tirsdag 4. september 2018

Når medier og andre er aktører

Da et hundretalls biler ble påtent i Sverige (i et innvandrertungt bymiljø), var det en stor hendelsesnyhet i NRK og andre medier, og det skulle da også bare mangle.
   Da fire biler kort tid etter ble påtent på Godlia i Oslo, ble brannstiftelsen enten ikke nevnt, eller redusert til mininotiser i main stream media. Nok en bil ble påtent et døgn etter. Altså ikke det samme omfanget som i vårt naboland, men kanskje begynnelsen på noe større og enda mer alvorlig?
   I forbindelse med enkelte knivstikkings-episoder, som det er blitt langt flere av enn tidligere,  opplyser politiet saklig og korrekt at gjerningspersonen, eller den som ble knivstukket hadde den og den etniske bakgrunnen. Eller de twitrer: "Gjerningsmannen/siktede har norsk statsborgerskap". Av og til begås ugjerninger av innvandrere, asylsøkere, krigsflyktninger eller immigranter. Gemytt, kultur, æresbegreper - og alvorlige traumer - kan være en del av årsaken.

Overhyppighet
For statistikk og forskning viser: Der er overhyppighet blant innvandrere (for å bruke det sekkebegrepet) i kriminalitetsoversikter. Spesielt gjelder det alvorlig seksuell trakassering og voldtekt. Det tok lang tid før SSB publiserte slike forhold, men etter bråket rundt topplederens avgang blir fakta lagt på bordet.
   Det skulle da også bare mangle - som i tilfellet "de svenske tilstander". Profesjonelle main stream medier har til oppgave å gi oss relevante nyheter av et visst omfang, saklig, objektivt, balansert og nøkternt. Kort og godt sannheten.

Søke sannheten
Vi må for all del ikke komme dit hen at mediene - for å beskytte spesielle etniske grupper - bruker ord, begreper og fremstillinger som tilslører og avdramatiserer når ugjerninger foregår i bestemte miljøer og med spesifikk etnisitet. Mediene kan ha de beste motiver: Å forhindre at hatgrupper og det ekstreme høyre utnytter denne type episoder til splittende retorikk, voldelige demonstrasjoner eller forfølgelse, slik vi har sett det i Tyskland de siste dagene.
   Slike motiver og forklaringer hører imidlertid ikke hjemme i frie medier som har sannhetssøken som ideal og retningssnor. De skal kort og godt beskrive virkeligheten, og så får det være opp til lesere, lyttere og seere samt "samfunnsmaktene" å trekke konklusjoner og ta grep. Alle sider av en sak skal frem.
   For det er når alle kjensgjerninger er kjent at vi kan gjøre noe med det. Det er da vi kan sette inn ressurser, virkemidler, psykologisk bistand - eller hardere tiltak om nødvendig for å beskytte samfunnet.

Eget standpunkt
Undertegnede er for at Norge skal oppfylle sine internasjonale og humanitære forpliktelser. Jeg er for at vi lar syriske krigsflyktninger oppholde seg i landet vårt inntil krigstilstanden er over og det er trygt å la dem vende hjem. Med andre ord midlertidig opphold når liv og helse er i fare. Dette kombinert med tung humanitær og annen bistand i Syrias naboland, "der de er".
   Jeg er for å holde de store immigrantbølgene unna Europa fordi det koster for mange menneskeliv å oppmuntre til livsfarlig båtflukt over Middelhavet.
   Jeg er for at Norge skal ta sitt relative ansvar for kvoteflyktninger som  FNs høykommissær går god for virkelig trenger personlig beskyttelse. Jeg støtter at Norge tar et forholdsmessig ansvar for noen av de flyktningene som kom til EU i 2014-15.

Balanse mellom antall og integrering
Samtidig må vi være realistiske og innse at for mange flyktninger i forhold til folketallet i lille Norge reduserer utsikten til å lykkes med en god integrering, inkludering og harmonisk sameksistens.
   Endelig er jeg for at Norge tillater dobbelt statsborgerskap. Da blir det lettere å frata utlendinger det norske statsborgerskapet når de opptrer som notorisk kriminelle eller utgjør en fare for rikets sikkerhet. IS-krigere bør i prinsippet ikke tillates å vende tilbake til Norge. De har valgt et annet "fedreland" og må ta konsekvensern av det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar