En marxistisk undertone

"Nyheten" om at Trond Giske beskyldes for seksuell trakassering blir både av meg og sikkert mange andre pressefolk mottatt med et skjevt smil og et skuldertrekk. Parti-nestlederens appetitt på AUF-jenter og andre har vært kjent blant mediefolk i årtier. Men hverken avisene eller de såkalte etermedier har løftet ut saken, eller ryktene, før det nå er blitt opportunt gjennom #metoo-kampanjen. For å presisere: Jeg trekker ikke på skuldre eller smilebånd av kampanjen som sådan: Tvert imot var det på høy tid at den så dagens lys. Men Giskes egen rolle er langt fra nytt.
   Hvorfor har ikke noen stått fram tidligere? Fordi så mange har sine svin på skogen, er mitt svar, og at "de mange" tilhører alle politiske miljøer. Også KrF. Det gjør at man har holdt hverandre i sjakk: Hvis du forteller om dette, skal jeg fortelle det jeg vet om deg og dere. Så holder man tett - om hverandre. En form for terrorbalanse.
   I det politiske miljø på et visst nivå, og da sikter jeg først og fremst til presselosjen i Stortinget og hele pressekorpset som "overvåker" regjering, departementer og statlige institusjoner, er det i tillegg et slags halvprofesjonelt fellesskap med flere berøringspunkter enn man liker å nevne høyt. Fjorårets og dette årets debatt om elite kontra folk flest har avslørt det presse-politiske kompleks, det at den såkalte eller selverklærte medieeliten i Norge lever i et lite, konsentrert Oslo-miljø (vi er et lite land i verden) og at det også av den grunn oppstår bånd og nærmest vennskap - iallfall avhengighet: For eksempel vil stortingspolitikere gjerne ha adgang til positive medieoppslag (for seg selv), og mediefolkene ønsker eksklusive historier som andre pressekolleger ikke får først. Det gjøres avtaler, stilltiende eller eksplisitt. En form for gjensidige vennetjenester. Da kan man ikke samtidig brette ut en politikers opptreden overfor det annet kjønn. Da går den vanhellige alliansen dukken.
   For all del: Dette gjelder ikke alle. Jeg kunne nevne flere lysende eksempler på profesjonelle holdninger hos såvel NRK-ansatte som journalister i papirpressen. Men tendensen er der, eller har vært der. I disse dager må pressefolk, TV-journalister og politikere ta seg selv i nakken, tenke over egen opptreden i fortid og nåtid, gjennomføre en "generalforsamling med seg selv" og ta stilling til oppførsel og væremåte for fremtiden.
   Det som har slått meg, er Arbeiderpartiets rolle og reaksjonsmønster de aller siste dagene. For det er forskjell på norske politiske partier. Oslo Arbeiderpartis ledelse har i dag tatt bladet fra munnen, altså sagt rett ut noe man har holdt inne med - av ulike årsaker. Oslo-partiets ledelse snakker nå om en giftig partikultur som har holdt varslerne på avstand og fått dem til å tie - av hensyn til Partiet. Det er interessant at både lederen av det kvinnepolitiske nettverket og den kvinnelige partisekretæren nå er skjøvet i bakgrunnen, og at Jonas Gahr Støre selv har måttet ta affære, forhøre Giske og ordne opp i rotet.
   Jeg som leser fire dagsaviser daglig og følger med på andres oppslag, har bitt merke i Dagsavisens relativt passive rolle inntil de aller siste uker og dager. Nyhetsredaktør Espen Løkeland Stai tok i går et betimelig oppgjør med forholdene i egen bevegelse, først og fremst fagbevegelsen. Men som alle vet, båndene mellom den politiske og den faglige arbeiderbevegelsen er enn så lenge så tette at det nyhetsredaktøren går ut mot, i like stor grad gjelder partiet. Faglig tillitsvalgte har ofte samtidig partiverv og folkevalgte posisjoner.
   Hvorfor overskriften med ordet marxisme? Har den noen relevans? Alle som har lest ideologienes og partienes historie vil gjenkjenne poenget: Partier med en marxistisk fortid vil ha en tendens til å tenke fellesskap og solidaritet og "partiets beste" i større grad enn partier med en mer liberal profil der ytringsfriheten og høyden under taket er mer vektlagt. Solidaritetsbegrepet stikker dypt. I en periode gjaldt slagordet "alt for Partiet". Man undertrykket egne synspunkter og standpunkter for å kunne stå samlet utad. Når gruppemøtet har tatt et standpunkt, skal man være sterk for å gå imot offentlig eller stemme ut fra egen overbevisning.
   Dette har jeg observert i flere tiår, både fra pressebenken og som lokal- og regionpolitiker som pensjonist. Reaksjonsmønsteret fra Arbeiderpartiet på riksplan i disse dager er helt i tråd med den kulturen som har vært vant til at "noen har snakket sammen", og at en partielite tar avgjørelser, forlanger lojalitet og disiplin. Samhold gjør sterk. "Takt, takt, pass på takten - det er mer enn halve makten". Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet har sikkert vært under press. "Man må ikke la rykteflom skade partiet".
   Kanhende er de tider over med #metoo-kampanjen og de siste timenes medieoppstyr rundt Arbeiderpartiets nestleder.