.

I denne omgang har bordet fanget. Neste veiskille er ved kommunevalget om to år. Fortsetter nedgangen sammenlignet med valget i 2015, kan en ny situasjon oppstå. Vi som har tro på borgerlig politikk, får leve i håpet.

La dem være i fred en stund til

Stortingsvalgets vinnere bør være generøse nok til å la taperne være i fred en stund til. Venstresiden har mer enn nok med å lindre smerten, fordøye nederlaget og komme til hektene.

   Jeg ser at mange forsøk gjøres på å finne tilsynelatende plausible årsaker til at de rødgrønne og de blodrøde ikke fikk det til, at politikken deres ikke slo igjennom eller ikke ble forstått. Mediene kan de iallfall ikke skylde på.

   Men det er klart: Mange mennesker på venstre fløy har mye å forsvare, mye å bortforklare. Partiledere, partisekretærer og valgkampledere slåss delvis for jobbene og posisjonene sine, ikke bare med å «forklare» hvordan det gikk som det gikk.

   De som er klarttenkende nok, tilstrekkelig saksorienterte og i stand til å distansere seg fra egne sympatier, bør likevel slå ned på åpenbare forsøk på mytedannelser og falske bortforklaringer. Det tjener liten hensikt å ty til «livsløgner», for de varer bare en stakket stund og stiller seg i veien for nødvendig ekte selvkritikk. Som igjen er grunnlaget for selverkjennelse og troverdige veivalg videre.

Flere gode analyser

Både Kristin Clemet, Paul Chaffey og Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har gitt gode analyser av valgresultatet. Google på dem! Kommentatorene i de større riksavisene har vært bare noenlunde skarpsindige og interessante. Dårligst ut til nå har Dagsavisens lederskribenter og kommentatorer vært. Nationen og Vårt Land har tolket velgernes dom mest mulig til sin fordel, helt som forventet.

   Paul Chaffey har helt korrekt påpekt at i et demokrati, uansett valgsystem, er det flertallet som vinner. Flertallet danner regjering i en eller annen form, det er deres politikk som har fått størst gjennomslag, høyest tillit – uansett marginer. Han sammenligner årets valg og det foregående i 2013 med en cupfinalekamp i fotball to år på rad: Det ene året seirer vinnerlaget 3-0, året etter 2-0. Men seier er det uansett.

   Dette er svaret på myten om at «de borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk jo tilbake». Ja, i forhold til hvilket valg? Høyre gjorde et usedvanlig godt valg i 2013 sammenlignet med 2009, og gikk fra 30 til 48 plasser på Stortinget. Partiet fikk 300.000 flere velgere for fire år siden. Årets valg kan sees på som en «justering». Og: Vi vet at titusener av Høyrevelgere fra 2013 i år stemte taktisk for å hjelpe Venstre over sperregrensen. Det lyktes over all forventning.

Solid margin

Nå er det blitt en margin 88-81 i borgerlig favør. Må det minnes om at den rødgrønne marginen var mindre enn dette både i 2005 og 2009? Den gang konstaterte ganske enkelt Høyre og Frp at valgene var tapt. Punktum finale.

   I 2009 var det hele 49.000 flere borgerlige stemmer enn rødgrønne, men fordi Venstre falt under sperregrensen ble det et knapt rødgrønt mandattall. I 2005 var det 21.000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn de rødgrønne...

   Nå skrives det at det var 10.000 flere rødgrønne stemmer enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Men her har man tatt med MDG-stemmene – stemmer på et parti som kaller seg «blokkuavhengig». Jeg smiler. Og legg merke til én ting: MDG falt fra 4,2 prosent ved kommunevalget i 2015 til 3,2 prosent nå. Jeg tolker det som at oppslutningen om dette vesle partiet har kulminert – ikke minst etter at velgerne i Oslo har sett hva praktisk MDG-politikk innebærer.

Flere myter

Det er også en myte at valget representerte en «venstredreining blant velgerne»: Sannheten er at venstresiden har drevet kannibalisering på seg selv. Det har vært en dreining på rødgrønn side fra Ap til Sp. Arbeiderpartiet falt ytterligere 3,5 prosent etter å ha falt 4,5 prosent i 2013 – men ved årets valg økte Sp bare med 4,8 prosent. De langsiktige linjene er klare: Norske velgere ønsker mer borgerlig politikk.

   SV styrket seg ved dette valget med to prosent sammenlignet med 2013, men er ikke i nærheten av tidligere toppnoteringer på over 10 prosent, som i 1989 og 2001. Faktisk ser det ut til at hvert gang SV går frem, da blir det borgerlig flertall.

   En sentral påstand, som noen iherdig forsøker å skape en myte rundt, er at «Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid». De som hevder det, tar feil. Kristin Clemet er blant dem som har sett nøye på tallene. Realiteten er at KrF har avgitt 13.000 velgere til Høyre, 9.000 til Frp (!), 8.000 til Sp og 4.000 til Ap. Med andre ord: 22.000 av KrF`s tidligere velgere har forlatt partiet til fordel for et parti til høyre for seg. Bare 12.000 er gått til partier til venstre for seg. Partiets velgere foretrekker en regjering ledet av Erna Solberg.

Dømt til nederlag

Dersom Kristelig Folkepartis ledelse ikke tar hensyn til disse klare signalene og holder seg utenfor en borgerlig regjering der også Frp er med, er partiet ved neste korsvei dømt til å falle under sperregrensen. Ved dette valget skrapet man grunnfjellet av kristenkonservative. De går etter hvert ut av tiden, og partiet vil helt sikkert falle under sperregrensen i 2021. Da er det ute med både makt og innflytelse. Motsatsen – det å løfte seg igjen – er å gå inn i en Solbergregjering. For om, jeg sier når, Venstre går inn i den borgerlige regjeringen, er det oppstått en helt ny situasjon som Kristelig Folkepartis ledere kan vise til overfor et skeptisk mindretall: Vi var ikke klar over da vårt prinsipielle primærstandpunkt ble fattet (en sentrum-høyre-regjering), at Venstre ville gå inn i en borgerlig regjering der også Frp er med...

   For å oppsummere: Stortingsvalget 2017 var hverken et distriktsopprør, et miljøopprør eller et rungende krav om «mindre forskjeller»: Det mest innbitte miljø- og klimapartiet MDG fikk 3,2 prosent oppslutning. 96,8 prosent stemte ikke på Miljøpartiet De Grønne.

SV og Rødt fikk til sammen 8,4 prosent. Det betyr at ni av ti velgere ikke ga støtte til budskapet fra venstresiden.

   Senterpartiet ble ikke noe folkeparti. Det såkalte «distriktsopprøret» samlet bare 10,3 prosent bak partiets faner.

Borgerlig politikk kan fortsette

Alt dette viser: Det store flertallet i Stortinget, med en Solbergregjering i spissen, kan gå videre med kommunereform, nærpolitireform, jernbanereform, veireform (Nye Veier AS). Letekonsesjoner for oljeboring kan deles ut. Store deler av havområdene utenfor Lofoten, Ofoten og Senja kan konsekvensutredes. Hvorvidt det faktisk blir tillatt oljeboring der, er en beslutning som blir tatt senere. Vedtaket om midlertidige stillinger i arbeidslivet, står fast i fire år til.

   Ikke bare det: En borgerlig regjering kan gå videre med sin skolepolitikk der et visst privat innslag hører med. Grensen for skolefravær kan fortsette, målrettede nye lærerstillinger kan opprettes, kunnskapsskolen er et faktum. Den storstilte utbyggingen av flere sykehjemsplasser vil gi gode resultater om to år og fire år. Satsingen på et sterkt forsvar har fått klarsignal, inklusive innkjøp og innfasing av 52 topp moderne jagerbombefly, og store investeringer i overvåkning, marinefornyelse og spissing av hær og HV innenfor en fornuftig bærekraftig ramme.

Et svik mot egne velgere

Når Venstre og KrF begge støtter Erna Solberg som statsminister i fire nye år, vil det være et svik å gå i opposisjon og fortsette utpressingspolitikken basert på en tilfeldig vippeposisjon skapt av et valgsystem overmodent for revisjon.

   Der ligger flere paradokser i de to minipartienes spagatøvelser i de fire foregående årene. På den ene siden lovet de å skaffe landet en borgerlig regjering ved borgerlig flertall. På den andre siden har de så til de grader opptrådt som opposisjon at samarbeidet har vært på sammenbruddets rand ved flere anledninger.

   Begge partier sier gang på gang at de har fått til mye gjennom samarbeidet med to generøse regjeringspartier, og mye mer enn om de hadde støttet de rødgrønne partiene. Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut, og oppnå enda mer?

Størst gevinst i regjering

Dersom de taler sant, Skei Grande og Hareide, er det gjennomslag for egen politikk, hjertesakene, som teller mest, som skal være styrende. Da oppstår et paradoks: Det er hevet over enhver rimelig tvil at regjeringsdeltagelse gir størst gevinst. I en flertallsregjering kan de trygt møte Stortingets mindretall i samtlige saker de blir enig seg imellom om. De får innflytelsesrike posisjoner, statsrådsposter, herredømme over de departementene som står dem nærmest. De får til disposisjon et lojalt statlig byråkrati. De får til disposisjon en bunt statssekretærposter, et hav av rådgiverstillinger. En hær av kommunikasjonseksperter.

   Da vil de samme partier være attraktive for politiske talenter og YAP`er (Young Ambitious Professionals). Rekrutteringen til tillitsmannsapparatet vil være bedre sikret. Det blir interesant for unge mennesker, også utenom idealistene, å søke partiene. I dag, og i fire foregående år, har man nærmest tilbudt ørkenvandringer med noen få grunne vannhull innimellom.

Malt seg inn i et hjørne

Vær sikker: Den stadig tilbakevendende kranglingen for åpen scene i mediene tjener ikke til noe. Folk (borgerlige velgere) er møkka lei taktikkeriet og pressmetodene rundt budsjettene. Spesielt KrF har malt seg inn i et hjørne med sin kontinuerlige demonisering, hakking og «verdikritikk» mot Fremskrittspartiet. Man stiller seg i en motbydelig godhetspositur («vi er bedre mennesker enn dem»), pusser glorien for harde livet, opptrer arrogant og nedlatende.

   Dersom Venstre, og særlig KrF, har respekt for egne velgere, egne saker, egne verdier, bør de gå inn i regjering. Det er elementært og banalt at med to nye partiers inntreden vil statsrådets sammensetning bli ganske annerledes enn i dag. Frp kan ikke beholde alle sine departementer og ministre, partiet vil miste innflytelse. Er ikke det hva KrF og Venstre ønsker?

   La oss si at Venstre klarer å forhandle seg fram til departementet for miljø og klima samt Næringsdepartementet (gründere, gled dere). Kristelig Folkeparti kan kreve Bistandsdepartementet (skilt ut fra UD) og Innvandrings- og integreringsdepartementet (skal bli interessant å se om de klarer å håndtere integreringen bedre enn nåværende statsråd.).

Svik mot egne velgere

Dersom de ikke griper denne sjansen nå, har de i realiteten sagt nei til økt innflytelse og sterkere gjennomslag for egne programposter, egne hjertesaker. Det er et svik mot egne velgere, egne verdier, egen sjel.

   Politikk på høyt nivå er ikke bare et spørsmål om tørre saker. Det er også et spørsmål om kjemi, om forhold til andre mennesker i et arbeidskollegium. Kanhende er ikke en Per Sandberg eller en Sylvi Listhaug monstere i menneskeskikkelse likevel? Gjennom samlinger i statsråd og særlig på regjeringskonferanser lærer man de andre bedre å kjenne. Menneskelig samvær er en verdi i seg selv, man lærer seg selv å kjenne bedre – gjennom andre. Under en klok statsministers ledelse.

   I motsatt fall? Fire år med ørkenvandring, krangler og krisesituasjoner, uinteressante som rekrutteringsarenaer. Og en oppslutning ved valget i 2021 på 3-tallet, eller lavere.

Han er ikke sann

Senterpartilederen Trygve Slagsvold Vedum har sagt mye rart i denne valgkampen. For to måneder siden slapp, antagelig ved et uhell eller misforståelse, seks asylsøkere uten Schengen-pass over den russiske grensen. Øyeblikkelig var Vedum på alerten: «Steng grensen ved Storskog» forlangte han, nærmest på impuls og innpust.

Siden har vi ikke hørt noe mer fra hverken Storskog eller Vedum. De seks armenerne, som kom i bil, er antagelig tilbake i Armenia etter avslag på asylsøknad. Uttalelsen var pinlig for partilederen, men forbigått i stillhet.

   Episoden forteller likevel en del om Sp-lederen. Den forteller at Vedum og vårt nasjonalkonservative bygdeparti har plassert seg helt ut mot ytterste høyre i innvandrings- og flyktningpolitikken. Bortsett fra når bøndene trenger onnehjelp eller jordbærplukkere kan innvandrere være så gode å holde seg unna fedrenes og mødrenes jord. Hvordan skal han kunne regjere med støtte fra for eksempel Rødt, som forlanger åpning for 40.000 kvoteflyktninger de neste fire årene?

   Nå i valgkampinnspurten uttaler Vedum at «debatten forflates av faktasjekk i mediene». - Jeg tror faktasjekking forflater det politiske ordskiftet. De svarer på et problem som ikke er så stort i Norge. Norsk politikk er veldig ordentlig, sier han til Klasekampen.

Selvsagt kommer uttalelsen etter at Vedum og Senterpartiet er «tatt» av NRKs faktasjekkere i programmet Detektor. Han har uttalt at statsminister Erna Solberg har styrt den mest sentraliserende regjeringen dette landet noen gang har sett. Detektors medarbeidere har kontrollert uttalelsen og konkludert med at påstanden faktisk er helt feil.

   Vi andre vet godt at sentraliseringen, for eksempel innen bygdenæringene, gikk for seg i mye høyere tempo under den rødgrønne perioden 2005-13, da Senterpartiet hadde landbruksministeren. Tusener på tusener av gårdsbruk ble lagt ned som selvstendige bruk – langt flere enn i Solbergs fireårsperiode. Nå vet vi at optimismen er tilbake i landbruket, det investeres mye mer og rekrutteringen har bedret seg. Matproduksjonen har økt, selvbergingsgraden er forbedret.

   Men Vedum hever hånden høyt og roper «klippe-klippe». «Det er min politiske vurdering at sentraliseringen har økt, og den er umulig å faktasjekke», sier Sp-lederen.

Uttalelsen minner om Jonas Gahr Støres berømte erklæring nylig om at han har oppdaget så mye pessimisme og frustrasjon i distriktene. Når han blir spurt etter faktagrunnlaget, svarer han at det er noe han «føler» når han er utenfor Ring 3 og vekk fra Sinsenkrysset. Kjensgjerningene står stikk i strid med uttalelsen, men Støre er ikke interessert i kjølige fakta. Han føøøler at det er slik han oppfatter det.

   Detektor-programmet har vært interessant, ikke minst reaksjonene. Knut Arild Hareide har innrømmet at en påstand han er kommet med, var feil og bøyde seg i støvet for kjensgjerningene. SV`s Lysbakken avviste enhver faktasjekk da han påsto at det var blitt så mange flere «fattige barn» i Norge. En lysende fanatisme fikk ham ikke til å innrømme noe som helst.

   Og alle disse tre skal liksom regjere Norge sammen? Nei, takk!

En uke igjen

En uke igjen til stortingsvalget 2017. Nå er vi inne i en intens sluttspurt. Mye kan fortsatt skje av overraskelser. De store partiene har alltid noe i ermet, noe i reserve. Noen er desperate og gjør hårreisende taktiske feilgrep, andre beholder hodet kaldt, har is i maven og setter inn det siste høygiret. Slik er det - stort sett - på borgerlig side. På venstresiden er åpenbart desperasjonen til å ta og føle på. Arbeiderpartiet har gjort noen fundamentale feil. Man tok for gitt at ledigheten ville være høy, den økonomiske veksten lav. Man trodde påstanden om et kaldt og mer brutalt arbeidsliv ville slå an. Partitoppene trodde LOs tyngde og dets innleide, profesjonelle valgkampmaskineri ville gjøre vei i vellinga. Man trodde folket ville kjøpe 15 milliarder kroner i skatteøkninger - "bare de rike vil jo bli rammet".

   Partiet har fått svar på tiltale. Folk kjøper ikke forsikringen om at bare de styrtrike ville blø. De har kjent Ap-skatter på kroppen før. Pensjonistene tror ikke noe på at Aps nye reguleringsmekanisme for pensjonsoppgjør vil gjøre dem rike. I LO vil bare 55 prosent av de 920.000 medlemmene stemme Arbeiderpartiet. Mange borgerlige Lo-medlemmer misliker sterkt at deler av fagforeningskontingenten går til Arbeiderpartiets valgkamp. Tillitsvalgte sier rett ut at mange ikke stoler på Støre, synes ikke han er representativ nok for det arbeidende folk. Hovedtillitsvalgte for en stor fabrikk på Vestlandet sier rett ut at formuesskatten ikke styrker arbeidsplassene. Tvert imot - de mener eierne bør få slippe skatten slik utenlandske eiere i Norge får. Slik arbeidsgivere i de fleste andre land vi kan sammenligne oss med, gjør.

   Er det virkelig skatteøkninger de ledighetsrammede landsdelene (oljebransjen) trenger i den situasjonen de ennå er i? Svaret er ganske så klart.

   Sjelden eller aldri har regjeringskaoset på rødgrønn side vært større. Støre har avskrevet noen som uaktuelle i regjering. Men han trenger MDG og Det kommunistiske Rødt som del av det parlamentariske grunnlaget. Hvilke konsesjoner vil de presse Ap til å gå med på? Så antyder han at Arbeiderpartiet kan regjere alene, de altså! Men hva vil SV, Senterpartiet, Rødt og MDG ha som motytelse? Hvor mye høyere skatter? Hvor mange nye millioner i subsidier til bøndene? Hvor mange flere bilfrie byer? Hvor raskt skal oljeindustrien strupes og fases ut? Hvor mange motorveiprosjekter vil bli forlangt fjernet fra Nasjonal Transportplan? Vil Støre måtte gå med på å trekke Norge fra EØS-avtalen med uoverskuelige konsekvenser for norsk privat eksportrettet næringsliv - det eneste som er igjen etter at olje- og gassarbeidsplassene er radert ut?

    Støre har skapt enda mer kaos i regjeringsspørsmålet. Er det like ille på borgerlig side? Nei, der sier alle de fire at Erna skal bli statsminister, på den ene eller den andre måten.

   Venstre og KrF med i regjeringen? Ikke utenkelig om KrF får bestyre bistandsdepartementet som ganske sikkert blir gjenopprettet. Pluss migrasjonsstatsråden (Sylvi Listhaug har gjort grovarbeidet allerede - KrF kan bestyre det videre og vise om de er bedre skikket). Venstre kan få Miljøverndepartementet etter et levedyktig kompromiss om oljeleting i Barentshavet.
   Jonas Gahr Støre har lansert 10 saker han skal gjennomføre i hans første 100 dager om han blir statsminister. Fire av dem gjelder reversering av reformer og vedtak. Tilbakeskritt til hvor landet var for fire år siden. En håpløs øvelse - han har jo ennå ikke forhandlet med dem på ytterte, ytterste venstre fløy han blir avhengig av for å kunne regjere. og ikke å forglemme et reformfiendtlig, gammeldags Senterparti.

   En regjering har alle fordeler i en valgkampinnspurt. I kommende uke vil ventelig lekkasjer av godbitene i statsbudsjettet 2018 komme.

   Så er det noe med personlighetene i politikken. Erna Solhaug er folkets favoritt. Støre har tapt utrolig mye på sin arrogante, aggressive og hakkespett-aktige opptreden i debatter. Ikke noen verdig statsminister for Norge. 

Behov for Resett.no

Aftenposten er ingen borgerlig avis, men har iallfall vett og moral nok til å ta imot og trykke utvalgte motinnlegg og kommentarer til avisens meningsytringer på lederplass. En interessant spalte er "Medierevisjonen", der skribenter utenfor husets vegger får slippe til med skråblikk og kritiske meninger om både Aftenpostens vinklinger og oppslag og andre mediers prioriteringer. I dagens avis slipper Nina Hjerpset-Østlie til med en skarp irettesettelse av norske mediers dekning av Listhaug-besøket i den beryktede, "uroplagede" svenske forstaden Rinkeby. Hun påpeker hvor forutsigbare medienes dekning av begivenheten var, hvor ensidige samtlige norske aviser opptrådte, hvordan NRK deltok i hylekoret, og hun spør: Ser ikke mediene selv hvordan de tar seg ut utenfra?

   For alle meldte om svenske negative reaksjoner og ditto norske. Ingen berørte det egentlige problemet og sakens kjerne - den uhyggelige utviklingen i mer enn 50 svenske forsteder og bydeler med høy andel innvandrer- og flyktningbefolkning (kriminalitet, radikalisering, selvpålagt segregering, egne uformelle lover og regler, motstand og hat mot det svenske storsamfunnet, steinkasting og bilbrenning  mot svensk politi og nødetater når de beveger seg innenfor "deres" områder).

   Selvsagt handlet besøket om norsk valgkamp. Sylvi Listhaug hadde og har et oppriktig ønske om å unngå "svenske tilstander" i enkelte bydeler i norske byer. Her er vi ikke i nærheten av slike forhold - ennå. Men mye av det som skjer i Sverige har vist seg å ha smitteeffekt i Norge, Landene har en nokså parallell samfunnsutvikling. Så hvorfor ikke være føre var, lære av svenskenes feil og unngå å gjøre de samme?

   Det var egentlig ikke Listhaug som ville utnytte den svenske misæren i norsk valgkamp, for tilstanden har vært kjent lenge etter at svenske myndigheter (politiet) kom ut av skapet og fortalte sannheten. En Rinkedaleffekt ville ikke ha påvirket norske velgeres holdninger i særlig grad, til det er det for få dager igjen fram til valget. At sosialdemokratiske og andre venstreorienterte lokalpolitikere i Stockholm ikke likte at Rinkeby ble "uthengt" som eksempel på egne miserer og egen politikks kollaps, kan forklares.

   Men den egentlige "innblandingen" sto Sveriges migrasjonsminister Helene Fritzon for da hun avlyste avtalen med Sylvi Listhaug samme dag integrasjonsministeren satte seg på flyet. Med avlysningen blandet hun seg ettertrykkelig inn i norsk valgkamp. Hun har villet hjelpe kompisene i Oslo. For hvorfor ventet hun så lenge? Har hun eller sjefen hennes (statsministeren) fått en henvendelse fra det norske arbeiderpartiet? Har noen "snakket sammen" over grensen?

   Episoden har nok en gang avslørt norske journalisters holdninger. Vi vet med stor nøyaktighet - forskningsbasert - at de aller fleste av dem er venstreorienterte, også i Aftenposten (sammen med en solid gruppe MDG' ere). Derfor jakter de i flokk. Ingen tør gå alene utenfor flokken. Få eller ingen som tenker selvstendig og profesjonelt.

   Vi trenger nye nettaviser som forteller oss om alle sider ved en sak, som viser bredde, uavhengighet og objektivitet så langt det rekker. Vi trenger den nye nettavisen Resett.no, Nettavisen, Minerva.no. Synspunkter som går mot den monotone strømmen av venstreorienterte synsinger inne i reportasjene.

Årets valgoppgjør

Undertegnede har fulgt godt med på samtlige valgkamper siden 1957, men sjelden eller aldri har jeg sett så mange svermeriske og virkelighetsfjerne programmer og standpunkter, ei heller så mange grove tabber i valgstrategi, kommunikasjon og taktiske valg som i 2017. Noe har åpenbart årsak i manglende kontakt med grasrot, «folk flest» i Norge, nærhet til medborgeres hverdag og vanlige nordmenns dagligliv. Over hele landet.

Jeg har selvfølgelig høyrebrillene på, men fra ytterste venstre til langt inn i «sentrum» har dårlige, til dels uforståelige, fenomener dukket opp.

   Jeg avfeier det kommunistiske Rødt, arvtageren etter AKP (m-l) som har dempet det marxistiske trosgrunnlaget såpass i retorikken at partiet kan appellere til en mindre gruppe yngre mennesker, mest studerende ungdom uten voksenansvar, foreldrestatus eller opptatt av distrikts-Norges utfordringer. Rødt-velgeren bor på Østlandet, jobber (selvfølgelig) i offentlig sektor, har høyere inntekt og høyere utdannelse enn gjennomsnittsvelgeren, uten at det har ført til politisk modenhet.

   Analysen er selvsagt forankret i lett tilgjengelig valgforskning.

Privatofob

Den alvorligste kritikken er at partiet Rødt, i likhet med SV, MDG og Arbeiderpartiet (til en viss grad) lider av privatofobi. Herfra kan de som jobber i privat sektor ikke vente noe godt. Bare høyere skatter, mistenkeliggjøring av private som velferdsgrûndere, samt EU- og EØS-motstand. Å stemme Rødt for folk i oljebransjen eller eksportrettet næring er det rene selvmord.

   SV ligner veldig på Rødt: Velgerne er yngre mennesker, særlig blant de under 30. De har høyere utdannelse enn snittet og jobber, som Rødt-velgerne, i offentlig sektor.   Velgerne til SV er overrepresentert i gruppen med over én million kroner i husstandsinntekt. De bor gjerne i kommuner med over 50.000 innbyggere. Samtidig er de godt etablert på Oslos vestkant, høyereliggende strøk. Valgprogrammet er finjustert for å kunne tiltale menneskene der de selv bor. SV-velgeren tilhører den beryktede «eliten» langt fra distrikts-Norge. Når man jobber i det offentlige, blir kampen for maksimalt høye budsjetter i stat, kommune og fylkeskommune svært viktig. Noen omtanke for ansatte i industrien og de private tjenesteytende bransjene? Njet.

Romantisk-reaksjonært

MDG: Noe av det samme som Rødt og SV, men her kommer det inn et element av sekulær tro i bildet. Man både tror og mener at det må fundamentale og smertefulle endringer til for å redde oss fra jordas undergang om ganske få tiår (som skyves ut etter hvert som spådommene ikke slår til). Man har oppkastet seg til dommer over alle andre som ikke mener nøyaktig det samme som MDG og Rasmus Hansson. Partiet er ikke bare fanatisk og ekstremt i flere sammenhenger, budskapet virker romantisk-reaksjonært, det hviler noe svermerisk og kvasireligiøst over de selvsikre standpunktene (evangeliet). Faktasjekk biter ikke på MDG-velgeren, som egentlig ikke tror på at demokratiet i nåværende form kan redde verden. Den svært unge MDG-velgeren har på papiret høy utdannelse, er selvsagt overrepresentert i offentlig sektor og ditto overrepresentert i kommuner med mer enn 50.000 innbyggere – på Østlandet. Egentlig en elitebevegelse. Viltforskernes studentikose syn på ulven som et interessant studieobjekt er viktigere enn bøndenes utmarksnæring, husdyrtragedier og folks følelse av utrygghet med ulv på tunet eller skoleveien.

Ap - sosialdemokratisk?

Hva med Arbeiderpartiet, da? Det trygge sosialdemokratiske styringspartiet som absolutt har bidratt til å «forme Norge» i etterkrigstiden? Det som slår meg denne gang, er at partiet taktisk er på glid i flere retninger. Man har den inngrodde troen på at en svær offentlig sektor kan vokse og vokse uten at privat næringsliv får de rammebetingelsene som skal til for å brødfø nettopp det offentlige Norge med alle de ansatte der. Solidariteten med oljenæringen er kraftig svekket. For et par år siden sa Jonas Garhr Støre til AUF at «to tredjedel av oljeressursene bør legges i bakken for godt». Han fikk kjeft av Fellesforbundets leder og dempet seg (taktisk) i etterkant. Men utydeligheten består.

   For fire år siden hadde 40 prosent av alle Arbeiderpartiets stortingskandidater bakgrunn fra offentlige stillinger. Den andelen er nok heller økt enn minket denne gang. Partiet glir i retning av «budsjett-tenkningen», ikke skaper- og grûnderholdningen. Vi ser det på mistenkeliggjøringen og forbudstenkningen (Kolberg vil kriminalisere) når det gjelder private skoler, private barnehager, private sykehjem. Verst er det i Oslo, men tilstandene der kan lett bli en mal for resten av landet.

Falt som en stein

Det er heller ikke rart at Arbeiderpartiet har falt med nesten 10 prosent i oppslutning det siste året. Partileder Støre, som i partiets hofforgan Dagsavisen er blitt kalt «kaviar-sosialisten» må ta mye av skylden. Han startet sin partilederkarriere som tåkefyrste (utnevnt av kommunikasjonsbransjens eksperter, ikke politiske motstandere) og har endt opp som en gretten grinepetter – aggressiv, frekk og arrogant. Ved kontinuerlig å avbryte og jabbe utenom tur i partilederdebatten i Arendal fikk han mange egne partifeller til å steile: Er dette en verdig statsministerkandidat? Skal han virkelig representere oss alle, hele Norge?

   Jeg har hørt få Høyrefolk kritisere Erna Solberg, men de siste ukene har jeg oppfattet ganske mange kritiske bemerkninger om Støre fra erklærte Arbeiderpartivelgere, også tillitsvalgte.

Hva må Ap gi?

Egentlig står ikke valget mellom det Arbeiderpartiet vi stort sett kjenner og det blå-blå-grønne alternativet. Hovedspørsmålet er: Hvor mange og hvor store konsesjoner vil Arbeiderpartiet måtte gi til Rødt og MDG dersom de rødgrønne vinner flertall? Resultatet blir ikke sosialdemokrati. Både det reformfiendtlige tilbakeskrittspartiet, også kalt Senterpartiet, SV, Rødt og MDG vil selge seg dyrt. Det blir ikke snakk om hyggelige kompromisser, men konsesjoner. Hvilken fremtid, hvilke arbeidsbetingelser vil eksportrettet og konkurranseutsatt industri og næringsliv forøvrig få under et EØS-kritisk og EU-fiendtlig regjeringsprogram? Hva vil det kunne bety for velferden og den jevne velstanden? Vil vi være robuste nok til å ta imot eldrebølgen og lykkes i integrasjonsutfordringene?

Det opplagte førstevalget

Erna Solberg er folkets opplagte førstevalg som statsminister etter de siste målingene. Men det betyr ikke nødvendigvis at velgerne stemmer på et parti som ønsker henne som statsminister. Både KrF og Venstre har spilt sine kort usedvanlig klønete i denne valgkampen. Ved å skjelle og smelle og demonisere Fremskrittspartiet har man ikke oppnådd noen økt oppslutning, snarere tvert imot. Fremskrittspartiet er i siget oppover. Det samme er Høyre. På enkelte målinger er det flertall for en ny Solberg-regjering selv med Venstre under sperregrensen.

   Det Venstre og KrF burde ha gjort, er for meg opplagt: Si klart ifra at et borgerlig flertall skal føre til en borgerlig regjering. Og punkt to: Være villige til å gå inn i en firepartiregjering der man faktisk svekker Fremskrittspartiets innflytelse ved å skaffe seg flere statsråder som Frp da må avgi. Fremskrittspartiet er heller ikke noe høyreekstremt ytterfløyparti. Det har tre ganger så høy oppslutning som hvert av «sentrumspartiene». Frp tok ansvar og gikk inn i regjering for fire år siden. Venstre og KrF tok ikke ansvar. Det vet velgerne svært godt.

Ute av tia

KrF er forøvrig et parti «ute av tia». Når dets eldre kristenkonservative velgere går over i evigheten om få år, vil partiet bli en helt uvesentlig kraft og størrelse i norsk politikk. Tiden renner ut for Hareide. Det er nå eller aldri.

Bevæpning av norsk politi?

Inntrykkene fra Barcelona blir enda sterkere etter hvert som enkeltskjebner blir presentert i mediene. Tidlig ble det kjent at blant de 14 drepte var en treåring som satt i barnevogn. Et annet tilfelle er historien om den 35-årige italienske familefaren som ble meid ned av den hvite varebilen rett framfor sin kone og to små barn på henholdsvis fem år og syv måneder. Vesle Alessandro på fem skal akkurat begynne på skolen, men han skjønner at familiens liv aldri blir det samme. Babyen Aria vil aldri lære sin far å kjenne.

   Det er slike historier som få en til å tenke på omfanget av tragedien. De bekrefter hvilken bestialsk tankegang som huserer i hodene på radikaliserte islamister. De er ikke mennesker i vanlig betydning, men monstere i menneskehylster. Det religiøst motiverte, fanatiske og hjernevaskede morderinstinktet slår en i møte. Slike feige drapsmenn lar seg neppe «omskolere» til vesteuropeiske holdninger, for dem hjelper ikke integreringstiltak og naive «forebyggende tiltak», selv om vi selvsagt må forsøke alt som kan forhindre fremveksten og utviklingen av besettelsen. Når terrorister først har bestemt seg for å drepe, må de stanses der og da, på sekunders varsel.

Debatten om bevæpning

Det er derfor naturlig og forståelig at debatten om politibevæpning dukker opp igjen akkurat nå. Et talende tilfelle er sammenstøtet mellom politi og terrorister i den spanske byen Cambrils. Da bilen med de fem jihadistene som ville meie ned nye ofre på et fortau veltet, sprang fire av dem ut av bilvraket med økser og kniver for å finne nye ofre. En bevæpnet politimann klarte – fordi han hadde pistolen klar – å skyte alle fire. Hadde han ikke vært bevæpnet, kunne vi fått nye og flere drapsofre.

   I den finske byen Åbo (Turku) kunne væpnet politi skyte den marokkanske terroristen i beina og uskadeliggjøre ham etter drapet på to kvinner. Det sto om sekunder også der. Hva betyr et væpnet politi i forhold til det å redde uskyldiges liv?

Fagforeningen krever

Jeg noterer at politiets fagforening igjen krever almen bevæpning, i utgangspunktet midlertidig. Og jeg legger merke til at det er politisjefene høyt oppe, i direktoratet, som argumenterer imot. Unnskyld uttrykket, men det er «kontorrottene» som går imot bevæpning. De som ikke risikerer å stå ansikt til ansikt med en væpnet islamistisk terrorist i ferd med å begå drap. Norske politifolk må løpe til bilene sine for å hente våpen. Da kan det være for sent. Og underveis kan de selv bli angrepet og drept.

   Undertegnede har vært blant dem som lenge har strittet imot tanken på å se pistol i beltet på vanlig patruljerende norske polititjenestemenn. Jeg lar meg ikke hisse opp av enkeltepisoder eller oppslag i tabloidpressen. Men det er noe med trusselbildet og «føre var» som får meg til å tenke annerledes. Drapene i Finnland foregikk i et nordisk land vi har felles grense med. Det er ingen tvil om at dette også kan skje her. De som nå fortsatt sier nei til bevæpning, påtar seg et enormt personlig ansvar i forhold til uskyldige sivile ofre og politisjefenes egne underordnede i førstelinjetjenesten.

Myten om bobbyen

Fortsatt lanseres myten om det britiske politiets manglende bevæpning, den populære «bobbyen». De uniformerte politifolkene vi ser for eksempel i Londons gater, er imidlertid gallionsfigurer, motiver for hyggelige turistfotos. Rett rundt hjørnet, aldri mer enn et kvartal unna, finnes politioffiserer med skarpladde våpen. Det tok ikke mange sekundene etter terrorangrepet på Westminster Bridge før terroristen var skutt og drept. La oss slippe påstandene om «det ubevæpnede britiske politiet». Please.

   Jeg reagerer på «kloke», ettertenksomme ord fra pressens selvhøytidelige kommentatorer og lederskribenter om at terrorangrep i Europa kanskje er noe vi må leve med. De kan ikke avverges, så vi må finne oss i terrordrap som en slags demokratiets og det åpne samfunnets pris. Nonsens! La gå med all verdens fysiske mottiltak som terrorister ganske snart vil lære seg å unngå. Og for all del: Internasjonalt politisamarbeid og intensiv overvåkning er av det gode. Men når situasjonen først oppstår, er det kontante svaret: Uskadeliggjør udyrene.