Utfallet av den dramatiske debatten rundt Kristelig Folkepartis retningsvalg ble som forventet. Flere av dem som har kommentert Knut Arild Hareides soloreise ut i ukjent terreng og inn i urent farvann har kalt hans valg og anbefaling modig, nærmest et eksempel på statsmannskunst. Jeg er dypt uenig. For meg var KrF-lederens høstjakt på Solberg-regjeringens fortsatte liv og eksistens dumdristig. Dumt og dristig.
Hareide holdt sine aller nærmeste partivenner uvitende om hva han hadde i tankene. Han hadde hemmelige møter med Jonas Gahr Støre på forhånd, satte i gang et taktisk bokprosjekt og hadde lagt opp sin strategiske plan etter eget hode. Først i de aller siste dagene før landsstyremøtet der han offentliggjorde sin anbefaling, fikk nestlederne klar beskjed, selv om de nok hadde en mistanke.
Etter eget hode
Hareide brydde seg ikke noe om at hans to nestledere var uenig i retningsvalget, eller at flertallet i sentral- og landsstyre var det. Han trosset flertallet i stortingsgruppen som ønsker regjeringsforhandlinger med Solberg-regjeringen. Enda verre: Han gikk i clinch med flertallet blant egne velgere. Partilederen må åpenbart ha levd for lenge i Oslo, hans grasrotkontakt i partietsd kjerneområder må ha vært svakt. De fleste meningsmålingene blant KrF-velgerne var ikke til å misforstå.
Noen prøvde seg med egne "galluper" som var svakt fundert for å hjelpe Hareide. De skulle vise at partilederen hadde de fleste av egne velgere med seg på ferden mot venstresiden. NRK offentliggjorde en måling der utvalget av KrF`ere var for lite. Det statistikkfaglige grunnlaget var for svakt, og NRK ble tvunget til å trekke undersøkelsen tilbake. Det ynkelige tilbaketoget publiserte NRK selv i beste Dagsnytt 18-tid et par dager før landsmøtet 2. november, riktignok ved bruk av kun 10 sekunders sendetid. Målingen hadde sikkert til hensikt å påvirke delegatene på landsmøtet.
Svak og famlende
Kommunikasjonsbyrået First House har omtalt Knut Arild Hareide som en usikker og famlende leder, noe undertegnede også har gjort i egne blogger. I mine øyne viser ikke Hareide noen sterk personlighet eller utpreget klokskap som kan stå imot for eksempel forsøkene fra "de syvende fedre i huset" (med Kjell Magne Bondevik i spissen) på å påvirke partilederens retningsvalg.
Jeg har skrevet det før: Det virker på meg som om Hareide de siste månedene har vært på et personlig hevntokt mot Fremskrittspartiet, som sikkert har såret ham med enkeltpersoners karakteristikker (islamsleiking). Det er i så fall ikke statsmannskunst, men en menneskelig svakhet: hevngjerrighet.
Tvang frem en avgjørelse
Bare på ett område er det grunn til å gi Knut Arild Hareide anerkjennelse: Han har tvunget frem en avgjørelse om retningsvalg. Utfallet ble ikke som han hadde håpet, og resultatet var "close race". Men jeg er temmelig sikker på at flertallet for landsmøtets vedtak er større der ute blant KrF-velgerne og -sympatisørene enn marginen i landsmøtesalen.
Det vil helt sikkert komme utmeldelser blant de 2.600 kristensosialistene som nylig har meldt seg inn blant annet for å påvirke fylkesårsmøtenes valg av delegater Samtidig er jeg helt sikker på at det ville blitt langt flere utmeldelser om Hareide hadde fått viljen sin.
Kristelig Folkeparti har vært, er og vil bli et splittet parti. Kristeligdemokrater står mot kristensosialister. Det er ikke sikkert partiet overlever, eller kommer over sperregrensen i 2021. Men utsiktene er bedre nå med gårsdagens retningsvalg.
Enighet med regjeringen
Nestleder Kjell Ingolf Ropstad og stortingsgruppen vil nok komme til enighet i regjeringsforhandlingene og om statsbudsjettet. Knut Arild Hareide vil holde profilen lav og følge opp lojalt. Noe annet valg har han ikke. Ropstad som skal lede samtalene, sier at "forhandlingene vil bli tøffe". Det sier alle forhandlere ved begynnelsen av slike runder. Det er vanlig taktikk og retorikk.
Nestlederen har forøvrig uttalt at det Fremskrittspartiet han snakker med i dag, er adskillig mer moderat og samarbeidsvillig enn i 2013. I fem år har KrF fått gjennomslag for mye av sin politikk og satt sitt fotavtrykk på Solbergregjeringens budsjetter. Det vil skje i enda større grad denne gangen, for Erna Solberg og hennes kolleger vil høyst sannsynlig gi den nye regjeringspartneren en velkomstbonus.
Statsråder på plass
Spørsmålet om statsrådstaburetter er ikke så viktig og avgjørende. Noen partier må kanskje avgi noe, og KrF vil helt sikkert få bestyre departementer som ligger tett opptil partiets hjertesaker. Departementer kan bli delt opp for at ikke nåværende regjeringspartnere ikke skal tape for mye. Likevel er det ingen tvil om at Frp blir noe svekket internt i statsrådet. Tyngdepunktet vil flytte seg noe nærmere sentrumsdelen. Høyre, Venstre og KrF vil kunne holde de mest ytterliggående kreftene i Fremskrittspartiet på avstand. Frp er blitt et realistisk og jordnært styringsparti.
Vi får ingen regjeringskrise i høst, hverken i objektsikringssaken eller på andre minelagte områder. Jonas Gahr Støre har ikke andre utveier enn å gå til venstre på sin politiske kurs - slik "alle" i partiet anbefalte etter fjorårets sviende nederlag i stortingsvalget. Det vil skremme bort velgere i sentrum.
KrF har forskrevet seg i de senere år: Tallet på hjertesaker partiet har kjørt frem, har vært for stort.
Abortloven
Under Hareide har man fokusert på bistandspolitikk og en svært liberal innvandringslinje. Man har fremstilt seg selv som forsvarer av barnefamilier, kontantstøtte og høyere barnetrygd. Man har kvesset profilen som distriktsparti og klimaparti. Fremfor alt ønsker man en ny vurdering av enkelte sider ved abortloven. Det siste er en flaggsak. Men alt det som her er nevnt, har KrF ingen mulighet til å få eierskap til. Der er for stor konkurranse fra mer profilerte partier. Ropstad må konsentrere seg om noen få saker og ikke spre seg på alt fra mindre sentralisering til kamp mot barnefattigdom. Da blir profilen uklar.
Kanskje bør man også i mindre grad stå frem som det varme verdipartiet. Det kan bli oppfattet som at andre er kalde og ufølsomme. At andres verdier har lavere status. Godhetsposituren skaper reaksjoner og motvilje. Det kan bli for svulstig selvskryt.
Men alt i alt: KrF skal være velkommen i det store borgerlige, ikkesosialistiske fellesskapet. Retningsvalget er gjort. Erna Solberg kan notere seg for en historisk seier. En borgerlig firepartiregjering er på trappene.
lørdag 3. november 2018
tirsdag 23. oktober 2018
Togtransport til privat drift
Arbeiderpartiets hofforgan (og SVs og Rødts), også kalt Dagsavisen, går av skinnene om dagen i debatten rundt konkurranseutsetting av jernbanestrekninger. I en lederkommentar sist fredag får man seg til å skrive så mye rart at påstandene ligger farlig nær opp til "fake news".
La meg ta kortslutningene langs kjøreledningen i tur og omgang:
"GoAhead til dekket bord" er krigstypene på avisens forside. Her trenger avisen ikke synse noe selv, men har i stedet gravd opp en tidligere jernbanedirektør som spiller på Arbeiderpartiets banehalvdel og bruker vedkommende som sannhetsvitne. Det er sånn Dagsavisen gjør det i mange saker: Man henter opp en form for autoritet, en "forsker" eller viser til "en undersøkelse" som er enig med sistnevnte - blant mange andre. Nøye utplukkede sitater omfatter selvsagt ikke andre syn eller argumenter enn hva den partistyrte avisen selv står for.
"Til dekket bord"? Enhver anbyder som overtar etter en foregående leverandør kan sies å gå "til dekket bord". For ruten (her jernbanestrekningen) er opparbeidet, markedet ligger til rette, kundegrunnlaget er der. Men den norske stat innhenter anbud på produkter og tjenester på et utall områder, som varer, tjenester, bygg og anlegg - og én får tilslaget. Norske kommuner gjør likedan, og har innkjøpsmakt gjennom store volumer. I det private næringsliv henter man inn pris og kvalitet og velger den beste leverandøren. Her er det ikke noen forskjell på offentlige og private.
Helt normalt
Det er ikke noe annerledes med jernbanen enn det er med fylkenes bussrutetilbud, eller riksveifergenes kontrakter med staten. For å ta noen kortreiste eksempler fra Vestfold:
Da fergerederiet Fjordline begynte å konkurrere med Color Line om fergeruten til Strømstad i Sverige, var det ikke måte på hvor urettferdig konkurransen ville bli, i hodet til CL-ansatte og andre i Sandefjord. For tenk, Fjordline kom til dekket bord! Man glemte at Color Line også i sin tid kom til "dekket bord" da rederiet kjøpte opp tidligere Scandi Line, startet av en ekte lokal gründer. Gründeren hadde sørget for de nødvendige konsesjonene og dispensasjon for salg av taxfree-varer om bord. Bordet var dekket.
Men konkurransen har ført til lavere priser, flere passasjerer, flere vogntog, flere busslaster og mere gods over fjorden til Strømstad. Kundene tjener penger, fergeselskapene tjener penger. Forbrukerne nyter fordeler.
Da riksveistrekningen Horten-Moss for en del år siden ble lagt ut på anbud av staten, tapte Bastøfergene som hadde betjent fergestrekningen i flere generasjoner. Samferdselsdepartementet ved Ap-statsråd Kjell Opseth valgte et selskap i Trøndelag, som siden er kalt Bastø-Fosen. Bastø-Fosen gikk "til dekket bord". Hva så?
Og så busselskapene som konkurrerer om kollektivtjenester: Fylkeskommunene innhenter tilbud og velger det busselskapet som har lavest pris, best materiell, best service. Noe annet ville være å vise forakt for skattebetalernes penger. Vi må ikke sløse med samfunnsressursene, det bejublede "fellesskapets"midler. Eller?
Noe av det samme kan sies om anbudskonkurransene rundt visse flystrekninger i Nord-Norge og på Vestlandet. Staten subsidierer rutene, og konkurranseutsetter dem. Forrige flyselskap forlater "et dekket bord", men det kommer flypassasjerene og statens utgiftsbudsjett til gode. Hurtiruta er konkurranseutsatt og må stadig skjerpe seg.
Ikke sammenlignbart
Så er Dagsavisen betenkt over at selskapet GoAhead har så dårlig score på sine britiske spor, med påstått lav punktlighet, lav pålitelighet, for få tilgjengelige seter og mange ståplasser. Vel, tenk dere det britiske jernbanenettet og de mange titalls millioner passasjerer sammenlignet med ett enkelt spor i et grisgrendt strøk langs Sørlandsbanen! Sammenligningen holder ikke. GoAhead scorer bra på andre undersøkelser enn de Dagsavisen behendig plukker ut til støtte for sitt standpunkt. Eierskapet til signalanlegg, stasjoner, billettsystemer og overvåkning av sikkerheten er noe annerledes enn i Norge. På GoAheads britiske spor har det en tid være store anleggsarbeider både på skinnegang og med stasjonsbygninger. Da blir det alltid litt kaos og en del "buss for tog". Lyder det kjent for norske togpassasjerer?
I Norge kan det trygt sies at passasjerer, og ikke minst arbeidspendlere, langt fra alltid er fornøyd med NSBs tilbud og servicegrad. Det er nok å sjekke avisoppslagene i lokalaviser som holder til langs jernbanen.
For hva er situasjonen i Norge, og hva inneholder egentlig EUs Jernbanepakke 4 som Norge så absolutt bør akseptere? Dette kan sees i sammenheng:
I Norge - og innen EØS - skal staten eie skinnegangen og stasjonene. Staten skal eie togmateriellet, passasjervognene. Staten skal eie billettsystemene. Staten bestemmer hvilken øvre pris NSB og andre selskaper får lov til å ta. Det som gjenstår er selve driften av togene, og servicen. Det kun den som er "privatisert".
Ikke ideologi
Når ikke-sosialister foretrekker dette anbudssystemet, har det ingen ting med ideologi å gjøre. De inntar en pragmatisk holdning: Er statseide NSB best, skal NSB få kjøre. Hvis et privat selskap leverer best, bør det få kjøre. Hensynet til brukerne, passasjerene må være avgjørende. Sånn tenker man ikke i Dagsavisen og hos andre klakkører for offentlig eierskap og drift. De har de ideologiske brillene på og nærmest fnyser bare ordet "privat" nevnes. Et fyord, et bannord. Noe som har med "høyresida" å gjøre.
Det ble lagt merke til at da NSB leverte sitt anbud på Sørlandsbanen, var pristilbudet for neste tiårsperiode 50 prosent lavere av hva det kjøres for i dag. Det samme sparer staten i utgifter, "fellesskapet" kan bruke det innsparte på andre viktige områder. GoAhead la seg 20 prosent under NSBs tilbud. Ytterligere penger spart for "fellesskapet". I en tiårsperiode vil den norske staten tjene tre milliarder kroner på å ikke gi NSB tilslaget.
Ingen mister jobben
GoAhead overtar de ansatte fra NSB, eller rettere: De har tilbudt alle dagens ansatte ny jobb hos dem. De får den samme tarifflønna, den samme pensjonen, de samme opparbeidede rettighetene. Norsk arbeidervernlovgivning gjelder (HMS). Men GoAhead er mer optimistisk når det gjelder økning i antall passasjerer i årene fremover. De er - fordi de er vant til å leve i konkurranse i Storbritannia - innstilt på å tenke og jobbe smartere, utarbeide nye produkter, øke servicen, være mer kreativ.
Derfor ønsker jeg GoAhead lykke til, og håper overgangen til privat drift vil holde tenkningen fra "den siste sovjetstaten" på lang avstand på norsk jord.
Hvordan skulle det gått her i landet om vi hadde tviholdt på de gammeldagse, statlig eide foretakene Televerket, Posten, det gamle NSB osv?
La meg ta kortslutningene langs kjøreledningen i tur og omgang:
"GoAhead til dekket bord" er krigstypene på avisens forside. Her trenger avisen ikke synse noe selv, men har i stedet gravd opp en tidligere jernbanedirektør som spiller på Arbeiderpartiets banehalvdel og bruker vedkommende som sannhetsvitne. Det er sånn Dagsavisen gjør det i mange saker: Man henter opp en form for autoritet, en "forsker" eller viser til "en undersøkelse" som er enig med sistnevnte - blant mange andre. Nøye utplukkede sitater omfatter selvsagt ikke andre syn eller argumenter enn hva den partistyrte avisen selv står for.
"Til dekket bord"? Enhver anbyder som overtar etter en foregående leverandør kan sies å gå "til dekket bord". For ruten (her jernbanestrekningen) er opparbeidet, markedet ligger til rette, kundegrunnlaget er der. Men den norske stat innhenter anbud på produkter og tjenester på et utall områder, som varer, tjenester, bygg og anlegg - og én får tilslaget. Norske kommuner gjør likedan, og har innkjøpsmakt gjennom store volumer. I det private næringsliv henter man inn pris og kvalitet og velger den beste leverandøren. Her er det ikke noen forskjell på offentlige og private.
Helt normalt
Det er ikke noe annerledes med jernbanen enn det er med fylkenes bussrutetilbud, eller riksveifergenes kontrakter med staten. For å ta noen kortreiste eksempler fra Vestfold:
Da fergerederiet Fjordline begynte å konkurrere med Color Line om fergeruten til Strømstad i Sverige, var det ikke måte på hvor urettferdig konkurransen ville bli, i hodet til CL-ansatte og andre i Sandefjord. For tenk, Fjordline kom til dekket bord! Man glemte at Color Line også i sin tid kom til "dekket bord" da rederiet kjøpte opp tidligere Scandi Line, startet av en ekte lokal gründer. Gründeren hadde sørget for de nødvendige konsesjonene og dispensasjon for salg av taxfree-varer om bord. Bordet var dekket.
Men konkurransen har ført til lavere priser, flere passasjerer, flere vogntog, flere busslaster og mere gods over fjorden til Strømstad. Kundene tjener penger, fergeselskapene tjener penger. Forbrukerne nyter fordeler.
Da riksveistrekningen Horten-Moss for en del år siden ble lagt ut på anbud av staten, tapte Bastøfergene som hadde betjent fergestrekningen i flere generasjoner. Samferdselsdepartementet ved Ap-statsråd Kjell Opseth valgte et selskap i Trøndelag, som siden er kalt Bastø-Fosen. Bastø-Fosen gikk "til dekket bord". Hva så?
Og så busselskapene som konkurrerer om kollektivtjenester: Fylkeskommunene innhenter tilbud og velger det busselskapet som har lavest pris, best materiell, best service. Noe annet ville være å vise forakt for skattebetalernes penger. Vi må ikke sløse med samfunnsressursene, det bejublede "fellesskapets"midler. Eller?
Noe av det samme kan sies om anbudskonkurransene rundt visse flystrekninger i Nord-Norge og på Vestlandet. Staten subsidierer rutene, og konkurranseutsetter dem. Forrige flyselskap forlater "et dekket bord", men det kommer flypassasjerene og statens utgiftsbudsjett til gode. Hurtiruta er konkurranseutsatt og må stadig skjerpe seg.
Ikke sammenlignbart
Så er Dagsavisen betenkt over at selskapet GoAhead har så dårlig score på sine britiske spor, med påstått lav punktlighet, lav pålitelighet, for få tilgjengelige seter og mange ståplasser. Vel, tenk dere det britiske jernbanenettet og de mange titalls millioner passasjerer sammenlignet med ett enkelt spor i et grisgrendt strøk langs Sørlandsbanen! Sammenligningen holder ikke. GoAhead scorer bra på andre undersøkelser enn de Dagsavisen behendig plukker ut til støtte for sitt standpunkt. Eierskapet til signalanlegg, stasjoner, billettsystemer og overvåkning av sikkerheten er noe annerledes enn i Norge. På GoAheads britiske spor har det en tid være store anleggsarbeider både på skinnegang og med stasjonsbygninger. Da blir det alltid litt kaos og en del "buss for tog". Lyder det kjent for norske togpassasjerer?
I Norge kan det trygt sies at passasjerer, og ikke minst arbeidspendlere, langt fra alltid er fornøyd med NSBs tilbud og servicegrad. Det er nok å sjekke avisoppslagene i lokalaviser som holder til langs jernbanen.
For hva er situasjonen i Norge, og hva inneholder egentlig EUs Jernbanepakke 4 som Norge så absolutt bør akseptere? Dette kan sees i sammenheng:
I Norge - og innen EØS - skal staten eie skinnegangen og stasjonene. Staten skal eie togmateriellet, passasjervognene. Staten skal eie billettsystemene. Staten bestemmer hvilken øvre pris NSB og andre selskaper får lov til å ta. Det som gjenstår er selve driften av togene, og servicen. Det kun den som er "privatisert".
Ikke ideologi
Når ikke-sosialister foretrekker dette anbudssystemet, har det ingen ting med ideologi å gjøre. De inntar en pragmatisk holdning: Er statseide NSB best, skal NSB få kjøre. Hvis et privat selskap leverer best, bør det få kjøre. Hensynet til brukerne, passasjerene må være avgjørende. Sånn tenker man ikke i Dagsavisen og hos andre klakkører for offentlig eierskap og drift. De har de ideologiske brillene på og nærmest fnyser bare ordet "privat" nevnes. Et fyord, et bannord. Noe som har med "høyresida" å gjøre.
Det ble lagt merke til at da NSB leverte sitt anbud på Sørlandsbanen, var pristilbudet for neste tiårsperiode 50 prosent lavere av hva det kjøres for i dag. Det samme sparer staten i utgifter, "fellesskapet" kan bruke det innsparte på andre viktige områder. GoAhead la seg 20 prosent under NSBs tilbud. Ytterligere penger spart for "fellesskapet". I en tiårsperiode vil den norske staten tjene tre milliarder kroner på å ikke gi NSB tilslaget.
Ingen mister jobben
GoAhead overtar de ansatte fra NSB, eller rettere: De har tilbudt alle dagens ansatte ny jobb hos dem. De får den samme tarifflønna, den samme pensjonen, de samme opparbeidede rettighetene. Norsk arbeidervernlovgivning gjelder (HMS). Men GoAhead er mer optimistisk når det gjelder økning i antall passasjerer i årene fremover. De er - fordi de er vant til å leve i konkurranse i Storbritannia - innstilt på å tenke og jobbe smartere, utarbeide nye produkter, øke servicen, være mer kreativ.
Derfor ønsker jeg GoAhead lykke til, og håper overgangen til privat drift vil holde tenkningen fra "den siste sovjetstaten" på lang avstand på norsk jord.
Hvordan skulle det gått her i landet om vi hadde tviholdt på de gammeldagse, statlig eide foretakene Televerket, Posten, det gamle NSB osv?
tirsdag 16. oktober 2018
Gros livsverk forvitrer
I løpet av de siste årene har EØS-motstanderne i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet vært på offensiven for å motarbeide forpliktelsene i det europeiske samarbeidet, stanse direktiver og nedlegge veto mot EØS-"pakker". Hittil har flertallet i partiet, særlig stortingsgruppen, klart å holde stand og forsvare EØS-avtalen. Men det er ingen tvil om at partiet nå kan være på vei over mot neisiden, hvilket vil endevende alt vi har vært vant til og tatt som en selvfølge helt siden 1994. Det er svært alvorlig. Arbeiderpartiet har svekket sitt standpunkt til og sin omtale av EU i det partiprogrammet som gjelder nå - selvsagt sukret med noen runde honnørord om det europeiske samarbeidet generelt.
Det var ikke minst Gro Harlem Brundtland som i sin statsministerperiode klarte å få til EØS-avtalen mellom tre av de fire EFTA-landene og Den europeiske union - for å forhindre at Norge ble isolert og norske varer stengt ute fra den viktigste delen av det europeiske markedet. Hun fikk et stort flertall av partiene på Stortinget med seg, og støtte fra LO og arbeidsgiversiden. Da norske velgere med knapp margin sa nei til EU-medlemskap i 1994, hadde vi EØS-avtalen å støtte oss til. Slik har det vært til denne dag - både Stortinget og flertallet av velgerne har holdt fast ved avtalen med de fire frihetene.
Visste hva de gjorde
Både Gro Harlem Brundtland og fagbevegelsen visste godt hva de gikk med på: Det man sa ja til, var et fritt marked med et fritt næringsliv, en moderne, sosial markedsøkonomi, et kapitalistisk system med et menneskelig ansikt. Varer, tjenester, kapital og personer skulle kunne passere alle indre landegrenser, smidig og sømløst. Felles standarder og kjøreregler ble utarbeidet. Like konkurranseregler likeså. Både små og store land så fordelene. Våre nordiske naboer meldte seg inn i EU gjennom folkeavstemninger. Konkurransen har ført til lavere priser og bedre kvalitet på produkter og tjenester enn det ellers ville vært, ikke minst gjelder det forbruksvarer. Helsetjenestene er blitt samordnet og gjort tilgjengelig for alle borgere i EU og EØS. Vi har fått et utstrakt forskningssamarbeid, og norske elever og studenter kan velge skoler og studiesteder over hele Europa.
Stikker kjepper i hjulene
Likevel har Nei til EU og EØS-kritikere klart å reise motstand og forsøker nå å stikke kjepper i hjulene for utvidelser og ytterligere forbedringer. De kastet seg inn i debatten rundt EUs miljø- og klimasamarbeid og forsøkte å stanse norsk tilslutning til det som blir kalt for ACER - "energiunionen". De klarte ikke å stanse dette energisamarbeidet gjennom ACER, ikke minst fordi miljøbevegelsen så de store fordelene ACER ga i deres bestrebelser på å redusere utslipp og forurensning i vår verdensdel. Miljøpartiet De Grønne stemte for ACER i Stortinget.
Nå er det EUs Jernbanepakke 4 som står i skuddlinjen. Arbeiderpartiet har forlatt sin tidligere positive holdning til transportsamarbeidet i Europa og vil med veto stanse denne pakken. De får selvsagt oppbacking av Rødt og Sosialistisk Venstreparti, og denne gang også MDG. Sperregrensepartiet Kristelig Folkerparti er på vippen.
Faaagforeningene bestemmer
Den bakenforliggende årsaken er at deler av fagbevegelsen, les: Jernbaneforbundet og Lokmannsforbundet, går kraftig imot at Norge skal gå med på Jernbanepakke 4. De vil at alt skal bli som før. Når de to fagforeningene, hoster, får Ap-folk influensa. I tillegg er årsaken ideologisk: Pakken åpner for fri konkurranse på skinnegangen. Alle europeiske jernbaneselskaper skal kunne konkurrere om å frakte passasjerer og gods hvor som helst i Europa, også på norske jernbanestrekninger. Her vil motstanderne tviholde på "nasjonal kontroll".
Man kan spørre seg: Hvorfor vil man ikke ha "nasjonal kontroll" over resten av transportsektoren? Hvorfor ikke nasjonalisere busstransport og flytrafikk? Hva er så spesielt med jernbanen?
Allerede bestemt
Konkurranse om passasjertrafikk på jernbanen i Norge er noe regjering og stortingsflertall allerede har bestemt: Om kort tid skal flere strekninger legges ut på anbud. Det selskapet som gir det beste tilbudet i form av sikker og punktlig transport, pris, standard og kvalitet får kjøre. Noe av det samme har alt skjedd med Gjøvikbanen. Da vant NSB. Og NSB har selv levert inn anbud på jernbanetransport i utlandet. Det er ikke gitt at utlendinger vinner! Skinnegangen og annen infrastruktur forblir i nasjonal eie og under nasjonal kontroll. Sikkerheten overvåkes av Jernbanetilsynet, men det skal utarbeides felles regler gjennom det europeiske byrået ERA.
Ikke dårligere sikkerhet
Det er særlig grunn til å protestere kraftig mot enkelte debattanters bruk av vikarierende argumenter. En påstand er at vi ikke må godta jernbanepakken fordi utarbeidelse av beredskaps- og sikkerhetsregler delvis blir overført til et felleseuropeisk organ, ERA. Man insinuerer med det at sikkerheten på norske jernbaner blir svekket dersom det skjer. Sammen med påstanden viser man til ulykkesstatistikk for det samlede EU med sin store befolkning og tette jernbanenettverk med milliarder av årlige reiser. Hensikten er nok å skremme nordmenn til å tro at vi "importerer" flere ulykker til norske jernbaneskinner om vi aksepterer et felles regelverk i jernbanepakken.
Det er så urimelig og usaklig at det er grunn til å reagere kraftig. Hvem tror for eksempel at våre nordiske naboer Danmark, Sverige og Finland med åpne øyne vil akseptere en pakke dersom sikkerheten for dansker, svensker og finner blir svekket på deres skinneganger? Tror man at de tyske, østerrikske eller franske sikkerhetsmyndigheter og nasjonalforsamlinger vil godta et felles europeisk regelverk hvis dette var tilfellet?
Til gavn for oss
På flere andre områder har Norge gitt sin tilslutning til EU-direktiver gjennom EØS-avtalen. La meg bare nevne EU-kontrollen av kjøretøyer. Har dette felles regelverket gjort sikkerhetskravene til biler på norske veier svakere? Har ulykkene økt? Snarere tvert imot. Har den felleseuropeiske overvåkningen av vannkvaliteten i Europa ført til dårligere drikkevann i Norge? Det motsatte er tilfellet: Mange kommuner og vannverk fikk hakeslepp da det viste seg at at det rett og slett sto dårlig til med vannkvaliteten. De måtte skjerpe seg og sørge for høyere kvalitet og standard, til glede for norske forbrukere. Europeiske standarder har forbedret vår hverdag.
Der er ingen vesentlig forskjell på sikkerhetskrav vi stiller til togene våre og ellers i Europa. Det norske jernbanetilsynet er fortsatt den aktøren i Norge som skal stå for tilsyn og sørge for at de spesielle kravene vi har med tanke på vinterforhold blir fulgt. Her har Norge allerede fått en spesiell dispensasjon fra EU. Også svenske og finske tilsyn vil passe på at togreiser i deres land er i samsvar med krav til vinterforhold.
Men nå vil altså motstanderne av jernbanepakke 4 gjennom skremsler og insinuasjoner ha oss til å tro at det vil skje flere ulykker med ERA, som står sentralt i pakken. Det er ikke spesielt imponerende.
Det var ikke minst Gro Harlem Brundtland som i sin statsministerperiode klarte å få til EØS-avtalen mellom tre av de fire EFTA-landene og Den europeiske union - for å forhindre at Norge ble isolert og norske varer stengt ute fra den viktigste delen av det europeiske markedet. Hun fikk et stort flertall av partiene på Stortinget med seg, og støtte fra LO og arbeidsgiversiden. Da norske velgere med knapp margin sa nei til EU-medlemskap i 1994, hadde vi EØS-avtalen å støtte oss til. Slik har det vært til denne dag - både Stortinget og flertallet av velgerne har holdt fast ved avtalen med de fire frihetene.
Visste hva de gjorde
Både Gro Harlem Brundtland og fagbevegelsen visste godt hva de gikk med på: Det man sa ja til, var et fritt marked med et fritt næringsliv, en moderne, sosial markedsøkonomi, et kapitalistisk system med et menneskelig ansikt. Varer, tjenester, kapital og personer skulle kunne passere alle indre landegrenser, smidig og sømløst. Felles standarder og kjøreregler ble utarbeidet. Like konkurranseregler likeså. Både små og store land så fordelene. Våre nordiske naboer meldte seg inn i EU gjennom folkeavstemninger. Konkurransen har ført til lavere priser og bedre kvalitet på produkter og tjenester enn det ellers ville vært, ikke minst gjelder det forbruksvarer. Helsetjenestene er blitt samordnet og gjort tilgjengelig for alle borgere i EU og EØS. Vi har fått et utstrakt forskningssamarbeid, og norske elever og studenter kan velge skoler og studiesteder over hele Europa.
Stikker kjepper i hjulene
Likevel har Nei til EU og EØS-kritikere klart å reise motstand og forsøker nå å stikke kjepper i hjulene for utvidelser og ytterligere forbedringer. De kastet seg inn i debatten rundt EUs miljø- og klimasamarbeid og forsøkte å stanse norsk tilslutning til det som blir kalt for ACER - "energiunionen". De klarte ikke å stanse dette energisamarbeidet gjennom ACER, ikke minst fordi miljøbevegelsen så de store fordelene ACER ga i deres bestrebelser på å redusere utslipp og forurensning i vår verdensdel. Miljøpartiet De Grønne stemte for ACER i Stortinget.
Nå er det EUs Jernbanepakke 4 som står i skuddlinjen. Arbeiderpartiet har forlatt sin tidligere positive holdning til transportsamarbeidet i Europa og vil med veto stanse denne pakken. De får selvsagt oppbacking av Rødt og Sosialistisk Venstreparti, og denne gang også MDG. Sperregrensepartiet Kristelig Folkerparti er på vippen.
Faaagforeningene bestemmer
Den bakenforliggende årsaken er at deler av fagbevegelsen, les: Jernbaneforbundet og Lokmannsforbundet, går kraftig imot at Norge skal gå med på Jernbanepakke 4. De vil at alt skal bli som før. Når de to fagforeningene, hoster, får Ap-folk influensa. I tillegg er årsaken ideologisk: Pakken åpner for fri konkurranse på skinnegangen. Alle europeiske jernbaneselskaper skal kunne konkurrere om å frakte passasjerer og gods hvor som helst i Europa, også på norske jernbanestrekninger. Her vil motstanderne tviholde på "nasjonal kontroll".
Man kan spørre seg: Hvorfor vil man ikke ha "nasjonal kontroll" over resten av transportsektoren? Hvorfor ikke nasjonalisere busstransport og flytrafikk? Hva er så spesielt med jernbanen?
Allerede bestemt
Konkurranse om passasjertrafikk på jernbanen i Norge er noe regjering og stortingsflertall allerede har bestemt: Om kort tid skal flere strekninger legges ut på anbud. Det selskapet som gir det beste tilbudet i form av sikker og punktlig transport, pris, standard og kvalitet får kjøre. Noe av det samme har alt skjedd med Gjøvikbanen. Da vant NSB. Og NSB har selv levert inn anbud på jernbanetransport i utlandet. Det er ikke gitt at utlendinger vinner! Skinnegangen og annen infrastruktur forblir i nasjonal eie og under nasjonal kontroll. Sikkerheten overvåkes av Jernbanetilsynet, men det skal utarbeides felles regler gjennom det europeiske byrået ERA.
Ikke dårligere sikkerhet
Det er særlig grunn til å protestere kraftig mot enkelte debattanters bruk av vikarierende argumenter. En påstand er at vi ikke må godta jernbanepakken fordi utarbeidelse av beredskaps- og sikkerhetsregler delvis blir overført til et felleseuropeisk organ, ERA. Man insinuerer med det at sikkerheten på norske jernbaner blir svekket dersom det skjer. Sammen med påstanden viser man til ulykkesstatistikk for det samlede EU med sin store befolkning og tette jernbanenettverk med milliarder av årlige reiser. Hensikten er nok å skremme nordmenn til å tro at vi "importerer" flere ulykker til norske jernbaneskinner om vi aksepterer et felles regelverk i jernbanepakken.
Det er så urimelig og usaklig at det er grunn til å reagere kraftig. Hvem tror for eksempel at våre nordiske naboer Danmark, Sverige og Finland med åpne øyne vil akseptere en pakke dersom sikkerheten for dansker, svensker og finner blir svekket på deres skinneganger? Tror man at de tyske, østerrikske eller franske sikkerhetsmyndigheter og nasjonalforsamlinger vil godta et felles europeisk regelverk hvis dette var tilfellet?
Til gavn for oss
På flere andre områder har Norge gitt sin tilslutning til EU-direktiver gjennom EØS-avtalen. La meg bare nevne EU-kontrollen av kjøretøyer. Har dette felles regelverket gjort sikkerhetskravene til biler på norske veier svakere? Har ulykkene økt? Snarere tvert imot. Har den felleseuropeiske overvåkningen av vannkvaliteten i Europa ført til dårligere drikkevann i Norge? Det motsatte er tilfellet: Mange kommuner og vannverk fikk hakeslepp da det viste seg at at det rett og slett sto dårlig til med vannkvaliteten. De måtte skjerpe seg og sørge for høyere kvalitet og standard, til glede for norske forbrukere. Europeiske standarder har forbedret vår hverdag.
Der er ingen vesentlig forskjell på sikkerhetskrav vi stiller til togene våre og ellers i Europa. Det norske jernbanetilsynet er fortsatt den aktøren i Norge som skal stå for tilsyn og sørge for at de spesielle kravene vi har med tanke på vinterforhold blir fulgt. Her har Norge allerede fått en spesiell dispensasjon fra EU. Også svenske og finske tilsyn vil passe på at togreiser i deres land er i samsvar med krav til vinterforhold.
Men nå vil altså motstanderne av jernbanepakke 4 gjennom skremsler og insinuasjoner ha oss til å tro at det vil skje flere ulykker med ERA, som står sentralt i pakken. Det er ikke spesielt imponerende.
onsdag 3. oktober 2018
Hvem er Knut Arild Hareide?
Vi trodde vi kjente ham så godt fra utsiden: Den smilende, tilsynelatende oppriktige, varme og medmenneskelige good-looking guy, Kristelig Folkeparti-leder Knut Arild Hareide. Så holder han en tale på partiets landsstyremøte og konkluderer med at KrF etter hans mening bør inn i regjering, men at for ham var det naturlig å gå til venstre og satse på en regjering av eget parti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Til tross for at begge nestlederne er imot en slik venstredreining, den samme motstanden som flertallet i stortingsgruppen har, og de menige velgerne der ute.
Hareide er klar til å velte regjeringen Solberg - da med assistanse fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Han vil kaste Erna Solberg ut av statsministerboligen - en statsminister som er umåtelig populær både i eget parti og blant flertallet av norske velgere inklusive KrF-velgerne (60 prosent). En statsminister Hareide selv har pekt på som sin kandidat etter valgseieren i 2017. Om ikke dette er risikosport, så vet ikke jeg hva risikosport er. Man kan også bruke andre karakteristikker.
Gjerdehopping
Gjerdehoppingen over til venstresiden, inklusive det ekstreme venstre, er i mitt hode både uklokt og ulogisk. Ved gjentatte anledninger de siste fem årene har Knut Arild Hareide og de andre talspersonene for KrF skrytt av de politiske gjennomslagene partiet har oppnådd nettopp gjennom samarbeid med den borgerlige regjeringen. Sist da Stortinget tok sommerferie og oppsummerte vårsesjonen, pekte partilederen på 40 vedtatte saker han mente var KrFs fortjeneste - i samarbeid med Solbergregjeringen i første rekke.
Det gjaldt blant annet økt kontantstøtte til 7.500 kroner, satsing på barnehavene, lærernormen, bedre pleiepengeordning for familier med syke barn, økt bistandsbudsjett, opptrappingsplan for rus og psykiatri (som Erna Solberg selv startet med sin aller første nyttårstale 2013), og mange andre saker.
Klar facit
Faciten etter fem år er helt klar: Med to streker under kan det slås fast at Kristelig Folkeparti har hatt mest å hente fra den borgerlige siden. Ikke minst i viktige verdisaker som reservasjonsrett for leger i forbindelse med svangerskapsavbrudd. Der fikk KrF støtte fra Ernas regjering. Forslaget om søndagsåpne butikker ble trukket - av hensyn til ikke minst KrFs holdning og protest. Frie skoler med kristent idegrunnlag er sikret. RLE-faget ble til KRLE. Partiet har fått mer penger til fattigdomsbekjempelse, som nevnt til et stadig høyere bistandsbudsjett, til en "varmere" asylpolitikk (oktoberbarna), til klimapolitikk og mye, mye mer.
Et lojalt Fremskrittsparti
Det er verdt å merke seg at i alle de sakene Hareide har utropt som seire, har det skjedd med støtte fra Fremskrittspartiet, dette "høyre-ekstreme", "ufølsomme" smådjevelpartiet som Krf og spesielt Hareide har demonisert i årevis og laget et grotesk fiendebilde av. Venstres statsråder sier rett ut at de er blitt positivt overrasket over hvor god kjemien er rundt Kongens bord, og hvor godt samarbeidet er med Frp-medlemmene i regjeringen.
Er Knut Arild Hareide redd for at han skal få samme opplevelse om han kommer personer fra andre partier nær? Hva foregår egentlig oppe i hodet på KrF-lederen? Jeg har en mistanke om at enkelte formuleringer i opphetede debatter med Frp-politikere kan ha bitt seg så fast i sjelen hans at han nå kan være på et slags fordekt hevntokt. Tenk for eksempel på uttrykket "imamsleiking". Den der kan muligens ligge i bakhodet eller rundt hjerterøttene.
Er mennesker
For våre folkevalgte politikere er bare mennesker, de også. De ler og gråter, føler sorg og smerte, blir opphisset og rasende. Og de kan føle revansjelyst.
Jeg har lest dusinvis, om ikke hundrevis av politiske biografier og selvbiografier, debattbøker skrevet av politikere både mens de var aktive og som tilbakeskuende pensjonister, har lest vitneutsagn fra personlige utbrudd fra politikere, og dønn ærlige dagbøker. Mennesker er mennesker, på godt og vondt. Også i det politiske toppsjiktet. Også der finnes dype personlige motsetninger. De hårsåre har det verst.
Dagens Næringsliv har antydet at Knut Arild Hareide har karaktertrekk som minner om en "manipulator". Det er antagelig et for sterkt uttrykk, og jeg vil i det lengste ikke tro noe slikt. Men det er ingen tvil om at Hareide over lengre tid, parallelt med at den aktuelle boken hans ble skrevet, har hatt kontakter og samtaler med venstresiden, først og fremst Arbeiderpartiet, uten at offentligheten har fått kjennskap til det, og samtidig som samarbeidet med Erna Solberg tilsynelatende tilsynelatende har vært det aller beste.
Egne på pinebenken
Selv nestleder Kjell Ingolf Ropstad fikk ikke vite om Hareides veivalg før den siste uken før talen til landsstyret. Dette vitner om ikke bare manglende samarbeidsevner og åpenhet, men om en leder som opererer i tusmørket for seg selv når viktige avgjørelser skal tas.
Jeg har også fulgt med på KrFs hjemmeside og sett verveaksjonen utvikle seg fra den spede begynnelse til de siste dagenes nyinnmeldinger (eller gjen-innmelding fra tidligere utmeldte). Aksjonen har toppet seg i dagene før og etter Hareides landsstyretale. Men før sist fredag har man hatt helt andre saker enn regjeringssamarbeid som hovedtema.
Det betyr at kanskje et flertall av nye medlemmer er kommet før Hareides konklusjon på landsstyremøtet
3,7 prosent
Det er dristig av et sperregrenseparti som har så svak velgerstøtte å presse og utfordre samarbeidspartnere. Spesielt vil det svi om Hareide virkelig vil "finne på" en sak der han kan felle Erna Solberg. Det blir i så fall i en situasjon der landets økonomi er god, oljeprisen stiger, reallønningene øker og velferden tilsvarende.
At en regjering blir tvunget til å gå av i en slik situasjon vil skape stor usikkerhet der ute - i arbeids- og næringslivet, i finanskretser. Det øker sannsynligheten for at Arbeiderpartiet, SV og Rødt vil stå enda sterkere på for å si opp EØS-avtalen som har tjent Norge så godt. Enn så lenge har Arbeiderpartiet holdt på avtalen snekret av Gro Harlem Brundtland, men dersom et flertall av LO-forbund bikker over, vil Støre helt sikkert føye seg.
Landet står faktisk overfor en svært alvorlig situasjon. Skapt av Knut Arild Hareide.
Hareide er klar til å velte regjeringen Solberg - da med assistanse fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Han vil kaste Erna Solberg ut av statsministerboligen - en statsminister som er umåtelig populær både i eget parti og blant flertallet av norske velgere inklusive KrF-velgerne (60 prosent). En statsminister Hareide selv har pekt på som sin kandidat etter valgseieren i 2017. Om ikke dette er risikosport, så vet ikke jeg hva risikosport er. Man kan også bruke andre karakteristikker.
Gjerdehopping
Gjerdehoppingen over til venstresiden, inklusive det ekstreme venstre, er i mitt hode både uklokt og ulogisk. Ved gjentatte anledninger de siste fem årene har Knut Arild Hareide og de andre talspersonene for KrF skrytt av de politiske gjennomslagene partiet har oppnådd nettopp gjennom samarbeid med den borgerlige regjeringen. Sist da Stortinget tok sommerferie og oppsummerte vårsesjonen, pekte partilederen på 40 vedtatte saker han mente var KrFs fortjeneste - i samarbeid med Solbergregjeringen i første rekke.
Det gjaldt blant annet økt kontantstøtte til 7.500 kroner, satsing på barnehavene, lærernormen, bedre pleiepengeordning for familier med syke barn, økt bistandsbudsjett, opptrappingsplan for rus og psykiatri (som Erna Solberg selv startet med sin aller første nyttårstale 2013), og mange andre saker.
Klar facit
Faciten etter fem år er helt klar: Med to streker under kan det slås fast at Kristelig Folkeparti har hatt mest å hente fra den borgerlige siden. Ikke minst i viktige verdisaker som reservasjonsrett for leger i forbindelse med svangerskapsavbrudd. Der fikk KrF støtte fra Ernas regjering. Forslaget om søndagsåpne butikker ble trukket - av hensyn til ikke minst KrFs holdning og protest. Frie skoler med kristent idegrunnlag er sikret. RLE-faget ble til KRLE. Partiet har fått mer penger til fattigdomsbekjempelse, som nevnt til et stadig høyere bistandsbudsjett, til en "varmere" asylpolitikk (oktoberbarna), til klimapolitikk og mye, mye mer.
Et lojalt Fremskrittsparti
Det er verdt å merke seg at i alle de sakene Hareide har utropt som seire, har det skjedd med støtte fra Fremskrittspartiet, dette "høyre-ekstreme", "ufølsomme" smådjevelpartiet som Krf og spesielt Hareide har demonisert i årevis og laget et grotesk fiendebilde av. Venstres statsråder sier rett ut at de er blitt positivt overrasket over hvor god kjemien er rundt Kongens bord, og hvor godt samarbeidet er med Frp-medlemmene i regjeringen.
Er Knut Arild Hareide redd for at han skal få samme opplevelse om han kommer personer fra andre partier nær? Hva foregår egentlig oppe i hodet på KrF-lederen? Jeg har en mistanke om at enkelte formuleringer i opphetede debatter med Frp-politikere kan ha bitt seg så fast i sjelen hans at han nå kan være på et slags fordekt hevntokt. Tenk for eksempel på uttrykket "imamsleiking". Den der kan muligens ligge i bakhodet eller rundt hjerterøttene.
Er mennesker
For våre folkevalgte politikere er bare mennesker, de også. De ler og gråter, føler sorg og smerte, blir opphisset og rasende. Og de kan føle revansjelyst.
Jeg har lest dusinvis, om ikke hundrevis av politiske biografier og selvbiografier, debattbøker skrevet av politikere både mens de var aktive og som tilbakeskuende pensjonister, har lest vitneutsagn fra personlige utbrudd fra politikere, og dønn ærlige dagbøker. Mennesker er mennesker, på godt og vondt. Også i det politiske toppsjiktet. Også der finnes dype personlige motsetninger. De hårsåre har det verst.
Dagens Næringsliv har antydet at Knut Arild Hareide har karaktertrekk som minner om en "manipulator". Det er antagelig et for sterkt uttrykk, og jeg vil i det lengste ikke tro noe slikt. Men det er ingen tvil om at Hareide over lengre tid, parallelt med at den aktuelle boken hans ble skrevet, har hatt kontakter og samtaler med venstresiden, først og fremst Arbeiderpartiet, uten at offentligheten har fått kjennskap til det, og samtidig som samarbeidet med Erna Solberg tilsynelatende tilsynelatende har vært det aller beste.
Egne på pinebenken
Selv nestleder Kjell Ingolf Ropstad fikk ikke vite om Hareides veivalg før den siste uken før talen til landsstyret. Dette vitner om ikke bare manglende samarbeidsevner og åpenhet, men om en leder som opererer i tusmørket for seg selv når viktige avgjørelser skal tas.
Jeg har også fulgt med på KrFs hjemmeside og sett verveaksjonen utvikle seg fra den spede begynnelse til de siste dagenes nyinnmeldinger (eller gjen-innmelding fra tidligere utmeldte). Aksjonen har toppet seg i dagene før og etter Hareides landsstyretale. Men før sist fredag har man hatt helt andre saker enn regjeringssamarbeid som hovedtema.
Det betyr at kanskje et flertall av nye medlemmer er kommet før Hareides konklusjon på landsstyremøtet
3,7 prosent
Det er dristig av et sperregrenseparti som har så svak velgerstøtte å presse og utfordre samarbeidspartnere. Spesielt vil det svi om Hareide virkelig vil "finne på" en sak der han kan felle Erna Solberg. Det blir i så fall i en situasjon der landets økonomi er god, oljeprisen stiger, reallønningene øker og velferden tilsvarende.
At en regjering blir tvunget til å gå av i en slik situasjon vil skape stor usikkerhet der ute - i arbeids- og næringslivet, i finanskretser. Det øker sannsynligheten for at Arbeiderpartiet, SV og Rødt vil stå enda sterkere på for å si opp EØS-avtalen som har tjent Norge så godt. Enn så lenge har Arbeiderpartiet holdt på avtalen snekret av Gro Harlem Brundtland, men dersom et flertall av LO-forbund bikker over, vil Støre helt sikkert føye seg.
Landet står faktisk overfor en svært alvorlig situasjon. Skapt av Knut Arild Hareide.
fredag 21. september 2018
KrF skal velge side
To spennende uker venter det politiske Norge: I helgen skal Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon gi "råd" til moder- og faderpartiet om partiets veivalg i norsk politikk. Tre alternativer foreligger - inn i regjering, overgang til Arbeiderpartiet og dets støttespillere Rødt og SV, eller en alenegang som nå i rollen som vippe- og utpressingsparti.
Det er riktig som enkelte KRFU-representanter fremfører: Partiet stå i en helt annen situasjon nå enn før valget da man tviholdt på demoniseringen av Frp som begrunnelse for ikke å sitte ved samme bord som Siv Jensen. Alt ble forandret da Venstre gikk i regjering. De som mener at dette i seg selv er god nok begrunnelse for å fravike "løftet" før stortingsvalget ifjor, har selvfølgelig rett.
FrP-problemet
Det partiet man holder på avstand med to fingre rundt nesa, vil opplagt miste innflytelse i regjeringen ved at KrF trer inn. Matematikken er klar: Frp vil miste statsråder når et nytt parti kommer til Kongens bord. KrF vil ventelig få tre, Høyre må avgi noe. Bistandsdepartrementet vil ganske sikkert bli gjenopprettet, andre delinger kan føre til økt innflytelse, mens Frp vil tape.
Ingen vil uansett kunne forhindre partiet Frp til å markere seg som parti utenfor regjeringen. Der er man eksperter på en viss dobbeltkommunikasjon. KrF vil møte et annet Fremskrittsparti innenfor regjeringen. Og det er der vedtakene blir gjort - Frp som parti på utsiden er mest opptatt av retorikk. Det flytter ingen fjell. På fjellet sitter en trygg, solid og fleksibel Erna Solberg.
KrF har allerede mistet flere sjanser på veien mens man har vinglet og rotet det til for seg selv: I bioteknologispørsmål ville man opplagt ha kunnet endret vedtakene på Høyres landsmøte dersom partitoppene på rette tidspunkt hadde signalisert ønsket om regjeringsforhandlinger. I den siste opphetede debatten om abortspørsmålet ble det klart at venstresiden er i bevegelse - mot et mye verre standpunkt i denne livsviktige saken for KrF.
I regjering vil KrF få innflytelse på bistands- og familiepolitikken. Partiet kan få forlenget perioden med kontantstøtte i en eller annen form, det får han ikke som hale til Arbeiderpartiet, Rødt og SV.
En svak ledelse
Problemet er ledelsen i Kristelig Folkeparti - og alle de syvende fedrene i huset som styrer Hareide. Han virker ofte som en uklar, vinglete og svak leder, nærmest en umoden guttunge med det trassige uttrykket rundt munnen. Dette er ikke ment som noen stygg personlighetskarakteristikk, men en symbolsk beskrivelse av mannens fremtreden og uklare standpunkter.
Noen vil sikkert minne om KrFs "seire" som vippe- og utpressingsparti, for eksempel lærernormen. Den normen er jeg helt og fullstendig overbevist om ville vært oppnådd også innenfor en Solbergregjering.
Vippeposisjoner har gitt for mye makt til bitte små sperregrensepartier som utnytter matematikken i Stortingets sammensetning. Selv mener jeg det er direkte udemokratisk og umoralsk at de relativt få KrF-velgerne får så stort gjennomslag i politikken sammenlignet med de mange hundre tusen som stemmer Høyre og Frp. Det samme gjelder for så vidt på venstresidren.
Fire partier bak statsbudsjettet
Som sagt: Vi går spennende tider i møte. Snart legges statsbudsjettet frem. Under sluttbehandlingen kan regjeringen Solberg kunne bestå av fire partier med et trygt flertall i nasjonalforsamlingen. En ny giv og en ny vår kan gi Kristelig Folkeparti ny vind i seilene, en ny start, en ny vår.
Det er riktig som enkelte KRFU-representanter fremfører: Partiet stå i en helt annen situasjon nå enn før valget da man tviholdt på demoniseringen av Frp som begrunnelse for ikke å sitte ved samme bord som Siv Jensen. Alt ble forandret da Venstre gikk i regjering. De som mener at dette i seg selv er god nok begrunnelse for å fravike "løftet" før stortingsvalget ifjor, har selvfølgelig rett.
FrP-problemet
Det partiet man holder på avstand med to fingre rundt nesa, vil opplagt miste innflytelse i regjeringen ved at KrF trer inn. Matematikken er klar: Frp vil miste statsråder når et nytt parti kommer til Kongens bord. KrF vil ventelig få tre, Høyre må avgi noe. Bistandsdepartrementet vil ganske sikkert bli gjenopprettet, andre delinger kan føre til økt innflytelse, mens Frp vil tape.
Ingen vil uansett kunne forhindre partiet Frp til å markere seg som parti utenfor regjeringen. Der er man eksperter på en viss dobbeltkommunikasjon. KrF vil møte et annet Fremskrittsparti innenfor regjeringen. Og det er der vedtakene blir gjort - Frp som parti på utsiden er mest opptatt av retorikk. Det flytter ingen fjell. På fjellet sitter en trygg, solid og fleksibel Erna Solberg.
KrF har allerede mistet flere sjanser på veien mens man har vinglet og rotet det til for seg selv: I bioteknologispørsmål ville man opplagt ha kunnet endret vedtakene på Høyres landsmøte dersom partitoppene på rette tidspunkt hadde signalisert ønsket om regjeringsforhandlinger. I den siste opphetede debatten om abortspørsmålet ble det klart at venstresiden er i bevegelse - mot et mye verre standpunkt i denne livsviktige saken for KrF.
I regjering vil KrF få innflytelse på bistands- og familiepolitikken. Partiet kan få forlenget perioden med kontantstøtte i en eller annen form, det får han ikke som hale til Arbeiderpartiet, Rødt og SV.
En svak ledelse
Problemet er ledelsen i Kristelig Folkeparti - og alle de syvende fedrene i huset som styrer Hareide. Han virker ofte som en uklar, vinglete og svak leder, nærmest en umoden guttunge med det trassige uttrykket rundt munnen. Dette er ikke ment som noen stygg personlighetskarakteristikk, men en symbolsk beskrivelse av mannens fremtreden og uklare standpunkter.
Noen vil sikkert minne om KrFs "seire" som vippe- og utpressingsparti, for eksempel lærernormen. Den normen er jeg helt og fullstendig overbevist om ville vært oppnådd også innenfor en Solbergregjering.
Vippeposisjoner har gitt for mye makt til bitte små sperregrensepartier som utnytter matematikken i Stortingets sammensetning. Selv mener jeg det er direkte udemokratisk og umoralsk at de relativt få KrF-velgerne får så stort gjennomslag i politikken sammenlignet med de mange hundre tusen som stemmer Høyre og Frp. Det samme gjelder for så vidt på venstresidren.
Fire partier bak statsbudsjettet
Som sagt: Vi går spennende tider i møte. Snart legges statsbudsjettet frem. Under sluttbehandlingen kan regjeringen Solberg kunne bestå av fire partier med et trygt flertall i nasjonalforsamlingen. En ny giv og en ny vår kan gi Kristelig Folkeparti ny vind i seilene, en ny start, en ny vår.
tirsdag 4. september 2018
Når medier og andre er aktører
Da et hundretalls biler ble påtent i Sverige (i et innvandrertungt bymiljø), var det en stor hendelsesnyhet i NRK og andre medier, og det skulle da også bare mangle.
Da fire biler kort tid etter ble påtent på Godlia i Oslo, ble brannstiftelsen enten ikke nevnt, eller redusert til mininotiser i main stream media. Nok en bil ble påtent et døgn etter. Altså ikke det samme omfanget som i vårt naboland, men kanskje begynnelsen på noe større og enda mer alvorlig?
I forbindelse med enkelte knivstikkings-episoder, som det er blitt langt flere av enn tidligere, opplyser politiet saklig og korrekt at gjerningspersonen, eller den som ble knivstukket hadde den og den etniske bakgrunnen. Eller de twitrer: "Gjerningsmannen/siktede har norsk statsborgerskap". Av og til begås ugjerninger av innvandrere, asylsøkere, krigsflyktninger eller immigranter. Gemytt, kultur, æresbegreper - og alvorlige traumer - kan være en del av årsaken.
Overhyppighet
For statistikk og forskning viser: Der er overhyppighet blant innvandrere (for å bruke det sekkebegrepet) i kriminalitetsoversikter. Spesielt gjelder det alvorlig seksuell trakassering og voldtekt. Det tok lang tid før SSB publiserte slike forhold, men etter bråket rundt topplederens avgang blir fakta lagt på bordet.
Det skulle da også bare mangle - som i tilfellet "de svenske tilstander". Profesjonelle main stream medier har til oppgave å gi oss relevante nyheter av et visst omfang, saklig, objektivt, balansert og nøkternt. Kort og godt sannheten.
Søke sannheten
Vi må for all del ikke komme dit hen at mediene - for å beskytte spesielle etniske grupper - bruker ord, begreper og fremstillinger som tilslører og avdramatiserer når ugjerninger foregår i bestemte miljøer og med spesifikk etnisitet. Mediene kan ha de beste motiver: Å forhindre at hatgrupper og det ekstreme høyre utnytter denne type episoder til splittende retorikk, voldelige demonstrasjoner eller forfølgelse, slik vi har sett det i Tyskland de siste dagene.
Slike motiver og forklaringer hører imidlertid ikke hjemme i frie medier som har sannhetssøken som ideal og retningssnor. De skal kort og godt beskrive virkeligheten, og så får det være opp til lesere, lyttere og seere samt "samfunnsmaktene" å trekke konklusjoner og ta grep. Alle sider av en sak skal frem.
For det er når alle kjensgjerninger er kjent at vi kan gjøre noe med det. Det er da vi kan sette inn ressurser, virkemidler, psykologisk bistand - eller hardere tiltak om nødvendig for å beskytte samfunnet.
Eget standpunkt
Undertegnede er for at Norge skal oppfylle sine internasjonale og humanitære forpliktelser. Jeg er for at vi lar syriske krigsflyktninger oppholde seg i landet vårt inntil krigstilstanden er over og det er trygt å la dem vende hjem. Med andre ord midlertidig opphold når liv og helse er i fare. Dette kombinert med tung humanitær og annen bistand i Syrias naboland, "der de er".
Jeg er for å holde de store immigrantbølgene unna Europa fordi det koster for mange menneskeliv å oppmuntre til livsfarlig båtflukt over Middelhavet.
Jeg er for at Norge skal ta sitt relative ansvar for kvoteflyktninger som FNs høykommissær går god for virkelig trenger personlig beskyttelse. Jeg støtter at Norge tar et forholdsmessig ansvar for noen av de flyktningene som kom til EU i 2014-15.
Balanse mellom antall og integrering
Samtidig må vi være realistiske og innse at for mange flyktninger i forhold til folketallet i lille Norge reduserer utsikten til å lykkes med en god integrering, inkludering og harmonisk sameksistens.
Endelig er jeg for at Norge tillater dobbelt statsborgerskap. Da blir det lettere å frata utlendinger det norske statsborgerskapet når de opptrer som notorisk kriminelle eller utgjør en fare for rikets sikkerhet. IS-krigere bør i prinsippet ikke tillates å vende tilbake til Norge. De har valgt et annet "fedreland" og må ta konsekvensern av det.
Da fire biler kort tid etter ble påtent på Godlia i Oslo, ble brannstiftelsen enten ikke nevnt, eller redusert til mininotiser i main stream media. Nok en bil ble påtent et døgn etter. Altså ikke det samme omfanget som i vårt naboland, men kanskje begynnelsen på noe større og enda mer alvorlig?
I forbindelse med enkelte knivstikkings-episoder, som det er blitt langt flere av enn tidligere, opplyser politiet saklig og korrekt at gjerningspersonen, eller den som ble knivstukket hadde den og den etniske bakgrunnen. Eller de twitrer: "Gjerningsmannen/siktede har norsk statsborgerskap". Av og til begås ugjerninger av innvandrere, asylsøkere, krigsflyktninger eller immigranter. Gemytt, kultur, æresbegreper - og alvorlige traumer - kan være en del av årsaken.
Overhyppighet
For statistikk og forskning viser: Der er overhyppighet blant innvandrere (for å bruke det sekkebegrepet) i kriminalitetsoversikter. Spesielt gjelder det alvorlig seksuell trakassering og voldtekt. Det tok lang tid før SSB publiserte slike forhold, men etter bråket rundt topplederens avgang blir fakta lagt på bordet.
Det skulle da også bare mangle - som i tilfellet "de svenske tilstander". Profesjonelle main stream medier har til oppgave å gi oss relevante nyheter av et visst omfang, saklig, objektivt, balansert og nøkternt. Kort og godt sannheten.
Søke sannheten
Vi må for all del ikke komme dit hen at mediene - for å beskytte spesielle etniske grupper - bruker ord, begreper og fremstillinger som tilslører og avdramatiserer når ugjerninger foregår i bestemte miljøer og med spesifikk etnisitet. Mediene kan ha de beste motiver: Å forhindre at hatgrupper og det ekstreme høyre utnytter denne type episoder til splittende retorikk, voldelige demonstrasjoner eller forfølgelse, slik vi har sett det i Tyskland de siste dagene.
Slike motiver og forklaringer hører imidlertid ikke hjemme i frie medier som har sannhetssøken som ideal og retningssnor. De skal kort og godt beskrive virkeligheten, og så får det være opp til lesere, lyttere og seere samt "samfunnsmaktene" å trekke konklusjoner og ta grep. Alle sider av en sak skal frem.
For det er når alle kjensgjerninger er kjent at vi kan gjøre noe med det. Det er da vi kan sette inn ressurser, virkemidler, psykologisk bistand - eller hardere tiltak om nødvendig for å beskytte samfunnet.
Eget standpunkt
Undertegnede er for at Norge skal oppfylle sine internasjonale og humanitære forpliktelser. Jeg er for at vi lar syriske krigsflyktninger oppholde seg i landet vårt inntil krigstilstanden er over og det er trygt å la dem vende hjem. Med andre ord midlertidig opphold når liv og helse er i fare. Dette kombinert med tung humanitær og annen bistand i Syrias naboland, "der de er".
Jeg er for å holde de store immigrantbølgene unna Europa fordi det koster for mange menneskeliv å oppmuntre til livsfarlig båtflukt over Middelhavet.
Jeg er for at Norge skal ta sitt relative ansvar for kvoteflyktninger som FNs høykommissær går god for virkelig trenger personlig beskyttelse. Jeg støtter at Norge tar et forholdsmessig ansvar for noen av de flyktningene som kom til EU i 2014-15.
Balanse mellom antall og integrering
Samtidig må vi være realistiske og innse at for mange flyktninger i forhold til folketallet i lille Norge reduserer utsikten til å lykkes med en god integrering, inkludering og harmonisk sameksistens.
Endelig er jeg for at Norge tillater dobbelt statsborgerskap. Da blir det lettere å frata utlendinger det norske statsborgerskapet når de opptrer som notorisk kriminelle eller utgjør en fare for rikets sikkerhet. IS-krigere bør i prinsippet ikke tillates å vende tilbake til Norge. De har valgt et annet "fedreland" og må ta konsekvensern av det.
søndag 26. august 2018
Objektsikring og politikk
Stortinget ved kontrollkomiteen skal gjennomføre en høring rundt Riksrevisjonens rapport om fysisk sikring av Politiets og Forsvarets bygninger, pluss noen andre kritiske sivile tjenester som strøm- og vannforsyning. Opposisjonen gnir seg i hendene, journalister kvesser knivene og forbereder seg på en blodtørstig kampanjejournalistikk. Vi kan være sikre på at regjeringens forklaringer og argumenter omtrent ikke blir publisert, kun den drepende kritikken fra Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Sp og MDG. Det er deres spørsmål, angrep og påstander som kommer til å prege overskrifter, radio- og TV-innslag.
Problemet alle interesserte står overfor, er først og fremst denne: Riksrevisjonens rapporter og konklusjoner er basert på en tilstand i fortiden - opptil flere år. Da den forrige høringen fant sted, var det et stort tidsgap mellom "nåtidsbeskrivelse" og den faktiske situasjonen da høringen foregikk. I den aktuelle situasjonen, dagen før høringstart, er rapporten og analysen visstnok ført frem til utgangen av 2017 - men igjen ligger det faktisk pågående arbeidet for bedre objektsikring ni måneder foran Riksrevisjonen.
Mye av kritkkken man finner i dens konklusjoner og anbefalinger er altså utdatert i det høringen starter.
Delvis utdatert
Et annet problem er at "Sikkerhetsloven", det lovverket som Riksrevisjonen tar utgangspunkt i og måler resultatene opp mot, delvis er utdatert fordi den ble utformet i en annen virkelighet. Utviklingen har skutt fart og gått i en retning som lovgiverne ikke kunne forutse. Siden 2014 har det skjedd en voldsom endring i verdens og Europas sikkerhetssituasjon. Et mer aggressivt og selvhevdende Russland under Putin gjør at vaktsomhet og beredskap må heves - men ikke nødvendigvis på den måten vi tenkte mens Sovjet-Unionen eksisterte.
I dag er det ikke Spetsnaz-lignende spesialstyrker som er den største trusselen, men cyberkrigen og evnen til å lamme sentrale forsvars- og samfunnsinstitusjoner via hacking og angrep med "digitale" våpen. For å ta et eksempel: Sabotører som jobber for en fremmed makt, og som vil lamme la oss si elforsyningen, er ikke lenger interessert i å skaffe seg kontroll over trafostasjoner, demninger eller kraftverk i fjell - de vil sette angrepet inn mot den digitale styringen av elforsyningen. Og det gjøres ikke på bakken i Norge, men i nettroll-fabrikker langt utenfor landets grenser.
Sikret godt nok?
Selvsagt skal vi ha fysisk sikring av forsvarsanlegg og politistasjoner, flyplasser, oljeinstallasjoner og viktige havneanlegg. De har i varierende grad vært sikret lenge (uten at det nødvendigvis synes med det blotte øye), spørsmålet er om de er sikret godt nok. Det vil vi få svar på under høringen, men det er et spørsmål som også er avhengig av skjønn - i forhold til fornuftig ressursbruk. Det er også et spørsmål om når sikringen skal finne sted. Skal politistasjonene og lensmannskontorene våre være omgjort til betongbunkere i fred, i det daglige? Eller skal vi ha et forberedt opplegg for betongsperrer og vakthold som settes på plass i løpet av noen minutter eller timer?
Noen fysiske objekter er for lengst sikret forsvarlig. Man skal ikke bevege seg mye rundt sentrale statsinstitusjoner i Oslo før man lett oppdager hvor vanskelig det er å bevege seg inn mot bygningsmassen med tunge kjøretøyer. For eksempel.
Pågående strukturendringer
Jeg ser heller ikke at Riksrevisjonen tar inn over seg gjeldende forsvars- og langtidsplaner som om kort tid endrer mye av garnisons- og basemønsteret i Norge. Militærleire skal legges ned, andre styrkes og bygges ut. Det gjelder også flyplasser og andre forsvarsanlegg. Skal vi virkelig bruke millioner og milliarder på å fysisk sikre forsvarsinstallasjoner som om relativt kort tid skal legges ned eller flytte? Er det ikke bedre at beredskap- og sikringsmidlene brukes der Forsvaret flytter til?
Det er nesten tragikomisk at Arbeiderpartiet bruker så mye energi på å kritisere den nåværende regjeringen ut fra Riksrevisjonen bemerkninger. Ingen annen regjering har sviktet det norske folk mer enn den rødgrønne mellom 2005 og 2013 hva terrorberedskap angår. Gjørv-kommisjonens knusende rapport om det som var gjort - eller helst ikke ble gjort - på Jens Stoltenbergs vakt, er den desidert mest alvorlige siden annen verdenskrig og undersøkelseskommisjonene av 1945. "Jeg tar ansvaret" sa Stoltenberg etter 22. juli - og ble sittende.
Juistisministeren som gikk av
Den daværende regjeringen hadde blant annet en feig justis- og beredskapsminister som behendig gikk av da han forsto hvor alvorlig kommisjonens rapport ville bli for hans del. Man satte inn en ny justisminister som ikke kunne kritiseres for manglende beredskap, fordi hun ikke hadde ansvaret for den mens Breivik herjet ved regjeringsbygget og på Utøya.
Jeg sier ikke at dagens sikring av viktige forsvarsanlegg, baser og politistasjoner, våpenlagre og bilpark er hundre prosent i orden. Det er sikkert mye arbeid som gjenstår, og noen kritiske bemerkninger må regjeringen tåle. Men derfra til å mene at Solbergregjeringen må gå av, er langt unna en rettferdig "dom", og har først og fremst med det politiske taktikkeriet å gjøre. Og main stream medias blodtørstighet.
Beredskapssenteret
Se på det nye beredskapssenteret som grunnsteinen nylig ble lagt ned for (og som ingen medier gadd å dekke). I løpet av et par år får politiet et topp moderne, godt sikret trenings-, helikopter- og beredskapssenter som dette landetr aldri har sett maken til. Senteret representerer en formidabel bedring av beredskapen for hele det sentrale østland. Mål så dette senteret opp mot den pinglete og helt utilstrekkelige planen for beredskapssenter som den rødgrønne regjeringen av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet la frem etter 2011 - på Alnabru, der blant annet helikopterstøyen ville berøre 450.000 av hovedstadens innbyggere.
Ingen regjering i nyere tid (siden 90-tallet) har gjort så mye for vår nasjonale beredskap og sikkerhet som den nåværende. For det første har man erkjent situasjonen og tatt et oppgjør med fortidens unnfallenhet og nedbygging av Forsvaret. Det er tatt betydelige grep for økning av vår forsvarskraft gjennom styrking av Nord-Norge og det sentrale østland, og gjennom fornyelse av luftforsvar, marine og hær. Nye kampfly, nye ubåter, nye marinefartøyer og ikker minst luftovervåkning vil om få år ha hevet den nasjonale beredskapen til et nivå vi ikke har hatt siden den kalde krigens dager.
Problemet alle interesserte står overfor, er først og fremst denne: Riksrevisjonens rapporter og konklusjoner er basert på en tilstand i fortiden - opptil flere år. Da den forrige høringen fant sted, var det et stort tidsgap mellom "nåtidsbeskrivelse" og den faktiske situasjonen da høringen foregikk. I den aktuelle situasjonen, dagen før høringstart, er rapporten og analysen visstnok ført frem til utgangen av 2017 - men igjen ligger det faktisk pågående arbeidet for bedre objektsikring ni måneder foran Riksrevisjonen.
Mye av kritkkken man finner i dens konklusjoner og anbefalinger er altså utdatert i det høringen starter.
Delvis utdatert
Et annet problem er at "Sikkerhetsloven", det lovverket som Riksrevisjonen tar utgangspunkt i og måler resultatene opp mot, delvis er utdatert fordi den ble utformet i en annen virkelighet. Utviklingen har skutt fart og gått i en retning som lovgiverne ikke kunne forutse. Siden 2014 har det skjedd en voldsom endring i verdens og Europas sikkerhetssituasjon. Et mer aggressivt og selvhevdende Russland under Putin gjør at vaktsomhet og beredskap må heves - men ikke nødvendigvis på den måten vi tenkte mens Sovjet-Unionen eksisterte.
I dag er det ikke Spetsnaz-lignende spesialstyrker som er den største trusselen, men cyberkrigen og evnen til å lamme sentrale forsvars- og samfunnsinstitusjoner via hacking og angrep med "digitale" våpen. For å ta et eksempel: Sabotører som jobber for en fremmed makt, og som vil lamme la oss si elforsyningen, er ikke lenger interessert i å skaffe seg kontroll over trafostasjoner, demninger eller kraftverk i fjell - de vil sette angrepet inn mot den digitale styringen av elforsyningen. Og det gjøres ikke på bakken i Norge, men i nettroll-fabrikker langt utenfor landets grenser.
Sikret godt nok?
Selvsagt skal vi ha fysisk sikring av forsvarsanlegg og politistasjoner, flyplasser, oljeinstallasjoner og viktige havneanlegg. De har i varierende grad vært sikret lenge (uten at det nødvendigvis synes med det blotte øye), spørsmålet er om de er sikret godt nok. Det vil vi få svar på under høringen, men det er et spørsmål som også er avhengig av skjønn - i forhold til fornuftig ressursbruk. Det er også et spørsmål om når sikringen skal finne sted. Skal politistasjonene og lensmannskontorene våre være omgjort til betongbunkere i fred, i det daglige? Eller skal vi ha et forberedt opplegg for betongsperrer og vakthold som settes på plass i løpet av noen minutter eller timer?
Noen fysiske objekter er for lengst sikret forsvarlig. Man skal ikke bevege seg mye rundt sentrale statsinstitusjoner i Oslo før man lett oppdager hvor vanskelig det er å bevege seg inn mot bygningsmassen med tunge kjøretøyer. For eksempel.
Pågående strukturendringer
Jeg ser heller ikke at Riksrevisjonen tar inn over seg gjeldende forsvars- og langtidsplaner som om kort tid endrer mye av garnisons- og basemønsteret i Norge. Militærleire skal legges ned, andre styrkes og bygges ut. Det gjelder også flyplasser og andre forsvarsanlegg. Skal vi virkelig bruke millioner og milliarder på å fysisk sikre forsvarsinstallasjoner som om relativt kort tid skal legges ned eller flytte? Er det ikke bedre at beredskap- og sikringsmidlene brukes der Forsvaret flytter til?
Det er nesten tragikomisk at Arbeiderpartiet bruker så mye energi på å kritisere den nåværende regjeringen ut fra Riksrevisjonen bemerkninger. Ingen annen regjering har sviktet det norske folk mer enn den rødgrønne mellom 2005 og 2013 hva terrorberedskap angår. Gjørv-kommisjonens knusende rapport om det som var gjort - eller helst ikke ble gjort - på Jens Stoltenbergs vakt, er den desidert mest alvorlige siden annen verdenskrig og undersøkelseskommisjonene av 1945. "Jeg tar ansvaret" sa Stoltenberg etter 22. juli - og ble sittende.
Juistisministeren som gikk av
Den daværende regjeringen hadde blant annet en feig justis- og beredskapsminister som behendig gikk av da han forsto hvor alvorlig kommisjonens rapport ville bli for hans del. Man satte inn en ny justisminister som ikke kunne kritiseres for manglende beredskap, fordi hun ikke hadde ansvaret for den mens Breivik herjet ved regjeringsbygget og på Utøya.
Jeg sier ikke at dagens sikring av viktige forsvarsanlegg, baser og politistasjoner, våpenlagre og bilpark er hundre prosent i orden. Det er sikkert mye arbeid som gjenstår, og noen kritiske bemerkninger må regjeringen tåle. Men derfra til å mene at Solbergregjeringen må gå av, er langt unna en rettferdig "dom", og har først og fremst med det politiske taktikkeriet å gjøre. Og main stream medias blodtørstighet.
Beredskapssenteret
Se på det nye beredskapssenteret som grunnsteinen nylig ble lagt ned for (og som ingen medier gadd å dekke). I løpet av et par år får politiet et topp moderne, godt sikret trenings-, helikopter- og beredskapssenter som dette landetr aldri har sett maken til. Senteret representerer en formidabel bedring av beredskapen for hele det sentrale østland. Mål så dette senteret opp mot den pinglete og helt utilstrekkelige planen for beredskapssenter som den rødgrønne regjeringen av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet la frem etter 2011 - på Alnabru, der blant annet helikopterstøyen ville berøre 450.000 av hovedstadens innbyggere.
Ingen regjering i nyere tid (siden 90-tallet) har gjort så mye for vår nasjonale beredskap og sikkerhet som den nåværende. For det første har man erkjent situasjonen og tatt et oppgjør med fortidens unnfallenhet og nedbygging av Forsvaret. Det er tatt betydelige grep for økning av vår forsvarskraft gjennom styrking av Nord-Norge og det sentrale østland, og gjennom fornyelse av luftforsvar, marine og hær. Nye kampfly, nye ubåter, nye marinefartøyer og ikker minst luftovervåkning vil om få år ha hevet den nasjonale beredskapen til et nivå vi ikke har hatt siden den kalde krigens dager.
lørdag 25. august 2018
Ord betyr noe. Eller?
Der er minst én god grunn til at våre "main stream media" taper oppslutning og omdømme blant store leser-, lytter- og seergrupper, og at svært mange - alt for mange - ikke har tillit til det som står skrevet, høres eller sees. Ofte dreier det seg ikke om noe som konkret publiseres, men det som ikke gjør det: Motargumenter som ikke blir tatt med i en omstridt sak, alternative kilder som oversees, alt det som man unnlater å fortelle.
Ideelt sett, det som virkelig er profesjonelt, er at media forteller hele historien, og så overlater til den enkelte mottager å gjøre seg opp en mening, trekke en konklusjon, ta et standpunkt. Dette preget faktisk den første tiden etter at direkte partieierskap til aviser ble opphevet på 1980-tallet, og avisene skulle bli såkalt "frie og uavhengige".
Idealene forvitrer
Idealet ble løftet frem som eksempel og forbilde for bare noen årtier siden hver gang journalister og redaktører møttes til seriøs debatt om prinsipper og etiske retningslinjer. Vær varsom-plakaten inneholder fortsatt det vesentlige av ideell praksis. Men følges den nå, i 2018?
Det største problemet oppstår når journalister skal skrive om politikk. Altfor mange ser åpenbart på seg selv som gameldagse partipolitiske våpendragere, de er ivrige propagandaformidlere ut fra avisens eller hele mediehusets ideologiske ståsted og eierskapets føringer. Den som abonnerer på flere aviser inklusive nettutgaver, som undertegnede gjør, kan bare lese noen linjer i en sak uten å se på tittelhodet for å oppfatte hvilken rolle journalisten synes han eller hun må spille.
I dag finnes ikke en eneste tradisjonell avis i Norge som står støtt på en verdikonservativ eller liberalkonservativ plattform. Samtlige er mer eller mindre radikale og venstreorienterte. Det har skjedd store forandringer i den tidligere "borgerpressen" etter at Amedia (Arbeiderpressen) overtok eierskapert. De er klin like i samfunssyn og vinkling, strever etter å være politisk korrekte, slipper bare i unntaktstilfelle andre syn til på reportasje- og nyhetsplass.
Ubalanse
Teknikken som benyttes, er først et massivt oppslag med kritikk av borgerlige partier og andre samfunnskrefter man ikke liker, deretter - helt på slutten - noen få setninger fra den som blir angrepet eller har et annet syn. Over tid blir dette et mønster. Debattspaltene er fortsatt delvis åpne og frie, men enkelte temaer blir underkommunisert.
Hvorfor i all verden har vi da en borgerlig trepartiregjering i Norge og et borgerlig stortingsflertall? Og en statsminister som knuser opposisjonsledere i tillit og popularitet? Forklaringen ligger i de sosiale mediene, Facebook-gruppene, Twitter-kontoene, Instagram-publiseringene. Og det sunne folkevettet som måler hverdagen og virkeligheten der ute opp mot hva de venstreorienterte mediehusene hevder og påstår og tegner et bilde av. Her kommer "den andre siden av saken" frem. Og da tenker jeg ikke på "alternative fakta" a la Trump, men ekte fakta som ellers blir trengt i bakgrunnen.
Behov for opprydning
Der er gode grunner til å holde nettroll og hatefulle ytringer ute fra sosiale medier. Det opprydningsarbeidet har min fulle støtte. Samtidig er jeg klar over at main stream medias kamp mot for eksempel Facebook har en kommersiell side. Mediehusene kan ikke fordra annonsørmedier som reduserer inntektene i egne spalter og nettutgaver. Som er brysomme konkurrenter. Også et underkommunisert tema.
Enkelte partier liker ikke kommunikasjonsbransjens inntog i den norske samfunnsdebatten. Spesielt er Norges nasjonalkonservative Trump-parti, Senterpartiet, i støtet. Jeg smiler når jeg hører anklagene. Er det noen "bransje" her i landet som mest av alle benytter seg av kommunikasjonsekspertise, så er det landbruksorganisasjonene og dets næringsmiddelindustri. Man kaller seg bare noe annet, PR-rådgivere, markedskonsulenter, informasjonsrådgivere.
Forsvar mot mediekjør
Kommunikasjonsbransjens inntog i politikk, næringsliv og frivillige organisasjoner er i virkeligheten et forsvar mot "mediekjøret", kampanjejournalistikken og de blodtørstige flokkdyrene (som vi så i Sandbergsaken). Det viser bare at politiske partier, forvaltningen og bedriftene ikke stoler på de tradisjonelle mediene, har mistet tillit til journalistene. De tror ikke lenger at egne uttalelser og kommentarer blir gjengitt korrekt eller i en korrekt sammenheng. Det er beskyttelsesmekanismer som trer i funksjon.
Medienes samfunnskritiske funksjon? Den støtter jeg hundre prosent. Mye grums og ren kriminalitet, overgrep og uheldige forhold ville gått under radaren om vi ikke hadde gravende journalistikk. Men gravingen - det ser vi - retter seg stort sett bare mot enkelte deler av samfunnet og samfunnslivet. Den retter seg ikke mot venstresidens bastioner, den tar ikke opp for eksempel forhold i fagforbund og fagbevegelsen. Faglig tillitsvalgte blir aldri møtt med kritiske spørsmål rundt egne særinteresser eller bakenforliggende motiver når de uttaler seg. "Eksperter", "spesialister" eller "forskere" får aldri motspørsmål dersom deres synspunkter samsvarer med journalistens oppfatninger.
Et fristed
De sosiale mediene er fristeder for mennesker som føler de ikke blir hørt, sett eller forstått. Som blir holdt "nede" fordi de ikke har de riktige meningene og holdningene. Sosiale medier er et demokratisk vern mot ensidighet og ubalanse. Slike synspunkter kan main stream media ikke fordra. De er i ferd med å miste noe av "kontrollen" over meningsdannelsen og samfunnsdebatten. Deres betydning avtar.
Der er bare én løsning på dilemmaet: Finne tilbake til røttene, til en balansert, allsidig og nøytral journalistikk i reportasje- og nyhetsspalter som mottagerne kan stole på. Så får de mene hva de vil i ledere og kommentarer.
Ideelt sett, det som virkelig er profesjonelt, er at media forteller hele historien, og så overlater til den enkelte mottager å gjøre seg opp en mening, trekke en konklusjon, ta et standpunkt. Dette preget faktisk den første tiden etter at direkte partieierskap til aviser ble opphevet på 1980-tallet, og avisene skulle bli såkalt "frie og uavhengige".
Idealene forvitrer
Idealet ble løftet frem som eksempel og forbilde for bare noen årtier siden hver gang journalister og redaktører møttes til seriøs debatt om prinsipper og etiske retningslinjer. Vær varsom-plakaten inneholder fortsatt det vesentlige av ideell praksis. Men følges den nå, i 2018?
Det største problemet oppstår når journalister skal skrive om politikk. Altfor mange ser åpenbart på seg selv som gameldagse partipolitiske våpendragere, de er ivrige propagandaformidlere ut fra avisens eller hele mediehusets ideologiske ståsted og eierskapets føringer. Den som abonnerer på flere aviser inklusive nettutgaver, som undertegnede gjør, kan bare lese noen linjer i en sak uten å se på tittelhodet for å oppfatte hvilken rolle journalisten synes han eller hun må spille.
I dag finnes ikke en eneste tradisjonell avis i Norge som står støtt på en verdikonservativ eller liberalkonservativ plattform. Samtlige er mer eller mindre radikale og venstreorienterte. Det har skjedd store forandringer i den tidligere "borgerpressen" etter at Amedia (Arbeiderpressen) overtok eierskapert. De er klin like i samfunssyn og vinkling, strever etter å være politisk korrekte, slipper bare i unntaktstilfelle andre syn til på reportasje- og nyhetsplass.
Ubalanse
Teknikken som benyttes, er først et massivt oppslag med kritikk av borgerlige partier og andre samfunnskrefter man ikke liker, deretter - helt på slutten - noen få setninger fra den som blir angrepet eller har et annet syn. Over tid blir dette et mønster. Debattspaltene er fortsatt delvis åpne og frie, men enkelte temaer blir underkommunisert.
Hvorfor i all verden har vi da en borgerlig trepartiregjering i Norge og et borgerlig stortingsflertall? Og en statsminister som knuser opposisjonsledere i tillit og popularitet? Forklaringen ligger i de sosiale mediene, Facebook-gruppene, Twitter-kontoene, Instagram-publiseringene. Og det sunne folkevettet som måler hverdagen og virkeligheten der ute opp mot hva de venstreorienterte mediehusene hevder og påstår og tegner et bilde av. Her kommer "den andre siden av saken" frem. Og da tenker jeg ikke på "alternative fakta" a la Trump, men ekte fakta som ellers blir trengt i bakgrunnen.
Behov for opprydning
Der er gode grunner til å holde nettroll og hatefulle ytringer ute fra sosiale medier. Det opprydningsarbeidet har min fulle støtte. Samtidig er jeg klar over at main stream medias kamp mot for eksempel Facebook har en kommersiell side. Mediehusene kan ikke fordra annonsørmedier som reduserer inntektene i egne spalter og nettutgaver. Som er brysomme konkurrenter. Også et underkommunisert tema.
Enkelte partier liker ikke kommunikasjonsbransjens inntog i den norske samfunnsdebatten. Spesielt er Norges nasjonalkonservative Trump-parti, Senterpartiet, i støtet. Jeg smiler når jeg hører anklagene. Er det noen "bransje" her i landet som mest av alle benytter seg av kommunikasjonsekspertise, så er det landbruksorganisasjonene og dets næringsmiddelindustri. Man kaller seg bare noe annet, PR-rådgivere, markedskonsulenter, informasjonsrådgivere.
Forsvar mot mediekjør
Kommunikasjonsbransjens inntog i politikk, næringsliv og frivillige organisasjoner er i virkeligheten et forsvar mot "mediekjøret", kampanjejournalistikken og de blodtørstige flokkdyrene (som vi så i Sandbergsaken). Det viser bare at politiske partier, forvaltningen og bedriftene ikke stoler på de tradisjonelle mediene, har mistet tillit til journalistene. De tror ikke lenger at egne uttalelser og kommentarer blir gjengitt korrekt eller i en korrekt sammenheng. Det er beskyttelsesmekanismer som trer i funksjon.
Medienes samfunnskritiske funksjon? Den støtter jeg hundre prosent. Mye grums og ren kriminalitet, overgrep og uheldige forhold ville gått under radaren om vi ikke hadde gravende journalistikk. Men gravingen - det ser vi - retter seg stort sett bare mot enkelte deler av samfunnet og samfunnslivet. Den retter seg ikke mot venstresidens bastioner, den tar ikke opp for eksempel forhold i fagforbund og fagbevegelsen. Faglig tillitsvalgte blir aldri møtt med kritiske spørsmål rundt egne særinteresser eller bakenforliggende motiver når de uttaler seg. "Eksperter", "spesialister" eller "forskere" får aldri motspørsmål dersom deres synspunkter samsvarer med journalistens oppfatninger.
Et fristed
De sosiale mediene er fristeder for mennesker som føler de ikke blir hørt, sett eller forstått. Som blir holdt "nede" fordi de ikke har de riktige meningene og holdningene. Sosiale medier er et demokratisk vern mot ensidighet og ubalanse. Slike synspunkter kan main stream media ikke fordra. De er i ferd med å miste noe av "kontrollen" over meningsdannelsen og samfunnsdebatten. Deres betydning avtar.
Der er bare én løsning på dilemmaet: Finne tilbake til røttene, til en balansert, allsidig og nøytral journalistikk i reportasje- og nyhetsspalter som mottagerne kan stole på. Så får de mene hva de vil i ledere og kommentarer.
søndag 12. august 2018
Det eneste språket Putin forstår
Avisen New York Times, en av de mange "liberale", dvs venstreorienterte mainstream media i USA, offentliggjorde for 14 dager siden at en ny kampanje er på gang for å påvirke høstens kongressvalg. Det er Facebook, det fremste av alle sosiale medier, som har avdekket fremstøtet.
Flere falske FB-kontoer har i det siste vært aktive i saker som splitter USA. Facebook har oppdaget åtte websider, 17 falske profiler og syv falske kontoer på Instagram (som også er eid av Facebook). Det er varslet mer informasjon når selskapet har funnet flere opplysninger og kilder. De kontoene som er oppdaget til nå, er selvsagt fjernet.
Vridde fremstillinger
Kampanjen har artet seg som vridde og usannferdige fremstillinger av fjorårets høyreradikale demonstrasjon i byen Charlottesville der en kvinne ble drept og flere skadet da en bil kjørte inn i en gruppe demonstranter. Målet nå er åpenbart å splitte det amerikanske samfunnet langs raselinjer.
Mistanken rundt den falske kampanjen er rettet mot Russland, som hadde stor suksess da Putins nettroll-fabrikker under presidentvalget i 2016 bidro til at Trump ble valgt. Den aktuelle digitale desinformasjonen har klare likhetstrekk med kampanjen i sosiale medier for to år siden. Det er ikke lenger tvil om at Russland sto bak. FBI og andre amerikanske etterretningsorganisasjoner har samlet et stort materiale rundt 2016-aksjonen. De var også så sikre i sin sak under presidentkampanjen at man gikk ut med opplysningene noen uker før valgdagen og advarte mot det man hadde oppdaget, både falske kontoer og hackingen av demokratenes valgorganisasjon.
Mediene sviktet
Tragedien var at "mainstream media" ikke la vekt på opplysningene i oktober 2016. Akkurat den fredagen sikkerhetsmyndighetene offentliggjorde funnene og advarte om det som var i ferd med å skje, valgte de store "liberale" mediehusene å la sex-anklagene mot presidentkandidat Donald Trump overdøve alt annet. Det var trakasseringene mot en rekke kvinner som ble kjørt frem i overskrifter og lederkommentarer samme helg. Den russiske desinformasjonskampanjen ble underkommunisert.
Meningspåvirknng
Siden har flere vestlige land opplevd forsøk fra Putins Russland på å påvirke meningsdannelser. En del er blitt stoppet underveis fordi aktpågivenheten og beredskapen har vært høynet Andre typer dataangrep fra russisk side både før og etter 2016 har gått ut på å lamme viktige samfunnsfunksjoner som kraftforsyning og bankvirksomhet, spesielt i de baltiske landene og i Ukraina.
Hva gjør Vesten når trollfabrikkene setter i gang løgnpropaganda og desinformasjonskampanjer? Ikke stort annet enn å sette opp forsvarsverk, brannmurer og øke aktpågivenheten.
Dette er åpenbart ikke nok. Putins nettrollfabrikker har intiativet og agerer, vestlige demokratier reagerer, prøver å beskytte seg.
Forstår bare maktens språk
Det eneste språket Putin imidlertid forstår, er makt i form av kraftige motreaksjoner - med like store skadelige følger for ham selv - i Russland, som dem han påfører vestlige stater. CIA og andre instanser bør rett og slett bygge opp tilsvarende "fabrikker", samt øke antall radio- og TV-stasjoner langs Russlands yttergrenser (av typen Radio Free Europe og Voice of America) for å informere russerne bedre om hva som faktisk skjer både i deres eget land, i Europa og i verden forøvrig. I dag er de viktigste russiske mediene kun talerør og mikrofonstativer for Putins mer og mer autoritære regime.
Gi advarsler
Det er nødvendig å møte propaganda og desinformasjon med motinformasjon basert på frie vestlige mediers etiske og journalistiske prinsipper. Sannheten seirer til slutt. Det fikk Sovjet-Unionens diktatorer selv kjenne på kroppen da folket sluttet å tro på makthavernes løgnpropaganda gjennom aviser, radio og TV.
Også det russiske samfunnet er til dels digitalisert og dataavhengig. Der finnes metoder for å angripe og lamme viktige funksjoner som gassproduksjon, kraftleveranser og finanstransaksjoner. Først når dette skjer, vil dagens russiske oligark-styre forstå alvoret, og være villig til å demontere nettrollfabrikkene.
En ny terrorbalanse
Vi får da en slags terrorbalanse (i likhet med atomvåpnene). Det må opprettes en cyberkrigens terrorbalanse, der begge parter har kapasiteten, men ikke tør bruke den av frykt for represalier.
Først da vil vi bli kvitt den statlig initierte cyberkrigen fra Russlands side. Kriminelles forsøk på svindel er en annen sak. De får man ta parallelt og med andre metoder.
Flere falske FB-kontoer har i det siste vært aktive i saker som splitter USA. Facebook har oppdaget åtte websider, 17 falske profiler og syv falske kontoer på Instagram (som også er eid av Facebook). Det er varslet mer informasjon når selskapet har funnet flere opplysninger og kilder. De kontoene som er oppdaget til nå, er selvsagt fjernet.
Vridde fremstillinger
Kampanjen har artet seg som vridde og usannferdige fremstillinger av fjorårets høyreradikale demonstrasjon i byen Charlottesville der en kvinne ble drept og flere skadet da en bil kjørte inn i en gruppe demonstranter. Målet nå er åpenbart å splitte det amerikanske samfunnet langs raselinjer.
Mistanken rundt den falske kampanjen er rettet mot Russland, som hadde stor suksess da Putins nettroll-fabrikker under presidentvalget i 2016 bidro til at Trump ble valgt. Den aktuelle digitale desinformasjonen har klare likhetstrekk med kampanjen i sosiale medier for to år siden. Det er ikke lenger tvil om at Russland sto bak. FBI og andre amerikanske etterretningsorganisasjoner har samlet et stort materiale rundt 2016-aksjonen. De var også så sikre i sin sak under presidentkampanjen at man gikk ut med opplysningene noen uker før valgdagen og advarte mot det man hadde oppdaget, både falske kontoer og hackingen av demokratenes valgorganisasjon.
Mediene sviktet
Tragedien var at "mainstream media" ikke la vekt på opplysningene i oktober 2016. Akkurat den fredagen sikkerhetsmyndighetene offentliggjorde funnene og advarte om det som var i ferd med å skje, valgte de store "liberale" mediehusene å la sex-anklagene mot presidentkandidat Donald Trump overdøve alt annet. Det var trakasseringene mot en rekke kvinner som ble kjørt frem i overskrifter og lederkommentarer samme helg. Den russiske desinformasjonskampanjen ble underkommunisert.
Meningspåvirknng
Siden har flere vestlige land opplevd forsøk fra Putins Russland på å påvirke meningsdannelser. En del er blitt stoppet underveis fordi aktpågivenheten og beredskapen har vært høynet Andre typer dataangrep fra russisk side både før og etter 2016 har gått ut på å lamme viktige samfunnsfunksjoner som kraftforsyning og bankvirksomhet, spesielt i de baltiske landene og i Ukraina.
Hva gjør Vesten når trollfabrikkene setter i gang løgnpropaganda og desinformasjonskampanjer? Ikke stort annet enn å sette opp forsvarsverk, brannmurer og øke aktpågivenheten.
Dette er åpenbart ikke nok. Putins nettrollfabrikker har intiativet og agerer, vestlige demokratier reagerer, prøver å beskytte seg.
Forstår bare maktens språk
Det eneste språket Putin imidlertid forstår, er makt i form av kraftige motreaksjoner - med like store skadelige følger for ham selv - i Russland, som dem han påfører vestlige stater. CIA og andre instanser bør rett og slett bygge opp tilsvarende "fabrikker", samt øke antall radio- og TV-stasjoner langs Russlands yttergrenser (av typen Radio Free Europe og Voice of America) for å informere russerne bedre om hva som faktisk skjer både i deres eget land, i Europa og i verden forøvrig. I dag er de viktigste russiske mediene kun talerør og mikrofonstativer for Putins mer og mer autoritære regime.
Gi advarsler
Det er nødvendig å møte propaganda og desinformasjon med motinformasjon basert på frie vestlige mediers etiske og journalistiske prinsipper. Sannheten seirer til slutt. Det fikk Sovjet-Unionens diktatorer selv kjenne på kroppen da folket sluttet å tro på makthavernes løgnpropaganda gjennom aviser, radio og TV.
Også det russiske samfunnet er til dels digitalisert og dataavhengig. Der finnes metoder for å angripe og lamme viktige funksjoner som gassproduksjon, kraftleveranser og finanstransaksjoner. Først når dette skjer, vil dagens russiske oligark-styre forstå alvoret, og være villig til å demontere nettrollfabrikkene.
En ny terrorbalanse
Vi får da en slags terrorbalanse (i likhet med atomvåpnene). Det må opprettes en cyberkrigens terrorbalanse, der begge parter har kapasiteten, men ikke tør bruke den av frykt for represalier.
Først da vil vi bli kvitt den statlig initierte cyberkrigen fra Russlands side. Kriminelles forsøk på svindel er en annen sak. De får man ta parallelt og med andre metoder.
søndag 8. juli 2018
Ting vi ikke visste
Midtøsten-konflikten står sentralt i det norske nyhetsbildet, og vi er blitt bombardert med bilder og kommentarer i forbindelse med de siste månedenes opptøyer langs grensen mellom Israel og den Hamas-kontrollerte Gazastripen. I utgangspunktet er norske medier stort sett på palestinernes side og vinkler alle nyhetsoppslag tilsvarende. Israel blir fremstilt som okkupanter (selv om israelerne ikke okkuperer Gaza), og "de fredelige demonstrasjonene" er presentert nærmest som ledd i flyktningers legitime rett til å vende hjem til landsbyer inne i dagens Israel der de bodde for 70 år siden. Eller rettere sagt deres etterkommere.
Som kjent flyktet de fra krigen som araberne satte i gang da staten Israel ble opprettet. De flyktet ikke nødvendigvis kun fra de relativt små israelske styrkene, men fra hundretusener jordanere, syrere og egyptere som kastet seg over jødenes FN-erklærte hjemland. Mange sivile arabere (senere kalt palestinere) fryktet selvsagt å komme i ildlinjen mellom de krigførende. Dermed forlot de sine hjem - og regnet med at de ville kunne vende tilbake så snart Israel var knust av overmektige arabiske styrker. Det skjedde som kjent ikke. Israel vant både denne og alle senere kriger.
Tydelig hva som foregikk
TV-reportasjene fra Gaza de siste månedene kunne likevel ikke villede alle. For det var og er ingen tvil om at demonstrantene, oppildnet og regissert av terroristorganisasjonen Hamas, slett ikke står pent og pyntelig oppstilt med plakater og bannere for å påkalle verdenssamfunnets sympati. Blant dem var flere hundretalls Hamas-krigere som oppildnet til riving av grensemarkeringer, kasting av brannbomber, steinkasting og bruk av drager og ballonger som antente åker og eng inne i Israel (de antente og brente ned også tusener mål i en tilgrensende nasjonalpark).
Hamas har selv offentliggjort at nær hundre av deres medlemmer ble drept av israelske forsvarsstyrker (snikskyttere) fra den andre siden av grensesperringene - sammen med et alt for stort antall andre demonstranter. Man får mistanke om at Hamas ville ha mange av deres egne Gazaboere til å dø, slik at verdenspressen kunne slå opp "massakren" og dermed skaffe seg et slags moralsk overtak i konflikten og debatten.
Belønningsordning for terrorisme
Et annet tema har dukket opp de siste ukene: Den palestinske belønningsordningen for angrep på israelere. Alle palestinske familier får solide pengebidrag fra selvstyremyndighetene på Vestbredden dersom noen familiemedlemmer blir drept eller fengslet mens de gjør forsøk på å drepe jøder - med bomber, kniv, øks eller andre drapsmetoder. Det skjer slett ikke bare ved ulovlige bosettinger, men hvor som helst i Israel. Og det har pågått lenge. Sikkerhetsgjerdet israelerne har satt opp på Vestbredden har redusert tallet på slike voldelige episoder vesentlig.
De palestinske "martyrenes" familier blir altså premiert dersom de mister en sønn med bombebelte eller stikkvåpen. Eller satt i israelske fengsler etter rettergang og dom . Slike incitamenter har vært under debatt i Israel lenge, og for en uke siden vedtok parlamentet (Knesset) med 87 mot 15 stemmer en lov som gir myndighetene anledning til å holde tilbake det beløpet PA (i praksis PLO og president Abbas) gir i "kompensasjon" til terroristenes familier. Israel står som kjent for mye av skatteinnkrevingen (og tollsatser ved Gazas grenser) på Vestbredden som så i neste omgang overdras til det palestinske selvstyret. Ordningen oppsto som ledd i Oslo-avtalen i 1994.
Oppmuntring til politisk vold
Gjennom mange år har Israel påpekt det moralsk forkastelige i at skattepenger går til oppmuntring av politisk vold. Den har ikke bare rammet israelere. Også tilfeldige turister har vært mål for terrorhandlinger. En av dem var den 29-årige amerikanske MBA-studenten Taylor Force fra Vanderbilt-universitetet i Tennessee som besøkte Israel i mars 2016. Han ble knivdrept av den 22-årige palestineren Bashar Massalha som nå sitter fengslet.
Drapet førte til at USA vedtok "The Taylor Force Act" som stopper amerikansk hjelp til selvstyremyndigheten med det beløpet som går til belønningsordningen.
Det er ikke småpenger Abbas og hans administrasjon sender som bidrag til drapsmennenes (og noen kvinners) familier: I 2017 mottok de 1,6 milliarder kroner via det som kalles Martyrfamilienes Fond, og nær 1,3 milliarder til Den palestinske fangeforeningen. Palestinere som har fått livstidsdom for terrorangrep på sivile israelere (20-30 år) mottar 22.000 kroner i månedlige bidrag - livet ut. For forbrytelser med dommer på 3-5 år mottar de innsatte 4.400 kroner pr. måned. Totalbeløpet tilsvarer syv prosent av de palestinske selvstyremyndighetenes totalbudsjett - ifølge tall fra PA selv.
Forsvarer ordningen
President Abbas og hans administrasjon forsvarer premieringsordningen fullt ut. Hans utenrikspolitiske rådgiver Nabil Shaath uttalte i juni 2017 at utbetalingene var "støtte til familiene som et sosialt ansvar for å ivareta uskyldige familiemedlemmer til dem som er fengslet eller har mistet livet". Underforstått: Palestinske selvmordsbombere og de som begår terrordrap mot israelere eller besøkende utlendinger er i utgangspunktet "uskyldige". Familiene deres må gis en form for kompensasjon.
Ordningen opprører selvsagt vanlige israelere som lever under konstant frykt for voldelige angrep. Men nå er også andre nasjoner begynt å ta grep. En av dem er Australia. Utenriksminister Julie Bishop uttalte for kort tid siden at landet stanser direkte utbetalinger til Abbas-regimet og i stedet sender pengene (ca 60 millioner kroner årlig) til FNs humanitære fond for de palestinske områdene. Dette fondet dekker formål som helsetjenester, mat og vann, sanitæranlegg og boliger. Vanlige palestinere mister dermed ikke nødvendig hjelp, men man unngår å finansiere premieringsordningen for politiske voldshandlinger - kort og godt terror.
Kanskje noe å tenke på for andre land også?
Som kjent flyktet de fra krigen som araberne satte i gang da staten Israel ble opprettet. De flyktet ikke nødvendigvis kun fra de relativt små israelske styrkene, men fra hundretusener jordanere, syrere og egyptere som kastet seg over jødenes FN-erklærte hjemland. Mange sivile arabere (senere kalt palestinere) fryktet selvsagt å komme i ildlinjen mellom de krigførende. Dermed forlot de sine hjem - og regnet med at de ville kunne vende tilbake så snart Israel var knust av overmektige arabiske styrker. Det skjedde som kjent ikke. Israel vant både denne og alle senere kriger.
Tydelig hva som foregikk
TV-reportasjene fra Gaza de siste månedene kunne likevel ikke villede alle. For det var og er ingen tvil om at demonstrantene, oppildnet og regissert av terroristorganisasjonen Hamas, slett ikke står pent og pyntelig oppstilt med plakater og bannere for å påkalle verdenssamfunnets sympati. Blant dem var flere hundretalls Hamas-krigere som oppildnet til riving av grensemarkeringer, kasting av brannbomber, steinkasting og bruk av drager og ballonger som antente åker og eng inne i Israel (de antente og brente ned også tusener mål i en tilgrensende nasjonalpark).
Hamas har selv offentliggjort at nær hundre av deres medlemmer ble drept av israelske forsvarsstyrker (snikskyttere) fra den andre siden av grensesperringene - sammen med et alt for stort antall andre demonstranter. Man får mistanke om at Hamas ville ha mange av deres egne Gazaboere til å dø, slik at verdenspressen kunne slå opp "massakren" og dermed skaffe seg et slags moralsk overtak i konflikten og debatten.
Belønningsordning for terrorisme
Et annet tema har dukket opp de siste ukene: Den palestinske belønningsordningen for angrep på israelere. Alle palestinske familier får solide pengebidrag fra selvstyremyndighetene på Vestbredden dersom noen familiemedlemmer blir drept eller fengslet mens de gjør forsøk på å drepe jøder - med bomber, kniv, øks eller andre drapsmetoder. Det skjer slett ikke bare ved ulovlige bosettinger, men hvor som helst i Israel. Og det har pågått lenge. Sikkerhetsgjerdet israelerne har satt opp på Vestbredden har redusert tallet på slike voldelige episoder vesentlig.
De palestinske "martyrenes" familier blir altså premiert dersom de mister en sønn med bombebelte eller stikkvåpen. Eller satt i israelske fengsler etter rettergang og dom . Slike incitamenter har vært under debatt i Israel lenge, og for en uke siden vedtok parlamentet (Knesset) med 87 mot 15 stemmer en lov som gir myndighetene anledning til å holde tilbake det beløpet PA (i praksis PLO og president Abbas) gir i "kompensasjon" til terroristenes familier. Israel står som kjent for mye av skatteinnkrevingen (og tollsatser ved Gazas grenser) på Vestbredden som så i neste omgang overdras til det palestinske selvstyret. Ordningen oppsto som ledd i Oslo-avtalen i 1994.
Oppmuntring til politisk vold
Gjennom mange år har Israel påpekt det moralsk forkastelige i at skattepenger går til oppmuntring av politisk vold. Den har ikke bare rammet israelere. Også tilfeldige turister har vært mål for terrorhandlinger. En av dem var den 29-årige amerikanske MBA-studenten Taylor Force fra Vanderbilt-universitetet i Tennessee som besøkte Israel i mars 2016. Han ble knivdrept av den 22-årige palestineren Bashar Massalha som nå sitter fengslet.
Drapet førte til at USA vedtok "The Taylor Force Act" som stopper amerikansk hjelp til selvstyremyndigheten med det beløpet som går til belønningsordningen.
Det er ikke småpenger Abbas og hans administrasjon sender som bidrag til drapsmennenes (og noen kvinners) familier: I 2017 mottok de 1,6 milliarder kroner via det som kalles Martyrfamilienes Fond, og nær 1,3 milliarder til Den palestinske fangeforeningen. Palestinere som har fått livstidsdom for terrorangrep på sivile israelere (20-30 år) mottar 22.000 kroner i månedlige bidrag - livet ut. For forbrytelser med dommer på 3-5 år mottar de innsatte 4.400 kroner pr. måned. Totalbeløpet tilsvarer syv prosent av de palestinske selvstyremyndighetenes totalbudsjett - ifølge tall fra PA selv.
Forsvarer ordningen
President Abbas og hans administrasjon forsvarer premieringsordningen fullt ut. Hans utenrikspolitiske rådgiver Nabil Shaath uttalte i juni 2017 at utbetalingene var "støtte til familiene som et sosialt ansvar for å ivareta uskyldige familiemedlemmer til dem som er fengslet eller har mistet livet". Underforstått: Palestinske selvmordsbombere og de som begår terrordrap mot israelere eller besøkende utlendinger er i utgangspunktet "uskyldige". Familiene deres må gis en form for kompensasjon.
Ordningen opprører selvsagt vanlige israelere som lever under konstant frykt for voldelige angrep. Men nå er også andre nasjoner begynt å ta grep. En av dem er Australia. Utenriksminister Julie Bishop uttalte for kort tid siden at landet stanser direkte utbetalinger til Abbas-regimet og i stedet sender pengene (ca 60 millioner kroner årlig) til FNs humanitære fond for de palestinske områdene. Dette fondet dekker formål som helsetjenester, mat og vann, sanitæranlegg og boliger. Vanlige palestinere mister dermed ikke nødvendig hjelp, men man unngår å finansiere premieringsordningen for politiske voldshandlinger - kort og godt terror.
Kanskje noe å tenke på for andre land også?
onsdag 6. juni 2018
Arbeiderpartiet rives i filler
I forhold til politiske meningsmotstandere skal man aldri hovere når partiet eller partiene deres stuper på politiske galluper, eller når eget parti gjør det godt i opinionsmålinger. Situasjonen kan endre seg raskt. Kommentator og rikssynser Arne Strand i Dagsavisen ("Arbeiderbladet") har gjort dette klart i sin faste spalte. Han minner om historien og gir eksempler, så faktagrunnlaget er sterkt.
Likevel er det en kjensgjerning at Det norske Arbeiderparti akkurat nå ligger nede for telling, og det stabile sideleiet har vart så lenge at de ti dommersekundene for lengst er overskredet. Selv spår jeg at vi om ikke så altfor lenge vil se 19-tallet på landets sosialdemokratiske interessekoalisjon. Årsaken, eller årsakene? De varierer med hvem du spør, hvilket ståsted man har - og det gjelder også gallupinstituttenes og journalistenes posisjoner.
Vant til å lytte
Jeg er bare amatør, men har fulgt brukbart med i norsk politikk og samfunnsutvikling siden slutten av 1950-tallet. Historiestudier og aktiv deltagelse i politikk på fylkes- og kommunenivå har gitt noen ytterligere erfaringer. Flere med min bakgrunn og interesser er vant til å lytte, fange opp signaler, høre på hva det snakkes om over havegjerdet, på utdanningsinstitusjoner, i jobb, under fritidssysler og på mange andre arenaer.
De siste årene har Arbeiderpartiets ledelse gjort noen fatale bommerter som rett og slett ikke kan reverseres. Èn ting var at valgkampledelsen før siste stortingsvalg hamret løs på landets "økonomiske krise" og høye arbeidsledighet mens de øknomiske pilene faktisk pekte oppover og optimismen med den, selv i de hardt rammede distriktene for oljevirksomhet. Man klarte ikke å endre denne valgkamptaktikken og retorikken i tide. Noen i valgkampledelsen og i partiets toppskikt tok ikke ansvar i ettertid, men pekte på de stakkars organisasjonsmedarbeiderne og de fast ansatte i propaganda-apparatet. Slikt skaper såre følelser og en oppfatning av å være latt i stikken. Trond Giske var som kjent en sentral person i valgkamporganisasjonen.
Mangler sakseierskap
Enda mer fatalt var og er det at Arbeiderpartiet ikke lenger har noe entydig "sakseierskap" til de sakene velgerne er opptatt av. Hverken når det gjelder generell økonomisk styring, skole, helse, velferd, kultur, klima eller utenriks- og forsvarspolitikk hadde det festet seg et positivt inntrykk hos velgerne etter de åtte lange rødgrønne årene og i den første opposisjonsperioden etter 2013.
Og så må jeg nevne temaet innvandring. Til tross for en ganske "streng, men rettferdig" behandling av asylsøkere i praksis 2005-13, dannet det seg et inntrykk av en liberal og generøs holdning da Jonas Gahr Støre på landsmøtet 16. april 2015 gikk inn for å ta imot 10.000 syriske krigsflyktninger - under kraftig applaus fra salen. Dette har festnet seg i folks hoder som et sinnsbilde. Man har så forfektet at mottak av mange flyktninger og asylsøkere er "en sosialdemokratisk verdi" - inntil de alvorlige og blodige terroraksjonene i land nær oss satte en støkk i nordmenns indre organer, og "alle" innså at porten måtte gjøres smalere. Til dette kom de svenske tilstandene i noen av nabolandets byer, med trekk som - i mindre skala - kunne spores også i norske bysamfunn.
Negative kulturutslag
Meninger og holdninger i folkedypet er kommet i bevegelse etter hvert som de negative sidene ved noen muslimske innvandreres livsførsel og kultur er kommet til overflaten: Flyktninger som reiser på ferie til land de presumtivt har flyktet fra, vold i nære relasjoner, kvinneforakt, æresdrap og tvangsekteskap, sterk sosial kontroll, eksport av barn og ungdom til koranskoler og mye mere.
Dette er noe Arbeiderpartiet ikke har klart å svare opp på en tilfredsstillende måte uten å måtte fjerne seg fra "det sosialdemokratiske verdigrunnlaget". Dilemmaet er opplagt det største og vondeste akkurat nå. Støre er en mester i å sende ut prøveballonger når han er usikker på responsen. Da partiets innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani nylig erkjente at bare 15 prosent av velgerne i fjorårets valgkamp mente partiet hadde den beste politikken, og varslet en ny politikk som vil være mye strengere (og til forveksling lik Fremskrittspartiets), var Støre kjapt ute og tok forbehold, antagelig etter en intern vurdering av hvor mange velgere man ville tape til SV og Rødt dersom man fulgte opp Gharahkhani.
Vil kopiere Danmark
Sistnevnte hadde nemlig vært på besøk i Danmark og ønsker åpenbart å kopiere sine partifrender der: Enda strammere asylpolitikk, støtte til asylsentre "der de er" hvor vestlige land kan plukke blant FNs kvoteflyktninger. Og ikke bare det: Partiets innvandringspolitiske talsperson kopierte Frp-argumentet om at det er "urettferdig" at bare de ressurssterke flyktningene når Europa, og at man ikke bør oppmuntre noen å til å gi seg ut på den dødsfarlige ferden over Middelhavet i menneskesmuglernes klør.
Innvandrerspørsmålet rir Arbeiderpartiet som en mare - og partiet er dømt til å tape uansett hvor et landsmøte lander til slutt: Enten gir man seg inn på Sylvi Listhauglinjen og sender flere egne velgere mot venstre, eller man prøver å konkurrere med Fremskrittspartiet om velgernes gunst. Det siste er like håpløst.
#metoo splitter
Så har vi #metoo-spøkelset som Arbeiderpartiet langt fra er kvitt. Her går debatten høyt, både over og under overflaten: Veldig mange vil legge saken bak seg og ønske Trond Giske inn i varmen igjen (den eneste i ledelsen som er i stand til å bremse velgerflukten mot SV og Rødt), mens andre synes det er vanskelig eller umulig å "tilgi" Giske for hans alvorlige krenkelser over mange år. Partiet rives i filler både her og i innvandrerspørsmålet.
Det var en taktisk tabbe av dimensjoner da Arbeiderpartiet ikke gikk fullt og helt inn for å stanse utglidningen i skolens hverdag med alt fraværet i videregående. Nok en gang ble inntrykket av Høyre som Skolepartiet bekreftet og sementert. Saken om midlertidige ansettelser, sosial dumping og innleie av arbeidskraft berører ikke mange nok velgere til at det blir avgjørende i stemmelokalet. Under to prosent av norske arbeidstagere er innleid, spørsmålet favner ikke vidt nok.
Slik kunne jeg ramse opp sak etter sak, spørsmål etter spørsmål nærmest i det uendelige. Jonas Gahr Støre har ikke vært noen god politisk håndverker. Han er respektabel og respektert, men tenner ikke hjertene og er fortsatt for uklar og vinglete.
Trøster seg selv
Sist søndag hadde nestleder Hadia Tajik en kronikk i Aftenposten der hun som en fattigmannstrøst skrev at nå hadde opposisjonen fått så sterkt gjennomslag i det siste. Det skyldtes selvfølgelig at KrF i sin skvis-posisjon har valgt å gå til venstre i noen saker og støtte Ap, Rødt og SV, slik at det er blitt flertall mot Solberg-regjeringens linje. Det viser seg at sakene er så relativt små og beskjedne i den store sammenhengen at hele fremstillingen nærmest virker patetisk. Samtidig blir leserne minnet om at kampen mot det som kalles "privat velferd" er et varemerke for partiet. Dumt når man vet at for eksempel private barnehaver foretrekkes av foreldre. Kvaliteten på barnehavene blir underordnet spørsmålet om hvem som eier dem. Særlig ufornuftig var det at Arbeiderpartiet fikk flertall for et forslag om at bevilgningen til sykehjem også skulle dekke renovering av samme - uten å øke bevilgningen. Dermed blior det færre, ikke flere penger til nye sykjehjemsplasser.
Vingler og tåkelegger
Arbeiderpartiet trekker nå sin støtte til gjennomføringen av regionreformen, skumler om sentralisering (ikke noe parti i etterkrigshistorien har sentralisert så mye eller bidratt til å legge ned flere gårdsbruk) og vingler frem og tilbake i spørsmål om veiutbygging, jernbanereform, bompenger og infrastruktur. Det blir hopp-og-sprett-politikk, innspill og utspill på inn- og utpust. Med andre ord: Så langt fra fast og forutsigbar styring som det er mulig å komme.
Det hjelper ikke partiet å vise til resultatene av partiets byregjering i Oslo og andre større byer heller, for nå begynner folk virkelig å få øynene opp for hva et intimt samarbeid med Rødt og MDG får av utslag i hverdagslivet. Krigen mot privatbilen ryster folk i alle landsdeler. De ser at tallet på sykehjemsplasser i hovedstaden går ned, til tross for milliarder fra en upopulær eiendomsskatt. Frykten for svenske tilstander i Oslo Øst er økende.
Erna-effekten
Det hjelper heller ikke partiet så mye at Solberg-regjeringen har suksess med sin økonomiske politikk, at lønningene blir større, at jordbruksoppgjøret kom greit i havn og at man har unngått storstreiker i tariffoppgjørene.
Det er rett og slett ikke mange lyspunkter å finne foran den kommende kommunevalgkampen. Ikke i enden av tunnelen en gang.
Likevel er det en kjensgjerning at Det norske Arbeiderparti akkurat nå ligger nede for telling, og det stabile sideleiet har vart så lenge at de ti dommersekundene for lengst er overskredet. Selv spår jeg at vi om ikke så altfor lenge vil se 19-tallet på landets sosialdemokratiske interessekoalisjon. Årsaken, eller årsakene? De varierer med hvem du spør, hvilket ståsted man har - og det gjelder også gallupinstituttenes og journalistenes posisjoner.
Vant til å lytte
Jeg er bare amatør, men har fulgt brukbart med i norsk politikk og samfunnsutvikling siden slutten av 1950-tallet. Historiestudier og aktiv deltagelse i politikk på fylkes- og kommunenivå har gitt noen ytterligere erfaringer. Flere med min bakgrunn og interesser er vant til å lytte, fange opp signaler, høre på hva det snakkes om over havegjerdet, på utdanningsinstitusjoner, i jobb, under fritidssysler og på mange andre arenaer.
De siste årene har Arbeiderpartiets ledelse gjort noen fatale bommerter som rett og slett ikke kan reverseres. Èn ting var at valgkampledelsen før siste stortingsvalg hamret løs på landets "økonomiske krise" og høye arbeidsledighet mens de øknomiske pilene faktisk pekte oppover og optimismen med den, selv i de hardt rammede distriktene for oljevirksomhet. Man klarte ikke å endre denne valgkamptaktikken og retorikken i tide. Noen i valgkampledelsen og i partiets toppskikt tok ikke ansvar i ettertid, men pekte på de stakkars organisasjonsmedarbeiderne og de fast ansatte i propaganda-apparatet. Slikt skaper såre følelser og en oppfatning av å være latt i stikken. Trond Giske var som kjent en sentral person i valgkamporganisasjonen.
Mangler sakseierskap
Enda mer fatalt var og er det at Arbeiderpartiet ikke lenger har noe entydig "sakseierskap" til de sakene velgerne er opptatt av. Hverken når det gjelder generell økonomisk styring, skole, helse, velferd, kultur, klima eller utenriks- og forsvarspolitikk hadde det festet seg et positivt inntrykk hos velgerne etter de åtte lange rødgrønne årene og i den første opposisjonsperioden etter 2013.
Og så må jeg nevne temaet innvandring. Til tross for en ganske "streng, men rettferdig" behandling av asylsøkere i praksis 2005-13, dannet det seg et inntrykk av en liberal og generøs holdning da Jonas Gahr Støre på landsmøtet 16. april 2015 gikk inn for å ta imot 10.000 syriske krigsflyktninger - under kraftig applaus fra salen. Dette har festnet seg i folks hoder som et sinnsbilde. Man har så forfektet at mottak av mange flyktninger og asylsøkere er "en sosialdemokratisk verdi" - inntil de alvorlige og blodige terroraksjonene i land nær oss satte en støkk i nordmenns indre organer, og "alle" innså at porten måtte gjøres smalere. Til dette kom de svenske tilstandene i noen av nabolandets byer, med trekk som - i mindre skala - kunne spores også i norske bysamfunn.
Negative kulturutslag
Meninger og holdninger i folkedypet er kommet i bevegelse etter hvert som de negative sidene ved noen muslimske innvandreres livsførsel og kultur er kommet til overflaten: Flyktninger som reiser på ferie til land de presumtivt har flyktet fra, vold i nære relasjoner, kvinneforakt, æresdrap og tvangsekteskap, sterk sosial kontroll, eksport av barn og ungdom til koranskoler og mye mere.
Dette er noe Arbeiderpartiet ikke har klart å svare opp på en tilfredsstillende måte uten å måtte fjerne seg fra "det sosialdemokratiske verdigrunnlaget". Dilemmaet er opplagt det største og vondeste akkurat nå. Støre er en mester i å sende ut prøveballonger når han er usikker på responsen. Da partiets innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani nylig erkjente at bare 15 prosent av velgerne i fjorårets valgkamp mente partiet hadde den beste politikken, og varslet en ny politikk som vil være mye strengere (og til forveksling lik Fremskrittspartiets), var Støre kjapt ute og tok forbehold, antagelig etter en intern vurdering av hvor mange velgere man ville tape til SV og Rødt dersom man fulgte opp Gharahkhani.
Vil kopiere Danmark
Sistnevnte hadde nemlig vært på besøk i Danmark og ønsker åpenbart å kopiere sine partifrender der: Enda strammere asylpolitikk, støtte til asylsentre "der de er" hvor vestlige land kan plukke blant FNs kvoteflyktninger. Og ikke bare det: Partiets innvandringspolitiske talsperson kopierte Frp-argumentet om at det er "urettferdig" at bare de ressurssterke flyktningene når Europa, og at man ikke bør oppmuntre noen å til å gi seg ut på den dødsfarlige ferden over Middelhavet i menneskesmuglernes klør.
Innvandrerspørsmålet rir Arbeiderpartiet som en mare - og partiet er dømt til å tape uansett hvor et landsmøte lander til slutt: Enten gir man seg inn på Sylvi Listhauglinjen og sender flere egne velgere mot venstre, eller man prøver å konkurrere med Fremskrittspartiet om velgernes gunst. Det siste er like håpløst.
#metoo splitter
Så har vi #metoo-spøkelset som Arbeiderpartiet langt fra er kvitt. Her går debatten høyt, både over og under overflaten: Veldig mange vil legge saken bak seg og ønske Trond Giske inn i varmen igjen (den eneste i ledelsen som er i stand til å bremse velgerflukten mot SV og Rødt), mens andre synes det er vanskelig eller umulig å "tilgi" Giske for hans alvorlige krenkelser over mange år. Partiet rives i filler både her og i innvandrerspørsmålet.
Det var en taktisk tabbe av dimensjoner da Arbeiderpartiet ikke gikk fullt og helt inn for å stanse utglidningen i skolens hverdag med alt fraværet i videregående. Nok en gang ble inntrykket av Høyre som Skolepartiet bekreftet og sementert. Saken om midlertidige ansettelser, sosial dumping og innleie av arbeidskraft berører ikke mange nok velgere til at det blir avgjørende i stemmelokalet. Under to prosent av norske arbeidstagere er innleid, spørsmålet favner ikke vidt nok.
Slik kunne jeg ramse opp sak etter sak, spørsmål etter spørsmål nærmest i det uendelige. Jonas Gahr Støre har ikke vært noen god politisk håndverker. Han er respektabel og respektert, men tenner ikke hjertene og er fortsatt for uklar og vinglete.
Trøster seg selv
Sist søndag hadde nestleder Hadia Tajik en kronikk i Aftenposten der hun som en fattigmannstrøst skrev at nå hadde opposisjonen fått så sterkt gjennomslag i det siste. Det skyldtes selvfølgelig at KrF i sin skvis-posisjon har valgt å gå til venstre i noen saker og støtte Ap, Rødt og SV, slik at det er blitt flertall mot Solberg-regjeringens linje. Det viser seg at sakene er så relativt små og beskjedne i den store sammenhengen at hele fremstillingen nærmest virker patetisk. Samtidig blir leserne minnet om at kampen mot det som kalles "privat velferd" er et varemerke for partiet. Dumt når man vet at for eksempel private barnehaver foretrekkes av foreldre. Kvaliteten på barnehavene blir underordnet spørsmålet om hvem som eier dem. Særlig ufornuftig var det at Arbeiderpartiet fikk flertall for et forslag om at bevilgningen til sykehjem også skulle dekke renovering av samme - uten å øke bevilgningen. Dermed blior det færre, ikke flere penger til nye sykjehjemsplasser.
Vingler og tåkelegger
Arbeiderpartiet trekker nå sin støtte til gjennomføringen av regionreformen, skumler om sentralisering (ikke noe parti i etterkrigshistorien har sentralisert så mye eller bidratt til å legge ned flere gårdsbruk) og vingler frem og tilbake i spørsmål om veiutbygging, jernbanereform, bompenger og infrastruktur. Det blir hopp-og-sprett-politikk, innspill og utspill på inn- og utpust. Med andre ord: Så langt fra fast og forutsigbar styring som det er mulig å komme.
Det hjelper ikke partiet å vise til resultatene av partiets byregjering i Oslo og andre større byer heller, for nå begynner folk virkelig å få øynene opp for hva et intimt samarbeid med Rødt og MDG får av utslag i hverdagslivet. Krigen mot privatbilen ryster folk i alle landsdeler. De ser at tallet på sykehjemsplasser i hovedstaden går ned, til tross for milliarder fra en upopulær eiendomsskatt. Frykten for svenske tilstander i Oslo Øst er økende.
Erna-effekten
Det hjelper heller ikke partiet så mye at Solberg-regjeringen har suksess med sin økonomiske politikk, at lønningene blir større, at jordbruksoppgjøret kom greit i havn og at man har unngått storstreiker i tariffoppgjørene.
Det er rett og slett ikke mange lyspunkter å finne foran den kommende kommunevalgkampen. Ikke i enden av tunnelen en gang.
onsdag 23. mai 2018
Hva Malkenes avslørte
Lektor Simon Malkenes ved Ulsrud videregående skole i Oslo har fått stor oppmerksomhet de siste ukene, og to prestisjetunge priser, angivelig fordi han har benyttet seg av ytringsfriheten innenfor et system der man helst skal ligge lavt av hensyn til skolens omdømme. Debatten har konsentrert seg om nettopp dette: Er det en åpen eller lukket kultur i Oslo-skolen for ytringer rundt arbeidsplassen og hva som foregår der?
Den politisk superradikale Malkenes, godt kjent fra skole- og samfunnsdebatten, hadde en agenda med sine ytringer i Dagsnytt 18-programmet (som jeg så og hørte på). Rødt-politikeren vil det frie skolevalget til livs (ihvertfall få temaet opp til diskusjon), antagelig ut fra en oppfatning om at det er denne retten som er årsaken til den vanskelige skolehverdagen for lærerne.
Fritt skolevalg er bra
Min interesse for saken ligger ikke der. Jeg kommer ikke på noe annet system for skolevalg som fikst og kjapt kan løse det "problemet" Malkenes vender oppmerksomheten mot. Nei, det var en annen side av saken som etter mitt syn er langt viktigere. Det lektoren gjorde, var å avsløre den faktiske tilstanden i mange skoler og klasserom: Mangelen på respekt for lærer og medelever, den lunkne interessen for fag og kunnskapstilegnelse, likegyldigheten overfor det privilegium det er å få gå på skole i et fritt, rikt og velferdsorientert samfunn som det norske.
I en rask Facebook-kommentar etter Dagsnytt 18-innslaget kalte jeg elevene noe i retning av bortskjemte drittunger - og mener det fortsatt. Situasjonsbeskrivelsen av det som skjedde i klasserommet var hårreisende. Det var åpenbart at elevene manglet oppdragelse og motivasjon, de var "giddeslause".
Oppsiktsvekkende reaksjon
Enda mer oppsiktsvekkende var skoleledelsens reaksjon etter at Malkenes gikk offentlig ut med sin nøkterne beretning om hva som faktisk skjedde i innledningen til timen: Rektor laget "sak" av det. For tenk, elevene følte seg "krenket" og hengt ut av Malkenes - de kjente seg igjen i de illustrerende setningene om undervisningssituasjonen. Og da er ikke veien lang til opplæringslovens mobbeparagraf 9 A-5, skarpe irettesettelser fra et PR-kåt barneombud og en drøss andre instanser, rikssynsere og trendy lederskribenter. At elevorganisasjonen kritiserte Malkenes og forsvarte elevene tok jeg med et gjesp.
Jeg synes jeg hører alt skriket og skrålet fra alle dem med sosionomholdninger: Stakkars barn, de er sikkert fattige, ressurssvake, har vokst opp i dårlige kår, de har ikke fått nok spesialtilpasset undervisning. Kanskje dreier det seg om innvandrerbarn med traumer. Man må da skjønne at dette er "samfunnets skyld", "systemets" ansvar! Lærerne og skolen har ikke gitt elevene nok motivasjon, stakkar, man kan da ikke presse dem til å lære noe når de selv ikke vil? Politikerne må på banen, fritt skolevalg på skraphaugen, større ressurser, økte bevilgninger, flere lærere...
"Føle seg krenket"
Og så dette med å "føle seg krenket". Er man tilstrekkelig innstilt på å trekke mobbeparagrafens definisjoner ut i det absurde, kan man sikkert finne en slags juridisk konklusjon til elevenes forsvar. Selv kjøper jeg ikke den gjengse oppfatningen av at dersom en elev mener seg krenket, så er vedkommende de facto krenket, og læreren må krype til korset og be om forlatelse.
Simon Malkenes kalte en spade for en spade. Hans beskrivelse var anonymisert, men elevene kjente seg igjen, såpass husket de faktisk fra timen. I ettertid "følte de ubehag" over at det ble satt ord på oppførselen deres. Det er "ujettferdig", det. I Aftenposten 22. mai har postdoktor Markus Jerkø ved Universitetet i Oslo en utmerket språklig og juridisk analyse av krenkelsesinstituttet, så jeg skal ikke utbrodere hans saklige og skarpe argumentasjon. Les og bli vis!
Sjefen i klasserommet
Det er på tide at læreren får støtte som "sjefen i klasserommet", også for umotiverte, giddeslause elever i videregående. Han har rett til å forlange et minimum av oppmerksomhet rundt undervisningen. Han fortjener å møte våkne, rimelig godt forberedte elever med egenmotivasjon. Ja, faktisk egenmotivasjon. Møte elever som innser at de har fått det privilegiet å bli tildelt en skoleplass, og som har et minimum av oppdragelse hjemmefra. Om de ikke har det, må det være mulig å innse - helt på egen hånd - at det å gå på skole gir en mulighet for et godt liv senere.
Ingen kan forvente full konsentrasjon, nysgjerrighet og vitebegjær hvert eneste minutt i hvert eneste fag hver dag. Men å forstyrre andre, snakke med sideeleven, ikke gidde å ta opp en lærebok og helt uanfektet gi uttrykk for kjedsomhet og totalt manglende interesse for læreren, det går langt ut over hva norsk skole skal finne seg i.
Den politisk superradikale Malkenes, godt kjent fra skole- og samfunnsdebatten, hadde en agenda med sine ytringer i Dagsnytt 18-programmet (som jeg så og hørte på). Rødt-politikeren vil det frie skolevalget til livs (ihvertfall få temaet opp til diskusjon), antagelig ut fra en oppfatning om at det er denne retten som er årsaken til den vanskelige skolehverdagen for lærerne.
Fritt skolevalg er bra
Min interesse for saken ligger ikke der. Jeg kommer ikke på noe annet system for skolevalg som fikst og kjapt kan løse det "problemet" Malkenes vender oppmerksomheten mot. Nei, det var en annen side av saken som etter mitt syn er langt viktigere. Det lektoren gjorde, var å avsløre den faktiske tilstanden i mange skoler og klasserom: Mangelen på respekt for lærer og medelever, den lunkne interessen for fag og kunnskapstilegnelse, likegyldigheten overfor det privilegium det er å få gå på skole i et fritt, rikt og velferdsorientert samfunn som det norske.
I en rask Facebook-kommentar etter Dagsnytt 18-innslaget kalte jeg elevene noe i retning av bortskjemte drittunger - og mener det fortsatt. Situasjonsbeskrivelsen av det som skjedde i klasserommet var hårreisende. Det var åpenbart at elevene manglet oppdragelse og motivasjon, de var "giddeslause".
Oppsiktsvekkende reaksjon
Enda mer oppsiktsvekkende var skoleledelsens reaksjon etter at Malkenes gikk offentlig ut med sin nøkterne beretning om hva som faktisk skjedde i innledningen til timen: Rektor laget "sak" av det. For tenk, elevene følte seg "krenket" og hengt ut av Malkenes - de kjente seg igjen i de illustrerende setningene om undervisningssituasjonen. Og da er ikke veien lang til opplæringslovens mobbeparagraf 9 A-5, skarpe irettesettelser fra et PR-kåt barneombud og en drøss andre instanser, rikssynsere og trendy lederskribenter. At elevorganisasjonen kritiserte Malkenes og forsvarte elevene tok jeg med et gjesp.
Jeg synes jeg hører alt skriket og skrålet fra alle dem med sosionomholdninger: Stakkars barn, de er sikkert fattige, ressurssvake, har vokst opp i dårlige kår, de har ikke fått nok spesialtilpasset undervisning. Kanskje dreier det seg om innvandrerbarn med traumer. Man må da skjønne at dette er "samfunnets skyld", "systemets" ansvar! Lærerne og skolen har ikke gitt elevene nok motivasjon, stakkar, man kan da ikke presse dem til å lære noe når de selv ikke vil? Politikerne må på banen, fritt skolevalg på skraphaugen, større ressurser, økte bevilgninger, flere lærere...
"Føle seg krenket"
Og så dette med å "føle seg krenket". Er man tilstrekkelig innstilt på å trekke mobbeparagrafens definisjoner ut i det absurde, kan man sikkert finne en slags juridisk konklusjon til elevenes forsvar. Selv kjøper jeg ikke den gjengse oppfatningen av at dersom en elev mener seg krenket, så er vedkommende de facto krenket, og læreren må krype til korset og be om forlatelse.
Simon Malkenes kalte en spade for en spade. Hans beskrivelse var anonymisert, men elevene kjente seg igjen, såpass husket de faktisk fra timen. I ettertid "følte de ubehag" over at det ble satt ord på oppførselen deres. Det er "ujettferdig", det. I Aftenposten 22. mai har postdoktor Markus Jerkø ved Universitetet i Oslo en utmerket språklig og juridisk analyse av krenkelsesinstituttet, så jeg skal ikke utbrodere hans saklige og skarpe argumentasjon. Les og bli vis!
Sjefen i klasserommet
Det er på tide at læreren får støtte som "sjefen i klasserommet", også for umotiverte, giddeslause elever i videregående. Han har rett til å forlange et minimum av oppmerksomhet rundt undervisningen. Han fortjener å møte våkne, rimelig godt forberedte elever med egenmotivasjon. Ja, faktisk egenmotivasjon. Møte elever som innser at de har fått det privilegiet å bli tildelt en skoleplass, og som har et minimum av oppdragelse hjemmefra. Om de ikke har det, må det være mulig å innse - helt på egen hånd - at det å gå på skole gir en mulighet for et godt liv senere.
Ingen kan forvente full konsentrasjon, nysgjerrighet og vitebegjær hvert eneste minutt i hvert eneste fag hver dag. Men å forstyrre andre, snakke med sideeleven, ikke gidde å ta opp en lærebok og helt uanfektet gi uttrykk for kjedsomhet og totalt manglende interesse for læreren, det går langt ut over hva norsk skole skal finne seg i.
søndag 13. mai 2018
Ny taktikk, lett å avsløre
I løpet av de siste månedene har noe forandret seg i stortingsopposisjonen taktiske spill. Man er begynt å tillegge regjeringen og enkeltstatsråder ansvaret for feil, svakheter eller negative hendelser oppstått i underliggende statlige organer.
Alle skjønner at i en moderne velferdsstat med et komplisert byråkrati og indirekte styringsmekanismer kan ikke politikere på toppen, i dette tilfellet ministrene, ta avgjørelser i enkeltsaker, ha full oversikt over absolutt alt som skjer og "gripe inn" når mediene hisser opp følelsene i en akutt hendelse.
Moderne stater må nødvendigvis basere seg på fullmaktslovgivning og gi underliggende ledd makt og ansvar for gjennomføringen av politikk. Ingen statsråder eller regjeringssjefer kan være eksperter, spesialister eller ha faglig innsikt i absolutt alt på samtlige saksområder. Vi har departementer, direktorater, statlige foretak og "vesener" som tar seg av store og små enkeltsaker. Det skjer etter nøyaktig utarbeidede retningslinjer, forskrifter og innenfor politisk vedtatte rammer.
La meg i forbifarten nevne tre eksempler på usaklige angrep mot fagstatsråder de siste månedene:
Det ble debatt og hissig meningsutveksling etter at fødeavdelinger på enkelte sykehus var begynt å vurdere hvor lang tid en fødende hadde behov for å oppholde seg der etter fødselen. Medisinske faglige vurderinger går ut på at noen kvinner faktisk vil klare seg med et par dagers "innleggelse", andre har behov for å være der lenger.
Straks hylte jordmødre og sykepleiere opp og skjøv noen ekstreme eksempler foran seg for å fremme sin egen agenda - flere jordmødre, større ressurser og større oppmerksomhet mot eget fagfelt. Men de kritiserte ikke sykehusene og helseforetakene, de rettet pekefingeren mot helseministeren! Han måtte ordne opp slik at jordmødrene ble fornøyd! Debatten og oppgjørene skulle selvsagt ha foregått internt i helseforetakene og de faglige organene som steller med slikt. Det er dette de har fullmakt til. Det er her ekspertene er.
Det andre eksemplet var Jernbanedirektoratets høringsuttalelse om at jernbaneutbyggingen i Nasjonal Transportplan muligens likevel ikke kan gjennomføres innen den tidsrammen Stortinget så for seg før valget i 2017. Tidsaspektet var for ambisiøst. Ved nærmere gjennomgang av planlegging og ressursberegninger var det dukket opp problemstillinger som gjorde at det faglige organet anbefalte noen års utsettelse med gjennomføringen.
Straks fikk samferdselsministeren og regjeringen skylda for de rådene underliggende fagorganer hadde kommet med. Skulle virkelig de samme fagfolkene unnlatt å fremme sine tvil og etterberegninger - og på den måten risikere at utbyggingen brøt sammen?
Det tredje eksemplet er dagsaktuelt. Norsk Luftambulanse er underlagt og eid av helseforetakene som med jevne mellomrom gjennomfører anbudsrunder for å holde kontraktsprisene på et nivå som er i samsvar med fornuftig offentlig ressursbruk. Det har de fullmakt til. Pilotene ansatt i selskapet som i dag står for tjenesten, aksjonerte som ledd i en fagforeningstvist, lot som om de var syke og utsatte pasientene for påkjenninger og faktisk risiko for dødsfall. I stedet for å rette pekefingeren mot pilotene og fagforeningen som skjøv pasienters liv og helse foran seg i en kamp for egne interesser, blir helseministeren avkrevd handling og inngripen. Han skulle altså bryte lov og avtaleverk og ikke bry seg om fullmaktene og ansvaret som ligger i helseforetakene - luftambulansens arbeidsgiver.
Det er nødvendig å peke på slike tilfelle som dette. For det begynner å bli en klar tendens, jeg kaller det urent spill, fra opposisjonen på Stortinget, som løfter enhver negativ hendelse opp til regjeringens og dens enkeltmedlemmers bord til tross for at ansvaret ligger i underlagte statlige fagorganer. Det er både usaklig og urettferdig. Men helt i tråd med de taktiske holdningene og "lureriet" til Støre og co, som har mistet folkets tillit ved valg, som egentlig ikke har noen kraftfull alernativ politikk, løsninger eller visjoner. Da griper man til denne type desperate skinnmanøvre.
Til hjelp har de sensasjonshungrige medier som benytter sine emosjonelle teknikker i billige oppslag og som ikke evner eller gidder å gå inn på de prinsipielle sidene ved hardkjøret.
Alle skjønner at i en moderne velferdsstat med et komplisert byråkrati og indirekte styringsmekanismer kan ikke politikere på toppen, i dette tilfellet ministrene, ta avgjørelser i enkeltsaker, ha full oversikt over absolutt alt som skjer og "gripe inn" når mediene hisser opp følelsene i en akutt hendelse.
Moderne stater må nødvendigvis basere seg på fullmaktslovgivning og gi underliggende ledd makt og ansvar for gjennomføringen av politikk. Ingen statsråder eller regjeringssjefer kan være eksperter, spesialister eller ha faglig innsikt i absolutt alt på samtlige saksområder. Vi har departementer, direktorater, statlige foretak og "vesener" som tar seg av store og små enkeltsaker. Det skjer etter nøyaktig utarbeidede retningslinjer, forskrifter og innenfor politisk vedtatte rammer.
La meg i forbifarten nevne tre eksempler på usaklige angrep mot fagstatsråder de siste månedene:
Det ble debatt og hissig meningsutveksling etter at fødeavdelinger på enkelte sykehus var begynt å vurdere hvor lang tid en fødende hadde behov for å oppholde seg der etter fødselen. Medisinske faglige vurderinger går ut på at noen kvinner faktisk vil klare seg med et par dagers "innleggelse", andre har behov for å være der lenger.
Straks hylte jordmødre og sykepleiere opp og skjøv noen ekstreme eksempler foran seg for å fremme sin egen agenda - flere jordmødre, større ressurser og større oppmerksomhet mot eget fagfelt. Men de kritiserte ikke sykehusene og helseforetakene, de rettet pekefingeren mot helseministeren! Han måtte ordne opp slik at jordmødrene ble fornøyd! Debatten og oppgjørene skulle selvsagt ha foregått internt i helseforetakene og de faglige organene som steller med slikt. Det er dette de har fullmakt til. Det er her ekspertene er.
Det andre eksemplet var Jernbanedirektoratets høringsuttalelse om at jernbaneutbyggingen i Nasjonal Transportplan muligens likevel ikke kan gjennomføres innen den tidsrammen Stortinget så for seg før valget i 2017. Tidsaspektet var for ambisiøst. Ved nærmere gjennomgang av planlegging og ressursberegninger var det dukket opp problemstillinger som gjorde at det faglige organet anbefalte noen års utsettelse med gjennomføringen.
Straks fikk samferdselsministeren og regjeringen skylda for de rådene underliggende fagorganer hadde kommet med. Skulle virkelig de samme fagfolkene unnlatt å fremme sine tvil og etterberegninger - og på den måten risikere at utbyggingen brøt sammen?
Det tredje eksemplet er dagsaktuelt. Norsk Luftambulanse er underlagt og eid av helseforetakene som med jevne mellomrom gjennomfører anbudsrunder for å holde kontraktsprisene på et nivå som er i samsvar med fornuftig offentlig ressursbruk. Det har de fullmakt til. Pilotene ansatt i selskapet som i dag står for tjenesten, aksjonerte som ledd i en fagforeningstvist, lot som om de var syke og utsatte pasientene for påkjenninger og faktisk risiko for dødsfall. I stedet for å rette pekefingeren mot pilotene og fagforeningen som skjøv pasienters liv og helse foran seg i en kamp for egne interesser, blir helseministeren avkrevd handling og inngripen. Han skulle altså bryte lov og avtaleverk og ikke bry seg om fullmaktene og ansvaret som ligger i helseforetakene - luftambulansens arbeidsgiver.
Det er nødvendig å peke på slike tilfelle som dette. For det begynner å bli en klar tendens, jeg kaller det urent spill, fra opposisjonen på Stortinget, som løfter enhver negativ hendelse opp til regjeringens og dens enkeltmedlemmers bord til tross for at ansvaret ligger i underlagte statlige fagorganer. Det er både usaklig og urettferdig. Men helt i tråd med de taktiske holdningene og "lureriet" til Støre og co, som har mistet folkets tillit ved valg, som egentlig ikke har noen kraftfull alernativ politikk, løsninger eller visjoner. Da griper man til denne type desperate skinnmanøvre.
Til hjelp har de sensasjonshungrige medier som benytter sine emosjonelle teknikker i billige oppslag og som ikke evner eller gidder å gå inn på de prinsipielle sidene ved hardkjøret.
søndag 15. april 2018
Propagandaløgnene fra øst
"Ett angrep - tre sprikende versjoner" er Aftenpostens førstesideoppslag søndag 15. april. Det dreier seg om USAs, Storbritannias og Frankrikes luftangrep mot laboratorier og lagersteder for kjemisk krigføring i Syria. Ved første øyekast kunne det virke som om avisens journalister mente de tre versjonene var likeverdige - like sannsynlige og omtrent like sannferdige. Det er bare øynene som ser litt forskjellig på virkeligheten...
Fullt så ille var det ikke, avisen hanker inn eksperter som mener at de vestlige kildene er "mest til å stole på". Du verden for en slagside Aftenposten tillater seg å lansere! Tenk: "Mest til å stole på".
Likeverdige påstander?
Likevel - ved å gi de tre versjonene omtrent like stor plass, likt typografisk utstyr, like portretter - er signalet at vi må ikke stole for mye på USA, Storbritannia og Frankrike, for det var jo de som sto bak angrepet og som har størst behov for å presentere missilangrepene som vellykket. Og selv om NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg støtter og bekrefter hva som skjedde og hvorfor angrepet var nødvendig, får Stoltenberg nøyaktig samme behandling som Putin.
En glitrende øvelse i balansert journalistikk og samfunnskritisk holdning? Her gjelder det å opptre mest mulig nøytralt, "saklig" og tilsynelatende faktisk. Den russiske ambassaden i Oslo må gni seg i hendene. Putins versjon kan her bli oppfattet som like troverdig og sannsynlig som forsvarsalliansens.
Mange ble skutt ned...
Jeg ser av de russiske påstandene at "av 103 missilangrep ble 71 skutt ned før de nådde målene". Denne propagandaløgnen er formet helt i tråd med Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels råd til alle løgnere i statens tjeneste: Du må bruke nøyaktige tall, ikke omtrentlige og runde. Det øker troverdigheten. Og så gjenta og gjenta løgnen til den til slutt blir trodd av tilstrekkelig mange.
Det ville være et nederlag for russiske våpen i Syria (av gammeldags type, produsert for flere år siden) om de ikke evner å skyte ned moderne amerikanske Tomahawk-missiler (siste versjon). Så for å skryte av denne eldre versjonen av luftforsvar, hevder nå Putin og hans krets at til tross for at de er gamle, klarte de likevel å skyte ned nøyaktig 71.... Påstanden er ikke helt i stil med de samme russernes uttalelse for et par dager siden om at de nå ville gi det syriske regimet det nyeste av sitt antiluftforsvar for at det skulle står sterkere mot angrep fra Vesten. Man innrømmet egentlig da at skytset de har gitt syrerne, ikke holder mål.
Eksperter til gjenbruk
Jeg ser også av kommentarspalten på samme oppslagsside at Aftenposten, i likhet med andre "mainstreams", bruker alle sine gjengangere av eksperter, forsvarseksperter som vi kjenner fra uttalelser i omtrent alle medier og vet hvor står. Ingenting av det de sier overrasker, og det gjøres ikke forsøk på å hente inn nye stemmer i debatten. Jeg bare konstaterer det, ekspertene er sikkert flinke nok.
Men det er noe lesere, seere og lyttere bør være oppmerksom på i disse postfaktuelle, alternative fakta-tider: Når en journalist i dagens medier henter inn kommentarer, så vet vedkommende nøyaktig hva som kommer. Henvender man seg til den eksperten, fagpersonen eller spesialisten, får jeg det svaret. Henvender jeg meg til en annen, får jeg et annet svar. Det dreier seg om uttalelser på bestilling. For å vinkle saken slik journalisten ønsker. For at den skal fremme en agenda. Mange journalister i dag er ikke observatører, men aktive meningspåvirkere. Det svekker omdømme og troverdighet og gjør at man er nødt til å søke alternative kilder og vurderinger. Faktisk tenke litt selv.
Etterretningsflause
Pressens varsomhet med å ta alle påstander fra vestlige stormakter for god fisk, oppsto da Irak-krigen startet i 2003: Hovedbegrunnelsen for invasjonen var at Saddam Hussein hadde skaffet seg masseødeleggelsesvåpen. Så viste det seg i ettertid at slike våpen ikke ble funnet noe sted (kanskje hadde han kjørt dem over til Syria?). Både George Bush og Tony Blair fikk store problemer med sitt omdømme og ettermæle etter den etterretningsfadesen. Mistanken om at Saddam hadde kjemiske våpen var riktignok styrket av det faktum at han tidligere hadde brukt dem mot egne landsmenn. Men i 2003 fant man altså ingen.
En slik sunn skepsis må imidlertid ikke brukes i alle andre sammenhenger ever since. De som var ansvarlige for å innhente sikker informasjon om Saddams våpenarsenal, har fått sin "straff", og landene som sto for invasjonen, har forhåpentligvis lært. Her i Vesten har vi en ganske annen mulighet til å ettergå påstander fra myndighetene. De på toppen av samfunnspyramiden vet at løgner eller halvsannheter før eller siden kan komme for en dag. Derfor vil de være mye mer forsiktig med å hevde uriktige påstander enn i for eksempel dagens Russland, der reell opposisjon og frie ytringer har dårlige vilkår og utsikter, for å si det mildt.
Vi lærte å være kritiske
Vi som levde gjennom den kalde krigen fra begynnelse til slutt, husker godt alle de sovjetrussiske løgnene rettet mot vanlige folk og velgere i Norge. Men her og i andre NATO-land lærte man seg relativt raskt å identifisere propagandaen. Den var ofte plump og uraffinert og lett å avsløre. Russland under Putin har lært seg mer sofistikerte teknikker og metoder.
Med så mange observatører og øyenvitner på bakken i Syria ville det være merkelig om ikke noen var i stand til å avbilde og filme missiler som etter sigende ble rammet av antiluftskyts, eller finne rester av dem som ikke fant sine mål. Det har vi til gode å se eller høre om. Dessuten hadde de vestlige stormaktene ikke gjort noe forsøk på å ta ut det syriske luftvernet på forhånd. Det tyder på at man ikke fryktet at egne missiler ville blit skutt ned. Så mye om den påstanden.
Pateteiske reaksjoner
I det aktuelle spørsmålet om påstått nedskutte amerikanske, britiske og franske raketter er det neppe vi i den vestlige verden som er målet for løgnene, men folk i Midt-Østen som ønsker, har et mentalt behov for, å tro på løgn for å styrke selvtilliten. Manger arabere synes å ha en veldig spesiell oppfatning og definisjon av seire og nederlag. Syrere som støtter Assad danser i Damaskus` gater etter det massive rakettangrepet og feirer det som en form for "seier". Det er nesten patetisk.
Norske frie medier bør etter min mening være flinkere til - ikke å presentere løgn og sannhet fra russisk hold på lik linje - men bruke litt sunn dømmekraft, faktavurderinger og entydige konklusjoner. I hvert fall fortelle oss hva som åpenbart er løgn - i klartekst. Ikke "mest til å stole på".
Riktig og nødvendig
Uansett: Det var både riktig og nødvendig å sende en klar beskjed til den syriske diktatoren Assad om at han ikke ustraffet kan bruke giftgasser mot sivile i egen befolkning. Der går den røde linjen. Han har gjort det før, i 2014 ble det lovet å fjerne samtlige lagre av kjemiske stridsmidler. Det har Assad-regimet med russisk støtte ikke gjort. Norge ga et stort bidrag den gang til å fjerne og frakte stridsmidlene til destruksjon. Likevel hadde Assad altså ikke oppgitt alt, men gjemt noe unna. De skrekkelige scenene fra det siste gassangrepet forteller hvor langt Assad og russerne er villig til å gå for å knuse all opposisjon og unngå press ved forhandlingsbordet om Syrias fremtid.
Fullt så ille var det ikke, avisen hanker inn eksperter som mener at de vestlige kildene er "mest til å stole på". Du verden for en slagside Aftenposten tillater seg å lansere! Tenk: "Mest til å stole på".
Likeverdige påstander?
Likevel - ved å gi de tre versjonene omtrent like stor plass, likt typografisk utstyr, like portretter - er signalet at vi må ikke stole for mye på USA, Storbritannia og Frankrike, for det var jo de som sto bak angrepet og som har størst behov for å presentere missilangrepene som vellykket. Og selv om NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg støtter og bekrefter hva som skjedde og hvorfor angrepet var nødvendig, får Stoltenberg nøyaktig samme behandling som Putin.
En glitrende øvelse i balansert journalistikk og samfunnskritisk holdning? Her gjelder det å opptre mest mulig nøytralt, "saklig" og tilsynelatende faktisk. Den russiske ambassaden i Oslo må gni seg i hendene. Putins versjon kan her bli oppfattet som like troverdig og sannsynlig som forsvarsalliansens.
Mange ble skutt ned...
Jeg ser av de russiske påstandene at "av 103 missilangrep ble 71 skutt ned før de nådde målene". Denne propagandaløgnen er formet helt i tråd med Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels råd til alle løgnere i statens tjeneste: Du må bruke nøyaktige tall, ikke omtrentlige og runde. Det øker troverdigheten. Og så gjenta og gjenta løgnen til den til slutt blir trodd av tilstrekkelig mange.
Det ville være et nederlag for russiske våpen i Syria (av gammeldags type, produsert for flere år siden) om de ikke evner å skyte ned moderne amerikanske Tomahawk-missiler (siste versjon). Så for å skryte av denne eldre versjonen av luftforsvar, hevder nå Putin og hans krets at til tross for at de er gamle, klarte de likevel å skyte ned nøyaktig 71.... Påstanden er ikke helt i stil med de samme russernes uttalelse for et par dager siden om at de nå ville gi det syriske regimet det nyeste av sitt antiluftforsvar for at det skulle står sterkere mot angrep fra Vesten. Man innrømmet egentlig da at skytset de har gitt syrerne, ikke holder mål.
Eksperter til gjenbruk
Jeg ser også av kommentarspalten på samme oppslagsside at Aftenposten, i likhet med andre "mainstreams", bruker alle sine gjengangere av eksperter, forsvarseksperter som vi kjenner fra uttalelser i omtrent alle medier og vet hvor står. Ingenting av det de sier overrasker, og det gjøres ikke forsøk på å hente inn nye stemmer i debatten. Jeg bare konstaterer det, ekspertene er sikkert flinke nok.
Men det er noe lesere, seere og lyttere bør være oppmerksom på i disse postfaktuelle, alternative fakta-tider: Når en journalist i dagens medier henter inn kommentarer, så vet vedkommende nøyaktig hva som kommer. Henvender man seg til den eksperten, fagpersonen eller spesialisten, får jeg det svaret. Henvender jeg meg til en annen, får jeg et annet svar. Det dreier seg om uttalelser på bestilling. For å vinkle saken slik journalisten ønsker. For at den skal fremme en agenda. Mange journalister i dag er ikke observatører, men aktive meningspåvirkere. Det svekker omdømme og troverdighet og gjør at man er nødt til å søke alternative kilder og vurderinger. Faktisk tenke litt selv.
Etterretningsflause
Pressens varsomhet med å ta alle påstander fra vestlige stormakter for god fisk, oppsto da Irak-krigen startet i 2003: Hovedbegrunnelsen for invasjonen var at Saddam Hussein hadde skaffet seg masseødeleggelsesvåpen. Så viste det seg i ettertid at slike våpen ikke ble funnet noe sted (kanskje hadde han kjørt dem over til Syria?). Både George Bush og Tony Blair fikk store problemer med sitt omdømme og ettermæle etter den etterretningsfadesen. Mistanken om at Saddam hadde kjemiske våpen var riktignok styrket av det faktum at han tidligere hadde brukt dem mot egne landsmenn. Men i 2003 fant man altså ingen.
En slik sunn skepsis må imidlertid ikke brukes i alle andre sammenhenger ever since. De som var ansvarlige for å innhente sikker informasjon om Saddams våpenarsenal, har fått sin "straff", og landene som sto for invasjonen, har forhåpentligvis lært. Her i Vesten har vi en ganske annen mulighet til å ettergå påstander fra myndighetene. De på toppen av samfunnspyramiden vet at løgner eller halvsannheter før eller siden kan komme for en dag. Derfor vil de være mye mer forsiktig med å hevde uriktige påstander enn i for eksempel dagens Russland, der reell opposisjon og frie ytringer har dårlige vilkår og utsikter, for å si det mildt.
Vi lærte å være kritiske
Vi som levde gjennom den kalde krigen fra begynnelse til slutt, husker godt alle de sovjetrussiske løgnene rettet mot vanlige folk og velgere i Norge. Men her og i andre NATO-land lærte man seg relativt raskt å identifisere propagandaen. Den var ofte plump og uraffinert og lett å avsløre. Russland under Putin har lært seg mer sofistikerte teknikker og metoder.
Med så mange observatører og øyenvitner på bakken i Syria ville det være merkelig om ikke noen var i stand til å avbilde og filme missiler som etter sigende ble rammet av antiluftskyts, eller finne rester av dem som ikke fant sine mål. Det har vi til gode å se eller høre om. Dessuten hadde de vestlige stormaktene ikke gjort noe forsøk på å ta ut det syriske luftvernet på forhånd. Det tyder på at man ikke fryktet at egne missiler ville blit skutt ned. Så mye om den påstanden.
Pateteiske reaksjoner
I det aktuelle spørsmålet om påstått nedskutte amerikanske, britiske og franske raketter er det neppe vi i den vestlige verden som er målet for løgnene, men folk i Midt-Østen som ønsker, har et mentalt behov for, å tro på løgn for å styrke selvtilliten. Manger arabere synes å ha en veldig spesiell oppfatning og definisjon av seire og nederlag. Syrere som støtter Assad danser i Damaskus` gater etter det massive rakettangrepet og feirer det som en form for "seier". Det er nesten patetisk.
Norske frie medier bør etter min mening være flinkere til - ikke å presentere løgn og sannhet fra russisk hold på lik linje - men bruke litt sunn dømmekraft, faktavurderinger og entydige konklusjoner. I hvert fall fortelle oss hva som åpenbart er løgn - i klartekst. Ikke "mest til å stole på".
Riktig og nødvendig
Uansett: Det var både riktig og nødvendig å sende en klar beskjed til den syriske diktatoren Assad om at han ikke ustraffet kan bruke giftgasser mot sivile i egen befolkning. Der går den røde linjen. Han har gjort det før, i 2014 ble det lovet å fjerne samtlige lagre av kjemiske stridsmidler. Det har Assad-regimet med russisk støtte ikke gjort. Norge ga et stort bidrag den gang til å fjerne og frakte stridsmidlene til destruksjon. Likevel hadde Assad altså ikke oppgitt alt, men gjemt noe unna. De skrekkelige scenene fra det siste gassangrepet forteller hvor langt Assad og russerne er villig til å gå for å knuse all opposisjon og unngå press ved forhandlingsbordet om Syrias fremtid.
fredag 13. april 2018
Gaza og Israel - igjen
De siste 14 dagene har myndighetene i Gaza - terrororganisasjonen Hamas - regissert en serie demonstrasjoner mot Israel langs grensegjerdet i øst, fra Erez i nord til Rafah nær grensen til Egypt. Bakgrunnen skal være nedtellingen mot 15. mai, som er datoen for erklæringen om dannelsen av staten Israel for 70 år siden. Det skjedde som kjent etter et vedtak i FN, som ønsket å gi de jødene som var igjen etter Holocaust (drapet på 6 millioner jøder) et trygt hjemland.
Reaksjonen fra araberne i området var som kjent krig mot Israel. De ville ikke bøye seg for FN-vedtaket. Samtlige naboland i regionen gikk løs på den skjøre og svake staten Israel. De lyktes ikke å knuse jødestaten og kaste innbyggerne der på sjøen. Gang på gang siden har Israel måttet forsvare sin eksistens mot en overveldende fiende, og har vunnet alle slag, selv om det noen ganger har sett prekært ut. I dag er det demokratiske Israel den sterkeste staten i regionen.
Under krigen i 1948 ble arabere som bodde i det tidligere britiske mandatområdet Palestina drevet på flukt under kampene, noen kilder sier de også ble oppfordret til å flykte for ikke å være i veien for de angripende arabiske styrkene. Det var 750.000 av dem i 1948, i dag er etterkommerne blitt 5 millioner. De forlanger å få sine bosetninger, byer og landsbyer tilbake. Alle skjønner at det er umulig, men kravet består.
Hvem har ansvaret?
Hvem har ansvaret for dødstallene langs den israelske grensen i denne omgangen? Det er israelske soldater som har skutt. Men Hamas visste på forhånd at demonstranter som beveget seg for nær grensegjerdet ville bli beskutt. Likevel har både voksne sivile demonstranter og Hamas-krigere tatt seg til gjerdestolpene for å ødelegge dem, feste bomber der og kaste stein mot israelske grensesoldater - i den hensikt å gå inn på israelsk område, provosere og drepe.
Hittil skal minst 17 demonstranter være drept og kanskje så mange som tusen såret - tallene lar seg ikke bekrefte av uavhengige kilder. Alle opplysninger i mediene kommer fra Hamas` eget helsevesen. Israel opererer med lavere tall. Likevel må det sies at Israels reaksjon er hard og nådeløs. I de fleste tidligere konflikter og kriger er Israel blitt beskyldt for overreaksjon og unødvendig maktbruk, så også i denne.
Hva med Hamas?
Jeg stiller likevel spørsmål om Hamas` eget delansvar: De visste at Israels svar på forsøk på å forsere grensegjerdet ville være maktbruk, med tåregass og skarpskytterskudd. Demonstrasjonene, som i utgangspunktet skulle være fredelige, kom snart ut av kontroll. Eller var det slik at Hamas nettopp ønsket en voldelig konflikt - for å oppnå møter i FN og store oppslag i vestlig presse med den sympati og medynk som voldsscener skaper? Forberedelsene til den 45 dager lange demonstrasjonen må ha pågått lenge. Teltleirene i bakkant er godt organisert. Men hva med egne vaktmannskaper? Hvorfor har ikke Hamas et korps av vakter som sørger for at "fredelige demonstranter" ikke kommer farlig nær grensen? Var det i det hele tatt meningen at demonstrasjonene skulle være fredelige?
Spesielt er det grunn til å peke på at man ikke holder barn og kvinner (som i et muslimsk land skal "beskyttes") unna grensen, men skyver dem frem eller lar dem komme opp i livsfarlige situasjoner. Hamas vet inderlig godt at avskyen mot Israel øker når barn drepes.
I tråd med strategien
Jeg er redd vi må konkludere med at Hamas også har et medansvar for at demonstranter mister livet. Strategien og fremgangsmåten er helt i tråd med Hamas` og Fatahs metoder og holdninger: Familien til terrorister som mister livet i kampen mot jødestaten, blir premiert med store beløp. Det begynner noen land å få nok av, og det kreves at denne erstatningsordningen avskaffes fordi den oppmuntrer til selvmordsaksjoner og knivdrapforsøk.
Antall demonstranter sies å være mindre enn det Hamas hadde håpet, men mange nok til å oppnå overskrifter og medieoppslag. Hamas-myndighetene er etter hvert blitt grundig upopulære i befolkningen i Gaza, og noe demokrati er det selvsagt ikke snakk om. Men undertrykkelsen og sensuren er nærmest total. Leveforholdene er svært dårlige, for å si det mildt.
Hamas og dets klakkører rundt om i verden skylder på den israelske blokaden, mens Israel og FN har en god oversikt over de forsyningene som faktisk kommer inn. Dessverre er det mye som tyder på at en del av bl.a. byggematerialer ikke blir brukt for sivil gjenreisning og utvikling, men til Hamas` eget behov for militære anlegg, tunnelbygging og utskytingsramper for raketter rettet mot Israel.
Ingen frie valg
Det er mange år siden det har vært avholdt noe som ligner på frie valg, og den aggressive linjen Hamas benytter, er blitt fordømt også av de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Bak konflikten ligger hat og arvefiendskap mot Israel og manglende vilje til å akseptere Israels eksistens. Fortsatt er ikke Israel tegnet inn på offisielle kart i Gaza og på Vestbredden, landet eksisterer ikke. De arabiske palestinerne forlanger fortsatt - i charter og i praktisk politikk - at Israel skal forsvinne fra jordens overflate. Araberne, palestinerne, skal overta det hele. Palestinske skolebarn blir hjernevasket med dette narrativet, og det oppmuntrer til fortsatt fanatisk jødehat.
Hva skjedde i Europa?
Etter annen verdenskrig ble det i Europa gjennomført svære folkeforflytninger. Blant annet ble 14 millioner tyskere, som hadde bodd i Sentral- og Øst-Europa i mange generasjoner, drevet over til Øst- og Vest-Tyskland. Også andre folkeslag ble flyttet på. Polens grenser ble skjøvet vestover, og tyskerne kastet ut. I noen år var det krav i visse kretser blant tyskerne at de måtte få vende tilbake til hjemlandene lenger øst, men det var og er en umulig tanke. Millioner på millioner europeere måtte altså finne en ny tilværelse. Det skjedde også. De fordrevne fant seg nye hjem, en ny tilværelse - og aksepterte sin skjebne.
Ikke slik i Midt-Østen. Her holdes hatet ved like som en konstant verkebyll. Flyktningene tror kanskje de skal komme hjem en gang. Det synes lite realistisk. Et problem er at de arabiske landene omkring - med samme språk, samme kultur, felles historie, seder og skikker og felles religion ikke har gjort noen verdens ting for å ta imot, assimilere og integrere palestinerne i sine samfunn. Slik det skjedde i Europa, og slik det har skjedd mange andre steder i verden.
Behandlet som annenrangs
I stedet blir palestinske flyktninger (de araberne som bodde på det landområdet FN hadde avsatt til staten Israel) og deres etterkommere behandlet som annenrangs borgere i de arabiske nabostatene. En slående kontrast til hvordan Europa behandlet sine mange millioner flyktninger etter annen verdenskrig.
Midt-Østen, ville vært et fredeligere sted dersom man hadde fulgt Europas eksempel.
Reaksjonen fra araberne i området var som kjent krig mot Israel. De ville ikke bøye seg for FN-vedtaket. Samtlige naboland i regionen gikk løs på den skjøre og svake staten Israel. De lyktes ikke å knuse jødestaten og kaste innbyggerne der på sjøen. Gang på gang siden har Israel måttet forsvare sin eksistens mot en overveldende fiende, og har vunnet alle slag, selv om det noen ganger har sett prekært ut. I dag er det demokratiske Israel den sterkeste staten i regionen.
Under krigen i 1948 ble arabere som bodde i det tidligere britiske mandatområdet Palestina drevet på flukt under kampene, noen kilder sier de også ble oppfordret til å flykte for ikke å være i veien for de angripende arabiske styrkene. Det var 750.000 av dem i 1948, i dag er etterkommerne blitt 5 millioner. De forlanger å få sine bosetninger, byer og landsbyer tilbake. Alle skjønner at det er umulig, men kravet består.
Hvem har ansvaret?
Hvem har ansvaret for dødstallene langs den israelske grensen i denne omgangen? Det er israelske soldater som har skutt. Men Hamas visste på forhånd at demonstranter som beveget seg for nær grensegjerdet ville bli beskutt. Likevel har både voksne sivile demonstranter og Hamas-krigere tatt seg til gjerdestolpene for å ødelegge dem, feste bomber der og kaste stein mot israelske grensesoldater - i den hensikt å gå inn på israelsk område, provosere og drepe.
Hittil skal minst 17 demonstranter være drept og kanskje så mange som tusen såret - tallene lar seg ikke bekrefte av uavhengige kilder. Alle opplysninger i mediene kommer fra Hamas` eget helsevesen. Israel opererer med lavere tall. Likevel må det sies at Israels reaksjon er hard og nådeløs. I de fleste tidligere konflikter og kriger er Israel blitt beskyldt for overreaksjon og unødvendig maktbruk, så også i denne.
Hva med Hamas?
Jeg stiller likevel spørsmål om Hamas` eget delansvar: De visste at Israels svar på forsøk på å forsere grensegjerdet ville være maktbruk, med tåregass og skarpskytterskudd. Demonstrasjonene, som i utgangspunktet skulle være fredelige, kom snart ut av kontroll. Eller var det slik at Hamas nettopp ønsket en voldelig konflikt - for å oppnå møter i FN og store oppslag i vestlig presse med den sympati og medynk som voldsscener skaper? Forberedelsene til den 45 dager lange demonstrasjonen må ha pågått lenge. Teltleirene i bakkant er godt organisert. Men hva med egne vaktmannskaper? Hvorfor har ikke Hamas et korps av vakter som sørger for at "fredelige demonstranter" ikke kommer farlig nær grensen? Var det i det hele tatt meningen at demonstrasjonene skulle være fredelige?
Spesielt er det grunn til å peke på at man ikke holder barn og kvinner (som i et muslimsk land skal "beskyttes") unna grensen, men skyver dem frem eller lar dem komme opp i livsfarlige situasjoner. Hamas vet inderlig godt at avskyen mot Israel øker når barn drepes.
I tråd med strategien
Jeg er redd vi må konkludere med at Hamas også har et medansvar for at demonstranter mister livet. Strategien og fremgangsmåten er helt i tråd med Hamas` og Fatahs metoder og holdninger: Familien til terrorister som mister livet i kampen mot jødestaten, blir premiert med store beløp. Det begynner noen land å få nok av, og det kreves at denne erstatningsordningen avskaffes fordi den oppmuntrer til selvmordsaksjoner og knivdrapforsøk.
Antall demonstranter sies å være mindre enn det Hamas hadde håpet, men mange nok til å oppnå overskrifter og medieoppslag. Hamas-myndighetene er etter hvert blitt grundig upopulære i befolkningen i Gaza, og noe demokrati er det selvsagt ikke snakk om. Men undertrykkelsen og sensuren er nærmest total. Leveforholdene er svært dårlige, for å si det mildt.
Hamas og dets klakkører rundt om i verden skylder på den israelske blokaden, mens Israel og FN har en god oversikt over de forsyningene som faktisk kommer inn. Dessverre er det mye som tyder på at en del av bl.a. byggematerialer ikke blir brukt for sivil gjenreisning og utvikling, men til Hamas` eget behov for militære anlegg, tunnelbygging og utskytingsramper for raketter rettet mot Israel.
Ingen frie valg
Det er mange år siden det har vært avholdt noe som ligner på frie valg, og den aggressive linjen Hamas benytter, er blitt fordømt også av de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Bak konflikten ligger hat og arvefiendskap mot Israel og manglende vilje til å akseptere Israels eksistens. Fortsatt er ikke Israel tegnet inn på offisielle kart i Gaza og på Vestbredden, landet eksisterer ikke. De arabiske palestinerne forlanger fortsatt - i charter og i praktisk politikk - at Israel skal forsvinne fra jordens overflate. Araberne, palestinerne, skal overta det hele. Palestinske skolebarn blir hjernevasket med dette narrativet, og det oppmuntrer til fortsatt fanatisk jødehat.
Hva skjedde i Europa?
Etter annen verdenskrig ble det i Europa gjennomført svære folkeforflytninger. Blant annet ble 14 millioner tyskere, som hadde bodd i Sentral- og Øst-Europa i mange generasjoner, drevet over til Øst- og Vest-Tyskland. Også andre folkeslag ble flyttet på. Polens grenser ble skjøvet vestover, og tyskerne kastet ut. I noen år var det krav i visse kretser blant tyskerne at de måtte få vende tilbake til hjemlandene lenger øst, men det var og er en umulig tanke. Millioner på millioner europeere måtte altså finne en ny tilværelse. Det skjedde også. De fordrevne fant seg nye hjem, en ny tilværelse - og aksepterte sin skjebne.
Ikke slik i Midt-Østen. Her holdes hatet ved like som en konstant verkebyll. Flyktningene tror kanskje de skal komme hjem en gang. Det synes lite realistisk. Et problem er at de arabiske landene omkring - med samme språk, samme kultur, felles historie, seder og skikker og felles religion ikke har gjort noen verdens ting for å ta imot, assimilere og integrere palestinerne i sine samfunn. Slik det skjedde i Europa, og slik det har skjedd mange andre steder i verden.
Behandlet som annenrangs
I stedet blir palestinske flyktninger (de araberne som bodde på det landområdet FN hadde avsatt til staten Israel) og deres etterkommere behandlet som annenrangs borgere i de arabiske nabostatene. En slående kontrast til hvordan Europa behandlet sine mange millioner flyktninger etter annen verdenskrig.
Midt-Østen, ville vært et fredeligere sted dersom man hadde fulgt Europas eksempel.
torsdag 12. april 2018
Nok en forspilt chanse for KrF
Flertallet på Høyres landsmøte gikk inn for å tillate eggdonasjon i Norge. Det er et standpunkt og et vedtak jeg er uenig i. Likevel må det erkjennes at debatten var grundig og respektfull, ikke minst tok den etiske problemstillinger på alvor. "Storresolusjonen" på 8 sider er et gjennomarbeidet dokument og inneholder rammer, reguleringer og forbehold. Partiets nestleder Jan Tore Sanner hadde rett i at partiets landsmøte igjen sto frem som Norges viktigste politiske verksted.
Resolusjonen går nøye igjennom det verdimessige grunnlaget for å tillate eggdonasjon, den tar for seg og setter grenser for genterapi og genredigering, går inn på forskning på befruktede egg, fertilitetsteknologi, assistert befruktning til enslige (her er jeg igjen uenig), egg- og sæddonasjon, surrogati samt undersøkelser og diagnostikk av foster.
Dypt alvor ligger bak
Vedtaket er ikke noe resultat av den elleville liberalismen eller den offensive, egoistiske feminismen som særpreger andre partier. Der ligger dypt alvor i arbeidet bak resolusjonen, som nå har pågått iallfall i to år. Landsmøtet sist vedtok som kjent å ta enda en runde før partiet tok endelig standpunkt.
Hva har Kristelig Folkeparti med alt dette å gjøre? Partiet har som kjent nektet å ta opp spørsmålet om regjeringsdeltagelse i hele den forrige stortingsperioden og inntil nå i inneværende. Man trives åpenbart i en fristikker-rolle på vippen, der Hareide kan presse og true etter forgodtbefinnende. Men dersom han og partiet, som gjør det dårlig på meningsmålinger, hadde tenkt mer på sine kjernesaker og satset på å oppnå virkelige resultater i verdikampen, kunne partiets ledelse, før Høyres landsmøte, signalisert en tilnærming som kunne ha endt med en firepartiregjering - og et annet utfall av eggdonatorsaken.
Kunne vært unngått
Da ville vedtaket om å tillate eggdonasjon kunne vært unngått. Jeg tenker slik: Høyres velgere, og delegatene på landsmøter, visste hvor viktig en bred flertallsregjering er for Erna Solberg og for partiet. Det borgerlige prosjektet vil gi regjeringen et trygt og forutsigbart grunnlag frem til 2021. Sett at Høyrelederen og ledelsen forøvrig - med positive KrF-signaler om felles regjering i ryggen - hadde oppfordret landsmøtet til å lande på et annet standpunkt i resolusjonen om medisinsk bioteknologi, ved å peke på utsikten til at KrF da ville gå inn i regjeringen? Flertallet for eggdonasjon var stort, men ikke urokkelig. Også et Høyre-landsmøte lar seg påvirke av andre hensyn enn vedtak i enkeltsaker. Resultatet kunne blitt en utsettelse, en hvilepause, en videre drøfting. Alle ville skjønne at et fortsatt nei til eggdonasjon ville være en av forutsetningene for KrF i regjering.
Men nok en gang lot Hareide anledningen gå fra seg. Dermed blir hans parti i enda større grad et parti "ute av tia". Utviklingen mot et annet samfunn enn det KrF foretrekker, går ubønnhørlig videre.
Resolusjonen går nøye igjennom det verdimessige grunnlaget for å tillate eggdonasjon, den tar for seg og setter grenser for genterapi og genredigering, går inn på forskning på befruktede egg, fertilitetsteknologi, assistert befruktning til enslige (her er jeg igjen uenig), egg- og sæddonasjon, surrogati samt undersøkelser og diagnostikk av foster.
Dypt alvor ligger bak
Vedtaket er ikke noe resultat av den elleville liberalismen eller den offensive, egoistiske feminismen som særpreger andre partier. Der ligger dypt alvor i arbeidet bak resolusjonen, som nå har pågått iallfall i to år. Landsmøtet sist vedtok som kjent å ta enda en runde før partiet tok endelig standpunkt.
Hva har Kristelig Folkeparti med alt dette å gjøre? Partiet har som kjent nektet å ta opp spørsmålet om regjeringsdeltagelse i hele den forrige stortingsperioden og inntil nå i inneværende. Man trives åpenbart i en fristikker-rolle på vippen, der Hareide kan presse og true etter forgodtbefinnende. Men dersom han og partiet, som gjør det dårlig på meningsmålinger, hadde tenkt mer på sine kjernesaker og satset på å oppnå virkelige resultater i verdikampen, kunne partiets ledelse, før Høyres landsmøte, signalisert en tilnærming som kunne ha endt med en firepartiregjering - og et annet utfall av eggdonatorsaken.
Kunne vært unngått
Da ville vedtaket om å tillate eggdonasjon kunne vært unngått. Jeg tenker slik: Høyres velgere, og delegatene på landsmøter, visste hvor viktig en bred flertallsregjering er for Erna Solberg og for partiet. Det borgerlige prosjektet vil gi regjeringen et trygt og forutsigbart grunnlag frem til 2021. Sett at Høyrelederen og ledelsen forøvrig - med positive KrF-signaler om felles regjering i ryggen - hadde oppfordret landsmøtet til å lande på et annet standpunkt i resolusjonen om medisinsk bioteknologi, ved å peke på utsikten til at KrF da ville gå inn i regjeringen? Flertallet for eggdonasjon var stort, men ikke urokkelig. Også et Høyre-landsmøte lar seg påvirke av andre hensyn enn vedtak i enkeltsaker. Resultatet kunne blitt en utsettelse, en hvilepause, en videre drøfting. Alle ville skjønne at et fortsatt nei til eggdonasjon ville være en av forutsetningene for KrF i regjering.
Men nok en gang lot Hareide anledningen gå fra seg. Dermed blir hans parti i enda større grad et parti "ute av tia". Utviklingen mot et annet samfunn enn det KrF foretrekker, går ubønnhørlig videre.
tirsdag 3. april 2018
Russerne er ikke som oss
Mange undrer seg over at vanlige russere støtter Putin. De gjenvelger ham, finner seg i hans autoritære skinndemokrati hjemme og den aggressive politikken overfor andre land. De synes å akseptere hans kvelning av frie medier og godtar alle propagandaløgnene i de statskontrollerte.
Er russerne dumme, uopplyste og ukritiske? Svaret er snarere: De vet ikke bedre. Den vanlige russiske bonde, industriarbeider, kjøpmann, helsearbeider, lærer eller statsfunksjonær har knapt opplevd annet enn undertrykkelse, overvåkning, sensur og "alternative fakta" - i et uendelig antall generasjoner bakover i historien. De russiske massene (inklusive alle de folkeslagene de erobret og okkuperte fra middelalderen til 1990-tallet) har levd under slavelignende forhold, har vært rammet av uhyggelige utrenskninger, krig, nedslaktninger, hungersnød og dyp fattigdom så lenge at det har satt spor i folkekarakteren, i psyken, noe som har skapt intuitive reaksjonsmønstre som kan gjenkjennes også i dag. De fleste russere kan med god grunn karakteriseres som slavemennesker med slavementalitet. Les de russiske klassikerne, som beskriver den mentale tilstanden eksakt. Tidene har ikke endret seg vesentlig.
Tsaren, Sovjet, Putin
Den vanlige russer måtte bøye nakken under tsarregimets nådeløse undertrykkelse. Noen priviligerte grupper gjorde riktignok opprør tidlig på 1900-tallet og imperiet hadde i teorien utsikt til en liberal utvikling, men ble tvunget inn under nok et tyrannisk regime - det kommunistiske diktaturet - etter bolsjevikenes statskupp i oktober 1917. Det diktaturet varte i 60 år.
For å overleve måtte - og må - borgerne hele tiden se seg over skulderen og på skrå oppover: Hvem har makten nå? Hvem må jeg frykte, hvem lønner det seg å være «venn» med, hvem kan gi meg og familien en noenlunde anstendig levestandard og håp for fremtiden, og samtidig beskytte samfunnet mot indre og (innbilte) ytre fiender? Først og sist: Hvem er mektig og sterk nok? Maktbegrepet har en rotfestet tradisjon i sjel og sinn.
Det aller meste dreier seg om makt, belønning eller represalier. Russerne anerkjenner og dyrker styrke - og forakter motsatsen, svakhet. Kompromisser, en utstrakt hånd, en forsonlig gest blir oppfatte som svakhet. Se hvordan mannssamfunnets macho-kultur fortsatt lever og blir oppmuntyret av myndighetene, se på statistikken over vold i nære relasjoner, alkoholmisbruk, det overveldende antall skilsmisser.
Har gitt opp
De er vant til å følge makthavernes paroler, finne seg i forbud og påbud. Velgerne visste at Putin uansett ville bli gjenvalgt, og svært mange hadde aldeles ikke tenkt seg til stemmelokalene en gang. Men en allestedsnærværende, massiv kampanje med gulrot og pisk gjorde at de likevel avla sin stemme, samtidig som overivrige valgfunksjonærer stappet falske stemmesedler i urnene. De får selvsagt ingen straff av betydning. Den liberale, demokratiske opposisjonen er kvalt. Folk som har tenkt i andre baner, synes å ha gitt opp.
Den jevne russer har likevel som andre mennesker et behov for å føle stolthet over hva enkeltindivider og fellesskapet har skapt gjennom tidene. Den kollektive hukommelsen og bevisstheten innbefatter den russiskortodokse kirkens og religionens posisjon, kirkekunsten og tradisjonen, kulturen i vid forstand, musikken og litteraturen - som tilhører verdensarven. Sportsprestasjoner og teknologisk avanserte nyvinninger i for eksempel moderne romfart gir svulmende bryst. Husk også at Russland fortsatt er en imperialistisk kolonimakt som omfatter et titalls nasjoner og hundre etniske grupper. Mange russere er faktisk stolte over sitt imperium, at de er herskere og herrefolk. Mange ser nostalgisk bakover i historien, til Peter den stores tid.
Forsvare Moder Russland
Det er ingen grunn til å tvile på at nasjonalfølelsen og fedrelandskjærligheten er ekte og dyrekjøpt - selv om den også blir forsterket gjennom propaganda fra dagens myndigheter. Det er nok å minne om de ufattelige lidelsene denne nasjonen måtte gjennomgå i kampen mot Hitler. Det dreier seg om smertelige, dypt traumatiske erfaringer som ingen russer får sjanse til å unngå å få kjennskap til gjennom oppdragelse og skolegang.
De aller fleste russere er fortsatt fattige sammenlignet med andre industrinasjoner, og forskjellen mellom fattig og rik er avgrunnsdyp. Avstanden opp til oligarkenes privilegerte luksusliv er lengre enn i noe annet land. Den vanlige russer murrer, men tør ikke gjøre opprør - til det er oligarkene for tett knyttet til Putin-regimet som sådant. Oligarkene er satt inn som guvernører og høyere myndighetspersoner av Putin i et vidt forgrenet nettverk.
Lavere livsstandard
Man skal ikke bevege seg langt utenfor Moskva og andre større byer for å observere den lave leve- og livsstandarden. Det russiske folket i stort er, og har lenge vært, et forfyllet, likegyldig og passivisert folk. Alkoholen er en av de aller verste folkefiendene - myndighetene både bekrefter og erkjenner det, men til liten nytte.
Økonomien under Putin svikter nå. Russere flest opplevde en relativt sterk velstandsøkning mellom 2000 og 2014 som følge av høye oljepriser og økonomisk vekst, økte pensjoner og høyere gjennomsnittslønninger. Antallet fattige sies å ha falt fra hele 40 millioner til 15 millioner i den perioden. De siste tre årene er fattigdomsspøkelset imidlertid kommet tilbake. Antall fattige er økt med 33 prosent, alt ifølge offisiell statistikk. 20 millioner russere lever nå for under 45 kroner dagen, innrømmet Putin selv i valgkampen. Behovet for økonomiske reformer er enormt. Men systemet er ikke i stand til å endre seg så raskt som i vestlige markedsøkonomier. Omstilling og endringsvilje, investeringskapital og gründermuligheter mangler. Overalt hersker korrupsjon i mange former.
Store far i Kreml
Hvorfor reagerer ikke den jevne russer? Fordi de ikke tør, kan eller vil. Tross alt oppfattes Putin som den velmenende tsaren, og alternativer mangler. Opposisjon og radikale ideer holdes nede, myndighetenes propagandaapparat arbeider ufortrødent døgnet rundt, og de få gjenværende, relativt frie medier, inklusive de sosiale, må legge bånd på seg. Sivilsamfunnet er underkuet, og enhver forening eller organisasjon utenfor myndighetenes absolutte kontroll, er "utenlandske agenter" og påstått Russlandsfiendtlige.
Fattige og undertrykte mennesker har under slike forhold behov for en fattigmannstrøst, en form for psykisk kompensasjon, det å føle seg store og stolte som del av et mektig land med mektige makthavere. Makthavere som sørger for at Russland kan hevde seg overfor omverdenen, gjerne det rike Vesten, det som avtvinger respekt, det vil si å frykte Russland. Såret stolthet fra 1990-tallet blir nå kompensert med en tøff utenrikspolitikk, dels for å få folks tanker bort fra problemer på hjemmebane.
Jeltsin hadde mye av skylden
De kaotiske tilstandene etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jeltsins turbo-kapitalisme sitter fortsatt igjen i minnet som en vond drøm. Det liberale, vestlige demokratiet fikk mye av skylden og er dømt nord og ned av den jevne russer. De foretrekker sterke myndigheter, en noenlunde forutsigbar hverdag, sosial trygghet og håp om materiell økt velstand.
Gjennom oppveksten, fra barnehageinstitusjoner til universitetene, har russerne fått høre at det er grunn til å frykte press og angrep utenfra - og der finnes jo historisk dokumentasjon på nettopp det, fra Napoleons felttog, vestlige stormakters støtte til «de hvite» i borgerkrigen som fulgte etter første verdenskrig og ikke minst Hitlers angrep og erobringsforsøk under den andre. Budskapet er hamret inn: Vi må være mistenksomme og skeptiske til omverdenen og skaffe oss styrke, avsette store ressurser til krigsindustrien, utvikle det aller siste av moderne militært utstyr, stridsvogner, fly, raketter, krigsskip, sterke hærstyrker. Ha atomarsenalet i orden (konferer Putins skrytevideo om de nyeste taktiske atomvåpnene like før valget). For se: Vi er innringet, NATO kryper stadig vekk nærmere grensene våre. Fedrelandet, Moder Russland, er i fare!
Ingen fare utenfra truer
Nei, Russland er ikke i fare, men når det er problemer på hjemmebane, tyr myndighetene som sagt til innbilte ytre trusler. Det er en taktikk gammel som menneskeheten selv.
Ingen forteller den jevne russer at NATO-styrkene i Baltikum nærmest er symbolske - de vil ikke på noen måte vil være i stand til å engang å krysse grensene til Russland og Hviterussland. Ingen forteller dem at hadde NATO og Vesten hatt skumle planer om å erobre det russiske fedrelandet, så hadde de gjort det på 90-tallet eller tidlig på 2000-tallet, da det russiske forsvaret lå med brukket rygg og landet opplevde kaotiske tilstander i økonomi og sosialvesen.
I stedet tror faktisk mange russere at de må vokte seg for naboer og omverden, være militært sterke og ideologisk bevisste, og fremfor alt slutte opp om den sterke mann på toppen. Man har utviklet klare paranoide trekk - som ledelsen i toppen av pyramiden også lider av. Vi ser hvordan avvikere på alle felter motarbeides, hetses og mobbes. Putin-lovene skal forsvare den russiske "kulturen" mot mennesker med en annen seksuell legning, som bare ett eksempel.
For å forstå russiske holdninger og handlinger, må man forstå hvordan russerne tenker. De tenker ikke som oss, reagerer ikke som oss som lever i fredelige, moderne demokratier basert på tillit, frie valg og frie tanker. Det er grunn til å være i beredskap, for en såret kjempe kan være uforutsigbar og uberegnelig, aggressiv og utagerende. Trusselnivået har økt. Vi er allerede inne i en ny kald krig.
Er russerne dumme, uopplyste og ukritiske? Svaret er snarere: De vet ikke bedre. Den vanlige russiske bonde, industriarbeider, kjøpmann, helsearbeider, lærer eller statsfunksjonær har knapt opplevd annet enn undertrykkelse, overvåkning, sensur og "alternative fakta" - i et uendelig antall generasjoner bakover i historien. De russiske massene (inklusive alle de folkeslagene de erobret og okkuperte fra middelalderen til 1990-tallet) har levd under slavelignende forhold, har vært rammet av uhyggelige utrenskninger, krig, nedslaktninger, hungersnød og dyp fattigdom så lenge at det har satt spor i folkekarakteren, i psyken, noe som har skapt intuitive reaksjonsmønstre som kan gjenkjennes også i dag. De fleste russere kan med god grunn karakteriseres som slavemennesker med slavementalitet. Les de russiske klassikerne, som beskriver den mentale tilstanden eksakt. Tidene har ikke endret seg vesentlig.
Tsaren, Sovjet, Putin
Den vanlige russer måtte bøye nakken under tsarregimets nådeløse undertrykkelse. Noen priviligerte grupper gjorde riktignok opprør tidlig på 1900-tallet og imperiet hadde i teorien utsikt til en liberal utvikling, men ble tvunget inn under nok et tyrannisk regime - det kommunistiske diktaturet - etter bolsjevikenes statskupp i oktober 1917. Det diktaturet varte i 60 år.
For å overleve måtte - og må - borgerne hele tiden se seg over skulderen og på skrå oppover: Hvem har makten nå? Hvem må jeg frykte, hvem lønner det seg å være «venn» med, hvem kan gi meg og familien en noenlunde anstendig levestandard og håp for fremtiden, og samtidig beskytte samfunnet mot indre og (innbilte) ytre fiender? Først og sist: Hvem er mektig og sterk nok? Maktbegrepet har en rotfestet tradisjon i sjel og sinn.
Det aller meste dreier seg om makt, belønning eller represalier. Russerne anerkjenner og dyrker styrke - og forakter motsatsen, svakhet. Kompromisser, en utstrakt hånd, en forsonlig gest blir oppfatte som svakhet. Se hvordan mannssamfunnets macho-kultur fortsatt lever og blir oppmuntyret av myndighetene, se på statistikken over vold i nære relasjoner, alkoholmisbruk, det overveldende antall skilsmisser.
Har gitt opp
De er vant til å følge makthavernes paroler, finne seg i forbud og påbud. Velgerne visste at Putin uansett ville bli gjenvalgt, og svært mange hadde aldeles ikke tenkt seg til stemmelokalene en gang. Men en allestedsnærværende, massiv kampanje med gulrot og pisk gjorde at de likevel avla sin stemme, samtidig som overivrige valgfunksjonærer stappet falske stemmesedler i urnene. De får selvsagt ingen straff av betydning. Den liberale, demokratiske opposisjonen er kvalt. Folk som har tenkt i andre baner, synes å ha gitt opp.
Den jevne russer har likevel som andre mennesker et behov for å føle stolthet over hva enkeltindivider og fellesskapet har skapt gjennom tidene. Den kollektive hukommelsen og bevisstheten innbefatter den russiskortodokse kirkens og religionens posisjon, kirkekunsten og tradisjonen, kulturen i vid forstand, musikken og litteraturen - som tilhører verdensarven. Sportsprestasjoner og teknologisk avanserte nyvinninger i for eksempel moderne romfart gir svulmende bryst. Husk også at Russland fortsatt er en imperialistisk kolonimakt som omfatter et titalls nasjoner og hundre etniske grupper. Mange russere er faktisk stolte over sitt imperium, at de er herskere og herrefolk. Mange ser nostalgisk bakover i historien, til Peter den stores tid.
Forsvare Moder Russland
Det er ingen grunn til å tvile på at nasjonalfølelsen og fedrelandskjærligheten er ekte og dyrekjøpt - selv om den også blir forsterket gjennom propaganda fra dagens myndigheter. Det er nok å minne om de ufattelige lidelsene denne nasjonen måtte gjennomgå i kampen mot Hitler. Det dreier seg om smertelige, dypt traumatiske erfaringer som ingen russer får sjanse til å unngå å få kjennskap til gjennom oppdragelse og skolegang.
De aller fleste russere er fortsatt fattige sammenlignet med andre industrinasjoner, og forskjellen mellom fattig og rik er avgrunnsdyp. Avstanden opp til oligarkenes privilegerte luksusliv er lengre enn i noe annet land. Den vanlige russer murrer, men tør ikke gjøre opprør - til det er oligarkene for tett knyttet til Putin-regimet som sådant. Oligarkene er satt inn som guvernører og høyere myndighetspersoner av Putin i et vidt forgrenet nettverk.
Lavere livsstandard
Man skal ikke bevege seg langt utenfor Moskva og andre større byer for å observere den lave leve- og livsstandarden. Det russiske folket i stort er, og har lenge vært, et forfyllet, likegyldig og passivisert folk. Alkoholen er en av de aller verste folkefiendene - myndighetene både bekrefter og erkjenner det, men til liten nytte.
Økonomien under Putin svikter nå. Russere flest opplevde en relativt sterk velstandsøkning mellom 2000 og 2014 som følge av høye oljepriser og økonomisk vekst, økte pensjoner og høyere gjennomsnittslønninger. Antallet fattige sies å ha falt fra hele 40 millioner til 15 millioner i den perioden. De siste tre årene er fattigdomsspøkelset imidlertid kommet tilbake. Antall fattige er økt med 33 prosent, alt ifølge offisiell statistikk. 20 millioner russere lever nå for under 45 kroner dagen, innrømmet Putin selv i valgkampen. Behovet for økonomiske reformer er enormt. Men systemet er ikke i stand til å endre seg så raskt som i vestlige markedsøkonomier. Omstilling og endringsvilje, investeringskapital og gründermuligheter mangler. Overalt hersker korrupsjon i mange former.
Store far i Kreml
Hvorfor reagerer ikke den jevne russer? Fordi de ikke tør, kan eller vil. Tross alt oppfattes Putin som den velmenende tsaren, og alternativer mangler. Opposisjon og radikale ideer holdes nede, myndighetenes propagandaapparat arbeider ufortrødent døgnet rundt, og de få gjenværende, relativt frie medier, inklusive de sosiale, må legge bånd på seg. Sivilsamfunnet er underkuet, og enhver forening eller organisasjon utenfor myndighetenes absolutte kontroll, er "utenlandske agenter" og påstått Russlandsfiendtlige.
Fattige og undertrykte mennesker har under slike forhold behov for en fattigmannstrøst, en form for psykisk kompensasjon, det å føle seg store og stolte som del av et mektig land med mektige makthavere. Makthavere som sørger for at Russland kan hevde seg overfor omverdenen, gjerne det rike Vesten, det som avtvinger respekt, det vil si å frykte Russland. Såret stolthet fra 1990-tallet blir nå kompensert med en tøff utenrikspolitikk, dels for å få folks tanker bort fra problemer på hjemmebane.
Jeltsin hadde mye av skylden
De kaotiske tilstandene etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jeltsins turbo-kapitalisme sitter fortsatt igjen i minnet som en vond drøm. Det liberale, vestlige demokratiet fikk mye av skylden og er dømt nord og ned av den jevne russer. De foretrekker sterke myndigheter, en noenlunde forutsigbar hverdag, sosial trygghet og håp om materiell økt velstand.
Gjennom oppveksten, fra barnehageinstitusjoner til universitetene, har russerne fått høre at det er grunn til å frykte press og angrep utenfra - og der finnes jo historisk dokumentasjon på nettopp det, fra Napoleons felttog, vestlige stormakters støtte til «de hvite» i borgerkrigen som fulgte etter første verdenskrig og ikke minst Hitlers angrep og erobringsforsøk under den andre. Budskapet er hamret inn: Vi må være mistenksomme og skeptiske til omverdenen og skaffe oss styrke, avsette store ressurser til krigsindustrien, utvikle det aller siste av moderne militært utstyr, stridsvogner, fly, raketter, krigsskip, sterke hærstyrker. Ha atomarsenalet i orden (konferer Putins skrytevideo om de nyeste taktiske atomvåpnene like før valget). For se: Vi er innringet, NATO kryper stadig vekk nærmere grensene våre. Fedrelandet, Moder Russland, er i fare!
Ingen fare utenfra truer
Nei, Russland er ikke i fare, men når det er problemer på hjemmebane, tyr myndighetene som sagt til innbilte ytre trusler. Det er en taktikk gammel som menneskeheten selv.
Ingen forteller den jevne russer at NATO-styrkene i Baltikum nærmest er symbolske - de vil ikke på noen måte vil være i stand til å engang å krysse grensene til Russland og Hviterussland. Ingen forteller dem at hadde NATO og Vesten hatt skumle planer om å erobre det russiske fedrelandet, så hadde de gjort det på 90-tallet eller tidlig på 2000-tallet, da det russiske forsvaret lå med brukket rygg og landet opplevde kaotiske tilstander i økonomi og sosialvesen.
I stedet tror faktisk mange russere at de må vokte seg for naboer og omverden, være militært sterke og ideologisk bevisste, og fremfor alt slutte opp om den sterke mann på toppen. Man har utviklet klare paranoide trekk - som ledelsen i toppen av pyramiden også lider av. Vi ser hvordan avvikere på alle felter motarbeides, hetses og mobbes. Putin-lovene skal forsvare den russiske "kulturen" mot mennesker med en annen seksuell legning, som bare ett eksempel.
For å forstå russiske holdninger og handlinger, må man forstå hvordan russerne tenker. De tenker ikke som oss, reagerer ikke som oss som lever i fredelige, moderne demokratier basert på tillit, frie valg og frie tanker. Det er grunn til å være i beredskap, for en såret kjempe kan være uforutsigbar og uberegnelig, aggressiv og utagerende. Trusselnivået har økt. Vi er allerede inne i en ny kald krig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)